Det pågår for tiden en viktig diskusjon både i Regjeringen og i Ap og i det politiske og faglige miljøet generelt om disse spørsmål. Mange brikker er ennå ikke kommet på plass.

Selv har jeg bakgrunn fra lokalpolitikken i Oslo, der jeg blant annet har sittet 20 år i bystyret, har vært leder av kontrollutvalget og for helse- og sosialkomiteen. Det gir selvsagt en del erfaringer og tanker om behovet for fornyelse av offentlig sektor både når det gjelder fordeling av oppgaver mellom kommune, fylke og stat og om behovet for tjenester. Ikke minst har spørsmål forbundet til helsetjenester gjennom flere år stått sentralt i moderniseringsarbeidet.

Det er viktig for oss som skal gjennomføre fornyelsen i offentlig sektor å være i dialog med dere som tillitsvalgte i fagbevegelsen. Som tillitsvalgte både i offentlig og privat sektor har dere en viktig oppgave i å ivareta medarbeidernes interesser i omstillingsprosesser, og ikke minst å bidra til å skape trygghet på arbeidsplassen. Alle har et ansvar for aktivt å medvirke til endringsprosesser når slike grep blir nødvendige. Vi har felles interesse av en livskraftig , sterk og framtidsrettet offentlig sektor med høy legitimitet i befolkningen. Vi må være lydhøre for folks vurderinger av kvaliteten på de tjenester som ytes. Innsats og holdninger til eget arbeid vil derfor også prege det bildet brukerne får av offentlig sektor.

Visjoner for fornyelsesarbeidet

Den enkeltes - og virksomhetenes - evne til omstilling og vilje til å utvikle fleksible løsninger som fanger opp nye og ulike behov, står sentralt i fornyelsesarbeidet. Dette forutsetter imidlertid at rammene er slik at de som ser hva som bør gjøres, også kan få gjennomslag for dette når beslutninger skal fattes. Vi er derfor veldig opptatt av at vi gjennom forenkling og endring av regelverk og gjennom delegering av oppgaver og fullmakter får større rom for lokalt tilpassede beslutninger.

La meg trekke fram regjeringens visjon om offentlig sektor:

Vi ønsker en offentlig sektor som bidrar til utjevning av levekår, fordi vi tror at et samfunn med små forskjeller er et bedre samfunn enn et samfunn der forskjellene mellom folk er store.
På enkelte sektorer skal vi ha et tjenestetilbud som er likt for alle, uavhengig av kjønn, inntekt og bakgrunn. Det fine med en offentlig skole og et offentlig helsevesen er nettopp at alle møter det samme tilbudet. Dette er en verdi vi vil ta vare på.
Brukerne har krav på innsyn. Det skal være klart hvem som har ansvar, hvem som fatter beslutninger og på hvilket grunnlag. Brukerne skal vite hvor de skal henvende seg. Det betyr tilgjengelighet.
Offentlig sektor skal levere tjenester av høy kvalitet og med en fornuftig ressursbruk.

- Lover og regler som retter seg mot kommunesektoren skal endres og forenkles for å styrke det lokale handlingsrommet og dermed lokaldemokratiet. I dag er det for mye overstyring og regulering. Norske kommuner må i dag etterleve over 6000 lover og bestemmelser..

Utgangspunkt – behovet for omstilling

Det er avgjørende for å nå våre politiske mål at vi har en sterk og velfungerende offentlig sektor. Vi er helt avhengig av å ha et velsmurt styringsapparat, ansatte med oppdatert kunnskap, en kvalifisert saksforberedelse, en upartisk lovanvendelse og en rekke andre funksjoner som en god forvaltning ivaretar. En sterk offentlig sektor er vårt viktigste virkemiddel for å trygge velferden og for å virkeliggjøre visjonen om like muligheter for alle.

Når jeg sier at forvaltningen skal være sterk, så mener jeg ikke at den nødvendigvis skal være stor, men at den skal være i stand til å omstille og fornye seg fortløpende. Det er dette som er kjennetegnet ved en sterk offentlig sektor. Dette er nødvendig for å holde tritt med endringene i rammebetingelsene nasjonalt og internasjonalt. Vi må alltid ha for øyet at etablerte ordninger og institusjoner til syvende og sist bare er virkemidler, ikke mål i seg selv. De må kunne bygges om hvis de ikke lenger tjener sin hensikt. Hvis vi derimot unnlater å fornye i takt med endrede behov, vil offentlig sektor lett komme i miskreditt blant folk flest, og da kan det bli uunngåelig med brå og smertefulle omstillinger både for ansatte og publikum. Det er en utvikling som Regjeringen vil unngå.

I årene som kommer må vi som nasjon forberede oss på store utfordringer i forhold til vår evne til omstilling og fornyelse. Riktig nok er vi heldig stilt, for vi er jo ikke nødt til å kutte i offentlig sektor pga budsjettunderskudd og økende statsgjeld, slik andre land har måttet gjøre. Derimot må vi være forberedt på nedgang i oljeinntektene og færre yrkesaktive, samtidig som en kommende eldrebølge vil kreve økte uttellinger både i form av offentlige tjenester og pensjonsytelser. Summen av dette vil innebære et sterkt økende press på offentlige budsjetter i framtida. Men også på kort sikt blir den budsjettmessige handlefriheten betydelig redusert. Vi ser allerede i dag at utgiftene til Folketrygden øker kraftig. Dette tilsier at vi også må finne oss i å bruke de ressursene vi har på en annen måte. Dette kan for eksempel gjøres ved å overføre ressurser fra administrasjon til tjenesteyting. Arbeiderpartiet har en felles interesse med fagbevegelsen i å sikre full sysselsetting. Vi har nå mangel på arbeidskraft i flere sektorer, blant annet innenfor helse og utdanning. En viktig oppgave for både LO og Regjeringen blir da kort og godt å bidra til at arbeidskraften kan flyttes mellom sektorer og virksomheter, slik at den kommer dit den trengs mest. Dette må selvsagt skje på en måte som skaper trygghet for den enkelte.

Men vi må også spørre oss om vi gjør de rette tingene.

På samme måte som øremerkede midler kan være viktig for nye innsatsområder, men i mindre grad når oppgavene er godt forankret, kan behovet for kontroll og tilsyn variere over tid og avhengig av virksomhetenes egen kompetanse, kontrollrutiner, ressurser m v. Så lenge vi har fokus på resultatene bør vi kunne tillate oss større differensiering når det gjelder hvilke virkemidler vi tar i bruk til enhver tid. Noen utfordringer er mer sammensatt og krever en mer samordnet og målrettet innsats på tvers av etater og sektorer. Et eksempel på dette er behovet for å forebygge utgiftsvekst i uføretrygden.

Samtidig med at samfunnsøkonomien fordrer at vi effektiviserer og fornyer offentlig sektor, kan vi regne med at det stadig vil bli reist krav til det offentlige om å tilby flere typer tjenester. Kravene til kvalitet vil øke . Dette tilsier at vi må satse sterkere på brukernes behov i offentlig forvaltning og tjenesteyting.

Mål for fornyelsesarbeidet

Utfordringen blir å få mer tjenesteproduksjon ut av de ressurser som stilles til disposisjon - både i form av bedre kvalitet og billigere løsninger, uten at de ansatte blir en salderingspost som skal møte umulige arbeidskrav. Som hovedansvarlig for forvaltningspolitikken har Arbeids- og administrasjonsdepartementet et spesielt ansvar for å sette forvaltningen i stand til å møte utfordringene på en god måte. Vi ønsker derfor å fokusere på følgende hovedmål, nemlig;

å fornye, omstille og effektivisere forvaltningen slik at den kan fungere godt i takt med økonomiske muligheter, samfunnets krav og befolkningens forventninger.

Hovedmålet kan vi i første omgang dele i tre: Det omfatter som nevnt

For det første å overføre ressurser fra administrasjon til tjenesteyting og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov
For det andre å effektivisere ressursbruken på alle nivåer
For det tredje å innrette offentlige tjenester i større grad etter brukernes ulike behov og ønsker, altså sterkere brukerorientering.

Program for fornyelse

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal arbeide med fornyelse av offentlig sektor. Vi har valgt å satse på fire områder som vi skal jobbe særlig med i det som vi har kalt "program for fornyelse". Jeg vil kommentere disse og gi eksempler på hva hvert enkelt programområde kan inneholde. Jeg velger å starte med det poenget som vel er det mest grunnleggende for enhver offentlig forvaltning, nemlig at forvaltningen er til for brukerne, ikke omvendt.

Brukerens behov i fokus

Det er et mål at tjenesteytingen skal være tilpasset den enkelte, at saksbehandlingstiden er så kort som mulig, at det er god tilgjengelighet på de offentlige tjenestene og at utøvelse av myndighet skjer på riktig nivå.

Hvordan kan vi innrette offentlige tjenester mer i tråd med brukernes ulike behov og ønsker? Folk stiller større krav til det offentlige enn før, både mht. tilgjengelighet, samordning, kvalitet, individuell behandling osv. Dette er en utfordring vi ikke kan unnslå oss.

Her har vi den fordel at vi kan bygge videre på en del prosesser som er godt i gang. Blant annet fortsetter vi arbeidet for å få etablert offentlige servicekontorer lokalt, slik at disse kan være en serviceinnstilt og samlokalisert førstelinje både for statlige og kommunale tjenester. I Akershus er vi faktisk kommet så langt at alle kommuner regner med å ha etablert offentlige servicekontorer innen første halvdel av 2001. I tillegg har en rekke andre kommuner rundt om i landet planene klare .Offentlige servicekontorer kan bli et veldig viktig tiltak for å opprettholde og utvikle offentlige tjenester i distriktene.

Vi skal også videreføre det som er satt i gang av skjema- og regelforenklingsprosjekter. Dette er av potensielt stor verdi for næringslivet, særlig småbedriftene, men også en god hjelp for den enkeltes møte med forvaltningen. Det samme gjelder for øvrig arbeidet med serviceerklæringer. Dette er viktig for at hver enkelt leder og ansatt i den enkelte offentlige virksomhet skal kunne ta del i fornyelsen og kjenne ansvaret for å forbedre ytelsene i forhold til brukerne.

Det ligger store muligheter i en mer målrettet bruk av IT, både når det gjelder organisering og oppgaveløsning, særlig innen virtuell tjenesteyting. Et økende omfang av tjenester kan ytes uavhengig av avstand og åpningstider, og teknologien åpner for omfattende spesialisering innen de større etatene. Vi vil jobbe for en "døgnåpen forvaltning" som vil gi brukerne tilgang til elektronisk informasjon og tjenester fra det offentlige 24 timer i døgnet, 7 dager i uken.

Lokal frihet og bedre oppgavefordeling

Målet med dette området er å sikre en effektiv og brukertilpasset tjenesteproduksjon og oppgaveløsning både sentralt og lokalt. For at vi skal få til demokratiske og effektive løsninger tilpasset lokale behov, må den statlige detaljstyringen reduseres. Vi må også vurdere oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene og fornye offentlig sektor lokalt slik at den blir i stand til å løse nye oppgaver.

Vi har bygd opp en omfattende offentlig sektor i Norge. Det har vært viktig for å nå de velferdsmål vi har satt oss. Men jeg tror vi må erkjenne at det i dag er for mange enheter til å kunne snakke om en rasjonell forvaltningsstruktur. Det gjelder både antallet kommuner og fylkeskommuner, og floraen av statlige myndigheter. Det er på tide å se kritisk på arbeidsfordelingen både mellom og innenfor nivåene i forvaltningen. Dette gjelder også fylkesmannsembetene og staten sentralt. Formålet er å effektivisere, fjerne overlapping og forenkle det administrative apparatet. Oppfølgingen av Oppgavefordelingsutvalgets innstilling blir viktig i den sammenheng.

Det er også et viktig mål for regjeringens program for fornyelse av offentlig forvaltning at ressursene i størst mulig grad skal overføres fra sentralforvaltning og administrasjon, og ut til ytre etat der forvaltningen møter brukerne og mesteparten av tjenesteproduksjonen foregår. Dette vil bl.a. innebære et økt press for å legge ut nye oppgaver og flytte ut eksisterende oppgaver og dermed arbeidsplasser, til distriktene. Dette er et ambisiøst mål, men nødvendig. Men det er mange grunner og ikke bare arbeidsplasser som gjør at folk flytter fra utkantene og inn til byer og sentra. En forutsetning for å motvirke denne fraflyttingen er at viktige offentlige tjenester skal være tilnærmelsesvis like tilgjengelig og ha like god kvalitet over hele landet.

Vi må også se på muligheter for å slanke sentralforvaltningen. På departementsnivået kan vi bl.a. se på de administrative funksjonene; er det for eksempel effektivt at hvert departement skal ha en administrasjonsavdeling med IT-, personal- og andre støttefunksjoner, eller kan mer sentraliserte løsninger være aktuelt? Det bør også være mulig å føre mer ut til direktoratsnivået, slik at departementene kan avlastes og konsentrere seg mer om rollen som sekretariat for politisk ledelse. I denne sammenhengen bør vi også vurdere sammenslåinger av direktorater for å få til mer rasjonelle enheter og robuste fagmiljøer. Se for eksempel på landbrukssektoren, der fire virksomheter nå blir til ett direktorat. Strukturendringer i ytre etater bør også følges opp, slik som skatteetatens sammenslåing av lokale kontorer. Offentlige servicekontorer vil kunne ivareta førstelinjen lokalt når det skjer omstilling av statlige virksomheter.

Nå bør det understrekes at vi ikke bare skal fokusere på å slå sammen eller å trekke skarpere skiller mellom enheter, sektorer og forvaltningsnivåer. Behovet er vel så stort for samarbeid og samordning. Det er det samlede resultat som teller, ikke hva hver sektor eller forvaltningsnivå oppnår hver for seg. Samarbeid og samordning må derfor ikke bare være honnørord, men snarere noe som alle offentlige etater har et offensivt forhold til. På den annen side skal vi huske at sektoriseringen av forvaltningen er et uttrykk for at det kan være effektivt med spesialisering, med de muligheter dette gir for klare ansvars- og styringslinjer og faglig spisskompetanse. Men dette stiller desto større krav til helhetlig tilnærming på tvers av sektorgrenser og forvaltningsnivåer. Det er en stor utfordring for statlige organer å videreutvikle dialogen både seg imellom og i forholdet til kommuner og fylkeskommuner. I forholdet til kommunesektoren må vi få mer likeverdighet mellom partene, med utgangspunkt i mer partnerskap og større kommunal innflytelse. Den konsultasjonsordning som er etablert mellom staten og Kommunenes Sentralforbund om kommunal og fylkeskommunal økonomi er et eksempel på ett skritt i denne retning.

Det er en utfordring å finne en bedre balanse mellom omfang og metoder for statlig styring av kommunesektoren og et levende lokalt folkestyre. Her er det behov for å utvide fullmaktene for den oppgaveløsning som legges til kommuner og fylkeskommuner. Dette gir større mulighet for tilpasning til brukernes behov lokalt, men innebærer samtidig at det må være aksept for større ulikhet mellom de løsningene som velges lokalt. Men vi vet alle at sektorinteressene kan være sterke, og at det ofte er vanskelig å få gjennomslag for utvidede fullmakter fra sentralt nivå.

Mer ansvarlige og effektive enheter

Vi har satt oss som mål å overføre mer ansvar og myndighet til lokalt nivå, også innenfor staten. Dette sammen med at ny teknologi tas i bruk og at det legges bedre til rette for samordning og rolleavklaring, vil forhåpentligvis gi som resultat at vi i større grad gjør de rette tingene. Slik kan vi få en mer effektiv utnytting av ressursene.

I et styringsperspektiv er poenget her at vi ikke lenger kan satse på at alt skal kunne styres sentralt, og at statsrådene skal stå til ansvar for alt Eks. FATIMA og vegkontoret i Finnmark.

Vi må erkjenne at endringstempoet er så høyt, og at relevant kunnskap endrer seg så raskt, at vide fullmakter og ansvar må gis til den som vet hvor skoen trykker. Dette er viktig for best mulig å møte lokale brukerbehov og for å få mest mulig ut av ressursene. Hvis ikke, blir kvalitet og kapasitet skadelidende. Det vil også undergrave tilliten til offentlige løsninger.

Noen vil kanskje si at delegering åpner for større forskjeller i tjenestetilbudet. Ja, det er mulig – tilpasning til lokale forhold vil innebære at tilbudene varierer fra kommune til kommune. Men bør det da ikke være slik at folk merker forskjellen ved å bo i en AP eller Frp-tyrt kommune? Forhåpentligvis får vi ved det en fornyet interesse for lokalpolitikken med på kjøpet.

Vi ser nå en tiltakende tendens til at offentlig tjenesteproduksjon vurderes organisert som selskaper. Et eksempel er sykehusene. Sørensen-utvalgets flertall anbefalte som kjent offentlig eid selskap som hovedalternativet til dagens organisering av sykehusene. Flertallet i Mjøs-utvalget, som har sett på organiseringen av universitets – og høgskolesektoren, er enda klarere og foreslår at våre høyere utdanningsinstitusjoner skal organiseres som særlovsselskaper. Valg av selskapsformer vil bli et viktig, men vanskelig diskusjonstema i tiden framover.

Utviklingen av det norske samfunn har vært preget av et samspill mellom offentlige og private aktører. Blant annet kan nevnes boligkooperasjonen som vår kanskje viktigst medspiller på boligmarkedet.. To tredjedeler av legene i primærhelsetjenesten driver på privat basis. Flertallet av barnehagene er private, drevet av foreldre, bedrifter eller organisasjoner osv.

Denne type arbeidsdeling skal vi fortsette med. Men det må være helt klart at det er uaktuelt for denne regjeringen å åpne for private løsninger som gjør at det er lommeboka som avgjør om man får tilgang til grunnleggende velferdstjenester.

I fornyelsesarbeidet må vi også skille bedre mellom statens ulike roller, eksempelvis rollene som eier, myndighet og kontrollør. En mer atskilt organisering av slike roller som kan komme i konflikt med hverandre, vil kunne styrke tilliten til at statens beslutninger er fattet på legitimt grunnlag. Dette gjelder særlig når staten driver virksomhet i et marked med private konkurrenter.

En forutsetning for at vi skal lykkes i arbeidet er motiverte og kompetente ledere og ansatte

Det er viktig at ledere og ansatte får anledning til å utvikle seg rent faglig og med hensyn til evnen til å omstille seg. Vi ønsker å nå dette målet ved å åpne for lokal tilpassing og mer fleksible løsninger når det gjelder ledelse, lønns- og personalpolitikk og arbeidsformer.

Jeg har påpekt behovet for delegering, fristilling og ansvarliggjøring. Nøkkelen til å realisere dette på en god måte er å påvirke ledelsesfunksjonen. Et hovedpunkt er at samtidig som lederne gis videre fullmakter, må vi også stille større krav. Vi vil vurdere å etablere mer kontraktslignende avtaler med lokale virksomhetsledere. I så fall kan vi stille reelle resultatkrav med påfølgende belønning av ledere når det kan dokumenteres gode resultater. På den annen side må det da selvsagt også gis en utvetydig tilbakemelding når resultatene ikke blir som forventet. Ansvar uten konsekvens er ikke noe egentlig ansvar.

Vi har en betydelig jobb å gjøre for å utvikle gode nok systemer for resultatvurdering. Dette innebærer blant annet å identifisere de sidene ved resultatoppnåelsen som lokale virksomhetsledere faktisk har mulighet til å påvirke gjennom godt lederskap og riktige beslutninger.

