- Tiden fordrer altsaa med Nødvendighet, at der vides Meget, og Skolen maa altsaa ogsaa lære sine Elever Meget. Det gjælder derfor desto mere om, at det læres paa den rette Maade, saa at det ikke lægges hen som en død og ufrugtbar Skat, men derimod bliver til en levende Kundskab, der slaar varig Rod i Aanden og bærer Frugt for Livet. -

Dette sitatet er henta frå eit sirkulære frå Kyrkjedepartementet til dei lærde skulane i 1852. Mannen bak orda var Hartvig Nissen, konsulent i departementet si skuleavdeling og den mest sentrale skulepolitikararen i Noreg på 1800-talet.

Hartvig Nissens ord er om mogleg endå meir aktuelle ved inngangen til det 21. hundreåret enn dei var i 1852. Regjeringa har i regjeringserklæringa omtala kunnskap som “ nøkkelen til neste årtusen”. Kompetanse er såkorn for framtida. Individuell og kollektiv kunnskap, klokskap og karakter gir «kapital» både for personleg vokster og livskvalitet og for den samla kulturelle, sosiale og økonomiske utviklinga i samfunnet.

Utdanningspolitikken må alltid avspegle viktige utviklingstrendar og utfordringar i samfunnet. Ved inngangen til eit nytt årtusen ser vi m.a. slike viktige trekk:

Store og raske endringar gjer at mykje kompetanse er «datostempla». Kunnskap må fornyast og oppdaterast for å gjere nytte i møte med nye utfordringar. Utdanningspolitikk må derfor utformast i eit livslangt læringsperspektiv og gi brei kompetanse for innovasjon og omstilling.
Kjeldene til kompetanse er mange. Skulen er ein av fleire læringsarenaer, og pendling mellom læring i skule og læring på arbeidsplass blir meir vanleg. Samfunnet spør i aukande grad etter den samla realkompetansen den einskilde har tileigna seg.
Aukande internasjonalisering og globalisering av økonomien medfører skjerpa konkurranse på alle plan. Behovet for språk- og kulturkunnskap aukar som følgje av dette. Ny teknologi gjer det mogleg for den einskilde å ta del i kunnskapsutviklinga via «digitaliserte motorvegar», - utan å vere låst til bestemte tider og stader.

Historia om vårt hundreår viser kor kort avstanden kan vere mellom framtidsretta utvikling og alvorlege tilbakeslag. Vi har sett korleis ny kompetanse kan vere med på å føre menneske og samfunn framover i mindre eller større steg. Men vi har også erfart korleis kunnskap og innsikt kan brukast som reiskapar for destruktiv og menneske-fiendtleg handling.

Regjeringa har som visjon for kompetanseinnsatsen å gi alle høve til å tileigne seg og ta i bruk relevant og nyttig kunnskap - sett inn i eit samfunnsgagnleg og etisk perspektiv. Utdanningspolitikken skal vere forankra i eit kristent og humanistisk menneske- og verdisyn. Enkeltmennesket skal stå i sentrum , - ikkje berre med hjerne og hender som «tannhjul» i arbeids- og samfunnsliv, men også som åndsvesen med verdiar og kjensler, tru og tvil.

Vismannen Salomo har i si samling av ordtøke sagt det slik: - Å vinna visdom er betre enn gull, å få vit er meir verdt enn sølv. - Kompetanseomgrepet skal ikkje forståast eindimensjonalt. For å møte utfordringar på det private planet, i arbeidslivet og i samfunnet elles trengst brei livskompetanse med kunnskap og innsikt, visdom og vit av både fagleg, sosial, kulturell og verdimessig karakter.

I dette perspektivet er det viktig for regjeringa:

å syte for tilstrekkeleg utdanningskapasitet, - med bakgrunn i ei samla vurdering av behov og med særskild vekt på å hindre kompetansekrise på bestemte samfunnsområde.
å syte for at all utdanningsinnsats held høg kvalitet.

Eg vil i resten av utgreiinga mi gå nærmare inn på korleis vi vil møte dei utdanningspolitiske utfordringane. Presentasjonen vil vere retta inn mot 10 utvalde og viktige satsingsområde.

1. Regjeringa vil styrkje verdidimensjonen i all utdanning.

Oppseding i familie, skule og lokalsamfunn er under aukande press frå ein forbruksorientert og tingfiksert mediekultur som skaper mykje normforvirring, framandgjering og negativ åtferd. Barn og unge blir lett offer i ei slik utvikling. I denne situasjonen skal opplæring i skule og arbeidsliv gi dei etisk «handbagasje». Gjennom rettleiing og hjelp kan dei finne personleg verdiforankring og identitet og lære å handle som medvitne og ansvarlege menneske i eit fleirkulturelt samfunn.

Regjeringa har oppnemnt ein Verdikommisjon for å medverke til brei verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu negative utviklingstrekk. I samanheng med at Verdserklæringa om menneskerettane no er 50 år, har Verdikommisjonen m.a. konkret utfordra «Utdannings-Noreg» til å drøfte menneskerettsspørsmål i eit lokalsamfunns- og storsamfunnsperspektiv.

Eg vil styrkje verdidimensjonen og sjå arbeidet med verdispørsmål på alle nivå i utdanninga i lys av det oppdraget Verdikommisjonen har fått. Den etiske dimensjonen skal stå sentralt i arbeidet med å byggje trygge mellommenneskelege relasjonar i klasserom, verkstad og læringsmiljø elles. Kvar einskild elev, lærling og student treng utfordringar å strekkje seg etter og vekse på, hjelp til å utfalde seg og utvikle seg sosialt og til å lære å ta ansvar for seg sjølv og andre.

Barn og unge må utfordrast til sjølv å engasjere seg og ta standpunkt mot krenkjande haldningar og handlingar. Regjeringa vil vidareføre innsatsen for å førebyggje rus, mobbing og vald. I samarbeid med Justisdepartementet er det sett i verk eit utviklingsprogram om skulemekling som metode for konfliktløysing. Røynslene med programmet har så langt vore løfterike, og eg ønskjer å spreie bruken av dette tiltaket til skular over heile landet.

Vi treng ein verdidebatt om teknologiske spørsmål i utdanning og forsking. Regjeringa ønskjer å opprette eit eige teknologiråd med ansvar for å gjere vurderingar og medverke til samfunnsdebatt på dette området.

Danningsdimensjonen er viktig i eit yrkesutdanningsperspektiv. Fag- og profesjonsutdanningane skal gi hjelp til reflektert yrkesetikk og rolleforståing. Regjeringa har i arbeidet med nye rammeplanar for lærarutdanninga m.a. tydeleggjort den rolla læraren har som verdiformidlar og føredøme for barn og unge.

2. Regjeringa vil fokusere på kvalitet på alle nivå i utdanninga.

Utdanningsreformene på 90-talet må følgjast opp gjennom målretta arbeid for å sikre og vidareutvikle kvaliteten på opplæringa. Regjeringa vil sikre økonomiske rammevilkår for gjennomføring av Reform 97 i samsvar med vedtak i Stortinget. Det er sett i verk, eller planlagt, evaluering av Reform 94, Reform 97 og høgskolereforma. Gjennomgangen av Reform 94 vil vere avslutta hausten 1998, og høgskulereforma skal vurderast våren 1999.

Målet med slik evaluering er å gi hjelp til å sjå med kritiske auge på reformprosessar og resultat - i lys av måla. Som grunnlag for vidare utvikling og tilpassing treng vi oppdatert kunnskap. Eg vil syte for å spreie den kunnskapen som blir henta inn gjennom evalueringsprosessen, slik at den kan bli til praktisk nytte både på den enkelte opplæringsstaden, for skuleeigarar og for departement og Storting.

Norges Forskningsråd har fått i oppdrag å utforme eit program for å evaluere viktige sider ved Reform 97. Mandatet tilseier eit praktisk retta skuleforskingsprogram som kan fange opp og gi viktig informasjon om forholdet mellom intensjonane i læreplanane og kvardagen i skulen. Vi treng slik skuleforsking for å finne ut om reformene set dei spora etter seg i klasseromma som vi har ønskt, men òg for å få faglege innspel til korleis skulen kan forbetrast og vidareutviklast.

Evalueringa av Reform 94 vil gi grunnlag for ei stortingsmelding om vidaregåande opplæring ved inngangen til eit nytt årtusen. Sidan reformstart har det vore gjort enkelte tilpassingar, - m.a. når det gjeld reglar/ føresegner, fagtilbod og arbeidet med metodisk tilrettelegging. Eg vil ikkje tilrå endringar når det gjeld hovudspørsmåla i reforma før sluttevalueringa ligg føre og Stortinget våren 1999 kan få ei samla framstilling og vurdering gjennom stortingsmeldinga.

I tråd med premissar lagde av Stortinget arbeider vi vidare med den såkalla opplæringsboka, m.a. gjennom utprøving ved ein del skular i nokre fylkeskommunar. Samstundes har eit framlegg til endring i føresegnene, med kvalitetssikrande element når det gjeld planlegging og oppfølging av opplæringa og ein halvårleg elevsamtale med kvar elev, vore på høyring. M.a. på denne bakgrunn vil eg føre vidare kvalitetsutviklingsarbeidet i vidaregåande opplæring, i nær kontakt og dialog med lærar- og elevorganisasjonane og partane i arbeidslivet.

Universitet og høgskular blir styrte gjennom rammebudsjettering, på grunnlag av mål for verksemda og forventa resultat. Innanfor slike rammer har institusjonane sjølve ansvar for å sikre god ressursutnytting og høg kvalitet på utdanningstilbodet. Det nyoppretta Noregsnettrådet vil ha som ei viktig oppgåve å sjå til at institusjonane utviklar interne system for kvalitetssikring og å gjennomføre evaluering på nasjonal basis. Slike system må fange opp viktige forhold som m.a. studiekvalitet, FoU-arbeid, ressursbruk og evne til fagleg omstilling og utvikling. Regjeringa er oppteken av å snu ein negativ trend over fleire år når det gjeld satsing på forsking, m.a. i universitet og høgskular. Eg vil hausten 1998 leggje fram ei eiga stortingsmelding med ei brei drøfting av den framtidige forskingspolitikken.

Som ledd i kvalitetsutviklingsarbeidet vil eg i ei anna melding til Stortinget leggje fram forslag til eit nasjonalt vurderingsystem for grunnskulen og vidaregåande opplæring. Eit viktig spørsmål vil vere å finne fram til gode kjenneteikn på kvalitet og praktiske former for vurdering ut frå eit overordna og breitt læringsperspektiv.

Eg er oppteken av å utvikle eit nasjonalt vurderingssystem som først og fremst kan vere ein reiskap for kvalitetsutvikling og læring, ikkje eit styrings- og kontrollverktøy. På same måte som elevar treng å bli vurderte i arbeidet med å lære, treng utdanningsinstitusjonar å bli vurderte som lærande organisasjonar.

På oppdrag frå departementet har Senter for Leseforsking nyleg offentleggjort resultat frå landsomfattande prøvar for å kartleggje lesedugleiken i 2. klasse og 9. klasse. Undersøkinga i 2. klasse vart gjennomført våren 1997. Med 17 000 elevar er dette den største leseundersøkinga som hittil er gjennomført i Noreg.

Resultata viser at dei fleste elevane i 2. klasse har tilfredsstillande lesedugleik, og at utviklinga går i rett lei. Men det er rom for forbetringar. Lesedugleiken bør styrkjast hos 15-20 % av elevane på landsbasis, og det er til dels store forskjellar mellom kommunar og mellom skular og klassar. Det gir grunn til ettertanke, i lys av målet om ein likeverdig skule for alle.

Eg ser på slike kartleggingsprøvar som nyttige reiskapar i eit nasjonalt system for kvalitetsutvikling, fordi dei gir både nyttig informasjon om dugleiken hos elevane og innsikt i forhold som kan ha innverknad på læringa deira. For å styrkje leseforståinga og førebyggje lese- og skrivevanskar er eg innstilt på å gjere bruk av kartleggingsprøver i 2. klasse i grunnskulen obligatoriske. Fagområdet er styrkt i dei nye rammeplanane i lærarutdanninga.

I det konkrete forbetringsarbeidet på dette feltet er det elles viktig å ta utgangspunkt i lokale analyser og vurderingar i den einskilde kommunen og på den einskilde skulen. Alle elevar skal sikrast god tilgang til litteratur. Regjeringa har i forslag til ny opplæringslov slått fast at alle elevar skal ha eit bibliotektilbod som er særskilt tilrettelagt for skulen, anten eit eige skulebibliotek eller samlokalisert i eit folkebibliotek så nær skulen at det kan brukast som ledd i opplæringa. Departementet vil, om nødvendig, utarbeide retningslinjer for slik samlokalisering.

Når det gjeld kvalitetsutviklingsarbeidet, vil eg leggje stor vekt på å prøve å skape lokalt engasjement og eigarforhold. Eit nasjonalt vurderingssystem må utformast slik at det kan skape forståing for kvalitetsutviklingsarbeid på den einskilde opplæringsstaden. Hovudutfordringa ligg i å få til dialog og samarbeid på breitt plan, der alle involverte aktørar i og rundt opplæringa blir trekte aktivt med.

Eg er på dette området oppteken av å hindre at kvalitetsarbeidet fører til unødvendig byråkratisering i skulen. Gode rutinar kan fremje læring og gi nyttig tilbakemelding og dokumentasjon, men ei for sterk vektlegging av system og skjema fører ofte til at tid og krefter hos lærarane blir utnytta dårleg. Her gjeld det å finne ein harmonisk balanse, slik at ikkje kvardagen i skulen opplevest slik Berthold Brecht uttrykkjer det i diktet “Gravskrift for M”, i Olav H. Hauge si omsetjing: - Frå haiane slapp eg, tigrane la eg ned. Uppeten vart eg av veggelus. -

Vi veit at elevvurdering gjennom bruk av karakterar har ulik verknad på det arbeidet elevane gjer i skulen. Røynsler viser òg at vurderings- og prøvepraksis er med på å styre m.a. val av lærestoff og undervisningsmetodar. Slik sett er dette forhold som bør drøftast som ledd i systematisk skulebasert vurdering.

Med dette som bakgrunn vil eg vurdere å opne for enkelte lokale forsøk med undervisning utan bruk av karakterar på ungdomssteget i grunnskulen. Med individuell rett til vidaregåande opplæring spelar karakterar ei mindre viktig rolle som utvalskriterium enn før. Det vil vere interessant å hente inn systematisk kunnskap om korleis undervisning utan rangering gjennom karakterar kan verke inn på motivasjon, fagleg innsats, læring, trivsel, samarbeid osb. Slike lokale forsøk vil krevje god fagleg oppfølging og motiverte lærarar, foreldre og elevar.

3. Regjeringa vil styrkje lærarkompetansen.

Vi veit at forholdet mellom lærar og elev er svært avgjerande for læringsresultat og trivsel i skulen. Tal frå Norsk Gallup si ferskaste brukarundersøking viser at foreldra i grunnskulen jamt over har ei positiv oppleving av forholdet mellom lærar og elev og lærarane sin faglege dugleik. Ca 90% av foreldra på barnesteget og 85% på ungdomssteget seier seg frå svært godt nøgde til ganske godt nøgde med desse forholda.

Sett frå mi side er dette gledelege tal, som fortel at det blir gjort framifrå mykje godt arbeid, fagleg og menneskeleg, av lærarane i norsk skule. For å ta vare på og vidareutvikle desse kvalitetane vil regjeringa framleis investere i kompetanseutvikling som kan gi lærarar fagleg “påfyll” og ny motivasjon for arbeid med opplæring i skule og på arbeidsplass.

Som første ledd i gjennomføringa av den nye lærarutdanningsreforma tek høgskulane til hausten i bruk ny studiemodell og nye rammeplanar i allmennlærarutdanninga, tilpassa situasjon og krav i Reform 94 og 97 og nye utfordringar når det gjeld opplæring av vaksne.

Etterutdanningsprogram for lærarar skal målrettast mot fastlagde satsingsområde, med utgangspunkt i dokumenterte behov, og skal omfatte både pedagogisk personale og skuleleiarar. Kvalifisering for arbeid med etter- og vidareutdanningsoppgåver vil bli prioritert i åra framover. I høgre utdanning er det særleg viktig å ruste det faglege personalet for å møte nye eller vesentleg endra oppgåver som følgje av utdanningsreformene.

