Prop. 237 L (2020–2021)

Lov om inn- og utførsel av varer (vareførselsloven) og lov om tollavgift (tollavgiftsloven)

Til innholdsfortegnelse

10 Merknader til de enkelte bestemmelsene i forslaget til lov om tollavgift (tollavgiftsloven)

10.1 Kapittel 1 Innledende bestemmelser

Generelle merknader til kapittel 1

Kapitlet har bestemmelser om lovens virkeområde, definisjoner, samarbeid med annen stat og en bestemmelse om forholdet til forvaltningsloven.

Til § 1-1 Lovens virkeområde

Bestemmelsen regulerer lovens saklige og stedlige virkeområde.

Første ledd slår fast at loven gjelder plikt til å beregne tollavgift for varer som innføres til tollområdet, og fastsetting av tollavgift. Det innebærer at loven både omfatter de materielle reglene om plikten til å beregne tollavgift ved innførsel, og forvaltningsregler for fastsetting av avgiften.

Annet ledd bestemmer at lovens stedlige virkeområde er tollområdet. Tollområdet er det norske fastland og territorialfarvann, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland. Det skal ikke svares tollavgift for varer som innføres fra fastlandet til Svalbard og heller ikke ved innførsel direkte til Svalbard fra utlandet.

Til § 1-2 Definisjoner

Bestemmelsen definerer enkelte sentrale uttrykk som brukes i loven. Noen av definisjonene i tolloven § 1-1 videreføres, i tillegg til et par nye. De samme definisjonene er inntatt i vareførselsloven § 1-3, og departementet viser til en noe mer utfyllende omtale i merknaden til paragrafen.

I bokstav a defineres «deklarant». Med deklarant menes den som leverer en deklarasjon i eget navn, eller den som deklarasjonen leveres på vegne av. Definisjonen tilsvarer definisjonen av «declarant» i EUs tollkodeks artikkel 5 nr. 15.

I bokstav b defineres «deklarasjon». Med deklarasjon menes en melding om at en vare skal underlegges en bestemt prosedyre. Det følger av vareførselsloven § 3-2 at det for alle varer som skal underlegges en tollprosedyre, skal leveres en deklarasjon tilpasset den aktuelle prosedyren. Deklarasjonen skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for den prosedyren varen skal underlegges.

I bokstav c defineres «innførsel» som det forhold at en vare rent fysisk føres inn i tollområdet, det vil si over grensen til det norske fastland eller territorialfarvann. Når det er skjedd, må varen enten underlegges en tollprosedyre eller gjenutføres eller avstås til tollmyndighetene.

«Utførsel» er definert i bokstav d. Med utførsel menes det forhold at en vare føres ut av tollområdet. Når det skal skje, må varen underlegges tollprosedyren utførsel.

Uttrykket «vare» er sentralt i loven og defineres i bokstav e. Vare er alt som er omfattet av forskrift om klassifisering av varer.

Til § 1-3 Samarbeid med annen stat

Etter bestemmelsen gjelder vareførselsloven kapittel 9 om samarbeid med annen stat tilsvarende for samarbeid om håndhevelse av bestemmelser om fastsetting og kontroll av tollavgift. Dette kapitlet i vareførselsloven gir regler om håndhevelse av annen stats bestemmelser om vareførsel i kontrollområde på norsk område og håndhevelse av norske bestemmelser om vareførsel på annen stats territorium.

Til § 1-4 Forholdet til forvaltningsloven

Bestemmelsen klargjør forholdet til forvaltningsloven, og slår fast at forvaltningsloven gjelder for tollmyndighetenes virksomhet hvis ikke annet er bestemt i denne loven. Bestemmelsen svarer til tolloven § 1-8.

Unntak fra bestemmelser i forvaltningsloven er gitt i § 5-1 annet ledd, § 8-1 femte ledd, § 8-7 og § 12-1 fjerde ledd. I tillegg foreslås en rekke forvaltningsregler etter mønster av skatteforvaltningsloven i kapittel 9 om opplysningsplikt, fastsetting og beregning av tollavgift og i kapittel 11 om endring uten klage og endringsfrister. På disse områdene vil forvaltningsloven gjelde utfyllende.

Selv om forvaltningsansvaret for merverdiavgift ved innførsel og særavgifter er overført til Skatteetaten, utøver tollmyndighetene, med hjemmel i skatteforvaltningsloven § 2-13, myndighet ved fastsetting av merverdiavgift og særavgift som oppstår ved innførsel, for ikke registrerte merverdiavgiftspliktige og de som ikke er registrert som særavgiftspliktige. Etter skatteforvaltningsforskriften § 2-13-5 er de tildelt myndighet til å endre den skattepliktiges fastsetting av avgifter når fastsettingen er uriktig, eller det ikke foreligger noen skattefastsetting. Videre kan Skattedirektoratet bestemme hvilken myndighet tollmyndighetene skal ha når den skattepliktige leverer endringsmelding. Det vil si at tollmyndighetene på disse områdene utøver myndighet etter skatteforvaltningsloven.

Forvaltningen har som hovedregel adgang til å kommunisere elektronisk med borgerne, og alle som henvender seg til et forvaltningsorgan kan benytte elektronisk kommunikasjon dersom forvaltningsorganet har lagt til rette for det, det skjer på anvist måte og ikke annet følger av lov eller forskrift, jf. forvaltningsloven § 15 a. Se nærmere omtale i merknaden til vareførselsloven § 1-5.

10.2 Kapittel 2 Plikt til å beregne tollavgift

Generelle merknader til kapittel 2

Kapitlet har blant annet bestemmelser om når tollavgift skal beregnes, tidfesting, hvem som skal beregne tollavgift og medansvar for tollavgift. Bestemmelsene er i hovedsak en videreføring av tolloven § 1-7 om periodisering og kapittel 2 om tollskyld. Som følge av nye prosedyrer i vareførselsloven, er vilkårene for når tollavgift skal beregnes, tidfesting og hvem som skal beregne tollavgift, utformet på en annen måte enn i tolloven. Videre er tollovens uttrykk «tollskyld», som et samlebegrep for plikten til å svare toll, erstattet med «plikt til å beregne tollavgift». Som følge av dette videreføres heller ikke uttrykket «tollskyldner». Etter departementets oppfatning er «tollavgiftspliktig» et bedre uttrykk for den som har plikt til å beregne tollavgift. Det samsvarer dessuten med uttrykket «skattepliktig» som benyttes i skatteforvaltningsloven, om den eller de som skal svare eller beregne skatt eller avgift.

Uttrykket tollavgiftspliktig omfatter en snevrere gruppe enn uttrykket tollskyldner i tolloven. Gruppen som ikke anses som tollavgiftspliktig, vil imidlertid kunne være medansvarlig for tollavgift. Kapitlet har også en ny bestemmelse om at den som erverver en vare som er innført med nedsatt tollavgift på vilkår om at varen brukes på en bestemt måte, blir tollavgiftspliktig ved brudd på vilkåret.

Tollovens bestemmelser om tollskyld gjelder via henvisning også for merverdiavgift når andre enn avgiftssubjekter etter merverdiavgiftsloven innfører en vare, jf. merverdiavgiftsloven § 11-1. Dette videreføres ved endring i merverdiavgiftsloven § 11-1, se omtale i punkt 10.13.

Til § 2-1 Når tollavgift skal beregnes

Bestemmelsen regulerer når tollavgift skal beregnes, og viderefører i det vesentlige tolloven § 2-1. Departementet mener at regler om avgiftsplikt bør fremgå av loven, og forskriftshjemmelen i tolloven § 2-1 fjerde ledd videreføres derfor ikke.

Første leddførste punktum slår fast at tollavgift skal beregnes når en vare går over til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1. Det vil si når varen innføres til tollområdet for fri omsetning, bruk eller forbruk. Bestemmelsen viderefører tolloven § 2-1 annet ledd bokstav a som sier at tollskyld oppstår når varen fortolles. Etter tolloven § 4-20 innebærer fortolling at ufortollet vare stilles til fri disponering.

Første ledd annet punktum bestemmer at dersom en vare ved overgang til fri disponering er fritatt for tollavgift på vilkår om at varen skal brukes på en bestemt måte, skal tollavgift beregnes dersom vilkåret om bruk ikke overholdes. Bestemmelsen viderefører tolloven § 2-1 første ledd bokstav b, og omfatter både tollavgiftsfritak som følger direkte av loven, som for eksempel tollavgiftsloven § 6-4 første ledd bokstav b om tollavgiftsfritak for landbruksvarer til teknisk bruk, og individuell nedsettelse av tollavgiftssats på landbruksvarer etter tollavgiftsloven § 5-3, som for eksempel tollavgiftsfritak for varer til bruk i fiskefôrindustrien og oppdrettsnæringen. I tillegg omfattes tilfeller hvor importøren har deklarert en vare under et varenummer med nullsats tilknyttet et vilkår om sluttbruk. Landbruks- og matdepartementet uttaler i sin høringsuttalelse:

«I utkastet til ny tollavgiftslov § 2-1 første ledd annet punktum fastslås det at «[d]ersom varen ved deklarasjonen er fritatt for tollavgift med vilkår om at varen brukes på en bestemt måte, skal tollavgift svares dersom vilkåret om bruk av varen ikke overholdes.» Dette er etter vår oppfatning en god presisering som tydeliggjør ansvaret for å overholde vilkår om sluttbruk».

Det er kun prosedyren overgang til fri disponering som utløser en umiddelbar plikt til å beregne tollavgift. De andre prosedyrene etter vareførselsloven kapittel 4 innebærer i utgangspunktet ikke plikt til å beregne tollavgift, men slik plikt kan oppstå dersom vilkårene for bruk av prosedyren ikke oppfylles. Det følger av annet ledd at tollavgift skal beregnes dersom vilkårene for bruk av en av prosedyrene i vareførselsloven §§ 4-2 til 4-8 ikke oppfylles, det vil si prosedyrene forpassing, transittering, tollager, frisone, midlertidig innførsel og de to prosedyrene for innenlands bearbeiding av henholdsvis industrivarer og landbruksvarer. Annet ledd viderefører tolloven § 2-1 tredje ledd bokstav a, men er tilpasset at bestemmelsene om midlertidig tollfritak i tolloven kapittel 6 er regulert som tollprosedyrer i vareførselsloven §§ 4-6 til 4-8. Et eksempel er at en vare deklareres for midlertidig innførsel, men at varen ikke utføres innen ett år i samsvar med § 4-6 første ledd bokstav c.

I tillegg videreføres deler av tolloven § 2-1 tredje ledd bokstav b, som bestemmer at for ufortollet vare oppstår tollskyld når lovens forpliktelser i forbindelse med blant annet «lagring eller annen disponering av varen ikke overholdes.» Dette omfatter brudd på vilkårene for de prosedyrene som reguleres i vareførselsloven §§ 4-2 til 4-6, for eksempel ved ulovlig bruk av varer som ligger på tollager ved at varen tas i bruk eller bearbeides uten at det er gitt tillatelse til det, eller bruk av transittert eller forpasset vare uten at tollmyndighetene har gitt tillatelse til det.

Tredje ledd bestemmer at for varer som ikke blir tollbehandlet, skal tollavgift beregnes ved brudd på plikter etter vareførselsloven kapittel 2. Bestemmelsen sikter til de pliktene som skal sikre at varer tollbehandles ved innførselen. Det er likevel ikke slik at ethvert brudd på plikter etter vareførselsloven utløser plikt til å svare tollavgift. Typiske tilfeller er brudd på plikten til å fremlegge en vare for kontroll (smugling) og brudd på førerens plikter ved innførsel, når bruddet har ført til at varen er eller kunne vært unndratt tollbehandling. Bestemmelsen viderefører den del av tolloven § 2-1 tredje ledd bokstav b som gjelder brudd på lovens plikter i forbindelse med innførsel og transport.

Varen må i tilfelle som omfattes av § 2-1 annet og tredje ledd anses å ha gått over til fri disponering, og den skulle ha vært deklarert for prosedyren overgang til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1 og melding for tollavgift skulle vært levert etter tollavgiftsloven § 9-2.

Til § 2-2 Tidfesting

Bestemmelsen regulerer hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for bruk av aktuelle regler og tollavgiftssatser, og viderefører tolloven § 1-7 om periodisering. I samsvar med lignende bestemmelser i skatteloven og merverdiavgiftsloven brukes uttrykket «tidfesting» istedenfor «periodisering».

Tolloven § 1-7 regulerer etter sin ordlyd hvilken tollsats som skal gjelde på et gitt tidspunkt. Departementet legger til grunn at det ut ifra sammenhengen i regelverket gjelder en tilsvarende tidfestingsregel for materielle regler som har betydning for avgiftspliktens omfang. Dette kan være regler om opprinnelse, beregningsgrunnlag mv., som, dersom de endres, vil kunne føre til at også omfanget av tollavgiftsplikten endres. Det samme gjelder etter bestemmelsen her.

Første leddførste punktum bestemmer at tollavgift som skal beregnes etter § 2-1 første ledd første punktum, det vil si når en vare går over til fri disponering, skal beregnes etter de reglene og satsene som gjelder på det tidspunktet tollmyndighetene aksepterer deklarasjonen etter vareførselsloven § 3-4. Dette er ment å videreføre tolloven § 1-7 første ledd, som bestemmer at toll skal svares etter tollsatsen som gjelder på det tidspunkt «en fullstendig utfylt deklarasjon er mottatt av tollmyndighetene». Med «fullstendig utfylt» menes at deklarasjonen er akseptert av tollmyndighetene, jf. Ot.prp. nr. 58 (2006–2007) side 36. I TVINN-systemet er tollmyndighetenes formelle aksept den datoen deklarasjonen passerer «input-kontrollen». I tillegg kreves det etter vareførselsloven § 3-4 første ledd at varen er fremlagt for tollmyndighetene. Dette er også en videreføring av tolloven § 1-7 tredje ledd som bestemmer at for vare som deklareres før den innføres, skal toll svares etter gjeldende tollsats på innførselstidspunktet.

Første ledd annet punktum gjelder tidfesting dersom tollavgift skal beregnes etter § 2-1 første ledd annet punktum. Etter denne bestemmelsen skal tollavgift beregnes når en vare som har gått over til fri disponering, og som er helt eller delvis fritatt for tollavgift på vilkår om at den skal brukes på en bestemt måte, brukes på en annen måte. I slike tilfeller skal tollavgift beregnes etter de reglene og satsene som gjaldt da vilkåret om bruk ble brutt. Det innebærer for eksempel at eventuelle fritaksregler som gjelder når den ulovlige disponeringen tok til, vil gjelde selv om de ikke gjaldt da varen ble innført og deklarert.

Annet ledd har regler om tidfesting når tollavgift skal beregnes etter § 2-1 annet ledd, som følge av brudd på vilkår for den valgte prosedyren. Det skilles her mellom prosedyrene forpassing, transittering, tollager og frisone på den ene siden og midlertidig innførsel og innenlands bearbeiding av industrivarer og landbruksvarer på den andre siden. Første punktum bestemmer at ved brudd på vilkår under en prosedyre etter vareførselsloven §§ 4-2 til 4-5, skal tollavgift beregnes etter de regler og satser som gjaldt da brudd på vilkårene tok til. Bestemmelsen viderefører tolloven § 1-7 femte ledd annet punktum. Annet punktum bestemmer at dersom en vare er innført under en prosedyre etter vareførselsloven §§ 4-6 til 4-8, og det viser seg at vilkårene for å innføre varen under den aktuelle prosedyren ikke oppfylles, skal tidfesting skje på det tidspunktet tollmyndighetene aksepterte deklarasjon. Bestemmelsen viderefører tolloven § 1-7 femte ledd første punktum, men er tilpasset prosedyrene etter vareførselsloven, da fritakene i tolloven kapittel 6 er lagt om til de nevnte prosedyrene. Tredje punktum bestemmer at tollavgiften ikke skal settes lavere enn den hadde vært om varen hadde blitt disponert over på lovlig måte. Den viderefører tolloven § 1-7 femte ledd tredje punktum, men slik at det er tollavgiften, og ikke bare satsen, som ikke skal være lavere.

Tredje ledd bestemmer at tollavgift som skal beregnes etter § 2-1 tredje ledd, det vil si ved brudd på plikter etter vareførselsloven kapittel 2 som fører til at en vare ikke blir tollbehandlet, skal beregnes etter de reglene og satsene som gjaldt på innførselstidspunktet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 1-7 fjerde ledd.

Fjerde ledd bestemmer hvilket tidspunkt som skal legges til grunn når varer som er underlagt prosedyren midlertidig innførsel, senere deklareres for prosedyren overgang til fri disponering. I slike tilfeller skal tollavgift beregnes etter de reglene og satsene som gjaldt da deklarasjonen for midlertidig innførsel ble akseptert. Tilsvarende regel følger av tollforskriften § 1-7-1 første ledd, men etter departementets vurdering bør også denne tidfestingsregelen følge av loven. Også ved overgang til fri disponering for varer som er deklarert for prosedyren innenlands bearbeiding av industrivarer eller prosedyren innenlands bearbeiding av landbruksvarer, skal tollavgift beregnes etter de reglene og satsene som gjaldt da de opprinnelige deklarasjonene ble akseptert.

Til § 2-3 Hvem som er tollavgiftspliktig

Subjektet for tollavgift er regulert i to paragrafer slik at hovedregelen om hvem som er tollavgiftspliktig, følger av bestemmelsen her, mens reglene om hvem som kan bli medansvarlig for tollavgift følger av § 2-4. Formålet med en slik regulering er blant annet å klargjøre hvem som kan bli ansvarlig for tollavgift i forskjellige situasjoner. Dette er viktig for å avgjøre hvem som skal være subjekt, og dermed kunne bli ansvarlig, etter andre bestemmelser i tollavgiftsloven. Et eksempel er § 12-3 om tilleggsavgift, hvor det fremgår at det bare er tollavgiftspliktige som kan ilegges tilleggsavgift.

Første ledd bestemmer at den som leverer melding for tollavgift etter § 9-2, er tollavgiftspliktig. Dette vil være den som deklarerer en vare for prosedyren overgang til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1. Som det fremgår av § 9-2, skal meldingen gis som del av deklarasjonen, og inneholde alle opplysninger som har betydning for fastsetting av tollavgift. Bestemmelsen korresponderer med § 2-1 første ledd første punktum, som bestemmer at tollavgift skal beregnes når en vare deklareres for prosedyren overgang til fri disponering. Bestemmelsen viderefører tolloven § 2-2 første ledd. Paragraf 9-2 i loven her, sett i sammenheng med definisjonen av deklarant i § 1-2 bokstav a, innebærer at melding for tollavgift leveres av den som leverer deklarasjonen i eget navn, eller den som deklarasjonen leveres på vegne av. Dette vil som regel være den som skal motta varen. I tolloven § 2-2 første ledd, som regulerer hvem som er tollskyldner for vare som fortolles, brukes uttrykket «den deklarerte mottakeren av varen». Departementet legger til grunn at endret begrepsbruk ikke innebærer materielle endringer.

Etter § 2-1 første ledd annet punktum skal tollavgift beregnes dersom en vare ved overgang til fri disponering er helt eller delvis fritatt for tollavgift på vilkår om at varen brukes på en bestemt måte, og vilkåret om bruk ikke overholdes. Også i slike tilfeller vil den som har levert melding for tollavgift for den aktuelle varen, være tollavgiftspliktig.

Tollavgift skal også beregnes når en vare er deklarert under en annen prosedyre enn prosedyren overgang til fri disponering, og vilkårene for bruk av prosedyren ikke oppfylles. Dette følger av § 2-1 annet ledd. Annet ledd slår fast at i slike tilfeller er det den som er ansvarlig for å oppfylle vilkårene for den aktuelle prosedyren, som er tollavgiftspliktig. Det vil i praksis være den som har deklarert varen for den aktuelle prosedyren, det vil si deklaranten. Bestemmelsen viderefører tolloven § 2-3 første ledd og den delen av annet ledd som gjelder brudd på lovens plikter i forbindelse med «lagring og annen disponering av varen».

Tredje ledd regulerer hvem som er ansvarlig for tollavgift som skal beregnes etter § 2-1 tredje ledd, det vil si når brudd på plikter etter vareførselsloven kapittel 2 fører til at en vare ikke tollbehandles. I slike tilfeller blir den som er ansvarlig for å oppfylle pliktene, tollavgiftspliktig. Bestemmelsen viderefører den del av tolloven § 2-3 annet ledd som gjelder brudd på lovens plikter i forbindelse med innførsel og transport.

Til § 2-4 Medansvar for tollavgift

Bestemmelsen regulerer hvem som kan bli medansvarlig for tollavgift. Etter første ledd er den som ved levering av melding for tollavgift, har medvirket til å gi opplysninger som fører til at tollavgift ikke blir riktig fastsatt, medansvarlig. Det er en forutsetning for medansvar at vedkommende visste eller burde ha visst at opplysningene var uriktige eller ufullstendige. I praksis vil en fullmektig for deklaranten, for eksempel et spedisjonsfirma, kunne ha medansvar etter bestemmelsen. Bestemmelsen viderefører tolloven § 2-2 tredje ledd.

Etter annet ledd kan den som har medvirket til manglende overholdelse av vilkår som nevnt i § 2-1 annet ledd, og den som har medvirket til brudd på plikter som nevnt i § 2-1 tredje ledd, bli medansvarlig for tollavgift. I tillegg omfattes den som har ervervet eller oppbevart varen. Regler om dette følger i dag av tolloven § 2-3 tredje og fjerde ledd. Forutsetningen for medansvar er i begge tilfeller at vedkommende visste eller burde ha visst at de aktuelle vilkårene eller pliktene ikke var overholdt. For den som har ervervet eller oppbevart varen, skal kunnskapen vurderes på tidspunktet for mottak av varen.

Tredje ledd bestemmer at dersom den som leverer melding for tollavgift, representerer en annen juridisk eller fysisk person, svarer også den som er representert, tollavgift. Dette er en videreføring av tolloven § 2-2 annet ledd, men slik at ansvaret er begrenset til et medansvar.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette bestemmelser om at rederiet er medansvarlig for tollavgift av proviant som medbringes til bruk og salg om bord på fartøy. Bestemmelsen vil bli benyttet til å videreføre tollforskriften § 2-3-1 som fastslår at rederiet også er tollskyldner når vilkårene knyttet til at proviant kan leveres ufortollet ikke blir overholdt. Vareførselsloven § 5-9 annet ledd annet punktum gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om at adgang til at varer som er innført uten å ha gått over til fri disponering, kan leveres til salg eller bruk om bord i fartøy eller luftfartøy som skal forlate tollområdet.

Til § 2-5 Solidaransvar for tollavgift

Bestemmelsen regulerer hvem som skal svare tollavgift når flere er ansvarlige for avgiften. Den viderefører tolloven § 2-4 første ledd, og slår fast at dersom flere plikter å beregne tollavgift for den samme varen, er de solidarisk ansvarlige for avgiften. Solidaransvaret rekker ikke lenger enn den enkelte tollavgiftspliktiges ansvar. Det vil blant annet si at en som er medansvarlig for tollavgift etter § 2-4, ikke vil være ansvarlig for tilleggsavgift som ilegges en tollavgiftspliktig etter § 12-3.

Til § 2-6 Tollavgiftspliktig ved erverv av vare med nedsatt tollavgift på vilkår om sluttbruk

Landbruksmyndighetene treffer hvert år vedtak om individuelle tollnedsettelser for innførsel av store mengder landbruksvarer på vilkår om at varene brukes på en bestemt måte, jf. § 5-3 i loven her. Dette gjelder særlig ved import av fiskefôr og råvarer til fiskefôr. Den som deklarerer en vare med nedsatt tollavgift på vilkår om sluttbruk under prosedyren overgang til fri disponering, er tollavgiftspliktig etter § 2-3 første ledd første punktum.

Landbruksvarer som er innført på vilkår om sluttbruk, kan videreselges eller på annen måte overdras innenlands. Det er en forutsetning at mottaker bruker varen til det den var bestemt for ved innførselen, og som var en forutsetning for at tollavgiften ble satt ned. Det utferdiges en anvendelseserklæring som skal følge varen ved videresalg.

Departementet foreslo i høringsnotatet at den som erverver en landbruksvare som er innført med nedsatt tollavgift på vilkår om sluttbruk etter § 5-3, blir tollavgiftspliktig ved brudd på vilkåret.

Tolldirektoratet, Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet er positive til forslaget. De mener imidlertid at bestemmelsen også bør omfatte den som erverver en landbruksvare som er innført med nedsatt tollavgift på et varenummer i tolltariffen som forutsetter at varen brukes på en bestemt måte.

Tolldirektoratet uttaler :

«Dersom det ikke er aktuelt å innføre sluttbruk som prosedyre er det Tolletatens vurdering at den foreslåtte løsningen kan fungere, men vi har forslag til en noe endret ordlyd i § 2-6 for å fange opp alle innførsler med nedsatt tollsats eller som er fritatt toll på vilkår om sluttbruk.
Av forslaget til tollavgiftslov § 2-6 følger det at den som kjøper en vare som er innført med nedsatt tollavgift etter lovens § 5-3 på vilkår om at varen brukes på en bestemt måte, blir tollavgiftspliktig ved brudd på vilkåret. Videre medfører forslaget at tollmyndighetene kan innhente kontrollopplysninger fra kjøper etter lovens § 10-1, eventuelt ved stedlig kontroll etter § 10-3, for å kontrollere om varen er brukt som forutsatt. Kjøper vil da også kunne ilegges tilleggsavgift etter forslag til § 12-3. Etter vår vurdering vil dette systemet kunne være en god løsning som besvarer mange av problemene som i dag er knyttet til videresalg av varer som er innvilget tollnedsettelse på vilkår om en spesifikk sluttbruk. Tolletaten påpeker at imidlertid at forslaget vil innebærer at myndighetene fremdeles vil mangle kunnskap om videre innenlands omsetning av varen.
Den foreslåtte ordningen i tollavgiftsloven § 2-6 om kjøpers overtakelse av ansvaret som tollavgiftspliktig er imidlertid etter ordlyden i bestemmelsen kun knyttet til de tilfellene der tollavgiften er nedsatt i medhold av lovens § 5-3 (tilsvarende dagens tollov § 9-3), ikke de tilfellene hvor varelinjer er splittet i tolltariffen ut fra hvilken sluttbruk varen skal gå til.
Tolletaten foreslår at det også for varer der utgangspunktet for den nedsatte tollsatsen følger av tolltariffen, etableres et system etter de samme prinsippene som for varer der utgangspunktet for den nedsatte tollsatsen er en tollnedsettelse fra Landbruksdirektoratet. Hvis det hadde vært mulig å fange opp i ny tollavgiftslov § 2-6 også de tilfellene der den nedsatte tollsatsen følger av tolltariffen, ville dette trolig vært den mest smidige løsningen. De øvrige bestemmelsene om innhenting av kontrollopplysninger fra kjøper etter lovens § 10-1 og ved stedlig kontroll etter § 10-3, vil da kunne stå uendret slik de er foreslått, fordi kjøper vil være en som «kan bli tollavgiftspliktig etter […] § 2-6», jf. forslaget til tollavgiftslov § 10-1. Kjøper vil da også kunne ilegges tilleggsavgift etter forslag til § 12-3.»

Landbruks- og matdepartementet uttaler:

«I tollavgiftslov § 2-6 foreslås det at kjøper av en landbruksvare som er innført med nedsatt tollavgift på vilkår om sluttbruk, overtar selgers plikter og rettigheter som tollavgiftspliktig, og selv blir tollavgiftspliktig, ved kjøpet. Etter vår vurdering, vil dette kunne være en god løsning som besvarer mange av problemene vi har i dag knyttet til videresalg av varer som er innvilget tollnedsettelse på vilkår om en spesifikk sluttbruk.
Slik tollavgiftsloven § 2-6 er formulert omfatter den kun de tilfellene der tollavgiften er satt ned av landbruksmyndighetene i medhold av lovens § 5-3 (tilsvarende dagens tollov § 9-3). Som vist til ovenfor fins det også en rekke varenummer for landbruksvarer i tolltariffen som er splittet ut fra hvilken sluttbruk varen skal gå til. Det vil også i slike tilfeller være en risiko for at en senere erverver av varen kan bryte vilkåret om sluttbruk. De aktuelle varelinjene er sensitive landbruksvarer der et brudd på vilkåret om sluttbruk vil undergrave importvernet for norskproduserte landbruksvarer. De fleste av disse varene vil kunne benyttes til produksjon av husdyrfôr som er beskyttet av tollvernet. Etter Landbruks- og matdepartementets vurdering bør bestemmelsen derfor utvides slik at kjøperen også i disse tilfellene blir tollavgiftspliktig dersom han bryter krav til sluttbruk. Landbruksdirektoratet har i sitt høringssvar fremmet et forslag til en formulering til et nytt tredje ledds om omfatter disse tilfellene. Vi mener dette er et godt forslag.»

Departementet er enig i at det kan være grunner til å vurdere om § 2-6 skal utvides til å omfatte flere tilfeller slik Tolldirektoratet, Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet foreslår. Etter departementets vurdering krever dette en nærmere utredning med etterfølgende høring. Det må blant annet foretas en nærmere vurdering av konsekvensene for erverver (kjøper), som ikke er kjent med at varen er innført på vilkår om særlig sluttbruk. Departementet fremmer derfor ikke et slikt forslag nå.

Landbruksdirektoratet mener også det er en utfordring med dagens regelverk at myndighetene ikke har kunnskap om at en vare som er innført med nedsatt tollsats på vilkår om en bestemt sluttbruk, er overdratt til en senere erverver. De ber Finansdepartementet vurdere å innta en hjemmel i tollavgiftsloven § 2-6, slik at det ved et senere behov kan gis forskrift om en rapporteringsordning.

Departementet viser til at også et slikt forslag vil kreve nærmere utredning, og eventuelle lovforslag kan fremmes når en slik utredning er gjennomført.

Til § 2-7 Tollavgift for vare som sendes i henhold til internasjonal avtale om forenklinger ved grensekryssende vareførsel

Bestemmelsen gjelder ansvar for tollavgift for varer som sendes i henhold til internasjonal avtale om forenklinger ved grensekryssende vareførsel. Den viderefører tolloven § 2-5. Aktuelle avtaler er først og fremst Transitteringskonvensjonen, TIR-konvensjonen og ATA-konvensjonen, jf. tollforskriften § 2-5-1.

Første ledd bestemmer at for varer som i henhold til internasjonal avtale om forenklinger ved grensekryssende vareførsel som Norge har tiltrådt tillates innført til tollområdet uten å anvende prosedyren overgang til fri disponering, plikter garantisten å svare tollavgift dersom det disponeres over varen i strid med tillatelsen Garantistens ansvar følger av de inngåtte avtalene, men også av loven her.

Etter annet ledd gjelder garantistens ansvar uten hensyn til de øvrige bestemmelsene om tollavgiftsplikt i kapittel 2. Det innebærer at det i slike tilfeller kan være flere tollansvarlige, både garantisten og andre som utpekes som tollavgiftspliktig eller medansvarlig etter de øvrige bestemmelsene i kapitlet.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hvilke avtaler som omfattes av paragrafen.

10.3 Kapittel 3 Satser og beregningsgrunnlag for tollavgift

Generelle merknader til kapittel 3

Kapitlet har bestemmelser om satser for tollavgift og beregningsgrunnlaget for tollavgift, og viderefører deler av kapittel 7 i tolloven. Tollavgift beregnes etter bestemmelser om beregningsgrunnlag mv. som foreslås inntatt i kapittel 3 i tollavgiftsloven og tollavgiftssatser fastsatt i Stortingets vedtak om tollavgift. I Stortingets vedtak om toll fastsettes tollsatsene med referanse til klassifiseringen slik den er fastsatt med hjemmel i forslaget til § 6-1 i vareførselsloven.

Det foreslås at hjemmel for departementet til å fastsette forskrifter om klassifisering av varer inntas i vareførselsloven, jf. merknadene til vareførselsloven kapittel 6. I tillegg vil reglene om tollverdi som foreslås inntatt i vareførselsloven kapittel 6 ha betydning for beregning av tollavgift når tollavgift skal fastsettes på grunnlag av verdi.

Plasseringen av hjemmelen for klassifisering og reglene om tollverdi i vareførselsloven har ikke betydning for fastsetting av tollavgift. Klassifisering av varen etter tolltariffen og tollverdien vil være opplysninger av «betydning for fastsetting av tollavgift» og er dermed opplysninger som skal gis i melding for tollavgift etter forslaget til § 9-2 tollavgiftsloven. Oppstår det spørsmål om hvordan en vare skal klassifiseres eller om tollverdien, skal saken behandles etter tollavgiftsloven dersom spørsmålet har betydning for fastsetting av tollavgift. I praksis vil en slik avgjørelse også innebære endring av klassifisering av varen etter vareførselsloven. Har spørsmålet om klassifisering eller tollverdi ikke betydning for fastsetting av tollavgift, skal saken behandles etter reglene i vareførselsloven.

Til § 3-1 Satser for tollavgift – tolltariffen

Bestemmelsen gjelder de ulike tollavgiftssatsene som skal anvendes ved beregning av tollavgift, og viderefører tolloven § 1-6 første ledd bokstav a.

Første ledd gir regler om de ulike tollavgiftssatser som skal benyttes ved beregning av tollavgift. Av første ledd bokstav a til c fremkommer de tre ulike grupper tollavgiftsatser Stortinget fastsetter. Det er de alminnelige tollavgiftssatser for varer, satser for preferansetollavgift for varer med opprinnelse i land Norge har frihandelsavtale med og satser for preferansetollavgift for varer med opprinnelse i særskilte utviklingsland som Norge ensidig har gitt tollbegunstigelse.

Annet ledd bestemmer at Kongen kan fastsette særskilt sats for tollavgift etter vareførselsloven kapittel 13 om handelstiltak som skal anvendes på varer som omfattes av tiltaket. Tollavgiftsloven for øvrig vil normalt gjelde ved beregning av tollavgift etter denne særskilte satsen. Tollovens regler om handelstiltak er foreslått videreført i vareførselsloven kapittel 13.

Tredje ledd bestemmer at departementet kan gi regler om kunngjøring av tollavgiftssatser fastsatt i Stortingets vedtak. I Stortingets vedtak om tollavgift fastsettes tollavgiftssatsene for det kommende året basert på klassifisering i tolltariffen, som bygger på Internasjonal konvensjon om harmonisert varebeskrivelse og kodesystem (HS-nomenklaturen).

Videre gir tredje ledd hjemmel til å gi forskrifter med vilkår for å benytte satsene fastsatt av Stortinget. Dette kan for eksempel være at utenlandske myndigheter bekrefter riktigheten av opplysninger som importøren har fremlagt, herunder opprinnelsesbevis, og sikkerhetsmekanisme for tilfeller der preferansesystemet utløser vesentlige markedsforstyrrelser. Det siste viderefører hjemmelen i tolloven § 8-3 fjerde ledd.

Nærmere bestemmelser om sikkerhetsmekanisme vil, som i dag, bli fastsatt av Landbruks- og matdepartementet, jf. gjeldende forskrift 7. mars 2008 nr. 228 om sikkerhetsmekanisme ved import av landbruksvarer fra utviklingsland omfattet av ordningen for generelle tollpreferanser (Generalized System of Preferences for goods imported from developing countries – GSP).

Til § 3-2 Nedsettelse av tollavgiftssatser i budsjettåret

Bestemmelsen regulerer departementets myndighet til å sette ned satsene for tollavgift for landbruksprodukter. Denne kompetansen tilligger i dag Landbruks- og matdepartementet, og det legges opp til at dette videreføres.

Tollvernet for landbruksvarer skal bidra til å sikre avsetningsgrunnlaget for norskproduserte landbruksvarer, og på denne måten bidra til å opprettholde en norsk landbruksproduksjon i samsvar med Stortingets forutsetninger. Tollvernet er regulert gjennom tollavgiftssatser. Landbruks- og matdepartementet er tildelt myndigheten til å forvalte tollvernet for landbruksvarer ved kongelig resolusjon 2. desember 2016.

Ved innførsel av landbruksvarer skal det som hovedregel beregnes tollavgift etter satser fastsatt av Stortinget. For å legge til rette for innførsel av landbruksvarer som supplement til norsk produksjon, og for å møte forbrukernes og næringsmiddelindustriens behov, kan Landbruks- og matdepartementet sette ned disse satsene. Ordningene forvaltes av Landbruksdirektoratet i første instans. Bestemmelsen hjemler denne adgangen til administrativt å sette ned tollavgiftssatsene for landbruksvarer. Den viderefører tolloven § 9-1 første ledd. De øvrige bestemmelsene i tolloven kapittel 9 om tollnedsettelser i budsjettåret, er inntatt i kapittel 5.

Til § 3-3 Beregningsgrunnlaget for tollavgift

Bestemmelsen regulerer hvordan beregningsgrunnlaget for tollavgift skal fastsettes. Beregningsgrunnlaget kan enten være vekt, volum, antall eller verdi. Hvilket beregningsgrunnlag som skal benyttes følger av Stortingets vedtak om tollavgift som etter forslaget § 3-1 annet ledd skal kunngjøres som del av tolltariffen. Bestemmelsen viderefører tolloven § 7-1 om toll etter vekt, volum og stykk og § 7-2 om toll etter verdi. Departementet foreslår at de nærmere reglene om tollverdi videreføres i vareførselsloven kapittel 6. Det vises til omtale i generelle merknader til vareførselsloven kapittel 6.

Første ledd bestemmer at varens faktiske nettovekt skal benyttes når tollavgift skal beregnes på grunnlag av vekt. Varens innpakning skal inngå i beregningsgrunnlaget når dette følger av tolltariffen.

Annet ledd fastslår at varens faktiske volum skal benyttes når tollavgift skal beregnes på grunnlag av volum.

Tredje ledd bestemmer at faktisk antall enheter skal benyttes når tollavgift skal beregnes på grunnlag av antall.

Fjerde ledd har bestemmelse om at vareførselslovens bestemmelser om tollverdi skal benyttes når tollavgift skal beregnes på grunnlag av verdi. Bestemmelser om tollverdi følger av forslaget til kapittel 6 i vareførselsloven.

Femte ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette regler om beregningsgrunnlaget for tollavgift.

Til § 3-4 Beregningsgrunnlag for vare som gjeninnføres etter bearbeiding eller reparasjon mv. (utenlandsk bearbeiding)

Bestemmelsen har særlige regler om beregningsgrunnlaget for varer som gjeninnføres etter bearbeiding eller reparasjon (utenlandsk bearbeiding), og viderefører tolloven § 7-4.

Departementet har vurdert om utenlands bearbeiding bør være en «særlig tollprosedyre» i vareførselsloven. Departementet viser til at bearbeiding i EUs tollkodeks er en særskilt prosedyre, se tollkodeksen artikkel 255 flg. Departementet er imidlertid kommet til at det ikke er hensiktsmessig eller behov for å ha «utenlands bearbeiding» som en særskilt prosedyre i Norge. Varer som innføres etter utenlandsk bearbeiding må derfor innføres under prosedyren overgang til fri disponering (fortolling) og beregningsgrunnlaget fastsettes i tilfelle etter forslag til § 3-4 om fastsetting av beregningsgrunnlaget for varer som gjeninnføres etter utenlands bearbeiding. Dette ivaretar etter departementets vurdering de behov både tollmyndighetene og de tollavgiftspliktige har for å sikre rett tollavgift ved gjeninnførsel av vare etter utenlands bearbeiding. Utenlands bearbeiding av landbruksvarer er avhengig av egen søknad før utførsel, jf. forskrift 1. juni 2007 nr. 580 om tollnedsettelser for landbruksvarer som gjeninnføres etter bearbeiding i utlandet.

Første ledd angir innledningsvis at bestemmelse gjelder fastsetting av beregningsgrunnlaget for vare som gjeninnføres etter at den er reparert, bearbeidet eller brukt til fremstilling av annen vare utenfor landet, og at bestemmelsen gjelder for varer som tidligere har gått over til fri disponering eller har norsk opprinnelse.

Første ledd bokstav a har regler om beregningsgrunnlaget ved utenlandsk bearbeiding når tollavgift skal beregnes på bakgrunn av verdi. Beregningsgrunnlaget skal da svare til kostnadene ved at varen ble reparert eller bearbeidet. I tillegg skal transportkostnader tillegges beregningsgrunnlaget.

Første ledd bokstav b har regler om beregningsgrunnlaget ved utenlandsk bearbeiding når tollavgift skal beregnes på grunnlag av vekt, volum eller antall. Beregningsgrunnlaget skal da være åtte prosent av beregningsgrunnlaget som nevnt i bokstav a.

Første ledd bokstav c bestemmer at beregningsgrunnlaget ved utenlands bearbeiding skal være null dersom utenlandsk reparasjon eller bearbeiding er utført uten vederlag.

Annet ledd har bestemmelser om vilkår for at beregningsgrunnlaget skal fastsettes etter reglene i første ledd. Etter bokstav a må varen gjeninnføres innen ett år etter utførselen, varen må etter bokstav b gjeninnføres av samme fysiske eller juridiske person som utførte varen, det må etter bokstav c ikke ha blitt refundert tollavgift ved utførselen og eventuelle krav om refusjon av tollavgift må frafalles, jf. bokstav d.

NHO Mat og Drikke har i høringen uttalt at vilkåret i forslaget annet ledd bokstav b om at varen må gjeninnføres av samme fysiske eller juridiske person skaper administrative problemer. De viser til at det kan være praksis for at utførsel skjer fra et hovedkontor i et konsern, mens et datterselskap i konsernet står for gjeninnførsel. Departementet viser til at forslaget til annet ledd bokstav b viderefører gjeldende rett på området og at en eventuell endring må vurderes i en annen sammenheng. Departementet viser til at fjerde ledd i bestemmelsen gir departementet hjemmel til å dispensere fra vilkårene slik at en eventuell endring i samsvar med forslaget fra NHO Mat og Drikke kan gjennomføre ved at en bestemmelse om dette tas inn i forskrift. Tolldirektoratet vil eventuelt kunne gjennomføre en høring av en slik endring i forbindelse med høring av nye forskrifter til loven.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til i forskrift å fastsette bestemmelser om beregningsgrunnlag for landbruksvarer som gjeninnføres etter utenlands bearbeiding, og viderefører tolloven § 7-4 fjerde ledd. Fjerde ledd gir departementet fullmakt til i forskrift å fastsette bestemmelser om beregningsgrunnlag for varer som gjeninnføres herunder dispensere fra vilkårene og om at slike varer på visse vilkår kan innføres uten plikt til å beregne tollavgift. Dette viderrefører tolloven § 7-4 tredje ledd.

Til § 3-5 Nedsettelse av beregningsgrunnlaget når varen er skadet eller bedervet

Bestemmelsen har regler om adgang til å nedsette beregningsgrunnlaget for tollavgift når varen er forringet som følge av skade eller bedervelse før varen er frigjort for prosedyren overgang til fri disponering. Beregningsgrunnlaget kan i slike tilfeller settes ned forholdsmessig etter verdiforringelsen som skaden eller bedervelsen har medført. Bestemmelsen viderefører tolloven § 7-5, som hadde en opplisting over i ulike tilfeller skaden eller bedervelsen måtte ha skjedd. Alle de situasjoner som omfattes av opplistingen etter tolloven § 7-5 innebar at skaden eller bedervelsen måtte ha oppstått før varen ble fortollet. Dette videreføres ved forslaget.

NHO Mat og Drikke har i sin uttalelse til forslaget vist til at skader eller fordervelser først oppdages etter at varen er stilt til fri disponering, men åpenbart har oppstått før eller under transport. Departementet viser til at verken gjeldende tollov § 7-5 eller forslaget § 3-5 har som vilkår at skaden eller bedervelsen må være oppdaget før varen er stilt til fri disposisjon. Vilkåret er at skaden eller bedervelsen har oppstått før varen stilles til fri disposisjon. Oppdages det først i ettertid at varen er skadet eller bedervet må det tas stilling til når skaden eller bedervelsen mest sannsynlig oppstod, og dersom det etter en alminnelig bevisvurdering er sannsynlighetsovervekt for at skaden oppstod før varen ble stilt til fri disponering kan beregningsgrunnlaget settes ned som angitt i bestemmelsen.

10.4 Kapittel 4 Opprinnelse

Generelle merknader til kapittel 4

Kapitlet har bestemmelser om opprinnelse når varer innføres til tollområdet. Bestemmelser om preferensiell opprinnelse har betydning for om det kan gis tollavgiftslettelser etter frihandelsavtale eller det generelle preferansesystemet for utviklingsland (GSP). Bestemmelser om ikke-preferensiell opprinnelse har betydning for andre spørsmål enn preferansetoll, for eksempel tollavgift som ilegges etter vareførselsloven kapittel 13 om handelstiltak, jf. § 3-1 annet ledd.

Bestemmelsene i kapittel 4 viderefører deler av tolloven kapittel 8. Bestemmelser om opprinnelse når varer utføres fra tollområdet følger av vareførselsloven § 5-11 (preferensiell opprinnelse) og § 5-12 (ikke-preferensiell opprinnelse).

Til § 4-1 Preferensiell opprinnelse

Bestemmelsen regulerer vilkår for gunstigere tollavgift ved innførsel etter frihandelsavtale eller det generelle preferansesystemet for utviklingsland (GSP) enn det som følger av de ordinære tollavgiftssatsene.

Den viktigste frihandelsavtalen er EØS-avtalen. Innenfor Europa, Midtøsten og Nord-Afrika er det fastsatt like opprinnelsesregler i alle frihandelsavtalene, i medhold av Regional konvensjon om felles preferanseopprinnelsesregler for Europa og statene ved Middelhavet.

Mens frihandelsavtalene er gjensidige forpliktelser mellom avtaleparter, er GSP-ordningen et ensidig tilbud til utviklingsland. Norge samarbeider med EU, Sveits og Tyrkia om å ha like opprinnelsesregler for ordningen. Like regler innebærer en forenkling for eksportørene i utviklingslandene og er dessuten en forutsetning for at norske varer kan benyttes som materialer når utviklingslandene produserer varer for markedene i EU, Sveits, Tyrkia og Norge.

Første ledd slår fast at en vares opprinnelse fastsettes i samsvar med den frihandelsavtalen som påberopes, eller i samsvar med det generelle preferansesystemet for utviklingsland (GSP).

Annet ledd bestemmer at varens opprinnelse skal dokumenteres med opprinnelsesbevis i samsvar med den aktuelle frihandelsavtalen, eller i samsvar med det generelle preferansesystemet for utviklingsland (GSP).

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om krav til og vilkår for preferensiell opprinnelse.

Til § 4-2 Ikke-preferensiell opprinnelse

Bestemmelsen regulerer anvendelse av ikke-preferensielle opprinnelsesregler. Reglene om ikke-preferensiell opprinnelse har i praksis mest betydning for varer som utføres fra tollområdet, siden enkelte land har regler der det ved innførsel kan ha betydning om en vare er norsk eller ikke. Ved innførsel til Norge vil regler om ikke-preferensiell opprinnelse normalt ikke være av betydning.

Første ledd slår fast at med ikke-preferensiell opprinnelse menes fastsetting av opprinnelsesland på annet grunnlag enn frihandelsavtale eller ensidig preferanseordning.

Annet ledd bestemmer at regler om ikke-preferensiell opprinnelse får anvendelse ved bestevilkårsbehandling etter Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT 1994) artikkel I og ved iverksettelse av handelstiltak etter vareførselsloven kapittel 13.

I henhold til Avtale om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon (WTO) er Norge forpliktet av den såkalte «bestevilkårsklausulen» i GATT 1994 artikkel I. Klausulen innebærer bl.a. at de gunstigste vilkårene for innførsel (f.eks. en tollsats) som gis til ett WTO-medlem, må gis til alle WTO-medlemmer. Teoretisk sett kan Norge ilegge en høyere tollsats til ikke-medlemmer enn medlemmer. I praksis er ikke-medlemmene utviklingsland, som Norge tilbyr GSP-preferanse toll til. Det er derfor ikke eksempler på at ikke-preferensielle opprinnelsesregler er benyttet for å ilegge ikke-medlemmene høyere tollsats.

Det andre anvendelsesområdet er å iverksette handelstiltak etter vareførselsloven kapittel 13. Norge har ikke tradisjon for å bruke slike tiltak, men det har likevel betydning at hjemmelen finnes. For slike tiltak mot enkelte land vil de ikke-preferensielle reglene anvendes.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om krav til og vilkår for ikke-preferensiell opprinnelse.

10.5 Kapittel 5 Nedsettelse av tollavgiftssatser for landbruksvarer

Generelle merknader til kapittel 5

Etter § 3-2 kan Landbruks- og matdepartementet sette ned de ordinære tollavgiftssatsene for landbruksvarer dersom avtale med fremmed stat eller internasjonal organisasjon ikke er til hinder for det. Kapitlet her har bestemmelser om de ulike ordningene for nedsettelse av tollavgiftssatser for landbruksvarer. Bestemmelsene viderefører deler av tolloven § 9-1 og §§ 9-2 til 9-4 med noen endringer. Tolloven § 9-5 om nedsettelse av toll videreføres i § 11-4.

Etter tolloven § 9-2 skal vedtak om generell nedsettelse av tollsats gis for en nærmere angitt periode, men begrenset til utgangen av vedkommende budsjettår. Tilsvarende gjelder for vedtak om individuell nedsettelse av sats etter § 9-3. Individuelle vedtak skal også gjelde for en angitt mengde av en bestemt vare.

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste en adgang for landbruksmyndighetene til å treffe vedtak om generell nedsettelse av tollavgiftssats med virkning utover budsjettåret, når det anses hensiktsmessig. Forslaget var begrunnet med at dette vil bidra til å sikre forutsigbarhet for næringsutøverne. Dersom det er tydelig allerede på vedtakstidspunkt hvor lenge tollnedsettelsen vil få gyldighet, er det mulig for næringsutøverne å planlegge sin produksjon og import av nødvendige råvarer. Departementet foreslo en tilsvarende adgang til å treffe vedtak med virkning utover budsjettåret ved individuell nedsettelse av tollavgiftsats. Forslaget omfattet også en adgang til å gi individuell nedsettelse uten mengdebegrensning. I tillegg til hensynet til forutsigbarhet, var begrunnelsen blant annet at mengde- og tidsbegrensning gir økt saksmengde og arbeidsbyrde i alle ledd, først og fremst for importørene, men også for tollmyndighetene og landbruksmyndighetene.

Høringsforslaget omfattet også en hjemmel i § 5-3 fjerde ledd til å gi forskrift om elektronisk søknad fra næringsdrivende. Dette for å legge til rette for elektronisk kommunikasjon med de næringsdrivende og tilpasning til Landbruksdirektoratets forvaltningssystem for importordningene.

Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet er positive til forslagene. Landbruks- og matdepartementet uttaler:

«Landbruks- og matdepartementets er godt fornøyd med de endringsforslagene i utkastet som er basert på våre innspill tidligere i prosessen. Herunder er hjemmelsgrunnlaget vårt tydeliggjort slik at det vil kunne gis både generelle og individuelle tollnedsettelser med virkning utover budsjettåret, der dette er hensiktsmessig for å lette den administrative byrden for næringsutøverne. Ut fra samme hensyn foreslås det å åpne for å kunne gi individuelle tollnedsettelser uten mengdebegrensninger der landbruksmyndighetene mener at dette vil være tilrådelig. Videre vil den nye hjemmelen til å kunne kreve elektronisk søknad fra næringsdrivende innebære en forenkling av forvaltningen.»

Departementet opprettholder ovennevnte forslag i § 5-2 første ledd annet punktum og § 5-3 annet og tredje ledd.

Til § 5-1 Nedsettelse av tollavgiftssatser for landbruksvarer

Første ledd viser til § 3-2 som hjemler departementets adgang til på nærmere vilkår å sette ned de ordinære tollavgiftssatsene for landbruksvarer, og nevner de ulike ordningene for slik nedsettelse. Det fremgår av bestemmelsen at nedsettelse av tollavgiftssats kan skje gjennom generell nedsettelse etter § 5-2, individuell nedsettelse etter § 5-3 eller ved fastsetting av tollkvoter der kvoteandeler tildeles ved auksjon eller på annen måte etter § 5-4. Bestemmelsen viser også til § 3-1 første ledd bokstav b og c, som innebærer at departementet kan sette ned satsene for preferansetollavgift for landbruksvarer.

Annet ledd gjelder kunngjøring av forvaltningsvedtak om generelle endringer i tollavgiftssatsene, og viderefører tolloven § 1-6 første ledd bokstav b og annet ledd. Bestemmelsen slår fast at kunngjøring av forvaltningsvedtak om generelle endringer av tollavgiftssatser og tildeling av kvoteandeler ved auksjon mv. kan skje på annen måte enn den som følger av forvaltningsloven §§ 38 flg. Videre fremgår det at slike kunngjøringer ikke må kunngjøres i Norsk Lovtidend. I praksis kunngjøres vedtak om generelle tollnedsettelser fortløpende på Landbruksdirektoratets nettsted og gjennom nyhetsbrev. Tilsvarende gjelder kunngjøring av kvoter til fordeling og søknads- og registreringsfrister. Importører oppfordres til å abonnere på Landbruksdirektoratets nyhetsbrev.

Til § 5-2 Generell nedsettelse av tollavgiftssatser for landbruksvarer

Bestemmelsen regulerer landbruksmyndighetenes adgang til å treffe vedtak om generell nedsettelse av tollavgiftssatser, og viderefører tolloven § 9-2. Formålet med slik nedsettelse av tollavgiftssatser er å balansere det nasjonale markedet av jordbruksråvarer i en underskuddssituasjon. Kriteriene er nedfelt som instrukser til Landbruksdirektoratet i forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer (FAT) kapittel 2, 2a, 4 og 5. Landbruksdirektoratets vedtak om generelle nedsettelser av tollavgiftssatser er i praksis forankret i informasjon om marked og pris som direktoratet henter inn fra relevante aktører. I markeder med markedsregulator (landbrukssamvirkene), har markedsregulator ansvaret for å fremlegge prognoser og gi anbefaling til Landbruksdirektoratet om hvorvidt tollsatsen bør settes ned eller ikke. I markeder uten markedsregulator følger Landbruksdirektoratet med på markedsbalansen og prisene i markedet.

Første ledd definerer generell nedsettelse av tollavgiftsats som forvaltningsvedtak om å sette ned tollavgiftssatsen for en bestemt landbruksvare, uten kvantitative begrensninger, for en nærmere angitt periode, begrenset til utgangen av vedkommende budsjettår. Som omtalt ovenfor i de generelle merknadene, gir loven også hjemmel til at landbruksmyndighetene kan treffe vedtak utover budsjettåret. Slike vedtak må imidlertid treffes med forbehold om at tolltariffen ikke endres.

Etter annet ledd kan departementet kunngjøre slike vedtak om nedsettelse av tollavgiftssats på forhånd. Kunngjøringen skal da angi tidspunktet for når vedtaket iverksettes.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om saksbehandling, opplysningsplikt, kontroll, administrative sanksjoner, gyldighetsperiode og kunngjøring av vedtak.

Til § 5-3 Individuell nedsettelse av tollavgiftssatser for landbruksvarer og bearbeidede landbruksvarer

Bestemmelsen hjemler landbruksmyndighetenes adgang til å treffe vedtak om individuell nedsettelse av tollavgiftssatser. Den viderefører tolloven § 9-3, men uten annet ledd om vedtakets innhold, da dette kan reguleres i forskrift med hjemmel i tredje ledd.

Individuelle tollnedsettelser gis blant annet for landbruksvarer som ikke produseres i Norge og som dermed supplerer norsk produksjon. Landbruksdirektoratet fastsetter individuelle tollnedsettelser for basis landbruksvarer i medhold av forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer (FAT). Direktoratet fastsetter også individuelle tollnedsettelser med hjemmel i forskrift 20. desember 2012 nr. 1424 om fastsettelse av nedsatte tollsatser ved import av industrielt bearbeidede landbruksvarer (RÅK-importforskriften) og forskrift 1. juni 2007 nr. 580 om tollnedsettelser for landbruksvarer som gjeninnføres etter bearbeiding i utlandet (UB-forskriften).

Landbruksmyndighetene treffer hvert år vedtak om individuelle tollnedsettelser for import av store mengder landbruksvarer på vilkår om en spesifikk sluttbruk. Dette er varer som i utgangspunktet skal ha tollbeskyttelse, men der landbruksmyndighetenes regelverk likevel åpner for å vedta tollnedsettelse dersom varen skal brukes på en bestemt måte. Tollfritak gis særlig for import av råvarer til fiskefôrindustrien og oppdrettsnæringen, da dette er næringer som konkurrerer på verdensmarkedet. Når Landbruksdirektoratet treffer vedtak om individuelle tollnedsettelser på vilkår om en spesifikk sluttbruk, kan det kreve at importøren gir en erklæring om varens anvendelse (anvendelseserklæring), jf. FAT § 28 og RÅK-importforskriften § 7. Det er adgang til å selge varene videre innenlands, men kjøperen forpliktes da til samme anvendelse av varen.

Departementet foreslo i høringsnotatet at den som kjøper en landbruksvare som er innført med nedsatt tollavgiftssats på vilkår om at varen brukes på en bestemt måte, kan bli tollavgiftspliktig ved brudd på vilkåret. Forslaget var begrunnet med at regelverket bør legge til rette for at tollmyndighetene også skal kunne kontrollere at vilkår om sluttbruk er oppfylt når varen er solgt videre, og at kjøper blir ansvarlig for tollavgift dersom vedkommende har brutt vilkår for tollnedsettelse.

Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet støtter forslaget. Landbruks- og matdepartementet uttaler:

«Dersom varen brukes i strid med anvendelseserklæringen, er vilkåret for tollnedsettelsen ikke lenger oppfylt. Fordi dette er sensitive varer vil brudd på vilkåret om sluttbruk kunne undergrave importvernet for norskproduserte landbruksvarer. For eksempel kan råvarene som importeres til fiskefôr, også benyttes til å produsere husdyrfôr. Her er vilkår om sluttbruk særlig viktig, fordi norsk råvareproduksjon og produksjon av husdyrfôr er beskyttet av tollvernet. Det er således avgjørende at det føres en effektiv og målrettet kontroll av om kravet til sluttbruk er oppfylt, samt at avdekkede brudd får konsekvenser for importøren. Uten reaksjoner etter tolloven kan importøren risikofritt feildeklarere varer eller bryte krav til sluttbruk uten andre konsekvenser enn omberegning av toll til korrekt tollsats. Dette vil kunne redusere incentivet til å etterleve regelverket og derigjennom kunne bidra til å uthule tollvernet for landbruksvarer.»

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Det innebærer at den som kjøper, eller på annen måte erverver, en landbruksvare med nedsatt tollavgiftssats etter paragrafen her på vilkår om en bestemt sluttbruk, kan bli tollavgiftspliktig i to situasjoner. For det første kan kjøper endre opplysningene i melding for tollavgift etter § 9-4, dersom vedkommende ønsker å bruke varen på en annen måte enn det som var forutsetningen for nedsettelse av tollavgiften. Det vil si opplysninger i den meldingen som ble levert (av selger) ved innførsel av varen. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom det viser seg at varen ikke er egnet til produksjon av fiskefôr, og at kjøper i stedet ønsker å bruke den i husdyrfôr. Tollmyndighetene må legge til rette for slike endringsmuligheter i sine systemer.

For det andre kan kjøper bli tollavgiftspliktig ved brudd på vilkår om sluttbruk etter § 2-6. Det vil si når vedkommende bryter vilkårene uten å gi opplysninger om dette. Kjøper vil i slike tilfeller også kunne bli ilagt tilleggsavgift etter § 12-3.

Landbruks- og matdepartementet uttaler at det er en viss uklarhet i ansvarsforholdet mellom landbruksmyndighetene og tollmyndighetene når det gjelder kontroll av om vilkår om sluttbruk er overholdt.

Departementet viser til at kontrollmulighetene vil avhjelpes noe ved at den som har ervervet varen, har plikt til å gi kontrollopplysninger når tollmyndighetene ber om det etter § 10-1, eller ved stedlig kontroll etter § 10-2. Departementet legger også til grunn at landbruksmyndighetene, med hjemmel i forskrift etter tredje ledd, kan kontrollere at den som erverver varen overholder vilkåret om sluttbruk.

Første ledd definerer individuell nedsettelse av tollavgiftssats som enkeltvedtak om å sette ned tollavgiftssatsen på en angitt mengde av en bestemt landbruksvare eller bearbeidet landbruksvare, innenfor et angitt tidsrom. Vedtaket skal være rettet mot én eller flere bestemte fysiske eller juridiske personer som har søkt om dette. Som omtalt ovenfor i de generelle merknadene, kan departementet treffe vedtak uten mengdebegrensning og med virkning utover budsjettåret, når det anses hensiktsmessig. Dette følger av annet ledd, og kan for eksempel være aktuelt når det treffes vedtak om nedsettelse av tollavgiftssats på slutten av budsjettåret. Da kan det, av hensyn til den administrative byrden for næringsutøverne og myndighetene, være hensiktsmessig å treffe vedtak med virkning utover inneværende budsjettår. Dette forutsetter imidlertid at tolltariffen ikke endres ved årsskiftet. I slike tilfeller vil vedtaket ikke lenger være gyldig, og importøren må søke på nytt.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om saksbehandling, opplysningsplikt, kontroll, administrative sanksjoner og gyldighetsperiode. Som omtalt ovenfor i de generelle merknadene, kan departementet også gi forskrift om leveringsmåten for søknader. Hjemmelen omfatter regler om elektronisk levering fra næringsdrivende.

Til § 5-4 Tildeling av tollkvoteandeler for landbruksvarer ved auksjon eller på annen måte

Bestemmelsen gjelder tildeling av tollkvoter for landbruksvarer, og viderefører tolloven § 9-4. Tollkvotene som forvaltes av landbruksmyndighetene, fordeles etter nærmere bestemmelser gitt av Landbruks- og matdepartementet i forskrift 10. oktober 2008 nr. 1132 om fordeling av tollkvoter for landbruksvarer. Forskriften gjennomfører blant annet resultatet av bilaterale forhandlinger mellom Norge og EU i medhold av EØS-avtalen artikkel 19. Forskriften ivaretar også fordeling av WTO-kvoter og kvoter i andre frihandelsavtaler.

Første ledd bestemmer at departementet kan fastsette tollkvoter på grunnlag av avtale med fremmed stat eller organisasjon eller av eget tiltak. Med tollkvote menes en fastsatt mengde av en vare som tillates innført med nedsatt tollavgiftssats, innenfor et angitt tidsrom, mens en tollkvoteandel er en rettighet til å innføre en viss mengde av en vare innenfor en tollkvote.

Annet ledd bestemmer at tollkvoteandeler skal tildeles ved auksjon. Forutsetningen er at departementet anser at markedsforholdene ligger til rette for det, og avtale med fremmed stat eller organisasjon ikke er til hinder for det. Den store hoveddelen av tollkvotene som landbruksmyndighetene forvalter, fordeles ved auksjon. Noen tollkvoter fordeles på annen måte, det vil si etter søknad. Dette gjelder blant annet deler av ostekvoten fra EU og tollkvoten for islandshest.

Tredje ledd stiller krav om at auksjon over tollkvoteandeler skal utlyses i god tid før auksjonen holdes, og at det umiddelbart etter auksjonsavslutning skal opplyses om antall budgivere, høyeste bud og hvem som fikk tilslaget. Videre fremgår det av fjerde ledd at tollkvoteandel som er kjøpt på auksjon, kan overdras.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tildeling av tollkvoteandeler, herunder om saksbehandling, opplysningsplikt, kontroll, administrative sanksjoner, gyldighetsperiode og forhåndsgodkjenning av budgivere og om overdragelse av kvoteandel. Departementet kan også gi forskrift om tildeling av tollkvoter på annen måte enn ved auksjon. Det vil i praksis si etter søknad.

10.6 Kapittel 6 Fritak for tollavgift

Generelle merknader til kapittel 6

Kapitlet har bestemmelser om fritak for tollavgift.

Tollfritakene i tolloven kapittel 5 gjelder i utgangspunktet kun for toll, men ved henvisninger i regelverket er det helt eller delvis symmetri mellom tollfritak og fritak for merverdiavgift og særavgifter ved innførsel. I høringsnotatet foreslo departementet at fritak som primært gjelder fritak for merverdiavgift eller særavgift ved innførsel reguleres i merverdiavgiftsloven, eventuelt i særavgiftsregelverket, og ikke sammen med de materielle reglene om tollavgift i tollavgiftsloven. Forslaget har sin begrunnelse i overføringen av forvaltningsansvaret for merverdiavgift og særavgifter ved innførsel fra Tolletaten til Skatteetaten. Et fåtall høringsinstanser har merknader til dette forslaget.

Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS uttaler:

«Dagens regulering av toll- og mva-fritakene er svært tungvinn, mye på grunn av henvisningsteknikken man har bestemt seg for. Vi stiller spørsmål om det kunne vært formålstjenlig å vurdere denne teknikken en gang til. Dersom regler er relevante på to områder, er den beste løsningen å skrive regelen ett sted og gjøre en henvisning det andre stedet eller ville det vært bedre å gjenta? Det er nok en avveining mellom hensynet til tilgjengelighet for brukerne og risikoen for at like regler blir ulike med tiden som følge av endringer som man glemmer å duplisere. Etter å ha brukt både tollregelverket og mva-regelverket over lang tid, finner vi at den utpregede henvisningsteknikken hemmer oversikten og gjør regelverket utilgjengelig for andre enn spesialister. Vi spør oss om det kan være mer negativt enn risikoen for ulike regler på forskjellige områder.
Dersom man opprettholder en henvisningsteknikk, er vi imidlertid enig i at reglene bør stå der de har størst betydning. I de fleste tilfellene er dette i mva-regelverket, siden det er toll på få varer i dag. Vi bemerker imidlertid at en kan tenke seg at Norge på grunn av internasjonale forhold kunne komme til å gjeninnføre toll på flere varer, og at dette ville kunne endre vurderingen av hva som er viktigst av mva. og toll.»

Advokatforeningen uttaler:

«Etter Advokatforeningens oppfatning kan forslaget fremstå som mindre brukervennlig ved denne «kryss-reguleringen» mellom to lover. Flere av fritakene gjelder både tollavgift og merverdiavgift, og reguleres separat av to lover. Hensynet til brukervennlighet må her veies opp mot hensynet til presise regler.»

Tolldirektoratet uttaler:

«Alle tollfritakene bør være regulert i samme lov og ikke splittes i to lover (tollavgiftsloven og merverdiavgiftsloven). Vi mener at alle tollfritakene bør reguleres i tollavgiftsloven. Tolletaten gjør for ordens skyld oppmerksom på at det er ikke er noen av dagens tollavgiftsfritak som følger av unntak fra deklarasjonsplikten slik departementet skriver i høringsnotatet punkt 5.3. Motsatt kan tollfritak medføre unntak fra deklarasjonsplikten. De fleste tollfritakene gjennomfører internasjonale forpliktelser inngått mellom avtalepartene til Den internasjonale konvensjonen om forenkling og harmonisering av tollprosedyrer (Kyotokonvensjonen).»

Departementet mener at det vil være uhensiktsmessig å gjenta regler av samme innhold i flere regelverk, blant annet fordi det, som Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS uttaler, kan medføre ulikheter over tid. I tillegg er det for de fleste fritak også nærmere forskriftsbestemmelser om fritaket, som i tilfelle også må gjentas i flere regelverk. Departementet mener derfor at det må gjøres et valg om hvor reglene om fritak som gjelder for flere avgiftskrav skal plasseres. Enkelte av fritakene som foreslås inntatt i merverdiavgiftsloven § 7-3 har, som Tolldirektoratet påpeker, sin «opprinnelse» i internasjonale konvensjoner om tollsamarbeid som Norge er forpliktet til å følge. Dette kan tale for at slike fritaksregler inntas i tollavgiftsoven. Den nasjonale lovreguleringen er imidlertid ikke avgjørende for om forpliktelsene etter konvensjonen oppfylles.

Flere fritak gjelder imidlertid varer det ikke skal beregnes tollavgift av, for eksempel luftfartøy og petroleumsprodukter fra norsk del av kontinentalsokkelen som innføres direkte derfra. Departementet mener det er mest naturlig å plassere reglene på det området hvor de har størst betydning og aktualitet. For de fleste fritak som gjelder for flere kravstyper mener departementet at merverdiavgiftsregelverket er det naturlige valget fordi det skal svares merverdiavgift ved innførsel av de fleste varetyper. Plikten til å svare tollavgift og særavgift ved innførsel gjelder et begrenset antall varekategorier. Departementet fastholder på denne bakgrunn forslaget i høringsnotatet om fordeling av regelverket på området mellom de ulike lovene. Det vises til merknadene til merverdiavgiftsloven §§ 7-3 til 7-5 for hvilke fritak som flyttes fra tolloven til merverdiavgiftsloven.

Til § 6-1 Tollavgiftsfritak som følge av unntak fra plikten til å levere deklarasjon etter vareførselsloven § 4-1

Bestemmelsen regulerer tollavgiftsfritak for varer som kan innføres til fri disponering uten at det må leveres deklarasjon etter vareførselsloven § 4-1. Etter § 4-1 tredje ledd i forslaget til vareførselslov er departementet gitt fullmakt til å gi forskrift om unntak fra plikten til å levere deklarasjon. Det vises til merknadene til bestemmelsen hvor det redegjøres nærmere for ordningen med deklarasjonsfritak. Etter forslaget § 6-1 vil det ikke foreligge plikt til å beregne tollavgift av varer som omfattes av unntaket fra plikten til å levere deklarasjon for prosedyren overgang til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1 tredje ledd. Bestemmelsen tilsvarer forslaget til ny § 7-2 første ledd i merverdiavgiftsloven, som gir fritak fra å beregne merverdiavgift i tilfeller hvor varer kan innføres til fri disponering uten at det må leveres deklarasjon etter vareførselsloven § 4-1.

Til § 6-2 Tollavgiftsfritak for varer som det er fritak fra å beregne merverdiavgift av

Bestemmelsen regulerer tollavgiftsfritak for varer som er fritatt etter forslag til nye bestemmelser i merverdiavgiftsloven §§ 7-3 til 7-5. Det vises til merknadene til merverdiavgiftsloven §§ 7-3 til 7-5 hvor det redegjøres for hvilke tilfeller dette omfatter. Det foreslås at departementet i forskrift kan bestemme at fritak fra å beregne merverdiavgift som følger av forslag til nye bestemmelser i merverdiavgiftsloven §§ 7-3 til 7-5, skal gjelde tilsvarende for tollavgift.

Til § 6-3 Tollavgiftsfritak for kjøtt fra egen jakt

Bestemmelsen gjelder tollavgiftsfritak ved innførsel av kjøtt fra egen jakt, og viderefører tolloven § 5-10.

Etter første ledd skal det ikke beregnes tollavgift for kjøtt fra egen jakt til bruk i egen husholdning.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å gi forskrifter om vilkår for og omfanget av tollfritaket.

Til § 6-4 Andre tollavgiftsfritak

Bestemmelsen har regler om fritak som bare gjelder for tollavgift. Bestemmelsen viderefører fritak i tolloven kapittel 5. Enkelte fritak i tolloven § 5-4 første ledd videreføres ikke fordi det ikke lenger foreligger plikt til å beregne tollavgift. Dette gjelder tolloven § 5-4 første ledd bokstav b om varer som gjeninnføres fra Svalbard eller Jan Mayen etter bearbeiding eller reparasjon og bokstav c om varer fra fiske og fangst utenfor tollområdet som innføres direkte derfra.

Første ledd bokstav a har bestemmelse om tollavgiftsfritak for vare som er fremstilt her i landet eller innført under prosedyren overgang til fri disponering og som gjeninnføres i uforandret tilstand, dersom tollavgift ikke er refundert ved utførselen, og viderefører tolloven § 5-4 første ledd bokstav e.

Første ledd bokstav b til d viderefører bestemmelser i tolloven § 5-7 første ledd bokstav b til d, blant annet fritak fra plikten til å beregne tollavgift ved innførsel av landbruksvarer til teknisk bruk, varer til undervisning og vitenskapelig bruk ved universiteter, høyskoler og Meteorologisk institutt og dets stasjoner og varer av utdannende, vitenskapelig og kulturell art.

Etter annet ledd kan varer som er fritatt for tollavgift etter første ledd bokstav b til d ikke overdras til andre. Bestemmelsen viderefører tolloven § 5-7 annet ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om vilkår for og omfanget av fritak fra plikten til å beregne tollavgift. Forslaget viderefører bestemmelser i tollavgiftsloven § 5-4 annet ledd, § 5-7 tredje ledd og § 5-8 tredje ledd.

10.7 Kapittel 7 Refusjon av tollavgift ved gjenutførsel

Generelle merknader til kapittel 7

Bestemmelsene i kapitlet viderefører i det vesentlige tolloven kapittel 11 om refusjon av tollavgift ved gjenutførsel. Departementet foreslår ingen vesentlige endringer i omfanget av eller vilkårene for refusjon av tollavgift. Departementet foreslår også å tilpasse bestemmelsene om refusjon av merverdiavgift betalt ved innførsel i merverdiavgiftsloven § 10-7 til forslaget i tollavgiftsloven §§ 7-2 og 7-4.

Bestemmelsene i tolloven om refusjon får i noen tilfeller også anvendelse for særavgifter som skal svares ved innførsel via henvisningen i særavgiftsforskriften § 2-6, og det er i tollforskriften gitt nærmere avgrensinger for fritaket for særavgiftspliktige varer. Departementet vil foreta en særlig gjennomgang av regelverket for refusjon av særavgifter, og tar sikte på å regulere refusjon av særavgifter utenfor tollavgiftsloven.

Til § 7-1 Refusjon av tollavgift ved gjenutførsel av vare benyttet ved reparasjon eller bearbeiding

Bestemmelsen regulerer refusjon av tollavgift ved gjenutførsel av vare benyttet ved reparasjon eller bearbeiding, og viderefører tolloven § 11-1 med unntak for § 11-1 tredje ledd som videreføres i § 7-5 første ledd.

Første ledd regulerer refusjon for næringsdrivende som har innført varer under prosedyren overgang til fri disponering og varen er benyttet som råvare, hjelpestoff eller halvfabrikata i forbindelse med fremstilling, reparasjon eller bearbeiding av ferdigvare. Varer som skal bearbeides eller repareres i Norge kan på visse vilkår innføres etter prosedyre om innenlands bearbeiding i vareførselsloven § 4-7 og deretter gjenutføres uten at det oppstår plikt til å svare tollavgift. Prosedyren innenlands bearbeiding viderefører ordningen om tollfritak i tolloven § 6-3 og 6-4. Dersom vilkårene for å benytte prosedyren innenlands bearbeiding ikke er oppfylt, må varene som skal bearbeides eller repareres innføres under prosedyren overgang til fri disponering som innebærer at det må svares tollavgift på vanlig måte ved innførselen. Første ledd bokstavene a til c bestemmer hvilke prosedyrer som gir rett til refusjon, og viderefører tolloven § 11-1 første ledd bokstavene a til c. Etter første ledd bokstav a kan tollavgift refunderes når ferdigvaren utføres under prosedyren utførsel etter vareførselsloven § 5-9. Det kan også gis refusjon når varen deklareres for prosedyren tollager etter vareførselsloven § 4-4 når varen er bestemt for utførsel, jf. første ledd bokstav b. Etter første ledd bokstav c kan tollavgift refunderes når varen utføres til bruk utenfor tollområdet som angitt i forslaget § 7-2 første ledd bokstav b og c. Forslaget § 7-2 første ledd bokstav b og c regulerer tilfeller hvor varen gjenutføres til bruk eller salg om bord i fartøy eller luftfartøy eller til bruk i forbindelse med utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster i havområder utenfor tollområdet, se merknadene til § 7-2.

Annet ledd første punktum bestemmer at refusjonen skal svare til tollavgiften for de varer som er anvendt ved reparasjon eller bearbeiding, og viderefører tolloven § 11-1 annet ledd første punktum. Annet ledd annet punktum regulerer adgangen til refusjon for svinn som ikke er benyttet til andre formål, og viderefører tolloven § 11-1 fjerde ledd. Annet ledd tredje punktum bestemmer at det også kan gis refusjon for andre varer enn de som er innført, dersom varene det søkes refusjon for er av samme slag som de innførte. Bestemmelsen viderefører tolloven § 11-1 annet ledd annet punktum.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om refusjon av tollavgift ved gjenutførsel, herunder stille nærmere vilkår. Forslaget viderefører deler av tolloven i § 11-1 femte ledd om departementets adgang til å gi forskrift. De øvrige deler av forskriftskompetansen videreføres ved forslaget § 7-5.

Til § 7-2 Refusjon av tollavgift ved gjenutførsel av vare i uendret tilstand mv.

Bestemmelsen regulerer refusjon av tollavgift for vare som gjenutføres i uendret eller ubrukt tilstand, og viderefører tolloven § 11-2, med unntak for § 11-2 fjerde ledd som videreføres i § 7-5 første ledd.

Første ledd har bestemmelse om vilkår for refusjon. Vilkåret er at varen er tidligere innført under prosedyren overgang til fri disponering, varen må gjenutføres etter prosedyren utførsel i vareførselsloven kapittel 5 og den må gjenutføres i uforandret og ubrukt tilstand. Dette svarer til de generelle vilkår i tolloven § 11-2 om at varen må være fortollet, i uendret og ubrukt tilstand og gjenutføres. Første leddbokstav a til c gir bestemmelser om de ulike tilfeller der det kan gis refusjon.

Etter første ledd bokstav a kan det gis refusjon i forbindelse med salg av varen til kjøper utenfor tollområdet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 11-2 første ledd bokstav a. Etter første ledd bokstav b kan refusjon gis når varen gjenutføres til bruk eller salg om bord i fartøy eller luftfartøy, dersom slike varer og mengder kunne vært levert uten plikt til å svare tollavgift. Omfanget av hvilke varer og med hvilket omfang som kan leveres under ordningen «proviantering» kan fastsettes i forskrift med hjemmel i forslaget til vareførselsloven § 5-9 annet ledd, som viderefører tolloven § 4-23 annet ledd. Nærmere bestemmelser om slik «proviantering» er i dag gitt i tollforskriften § 4-23-4 til 4-23-10. Første ledd bokstav c bestemmer at refusjon også kan gis for varer som leveres til bruk i forbindelse med utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster i havområder utenfor tollområdet, og viderefører tolloven 11-2 annet ledd.

Annet ledd bestemmer at i stedet for at varen utføres etter kapittel 5 i vareførselsloven kan varen deklareres for prosedyren tollager etter § 4-4 i vareførselsloven. Bestemmelsen viderefører tolloven § 11-2 første ledd bokstav c om at varen kan legges inn på tollager i tilfeller som omhandlet i forslaget bokstav a til c.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om refusjon av tollavgift ved gjenutførsel av vare i uendret tilstand mv., herunder stille nærmere vilkår. Bestemmelsen viderefører deler av tolloven § 11-1 femte ledd om departementets adgang til å gi forskrift. De øvrige deler av forskriftskompetansen videreføres ved forslaget § 7-5.

Til § 7-3 Delvis refusjon av tollavgift

Bestemmelsen regulerer at det kan gis delvis refusjon når vare som innføres midlertidig til leie eller lån gjenutføres senere og ikke fyller vilkårene for å kunne deklareres for prosedyren midlertidig innførsel i vareførselsloven § 4-6, og viderefører adgangen til delvis refusjon i tolloven § 11-3.

Første ledd bestemmer at det kan gis delvis refusjon for rullende jernbanemateriell og reservedeler til slikt materiell, og viderefører tolloven § 11-3 første ledd bokstav a. Henvisningen til tollfritak ved midlertidig innførsel i tolloven § 6-1 annet ledd bokstav c og e er endret ved at det nå vises til prosedyren midlertidig innførsel i forslaget til § 4-6 i vareførselsloven.

Annet ledd har regler om delvis refusjon for vare som er innført midlertidig til leie eller lån og benyttet i forbindelse med oppdrag i tollområdet, og viderefører tolloven § 11-3 første ledd bokstav b. Henvisningene til tolloven kapittel 6 om midlertidig innførsel er endret ved at forslaget viser til prosedyren midlertidig innførsel i forslag til § 4-6 i vareførselsloven.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om delvis refusjon, herunder om nærmere vilkår for refusjon. Bestemmelsen viderefører tolloven § 11-3 annet ledd om departementets adgang til å gi forskrift, men er forenklet noe ved at deler av det som kan reguleres i forskrift foreslås tatt inn i forslaget § 7-5. Dette gjelder adgangen til å gi fristutsettelse, jf. § 7-5 første ledd siste punktum, og adgangen til å frafalle vilkåret om gjenutførsel eller innlegg på tollager, jf. forslaget § 7-5 tredje ledd.

Til § 7-4 Refusjon ved feil eller særlige grunner

Bestemmelsen regulerer refusjon av tollavgift ved feil eller når det foreligger særlige grunner, og viderefører tolloven § 11-4 med unntak for tolloven § 11-4 annet ledd som videreføres i forslaget § 7-5.

Første ledd første punktum bestemmer at refusjon kan gis når varen gjenutføres fordi den er feilsendt, feilbestilt eller ikke levert som avtalt. Etter første ledd annet punktum kan tollavgift også refunderes dersom det foreligger særlige grunner. Bestemmelsen i tollavgiftsloven § 7-4 første ledd annet punktum om at tollavgift kan tilbakebetales dersom det foreligger særlige grunner, kan komme til anvendelse i tilfeller som ikke dekkes av de øvrige refusjonsbestemmelsene.

Etter forvaltningspraksis kan slike tilfeller blant annet være der varer er returnert til utlandet som gavesending i forbindelse med humanitær hjelp, eller hvor kommisjonsvarer blir dokumentert returnert til utenlandsk eier, selv om kreditnota ikke er fremlagt.

Videre vil det kunne anses å foreligge særlige grunner når uavhentede postpakker og gods mv. er dokumentert returnert til utlandet, tilintetgjort etter reglene i tollavgiftsloven § 7-5 annet ledd eller avstått til tollmyndighetene. Det samme gjelder i tilfeller hvor varene er feilaktig deklarert for prosedyren overgang til fri disponering, til tross for at det ved innførselstidspunktet var bestemt at varene skulle videresendes til utlandet. Kreditnota vil i disse tilfellene ikke være mulig å fremskaffe.

Dersom en vare hele tiden har ligget på et lager i Norge og varene blir returnert til utlandet på grunn av manglende salgbarhet (eller tilintetgjøres etter reglene i tollavgiftsloven § 7-5 annet ledd), kan det også anses å foreligge særlige grunner. Manglende salgbarhet kan for eksempel skyldes at varene ikke ble godkjent av norske myndigheter. I disse tilfellene har den konkrete varen overhodet ikke vært frembudt for salg i Norge.

Etter forvaltningspraksis har det også vært ansett å foreligge særlige grunner ved gjenutførsel av varer som utenlandske selgere har forsøkt solgt her i landet undere kortere opphold, for eksempel varer frembudt for salg under konserter, idrettsarrangementer, utstillinger mv.

Det har også vært ansett å foreligge særlige grunner når et innført kjøretøy ikke blir godkjent av Statens vegvesen til bruk i Norge, og som en konsekvens av dette blir gjenutført til utlandet.

Eksemplene ovenfor må anses som veiledende og er ikke uttømmende, slik at også andre særlige grunner vil kunne gi grunnlag for refusjon. Dette vil måtte bero på en konkret skjønnsmessig vurdering.

Økonomiske, sosiale eller helsemessige forhold anses ikke å utgjøre særlige grunner.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om refusjon ved feil eller særlige grunner.

Til § 7-5 Generelle bestemmelser om refusjon av tollavgift

Bestemmelsen har regler om frister for gjenutførsel eller innlegg på tollager, frist for når krav om refusjon må være fremsatt og hjemmel for departementet til å gi forskrift om adgangen til refusjon mv.

Første ledd bestemmer at refusjon er betinget av at den innførte varen utføres under prosedyren utførsel i vareførselsloven § 5-9 eller deklareres for prosedyren tollager innen to år etter innførselen. Bestemmelsen viderefører tilsvarende bestemmelser i tolloven § 11-1 tredje ledd, § 11-2 tredje ledd og § 11-4 annet ledd. Bestemmelsen om at tollmyndigheten i særlige tilfeller kan fravike fristene følger i dag av tollforskriften. Etter tolloven § 11-1 tredje ledd annet punktum må krav om refusjon være mottatt av tollmyndighetene senest ett år etter at varen ble gjenutført eller lagt inn på tollager. Tolldirektoratet har påpekt at det ikke gjelder en tilsvarende frist for krav på refusjon i tilsvarende tilfeller etter merverdiavgiftsloven, hvor retten til refusjon da reguleres av de alminnelige foreldelsesregler. Departementet foreslår at tilsvarende skal gjelde for tollavgift og foreslår derfor ikke å videreføre tolloven § 11-1 tredje ledd annet punktum. Dette innebærer en utvidelse av fristen for å fremme krav om refusjon da den alminnelige foreldelsesfristen er tre år fra kravet på refusjon kunne vært fremmet.

Annet ledd bestemmer at i stedet for gjenutførsel kan varen destrueres. Dette viderefører en ordning som i dag er regulert i tollforskriften. I slike tilfeller må den som ber om destruksjon, bære kostnadene ved destruksjonen.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om adgangen til refusjon, herunder om adgangen til å forlenge fristen, fastsette minstebeløp for refusjon og frafalle vilkåret at varen må utføres etter vareførselsloven kapittel 5 eller deklareres for prosedyren tollager etter vareførselsloven § 4-4. Det vises til merknadene til §§ 7-1 til 7-3 hvor det kommer frem at forslaget viderefører gjeldende bestemmelser om adgang for departementet til å gi forskrift i tolloven kapittel 11.

10.8 Kapittel 8 Særlige forvaltningsregler

Generelle merknader til kapittel 8

Forholdet til forvaltningsloven reguleres i § 1-4, der det fremgår at forvaltningsloven gjelder hvis ikke annet er bestemt i «denne loven». Dette kapitlet har særlige forvaltningsregler som erstatter eller supplerer forvaltningsloven på enkelte områder. Disse viderefører de bestemmelsene i tolloven kapittel 12 som har betydning for tollmyndighetenes virksomhet på tollavgiftsområdet, men med enkelte materielle, lovtekniske og språklige endringer.

Mange av forvaltningsreglene i tolloven kapittel 12 som videreføres, vil gjelde for tollmyndighetenes virksomhet på både vareførsels- og tollavgiftsområdet. De er derfor inntatt i begge lover. Det innebærer at de fleste bestemmelsene i kapitlet her tilsvarer bestemmelser i vareførselsloven kapittel 7. Der det er hensiktsmessig, er merknadene her relativt kortfattet med henvisning til merknadene til de tilsvarende bestemmelsene i vareførselsloven. Mange av høringsinstansene har synspunkter på en slik dobbeltregulering. Se nærmere om departementets vurdering av dette i punkt 5.4.

Det følger av personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 at personopplysninger ikke kan lagres lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Departementet har ikke sett behov for at dette inntas i tollavgiftsloven, men legger til grunn at tollmyndighetene utarbeider retningslinjer for hvor lenge de ulike typer opplysninger kan lagres ut ifra de formålene de er innhentet for.

Til § 8-1 Taushetsplikt

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes taushetsplikt, og viderefører deler av tolloven § 12-1. Tolloven § 12-1 annet ledd om adgangen til å utlevere opplysninger til offentlige myndigheter er inntatt i § 8-2. Videre er bestemmelsen om overført taushetsplikt i tolloven § 12-1 fjerde ledd inntatt i § 8-3.

Første ledd slår fast hovedregelen om taushetsplikt som gjelder for enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til tollmyndighetene. De skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger om noens formues- og inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Dette innebærer en strengere taushetsplikt enn etter forvaltningsloven. Det følger av annet punktum at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter.

Landbruks- og matdepartementet er ved kongelig resolusjon 2. desember 2016 tildelt myndighet etter blant annet tolloven § 7-4 fjerde ledd, § 8-3 fjerde ledd og §§ 9-1 til 9-4. Disse bestemmelsene videreføres i tollavgiftsloven § 3-2, § 3-4 tredje ledd, § 3-1 tredje ledd og kapittel 5. Departementet legger til grunn at Landbruks- og matdepartementet vil bli tildelt myndighet etter disse bestemmelsene tilsvarende som i dag. Etter departementets vurdering er landbruksmyndighetene ikke å anse som «uvedkommende» når de utøver sin tildelte myndighet etter tollavgiftsloven. Det innebærer at tollmyndighetene kan utlevere alle opplysninger landbruksmyndighetene trenger for å løse sine oppgaver etter loven. Tilsvarende gjelder når landbruksmyndighetene utøver myndighet etter vareførselsloven, se merknaden til vareførselsloven § 7-10.

Landbruksmyndighetene har også behov for opplysninger fra tollmyndighetene ved utførelse av andre oppgaver enn dem som følger av den tildelte myndigheten etter tollavgiftsloven. I slike tilfeller må tollmyndighetenes adgang til å utlevere taushetsbelagte opplysninger vurderes konkret etter § 8-2.

Annet ledd bestemmer at taushetsplikten ikke omfatter registreringspliktig statsstøtte etter lov 27. november 1992 nr. 117 om offentlig støtte § 2 a. Bestemmelsen gjelder registreringsplikt i registeret for offentlig støtte, og pålegger støttegiver å føre opplysninger om offentlig støtte i registeret for offentlig støtte. Offentlig støtte kan blant annet omfatte fritak for tollavgift eller nedsatt tollavgiftssats.

Tredje ledd bestemmer at informasjonsutveksling med fremmed stat eller til organisasjon på mandat fra De forente nasjoner (FN) som Norge har akseptert som offentlig myndighet, ikke er omfattet av taushetsplikten etter § 8-1. Taushetsplikt ved informasjonsutveksling med annen stat til gjennomføring av avtale om tollsamarbeid, reguleres av vareførselsloven § 9-8 om utveksling av opplysninger med annen stat. Vareførselsloven kapittel 9 om samarbeid med annen stat gjelder også på tollavgiftsområdet, jf. henvisning i §§ 1-3 i loven her.

Etter fjerde ledd kan Finansdepartementet samtykke i at opplysninger gis uten hinder av taushetsplikten til forskningsformål i samsvar med forvaltningsloven § 13 d. Adgangen til å gi samtykke til fritak fra taushetsplikt etter tolloven er delegert til Tolldirektoratet.

Taushetsplikten etter denne bestemmelsen er strengere enn etter forvaltningsloven. Det fremgår av femte ledd at forvaltningsloven §§ 13 og 13 b, 13 c og 13 e ikke gjelder som utfyllende bestemmelser for taushetsplikten etter denne paragrafen. Henvisningen til forvaltningsloven omfatter ikke § 13 a. Det betyr at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent når den som har krav på taushet samtykker, at opplysningene gis i statistisk form mv. og at opplysninger brukes når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder.

Til § 8-2 Utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å utlevere taushetsbelagte opplysninger til andre offentlige myndigheter, og er betydelig endret etter mønster av skatteforvaltningsloven § 3-3. Tilsvarende endringer er gjort i vareførselsloven § 7-11. Det vises til nærmere omtale, høringsuttalelser og begrunnelse for endringene i merknaden til paragrafen.

Første ledd bestemmer at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger utleveres til andre offentlige myndigheter dersom det er nødvendig for å utføre mottakerorganets oppgaver etter lov, eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte. Utleveringen må ikke være uforholdsmessig ut fra de ulempene den medfører i form av inngrep i personvernet og fare for at opplysninger av konkurransemessig betydning kommer på avveie, jf. annet ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende regler i forskrift. Forskriften skal blant annet angi hvilke momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av om utleveringen er forholdsmessig etter annet ledd. I tillegg skal forskriften angi til hvilke myndigheter og formål opplysninger alltid skal kunne utleveres dersom vilkårene i en av bestemmelsene er oppfylt. Departementet legger til grunn at utleveringsadgangen som i dag følger av tolloven § 12-1 annet ledd bokstav a til l, videreføres i forskriften. Som følge av den nye lovstrukturen, med en ny lov om henholdsvis vareførsel og tollavgift, vil det i forbindelse med forskriftsarbeidet være nødvendig å vurdere konkret hvilke av disse unntakene som skal videreføres i forskriften til hver lov.

Til § 8-3 Overført taushetsplikt

Bestemmelsen gjelder overføring av taushetsplikten når taushetsbelagte opplysninger utleveres til sakens parter, andre offentlige myndigheter eller forskningsformål. Dette er en endring sammenlignet med dagens bestemmelse i tolloven § 12-1 fjerde ledd, som bestemmer at taushetsplikten etter første ledd gjelder tilsvarende hvis taushetsbelagte opplysninger gis til noen som ikke selv har like streng eller strengere taushetsplikt etter annen lov. Det innebærer i praksis at den strengere taushetsplikten som følger av forslag til § 8-1 ikke følger med ved utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter som er underlagt forvaltningslovens taushetsplikt. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i vareførselsloven § 7-13, og departementet viser til nærmere omtale, høringsuttalelser og begrunnelse for endringen i merknad til paragrafen.

Til § 8-4 Ubekreftede personopplysninger i tips mv.

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes behandling av ikke-bekreftede personopplysninger. Den viderefører tolloven § 13-12 annet ledd, men er noe omformulert.

Tollmyndighetene behandler jevnlig opplysninger som ikke er bekreftet av tollmyndighetene selv eller av andre offentlige instanser. Typiske eksempler er tips fra publikum og opplysninger som tollmyndighetene har innhentet fra åpne kilder eller fra egne observasjoner i det offentlige rom. Slike opplysninger kan være personopplysninger etter personopplysningsloven.

Bestemmelsen slår fast at tollmyndighetene innen fire måneder må avklare om slike ikke-bekreftede opplysninger er korrekte og relevante. Det fremgår også at kildene til opplysningene kan være anonyme.

Til § 8-5 Sammenstilling av personopplysninger og automatiserte avgjørelser

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å sammenstille personopplysninger, også personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 nr. 1 om helse og artikkel 10, når det er nødvendig for deres arbeid med fastsetting av tollavgift, herunder til kontrollformål. Adgangen til sammenstilling omfatter profilering som definert i personvernforordningen artikkel 4 nr. 4. Videre reguleres adgangen til å treffe automatiserte avgjørelser hvor personopplysninger inngår.

Tollmyndighetene har forvaltningsansvaret for tollavgift, og i tollavgiftsloven er det regler om plikt til å gi opplysninger i kapittel 9 om opplysningsplikt, fastsetting og beregning av tollavgift. Tollmyndighetene må anses å ha rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger som er mottatt etter disse bestemmelsene, uten at det fremgår særskilt av loven. I kapittel 10 er det regler om tollmyndighetenes innhenting av kontrollopplysninger både fra tollavgiftspliktige mv. og tredjeparter. Også dette vil kunne omfatte personopplysninger. Tollmyndighetene innhenter også opplysninger fra åpne kilder, tips mv., se merknaden til § 8-4 om behandling av personopplysninger mottatt på denne måten. Kontrollopplysningene tollmyndighetene innhenter, må holdes opp mot opplysninger tollmyndighetene har mottatt etter kapittel 9. Videre må de kunne holdes opp mot opplysninger mottatt etter vareførselsloven. Departementet legger til grunn at tollmyndighetene kan bruke og sammenstille alle relevante opplysninger de har mottatt når de kontrollerer fastsetting av tollavgift. Opplysningene hentes fra etatens ulike kontrollsystemer, registre og deklarasjonssystemet TVINN.

Som på vareførselsområdet, er en viktig del av tollmyndighetens kontrollarbeid å velge ut hvilke objekter som skal kontrolleres. Tollmyndighetene velger i praksis de objektene de mener det er hensiktsmessig å kontrollere, basert på en vurdering av hvor det er størst risiko for feil ved fastsettingen av tollavgift. Risikovurderingene gjøres blant annet ved å sammenstille opplysninger som tollmyndighetene har innhentet. Slike risikovurderinger er helt nødvendige dersom Tolletaten skal klare å gjennomføre en tilstrekkelig kontroll med de ressurser de har til rådighet. Departementet legger til grunn at tollmyndighetene i utstrakt grad kan foreta slike sammenstillinger i medhold av de alminnelige kontrollbestemmelsene.

Tollmyndighetene har etter tolloven § 13-12 første ledd første punktum adgang til å sammenstille nødvendige personopplysninger for å planlegge, målrette og gjennomføre kontroller. Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre bestemmelsen i tollavgiftsloven § 8-5 første ledd, med noe endret ordlyd. Adgangen til profilering som definert i personvernforordningen artikkel 4, ble også foreslått lovfestet. Videre ble det inntatt i annet ledd at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn det som er nødvendig for formålet. Departementet foreslo også hjemmel til å gi forskrift om bruk av personopplysninger i automatiserte avgjørelser. Tilsvarende bestemmelser ble foreslått i vareførselsloven § 7-6 (nå 7-15).

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen justeringer, i hovedsak tilsvarende som i vareførselsloven § 7-15. Det vises til nærmere omtale, høringsuttalelser og begrunnelse i merknaden til bestemmelsen.

Personopplysninger kan ikke lagres lenger enn det som er nødvendig, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c om dataminimering og bokstav e om lagringsbegrensninger, se merknaden til § 7-16 i vareførselsloven. Departementet ser ikke behov for en særskilt bestemmelse om lagring av personopplysninger i tollavgiftsloven.

Til § 8-6 Bruk av personopplysninger ved utvikling og testing av IT-systemer

Bestemmelsen gir tollmyndighetene hjemmel til å behandle innhentede personopplysninger for å utvikle og teste IT-systemer. Den tilsvarer tolloven § 12-18, men uten forskriftshjemmel da interne retningslinjer dekker behovet. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i vareførselsloven § 7-17.

Den klare hovedregel er at tollmyndighetene skal bruke anonyme eller fiktive opplysninger i sitt utviklings- og testarbeid. Bestemmelsen stiller som vilkår for bruk av personopplysninger at det vil være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å oppnå formålet ved å bruke anonyme eller fiktive opplysninger.

Til § 8-7 Klagefrist

Bestemmelsen gjelder fristen for å klage over tollmyndighetenes vedtak etter tollavgiftsloven.

Etter gjeldende rett er fristen tre uker fra tidspunktet for underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part, jf. forvaltningsloven § 29 første ledd. For å gi klagerne bedre tid til å vurdere om det er grunnlag for å klage og til å utarbeide klagen settes fristen til seks uker. Klagefristen på seks uker gjelder både for klage over vedtak om fastsetting av tollavgift og andre enkeltvedtak som tollmyndighetene treffer etter loven her, men ikke for klage over vedtak som landbruksmyndighetene treffer med hjemmel i kapittel 5. For slike vedtak gjelder treukersfristen i forvaltningsloven. Seks ukers klagefrist gjelder også etter vareførselsloven § 7-4 og skatteforvaltningsloven § 13-4.

Til § 8-8 Riksrevisjonens innhenting av dokumentasjon

Riksrevisjonen vil, som Stortingets kontrollorgan, kunne ha behov for underliggende opplysninger og dokumentasjon som kan bekrefte offentlige inntekter slik de presenteres i forvaltningens regnskaper. Bestemmelsen gir derfor Riksrevisjonen adgang til å kreve dokumentasjon for opplysninger som den opplysningspliktige har overført elektronisk til tollmyndighetene. Den viderefører tolloven § 13-4 sjette ledd.

10.9 Kapittel 9 Opplysningsplikt, fastsetting og beregning av tollavgift

Generelle merknader til kapittel 9

Kapitlet har bestemmelser om alminnelig opplysningsplikt og om plikt til å gi opplysninger som har betydning for fastsetting av tollavgift i melding for tollavgift. Videre er det inntatt bestemmelser om fastsetting og beregning av tollavgift og endring av egen fastsetting. Med unntak av den generelle bestemmelsen om alminnelig opplysningsplikt, er de andre bestemmelsene nye og en konsekvens av at de sentrale forvaltningsbestemmelsene i tollavgiftsloven er utformet i tråd med skatteforvaltningslovens bestemmelser, så langt det passer.

Til § 9-1 Alminnelig opplysningsplikt

Bestemmelsen slår fast at den som leverer melding for tollavgift, skal gi riktige og fullstendige opplysninger. Vedkommende skal opptre aktsomt og lojalt slik at tollavgiftsplikten blir klarlagt og oppfylt i rett tid, og varsle tollmyndighetene om eventuelle feil. Bestemmelsen viderefører tolloven § 12-1 a, men noe endret etter mønster av skatteforvaltingsloven § 8-1.

Bestemmelsen retter seg mot den som leverer melding for tollavgift. Etter § 9-2 skal melding for tollavgift leveres av den som deklarerer en vare for tollprosedyren overgang til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1. Det er bruk av denne prosedyren som innebærer at eventuell tollavgift og andre innførselsavgifter oppstår. I melding for tollavgift skal deklaranten gi alle de opplysninger som er nødvendige for fastsetting av tollavgift. Bestemmelsen i paragrafen her om alminnelige opplysningsplikt angir hovedinnholdet i denne opplysningsplikten, nemlig plikten til å gi riktige og fullstendige opplysninger. Den får dermed betydning ved vurderingen av om opplysningsplikten etter § 9-2 er oppfylt.

Til § 9-2 Melding for tollavgift

Bestemmelsen gjelder levering av melding for tollavgift, både hvem som skal levere slik melding, og hva meldingen skal inneholde.

Etter § 2-1 første ledd oppstår plikten til å beregne tollavgift når en vare underlegges tollprosedyren overgang til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1. Prosedyren overgang til fri disponering er en videreføring av prosedyren fortolling, jf. tolloven § 4-20.

Første ledd bestemmer at melding for tollavgift skal leveres av den som deklarerer en vare for tollprosedyren overgang til fri disponering. Med formuleringen «den som deklarerer en vare» menes deklaranten, slik dette er definert i vareførselsloven § 1-3 bokstav a. Departementet legger til grunn at deklaranten i de fleste tilfeller vil være den som skal motta varen. Melding for tollavgift skal gis som del av deklarasjonen som leveres etter vareførselsloven, og inneholde alle opplysninger som har betydning for fastsetting av tollavgift.

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen vil påpeke at det fremstår som uklart hvordan den foreslåtte ordningen med «Melding for tollavgift» skal fungere i praksis. Utfra høringsnotatet og forslag til lovtekst synes det som om dette er ment som en del av/en utvidelse av/tillegg til den ordinære tolldeklarasjonen, og at det opereres med to ulike dokumentasjonsformer i henholdsvis vareførselsloven og tollavgiftsloven selv om det fremstår å være samme dokument.
Per i dag er det tolldeklarasjonen med underbilag som er det sentrale dokumentet for fastsetting av toll, særavgifter og merverdiavgift. Advokatforeningen er skeptisk til at tolldeklarasjonen nå synes å få «to» innholdsmessig like deler som reguleres i hver sin lov.»

Tolldirektoratet uttaler:

«Kravet om at meldingen skal inneholde alle opplysninger som har betydning for fastsetting av tollavgift, er uklart. For det første er det uklart hva som da er vareførselsdeklarasjon etter vareførselsloven, og hva som er tollavgiftsmelding etter tollavgiftsloven. Det er også mange opplysninger som ikke blir deklarert i dag, som har «betydning for fastsettelse av tollavgift». Dette er for eksempel opplysninger knyttet til varens opprinnelse og beregning av tollverdi (konsernforhold, internprisingsspørsmål og lignende).»

Departementet viser til at det som i loven her omtales som melding for tollavgift, i praksis vil være de opplysningene i deklarasjonen som har betydning for fastsetting av tollavgift. Hvilke opplysninger dette er, vil fremgå av postene i deklarasjonen og typisk være opplysninger om klassifisering og beskrivelse av varen i henhold til tolltariffen, opplysninger om varens opprinnelse dersom tollavgift skal beregnes etter reglene om preferansetoll i kapittel 4 i loven her, og opplysninger om vekt, volum, antall eller tollverdi, avhengig av hva som er beregningsgrunnlaget for tollavgiften.

I praksis vil deklarasjonen utformes slik at den omfatter opplysningene som skal gis i melding om tollavgift. Plikten til å gi opplysninger i deklarasjonen vil derfor følge av både vareførselsloven og tollavgiftsloven. Dette innebærer dessuten at reglene i forskrift til vareførselsloven om leveringsmåte, herunder om elektronisk levering, også vil gjelde for opplysningene som gis etter tollavgiftsloven.

Ordningen med at melding for tollavgift skal gis som del av deklarasjonen for prosedyren overgang til fri disponering, tilsvarer for øvrig ordningen for ikke-registrerte avgiftspliktige for særavgifter og merverdiavgift ved innførsel. Disse avgiftspliktige oppfyller plikten til å levere skattemelding ved å gi opplysninger i deklarasjonen som skal gis i medhold av tolloven, jf. skatteforvaltningsloven § 8-3 tredje ledd (merverdiavgift) og § 8-4 femte ledd (særavgift) og forskrift til skatteforvaltningsloven § 8-3-10 femte ledd og § 8-4-2 syvende ledd.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i melding for tollavgift. Det vil si at det gis bestemmelser om hvilke opplysninger som skal gis og hvordan disse eventuelt skal dokumenteres. Opplysningene vil gi grunnlaget for tollavgiften og beregningen av denne.

Opplysninger som har betydning for fastsetting av tollavgift, omfatter opplysninger om og dokumentasjon for varers opprinnelse ved bruk av preferansetoll etter lovens kapittel 4. Slik dokumentasjon skal legges frem når tollmyndighetene ber om det. Departementet foreslo i høringsnotatet en særskilt hjemmel for departementet til å gi forskrift om dokumentasjon for varers opprinnelse ved krav om preferansetollavgift, herunder om fritak fra kravet om dokumentasjon for opprinnelse i enkelttilfeller. Etter departementets vurdering bør denne forskriftshjemmelen i stedet inntas i kapittel 4 om opprinnelse.

Til § 9-3 Fastsetting og beregning av tollavgift

Bestemmelsen lovfester egenfastsettingsmodellen på tollavgiftsområdet. Den innebærer at den som leverer melding for tollavgift etter § 9-2, fastsetter grunnlaget for tollavgift ved levering av meldingen og beregner tollavgift av det fastsatte grunnlaget.

Egenfastsettingsmodellen er et alternativ til myndighetsfastsetting, og ble lovfestet for de fleste skattearter i skatteforvaltningsloven. Når det gjelder ikke-registrerte merverdiavgift- og særavgiftspliktige, fastsetter disse grunnlaget for og beregner innførselsmerverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel, ved å gi opplysninger i tolldeklarasjonen, jf. skatteforvaltningsloven § 8-3 tredje ledd og § 8-4 femte ledd og skatteforvaltningsforskriften § 8-3-10 femte ledd og § 8-4-2 syvende ledd.

Etter tolloven § 2-1 annet ledd bokstav a oppstår tollskyld når varen fortolles. Det følger av tolloven § 4-20 at fri disponering av ufortollet vare er betinget av tollmyndighetenes tillatelse, og at slik tillatelse gis ved at varen fortolles. Søknad om tillatelse gis ved at varen deklareres, jf. § 4-10. Tillatelsen gis som regel gjennom deklarasjonssystemet TVINN. Det treffes ikke noe vedtak etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Departementet legger derfor til grunn at tollkravet i praksis fastsettes etter en egenfastsettingsmodell.

Tollmyndighetenes oppgave på dette stadiet er å veilede eller bistå den som deklarerer varen, og å kontrollere egenfastsettingene. Ved elektronisk deklarering i TVINN skjer dette ved at deklarasjonen kontrolleres for formelle feil («input-kontroll»). Dersom TVINN finner slike feil, returnerer systemet automatisk en feilmelding til avsender. Deretter må vedkommende sende en ny og korrekt utfylt tolldeklarasjon. Tollavgiften er å anse som egenfastsatt når deklarasjonen, og dermed melding for tollavgift, er gått igjennom «input-kontrollen» i TVINN.

Tollavgiften anses også å bli egenfastsatt når varer deklareres ved bruk av tollapplikasjon eller fortollingsautomat. Det samme gjelder i prinsippet ved muntlig deklarasjon, for eksempel ved henvendelse i Tolletatens ekspedisjon i rød sone på flyplassen. Dette fordi den som deklarerer varene, er ansvarlig for de opplysningene som gis muntlig til tollmyndighetene. Tollmyndighetenes eventuelle bistand med å fylle ut deklarasjonen (melding for tollavgift) og beregne tollavgiften, må derfor sees på som en veiledning, og ikke som en myndighetsfastsetting av tollavgiften.

Til § 9-4 Endring av egen fastsetting

Bestemmelsen regulerer adgangen til å endre egen fastsetting av tollavgift ved å levere en endringsmelding. Tilsvarende adgang til å endre egen fastsetting følger av skatteforvaltningsloven § 9-4. Adgangen til egenendring innføres av praktiske hensyn, og fordi det ikke bør brukes for mye ressurser på feil som enkelt lar seg rette opp.

Første ledd bestemmer at endringsmelding kan leveres både av den som har levert melding for tollavgift etter § 9-2, og den som kan bli tollavgiftspliktig etter § 2-6. Sistnevnte tilfelle kan være aktuelt der den som har kjøpt en vare med nedsatt tollavgift på vilkår om en bestemt sluttbruk, ønsker å bruke varen på en annen måte. Det er ikke adgang til å endre grunnlag som er fastsatt av tollmyndighetene, eller på områder hvor myndighetene har varslet om at fastsettingen er under kontroll.

Endringsadgangen etter denne bestemmelsen gjelder bare opplysninger som er gitt i melding for tollavgift, det vil si opplysninger som har betydning for fastsetting av tollavgift, for eksempel om beregningsgrunnlaget. Ettersom melding for tollavgift gis som del av deklarasjonen, vil endring etter paragrafen her i praksis innebære endring av opplysninger i deklarasjonen som er gitt etter vareførselsloven.

Annet ledd slår fast at fristen for å levere endringsmelding er tre år. Det vil si at endringsmeldingen må være kommet frem til tollmyndighetene senest tre år etter at melding for tollavgift etter § 9-2 ble levert. Etter at fristen for egenendring er løpt ut, må den som har levert melding om tollavgift anmode tollmyndighetene om å rette feilen etter reglene i kapittel 11 om endring uten klage og endringsfrister.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i og leveringsmåten for endringsmelding. Ettersom opplysninger av betydning for fastsetting av tollavgift skal gis i deklarasjonen, vil også endringer i disse opplysningene i praksis gis ved endring av deklarasjonen Ved endring i levert melding for tollavgift, vil leveringsmåten for endringsmelding i praksis samordnes med leveringsmåten for endringsmelding etter vareførselslovens § 7-10.

10.10 Kapittel 10 Kontroll

Generelle merknader til kapittel 10

Kapitlet har bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å innhente kontrollopplysninger fra tollavgiftspliktige, tredjeparter og offentlige myndigheter. Bestemmelsene viderefører tolloven §§ 13-3 a, 13-3 b og 13-4, men begrenset til å gjelde kontroll av plikten til å beregne tollavgift og fastsatt tollavgift. I tillegg videreføres tolloven §§ 13-5 og 13-6 om bokføringspålegg og klage over pålegg. Tolloven § 12-2 om offentlige myndigheters opplysningsplikt, som i dag er plassert i kapitlet om særlige forvaltningsregler, er i realiteten en kontrollbestemmelse og derfor videreført i dette kapitlet.

Tolldirektoratet viser til at kontroll av vareførselen og kontroll av tollavgift henger naturlig sammen, og at det derfor ikke er behov likelydende kontrollbestemmelser i vareførselsloven og tollavgiftsloven. Direktoratet uttaler:

«Tolletatens kontroller gjennomføres som en sammenhengende prosess av flere forhold for å kunne fastslå korrekt faktum i den enkelte sak. Et eksempel kan være et tips om feilklassifisering av yoghurt med jordbærsmak. Vi må da vurdere om vi skal kontrollere kun produkter med jordbærsmak eller også eventuelle andre smaker, om vi skal kontrollere lignende produkter (for eksempel lett-yoghurt), hvilken periode kontrollen skal avgrenses til og om det er innført yoghurt som ikke er deklarert i det hele tatt. Under kontrollen blir tolldeklarasjonene gjennomgått siden det er her opplysninger om vareførselen og grunnlaget for tollavgift fremgår. Da kan det blant annet avdekkes at det er deklarert feil tollverdi, at det ikke er deklarert fraktkostnader eller at det er begått brudd på restriksjonsbestemmelser.»

Departementet antar at det i enkelte tilfeller vil kunne være aktuelt med etterkontroll kun av fastsatt tollavgift, for eksempel i saker om preferansetoll etter kapittel 4 og nedsatt tollavgift på landbruksvarer etter kapittel 5. Det bør derfor være en selvstendig adgang til å innhente kontrollopplysninger etter tollavgiftsloven.

Til § 10-1 Kontrollopplysninger fra tollavgiftspliktige mv. og tredjeparter

Bestemmelsen gir tollmyndighetene hjemmel til å innhente kontrollopplysninger fra de som er eller kan være tollavgiftspliktig og fra tredjeparter. Tilsvarende bestemmelser er gitt i vareførselsloven kapittel 8, og i de aller fleste tilfeller vil det være bestemmelsene der som brukes ved innhenting av kontrollopplysninger.

Første ledd pålegger den som skal beregne tollavgift å gi opplysninger som kan ha betydning for vedkommendes plikt til å svare tollavgift og for kontrollen av denne. Plikten til å gi opplysninger gjelder både dem som er tollavgiftspliktig etter § 2-3, og andre som kan bli medansvarlig for tollavgift etter § 2-4. Opplysningsplikten omfatter også den som kan bli tollavgiftspliktig etter § 2-6, det vil si den som kjøper en landbruksvare med nedsatt tollavgift på vilkår om sluttbruk, men som bryter dette vilkåret. Opplysningene skal gis etter krav fra tollmyndighetene. Den som kan pålegges å gi opplysninger, har plikt til å gi opplysningene uten hensyn til den taushetsplikten vedkommende er pålagt i lov eller på annen måte. Opplysninger som angår rikets sikkerhet, kan imidlertid bare kreves fremlagt etter samtykke fra Kongen.

Annet ledd gjelder tredjeparters plikt til å gi kontrollopplysninger, og første punktum pålegger enhver å gi opplysninger som kan ha betydning for kontroll av noens plikt til å svare tollavgift. Fysiske personer som ikke driver næringsvirksomhet, det vil si privatpersoner, har ikke opplysningsplikt etter denne bestemmelsen. Opplysningene skal gis etter krav fra tollmyndighetene.

Annet ledd annet punktum bestemmer at innhenting av opplysninger for målretting av kontroller bare kan foretas når det foreligger særlig grunn. Med målretting av kontroller menes i denne sammenheng at tollmyndighetene innhenter opplysninger uten å kjenne til bestemte navn eller transaksjoner. Opplysninger fra tredjeparter kan gi tollmyndighetene nyttig informasjon for å identifisere aktuelle kontrollobjekter, men slike kontroller vil kunne kreve betydelige ressurser hos tredjepartene. Tollmyndighetene må derfor foreta en forholdsmessighetsvurdering av antatt nytte av opplysningene mot byrden som pålegges de opplysningspliktige.

Tredje ledd om hvordan opplysningene kan dokumenteres, viser til de tilsvarende bestemmelsene i vareførselsloven §§ 8-10 og 8-11. Etter disse bestemmelsene kan opplysningene dokumenteres ved at den opplysningspliktige gir innsyn i, legger frem, sammenstiller, utleverer eller sender inn blant annet fakturaer, fraktdokumenter og kvitteringer. Oppregningen av de ulike dokumenttypene er ikke uttømmende, og tollmyndighetene vil ved kontroll av fastsatt tollavgift etter loven her kunne ha behov for andre opplysninger enn ved kontroll av vareførselen etter vareførselsloven.

Til § 10-2 Kontroll hos den opplysningspliktige

Bestemmelsen gir tollmyndighetene adgang til stedlig kontroll hos opplysningspliktige etter § 10-1 første og annet ledd. Tilsvarende bestemmelse er gitt i vareførselsloven § 8-13, og i de fleste tilfeller vil det være bestemmelsen der som brukes ved etterkontroll.

Første ledd regulerer tollmyndighetenes adgang til å kontroll hos den opplysningspliktige, det vil si hos den som har plikt til å gi opplysninger etter § 10-1 første og annet ledd. Kontrolladgangen omfatter imidlertid ikke den opplysningspliktiges private hjem, med mindre vedkommende driver næringsvirksomhet fra hjemmet.

Annet ledd viser til at vareførselsloven § 8-13 om hvordan kontrollen skal gjennomføres, gjelder tilsvarende ved etterkontroll etter paragrafen her.

Til § 10-3 Kontrollopplysninger fra offentlige myndigheter

Bestemmelsen gjelder offentlige myndigheters plikt til å gi tollmyndighetene opplysninger, når tollmyndighetene ber om det. Den viderefører deler av tolloven § 12-2. Tolloven § 12-2 annet ledd om opplysningsplikt for myndigheter som utbetaler erstatninger eller tilskudd, eller utsteder lisenser for import eller eksport av varer, gjelder i praksis kun landbruksmyndighetene. Bestemmelsen videreføres derfor ikke i et eget ledd, men landbruksmyndighetenes opplysningsplikt reguleres i annet ledd sammen med opplysningsplikt for skattemyndighetene og folkeregistermyndigheten.

Første ledd bestemmer at andre myndigheter, innretninger og tjenestepersonell har plikt til, etter krav, å gi opplysninger til tollmyndighetene. Det er et vilkår at opplysningene kan ha betydning for tollmyndighetenes kontroll med fastsetting av tollavgift. I nødvendig utstrekning skal opplysningene gis i form av utskrift av protokoll, kopi av dokumenter mv.

Dersom den offentlige myndigheten mv. er underlagt taushetsplikt, går taushetsplikten foran opplysningsplikten. Det følger imidlertid av annet ledd at skattemyndighetene, folkeregistermyndigheten og landbruksmyndighetene skal gi opplysninger av betydning for tollmyndighetenes kontroll med fastsatt tollavgift, uten hinder av taushetsplikten. For eksempel vil skattemyndighetene, som forvaltningsmyndighet for merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel, kunne ha opplysninger som er av betydning for tollmyndighetenes kontroll med fastsetting av tollavgift.

Til § 10-4 Pålegg om bokføring

Bestemmelsen gjelder tollmyndighetenes adgang til å gi pålegg om bokføring, og viderefører tolloven § 13-5. Bokføringspålegg er både aktuelt når tollmyndighetene har ettersyn for å kontrollere fastsatt tollavgift og i forbindelse med kontroll etter vareførselsloven. Det er derfor inntatt en bestemmelse om bokføringspålegg i vareførselsloven § 8-16, som viser til reglene her.

Første ledd bestemmer at bokføringspålegg kan ilegges bokføringspliktige som omfattes av § 10-2, det vil si opplysningspliktige som tollmyndighetene kan foreta kontroll hos. Dette er den samme gruppen som kan pålegges å gi kontrollopplysninger etter § 10-1 første og annet ledd. Pålegget kan gå ut på at vedkommende skal oppfylle sin plikt til å innrette bokføringen, spesifikasjonen, dokumentasjonen og oppbevaringen av regnskapsopplysninger i samsvar med regler gitt i eller i medhold av bokføringsloven.

Annet ledd regulerer hvem pålegget skal rettes til i selskap, samvirkeforetak mv. Fristen for å oppfylle pålegget skal være minimum fire uker og ikke lengre enn ett år. Tollmyndighetene kan med hjemmel i § 12-1 ilegge den som ikke retter seg etter et bokføringspålegg innen den fastsatte fristen, en daglig løpende tvangsmulkt.

Til § 10-5 Klage over pålegg om bokføring

Bestemmelsen gjelder retten til å klage over ilagt bokføringspålegg, og viderefører tolloven § 13-6. Et bokføringspålegg er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og det er dermed ikke klagerett for slike pålegg etter forvaltningsloven.

Første ledd slår fast at den som har fått pålegg om bokføring etter § 10-4, kan klage over pålegget. Klagen kan gis muntlig og må fremsettes straks, når den pålegget angår er til stede, og ellers innen tre dager, jf. annet ledd. Tredje ledd bestemmer at den som har gitt pålegget, enten skal omgjøre det eller snarest mulig legge det frem for overordnet forvaltningsorgan. Pålegget skal etterkommes selv om ikke klagen er avgjort, hvis ikke den som ga pålegget gir utsetting. Utsetting bør gis, hvis den som ga pålegget finner at klagen reiser rimelig tvil om lovligheten av pålegget, jf. fjerde ledd.

10.11 Kapittel 11 Endring uten klage og endringsfrister

Generelle merknader til kapittel 11

Kapitlet har bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å endre en tollavgiftsfastsetting og frister for slik endring. Bestemmelsene er utformet i tråd med tilsvarende bestemmelser i skatteforvaltningsloven, så langt de passer. De erstatter tolloven §§ 12-10 til 12-12 om endring av tollmyndighetenes vedtak til gunst og ugunst og endringsfrister. Den ordinære endringsfristen økes fra tre til fem år, og i alvorlige unndragelsestilfeller til ti år. Landbruksmyndighetene treffer i praksis vedtak om nedsettelse av tollavgiftssats med tilbakevirkende kraft. Slike vedtak vil bare ha rettsvirkning innenfor tollavgiftslovens endringsfrister.

Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder kun tollmyndighetenes adgang til å endre en fastsetting eller fastsette tollavgiften i første hånd. Adgangen til å endre en fastsetting for den som har levert melding for tollavgift, følger av § 9-4, mens klageretten for den som blir ansvarlige for tollavgift etter tollavgiftsloven kapittel 2, følger av de ordinære klagereglene i forvaltningsloven.

Til § 11-1 Tollmyndighetenes endring av tollavgiftsfastsetting mv.

Bestemmelsen regulerer tollmyndighetenes adgang til å endre en uriktig tollavgiftsfastsetting. Den er utformet etter mønster av skatteforvaltningsloven § 12-1 og erstatter tolloven §§ 12-10 og 12-11. Etter de sistnevnte bestemmelsene kan tollmyndighetene treffe endringsvedtak til ugunst når det er beregnet for lite eller ikke er beregnet toll, mens de skal treffe vedtak til gunst dersom det er beregnet for mye toll. Videre følger det av tolloven § 7-6 at dersom «beregningsgrunnlag ikke er deklarert, eller det er grunn til å tvile på at deklarert beregningsgrunnlag er riktig, kan tollmyndighetene fastsette beregningsgrunnlaget».

Det følger av § 9-3 i loven her at den som leverer melding for tollavgift, fastsetter grunnlaget for tollavgift og beregner avgiften av det fastsatte grunnlaget. Melding for tollavgift gis som del av deklarasjonen for tollprosedyren overgang til fri disponering, og består av de opplysningene i deklarasjonen som har betydning for fastsetting av tollavgift.

Grunnlaget for tollavgift kan av ulike grunner være uriktig, for eksempel fordi det oppgitte beregningsgrunnlaget ikke er riktig. Det er i slike tilfeller nødvendig at tollmyndighetene har adgang til å endre en uriktig fastsetting slik at tollavgiften blir riktig beregnet.

Paragrafen her regulerer kun tollmyndighetenes adgang til å endre fastsetting av selve tollavgiften. For andre enkeltvedtak som treffes under tollmyndighetenes saksbehandling etter tollavgiftsloven, gjelder forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak uten klage. Eksempler på slike vedtak er vedtak om tvangsmulkt etter § 12-1 og overtredelsesgebyr etter § 12-2.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene kan endre enhver tollavgiftsfastsetting når fastsettingen er uriktig. Bestemmelsen skiller ikke mellom endring til gunst og endring til ugunst slik som tollovens regler. Det avgjørende er om fastsettingen er uriktig. Konsekvensen av den uriktige fastsettingen må være at det er beregnet for mye eller for lite tollavgift. Reglene gjelder tilsvarende dersom det ikke foreligger noen tollavgiftsfastsetting etter § 9-3.

Dersom tollmyndighetene oppdager feil i opplysninger i deklarasjonen som ikke har betydning for fastsetting av tollavgift, for eksempel uriktig tollverdi når denne ikke er beregningsgrunnlag for tollavgift, kan de endre opplysningene etter § 7-3 i vareførselsloven.

I et ordinært løp der deklaranten har gitt opplysninger og fastsatt grunnlaget for tollavgift i melding for tollavgift etter § 9-2, vil tollmyndighetenes endringsvedtak etter § 11-1 rette seg mot deklarant. Dersom det ikke er levert melding for tollavgift, vil tollmyndighetenes vedtak om fastsetting og beregning av tollavgift rette seg mot andre som etter §§ 2-3 og 2-4 kan bli ansvarlig for tollavgift.

Annet ledd pålegger tollmyndighetene å vurdere om en fastsetting skal endres, før de tar den opp til endring. Tolloven sier ingenting om hvilke hensyn tollmyndighetene skal legge vekt på når de vurderer om en fastsetting skal tas opp til endring. Det er heller ikke gitt interne retningslinjer for dette skjønnet. For å sikre likebehandling og forutsigbarhet er det i tollavgiftsloven inntatt hvilke hensyn tollmyndighetene skal ta i betraktning når de vurderer om en fastsetting skal tas opp til endring.

Tollmyndighetene skal blant annet legge vekt på forhold hos den som skal beregne tollavgift, den tiden som er gått, spørsmålets betydning og sakens opplysning. Oppregningen er ikke uttømmende, og andre momenter kan være relevante ut fra omstendighetene i den enkelte saken. Vurderingen skal foretas enten endringen vil være til gunst eller til ugunst for den som skal beregne tollavgiften. Næringslivets hovedorganisasjon uttaler:

«Etter dagens regelverk kan tollmyndighetene gjøre endringer når det er betalt for lite toll, og de skal gjøre endringer når det er betalt for mye. NHO mener at tollmyndighetene fremdeles burde ha plikt til å endre vedtak når det er til gunst for den tollavgiftspliktige, slik det er etter dagens regelverk. Det burde være tungtveiende grunner for at myndighetene ikke skal utbetale for mye innbetalt toll.»

Departementet legger til grunn at tollmyndighetene, ved vurderingen av om en fastsetting skal endres, legger betydelig vekt på at den tollavgiftspliktige har betalt for mye tollavgift.

Momentet «forhold knyttet til den som skal svare tollavgift» er ment å tilsvare «den skattepliktiges forhold» i skatteforvaltningsloven § 12-1 og sikter særlig til om vedkommende har oppfylt sin opplysningsplikt overfor tollmyndighetene eller ikke. I saker hvor deklaranten (den tollavgiftspliktige) har innrettet seg lojalt og oppfylt opplysningsplikten om varen, vil det være mindre grunn til å endre fastsettingen til ugunst, og større grunn til å endre til gunst, enn i saker hvor vedkommende ikke har gjort dette. Hvor lang tid som er gått siden fastsettingen ble gjennomført, er relevant i vurderingen av om en sak skal tas opp. Isolert sett mener departementet at dette momentet skal vurderes slik at jo lengre tid som er gått, desto mindre grunn er det til å endre fastsettingen, uansett om det er tale om å endre til ugunst eller til gunst for den som skal svare tollavgiften. Andre hensyn kan likevel være så tungtveiende at det fører til at en fastsetting tas opp selv om det har gått lang tid. Under «spørsmålets betydning» vil blant annet størrelsen på det beløpet endringssaken vil gjelde, komme inn. Det kan også ha betydning om feilen medfører urimelige forskjeller mellom tollavgiftspliktige, og hvorvidt den får prinsipiell betydning eller gjelder en enkeltstående sak. Med «sakens opplysning» siktes det særlig til en vurdering av hvor mye arbeid som må antas å gjenstå for å forberede et forsvarlig grunnlag for en realitetsavgjørelse, påliteligheten av de opplysningene som foreligger, og hvilke opplysninger tollmyndighetene kan regne med å fremskaffe under en eventuell endringssak.

Som det fremgår av første ledd, gjelder reglene tilsvarende dersom det ikke foreligger noen fastsetting, for eksempel fordi deklaranten ikke har vært klar over at det skal beregnes tollavgift ved innførsel av varen og dermed ikke har fylt ut de nødvendige opplysningene i deklarasjonen (melding for tollavgift). Tollmyndighetene må også i slike tilfeller vurdere om det er grunn til å ta opp saken, og treffe vedtak om fastsetting og beregning av tollavgift.

Tredje ledd slår fast at tollmyndighetene skal ta opp en fastsetting til endring når endringen følger av eller forutsettes i utfallet av et søksmål. I slike tilfeller skal de ikke foreta en forutgående vurdering av om det er grunn til å endre fastsettingen.

Til § 11-2 Frister for endring av tollavgiftsfastsetting mv.

Bestemmelsen setter frister for tollmyndighetenes adgang til å endre en fastsetting av tollavgift. Fristene tilsvarer endringsfristene for skatter og avgifter etter skatteforvaltningsloven § 12-6. De avviker fra endringsfristene i tolloven, som etter § 12-12 er tre år etter fortollingen ved endring til ugunst, eventuelt tre år etter at tollmyndighetene oppdaget feilen dersom tollskyldneren, eller noen som representerer tollskyldneren, forsettlig eller uaktsomt har gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger. Når en vare ikke er fortollet, er fristen for å treffe vedtak til ugunst tre år fra tollmyndighetene oppdaget feilen. Maksimal frist for endring til ugunst er ti år etter innførselstidspunktet. Spørsmål om endring til gunst må etter tolloven tas opp innen tre år etter fortollingen, enten av tollskyldneren selv eller av tollmyndighetene. Endring til gunst kan av rimelighetsgrunner også skje i andre tilfeller der det er beregnet for mye toll på grunn av feil som skyldes tollmyndighetene.

Første ledd bestemmer at den generelle fristen for å ta en sak opp til endring er fem år. Fristen skal beregnes fra utgangen av det året da den ordinære fristen for å gjennomføre fastsettingen løp ut. Det vil si fra utgangen av det året melding for tollavgift ble levert eller skulle ha blitt levert. Dersom det ikke er levert noen melding, må innførselstidspunktet legges til grunn. Fristen avbrytes ved at saken tas opp av tollmyndighetene. Det er ikke et vilkår at vedtaket er fattet innen fristen.

Etter annet ledd er fristen ti år dersom saken gjelder graverende unndragelse av tollavgift, det vil si dersom den tollavgiftspliktige ilegges skjerpet tilleggsavgift eller anmeldes for brudd på straffeloven §§ 378 til 380. Vedtak om endring som er truffet i medhold av tiårsfristen, bortfaller dersom vedtaket om skjerpet tilleggsavgift oppheves eller anmeldelsen ikke leder til straffereaksjon for brudd på de nevnte bestemmelsene. Fristen er ti år også i saker hvor det ikke ilegges tilleggsavgift fordi vilkårene i § 12-4 bokstav b om frivillig retting er oppfylt.

Ettersom tilleggsavgift kun ilegges den som er å anse som tollavgiftspliktig etter § 2-3, vil tiårsfristen ikke komme til anvendelse i saker der medansvarlige skal svare tollavgift etter § 2-4.

Femårsfristen gjelder både ved endring til gunst og ved endring til ugunst, mens tiårsfristen bare er aktuell ved endring til ugunst.

Tollmyndighetene kan behandle et endringsspørsmål flere ganger og omgjøre et vedtak i endringssak innenfor fristene, dersom det er nødvendig for at tollavgiften skal bli riktig. Hensynet til den som skal svare tollavgiften, tilsier imidlertid at adgangen til å omgjøre et endringsvedtak til ugunst for vedkommende begrenses dersom det faktiske grunnlaget for vedtaket var riktig og fullstendig. Tredje ledd setter derfor en frist på fire måneder for tollmyndighetenes omgjøring til ugunst av tidligere endringsvedtak dersom det ikke foreligger nye opplysninger i saken. Fristen regnes fra det tidspunktet da vedtaket som endres, ble truffet. Dersom fristen på fire måneder løper ut etter utløpet av de ordinære fristene som følger av første og annet ledd, vil det være de ordinære fristene som setter grense for endringsadgangen. Firemånedersfristen gjelder ikke for endring av feil i andre opplysninger enn dem som var til behandling i vedtaket som omgjøres. Slike endringer kan dermed gjennomføres innenfor de alminnelige fristene, selv om tollmyndighetene ikke har mottatt nye opplysninger.

Til § 11-3 Unntak fra fristene for å ta opp tollavgiftsfastsetting mv. til endring

Bestemmelsen gjør unntak fra endringsfristene på fem og ti år som følger av § 11-2.

Etter bokstav a kan tollmyndighetene ta en fastsetting opp til endring uavhengig av fristene, når endringen følger av, eller forutsettes i, utfallet av et søksmål. Etter bokstav b kan en fastsetting tas opp til endring som følge av en uttalelse fra Stortingets ombud for forvaltningen i en sak der den tollavgiftspliktige eller medansvarlige er part. I slike saker gjelder det dermed ingen endringsfrist. Tilsvarende unntak følger av skatteforvaltningsloven § 12-8.

Til § 11-4 Nedsettelse av tollavgift

Tolloven § 9-5 bestemmer at departementet kan treffe enkeltvedtak om nedsettelse av toll dersom det oppstår tilfeller eller situasjoner som ikke var overveid da Stortingets vedtak om toll ble truffet, og tollen i det enkelte tilfelle får en utilsiktet og klart urimelig virkning. I høringsnotatet foreslo departementet å omformulere bestemmelsen etter mønster av skatteforvaltningsloven § 9-9, men uttalte samtidig at meningen var å videreføre tolloven § 9-5. Forslaget innebar at departementet kan sette ned eller ettergi fastsatt tollavgift dersom det av særlige grunner knyttet til fastsettingen virker særlig urimelig å fastholde hele kravet.

Landbruks- og matdepartementet uttaler at det er uklart for dem om meningsinnholdet i ordlyden til skatteforvaltningsloven § 9-9 første ledd samsvarer med rettsregelen i tolloven § 9-5 første ledd, og de mener at dette ikke er utredet i tilstrekkelig grad. Ettersom intensjonen uansett er en ren videreføring av dagens regel, mener de det er mest hensiktsmessig å videreføre dagens ordlyd i tolloven § 9-5 første ledd.

Tolldirektoratet mener at skatteforvaltningsloven § 9-9 benyttes på andre typetilfeller enn tolloven § 9-5, og skriver at det også er uklart hva som ligger i «særlige grunner knyttet til fastsettingen». De mener også det er en risiko for at den foreslåtte bestemmelsen får et annet innhold enn tolloven § 9-5, og anbefaler at ordlyden i tolloven § 9-5 videreføres.

Departementet har etter en ny vurdering kommet til at ordlyden i tolloven § 9-5 videreføres, og at forslaget om å utforme bestemmelsen om nedsettelse av tollavgift tilsvarende som skatteforvaltningsloven § 9-9, ikke opprettholdes. Det er ikke gitt forskrifter til tolloven § 9-5, og forskriftshjemmelen i § 9-5 annet ledd videreføres derfor ikke.

10.12 Kapittel 12 Administrative reaksjoner, straff og søksmål

Generelle merknader til kapittel 12

Kapitlet har bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å ilegge administrative reaksjoner i form av tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og tilleggsavgift samt en bestemmelse om straff for unnlatt medvirkning til kontroll. Bestemmelsene om tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og straff for unnlatt medvirkning til kontroll er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i tolloven, men tilpasset det forhold at de kun gjelder på tollavgiftsområdet. Reglene om tilleggstoll, kalt tilleggsavgift, er endret i tråd med reglene om tilleggsskatt i skatteforvaltningsloven §§ 14-3 til 14-6, så langt de passer. Det innebærer blant annet endringer i satsstrukturen og i reglene om hvem som kan ilegges tilleggsavgift og klarere unntaksregler. Til slutt i kapitlet videreføres en bestemmelse om fristen for søksmål mot tollmyndighetenes vedtak, men slik at søksmålsfristen avbrytes dersom det omtvistede spørsmålet klages inn for Sivilombudet.

Til § 12-1 Tvangsmulkt

Bestemmelsen har regler om tollmyndighetenes adgang til å ilegge tvangsmulkt og viderefører bestemmelsene i tolloven § 16-16 første til fjerde ledd. Tolloven § 16-16 femte til syvende ledd videreføres ikke, da tilsvarende bestemmelser følger av forvaltningsloven § 51, som trådte i kraft 1. juli 2017, og som gjelder for tollmyndighetenes virksomhet. Tollmyndighetene har foreløpig ikke tatt i bruk adgangen til å ilegge tvangsmulkt.

Første ledd slår fast at tollmyndighetene kan ilegge tollavgiftspliktige og tredjeparter som har plikt til å gi kontrollopplysninger etter § 10-1, en daglig løpende tvangsmulkt når opplysningene ikke gis innen de fastsatte frister, eller når det er åpenbare mangler ved de opplysningene som er gitt. Formålet med tvangsmulkten er å fremtvinge levering av pliktige opplysninger. I annet punktum er det bestemt at tvangsmulkt også kan ilegges den som ikke retter seg etter pålegg om bokføring etter § 10-4 innen den fastsatte fristen.

Annet ledd bestemmer at samlet tvangsmulkt som ilegges den som ikke gir pliktige kontrollopplysninger, ikke kan overstige 50 ganger rettsgebyret.

I tredje ledd er det regler om at tvangsmulkt som ilegges den som ikke retter seg etter påbud om bokføring, skal utgjøre ett rettsgebyr per dag. Mulkten kan i særlige tilfeller settes lavere eller høyere, men ikke høyere enn ti rettsgebyr per dag. Samlet tvangsmulkt kan i slike tilfeller ikke overstige én million kroner.

Det følger av fjerde ledd at forhåndsvarsel etter forvaltningsloven kan unnlates for vedtak om tvangsmulkt, og at tollmyndighetene i melding om vedtaket skal opplyse om hvilke plikter som ikke anses å være oppfylt, frist for når tvangsmulkten begynner å løpe og størrelsen på tvangsmulkten.

Til § 12-2 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen gjelder tollmyndighetenes adgang til å ilegge overtredelsesgebyr overfor den som ikke medvirker til kontroll etter § 10-2 (kontroll hos den opplysningspliktige). Bestemmelsen viderefører deler av tolloven § 16-17 første ledd bokstav c og annet til fjerde ledd. Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på andre plikter, som i dag følger av tolloven § 16-17 første ledd, videreføres noe endret i vareførselsloven. Tolloven § 16-18 om saksbehandlingsregler og rettslig prøving av saker om et overtredelsesgebyr videreføres ikke, da tilsvarende bestemmelser følger av forvaltningsloven §§ 48 til 50, som trådte i kraft 1. juli 2017, og som gjelder for tollmyndighetenes virksomhet.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene kan ilegge overtredelsesgebyr overfor den som ikke medvirker til kontroll etter § 10-2, om kontroll hos den opplysningspliktige. Det følger av annet ledd at gebyret kan utgjøre inntil 50 rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 1 annet ledd. I tredje ledd er det bestemt at overtredelsesgebyr ikke ilegges dersom oppfyllelse var umulig på grunn av forhold som ikke skyldtes den ansvarlige. I fjerde ledd er departementet gitt hjemmel til å gi forskrift om utmåling av overtredelsesgebyr.

Til § 12-3 Tilleggsavgift

Bestemmelsen regulerer ileggelse av tilleggsavgift. Tolloven § 16-10 har regler om tilleggstoll, men reglene i paragrafen her er, sammen med §§ 12-4 og 12-5, utformet etter mønster av reglene i skatteforvaltningsloven.

Ved skatteforvaltningsloven ble de tidligere reglene om tilleggsskatt og tilleggsavgift samordnet, både når det gjaldt de objektive og subjektive vilkårene for å ilegge tilleggsskatt, satser, beregningsgrunnlag og unntak. I tillegg ble det vedtatt en bestemmelse om skjerpet tilleggsskatt for de grovere tilfellene av opplysningssvikt, som et alternativ til straffeforfølgning. Det vises til skatteforvaltningsloven §§ 14-3 til 14-6 og omtalen i Prop. 38 L (2015–2016) punkt 20.4.2.

Skatteforvaltningsloven gjelder for alle andre skatte- og avgiftskrav enn tollavgift, det vil si også for merverdiavgift og særavgift som oppstår ved innførsel. Etter departementets oppfatning er det hensiktsmessig at reaksjoner og sanksjoner ved overtredelse av tollavgiftsloven i stor grad samsvarer med reglene i skatteforvaltningsloven, dersom det ikke er særlige hensyn som tilsier andre regler på tollavgiftsområdet. Departementet foreslo derfor i høringen regler om tilleggsavgift etter mønster av skatteforvaltningslovens bestemmelser om tilleggsskatt.

Første ledd bestemmer at tilleggsavgift ilegges tollavgiftspliktig som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til tollmyndighetene eller unnlater å gi pliktige opplysninger, når opplysningssvikten eller pliktbruddet kan føre til avgiftsmessige fordeler. Dette er en objektiv regel som innebærer at tilleggsavgift skal ilegges når vilkårene er til stede. Etter tredje ledd skal tilleggsskatt likevel ikke ilegges når den tollavgiftspliktiges forhold må anses unnskyldelig. Det er «tollavgiftspliktig» som kan ilegges tilleggsavgift. Det innebærer at den som har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i melding for tollavgift, jf. § 2-3 første ledd, kan ilegges tilleggsavgift. Det vil også innebære et brudd på opplysningsplikten, når vilkår om at varen skal brukes på en bestemt måte for å være helt eller delvis fritatt for tollavgift, ikke oppfylles. Unnlatelsen av å oppfylle vilkåret om bruk, vil dermed både føre til at tollavgift skal beregnes etter § 2-1 første ledd annet punktum, og at tilleggsavgift kan ilegges.

Tollavgiftsplikt som følge av brudd på vilkårene for en prosedyre, jf. § 2-3 annet ledd, innebærer at varen skulle vært deklarert for prosedyren fri disponering, og da oppstår plikt til å levere melding for tollavgift. Opplysningsplikten er derfor ikke overholdt i et slik tilfelle, og den tollavgiftspliktige kan ilegges tilleggsavgift. På samme måte har den som er tollavgiftspliktig etter § 2-3 tredje ledd, som ansvarlig for å oppfylle pliktene etter § 2-1 tredje ledd, brutt opplysningsplikten ved ikke å deklarere varen for prosedyren overgang til fri disponering, med melding for tollavgift. Også den som kjøper en vare som er innført med nedsatt tollavgift etter § 5-3 på vilkår om at varen skal brukes på en bestemt måte, er tollavgiftspliktig ved brudd på vilkåret, jf. § 2-6. Ved videresalg innenlands av en landbruksvare som er innført på vilkår om sluttbruk, utferdiges det en anvendelseserklæring som skal følge varen. Bruk av varen i strid med anvendelseserklæringen, vil innebære et brudd på opplysningsplikten overfor tollmyndighetene, fordi varen skulle vært deklarert for prosedyren overgang til fri disponering, med melding for tollavgift. Den tollavgiftspliktige kan dermed ilegges tilleggsavgift. Også i disse tilfellene vil grunnlaget for at tollavgift skal beregnes, gi grunnlag for å ilegge tilleggsavgift. Vilkåret om at opplysningssvikten eller pliktbruddet kan føre til avgiftsmessige fordeler, er en videreføring av tollovens vilkår om at «statskassen er eller kunne ha vært unndratt toll».

I annet ledd er det bestemt at tilleggsavgiften beregnes med 20 prosent av den tollavgiftsmessige fordelen som er eller kunne ha vært oppnådd. Dette avviker fra dagens praksis etter tolloven § 16-10, der det som utgangspunkt ilegges inntil 30 prosent tillegg når det er utvist uaktsomhet. Satsen på 20 prosent innebærer en samordning med satsen for tilleggsskatt som gjelder for andre skatter og avgifter etter skatteforvaltningsloven.

Landbruks- og matdepartementet uttaler at de forstår forslaget slik at det innebærer en videreføring av dagens regel om at tilleggsavgiften skal beregnes ut fra ordinær tollavgiftssats, selv om Landbruksdirektoratet setter ned tollavgiftssatsen med tilbakevirkende kraft. Tolldirektoratet har tilsvarende merknad. Departementet viser til at tilleggsavgiften skal beregnes av den avgiftsmessige fordelen som er eller kunne ha vært oppnådd, og da må den ordinære tollavgiftssatsen for varen legges til grunn, selv om satsen på et senere tidspunkt etter søknad settes ned med tilbakevirkende kraft.

Det følger av tredje ledd at tilleggsavgift ikke ilegges når den tollavgiftspliktiges forhold må anses unnskyldelig. Hvorvidt et forhold kan anses unnskyldelig i det enkelte tilfellet, beror på en konkret vurdering. I tolloven § 16-10 er det krav om uaktsomhet eller forsett (subjektiv skyld), mens tollmyndighetene etter § 12-3 skal ilegge tilleggsavgift med mindre den tollavgiftspliktiges forhold må anses unnskyldelig. Etter departementets oppfatning skal tollmyndighetene ved vurderingen av unnskyldelige forhold i hovedsak vurdere de samme unnskyldningsgrunner som etter dagens bestemmelse som har subjektiv skyld som grunnvilkår. Det vil i utgangspunktet være opp til den tollavgiftspliktige selv å påberope seg at det foreligger unnskyldelige forhold. Næringslivets hovedorganisasjon uttaler at det derfor er viktig at det gis tilstrekkelig veiledning og informasjon om hva som kan anses som unnskyldningsgrunn, og at dette bør reguleres i forskrift. Departementet viser til at unnskyldelige forhold må vurderes i hvert enkelt tilfelle, og mener bruk av bestemmelsen ikke er egnet for forskriftsregulering. Departementet vil imidlertid understreke at tollmyndighetene bør være oppmerksomme på muligheten for at det kan foreligge unnskyldelige forhold, og ta opp spørsmålet dersom de finner grunn til det i den enkelte saken. Departementet legger for øvrig til grunn at tollmyndighetene utarbeider interne retningslinjer for praktisering av reglene om tilleggsavgift.

I fjerde ledd er det bestemt at tilleggsavgiften kan fastsettes samtidig med tollavgiften den skal beregnes av, eller ved en senere særskilt fastsetting. Fristen i § 11-2 om endring av tollavgiftsfastsetting og fristen i § 11-3 om unntak fra fristen for å ta opp tollavgiftsfastsetting mv. til endring, gjelder også for fastsetting av tilleggsavgift.

Til § 12-4 Unntak fra tilleggsavgift

Bestemmelsen gjelder unntak for fastsetting av tilleggsavgift. Tolloven har ingen bestemmelser om unntak fra tilleggstoll, men tollmyndighetene har en skjønnsmessig adgang til å ilegge tilleggstoll ved overtredelse av regelverket. I tillegg kan tollmyndighetene, ved utmåling av tilleggstollen, ta hensyn til formildende omstendigheter og sette satsen til null prosent. Etter tollavgiftsloven § 12-3 skal tollmyndighetene ilegge tilleggsavgift, med mindre den tollavgiftspliktiges forhold må anses unnskyldelig, og tilleggsavgiften kan ikke beregnes med en lavere sats enn 20 prosent. Det er derfor gitt enkelte unntak fra tilleggsavgift i § 12-4.

Etter første ledd bokstav a skal tollmyndighetene ikke beregne tilleggsavgift når uriktige eller ufullstendige opplysninger skyldes åpenbare regne- eller skrivefeil, som for eksempel summeringsfeil. Etter Tolletatens veileder kan slike forhold i dag anses formildende ved utmåling av tilleggstoll.

I første ledd bokstav b er det unntak fra tilleggsavgift når den tollavgiftspliktige frivillig retter eller utfyller opplysninger som er gitt eller lagt til grunn tidligere, slik at det kan fastsettes riktig tollavgift. Unntaket ved frivillig retting gjelder både i tilfeller hvor den tollavgiftspliktige endrer egenfastsetting etter § 9-4 og ved retting utenfor § 9-4. Det forutsettes i begge tilfeller at retting eller utfylling av opplysninger ikke kan anses fremkalt ved kontrolltiltak som er eller vil bli satt i verk, eller ved opplysninger som tollmyndighetene har fått fra andre. Unntaket tilsvarer unntaket fra tilleggsskatt i skatteforvaltningsloven § 14-4 bokstav d.

Næringslivets hovedorganisasjon ber departementet vurdere om også noen tilfeller der det ikke er levert opplysninger i det hele tatt, for eksempel ved smugling av varer inn i landet, bør omfattes av adgangen til egenretting. De mener hensynet bak unntaket kan slå til også i disse tilfellene, og at det vil være et incentiv til å gi tollmyndighetene opplysninger slik at riktig avgift kan fastsettes. Departementet mener dette vil være utenfor bestemmelsens formål, som er å kunne rette opplysninger som er gitt tidligere, uten å få tilleggsavgift. Bakgrunnen for bestemmelsen er at sanksjonsbehovet er lite når den tollavgiftspliktige frivillig gjør myndighetene oppmerksom på feil i tidligere gitte opplysninger, slik at tollavgiften kan bli riktig. I slike tilfeller bør hensynet til riktig tollavgift veie tyngre enn tilleggsavgiftens preventive virkning. Dersom varen er innført helt utenfor tollmyndighetenes kontrollmulighet, stiller dette seg annerledes.

Det følger av første ledd bokstav c at tilleggsavgift ikke skal fastsettes når den tollavgiftspliktige er død. Det skal etter første ledd bokstav d heller ikke fastsettes tilleggsavgift når avgiften for det enkelte forhold vil bli under 1 000 kroner. Tilsvarende beløp følger av skatteforvaltningsloven. Tolldirektoratet stiller spørsmål om «det enkelte forhold» betyr per deklarerte varepost eller feil som er gjentatt over tid. Etter departementets vurdering skal unntaket vurderes for det samlede forholdet, og uten å legge til tilleggsavgift for tidligere feil.

I annet ledd er det bestemt at tollmyndighetene kan unnlate å ilegge tilleggsavgift når tollavgift er fastsatt med satser som er betydelig høyere enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale sikkerhetsbehov, og tollavgiften er av en slik størrelse at det er urimelig å ilegge tilleggsavgift. I tillegg til at tollavgiften har som formål å skaffe staten inntekter, har tollavgiften på noen områder også til formål å beskytte innenlandsk produksjon, og da særlig av visse landbruksvarer. Tollvernet for norske landbruksvarer er som utgangspunkt regulert gjennom tolltariffen i form av ordinære tollavgiftssatser. Tollavgiftssatsene på landbruksvarer er som utgangspunkt satt for å beskytte norsk råvareproduksjon og norsk næringsmiddelindustris videreforedling av landbruksvarer i samsvar med Stortingets intensjoner. For noen enkeltvarer er tollavgiftssatsene imidlertid betydelig høyere enn det som er nødvendig for å beskytte norsk produksjon, det vil si at importpris pluss tollavgift er betydelig høyere enn norsk pris.

I enkelte tilfeller kan formelle feil under vareførselen føre til en betydelig høyere tollavgiftssats for varen enn forutsatt. Dette kan føre til at tollavgiften blir betydelig høyere enn varens verdi. I tilfeller som dette vil vilkårene for å ilegge tilleggsavgift kunne være oppfylt. Krav om tollavgift er ikke å anse som en sanksjon. I slike særskilte tilfeller vil imidlertid tollavgiftskravet i seg selv bli så stort at det kan fremstå som urimelig å ilegge tilleggsavgift. Dette gjelder særlig der det kun er gjort bagatellmessige feil. Tollmyndighetene bør vise tilbakeholdenhet med å ilegge tilleggsavgift i slike særskilte tilfeller, og det er derfor i § 12-4 annet ledd en bestemmelse om at tollmyndighetene kan unnlate å ilegge tilleggsavgift når tollavgiftssatsen er satt betydelig høyere enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale beskyttelsesbehov, og det samtidig er et stort misforhold mellom tollavgift og varens verdi. Det presiseres at dette unntaket kun er ment som en sikkerhetsventil for å avhjelpe særskilte tilfeller der det fremstår som urimelig å ilegge tilleggsavgift. Det er derfor et tilleggsvilkår at fastsatt tollavgift er av en slik størrelse at det fremstår som urimelig å ilegge tilleggsavgift.

Til § 12-5 Skjerpet tilleggsavgift

Bestemmelsen gjelder skjerpet tilleggsavgift når tollavgiftspliktig har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Etter tollovens § 16-10 kan tilleggstoll ilegges med inntil 60 prosent, og i praksis ilegges mellom 30 og 60 prosent tillegg ved grovt uaktsomme eller forsettlige overtredelser. Tilleggsavgift etter § 12-3 ilegges etter objektive vilkår og med 20 prosent, og det er også etter tollavgiftsloven behov for en strengere reaksjon for de grovere tilfellene av opplysningssvikt og andre pliktbrudd.

Første ledd bestemmer at skjerpet tilleggsavgift ilegges tollavgiftspliktig som forsettlig eller grovt uaktsomt gir tollmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger, eller unnlater å gi pliktige opplysninger, når vedkommende forstår eller burde ha forstått at det kan føre til avgiftsmessige fordeler. Skjerpet tilleggsavgift kan bare ilegges i tillegg til ordinær tilleggsavgift etter § 12-3.

Det fremgår av annet ledd at skjerpet tilleggsavgift kan fastsettes i eget vedtak samtidig med eller etter fastsetting av ordinær tilleggsavgift. Bestemmelsen i § 12-3 fjerde ledd annet punktum om frister gjelder også ved ileggelse av skjerpet tilleggsavgift.

I tredje ledd er det bestemt at skjerpet tilleggsavgift beregnes med 20 eller 40 prosent av den avgiftsmessige fordelen som er eller kunne ha vært unndratt. Ved valg av sats for skjerpet tilleggsavgift er det naturlig å se hen til hva den samlede reaksjonen vil utgjøre. En samlet reaksjon på 40 prosent tilleggsavgift av den avgiftsmessige fordelen vil etter departementets syn være en tilstrekkelig streng reaksjon i de aller fleste saker hvor tollavgiftspliktige har utvist forsett eller grov uaktsomhet. Etter departementets oppfatning vil det likevel, i enkelte saker, kunne være behov for å ilegge skjerpet tilleggsavgift med en høyere sats. Det vil fortrinnsvis være i saker hvor unndragelsene er planlagte og systematiske eller skjer over noe tid. I slike tilfeller kan tollmyndigheten ilegge 40 prosent skjerpet tilleggsavgift. Den samlede reaksjonen blir da 60 prosent av den avgiftsmessige fordelen.

Til § 12-6 Straff for unnlatt medvirkning til kontroll

Bestemmelsen slår fast at den som unnlater å medvirke til kontroll etter § 10-2, kan straffes. Tilsvarende straffansvar følger av tolloven § 16-5 om straff for motarbeiding av tollmyndighetene. Tollavgiftsloven § 10-2 gir tollmyndighetene hjemmel til å foreta kontroll hos tollavgiftspliktige mv. og tredjeparter som skal gi kontrollopplysninger etter § 10-1.

Strafferammen for unnlatt medvirkning til kontroll er bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler. Departementet foreslo i høringsnotatet å øke strafferammen fra seks måneder til to år, i samsvar med tilsvarende bestemmelse i skatteforvaltningsloven § 14-13. Det ble også foreslått tilsvarende bestemmelse, med økt strafferamme, i vareførselsloven. Bakgrunnen for dette var at departementet foreslo at strafferammen for forsettlige overtredelser i vareførselsloven i utgangspunktet skulle være bot eller fengsel inntil to år, noe som innebar heving av strafferammen fra fengsel inntil seks måneder til fengsel inntil to år for unnlatt medvirkning til kontroll. Riksadvokaten har stilt spørsmål om behovet for en slik økning av strafferammene etter vareførselsloven, og departementet har etter en ny vurdering funnet at det ikke er grunn til å videreføre dette forslaget, se nærmere om dette i de generelle merknadene til kapittel 12 i vareførselsloven. Innhenting av kontrollopplysninger i saker om tollavgift skjer ofte samtidig med innhenting av kontrollopplysninger etter vareførselsloven, og strafferammen for unnlatt medvirkning til kontroll etter tollavgiftsloven bør av den grunn være lik strafferammen etter tilsvarende bestemmelse i vareførselsloven.

Til § 12-7 Utsatt iverksetting av vedtak om sanksjon

Bestemmelsen gjelder utsatt iverksetting av vedtak om sanksjon og viderefører tolloven § 16-19.

Første ledd slår fast at vedtak om tilleggsavgift og vedtak om overtredelsesgebyr ikke skal settes i verk før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Det følger av annet ledd at dersom den som er ilagt tilleggsavgift eller overtredelsesgebyr vil prøve vedtakets gyldighet for domstolene, skal vedtaket, dersom partene ber om det, ikke iverksettes før søksmålsfristen løper ut eller en endelig rettsavgjørelse foreligger. Begrunnelsen for bestemmelsen er at administrative sanksjoner kan være av særlig inngripende karakter, og at utsatt iverksetting av vedtaket vil styrke partens rettssikkerhet.

Til § 12-8 Frist for søksmål mot tollmyndighetenes vedtak

Bestemmelsen oppstiller en særlig frist for søksmål mot tollmyndighetenes vedtak om fastsetting av tollavgift og tilleggsavgift. Søksmålsfristen omfatter ikke vedtak som treffes under saksbehandlingen, for eksempel pålegg om å gi kontrollopplysninger. For slike vedtak gjelder de alminnelige prosessreglene i tvisteloven § 1-3. Bestemmelsen viderefører tolloven § 12-14, men noe endret slik at klage til Sivilombudet avbryter søksmålsfristen.

Første ledd bestemmer at søksmål som gjelder enkeltvedtak om fastsetting av tollavgift, må reises innen seks måneder etter at vedtaket ble sendt den tollavgiftspliktige eller medansvarlige. Bestemmelsen åpner for at det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen etter tvisteloven §§ 16-12 til 16-14. I sak om tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring eller motregning gjelder likevel fristen i skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd etter utløpet av søksmålsfristen.

Departementet vurderte i forarbeidene til tolloven § 12-14, Prop. 1 LS (2010–2011) punkt 19.6.1, om klage til Sivilombudet skulle avbryte søksmålsfristen, men avviste dette. Begrunnelsen var harmoniseringshensyn, da klage til Sivilombudet ikke avbrøt søksmålsfristen etter ligningsloven. Dette ble endret i skatteforvaltningsloven, der det følger av § 15-4 annet ledd at søksmålsfristen avbrytes dersom det omtvistede spørsmålet klages inn for Stortingets ombud for forvaltningen. Formålet er å unngå at skattepliktige velger å ikke bringe en sak inn for ombudet av frykt for at søksmålsadgangen kan gå tapt, og å styrke de skattepliktiges rettssikkerhet, se Prop. 38 L (2015–2016) punkt 21.5.3.

Departementet mener at tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende på tollavgiftsområdet. Annet ledd bestemmer derfor at søksmålsfristen avbrytes dersom det omtvistede spørsmålet klages inn for Stortingets ombud for forvaltningen. Fristavbruddet forutsetter at søksmålsfristen ikke var utløpt før saken ble brakt inn for ombudet. Det er dessuten en forutsetning for fristavbrudd at spørsmålet som klages inn for ombudet, er nært knyttet til spørsmålet det er aktuelt å gå til søksmål om. Det vil løpe en ny søksmålsfrist på seks måneder regnet fra ombudets melding om avsluttet behandling er kommet frem til tollavgiftspliktig eller medansvarlig, eller fra vedkommende er blitt varslet om myndighetenes svar på ombudets anmodning om fornyet behandling hos det aktuelle forvaltningsorganet. Med avsluttet behandling mener departementet både avvisning, det vil si at saken ikke tas til behandling av Sivilombudet av formelle grunner eller fordi ombudet ikke finner kritikkverdige forhold, og at saken ender med en uttalelse fra ombudet. Som en sikkerhetsventil for tilfeller hvor det er åpenbart at saken klages inn til ombudet ene og alene for å oppnå forlenget søksmålsfrist, avbrytes søksmålsfristen likevel ikke dersom klagen ikke fører til realitetsavgjørelse hos ombudet, og dette skyldes forsettlig forhold fra tollavgiftspliktiges eller medansvarliges side.

Tredje ledd slår fast at seksmånedersfristen ikke gjelder når søksmål reises mot førsteinstansens vedtak i medhold av forvaltningsloven § 27 b annet punktum, som slår fast at søksmål i alle tilfelle kan reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble fremsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at avgjørelse ikke foreligger.

10.13 Kapittel 13 Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

Til § 13-1 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Til § 13-2 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi overgangsregler i forskrift.

Til § 13-3 Forslag til endringer i andre lover

Fra det tidspunktet tollavgiftsloven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

Lov 20. juni 1893 nr. 2 om Stranding og Vrag §§ 3, 6, 7 og 9

I § 3 femte ledd, § 6 annet ledd, § 7 første ledd og § 9 første og annet ledd foreslås det å endre uttrykket tollpliktig til tollavgiftspliktig i samsvar med begrepsbruken i tollavgiftsloven.

Lov 9. juni 1972 nr. 31 om svensk reinbeiting i Norge og norsk reinbeiting i Sverige § 35

Etter § 35 kan utstyr, redskap og andre varer som er nevnt i loven §§ 31 til 34 medføres toll- og avgiftsfritt. Det foreslås å endre uttrykket toll til tollavgift i samsvar med begrepsbruken i tollavgiftsloven. Bestemmelsen formuleres noe annerledes, men dette er kun språklig og har ingen materiell betydning.

Lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakkskader § 9

I § 9 første ledd foreslås det å endre henvisningen til tolloven til vareførselsloven og tollavgiftsloven.

Lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering § 2

Bestemmelsen gjelder plikt til å gi departement, eventuelt offentlige myndigheter som fasetter eller krever inn skatt, avgift eller toll, opplysninger for å gjennomføre pliktene i loven. I annet ledd foreslås det å endre uttrykket toll til tollavgift i samsvar med begrepsbruken i tollavgiftsloven.

Lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav

Til § 1-1 Virkeområde

I § 1-1 annet ledd bokstav j foreslås det å endre uttrykket toll til tollavgift i samsvar med begrepsbruken i tollavgiftsloven.

I § 1-1 tredje ledd er det regler om at med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder reglene om skatte- og avgiftskrav så langt de passer for krav som er nærmere beskrevet i bokstav a til d. Tredje ledd bokstav a foreslås endret slik at den gjelder omkostninger og gebyrer fastsatt i medhold av tollavgiftsloven og vareførselsloven i stedet for tolloven. I bokstav b foreslås angivelsen av «tilleggstoll fastsatt i medhold av tolloven» endret til «tilleggsavgift fastsatt i medhold av tollavgiftsloven». I bokstav c foreslås angivelsen av tvangsmulkt etter «tolloven § 16-16» endret til tvangsmulkt etter «tollavgiftsloven § 12-1» og «vareførselsloven § 12-1».

Til § 10-1 Ubetinget betalingsplikt og forbud mot overdragelse av tilgodebeløp

I § 10-1 første ledd er henvisningen til tolloven § 16-9 om utsatt iverksetting av vedtak om sanksjon endret til tollavgiftsloven § 12-7, som viderefører tolloven § 16-9.

Til § 10-41 Tollavgift, merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel

I § 10-41 foreslås det å endre uttrykket toll i overskriften til tollavgift i samsvar med begrepsbruken i tollavgiftsloven.

Første ledd bestemmer at toll og andre avgifter som oppstår ved innførsel, og som ikke belastes tollkreditten eller dagsoppgjørsordningen, forfaller til betaling samtidig med at tollplikten oppstår. Ordlyden foreslås endret til at slike krav forfaller til betaling samtidig med at «plikten til å beregne avgiften oppstår». Det følger av § 4-1 annet ledd bokstav a i vareførselsloven at tollprosedyren overgang til fri disponering innebærer at plikt til å svare tollavgift og andre innførselsavgifter oppstår. Videre følger det av tollavgiftsloven § 2-1 første ledd at plikten til å svare tollavgift oppstår når varen deklareres for prosedyren overgang til fri disponering. Bestemmelsene foreslås å gjelde tilsvarende for merverdiavgift, jf. forslag til endringer i merverdiavgiftsloven § 3-29.

Etter skattebetalingsloven § 10-41 tredje ledd første punktum forfaller skatte- og avgiftskrav som er belastet dagsoppgjørsordningen, første virkedag etter fortolling. I vareførselsloven er fortolling foreslått erstattet med prosedyren overgang til fri disponering i § 4-1, og vareførselsloven § 3-5 har regler om at varen frigjøres for den valgte prosedyren. Departementet foreslår derfor at tredje ledd i paragrafen her endres slik at kravene forfaller første virkedag etter frigjøring for prosedyren overgang til fri disponering.

Til § 10-51 Andre skatte- og avgiftskrav

Paragraf 10-51 annet ledd bokstav c forslås endret slik at det vises til «tilleggsavgift etter tollavgiftsloven» i stedet for «tilleggstoll etter tolloven». I første ledd bokstav d foreslås det vist til både tollavgiftsloven og vareførselsloven i stedet for tolloven, idet begge lovene vil ha bestemmelser om adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr.

I tredje ledd foreslås henvisningen til tolloven § 16-9 annet ledd om utsatt iverksetting av vedtak om sanksjon endret til tollavgiftsloven § 12-7 annet ledd, som viderefører tolloven § 16-9 annet ledd.

Til § 14-20 Tollkreditt og dagsoppgjørsordningen

Paragraf 14-20 første ledd foreslås endret til at skattekontoret kan innvilge kreditt for «tollavgift» i stedet for «toll» som i dag. Etter annet ledd kan speditører som forestår fortolling på vegne av andre, innvilges kreditt for fortollinger som foretas i løpet av samme dag (dagsoppgjør). I vareførselsloven er fortolling foreslått erstattet med deklarasjon for prosedyren overgang til fri disponering i § 4-1. Departementet foreslår derfor at tredje ledd i § 14-20 annet ledd endres slik at speditører som «deklarerer varer for prosedyren overgang til fri disponering» på vegne av andre, kan innvilges kreditt for «deklarasjoner» som foretas i løpet av samme dag.

Til § 17-1 Prosessordningen i innfordringssaker

I § 17-1 femte ledd foreslås henvisningen til søksmålsfristen etter tolloven § 12-14 første ledd endret til søksmålsfristen etter tollavgiftsloven § 12-8 første ledd, som viderefører bestemmelsen i tolloven.

Lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift

Til § 3-29 Varer

Det følger av merverdiavgiftsloven § 3-29 at det skal beregnes merverdiavgift ved innførsel av varer til merverdiavgiftsområdet. Tolloven § 1-2 bestemmer på tilsvarende måte at det skal svares toll ved innførsel av vare, som videreføres i tollavgiftsloven § 2-1, jf. 1-1.

Med «ved innførsel av varer» siktes det til at plikten gjelder varer som føres inn i tollområdet eller merverdiavgiftsområdet, og bare slike varer. Grensen for tollområdet og merverdiavgiftsområdet er sammenfallende, jf. henholdsvis merverdiavgiftsloven § 1-2 annet ledd og tolloven § 1-1 bokstav i, og § 1-1 tredje ledd i tollavgiftsloven og § 1-3 første ledd i vareførselsloven.

Tollprosedyrene ved innførsel av varer innebærer imidlertid at det ikke skal beregnes tollavgift og merverdiavgift ved enhver innførsel av vare til toll- eller merverdiavgiftsområdet. Tollavgiftsloven kapittel 2 har regler om når plikten til å beregne tollavgift oppstår. Disse reglene vil også gjelde for merverdiavgift som innføres For å klargjøre at de samme reglene gjelder for plikten til å beregne merverdiavgift ved innførsel, foreslås en bestemmelse i merverdiavgiftsloven § 3-29 første ledd nytt annet punktum om at tollavgiftsloven § 2-1 om når plikt til å svare tollavgift oppstår gjelder skal gjelde tilsvarende for merverdiavgift ved innførsel.

Tollavgiftsloven § 2-2 om tidfesting er nærmere omtalt i punkt 10.2. Det fremgår ikke direkte av merverdiavgiftsloven at bestemmelsene om tidfesting gjelder tilsvarende for merverdiavgift. I praksis legges dette til grunn og det foreslås et nytt annet ledd i merverdiavgiftsloven § 3-29 om at tollavgiftsloven § 2-2 om tidfesting gjelder tilsvarende ved beregning av merverdiavgift. Merverdiavgiftsloven § 22-1 første ledd annet punktum har en særlig bestemmelse om at ved innførsel av varer skal merverdiavgift beregnes etter de regler som gjelder på fortollingstidspunktet. Bestemmelsen får anvendelse ved endringer i merverdiavgiftsregelverket. Departementet antar at bestemmelsen vil være overflødig ved siden av forslaget til nytt annet ledd i § 3-29, og § 22-1 første ledd annet punktum foreslås opphevet.

Til § 4-2 Hva inngår i beregningsgrunnlaget

I § 4-2 første ledd bokstav a foreslås det at uttrykket toll erstattes med tollavgift, i samsvar med begrepsbruken i tollavgiftsloven.

Til § 4-11 Varer

Det følger av merverdiavgiftsloven § 4-11 at beregningsgrunnlaget for merverdiavgift ved innførsel av varer skal fastsettes etter tolloven kapittel 7 om grunnlag for beregning av toll. Det siktes da til tollovens særlige bestemmelser om varen tollverdi, som er inntatt i §§ 7-10 til 7-19. Disse reglene er foreslått videreført i vareførselsloven kapittel 6. Det innebærer at henvisningen til tolloven kapittel 7 i merverdiavgiftsloven § 4-11 endres til vareførselsloven §§ 6-2 flg. I tillegg til de særlige bestemmelsene om tollverdi som foreslås inntatt i vareførselsloven, omfatter henvisningen i merverdiavgiftsloven § 4-11 også tolloven 7-5 om nedsettelse av beregningsgrunnlag der varen er skadet eller bedervet. Tolloven § 7-5 videreføres i tollavgiftsloven § 3-5. Det foreslås at en tilsvarende bestemmelse tas inn som nytt femte ledd i merverdiavgiftsloven § 4-11.

Det følger av merverdiavgiftsloven § 4-11 fjerde ledd at ved gjeninnførsel av varer etter foredling, bearbeiding eller reparasjon er beregningsgrunnlaget omkostninger ved arbeidet og ved forsendelsen frem og tilbake. Bestemmelsen tilsvarer langt på vei tolloven § 7-4 første ledd bokstav a om beregningsgrunnlag for vare som gjeninnføres etter bearbeiding eller reparasjon (utenlands bearbeiding), som er videreført i tollavgiftsloven § 3-4. I tillegg gir merverdiavgiftsloven § 4-11 fjerde ledd annet punktum tolloven § 7-4 første ledd bokstav c tilsvarende anvendelse. Tolloven § 7-4 første ledd bokstav c videreføres i tollavgiftsloven § 3-4 første ledd bokstav c. Bestemmelsen medfører at dersom bearbeiding er utført uten vederlag, skal beregningsgrunnlaget settes til null. Departementet foreslår at en tilsvarende bestemmelse tas inn i merverdiavgiftsloven § 4-11 fjerde ledd annet punktum i stedet for henvisningen til tolloven § 7-4 første ledd bokstav c.

Til § 6-23 Varer som legges inn på tollager

I merverdiavgiftsloven § 6-23 foreslås det at henvisningen til tolloven § 4-30 endres til vareførselsloven § 4-4.

Til § 7-1 Varer som er fritatt eller unntatt ved omsetning i merverdiavgiftsområdet

I første ledd foreslås det inntatt henvisning til § 6-10 fjerde ledd om fritak for merverdiavgift ved omsetning av flysimulatorer eller deler og komponenter til disse til bruk i sivil luftfart. Forslaget viderefører henvisningen til nevnte bestemmelser i § 7-4 annet ledd, og innebærer at de samme fritakene som gjelder ved innenlandsk omsetning også vil gjelde ved innførsel. Videre foreslår departementet å ta inn i første ledd en henvisning til § 6-11 fjerde ledd. Første punktum i § 6-4 fjerde ledd har fritak for merverdiavgift ved omsetning av varer til bruk i forbindelse med bygging, ombygging, reparasjon og vedlikehold av rørledninger mellom havområder utenfor merverdiavgiftsområdet og land, som samsvarer med fritaket for merverdiavgift ved innførsel i § 7-5 annet ledd første punktum. Annet punktum i § 6-11 fjerde ledd bestemmer at departementet kan treffe enkeltvedtak om at fritaket skal gjelde tilsvarende for tilhørende anlegg på land. Det følger av § 7-5 annet ledd annet punktum at § 6-11 fjerde ledd gjelder tilsvarende ved innførsel. Departementet legger til grunn at bestemmelsen i § 6-11 fjerde ledd annet punktum også får tilsvarende anvendelse ved innførsel når det i forslag til endringer i § 7-1 første ledd vises til § 6-11 fjerde ledd. Det følger av § 7-5 annet ledd at § 6-11 fjerde ledd bare gjelder tilsvarende når innførselen foretas av eierselskapet. Departementet foreslår at det fastsettes nærmere bestemmelser om dette i forskrift til § 7-1, jf. forslag til nytt fjerde ledd i § 7-1 som gir departementet hjemmel til å gi forskrift om vilkår for og omfanget av fritak fra beregning av merverdiavgift ved innførsel.

I nytt annet ledd foreslås en bestemmelse om fritak for merverdiavgift ved innførsel av varer og driftsutstyr som nevnt i § 6-9 første ledd, § 6-10 fjerde ledd og § 6-11 fjerde ledd eller ved gjenutførsel av slike varer etter ombygging reparasjon eller vedlikehold utenfor merverdiavgiftsområdet. Forslaget viderefører og erstatter tilsvarende fritak i merverdiavgiftsloven § 7-3 første ledd, § 7-4 første ledd og § 7-5 første ledd.

I nytt tredje ledd foreslås en bestemmelse om at adgangen til å treffe enkeltvedtak om fritak for våpensystemet F-35 i § 6-37 gjelder tilsvarende for beregning av merverdiavgift ved innførsel av varer. Departementet foreslår som følge av dette å oppheve merverdiavgiftsloven § 7-10.

I nytt fjerde ledd foreslås en bestemmelse som gir departementet fullmakt til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om vilkår for og omfang av fritak fra beregning av merverdiavgift ved innførsel. Foruten å fastsette bestemmelser om at fritaket i § 6-11 fjerde ledd er begrenset til eierselskapet, foreslår departementet at fritaket i merverdiavgiftsloven § 7-5 tredje ledd for deler av plattformer dersom delene innføres for destruksjon eller til bruk i undervisningsvirksomhet ved skoler og institusjoner, fastsettes i forskrift.

Til § 7-2 Varer som er unntatt deklarasjonsplikt etter vareførselsloven § 4-1 og varer det ikke skal beregnes tollavgift av ved innførsel

I overskriften foreslås tilføyd at bestemmelsen omfatter fritak for «varer som det ikke skal leveres deklarasjon for etter vareførselsloven § 4-1».

I første ledd foreslås en ny bestemmelse om fritak for beregning av merverdiavgift ved innførsel for varer som det ikke er plikt til å levere deklarasjon for etter forslag til § 4-1 tredje ledd i vareførselsloven. Bestemmelsen er utformet i samsvar med forslag til § 6-1 i tollavgiftsloven, og departementet viser til omtalen i merknaden til denne bestemmelsen.

I annet ledd videreføres gjeldende § 7-2 første ledd annet punktum om særlige vilkår for fritak fra å beregne merverdiavgift i tilfeller som omhandlet i tolloven § 5-4 første ledd bokstav e. Fritaksbestemmelsen i tolloven som det vises til, er foreslått tatt inn i tollavgiftsloven § 6-4 første ledd bokstav a. Denne bestemmelsen omfatter fritak for vare som er fremstilt her i landet eller tidligere innført under prosedyren overgang til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1, og som gjeninnføres i uforandret stand, dersom tollavgift ikke er refundert ved utførselen. Henvisningen i annet ledd er oppdatert til tollavgiftsloven § 6-4 første ledd bokstav a.

I tredje ledd foreslås en hjemmel for departementet til i forskrift å fastsette regler om omfanget av og vilkårene for fritak etter paragrafen. Det foreslås videre en hjemmel for departementet til å gi forskrift om at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved innførsel av varer som nevnt i tollavgiftsloven § 6-4 første ledd bokstav d. Merverdiavgiftsloven § 7-8 bestemmer at departementet kan gi forskrift om at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved innførsel av varer av utdannende, vitenskapelig og kulturell art. I merverdiavgiftsforskriften § 7-8-1 er det bestemt at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved innførsel av visse varer når det etter tollforskriften § 5-7-4 er gitt fritak fra å beregne tollavgift. Tollforskriften § 5-7-4 er fastsatt med hjemmel i tolloven § 5-7 som oppstiller fritak for blant annet vare av utdannende, vitenskapelig og kulturell art, jf. tolloven § 5-7 første ledd bokstav d. Dette fritaket foreslås videreført i tollavgiftsloven § 6-4 første ledd bokstav d. Omfanget av fritaket er mer omfattende for tollavgift enn for merverdiavgift, og det foreslås derfor at den gjeldende lov- og forskriftsstrukturen videreføres. Det vil si at fritaket fra plikten til å svare tollavgift inntas i tollavgiftsloven, og at merverdiavgiftsloven gir departementet hjemmel til å gi forskrift om omfanget av fritaket for merverdiavgift ved innførsel av varer av utdannende, vitenskapelig og kulturell art.

Til § 7-3 Varer til personlig bruk

I § 7-3 foreslås en ny bestemmelse om fritak for merverdiavgift ved innførsel av varer til personlig bruk. Forslaget viderefører de fleste bestemmelsene om fritak som følger av tolloven § 5-1, som i dag gjelder ved beregning av merverdiavgift ved henvisning til tolloven i merverdiavgiftsloven § 7-2 første ledd første punktum. Bestemmelsen vil gjelde for tollavgift ved at det i forslaget til § 6-2 i tollavgiftsloven bestemmes at det ikke skal svares tollavgift av varer som er omfattet av fritaket i merverdiavgiftsloven § 7-3.

I første ledd bokstav a bestemmes det at det skal gjelde fritak for beregning av merverdiavgift for brukt utstyr tilhørende personer bosatt i Norge som har avgått ved døden utenfor merverdiavgiftsområdet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 5-1 første ledd bokstav b. Første ledd bokstav b har bestemmelser om fritak for flyttegods, og viderefører tolloven § 5-1 første ledd bokstav c. Etter første ledd bokstav c skal det gjelde fritak for premie og gave, mens forslag til bokstav d har bestemmelse om fritak for arvegods. Dette viderefører henholdsvis tolloven § 5-1 første ledd bokstav d og e.

I annet ledd foreslås en bestemmelse som presiserer at fritak etter første ledd bokstav a til c er betinget av at varen bare benyttes til personlig formål, at den ikke utnyttes kommersielt, og at fritak etter første ledd bokstav d er betinget av at varen har vært benyttet til personlig formål av arvelater. Dette viderefører tolloven § 5-1 annet ledd

I tredje ledd foreslås en hjemmel for departementet til i forskrift å fastsette regler om vilkårene for og omfanget av fritak. Bestemmelsen viderefører tolloven § 5-1 tredje ledd.

Til § 7-4 Vareprøver, varer til teknisk og vitenskapelig bruk mv.

Bestemmelsen regulerer fritak for merverdiavgift ved innførsel av vareprøver, varer til teknisk og vitenskapelig bruk mv. Bestemmelsen viderefører enkelte fritak i tolloven § 5-6 første ledd bokstav a til d og § 5-7 første ledd bokstav d som gjelder tilsvarende for merverdiavgift ved at det vises til disse bestemmelsene i merverdiavgiftsloven § 7-2.

Første ledd bokstav a har bestemmelse om fritak for vareprøve, modell og mønster av ubetydelig verdi, og viderefører tolloven § 5-6 første ledd bokstav a. Etter første ledd bokstav b gis det fritak for reklamemateriell og reklamefilm, mens bokstav c gir fritak for opplysningsmateriell fra andre lands turistmyndigheter. Dette viderefører tolloven § 5-6 første ledd bokstav b og c. Første ledd bokstavd har bestemmelse om fritak for dokumenter og trykksak fra andre lands myndigheter, og viderefører tolloven § 5-6 første ledd bokstav d. Fritak for utstyr til bruk for utenlandske vitenskapelige ekspedisjoner i forslaget første ledd bokstav e viderefører tolloven § 5-7 første ledd bokstav c.

Annet ledd har bestemmelse om at det et vilkår for fritak etter første ledd bokstav e, utstyr til bruk for vitenskapelige ekspedisjoner, at varen bare kan benyttes av berettiget bruker og ikke overdras til andre. Dette viderefører tolloven § 5-7 annet ledd.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi forskrift om omfanget av og vilkårene for fritak. Forslaget viderefører tilsvarende bestemmelser i tolloven § 5-6 annet ledd og 5-7 tredje ledd.

Til § 7-5 Diverse fritak

Departementet foreslår i § 7-5 en bestemmelse om fritak fra beregning av merverdiavgift ved innførsel av diverse varer. Bestemmelsen viderefører delvis fritak i tolloven § 5-2 første ledd bokstav a og fritak i tolloven §§ 5-3 og 5-4 første ledd bokstav a og g, som gjelder tilsvarende for merverdiavgift ved at det vises til dem i merverdiavgiftsloven § 7-2.

Første ledd bokstav a har bestemmelse om fritak for proviant som medbringes om bord i fartøy under reise til og fra merverdiavgiftsområdet og under opphold der, og viderefører delvis tolloven § 5-2 første ledd bokstav a. Fritaket i tolloven § 5-2 første ledd bokstav a omfatter også proviant i luftfartøy. Det er imidlertid i tollforskriften § 4-10-4 bokstav a, jf. tollforskriften § 3-11-14 tredje ledd bokstav b, bestemmelser om deklarasjonsfritak for proviant i luftfartøy som forutsettes videreført med hjemmel i vareførselsloven § 4-1 tredje ledd. Merverdiavgiftsfritaket vil da følge av merverdiavgiftsloven § 7-2 første ledd. Det samme gjelder fritakene i tolloven § 5-2 første ledd bokstav b til e.

Første ledd bokstav b om fritak for varer til fremmede makters representasjoner og disses representanter, militære styrker og kommandoenheter, andre internasjonale organisasjoner og offentlig finansierte samarbeidsprosjekter med annen stat viderefører tolloven § 5-3, som det vises til i merverdiavgiftsloven § 7-2 første ledd.

Første ledd bokstav c om fritak for varer som innføres fra Svalbard eller Jan Mayen med tilhørende farvann, og som er fanget, utvunnet eller tilvirket der, viderefører tolloven § 5-4 første ledd bokstav a. Første ledd bokstav d har bestemmelse om fritak ved innførsel av føll av hoppe som er drektig ved utførsel fra merverdiavgiftsområdet, dersom føllet innføres sammen med hoppa etter følling, og viderefører tolloven § 5-4 første ledd bokstav g.

Annet ledd bestemmer at varer som nevnt i første ledd bokstav b, ikke kan overdras til andre. Bestemmelsen viderefører tolloven § 5-3 annet ledd.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi forskrift om omfanget av og vilkårene for fritak. Tolloven § 5-2 annet ledd bestemmer at fritaket som videreføres i forslaget første ledd bokstav a forutsetter at fartøyet benyttes i ervervsmessig virksomhet, og opphører fra den tid transportmiddelet går over i innenriks trafikk eller blir værende i tollområdet over lengre tid. Videre at fritaket bare gjelder for den mengde som tollmyndighetene finner passende i forhold til fartøyets eller luftfartøyets art, besetningens størrelse, antall passasjerer, og reisens art og oppholdets varighet. Departementet foreslår at denne bestemmelsen videreføres i forskrift.

Til § 10-7 Varer som gjenutføres eller er feildeklarert

Henvisningen til tolloven § 11-2 første og annet ledd i første ledd bokstav b foreslås endret til tollavgiftsloven § 7-2 første og annet ledd. Tolloven § 11-2 og 11-4 har regler om refusjon av toll og videreføres i tollavgiftsloven §§ 7-2 første og annet ledd. Henvisningen i første leddbokstav b til tolloven § 11-4 første ledd foreslås ikke videreført. Tolloven § 11-4 første ledd første punktum tilsvarer merverdiavgiftsloven § 10-7 første ledd bokstav a. I tillegg bestemmes i tolloven 11-4 første ledd annet punktum at toll kan refunderes i andre tilfeller dersom det foreligger særlige grunner. Det foreslås en ny bokstav d i første ledd hvor det tas inn en tilsvarende bestemmelse. Tolletaten og Skatteetaten samarbeider slik at praksis knyttet til refusjon etter denne bestemmelsen er lik for tollavgift og merverdiavgift, med mindre det foreligger spesielle forhold knyttet til et av kravene som tilsier ulik praksis.

I første ledd bokstav c foreslås henvisningen til «§ 7-2 annet ledd» endret til «vareførselsloven § 4-6». Merverdiavgiftsloven § 7-2 annet ledd bestemmer at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved midlertidig innførsel som nevnt i tolloven §§ 6-1 til 6-4 og at det kan kreves sikkerhet merverdiavgift av varer som innføres midlertidig etter tolloven §§ 6-2 til 6-4. Bestemmelsen om tollfritak ved midlertidig innførsel i tolloven §§ 6-1 til 6-4 er endret ved at midlertidig innførsel er etablert som en egen tollprosedyre, jf. § 4-6 i forslaget til vareførselslov. Henvisningen i merverdiavgiftsloven § 10-7 til at «det ikke skulle ha vært beregnet merverdiavgift ved innførselen etter § 7-2 annet ledd» foreslås endret til «kunne vært deklarert for prosedyren midlertid innførsel etter vareførselsloven § 4-6 ved innførselen.»

I første ledd bokstav d foreslås det en bestemmelse om at merverdiavgift kan refunderes når varen gjenutføres i andre tilfeller enn nevnt i bokstav a til c og det foreligger særlige grunner. Bestemmelsen viderefører en del av merverdiavgiftsloven § 10-7 første ledd bokstav b, jf. merknaden foran til første ledd bokstav b. Nåværende første ledd bokstav d om adgang til refusjon hvor det er gjort feil ved fortollingen av varen foreslås ikke videreført. Den skattepliktige kan rette slike feil ved å gi oppdaterte og riktige opplysninger i skattemeldingen for merverdiavgift etter reglene i skatteforvaltningsloven § 9-4.

Til § 11-1 Omsetning, uttak og innførsel av varer

Merverdiavgiftsloven § 11-1 første ledd annet punktum bestemmer at når andre enn avgiftssubjektet innfører varer, skal den som etter tolloven er ansvarlig for toll, beregne og betale merverdiavgift. Det foreslås at henvisningen til tolloven endres til tollavgiftsloven. Hvem som har plikt til å svare tollavgift følger av forslag til § 2-3 i tollavgiftsloven. Departementet foreslår at det samme skal gjelde for merverdiavgift, og at det i merverdiavgiftsloven § 11-1 første ledd annet punktum vises til at denne bestemmelsen i tollavgiftsloven gjelder tilsvarende for plikten til å svare merverdiavgift ved innførsel. Forslag til §§ 2-4, 2-5 og 2-7 i tollavgiftsloven har bestemmelser om medansvar mv. for tollavgift. Etter tolloven kapittel 2 er disse å anse som tollskyldnere, og pliktig til å svare toll, samt merverdiavgift ved henvisningen i merverdiavgiftsloven § 11-1 første ledd annet punktum. Det foreslås et nytt tredje punktum i merverdiavgiftsloven § 11-1 første ledd som gir bestemmelsene om medansvar mv. tilsvarende anvendelse for merverdiavgift.

Lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning § 10-5

I § 10-5 annet ledd bokstav a foreslås det å endre uttrykket toll til tollavgift i samsvar med begrepsbruken i tollavgiftsloven.

Lov 1. juni 2018 nr. 23 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering § 34

Paragraf 34 gjelder Økokrims behandling av opplysninger. I annet ledd foreslås det å endre uttrykket toll til tollavgift i samsvar med begrepsbruken i tollavgiftsloven.

Til forsiden