Innlegg på FK - konferansen 07.09.06

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Tale/innlegg | Dato: 07.09.2006

Av: Tidligere landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Av: Landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Innlegg på FK - konferansen 07.09.06

Kjære deltagere

Tusen takk for invitasjonen til å holde åpningsinnlegget her på dagligvarebransjens årskonferanse. Det er både viktig og bra med arrangementer som dette for å samle folk fra matvaresektoren for å drøfte felles problemstillinger.
Jeg ble opprinnelig bedt om å redegjøre for status i WTO-forhandlingene og konsekvensene av en eventuell avtale for landbruket, norsk næringsmiddelindustri og dagligvarebransjen
Men, som dere har fått med dere, så ble disse forhandlingene suspendert i sommer og det er uvisst når og om de kommer i gang igjen.
Sånn sett er det vanskelig for meg å være særlig konkret om de framtidige konsekvensene av en WTO-avtale.
Det som er imidlertid er helt klart er at stoppen i WTO-forhandlingene ikke innebærer noen pustepause i forhold til behovet for en løpende utvikling av norsk matvaresektor. Uavhengig av WTO er det en økende internasjonalisering og økende konkurranse for norsk matvareproduksjon. Importen av matvarer øker fra år til år.
Jeg vil derfor også komme inn på viktige utfordringer for matvaresektoren framover, og regjeringens målsettinger for sektoren kommende år. Mitt departement har mest konkret politikk mot de tidlige ledd i matvarekjeden, dvs. landbruket og næringsmiddelindustrien, men er også i inngrep med dagligvarebransjen på ulike måter.
Alt dette kommer jeg tilbake til, men først: WTO.
Den 24. juli ble WTO-forhandlingene suspendert på ubestemt tid. Det er pr. i dag svært usikkert hva som kommer til å skje framover. Jeg kommer ikke til å spekulere om en eventuelt videre ferd. Nøkkelen til fortsatte forhandlinger ligger utenfor Norges grenser. Dette er et storinternasjonalt spill med mange og tunge aktører. Og det er ulike hensyn, ikke minst nasjonale, som påvirker landenes holdning.
Det er her nok å nevne USA der innenrikspolitiske forhold og kommende valg påvirker handlingsrommet til Bush-administrasjonen i WTO-spørsmålet. Avstanden i forhandlingsavslutningen var betydelig mellom sentrale aktører som USA og EU. Og USA stilte omfattende krav om å få innpass på u-landene sine markeder, da spesielt for sine industrivarer, noe som ikke u-landene kunne akseptere.
Det ble i enkelte aviser i sommer antydet at jeg satt på bakrommet og lo da det ble klart i slutten av juli at forhandlingene hadde strandet.
Men bare så det er helt klart; jeg beklager den manglende framdriften i forhandlingene. Min oppfatning er at det er viktig å få til internasjonale rammer for handelen mellom land. Ikke minst små land som Norge og u-landene er tjent med at man kommer til enighet om avtaler som regulerer verdenshandelen og som kan ivareta ulike lands spesielle behov.
Da forhandlingene stoppet opp i sommer, forelå det som kjent mange forhandlingsforslag som var dramatiske for norsk landbruk, og som ikke på noen måte var forenlig med vårt mål om å opprettholde et aktivt landbruk over hele landet. Samtidig er det grunn til å være bekymret for den manglende framdriften i WTO-forhandlingene nå. En balansert avtale som tok hensyn til Norges behov, med den forutsigbarheten det ville gitt, hadde vært bra for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Den uavklarte situasjonen vi har nå er ikke bra for dem som skal planlegge framtidas investeringer. Det er ikke enkelt å ha denne uavklarte situasjonen hengende over seg med stadig ulike mulige landinger.
U-landsaspektet stod sentralt i forhandlingene. U-landene har spilt en annen rolle i denne forhandlingsrunden enn tidligere. Et land som India har vist forhandlingsstyrke og markert seg sterkt. Denne utviklingsrunden har dermed, om ikke annet, ført til at u-landene har kommet i inngrep med prosessen på en helt annen måte enn tidligere. De aksepterer ikke lenger at det er den vestlige verden som skal sette reglene for den internasjonale handelen alene
Det er bra!
U-landene har hatt svært varierende behov i disse forhandlingene, på samme måte som i-landene har ulike behov.
Norge, både gjennom G10 og alene, har samarbeidet med en rekke u-land i WTO nettopp fordi vi for eksempel har et felles ønske om å kunne opprettholde en viss beskyttelse av våre nasjonale markeder. Dette er viktig, ikke bare for å kunne fortsette produksjonen av landbruksvarer, men også for å kunne fortsatt ha en produksjon av de positive fellesgodene som følger av et nasjonalt landbruk. Dette gjelder matsikkerhet, men kulturlandskap, biodiversitet og kultur er eksempler på slike verdier. Vi er enige med de fleste u-land i at det bør være et hvert lands rett å få beskytte disse nasjonale verdiene.
Jeg mener videre at Norge sammen med våre samarbeidspartnere i G10 har vært konstruktive i forhandlingene. Vi har hele tiden vært i inngrep med og påvirket prosessen. Vi har også fått forståelse for at Norge og G10 har hatt legitime interesser å forsvare på landbruk. Alle land i forhandlingene har hatt til felles at de ønsker en avtale som gir fortsatt mulighet for egen matproduksjon. Det har ikke vært den norske bonden som har stått i veien for en avtale i Genève, selv om det innimellom kan virke slik i debatten her hjemme.
Og det er ikke slik at Norge og G10 ikke har gitt noe i forhandlingene. Innenfor alle de tre forhandlingsområdene på landbruk: tollvern, internstøtte og eksportstøtte, har G10 sine forslag i betydelig grad kommet eksportlandene sine krav i møte. Vi har for eksempel sagt oss villige til å avvikle eksportsubsidiene fra 2013. Dette får direkte konsekvenser for norsk ost- og melkeproduksjon. 180 millioner liter melk eller 12 % av norsk melkeproduksjon vil falle bort som en følge av dette.
For Norge har utgangspunktet for landbruksforhandlingene først og fremst vært å oppnå et resultat som gir mulighet for å føre en nasjonal landbrukspolitikk og benytte virkemidler som gjør at vi kan nå våre nasjonale mål for landbruksproduksjonen.
Da snakker jeg om målet om også i framtida å ha levende bygder med et moderne og livskraftig landbruk i Norge.
Og jeg snakker om målet om å bevare den mest sammenhengende næringskjeden som er igjen i dette landet - nemlig mat- og næringsmiddelkjeden.
Landbrukssektoren har en av de mest komplette verdikjedene i norsk næringsliv, fra forsking og produksjon av innsatsvarer og helt frem til forbruker. Den jordbruksbaserte matvaresektoren har en total produksjonsverdi på mer enn 100 mrd. kroner, og utgjør om lag 21 %. av industrien sin totale produksjonsverdi
Jeg mener det er et skjebnefellesskap mellom alle aktører i denne verdikjeden; fra bonden til næringsmiddelindustrien, dagligvarehandelen (?) og forbrukeren. De ulike aktørene i verdikjeden er innbyrdes avhengig av hverandre. Norsk landbruk er helt avhengig av en levedyktig næringsmiddelindustri over hele landet for å få avsetning for sine varer. Mitt utgangspunkt er at råvarene skal foredles i nærheten av der de blir produsert. Dette har også med bærekraftig utvikling å gjøre.
På samme måte er mange arbeidsplasser i norsk næringsmiddelindustri avhengig av et aktivt landbruk i hele landet. Jeg er sikker på at vi ikke ville hatt en norsk næringsmiddelindustri av samme omfang som i dag dersom denne i stor grad hadde basert seg på import av råvarer fra utlandet.
Og til syvende og sist er vi er avhengige av at de norskproduserte produktene får tilgang i dagligvarehandelen.
Det er derfor nødvendig å legge et helkjede perspektiv til grunn ved utformingen av landbruks- og matpolitikken.
Produksjon av trygg mat med høy kvalitet er bærebjelken i landbruks- og matpolitikken, og det som skaper legitimitet hos det norske folk for et aktivt landbruk i hele landet.
En rekke forbrukerundersøkelser er samstemte i forhold til hva den norske forbruker ønsker. Norske forbrukere ønsker trygge norske produkter av god kvalitet. De ønsker mangfold og mulighet til å velge. Og de ønsker ferske varer. Jo nærmere produksjonsstedet jo større mulighet for helt ferske produkter. LMD har også begynt med et mer langsiktig arbeid for å bevissttgjøre både store og særlig små forbrukere om forhold mellom mat, kvalitet, smak og opprinnelse. Vi er inspirert av franskmennenes arbeid i så måte. Spørsmål om terroir dvs at maten smaker av det området den produseres fra vil også kunne få betydning i folks valg av mat fra spesielle områder.
Trendanalyser viser også en sterk økende interesse for matprodukter med en helsemessig profil og økologiske dyrkede varer.
Det er dette norsk landbruk skal levere. Da er vi avhengig av både volumproduksjon, tradisjonell produksjon og småskalaproduksjon. Vi er avhengig av produktutvikling og tilgang til markedet.
En rekke av våre økonomiske og juridiske virkemidler er rettet inn mot disse målsettingene.
Men la oss være ærlige; en forbrukerrettet landbruks- og matpolitikk er ikke bare drevet av hensyn til forbrukeren - det er også god landbrukspolitikk og grunnlag for ytterligere verdiskaping og bosetting i landbruket.
Det er ikke tvil om at dagligvarehandelen er en viktig aktør for den videre utvikling av det norske landbruket.
Vi ser for eksempel at en økende maktkonsentrasjon på dagligvareleddet gjør det særlig krevende for små matprodusenter å oppnå effektiv distribusjon og markedstilgang. Dette er et område hvor jeg gjerne vil utfordre handelen. Vi ønsker oss for eksempel flere avtaler og konstruktivt samarbeid mellom handelen og Matmerk.
Rundt om i landet ser vi i dag mange småskalaprodusenter basert på lokale landbruksprodukter. Antallet er økende. Slik produksjon blir en stadig viktigere del av norsk landbruk og møtes med økende interesse av forbrukerne. Det gleder meg når jeg i butikkhyllene finner eksempler på slike nyvinninger. Jeg leste at og at til og med Mick Jagger og Co i Rolling Stones styrket seg på småskala økologisk eplejuice fra Balestrand på sin nylige konsert i Bergen.
Et annet tema er økologiske produkter. For å nå målene i Soria Moria erklæringa om økt forbruk av økologiske produkter, er vi avhengig av at alle aktører spiller på lag. Ikke minst er vi avhengig av dagligvarekjedene som tilbydere.
I mitt hode skulle dette også være god butikk for kjedene da vi tydelig ser at enkelte av de politiske målene for landbruksproduksjonen sammenfaller med de trendene som er i markedet i dag.
Med den maktkonsentrasjonen vi har på dagligvareleddet i Norge i dag, følger også et samfunnsmessig ansvar. Og jeg vil gjerne utfordre norsk dagligvarebransje i forhold til å dele sine tanker om dette ansvaret.
Utviklingen av bransjens egne merkevarer er i sterk økning og stiller oss overfor særskilte utfordringer. For leverandører av tradisjonelle merker er kjedenes lansering av egne merker en betydelig utfordring som også bidrar til prispress og sånn sett påvirker lønnsomheten for produsentene. Alle markedsanalyser tilsier at trenden med egne merkevarer vil øke også i årene som kommer.
Det er en særlig utfordring at produksjonen av egne merkevarer ikke går på bekostning av mattrygghet, kvalitet og mangfold. Her må handelen ta ansvar for en positiv utvikling av egne merkevarer. Egne merkevarer må gi forbrukeren mer enn bare lavere priser.
Framtida for norsk landbruk er således avhengig av en positiv utvikling langs hele verdikjeden fra bonde, via industri og handel til forbrukeren. Jeg personlig har tro på en positiv utvikling også i framtiden. Men framtida er som for alle andre næringsgreiner ”krevandes, spennandes og utfordrandes”.
Jeg lover at jeg som landbruks- og matminister skal gjøre det jeg kan for å skape rammebetingelser for hele verdikjeden som legger grunnlaget for en sterk norsk matvaresektor. Som sagt framtiden er uviss når det gjelder WTO. Det som imidlertid er sikkert er at Regjeringen, med sine store ambisjoner for norsk landbruk, i framtiden vil arbeide, nasjonalt og internasjonalt, for å sikre gode rammevilkår for matvaresektoren. Vi vil ikke kunne akseptere et resultat i WTO som frarøver oss muligheten til å ivareta våre mål for denne sektoren.
Bonden har sitt å gjøre, det samme har industrien og så er det opp til dagligvarehandelen å slippe til mangfoldet av gode norske landbruksprodukter til glede for den norske forbrukeren.
Takk for oppmerksomheten.
Det ville vært enkelt for meg å holde et innlegg her om at økt internasjonal konkurranse kun er bra; den skaper økt matmangfold og en mer effektiv industri, den sørger for at forbrukeren får flere valg og lavere pris.
Men er bildet så enkelt?
Mitt innlegg har vært en preget av at vi akkurat i dag står overfor et større antall utfordringer enn normalt for landbruket og næringsmiddelindustrien - og således også for meg som landbruks- og matminister.
Dette må imidlertid ikke skygge for de mer langsiktige perspektivene knyttet til norsk matproduksjon.