Plansjene som statssekretær Ovesen brukte finnes her(PDF-format, 630 kB).

Først vil jeg takke for invitasjonen til å presentere hovedlinjene i Regjeringens langtidsprogram for perioden 2002-2005. Regjeringens langtidsprogram er et omfattende dokument – både når det gjelder politisk bredde og fysisk omfang. I forbindelse med fremleggelsen like før påske ble det en viss oppmerksomhet om Regjeringens økonomiske politikk, forslaget om ny handlingsregel for bruk av oljeinntektene og endringer i pengepolitikken. Langtidsprogrammet favner imidlertid videre enn som så. Programmet inneholder en rekke analyser av sentrale utviklingstrekk for norsk økonomi og samfunnsliv og fremskrivninger om utviklingen framover på de fleste sentrale politikkområder. Samtidig skisserer Langtidsprogrammet opp Regjeringens politikk på de ulike områdene. Satsing på barn og ungdom, skole og helse står sentralt i Regjeringens styrking av velferdstjenestene i neste fireårs periode. Samtidig pekes det på viktigheten av et arbeidsliv for alle, behov for økt verdiskaping og en balansert økonomisk utvikling. Kun gjennom en satsing både på velferd og næringsliv vil vi kunne legge grunnlaget for velferden også i framtida.

Jeg vil i denne presentasjonen av langtidsprogrammet legge vekt på følgende:

Plansje 1

• først vil jeg gi en beskrivelse av status og enkelte utviklingstrekk vi ser i samfunnet rundt oss og som påvirker de politiske beslutningene
• deretter vil jeg peke på de utfordringene som Regjeringen mener norsk økonomi står overfor
• til slutt vil jeg presentere Regjeringens økonomiske politikk

Regjeringen har valgt å kalle Langtidsprogrammet for "Mulighetenes samfunn". Dette er i en erkjennelse av at vi står overfor enestående muligheter som andre land bare kan drømme om. Vi er et av verdens beste velferdssamfunn. Regjeringens visjon er å videreutvikle dette, gjennom å sikre alle barn og ungdom trygge og gode oppvekstvilkår, utvikle Norge som en avansert kunnskapsnasjon og stimulere til et nyskapende næringsliv. Regjeringen vil videreutvikle et samfunn preget av mangfold og solidaritet, toleranse og gjensidig respekt. Sentralt for å oppnå dette er at vi tar hensyn til naturen og vårt felles miljø, både nasjonalt og internasjonalt. Vi må derfor føre ne politikk som sikrer en bærekraftig utvikling.

Hva kjennetegner så "Mulighetenes samfunn?" Hva er status og hvilke utviklingstrekk ser vi?

Plansje 2

Vi ser en utvikling preget av nye familie- og samlivsformer og økt kulturelt mangfold. Samtidig er Norge spesielt på grunn av våre jevne inntektsfordeling, vårt høye utdanningsnivå, vår høye yrkesdeltakelse og ikke minst våre gode offentlige finanser – som de fleste andre land misunner oss – men som i Norge skaper politiske problemer – enten fordi vi har for mye av dem og det er mange meninger om hvordan vi kan "svi dem av" – eller fordi vi investerer dem feil.

La meg gå litt nærmere inn på hvert enkelt av disse forholdene.

Samlivsformer og dagligliv har endret seg sterkt de siste tiårene. Kvinner har blitt mer aktive i arbeidslivet, i politikk og i samfunnslivet for øvrig. Antall husholdninger med kun en person har for eksempel økt kraftig. I 1998 utgjorde en-personshusholdningene hele 40 prosent av alle norske husholdninger. Barn vokser i dag opp med foreldre som er gift, samboende, er alene forsørgere eller som har inngått partnerskap. Nesten 50 prosent av alle barn fødes utenfor ekteskapet.

Plansje 3

Som dere ser av denne figuren var nesten 90 prosent av alle kvinner i alderen 30-44 år gifte i 1977. Nesten 50 prosent av alle kvinner i alderen 20-24 år var allerede etablert og godt gift i 1977. 22 år senere er denne andelen sunket til under 10 prosent. Blant kvinnelige 25-åringer var om lag 80 prosent gift i 1977. 22 år senere er bare 30 prosent av kvinnelige 25-åringer gift. Andelen øker med økende alder, men selv i aldersgruppen 40-44 år er bare 60 prosent av kvinnene gifte, mens nesten 25 prosent er uten ektefelle eller samboer.

Figuren illustrerer hvordan ting har utviklet seg de siste 25 årene. De mellom-menneskelige relasjonene er annerledes i dag enn på 1970-tallet. Det stiller blant annet de offentlige tjenestene overfor nye og krevende utfordringer.

Plansje 4

Mangfoldet i kulturelle uttrykk og påvirkning fra andre lands kulturer er samtidig blitt stadig større – delvis på grunn av større åpenhet over landegrensene generelt og delvis på grunn av økende innvandring fra den ikke-vestlige verden. I 1980 bodde det om lag 30 000 mennesker i Norge fra den ikke-vestlige verden. I 2000 var dette økt til 167 000. Innvandringen har særlig skjedd til urbane strøk og til Oslo-området spesielt.

Som det fremgår av denne figuren har innvandrerbefolkningen blitt mer enn doblet som andel av totalbefolkningen fra 1985 til 1999, fra om lag 3 prosent av totalbefolkningen til mer enn 6 prosent. Økningen skyldes i første rekke innvandringen fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa.

Den økte andelen innvandrere setter bokstavelig talt farge på samfunnslivet. Politikken må ta høyde for dette og utformes med sikte på størst mulig deltakelse fra denne gruppen på ulike områder i samfunns- og arbeidslivet. Det økende kulturelle mangfoldet har gitt mange positive verdier som vi må ta vare på.

Samtidig ser vi at for eksempel arbeidsmarkedstilknytningen blant disse gruppene er svakere enn blant andre grupper. Skal vi sikre høy yrkesdeltakelse også i framtida, er det viktig at denne gruppen mobiliseres på arbeidsmarkedet. For å få til dette vil blant annet Regjeringens forslag om obligatorisk norskopplæring være viktig.

Plansje 5

Et annet viktig kjennetegn ved Norge er den jevne inntektsfordelingen. Det skyldes blant annet den økonomiske politikken som har vært ført og som har bidratt til lav arbeidsledighet. Selv om forskjellene øker, blant annet på grunn av økte kapitalinntekter blant høyinntektsgruppene, er forskjellene små sammenlignet med andre land. Bare Finland, Sverige og Danmark har en mindre andel med lav inntekt enn Norge i Europa, mens ingen andre land har så liten andel med høy inntekt. De sør-europeiske landene og Stor-Britannia og Irland skiller seg ut med en relativt høy andel lavinntektsgrupper.

Vi ser imidlertid at enkelte grupper henger etter i velstandsutviklingen også i Norge. Derfor har Regjeringen i Langtidsprogrammet lagt fram en handlingsplan for økonomisk og sosial trygghet, som oppfølging av Utjamningsmeldingen som Stortinget behandlet for et år siden. Handlingsplanen legger vekt på å tiltak for å sikre disse gruppene en bedre tilknytning til arbeidsmarkedet, blant annet tiltak som motiverer til arbeid framfor trygd, herunder lavere skatt på arbeid og mer fleksible løsninger for kombinasjon av arbeid og uførepensjon. Tiltak for å bedre boligsituasjonen er også vektlagt i handlingsplanen.

Plansje 6

Utdanningsnivået i Norge er høyt sammenlignet med gjennomsnittet i OECD. Som figuren viser er det kun USA som har en større andel av befolkningen mellom 25-64 år som minimum har videregående utdanning. Over 80 prosent av befolkningen i denne aldersgruppen har videregående utdanning eller mer. Det er imidlertid en langsiktig trend mot økt etterspørsel etter høyere utdanning i hele OECD-området. Skal vi sikre høy verdiskaping trenger vi en kompetent arbeidsstyrke. Derfor er utdanningspolitikken viktig for nyskapingen og verdiskapingen. Sentralt i dette arbeidet står oppfølgingen av kompetansereformen.

Plansje 7

Norge har en høy yrkesdeltakelse sammenlignet med svært mange andre land. Kun Island og Sveits har en høyere yrkesdeltakelse. Den høye yrkesdeltakelsen skyldes blant annet kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet. Denne figuren viser andelen yrkesaktive blant småbarnsmødrene i perioden fra 1965 og fram til 1998. Mens godt under 20 prosent av småbarnsmødrene var i arbeid i 1965 har dette økt til nærmere 80 prosent i 1998. Vi ser også av figuren at flere og flere småbarnsmødre arbeider heltid. Skal vi sikre vekst i framtida må den høye yrkesdeltakelsen blant kvinnene opprettholdes og helst økes. Dette illustrerer det viktige samspillet mellom offentlig sektor og privat næringsliv. Det er ingen tvil om at den høye yrkesdeltakelsen blant kvinner i første rekke skyldes den store satsingen på barnehageutbygging og permisjonsordninger.

Plansje 8

Ser vi mer generelt på yrkesdeltakelsen varierer denne mellom ulike aldersgrupper, men samlet ligger yrkesdeltakelsen på om lag 73 prosent i aldersgruppen 16-74 år og nesten 80 prosent hvis vi ser på aldersgruppen 16-66 år. Vi forventer en rimelig stabil utvikling også i årene framover.

Plansje 9

Norge er i en unik situasjon når det gjelder offentlige finanser og de framtidige forpliktelsene vi har når det gjelder finansiering av velferden i årene framover. Regjeringen har i Langtidsprogrammet oppdatert generasjonsregnskapet. Generasjonsregnskapet viser om lag balanse, dvs. at det ikke er behov for noen vesentlig innstramming i årene framover for å dekke de framtidige pensjonsforpliktelsene eller det økende behovet for pleie- og omsorgstjenester som følge av aldringen av befolkningen. Som denne figuren viser har imidlertid andre land større problemer enn oss. Våre nordiske naboer, Finland og Sverige har et betydelig innstrammingsbehov målt som andel av verdiskapingen. Den gunstige situasjonen for Norge skyldes i første rekke opprettelsen av Statens Petroleumsfond og de avsetninger som er gjort til fondet de siste årene.

_ _ _

Alle de forhold jeg så langt har trukket opp, gir oss et usedvanlig godt grunnlag å videreutvikle det norske velferdssamfunnet. Dersom en følger den politiske og økonomiske debatten i Norge kan en av og til få inntrykk av at alt bare står elendig til. Det er etter vår vurdering ikke tilfelle. Det betyr imidlertid ikke at det er likegyldig hvilke valg man gjør for framtida. Vi står overfor mange utfordringer i den økonomiske politikken som nyanserer noe av det bildet jeg til nå har trukket opp. Grunnleggende utviklingstrekk som gjør at vi ikke kan forvente at alt også i framtida bare skal gå én vei – nemlig oppover. Noen av disse utviklingstrekkene er velkjente, men ikke mindre viktige av den grunn. Vi blir flere eldre. Befolkningen aldres. Det er positivt – fordi det viser at vi lykkes i velferdspolitikken. Samtidig ser vi en tendens i retning av lavere avgangsalder fra arbeidslivet. Befolkningsutviklingen generelt bidrar også til å stille oss overfor særskilte utfordringer. Vi blir færre til å finansiere det økende antall eldre. Veksten i arbeidsstyrken ventes å være svak og etter hvert stoppe opp. Samtidig reduseres gradvis det som har gitt oss de gode offentlige finansene – petroleumsinntektene vil på sikt gå ned.

Plansje 10

Disse utviklingstrekkene kan illustreres med blant annet denne figuren.

Den rød streken i figuren viser utviklingen i utgiftene til alders- og uførepensjoner i årene framover som andel av BNP (rød strek). Som det fremgår av figuren vokser utgiftene betydelig de nærmeste årene – dels på grunn av at det blir flere eldre og dels på grunn av at disse har opptjente høyere tilleggspensjoner i folketrygden. Fram mot 2030 vil utgiftene til alders- og uføretrygd dobles som andel av BNP.

Den blå streken viser utviklingen i statens inntekter fra petroleumsvirksomheten. Dagens høye inntekter fra oljevirksomheten bidrar til store budsjettoverskudd. Men de høye oljeinntektene er basert på høy oljeproduksjon og svært høye oljepriser, og vil gradvis avta.

Mens utgiftene øker kraftig, faller altså inntektene markert.

Selv om denne figuren kun viser én utgiftskomponent og én inntektskomponent, og ikke presenterer et helhetlig bilde av utviklingen, illustrerer den likevel på en god måte hvordan to av de viktigste forholdene for det offentliges budsjettsituasjon utvikler seg over tid.

Plansje 11

Også denne plansjen illustrerer de utfordringene vi står overfor. Antall alders- og uførepensjonister øker kraftig. Fra i dag og fram til 2050 regner vi med 620 000 flere pensjonister. Vi blir stadig flere eldre og vi lever lenger og lenger. Samtidig har den faktiske avgangsalderen gått gradvis nedover de siste årene, og er nå på om lag 59 år.

Samtidig med denne utviklingen ventes arbeidsstyrken å øke med til sammen kun 160 000 personer i samme tidsperiode. Størstedelen av denne veksten kommer fram mot 2010. Deretter anslås veksten å stoppe opp.

Det betyr, som den røde streken indikerer, at antall personer i arbeidsstyrken pr. pensjonist reduseres gradvis fra 2,6 i dag til 1,7 i 2050.

Plansje 12

Sammen med disse utviklingstrekkene har vi sett en markert økning i sykefraværet på 1990-tallet. Nesten en dobling fra 1994 til i år målt i årsverk. Mens sykefraværet utgjorde i underkant av 50 000 årsverk i 1994 er dette nå anslått å utgjøre nesten 100 000 årsverk i 2001.

Vi ser en tilsvarende trend i uføretrygdingen som også har økt kraftig gjennom 1990-tallet.

_ _ _

De sentrale utviklingstrekkene som jeg til nå har pekt på har vært et viktig bakgrunnsteppe for Regjeringens arbeid med Langtidsprogrammet. Alle anbefalinger når det gjelder den økonomiske politikken for årene framover må ta utgangspunkt i denne virkeligheten og ta høyde for – ikke bare utviklingstrekkene som har vært til nå – men også de vi klart ser for årene og tiårene framover.

Jeg vil derfor med dette som bakgrunnsteppe gå noe mer inn på Regjeringens økonomiske politikk for kommende fireårsperiode.

Plansje 13

Et av de store temaene i den økonomiske og politiske debatten – særlig det siste året - har vært hvordan vi forvalter våre etter hvert store petroleumsinntekter. Siden begynnelsen av 1970-tallet og fram til 1995 brukte vi alle oljekronene i norsk økonomi. Riktignok var inntektene lavere enn de har vært de siste årene, men om lag 800 milliarder oljekroner erbrukt siden eventyret startet på den norske sokkelen på 1970-tallet. Etter hvert besluttet Stortinget å opprette et petroleumsfond slik at vi kunne sette av en stor del av inntektene for framtida.

Så sent som i 1995 var Petroleumsfondet tomt. Ved utgangen av fjoråret var fondet på nesten 400 mrd. kroner, og det ventes i år å øke til over 600 mrd. kroner. Vi forventer at fondet også vil vokse i årene framover.

Petroleumsfondet har nå nådd en størrelse at det er nødvendig å fastsette en langsiktig handlingsregel for hvordan de framtidige oljeinntektene skal brukes. I debatten om økt bruk av oljeinntekter må vi ikke glemme at det aldri har vært et spørsmål om disse inntektene skal brukes – men når de skal brukes.

Etter Regjeringens vurdering må bruken av oljeinntektene baseres på at den økonomiske politikken skal gi en rimelig generasjonsmessig balanse, at det offentlige tjenestetilbudet skal kunne opprettholdes på lang sikt og at konkurranseutsatt næringsliv har et omfang som er nødvendig for å ha balanse i utenriksøkonomien over tid.

Det betyr i praksis at bruk av oljeinntekter skal:

• Sikre velferd og pensjoner for framtiden
• Sikre stabilitet i økonomien
• Sikre en sterk konkurranseutsatt sektor

Plansje 14

De ulike hensynene kan også illustreres ved hjelp av noen figurer og alternative økonomiske fremskrivninger.

Dersom vi viderefører den økningen i offentlig sysselsetting som har funnet sted på 1990-tallet, vil det oljekorrigerte underskuddet stige raskt, og det vil tvinge seg fram en kraftig innstramming i offentlige finanser noe fram i tid (sort strek), jf. utviklingen i Vegringsalternativet. En slik rask økning i bruken av petroleumsinntekter de nærmeste årene vil motsvares av nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv. Denne svekkelsen av konkurranseevnen vil senere måtte reverseres. Petroleumsinntektene er da brukt opp i løpet av de nærmeste 20 årene. En slik utvikling ønsker ikke Regjeringen.

Ved å sette av tilstrekkelige midler på Petroleumsfondet til å møte veksten i bl.a. pensjonsutgiftene, er det mulig å sikre en jevn utvikling i de offentlige velferdstilbudene uten å måtte stramme inn på andre områder, jf. Referansealternativet. Dette alternativet innebærer at bruken av petroleumsinntekter øker forholdsvis svakt de nærmeste 20 årene, for så å øke sterkt. Dette innebærer imidlertid at vi de nærmeste årene vil måtte kutte kraftig i andre utgifter på budsjettet for å skape rom til veksten i Folketrygdens utgifter og oppfølging av allerede vedtatte planer bl.a. innen helse- og eldreomsorgen. Uansett vil det ikke være grunnlag for vesentlig utvikling av velferden, og det vil gi grunnlag for private løsninger. Dette er heller ikke en utvikling Regjeringen ønsker.

Dersom en tar i bruk forventet realavkastning av Petroleumsfondet gir dette en jevnere bruk av petroleumsinntektene. Dette alternativet sikrer at en ikke tærer på denne delen av statens formue. Samtidig gir det rom for en viss utvikling av velferdstilbudet og/eller en viss reduksjon i skattenivået. Også med en slik innfasing må det imidlertid gjennomføres tiltak som bidrar til å begrense veksten i offentlig sektors utgifter, eller styrke inntektene. Omfanget av de nødvendige innstrammingene i dette alternativet blir imidlertid vesentlig mindre enn i Vegringsalternativet. I dette alternativet brukes bare avkastningen. Når alle inntektene fra petroleumsvirksomheten avsettes i Petroleumsfondet og vi bare bruker avkastningen, vil fondet fortsette å vokse i årene som kommer. En slik bruk av oljeinntektene betyr at budsjettpolitikken baseres på allerede opptjente inntekter og at realverdien av Petroleumsfondet ikke reduseres.

Retningslinje for budsjettpolitikken fram til nå: budsjettet skal i en normal konjunktursituasjon virke om lag nøytralt på økonomien. Dette innebærer at bruken av oljeinntekter målt ved den strukturelle oljekorrigerte budsjettbalansen holdes uendret over tid. Alle alternativene i figuren innebærer økt bruk av oljeinntekter. Dette illustrerer at en videreføring av en nøytral budsjettpolitikk, dvs. uendret bruk av oljeinntekter, uansett ikke vil være aktuelt på lang sikt.

Plansje 15

Regjeringen har etter en samlet vurdering i arbeidet med Langtidsprogrammet kommet fram til nye retningslinjer for budsjettpolitikken.

Budsjettpolitikken skal innebære en jevn og forsvarlig bruk av petroleumsinntektene.

• Handlingsregel: Det legges det opp til en jevn og forsvarlig økt bruk av oljeinntekter tilsvarende forventet realavkastning av Statens petroleumsfond.

Det vil fortsatt bli lagt stor vekt på å jevne ut svingningene i økonomien for å sikre en stabil økonomisk utvikling. Budsjettet skal fortsatt være konjunkturstyrende – i tider med lav aktivitet skal statsbudsjettet bidra til å stimulere økonomien og i tider med høy aktivitet skal budsjettet være med på å holde igjen.

På basis av den informasjonen en har i dag og forutsetninger om oljeinntekter mv. som presenteres i Langtidsprogrammet, vil en handlingsregel om å bruke forventet realavkastning av Petroleumsfondet innebære en økning i bruken av oljeinntekter målt ved det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet, fra knapt 2 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2001 til om lag 5 ^2 pst. i 2010, dvs. en økning på 0,4 pst. av BNP for Fastlands-Norge i hvert av årene fram til 2010. For 2002 tilsvarer dette en reell økning i bruken av oljeinntekter på om lag 4 mrd. kroner sammenliknet med en nøytral budsjettpolitikk.

Regelen om å bruke forventet realavkastning av Petroleumsfondet kan ikke bli en retningslinje som følges automatisk fra år til år. Blant annet må en regne med at verdien av Petroleumsfondet vil avhenge av oljeprisutviklingen og hvilken avkastning fondet oppnår. Det ville være uheldig om store svingninger i avkastningen i fondet fra år til år skulle forplante seg til fastlandsøkonomien gjennom endringer i bruken av oljepenger over statsbudsjettet.

For å motvirke slike svingninger bør den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet, og ikke den faktiske, danne utgangspunktet for innfasingen av oljeinntektene. Ved beregning av den forventede realavkastningen legges det til grunn en realrente på 4 pst. Videre tar beregningene utgangspunkt i størrelsen på Petroleumsfondet ved inngangen til budsjettåret. Ved særskilt store endringer i fondskapitalen eller i det strukturelle oljekorrigerte underskuddet fra ett år til det neste, må endringen i innfasingen fordeles over flere år, basert på et anslag på størrelsen på realavkastningen i Petroleumsfondet noen år fram i tid.

Plansje 16

Når alle inntektene fra petroleumsvirksomheten avsettes i Petroleumsfondet og vi bare bruker avkastningen, vil fondet fortsette å vokse i årene som kommer.

Dette er vist i denne figuren, som viser den forventede utviklingen i Petroleumsfondet i årene framover når en i budsjettpolitikken legger opp til en bruk av oljepenger i tråd med den forventede avkastningen av petroleumsfondet.

Petroleumsfondet vil øke betydelig.

Plansje 17

Selv om mye av den økonomiske og politiske debatten har dreid seg om bruken av oljeinntekter, må vi ikke glemme det som er de grunnleggende forholdene i norsk økonomi. Dette skal jeg derfor avslutte med. Denne figuren viser sammensetningen av Norges nasjonalformue. Som en kan se, er arbeidskraften vår viktigste ressurs. Verdien er ifølge beregningene rundt 13 ganger større en petroleumsformuen.

I et langsiktig perspektiv avhenger derfor mulighetene for utvikling av velferdsordningene først og fremst av hvor effektivt vi klarer å utnytte arbeidskraften og de kunnskapene hver enkelt av oss har, og ikke av oljeinntektene.

Plansje 18

En gradvis og jevn innfasing av oljeinntektene og fornyelse av offentlig sektor må derfor kombineres med tiltak for å styrke vekstevnen i økonomien.

Økt bruk av petroleumsinntektene gir over tid grunnlag for å redusere enkelte skatter og avgifter. Samtidig må det satses på områder som særlig bidrar til vekstevnen. Bevilgningene til forskning og infrastruktur skal økes. Målet om FoU-bevilgninger på nivå med gjennomsnittet av OECD-landene innen 2005 ligger fast. Regjeringens eNorge-plan og bredbåndssatsing skal følges opp.

Samtidig må tiltak for å øke yrkesdeltakelsen og tiltak for å styrke arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken særlig vektlegges.

Den store betydningen vår menneskelige kapital har for nasjonalformuen illustrerer hvor viktig det er at vi utnytter arbeidskraften effektivt, hindrer økt sykefravær, uføretrygding og uønsket tidligpensjonering. Derfor har Regjeringen i Langtidsprogrammet signalisert at den vil sette ned skatten på arbeid for å stimulere til økt arbeidsinnsats. Allerede i 2002-budsjettet vil det komme forslag om at færre skal betale toppskatt. Tiltak for redusert uføretrygding er allerede iverksatt – både i Revidert Nasjonalbudsjett i 2000 og i statsbudsjettet for 2001. Dette arbeidet vil videreføres. Når det gjelder oppfølgingen av Sandmanutvalget – kjenner dere godt til det arbeidet som der er på gang. Regjeringen vil i løpet av inneværende år legge fram en egen sak for Stortinget om dette. Tiltak for å øke yrkesdeltakelsen og redusere tilgangen til trygdeordningene vil også ha avgjørende betydning for handlefriheten i den økonomiske politikken, gjennom å øke vekstevnen og å dempe utgiftsveksten i folketrygden.

Arbeidskraftbehovet må også i framtiden i all hovedsak dekkes ved innenlandske arbeidskraftressurser. Regjeringen vil imidlertid gjøre det enklere med arbeidsinnvandring til Norge av kvalifisert arbeidskraft. På denne måten kan vi løse flaskehalsene i arbeidsmarkedet. Regjeringen har allerede iverksatt tiltak som skal gjøre det enklere å skaffe seg arbeid i Norge, blant annet gjennom regelendringer og enklere saksbehandlingsregler. Videre vil det bli gjennomført tiltak for lettere å kunne kombinere arbeid og trygd. I tillegg vil samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene når det gjelder en aktiv seniorpolitikk bli videreført. Disse tiltakene skal kombineres med blant annet en bedring av barnehagetilbudet og større fleksibilitet som gjør det enklere å kombinere familieliv og arbeid. Mobilisering av en høy arbeidsstyrke gjøres ikke med bare et tiltak. Et sett av tiltak på ulike områder og overfor ulike grupper må iverksettes.

I tillegg til en stor arbeidsstyrke er det viktig at arbeidsstyrken er kompetent. Derfor har Regjeringen foreslått reformer i høyere utdanning, foreslått en studiefinansiering som er bedre og sikrer større grad av gjennomstrømming på universitetene, slik at ungdom kommer raskere ut i arbeidslivet. Kombinert med økt kvalitet i skolen og økt vektlegging av etter- og videreutdanning skal vi heve kvaliteten på den framtidige arbeidsstyrken ytterligere.

Kombinert med tiltak for å øke arbeidstilbudet, vil Regjeringen samtidig styrke og fornye offentlig sektor for å skape rom for en videreutvikling av det offentlige tjenestetilbudet i takt med behov og ønsker. Vi må få mer ut av de ressursene det offentlige allerede disponerer gjennom fornyelse og effektivisering av offentlig sektor og slik at ikke arbeidskraft unødig bindes opp i offentlig sektor – som kunne vært utnyttet bedre i andre sektorer i økonomien.

Og helt til slutt, vi må ikke glemme hva som kanskje er det mest avgjørende for norske bedrifter og et næringsliv med høy konkurransekraft – en stabil økonomisk utvikling og stabile rammevilkår for næringslivet. Det betyr en økonomisk politikk som er innrettet mot lav pris- og kostnadsvekst innenlands. Næringspolitikken i tradisjonell forstand utgjør derfor bare en liten del av de rammebetingelser myndighetene legger for næringsvirksomheten i Norge. Regjeringens økonomiske opplegg basert på en jevn og gradvis bruk av oljeinntekter, fornyelse av offentlig sektor, tiltak for økt yrkesdeltakelse og et styrket arbeidstilbud sammen med tiltak for å bedre vekstevnen i økonomien vil legge grunnlaget for nettopp slik stabile og forutsigbare rammevilkår for næringslivet.