Vedlegg 3

Innlegg holdt ved åpningen av

Norges medlemskapsforhandlinger med EF

HANDELSMINISTER BJøRN TORE

GODALS INNLEGG I FORBINDELSE

MED åPNINGEN AV NORGES MEDLEMSKAPSFORHANDLINGER MED EF I LUXEMBOURG 5. APRIL 1993.

Herr President,

Det er en stor ære for meg, på vegne av den norske regjering, å tale til dette ministermøtet som markerer åpningen av forhandlingene om Norges tiltredelse til De europeiske fellesskap. Dette er en historisk dag for mitt land.

Jeg ønsker å benytte denne anledningen til å takke Kommisjonen for den raske utarbeidelsen av uttalelsen om Norges søknad om medlemskap. Jeg vil også takke Rådet for at uttalelsen ble behandlet så hurtig. Vi vil nå være i stand til å gjennomføre forhandlingene parallelt med de andre EFTA-søkerlandene, og å sluttføre forhandlingene samtidig slik Det europeiske råd la opp til på sitt møte i Edinburgh.

De europeiske felleskap er blitt nøkkelinstitusjonen i utformingen av Europas framtid. EF stimulerer tenkingen og virker som en magnet på demokratiene som vokser fram i Øst- og Sentral-Europa. Fred, demokrati og velferd på vårt kontinent er avhengig av et samlet og effektivt Fellesskap. Mange år med offentlig debatt om nåværende og framtidige utfordringer har ført til at den norske regjering har besluttet at våre interesser best kan ivaretas ved å søke om medlemskap i De europeiske fellesskap.

Ved utgangen av det tyvende århundre står vi overfor økonomier uten tilstrekkelig vekstkraft, uakseptabelt høye arbeidsledighetstall, monetær uro, alvorlige miljøutfordringer og etniske spenninger. Alle disse utfordringene krever samstemt handling på tvers av landegrenser. Samtidig vil hvert land ønske å ta vare på og utvikle sin egen nasjonale kultur og sitt nasjonale særpreg. Vi ønsker å bidra til Europas kulturelle mangfold - det er nettopp dette som er Europas styrke og egenart. Vi har tiltro til at våre synspunkter svarer til De europeiske fellesskaps målsettinger.

Norges søknad om tiltredelse til De europeiske fellesskap og vårt assosierte medlemskap i Vestunionen er motivert ut fra vårt ønske om å bidra til et økt samarbeid i et nytt Europa. Vi ønsker å ta vår del av ansvaret for å sikre fred, utvikling og stabilitet i Europa. Vi søker om medlemskap i et Fellesskap som har utviklet sine egne regler og tradisjoner. Vi godtar EFs rettsgrunnlag, dvs. det såkalte "acquis communautaire", og vi ønsker å delta i videreutviklingen av dette. Vi deler de politiske målsettinger og ambisjoner som er nedfelt i Roma-traktaten og Maastricht-traktaten.

Avgjørelsen om å søke om medlemskap i EF er et resultat av en løpende debatt i Norge. En slik debatt er av grunnleggende betydning for den endelige avgjørelsen om medlemskap, som vil bli tatt på grunnlag av en folkeavstemning når forhandlingene er sluttført.

* * *

Norge ser fram til fullt ut å delta i den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Medlemskap i NATO og samarbeid mellom Europa og Nord-Amerika vil fortsatt være av avgjørende betydning for Norges sikkerhet. EF blir en stadig viktigere utenrikspolitisk aktør. Norge står overfor de samme utenrikspolitiske utfordringer som våre europeiske partnere. Norge har en strategisk beliggenhet i Europas nordlige hjørne, med felles grense med Russland. Det må ikke herske tvil om vår plassering i det brede samarbeidsmønster for de atlantiske og europeiske forbindelser.

I det foregående år har vi vært vitne til en intens debatt i og blant medlemslandene om Fellesskapets videre utvikling. Europeisk integrasjon er en dynamisk prosess, slik den må være når uavhengige og demokratiske land går sammen om å finne felles løsninger på felles utfordringer. Felleskapet vil spille en avgjørende rolle i Europas bestrebelser på å ta ytterligere ansvar for sin egen framtid. Som medlem av Felleskapet vil Norge bringe med seg en sterk tradisjon basert på bredt samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikken, en tradisjon som har blitt bygget opp gjennom mangeårige konsultasjoner innen Atlanterhavsalliansen med elleve av de nåværende medlemsland i EF.

* * *

Økonomisk sett er Norge allerede nært vevd sammen med EF og de andre EFTA-landene. Norge har lenge vært blant EFs ti viktigste handelspartnere. I 1991 var Norge den syvende største leverandør til EF og det åttende største marked for eksport fra EF.

Gjennom felles innsats har EFTA- og EF-landene ført forhandlingene om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde vel i havn. EØS-avtalen er en viktig ramme for samarbeidet mellom EFTA- og EF-landene og det ventes at avtalen vil skape positive virkninger for våre økonomier, bidra til vekst og skape et grunnlag for høyere sysselsetting. Det er derfor svært viktig at EØS-avtalen ratifiseres uten ytterligere forsinkelser.

