Regjeringens rådsmøter

Redigerte referater

Dette dokumentet inneholder redigerte referater fra de fire rådsmøtene Regjeringen har gjennomført i første halvår 1997.

• Rådsmøte om eldrepolitikken
• Rådsmøte om kompetansepolitikk
• Rådsmøte om næringspolitikk
• Rådsmøte om utenriks- og sikkerhetspolitikk

Rådsmøtene er ment å være et supplement til de ordinære politiske beslutningsprosessene. De skal bidra til ideskaping og gi innspill til sentrale spørsmål i den politiske debatten, gjerne på tvers av tilvante tenkemåter og problemoppfatninger. Rådsmøtene bør ha et framtidsperspektiv og kan også betraktes som et ledd i oppfølgingen av Regjeringens langtidsprogram.

Det organiseres en møteserie for hver vegg i Det norske hus, og det er foreløpig lagt opp til å avholde to rådsmøter pr. år for hver vegg. Statsministeren leder rådsmøtene, og planleggings- og samordningsministeren og de mest berørte fagstatsrådene deltar.

Rådsdeltakerne (20-25 personer) inviteres på bakgrunn av personlige forutsetninger som kreativitet, formell og reell kompetanse, erfaring som bruker eller yrkesutøver og deltakelse i samfunnsdebatten. Til sammen skal deltakerne avspeile bred kompetanse og erfaringsbakgrunn. Det legges samtidig vekt på å hente deltakere fra den landsdelen der rådsmøtet holdes.

Tema for hvert rådsmøte avgjøres av Regjeringen. Det mest berørte fagdepartementet har det operative ansvaret. Temaet formidles på forhånd til deltakerne i form av en del problemstillinger til gjennomtenking. Møtene har preg av uformelle rundebordskonferanser. Enkelte av deltakerne blir på forhånd bedt om å holde korte innledninger, før det åpnes for debatt. Møtene varer i ca. 7 timer og er åpne for mediene.

Etter hvert rådsmøte gjennomgår fagdepartementet de ideer og forslag som framkom på møtet. Behovet for oppfølging blir eventuelt vurdert i samråd med andre berørte departementer.

Planleggings- og samordningsdepartementet tar sikte på å publisere redigerte referater fra rådsmøtene hvert halvår. Referatene som er samlet i dette heftet gir etter vårt syn et godt bilde av de synspunkter som kom fram på de fire rådsmøtene, men vi gjør oppmerksom på at disse referatene ikke er forelagt rådsdeltakerne til godkjenning. Det er imidlertid mulig å bestille fullstendige utskrifter av det som ble sagt, fra det enkelte fagdepartement.

Oslo, august 1997
Bendik Rugaas
Planleggings- og samordningsminister

---

Rådsmøte om eldrepolitikken

Tromsø 19. mars
(Redigert referat)

Velstående eldre kan bidra til bedre eldreomsorg i framtida

Regjeringen må slutte å snakke om de eldre her i landet som en gruppe. Mange pensjonister tilhører en stadig mer kjøpesterk gruppe, som det offentlige ikke behøver å fokusere eller bruke ressurser på i samme grad som andre grupper eldre.

De fleste sitter med betydelig boligkapital når de kommer i pensjonsalder, eller når et stadium i livet da de får omsorgsbehov. Denne kapitalen bør kunne bidra til å sikre god eldreomsorg.

Dette var synspunkter og innspill som kom fram under møtet som regjeringen inviterte til i Tromsø 19. mars, om velferdspoltikken overfor de eldre.

«Må krangle med eldre»

—Ifølge både levekårsforskning, og det jeg kan se med det blotte øyet i min virksomhet, så bør regjeringen ikke snakke om eldre som ei gruppe, erklærte kommunerepresentant Steinar Barstad, Søndre Land.

—Vi er i ferd med å få en ny gruppe pensjonister som både er kjøpesterk og sterk på veldig mange andre måter, og som alle som driver reiseliv og underholdning og motebransje vil komme til å rette sin virksomhet mot i åra som kommer, jeg holdt på å si det nye eldremarkedet. Og denne gruppa her, den må det være lov til å ta en krangel med.

Han fremholdt at vi tar ikke gamle folk på alvor hvis vi ikke tar en krangel med den gruppa. Derimot er det all grunn til å fokusere på eldre kvinner og de som bor aleine, og det er ofte eldre kvinner.

—Enslige kvinner er definitivt den gruppa som ikke har fått billett, de har bare fått ståplass i velferdssamfunnet, og det er en skjebne de for det første ikke har fortjent. Og for det andre vil det ut fra et forebyggende siktemål være ganske mye å hente på å investere nettopp i den gruppa. For pensjonistene trenger og vil få en kvinnebevegelse.

«Bruk privat boligkapital»

—Mellom 80 og 85 prosent av befolkningen sitter med en betydelig boligkapital når de når pensjonsalderen, eller når et stadium i livet da de får et omsorgsbehov. Vi kan godt tenke oss at den boligkapitalen blir overført til arvingene 10-15-20 år før man faller vekk. Det kan tenkes at den boligkapitalen blir brukt til å sikre det den har vært brukt til å sikre resten av livet, sa Per Eggum Mauseth.

—Denne kapitalen kan nemlig gi armslag, frihet, valgmuligheter, og bli brukt til å være basis for en selvstendig bosituasjon i f. eks. borettslag, bokollektiv, sameie eller hva man måtte ønske, hvor det er en form for tilpassa service, en service som kanskje skifter i takt med folks skiftende behov. Det må motiveres til at boligkapitalen fortsatt blir brukt til å bo for.

Flere av innleggene pekte på sammenhengen mellom lokalpolitikken på ulike områder, der også eldretilbudene og velferdsomfanget henger sammen med boligpolitikken, nettverk og andre forhold som hindrer avhengighet.

Kjell Samuelsen mente at den langsiktige politikken bør ha plass for prøveløsninger de nærmeste årene, for at dette skal sikre dagens eldre og samtidig stake kursen for en eldrepolitikk som gir riktig fordeling og ressursbruk etter år 2010.

Vigdis Gjelsvik fra Norske Kvinners Sanitetsforening påpekte viktigheten av å utvikle boligområder som ikke er «sterile» som hun uttrykte det, i den forstand at de er uten handikappede, uten gamle, bare med familier med friske, vellykkede barn.

«Ikke bygg sykehjem!»

Steinar Barstad ga støtte til enerom, og kalte det billig og godt forebyggende arbeid innen eldreomsorgen.

Viste til regjeringens langtidsprogram der det legges opp til full sykehjemsdekning:

—Den beste måten å oppnå det på er antagelig ikke å sette i gang en storstilt sykehjemsbygging, men ved å fortsette å bygge ut tiltak og tjenestetilbud som hindrer at folk får behov for sykehjemsplass.

Barstad pekte på nødvendigheten av å gjøre det som er faglig og økonomisk fornuftig, men politisk kan være vanskelig å få til, nemlig ikke å gjennomføre strakstiltak som blir umoderne om få år.

—Den første store eldrebølgen er over om 7-8 år, og at det er for sent å sette i gang tunge løsninger som krever flere års planlegging og byggevirksomhet.

Effekten av hver krone som settes inn nå i eldreomsorgen vil være størst om de brukes til styrking av hjemmebaserte tjenester, bygging av omsorgsboliger og modernisering av sykehjem.

En annen nøkkel er stikkordet desentralisert, i det moderne eldreomsorg er desentralisert i nesten ekstrem grad. Det må den være fordi den skal erstatte funksjoner for service-institusjoner som har forlatt nærmiljøet. Nå må eldreomsorgen også erstatte sosiale nettverk og relasjoner i familie- og lokalmiljø.

Per Eggum Mauseth framholdt at god eldreomsorg henger sammen med andre sider av politikken, blant annet utformingen av det ytre miljø, der livsvilkår, forurensninger og boligspørsmål står sentralt. —Men det kan ikke gjøres til et boligspørsmål uten å ta med spørsmål om adekvat service.

Mauseth tok i den forbindelse fatt i at det ikke bare handler om eldreomsorg, men omsorg for mange grupper i samfunnet. De problemstillinger som gjelder eldre er like relevante for andre funksjonshemmede. De må inkluderes i denne debatten, sa Mauseth.

Lege Peter Hjort opplyste at det er 700.000 mennesker (18 % av befolkningen) i Norge med varig og vesentlig funksjonshemming. Av disse er halvparten eldre (over 65 år).

Må se helheten

Mauseth understreket at sosialsektoren og boligsektoren må innse at de har en felles arena, der oppgavene med å løse og dekke behovet for tilrettelagte boliger for funksjonshemmede, for folk med omsorgsbehov og for eldre er innbefattet.

Den pensjonerte entreprenøren Olav Selvaag var opptatt av at bygninger og anlegg ikke bør ta mer enn en tredjepart av ressursene, og to tredjeparter bør inngå i menneskelig omsorg. Han mente det feilaktig er innearbeidet en myte om at det som gjøres billig har dårlig kvalitet, mens forholdet svært ofte er det motsatte.

Anna Amdahl Fyhn pekte på at det fortsatt bør være en målsetting at de eldste i Norge skal få bo hjemme så lenge som de vil, og så lenge dette er forsvarlig.

Hun understreket også viktigheten av en såkalt «helhetlig tiltakskjede», der dagsentertilbud, trygghetsalarmer, omsorgslønn, institusjonstjeneste, korttidsplasser, avlastningsplasser og sykehjemsplasser inngår i helheten. Hensikten er å oppnå forutsigbarhet i eldreomsorgen. Hun reiste også spørsmål om hvorfor det må lages forskrifter rundt eldreomsorgen. Er det fordi eldreomsorgen ikke blir prioritert av politikerne og andre slik lovverket forutsetter?

Forebygge, ikke reparere

Peter Hjort, pensjonert lege og professor, pekte på at alderdommen preges av to helt forskjellige prosesser. Den ene er aldersprosessen, den andre er sykdom, og da særlig alderssykdommer som senil demens, hjerneslag, Parkinsons sykdom, åreforkalkning, benskjørhet og sukkersyke.

—Alle disse øker brått omkring fylte 80 år. Det er liten, men økende kunnskap om årsakene til alderssykdommene. Det betyr at det forebyggende arbeid er svakt utviklet. Eldre defineres som aldersgruppen fra 65-80 år. De over 80 er gamle. Den første gruppen utgjør 75 prosent, den siste 25 prosent av befolkningen i Norge i dag. De eldre har det bra, men ønsker høyere pensjoner. De gamle har økende problemer, og ønsker eldreomsorg. Et lyst sinn, trivsel og trygghet i hverdagen og sosial støtte, svarer de gamle selv på spørsmål om hvorfor der blitt så gamle. Forskning støtter godt oppunder at drømmen om den gode alderdom inneholder god nok helse, at man klarer seg selv og er selvhjulpen og et positivt sosial nettverk, samt fred i sinnet.

Sykehjemsbefolkningen, som er så skrøpelig, er allikevel et positivt utvalg, for nesten 90 prosent av deres årskull er døde.

Både pensjoner og omsorg

Egil Willumsen, leder for helseutvalget i Norsk Pensjonistforbund:

—Hovedspørsmålet er om man politisk legger til grunn at man skal makte både å videreføre pensjonsordningene rimelig bra og skaffe tilstrekkelige helsetjenester og pleie og omsorg til den norske befolkningen. Eller må vi foreta valg og legge oss på et lavere nivå? Det er store og økende forskjeller mellom enkeltindivider og mellom kommuner og fylker. Hvem setter standarden i norsk eldreomsorg?

Statsminister Torbjørn Jagland svarte slik:

—Ja, vi har som ambisjon å klare både folketrygden og en god eldreomsorg, og vi har faktisk muligheten til å kunne klare det.

Willumsen etterlyste også mer fokus på den psykiske helsa i den eldre delen av befolkningen, bl.a. fokus på de depressive sykdommene, og ikke bare senil demens.

Arne Nordøy mente at de som havner som korridorpasienter bak skjermbrett er dem som ikke har hatt det godt tidligere i livet heller, og at det innebærer en skjev fordeling.

Tove Wangensteen, Bærum kommune, ønsket at sykehjem i større grad må av-sykeliggjøres, og viste til at livet på sykehjemmene er langt mer enn sykdom. I det perspektivet forlangte hun hjelp i profesjonskampen, bl.a. fordi hun mente at sykepleierne er for enerådende som helse- og fagpersonell på sykehjemmene.

Også andre innlegg pekte på at profesjonskampen er en vanskelig sak å håndtere for å finne tverrfaglige og oppfinnsomme løsninger for et best mulig velferdstilbud.

Wenche Frogn Sellæg pekte på at forskjellene i kommunene er større enn man var klar over. Fra sin egen tid som sosialminister refererte hun til sjokket hun fikk over mangel på grunnlagsdata om de forhold som gjelder i eldreomsorgen, ikke minst da hun sto overfor det såkalte «eldreopprøret». Fortsatt er det ikke grunnlagsdata nok til å si at stortingsmeldingen om eldreomsorgen kommer med «sannheten». Frogn Sellæg tok opp det hun mente var typisk i at eldreomsorgen løser problemene under tvang når krisen oppstår, i stedet for i større grad å løse problemene i forkant.

«Eldre tas ikke alvorlig»

—Slik jeg opplever min hverdag blir ikke eldres helseproblemer tatt på alvor av den kommunale helsetjeneste. Helsetjenesten gir ikke de eldre med helseproblemer den nødvendige oppmerksomhet og den nødvendige tid, sa Sellæg, som likevel uttrykte tilfredshet med at regjeringen har satset et femårs-program for å utvikle geriatrien i Norge, og gitt 50 millioner kroner til dette. Sellæg pekte på at legenes interesse for eldres helseproblemer er skremmende lav. Også lege Peter Hjort hevdet at legene er i ferd med å melde seg ut av norsk eldreomsorg.

Bygderomantikk

Steinar Barstad, Søndre Land, mente at det er bygderomantikk å tro at små lokalsamfunn har tilstrekkelig evne til å vise omsorg og nabohjelp. Etter Barstads mening må det vektlegges å opprettholde og utvikle sosiale nettverk. Barstad var også opptatt av kompetanse i eldreomsorgen. Helse- og sosialtjenesten som ivaretar en stor del av eldreomsorgen er en kunnskapsorganisasjon, og det passer derfor godt at å si at satsing på eldreomsorg, er satsing på utdanning.

—Mange lever fortsatt i den villfarelse at helse- og sosialtjenestens allroundere driver med gulvvask og støvtørking, men faktum er at de driver omsorgsarbeid innenfor barnevern, eldreomsorg, overfor psykisk utviklingshemmede, psykiatriske pasienter og kreftbehandling. Det te må det tas høyde for i utdanningstilbudet.

Begravelse uten slutt

Gunn Alm, pårørendeforeninga for aldersdemente, Tromsø:

—Aldersdemens er den største utfordringen i eldreomsorgen, men det minst påaktede feltet når det gjelder forskning og utvikling. Antall aldersdemente er ca. 70.000, og innen år 2000 trengs 20 000 sykehjemsplasser som er øremerka denne pasientgruppa, hvis dagens pleie- og omsorgsnivå skal opprettholdes.

—Det føles som en begravelse som aldri tar slutt. Det er galt å blande grupper, altså fysiske syke eldre og aldersdemente. Pårørende trenger et støtte-apparat som fungerer. Doping av aldersdemente er et trist kapittel. Mange må si opp jobben for å være hjemme for å ta seg av en pleietrengende. Omsorgslønn er ikke for mye forlangt. Aldersdemente blir dopet for å få dem til å passe i vanlige sykehjemsavdelinger.

Åse-Marit Nygård, som representerer utviklingsprogrammet for aldersdemens, viste til at «ideologi-debatten» rundt integrering og segregering også må føres med de med praktisk erfaringsbakgrunn, ikke minst ut fra det faktum at 70 prosent av de som bor på sykehjem lider av aldersdemens, mens bare 10-15 prosent av sykehjemmene er tilpasset denne gruppen.

Trengs mer hjelp

Peter Hjort understreket at den eldre delen av befolkningen lever lenger og holder seg lengre friske enn 70-80-åringer for 10-20 år siden.

—Det er forklaringen på «eldrebølgen». Og da de lever lenger øker sjansene for alderssykdommer? Hvordan går det da med sykdomsbyrden?

—Det oppstår spørsmål om den politiske vurderingen av to prinsipielle mål. Det ene er å hindre for tidlig død, det andre er å hindre for tidlig sykdom. Det kreves satsing på det helsefremmende og forebyggende arbeid, og er mitt alternativ.

Marie Waale Nilsen, Statens eldreråd, unnlot ikke å gjøre oppmerksom på at hun gjerne hadde sett flere representanter for dem det gjelder som deltagere på rådsmøtet, altså brukerne av omsorgstjenestene. Det ville gitt anledning til en bedre belysning av dagens situasjon.

—Det å definere kvalitet er ikke vanskelig. Det vanskelige er manglende midler, manglende prioriteringer, manglende øremerking, og forskrifter som ikke fungerer. Statens eldreråds anbefaling til departementet gjennom mange år er en egen lov om pasientrettigheter og reaksjonsmuligheter overfor de kommuner som ikke overholder loven. Sammen med øremerkede overføringer er det det eneste som kan få kommunene til å yte en akseptabel, god eldreomsorg.

Nilsen mente at de eldre er blitt et marked, der privatiseringen griper om seg.

—Det er ikke akseptabelt at 75-80-åringer skal måtte ta lån for å bo. Avisene forteller om eldre på billigste anbud. Og fattigkommunene griper ideen. For å unngå det belastede ordet privatisering tyr man til et nyoppfunnet ord; konkurranse-utsetting.

Tor Inge Romøren, Folkehelsa, tok for seg problemstillinger rundt spørsmål om behovet for pleie og omsorg i framtida, og om tap av egenomsorg hos gamle kan forebygges.

Han viste til to begreper som forteller at miljøfaktorer kan påvirke overgangen både fra sunnhet til sykdom, fra sykdom til funksjonstap og fra funksjonstap til død. Med miljøfaktorer mente Romøren også helsevesen og eldreomsorg, og alt som kan påvirke overgangen mellom tilstandene, som personlige ressurser, familieressurser, bolig, hushold, nettverk.

—Kommer det sykdom, er det prosessene langs linjen med personlige ressurser og familieressurser som er det vesentligste når det gjelder å utvikle og påvirke hjelpebehovet.

Svaret på spørsmål om hjelpe- og omsorgsbehovet i framtida mente Romøren var, at en vet ikke helt sikkert, men at den kraften som virker til å forlenge tilstanden av hjelpeavhengighet vil være sterkest, og at behovet de gamle i Norge vil ha for hjelp, vil dreie seg om minst like lange perioder for den enkelte i gjennomsnitt i kommende eldregenerasjoner/like mange år, som hittil. Planleggingen må skje ut fra det, var Romørens anbefaling.

Svaret på det andre spørsmålet, om forebygging av tap av egenomsorg kom slik:

—Hvis dere skal forebygge tap, og gjøre det effektivt, så skal dere satse på ressurser som kan redusere tiden de eldre er i sykdomstilstander der det er vanskelig å si hvilken sykdom av flere som er årsaken til alvorlig hjelpeavhengighet.

Må tvinges til god omsorg

—Folk flest reagerer voldsomt på den nasjonale rikdommen og den kommunale fattigdommen, ifølge Marit Waale Nilsen fra Statens Eldreråd. Bare en lov om pasientrettigheter med reaksjonsmuligheter hvis loven ikke følges, sammen med økte øremerkede midler, kan endre den nåværende uholdbare situasjonen innen eldreomsorgen. Forutsetningen må være at pengene ikke går til andre formål, og regjeringen må ikke bare snakke om neste generasjons høye pensjonskrav og omsorgskrav og hoppe over dagens mange omsorgstrengende som lider seg gjennom uverdige forhold.

Egil Kjerstad oppfattet det slik at det er stor enighet om at det behøves betydelige ressurser i dag og i fremtiden, men at det er mange innvendinger mot hvordan eldreomsorgen er organisert på.

—Skal vi fordele mer penger til noe jeg ikke er sikker på fungerer skikkelig? spurte Kjerstad.

Han var ellers inne på at det å sørge for konkurranse ikke er det samme som privatisering, men nye måter å organisere virksomheten på. Det offentlige kan fortsatt ha kontrollen med virksomheten og driften videre.

—Vi trenger å finne de beste organisatoriske løsningene.

Tove Wangensten viste til at kommunene drøfter om hvordan det gapet som har oppstått mellom forventinger til eldreomsorgen og det som er realistisk i kommuneøkonomien skal reduseres? Hun svarte med at det er flere virkemidler, der privatisering eller konkurranse-utsetting er ett, informasjon til brukerne et annet, og at det offentlige som bestillere av tilbud og tjenester må dyktiggjøres. Så blir det et sekundært spørsmål om den praktiske gjennomføring og drift skal skje i kommunal eller privat regi.

Hun viste til et eksempel fra Bærum kommune i 1993, der sykehjemskøen ble fjernet i løpet av kort tid ved offensiv tenkning og handling.

Wangensten mente at det offentlige må ha som utgangspunkt at velferdsoppgavene kan løses bedre enn private kan gjøre det.

Makt til brukerne

—Kommunene må aldri gi slipp på styringen av strategiske kjerneområder innen eldreomsorgen. Så må hver kommune finne ut hva som er kjerneområdene hos dem, sa Wangensten.

Hun var forøvrig åpen for privatisering, gjerne via profesjonelle frivillige organisasjoner, som f. eks husmorlagene. Bruk av frivillige kan gi tjenestene økt kvalitet.

—Men det aller viktigste er at det offentlige må legge sine profesjonshender på ryggen, og tørre å gi makten over til brukerne av velferds- og omsorgstilbudene.

Råd og forslag:

• Lege og pensjonist Peter Hjort: Sats på helsefremmende og forebyggende arbeid i eldresektoren.
• Egil Willumsen i Norsk Pensjonistforbund: Det må etableres en nasjonal standard for eldreomsorgen.
• Per Eggum Mauseth: Boligkapitalen blant eldre kan brukes til forbedret eldreomsorg. Funksjonshemmede og andre grupper med store omsorgsbehov må innlemmes i den velferdspolitikk som legges overfor eldre, ikke minst med sikte på utforming av ytre miljø, der helhetlige bolig- og servicetilbud inngår som en viktig del.
• Wenche Frogn Sellæg: Vi må satse på forskning i geriatrien, knyttet til universitetene, slik at det får like stor prestisje på linje med hjerteoperasjoner. Det vil føre til større interesse blant fagfolk, og på sikt styrke primærhelsetjenesten slik at vi kommer problemene i forkant.
• Anna Amdahl Fyhn: Vil ha bygget opp et nasjonalt kompetansesenter for geriatri og gerontologi i Tromsø.
• Vigdis Gjelsvik: Staten bør snarest ta initiativ til et møte med en del av de store frivillige organisasjonene som ikke nødvendigvis drives med hjelp og støtte fra staten allerede, men som står for skikkelig engasjement og innsats.
• Solbjørg Mikkola, Norsk Folkehjelp: Kommunene bør bygge opp pensjonistforeninger, som skal bedre overgangen fra aktivt yrkesliv til pensjonisttilværelsen.
• Egil Willumsen: Utarbeid en plan for et framtidig behov for ulike typer helsepersonell, la den bli et vedlegg til nasjonal helseplan.

Punkter i regjeringens velferdspolitikk

En godt utbygd eldreomsorg er den viktigste oppgaven i årene som kommer. Det skal satses videre på bygging av omsorgsboliger, samtidig som flere skal få hjelp i sine egne hjem. Regjeringen vil samtidig øke antall plasser i sykehjem, og bygge enerom for dem som ikke har det. Samtidig går helse- og sykehusvesenet inn i en reformperiode, slik at flere kan få behandling, og kvaliteten på tjenestene kan bli bedre. Regjeringen fastholder at alle barn skal ha mulighet til plass i barnehage innen år 2000. Barnetrygden videreføres som kontantstøtte. Regjeringen vil styrke innsatsen for å forebygge rusmiddelbruk, kriminalitet, vold, mobbing og rasisme. Regjeringen vil at det skal bygges flere boliger for utleie. Kamp mot kriminaliteten er en av regjeringens viktigste satsingsområder, og arbeidet skal særlig baseres på forebyggende tiltak.

---

Rådsmøte om kompetansepolitikk

Trondheim 22. april
(Redigert referat)

"Vi skal leve av kompetanse, ikke av olje og naturressurser"

— Kompetanse er i ferd med å bli den aller viktigste og kanskje eneste konkurransefaktor vi har i Norge fremover. Det er de menneskelige ressursene og kompetansen vi skal leve av, ikke oljeformuen og naturressursene, framholdt Torgeir Reve fra det såkalte Buer-utvalget.

— I bedriftenes årsrapporter står mye om omsetning, økonomisk resultat, kapital, investeringer i bygninger og maskiner og organisatoriske endringer. Men hvor er regnskapet over den viktigste kapital og den viktigste ressurs, kompetansen som de ansatte har? spurte rektor Emil Spjøtvoll fra Norges naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Utsagnene representerer to vesentlige innfallsvinkler under regjeringens rådsmøte i Trondheim 22. april, om kompetansepolitikken Norge må føre på vei inn i et nytt årtusen.

Færre "sjefer"

Professor Knut Erik Solem ved NTNU ga en skisse av hvilken framtid vi står overfor, og understreket at det ikke dreier seg om én framtid, men flere framtider og alternativer. Han tok for seg hva framtidas arbeidsliv og jobber vil inneholde, og brukte det som utgangspunkt for å drøfte spørsmål om utdannings- og kompetansebehov.

— Jobbene vil inneholde mer tverrfaglig samarbeid, et kreativt byråkrati, nye løsninger på konflikter, fleksible arbeidstider, teknikk og data, omsorg og helse og mindre hierarki, sa Solem.

— Det eneste som er konstant i vår hektiske tid er selve forandringen og dens stadig økende tempo, sa Solem.

Større spennvidde

En utfordring ifølge mange av deltagerne på rådsmøtet blir å sikre at den livslange læringen gjenspeiler seg i arbeids- og næringsliv, bl.a. gjennom en bedre utnyttelse av ressursene ved at det blir en bedre spredning aldersmessig i hvem som deltar og bidrar med sin kompetanse i jobbsammenheng.

— Vi får nye former for familieliv og nye jobber for eldre pensjonister, mente professor Solem.

Psykolog Sol Seim viste til undersøkelser om intelligens, som viser at den oppfatning som har preget mye av arbeidslivet i vår del av verden gjennom mange årtier, ikke nødvendigvis er riktig.

—Teorien om intelligens som en regnbue, dvs. at den avtar med alderen, støttes ikke av mine undersøkelser. Jeg fant presis samme gruppegjennomsnitt på intelligens hos 60-åringer som hos 30-åringer. Den samme tendens kunne på de fleste områder sees hos 70-åringene, fortalte Seim, som mente at dette er faktorer som må bidra til å forme innholdet i begrepet livslang læring og påvirke utformingen av kompetansepolitikken i samfunnet.

Nye klasserom

På rådsmøtet ble fjernundervisning framholdt som et viktig virkemiddel for å nå ut med tilbud om kompetanseheving, videre- og etterutdanning til alle, uavhengig av geografiske og andre begrensninger. Men deltakerne mente at fjernundervisning i det "åpne og grenseløse klasserom" via f.eks Internett må utvikles som supplement til og ikke som erstatning for de tradisjonelle og etablerte institusjonene.

— Hvis du har fått din utdannelse kun i samhandling med en datamaskin, hvilken demokratisk leder vil du bli, hvilken personalpolitikk vil du føre? spurte Marianne Indergård, lærer ved Vikhamar skole.

Møtet satte også søkelyset på lærernes rolle i samfunnet, og det ble påpekt at det må gjøres noe for å motvirke den statussenkning som denne yrkesgruppen har fått de siste tiårene.

Bygge ned barrierer

Rådsmøtet var opptatt av at utdanningen på alle nivåer - fra grunnskole til universitet - må tilpasses og gå bedre i spann med næringslivets behov, og at de tette skottene mellom skole og næringsliv som lukkede systemer, må bygges ned og fjernes i det framtidige kompetansesamfunnet.

Flere understreket en eksisterende mangel på helhetstenkning i utdanningssektoren, der grunnskolens metoder og mål ikke nødvendigvis er en god introduksjon og forberedelse til den videre utdanningen.

Rektor Inge Eidsvåg ved Nansenskolen på Lillehammer advarte mot at begrepet livslang læring blir noe tyngende, med plikt over seg, og omformulerte uttrykket til lære for livet, med fire viktige komponenter:

—De fire er kommunikasjon i bred forstand; språk, litteratur, tegn og tolkning. Det andre er kultur, som inkluderer historie, nåtid og kunst. Det tredje dekker livssyn med religion og etikk, og til sist videreutdanning innefor sitt yrkesfelt.

Forsker Marianne Gullestad var opptatt av at demokrati og deltagelse må være en overordnet målsetting for regjeringens kompetansepolitikk.

—På den ene side har vi det grenseløse klasserom, men på den annen side er det blitt strengere og strengere grenser for mange, mente Fakhra Salimi, leder for MIRA, og viste til minoritetsgruppenes manglende muligheter i det som bør være et mangfoldig utdanningssamfunn.

Direktør ved Norsk Folkemuseum, Erik Rudeng, understreket behovet for å bruke den kulturelle kapital mer aktivt.

—Hvilke verdier oppmuntres det i praksis til i skolen? Jo, vi kan feire en pophelt og en sportshelt, men er det lov til å feire matematikk-geniet? Unge forskere, får de noe særlig oppmerksomhet?

Rudeng pekte på det paradoksale i at kapitalismen er avhengig av selvdisiplin, selvtillit og hardt arbeid, mens systemet på den andre siden produserer den kommersielle kultur og truer med å gjøre minst halvparten av befolkningen til kulturkonsumenter, sofamennesker, folk som blir underholdt.

Fare for ghettoer

NTNUs rektor Emil Spjøtvoll advarte mot den fare som ligger i at ny teknologi og data kan bidra til å utvikle "ghettoer" av likesinnede på forskjellige områder, som på sikt kan føre til utstrakt åndelig ensretting og feilernæring i framtidas samfunn.

Om skolens rolle sa han:

—Den enkelte må gjøres my mer bevisst på ansvaret for egen læring, på egen kompetanseutvikling. Fokus må komme på å lære selv, ikke å bli lært.

Spjøtvoll minte om at Statistisk Sentralbyrå har regnet ut at 70 prosent av våre nasjonale investeringer ligger i befolkningens kunnskap og kompetanse.

Ikke bare for unge

—Vi må utfordre utdanningssystemet til å betjene hele arbeidslivet, og ikke bare noen få årskull med ungdommer. Men da møter vi noen stengsler, kultur- og organisasjonsforskjeller; for skolefolk liker egentlig ikke næringsliv, og arbeidsfolk liker egentlig ikke skoleliv, mente Torger Reve, nestleder i Buer-utvalget.

—Derfor må vi flytte universitetene og høyskolene inn på arbeidsplassene.

Flere deltagere ga uttrykk for at livslang læring ikke bare handler om universitetsstudier, men at praktisk rettede og yrkesrettede utdanninger også må være en del av den fremtidige kompetansepolitikkens innhold.

Andre rådsmøte-deltagere var bekymret over at de teknologiske fagene og naturvitenskapene ikke har god nok rekruttering, og at det må gjøres noe med dette. Møtet drøftet også hvordan jenter og kvinner skal komme mer aktivt inn i utviklingen og bruken av datateknologien.

Adgang til kunnskap for alle, og en kompetansepolitikk med omsorg for hele mennesket - og ikke bare fagkunnskap - ble framholdt som viktig i framtidas kompetansesamfunn.

Nytteverdi viktigst?

Et sentralt tema under møtet var nytteverdien av utdanning og kompetanse - i forhold til bedriftene, satt opp mot egenverdien - verdien og nytten for egenutvikling og for den enkelte.

Direktør Terje Osmundsen mente at en ikke kan forvente at arbeidsgiverne skal subsidiere den type etterutdanning som ligger utenfor bedriftens eget behov for kompetanseutvikling.

Erik Rudeng kommenterte at det nettopp av den grunn er vesentlig at hele samfunnet blir omgjort til et læringssted.

Mot slutten av møtet kom NTNUs rektor Emil Spjøtvoll med det han mente bør være første bud i skolen og utdanningssystemet, nemlig "hvorledes har du utviklet deg i dag?".

Rådsmøtet om kompetansepolitikken ble avrundet med en understreking av at hele spennvidden mellom naturvitenskap og humaniora må ivaretas gjennom hele utdanningssystemet i det framtidige kompetansesamfunnet.

Punkter i regjeringens kompetansepolitikk:

Regjeringens utgangspunkt er visjonen om livslang læring som et overordnet perspektiv i utdanningspolitikken. Dette vil stå stadig mer sentralt i årene som kommer. Videreutdanning og etterutdanning vil prege den skolereformen som skal følge endringene i grunnskole (reform 97) og videregående opplæring ( reform 94). Regjeringen vil samarbeide med partene i arbeidslivet om dette slik at alle arbeidstakere får muligheter til etter- og videreutdanning. Regjeringen vil satse på en vitalisering av kultursektoren, fram mot 100-årsjubileet for unionsoppløsningen i år 2005. De frivillige organisasjonene skal være med å videreutvikle velferdssamfunnet innenfor rammen av demokrati og fellesskap.

---

Rådsmøte om næringspolitikk

Kristiansand 20. mai
(Redigert referat)

Etablererpolitikk for det etablerte næringslivet?

Krav om mer penger og innsats i den uetablerte delen av næringslivet

Utfordring nummer en er å bygge nettverk, ta vare på kompetanse, og bygge ut og forbedre utdanningen og forskningen innen kunnskapsbaserte bransjer og bedrifter. Det var bred enighet om dette blant næringslivsledere og fagfolk under rådsmøtet regjeringen hadde invitert til i Kristiansand 20. mai.

Det fremkom sterke ønsker om mer penger til næringsrettet forskning og utvikling, samtidig som behovet for mer aktiv bruk av IT i grunnskole ble understreket særlig med tanke på opprustning av real- og naturfagene.

Samtidig understreket flere av deltakerne at den norske næringslivspolitikken ikke er nøytral, men sterkt farget av støtte til det etablerte næringslivet, og at bedrifter i ide-, plan,- og startfasen ikke har fått nok oppmerksomhet og blitt stimulert gjennom politiske tiltak.

Deltagerne fokuserte på behovet for bredere utdanning på alle nivåer, ikke minst i skoleverket, innenfor informasjonsteknologi.

- Det er behov for aksjonsrettet forskning på hvordan læringsprosessen fungerer når det gjelder IT og læring. Dette er viktig for satsingen på IT og utviklingen av evalueringssystemer for pedagogisk programvare, framholdt Rune Relling fra Aschehoug forlag.

Ikke IT isolert

Samtidig ble det advart mot for ensidig betoning av behovet for IT-kompetanse. Flere pekte på at det er IT-kunnskap i kombinasjon med andre fagfelt som kan dekke det framtidige behovet for kunnskap og kompetanse i arbeids- og næringslivet.

Flere var opptatt av IT-teknologien i forhold til kvinners deltakelse i arbeidslivet, kvinner i lederstilling og rekruttering til disse. Andre vektla kompetanseheving og en kunnskapsbredde som gir enkeltpersoner i arbeidslivet evne og mulighet til raske omstillinger og stor fleksibilitet.

- Det viktigste er å gi den enkelte en «verktøykasse» for å mestre omstillinger og «lære å lære», uttalte rektor Knut Brautaset, Agder Distriktshøyskole

- Det er viktig å lære å leve i forandring, lære å utnytte informasjon og lære å utnytte interaktivitet. Også andre fokuserte på det de mente er det eneste konstante i framtidas arbeids- og næringsliv, - forandring og omstilling.

Norge et godt startsted

Gunnel B. Wullstein, adm.dir. i Norman Data Defense Systems, listet opp de gode sidene for kunnskapsbedrifter i Norge:

- Bedriftsbeskatningen er bra, i den forstand at den er konkurransedyktig sammenlignet med andre lands i de markeder der vi konkurrerer, f. eks. Tyskland og Nederland. Norge som testmarked er også bra. Det er modent, PC-tettheten er stor, og norske bedrifter og offentlig forvaltning har investert i utstyr som gjør at det er godt grunnlag for å teste nye produkter. Kompetansen og utdannelsen er også bra.

Men Wullstein så også problemer som han mente må løses raskt, og der regjeringen må medvirke. Det gjelder forhold knyttet til Internett; som tollregler, varemerkebeskyttelse, skattlegging, opphavsrett og elektroniske signaturer.

Bygg bedre nettverk

Det kom fram ønske om nærmere kontakt og utveksling av kunnskap og kompetansepersoner i vekselbruk mellom universiteter og høyskoler og næringslivet, et vekselbruk som er mindre utviklet, dyrket og utbredt i Norge enn i mange andre land.

Deltakerne understreket etter tur behovet for forskningsmidler og et bedre nettverkssamarbeid mellom næringslivet, myndigheter og høyskoler, universiteter og forskningsmiljøer.

- Det er liten flyt av arbeidskraft mellom næringslivet, universiteter og høyskoler. Samtidig har brukerstyringen av forskningen gått for langt, - institutter driver i økende grad konsulentvirksomhet fremfor forskning.

Andrè Backen, firmaet Funcom, mente at samarbeid med offentlige forskningsinstitusjoner er vanskelig tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter.

Enkelte innledere understreket viktigheten av tverrkulturelt og tverrfaglig samarbeid, både for å bedre konkurranseevnen og for å bygge nettverk nasjonalt og internasjonalt.

-Vi har ikke en næringsnøytral næringspolitikk, men en politikk som innebærer støtte til det allerede etablerte næringslivet, sa direktør Cato Halsaa i NERA, som for øvrig berømmet den brukerstyrte forskningen.

Gjør gründerne stuerene

- Regjeringen må arbeide for at det skal bli stuerent å etablere ny virksomhet i Norge. Hva skjer hvis man går ut og sier at man tenker å begynne for seg selv?, spurte Alf Henning Olsen, leder i interimstyret for Sørlandets Investor Forum. Han svarte selv:

Det er at naboer sier at i all verdens rike, tør du det? Det er en stor barriere, mente Olsen.

Salgssjef Jan Erik Nordli i Kitron etterlyste flere incentiver som gjør at det blir populært å være gründer, at det blir populært å skape noe.

Nærings- og handelsminister Grete Knudsen og flere andre var opptatt av behovet for såkalte inkubatorer og det som kalles såkornkapital, og utvikling av forprosjekter og ideer i tilknytning til utdannings- og forskningssentre. Også ord som "næringsklynger" ble brukt, bl.a. med eksempel fra Sørlandet, der det er bygget opp slike klynger i form av shipping, IT-industri, maritim offshore utstyrsproduksjon, og smelteverk og energi.

Enkelte pekte ut fra egen erfaring på at de forskjellige støtteordninger og opplegg for å få satt i gang ny virksomhet fra det offentliges side er lagt opp slik, at etablerere finner dem vanskelig tilgjengelig. Forenklinger ble etterlyst. Professor Reidar Conradi ved NTNU, mente det er behov for en radikal omlegging av næringsstøtten fra myndighetene, slik at noen hundre millioner kroner blir brukt til å få opp nye næringer, bl.a. gjennom kanalisering av penger inn i universitetssystemet og i forskningsrådet.

Knut Falchenberg, direktør i Schibsted-konsernet, mente at landet trenger noen store medielokomotiver til å trekke lasset videre, både for å møte internasjonal konkurranse og for å gi det han mente ville fungere som grobunn for oppblomstring av mindre selskaper. Han understreket at IT ikke i fortsettelse må sees som bare en datateknisk ingeniørverden.

Eierskap og lønn

Direktør Ingvild Myhre, Alcatel Telecom Norway, sa at norsk næringsliv bør bli flinkere til å samarbeid hjemme, for å være konkurransedyktige ute.

- Den nasjonale kunnskaps- og teknologibasen må bygges opp, og landet må bli bedre til å prioritere ressurser.

Adm. dir. Gunnel B. Wullstein, Norman data Defense Systems, understreket at hovedutfordringen for kunnskapsbedrifter er å få ta i og holde på personer med høy kompetanse.

Skipsreder Terje Mikaelsen mente at det er negativt for utviklingen i kunnskapsbaserte bedrifter at de ansatte ikke får adgang til eierskap f. eks. i form av opsjoner i bedriften. Dette gjør at mindre og mellomstore kunnskapsbedrifter ikke kan konkurrere på lønn, og dermed holde på folk.

Mange av møtedeltagerne var opptatt av spørsmål rundt lønn, ivaretagelse av nøkkelpersoner med avgjørende kompetanse, eierskap og konkurranseforhold både nasjonalt og internasjonalt.

- Det er ikke først og fremst ledere, men evnen til å knytte til seg nøkkelpersonene det kommer an på. Formueskatt på næringskapital rammer hardere for den som ønsker å drive vekstnæringer og moderne næringsliv, og eie de, enn om vedkommende ville gå inn i en tradisjonell smelteverksbedrift med gode avskrivningsmuligheter, og med lavt verdsatte verdier. Det må jo være et tankekors, mente han.

Både Mikaelsen og andre tok til orde for å gjøre Fornebu til et høyteknologisenter.

Det ble påpekt at det offentlige bør premiere bedrifter som bruker IT aktivt, og på den måten anspore bedrifter til å kommunisere elektronisk med sine omgivelser, bl.a. for å få til mer effektiv og raskere saksbehandling.

Kristin Braa, førsteamanuensis ved institutt for informatikk, Universitetet i Oslo, mente at det er nødvendig med bedre kunnskap om bruk av IT i næringslivet.

Skolen ut til bedriftene

Montør Reidun Pedersen fra NERA, sa at hun som arbeidstager var opptatt av å få skolen ut til bedriftene og inn på arbeidsplassene, slik at læring i større grad kan knyttes til arbeid. Hun pekte også på at fjernundervisning kan utnyttes bedre.

Rådsmøtet brukte i flere sammenhenger tid på å vurdere den framtidige situasjonen innenfor skoleverket. Det kom til uttrykk en bekymring over mangelen på rekruttering til real- og naturfag, og spesielt ble det fokusert på at jenter velger andre fag. Dette influerer også på rekrutteringen til teknologi-bedrifter og IT-industrien, noe som vil kunne gi negative utsalg på nasjonal basis om ikke mange år. Det ble etterlyst tiltak for å få gjort noe med dette allerede på grunnskolestadiet, der jentene i de tidligste klassetrinnene er interessert, men ofte faller av etter en tid.

PC til hver lærer

- IT-bransjen har et imageproblem, der bransjen fremstår som kald, hard og uforenlig med et normalt liv, mente Kristin Braa fra institutt for informatikk ved UiO.

Flere understreket at det ikke handler om at hver elev skal ha egen datamaskin, men snarere at en må se på læringsprosessen og hva som skjer idet en datamaskin settes inn i klasserommet. Holdningsskapende arbeid blant lærere og rådgivere ble etterspurt, og Rune Relling, leder i Aschehoug sa det på følgende måte:

- Det må lages en konkret handlingsplan mot skoleverket. Men vi må ikke la teknologien sette premissene. Det er verdt å debattere om ikke det bør gis en datamaskin til hver lærer, i stedet for å begynne å diskutere hvor mange datamaskiner vi skal ha blant elevene. Vi må gjøre lærerne til vinnere. Det handler om rundt 60.000 maskiner og etablering av et lite sekretariat. Det er ingen stor investering.

Oppfordringer om flere studieplasser innenfor IT-utdanningen ble besvart av utdanningsminister Reidar Sandal med at det vil komme allerede fra høsten 1997.

- Vi kan komme i den situasjon at vi ikke har tilstrekkelig med teknisk utdannede personer, og heller ikke tilstrekkelig med fagarbeidere, framholdt konserndirektør Jan M. Wennesland i Aker Maritime.

Vekselbruk gjennom livet

Adm. dir Erling Maartmann-Moe i New Media Science Multimedia, pekte på det også andre minte om, nemlig at samfunnet og arbeidslivet ikke lenger er innrettet slik at det er klare faser, der man først utdanner seg, deretter jobber og til sist er pensjonist.

- Denne "fossefalls-metoden å tilnærme seg samfunnet på holder ikke mål lenger, og det trengs mye mer "vekselbruks-tenkning".

Fremkomne forslag:

1. Opsjoner: Opsjoner til ansatte ble trukket fram som et effektivt virkemiddel for å holde på nøkkelpersoner i kunnskapsbaserte næringer, særlig i nystartede bedrifter i vekst.
2. Økte bevilgninger til næringsrettet forskning og utvikling, bl.a. grunnbevilgninger til teknisk/naturvitenskapelige institutter, strategisk forskning.
3. Holdningsskapende tiltak. Det trengs tiltak for å fremme etablererholdninger i samfunnet og særlig i utdanningssystemet.
4. Inkubatorer. Det er behov for «kuvøser» og støtteapparat for nyetablerte bedrifter, gjerne knyttet til kunnskapsinstitusjoner.
5. Priser til små og mellomstore bedrifter. Premiering, bla. i forbindelse med IT-bruk.
6. Nasjonalt løft for informasjonsteknologi på innholdssiden.
7. Ordninger for støtte til videre- og etterutdanning, og permisjonsordninger.
8. Vitenskapelig utstyr. Flere understreket at det er utilfredsstillende tilgang på vitenskapelig utstyr på universiteter og høyskoler.
9. Sommeruniversitet.
10. Elektronisk handel, som en nødvendighet for å opprettholde konkurranse-evnen.
11. Statsbygg må bli en samarbeidspartner i utviklingen av norsk arkitekturkompetanse.

Dette er regjeringens politikk:

Arbeid for alle står fast som viktigste mål i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.

Det jevner ut levekårene, og er en forutsetningen for den verdiskapingen som velferdspolitikken bygger på. Moderat lønnsutvikling, basert på inntektspolitisk samarbeid mellom partene i næringslivet.

Verdiskapingen i fastlands-Norge må styrkes for å gradvis erstatte fallende oljeinntekter. Ny kunnskap, ny teknologi, risikovillig kapital og en effektiv offentlig sektor er stikkord for oppgavene i næringspolitikken.

Forskning og utvikling i næringslivet må styrkes. Videreutvikling av IT-miljøer med basis i de lokale-, regionale,- og nasjonale nærings-, utdannings- og forskningsmiljøene vektlegges.

---

Rådsmøte om utenriks- og sikkerhetspolitikk

Bergen 4. juni
(Redigert referat)

Sterkt ønske om å få miljøproblemene inn i nedrustningsavtaler

En av de klareste standpunktene på regjeringens rådsmøte om utenriks- og sikkerhetspolitikken ble uttrykt gjennom ønsket om å få miljøspørsmål med som en forpliktende del i kommende nedrustningsavtaler. På møtet oppsto det bred enighet om at Norge i START 3-forhandlingene f. eks. bør vurdere håndtering av atomavfall i Barentsregionen som et tema.

Fra miljøorganisasjonen Bellona hadde regjeringen invitert Thomas Nilsen. Han rettet søkelyset mot en side av samarbeidet i Barentsregionen som han mente kan ivaretas bedre i framtida:

Miljø og nedrustning

— I de framtidige START 3-forhandlinger mellom USA og Russland må Norge bidra til at miljøperspektivene rundt nedrustningsspørsmål kommer inn. Hvis ikke Norge bidrar til dette så vil heller ingen andre land gjøre det, mente Nilsen.

Han viste spesielt til situasjonen på Kolahalvøya, der uforsvarlig lagring av høyaktivt atomavfall bl.a. i utrangerte ubåter øker i omfang.

Selv om det ble hevdet at det kan vanskeliggjøre nedrustningsforhandlingene om flere elementer trekkes inn, så fikk Nilsen positiv respons på sitt standpunkt, bl.a. fra utenriksminister Bjørn Tore Godal, og en betinget støtte fra forsvarsminister Jørgen Kosmo. Kosmo var tvilende til om miljøspørsmål skal med i selve forhandlingene, og helte til den oppfatning at dette er konsekvensspørsmål som skal løses i etterkant av at en nedrustningsavtale er på plass.

Tre andre forhold utpekte seg dessuten på rådsmøtet regjeringen hadde innkalt til om den norske utenriks- og sikkerhetspolitikken i Bergen 4. juni:

Det kom advarende råd om vansker med EØS og med innholdet og gjennomføringen i internasjonal strafferett, og det ble uttrykt bekymring over kløften mellom liv og lære i bistandsarbeidet.

• EØS som varig særordning vil kunne påføre oss ulemper i saker av nasjonal interesse, ifølge Geir Lundestad, direktør ved Nobelinstituttet. Han var også opptatt av at våre begrensede deltakerordninger vil kunne gi oss betydelige vansker.
• Om vi ikke ved Haag-domstolen lykkes med å få dømt de ansvarlige for krigsforbrytelser i Bosnia og Rwanda, er folkemordet eller den sterkestes rett blitt akseptert. Det er ikke gitt at det internasjonale samfunn er villig til å foreta en slik markering, ifølge Hanne Sophie Greve, lagmann i Gulating lagmannsrett.
• Bistandsarbeidet er karakterisert ved en dyp kløft mellom idealer, prinsipper og målsettinger på den ene side, og en virkelighet preget av nød, sult, ufattelige ulikheter, korrupsjon og sviktende myndigheter på den andre, uttalte Elisabeth Kraakaas Rasmusson, felt-koordinator i FN, p.t. Angola.

Rådsmøtet ga ikke uttrykk for vesentlig uenighet med hovedlinjene i utenriks- og sikkerhetspolitikken eller regjeringens prioriteringer.

Men på enkelte punkter ble det stilt spørsmålstegn, bl.a. til om NATOS utvidelse går for raskt. Samtidig kom det fram ønsker om økte ressurser og mer pågående og markert innsats på de felter det er enighet om å prioritere.

Deltakerne ga en klar støtte til et aktivt og styrket samarbeid i nærområdene. Det framkom ønsker om å legge vekt på utdanning, utvikling av kompetanse, miljø, infrastruktur og næringsutvikling, så vel som kultur, særlig rettet mot Nordvest-Russland og de baltiske land.

Det ble påpekt viktigheten av aktiv medvirkning i samarbeids- og integrasjonsprosessene i tilknytning til NATO og EU, på vei mot et felles Europa.

Det globale engasjementet med høyt bistandsnivå og vekt på fattigdomsorientering, demokrati-utvikling og menneskerettigheter sto i fokus på rådsmøtet. Spesielt ble det framholdt at det er viktig å videreutvikle kompetanse mht. mekling og konfliktløsning.

— De omfattende endringene og mulighetene det gir må utnyttes. I dette arbeidet er «regionbyggende» prosesser viktige, sa professor Stein Kuhnle ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

— Den geopolitiske situasjonen og tradisjonell makt har blitt mindre viktig, mens kunnskap og «idemakt» er blitt viktigere, ifølge Janne Haaland Matlary, forsker ved ARENA, Universitetet i Oslo.

Flere nevnte behovet for å arbeide aktivt videre for effektive og nære samarbeidsordninger mellom militære styrker og humanitære hjelpeorganisasjoner i forbindelse med kriseoperasjoner.

— Det skorter på politiske styringsverktøy tilpasset den globale økonomien, framholdt Matlary, som fikk følge av andre, og som reiste det grunnleggende spørsmålet om det er mulig å bryte med en utvikling der ny-liberal økonomisk logikk i stadig sterkere grad styrer verdenssamfunnet. Det ble tatt til orde for en ny «sosial kontrakt».

Forslag fra møtet:

1. Innenfor utdanning, forskning og kultur
   • Øremerke plasser for studenter fra Russland og sentral- og østeuropeiske land
   • Sikre utveksling, slik at norske studenter reiser til de nevnte områder
   • Utvikle potensialet for kulturturisme i de nevnte regionen(e)
   • Opprettholde og videreutvikle nord-europeiske utdanningsprogram
2. Næringsutvikling
   • Regulere lege/sykehusbehandling for russere i Nord-Norge
   • Gi adgang for norske selskaper med virksomhet i Nord-Russland til å trekke fra underskudd i Russland før skattlegging i Norge.
   • Bedre økonomiske og politiske tiltak for fiskerinæringen i nord, bl.a. ved å sikre at fiskeindustrien i Finnmark får benytte arbeidskraft fra Russland.
   • Kredittordningene for eksport til Øst-Europa må forbedres
3. Sikkerhetspolitikk og rustningskontroll, Forsvarets rolle
   • Norge bør arbeide for NATO-strategi for ikke-førstebruk av kjernevåpen
   • Støtte ytterligere reduksjoner i strategiske kjernevåpen, mer omfattende og hurtigere enn det USA og Russland vil
   • Økt innsats for totalforbud mot landminer
   • Informasjon om FN-rolle og -arbeid
   • Forslaget om kjernevåpenfri sone i Norden må følges opp
   • Personell med mer spisskompetanse i forsvaret
4. Fred og sikkerhet i globalt perspektiv
   • Miljøsaker som en del av START 3-forhandlingene
   • Støtte til opprettelsen av en fast internasjonal domstol (bygget på Haagdomstolen, jfr. behandling av krigsforbrytelser), med mandat, autoritet og ressurser til å dømme i internasjonale straffesaker
   • Økte personellressurser, bl.a. til NORAD og rekruttering til FN-systemet
   • Forum/samrådsorgan for freds- og forsoningsarbeid - innvandrere bør brukes som en ressurs i norsk bistandsarbeid

Punkter i regjeringens utenriks-/sikkerhetspolitikk:

Norsk bistand skal trappes opp, slik at landet bruker en prosent av bruttonasjonalproduktet til dette formålet. Styrket samarbeid med nærområdene, det gjelder spesielt Russland, de baltiske stater og andre land i sentral- og Øst-Europa. Regjeringen støtter en utvidelse av NATO og vil styrke samarbeid med partnerlandene utenfor alliansen. Norge skal sikre egne interesser for handel og økonomi gjennom EØS-avtalen FN må gjennomgå reformer, men skal fortsatt være en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk, og Norge søker medlemsskap i FNs sikkerhetsråd for perioden 2001-2002. Lagt inn 1 september 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen