Forsvarsminister Jørgen Kosmo

Norges sikkerhet i et Europa i endring

Forsvarets Høgskole, 14. august 1995

---

Innledning
Utfordringer for Norge
Norske interesser i et Europa under omforming
Norges forhold til Europa etter folkeavstemningen
Bilaterale forbindelser
NATO
Utvidelse av NATO/PfP
Transatlantiske forbindelser/USA
Utviklingen i Russland
Norges FN-engasjement
Situasjonen i det tidligere Jugoslavia
Nordisk samarbeid
Omstilling i Forsvaret
Avslutning

---

Innledning

Nordmenn flest hadde i mer enn 40 år et relativt klart bilde av Norges plass i den internasjonale sikkerhetspolitiske virkelighet. Øst-vest forholdet under den kalde krigen var stabilt og det var forutsigbart på mange måter. Nå vokser en ny generasjon nordmenn opp til et mer uklart sikkerhetspolitisk bilde. Heldigvis er det ikke lenger slik at Norge står overfor noen klar trussel, men vi har vært vitne til en omveltning i Europa som nødvendigvis må få følger for vår egen sikkerhetspolitiske hverdag, inkludert endringer i de forsvarspolitiske prioriteringer.

NATO har vært og vil i overskuelig framtid være garantisten for et godt og troverdig forsvar av Norge. Samtidig er NATO i ferd med å tilpasse seg en ny virkelighet som innebærer andre og utvidede oppgaver. Utfordringene er mange, og spenner over et vidt spekter.

I en tid hvor verden omkring oss er i stadig endring, er det spesielt viktig å skape forståelse for de problemstillinger endringene skaper for vår egen forsvars - og sikkerhetspolitiske situasjon.

Som kjent er vi i ferd med å gjennomføre den største omstillingen i Forsvaret i etterkrigstiden, og det er viktig å ha med seg hvorfor en slik omstilling både er nødvendig og mulig. Fordi elevene ved Forvarets Høgskole består av både sivilt og militært personell som innehar sentrale posisjoner i samfunnet, blir høgskolen et viktig forum for å utvikle en slik forståelse.

La meg med en gang slå fast at målene for Forsvaret slik de framgår av langtidsmeldingen ligger fast. Det gjelder både med hensyn til eksisterende planer såvel som de budsjettmessige prioriteringer i årene som kommer. NATO vil fortsatt være et fundament i norsk sikkerhetspolitikk. Utfallet av folkeavstemningen om EU vil i så måte først og fremst virke inn på våre valg av sikkerhetpolitiske virkemidler. Spørsmålet er hvordan vi best kan innrette oss slik at vi kan gripe inn i de prosesser utenfor vårt land som påvirker vår forsvars- og sikkerhetspolitiske situasjon.

Utfordringer for Norge

De sikkerhetspolitiske utfordringene er mange for Norge. Utfordringer som i all hovedsak har sitt utspring i forhold som ligger utenfor landets grenser. At vi ikke ble medlem i EU bringer inn et særskilt norsk element i dette, fordi det norske nei kom på tross av, mer enn på grunn av den internasjonale utvikling. Utfallet gjør det vanskeligere å tilpasse seg en stadig mer omskiftelig verden, fordi vi ikke er fullt med i noen av de viktigste fora som fatter beslutninger som angår oss. Vi må derfor bruke mer krefter på å fremme norske interesser.

De senere år har vært preget av sikkerhetspolitisk turbulens, og viser at Europa på ingen måte har falt til ro i kjølvannet av den kalde krigen. Utfordringene spenner fra den blodige og ubarmhjertige krigen i det tidligere Jugoslavia, uro i de tidligere Sovjetstater, et blodig og uforståelig oppgjør i Tsjetsjenia, til nye former for samarbeid innad i Vest-Europa, over Atlanterhavet og mellom øst og vest. Europa og europeisk sikkerhetspolitikk er inne i en ny epoke, og må formes på nytt.

NATO-samarbeidet har endret karakter i løpet av noen ganske få år, og vil fortsatt være under endring. Alliansens medlemsland har foretatt betydelige endringer i organisasjon og målsetninger, og endringsprosessen er på ingen måte avsluttet. NATOs medlemsland har i økende grad bygget ut de tosidige forbindelser, både seg imellom, og overfor de sentral- og østeuropeiske land. Politiske initiativer og diskusjoner av betydning for alliansen finner derfor ofte sted utenfor NATOs organer.

For Norges vedkommende har vårt nei til medlemskap i EU forsterket behovet for å bygge ut de tosidige forbindelser med nære allierte i Europa og transatlantisk, samt våre naboland Sverige og Finland. De endrede rammebetingelser ikke-medlemskapet i EU innebærer, forutsetter et enda mer aktivt norsk engasjement internasjonalt for å ivareta landets sikkerhetspolitiske interesser.

Norske interesser i et Europa under omforming

I denne nye situasjonen er det nødvendig å ta utgangspunkt i det grunnleggende spørsmålet om hva som er Norges sikkerhetspolitiske interesser, og hvordan vi på best mulig måte kan møte de utfordringer vi står overfor.

Det som for inntil få år siden var et sannsynlig krigsbilde framstår nå heldigvis kun som en fjern tanke. Regionale konflikter basert på etniske, religiøse og nasjonalistiske motsetninger, miljøtrusler, økonomisk krise i mange land og flyktningespørsmål er i dag reelle utfordringer i europeisk sikkerhetspolitikk. Nye og svært lovende samarbeidsforhold er under utvikling med våre nye partnerland øst for det tidligere blokkskillet. Vi må søke å finne løsninger på de nye utfordringene i samarbeid med disse landene. Bare gjennom felles innsats kan vi ha noen mulighet til å beholde og trygge stabilitet og fred i vår del av verden.

Egen sikkerhet er i stor grad et spørsmål om troverdighet, innflytelse og medvirkning, og norsk sikkerhet blir ivaretatt i den grad vi makter å påvirke våre omgivelser i den retning vi ønsker. Etter min mening har Norge fortsatt muligheter til å spille en viktig rolle i bevaring av sikkerhet, fred og stabilitet gjennom å være en pådriver for øket kontakt og samarbeid mellom øst og vest, spesielt i våre nærområder. Vårt naboskap til Russland gir oss en naturlig forutsetning for å spille en slik rolle. En kritisk faktor i dette arbeidet er behovet for en solid ryggdekning fra våre nærmeste samarbeidsland i Europa og fra USA. Militær og politisk ryggdekning gir styrke til å ta de utfordringer og de risiki slikt kontaktskapende arbeid krever overfor en stor nabo.

Norges forhold til Europa etter folkeavstemningen

Den europeiske union vil i framtida bli en stadig viktigere referanseramme for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Gjennom en rekke vedtak i NATO, EU og Den vesteuropeiske union (VEU) siden 1991, er både det prinsipielle og det mer konkrete grunnlag lagt for en omfattende forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjon i Europa. NATO støtter aktivt denne utviklingen, og går inn for at VEUs rolle som Alliansens europeiske pilar skal styrkes. Det økende antall samarbeidsområder åpner for at også forsvarsspørsmål kan trekkes inn i samarbeidet.

Det er all grunn til å regne med at utviklingen innen EU og VEU heller ikke i framtida vil være preget av fullkommen harmoni og enighet på alle punkter. Tvert imot kan vi anta at motstridende nasjonale synspunkter blant medlemslandene vil bli mer framtredende etterhvert som samarbeidet griper om seg og medlemstallet øker. Men EU og VEU vil i de kommende år være en hovedarena for politiske diskusjoner og vedtak om Europas framtid. Norge har ikke anledning til å delta i disse diskusjonene på samme måte som ved et medlemskap, men jeg vil minne om at Norge er assosiert medlem i VEU. Det er en plattform som er meget viktig for oss, og vi vil søke å utnytte det assosierte medlemskapet maksimalt. Gjennom denne tilknytningsformen deltar vi i virksomheten til VEU på mange områder, og det vil være vårt engasjement og de forpliktelser vi påtar oss, som blir avgjørende for hvilken innflytelse vi får. "Styrker meldt til VEU" er et eksempel på en slik forpliktelse. Deltakelse i FNs operasjoner i tidligere Joguslavia er en annen. Imidlertid skulle jeg ha ønsket å hatt større innflytelse i de prosesser som foregår mellom de 10 fullverdige medlemmer i VEU fram til de viktige konferanser som skal finne sted i 1996, der blant annet forholdet mellom VEU og EU blir sentralt.