Dagens økonomiske situasjon i Europa og utsiktene framover krever styrket og felles innsats for å redusere den urovekkende høye arbeidsledigheten, og for å oppnå en bærekraftig vekst. Dette er nødvendig for å sikre velferden for Europas folk. Behovet for nærmere samarbeid på det økonomiske og monetære område har blitt understreket gjennom uroen på valutamarkedene. Stabile og forutsigbare økonomiske rammebetingelser er en forutsetning for økt vekst og sysselsetting. Den økonomiske og monetære union, slik den kommer til utrykk i Maastricht-traktaten, har som formål å fremme stabilitet. Norge ønsker å ta del i dette samarbeidet. Dette er særlig viktig for et land med en åpen økonomi og en økonomisk struktur som påvirkes direkte av internasjonale økonomiske svingninger.

* * *

Norge og Fellesskapet har felles interesser som strekker seg over et bredt område. På dette åpningsmøtet ønsker vi å framheve visse spørsmål som er særlig viktige for Norge.

Norge er rikt utrustet med viktige naturressurser, både fornybare og ikke-fornybare, som er av stor betydning ikke bare for oss selv, men også for resten av Europa.

I Vest-Europa er Norge den største produsenten og den eneste betydelige nettoeksportør av petroleum. Petroleumssektoren står for 16 % av vårt bruttonasjonalprodukt og 32 % av vår eksport. 80-90 % av vår oljeeksport og 100 % av gassen går til Fellesskapet, som mottar 15 % av sin import av olje og gass fra Norge.

Vår petroleumspolitikk er utformet med tanke på å fremme internasjonale selskapers deltakelse i norske petroleumsaktiviteter. Et stort antall utenlandske selskaper har deltatt i utviklingen av den norske petroleumssektoren. Det er i vår interesse at disse selskapene finner det attraktivt å konkurrere om konsesjoner i Norge. Utenlandske leverandører har fri adgang til det norske petroleumsindustrimarkedet - omlag halvparten av alle varer og tjenester til vår petroleumsindustri er importert.

Vi er på det rene med at Fellesskapet fullt ut respekterer medlemslandenes råderett over egne naturressurser. Råderett over naturressurser, statens eiendomsrett til disse ressurser og nasjonal ressursforvaltning vil fortsatt å være sentrale elementer i norsk politikk. Med Norge som medlem vil Fellesskapets generelle energisituasjon bli betydelig endret. Vi vil bidra til økt pålitelighet og forutsigbarhet i energitilførselen og vi regner med at vår tiltredelse vil være av vesentlig betydning for hvordan Fellesskapet håndterer energipolitikken. Norges posisjon som en hovedleverandør av energi til EF gjør det naturlig og nødvendig for oss å ta aktivt og likeverdig del i drøftelsene av politikken på energiområdet. Vi har tiltro til at våre EF-partnere vil forstå hvordan enkelte forslag fører til alvorlig bekymring. Dette gjelder særlig utkastet til konsesjonsdirektiv for petroleumssektoren - som vi forøvrig ikke ser noe åpenbart behov for.

* * *

Norge er en av Europas ledende fiskerinasjoner når det gjelder produksjon, og en stor leverandør til det europeiske marked og verdensmarkedet. Vår eksport av fisk og fiskeprodukter utgjør omtrent 11 % av vår vareeksport.

Langs Norges langstrakte kyst finnes det et stort antall bygder i tynt befolkede områder, der fiskeriene i dominerende eller vesentlig grad gir grunnlaget for sysselsettingen. Den havgående flåten og kystflåten, fiskeoppdrettsanlegg og foredlingsindustrien danner et nettverk av grunnleggende økonomisk virksomhet som er avgjørende for vårt bosettingsmønster. Dette gjelder særlig for Nord-Norge, men også for Vest-Norge.

For Norge er det av avgjørende betydning å etablere en ordning som sikrer tilstrekkelig kontroll og bærekraftig forvaltning av ressursene i havet. I så måte deler vi et felles mål med Fellesskapet. Norge har betydelig ekspertise når det gjelder ressursforvaltning - en ekspertise som vil være et verdifullt bidrag til den framtidige utvikling av den felles fiskeripolitikken. Den felles fiskeripolitikken har mange elementer som virker bra, men det er også rom for forbedringer. I denne sammenheng må det tas hensyn både til de særegne betingelser for fornuftig utnytting av havressursene som gjør seg gjeldende i norske farvann, og til den spesielle organiseringen av markedet og sosioøkonomiske forhold i norsk fiskerinæring.

Vi deler det syn at reguleringen av gjensidig adgang bør være basert på eksisterende fiskeriordninger. Vi er også tilhengere av prinsippet om «relativ stabilitet», som må forbli et grunnleggende prinsipp.

Fri markedsadgang fra tiltredelsestidspunktet for all fisk og alle fiskeprodukter, vil gjøre Norge i stand til å tilby forbrukere i Felleskapet et bredere utvalg av fisk og fiskeprodukter av høy kvalitet, og vil komme fiskeindustrien i både Norge og EF til gode.

* * *

De klimatiske, topografiske og befolkningsmessige forhold i Norge er svært forskjellige fra de som finnes i EF. Arktiske og sub-arktiske forhold er framherskende i Norge. Bare 3 % av vårt totalareal er dyrkbar mark. Vekstsesongen er bare halvparten av det europeiske gjennomsnittet og en struktur med små enheter og lange transportavstander fører til høyere kostnader. Vår selvforsyningsgrad når det gjelder landbruksprodukter er rundt 50 % - den laveste i Europa. Norges landbruksproduksjon utgjør mindre enn 1 % av EFs.

Ut fra disse begrensningene, avviker betingelsene for landbruksproduksjon i Norge fra de som gjelder i de fleste andre europeiske land. Den felles landbrukspolitikk er utformet under hensyntaken til forholdene i de nåværende medlemsland. Ulemper som har sitt opphav i våre spesielle klimatiske betingelser, demografiske trekk og høye transportkostnader, utgjør forhold som ikke dekkes av den nåværende fellesskapslovgivningen. Denne situasjonen krever nye ordninger innen rammen av den felles landbrukspolitikk for å sikre at det fullt ut tas hensyn til disse forhold. Vi søker tiltredelsesvilkår som vil sikre våre bønder tilfredsstillende inntektsmuligheter.

Landbrukssektoren spiller en viktig rolle i å fremme distriktsutvikling, miljøvern, sysselsetting og nasjonal sikkerhet. For å sikre at alle deler av Norge fortsatt skal være bebodd, er det nødvendig å opprettholde en levedyktig landbrukssektor basert på vårt generelle produksjonsmønster. Det er viktig å merke seg at både Norge og EF deler målsettingen om å opprettholde landbruksproduksjonen i utkantstrøk.

* * *

Distriktspolitikken i de nordiske land har et annet utgangspunkt enn i Fellesskapet. Med Norges, Finlands og Sveriges tiltredelse vil EFs areal bli utvidet med nesten 50%, mens befolkningen vil øke med bare 5%. Norge er tynt befolket - 14 innbyggere pr. kvadratkilometer - mens EF i gjennomsnitt har 145. Finnmark, som er vårt nordligste fylke, har et større areal enn f.eks. Nederland, men har bare 76.000 innbyggere eller 1,6 pr. kvadratkilometer.

EF har spilt en viktig rolle for å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller mellom medlemslandene. Dette vil fortsatt være et viktig uttrykk for solidaritet.

Forbedringer av EFs distriktspolitikk blir nå drøftet. Forut for tiltredelse ønsker vi å bidra i arbeidet med å utmeisle kriterier med utgangspunkt i regionale forhold i Norge, som lav befolkningstetthet, lange avstander, sterk avhengighet av fiske og et kaldt klima. Vi understreker behovet for å føre en aktiv og ærgjerrig distriktspolitikk innen rammen av EFs lovgivning, som også vil være i samsvar med vår landbruks- og fiskeripolitikk. Målsettingene i vår distriktspolitikk er å opprettholde hovedtrekkene i vårt bosettingsmønster, såvel som å sikre likeverdige levekår i alle deler av Norge.

* * *

Vi ser ingen alvorlige vanskeligheter når det gjelder tilpasning til den felles tolltariff og den felles handelspolitikk. Vi er overbevist om at det vil oppnås tilfredsstillende overgangsordninger for norske næringer når det gjelder tolltilpasning for de produktgrupper hvor det er betydelige forskjeller mellom Norges og EFs tollsatser. Våre frihandelsavtaler med de baltiske land gir innrømmelser for å støtte opp om reformpolitikken i disse landene. Vi regner med at det er mulig å komme fram til løsninger slik at disse innrømmelsene kan opprettholdes.

På et utenriksministermøte i Kirkenes i januar i år, ble det oppnådd enighet om å utvide samarbeidet i Barents-regionen, dvs. de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland samt Nordvest-Russland. Dette euro-arktiske initiativet må ses som et middel til å normalisere kontakten over landegrensene etter den kalde krigen, i lys av den nye åpenheten og reformbestrebelsene i Russland. Initiativet er også en del av den generelle regionale samarbeidsprosessen som er under utvikling i Europa. Vi venter at den euroarktiske regionen vil bli et dynamisk bindeledd mellom resten av Europa og Nordvest-Russland, og vi verdsetter den interessen Felleskapet har vist i forhold til dette viktige prosjektet.

Det nordiske samarbeidet er omfattende på mange områder og utgjør et viktig bidrag til utviklingen av den europeiske arkitektur. Det bør betraktes på samme måte som annen regional samarbeidsvirksomhet i EF-området.

Som EF-medlem vil det være viktig å videreføre og videreutvikle en politikk vedrørende samefolket som er i tråd med vår nåværende nasjonale politikk på området. Samenes rettigheter og kulturelle og økonomiske interesser må sikres. Disse rettighetene er nedfelt både i nasjonal lovgivning og i internasjonale avtaler ratifisert av Norge, som ILO-konvensjonen om urbefolkninger og stammefolk. Tradisjonelle økonomiske aktiviteter som reindrift, såvel som landbruk, fiske i fjorder og innsjøer, jakt og håndverk, er grunnleggende deler av den samiske identitet. Samiske spørsmål har også betydning på tvers av landegrensene, ettersom det bor samer i alle de tre nordiske søkalandene, såvel som i Russland.

* * *

De europeiske landene har et særlig ansvar for global utvikling. Europa må være rede til å påta seg sin del av ansvaret for at de grunnleggende utfordringene knyttet til miljø og utvikling blir satt øverst på den internasjonale dagsorden.

De miljøproblemene vi står overfor, utgjør en felles europeisk utfordring. Europa stilles overfor oppgaven å innpasse miljøhensyn i beslutninger og politikk på alle områder. Norge og EF gir sin fulle tilslutning til prinsippet om bærekraftig utvikling og «føre var"-prinsippet. Retten til å beholde høyere nasjonale miljøstandarder er allerede blitt knesatt. Som medlem vil Norge arbeide aktivt for en ærgjerrig miljøpolitikk.

Spørsmål vedrørende økonomisk integrasjon, handel og konkurranse blir i økende grad sett i en bredere sosial sammenheng og gjenspeiles i både Maastricht-traktaten og EØS-avtalen. Vi ønsker å understreke den betydning vi tillegger videreutviklingen av EFs sosiale dimensjon, et område hvor vi har til hensikt å bidra aktivt og konstruktivt. I denne forbindelse vil jeg særlig framheve målsettingen om full sysselsetting og spørsmål som høye standarder for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, likebehandling av kvinner og menn, og forbrukervern.

Norge har tradisjonelt ført en restriktiv alkoholpolitikk basert på hensynet til folkehelsen. Vårt mål er å oppnå en vesentlig nedgang i alkoholforbruket, slik Verdens Helseorganisasjon anbefaler. Våre politiske virkemidler omfatter høye avgifter, reklameforbud og statlig monopol på import, engros- og detaljsalg av vin og brennevin. Visse tilpasninger blir nå foretatt for å sikre at alle sider ved Vinmonopolets virksomhet er i samsvar med EØS-avtalen. Vinmonopolet vil fortsatt utgjøre en viktig del av vår alkohol- og helsepolitikk.

* * *

Vi verdsetter vedtakene fra Det europeiske råds Edinburgh-møte vedrørende åpenhet og nærhet. Mitt land har lenge hatt en praksis med åpenhet og innsyn i forholdet mellom offentlige myndigheter og befolkningen, noe vi vil ta med oss inn i EF. Denne tradisjonen omfatter retten til adgang til dokumenter i den offentlige forvaltning for publikum og mediene.

Nærhetsprinsippet bør defineres klart og omsettes i konkret politikk. Lokale myndigheters rolle er en viktig faktor i denne forbindelse. Forutsatt at nærhetsprinsippet praktiseres, bør det ikke oppstå noen reell motsetning mellom nasjonal suverenitet og felleseuropeiske beslutninger. De sentrale utfordringer vi står overfor i dag krever effektiv og samstemt handling på europeisk nivå, dersom nasjonal suverenitet virkelig skal utøves.

Vi forventer at Norges representasjon i EFs institusjoner vil bli på samme nivå som for medlemsland vi kan sammenligne oss med. Felleskapet må virke på en slik måte at medlemslandenes vitale interesser blir behørig tatt hensyn til. Norsk må få samme status som de andre EF-språkene, i samsvar med nåværende praksis.

Norge vil ved tiltredelsen bli netto bidragsyter til EFs budsjett. Spørsmålet om det vil være behov for en gradvis innfasing av vårt bidrag, må vurderes i lys av de samlede tiltredelsesbetingelser, f.eks. ordningene på landbruks- og fiskeriområdet.

Den budsjettmessige virkning av press på visse avgifter, særlig alkoholavgiftene, må vurderes nærmere. Det må gis tilstrekkelig overgangstid med hensyn til full gjennomføring av reisegodsbestemmelsene og avskaffelse av grensekontroll. Det er vanskelig å se at grensekontrollen kan avskaffes fullstendig før andre effektive kontrolltiltak er innført i stedet.

Når det gjelder samarbeidet vedrørende retts- og innenriksspørsmål, trenger vi en felles tilnærming til flyktninge- og innvandringsspørsmål som er basert på våre felles humanitære tradisjoner. Vi er rede til å slutte oss til EF i kampen mot internasjonal kriminalitet, som narkotikasmugling og terrorisme.

Herr President, La meg til slutt understreke at vårt mål er at Norge, sammen med de andre søkerlandene, skal sluttføre forhandlingene og bli medlem av Felleskapet i rimelig tid før den mellomstatlige traktatkonferansen begynner i 1996.

Gjennom den forhandlingsprosessen som innledes idag, vil vår oppgave være å finne konstruktive og gode løsninger på de områder som er av særlig betydning for Norge. Når vi har lykkes med denne oppgaven, kan vi med tillit se fram til folkeavstemningen som vil avgjøre Norges framtidige forhold til EF.

* * *

Herr President, Norge søker om medlemskap fordi det er i vår interesse å bli medlem av den institusjonen som vil stå sentralt i utformingen av det europeiske kontinentets framtid. Vi søker fordi vi mener at et bredere Felleskap av folkene i Europa er nødvendig for å hanskes med utfordringene i det moderne samfunn, sikre freden, bekjempe arbeidsledigheten, skape velferd, løse miljøproblemer og dempe etniske spenninger. Vi ønsker å dele ansvaret for Europas framtid.

* * *

INNLEGG AV RÅDETS FORMANN, UTENRIKSMINISTER NIELS HELVEG

PETERSEN, I FORBINDELSE MED

ÅPNINGEN AV NORGES MEDLEMSSKAPSFORHANDLINGER MED EF

I LUXEMBOURG 5. APRIL 1993

1. Det er en stor glede for meg å kunne ønske representantene fra Norge velkommen her i dag til åpningen av forhandlingene om norsk medlemsskap i Den europeiske union.

Som dere vet, begynte forhandlingene med Østerrike, Sverige og Finland om medlemsskap i Den europeiske union 1. februar. Jeg er spesielt glad for at det har vært mulig å innlede Konferansen om Norges tiltredelse så kort tid etterpå, og ser fram til en parallell fremdrift i alle fire konferansene.

2. Siden den forrige utvidelsen - med Spanias og Portugals tiltredelse i 1986 - har det europeiske landskap endret seg totalt. Tyskland er gjenforent. Den kalde krigen er over. Sovjetunionen eksisterer ikke lenger, og vi er i ferd med å utvikle forbindelser med statene som har overtatt, gjennom de nye avtalene om partnerskap og samarbeid. Landene i Sentral- og Øst-Europa arbeider med å styrke demokrati og markedsøkonomi, og er i ferd med å utvikle nye og nære forbindelser med oss gjennom Europaavtalene. Vi har innledet et nytt kapittel i historien på vårt kontinent. Fellesskapet har også opplevd vidtrekkende forandringer. Opprettelsen av Den europeiske union vil bare bli det siste stadium i byggingen av Europa som ble påbegynt i kjølvannet av krigen som rystet kontinentet vårt.

3. Det har alltid vært nære bånd mellom deres land og Fellesskapet. Noen medlemsstater var engang, i likhet med Norge, medlemmer av Det europeiske frihandelsforbund. Opprettelsen av strukturerte og kontraktfestede forbindelser mellom Fellesskapet og Norge går tilbake til året 1973. Siden den gang har en lang rekke andre bilaterale avtaler mellom Norge og Fellesskapet utviklet dette nettverket av nære bånd ytterligere. Luxembourgerklæringen av april 1984 ga en ny impuls til forbindelsene mellom Fellesskapet og Norge, der ideen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde ble lansert for første gang.

4. Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde vil innlede en ny fase kvalitetsmessig i forbindelsene mellom Norge og Fellesskapet. Med EØS vil Norge innføre de fleste reglene og prinsippene i det indre marked, og vil etablere et formelt samarbeid med Fellesskapet og dets medlemsstater på en lang rekke andre viktige områder. Den praktiske gjennomføringen av avtalen vil derfor lette og bringe fortgang i tiltredelsesprosessen.

5. Norges søknad om medlemsskap i Det europeiske økonomiske fellesskap, Det europeiske kull- og stålfellesskap og Euratom ble levert i november 1992.

Det europeiske råd fastslo under sitt møte i juni 1992 at Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde hadde beredt grunnen for innledningen av forhandlinger med de EFTA-landene som ønsker å bli medlem i Den europeiske union, med sikte på en rask sluttføring, .

Det europeiske råds møte i Edinburgh i desember 1992 vedtok at medlemsskapsforhandlinger med søkerlandene fra EFTA skulle starte i begynnelsen av 1993. Dette vedtaket ble spesielt fattet på bakgrunn av utsiktene til at alle medlemslandene raskt skulle ratifisere Traktaten om Den europeiske union.

Som følge av Kommisjonens positive vurdering av Norges søknad, ble søknaden hilst velkommen av Rådet i dag.

Som dere har erkjent i svaret på vårt invitasjonsbrev til åpningen av dette ministermøte, vil forhandlingene gå over til å bli forhandlinger i henhold til artikkel O i Traktaten om Den europeiske union når denne trer i kraft, og kan ikke avsluttes før Traktaten om Den europeiske union er blitt ratifisert av alle medlemsstatene.

Det er med stor glede vi nå tar det skritt å innlede disse forhandlingene.

6. Jeg vil nå gjerne minne om den utviklingen som har ført fram til opprettelsen av Den europeiske union gjennom Maastricht-traktaten. Grunnleggerne av Fellesskapet gjorde det klart i Romatraktaten at deres formål var å "skape grunnlaget for en stadig nærmere sammenslutning mellom de europeiske folk". I innledningen til traktaten oppfordret medlemsstatene andre folk i Europa som delte deres idealer om å trygge fred og frihet, til å slutte seg til deres bestrebelser. Siden Det europeiske kull og stålfellesskap, Det europeiske økonomiske fellesskap og Euratom ble opprettet av de opprinnelige seks landene, har seks andre land sluttet seg til Fellesskapet.

7. Fellesskapets utvikling internt har vært like bemerkelsesverdig som dens gradvise utvidelse. Den europeiske enhetsakt ga drivkraften til å fullføre det indre marked og nedfelte for første gang i form av en traktat prinsippene om et Europeisk politisk samarbeid på det utenrikspolitiske område. I slutten av 1980-årene, besluttet de tolv medlemsstatene å vurdere i fellesskap, under mellomstatlige konferanser om en Politisk union og om en Økonomisk og monetær union, hvordan den kontinuerlige kreative prosessen som Fellesskapet hadde vært fra begynnelsen, best kunne føres videre.

Dette munnet ut i traktaten som ble undertegnet i Maastricht 7. februar 1992, om opprettelse av Den europeiske union.

På dette punkt vil jeg gjerne gjøre det klart allerede fra starten i våre forhandlinger, slik det ble understreket av Det europeiske råd i Edinburgh, at deres land vil bli pålagt å godta Traktaten om Den europeiske union i sin helhet.

Jeg vil også minne om at Unionens mål, slik de er nedfelt i artikkel B i traktaten, er:

- å fremme likevektig og varig økonomisk og sosial fremgang, særlig ved å skape et område uten indre grenser, ved å styrke den økonomiske og sosiale utjevning og ved å opprette en økonomisk og monetær union, som til slutt skal omfatte en felles valuta i samsvar med bestemmelsene i denne traktat,

- å styrke sin identitet i det internasjonale samfunn, særlig ved å iverksette en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, som skal omfatte utformingen på lang sikt av en felles forsvarspolitikk, som med tiden vil kunne føre til et felles forsvar,

- å styrke vernet av rettighetene og interessene til medlemsstatenes borgere ved å innføre et unionsborgerskap,

- å utvikle et nært samarbeid om justis- og innenrikssaker,

- å opprettholde gjeldende fellesskapsrett fullt ut og utbygge den.

Slik artikkel B fastslår, skal Unionens mål virkeliggjøres i samsvar med de vilkår og det tidsskjema som er fastsatt i Traktaten om Den europeiske union, samtidig som nærhetsprinsippet definert i artikkel 3b i Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, respekteres.

Når det gjelder Det europeiske fellesskaps ansvarsområde, vil jeg også gjerne minne om at Traktaten om Den europeiske union både utfyller de eksisterende bestemmelsene på områder som den sosiale dimensjon, økonomisk og sosial utjevning, forskning og teknologisk utvikling og miljø, og gir nye fullmakter til handling innenfor Fellesskapet på områder som industri, transeuropeiske nettverk, utviklingssamarbeid, forbrukervern, utdanning, yrkesopplæring, ungdom, kultur og folkehelse.

Det ble også avtalt i artikkel F i traktaten at Unionen skal bringe til veie de nødvendige midler for å nå sine mål og gjennomføre sin politikk.

Unionen som dere har søkt om å slutte dere til, er følgelig et foretagende som går langt utover handelsforbindelser og økonomisk og monetær integrasjon. Betydningen av dette foretagende er uendelig mer omfattende og har innvirkning på den enkelte borgers liv.

9. I Birmingham-erklæringen som ble vedtatt i oktober 1992, fastslår Det europeiske råd at et fellesskap av demokratiske land bare kan bevege seg fremover med støtte fra sine borgere. Det var enighet om å vise dem hvilke fordeler Fellesskapet og Maastricht-traktaten innebærer; å gjøre Fellesskapet mer åpent, å sørge for en mer velinformert offentlig debatt om dets virksomhet, å respektere hver enkelt nasjons historie, kultur og tradisjoner, med en klarere forståelse av hva medlemsstatene bør gjøre og hva det er behov for at Fellesskapet gjør; og for å gjøre det klart at unionsborgerskap medfører nye rettigheter og ny beskyttelse uten på noen måte å erstatte de nasjonale borgerskap.

Under Det europeiske råds møte i Edinburgh, kom man følgelig fram til enighet om en felles måte å anvende nærhetsprinsippet på. Særskilte tiltak ble også vedtatt i Edinburgh om hvordan forpliktelsen om et mer åpent og oversiktlig Fellesskap kan omsettes i praksis.

Det europeiske råds møte i Edinburgh kom også fram til enighet om en rekke andre viktige spørsmål. Jeg vil spesielt nevne:

- finansieringen av Fellesskapstiltak og politikk for resten av tiåret,

- antall medlemmer i Europaparlamentet fra 1994,

- beslutning om hvor institusjonene og visse organer og avdelinger i De europeiske fellesskap skal ha sitt hovedsete,

- etablering av en handlingsplan for medlemsstatene og Fellesskapet for å fremme økonomisk oppgang i Europa, og

- en spesiell løsning for Danmark.

10. La meg nå gå over til det spesifikke innhold i medlemsskapsforhandlingene, og hvordan vi foreslår å gå fram. Vi akter å føre disse forhandlingene etter samme mønster som de tidligere medlemsskapsforhandlingene. Som jeg allerede har antydet, innebærer en tiltredelse at Norge fullt ut godtar de nåværende og fremtidige rettigheter og forpliktelser som knytter seg til Fellesskapssystemet og dets institusjonelle rammer, kjent som Fellesskapets regelverk.

Dette innebærer:

- traktatenes innhold, prinsipper og politiske mål, herunder Maastricht-traktaten,

- lover som er innført i henhold til traktatene og Domstolens rettspraksis,

- erklæringer og resolusjoner vedtatt innenfor Fellesskapet,

- internasjonale avtaler og avtaler som medlemsstatene har inngått seg imellom, som gjelder Fellesskapets virksomhet.

La meg også minne om at Fellesskapets regelverk er en kontinuerlig prosess og vil bli supplert med de vedtak som Union vil fatte når den trer i kraft, og som de nye medlemmene også vil måtte godta.

De rettigheter og forpliktelser som følger av dette, og som alle må oppfylles av Norge som medlemsland, dekker et vidtrekkende område og omfatter fritt varebytte, fri bevegelighet for tjenester, kapital og personer, slik traktaten fastsetter. Videre innebærer de at alle de eksisterende bilaterale avtalene mellom Norge og Fellesskapet og alle andre internasjonale avtaler som ikke er forenlige med forpliktelsene som følger med et medlemsskap, opphører.

11. La meg først nevnte hovedpunktene i de forpliktelser De europeiske fellesskap omfatter. Jeg vil skille mellom de indre og ytre forhold. Når det gjelder de indre forhold, har Norge etter EØS-avtalen godtatt de fleste reglene og prinsippene i det indre marked. Under forhandlingene vil dere også bli bedt om å godta hele Fellesskapets politikk på områder som ikke omfattes eller bare delvis omfattes av EØS-avtalen.

12. Fellesskapets regelverk omfatter også alle de forpliktelser som er inngått med land utenfor Fellesskapet og den utenrikspolitikk som Fellesskapet fører. Norges tiltredelse i Unionen forutsetter at det gis avkall på medlemsskapet i EFTA. Dere vil bli pålagt å innføre den felles handelspolitikk. Fellesskapet har lenge hatt avtaler med sine naboland i Middelhavsområdet, og er i dag i ferd med å videreutvikle en del av disse avtalene. Fellesskapet har utarbeidet en rekke nye avtaler med de fleste naboland i Sentral- og Øst-Europa. Det forhandles også om avtaler med republikkene i det tidligere Sovjetunionen. Fellesskapet har spesielle forbindelser med De forente stater, Canada og Japan. Det finnes en rekke avtaler med land i Latin-Amerika og Asia. Fellesskapet har en ordning etter det generelle preferansesystem til fordel for utviklingsland og, gjennom Lomé-konvensjonen, et omfattende nettverk av forbindelser med landene i Afrika, Karibia og Stillehavsområdet. Det forutsettes at dere påtar dere de forpliktelser Fellesskapet og dets medlemsstater har i disse områdene, herunder plikten til å yte bidrag til Det europeiske utviklingsfond. Denne listen er ikke fullstendig.

13. Når disse rettighetene og forpliktelsene godtas av nye medlemmer, kan det medføre tekniske tilpasninger og eksepsjonelt midlertidige (ikke permanente) unntak og overgangsordninger som må defineres under medlemsskapsforhandlingene, men det kan på ingen måte innebære endringer i Fellesskapets regler. En bør merke seg at avskaffelse av systematiske grensekontroller for varer, som blant annet følger av fullføringen av det indre marked, vil kunne forårsake hittil ukjente tekniske vanskeligheter i anvendelsen av overgangsperioder.

Jeg vil også gjerne påpeke, på bakgrunn av prinsippet om full godtakelse av Fellesskapets regelverk, at bestemmelsene i EØS og tilsvarende avtaler som fraviker regelverket, som f.eks. overgangstiltak eller unntak, ikke kan overføres til de ordninger som vil bli definert i forbindelse med tiltredelse.

14. Traktaten om Den europeiske union bidrar ikke bare til å utfylle Fellesskapets politikk på en rekke viktige områder, men den nedfeller også bestemmelser om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og om samarbeid innen justis- og innenrikssaker.

15. Når det gjelder den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, gjelder følgende prinsipper:

- en utvidelse bør styrke det indre samhold i Unionen og dens evne til å opptre effektivt i utenriks- og sikkerhetspolitikk.

- søkerlandene må fra tiltredelsestidspunktet være rede til og i stand til å delta fullt ut og aktivt i den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk slik den er fastlagt i Traktaten om Den europeiske union.

- søkerlandene må ved tiltredelsen ta opp i sin helhet og uten forbehold alle de mål traktaten setter, bestemmelsene i traktatens avdeling V og de tilhørende erklæringer som følger som vedlegg,

- søkerlandene bør være rede til og i stand til å støtte den politikk som gjelder i Union på tiltredelsestidspunktet,

- for å bistå søkerlandene før tiltredelsen for å bringe deres utenriks- og sikkerhetspolitikk nærmere Unionens politikk, bør det være en styrket dialog om slik politikk under medlemsskapsforhandlingene mellom Unionen og søkerlandene.

16. Når det gjelder justis- og innenrikssaker, vil tiltredelsen i Den europeiske union medføre at Norge:

a) ved tiltredelsen godtar i sin helhet bestemmelsene i avdeling VI i Traktaten om Den europeiske union og de arbeidsrutiner som er utformet for å iverksette dem,

b) med hensyn til de overenskomster eller instrumenter innen justis- og innenrikssaker som er uløselig forbundet med gjennomføringen av målene i Traktaten for Den europeiske union:

i) forplikter seg til å tiltre dem som på tiltredelsesdagen i Unionen er åpnet for undertegning av medlemsstatene,

ii) godtar, med hensyn til dem som fremdeles er under forhandling, de punktene som de tolv medlemsstatene eller Rådet har vedtatt på tiltredelsesdagen i Unionen, og deltar i de videre forhandlinger kun om de punkter som det gjenstår å løse,

c) godtar ved tiltredelsen de resolusjoner og beslutninger som er vedtatt av de tolv medlemsstatene eller av Rådet med hensyn til justisog innenrikssaker, herunder opprettelsen av Europol,

d) innfører administrative og andre ordninger i likhet med dem som allerede er vedtatt av de tolv medlemsstatene og av Rådet, for å lette det praktiske samarbeid mellom medlemsstatenes institusjoner og organisasjoner som arbeider med justis- og innenrikssaker.

Videre vil deres land:

- motta ytterligere opplysninger om dokumentene nevnt under bokstav b) og c) i løpet av medlemsskapsforhandlingene,

- få bistand før tiltredelsen til å bringe politikken i justis- og innenrikssaker nærmere Unionens politikk, gjennom en styrket dialog om denne politikken under medlemsskapsforhandlingene.

17. De mange kompliserte spørsmål og deres omfang som Unionen står overfor, gjør det påkrevet at en utvidelse bør styrke den kontinuerlige politiske kreative prosessen som vi er inne i, og ta den ikke bør svekke eller utvanne Unionens institusjonelle strukturer eller redusere dens fullmakter til å handle.

18. Forhandlingene vil bli ført på alle nivåer og berøre alle problemer etter en enhetlig fremgangsmåte innenfor rammen av en konferanse mellom medlemsstatene og Norge. I samsvar med konklusjonene fra Det europeiske råds møte i Lisboa, som ble bekreftet av Det europeiske råds møte i Edinburgh, vil disse forhandlingene i den utstrekning det lar seg gjøre, bli ført parallelt med de som allerede er på gang med Østerrike, Sverige og Finland, samtidig som hver søknad blir behandlet etter egne behov. Som under tidligere forhandlinger, bør målet være at de nye medlemmene kan tiltre Unionen på samme dag.

Vi på vår side vil være representert av den sittende formannen i Rådet.

19. Jeg foreslår at våre stedfortredere snarlig kommer sammen for å ordne de nærmere detaljer om fremgangsmåten og avgjøre hvilke emner som først skal drøftes.

I tillegg vil behandlingen av Fellesskapets avledede regelverk bidra til å samle et fullstendig informasjonsmateriale med henblikk på å fastslå de tekniske tilpasninger som må foretas i enkelte rettsakter og om mulig å kartlegge de viktigste problemer som må behandles under forhandlingene.

20. Jeg har under denne innledende fasen av våre forhandlinger lagt fram for dere noen av våre ideer. Dette innlegget er ikke ment å være uttømmende eller kan heller ikke være det. Det kan ikke dekke alle de spørsmål som vil oppstå i løpet av forhandlingene.

21. Utfordringen med en utvidelse er stor, men den innebærer også store muligheter. Vi tror at dersom vi lykkes, vil dette tilføre Unionen ny dynamisme og styrke dens rolle som en stabiliserende og fremgangsrik faktor, til gavn for alle borgere både i Europa og i verden. Vi er overbevist om at forhandlingene vi innleder i dag, kan lykkes og sluttføres raskt, ettersom det er en felles politiske vilje på begge sider til sørge for dette.

INNLEGG VED HANS van den BROEK, KOMMISJONSMEDLEM OG ANSVARLIG FOR UTVIDELSESFORHANDLINGENE, VED ÅPNINGEN AV MEDLEMSKAPSFORHANDLINGENE MED NORGE 5. APRIL 1993

Vi har i løpet av de aller siste årene sett endringer i Europa i et omfang og i et tempo det før nesten ikke var mulig å forestille seg. Disse endringene gir stort sett mulighet for større frihet og velstand for den enkelte, og større toleranse og forståelse mellom nasjonene. Vi må imidlertid ta godt vare på og verne om disse mulighetene, slik at ustabile og spente forhold ikke oppstår på nytt. Faren ligger ikke bare i de oppløsende krefter vi ser i store deler av Sentral- og Øst-Europa. Vi finner den også på vår egen dørterskel, når vi lar rasisme og diskriminering undergrave solidariteten i samfunnet.

Vi i Vest-Europa er imidlertid i en priviligert stilling. Vi er ikke på samme måte utsatt for de ustabile politiske forhold som ellers råder over store deler av kontinentet. På bakgrunn av vår gode erfaring med integrasjon og samarbeid gjennom de siste 40 årene har vi et særlig ansvar for å gå foran i arbeidet med å opprette gode rammevilkår for stabile politiske, sosiale og økonomiske systemer i hele Europa. Jo mer vi går sammen og samarbeider i Vest-Europa, desto bedre kan vi løse en slik oppgave. Ved å søke om medlemskap har også Norge vist at det er villig til å påta seg dette felles ansvaret. I denne forbindelse vil Norges tiltredelse utvilsomt gi en ny dimensjon til den aktive rolle Fellesskapet allerede spiller i sikkerhetssammenheng.

Kommisjonen er derfor for sin del overbevist om at et norsk medlemskap vil bety en dynamisk stimulans på alle områder som omfattes av Unionen. Vi er forvisset om at det vil øke Unionens styrke og samhørighet, og derved bidra til en fortsatt integrasjon.

Vi bør likevel ikke undervurdere oppgaven som ligger foran oss. Forhandlingene vil måtte omfatte hele spekteret av Unionens virksomhet, og en rekke vanskelige spørsmål må løses. Vi fikk imidlertid nyttig erfaring gjennom forhandlingene om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, og Fellesskapet og EFTA-landene fikk da bedre kjennskap til hverandres politikk og framgangsmåter. Under disse forhandlingene viste Norge og de andre EFTA-landene seg å være konstruktive og effektive forhandlingspartnere, og det i seg selv lover godt for den oppgave vi nå står overfor. Jeg kan på vegne av Kommisjonen forsikre om at den vil gjøre sitt ytterste for å skape fremdrift i forhandlingene, og for å sikre et godt resultat innen rimelig tid.

Til slutt vil jeg gjerne understreke at Kommisjonen er svært klar over at tilstrekkelig informasjon om og åpenhet omkring forhandlingene er nødvendig. Dette gjelder først og fremst Europaparlamentet, som må gi sitt samtykke til en utvidelse, og som bør holdes underrettet under forhandlingene. Det blir også viktig å kunne overbevise alle våre borgere om at henholdsvis en utvidelse av Fellesskapet og et medlemskap i Unionen vil være positivt for borgerne både i det nåværende Fellesskap og i Norge.

Etter at Norge i dag har sluttet seg til de øvrige søkerstater, kan det nå forhandles om alle de spørsmål som må tas opp til behandling. Kommisjonen er beredt til å bidra fullt ut til dette.

Lagt inn 1 september 1994 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen