Økte ambisjoner for innsamling av EE-avfall

De fleste elektroniske- eller elektriske produkter inneholder stoffer som kan være både helse- og miljøskadelige. Økt levestandard samt en rask teknologisk utvikling gjør at mengden elektrisk- og elektronisk avfall (EE-avfall) øker tre ganger så raskt som annet avfall. EU har derfor siden 2002 hatt et regelverk for sikker og forsvarlig håndtering av slikt avfall (WEEE-direktivet).

WEEE-direktivet var i 2011 til behandling i EUs institusjoner for endring, og 21. desember ble forhandlingene avsluttet med enighet om økte ambisjoner for innsamling av EE-avfallet. Hovedformålet med revisjonen er å øke innsamlingskravene og å effektivisere gjennomføringen av direktivet. Oppvaskmaskiner, barbermaskiner, datamaskiner og støvsugere er eksempler på produkter som regnes som EE-avfall

Viktig for Norge
Gjennom luft- og havstrømmer ender en betydelig del av kjemikaliene fra disse produktene over tid opp i Norge og polarområdene. Det er derfor svært positivt for Norge at kravene i EU blir strengere og at det blir mer harmonisering av rapportering og kontroll.

Direktivet er EØS-relevant, og Norge har hatt en høy profil med offensive innspill i prosessen. Norske innspill har konsentrert seg om innsamlingsnivå, beregningsmetode, produsentdefinisjon og forhandlerretur. Norge har dermed bidratt til å øke ambisjonsnivået i det nye forslaget. I Norge blir ca. 20 kilo innsamlet per innbygger per år, noe som antas å tilsvare ca 75-80 prosent av generert mengde. Dette gjør at Norge er helt i toppen i Europa på innsamling av EE-avfall. 

Hovedelementer i kompromisset
Regleverket vil i den første perioden gjelde en nærmere bestemt liste over produkter. Fra 2018 vil regelverket gjelde alt EE-avfall, kun med enkelte unntak (open scope). Dette har vært en kampsak for Europaparlamentet.

Det er enighet om at medlemslandene fortsatt skal kunne anse importører til det enkelte land som ”produsent” (og derved gjenstand for kontroll) selv om produktet er satt på markedet i EØS-området før dette. Til gjengjeld kan det ikke stilles krav til mer enn at importøren er til stede i landet gjennom en ”autorisert representant”. Det er viktig for Europaarlamentet  at de nasjonale registreringssystemene nå skal harmoniseres slik at produsenter får ett format å forholde seg til.

Det er enighet om å gi medlemslandene valget mellom to mål med tilhørende beregningsmetode fra 2019: Enten a) Mål om 65 prosent innsamling basert på mengden (vekt) EE-produkter som settes på markedet eller b) 85 prosent av generert mengde EE-avfall.

Beregningsmetode a) er den som Kommisjonen og medlemslandene har støttet, mens alternativ b) er Europaparlamentets tilnærming. Den siste beregningsmetoden har per i dag større beregningstekniske utfordringer selv om den vil gi et bedre bilde av innsamlingsgraden. Frem mot 2019 vil man trappe opp innsamlingsnivået gjennom å videreføre dagens mål på fire  kilo per innbygger per år inntil 2016 og fra 2016 – 2019 kreve 65 prosent av mengden satt på markedet.

Det er enighet om at medlemslandene skal sikre at store forhandlere (over 400 m2 salgsareal) av EE-produkter tar imot smått EE-avfall (under 25 cm) uten vederlag eller krav om gjenkjøp. Det kan gjøres unntak fra dette hvis man når innsamlingsmålene uten slik retur.

Klassisk Brussel-kompromiss
Enigheten i denne runden var viktig for det polske formannskapet som en av få seire på miljøområdet.

Resultatet har blitt et klassisk Brussel-kompromiss med noe lavere ambisjonsnivå enn det Kommisjonen la opp til, alternative beregningsmetoder som gir mindre forutberegnelighet og sammenlignbarhet på sikt samt en komplisert gradvis opptrapping frem mot 2019. Alle partene har fått noe. Samlet sett er det nok den konkrete gjennomføringsevnen i medlemslandene som blir viktig, ikke detaljene i direktivet.

I lys av Europakommisjonens generaldirektorat for miljøs  satsing på ressurseffektivitet er resultatet kanskje noe skuffende, men i det minste et konkret eksempel på statlige rammer for å sikre at verdifulle materialer finner veien tilbake i økonomien samtidig som helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke spres.