Ressurspolitikk

Norge - rikt på ressurser

Hvilke varer og tjenester eksporterer Norge? Hva innebærer en åpen økonomi? Hva er grunnfjellet i Norges økonomisk samkvem med andre land?

Den norske eksporten har vært og er fremdeles sterkt basert på naturressurser: Produksjon av fisk, mineraler, tømmer, olje og gass utgjør mye av ryggraden for norsk eksport, sammen med de store vannressursene (jf kraftkrevende industri). Norges eksportinntekter er derfor avhengig av prisutviklingen på råvarer. I tillegg er Norge som et lite land og med et lite hjemmemarked avhengig av eksport. Den norske velferden avhenger derfor av et utstrakt økonomisk samkvem med andre land.

For Norge knytter det seg utenrikspolitiske utfordringer til de dyptgående endringer som skjer både i produksjonen av og etterspørselen etter olje. Mye tyder på at Midtøsten igjen vil øke sin andel av verdensproduksjonen. I de kommende tiår vil den største veksten i oljeforbruket komme i utviklingslandene. Hvilke konsekvenser vil disse utviklingstrekkene få for energisikkerhet og det internasjonale samarbeidet om klima og miljø?

En stormakt i olje og gass

Stabil, langsiktig tilgang på energi er en viktig forutsetning for økonomisk og sosial utvikling. Kull spilte en avgjørende rolle da den industrielle revolusjon skjøt fart for 200 år siden. Senere ble olje den viktigste energikilden. I 1997 utgjorde olje 40 prosent av det globale energiforbruk, kull 27 prosent, gass 23 prosent, kjernekraft 7,3 prosent og vannkraft 2,7 prosent. Fossile, ikke-fornybare energikilder utgjør m.a.o. til sammen 90 prosent av det globale energiforbruket. Tallene omfatter ikke ved, torv osv. som er viktige energikilder i mange utviklingsland – der mangelfull tilgang på energi ofte er et stort problem. Miljøhensyn har ført til økt satsing på fornybar energi, på energieffektivisering og dreining av forbruket fra kull og olje til gass, som er den minst forurensende fossile energibæreren. På verdensbasis vil imidlertid olje fortsatt i lang tid fremover utgjøre den viktigste energikilden. De fleste land i verden - og spesielt industrilandene - er altså avhengige av oljeleveranser.

Klimaspørsmål

Klimaspørsmål er en meget vesentlig utfordring både for produsenter og konsumenter av fossil energi (kull, olje og gass). Hvordan skal man klare å redusere utslippet av klimagasser og samtidig skaffe tilveie tilstrekkelig energi? Utenriksdepartementet arbeider aktivt for å bidra til at Norge kan forene rollen som energiprodusent med å være et foregangsland i miljøspørsmål.

Et spesielt industriland

Norge er et av få industriland som også er en betydelig produsent og eksportør og olje og naturgass Mesteparten av norsk olje forbrukes i Europa eller USA. Gass krever enorme investeringer i rørledninger og fordelingsnett. Markedet for norsk naturgass er derfor begrenset til Europa. Salgsavtalene gjelder gjerne for flere tiår, og binder derfor selger og kjøper sammen på en helt annen måte enn for oljen. Videre er oljeselskaper fra mange land involvert i petroleumsproduksjonen på norsk kontinentalsokkel. Dette er ytterligere et forhold som knytter bånd mellom Norge og de land selskapene kommer fra.

Eksport av naturgass til kontinentet vil få økende betydning for Norge i de kommende årene. Andre leverandører til det samme markedet er Russland, Algerie og i en viss grad Nederland. Kjøperne legger ikke bare vekt på pris, men ønsker også å spre sine innkjøp for å øke sikkerheten for leveranser. Norge har gjennom langsiktige kontrakter sikret seg ca. 1/3 av naturgassmarkedet i Belgia, Frankrike og Tyskland.

Internasjonalt energisamarbeid

Internasjonale forhold er en meget viktig del av rammebetingelsene for norsk petroleumsvirksomhet. Utenriksdepartementet er derfor engasjert i spørsmål som har betydning for verdiskapning i petroleumssektoren og for forholdet mellom energipolitikk og utenrikspolitikk. Norges deltagelse i det vestlige energisamarbeidet, som er en viktig del av dette, bygger på grunnleggende utenrikspolitiske interesser og tradisjoner.

Norge har deltatt i Det internasjonale energibyrå (IEA) siden opprettelsen etter oljekrisen i 1974. Fra å være et organ for beredskapsutvikling og krisehåndtering er IEAs virkefelt nå utvidet til å omfatte bærekraftig energipolitikk, miljø, samt utvikling av forbindelser med ikke-medlemsland.

En brobygger

Siden slutten av 1970-årene har Norge arbeidet for en global energidialog mellom de oljeproduserende ( OPEC) og de oljeforbrukende land. Målet er å skape tillit gjennom kontakt og utveksling av informasjon, og derved forebygge kriser i oljemarkedet. Sterke politiske motsetninger gjorde det i de første årene vanskelig å få i gang en slik dialog. Gulf-krigen i 1990 bidro imidlertid til at dialogen igjen kom på den internasjonale dagsorden. Siden har prosessen vært videreført med regelmessige møter på ministernivå.

Norske myndigheter deltar aktivt også i en rekke andre fora, ikke minst regionalt, for å ivareta våre interesser på energiområdet. Dette ser vi blant annet i det nordiske samarbeidet, Barentssamarbeidet, samarbeidet i Østersjøregionen og i EU/EØS-samarbeidet.

Tosidig samarbeid på energisektoren står også sentralt, både med petroleumseksporterende og petroleumsimporterende land. I de senere årene er det lagt økt vekt på å styrke Norges forbindelser med Russland og landene i det kaspiske området.

Utenriksdepartementet samarbeider med andre land for å skape best mulig rammebetingelser for norsk næringsliv på dette området.

Ressursene i havet

Så langt tilbake som vår historie er kjent, har folk livnært seg av fiske og fangst. Høsting av havets ressurser har vært selve grunnlaget for liv og kultur langs kysten og samkvem med andre land. Norges geografiske plassering og langstrakte kyst (21 347 km), gir oss rett til å regulere fisket i noen av de mest fiskerike havområdene i verden. Store fiskeressurser har gyteplassene sine rett utenfor kysten vår. Kystområdene gir oss også særdeles gode forhold for oppdrett av fisk. Havbruksnæringen har det siste tiåret fått en meget stor betydning for bosetting og sysselsetting langs kysten.

Med en voksende verdensbefolkning og stigende levestandard i mange land er presset på ressursene i havet blitt så stort at bare internasjonalt samarbeid kan hindre et ødeleggende overfiske på en rekke fiskebestander. Moderne fiskebåter er nå blitt så effektive at det er mengden av fisk i havet som setter grensene for fisket.

Fiske og havbruk utgjør en stor del av Norges totale eksportinntekter. Dette illustrerer betydningen av å utnytte og husholdere med havets ressurser til beste for vårt samfunn. Vi skal høste av overskuddet i havet, både av fisk og sjøpattedyr som hval og sel, men må samtidig sikre ressursgrunnlaget for nåværende og fremtidige generasjoner. Prinsippet om en bærekraftig utnyttelse av ressursene er her selve bærebjelken som norsk politikk bygger på. Det må være balanse mellom naturens egen produksjon og det uttak vi gjør.

Delte ressurser krever samarbeid

Norsk fiske foregår i stor grad på fiskebestander vi deler med en eller flere andre stater. Derfor er det nødvendig å samarbeide med disse landene om utnyttelsen av ressursene og utviklingen av gode ordninger for fiskeriene. Det påligger også kyststatene en plikt til å samarbeide. Vi har lenge hatt et godt samarbeid med Russland om ressursene i Barentshavet. Også med EU og andre land samarbeides det om fiskerispørsmål.

Videre er Norge aktivt med i ulike internasjonale fora der forsvarlig forvaltning av fiskeressursene står i fokus. Eksempler på internasjonale, regionale organisasjoner for fiskeriforvaltning der Norge er med, er Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) og Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon (NAFO). I tillegg samarbeider Norge med andre land på grunnlag av fiskeriavtaler med en eller flere parter. Ikke minst er den nors-russiske fiskerikommisjon av stor betydning for forvaltningen av torskebestanden i Barentshavet.

Norge har sluttet seg til en FN-avtale om fiske på det åpne hav. Når avtalen trer i kraft, vil den bli et viktig redskap i det internasjonale arbeidet for å fremme en forsvarlig forvaltning av fiskebestander som vandrer over store havområder.

En sentral forutsetning for en fortsatt utvikling av Kyst-Norge, er at havet utenfor forblir et pålitelig og leveringsdyktig spiskammer. Havet kan være fremtidens store matkilde, dersom vi forvalter det med omhu. Veksten i fiskeuttaket antas i hovedsak å måtte komme fra oppdrettsnæringen.

Hvalfangst

Der finnes mange arter av hval i havområdene rundt Norge og i Barentshavet. Enkelte er svært sjeldne, som grønlandshval og blåhval, mens andre er tallrike, som for eksempel vågehvalen og noen mindre hvalarter som spekkhogger, grindhval og springere.

Den eneste arten Norge driver fangst på, er vågehval. Forskere og Vitenskapskomiteen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen har anslått vågehvalbestanden i det nordøstlige Atlanterhav til å være ca. 120 000. Siden hvalfangsten ble gjenopptatt i 1992 har de årlige fangstkvotene ligget på et tresifret antall.

Hvalfangsten har i mange år ført til reaksjoner ( Sea Shepherd) i en del industriland. Der frykter miljøorganisasjoner og privatpersoner dels at norsk fangst bidrar til utryddelse av hvalene, dels mener de at slik fangst er prinsipielt galt. Det har vært vanskelig å skape forståelse for at norsk fangst foregår på en måte som ikke setter hvalbestandene i fare. Derimot støtter i hovedsak miljøorganisasjonene i Norge hvalfangsten så lenge ressursuttaket er bærekraftig.

Se også:

• Bakgrunn for norsk utenrikspolitikk
• Norsk handelspolitikk
• Norge og Verdens handelsorganisasjon (WTO)
• Nordisk råd/ Nordisk ministerråd
• Barentssekretariatet
• Baltic Sea States Subregional Co-operation