Gjennomføringa av Reform 97 har samla sett ført til auke i talet på lærarar utan godkjend utdanning i grunnskulen. Eg vurderer mangel på kvalifiserte lærarar og motivasjonsproblem i samband med arbeid i skuleverket som ei stor og alvorleg utfordring. Regjeringa går i dimensjoneringsmeldinga inn for ein viss auke av studieplassar til lærarutdanninga. På bakgrunn av interpellasjonsdebatten i Stortinget 12. mars i år vil eg i tillegg leggje fram ein eigen handlingsplan for rekruttering til læraryrket. Planen vil omfatte ei vurdering av fleire sider ved arbeidssituasjonen for lærarar og aktuelle tiltak for å sikre både nyrekruttering og stabilitet i yrket. Det vil her m.a. vere aktuelt å drøfte nærmare særskilde utfordringar når det gjeld eldre lærarar og rekrutteringssituasjonen i forhold til einskilde fag/fagområde.

4. Regjeringa vil leggje betre til rette for tilpassa opplæring.

Å sameine omsynet til fellesskap og tilpassing er ei hovudutfordring i ein skule for alle. Berre gjennom individuell tilpassing av opplæringa kan vi leggje til rette for læring med utgangspunkt i forskjellige interesser og føresetnader og sikre ei opplæring med kvalitet for den einskilde.

Regjeringa vil styrkje det lokale arbeidet med å gi tilpassa opplæring innan rammene av ein inkluderande skule. Vi har derfor i St.meld. nr. 23 m.a. gjort framlegg om å styrkje det spesialpedagogiske hjelpe- og støtteapparatet med ca. 300 årsverk til lokal PP-teneste. Vi vil òg gjennomføre eit breitt praksisretta kompetansebyggingsprogram med lokal PP-teneste og skuleleiing som målgruppe og styrkje innsatsen for utvikling og produksjon av spesialpedagogiske læremiddel. Lese- og skrivevanskar og åtferdsvanskar vil ha stor plass i kompetanseprogrammet. Satsinga på produksjon av læremiddel på punktskrift for blinde vil bli følgt vidare opp. For funksjonshemma ungdom blir det sett i verk eit prosjekt for å lette gjennomføringa av vidaregåande opplæring fram mot studie- eller yrkeskompetanse.

Læreplanen for grunnskulen har status som forskrift. Det må likevel ikkje hindre lærarar i, som ledd i tilpassing av opplæringa, å gjere faglege vurderingar i forhold til m.a. binding av lærestoff på årstrinn og omfanget av prosjektarbeid.

Talet på elevar frå språklege minoritetar aukar. I Oslo har kvar fjerde elev i grunnskulen no slik bakgrunn. Å gi desse eit tilpassa opplæringstilbod inneber store faglege og pedagogiske utfordringar. Eg vil leggje fram ei eiga stortingsmelding om morsmålsopplæring. Det er sett i verk ein gjennomgang av dei økonomiske tilskottsordningane sett ut frå dei særskilde behova i denne gruppa.

I diskusjonen om Reform 94 har det vore relativt mykje fokus på teorimengda i yrkesopplæringa, spesielt med tanke på teorisvake elevar. Fagarbeidarar vil i framtida trenge ein brei og god basis både yrkesteoretisk og allmennteoretisk. Vi vil no prøve å koble teori og praksis på nye måtar, for å motivere elevane og lærlingane betre for teoriopplæring som dei elles slit tungt med, og å finne gode ordningar for delkompanse for dei som ikkje når heilt fram.

Eg er òg oppteken av å leggje forholda til rette for studentar med særskilde behov, m.a. når det gjeld tilgang til tilpassa lære- og hjelpemiddel og praktisk tilrettelegging for funksjonshemma. Det skal utarbeidast nye studieplanar for allmennlærarutdanning for døve studentar. Ansvaret for dette er delegert til Høgskolen i Sør-Trøndelag, som har knutepunktfunksjon på området.

5. Regjeringa vil utvikle meir brukartilpassa og fleksible opplæringstilbod til vaksne.

Vi vil i aukande grad oppleve at kompetanse tileigna gjennom formell førstegongs-utdanning, ikkje strekk til i møtet med utfordringane i arbeidslivet. Vi kan ikkje lenger snakke om ei tid for utdanning og ei tid for arbeid. Utdanningspolitikk må utmeislast i ei erkjenning av at opplæring er eit livslangt prosjekt.

Statistikk viser at vaksne er opptekne av eiga kompetanseutvikling. 25 % tar del i organisert vaksenopplæring kvart år - ca. 40 % i bedriftsintern opplæring og like mange i kurs arrangerte av studieforbunda.

Regjeringa legg i dag fram ei stortingsmelding om etter- og vidare-utdanning, som oppfølging av vedtak i Stortinget og innstillinga frå Buer-utvalet. Omfang og framdrift av denne kompetansereforma vil m.a. avhenge av den økonomiske utviklinga, situasjonen på arbeidsmarknaden og vilje til medverknad frå partane i arbeidslivet. Reforma bør hjelpe til med å minske kunnskapskløfta mellom ulike yrkes- og alders-grupper. Folk med lågast utdanning er underrepresenterte i etter- og vidareutdanningssamanheng. Eg vil gjennom praktisk tilrettelegging og motivasjons-arbeid prøve å dra alle grupper med i den samla kompetanseutviklinga i samfunnet, for å hindre større kompetansekløft og nye uheldige klasseskille. Det vil m.a. vere ei utfordring å møte ein forventa auke i etterspurnaden etter etter- og vidareutdanning frå einslege forsørgjarar, som følgje av omlegging av stønadsordninga.

Regjeringa ønskjer at offentlege utdanningsinstitusjonar skal kunne spele ei sentral rolle som tilbydarar av kompetanse som vaksne har behov for. Dette må skje i samarbeid med t.d. fagopplæringsbedrifter, studieforbund, fjernundervisningsinstansar og andre private opplæringsaktørar. Eg vil stimulere til å vidareutvikle institusjonane i høgre utdanning som «virtuelle institusjonar» gjennom m.a. styrkt nettverkssamarbeid og meir bruk av ny teknologi som læringsverktøy. Eg vil òg ta initiativ for å få vurdert kva som trengst av formelle lov- og regelendringar for å sikre det offentlege utdanningssystemet større fleksibilitet og handlingsrom i ein ny konkurransesituasjon.

Undersøkingar viser at vaksne lærer best på arbeidsplassen. Dette må få følgjer for utforming av utdanningspolitikken generelt, og for etter- og vidareutdanning spesielt. Gjennom meir fleksible og brukartilpassa kompetansetilbod til vaksne kan det i aukande grad skapast “education on demand”, med meir «skreddarsøm» og større bruk av arbeidsplassen som læringsarena.

Verdsetjing av dei kunnskapane, den innsikta og dei røynslene den einskilde har, må liggje som basis for brukartilpassa kompetansetilbod til vaksne. Regjeringa vil derfor ta initiativ til eit samarbeid med organisasjonane i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonane om å utvikle meir opne system for dokumentasjon og godkjenning av realkompetanse, både med tanke på arbeidslivet og vidare utdanning. Vi foreslår i meldinga òg utgreiingsarbeid for å førebu lovfesting av rett til permisjon for kompetanseutvikling og for å tilpasse dei økonomiske støtteordningane i Statens lånekasse betre til vaksne sin livssituasjon.

6. Regjeringa vil satse på IT-utdanning og bruk av ny teknologi i opplæringa.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien krev omfattande kompetansesatsing i utdanning og arbeidsliv. Regjeringa har i revidert nasjonalbudsjett foreslått å auke utdanningskapasiteten innan IT i høgre utdanning og signaliserer vidare opptrapping i dimensjoneringsmeldinga. Eg har òg på dette området teke initiativ til å utvikle eit nytt fagutdanningstilbod i vidaregåande opplæring, og vi er i god gjenge med å følgje dette opp praktisk og fagleg.

Den nye teknologiskapte konkurransesituasjonen gjer det mogleg å velje mellom t.d. førelesingar frå Høgskolen på Lillehammer eller Harvard University på eigen dataskjerm. For å møte slike utfordringar vil det bli etablert eit elektronisk basert nasjonalt læringsnett for å fremje fornying og kvalitetsutvikling av utdanninga på alle nivå. Eit nasjonalt læringsnett skal gjere det lettare for brukarar å finne informasjon om utdanningstilbod, og for kompetansetilbydarar å nå dei aktuelle målgruppene sine.

Det eksisterer alt i dag ulike elektroniske læringsnett, t.d. Skolenettet i regi av Nasjonalt læremiddelsenter. Nye nett er under utvikling. Siktemålet med eit nasjonalt læringsnett er å leggje forholda til rette for å skape nye læringsmiljø gjennom å samordne og vidareutvikle slike nettverk.

Eg vil i løpet av 1998 revidere handlingsplanen for IT i utdanninga, med særleg fokus på:

å møte behovet for auka IT-kompetanse
å vidareutvikle IT som verktøy i opplæringa på alle nivå

I det vidare arbeidet med å ta i bruk IT som pedagogisk hjelpemiddel er det aktuelt å satse på kompetanseutvikling for lærarar, på

forskings- og utviklingsarbeid som kan auke kunnskapen om bruk av IT som opplæringsverktøy og på utvikling av gode døme på læremateriell og pedagogiske opplegg på nettet.

Eg vil arbeide for at alle elevar og lærlingar skal få opplæring i å meistre ny teknologi, - først og fremst gjennom integrering av IT i alle fag. Det er viktig å gi innsikt i kva teknologien kan brukast til og å drøfte aktuelle etiske og juridiske problemstillingar. Regjeringa vil at fleire jenter skal engasjere seg i arbeid med IT og vil m.a. nytte kvotering for å rekruttere fleire kvinner til informatikkstudia ved universitet og høgskular. Eg vil stimulere til vidare forsking på dette feltet og m.a. følgje opp røyslene frå utviklingsprosjektet «Jenter og IT» ved mange skular.

Næringsministeren utfordra i si IT-politiske utgreiing til dugnad for å betre utstyrssituasjonen innan IT i skuleverket, grunnskulen spesielt. Regjeringa vil vurdere ulike stimuleringsordningar på dette feltet, men inviterer altså private og offentlege verksemder utanfor utdanningssystemet til å vere med på eit felles løft i forhold til ei viktig utfordring.

7. Regjeringa vil leggje til rette for optimale utdanningsløp for ungdom.

Ungdom under utdanning treng god og realistisk rådgiving. Det er sett i verk fleire konkrete tiltak for å møte denne utfordringa, - både for elevar og for rådgivarar og lærarar. FoU-prosjektet «Medvitne utdanningsval» utfordrar ungdom til å vurdere og velje meir fordomsfritt, mindre bunde av tradisjonell kjønnsrolletenking. Eg vil m.a. ha tiltak for å auke interessa for teknologi og realfag hos jenter og for å stimulere gutar til meir utradisjonelle utdannings- og yrkesval.

Sidan innføringa av Reform 94 har gjennomstrøyminga i yrkesopplæringa i vidaregåande opplæring auka frå 30 % til 58 %. Samstundes har vi framleis flaskehalsar og hinder som eg er oppteken av å gjere noko med, - t.d. når det gjeld tilbodet til vaksne elevar, elevar med behov for særskild tilrettelagt opplæring, dels i opplæringstenesta og dels frå språklege minoritetar. Gjennom «Prosjekt delkompe-tanse» har vi no verdifulle røynsler med tilrettelegging av opplæringsløp mot delkompetanse. Eg tek sikte på å ha klar ei eiga rettleiing om tilrettelegging av slike opplæringsløp etter årsskiftet 1998/99.

Studentar skal kunne kombinere studium ved ulike institusjonar utan unødvendig hindring eller tap av tid. Regjeringa vil leggje til rette for praktiske ordningar for utteljing og innpassing av ulike studium i eit mest mogleg felles gradssystem. Gode høve til studentmobilitet er òg eit viktig vilkår for at prinsippet om arbeidsdeling og spesialisering i Noregsnettet skal fungere i samsvar med intensjonane.

I eit stadig meir internasjonalisert samfunn er utanlandsstudium ein naturleg del av eit optimalt utdanningsløp for mange studentar. Ut over det faglege utbytet gir slike studieopphald nyttig språkkunnskap og innsikt i kultur og levesett i andre land. Eg vil arbeide for best mogleg støtteordningar for studium i utlandet. Det ligg òg ei utfor-dring i å få ordningane for godkjenning av utanlandsk utdanning til å fungere betre.

Velferdsordningar påverkar læringsprosessar og studieframdrift. Eg vil framleis leggje stor vekt på dialog med elev- og studentorganisasjonane om slike spørsmål. Regjeringa vil vidareføre innsatsen når det gjeld studentbustader og barnehageplassar og arbeide for gunstigare økonomiske støtteordningar gjennom Statens lånekasse. Slike ordningar må med jamne mellomrom evaluerast i lys av studie-åtferd, reformer i utdanningssystemet og utdanningspolitiske mål. Eg vil derfor om kort tid oppnemne eit offentleg utval for å gå gjennom alle sider av eksisterande system.

8. Regjeringa vil styrkje kontakten mellom utdanning og samfunn.

Skulen er ein viktig del av eit samla oppvekstmiljø for barn og unge, - med foreldre og andre aktørar i lokalsamfunnet som nære samarbeidspartnerar. Utdanning er eit sentralt verkemiddel for å møte behova for fagutdanna arbeidskraft i arbeids- og samfunnsliv. Skulestruktur og lokal kompetanseutvikling er viktige føresetnader for ein aktiv regionalpolitikk.

Kvaliteten på samarbeidet og kontakten mellom skule, foreldre og lokalsamfunn har stor verdi for læringsmiljøet i vidaste meining. I meldinga om foreldremedverknad i grunnskulen, som Stortinget handsama for kort tid sidan, har vi slått eit slag for foreldra som ressurs i dette samarbeidet. Vi har oppmoda dei til å finne si rolle i samspelet og ha tru på seg sjølv som aktive medspelarar med rett til både å stille spørsmål og setje krav til skulen.

Grunnskulen spelar som lokalt lærings- og kultursenter ei sentral rolle for utvikling i alle lokalsamfunn. Eg vil fremje tiltak for å utvikle distriktsaktive skular som er opptekne av å skape entreprenørskap på lokale premissar. Regjeringa vurderer kostnadsnøkkelen for fordeling i inntektssystemet med sikte på å gjere det mogleg å halde oppe ein desentralisert skulestruktur med livskraftige grendeskular der dette er naturleg og ønskjeleg. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er med på å oppheve tradisjonelle grenser og avstandar. Eg vil ha forsøk med målretta bruk av slik teknologi i arbeidet for å halde oppe og vidareutvikle små lokale skular og eit desentralisert og mangfaldig utdanningssystem.

Gjennom ein desentralisert og fleksibel utdanningsstruktur ønskjer regjeringa å gi så mange unge som mogleg høve til å realisere evner og interesser i lokalmiljøet sitt. Lokale og regionale kompetansebehov kan møtast gjennom å utvikle etterspurde utdanningstilbod i vidaregåande opplæring og på høgskolenivå over heile landet. Vidaregåande skular bør fungere som ressurssenter som kombinerer grunnopplæring til unge og vaksne med tilbod om arbeidslivsrelatert kompetanseutvikling for offentlege og private verksemder. Eg er oppteken av å tryggje grunnlaget for livskraftige høgskolar som kan medverke til innovasjon og næringsutvikling i distrikta og vere med på å bremse ein uheldig flyttestraum mot dei større byane. Samtidig må regionale omsyn balanserast opp mot krav til kvalitet på fagmiljø og studietilbod og ønske om å hindre uheldig spreiing av avgrensa faglege og økonomiske ressursar. Regjeringa vil framleis stimulere til desentralisering av studietilbod og utvida bruk av fjernundervisning i høgre utdanning.

Ein fersk OECD-rapport som har vurdert tilhøvet mellom utdanning og arbeidsliv i Noreg, med særleg vekt på vidaregåande opplæring, gir ros for den semja om felles mål som er skapt mellom ulike aktørar i utdanning og arbeidsliv. Den nemner nyskapande tiltak som oppfølgingstenesta, opplæringskontora, partnarskapsavtalar mellom utdanningsinstitusjonar og arbeidsliv og ressurssentra. Eg har òg merka meg råd om sterkare engasjement for å betre tilhøvet mellom yrkesopplæringa og arbeidslivet, større fleksibilitet i lærlingeordninga og behov for å styrkje det lokale samarbeidet mellom elevar, lærarar og arbeidsgivarar.

Slike spørsmål vil bli drøfta nærmare i komande stortingsmelding om vidaregåande opplæring. Eg vil vidareutvikle ei kontaktflate mellom skule og næringsliv som spenner over heile spekteret av næringar i samfunnet. Det nyoppnemnde utvalet som skal sjå på utfordringane for høgre utdanning inn i eit nytt årtusen, har fått i oppdrag å vurdere meir konkret tilpassing og samhandling mellom utdanningssystem og arbeidsliv på breitt plan.

Eit omfattande arbeid med sterkt engasjement frå fleire partar har gitt ein auke i talet på læreplassar med meir enn 60 % i løpet av dei siste åra. Framleis manglar vi likevel plassar innanfor fleire fagområde. Departementet har, saman med partane i arbeidslivet, vurdert konkrete tiltak som kan betre situasjonen. Forslaga er no til vurdering, med tanke på kva som kan gjerast både på kort og noko lengre sikt.

Noreg har eit generelt høgt utdanningsnivå. Talet på unge som tek høgre utdanning har auka sterkt dei siste ti åra. Regjeringa har i den framlagde dimensjoneringsmeldinga lagt opp til å vidareføre eit høgt studenttal framover. Det vil framleis vere behov for nasjonal styring av dimensjoneringa, for å sikre størst mogleg grad av samsvar mellom studiekapasitet og behova for rekruttering til ulike yrke i samfunnet.

9. Regjeringa vil vidareutvikle eit utdanningssystem i spenningsfeltet mellom einskap og mangfald.

Regjeringa vil styrkje tilliten til einskapsskulen. Alle foreldre bør kunne oppleve kvaliteten på den offentlege skulen så god at dei trygt sender borna sine dit. Samtidig vil vi sikre mangfaldet i eit samla utdanningstilbod gjennom å gi rom for etablering og drift av private utdanningsinstitusjonar, i tråd med gjeldande lovverk på dette området. Eg ser det som positivt at det finst private supplement som fungerer som ideologiske og pedagogiske alternativ til den offentlege skulen. Med grunnlag i foreldreretts-prinsippet har regjeringa i forslag til ny opplæringslov stadfesta retten til å velje heimeundervisning under forsvarleg og ordna tilsyn. Eg vil i løpet av året fremje forslag til visse endringar i privathøgskulelova.

Nokre utdanningstilbod ligg i eit mellomnivå mellom vidaregåande opplæring og høgre utdanning, t.d. tekniske fagskular, kunstskular, bibelskular osb. Eg vurderer å setje ned eit eige utval for å sjå nærmare på situasjon og behov for denne type offentlege og private tilbod i framtida og vurdere plassering i eit heilskapleg utdanningssystem. Strukturane i arbeidslivet, ikkje minst som følgje av den teknologiske utviklinga, har m.a. auka behovet for eit teknisk utdanna mellomsjikt. Det er oppnemnt eit fagleg kontaktforum for å hjelpe til i arbeidet med å tilpasse teknisk fagskule til Reform 94. Nye læreplanar blir tekne i bruk hausten 1999.

Lov om universitet og høgskular legg som hovudregel opp til ei funksjonell arbeidsdeling som inneber at universitet og vitskaplege høgskular har eit hovudansvar for grunnforsking og forskarutdanning, herunder studium på hovudfagsnivå. Utviklinga i høgre utdanning må likevel vere dynamisk, ikkje statisk. Både offentlege og private høgre utdanningsinstitusjonar skal vurderast etter kvalitet. Der etterspurd fagleg kvalitet kan dokumenterast, er eg open for etablering av eigne hovudfag, tildeling av tradisjonelle universitetsgrader og eventuell rett til doktorgradstildeling òg ved statlege høgskular. Noregsnettrådet vil få i oppdrag å vurdere og gi råd om kva slags faglege kvalitetskrav som bør stillast for å gi ein institusjon rett til å tildele doktorgrader i framtida.

Regjeringa vil byggje vidare på dei hovudprinsippa for samarbeid og arbeidsdeling som er nedfelt i Noregsnettmodellen. Samstundes skal rammeverket vere tilpassa ei dynamisk samfunnsutvikling. Dette er hovudperspektivet for arbeidet i det nyoppnemnde universitets- og høgskuleutvalet. Institusjonane skal framleis gjennom studietilbod og profil utvikle fagleg styrke på kvar sine område, utfylle kvarandre og utvikle eit gjensidig samarbeid. Eg vil oppmode til meir nettverksbygging, både nasjonalt og internasjonalt. Departementet har under vurdering ein ny runde med tildeling av knutepunktfunksjonar, med sikte på å plassere nasjonale oppgåver innanfor fagområde der den enkelte høgskulen har særlege fortrinn. Også private høgre utdanningsinstitusjonar skal inngå i knutepunktnettverket.

10. Regjeringa vil kombinere nasjonal styring med desentralisering av ansvar.

I den vidare utviklinga av einskapsskulen er eg oppteken av å finne ein sunn balanse mellom sentral styring og lokal handlefridom. Sentral styring av ein skule for alle kan sikrast gjennom nasjonale mål og standardar. Samtidig må vi gi handlingsrom for kreativt mangfald og lokalt basert utvikling på den einskilde opplæringsstaden. Det er på skule- og verkstadsnivå ein har best føresetnader for å skape den type motivasjon og engasjement som pregar lærande organisasjonar.