Fornyelse kan ikke bare rettes mot strukturene, men må også omfatte en bedre utnytting og utvikling av de menneskelige ressursene. For å få til en varig fornyelsesprosess bør det legges større vekt på de ansattes motivasjon og evne til omstilling, og det må i større grad tas i bruk fleksible arbeids- og organisasjonsformer som legger til rette for ansvarliggjøring, kreativitet og samarbeid. Vi har et hierarkisk og til dels statisk organisasjonsmønster. Det gir trygghet når enkeltsaker skal behandles, men det blir lett en tvangstrøye når det er behov for å jobbe på tvers av organisatoriske grenser. Vi må stimulere til mer bruk av nettverk og prosjektorganisering, også på tvers av sektorgrenser. Til dette hører også å arbeide nærmere og i dialog med de ansatte og deres organisasjoner. Alt dette vil bidra til å gjøre forvaltningen mer attraktiv for dyktige folk, noe som kan bli ganske avgjørende for om offentlig sektor også i framtida skal klare å holde det kvalitetsnivå som forventes.

Oppgavefordelingsutvalgets innstilling – Regjeringens oppfølging av saken

Oppgavefordelingsutvalgets innstilling, som forelå i juli i år, har ført til atskillig politisk debatt om oppgavefordelingen mellom våre tre forvaltningsnivåer – stat, fylkeskommune og kommune. Debatten foregår ikke minst i Arbeiderpartiet. Konklusjonene i partiet vil få konsekvenser for fornyelsesarbeidet i offentlig sektor. Som kjent vil disse spørsmålene bli behandlet på Aps landsmøte i november, som ledd i nytt partiprogram.

Oppgavefordelingsutvalgets opprinnelige mandat forutsatte at det var selve oppgavefordelingen som skulle vurderes, ikke antallet nivåer og størrelsen på enhetene. Mandatet bli utvidet i desember 99 til også å gi en vurdering av antallet forvaltningsnivåer og av oppgavenes plassering i den forbindelse.

Utvalgets tilrådinger kan inndeles i tre hoveddeler:

Utøvelse av statlig styring
Organisering av det regionale nivået
Enkeltspørsmål om oppgaveplassering som ikke er dekket i øvrige punkter

Når det gjelder utøvelse av statlig styring sier utvalget at de samlede effekter av all detaljstyring på enkeltsektorer (øremerking, lovregler, retningslinjer, rapporteringskrav m v), er negativ og går ut over effektivitet, helhetshensyn, oversiktlighet og mulighet for lokal og regional tilpasning. Det mener at omfanget av statlig tilsyn og kontroll bør kunne reduseres, uten at det går ut over hensynet til rettssikkerhet. Denne konklusjonen er helt i samsvar med Regjeringens synspunkter om å redusere detaljstyringen av kommunesektoren.

Kommunene og fylkeskommunene er de viktigste aktører i produksjonen av offentlige velferdstjenester. I utvalgets mandat, også før utvidelsen, var det lagt opp til at fylkeskommunen skulle vurderes særskilt. Den utførte evalueringen av fylkeskommunene har tatt for seg fylkeskommunen både som demokratisk arena, som tjenesteprodusent og som regional utviklingsaktør. Resultatet er kort fortalt at fylkeskommunen som demokratisk arena – anno 2000 – ikke er blitt den demokratiske nyvinningen som mange så for seg da fylkeskommunen ble etablert i nåværende form i 1976. Som tjenesteprodusent får fylkeskommunen stort sett god karakter for sin rolle innenfor videregående opplæring, mens den i mindre grad har lykkes innenfor helsesektoren, som jo er den virkelig tunge oppgaven. Når det gjelder rollen som regional utviklingsaktør mener utvalget at den ikke har lykkes særlig godt fordi den har manglet konkrete virkemidler og gjennomføringsansvar og ikke i tilstrekkelig grad satt fokus på disse oppgavene.

Dette gir i sum ikke den beste attest.

Hva mener så utvalget at man bør gjøre med det regionale nivået? Et stort flertall i utvalget foreslår som kjent å styrke det regionale folkevalgte nivået ved å tilføre nye oppgaver og utvide fullmakter og handlingsrom. Dette kalles utviklingsmodellen. Flertallet mener altså at vi trenger et regionalt nivå, som i dag, men anbefaler noe større enheter – 10-15 i tallet. Et flertall mener for øvrig ansvaret for sykehusene bør ligge på det regionale nivået, mens et mindretall mener staten bør overta dette ansvaret. Av andre modeller for organisering på regionnivået har utvalget pekt på en såkalt samarbeidsmodell, som er noe mindre ambisiøs enn utviklingsmodellen, og en landsdelsmodell med 5-7 enheter.

Utvalget har også skissert en såkalt tonivå-modell, der dagens fylkeskommuner avvikles og det innføres en forvaltningsordning basert på to nivåer. Denne modellen forutsetter overføring av fylkeskommunens oppgaver til staten og kommunene.

Dette er vanskelige spørsmål, som vi alle trenger tid på å vurdere. Det finnes ingen opplagte løsninger som vil få allmenn tilslutning. Tvert imot må vi her veie ulike verdier mot hverandre, med tilhørende politisk debatt. Mitt første inntrykk er at tilrådingene fra Oppgavefordelingsutvalget er lite spenstige. Utvalget har valgt å støtte opp om og videreføre hovedtrekkene i dagens trenivå-modell, selv om denne hittil har vist seg mindre vellykket. På den annen side kan vi ikke se bort i fra et revitalisert regionalt nivå kan gi brukbare resultater. Men, som det har vært hevdet at mange, må vi nå arbeide for å få konkretisert hva de ulike modellene vil innebære i praksis. Spesielt er det viktig å gå nærmere inn på tonivå-modellen, som er det forslaget som avviker mest fra dagens system .AAD vil sammen med andre berørte departementer ha et særlig ansvar for å vurdere hvordan ulike modeller vil påvirke statens egne ansvarsområder og hvordan forholdet til kommunesektoren skal ivaretas.

I Arbeiderpartiets programarbeid uttaler et flertall i sentralstyret under overskriften "Reformer i offentlig forvaltning" at det er nødvendig med en grunnleggende reform av ansvars- og oppgavefordelingen i den offentlige forvaltningen.

Flertallet sier blant annet om dette:

Staten må omorganiseres. Vi ønsker ikke en større stat, men en bedre organisert og tydeligere stat.
Det må bli mindre detaljregulering av kommunene. Flere oppgaver må desentraliseres til kommune.
Kommunene må settes bedre i stand til å bli det mest sentrale leddet i velferdssystemet vårt….
Eierskapet til sykehusene må overføres til staten.

Det framgår av vedtaket at det fortsatt vil være behov for et politisk styrt regionalt nivå for å ta seg av oppgaver som kommunene ikke kan løse hver for seg, enten gjennom interkommunale samarbeidsløsninger, eller gjennom en slanket fylkeskommune/annen regional enhet.

Jeg skal ikke her spekulere i hva Aps landsmøte vil konkludere med, men det er åpenbart at det vil bli en interessant debatt.

Avslutning

Statsministeren Stoltenberg sa ved tiltredelsen at offentlig sektor skal tjene alle, men kan umulig gjøre alt selv. Regjeringen vil fornye og styrke offentlig sektor i nær dialog med brukerne, lokale folkevalgte og i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Vi inviterer til en bred diskusjon om de løsninger som gir oss en mest mulig rettferdig fordeling av velferdsgodene og best mulig utnyttelse av ressursene.

Vi må redusere statens detaljstyring av kommunesektoren. Denne styringsformen er lite effektiv og bidrar til å svekke det lokale selvstyret.

Vi skal arbeide for en bedre oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Behandlingen av disse spørsmålene på Arbeiderpartiets landsmøte vil legge grunnlaget for Regjeringens politikk i arbeidet med fornyelse av offentlig sektor.

---------

Jeg ser fram til å høre synspunkter fra dere.

Statssekretær Marianne Seip Haugsnes

Ny offentlig sektor – Oppgavefordelingsutvalgets innstilling (Fylkeskommunens framtid)

Innlegg på Los fylkeskonferanse i Telemark 16. september 2000

Ny offentlig sektor –
Oppgavefordelingsutvalgets innstilling
(Fylkeskommunens framtid)