6 Det inntektspolitiske samarbeidet og Holden III – utvalgets innstilling

6.1 Holden III-utvalgets innstilling

Regjeringen Stoltenberg II satte ved kongelig resolusjon 14. desember 2012 ned et ekspertutvalg som skulle vurdere utfordringer for konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsen i årene framover. Utvalget skulle drøfte makroøkonomiske utviklingstrekk som kan skape utfordringer for norsk økonomi og lønnsdannelsen. Det ble vist til at lønnsveksten over flere år har vært langt høyere i Norge enn hos våre handelspartnere, og at et høyt kostnadsnivå i Norge gjør norske bedrifter sårbare for et fall i bytteforholdet. Inntektene fra petroleumsvirksomheten vil etter hvert avta, og norsk økonomi vil da ha behov for inntekter fra andre eksportnæringer for å kunne betale for ønsket import. En annen utfordring det ble vist til er at produktivitetsveksten har falt de senere årene. Lønnsdannelsen skulle videre drøftes i lys av at forholdene i arbeidsmarkedet har endret seg etter EU-utvidelsen i 2004, som har gitt norsk økonomi økt tilgang på arbeidskraft utenfra. Utvalget skulle dessuten vurdere erfaringene med lønnsdannelsen gjennom de 12 årene som er gått siden handlingsregelen og inflasjonsmålet for pengepolitikken ble innført.

Utvalget ble ledet av professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo, og besto ellers av eksperter fra hovedorganisasjonene i arbeidslivet og representanter fra Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet. Utvalget avleverte den 3. desember 2013 sin rapport NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi til Finansdepartementet. Utvalgets innstilling var enstemmig.

Utvalget skriver at det inntektspolitiske samarbeidet og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst. Det understreker at lønnsforhandlingene er partenes ansvar. Flere institusjoner og mekanismer bidrar til koordinering i den norske lønnsdannelsen, både internt i og mellom ulike organisasjoner, gjennom lovverk og gjennom konsensusbygging. Her spiller ifølge utvalget også myndighetene en viktig rolle. Utvalget anfører at flere forhold har gjort koordineringen mer krevende den senere tiden, som avtakende organisasjonsgrad blant arbeidstakere i organisasjoner med sentral samordning, endringer i næringssammensetningen, økt internasjonalisering og økt arbeidsinnvandring. For å opprettholde en koordinert lønnsdannelse mener utvalget at både partene og myndighetene må støtte opp om systemet. Høy organisasjonsgrad kan lette koordineringen og gi en lønnsdannelse som bedre ivaretar hensynet til høy sysselsetting og lav ledighet.

Utvalget slutter opp om frontfagsmodellen. Selv om nye utviklingstrekk i økonomien og endrede retningslinjer i den økonomiske politikken har brakt inn nye mekanismer i måten økonomien virker på, skriver utvalget at de grunnleggende sammenhengene som frontfagsmodellen og hovedkursteorien bygger på gjelder også i dag. Det betyr at lønnsveksten i den sektoren som er utsatt for internasjonal konkurranse, må avspeile pris- og produktivitetsveksten i denne sektoren. Lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor må så gjelde som en norm for lønnsveksten ellers i økonomien.

Et vesentlig høyere kostnadsnivå enn i andre land reflekterer ifølge utvalget høy produktivitet og store bytteforholdsgevinster, men innebærer samtidig en utfordring for konkurranseutsatte virksomheter. Økte priser på olje og andre viktige eksportprodukter og fallende priser på varer vi importerer, har gitt norsk økonomi store bytteforholdsgevinster på 2000-tallet. Høy og økende aktivitet i petroleumsvirksomheten og økt bruk av oljepenger over statsbudsjettet har trukket opp kostnadene i Norge sammenliknet med nivået i andre land, både gjennom høyere lønnsvekst enn hos handelspartnerne og gjennom en styrking av kronen. Høye lønninger innebærer samtidig at mange har fått glede av bytteforholdsgevinsten og det høye produktivitetsnivået.

Utvalget skriver at et tilstrekkelig omfang av internasjonalt konkurranseutsatte virksomheter er nødvendig for en balansert økonomisk utvikling. For at konkurranseutsatt sektor skal være tilstrekkelig stor samlet sett, vil også Norge ha behov for et visst omfang av ikke-stedbundne næringer. Dette er konkurranseutsatte næringer som ikke er avhengig av eget lands naturressurser og dermed kan flyttes til andre land. For å holde på slike næringer må det over tid være balanse mellom kostnadsnivå og produktivitetsnivå målt mot relevante handelspartnere. Også virksomheter på andre områder i økonomien blir utsatt for økende konkurranse fra utlandet, og en sterk avskalling av slike virksomheter kan svekke den underliggende balansen i utenriksøkonomien. Hvis dette oppdages for sent, kan kostnadene knyttet til en nødvendig kursendring bli store. Et høyt kostnadsnivå kan gjøre det mer krevende å starte og drive virksomheter som skal konkurrere i et internasjonalt marked.

For å redusere risikoen for en sterk nedbygging av konkurranseutsatt sektor, bør den kostnadsmessige konkurranseevnen ifølge utvalget ikke svekkes ytterligere. På lengre sikt er det trolig nødvendig med en forbedring, særlig dersom oljeprisen skulle falle markert. En moderat lønnsvekst vil bidra til bedre konkurranseevne både direkte, og indirekte gjennom lavere rente og svakere kronekurs. Det vil gi tryggere grunnlag for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet framover.

Utvalget peker videre på at den nedtrappingen av petroleumsvirksomheten som før eller senere vil komme, vil kunne utfordre stabiliteten i norsk økonomi. Dersom petroleumsaktiviteten bygges gradvis ned, vil noe av konsekvensene på fastlandsøkonomien bli motvirket av en gradvis økt bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet, i takt med økningen i fondskapitalen. Dette forutsetter etter utvalgets vurdering en forholdsvis jevn innfasing av oljeinntekter og tilbakeholdenhet med å trappe bruken av disse inntektene opp mot fireprosentbanen, særlig i en periode der fondet vokser raskt. Siden virksomheten i petroleumsnæringen forventes å holde seg på et høyt nivå i noen år framover, for så å falle, vil en forskyvning i tid av deler av virksomheten etter utvalgets syn isolert sett kunne bidra til en jevnere utvikling og til å redusere størrelsen på kommende negative impulser.

Konsekvensene for norsk økonomi vil ifølge utvalget bli vesentlig kraftigere om betydelig svakere vekst i verdensøkonomien skulle føre til et kraftig fall i oljeprisen. Det vil kunne gi en brå nedgang i etterspørselen fra oljevirksomheten både i Norge og internasjonalt, og annen norsk eksport vil også bli rammet. Arbeidsledigheten vil da stige markert. En slik utvikling vil etter utvalgets vurdering kreve vesentlige tilpasninger både i den økonomiske politikken og i lønnsdannelsen. Norges Bank vil trolig redusere styringsrenten, kronekursen vil trolig svekkes betydelig, finanspolitikken må etter hvert strammes inn som følge av lavere vekst i fondskapitalen, og lønnstakerne må trolig godta en vesentlig svakere utvikling i kjøpekraften. Over tid vil svakere krone og lavere lønnsvekst bidra til ny vekst i tradisjonelle konkurranseutsatte næringer, og til at ledigheten etter hvert går ned igjen. Frontfagsmodellen er etter utvalgets mening godt egnet til å bidra til en tilpasning til et lavere kostnadsnivå for å bedre konkurranseevnen.

Utvalget understreker at de ulike politikkområdene må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i norsk økonomi. Handlingsregelen og Statens pensjonsfond utland bidrar ifølge utvalget til å skjerme kronekursen og industrien på fastlandet fra de store og varierende valutastrømmene fra oljevirksomheten. Handlingsregelen åpner for å ligge under fireprosentbanen for bruk av oljeinntekter i perioder med høy kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet, og i perioder med kraftig vekst i fondskapitalen. Store oljeinntekter, en kraftig vekst i fondet, et lavt rentenivå og et høyt kostnadsnivå taler for å holde bruken av oljepenger klart under fireprosentbanen de nærmeste årene, slik det også er blitt gjort de siste årene. Det gir større handlefrihet til å kunne møte virkningene på norsk økonomi av et fall i oljeprisen. Fremtidige statsfinansielle utfordringer knyttet til blant annet aldringen av befolkningen og usikkerheten rundt den langsiktige avkastningen av Statens pensjonsfond utland trekker i samme retning. En fleksibel inflasjonsstyring, der Norges Bank fortsetter å ta hensyn til både stabilitet i produksjon, sysselsetting og kronekurs i utøvelsen av pengepolitikken, er også viktig.

Utvalget mener at lønnsveksten for arbeidere og funksjonærer i industrien sett under ett bør være normgivende for resten av økonomien. Dette er i tråd med Kontaktutvalgets uttalelse i mars 2003. Ved forbundsvise oppgjør er det Industrioverenskomsten som er frontfaget, og dermed forhandles først. Dette oppgjøret har betydelig gjennomslag i en rekke andre oppgjør. Siden utfallet av de lokale forhandlingene ikke avklares før senere på året, mener utvalget at NHO, i forståelse med LO, bør angi en troverdig ramme for den samlede årslønnsveksten i industrien. En troverdig ramme skal verken være gulv eller tak for lønnsveksten, men en norm som andre forhandlingsområder skal forholde seg til. Ved utarbeidelsen av anslaget må det tas tilstrekkelig hensyn til de økonomiske utsiktene. Drøfting av de økonomiske utsiktene i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) i forkant av lønnsoppgjørene vil gi grunnlag for en felles virkelighetsoppfatning blant alle parter i lønnsoppgjørene.

Utvalget ser ikke behov for å endre sammensetningen av frontfaget nå. Høy aktivitet og god lønnsomhet i oljerelatert virksomhet har ført til høy lønnsvekst i denne typen virksomheter, og for å unngå at lønnsveksten blir høyere enn det konkurranseutsatte virksomheter tåler, kan det argumenteres for at oljerelaterte virksomheter ikke bør inngå i frontfaget. Men i en vurdering av hvilke bedrifter som bør inngå i frontfaget, må det ifølge utvalget tas hensyn til hva som vil fungere som en troverdig norm for lønnsdannelsen i Norge. Frontfagets sammensetning gjenspeiler videre i betydelig grad sammensetningen av konkurranseutsatt sektor. I tillegg kan økende internasjonal konkurranse innen leverandørnæringene og forventet svakere utvikling i oljeaktiviteten innebære lavere lønnsvekst i oljerelatert virksomhet i årene framover. Organisasjonsmessige forhold og tradisjon taler etter utvalgets mening også for å videreføre det nåværende frontfaget.

Partene i de ulike forhandlingsområdene har selv ansvar for fordelingen av rammen mellom ulike grupper innen sitt område. Det innebærer blant annet at profilen i oppgjøret i frontfaget ikke skal overføres til andre sektorer, men bestemmes på bakgrunn av behovene i de enkelte sektorene. Særlig kan prioriteringene være en utfordring i offentlig sektor, hvor lønnsforskjellene er mindre enn i privat sektor. I den grad sosiale reformer og andre forhold utover lønn er en del av inntektsoppgjørene, er det etter utvalgets syn ønskelig med koordinering i forkant blant hovedorganisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Årslønnsveksten bør fortsatt være den viktigste referansen når partene forhandler i de årlige lønnsforhandlingene. TBU bør så langt det er mulig synliggjøre alle viktige lønnskostnader.

Utvalget skriver at et lavt konfliktnivå i arbeidslivet krever godt samarbeid, felles mål og en felles virkelighetsforståelse. Antall arbeidskonflikter i Norge er relativt lavt, mens antall tapte arbeidsdager er høyere enn i mange andre europeiske land. Både organisasjonene og myndighetene har et ansvar for å holde konfliktnivået nede, noe som kan bli mer krevende i perioder med mindre rom for reallønnsvekst. Forhandlingssystemene bør innrettes på en måte som gir de beste muligheter til å oppnå enighet uten konflikt. Det er viktig at partene i påfølgende oppgjør ikke lar usikkerhet og uenighet om anslaget for lønnsveksten i frontfaget slå ut i en arbeidskonflikt. Ved sekvensielle forhandlinger bør etterfølgende områder vurdere å utsette forhandlingsprosessen framfor å gå til konflikt, dersom det er oppstått konflikt i forhandlingsområdet som forhandlet først.

Arbeidsinnvandring skaper etter utvalgets mening nye utfordringer for lønnsdannelsen. Omfanget av arbeidsinnvandring bestemmes i stor grad av mulighetene for innvandrere til å få jobb i Norge. Slik vil det trolig også være i tiden framover. Arbeidsinnvandringen følger som en konsekvens av det felles europeiske arbeidsmarkedet, og at det går bedre i norsk økonomi enn i mange andre land. Forskjellen i levestandard og arbeidsledighet taler for at mange europeere vil ønske å komme til Norge for å søke arbeid også i årene framover. Utvalget skriver at arbeidsinnvandringen har avhjulpet flaskehalsproblemer i arbeidsmarkedet og dermed dempet lønnspresset i økonomien. Gevinsten ved arbeidsinnvandring, både for innvandrerne selv og det norske samfunnet, avhenger imidlertid av at de kommer og forblir i produktive jobber. Høy innvandring kan etter utvalgets syn gjøre det mer krevende å opprettholde organisasjonsgraden og at vanlige standarder følges i arbeidsmarkedet.

Selv om myndighetene ikke kan styre arbeidsinnvandringen fra EØS-land direkte, mener utvalget at det tilgjengelige handlingsrommet bør brukes for å bidra til at innvandringen fungerer best mulig. Det er nødvendig med ordninger for å motvirke sosial dumping og lavlønnskonkurranse i lang tid framover. Allmenngjøringsinstituttet spiller en viktig rolle ved å motvirke svært lave lønninger i en del bransjer, men kan også ha problematiske sider. Holden III-utvalget skriver at jobbmulighetene kan øke for lokal arbeidskraft som konkurrerer om jobbene mot arbeidsinnvandrere som får høyere lønn som følge av allmenngjøring, men hvis minstesatsene settes for høyt, kan det også ramme lokal arbeidskraft. Allmenngjøring kan også trekke opp kostnadsnivået for enkelte virksomheter. Myndighetene og partene bør løpende vurdere om allmenngjøringsordningen fungerer tilfredsstillende. Også gode kontrollordninger under Arbeidstilsynet og andre relevante instanser som politiet og skatteetaten, og godt samspill mellom instansene, er ifølge utvalget viktig. Etter utvalgets vurdering bidrar allmenngjøringsinstituttet trolig til at arbeidsinnvandringen fungerer bedre både for Norge og for innvandrere som finner arbeid. Det kan også medvirke til å bevare legitimiteten til frontfagsmodellen i en situasjon med stort omfang av lavlønnskonkurranse i enkelte næringer.

Utformingen av arbeidsmarkeds- og velferdspolitikken må etter utvalgets mening ta hensyn til den høye arbeidsinnvandringen. Brochmannutvalget foreslo å dreie velferdsordningene i en mer aktivitetsorientert retning, og utvalget støtter på generelt grunnlag Brochmannutvalgets forslag om økte krav til aktivisering. Trygdeordninger må gi insentiver til å jobbe, både for de som allerede er bosatt i Norge og for innvandrere. En utfordring i arbeidsmarkedspolitikken, er at en politikk som gjør Norge mer attraktiv for arbeidsinnvandrere, i seg selv kan bidra til å øke innvandringen. Det er viktig å fortsette arbeidet med å mobilisere allerede bosatte arbeidstakere og opprettholde en høy yrkesdeltakelse. Utvalget skriver at arbeidsinnvandring kan motvirke kapasitetsskranker i høykonjunkturer, men samtidig bidra til å forsterke konjunkturbevegelsene, særlig i boligmarkedet. Dette kan øke sårbarheten hvis konjunkturene snur. Trolig vil ordninger som motvirker svært lave lønninger og dårlige arbeidsvilkår, både redusere tilbøyeligheten til å ta ut trygdeytelser og bidra til at vi får kvalifiserte og produktive arbeidsinnvandrere. Dette vil også redusere svingninger i innvandringsstrømmene og dermed sårbarheten for norsk økonomi.

Utvalget mener lønnsdannelsen må bidra til økt produktivitet i alle sektorer. Mer effektiv bruk av samfunnets ressurser er den viktigste kilden til økt velstand. Derfor er det viktig med innsats for å øke produktiviteten, både i offentlig og privat sektor. Utvalget ser det som positivt at avdempingen av produktivitetsveksten de siste årene skal utredes av en egen produktivitetskommisjon. Også i offentlig sektor er det viktig at lønnsoppgjørene bidrar til gode tjenester og høy produktivitet. Lønnsdannelsen må være fleksibel nok til å understøtte en effektiv allokering av arbeidskraften og gi rom for nødvendige strukturelle endringer.

Utvalget skriver at hyppigere og mer omfattende statistikk om lønn, arbeidsmarkedstilknytning og lønnsforhold blant innvandrere, og om organisasjons- og avtaleforholdene i arbeidslivet, gir bedre informasjonsgrunnlag for lønnsdannelsen. Det vil også gi bedre grunnlag for forståelse av den faktiske utviklingen og for empirisk basert forskning.

6.2 Høringsinstanser

Utvalget rapport er blitt sendt på høring til følgende høringsinstanser: Akademikerne, Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverforening, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Arbeidssamvirkenes Landsforening, Arkitektbedriftene i Norge, Bedriftsforbundet, Finans Norge, Finansforbundet, Finanstilsynet, Fiskebåtredernes Forbund, Fraktefartøyenes Rederiforening, IKT-Norge, Kirkens Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon, Kommunesektorens organisasjon KS, Landsorganisasjonen i Norge, Lederne, Maskinentreprenørenes Forbund, Norges Bank, Norges Bondelag, Norges Fiskarlag, Norges Taxiforbund, NITO, Norges Lastebileierforbund, Norges Rederiforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Journalistlag, Norsk Sjøoffisersforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo Børs, Oslo kommune, Private Barnehagers Landsforbund, Samvirkeorganisasjonenes Forhandlingsorganisasjon – Samfo, Statistisk sentralbyrå, Unio, Verdipapirfondenes Forening, Virke og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og alle departementene. Hovedorganisasjonene har videreformidlet og innhentet innspill fra samarbeidende forbund og landsforeninger.

Departementet har i alt mottatt 29 høringsuttalelser. De fleste høringsinstansene som har sendt inn svar støtter frontfagsmodellen og utvalgets hovedkonklusjoner. Flere av dem trekker fram betydningen av enkelte av utvalgets vurderinger og konklusjoner som de mener er særlig viktige. Noen har også vurderinger som på enkelte punkter avviker fra utvalget, jf. under.

Det er bred støtte blant høringsinstansene til utvalgets konklusjon om at «… det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til en god utvikling i Norge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst.» LO trekker i denne sammenhengen også fram betydningen av utvalgets vurdering om at de ulike politikkområdene må virke sammen for å oppnå en ønsket utvikling. Også NHO slutter seg til utvalgets vurdering. NHO skriver videre at den lave arbeidsledigheten må ses i sammenheng med at det i Norge er mange som er på helserelaterte stønader. NHO framholder også at den høye yrkesdeltakelsen i Norge må ses opp mot at gjennomsnittlig arbeidstid pr. sysselsatt i Norge er lav i et internasjonalt perspektiv. NHO mener at en sammenpresset lønnsstruktur og trygdeordninger med brede deknings- og høye kompensasjonsgrader trolig bidrar til høy produktivitet, men også til at de med lav kompetanse lettere havner utenfor arbeidsmarkedet. En sammenpresset lønnsstruktur kan ifølge NHO også bidra til svakere insentiver til kompetanseutvikling og at arbeidsinnsatsen blir svakere enn ønskelig.

Flere av høringsinstansene legger vekt på betydningen av utvalgets konklusjon om at lønnsoppgjørene må gi rom for en viss fleksibilitet i lønnsdannelsen. Det vises i den sammenhengen til at normen fra frontfaget skal gjelde over tid, og at lønnsprofilen ikke skal følge frontfaget, men tilpasses behovene innenfor de enkelte forhandlingsområdene. YS og Unio skriver i denne sammenhengen bl.a. at frontfagsmodellen ikke bør være til hinder til å kunne tilby tilstrekkelig gode vilkår for å rekruttere nok arbeidskraft til bl.a. helse- og omsorgssektoren, der behovene kommer til å øke framover.

Akademikerne og Tekna framhever utvalgets omtale av at lokale kollektive lønnsforhandlinger er en del av frontfagsmodellen, og at koordinering også skjer lokalt. De framhever at markedsbestemte lønnsforskjeller som følger av lokal kollektiv lønnsdannelse bidrar til fleksibilitet og en effektiv allokering av arbeidskraften, og gir viktige signaler til unges utdanningsvalg. De understreker i denne sammenhengen at lønnsdannelsen i offentlig sektor er for lite fleksibel, og ønsker en endring i statens lønnssystem der fordelingen av lønnsmidlene innenfor en sentralt forhandlet ramme i sin helhet bør foregå lokalt, gjennom kollektive forhandlinger.

Flere av høringsinstansene mener prioriteringene av rammen kan være en særlig utfordring i offentlig sektor, der tilnærmet all lønnsvekst forhandles sentralt og der lønnsforskjellene er mindre enn i privat sektor. Unio skriver at sammenpressingen i offentlig sektor setter frontfagsmodellen under press og svekker oppslutningen om modellen.

Det er bred enighet med utvalget i at lønnsdannelsen skal bidra til økt produktivitet i alle sektorer. Også i offentlig sektor er det viktig at lønnsoppgjørene bidrar til gode tjenester og høy produktivitet. Flere høringsinstanser imøteser arbeidet til den nedsatte produktivitetskommisjonen.

Flere høringsinstanser understreker at frontfagsmodellen må respekteres av alle, herunder også av ledere, dersom modellen skal være troverdig over tid. Finansforbundet peker på at oppslutningen om modellen utfordres når noen innenfor forhandlingsområdet får sine tillegg avtalt lokalt uten å føle seg bundet av rammen fra frontfaget, mens andre som er omfattet av sentrale forhandlinger så skal dele på det som er igjen innenfor rammen.

Utvalgets konklusjon om at den kostnadsmessige konkurranseevnen ikke bør svekkes videre, og at det på lengre sikt trolig er nødvendig med en forbedring, får bred støtte. NHO skriver at «det er liten grunn til å tro at den kraftige lønnsøkningen ville vært lavere uten den koordinering som ligger i frontfagsmodellen, snarere tvert imot». De understreker samtidig at utviklingen har gjort situasjonen krevende for de næringer som ikke har dratt nytte av det gunstige bytteforholdet. Enkelte av høringsinstansene peker på at også deres næring er i internasjonal konkurranse, uten at de er spesielt nevnt i utvalgets rapport. Akademikerne og Tekna viser til svekkelsen av kronen den senere tiden og mener at det ikke er behov for en moderat lønnsvekst på kort sikt, slik utvalget skriver. For å få ned lønnsveksten framover mener Bedriftsforbundet at frontfagets sammensetning bør endres ved at oljerelaterte bedrifter trekkes ut.

Det er videre bred støtte til utvalgets konklusjon om at NHO, i forståelse med LO, bør angi en troverdig ramme for den samlede årslønnsveksten i industrien. NHO skriver at «En praktisk måte å gjøre dette på kan være at NHO, i forståelse med LO, angir årslønnsvekst for industriarbeiderne i NHO-området. I tillegg angis forventet endring i årslønnsveksten i industrien samlet. . NHO vil i begrunnelsen for anslaget legge vekt på å få frem grunnlaget for anslaget, slik at rammen blir etterprøvbar og læring for kommende oppgjør best kan oppnås.» Finansforbundet mener det burde være TBU som fikk ansvaret med å gi et anslag for rammen for frontfaget. Finansforbundet mener at også finansnæringen bør være representert i TBU.

Finans Norge og Finansforbundet viser til at lønnsveksten over flere år har vært høyere i finanstjenester enn i økonomien ellers. En betydelig del av lønnsveksten i finans er bonuser og variable tillegg. De skriver at sterk produktivitetsvekst har bidratt til høy lønnsevne og gode resultater over flere år. Finansforbundet mener dessuten at den gode lønnsomheten også kan ha sammenheng med at konkurransen i næringen er lav. Begge organisasjonene mener den gode lønnsomheten gjør det naturlig at lønnsveksten i næringen overstiger rammen fra frontfaget.

Med utgangspunkt i utvalgets omtale av petroleumsvirksomheten skriver Olje- og energidepartementet (OED) at den sterke veksten i investeringer og aktivitet på norsk sokkel ikke synes å ville fortsette. OED mener oppgaven framover snarere blir å legge til rette for å opprettholde et høyt aktivitetsnivå på sokkelen, slik at nedtrappingen blir mer gradvis. OED mener videre at utsettelse av åpning av nye områder eller leting vil være forbundet med store kostnader. Lang ledetid innebærer videre at utbygging og produksjon først vil skje lenge etter at nye felt blir åpnet og eventuelle nye funn blir gjort. NHO og Norges Rederiforbund støtter dette.

Akademikerne og Tekna peker på utvalgets uttalelse om at forhandlingssystemene bør innrettes på en måte som gir best muligheter til å oppnå enighet uten konflikt. De støtter konklusjonen om at etterfølgende områder ved sekvensielle forhandlinger bør vurdere å utsette forhandlingsprosessen framfor å gå til konflikt, dersom det er oppstått konflikt i forhandlingsområdet som forhandlet først. De oppfordrer videre staten og KS til å inngå avtale sentralt med bare en arbeidstakerpart når forholdene ligger til rette for det.

KS skriver at økt arbeidsinnvandring skaper utfordringer for kommunene som må finansiere økte offentlige tjenester og investeringer i bl.a. boliger og infrastruktur. Flere av høringsinstansene peker på at myndighetene har et ansvar for å motvirke sosial dumping.

Flere av høringsinstansene understreker betydningen av god statistikk og et godt informasjonsgrunnlag om lønn og arbeidsliv, slik utvalget foreslår. Det trekkes også fram at det er viktig at TBU presenterer gode tall for partene som gir grunnlag for å kunne sammenlikne lønnsveksten med frontfaget og mellom ulike sektorer. LO skriver at det også er viktig at de tall som legges fram blir respektert i den praktiske oppfølgingen og i løpende politikk. Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til utvalgets vurderinger av behovet for mer og hyppigere statistikk og skriver at det vil være behov for en presisering for at dette kan følges opp operativt. SSB viser for øvrig til at innføring av EDAG i 2015 trolig vil gjøre institusjonen bedre rustet til å produsere statistikk og analyser på området.

6.3 Regjeringens vurderinger

NOU 13: 2013 Lønnsdannelse og utfordringer for norsk økonomi

Holden III-utvalget har drøftet utviklingstrekk som kan skape utfordringer for norsk økonomi og lønnsdannelsen framover. Flere av utfordringene ble på liknende måte omtalt i Regjeringens tilleggsproposisjon i fjor høst, og de er ellers omtalt andre steder i denne meldingen. Dette gjelder bl.a. utvalgets drøfting av at høyere lønnsvekst enn i andre land har gitt et høyt kostnadsnivå i Norge, jf. figur 6.1. Ifølge oppdaterte tall fra TBU var timelønnen i industrien 55 pst. høyere i Norge enn hos våre handelspartnere i EU i 2013. Lønnskostnadene i industrien var 25 pst. høyere enn i Sverige og 34 pst. høyere enn i Tyskland. Det gjør norske bedrifter sårbare for et fall i bytteforholdet eller en sterkere krone. Et høyt kostnadsnivå er særlig krevende i lys av at inntektene fra petroleumsvirksomheten etter hvert vil avta. Regjeringen legger også stor vekt på tiltak som kan motvirke nedgangen i produktivitetsveksten de senere årene.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene

Utgangspunktet for utvalgets arbeid har vært at det inntektspolitiske samarbeidet skal støtte opp under en balansert utvikling over tid, med lav ledighet og høy samlet sysselsetting. Utvalget slutter opp om frontfagsmodellen, og skriver at konkurranseevnen ikke bør forverres ytterligere. På noe lenger sikt bør den forbedres. Innenfor modellen må det vises fleksibilitet, bl.a. ved at profil og prioriteringer må tilpasses behovene innenfor de enkelte forhandlingsområdene. Departementet merker seg videre utvalgets vurdering av at lønnsdannelsen må bidra til økt produktivitet i alle sektorer, og utvalgets drøfting av lønnsdannelsen i lys av den betydelige arbeidsinnvandringen til Norge etter EU-utvidelsen i 2004.

Utvalgets rapport bidrar etter Finansdepartementets mening med grundige analyser og vurderinger som vil være nyttig for politiske myndigheter og partene i arbeidslivet framover. Departementet har merket seg at de fleste høringsinstansene støtter utvalgets hovedkonklusjoner, samtidig som de peker på hensyn ved lønnsdannelsen som er viktige for dem. Noen kommer også med andre forslag enn utvalget på enkelte områder.

Lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Gjennom regelmessige samtaler mellom Regjeringen og partene legges grunnlaget for en felles forståelse av de utfordringer norsk økonomi og arbeidsliv står overfor. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) og Regjeringens kontaktutvalg er viktige møteplasser for slik dialog.

Regjeringen er opptatt av at norsk arbeidsliv skal kjennetegnes av bred deltakelse, høy produktivitet og av høy trivsel blant arbeidstakerne. Slike resultater oppnår vi lettest når Regjeringen og partene i arbeidslivet jobber sammen.

Departementet merker seg utvalgets omtale av petroleumsvirksomheten og at den nedtrappingen som før eller senere vil komme, vil kunne utfordre stabiliteten i norsk økonomi. Slik tallene nå står er etterspørselen fra petroleumsvirksomheten trolig nær en topp sett i forhold til størrelsen på verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Samtidig vil bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet kunne øke en del år til, gitt anslagene for petroleumsproduksjon, petroleumspriser og avkastning i internasjonale finansmarkeder. Det bidraget til vekst som oppbyggingen av oljevirksomheten og innfasingen av oljeinntekter har gitt, vil dermed gradvis avta i årene framover, og etter hvert bli snudd til nedgang. Dette er utviklingstrekk som må tillegges stor vekt i utformingen av den økonomiske politikken framover. Betydningen av en omstillingsdyktig fastlandsøkonomi vil øke ytterligere, og det blir spesielt viktig å holde trykket oppe for vekst i produktivitet i alle deler av norsk økonomi.

Holden III- utvalget understreker videre at de ulike politikkområdene må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i norsk økonomi. Finansdepartementet støtter utvalgets vurderinger. Utvalget legger særlig vekt på betydningen av handlingsregelen og Statens pensjonsfond utland i denne sammenhengen. Departementet vil i tillegg understreke betydningen av strukturpolitiske tiltak som understøtter en mest mulig velfungerende økonomi. Det vises i denne sammenhengen til Finansmarknadsmeldinga 2013, som ble lagt fram tidligere i vår, der bl.a. tiltak fra Regjeringens side for å fremme økt konkurranse i finansnæringen er omtalt. Det vises også til omtalen av de ulike delene av den økonomiske politikken i kapittel 3 i denne meldingen.

Regjeringen arbeider for tiden med en stortingsmelding om livslang læring og utenforskap. Meldingen vil blant annet se på dagens systemer og regelverk med tanke på å gjøre opplæring mer tilgjengelig og tilrettelagt for brukerne, slik at flere får en varig tilknytning til arbeidslivet. Det må tas hensyn til de utfordringene folk møter, enten de trenger voksenopplæring, utvidet rett til videregående opplæring eller andre tiltak. Regjeringens mål er å bidra til at den enkelte skal ha kompetanse og ferdigheter som kan gi grunnlag for en stabil og varig tilknytning til arbeidslivet.

Norge var det første landet som undertegnet avtale med OECD om arbeid med en såkalt Skills Strategy. Slikt arbeid skal bistå det enkelte OECD-land med å utvikle kompetansepolitiske strategier for bedre å møte en usikker økonomisk utvikling. Arbeidet skal resultere i en OECD-rapport med råd og innspill til hvordan landet kan lage en plan for utvikling og bruk av kompetanse fremover. OECDs rapport med anbefalinger om veien videre for Norge kommer til høsten.

Under forhandlingene i frontfaget sendte partene brev til Kunnskapsministeren om tiltak for å styrke opplæring i norsk språk og sikre flere mulighet for fagutdanning for arbeidsinnvandrere. Kunnskapsministeren svarte bl.a. at språkopplæring er viktig for å styrke arbeidsinnvandreres tilknytning til arbeidslivet. Dette ble også trukket fram i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet for 2014 der Regjeringen foreslo å bevilge 25 mill. kroner til å utvide programmet for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) til også å omfatte grunnleggende ferdigheter i muntlig norsk. Som det framgår av Sundvolden-plattformen vil regjeringen også arbeide for at det skal kunne stilles krav om deltakelse på norskopplæring ved utbetaling av arbeidsledighetstrygd. Når det gjelder godkjenning av utenlandsk yrkesfaglig utdanning arbeider Kunnskapsdepartementet, i dialog med blant annet partene i arbeidslivet, for å komme fram til klare retningslinjer for vurdering og godkjenning av utenlandsk yrkesfaglig utdanning.

Holden III-utvalget skriver i sin innstilling at allmenngjøring av tariffavtaler spiller en viktig rolle ved å motvirke svært lave lønninger innen de bransjer der dette er blitt vedtatt. Allmenngjøring er i utgangspunktet midlertidig, og utvalget mener at det på områder med betydelig innvandring vil være nødvendig med tiltak i lang tid framover. De tiltakene som hittil er satt i verk mot uakseptable lønns- og arbeidsvilkår skal evalueres. Regjeringen vil også vurdere nye tiltak. Regjeringen vil videre fortsette arbeidet mot sosial dumping ved å styrke Arbeidstilsynet.

Det er mye som tyder på at sektorovergripende kriminalitet er et økende problem i norsk arbeidsliv. For å bekjempe kriminalitetsutviklingen er det viktig med styrket samarbeid mellom politi og offentlige kontrolletater. Dette følges bl.a. opp gjennom arbeidet med forslag til ny handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Regjeringen tar sikte på å presentere denne i løpet av høsten 2014.

Inntektsoppgjøret i 2014

Ifølge TBU økte den gjennomsnittlige årslønnen med 3,9 pst. i 2013. Dette var høyere enn lagt til grunn i tilleggsproposisjonen i fjor høst, der årslønnsveksten ble anslått til 3,5 pst. Lønnsveksten var 3,5 pst. for arbeidere i industrien i 2013 og 4,3 pst. for funksjonærer. For industribedrifter i NHO-området samlet var lønnsveksten 3,9 pst. Lønnsveksten var 3,5 pst. i staten i fjor og 3,7 pst. for kommuneansatte. Med en vekst i konsumprisene på 2,1 pst. i 2013 økte reallønnen i gjennomsnitt med om lag 1¾ pst. i fjor.

Årets lønnsoppgjør er et hovedoppgjør. Fellesforbundet og NHO kom i april til enighet i årets frontfagoppgjør innenfor en ramme for vekst i årslønnen på 3,3 pst. I forståelse med LO anslår NHO en årslønnsvekst på 3,3 pst. også for industrien samlet i 2014. Andre oppgjør i privat sektor som har forhandlet ferdig har gjennomgående kommet til enighet innenfor dette. I offentlig sektor er både oppgjøret i staten og kommunene i mekling, med frist 25. mai.

På bakgrunn av de foreløpige resultatene fra årets lønnsoppgjør og utsiktene for den økonomiske utviklingen framover anslås den gjennomsnittlige årslønnsveksten i inneværende år til 3,3 pst., 0,2 prosentenheter lavere enn lagt til grunn i tilleggsproposisjonen 2014.

Lønnsveksten i Norge har i mange år vært høyere enn lønnsveksten hos våre handelspartnere. Det vil trolig også være tilfellet i år. De senere årene har veksten i reallønningene i Norge vært høyere enn veksten i produktiviteten. En balansert utvikling i norsk økonomi stiller krav om en tilstrekkelig størrelse på konkurranseutsatt sektor over tid. Det vil det være vanskelig å oppnå uten at det over tid også er en rimelig balanse mellom kostnadsnivå og produktivitetsnivå målt mot relevante handelspartnere. Gjennomføringen av lønnsoppgjørene er partenes ansvar.