Stønad til livsopphold, § 5-1

Rundskriv I-45/98

01.12.98

Forord

Dette rundskrivet om økonomisk sosialhjelp erstatter punkt 5.1 i rundskriv I-1/93 lov om sosiale tjenester m v, og med tilleggskommentarer i rundskriv I-1/94.

Lov om sosiale tjenester trådte i kraft 1. januar 1993. Sosial- og helsedepartementet utarbeidet i den forbindelse rundskriv I-1/93, som samlet lovtekst, forskrifter og kommentarstoff i en trykksak. Senere har departementet utarbeidet et tilleggsrundskriv, samt rundskriv knyttet til endringer og enkeltbestemmelser i loven.

Erfaringene etter at loven har virket en stund, viser at det er svært ulik praksis mellom kommuner, og også innenfor samme kommune, når det gjelder utbetaling av økonomisk stønad. Mye kan tyde på at ikke alle ulikheter kan begrunnes i ulike behov hos stønadsmottakerne.

Loven gir kommunene rett og plikt til å anvende skjønn og vurdere alle saker om økonomisk stønad individuelt. Stønad skal ytes i forhold til den enkeltes behov. Loven forutsetter at når stønadsbehovet er ulikt, skal også ytelsene være forskjellige. På den annen side bør søkere med tilnærmet like behov også få samme ytelser. Gjennom dette rundskrivet ønsker departementet å bidra til en mer ensartet praksis i saker om økonomisk stønad, og rundskrivet gir derfor en klargjøring av innholdet i livsoppholdsbegrepet, sett i relasjon til ulike søkergrupper. Det er mitt håp at dette vil kunne gi en mer lik praksis i kommunene.

Departementet vil komme tilbake til en mer gjennomgripende revisjon av rundskriv
I-1/93 med tillegg. Dette vil ventelig tidligst kunne skje i 1999.

Oslo 1. desember 1998

Magnhild Meltveit Kleppa
Sosialminister

Innledning

Sosialtjenesteloven § 5-1 gir bestemmelser om betingelsene for stønad til livsopphold. Bestemmelsen fastslår at den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

To hensyn må balanseres ved vurdering av søknader om økonomisk stønad til livsopphold. Det ene er hensynet til likebehandling i den forstand at grunnlaget for vurderingen må være det samme uavhengig av hvor i landet søknaden behandles, slik at tilfeldige forskjeller i stønadsnivået unngås. Det andre er hensynet til at stønad skal utmåles etter en konkret vurdering av den enkeltes faktiske behov. I dette rundskrivet er begge disse hensynene forsøkt ivaretatt ved at departementet gir retningslinjer for forståelsen av begrepet "livsopphold", i form av veiledning om hvilke utgifter som ligger i livsoppholdsbegrepets kjerneområde, og hvilke utgifter som etter forholdene kan være utgifter til livsopphold. Begrepet ses i sammenheng med ulike husholdningstyper. Videre behandles mulige inn tekter i forhold til prinsippet om sosialhjelpens subsidiære karakter. Enkelte grupper som primært vil ha dekket sitt livsopphold gjennom andre offentlige ordninger omtales særskilt.

Sosialtjenesteloven § 5-2 gir hjemmel for å yte stønad i tilfeller der betingelsene etter
§ 5-1 ikke er oppfylt, enten dette skyldes at utgiften det er søkt om stønad til faller utenfor rammen for § 5-1, eller det skyldes at ikke alle andre muligheter er forsøkt. § 5-2 blir ikke særskilt omtalt i dette rundskrivet.

Formålet

Hovedformålet med lovens bestemmelser om økonomisk stønad er å sikre at den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold likevel har et minimum av økonomisk trygghet og en levestandard over minimumsnivå.

Økonomisk stønad skal være en subsidiær ytelse for den enkelte. Dette er fastslått i § 5-1 første ledd, og innebærer at man først skal utnytte alle muligheter til å forsørge seg selv, ved arbeid, trygderettigheter osv. Det ligger også i dette at enhver har ansvar for å søke å øke inntektene eller redusere utgiftene sine. Økonomisk stønad skal være sikkerhetsnettet for den enkelte når vedkommende likevel ikke klarer de nødvendige utgiftene. Økonomisk stønad skal også ideelt sett være en midlertidig ytelse. Den enkelte skal i størst mulig grad hjelpes til å bli i stand til å sørge for seg selv på annen måte.

Økonomisk stønad bør dessuten ta sikte på å gjøre den enkelte selvhjulpen. Dette fremgår av § 5-1 annet ledd, men skal også trekkes inn ved vurdering av stønadsform (§ 5-4), vilkår (§ 5-3) og refusjon (§ 5-9), og ikke bare når stønad ytes med hjemmel i § 5-1. Hva som ligger i "selvhjulpen" avhenger av hvilke problemer den enkelte faktisk har, og hva som er årsaken til disse. Selv om økonomisk stønad er en selvstendig ytelse, er økonomiske vanskeligheter ofte bare en del av et større problemkompleks. Det kan derfor være aktuelt, i samarbeid med stønadsmottakeren å sette inn andre hjelpetiltak enn økonomisk støtte, for å nå lovens formål i den enkelte saken.

Sosialtjenesten har plikt til å gi opplysninger, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, eller sørge for kontakt med andre som kan gi råd i den aktuelle saken, jf § 4-1. I forbindelse med søknad om økonomisk stønad, og særlig ved avslag på slik søknad, kan søkeren ha behov for økonomisk rådgivning.

Rådgivning i husholdningsøkonomi vil ofte være av stor betydning der søkeren tross
rimelige inntekter har alvorlige økonomiske problemer. Slik rådgivning gir muligheter for å komme fram til budsjettforslag som er realistiske i forhold til den enkeltes inntekter. En gjennomgang som avklarer søkerens muligheter til å øke inntektene, utnytte reserver og redusere forbruket er ofte hensiktsmessig. Det kan her være aktuelt å fokusere både på muligheter for bedre avtaler med kreditorer, forsikringsselskaper og skattemyndighetene m fl, og på hvilke prioriteringer som er nødvendige å gjøre innenfor de inntekter den enkelte har.

Individuell behovsprøving, statlige retningslinjer og kommunale satser

Økonomisk stønad skal gis med tanke på at søkeren skal bli i stand til å sørge for seg selv. Dette medfører at søknader skal avgjøres etter en konkret og individuell vurdering. Derfor kan det være nødvendig å foreta en helhetsvurdering av søkerens totale økonomiske, sosiale og helsemessige situasjon. Økonomisk stønad er videre en skjønnsmessig ytelse. Sosialtjenesten har både rett og plikt til å utøve skjønn når det vurderes om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Samtidig er det et krav at grunnlaget for vurderingen, altså hva det kan gis stønad til i henhold til § 5-1, er den samme. Bruk av skjønn vil føre til ulikheter i stønadsnivået. Så lenge dette er begrunnet i ulike behov er det i samsvar med loven.

Loven har ingen bestemmelser om selve stønadsnivået. I utgangspunktet står kommunene fritt til å fastsette nivået på sine sosialhjelpsytelser. Det er imidlertid et krav at stønaden i den enkelte saken sikrer søkeren et forsvarlig livsopphold. På den annen side bør ytelsene ikke være slik at klienten ikke motiveres til å skaffe seg arbeid, delta i arbeidsmarkeds tiltak eller andre aktiviteter som kan bidra til formidling til arbeid, eller på annen måte ta ansvar for sin egen situasjon. Den økonomiske sosialhjelpens legitimitet er avhengig av at ordningen oppleves som rettferdig i den forstand at kun de som har reelt behov for stønad får dette. Samtidig er det enighet om at samfunnet har et ansvar for å bidra til å gi dem som faller utenfor de alminnelige inntektsordningene mulighet til trygghet og forsvarlig levestandard. Hensynet til at det skal lønne seg å arbeide, eller delta i arbeidsmarkedstiltak, og hensynet til dem som ikke har alternativ til sosialhjelp som viktigste inntektskilde trekker i ulik retning, og sosialtjenesten må foreta en avveining mellom disse hensynene. Disse retningslinjene gir veiledning med hensyn til den avveining som må skje mellom disse motstridende hensynene, og det presiseres at sosialtjenesten ved vurdering av søknader må legge vekt på hvilke reelle muligheter den enkelte har til å forbedre sin egen situasjon. Adgangen til å stille vilkår for utbetaling av stønad kan også trekkes inn som et av flere momenter i denne vurderingen.

De fleste kommuner har utarbeidet egne satser eller normer for økonomisk sosialhjelp. Disse er kun veiledende. Normer er et praktisk og nyttig redskap som utgangspunkt for beregninger, og kan bidra til å sikre lik behandling. Normer kan imidlertid ikke erstatte den konkrete og individuelle vurderingen i hver enkelt sak. Det skal alltid foretas en konkret vurdering av søkerens utgifter, inntekter og inntektsmuligheter. Den enkelte søkers hjelpebehov kan etter en konkret vurdering vise seg å være større enn kommunens norm. Motsatt kan det tenkes tilfeller der søkerens hjelpebehov ligger under den kommunale normen.

Sosialtjenesten må gjøre det klart for søkerne hvilke utgifter som ikke er medregnet i en norm, eller i en tildelt stønad til "livsopphold", og som det eventuelt må søkes særskilt om. Normer skal ikke hindre at den enkelte får det vedkommende faktisk har behov for. Søknader kan ikke avslås bare med henvisning til at søker har inntekt over kommunens sats for tilsvarende husholdningstype, og stønadsbeløp kan heller ikke fastsettes i henhold til satser alene.

Frivillighet og vilkår

I henhold til lovens § 8-4 skal tjenestetilbudet så langt som mulig utformes i samarbeid med klienten, dette gjelder både ved valg av hjelpeform, og ved eventuelle tiltak og vilkår. Samtidig er det i § 5-3 åpnet for at sosialtjenesten kan stille vilkår for tildeling av økonomisk stønad. Bakgrunnen er at det i enkelte tilfeller bør stilles krav til mottakeren om aktivitet i forhold til livssituasjonen, f eks redusere boutgiftene, få språkopplæring eller arbeidstrening m v. Vilkåret må ha nær sammenheng med vedtaket, eller innebære plikt til å ta arbeid. Også ved fastsetting av vilkår bør det tas hensyn til søkerens ønsker, og til det overordnede målet om at mottakeren skal bli mest mulig selvhjulpen.

Kontantutbetaling

Økonomisk stønad skal i utgangspunktet utbetales i kontanter, og som hovedregel gis som bidrag. Stønad kan dessuten ytes i form av lån eller garanti for lån, eller i form av varer og tjenester, eller rekvisisjon på bestemte varer og tjenester.

Sosialtjenesten må vurdere i hver enkelt sak om det er hensiktsmessig å utbetale stønaden med sikte på at mottaker skal sette av penger til terminvise eller uforutsette utgifter,
eller om det skal ytes stønad etter hvert som slike utgifter realiseres. Her kan det være nød vendig å foreta en vurdering av om søkeren antas å være i stand til å disponere midler over lengre tid. Det vil ofte være hensiktsmessig å foreta denne vurderingen i samarbeid med mottakeren. Fordelen med å inkludere stønad også til fremtidige utgifter i faste utbetalinger er at det gir mottakeren større frihet til selv å prioritere og disponere midlene. Andre ønsker ikke, eller er ikke i stand til å ha, et slikt ansvar.

§ 5-4 annet ledd jf tredje ledd gir anvisning på i hvilke tilfeller låneformen bør vurderes, og sier at vedtaket i så fall skal inneholde bestemmelser om lånevilkårene. Låneformen bør uansett bare brukes når det er sannsynlig at mottakeren har evne til å tilbakebetale lånet, slik at bruk av låneform ikke fører til at vedkommende stadig opparbeider mer gjeld til kommunen.

I § 5-4 fjerde ledd er det satt vilkår for når stønaden kan gis i form av varer og tjenester. Dersom stønaden gis som annet enn kontantytelse, skal dette begrunnes særskilt. Det må tas hensyn til de begrensinger stønad i form av naturalytelser legger på mottakerens frihet, og på at f eks å handle på rekvisisjoner kan oppleves som stigmatiserende og belastende for den det gjelder.

Stønaden skal som hovedregel gis til søkeren. Når stønaden er beregnet på flere personer, gir imidlertid § 5-5 adgang til å dele utbetalingen mellom disse.

§ 5-1 Stønad til livsopphold

1. Begrepet "livsopphold"

Sosialtjenesteloven skal bidra til å sikre at de som selv ikke kan sørge for sitt livsopphold, skal få dette dekket av sosialtjenesten i kommunen.

"Livsopphold" er ikke et entydig begrep. Det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som omfattes av begrepet. Loven gir heller ingen veiledning om nivået på den økonomiske hjelpen som gis, men det er forutsatt at alle skal sikres et forsvarlig livs opphold. Stønaden skal være behovsprøvet. Eventuelle kommunale satser er veiledende, og er et hjelpemiddel for det konkrete skjønnet ved vurderingen av hva den enkelte trenger for å få dekket sine nødvendige behov. Kommunen er ikke bundet av andre etaters (f eks trygdeetatens eller namsmyndighetenes) satser for hva en person trenger ved utmåling av økonomisk stønad i det enkelte tilfellet.

Økonomisk stønad skal sikre et forsvarlig, nøkternt levesett. Nedenfor gis det en oversikt over utgifter som ligger i "kjerneområdet" av livsoppholdsbegrepet. Dette er utgifter som sosialtjenesten har plikt til å ta med i utgiftsgrunnlaget ved vurdering av stønadsbehov og ved utmåling av stønad. Kjerneområdet omfatter de helt grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming, men tar også hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Under "spesielle utgifter" er nevnt utgifter som avhengig av den konkrete situasjonen kan være en del av livsoppholdet, eller ligge utenfor dette. Dersom utgiften ikke anses å være nødvendig for søkerens livsopphold, må sosialtjenesten vurdere om det kan ytes stønad etter § 5-2. Denne sondringen mellom utgifter som alltid er en del av livsoppholdet, og utgifter som kan være en del av livsoppholdet, skal bidra til en mer ensartet behandling av søknader om økonomisk stønad. Den enkeltes behov må imidlertid vurderes konkret i forhold til de utgifter vedkommende opplyser å ha i forbindelse med søknad om stønad. Hvilket stønadsnivå som er nødvendig for å opprettholde et forsvarlig livsopphold, vil variere blant annet med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet m v.

1.1 Kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet

Mat

Nødvendig mat er en del av kjerneområdet. Utgiftene til mat vil variere blant annet med husholdningens størrelse, sammensetning og eventuelle barns alder. Nivået ved beregning av utgifter til mat bør baseres på et nøkternt, ernæringsmessig fornuftig kosthold, og gi rom for et varmt måltid pr dag. Personer som av medisinske grunner er avhengig av å følge spesielle dietter, vil som regel motta trygdeytelser som er ment å dekke de ekstrakostnadene dette innebærer, men kan i enkelte tilfeller likevel ha behov for større ytelser til mat enn andre.

Klær og sko

Innkjøp av klær og sko av alminnelig god kvalitet til hverdagsbruk, fritid og mer formelle anledninger er en del av livsoppholdet. Den enkeltes behov her vil variere, avhengig av f eks vær og sesongvariasjoner i landsdelen, alder og arbeidsforhold m v. Det bør ikke forutsettes at klær i stort omfang kjøpes brukt eller lages selv. Det må dessuten tas hensyn til om vedkommende av særlige grunner trenger klær eller sko som ikke er av alminnelig størrelse, og som dermed koster mer enn det som er vanlig.

Boutgifter

Løpende utgifter til bolig, så som husleie, faste utgifter i borettslag eller sameier o l er en del av livsoppholdet. Hjelp til betaling av renter på boliglån må som regel vurderes på samme måte. Boligen bør være i god stand, og ha en nøktern standard som er tilpasset husholdningens størrelse og sammensetning.

Dersom boligstandarden er høy, boligens verdi må antas å stige, eller søkeren er kommet i økonomiske vanskeligheter til tross for god inntekt, kan det være rimelig å gi slik hjelp som lån. Det samme gjelder dersom det gis stønad til betaling av avdrag på boliglån, da nedbetaling av gjeld normalt bidrar til formuesøkning. Dersom sosialtjenesten yter lån til boligformål, kan lånet i samsvar med vanlig praksis sikres ved pant i boligen. Sosialtjenesten kan forlange at boutgifter dokumenteres med kontrakter og kvitteringer.

Som et utgangspunkt kan det ikke kreves at sosialtjenesten yter stønad til å opprettholde en boligstandard som vedkommende ikke har inntekt til å klare. Dersom boutgiftene er så høye at søkeren ikke kan betjene disse selv, kan sosialtjenesten stille vilkår om at boutgiftene reduseres. Dette kan innebære at vedkommende må bytte bolig. Bytte av bolig er særlig aktuelt i tilfeller der lavere boutgifter er av betydning for vedkommendes mulighet til selvforsørgelse. Det må i denne sammenheng tas hensyn til boligens standard i forhold til søkerens behov. Dersom det generelle kostnadsnivået i kommunen på det aktuelle tidspunktet er slik at søkeren ikke har mulighet til å finne en bolig innenfor en kostnadsramme vedkommende kan klare selv, må det aksepteres at sosialtjenesten dekker boutgifter som er høyere enn det stønadsmottakeren antas å bli i stand til å betale.

Ved krav om reduksjon av boutgifter, må det vurderes hvilke praktiske og økonomiske konsekvenser et eventuelt boligbytte vil få. Det må blant annet tas hensyn til forholdet mellom boliggjeld og den pris som realistisk kan oppnås ved salg. Da flytting kan være en belastning i seg selv, bør det være overveiende sannsynlig at salg eller bytte av bolig bedrer søkerens situasjon før dette kreves. Det må også påses at salg eller bytte av bolig ikke påfører søkeren eller dennes familie alvorlige sosiale problemer. Det kan i enkelte situasjoner være åpenbart urimelig å kreve bytte av bolig.

Strøm og oppvarming

Løpende utgifter til strøm og oppvarming inngår som del av kjerneområdet. Dersom det søkes om stønad til betaling av forfalte krav for slike tjenester vises til pkt 1.3 "Særskilt om gjeld".

Husholdningsartikler

Alminnelige husholdningsartikler, toalett- og rengjøringsartikler, samt det som er nødvendig for personlig hygiene, f eks såpe, hårklipp, barbersaker m v, inngår i
livsoppholdet.

Hus- og innboforsikring, TV-lisens, avis og telefon

Kostnader knyttet til hus- og innboforsikring er en del av livsoppholdet. Det samme er TV-lisens og abonnement på en avis som er vanlig å holde på stedet.

De fleste oppfatter telefon som selvfølgelig og nødvendig. Telefon kan dessuten ha stor betydning for den enkeltes evne til å bli selvhjulpen, f eks i forbindelse med forsøk på å skaffe arbeid, og generelt for å holde kontakt med omverdenen. Etter omstendighetene vil utgifter til abonnementsavgift og et rimelig antall tellerskritt inngå i livsoppholdet.

Fritidsaktiviteter

Kostnader knyttet til alminnelige fritidsaktiviteter skal legges til grunn ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig når det gjelder barn og unge er det viktig at de, selv om familien mottar økonomisk stønad, har anledning til å delta i den type aktiviteter som er vanlig for barn og unge på stedet. Se pkt 2.4 "Barnefamilier". Også for voksne kan det etter en konkret vurdering være rimelig å yte stønad til fritidsaktiviteter og f eks deltakelse på ulike typer kurs, særlig dersom det må antas å være av betydning for den enkeltes mulighet til en meningsfylt tilværelse.

Innbo og hvitevarer

Søkeren har krav på stønad til etablering i bolig dersom søkerens økonomi er slik at vedkommende ikke kan finansiere dette på andre måter. Stønaden skal sikre en nøktern og rimelig boligstandard. En søker vil ikke ha krav på sosialhjelp til anskaffelse av mer luksuspregete gjenstander. Søkerens individuelle behov må legges til grunn ved vurderingen av hvilket innbo det er rimelig at vedkommende har. Behovet vil variere blant annet med søkerens alder, husstandens størrelse og om det er barn i familien. Ved førstegangsetablering kan sosialtjenesten ta hensyn til at det er vanlig å skaffe seg innbo litt etter litt etter hvert som økonomien gir rom for det. Ved nyetablering vil behovet for noe raskere anskaffelse av innbo ofte være større. Kostnader knyttet til vedlikehold og fornyelse vil ofte innebære behov for en tilleggsytelse til eventuell løpende ytelse. Personer som er avhengig av økonomisk stønad over lang tid vil sjelden ha mulighet til å sette av midler til slike formål. Hvilken standard som kan kreves må, på samme måte som ved etablering, ses i sammenheng med hva som er vanlig for personer i samme livsfase som søkeren. Sosialtjenesten har kun plikt til å gi stønad til rimelige løsninger. Hvis det er vanlig å kjøpe brukt, vil også sosialtjenesten kunne forutsette en slik løsning. Sosial tjenesten kan vurdere om det i det konkrete tilfellet er rimelig å gi stønaden som lån.

Transportutgifter

Bruk av offentlig kommunikasjon i forbindelse med nødvendige daglige gjøremål, arbeid og fritid er en del av livsoppholdet. Behovet for å bruke slik kommunikasjon vil imidlertid avhenge av vedkommendes alder og helsetilstand, samt avstanden mellom bosted og jobb, skole og aktivitetstilbud m v.

1.2 Spesielle utgifter

Høytids- og merkedager

Utgifter knyttet til spesielle begivenheter, som julefeiring, fødselsdager, dåp og konfirmasjon er isolert sett ikke nødvendige for den enkeltes livsopphold. Etter en helhets vurdering av søkerens situasjon kan det likevel være åpenbart urimelig ikke å innvilge hjelp til denne type utgifter. Også her må det tas særlig hensyn til barns behov.

Likeledes skal det også ved innvandreres feiring av sine høytids- og merkedager vurderes om det er rimelig å innvilge hjelp til dekning av utgiftene.

Fritidsutstyr

Vanlig utstyr til noen fritidsaktiviteter bør medregnes i utgiftsgrunnlaget ved vurdering av søknad om økonomisk stønad. Særlig gjelder dette utstyr til barn og ungdom. Utstyr som er nødvendig for deltakelse i kroppsøving i skolen må vurderes som nødvendige klær og sko, jf pkt 1.1 "Kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet". Utgifter til kostbart utstyr ligger utenfor det som kan anses som livsopphold.

Spebarnsutstyr

I forbindelse med fødsel vil det ofte oppstå behov for investeringer i ulike typer spebarnsutstyr. Slike utgifter til nødvendig utstyr er en del av livsoppholdet, og søknad om stønad til dette må vurderes på vanlig måte. Dersom kvinnen ikke har vært i arbeid før fødselen, vil hun motta engangsstønad ved fødsel. Denne ytelsen er i utgangspunktet ment å dekke utgiftene til anskaffelse av nødvendig barneutstyr, samt andre utgifter i forbindelse med fødselen.

Barnepass

Stønad til dekning av utgifter til barnepass kan i utgangspunktet ikke kreves etter § 5-1. Det finnes ulike kommunale ordninger som kan redusere utgifter til barnehage, og sosialtjenesten bør bistå med informasjon og søknader knyttet til slike ordninger. Videre bør sosialtjenesten bistå med å søke trygdekontoret om stønad til barnetilsyn dersom søkeren er enslig forsørger. Det kan likevel tenkes tilfeller hvor sosial stønad til barnepass er nødvendig for søkerens mulighet til å komme ut av en vanskelig situasjon, f eks der dette er en forutsetning for deltakelse i utdanning eller arbeidsliv.

Skolestart

Ved skolestart vil foreldre kunne ha en del ekstra utgifter til ransel og annet utstyr som barnet ikke får på skolen. Slike utgifter er nødvendige i forbindelse med skolestart, og skal som hovedregel legges til grunn ved vurdering av stønadsbehovet.

Videregående skole

Elever kan få lån og/eller stipend fra Statens lånekasse for utdanning i forbindelse med videregående skole. For elever under 19 år, vil retten til lån/stipend som hovedregel være avhengig av foreldrenes inntekt. Det er som utgangspunkt rimelig å kreve at eleven utnytter muligheten for lån og stipend i Lånekassen til dekning av ekstrautgifter, før sosialtjenesten vurderer å yte stønad til dette. Se også pkt 4.1 "Studenter". Men sosial tjenesten bør her utvise et visst skjønn.

Stipend fra Lånekassen til hjemmeboende elever i videregående skole er ment å dekke de særlige utgiftene eleven har i forbindelse med skolegangen. Stipendet bør ikke medregnes ved vurdering av behov for og ved beregning av stønad til livsopphold til familien.

Utgifter knyttet til samvær med barn

Selv om foreldre ikke har den daglige omsorgen for egne barn, har de som regel utgifter i forbindelse med samvær med barnet, f eks til ekstra mat, barneklær, leker, utstyr og
transport. Det vil være riktig ved vurderingen av en søkers stønadsbehov å ta hensyn til at vedkommende har forpliktelser overfor barn i forbindelse med samvær. Hensynet til barnet må vurderes i alle saker som angår barn, også ved vurdering av søknader etter lov om sosiale tjenester. Sosialtjenesten kan imidlertid legge vekt på om det er muligheter for at samværet kan gjennomføres på en rimeligere måte.

Lege, psykolog o l

Utgifter til lege, psykolog m v dekkes langt på vei av folketrygden. Sosialtjenesten må imidlertid inkludere utgifter til egenandel ved vurdering av stønadsbehovet. Utgifter til behandlingssteder eller behandlingstyper som ligger utenfor folketrygdens system, ligger vanligvis også utenfor det sosialtjenesten har plikt til å dekke i henhold til § 5-1. Det må imidlertid utvises skjønn ved vurdering av søknad om stønad til slike utgifter.

Medisiner

Rikstrygdeverkets forskrifter om godtgjørelse av utgifter til viktige legemidler (blå resept) er i utgangspunktet ment å dekke medisiner som er nødvendige for den enkelte. Sosialtjenesten skal inkludere utgifter til egenandel på slike medisiner ved vurdering av stønadsbehovet. Sosialtjenesten bør dessuten, i særlige tilfeller, dekke utgifter til medisiner og behandlingsformer som ikke er omfattet av ordningen med blå resept, også alter nativ medisin, dersom dette antas å være av stor betydning for å bedre klientens levekår.

Tannbehandling

Sosialtjenesten har normalt plikt til å inkludere utgifter til nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig kostbar behandling ligger i utgangspunktet utenfor det loven er ment å dekke. Når vedkommendes tannstatus ikke er ødelagt, kan sosialtjenesten normalt ikke bare tilby å dekke behandling i form av proteser. Sosialtjenesten kan ikke pålegge søkeren å benytte bestemte tannleger, men dersom det i kommunen er store prisforskjeller for samme behandling, kan stønaden begrenses til å dekke et rimelig alternativ. Kosmetisk behandling anses i utgangspunktet ikke som nødvendig for livsoppholdet, men det kan etter omstendighetene være åpenbart urimelig å anse en behandling som rent kosmetisk.

Syns- og hørselshjelpemidler

Utgifter til syns- og hørselshjelpemidler m v kan bli omfattende. En stor del av slike utgifter vil normalt falle utenfor det sosialtjenesten skal vurdere å yte stønad til, da det må forventes at folketrygden dekker nødvendige, godkjente hjelpemidler. Søknader om stønad til utgifter som ikke dekkes av folketrygden må vurderes konkret, og det kan etter forholdene være rimelig å yte stønad.

Flytteutgifter

Dersom stønadsmottakeren flytter som følge av at sosialtjenesten har pålagt vedkommende å redusere boutgiftene, må det vurderes om sosialtjenesten skal dekke nødvendige flytteutgifter. Også ved flytting av andre årsaker må det vurderes konkret om utgiftene kan regnes som utgifter til livsopphold etter § 5-1. Sosialtjenesten kan blant annet legge vekt på hvilke konsekvenser flyttingen må antas å ha for søkerens økonomiske situasjon, og om flyttingen kunne vært utført på en billigere måte.

Vedlikehold av egen bolig

Utgifter til vedlikehold av egen bolig ligger normalt utenfor det sosialtjenesten skal medregne på utgiftssiden ved vurdering av stønadsbehovet. Dersom vedlikehold er nødvendig, og søker ikke får lån, eller ikke har økonomi til å ta opp lån til utbedring i bank eller annen finansieringsinstitusjon, kan det være rimelig å yte stønad. Dette kan f eks være tilfelle for personer som over lang tid har hatt sosialhjelp som sin viktigste inntektskilde, slik at de ikke har hatt mulighet til å sette av midler til denne type utgifter. Det kan vurderes om stønaden skal gis i form av lån.

Bilhold

Utgifter til bilhold ligger normalt utenfor det sosialtjenesten plikter å medregne på utgiftssiden ved vurdering av søkerens stønadsbehov. Folketrygden har egne stønadsordninger knyttet til nødvendig bilhold, eller annen transport. Situasjonen kan imidlertid være at vedkommende ikke har rett til stønad fra folketrygden, men likevel er avhengig av å bruke bil, eller at tilgang til bil er av særlig stor betydning for vedkommendes mulighet til å være eller bli selvhjulpen. Bil kan f eks være helt nødvendig fordi søker eller noen i husholdningen er bevegelseshemmet, fordi det er eneste mulighet for å kunne frakte barn til og fra skole/barnehage, komme seg til arbeids- eller utdanningssted, eller i forbindelse med daglige gjøremål. Dersom søkeren i slike tilfeller eier en bil av nøktern standard, kan det være rimelig å yte stønad til driftsutgifter. Her vil det også være store geografiske forskjeller.

Særlige behov

Enkelte utgifter er spesielt vanskelig å vurdere, i den forstand at de kan oppleves som nødvendige av enkelte, samtidig som de åpenbart ikke er livsnødvendige. Eksempel på dette er utgifter til tobakk, kosmetikk, lotterier, uteliv og ulike typer fornøyelser. Som regel vil stønad til livsopphold bli utmålt og utbetalt som en kontantytelse slik at det er opp til mottaker selv å disponere midlene, med den følge at vedkommende heller vil bruke stønaden til denne type utgifter istedenfor f eks klær, TV-lisens og avis. Det kan imidlertid lett skape problemer dersom vedkommende på grunn av sine prioriteringer blir uten penger til det helt nødvendige. I slike tilfeller vil konflikter kunne oppstå mellom søkeren og sosialtjenesten om hva det skal eller bør ytes stønad til. For å forebygge konflikter, er det viktig at det informeres om hvilke utgifter sosialtjenesten anser som livsopphold etter § 5-1, hva som normalt dekkes etter § 5-2, og hva det vanligvis ikke gis stønad til. Dersom søkeren over tid viser seg ute av stand til å disponere sine midler, kan det vurderes om deler av stønaden skal ytes i form av varer og tjenester, jf § 5-4 fjerde ledd.

Skatt/ Restskatt

Krav om forskuddsskatt eller restskatt kan ikke kreves dekket av sosialtjenesten. Dersom høyt skattetrekk eller restskatt skaper problemer for søkeren, bør sosialtjenesten bistå vedkommende med å søke om justert forskuddsskatt eller nedsettelse eller ettergivelse av restskatt. Se også pkt 1.3 "Særskilt om gjeld".

Underholdsbidrag til barn og bidragsgjeld

Sosialtjenesten har i utgangspunktet ikke plikt til å yte stønad til betaling av løpende underholdsbidrag eller dekning av bidragsgjeld. Dersom søkerens inntekt tilsier et lavere bidrag enn det som er fastsatt, må vedkommende anbefales å henvende seg til bidrags fogden for å få endret bidraget i samsvar med prosentreglene eller skjønnsreglene i barneloven. Etter barneloven § 57 er det opptil den bidragspliktige selv å begjære dette.

Allerede foretatte påleggstrekk og innbetalinger må tas hensyn til ved sosialtjenestens vurdering av det aktuelle hjelpebehovet.

1.3 Særskilt om gjeld

Generelt

Sosialtjenesten har som hovedregel ikke plikt til å yte stønad til dekking av gjeld, eller til å gi garanti for refinansiering av lån. Sosial stønad skal ikke tilgodese kreditorene, men dekke søkerens behov for hjelp til livsopphold. Gjeldsutgifter som skyldes gjenstander eller tjenester som kommer inn under livsoppholdsbegrepet, f eks avdrag på kjøp av kjøleskap, må det imidlertid tas hensyn til som løpende utgifter når hjelpebehovet vurderes.

Eventuell gjeld til private kreditorer kan skape særlige problemer. Slike lån er ofte en stor belastning for den det gjelder. Dersom den som søker om stønad oppgir å ha slik gjeld, bør vedkommende få råd om hvordan hun/han kan bli kvitt disse, samtidig som det legges vekt på viktigheten av ikke å ta opp nye lån av denne typen.

Det kan i konkrete tilfeller være åpenbart urimelig ikke å yte hjelp til dekning av gjeld etter § 5-2.

Gjeld som ikke betjenes, kan lett føre låntakeren inn i en ond sirkel. Søknad om stønad til å betjene gjeld vil derfor ofte være grunnlag for økonomisk rådgivning fra sosialtjenestens side. Som et ledd i arbeidet med å forebygge sosiale problemer bør sosialtjenesten, i samarbeid med søkeren, andre kommunale instanser, namsmann og kreditorer søke å finne løsninger på søkerens gjeldsproblemer. Før det vurderes å gi stønad til dekning av renter og avdrag på lån, kan sosialtjenesten kreve at søkeren har forsøkt å endre lånevilkår og betalingsavtaler med bank eller andre finansinstitusjoner. En forbedret gjeldssituasjon kan være av stor betydning for den enkeltes mulighet til å klare seg selv. Dersom søkeren ikke klarer å oppnå bedre betalingsvilkår alene, kan sosialtjenesten bistå vedkommende ved kontakt med långiverne. Sosialtjenesten må i så fall innhente søkerens samtykke før taushetsbelagte opplysninger, herunder opplysninger om klientforholdet, gis videre, jf § 8-8.

Gjeldsrådgivning

Lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven) har som formål å gi personer med varige gjeldsproblemer mulighet til å få kontroll over sin egen økonomi. Saksbehandlingen etter loven er lagt til namsmannsetaten.

Kommunen har et rådgivningsansvar overfor personer med gjeldsproblemer. De står fritt i måten å organisere denne tjenesten på. Det bør imidlertid etableres et nært samarbeid mellom kommunale instanser, namsmann og kreditorer for å finne løsninger i disse sakene.

Sosialtjenesten skal gi opplysninger og veiledning om aktuelle lover og hjelpeordninger. Der det foreligger alvorlige gjeldsproblemer, må sosialtjenesten gi veiledning om reglene om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Sosialtjenestens ansvar for gjeldsrådgivning utover dette er avhengig av den lokale organiseringen av denne tjenesten.

Gjeld knyttet til varer og tjenester som omfattes av § 5-1

Særlige problemer kan oppstå når unnlatelse av å betale regninger for livsnødvendige varer eller tjenester, som f eks strøm eller annen oppvarming, har ført til opphopning av gjeld og trussel om avstengning av tjenesten. Når det i slike tilfeller er på det rene at unnlatelsen ikke skyldes manglende vilje, men manglende evne fra kundens side, må sosialtjenesten aktivt medvirke til å hindre avstenging.

Særlig om utgifter til strøm

Strømutgifter betales terminvis, utregnet på grunnlag av foregående års strømforbruk. Terminbeløpet kan bestå av flere elementer, nemlig oppgjør for tidligere forbruk, løpende forbruk og til dels framtidig forbruk. Dersom det kun søkes om dekning av siste termin, er det bare i liten grad tale om eldre gjeld, og regningen må vurderes som løpende livsopphold, jf pkt 1.1 "Kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet".

Departementet vil foreslå at slike søknader behandles på følgende måte:

• Sosialtjenesten foretar en rask førstehåndsvurdering.
• Dersom det er åpenbart at søknaden ikke vil bli innvilget, gis raskt svar om dette. Betaling av regninger blir da en sak mellom leverandør og abonnent.
• Dersom søknaden ikke avslås umiddelbart, garanterer sosialtjenesten for betaling av tjenesten i den tid det tar å ferdigbehandle søknaden. På den måten risikerer man ikke at gjelden vokser ytterligere.
  

Saken kan så avgjøres på to forskjellige måter:

1. Søknaden innvilges slik at sosialtjenesten betaler siste termin som førte til krav om avstengning, samt løpende utgifter fram til vedtak er fattet. Eventuelle eldre ubetalte terminer anses som kredittgiving fra leverandør og gammel gjeld som sosialtjenesten ikke vil ha plikt til å dekke.
2. Søknaden avslås. Sosialtjenesten betaler strømregningen for den perioden det er
   garantert for. Gammel gjeld blir en sak mellom leverandør og abonnent.

I enkelte tilfeller kan sosialtjenesten likevel ikke hindre at strømleveransen stenges ved kun å betale for fremtidige leveranser. Dette gjelder særlig tilfeller hvor det er inngått en realistisk avtale om nedbetaling av gjeld mellom kraftselskapet og abonnenten. Skal sosialtjenesten hindre avstengning, må den medvirke til at kravet i sin helhet, eller den inngåtte avtalen om betaling, oppfylles etter sin ordlyd. Dette kan gjøres enten ved å yte stønad i form av bidrag eller lån, eller ved å gi økonomisk rådgivning.

Særlig om tvangssalg av bolig

Misligholdte lån kan, dersom lån er gitt med pant i bolig, føre til at kreditor begjærer tvangsauksjon av boligen for å få dekket kravet sitt. Refinansiering vil ofte være vanskelig i slike situasjoner. Dersom vedkommende oppsøker sosialtjenesten for å få hjelp i en slik situasjon, må søknaden i utgangspunktet vurderes på vanlig måte.

Dekningsloven § 2-10 gir debitor et visst vern ved tvangsauksjon av bolig, ved at den sikrer debitor en erstatningsbolig av rimelig standard etter en eventuell tvangsauksjon. Når tvangsauksjon av fast eiendom eller leierett vil medføre at skyldneren taper retten til nødvendig bolig for seg og sin familie, kan namsretten eller skifteretten bestemme at kreditor skaffer debitor en annen bolig.

Bestemmelsene om erstatningsbolig har imidlertid viktige begrensninger. Erstatningsbolig kan f eks ikke kreves når det er begjært tvangsauksjon fordi skyldneren ikke har betalt forfalt husleie eller annet vederlag for bruken av boligen, f eks andel av fellesutgifter, eller når det er begjært tvangssalg for å inndrive renter eller ordinært forfalt avdrag på lån sikret med pant i boligen eller leieretten.

Kjennskap til reglene om rett til erstatningsbolig kan gi stønadssøkeren, eventuelt sosialtjenesten, en god forhandlingsposisjon overfor kreditor. Dette gjelder særlig i områder med et presset boligmarked, hvor debitor har liten mulighet til å skaffe seg annen egnet bolig. I slike tilfeller blir byrden med å skaffe erstatningsbolig flyttet over på kreditor. Tvangssalg kan da ikke gjennomføres før kreditor greier å skaffe en erstatningsbolig som tilfredsstiller kravene i dekningsloven § 2-10.

Hvis tvangssalg blir iverksatt, er det viktig for debitor å kjenne til § 11-30 i tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992. I følge denne bestemmelsen skal namsretten nekte å stadfeste budet blant annet dersom det er sannsynlig at nye salgsforsøk vil lede til større utbytte.

For helhetens skyld nevnes at selv om tvangsauksjon er gjennomført, vil skyldneren fortsatt være ansvarlig overfor eventuelle kreditorer som ikke har fått dekket sine krav ved tvangsauksjonen.

2. Husholdningstyper

Hva som er nødvendig for å opprettholde et forsvarlig livsopphold, og som dermed skal legges til grunn for beregning av økonomisk stønad, vil variere med blant annet familie situasjon og husholdningens størrelse.

2.1 Enslige

Ved vurdering av ensliges behov, må det tas hensyn til at vedkommende er alene om alle utgifter, som f eks til husleie, strøm, kommunale avgifter, avisabonnement og TV-lisens. Slike utgifter er knyttet til boenheten som sådan, og derfor uavhengig av hvor mange medlemmer husholdningen har.

Voksne som leier hybel av foreldre eller andre slektninger uten å ha felles husholdning med dem, vurderes som hovedregel som selvstendige sosialhjelpssøkere. Det er kun mottakerens faktiske reelle utgifter som skal legges til grunn ved beregning av stønad. I andre tilfeller kan vedkommende bo hos slektninger i bofellesskap som en av familien, og ha felles husholdning med dem. I en slik situasjon må det vurderes konkret hva det er rime

lig at vedkommende bidrar med. I forhold til unge hjemmeboende som søker sosialhjelp vil det ofte i tillegg være aktuelt for sosialtjenesten å stille vilkår om skolegang, arbeid eller annet knyttet til stønaden. For voksne som har felles husholdning vises for øvrig til pkt 2.5 "Bofellesskap".

2.2 Ektefeller

Ektefeller har gjensidig plikt til å forsørge hverandre etter evne, jf ekteskapsloven § 38. Registrerte partnere har samme rettsstilling som ektefeller, jf § 3 i lov om registrert partnerskap. Dette innebærer at ved søknad om økonomisk stønad må begges økonomi vurderes samlet. Tildeling og utmåling av økonomisk stønad skal som hovedregel skje på grunnlag av begges økonomiske forhold. Når fordelen ved felles hushold beregnes, må det tas hensyn til at enkelte utgifter er knyttet til husholdningen som sådan, f eks husleie, strøm, TV-lisens. Andre utgifter til mer personlig bruk, f eks mat, artikler til personlig bruk m v er individuelle og dermed avhengig av antall personer i husholdningen.

Forholdene kan imidlertid i enkelte tilfeller være slik at en ektefelle faktisk ikke blir forsørget av den andre, selv om denne har tilstrekkelige inntekter til felles underhold, det er med andre ord manglende forsørgingsvilje. I slike saker må sosialtjenesten vurdere søknaden uten å ta hensyn til ektefellenes samlede økonomiske situasjon. Det samme gjelder når gifte kvinner som oppholder seg i krisesenter søker sosialhjelp.

Når et ektepar er separert, legalt eller faktisk, tilsier samme hensyn at søkeren vurderes selvstendig. Underholdsplikten faller imidlertid ikke uten videre bort, og i tråd med sosialhjelpens subsidiære karakter, kan sosialtjenesten i slike tilfeller kreve at retten til underholdsbidrag og overgangsstønad er utnyttet fullt ut.

Det er som regel hensiktsmessig at begge ektefellene står ansvarlig når stønaden ytes i form av lån eller garanti for lån. Refusjonsadgangen i trygdeytelser etter § 5-9 likestiller etterbetaling til ektefellen med etterbetaling til stønadsmottakeren. For å unngå senere misforståelser er det likevel en fordel at begge er informert om dette.

2.3 Samboere

Samboere har ikke plikt til å forsørge hverandre, og kan heller ikke pålegges en slik plikt. En samboer som søker sosialhjelp skal derfor vurderes selvstendig. Dette innebærer blant annet at en søknad fra en samboer ikke kan avslås med den begrunnelse at den annen part har tilstrekkelige midler til å forsørge begge. Det kan likevel tas hensyn til at faste, felles utgifter som husleie, strøm, kommunale avgifter m v må forventes å bli delt mellom
samboerne, slik at dersom en av dem søker stønad, blir bare dennes del av slike kostnader ansett som vedkommendes utgift. Det er kun søkerens faktiske utgifter som skal dekkes, altså ikke nødvendigvis halvdelen av parets felles utgifter.

I samboerforhold med felles barn må det tas hensyn til at begge foreldrene har plikt til å forsørge barna, og at denne plikten gjelder etter den enkeltes evne, altså ikke nødvendigvis med en halvdel på hver. Dette innebærer at det normalt ikke kan kreves sosialhjelp til underhold av felles barn hvis en av samboerne har tilstrekkelige inntekter til å forsørge barna alene.

Dersom begge samboerne søker om økonomisk stønad, må det beregnes en andel av de felles utgiftene på hver av dem. Det presiseres at refusjonskrav ved etterbetalte trygdeytelser, bare kan kreves for den stønaden som er gitt den parten som mottar etterbetalingen. Forutsetningen for å kunne kreve refusjon ved etterbetaling av trygdeytelser til begge samboerne, er derfor at det er fattet separate vedtak for hver samboer, f eks med en halvdel av stønaden på hver.

Selv om den ene samboeren har inntekt og eier den felles boligen kan den andre samboeren ha krav på stønad til å dekke en viss andel av boutgiftene. Forutsetningen er at vedkommende fyller betingelsene for hjelp, og faktisk avkreves husleie. Dersom søkers bokostnader er høyere enn det som anses nødvendig for en husholdning av den størrelsen det gjelder, og det antas å være mulig å skaffe rimeligere bolig, kan det gis stønad til en redusert del av bokostnadene.

Det er ikke hjemmel for å vurdere en utearbeidende samboer som "arbeidsgiver" for en hjemmeværende, og på den måte stipulere lønn for hjemmearbeidet. Kravet om at arbeidsføre skal forsøke å skaffe seg inntektsgivende arbeid gjelder imidlertid også samboere. Se om plikt til å skaffe arbeid i pkt 3.1.

2.4 Barnefamilier

Oversikten over hva som inngår i livsoppholdsbegrepet gjelder i utgangspunktet både barn og voksne. Barnefamilier kan imidlertid ha særlige behov, da hensynet til at barna skal ha en så normal oppvekst som mulig, må tillegges vekt. Når barnefamilier lever under vanskelige økonomiske forhold, preger dette barnas oppvekstvilkår, og det kan bidra til å gjøre oppveksten vanskelig. Det kan være godt forebyggende arbeid for barn å sørge for at disse familiene er i stand til å gi barna tryggere materielle kår. Også for barn skal saken vurderes i forhold til det konkrete behovet, og behovet vil i særlig grad variere med barnets alder. Den individuelle vurderingen kan ikke fullt ut erstattes med en kommunal norm for barns livsopphold. Det er m a o ikke uten videre adgang til å sette utgiftene lik folketrygdens barnetillegg, barnetrygden, bidragsforskott eller lignende.

Barnefamilier er husholdninger der den ene eller begge foreldrene lever sammen med egne barn. Som "barn" regnes i tillegg til mindreårige også hjemmeboende barn over 18 år, som fortsetter med slik skolegang som må regnes som vanlig, og som foreldrene derfor fortsatt har plikt til å forsørge i henhold til barneloven § 53.

Barnefamilier er ikke en ensartet gruppe. I utgangspunktet vurderes barnefamilien som en samlet økonomisk enhet. I familier med samboere eller særkullsbarn vil situasjonen ofte være at deler av familien må vurderes for seg. Foreldre har uansett plikt til å forsørge egne barn, uavhengig av om foreldrene er gift, samboende eller lever hver for seg.

En barnefamilies utgifter vil variere blant annet med bosted, antall barn, barnas alder, helse og andre forhold. En familie med småbarn har f eks andre behov enn en familie med ten åringsbarn. Eldre barn har som regel større krav til klær, ferier, fritidsaktiviteter og -utstyr og klasseturer. Særlige forhold kan også gjøre seg gjeldende i familier med barn som har funksjonshemming, sykdom e l. Barn bør få mulighet til å delta i de aktiviteter som er vanlige for jevnaldrende barn på stedet, f eks idrettslag, skolekorps, kor m v. Det må samtidig tas i betraktning at ikke alle kan være med på alt, og at det kan være et uheldig signal dersom sosialtjenesten gir stønad til kostbare aktiviteter som andre barn ikke kan være med på.

I tilfeller hvor foreldrene ikke lever sammen er det normalt den av foreldrene som barnet bor fast sammen med, som har de fleste og største utgiftene, og som i det daglige er ansvarlig for barnets livsopphold. Den av foreldrene som barnet ikke bor fast sammen med vil som regel betale underholdsbidrag, og ha utgifter i forbindelse med samvær med barnet. Dersom barnet har delt bosted, blir det avgjørende ved søknad om økonomisk stønad hvem som faktisk dekker de konkrete utgiftene. Det må tas hensyn til at omsorg for og samvær med barn normalt stiller noe større krav til boareal, og dermed fører til økte boutgifter for begge foreldrene.

Foreldrenes underholdsplikt består selv om barnet flytter hjemmefra før det er 18 år. Når umyndig ungdom søker sosialhjelp, tilsier sosialhjelpens subsidiære karakter at sosial tjenesten først henviser til foreldrenes forsørgelsesplikt. Dersom ungdommen er skoleelev kan det kreves at eventuelle muligheter for stipend i Statens lånekasse for utdanning utnyttes. Hvis ungdommen ikke er elev/student, kan det kreves at vedkommende forsøker å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. Dersom foreldrene ikke evner å forsørge ungdommen, kan foreldrene ha krav på økonomisk stønad. Dersom foreldrene ikke vil yte økonomisk bidrag til ungdommen, vil barnet være avhengig av sosialhelp. Avhengig av barnets alder og øvrige situasjon, kan det i slike saker være aktuelt å melde saken til barnevernet for nærmere undersøkelse, jf barnevernloven § 4-2.

I de sjeldne tilfellene hvor barnet har egne midler, kan sosialtjenesten avslå å gi økonomisk hjelp til dekning av barnets underhold. Dette følger av prinsippet om sosialhjelpen som en subsidiær ytelse. Det må her som ellers foretas en rimelighetsvurdering, der det blant annet legges vekt på barnets alder, midlenes størrelse, og hvor midlene kommer fra. F eks kan det være urimelig å kreve at penger barnet har tjent ved eget arbeid ved siden av skolegang, har fått i konfirmasjonsgave m v skal gå til underhold. Dersom plasseringen av midler i barnets navn er et rent proforma arrangement fra foreldrenes side, kan midlene anses som familiens felles midler.

2.5 Bofellesskap

Søkere som bor i ulike typer bofellesskap hvor det ikke foreligger rettslig underholdsplikt er i utgangspunktet enslige i rettslig forstand, og vurderes selvstendig. Det kan likevel tas hensyn til at faste utgifter som husleie, strøm, kommunale avgifter m v må forventes å bli delt mellom beboerne, vanligvis med like stor andel på hver. Dersom en av beboerne søker stønad til dekning av slike utgifter, blir i utgangspunktet bare dennes andel ansett som vedkommendes utgift.

3. Vurdering av inntektssiden -
sosialhjelpens subsidiære karakter

Den enkelte har i utgangspunktet ansvar for å sørge for eget underhold ved å utnytte alle inntekter og andre aktuelle muligheter til forsørgelse. Dette innebærer kort sagt at alle de alminnelige inntektsformene, så som arbeid, offentlig og privat pensjon, forsørgelse, andre økonomiske rettigheter m v skal utnyttes fullt ut, og det kan legges til grunn at midlene brukes til livsopphold ved vurdering av behov for og ved beregning av sosial stønad.

3.1 Inntektsgivende arbeid

Plikten til å sørge for seg selv gjennom inntektsgivende arbeid er spesielt understreket i § 5-1, og alle arbeidsinntekter skal medregnes ved beregning av stønad. Kravet om å sørge for seg selv ved inntektsgivende arbeid gjelder i utgangspunktet alle arbeidsføre personer.

Arbeidsføre uten arbeid plikter å ha jevnlig kontakt med arbeidsformidlingen, og ellers aktivt forsøke å skaffe seg arbeid. Dette gjelder uavhengig av hva som er grunnen til at man er uten arbeid på søknadstidspunktet. Også selvstendig næringsdrivende, kunstnere og andre som får sine inntekter på annen måte enn gjennom ordinært ansettelsesforhold, plikter å skaffe seg inntektsgivende arbeid dersom virksomheten de driver ikke gir tilstrekkelig inntekt. Kravet om å skaffe arbeid både gjennom arbeidsformidlingen og på egen hånd gjelder også personer som ikke har rett til dagpenger under arbeidsledighet. Dette er grunnleggende, og gjelder selv om det ikke er satt som vilkår i vedtaket. Den som søker arbeid kan ikke velge å bare ta spesielle typer arbeid, men må ta det arbeidet som finnes, og som vedkommende er kvalifisert for. Situasjonen kan også være slik at sosialhjelpsmottakeren må ta arbeid vedkommende er overkvalifisert for, dersom det er eneste mulighet på det aktuelle tidspunkt.

I enkelte tilfeller kan det likevel ikke kreves at søkeren skal ta inntektsgivende arbeid. Dette gjelder i første rekke personer som mottar ytelser fra folketrygden på grunn av manglende arbeidsevne, personer som er i et attføringsopplegg eller lignende i regi av trygdeetaten/ arbeidsmarkedsetaten, og personer som har søknad om slike ytelser til behandling. Videre gjelder det gravide på et så sent tidspunkt i svangerskapet at arbeid ikke er realistisk. Småbarnsforeldre kan i en periode ha rett til fødselspenger, kontant støtte og/eller overgangsstønad. Plikten til å skaffe inntektsgivende arbeid må ses i sammenheng med disse ordningene. Hvorvidt personer som driver en næringsvirksomhet eller lignende som ikke gir tilstrekkelig inntekt skal pålegges å søke ordinært arbeid må vurderes konkret, blant annet i forhold til om det kan forventes at virksomheten vil gi bedre lønnsomhet innen rimelig tid. Det finnes også personer som av ulike grunner er uten arbeidsevne, uten at de er inkludert i trygdesystemet, f eks rusmiddelmisbrukere. Se for øvrig rundskriv H-28/97 om opprettelse av samarbeidsforum og samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning.

I forbindelse med arbeidskonflikter kan enkelte komme i en vanskelig økonomisk situasjon, særlig hvis konflikten blir langvarig. Mange fagforeninger har ordninger for sine medlemmer, og disse skal være forsøkt før sosialhjelp ytes. I slike situasjoner kan det også kreves at søkeren tærer på eventuelle oppsparte midler, og om nødvendig utsetter alle utgifter som kan utsettes. Sosialtjenesten kan videre gi eventuell stønad i form av lån.

3.2 Trygdeytelser og pensjoner

Personer som ikke er arbeidsføre på grunn av sykdom, uførhet eller alder, vil normalt ha sikret sitt livsopphold ved trygdeytelser. En del offentlige og private trygdeytelser og pensjoner erstatter inntekt av arbeid eller næring når visse vilkår er oppfylt, eller er av andre grunner ment å dekke utgifter til livsopphold i bestemte situasjoner. Dette gjelder blant annet sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger, alderspensjon, uførepensjon, etterlattepensjon, barnepensjon, fødselspenger, dagpenger under arbeidsledighet og overgangsstønad. Den som mottar fulle løpende trygdeytelser til livsopphold har så langt disse rekker ikke krav på sosial stønad til samme formål, og slike ytelser kan medregnes fullt ut ved vurdering av behovet for og ved utmåling av økonomisk
sosialhjelp. Det må samtidig tas hensyn til at enkelte slike ytelser utbetales i faser da det antas at mottakeren har spesielle utgifter. Disse utgiftene må sosialtjenesten også ta hensyn til ved utmåling av stønaden. Personer i denne gruppen kan i tillegg ha behov for supplerende sosialhjelp dersom trygdeytelsen ikke strekker til. I sosialtjenestens plikt til å gi råd og veiledning ligger også en plikt til å henvise søkeren til trygdeetaten når sosialtjenesten antar at vedkommende kan ha rett på trygdeytelser.

Engangsstønad ved fødsel gis som stønad til spesielle utgifter i forbindelse med fødselen, f eks utgifter til klær, seng, barnevogn, barnestol, bleier og annet utstyr til barnet, samt nødvendige ting til hjemmet som følge av at det nå er barn som bor der. Ytelsen er imidlertid ikke øremerket slike formål, og den er derfor inntekt for søker som sosial tjenesten kan ta hensyn til ved utmåling av stønad til livsopphold. Når det tas hensyn til stønaden må det også tas hensyn til utgifter av den typen som er nevnt. Ytelsen er ment å kompensere særlige utgifter i en bestemt situasjon.

3.3 Bostøtte

Bostøtte fra Husbanken er øremerket boutgifter, og må bare medregnes som inntekt dersom boutgiftene medregnes på utgiftssiden ved søknad om stønad til utgifter til livsopphold. Bostøtte utbetales etterskuddsvis. Sosialtjenesten kan få overdratt til seg en uforfalt fordring på bostøtte, i den utstrekning sosialtjenesten for samme tidsrom yter tilskudd til dekning av boutgiftene. Dette gjelder også når det ytes bostøtte fra Husbanken til dekning av lån eller avdrag og renter på lån til dekning av boutgifter, jf husbankloven § 23 a. Dette sikrer at det offentlige ikke betaler to ytelser til samme formål.

3.4 Krav på underhold

Ektefeller har gjensidig plikt til å forsørge hverandre. I henhold til barneloven har foreldre plikt til å forsørge mindreårige barn, og barn over 18 år som er i slik skolegang som regnes som vanlig. Som pliktig underhold regnes også pliktig bidrag fra tidligere ektefelle eller fra den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, eller eventuelt bidragsforskott.

En utenlandsk statsborger kan ha fått opphold i Norge på grunnlag av familieforhold, og under forutsetning av at familiemedlemmet er i stand til å forsørge vedkommende. Enten familiemedlemmet har underholdsplikt etter vanlige regler (ektefeller og barn), eller bare i henhold til utlendingsmyndighetenes vedtak, kan det kreves at forsørgelsen utnyttes før det er aktuelt å yte økonomisk sosialhjelp. Manglende vilje til forsørgelse fra den pliktige gir ikke rett til sosialstønad, annet enn eventuelt nødhjelp til situasjonen er ordnet, f eks ved bidragsforskott eller ved at søkeren reiser ut av landet. Dersom familiemedlemmet ikke evner å oppfylle underholdsplikten er det denne som i tilfelle må søke om sosialhjelp.

Pliktig underhold kan medregnes ved vurdering av behov for, og ved utmåling av stønad. F eks kan det kreves at ektefellens inntekt og forsørgerevne er utnyttet fullt ut, før en gift person har rett til økonomisk sosialhjelp. Faktisk forsørgelse kan medregnes, forutsatt at den ikke er et resultat av at søknad om sosialhjelp er avslått. Bidrag fra forsørger som ikke bor sammen med den som har krav på underhold, eventuelt bidragsforskott, med regnes som hovedregel fullt ut som inntekt for bidragsberettigedes familie. Det kan ikke uten videre legges til grunn at underholdsbidrag til barn dekker alt underhold av barnet. Underholdsbidrag til forsørgelse av barn, kan trekkes inn ved vurdering av søknad om stønad til utgifter som normalt skal dekkes av den voksne barnet bor sammen med. Se også pkt 2.4 "Barnefamilier".

3.5 Arv og innestående midler

Arv og innestående midler i bank eller andre finansieringsinstitusjoner o l er midler som sosialtjenesten kan legge til grunn at brukes til livsopphold. Det kan gjøres unntak for midler som allerede er bundet i samsvar med regler om skattefradrag, f eks AMS. Sosialtjenesten bør akseptere at disse får stå ut bindingstiden, dersom det vil være åpenbart urimelig i forhold til mottakerens økonomiske situasjon på kort eller lang sikt å kreve at kontrakten brytes. Dersom det er kort tid til bindingstiden utløper, kan det være aktuelt å yte hele eller deler av stønaden som lån med avtale om tilbakebetaling når sparetiden er slutt. Spareordninger knyttet til livsforsikringer og lignende vil normalt anses på linje med andre oppsparte midler. Dersom vedkommende allerede har inngått avtale om slike ordninger, må det imidlertid foretas en konkret vurdering av avtalen, stønadsperiodens varighet og gjenkjøpsverdien før det kreves at forsikringen realiseres.

Det kan være rimelig at personer som mottar stønad til livsopphold over lang tid, og som er i stand til å forvalte sine midler, kan spare mindre beløp med tanke på kommende utgifter, uten at dette fører til at stønaden reduseres. Det kan f eks være aktuelt å spare til utgifter knyttet til regninger som skal betales i terminer, fødselsdager og andre høytider.

3.6 Leieinntekter, inntekter av salg av eiendeler o l

Eiendeler som søkeren ikke trenger for sitt livsopphold, og som kan selges for beløp av noe størrelse kan kreves realisert, før det er aktuelt å gi stønad etter § 5-1. Eksempel på slike gjenstander er hytte, bil, båt, campingvogn, motorsykkel og andre gjenstander med høy omsetningsverdi. Det må skje en totalvurdering av om det er rimelig å kreve realisering i det konkrete tilfellet, der det tas hensyn til hva vedkommende trenger, stønads behovets antatte varighet og gevinsten ved salg i forhold til stønadsbehovet. Fordelene ved salg må avveies mot det tap salget er for søker og dennes husstand. Utleie kan i enkelte tilfeller være et alternativ til salg. § 2-3 i lov om fordringshaveres dekningsrett setter grenser for hva det kan tas utlegg i. Dette gjelder f eks klær og andre ting av vanlig standard til personlig bruk og alminnelig innbo av vanlig standard. Slike gjenstander som det i henhold til denne bestemmelsen er forbudt å ta utlegg i, kan heller ikke kreves solgt med hjemmel i sosialtjenesteloven.

Inntekter fra utleie av hybel og lignende, samt inntekter av fast eiendom eller andre eiendeler som realiseres kan medregnes fullt ut på inntektssiden, med fradrag for
even tuell gjeld knyttet til eiendelen, som må dekkes først.

3.7 Erstatningsutbetalinger

I utgangspunktet kan et erstatningsbeløp medregnes fullt ut som mottakerens midler. En erstatning for tapt inntekt vurderes på linje med inntekten den erstatter, og medregnes altså normalt fullt ut. Ved vurdering av andre typer erstatninger, som f eks erstatning for ikke-økonomisk tap og billighetserstatninger, bør sosialtjenesten imidlertid ta hensyn til hvorfor erstatningen utbetales, hva erstatningsbeløpet gjelder, om det er bundet opp til særskilt bruk og størrelsen på beløpet. Det kan i noen tilfeller virke støtende dersom sosialhjelp nektes eller reduseres på bakgrunn av erstatningsutbetalinger til dekning av ikke-økonomisk tap.

3.8 Tilbakebetalt skatt

Tilbakebetalt skatt kan tas i betraktning ved vurdering av behovet for økonomisk
sosialhjelp på utbetalingstidspunktet og fremover.

3.9 Andre økonomiske rettigheter

Alle andre "økonomiske rettigheter" må også være utnyttet før man har krav på økonomisk stønad. Med "økonomisk rettighet" menes de inntektsmulighetene vedkommende har rett til eller anledning til å søke om, og som det er alminnelig å benytte seg av i den livssituasjon vedkommende befinner seg i, f eks rett til underholdsbidrag, lån i Statens lånekasse for utdanning, engangsstønad, barnetrygd, kontantstøtte m v. Forholdet mellom kontantstøtte og sosialhjelp og barnetrygd og sosialhjelp vil bli vurdert nærmere i levekårsmeldinga som vil bli lagt fram i 1999.

I tråd med dette, har asylsøkere som er i eller har tilbud om opphold i statlig mottak som hovedregel ikke krav på sosialhjelp. Søknader fra disse kan normalt avslås med henvisning til at livsoppholdet er sikret i mottaket.

4. Grupper under andre ordninger

4.1 Studenter

Lov om sosiale tjenester gjelder i utgangspunktet for elever og studenter på lik linje med andre som oppholder seg i Norge, og uavhengig av statsborgerskap. Loven skal imidlertid ikke bidra til å finansiere høyere utdanning eller tjene til å redusere studentenes lån. Både norske og utenlandske studenter forutsettes å søke fullt lån og stipend i Statens lånekasse for utdanning. Dette skal i utgangspunktet dekke studentens utgifter i studieåret (normalt 10 måneder pr år), og studenten må selv sørge for å disponere midlene slik at de strekker til. I samsvar med sosialhjelpens subsidiære karakter kan sosialtjenesten henvise studenter som søker sosialhjelp til Lånekassen. Det kan også være hensiktsmessig å oppfordre studenten til å søke legater og stipendier. Liste over slike kan lånes ved de offentlige bibliotekene.

Enslige forsørgere som er studenter bør dessuten henvises til folketrygden, da de kan være berettiget til ytelser derfra.

Det finnes egne ordninger for studenter fra utviklingsland. Opplysninger om disse ordningene kan fås ved henvendelse til Lånekassen, NORAD eller Utlendings direktoratet. Studenter med stipend fra NORAD bør i første rekke rådes til å ta økonomiske problemer opp med NORAD. I noen tilfeller kan det dessuten være mulig for en utenlandsk student å få overført midler gjennom egen ambassade. Dette er særlig aktuelt dersom studiet i utgangspunktet var basert på finansiering ved egne eller familiens midler. I påvente av slik overføring kan det være aktuelt å gi kortvarig hjelp, eventuelt som lån. Ved søknader fra utenlandske studenter bør det undersøkes om vedkommendes oppholdstillatelse er basert på garanti fra tredjemann. Hvis det er tilfellet, kan studenten henvises til garantisten, jf pkt 3.4 "Krav på underhold".

Dersom en student har brukt opp alt studielån og stipend før semesteret er slutt, eller har problemer med økonomien i ferien mellom to semestre, uten at dette skyldes ekstra ordinære forhold, bør det gis begrenset hjelp i en kort periode.

Personer som har studert så lenge at Lånekassen ikke lenger gir lån/stipend skal primært forsøke å skaffe inntekt på annet vis, f eks ved å ta opp privat lån, eller ved å ta lønnet arbeid. Sosialtjenesten har ikke plikt til å finansiere studier, men det kan være rimelig å bidra mot slutten av studiet, for å gjøre det mulig for vedkommende å avlegge avsluttende eksamen. Dette vil ofte være i samsvar med formålet om hjelp til selvhjelp. Ved vurdering av søknader fra studenter, kan sosialtjenesten legge vekt på hvor realistisk det er at studiet

vil bli gjennomført, og hvor lang tid det i tilfelle må antas å være igjen av studiet. Eventuell stønad kan etter omstendighetene gis som lån. Utenlandske studenter kan ha større problemer enn andre med å skaffe deltids- eller sommerjobb. Dette må tas hensyn til når det stilles krav om aktiv arbeidssøking.

Det kan være åpenbart urimelig ikke å gi stønad ved semesterstart før utbetaling av innvilget studielån/stipend, dersom dette medfører at vedkommende ikke kommer i gang med studiene. Det kan være hensiktsmessig å gi eventuell stønad i slike tilfeller som lån med avtale om tilbakebetaling ved neste utbetaling fra Lånekassen.

En del private skoler gir rett til lån i Lånekassen, men er så kostbare at lånebeløpet ikke rekker både til å betale skolepenger m v og til studentens alminnelige levekostnader. Skolepenger anses ikke som livsopphold i henhold til sosialtjenesteloven, og sosial tjenesten har ikke plikt til å dekke dette. Det kan vanligvis kreves at vedkommende ordner finansieringen privat, f eks ved å ta opp lån for å dekke skolepenger m v.

Dersom studenten faktisk forsørges av foreldrene, kan sosialtjenesten legge dette til grunn ved vurdering av behov for sosialhjelp, men det kan ikke kreves at foreldre forsørger myndige barn ut over underholdsplikten etter barneloven.

Studenter har som hovedregel ikke rett til sykepenger etter folketrygden, da de ikke har noe inntektstap i folketrygdlovens forstand ved sykdom. Lånekassen har egne bestem melser om mulighet for omgjøring av lån til stipend, og for tilbakebetaling av lån ved sykdom. Dersom studenten p g a sykdom har returnert lån til Lånekassen, vil vedkommende ha krav på økonomisk stønad til livsopphold dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Ved sykdom av noe varighet bør studenter anbefales å henvende seg til Lånekassen, Studentsamskipnaden, Norsk studentunion og eventuelt NORAD for veiledning.

4.2 Personer med fysisk eller psykisk funksjonshemming

Sosialtjenesteloven § 5-1 gjelder for funksjonshemmede på samme måte som for andre. Personer med fysisk eller psykisk funksjonshemming vil ofte ha trygdeytelser som dekker livsopphold og særlige kostnader knyttet til den aktuelle funksjonshemningen, men den konkrete situasjonen kan være slik at trygdens ytelser ikke strekker til. Søkerens behov skal vurderes individuelt. Det at en person er funksjonshemmet er ikke i seg selv
grunnlag for å avslå eller tilstå ytelser. En person med fysisk eller psykisk funksjonshemming kan imidlertid ha særlige behov for hjelp som andre søkere ikke har, f eks spesielle møbler eller annet utstyr.

4.3 Personer i institusjon

Personer som oppholder seg i institusjoner er normalt sikret livsopphold der. I forskrift om vederlag for opphold i institusjon m v er det dessuten gitt bestemmelser om hvor mye den enkelte skal ha igjen av egen inntekt til eget bruk. Dette beløpet antas normalt å dekke beboerens behov i forhold til mindre, løpende utgifter. Det kan være hensiktsmessig at kommunen sikrer institusjonsbeboere uten egne midler lommepenger under oppholdet, men det er ikke fastsatt regler om hvor stor en slik økonomisk stønad i tilfelle skal være. Skulle det oppstå udekkede behov som faller inn under livsoppholdsbegrepet, må en søknad om stønad vurderes konkret.

Ved opphold i institusjon for rusmiddelmisbrukere, skal den kommunen som søker en person inn i en fylkeskommunal institusjon sørge for at vedkommende ved inntaket er utrustet med klær og annet som inngår i livsoppholdsbegrepet. Kommunens økonomiske

ansvar vil for øvrig i hovedsak være begrenset til den månedlige refusjonssats. Særskilt utrustning som eventuelt kreves for behandlingsopplegget, og som ikke må anses som normal personlig utrustning må dekkes innenfor refusjonsbeløpet.

4.4 Personer under gjeldsordning

Ved behandling av søknad om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, blir søkerens økonomi nøye vurdert. Skyldneren har i en gjeldsordning rett til å beholde så mye av sin inntekt (arbeidsinntekt, trygd, sosial stønad m v) som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren selv og dennes husstand. Likeså kan skyldneren beholde en bolig han eier hvis denne er av rimelig standard, eller sette av midler til husleie dersom denne ikke overstiger det som må regnes som nødvendig. Eventuelle overskytende inntekter som skyldneren sitter igjen med etter denne avsetningsrunden, går til dekning av kreditorenes fordringer.

Normen for underhold etter gjeldsordningsloven vil vanligvis være høyere enn utbetalt sosialhjelp. Sosial stønad vil derfor normalt ikke kunne gå til fordeling mellom kreditorene.

Det faktum at skyldneren er under gjeldsordning eller gjeldsforfølgning gir ikke i seg selv rett til sosial stønad. Dersom skyldneren derimot ikke kan sørge for sitt livsopphold på annet vis, har han rett til sosial stønad på vanlig måte.

Dersom vedkommendes økonomiske situasjon forverres etter at avtale om gjeldsordning ble inngått, kan ordningen revideres. Ved søknader fra personer under gjeldsordning, vil den mest aktuelle hjelpen fra sosialtjenesten derfor være hjelp til å søke om endret gjeldsordning. Søknad om endring av gjeldsordning rettes til namsretten. Det kan imidlertid være rimelig å yte stønad i forbindelse med en akutt, kortvarig vanskelig situasjon, eller helt mot slutten av gjeldsordningsperioden.

4.5 Innsatte i fengselsvesenets institusjoner

Lov om sosiale tjenester gjelder for sikringsdømte, innsatte i fengselsvesenets institu sjoner og under alternativ soning etter fengselsloven § 12 på lik linje med andre. De vanlige fortolkningsprinsippene skal legges til grunn ved praktiseringen av loven også overfor disse gruppene.

Under soning er det normalt sørget for de innsattes underhold. Personlige behov ut over dette forutsettes primært dekket av pengene den innsatte tjener gjennom arbeid i fengselet. Fengselsreglementet § 61-1 sier at "anstalten holder de innsatte med de nødven digste toalettartikler, og med spesielle toalettartikler hvis en innsatt p g a sykdom har særlig behov for det og legen har tilrådet det."

Når det gjelder klær, pålegges sentralanstaltene etter fengselsreglementet § 60-3 å holde innsatte med klær til bruk i fritiden. Det samme gjelder lokalfengslene hvor det utholdes straff over en måneds varighet. De samme prinsipper gjelder for arbeidstøy.

Denne plikten gjelder imidlertid bare overfor innsatte i fengselsvesenets anstalter og ikke overfor personer som i medhold av fengselsloven § 12 er overført til behandlings institusjoner utenfor fengselsvesenets administrasjon, eller som er undergitt sikring i psykiatriske sykehus. Varetektsfanger har begrensede rettigheter etter fengselsreglementet i forhold til innsatte under soning.

Tannbehandling

Stønad til tannbehandling ytes av sosialtjenesten på vanlig måte, forutsatt at fengselsreglementets muligheter for støtte til slike utgifter er uttømt. Fengselsanstalten kan på visse vilkår yte støtte til tannbehandling av innsatte som soner dommer på over seks måneder.

Undervisning og opplæring

Det kan ytes stønad til opplæring og undervisningsmateriell ut over det som dekkes av fengselsanstalten i henhold til fengselsreglementet, dersom den innsatte ikke har egne midler. Slik stønad vil normalt ikke være stønad til livsopphold i henhold til § 5-1, men må vurderes i forhold til § 5-2.

Permisjoner

Utgifter i forbindelse med permisjon, som f eks hotellovernatting, reiser til og fra soningssted og kost forutsettes normalt dekket av den innsatte selv. Dersom reiseutgiftene er betydelige, og den innsatte ikke er i stand til å dekke dem ved egne midler, kan anstalten yte bidrag. Utgifter som nevnt kan som hovedregel ikke kreves dekket i medhold av § 5-1. Søknader må imidlertid alltid vurderes etter § 5-2, og det kan etter en helhetsvurdering være åpenbart urimelig å avslå søknaden i det konkrete tilfellet.

Hjelp i forbindelse med løslatelse

Anstalten har i henhold til fengselsreglementet ansvar for å forberede løslatelsen ved å hjelpe til med praktisk tilrettelegging av blant annet bolig- og arbeidsforhold, eventuelt med plass i institusjon eller lignende dersom vedkommende trenger det på grunn av sykdom eller av andre grunner. Anstalten dekker videre reisepenger på billigste måte og nødvendig kost, jf fengselsreglementet § 74-1 siste ledd.

Anstalten skal i nødvendig utstrekning, og i god tid før løslatelse, kontakte arbeidsmyndigheter og organisasjoner som fører tilsyn med lovbrytere. Dersom det er nødvendig skal anstalten også ta kontakt med sosialtjenesten og andre offentlige og private organer som kan yte bistand til vedkommende. Bortsett fra eventuelt tilskudd til klær yter anstalten ingen bidrag til innsatte som løslates.

Personer som har rømt

Når personer som har rømt fra soning eller varetekt søker økonomisk sosialhjelp, inne bærer sosialhjelpens subsidiære karakter at sosialtjenesten kan avslå med den begrunnelse at vedkommende er sikret livsopphold i institusjonen, og skal vende tilbake dit. Sosial tjenesten kan etter omstendighetene ha plikt til å dekke reiseutgiftene tilbake til fengselet.

Personer undergitt kriminalomsorg i frihet

Personer som er undergitt kriminalomsorg i frihet har krav på sosialhjelp etter de vanlige reglene. Disse vil gjennomgående være i en vanskelig sosial situasjon, og ha særlig behov for oppfølging fra sosialtjenesten. Sosialtjenesten bør samarbeide med tilsynsføreren, kriminalomsorg i frihet og med eventuelle andre etater eller institusjoner som har ansvar for vedkommende.

Innsattes familie

Den innsattes ektefelle og barn har rett til råd og veiledning og stønad til livsopphold på vanlig måte i egen bosteds- eller oppholdskommune. Så langt det er mulig bør familien gis mulighet til å bo og leve som før, selv om en av familiens forsørgere er i fengsel. Dersom det er behov for stønad over lengre tid, og det er små barn i familien, kan situasjonen i praksis være den samme som for enslige forsørgere.

Utgifter i forbindelse med besøksreiser til innsatte er i utgangspunktet ikke utgifter som omfattes av § 5-1. Søknader må vurderes etter § 5-2. I utgangspunktet faller slike utgifter utenfor lovens formål, men særlig der det gjelder lange og kostbare reiser kan det være urimelig ikke å yte stønad. Det må ved vurderingen av slike kostnader tas særlig hensyn til barns ønske om og behov for jevnlig kontakt med foreldre i fengsel.

Revisjonsarbeid angående lovens anvendelse overfor innsatte

Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet vil utarbeide et eget rundskriv om sosiale ytelser til innsatte og personer som soner i behandlingsinstitusjon. Siktemålet er en klarere ansvarsdeling mellom fengselsmyndighetene og sosialtjenesten.

4.6 Lovens anvendelse overfor utenlandske statsborgere

Det vises til avsnitt 5.1.2.4 i rundskriv I-1/93.

5. Langtids- og korttidsytelser

En persons stønadsbehov vil ikke være det samme når vedkommende trenger økonomisk sosialhjelp i en kort periode, som når vedkommende er avhengig av sosialhjelp over lang tid. Ved korttidsytelser kan det legges til grunn at utgifter som det er mulig å utsette blir utsatt, og at stønaden kun dekker helt nødvendige løpende utgifter. Ved langtidsytelser vil behovet for hjelp til klær, terminvise utgifter, innkjøp av innbo m v være større. Det må tas hensyn både til alminnelig slitasje, samt til den ekstra slitasje som oppstår ved at det over lang tid ikke er midler til jevnlig fornyelse/vedlikehold. Låneformen kan være mer aktuell å benytte når stønadsbehovet antas å være kortvarig, mens det normalt kan stilles større krav til at søkeren selger formuesgjenstander som ikke er nødvendige for livs-
oppholdet når stønadsbehovet er langvarig.

Det er ikke mulig nøyaktig å tidfeste grensen mellom en kort og en lang stønadsperiode - det vil være glidende overganger. Når sosialtjenesten mottar en søknad må det foretas en konkret vurdering av hvor kritisk situasjonen er, og hvor lenge hjelpebehovet har vart og må antas å vare. Hjelpebehovets omfang og varighet har blant annet sammenheng med årsaken til problemene, søkerens utsikter til inntekter framover og hvordan situasjonen har vært forut for søknadstidspunktet. I noen tilfeller vil søkeren ha ventet i det lengste med å søke hjelp, slik at en del nødvendige utgifter allerede er utsatt så langt det er mulig, i andre tilfeller forutser vedkommende en vanskelig situasjon, og søker hjelp for å forebygge en akutt krise.

Dersom situasjonen er akutt, og det er grunn til å tro at søkeren om kort tid vil få midler til å forsørge seg selv, kan stønaden begrenses til et minimum. Dette innebærer at det gis stønad til livsnødvendigheter som mat og helt nødvendige artikler til personlig bruk. Dette kan også være nødvendig dersom søknaden mottas like før en helg eller helligdag, slik at søknaden ikke kan vurderes på vanlig måte, og søkeren hevder å stå helt uten midler til å klare seg til neste arbeidsdag.

En søknad om akutt hjelp må vurderes raskt, ofte samme dag som den er mottatt. Dette innebærer at sosialtjenesten ikke kan undersøke saken like grundig i slike tilfeller som ved ordinære søknader. Ved tvil om vilkårene er oppfylt, kan det vurderes å gi stønaden i form av lån, for senere å foreta en grundigere vurdering av stønadsbehovet, og eventuelt omgjøre lånet til bidrag. Det vil imidlertid ikke være i samsvar med sosialtjenesteloven, dersom vedkommende på denne måten bygger opp gjeld til kommunen, som heller ikke på lengre sikt kan forventes å bli tilbakebetalt.

6. NØDHJELP

Uavhengig av om en person fyller vilkårene for å motta sosial stønad etter § 5-1 eller ikke, har vedkommende krav på nødhjelp til dekning av utgifter i helt akutte situasjoner. Det vil her være snakk om begrenset hjelp, f eks som følge av at personen er borte fra hjemstedet og ikke kan nyttegjøre seg de muligheter han ellers har, eller står totalt ubemidlet kort tid før lønning. Denne rettigheten tilkommer alle, uavhengig av nasjonalitet, bosted og økonomiske forhold slik som inntekt og formue.