Regjeringa vil styre utdanningspolitikken på alle nivå gjennom å gi fridom under ansvar. Å balansere nasjonal styring opp mot desentralisering og lokalt handlingsrom er ei stor utfordring. Det skal vere rom for prioriteringar og val tilpassa lokale føresetnader og behov.

Eg vurderer mangfald og variasjon som ein ressurs i utdanninga. Samtidig vil eg, gjennom nasjonale standardar i lover og forskrifter, arbeide målretta for å sikre eit mest mogleg likeverdig opplæringstilbod til alle barn og unge, uavhengig av kor i landet dei bur. Lokale forskjellar må ikkje bli så store at dei undergrev likeverdsprinsippet.

Systematisk kunnskap om sterke og svake sider ved eit system eller ein organisasjon gir eit godt grunnlag for kvalitetsutvikling. Utviklinga av eit nasjonalt vurderingssystem skal gi eit supplement til eksisterande informasjon om grunnskule og vidaregåande opplæring gjennom statistikk, tilstandsrapportar og evalueringsrapportar. Slik kunn-skap kan m.a. gi skoleeigarar og nasjonale utdanningsstyresmakter grunnlag for betre utnytting av dei samla ressursane. I den annonserte stortingsmeldinga vil eg m.a. kome meir konkret tilbake til spørsmålet om nasjonale standardar og drøfte bruken av ulike sentrale styringsverktøy i lys av dei overordna måla for einskapsskulen og utdanningssystemet samla sett. I denne samanhengen vil eg òg vurdere om det er aktuelt å foreslå endringar i organisering og oppgåve- og ansvarsdeling i den statlege utdanningsadministrasjonen.

Institusjonane i høgre utdanning har monaleg autonomi. På den eine sida skal den lokale handle- og styringsfridomen på institusjonsnivå vere reell. På den andre sida vil det òg vere behov for overordna nasjonale vurderingar av spørsmål som t.d. dimensjonering, regulering av studenttilgang, godkjenning av studium og andre saker med interesse både ut frå utdannings-, nærings- og regionalpolitiske perspektiv. Dette er særleg viktig i tider med redusert tilgang av studentar til høgre utdanning og til dels store omstillingsbehov. Vi treng innanfor høgre utdanning ein styrt omstillingsprosess over tid , - med utgangspunkt i realistiske budsjettrammer. Spørsmålet om økonomien i statlege høgskular vil bli drøfta i ei eiga stortingsmelding, i kjølvatnet av innstillinga frå Kostnadsberekningsutvalet. Dimensjoneringsbehov, hovudprinsippa for arbeidsdeling i Noregsnettet og regionale omsyn vil også måtte spele med i omstillingsvurderingane. Slike vurderingar må gjerast i dialog mellom departementet og den einskilde institusjonen, og i tillegg i tett kontakt med Noregsnettrådet.

Utdanningspolitikk med nytteperspektiv og danningsideal

- Ein lærer så lenge ein lever, heiter det. Slik uttrykkjer vi på ein folkeleg måte at læring er ein livslang prosess frå vogge til grav. Vi lærer stadig meir på læringsarenaer utanom utdanningsinstitusjonane. Derfor blir det ekstra viktig å sjå offentleg utdanningspolitikk og fagleg utvikling i lys av situasjon og utfordringar elles i samfunnet, - og å byggje alliansar med foreldre, nærmiljø, arbeidsliv og andre aktuelle kompetanseaktørar.

Kompetanse vil i neste årtusen vere viktigare for den økonomiske verdiskapinga i landet vårt enn olje og gass frå Nordsjøen. Vi snakkar om både fagleg kompetanse, sosial kompetanse og kompetanse for innovasjon og endring. Regjeringa er opptatt av å satse på nok kompetanse, rett kompetanse og kompetanse av høg kvalitet.

Samtidig har det aldri vore så viktig som no å gi barn, unge og vaksine verdiperspektiv ut over det materielle og snevert nytteorienterte. I dokumentet “Vår kulturs fremtid”, som blei overlevert til den norske regjeringa i 1945, karakteriserte leiande kulturpersonar som Sigurd Hoel og Johan Borgen dåverande norske utdanningssystem m.a. på denne måten: - Fra grunnskolen og opp til den høyeste universitets-utdannelse kunne man tydelig merke dette nøkterne, men ensidige nyttesyn på oppdragelsens mål. Få eller ingen tenkte på at skolen også har den oppgave å innvie de unge i den åndelige verdiverden, som kan gi dem indre uavhengighet av skjebnens vilkårlighet, mot-standskraft i sorg og rikdom i lykke. Det ble en skole uten ånd, uten kjerne og mål, og uten levende dannelsesideal. -

Å vere med på å byggje den kunnskapen og dugleiken som vi vil ha behov for i møte med utfordringane og omstillingskrava frå arbeids- og samfunnsliv i eit nytt årtusen. Å vere med på å løfte fram verdiar og danningsideal som kan fremje berekraftig utvikling og høgre livskvalitet for nye generasjonar, - lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Det er den ambisiøse visjonen for regjeringa sin utdanningspolitikk ved inngangen til det 21. hundreåret. Jobben kan berre gjerast ved at flest mogleg engasjerer seg, og ved at vi løftar i flokk. Eg inviterer derfor til dialog og breitt og konstruktivt samarbeid om den utdanningspolitiske kursen vidare, med utgangspunkt i dei hovudlinjene eg har forsøkt å dra opp i denne utgreiinga.

Lagt inn 28. mai 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen