Vedlegg 3
Innlegg holdt ved åpningen av
Norges medlemskapsforhandlinger med EF
HANDELSMINISTER BJøRN TORE
GODALS INNLEGG I FORBINDELSE
MED åPNINGEN AV NORGES MEDLEMSKAPSFORHANDLINGER
MED EF I LUXEMBOURG 5. APRIL 1993.
Herr President,
Det er en stor ære for meg, på vegne av den
norske regjering, å tale til dette ministermøtet som markerer
åpningen av forhandlingene om Norges tiltredelse til De europeiske
fellesskap. Dette er en historisk dag for mitt land.
Jeg ønsker å benytte denne anledningen til å
takke Kommisjonen for den raske utarbeidelsen av uttalelsen om
Norges søknad om medlemskap. Jeg vil også takke Rådet for at
uttalelsen ble behandlet så hurtig. Vi vil nå være i stand til å
gjennomføre forhandlingene parallelt med de andre
EFTA-søkerlandene, og å sluttføre forhandlingene samtidig slik Det
europeiske råd la opp til på sitt møte i Edinburgh.
De europeiske felleskap er blitt
nøkkelinstitusjonen i utformingen av Europas framtid. EF stimulerer
tenkingen og virker som en magnet på demokratiene som vokser fram i
Øst- og Sentral-Europa. Fred, demokrati og velferd på vårt
kontinent er avhengig av et samlet og effektivt Fellesskap. Mange
år med offentlig debatt om nåværende og framtidige utfordringer har
ført til at den norske regjering har besluttet at våre interesser
best kan ivaretas ved å søke om medlemskap i De europeiske
fellesskap.
Ved utgangen av det tyvende århundre står vi
overfor økonomier uten tilstrekkelig vekstkraft, uakseptabelt høye
arbeidsledighetstall, monetær uro, alvorlige miljøutfordringer og
etniske spenninger. Alle disse utfordringene krever samstemt
handling på tvers av landegrenser. Samtidig vil hvert land ønske å
ta vare på og utvikle sin egen nasjonale kultur og sitt nasjonale
særpreg. Vi ønsker å bidra til Europas kulturelle mangfold - det er
nettopp dette som er Europas styrke og egenart. Vi har tiltro til
at våre synspunkter svarer til De europeiske fellesskaps
målsettinger.
Norges søknad om tiltredelse til De europeiske
fellesskap og vårt assosierte medlemskap i Vestunionen er motivert
ut fra vårt ønske om å bidra til et økt samarbeid i et nytt Europa.
Vi ønsker å ta vår del av ansvaret for å sikre fred, utvikling og
stabilitet i Europa. Vi søker om medlemskap i et Fellesskap som har
utviklet sine egne regler og tradisjoner. Vi godtar EFs
rettsgrunnlag, dvs. det såkalte "acquis communautaire", og vi
ønsker å delta i videreutviklingen av dette. Vi deler de politiske
målsettinger og ambisjoner som er nedfelt i Roma-traktaten og
Maastricht-traktaten.
Avgjørelsen om å søke om medlemskap i EF er et
resultat av en løpende debatt i Norge. En slik debatt er av
grunnleggende betydning for den endelige avgjørelsen om medlemskap,
som vil bli tatt på grunnlag av en folkeavstemning når
forhandlingene er sluttført.
* * *
Norge ser fram til fullt ut å delta i den felles
utenriks- og sikkerhetspolitikken. Medlemskap i NATO og samarbeid
mellom Europa og Nord-Amerika vil fortsatt være av avgjørende
betydning for Norges sikkerhet. EF blir en stadig viktigere
utenrikspolitisk aktør. Norge står overfor de samme
utenrikspolitiske utfordringer som våre europeiske partnere. Norge
har en strategisk beliggenhet i Europas nordlige hjørne, med felles
grense med Russland. Det må ikke herske tvil om vår plassering i
det brede samarbeidsmønster for de atlantiske og europeiske
forbindelser.
I det foregående år har vi vært vitne til en
intens debatt i og blant medlemslandene om Fellesskapets videre
utvikling. Europeisk integrasjon er en dynamisk prosess, slik den
må være når uavhengige og demokratiske land går sammen om å finne
felles løsninger på felles utfordringer. Felleskapet vil spille en
avgjørende rolle i Europas bestrebelser på å ta ytterligere ansvar
for sin egen framtid. Som medlem av Felleskapet vil Norge bringe
med seg en sterk tradisjon basert på bredt samarbeid om utenriks-
og sikkerhetspolitikken, en tradisjon som har blitt bygget opp
gjennom mangeårige konsultasjoner innen Atlanterhavsalliansen med
elleve av de nåværende medlemsland i EF.
* * *
Økonomisk sett er Norge allerede nært vevd
sammen med EF og de andre EFTA-landene. Norge har lenge vært blant
EFs ti viktigste handelspartnere. I 1991 var Norge den syvende
største leverandør til EF og det åttende største marked for eksport
fra EF.
Gjennom felles innsats har EFTA- og EF-landene
ført forhandlingene om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
vel i havn. EØS-avtalen er en viktig ramme for samarbeidet mellom
EFTA- og EF-landene og det ventes at avtalen vil skape positive
virkninger for våre økonomier, bidra til vekst og skape et grunnlag
for høyere sysselsetting. Det er derfor svært viktig at EØS-avtalen
ratifiseres uten ytterligere forsinkelser.
Dagens økonomiske situasjon i Europa og
utsiktene framover krever styrket og felles innsats for å redusere
den urovekkende høye arbeidsledigheten, og for å oppnå en
bærekraftig vekst. Dette er nødvendig for å sikre velferden for
Europas folk. Behovet for nærmere samarbeid på det økonomiske og
monetære område har blitt understreket gjennom uroen på
valutamarkedene. Stabile og forutsigbare økonomiske
rammebetingelser er en forutsetning for økt vekst og sysselsetting.
Den økonomiske og monetære union, slik den kommer til utrykk i
Maastricht-traktaten, har som formål å fremme stabilitet. Norge
ønsker å ta del i dette samarbeidet. Dette er særlig viktig for et
land med en åpen økonomi og en økonomisk struktur som påvirkes
direkte av internasjonale økonomiske svingninger.
* * *
Norge og Fellesskapet har felles interesser som
strekker seg over et bredt område. På dette åpningsmøtet ønsker vi
å framheve visse spørsmål som er særlig viktige for Norge.
Norge er rikt utrustet med viktige
naturressurser, både fornybare og ikke-fornybare, som er av stor
betydning ikke bare for oss selv, men også for resten av
Europa.
I Vest-Europa er Norge den største produsenten
og den eneste betydelige nettoeksportør av petroleum.
Petroleumssektoren står for 16 % av vårt bruttonasjonalprodukt og
32 % av vår eksport. 80-90 % av vår oljeeksport og 100 % av gassen
går til Fellesskapet, som mottar 15 % av sin import av olje og gass
fra Norge.
Vår petroleumspolitikk er utformet med tanke på
å fremme internasjonale selskapers deltakelse i norske
petroleumsaktiviteter. Et stort antall utenlandske selskaper har
deltatt i utviklingen av den norske petroleumssektoren. Det er i
vår interesse at disse selskapene finner det attraktivt å
konkurrere om konsesjoner i Norge. Utenlandske leverandører har fri
adgang til det norske petroleumsindustrimarkedet - omlag halvparten
av alle varer og tjenester til vår petroleumsindustri er
importert.
Vi er på det rene med at Fellesskapet fullt ut
respekterer medlemslandenes råderett over egne naturressurser.
Råderett over naturressurser, statens eiendomsrett til disse
ressurser og nasjonal ressursforvaltning vil fortsatt å være
sentrale elementer i norsk politikk. Med Norge som medlem vil
Fellesskapets generelle energisituasjon bli betydelig endret. Vi
vil bidra til økt pålitelighet og forutsigbarhet i
energitilførselen og vi regner med at vår tiltredelse vil være av
vesentlig betydning for hvordan Fellesskapet håndterer
energipolitikken. Norges posisjon som en hovedleverandør av energi
til EF gjør det naturlig og nødvendig for oss å ta aktivt og
likeverdig del i drøftelsene av politikken på energiområdet. Vi har
tiltro til at våre EF-partnere vil forstå hvordan enkelte forslag
fører til alvorlig bekymring. Dette gjelder særlig utkastet til
konsesjonsdirektiv for petroleumssektoren - som vi forøvrig ikke
ser noe åpenbart behov for.
* * *
Norge er en av Europas ledende fiskerinasjoner
når det gjelder produksjon, og en stor leverandør til det
europeiske marked og verdensmarkedet. Vår eksport av fisk og
fiskeprodukter utgjør omtrent 11 % av vår vareeksport.
Langs Norges langstrakte kyst finnes det et
stort antall bygder i tynt befolkede områder, der fiskeriene i
dominerende eller vesentlig grad gir grunnlaget for
sysselsettingen. Den havgående flåten og kystflåten,
fiskeoppdrettsanlegg og foredlingsindustrien danner et nettverk av
grunnleggende økonomisk virksomhet som er avgjørende for vårt
bosettingsmønster. Dette gjelder særlig for Nord-Norge, men også
for Vest-Norge.
For Norge er det av avgjørende betydning å
etablere en ordning som sikrer tilstrekkelig kontroll og
bærekraftig forvaltning av ressursene i havet. I så måte deler vi
et felles mål med Fellesskapet. Norge har betydelig ekspertise når
det gjelder ressursforvaltning - en ekspertise som vil være et
verdifullt bidrag til den framtidige utvikling av den felles
fiskeripolitikken. Den felles fiskeripolitikken har mange elementer
som virker bra, men det er også rom for forbedringer. I denne
sammenheng må det tas hensyn både til de særegne betingelser for
fornuftig utnytting av havressursene som gjør seg gjeldende i
norske farvann, og til den spesielle organiseringen av markedet og
sosioøkonomiske forhold i norsk fiskerinæring.
Vi deler det syn at reguleringen av gjensidig
adgang bør være basert på eksisterende fiskeriordninger. Vi er også
tilhengere av prinsippet om «relativ stabilitet», som må forbli et
grunnleggende prinsipp.
Fri markedsadgang fra tiltredelsestidspunktet
for all fisk og alle fiskeprodukter, vil gjøre Norge i stand til å
tilby forbrukere i Felleskapet et bredere utvalg av fisk og
fiskeprodukter av høy kvalitet, og vil komme fiskeindustrien i både
Norge og EF til gode.
* * *
De klimatiske, topografiske og
befolkningsmessige forhold i Norge er svært forskjellige fra de som
finnes i EF. Arktiske og sub-arktiske forhold er framherskende i
Norge. Bare 3 % av vårt totalareal er dyrkbar mark. Vekstsesongen
er bare halvparten av det europeiske gjennomsnittet og en struktur
med små enheter og lange transportavstander fører til høyere
kostnader. Vår selvforsyningsgrad når det gjelder
landbruksprodukter er rundt 50 % - den laveste i Europa. Norges
landbruksproduksjon utgjør mindre enn 1 % av EFs.
Ut fra disse begrensningene, avviker
betingelsene for landbruksproduksjon i Norge fra de som gjelder i
de fleste andre europeiske land. Den felles landbrukspolitikk er
utformet under hensyntaken til forholdene i de nåværende
medlemsland. Ulemper som har sitt opphav i våre spesielle
klimatiske betingelser, demografiske trekk og høye
transportkostnader, utgjør forhold som ikke dekkes av den nåværende
fellesskapslovgivningen. Denne situasjonen krever nye ordninger
innen rammen av den felles landbrukspolitikk for å sikre at det
fullt ut tas hensyn til disse forhold. Vi søker tiltredelsesvilkår
som vil sikre våre bønder tilfredsstillende inntektsmuligheter.
Landbrukssektoren spiller en viktig rolle i å
fremme distriktsutvikling, miljøvern, sysselsetting og nasjonal
sikkerhet. For å sikre at alle deler av Norge fortsatt skal være
bebodd, er det nødvendig å opprettholde en levedyktig
landbrukssektor basert på vårt generelle produksjonsmønster. Det er
viktig å merke seg at både Norge og EF deler målsettingen om å
opprettholde landbruksproduksjonen i utkantstrøk.
* * *
Distriktspolitikken i de nordiske land har et
annet utgangspunkt enn i Fellesskapet. Med Norges, Finlands og
Sveriges tiltredelse vil EFs areal bli utvidet med nesten 50%, mens
befolkningen vil øke med bare 5%. Norge er tynt befolket - 14
innbyggere pr. kvadratkilometer - mens EF i gjennomsnitt har 145.
Finnmark, som er vårt nordligste fylke, har et større areal enn
f.eks. Nederland, men har bare 76.000 innbyggere eller 1,6 pr.
kvadratkilometer.
EF har spilt en viktig rolle for å utjevne
sosiale og økonomiske forskjeller mellom medlemslandene. Dette vil
fortsatt være et viktig uttrykk for solidaritet.
Forbedringer av EFs distriktspolitikk blir nå
drøftet. Forut for tiltredelse ønsker vi å bidra i arbeidet med å
utmeisle kriterier med utgangspunkt i regionale forhold i Norge,
som lav befolkningstetthet, lange avstander, sterk avhengighet av
fiske og et kaldt klima. Vi understreker behovet for å føre en
aktiv og ærgjerrig distriktspolitikk innen rammen av EFs
lovgivning, som også vil være i samsvar med vår landbruks- og
fiskeripolitikk. Målsettingene i vår distriktspolitikk er å
opprettholde hovedtrekkene i vårt bosettingsmønster, såvel som å
sikre likeverdige levekår i alle deler av Norge.
* * *
Vi ser ingen alvorlige vanskeligheter når det
gjelder tilpasning til den felles tolltariff og den felles
handelspolitikk. Vi er overbevist om at det vil oppnås
tilfredsstillende overgangsordninger for norske næringer når det
gjelder tolltilpasning for de produktgrupper hvor det er betydelige
forskjeller mellom Norges og EFs tollsatser. Våre frihandelsavtaler
med de baltiske land gir innrømmelser for å støtte opp om
reformpolitikken i disse landene. Vi regner med at det er mulig å
komme fram til løsninger slik at disse innrømmelsene kan
opprettholdes.
På et utenriksministermøte i Kirkenes i januar i
år, ble det oppnådd enighet om å utvide samarbeidet i
Barents-regionen, dvs. de nordlige delene av Norge, Sverige og
Finland samt Nordvest-Russland. Dette euro-arktiske initiativet må
ses som et middel til å normalisere kontakten over landegrensene
etter den kalde krigen, i lys av den nye åpenheten og
reformbestrebelsene i Russland. Initiativet er også en del av den
generelle regionale samarbeidsprosessen som er under utvikling i
Europa. Vi venter at den euroarktiske regionen vil bli et dynamisk
bindeledd mellom resten av Europa og Nordvest-Russland, og vi
verdsetter den interessen Felleskapet har vist i forhold til dette
viktige prosjektet.
Det nordiske samarbeidet er omfattende på mange
områder og utgjør et viktig bidrag til utviklingen av den
europeiske arkitektur. Det bør betraktes på samme måte som annen
regional samarbeidsvirksomhet i EF-området.
Som EF-medlem vil det være viktig å videreføre
og videreutvikle en politikk vedrørende samefolket som er i tråd
med vår nåværende nasjonale politikk på området. Samenes
rettigheter og kulturelle og økonomiske interesser må sikres. Disse
rettighetene er nedfelt både i nasjonal lovgivning og i
internasjonale avtaler ratifisert av Norge, som ILO-konvensjonen om
urbefolkninger og stammefolk. Tradisjonelle økonomiske aktiviteter
som reindrift, såvel som landbruk, fiske i fjorder og innsjøer,
jakt og håndverk, er grunnleggende deler av den samiske identitet.
Samiske spørsmål har også betydning på tvers av landegrensene,
ettersom det bor samer i alle de tre nordiske søkalandene, såvel
som i Russland.
* * *
De europeiske landene har et særlig ansvar for
global utvikling. Europa må være rede til å påta seg sin del av
ansvaret for at de grunnleggende utfordringene knyttet til miljø og
utvikling blir satt øverst på den internasjonale dagsorden.
De miljøproblemene vi står overfor, utgjør en
felles europeisk utfordring. Europa stilles overfor oppgaven å
innpasse miljøhensyn i beslutninger og politikk på alle områder.
Norge og EF gir sin fulle tilslutning til prinsippet om bærekraftig
utvikling og «føre var"-prinsippet. Retten til å beholde høyere
nasjonale miljøstandarder er allerede blitt knesatt. Som medlem vil
Norge arbeide aktivt for en ærgjerrig miljøpolitikk.
Spørsmål vedrørende økonomisk integrasjon,
handel og konkurranse blir i økende grad sett i en bredere sosial
sammenheng og gjenspeiles i både Maastricht-traktaten og
EØS-avtalen. Vi ønsker å understreke den betydning vi tillegger
videreutviklingen av EFs sosiale dimensjon, et område hvor vi har
til hensikt å bidra aktivt og konstruktivt. I denne forbindelse vil
jeg særlig framheve målsettingen om full sysselsetting og spørsmål
som høye standarder for helse og sikkerhet på arbeidsplassen,
likebehandling av kvinner og menn, og forbrukervern.
Norge har tradisjonelt ført en restriktiv
alkoholpolitikk basert på hensynet til folkehelsen. Vårt mål er å
oppnå en vesentlig nedgang i alkoholforbruket, slik Verdens
Helseorganisasjon anbefaler. Våre politiske virkemidler omfatter
høye avgifter, reklameforbud og statlig monopol på import, engros-
og detaljsalg av vin og brennevin. Visse tilpasninger blir nå
foretatt for å sikre at alle sider ved Vinmonopolets virksomhet er
i samsvar med EØS-avtalen. Vinmonopolet vil fortsatt utgjøre en
viktig del av vår alkohol- og helsepolitikk.
* * *
Vi verdsetter vedtakene fra Det europeiske råds
Edinburgh-møte vedrørende åpenhet og nærhet. Mitt land har lenge
hatt en praksis med åpenhet og innsyn i forholdet mellom offentlige
myndigheter og befolkningen, noe vi vil ta med oss inn i EF. Denne
tradisjonen omfatter retten til adgang til dokumenter i den
offentlige forvaltning for publikum og mediene.
Nærhetsprinsippet bør defineres klart og
omsettes i konkret politikk. Lokale myndigheters rolle er en viktig
faktor i denne forbindelse. Forutsatt at nærhetsprinsippet
praktiseres, bør det ikke oppstå noen reell motsetning mellom
nasjonal suverenitet og felleseuropeiske beslutninger. De sentrale
utfordringer vi står overfor i dag krever effektiv og samstemt
handling på europeisk nivå, dersom nasjonal suverenitet virkelig
skal utøves.
Vi forventer at Norges representasjon i EFs
institusjoner vil bli på samme nivå som for medlemsland vi kan
sammenligne oss med. Felleskapet må virke på en slik måte at
medlemslandenes vitale interesser blir behørig tatt hensyn til.
Norsk må få samme status som de andre EF-språkene, i samsvar med
nåværende praksis.
Norge vil ved tiltredelsen bli netto bidragsyter
til EFs budsjett. Spørsmålet om det vil være behov for en gradvis
innfasing av vårt bidrag, må vurderes i lys av de samlede
tiltredelsesbetingelser, f.eks. ordningene på landbruks- og
fiskeriområdet.
Den budsjettmessige virkning av press på visse
avgifter, særlig alkoholavgiftene, må vurderes nærmere. Det må gis
tilstrekkelig overgangstid med hensyn til full gjennomføring av
reisegodsbestemmelsene og avskaffelse av grensekontroll. Det er
vanskelig å se at grensekontrollen kan avskaffes fullstendig før
andre effektive kontrolltiltak er innført i stedet.
Når det gjelder samarbeidet vedrørende retts- og
innenriksspørsmål, trenger vi en felles tilnærming til flyktninge-
og innvandringsspørsmål som er basert på våre felles humanitære
tradisjoner. Vi er rede til å slutte oss til EF i kampen mot
internasjonal kriminalitet, som narkotikasmugling og
terrorisme.
Herr President, La meg til slutt understreke at
vårt mål er at Norge, sammen med de andre søkerlandene, skal
sluttføre forhandlingene og bli medlem av Felleskapet i rimelig tid
før den mellomstatlige traktatkonferansen begynner i 1996.
Gjennom den forhandlingsprosessen som innledes
idag, vil vår oppgave være å finne konstruktive og gode løsninger
på de områder som er av særlig betydning for Norge. Når vi har
lykkes med denne oppgaven, kan vi med tillit se fram til
folkeavstemningen som vil avgjøre Norges framtidige forhold til
EF.
* * *
Herr President, Norge søker om medlemskap fordi
det er i vår interesse å bli medlem av den institusjonen som vil
stå sentralt i utformingen av det europeiske kontinentets framtid.
Vi søker fordi vi mener at et bredere Felleskap av folkene i Europa
er nødvendig for å hanskes med utfordringene i det moderne samfunn,
sikre freden, bekjempe arbeidsledigheten, skape velferd, løse
miljøproblemer og dempe etniske spenninger. Vi ønsker å dele
ansvaret for Europas framtid.
* * *
INNLEGG AV RÅDETS FORMANN, UTENRIKSMINISTER
NIELS HELVEG
PETERSEN, I FORBINDELSE MED
ÅPNINGEN AV NORGES MEDLEMSSKAPSFORHANDLINGER MED
EF
I LUXEMBOURG 5. APRIL 1993
1. Det er en stor glede for meg å kunne ønske
representantene fra Norge velkommen her i dag til åpningen av
forhandlingene om norsk medlemsskap i Den europeiske union.
Som dere vet, begynte forhandlingene med
Østerrike, Sverige og Finland om medlemsskap i Den europeiske union
1. februar. Jeg er spesielt glad for at det har vært mulig å
innlede Konferansen om Norges tiltredelse så kort tid etterpå, og
ser fram til en parallell fremdrift i alle fire konferansene.
2. Siden den forrige utvidelsen - med Spanias og
Portugals tiltredelse i 1986 - har det europeiske landskap endret
seg totalt. Tyskland er gjenforent. Den kalde krigen er over.
Sovjetunionen eksisterer ikke lenger, og vi er i ferd med å utvikle
forbindelser med statene som har overtatt, gjennom de nye avtalene
om partnerskap og samarbeid. Landene i Sentral- og Øst-Europa
arbeider med å styrke demokrati og markedsøkonomi, og er i ferd med
å utvikle nye og nære forbindelser med oss gjennom Europaavtalene.
Vi har innledet et nytt kapittel i historien på vårt kontinent.
Fellesskapet har også opplevd vidtrekkende forandringer.
Opprettelsen av Den europeiske union vil bare bli det siste stadium
i byggingen av Europa som ble påbegynt i kjølvannet av krigen som
rystet kontinentet vårt.
3. Det har alltid vært nære bånd mellom deres
land og Fellesskapet. Noen medlemsstater var engang, i likhet med
Norge, medlemmer av Det europeiske frihandelsforbund. Opprettelsen
av strukturerte og kontraktfestede forbindelser mellom Fellesskapet
og Norge går tilbake til året 1973. Siden den gang har en lang
rekke andre bilaterale avtaler mellom Norge og Fellesskapet
utviklet dette nettverket av nære bånd ytterligere.
Luxembourgerklæringen av april 1984 ga en ny impuls til
forbindelsene mellom Fellesskapet og Norge, der ideen om Det
europeiske økonomiske samarbeidsområde ble lansert for første
gang.
4. Avtalen om Det europeiske økonomiske
samarbeidsområde vil innlede en ny fase kvalitetsmessig i
forbindelsene mellom Norge og Fellesskapet. Med EØS vil Norge
innføre de fleste reglene og prinsippene i det indre marked, og vil
etablere et formelt samarbeid med Fellesskapet og dets
medlemsstater på en lang rekke andre viktige områder. Den praktiske
gjennomføringen av avtalen vil derfor lette og bringe fortgang i
tiltredelsesprosessen.
5. Norges søknad om medlemsskap i Det europeiske
økonomiske fellesskap, Det europeiske kull- og stålfellesskap og
Euratom ble levert i november 1992.
Det europeiske råd fastslo under sitt møte i
juni 1992 at Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
hadde beredt grunnen for innledningen av forhandlinger med de
EFTA-landene som ønsker å bli medlem i Den europeiske union, med
sikte på en rask sluttføring, .
Det europeiske råds møte i Edinburgh i desember
1992 vedtok at medlemsskapsforhandlinger med søkerlandene fra EFTA
skulle starte i begynnelsen av 1993. Dette vedtaket ble spesielt
fattet på bakgrunn av utsiktene til at alle medlemslandene raskt
skulle ratifisere Traktaten om Den europeiske union.
Som følge av Kommisjonens positive vurdering av
Norges søknad, ble søknaden hilst velkommen av Rådet i dag.
Som dere har erkjent i svaret på vårt
invitasjonsbrev til åpningen av dette ministermøte, vil
forhandlingene gå over til å bli forhandlinger i henhold til
artikkel O i Traktaten om Den europeiske union når denne trer i
kraft, og kan ikke avsluttes før Traktaten om Den europeiske union
er blitt ratifisert av alle medlemsstatene.
Det er med stor glede vi nå tar det skritt å
innlede disse forhandlingene.
6. Jeg vil nå gjerne minne om den utviklingen
som har ført fram til opprettelsen av Den europeiske union gjennom
Maastricht-traktaten. Grunnleggerne av Fellesskapet gjorde det
klart i Romatraktaten at deres formål var å "skape grunnlaget for
en stadig nærmere sammenslutning mellom de europeiske folk". I
innledningen til traktaten oppfordret medlemsstatene andre folk i
Europa som delte deres idealer om å trygge fred og frihet, til å
slutte seg til deres bestrebelser. Siden Det europeiske kull og
stålfellesskap, Det europeiske økonomiske fellesskap og Euratom ble
opprettet av de opprinnelige seks landene, har seks andre land
sluttet seg til Fellesskapet.
7. Fellesskapets utvikling internt har vært like
bemerkelsesverdig som dens gradvise utvidelse. Den europeiske
enhetsakt ga drivkraften til å fullføre det indre marked og
nedfelte for første gang i form av en traktat prinsippene om et
Europeisk politisk samarbeid på det utenrikspolitiske område. I
slutten av 1980-årene, besluttet de tolv medlemsstatene å vurdere i
fellesskap, under mellomstatlige konferanser om en Politisk union
og om en Økonomisk og monetær union, hvordan den kontinuerlige
kreative prosessen som Fellesskapet hadde vært fra begynnelsen,
best kunne føres videre.
Dette munnet ut i traktaten som ble undertegnet
i Maastricht 7. februar 1992, om opprettelse av Den europeiske
union.
På dette punkt vil jeg gjerne gjøre det klart
allerede fra starten i våre forhandlinger, slik det ble
understreket av Det europeiske råd i Edinburgh, at deres land vil
bli pålagt å godta Traktaten om Den europeiske union i sin
helhet.
Jeg vil også minne om at Unionens mål, slik de
er nedfelt i artikkel B i traktaten, er:
- å fremme likevektig og varig økonomisk og
sosial fremgang, særlig ved å skape et område uten indre grenser,
ved å styrke den økonomiske og sosiale utjevning og ved å opprette
en økonomisk og monetær union, som til slutt skal omfatte en felles
valuta i samsvar med bestemmelsene i denne traktat,
- å styrke sin identitet i det internasjonale
samfunn, særlig ved å iverksette en felles utenriks- og
sikkerhetspolitikk, som skal omfatte utformingen på lang sikt av en
felles forsvarspolitikk, som med tiden vil kunne føre til et felles
forsvar,
- å styrke vernet av rettighetene og interessene
til medlemsstatenes borgere ved å innføre et unionsborgerskap,
- å utvikle et nært samarbeid om justis- og
innenrikssaker,
- å opprettholde gjeldende fellesskapsrett fullt
ut og utbygge den.
Slik artikkel B fastslår, skal Unionens mål
virkeliggjøres i samsvar med de vilkår og det tidsskjema som er
fastsatt i Traktaten om Den europeiske union, samtidig som
nærhetsprinsippet definert i artikkel 3b i Traktaten om opprettelse
av Det europeiske fellesskap, respekteres.
Når det gjelder Det europeiske fellesskaps
ansvarsområde, vil jeg også gjerne minne om at Traktaten om Den
europeiske union både utfyller de eksisterende bestemmelsene på
områder som den sosiale dimensjon, økonomisk og sosial utjevning,
forskning og teknologisk utvikling og miljø, og gir nye fullmakter
til handling innenfor Fellesskapet på områder som industri,
transeuropeiske nettverk, utviklingssamarbeid, forbrukervern,
utdanning, yrkesopplæring, ungdom, kultur og folkehelse.
Det ble også avtalt i artikkel F i traktaten at
Unionen skal bringe til veie de nødvendige midler for å nå sine mål
og gjennomføre sin politikk.
Unionen som dere har søkt om å slutte dere til,
er følgelig et foretagende som går langt utover handelsforbindelser
og økonomisk og monetær integrasjon. Betydningen av dette
foretagende er uendelig mer omfattende og har innvirkning på den
enkelte borgers liv.
9. I Birmingham-erklæringen som ble vedtatt i
oktober 1992, fastslår Det europeiske råd at et fellesskap av
demokratiske land bare kan bevege seg fremover med støtte fra sine
borgere. Det var enighet om å vise dem hvilke fordeler Fellesskapet
og Maastricht-traktaten innebærer; å gjøre Fellesskapet mer åpent,
å sørge for en mer velinformert offentlig debatt om dets
virksomhet, å respektere hver enkelt nasjons historie, kultur og
tradisjoner, med en klarere forståelse av hva medlemsstatene bør
gjøre og hva det er behov for at Fellesskapet gjør; og for å gjøre
det klart at unionsborgerskap medfører nye rettigheter og ny
beskyttelse uten på noen måte å erstatte de nasjonale
borgerskap.
Under Det europeiske råds møte i Edinburgh, kom
man følgelig fram til enighet om en felles måte å anvende
nærhetsprinsippet på. Særskilte tiltak ble også vedtatt i Edinburgh
om hvordan forpliktelsen om et mer åpent og oversiktlig Fellesskap
kan omsettes i praksis.
Det europeiske råds møte i Edinburgh kom også
fram til enighet om en rekke andre viktige spørsmål. Jeg vil
spesielt nevne:
- finansieringen av Fellesskapstiltak og
politikk for resten av tiåret,
- antall medlemmer i Europaparlamentet fra
1994,
- beslutning om hvor institusjonene og visse
organer og avdelinger i De europeiske fellesskap skal ha sitt
hovedsete,
- etablering av en handlingsplan for
medlemsstatene og Fellesskapet for å fremme økonomisk oppgang i
Europa, og
- en spesiell løsning for Danmark.
10. La meg nå gå over til det spesifikke innhold
i medlemsskapsforhandlingene, og hvordan vi foreslår å gå fram. Vi
akter å føre disse forhandlingene etter samme mønster som de
tidligere medlemsskapsforhandlingene. Som jeg allerede har antydet,
innebærer en tiltredelse at Norge fullt ut godtar de nåværende og
fremtidige rettigheter og forpliktelser som knytter seg til
Fellesskapssystemet og dets institusjonelle rammer, kjent som
Fellesskapets regelverk.
Dette innebærer:
- traktatenes innhold, prinsipper og politiske
mål, herunder Maastricht-traktaten,
- lover som er innført i henhold til traktatene
og Domstolens rettspraksis,
- erklæringer og resolusjoner vedtatt innenfor
Fellesskapet,
- internasjonale avtaler og avtaler som
medlemsstatene har inngått seg imellom, som gjelder Fellesskapets
virksomhet.
La meg også minne om at Fellesskapets regelverk
er en kontinuerlig prosess og vil bli supplert med de vedtak som
Union vil fatte når den trer i kraft, og som de nye medlemmene også
vil måtte godta.
De rettigheter og forpliktelser som følger av
dette, og som alle må oppfylles av Norge som medlemsland, dekker et
vidtrekkende område og omfatter fritt varebytte, fri bevegelighet
for tjenester, kapital og personer, slik traktaten fastsetter.
Videre innebærer de at alle de eksisterende bilaterale avtalene
mellom Norge og Fellesskapet og alle andre internasjonale avtaler
som ikke er forenlige med forpliktelsene som følger med et
medlemsskap, opphører.
11. La meg først nevnte hovedpunktene i de
forpliktelser De europeiske fellesskap omfatter. Jeg vil skille
mellom de indre og ytre forhold. Når det gjelder de indre forhold,
har Norge etter EØS-avtalen godtatt de fleste reglene og
prinsippene i det indre marked. Under forhandlingene vil dere også
bli bedt om å godta hele Fellesskapets politikk på områder som ikke
omfattes eller bare delvis omfattes av EØS-avtalen.
12. Fellesskapets regelverk omfatter også alle
de forpliktelser som er inngått med land utenfor Fellesskapet og
den utenrikspolitikk som Fellesskapet fører. Norges tiltredelse i
Unionen forutsetter at det gis avkall på medlemsskapet i EFTA. Dere
vil bli pålagt å innføre den felles handelspolitikk. Fellesskapet
har lenge hatt avtaler med sine naboland i Middelhavsområdet, og er
i dag i ferd med å videreutvikle en del av disse avtalene.
Fellesskapet har utarbeidet en rekke nye avtaler med de fleste
naboland i Sentral- og Øst-Europa. Det forhandles også om avtaler
med republikkene i det tidligere Sovjetunionen. Fellesskapet har
spesielle forbindelser med De forente stater, Canada og Japan. Det
finnes en rekke avtaler med land i Latin-Amerika og Asia.
Fellesskapet har en ordning etter det generelle preferansesystem
til fordel for utviklingsland og, gjennom Lomé-konvensjonen, et
omfattende nettverk av forbindelser med landene i Afrika, Karibia
og Stillehavsområdet. Det forutsettes at dere påtar dere de
forpliktelser Fellesskapet og dets medlemsstater har i disse
områdene, herunder plikten til å yte bidrag til Det europeiske
utviklingsfond. Denne listen er ikke fullstendig.
13. Når disse rettighetene og forpliktelsene
godtas av nye medlemmer, kan det medføre tekniske tilpasninger og
eksepsjonelt midlertidige (ikke permanente) unntak og
overgangsordninger som må defineres under
medlemsskapsforhandlingene, men det kan på ingen måte innebære
endringer i Fellesskapets regler. En bør merke seg at avskaffelse
av systematiske grensekontroller for varer, som blant annet følger
av fullføringen av det indre marked, vil kunne forårsake hittil
ukjente tekniske vanskeligheter i anvendelsen av
overgangsperioder.
Jeg vil også gjerne påpeke, på bakgrunn av
prinsippet om full godtakelse av Fellesskapets regelverk, at
bestemmelsene i EØS og tilsvarende avtaler som fraviker
regelverket, som f.eks. overgangstiltak eller unntak, ikke kan
overføres til de ordninger som vil bli definert i forbindelse med
tiltredelse.
14. Traktaten om Den europeiske union bidrar
ikke bare til å utfylle Fellesskapets politikk på en rekke viktige
områder, men den nedfeller også bestemmelser om en felles utenriks-
og sikkerhetspolitikk og om samarbeid innen justis- og
innenrikssaker.
15. Når det gjelder den felles utenriks- og
sikkerhetspolitikk, gjelder følgende prinsipper:
- en utvidelse bør styrke det indre samhold i
Unionen og dens evne til å opptre effektivt i utenriks- og
sikkerhetspolitikk.
- søkerlandene må fra tiltredelsestidspunktet
være rede til og i stand til å delta fullt ut og aktivt i den
felles utenriks- og sikkerhetspolitikk slik den er fastlagt i
Traktaten om Den europeiske union.
- søkerlandene må ved tiltredelsen ta opp i sin
helhet og uten forbehold alle de mål traktaten setter,
bestemmelsene i traktatens avdeling V og de tilhørende erklæringer
som følger som vedlegg,
- søkerlandene bør være rede til og i stand til
å støtte den politikk som gjelder i Union på
tiltredelsestidspunktet,
- for å bistå søkerlandene før tiltredelsen for
å bringe deres utenriks- og sikkerhetspolitikk nærmere Unionens
politikk, bør det være en styrket dialog om slik politikk under
medlemsskapsforhandlingene mellom Unionen og søkerlandene.
16. Når det gjelder justis- og innenrikssaker,
vil tiltredelsen i Den europeiske union medføre at Norge:
a) ved tiltredelsen godtar i sin helhet
bestemmelsene i avdeling VI i Traktaten om Den europeiske union og
de arbeidsrutiner som er utformet for å iverksette dem,
b) med hensyn til de overenskomster eller
instrumenter innen justis- og innenrikssaker som er uløselig
forbundet med gjennomføringen av målene i Traktaten for Den
europeiske union:
i) forplikter seg til å tiltre dem som på
tiltredelsesdagen i Unionen er åpnet for undertegning av
medlemsstatene,
ii) godtar, med hensyn til dem som fremdeles er
under forhandling, de punktene som de tolv medlemsstatene eller
Rådet har vedtatt på tiltredelsesdagen i Unionen, og deltar i de
videre forhandlinger kun om de punkter som det gjenstår å løse,
c) godtar ved tiltredelsen de resolusjoner og
beslutninger som er vedtatt av de tolv medlemsstatene eller av
Rådet med hensyn til justisog innenrikssaker, herunder opprettelsen
av Europol,
d) innfører administrative og andre ordninger i
likhet med dem som allerede er vedtatt av de tolv medlemsstatene og
av Rådet, for å lette det praktiske samarbeid mellom
medlemsstatenes institusjoner og organisasjoner som arbeider med
justis- og innenrikssaker.
Videre vil deres land:
- motta ytterligere opplysninger om dokumentene
nevnt under bokstav b) og c) i løpet av
medlemsskapsforhandlingene,
- få bistand før tiltredelsen til å bringe
politikken i justis- og innenrikssaker nærmere Unionens politikk,
gjennom en styrket dialog om denne politikken under
medlemsskapsforhandlingene.
17. De mange kompliserte spørsmål og deres
omfang som Unionen står overfor, gjør det påkrevet at en utvidelse
bør styrke den kontinuerlige politiske kreative prosessen som vi er
inne i, og ta den ikke bør svekke eller utvanne Unionens
institusjonelle strukturer eller redusere dens fullmakter til å
handle.
18. Forhandlingene vil bli ført på alle nivåer
og berøre alle problemer etter en enhetlig fremgangsmåte innenfor
rammen av en konferanse mellom medlemsstatene og Norge. I samsvar
med konklusjonene fra Det europeiske råds møte i Lisboa, som ble
bekreftet av Det europeiske råds møte i Edinburgh, vil disse
forhandlingene i den utstrekning det lar seg gjøre, bli ført
parallelt med de som allerede er på gang med Østerrike, Sverige og
Finland, samtidig som hver søknad blir behandlet etter egne behov.
Som under tidligere forhandlinger, bør målet være at de nye
medlemmene kan tiltre Unionen på samme dag.
Vi på vår side vil være representert av den
sittende formannen i Rådet.
19. Jeg foreslår at våre stedfortredere snarlig
kommer sammen for å ordne de nærmere detaljer om fremgangsmåten og
avgjøre hvilke emner som først skal drøftes.
I tillegg vil behandlingen av Fellesskapets
avledede regelverk bidra til å samle et fullstendig
informasjonsmateriale med henblikk på å fastslå de tekniske
tilpasninger som må foretas i enkelte rettsakter og om mulig å
kartlegge de viktigste problemer som må behandles under
forhandlingene.
20. Jeg har under denne innledende fasen av våre
forhandlinger lagt fram for dere noen av våre ideer. Dette
innlegget er ikke ment å være uttømmende eller kan heller ikke være
det. Det kan ikke dekke alle de spørsmål som vil oppstå i løpet av
forhandlingene.
21. Utfordringen med en utvidelse er stor, men
den innebærer også store muligheter. Vi tror at dersom vi lykkes,
vil dette tilføre Unionen ny dynamisme og styrke dens rolle som en
stabiliserende og fremgangsrik faktor, til gavn for alle borgere
både i Europa og i verden. Vi er overbevist om at forhandlingene vi
innleder i dag, kan lykkes og sluttføres raskt, ettersom det er en
felles politiske vilje på begge sider til sørge for dette.
INNLEGG VED HANS van den BROEK, KOMMISJONSMEDLEM
OG ANSVARLIG FOR UTVIDELSESFORHANDLINGENE, VED ÅPNINGEN AV
MEDLEMSKAPSFORHANDLINGENE MED NORGE 5. APRIL 1993
Vi har i løpet av de aller siste årene sett
endringer i Europa i et omfang og i et tempo det før nesten ikke
var mulig å forestille seg. Disse endringene gir stort sett
mulighet for større frihet og velstand for den enkelte, og større
toleranse og forståelse mellom nasjonene. Vi må imidlertid ta godt
vare på og verne om disse mulighetene, slik at ustabile og spente
forhold ikke oppstår på nytt. Faren ligger ikke bare i de
oppløsende krefter vi ser i store deler av Sentral- og Øst-Europa.
Vi finner den også på vår egen dørterskel, når vi lar rasisme og
diskriminering undergrave solidariteten i samfunnet.
Vi i Vest-Europa er imidlertid i en priviligert
stilling. Vi er ikke på samme måte utsatt for de ustabile politiske
forhold som ellers råder over store deler av kontinentet. På
bakgrunn av vår gode erfaring med integrasjon og samarbeid gjennom
de siste 40 årene har vi et særlig ansvar for å gå foran i arbeidet
med å opprette gode rammevilkår for stabile politiske, sosiale og
økonomiske systemer i hele Europa. Jo mer vi går sammen og
samarbeider i Vest-Europa, desto bedre kan vi løse en slik oppgave.
Ved å søke om medlemskap har også Norge vist at det er villig til å
påta seg dette felles ansvaret. I denne forbindelse vil Norges
tiltredelse utvilsomt gi en ny dimensjon til den aktive rolle
Fellesskapet allerede spiller i sikkerhetssammenheng.
Kommisjonen er derfor for sin del overbevist om
at et norsk medlemskap vil bety en dynamisk stimulans på alle
områder som omfattes av Unionen. Vi er forvisset om at det vil øke
Unionens styrke og samhørighet, og derved bidra til en fortsatt
integrasjon.
Vi bør likevel ikke undervurdere oppgaven som
ligger foran oss. Forhandlingene vil måtte omfatte hele spekteret
av Unionens virksomhet, og en rekke vanskelige spørsmål må løses.
Vi fikk imidlertid nyttig erfaring gjennom forhandlingene om Det
europeiske økonomiske samarbeidsområde, og Fellesskapet og
EFTA-landene fikk da bedre kjennskap til hverandres politikk og
framgangsmåter. Under disse forhandlingene viste Norge og de andre
EFTA-landene seg å være konstruktive og effektive
forhandlingspartnere, og det i seg selv lover godt for den oppgave
vi nå står overfor. Jeg kan på vegne av Kommisjonen forsikre om at
den vil gjøre sitt ytterste for å skape fremdrift i forhandlingene,
og for å sikre et godt resultat innen rimelig tid.
Til slutt vil jeg gjerne understreke at
Kommisjonen er svært klar over at tilstrekkelig informasjon om og
åpenhet omkring forhandlingene er nødvendig. Dette gjelder først og
fremst Europaparlamentet, som må gi sitt samtykke til en utvidelse,
og som bør holdes underrettet under forhandlingene. Det blir også
viktig å kunne overbevise alle våre borgere om at henholdsvis en
utvidelse av Fellesskapet og et medlemskap i Unionen vil være
positivt for borgerne både i det nåværende Fellesskap og i
Norge.
Etter at Norge i dag har sluttet seg til de
øvrige søkerstater, kan det nå forhandles om alle de spørsmål som
må tas opp til behandling. Kommisjonen er beredt til å bidra fullt
ut til dette.
Lagt inn 1 september 1994 av Statens forvaltningstjeneste,
ODIN-redaksjonen