Som likestillingsminister har jeg lenge vært opptatt av at menn må på banen i likestillingsspørsmål og -tenkning. Likestilling angår også menn i aller høyeste grad! Det er derfor med stor glede jeg står her i dag hvor vi skal oppsummere det femårige fokus på likestilling vi har hatt i MR for likestilling. Men - vi er altså ikke ferdig med menn og likestilling i det nordiske samarbeidet – det er nå vi skal begynne, men nå som del av det generelle likestillingsarbeidet med begge kjønn som målgruppe.

I alle nordiske land er likestillingspolitikken oppstått som et resultat av kvinnenes inntog i samfunnslivet, og den kampen kvinner fører for å oppnå likestilling på alle samfunnsområder. Så kan vi spør oss selv om de siste 30 år har gitt store framskritt? Om vi tar et tilbakeblikk er mye endret fra 60-årenes husmorkultur og kvinnesyn. På mange områder må vi ha lov til å være fornøyd og si at vi har lykkes. Men det gjenstår ennå mye for å kunne si at vi har full likestilling mellom kjønnene. Kvinner er fortsatt underrepresentert i ledelsen i samfunns- og næringsliv og jenter og kvinner utsettes fortsatt for skadelig psykisk og fysisk vold fra menn. Men – vi kan ha gjort oss selv en bjørnetjeneste ved å si at likestilling handler kun om kvinners rettigheter. I stedet for å få menn aktivt med, kan de ha blitt passivisert og tenkt at likestilling, det er noe kvinner holder på med. Om vi kun har oppnådd at menn passivt godtar likestilling har vi ingen grunn til å si oss fornøyd. Da har vi mistet muligheten til et aktivt og spennende bidrag fra alle de menn som gjerne vil – men som kanskje ikke slipper til i likestillingskampen.

I boken ”Kan menn?” er det vist til en undersøkelse der bare 13 % av nordiske kvinner i år 2000 var innstilt på å gi mannen mer ansvar for A/S Familien. Det er for meg et paradoks! Hvis vi kvinner vil ha mer makt i samfunnslivet – hvordan skal vi få til det dersom ikke vår mannlige partner slipper til i familien og tar mer ansvar for oppgavene der? Skal vi fortsette å klage på tidsklemma og rope på at menn ikke vil – mens vi samtidig tviholder på styringen av hjem og barn?

Vi vet at menn som regel takler samlivsbrudd dårligst, og at mange menn føler de kommer uheldig ut i fordeling av tid med barna. Kvinner har her vist til menns manglende deltakelse tidligere i forholdet, voldsbruk, og menns behov for å styre kvinner. Hva er myter her? Jeg har selv møtt fortvilte fedre som ikke kjenner seg igjen i de negative påstander om far og farsrollen. Nettopp farsrollen blir derfor viktig å ha fokus på framover - hvordan skal vi styrke gutter som fedre og omsorgspersoner?

Få trodde i 1995 at menn ville bruke pappadelen av foreldrepermisjonen. Motstanden mot reformen var stor, og påstandene om at menn ville bruke permisjonen til elgjakt dukket opp i vårt naboland. Liknende påstander kom også i den norske debatt. Diskriminerende, spør dere meg! Og her ble alle bekymringer gjort til skamme – nær 90 % av menn nytter seg av ordningen. I de andre nordiske land er trenden den samme. Islands ordning er den mest omfattende, der far har minst 12 uker, med mulighet til ytterligere 12 uker. I Norge har far rett til 6 uker, og regjeringen har sagt at en økning av foreldrepermisjonen skal komme far til gode.

Hvorfor dvele så lenge ved pappapermisjonen? Jo fordi det er farsrollen som mest har endret seg fra 70-tallsoppfatningen. Mens vi på 60-tallet så noen få barnevogntrillende fedre på gaten er dette i dag blitt normen. Mens fedre for 40 år siden ikke rørte sine sped- og småbarn, tar far i dag hånd om dem fra de selv deltar på svangerskapskurs og skifter bleier på linje med mødre. Menn er altså i endring på ett veldig viktig område! En endring begge kjønn bør glede seg over!

For øvrig er det mange menn som sier til meg at fødselsforberedelsene fortsatt oppleves som en kvinnebastion – hva med egne svangerskapskurs for fedre? Hva med egen oppfølging for fedre etter fødsel, eller hva med tilrettelegging for far på spedbarnskontrollene? Jo da, slike tilbud finnes. Men er ikke vanlig. Det gjenstår mye før far har et godt nok tilbud her!

At fedre tar mer hånd om sine sped- og småbarn er et svært løfterikt utgangspunkt for en større endring i menns maskulinitetsoppfatning. Jeg sikter spesielt til oppfatningen av vold og voldsbruk. Min påstand er – og da antar jeg at den vil bli vurdert og drøftet under denne dagen – at jo mer far tar ansvar for hjem og barn, jo mindre pris setter han på vold som underholdning og å gi guttungen voldelige leker til jul eller fødselsdag!

At fedre tar mer ansvar for sine barn er altså svært positivt både for dem selv, for deres partner og for barna og den framtidige likestillingsutviklingen. Dette er det et samfunnsansvar å legge opp til, og da er det nødvendig at vi også utfordrer arbeidslivets parter, både hva gjelder fedres muligheter til å være sammen med sine barn ut over fødselspermisjonen, og at far kan arbeide mindre i den perioden han er småbarnsfar. Det er dessverre slik at det er i barnas seks første leveår at fedre arbeider mest overtid. Hvorfor menn er så arbeidsstyrte er det ikke opp til meg å ta opp her, men det er i alle fall også en arbeidsgiver- og fagforeningsutfordring å få menn til å bruke mer tid på familien.

Det skal være plass til far hjemme, og vi bør ha menn som førskolelærer i barnehagen. Og - det skal være plass til mor i styrerommet eller i kommunal og privat topplederskikt. Ikke for at menn og kvinner skal bli like. Men fordi vi skal kunne velge det vi som personer, kvinne eller mann, finner mest vesentlig og mest interessant. Da må barn og unge lære å velge, og få hjelp til å kunne velge riktig. Dette er et samfunnsansvar, og da er det særlig barnehagen, skolen og utdanningssystemet som må ta dette ansvaret i det offentlige rommet. I dag utdannes vi i Norden, og kanskje særlig i Norge, til Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked, noe som bidrar til å opprettholde gapet mellom menn og kvinners lønn.

Vi har i alt for liten grad sett at menn er vesentlige for barn, også i det offentlige rom. I alt for liten grad har vi utfordret lærerstudentene som kjønn, som bærere av tradisjonelle kjønnsrolleoppfatninger. I dag har Norge som det eneste landet i Norden en handlingsplan for å øke antall menn i barneomsorgen. Vi bør få en slik plan for menn i skolen også. For meg er det uforståelig at et offentlig svensk utvalg i 2006 kunne påstå at kjønn ikke betyr noe i denne sammenheng, bare man er dyktig som pedagog hva gjelder kjønnsperspektivet. Et slikt standpunkt bidrar etter mitt syn til å låse kjønnsrolletenkningen.

Om vi ser på de ”dårlige” statistikkene, er det menn som topper alle. Enten vi snakker om ekstra hjelp i skolen, drop-out før fullført eksamen i videregående skole, kriminalstatistikk, voldsstatistikk, selvmordsstatistikk, ulykkesstatistikk, eller før-dødelighet så er gutter og menn klart overrepresentert. Vi har i mange år i hele Norden hatt et særlig fokus på jenter for å få dem til å velge utradisjonelt, ta høyere utdanning, gå ut i samfunnslivet, ta makt. Vi har faktisk i alle de nordiske landene lykkes med dette, og vi ligger i alle typer sammenliknede statistikker på topp økonomisk, i livskvalitet, beste land å bo i, høy utdanning og velferd, i verden. I tillegg har vi høy fertilitet. Vi må kunne si at vi har lykkes med den nordiske velferdsmodellen, som er bygget på demokrati, medvirkning og likestilling.

Men vi må se i øynene at det er guttene som nå taper. Ikke slik at menn er tapere og kvinner er vinnere. Men av de som taper er gutter i et stort flertall. Tiden er kommet til at vi også må ha fokus på guttene og gutters situasjon. Når det er slik at kvinner ser ut til å vinne moderniteten, at kvinner er best i alle fag, mens flere og flere gutter faller ut, at flere kvinner enn menn tar høyere utdanning, handler også dette om likestilling. Vi kan ikke si at dette kan guttene takke seg selv for, eller at nå får gutter ta seg sammen. Vi må utvikle en likestilingspolitikk som også har fokus på menn og gutter. Og dette er mitt avsluttende budskap til alle de nordiske landenes regjeringer. Sett gutter og menn inn i likestillingsdiskursen, og få utviklet et fokus OGSÅ på gutter og menn.

Vi har på norsk side nettopp satt i gang et eget arbeid om kjønnslikestilling og mannsroller. Det som kommer fram på denne konferansen vil vi selvsagt trekke inn i dette arbeidet. Jeg ønsker derfor en konstruktiv og bred debatt etter innleggene i dag, slik at vi får fram synspunkter og ideer som vi kan bygge videre på i dette arbeidet. Jeg må selv dessverre videre til andre oppgaver, men min statssekretær Kjell Erik Øie vil være her hele dagen, og også oppsummere til slutt.

Så jeg vil ønske lykke til med diskusjonene, og takke for oppmerksomheten!