I tillegg til EU og VEU, framstår Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som et forum for å forebygge krise og krig. Selv om organisasjonen spiller en viktig rolle i det positive samarbeidsklima som er under utvikling i Europa, er det viktig å understreke at den ikke kan erstatte de etablerte sikkerhetspolitiske samarbeidsfora. Fra norsk side vil det likevel være naturlig også å være en aktiv medspiller i de prosesser som pågår i OSSE.

Det er viktig at vi viderefører vår tradisjon for forpliktende internasjonalt samarbeid i sikkerhetspolitikken. Derfor må vi, ved siden av et fortsatt aktivt norsk NATO-medlemskap, arbeide for å styrke vår innflytelse i alle de internasjonale fora hvor vi idag deltar.

Bilaterale forbindelser

Ved siden av dette arbeidet, søker vi å styrke våre bilaterale forbindelser med sentrale samarbeidspartnere. USA framstår som den viktigste, og vi har generelt økt vår satsing på tosidige forbindelser med sentrale europeiske allierte som for eksempel Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Nederland. Dette finner blant annet sted i form av forsvars- og sikkerhetspolitiske samtaler på embetsmannsnivå én til flere ganger årlig.

I tillegg til et allerede nært nordisk samarbeid på mange områder er det av stor interesse for Norge å utvide det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet spesielt med Finland og Sverige, som vi har mange felles interesser med. Dersom Norge var blitt medlem av EU, hadde vi kunnet utvikle en nordisk profil innenfor Unionen. Nå har ikke Norge anledning til å delta direkte i dette arbeidet, men vi håper på et utvidet samarbeid med våre nordiske naboer utenfor EU.

Vi har det siste året lagt ned en betydelig innsats for å styrke Norges militære og forsvarspolitiske forbindelser med Russland. Det ligger store muligheter for samarbeid om de enorme miljøproblemene knyttet til tidligere sovjetisk militær virksomhet i nordområdet. Russland må selv bære hovedbyrden ved sikring av lagre og håndtering av kjemisk og radioaktivt avfall. Samtidig må vestlige land og organisasjoner være villige til å bidra, først og fremst med kompetanse og teknisk ekspertise.

NATO

Vårt NATO-medlemskap er fortsatt bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Det er derfor nødvendig å arbeide aktivt for å gjøre våre synspunkter kjent, og for å sikre våre interesser når NATO endres. NATO-alliansen er fortsatt et sentralt vestlig samarbeidsorgan, og den transatlantiske forsvars- og sikkerhetspolitiske dimensjon ivaretas kun gjennom NATO-samarbeidet. Alliansens organer, forsvarsplanlegging, fellesfinansiering og kommando- og kontrollapparat har ingen parallell i andre internasjonale organisasjoner.

Hovedutfordringen for Alliansen blir på den ene siden å ivareta sine tradisjonelle kjernefunksjoner. På den annen side vil fredsoperasjoner og styrking av forbindelsene med de nye partnerlandene i øst, kreve nytenkning og videreutvikling. Disse to hoveddimensjonene skal ivaretas samtidig som de fleste medlemsland reduserer sine forsvarsbudsjetter. Det blir en krevende oppgave å forene disse ulike hensyn. For et Norge utenfor EU vil et slikt press på NATOs ressurser, organisasjon og ansvarsområder bli en betydelig utfordring fordi endringene kan berøre Alliansens kjerneelementer. Det er nødvendig å videreføre Alliansens kjernefunksjoner, og det integrerte forsvarssamarbeidet vil fortsatt utgjøre fundamentet for det transatlantiske samarbeidet. Det vil ikke være i Norges interesse om NATO utvikler seg fra en militær allianse til bare en sikkerhetspolitisk institusjon.

Utvidelse av NATO/PfP

NATOs toppmøte i januar 1994 inviterte alle interesserte land til å delta i Partnerskap for Fred (PfP). Toppmøtet bekreftet at Alliansen er åpen for medlemskap fra andre europeiske land, og utvidelsesspørsmålet er for tiden et meget sentralt tema i Alliansen. De interne konsekvenser for NATO av en slik utvikling er under utredning, og vil i første omgang bli framlagt for utenriks- og forsvarsministrene i høst. Vi ser på utvidelsen som et positivt tiltak, som på en konkret måte kan bidra til sikkerhet og stabilitet i Europa, og til nedbygging av gamle skillelinjer.

En rekke sentral- og østeuropeiske land ønsker dette, men Russland har sterke motforestillinger. Det er derfor viktig å understreke at en eventuell framtidig utvidelse av Alliansen ikke vil være rettet mot noe land, og at NATO ønsker nær kontakt og samarbeid med alle partnerlandene i PfP, inkludert Russland. Det er opp til det enkelte partnerland å definere innholdet i samarbeidet med NATO, og utvidelsesspørsmålet må ses i sammenheng med PfP. Det er gjennom PfP at samarbeidet vil ta form og eventuelt lede fram til medlemskap for det enkelte land. Det er imidlertid viktige problemstillinger som må vurderes av NATO-landene før noen beslutning blir fattet. Det er blant annet problemstillinger knyttet til finansiering ved opptak av nye medlemmer, og innholdet i Alliansens sikkerhetsgarantier til nye medlemsland. Et annet viktig problemområde er forholdet til de land som ikke blir omfattet av en utvidelse.

Det vil være en utfordring for Alliansen, og ikke minst for Norge, å balansere hensynet til en framtidig utvidelse med nødvendigheten av å bevare kjernefunksjonene. De endringer som NATO har gjennomgått de siste år kan bringe Norge inn i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det er en viktig oppgave å analysere mulige konsekvenser av en slik utvikling.

Transatlantiske forbindelser/USA

Av de mange nye prosesser som er iverksatt i NATO-regi, framstår den transatlantiske dimensjon som helt avgjørende. Til tross for at Europa ikke lenger har den samme økonomiske, strategiske og politiske betydning for USA, vil USA også i framtida ha sterke interesser i Europa. Det gjelder selvsagt forholdet til de europeiske allierte, men også muligheten for en utvidelse av NATO og det økende samarbeid med de øvrige land i Europa. Likevel reduseres amerikansk militært nærvær og engasjement i Europa av politiske og økonomiske årsaker. Det er derfor i amerikansk interesse at de europeiske land i fellesskap tar en større del av ansvaret for de sikkerhetspolitiske utfordringer, blant annet gjennom samarbeidet i NATOs europeiske pilar - VEU, og i EU.

Den økende amerikanske vektlegging av innenrikspolitiske spørsmål, i tillegg til det amerikanske og kanadiske kravet om at Europa må ta et større ansvar for egen sikkerhet, stiller de allierte overfor nye utfordringer. Utfordringene er forskjellige for de ulike land i alliansen. Vi må arbeide aktivt for fortsatt amerikansk sikkerhetsmessig engasjement i Europa og Norge. For Norge er det viktig at Washington ser mangfoldet av utfordringene i Europa, og at de norske forsvarsspørsmål og behov kan avvike fra de på det europeiske kontinent. Troverdighet knyttet til det norske invasjonsforsvaret stiller helt spesielle krav til alliert aktivitet. Derfor er det viktig at USA ikke ser på Norge bare som en del av Europa, men som et land de har en egeninteresse av fortsatt å ha nære bilaterale forbindelser med.

En av våre viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske oppgaver i årene framover blir derfor å sikre det gode og nære politiske samarbeid og våre militære avtaler med USA. En av oppgavene blir å legge til rette for at vi får politisk gevinst når vi f eks kjøper våpen eller annet utstyr fra USA.

Norge er fortsatt helt avhengig av NATO som sikkerhetsgarantist, og i NATO er det først og fremst USA som har de nødvendige ressurser til å spille en avgjørende rolle i et eventuelt forsvar av Norge. Det er selvsagt viktig å knytte kontakter og samarbeide militært med en rekke ulike land, men det må ikke skje på bekostning av forholdet til Norges viktigste allierte.

Reduksjonene i USAs engasjement overfor Europa berører Norge fordi vår forsvarspolitikk var og er basert på allierte forsterkninger. Forhåndslagring og regelmessige øvelser er derfor nødvendig for å opprettholde vårt forsvars troverdighet. Dette medfører betydelige kostnader, både for oss selv og for våre allierte. Vi må arbeide for at såvel USA som NATO i sin helhet ser nødvendigheten av å opprettholde en realistisk plan for forsterkninger på norsk territorium, dersom en krisesituasjon skulle oppstå. Forsvarsmessig troverdighet er lett å miste, men vanskelig å opparbeide.

Det er derfor med beklagelse vi konstaterer at Canadas regjering har besluttet å si opp sin forsterknings-forpliktelse overfor Norge, ved at det kanadiske bidrag til NATOs sammensatte styrke (NCF) blir trukket tilbake. Bortfallet av den kanadiske bataljon er beklagelig, og det er viktig for oss å søke en erstatning for dette. Ikke først og fremst fordi en bataljon gjør så enorme militære utslag, men fordi det forplikter et land til territorielt forsvar av Norge.

Regjeringen har de siste måneder intensivert arbeidet med sikte på å kompensere for den kanadiske bataljonens bortfall. Det er en vanskelig og krevende oppgave, fordi aktuelle bidragsytere på ingen måte står i kø for å forplikte styrker til et forhåndsdefinert område. Tendensen i NATOs forsvarsplanlegging går idag i retning av mobile og fleksible styrkeenheter som skal kunne settes inn i ulike områder etter behov.

Utviklingen i Russland

Fordi vi er det eneste europeiske NATO-land med felles grense med Russland, vil vi fra norsk side alltid se på dette naboskapet som en sentral sikkerhetspolitisk dimensjon. De pågående endringsprosesser i Russland, både sentralt og i regionene, påkaller i tillegg den største oppmerksomhet. Det er blitt vanlig å karakterisere situasjonen i Russland som ustabil og usikker, og karakteristikken har fortsatt stor gyldighet. Episoden som oppsto etter rakettoppskytningen fra Andøya er bare et eksempel på det.

Usikkerheten er i stor grad knyttet til hvordan myndighetene i Russland håndterer konflikter innenfor egne landegrenser, og forholdet til de tidligere Sovjetrepublikker. Slik konflikten i Tsjetsjenia har utviklet seg de siste 7-8 måneder, er det åpenbart at den har hatt betydelige innenrikspolitiske følger i Russland. Det synes ikke på kort sikt som om forholdet til Norge blir berørt i særlig grad, men det er liten tvil om at konflikten har ført til større innflytelse for den militære ledelse. Det er å håpe at demokratiseringsprosessen fortsatt vil utvikle seg i positiv retning.

Russlands gjentatte og sterke krav om en endring av CFE-avtalens sonebegrensninger i den såkalte flankesonen reflekterer et militært krav om større fleksibilitet. Fra vestlig side forutsetter vi at Russland etterlever CFE-avtalens bestemmelser, selv om flere indikasjoner i dag peker i retning av at Moskva ikke vil ha oppfylt avtalen innen fristen i november i år. Vår holdning står fast, nemlig at rammene for den videre utvikling i Europas konvensjonelle våpenarsenaler må fastsettes under Tilsynskonferansen våren 1996.

Norges FN-engasjement

La meg si litt om en annen side ved Norges internasjonale engasjement, nemlig deltakelsen i FNs fredsoperasjoner. Omtrent 1.800 norske menn og kvinner bærer i dag FNs blå beret, og det er bred oppslutning i norsk politikk om dette engasjementet. For små land er det av avgjørende betydning at internasjonale normer og rettsprinsipper overholdes. Norges aktive og omfattende deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner blir lagt merke til, og vil være et aktivum for oss dersom vi selv noen gang i framtida skulle trenge militær bistand utenfra.

Vår militære deltakelse i internasjonalt arbeid er en av Forsvarets selvfølgelige oppgaver. Det er bare Forsvaret som kan håndtere denne aktiviteten, og som må ha styringen. Det betyr at virksomheten må finansieres over forsvarsbudsjettet. For meg er det helt utenkelig at en slik aktivitet konstitusjonelt og økonomisk skulle ligge under et annet departement.

Vi må i tida framover regne med fortsatt omfattende deltakelse i den nye generasjon av fredsbevarende operasjoner, som blant annet UNPF i det tidligere Jugoslavia er et eksempel på. Operasjonen i Bosnia-Hercegovina har et noe utvidet mandat i forhold til de tradisjonelle fredsbevarende operasjoner. Konseptene for internasjonale fredsoperasjoner er i rask utvikling, og det er viktig at FNs medlemsland aktivt slutter opp om FNs bestrebelser på å bli et mer effektivt konfliktløsningsorgan.

Situasjonen i det tidligere Jugoslavia

Kampene i Kroatia har skapt en ny politisk og militær situasjon i det tidligere Jugoslavia. Utviklingen i området har de senere måneder gått i negativ retning. Forhandlingsprosessen har langt på vei stanset opp.

Den humanitære situasjon forverrres dramatisk. I tillegg utsettes Fns personell for stadige overgrep. De stridende parter synes å tro at løsninger kan finnes på slagmarken. Regjeringen har over lang tid gitt uttrykk for den største bekymring når det gjelder de bosniske serbernes aksjoner. Det har vi også gjort overfor den seneste kroatiske offensiven.

Også i Bosnia har utviklingen gått ytterligere i negativ retning ved at krigshandlinger har erstattet forhandlingsveien. FNs evne og mulighet til å påvirke utviklingen i konflikten er svekket. Den brutale serbiske erobring av Srebrenica og Zepa, innebar at to av de seks FN-erklærte sikre områder i Bosnia falt. Dette reuslterte i omfattende overgrep mot muslimske sivile, og behov for å håndtere et stort antall flyktninger fra Øst-Bosnia.

EUs fredsmekler, Carl Bildt, har konsentrert sin innsats om å oppnå serbisk anerkjennelse av Bosnia. Serbia skal være villig til å foreta en slik anerkjennelse til gjengjeld for opphevelse av sanksjonene for en periode på ni måneder. Det er imidlertid uenighet i Kontaktgruppen (USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Russland) om disse betingelsene.

Et positivt element i bildet av den internasjonale håndtering av konflikten, er den brede enigheten på det utvidede møte i Kontaktgruppen i London i midten av juli - der også Norge deltok. Man oppnådde bred enighet om at FN må kunne benytte alle nødvendige midler, herunder flyangrep, for å påse at Sikkerhetsrådets vedtak etterleves, og for å forsvare FN-styrkenes handlefrihet. Enigheten om at de fire gjenværende "sikre" områdene må få en reell beskyttelse - er av særlig betydning.

Påfølgende vedtak i NATO innebærer at det etter anmodning fra FN vil bli iverksatt omfattende flyangrep mot de serbiske styrkene dersom de angriper eller truer med å angripe Gorazde, Sarajevo, Tuzla eller Bihac.

Dobbeltnøkkel-prinsippet FN/NATO for godkjennelse av slike operasjoner er effektivisert, uten at FNs overordnede ansvar er berørt.

NATO spiller selvfølgelig fortsatt ingen selvstendig rolle i konflikten, men yter på anmodning støtte til FN.

Det er positivt at det også synes som det er politisk vilje til å sette inn ekstra ressurser for å sikre UNPROFOR. Den multinasjonale utrykningsstyrken (RRF) er et viktig bidrag i denne forbindelse. Deler av den er stasjonert på Igman-fjellet ved Sarajevo for å beskytte humanitære hjelpesendinger inn til byen. FN har foretatt en viss omgruppering og konsentrasjon av styrken for å gjøre den mindre sårbar for gisseltaking og andre former for press.

FN-styrken spiller fremdeles en positiv rolle i det tidligere Jugoslavia. En tilbaketrekking bør søkes unngått i dagens situasjon. FNs nærvær er i stor grad en forutsetning for det humanitære hjelpearbeidet, og vårt primære mål må derfor være å videreføre så mye som mulig av FNs nåværende operasjon.
Presset på FN-styrkene kan alikevel bli så stort at de ikke får utført sitt oppdrag, eller at deres sikkerhet svekkes i uakseptabel grad. Dersom FN skulle be om det, er det kun NATO som vil være i stand til å planlegge og gjennomføre en uttrekkingsoperasjon på en betryggende måte.
Når det gjelder vår deltakelse i UNPROFOR, besluttet Regjeringen med Stortingets tilslutning allerede før sommerferien å forsterke vårt bidrag - for å øke styrkens evne til å utføre sitt oppdrag i en vanskelig situasjon. Beslutningen omfatter nærmere 70 mannskaper til transportsikrings-oppdrag i Tuzla-området. Mannskapet vil være oppsatt med personellkjøretøyer og bombekastere.

Ved en eventuell FN-beslutning om tilbaketrekking av alle eller deler av fredsbevarende styrkene fra det tidligere Jugoslavia, vil Norge bidra med inntil 378 personer, hvorav et infanterikompani på 177 personer.
Det norske personellet vil bli rekruttert på grunnlag av frivillighet.

Det vil være FN som eventuelt vedtar en tilbaketrekking av FN-styrkene, for deretter eventuelt å anmode NATO om støtte til en slik operasjon. Det er kun i tilfelle en slik beslutning fattes og FN anmoder NATO om å lede en slik tilbaketrekking, at et norsk styrkebidrag vil være aktuelt.

La meg imidlertid få lov til å understreke at konflikten i det tidligere Jugoslavia bare kan finne sin varige løsning ved forhandlingsbordet. Det internasjonale samfunns opptreden - med dette mål for øyet - må samordnes i størst mulig grad. Opptrappingen av konflikten har satt FNs engasjement på en alvorlig prøve.

Skulle FN bli tvunget til å trekke seg ut, vil dette svekke FNs anseelse som konfliktløser generelt. Norge støtter derfor bestrebelsene for å finne en politisk løsning , og øver i tråd med dette press på partene i konflikten. En forhandlingsløsning vil være en viktig og nødvendig vitamininnsprøytning i arbeidet for å etablere levedyktige samarbeidsordninger på det sikkerhetspolitiske området i Europa.

Nordisk samarbeid

I tråd med de politiske endringer de siste år med nye typer samarbeid i Europa, er også det nordiske samarbeid på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området under utvikling. Fra å være begrenset til FN-spørsmål for et par år siden, preges de nordiske forsvarsministermøter i dag av diskusjoner om konkrete fellesoppdrag i FN og et vidt spektrum av sikkerhetspolitiske emner. Sveriges og Finlands medlemskap i EU og status som observatører i VEU vil representere en ny åpning mot Europa for Norges naboland. Det er i alle de nordiske lands interesse å bygge videre på de positive elementer i samarbeidet.

Sverige og Finlands deltakelse i PfP-programmet innebærer at også militære aktiviteter på fellesnordisk basis eller med deltakelse fra enkelte nordiske land vil kunne finne sted innenfor rammen av PfP. Det er i norsk interesse å medvirke til samarbeidsformer som f eks utvikling av ulike kategorier av militære øvelser hvor Sverige og Finland deltar.

En annen illustrasjon av det nordiske samarbeid er den felles innsats som gjøres for å bistå de baltiske land i opprettelsen av en fredsbevarende bataljon. Jeg ser dette som et ledd i en viktig prosess hvor vi lærer om og av hverandre, innad i Norden og mellom Norden og de baltiske land. En viktig side ved dette arbeidet er å synliggjøre overfor Russland at samarbeid tett opp til russisk territorium ikke fører til økte trusler og økt spenning. Snarere tvert i mot. I denne forbindelse vil jeg også nevne avtalene som ble inngått i forrige uke med de tre baltiske stater, avtaler som regulerer forhold om kontakt og samarbeid i aktuelle forsvarsspørsmål.

Omstilling i Forsvaret

Forsvaret er det sentrale sikkerhetspolitiske virkemiddel for Norge, og Forsvarets framtidige organisering og virksomhet må dimensjoneres med sikte på å ivareta våre sikkerhetsinteresser på bred basis. Det betyr blant annet at Partnerskap for Fred-relaterte tiltak i økende grad blir aktualisert. Likeledes deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Samtidig er det avgjørende at Forsvaret opprettholder evnen til å sikre et troverdig forsvar av norsk territorium i fellesskap med allierte lands styrker.

For å oppnå dette er det Regjeringens overordnede mål å gjennomføre den krigsstruktur som Stortinget sluttet seg til gjennom behandlingen av Stortingsmelding nr 16 (Langtidsmeldingen). Det skal vi klare gjennom solide, men realistiske budsjettrammer.

Den anbefalte krigsstruktur bygger på det forsvarskonsept som har vært retningsgivende i hele etterkrigstiden, hvilket innebærer at vi skal ha et balansert forsvar. Det skal inneholde de fleste hovedkomponenter som inngår i moderne væpnede styrker. Et balansert forsvar er av Regjering og Storting vurdert til å være en forutsetning for at Norge skal ha evnen til å opprettholde invasjonsforsvar i en landsdel. Ut fra den nåværende sikkerhetspolitiske situasjon knyttes denne evnen i utgangspunktet til Nord-Norge. Det er lagt vekt på evne til mobilitet, slik at styrkene, om nødvendig, kan flyttes til andre deler av landet.

Vi er i rute i omstillingsprosessen, og har gjennomført de forutsatte og vedtatte organisasjonsendringene så langt. Derfor har vi evnet å redusere driftsutgiftene mer enn Langtidsmeldingen forutsatte. Vi har dermed kunne dreie kostnadene fra drift til investering slik det var forutsatt. På sikt vil det gi oss, riktignok et kvantitativt mindre, men et kvalitativt bedre forsvar enn det vi har i dag. Et forsvar som fullt ut tilfredsstiller de krav som stilles for å kunne operere i et moderne stridsmiljø.

Forsvaret har så langt vist at de er i stand til gjennomføre endringene på en forsvarlig og planmessig måte. Det gjøres en solid og imponerende innsats i alle Forsvarets organisasjoner. Det er grunn til å berømme, ikke bare Forsvarets øverste militære ledelse, men hele organisasjonen for evne og vilje til å ta meget vanskelige løft i den omfattende omstillingsprosessen.

Avslutning

Jeg nevnte innledningsvis at de senere år har vært preget av sikkerhetspolitisk turbulens, og alt tyder på at det vil vedvare. Norge står overfor viktige utfordringer når det gjelder å sikre våre framtidige sikkerhetspolitiske interesser. Vi må både støtte opp om NATOs nye oppgaver og samtidig bidra til at Alliansens kjernefunksjoner ikke utvannes. Vi vil arbeide målrettet for å styrke Norges innflytelse i viktige flernasjonale fora, og samtidig styrke våre bilaterale forbindelser. Viktige land i den forbindelse er de NATO-allierte som har forsterkningsforpliktelser overfor Norge.

Mye har endret seg de senere årene, og Norge har langt på vei tilpasset seg endrede internasjonale rammevilkår. Utfallet av folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU innebærer at vi for første gang ikke er med i alle de fora som tar beslutninger som påvirker landets sikkerhet. Både i NATO, FN og OSSE foregår det dessuten en omfattende koordinering mellom EU-landene, og mellom EU og sentrale aktører som USA, og i enkelte tilfelle Russland. Utfordringen er nå å innrette oss slik at vi fortsatt kan påvirke innholdet i beslutninger som berører våre interesser.

I den grad EU inntar en annen posisjon enn oss, stilles det krav til ekstra årvåkenhet, og svært ofte mer ressurser, skal vi ha håp om å få gjennomslag for norske interesser. Vi kan ikke forvente at andre land vil tale vår sak i enhver sammenheng.

For meg har det vært en betydelig overraskelse at så mange med sikkerhetspolitisk og militær bakgrunn fremdeles er av den oppfatning at det norske forsvar kun skal beskjefte seg med forsvaret av norsk territorium. Gjennom aktiv deltakelse kan vi forhindre at konflikter i Europa og verden utvikler seg til kriger. Fred i Europa betyr også fred i Norge.

---

Lagt inn 22 august 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen