Foredrag av Elin Lerum Boasson, for statsekretærutvalget for Nasjonal Agenda, 20.02.03

Bærekraft som premiss for næringsutvikling; næringspolitikk og miljø

Kjære alle sammen. Dette er et tema jeg som leder i Natur og Ungdom sjelden fikk spørsmål om å snakke om. Derfor kunne jeg ikke holde meg fra å si ja til å komme og snakke i dag, selv om jeg ikke er leder i Natur og Ungdom lenger og nå bare representerer meg selv. I Natur og Ungdom bli vi pensjonert når vi er 25 år. Jeg er altså pensjonist, så dere kan altså ikke tenkte at det jeg sier bare er et innlegg fra en som er ”ung og engasjert”….

Hva skal vi leve av i 2030? Det er det sentrale spørsmålet. Egentlig.

Olje, gass og prosessindustri er ikke de næringene som vil bære Norges økonomi om tretti år tror jeg, hva tror dere?

På Natur og Ungdoms landsmøte var vi så heldig å ha besøk av olje- og energiminister Einar Steensnæs. Dere husker kanskje et merkelig innlegg på Dagsrevyen med herlig kryssklipping om strømdebatten vår med Steensnæs, men det er skjedde også en del andre ting som ikke kom på TV i løpet av Steensnæs sitt besøk. Vi begynte vår utspørring av energiministeren, slik NU alltid gjør når vi har noen politikere på besøk, med å spørre ja/nei spørsmål. Aldri, har vi hatt på besøk noen politikere som har vært like flink til å bare si ja, og nei som Einar Steensnæs. Vi spurte først: Er du enig i at forbruk av menneskeskapte klimaendringer gir menneskeskapte klimaendringer? Ja. Svarte ministeren. Er du enig i at menneskeskapte klimaendringer truer menneskeliv? Ja. Svarte ministeren. Er du enig i at forbruk av olje- og gass fra Norge gir klimaendringer som truer menneskeliv? Nei. Svarte ministeren. Hadde vår utspørring av ministeren vært en muntlig eksamen i logikk hadde det nok ikke gått så bra med ham.

Sannheten er ofte ubehagelig dere. Men det hjelper ikke å lukke øynene. Dessverre. Det er ikke moralsk akseptabelt for Norge å fortsette å tjene penger på salg av olje og gass som gir klimaforurensing som truer menneskeliv.

Det er femten år siden ble faren for mennesekapte klimaendringer ble allment kjent, Gro ledet Brundtlandkomisjonen og Norge prøvde for harde livet å være best i verden på miljø. Det er over ti år siden forskerne sa at vi måtte kutte klimaforurensingen med åtti prosent i de rike landene for å unngå total katastrofe. Det er snart ti år siden FNs klimaforskere ble enig om at vi allerede kunne merke de menneskeskapte klimaendringene i form av mye unormalt vær.

Menneskeskapte klimaendringer handler om at millioner av mennesker over hele jorden vil trues på livet som følge av at leveområdene deres oversvømmes, sykdommer sprer seg og mulighetene for matproduksjon blir forverret. Og forskerne sa da at det hastet, allerede for ti år siden. Fordi klimagassene blir værende så lenge i atmosfæren. FNs klimaforskere sier at det er svært sannsynlig at uværet som har herjet i mange verdensdeler i 2002 skyldes menneskenes utslipp av klimagasser. 9 400 mennesker mistet livet i klimakatastrofer fra januar til september 2002. Dette er effekten av klimaforurensing som vi mennesker slapp ut for mange år siden. Og de siste tiårene er utslippene av klimagasser fra menneskelig aktivitet mangedoblet.

Men likevel, til tross for at kunnskapen om miljøproblemer har økt eksponentielt har ambisjonene dalt. Jeg vil hevde at de har dalt nærmest proporsjonalt med at kunnskapen har økt. Selv om vi vet hva vi burde gjøre, så gjøres det ikke. Hvorfor er det sånn? Orker vi ikke å ta det inn over oss?

Og hva gjør godt voksne mennesker, med lange utdannelser ikke klarer å ta inn over seg hvor alvorlig stor miljøutfordringene er? Jo de overlater problemet til barna. Barna skal skånes mot sandkassesand med for store steiner, de får ikke lov til å klatre i trær som de kan falle ned fra, de får ikke lov til å se vold på TV, eller være lenge oppe om kvelden, men miljøproblemene det kan de godt få lov til å ta seg av.

Er det derfor alt voksne lager som handler om miljøvern preget av små morsomme figurer? Rusken, Miljøheimevernet, Blekkulf, til og med GRIPS miljøoase på nettet (som jeg egentlig trodde skulle rette seg mot bedriftsledere og ikke barna) er full av rare små morsomme fargerike tegninger av fantasidyr og levende dyr og gudene vet hva. Men det er jo grenser for hva fantasifigurer kan gjøre for å løse miljøproblemene, eller hva tror dere?

For dette handler om hva vi skal leve av. Det handler om penger. Og menneskeliv. Dette er ikke softpolitikk!

I statsbudsjettet for inneværende år spår regjeringen at oljeindustrien i 2003 vil bruke 70 milliarder kroner til å bygge nye plattformer, legge rør og lage nye landanlegg. Det er mye penger. Like mye som staten bruker på alle Norges 434 kommuner og 19 fylker til sammen.

Industrien er i krise. Er det plass til noe annet enn olje- og gass i Norsk økonomi? Det virker ikke sånn. Hvorfor er det ingen som reagerer?

Skal vi ha en næringspolitikk for fremtiden eller en ”Vi-må-ta-vare-på-gamle-næringer-som-holder-på-å-dø-politikk” i Norge? Hvor hadde Norge vært om vi hadde satset alt på ”Vi-må-ta-vare-på-gamle-næringer-som-holder-på-å-dø-politikk” i 1950? Eller i 1970?

Har dere hørt om verdiskapningsgapet? Det lærte jeg om når jeg leste NHOs verdiskapningsprogram 2001-2005. Men det er vist nok Victor Nordmann som har funnet på ordet, eller det står det ihvertfall på kurven. Han fant det opp når han forsto at en gang vil det gå ned med oljeinntektene her i landet. Fordi det vil bli mindre penger å tjene på oljen i fremtiden og mindre penger fra oljefondet å investere vil vi få en dobling i behovet for ikke-oljerelatert, konkurranseutsatt verdiskapning de neste 25 årene, mente han for flere år siden. Jeg vet ikke hva han mener nå. Men NHO skriver i hvert fall ”Forståelsen av hva som må gjøres nå for å sikre mange konkurransedyktige bedrifter også 20-30 år frem i tid, er dessverre ikke tilstrekkelig utbredt.” Men de sier ikke fult så mye om hvilke næring som er fremtidsrettet å satse på. Og det er kanskje der jeg og NHO er litt uenige?

De som bar pionerene i norsk oljeindustri var modige. Fantasifulle. Fremtidrettede. Visjonære. Men det er ikke modig, fremtidsrettet og visjonært å satse på olje- og gass i dag. Jeg syns det er veldig rart at hvis Norske politikere skal tenke nytt i næringspolitikken klarer de ikke å flytte blikket lenger enn fra oljen til gass. Jeg tror ikke at denne totale mangelen på evne til nyskaping og mot vil bli tilgitt av de som kommer etter dere.

I dag er over 80 prosent av alt energiforbruk i verden fossilt kull, olje eller gass. Slik vil det ikke være i framtida. Takket være modige politikere i andre land er de miljøvennlige energialternativer etter hvert blitt mange. Og konkurransedyktige. Danmark har utviklet vinkraft. Sverige har stor ære for moderne bioenergi. Hva har vi gjort i Norge?

Alle vet at bedrifter trenger stabile rammevilkår. Men i norsk næringspolitikk virker det som om det bare gjelder de næringene som allerede er store og mektige. Ikke for ny fornybar energibedrifter, eller andre bedrifter med miljøvennlige ideer som trenger drahjelp.

Det er bare 15 år siden alle som jobbet på et kontor brukte skrivemaskin. Få kunne se for seg en framtid uten den. I dag er skrivemaskinen plassert på museum. Hva vil skje hvis ikke norske politikere forstår at olje- og gass er umoderne før det blitt museumsgjenstander?

Miljøbevegelsen kan ikke skape fremtidens arbeidsplasser. Vi er tross alt veslevoksne idealister, akademikere og alt for opptatt av politikk til å ha tid til å starte opp bedrifter. Det er næringslivet som må gi arbeidsplassene. Og hvordan, kjære statssekretærer, har dere tenkt å få med dere næringslivet på å skape et næringer som vi kan være stolte av og som kan gi barna våre noe å leve av?

Den mest vellykkede miljøkampanjen som har hatt noe med næringslivet å gjøre har vært sykle til jobben-kampanjen. Ført må jeg bare si, sånn at det ikke er noen tvil: Sykling er kjempebra. Men det er ikke nok. Det er jo vel og bra om en ansatt i leiteavdelingen i Statoil sykler til jobben, men for miljøet hadde det kanskje vært best om han ble værende hjemme.

Men det er jo ikke bare næringslivet og miljøbevegelsen som bør dras med i en debatt om hva vi skal leve av i fremtiden. Arbeidstagerne bør jo også få være med. Men det er jeg, ikke helt sikker på at de vil. NHO har forstått at oljen og gassens popularitet ikke vil vare evig. Men det virker som om LOs fremtidstanker går så mye lenger enn til morgendagen. Er dere ansvarlig for å skaffe arbeidstagere her i landet en grei morgen dag, eller for å være med å skaff en fremtid?

Dessverre er det mange som tror at det å ta hensyn til miljøvern gir mindre arbeidsplasser. Dette er en tragisk missforståelse. For det er ikke bare gigantiske fabrikker som gir arbeid. I enkeltsaker som gasskraftsaken sammenlignes det å bygge et gasskraftverk med det å ikke gjøre noenting annet. Det er ingen tvil og at fornybare energikilder gir langt flere arbeidsplasser enn de som er gammeldags og forurensende.

Avslutningsvis vil jeg komme med fire utfordringer og en bønn til dere statssekretærer.

Kjære statssekretærutvalg, begynn å lag en modig næringspolitikk som kan gi oss miljøvennlige, fremtidsrettede næringer å leve av i fremtiden!

Kjære statsekretærutvalg; ikke la dette bare bli en melding med fine ord. Dere sitter i en regjering som har produsert noen av de vakreste formuleringene norsk miljøpolitikk noensinne har sett. Havmiljømeldingen, klimameldingen, bymiljømeldingen (bare så det er helt klart: her inkluderer jeg ikke oljemeldingen). Er det noe Børge Brende kan så er det å si fine ting om miljøvern. Så helt til slutt så vil jeg ta med min favoritt: Regjeringens vil (...) føre en samferdselspolitikk som effektivt bidrar til å redusere klimagassutslippenfra sektoren. Det sto i klimameldingen.

Er det ikke vakkert? Dette er revolusjon dere! Lenge var jeg lykkelig for denne formuleringen, og bare litt bekymret for at det ikke akkurat fulgte med noen oppskrift for hvordan dette skulle gjøres. Men så var jeg i en debatt med øverste administrative leder i samferdselsdepartemenet. Dette var i vinter. Etter at Stortinget hadde tilsluttet seg målet. Og da viste det seg at han ikkeviste om at dette var vedtatt. Men han var ikke noen flau for det. Han sa bare ”Og dessuten er det umulig”.

Han er øverste leder i et departement som er skapt for å bygge veier. Det er ganske mange statsinstituasjoner i Norge som er skapt for å lage miljøproblemer og som har formet sine byråkrater ganske effektivt for å oppnå nettopp det. Øverste administrative leder i samferdselsdepartementet er kanskje ikke den eneste byråkraten som kan gi en smule problemer i arbeidet med å lage en strategi for en bærekraftig utvikling. Jeg har et annen tips til en byråkrat dere bør holde dere unna i det arbeidet dere driver med nå. Og det er Gunnar Berge i oljedirektoratet. På en konferanse om olje- og makt i fjor sa han at ” om vi skal gå ut i sårbare havområder og ta opp alt som er av olje og gass på norsk sokkel er ikke et politisk spørsmål. Det er bare noe vi må gjøre”

Kjære statssekretærer; pass dere for de fossile byråkratene!

Kjære statssekretærer; hvis dere ikke klarer å produsere noe med nytt miljøpolitisk så dropp hele prosjektet!

Hvor mange trær er ikke ofret for sektorvise miljøhandlingsplaner, bærekraftmeldinger, klimameldinger de siste ti årene? Norske regjeringer har produsert enorme mengder papir om hvordan miljøproblemene skal løses. Men i de årene som er gått etter at vi innførte CO2-avgiften så har vi liksom ikke så mye å skryte av.

Jeg har en stygg følelse av at alt dere gjør nå bare skjer for syns skyld. Store politiske nyskapinger pleier ikke å bli skapt på et halvt år og bli presentert som et vedlegg til nasjonal budsjettet.

Så til slutt en bønn: Kjære statssekretærer; gi meg tilbake troen på at denne regjeringen har politisk vilje til å gjøre noe med miljøproblemene.