Hvordan kan skogen bli like viktig i 2114 som i 1814?

Sjekkes mot
fremføring

Last ned presentasjonen her

 

(SLIDE 2: MOBILTELEFON/SKOGBILDE)

Investeringshorisonten for en ny mobiltelefon er to år. Lengre varighet kan du ikke regne med. For en ny PC er den tre år. For en bil i næring kanskje fem til syv år. Sjelden er den maskin som skal vare mer enn ti år. For tiden driver mange kraftverk i Norge med turbinvedlikehold, der de nå må bytte ut maskindeler som tyskerne satte inn for seksti år siden.

For noen år siden var jeg rådgiver for Landbruks- og matdepartementet ved Statskogs kjøp av Orklas skogeiendommer. Da hadde regnearket kolonner nitti år frem i tid.

Det er ikke noe rart i å se på skogen og skogstrategiene i tre hundre års perspektiv. Det sitter mange skogeiere rundt i Norge og forvalter eiendommer som har vært i familiens eie langt lengre enn det.

 

(SLIDE 3: HISTORISKE PERSONER)

Det er heller ikke unaturlig å trekke linjer mellom skog og skogsfolk og jubileet for Grunnloven, grunnstammen i det norske styringsverket. Riksforsamlingens første president, Peder Anker, eide Nordmarka og Sørkedalen. Hermann Wedel Jarlsberg arvet den etter ham. Norges politiske historie er smekkfull av skogeiere og skogindustripionerer, og i listen over Norges største skogeiendommer glimter fortsatt navn som Collett og Cappelen, Løvenskiold og Aall.

Jeg ba selv om at tittelen på mitt foredrag skulle strekke seg både bakover og fremover i tid. En ren historisk tilnærming, hvor vi oppsummerer skogens historiske rolle, kan være interessant, men tilfører lite. En ren handlingsorientert gjennomgang, hvor vi bare forsøker å se på hva vi skal gjøre nå, kan lett bli for kortsiktig. For når vi snakker om skog, snakker vi om lange linjer og tidshorisonter. Og snakker vi om Skogstrategiåret 2014, så snakker vi om strategier og vedtak som skal ha bærekraft ut av hele dette hundreåret.

Naturressurser er viktige gjennom hele Norges historie. Jeg bor selv i Larvik nå, etter å ha vokst opp i Grue, og vet at vi kan leve av selv det å eksportere gråstein. Noe mer fundamentalt norsk er det vanskelig å finne. Gråstein er ikke er fornybar ressurs, men vi har mye av den i Larvik. Nok til alle. Som eksportnæring er likevel norsk steinindustri ganske ny, med et visst unntak for spesiell stein som bl.a. olivin.

Men råvareeksport er ingen nyhet. Vi har eksportert skinn og fisk siden vikingtiden. Sølv og kobber. Og nå lever vi av olje og gass.

I sentrum for dagens og morgendagens konferanse står skogen. En naturressurs som har vært med oss i uminnelige tider, og som vil stå igjen lenge etter at alle vi som er her er borte. Og som virkeligheten er for mange naturressurser, så er det en ressurs som er gjenstand for både markeds- og motesvingninger. Av og til er den fremtidshåpet, av og til fremstår den foreldet og passé.

Jeg vil innlede litt med å si noe om de langsiktige linjene.

Dernest vil jeg si noe om hva vi, etter mitt syn, kan bygge en skogstrategi på.

Og til slutt vil jeg si noe om hvilke strategiske grep næringen – og politikerne – derfor bør ta.

---

De langsiktige linjene først.

I den overordnede historie har skogen sin plass spesielt når de aller største omveltningene finner sted.

I Nord-Europa starter vi i skogen. Den er ressursgrunnlag for jakt og fiske, og et praktisk-effektivt vern mot fiender og – for den saks skyld – for sterke sentralmakter. Jeg har lest gode artikler om hvordan forskjellene mellom svensk sentralisme og norsk lokaldemokrati delvis bunner i at Norge rett og slett ikke lar seg kontrollere ved hjelp av en rytterhær. Det er for ulendt til det.

På et tidspunkt forlater vi skogen, og begynner korndyrkingen. Men i Norge er vi egentlig aldri noe annet sted enn i skogkanten – med et mulig unntak for Jærbygdene.

Og når den neste store endringen skjer, er driveren i Norge skogen. Når det norske bondesamfunnet omdannes til et industrisamfunn, skjer det ikke minst nettopp gjennom industrialiseringen av skogbruket. Av at norske skogeiere – til å begynne med hver for seg, men i stor grad også i fellesskap – skaper en sagbruksindustri. Trelast, for å bygge byene. Papirfabrikker. Treforedling.

 

(SLIDE 4: SKOG OG SKOGSPRODUKTER)

Etter hvert som Norge vokser, vokser også kreativiteten og bruken av tømmerstokken. Vi kan varme opp husene med treverk. Vi kan bygge varmere hus av treverk. Vi kan bygge hele bruer og flyplassterminaler av treverk. Vi kan lage vaniljesmak og cellulose, medisiner og proteiner. Og, som klimatiltak, kan godt drevet, profesjonelt utnyttet og friluftsmessig fullverdig skog også brukes som CO2-lager i en effektiv klimapolitikk.

Men det er et kjennetegn ved dette – og det er at en av våre eldste industrivarer kunne bli en av våre viktigste eksportvarer gjennom at vi gradvis har forvaltet mer og mer kompetanse.

Det er gjennom kompetansebygging vi bygger merverdi. Med en gang vi lar teknologi, strukturer og løsninger så stille, så forvitrer det kompetanseforspranget vi tidligere har bygget opp. Vi kunne bygge en verdensledende seilskipsindustri ikke bare fordi skipene ble bygget av norsk tømmer, men også fordi selve tømmerstokkene skulle eksporteres på dem. Men like viktig som den første industribyggingen var at vi lot seil erstattes av motor, trebåter av etterhvert doble metallskrog og eksporten av tømmerbjelkene til nederlandske handelshus og den britiske flåte med eksport av papir, cellulose og produkter til hele verden.

På 1980-tallet var vi sterkt bekymret for norsk industri. Mange er det fortsatt – og med god grunn. Mye av den industrien andre land i Europa først nå legger ned, i markedskampen mot lavkostland i Asia, den kvittet vi oss med alt på 1970 og 1980-tallet. Men på den tiden var mye av bekymringen preget av slagordpreget retorikk mot råvareavhengigheten. Det å produsere aluminium, hugge tømmer og pumpe olje var ikke bærekraftig over tid.

 

(SLIDE 5: BILDER FRA ALUMINIUM – OLJE - SKOG)

Men så viste det seg at råvareindustriene ikke nødvendigvis er kompetansetomme – tvert imot kan de være kompetansetunge. Innen aluminimum handler det ikke bare om å lage mange slags aluminium, men det handler også om å gjøre det på en mest mulig kostnadseffektiv og minst mulig forurensende måte. Innen oljebransjen handler det ikke om å «pumpe olje» - det handler om trygt og miljømessig forsvarlig å hente olje opp fra steder helt i kanten av hvor det er mulig å hente den – ja, hvor det er vanskelig nok bare å finne at den er der. Men det greier altså vi. Den tidligere styrelederen i elektronikkfirmaet Ericsson har sagt at det var først når han kom ut på en oljeplattform i Nordsjøen at han skjønte hva høyteknologi virkelig var.

Skogen og skogeierne bygget Norge. Men gradvis har den glidd ut av folks oppmerksomhet – og snart av næringslivets statistikk. På Oslo kommunes nettsider finnes en bred orientering om Nordmarka. Mye handler mye om historien. Men om nåtiden konstaterer man stort sett at «Nordmarka sikrer fortsatt Oslos befolkning godt drikkevann og ikke minst fred i sjelen. I våre dager er fred, ro og natur en uvurderlig verdi.» Og mens det trengtes 400 mann for å drifte Nordmarka i 1956 er det nå under 20 arbeidsplasser igjen.

Skogen som kilde til sysselsetting, til økonomisk verdiskaping, til moderne kompetansebygging – det er lagt til side til fordel for rekreasjonsverdi og sjelefred. I byen ved Akerselva, der industri bygget på skogsressursene gjorde det mulig i det hele tatt å legge en by.

---

Nok om historien. Hva betyr egentlig dette i sum? Hvilke rammer må ligge under en moderne skogstrategi?

 

(SLIDE 6: BILDER – HOBBYBRUK – STRUKTUR - MASKINRAPPORT)

Det ene er den underliggende strukturen – behovet for kapital og kapitalister. Jeg deler nok mange av Reidar Bergene Holms bekymringer – vi er fra Larvik begge to, selv om jeg vokste opp i Grue. I Norge har skogbruket over de siste femti år utviklet seg til venstrehåndsvirksomhet av for liten betydning for de fleste av skogens eiere. Gjennom aktiv bevaringspolitikk for eiendomsstrukturen har den norske skogens konkurranseevne blitt taper i internasjonal konkurranse mellom råstoffleverandører. Kortfibret cellulose fra industriell plantasjedrift i varme strøk vinner over langfibret cellulose fra hobbyskogbruk i et høykostland, der vi fortsatt aktiv blokkerer naturlig strukturutvikling gjennom detaljert politisk kontroll med eierutvikling og prisutvikling.

Risikoen er åpenbar: Hindrer man en moderne pris- og strukturutvikling for skogseiendom stopper man også effektivt god utnyttelse av moderne teknologi i skogbruket, med de konsekvenser det får for norsk treforedlingsindustri og norsk sagbruksindustri. Prisforholdene mellom sagtømmer, sagbruksflis og massevirke samt transport er ganske annerledes i Norge enn i de land vi konkurrerer med, og de har blitt slik på grunn av en kombinasjon av eierskapsforhold, strukturpolitikk, skattepolitikk og manglende investeringer i infrastruktur.

Maskinentreprenøres forbund hevder i en nylig offentliggjort rapport at dagens organisering av skogbruket gir høyere driftskostnader enn nødvendig. Avvirkningskostnadene for ulike skogdriftstyper varierer fra 85 kroner kubikkmeteren til 248 kroner kubikkmeteren, avhengig av hvordan forholdene rundt og på hogstfeltet er. Da er det vanskelig å snakke om et felles kostnadsnivå.

Maskinentreprenørene peker på eiendomsstruktur, mindre sortimentssortering, og dårligere forhåndsrydding her for å vise forskjellene i kostnader mellom Norge og Sverige. Jo mer variert trestørrelse og tresortiment som skal hogges, og jo lengre det er fra hogststed til velteplass, for eksempel, dess lengre tid tar selve avvirkningen, og dess dyrere blir det.

Dette er helt sikkert ikke hele svaret. Optimal bruk av maskinutstyr er sjelden bare kundens ansvar. Og med tusen ganger så mange potensielle kunder som leverandører er effektiv konkurranse også ikke alltid helt på plass.

 

(SLIDE 7: ÅSA-KJERRATEN)

Men en annen side handler om offentlig ansvar – om å bygge den infrastrukturen verdiskapingen trenger. I sin tid bygde Bernt Anker Åsa-kjerraten for å bringe tømmer fra Drammens-vassdraget over til sine sagbruk i Oslo-området. Det ga mulighet for å nytte de gode eksportmuligheter for trelast. På samme måte er vi i dag avhengig av investeringer i infrastruktur for å delta i internasjonal konkurranse.

Ulik politisk prioritering og utholdende unnlatelse over mange tiår har ført til at våre rammevilkår for transport er svakere enn våre konkurrenters. Noe kan gjøres gjennom velvillig regelverksjustering, noe krever store bevilgninger over lang tid. Men finansiering alene er ikke svaret. Vi øker bevilgningene til samferdsel med over tjue prosent fra i fjor til i år. Det er en av de største økningene av noe departements budsjett i fredstid. Som andel av verdiskapingen i landet er det en pengeinnsats på linje med byggingen av Bergensbanen i sin tid. Men utfordringen er ikke bare bevilgningene – det er at det tar for lang tid å bygge, at vi får bygget for lite vei for de pengene vi bruker, og at vi ikke bygger de samfunnsøkonomisk mest lønnsomme veiene. Ennå. Det er noe vi må ta tak i, og som Regjeringen arbeider med – men det er – bokstavelig talt – lang vei frem.

Også andre rammebetingelser spiller en rolle. Det er internasjonal konkurranse om trelastmarkedet i Norge, og en tredjedel av norsk trelastforbruk dekkes av leverandører med kostnader i annen valuta og med andre rammevilkår. Skognæringen; en av våre eldste og den historisk mest viktige eksportnæringen vi har hatt, er ikke en skjermet næring. Mens vi i matvareproduksjon diskuterer kortreist vare og nasjonal opprinnelse, har dette aldri vært en dimensjon i skogbransjen.

---

Før jeg går over til å beskrive hvor jeg tror man bør gå, vil jeg bruke litt tid på å si hvor man ikke bør gå.

Det aller farligste – som har truet norsk landbrukspolitikk og skogbrukspolitikk i tiår – ligger i dagen etter det jeg nettopp har sagt. Det er å tro at man kan basere fremtidige norske kompetansenæringer på hobbydrift. På deltidsarbeid.

Det betyr ikke at jeg avviser kombinasjonsbruk og supplerende inntekter. Deltid og samlet bruk av alle de ulike inntektskildene som lar seg realisere med utgangspunkt i ressursene på en gård kan skape både gode, kreative og verdiskapende arbeidsplasser. Men som utgangspunkt for en hel nærings utvikling fremover er det en dødslinje for landbruket – som helhet, ikke bare skogbruket – å basere seg på en struktur der deltid og hobbybruk dominerer. Det er ingen andre næringer som har funnet på å organisere seg på den måten, og regne med at det skaper levedyktighet over tid. Man kan ikke skape en robust næring på å melde seg ut av et marked, eller på å forsøke å styre det. Over tid må man tåle det, og ikke minst må man mestre det.

 

(SLIDE 8: LEVEDYKTIG MØTE MED MARKEDET)

Det å drive profesjonell næringsutvikling krever heltidsinnsats:

- Kompetanse

- Kunnskapsmiljø og nettverk

- Bufferkapital til å tåle dårlige år

- Stabile og forutsigbare rammebetingelser

- Evne til selv å påvirke sine egne inntekter

Hverken den nødvendige robustheten i egen næringsdrift, kapitalen som trengs for å bygge næringslivet videre, og kompetansen som skal til for hele tiden å drive utvikllingen fremover, lar seg basere på en næring av hobbybrukere og deleiere. Skal skogen kunne leve som næringsvei fremover, må det være noen som i det alt vesentlige lever av – og for – skogbruket. Når jeg i en oversikt nylig så at det er 125 000 skogeiendommer – og 147 000 skogeiere - i Norge er det slående – dette er ikke en eiendomsstruktur som bygger opp under en profesjonell nok næring.

 

(SLIDE 9: UTKLIPP FRA AFTENPOSTEN)

For noen uker siden sto det en oversikt over konsekvenser av å fjerne formuesskatten i Norge. For tiden er det ingen partier som går inn for det; det er ikke Regjeringens politikk. Vi ønsker å redusere formuesskatten; har begynt å gjøre det; vil gjøre mer av det. Men å fjerne den helt skaper noen skattehuller vi ennå ikke vet hvordan vi skal tette. Derfor går vi ikke inn for det.

Men Aftenposten – som skrev som om vi ville det – pekte på en interessant situasjon. For de viste at på tre poststeder tre steder i Norge var det samlet like mye formue som i de 141 kommunene med minst proveny fra formueskatt til sammen.

De tre kommunene man mange formuende har sikkert ikke mange utfordringer, så dem kan vi la ligge. Men 141 kommuner hadde altså – i følge Aftenpostens tall – et gjennomsnittlig grunnlag for formuesskatt på om lag 200 millioner kroner. Samlet. For alle skattytere i kommunen.

Det er dette som er en av de store næringsutfordringene i dagens distrikts-Norge. Hvis man korrigerer for boligformuer, så finnes det altså i disse 141 kommunene – det er 1/3 av landets kommuner til sammen – knapt en krone i privat netto formue som er investert i næringsliv. Hvor henter man da investeringskapitalen? Hvordan har de næringsdrivende ryggrad til å tåle det året eller de par årene med inntektssvikt som alle som driver næringsvirksomhet må ha? Hvor er evnen til å investere i kompetanse – i medeierskap i industri, videreforedling og servicenæringer tilknyttet skogbruket?

 

(SLIDE 10: DØDSLINJER FOR SKOGSTRATEGIEN)

Men strukturpolitikken er ikke alt, selv om det er mye. Jeg tror det finnes i hvert fall fem dødslinjer for norsk skogbruk. Å basere seg på at en næring kan bygges på uprofesjonelt deltidsarbeid, er bare en av dem.

De fire andre dødslinjene er, i uprioritert rekkefølge,

- Å gjennomføre revolusjonære endringer

- Å sloss internt i næringskjeden

- Å gjøre seg avhengig av offentlig støtte

- Og å rendyrke skogstrategien som en råvarestrategi.

 

(SLIDE 11: REVOLUSJONÆRE ENDRINGER)

Jeg står her som Høyremann, og motstanden mot revolusjonære endringer burde ikke være noen overraskelse. Revolusjon er kanskje ikke noen sterk fare; vi har ikke hatt det her i fylket siden i Åsnes våren 1925.

Men det at vi ikke liker revolusjon, betyr at det tar tid å endre også det vi ikke liker. Målet for forandring er å bygge skognæringen opp; ikke å rive den ned. Det å skape ustabilitet og uro hjelper neppe dem som ønsker langsiktig å leve av skogen og utvikle skogbruket. Jo mer ensidig avhengig man blir av en enkelt næring, desto mer viktig er det at rammebetingelsene for den er langsiktige og stabile. Samtidig som vi derfor klart anviser retning, må vi også være klare på at det tar litt tid å nå frem til målet. Men det skal ikke være noen tvil om hvor vi er på vei.

I denne sammenheng skal vi ta med oss en viktig lærdom: Incentiver virker. Selv små finansielle signaler, bare de blir konsistente og gjentas over tid, gir utslag. Vi vet at hvis vi gir mer penger til noe, så blir det mer av det. Uansett hvordan det å få barn er en personlig beslutning, som handler om genetikk, kjærlighet og menneskelig trang til reproduksjon; så vet vi også at det å gi penger til barnefamiliene også virker. Det blir flere barn av det.

Det er en av de store utfordringene i skattepolitikken. Vi vet godt at skatter virker dempende. Vi skattlegger tobakk og alkohol høyt, nettopp fordi vi vil det skal bli mindre av det. Vi skattletter C02-utslipp og ser at det virker. Det marginale innholdet av Co2 i norsk økonomisk vekst har falt betydelig i løpet av de siste femten årene, blant annet fordi vi har gitt økonomiske incentiver til det. Skatter virker.

Ulempen er at staten trenger mange penger. Mer enn det vi kan få bare fra å beskatte ting vi ikke liker. Og skattlegger vi formue, så blir det færre investeringer. Beskatter vi arbeid, så faller arbeidstilbudet, og flere blir stående utenfor arbeidsmarkedet. Vi ønsker både flere investeringer og flere i arbeid, og skattelettelser på arbeid og sparing er en strategi for å fremme det. Men igjen – endringene kan bli små, og de bør være gradvise, men retningen må være riktig.

Dette er ikke ny lærdom. Da Bernt Anker i sin tid bygde Åsa-kjerraten var det ikke bare en innovativ tanke for å skaffe en ny infrastruktur mellom sine skoger og sine sagbruk. Kjerraten var lønnsom fordi Bernt Anker gjennom byggingen kunne omgå tømmertollen i Drammensvassdraget. Det var privatøkonomisk, ikke samfunnsøkonomisk, lønnsomhet som lå bak utviklingen av det vanndrevne kjettingdraget som ble kombinert med Norges første hestejernbane.

 

(SLIDE 12: INTERNE SLOSSKAMPER)

Jeg har alt nevnt hvordan skogeierne var førende i utviklingen av de moderne skogrelaterte næringene. Samtidig må vi erkjenne at det er motstridende interesser i næringen.

I noen analyser har nettopp de motstridende interessene vært med på å skape noen av næringens problemer. Hvis eierskapet i industrien forvaltes uten å prioritere modernisering og strukturering av nasjonal industri, skaper man kortsiktig glede, men langsiktige problemer. I noen grad har vi brukt norske skogeieres ressurser på kjøp av investering i og kjøp av tilsvarende industri i andre land, - kanskje på bekostning av det i stedet å ta tak i egen fremtid.

Men det å kjøpe seg størrelse og markedsmakt innenfor et lavpriset produktområde med fallende verdensmarkedsetterspørsel vil ikke fungere i lengden. Det som kanskje kan virke internt i Norge eller i et internt nordisk marked, kan være i utakt med teknologisk utvikling og internasjonale konkurranseforhold.

Vi kan som produsentland ikke basere oss på å kontrollere prisene – vi må fokusere på det vi kan gjøre noe med selv, nemlig kostnadene. Noen av dem påvirker myndighetene, gjennom avgiftspolitikk og infrastruktursatsing. I tillegg påvirker vår makroøkonomiske pengebruk utviklingen av den norske kronen, der høy offentlig pengebruk kan gi høyere renter og sterkere norsk krone. Men de fleste kostnadene må bringes under kontroll i næringen selv.

På noen områder er det motstridende interesser. Da kan ofte en kunstig skapt enighet bidra til å utsette nødvendige omstillinger. Det tjener ingen. Det blir lett til at man brenner lyset i begge ender – ved å utsette omstillingene får de som skal ut av næringen litt overgangstid, men de som skal inn faller fra i utålmodighet eller mangel på finansiell evne til å vente. Resultatet kan bli svakere næringsaktører og mangel på innovative arbeidsplasser.

Den kampen om fremtiden må vi ta, og den må bringes frem i lyset. Det er for eksempel kanskje ikke slik at den gransorten som gir mest kubikktilvekst i året er den som egner seg best til faktisk bruk som sagtømmer, selv om den, naturforholdene tatt i betraktning, kan gi stor årlig produksjon målt i volum.

 

(SLIDE 13: AVISUTKLIPP OM SLØSING)

Vi har gode forutsetninger for å drive god politikk i Norge. Det burde ikke mangle ressurser. Men ofte konsentrerer vi oss om hvor mye ressurser som bevilges over offentlige budsjetter, mer enn hva vi faktisk får ut av dem. Og alle ressurser det offentlige bevilger til noen, har de hentet et annet sted.

Det er et positivt signal når mange organisasjoner går sammen om bl.a. samarbeidet i verdikjeden for skog- og trenæringen. Forslagene om tiltak fra treindustrien og LO, Norskog og Fellesforbundet, Nobio, og Skogeierforbundet – og enda flere – er et interessant samarbeid med mange viktige innspill. Det betyr ikke at jeg er enig i alle forslagene – men mange er allerede Regjeringens politikk.

På noen områder synes jeg likevel forslagene bærer preg av en litt tilbakeskuende politikk som ikke vil være bærekraftig over tid. De kommende årene vil være preget av at det skal gjennomføres en stor, bred og generell skattereform etter at Scheel-utvalget har kommet med sin innstilling. Hakking på smådeler av skattesystemet blir et sidespor i forhold til at disse brede, store omleggingene må innrettes riktig.

Jeg synes også samarbeidet overvurderer vektleggingen av offentlige tiltak på bekostning av tiltak som skal sikre mobilisering av privat kapital og privat eierskap. Det er privat kapital som har drevet frem skog- og trenæringen i de to hundre årene som har gått siden 1814 – det vil være privat kapital som skal være hovedmotoren i næringslivet også i de kommende hundre årene. På samme måte som det var Sig Woll bruk og Bredesen Opset som i sin tid bygget opp sagbrukene på Kirkenær, må det være aktører med tilknytning til skogen og trebransjen som skal bygge fremtidens skog- og treindustri, og som må ha mulighet til å bygge kapital for å gjøre det. Staten har ressurser til på kort sikt å dytte unna enhver privat investering i næringsvirksomhet i Norge. Men det vil være en fundamental feil å gjøre verdiskapende næringsvirksomhet avhengig av offentlig eierskap, statlige subsidier eller varige unntak fra normal beskatning. Slik særbehandling kan per definisjon aldri bli stabil nok til å sikre en næring som jobber i nittiårsperspektiv.

På noen områder peker likevel samarbeidet fremover. Alt som gjelder kompetanseoppbygging, utdanning og forskning og utvikling er svært relevant. Helt siden 1980-tallet har vi konstatert at Innlands-Norge har havnet i oljeskyggen. Det gjelder ikke minst på utdanningssiden. Nå ser vi hvordan dette virker selvforsterkende – skal man bygge kompetansemiljøer, må det skje i arbeidsmarkeder der det allerede finnes kompetanse. Realistisk bosettingspolitikk må bygge på tilgang på et godt utbygget kompetansearbeids-marked, med arbeidsplasser for begge. Selv for skogbruket handler det om minst to arbeidsplasser; ikke en. Det samme gjelder selvsagt jordbruket, men det er ikke emne for dagens diskusjon.

Andre, og viktige vekstområder er knyttet til moderne bioøkonomi og bruk av fornybare ressurser. Når man likevel skal gjennomgå på nytt både plan- og bygningslovverket og standardkrav til bygging, må næringen kjenne sin besøkelsestid i arbeidet for nasjonal fornybarhet og Co2-bindende byggematerialer. Dette er områder som ligger utenfor mitt kompetanseområde, men det er områder jeg ser er løftet frem på en viktig måte – og der næringsinteressene kan kjempe sammen, gjennom hele verdikjeden.

Den verdikjeden er i ferd med å bli mer kompleks, og det er en utfordring i seg selv. Råvaren er ikke tømmeret; det er selv eiendommen. Produktet er hverken bare trelast, papir eller tremasse – det er biokjemiske prosesser, kompleks kjemisk industri, og det er bruk av produkter og skogbaserte forbindelser som vi ikke ennå kjenner. Og det er ikke bare produkter – men også tjenester. Det er biologiske verdier og opplevelsesindustri. Det er klimaregnskapsbidrag og energiproduksjon. Og det er en hel servicebransje bygget opp under det faktum at uansett hvilken liberalisering vi tillater og hvilke overmodne strukturendringer vi gjennomfører, så vil skognæringen forbli en fragmentert bransje med mange, mange deltagere.

 

(SLIDE 14: OPPSUMMERTE ENDRINGER)

Hvordan oppsummerer jeg så endringene?

• Som svar på den strukturpolitiske utfordringen må det komme en eierskapspolitikk, som tillater at verdiene synliggjøres, at investeringer kan lønne seg, og at det kan bygges en sterkere stamme av rasjonelle strukturer og profesjonelt, kapitalsterkt eierskap.
  
  
• Som svar på endringsbehovet må det komme en sammenhengende, langsiktig politikk som ikke er revolusjonerende, men som signaliserer tydelig retning. Den må være politisk robust, fordi uansett hvor lenge en regjering har tenkt å sitte, så er skogbrukets planleggingshorisont lengre.
  
  
• Som svar på samarbeidsutfordringene i næringskjeden har partene alt begynt å ta ansvar. Det må brukes riktig, der det er rom for fellestiltak for økt bruk av tre, økt kompetansebasis, og utvidelse av de produktene og tjenestene alle verdikjedene leverer. Men det må ikke dekke over at dette også handler om hvordan overskuddet fordeles mellom leddene i næringskjeden, og det å skape en fordeling mellom dem som ikke er robust når markedet presser på, vil ikke skape stabilitet og gi rom for langsiktige investeringer.
  
  
• Som svar på uavhengigheten av offentlig støtte må ligge en bevisst prioritering av infrastruktur, av tiltak som kan styrke produktivitet og konkurransekraft, og av tiltak som styrker næringens evne til å finansiere seg selv. Det er en enorm forskjell i tilliten til de verdiene man skal investere i, hvis nåverdien er verdien av fremtidig inntjening og ikke av fremtidige subsidier.
  
  
• Og som svar på råvareutfordringen kommer at man systematisk må løfte kompetanseinnholdet – og akseptere næringens behov for rasjonell og moderne drift, og utnyttelse av alle ressursene på eiendommen. Mye taler for at moderne bioøkonomi er bedre tjent med moderne skogsdrift enn med mer tradisjonelt vern. Friluftsliv og gode jaktopplevelser lar seg utmerket forene med fornuftig skogsdrift. Men også kravene til jaktopplevelser og friluft er blitt annerledes – vi går ikke lenger bare på tur – det må være en «app» for å yte den fullt ut. Vi kan trekke mengder av turister basert på stillhet. Men skal neste generasjon også lære friluftsliv, så må det være wifi når de kommer tilbake til koia for kvelden.

---

Mine tanker kommer fra en politisk observatør, som har vokst opp i et skogområde. De er innspill i en pågående debatt om fremtiden for næringen. I regjeringen og regjeringspartiene har vi heldigvis politikere som kan skognæringen og dens fremtid mye bedre enn meg, og som kommer til å utforme den oppfølgende politikken i tiden fremover.

Men politikerne kan aldri ha alle svarene. Kunnskapen må vi finne i næringen – hos dem som skaper verdiene – i skogen selv.

 

(SLIDE 15: DET HANDLER OM SKOGMENNESKER)

Store løft er blitt tatt i utviklingen av moderne industri – av skogeiere. Ingen som har hatt noe med Elverum å gjøre kan glemme hva en mann som Helge Væringsaasen kunne gjøre; fra Klevfos og Folldal Gruver til et bredt veldedig engasjement. Men han var så langt fra alene. Hans Heiberg, på Øvre Amble. Anthon B. Nilsen, som stiftet Skogbrand. Skognæringen er hele Norges fellesnæring.

Nå var ingen av disse «bare» skogbrukere. I så måte slår jeg kanskje min teori om deltidsbonden i hjel. Hans Heiberg ble professor i Norges Landbrukshøyskole, og Nilsen skrev romaner som Elias Kræmmer. Men deres utgangspunkt var bygging av kompetanse og næringsliv rundt de skogeiendommene de selv – og deres eierskap og formuer – sprang ut av.

Det er hundrevis av navn jeg burde nevnt – titalls bare her i det helt lokale distriktet. Noen er hele bygda – eller hele landet – til og med på fornavn med. Eller, fornavn og en initial. Men felles for dem er forankring i et høyt kompetent eierskap og en tilstrekkelig kritisk masse til at det kan investeres i tilleggsnæringer, i næringsutvikling, i kreativ bruk av eksisterende ressurser og – ikke minst – til å utvikle bedriftens egen risikobærende evne.

Et hjertesukk her er hvor vanskelig det er å finne opplysninger om slike bærere av kultur og næringsliv. Jeg samler biografier om mennesker som disse. Men jo mer tid som går, jo sjeldnere og sjeldnere seg det ut til at det blir. I lang tid har historieforskningen dreiet seg mindre om personlighetene som skaper og driver arbeids- og næringslivet fremover, og mer om kaloriforbruk og pollenutvikling østerdalsskogene. Det har sikkert sine viktige sider, men det skaper en distanse til hva som faktisk trengs for å sikre et skapende næringsliv. Skogbruket kan ikke vedtas eller bevilges – skogen vokser; den må pleies, og eies. Subsidieavhengighet og vern skaper hverken trygghet, verdiskaping eller utvikling – ei heller av en moderne bioøkonomi. Karbonmessig går en vernet skog i null, mens en veldrevet skog som skaper byggematerialer ikke bare vokser og går i pluss, men skaper arbeidsplasser ved siden av.

I det siste er det en viss tendens til at den personrettede historie igjen kommer i fokus. Kanskje har Se og Hør hatt noen positive sider ved seg, og vi kan få økt forståelsen for hva som drev folk som Olav Nergård, Marthe Walmsnes, Nils Askvik, Johanne Ingier, Anders P. Holth; Plathe og Kiær.

Slike folk er viktige. De løftet skogen ut fra tømmerhugsten og inn i moderne skogindustri. Nå trengs næringsaktørene – for det er bare næringens egne, kompetente menn og kvinner som kan bygge en ny næring – som kan løfte skogen inn i bioøkonomien. Se rundt dere – det er dere som sitter i salen her i dag som må gjøre det.

 

Last ned presentasjonen her