Del 4
Utvalgets anbefalinger

8 Et nasjonalt hydrogenprogram

8.1 Introduksjon

Utvalget har hatt som mandat å utarbeide et nasjonalt hydrogenprogram. Programmet som her presenteres, er utarbeidet med utgangspunkt i de teknologiske, økonomiske, institusjonelle og psykologiske utfordringer som en satsing på hydrogen representerer. De mål og virkemidler som utvalget har foreslått i kapittel 7, er lagt til grunn for programmet. Det er også tatt utgangspunkt i den internasjonale utviklingen på området. En norsk satsing på hydrogen som energibÆrer vil vÆre avhengig av den teknologiske utviklingen i blant annet den internasjonale bilindustrien. Generelt er vi avhengige av de teknologiske standarder som settes og valg som gjøres internasjonalt på dette området. Samtidig bør det vÆre en ambisjon for norsk nÆringsliv og norske kompetansemiljøer å vÆre med på å utvikle denne teknologien og påvirke det regelverk og de standarder som velges. Det er imidlertid viktig å vÆre oppmerksom på at en omfattende bruk av hydrogen i norsk transportsektor er avhengig av hva som skjer internasjonalt.

Et nasjonalt hydrogenprogram bør ha en strategi både på kort og lang sikt. Det kortsiktige perspektivet (5–10 års horisont) bør inkludere tiltak rettet mot kjent teknologi som kan utprøves i mindre skala. Demonstrasjonsprosjekter eller andre tiltak kan resultere i forbedringer av dagens teknologi. Den langsiktige delen av programmet (10–25 års horisont) inneholder grunnforskning og satsing på teknologi og mulige anvendelser som vi i dag ikke fullt ut kan forutse. Denne langsiktige satsingen påbegynnes allerede fra starten av programmet.

Det nasjonale hydrogenprogrammet bør rette seg mot så vel produksjon som transport, lagring og utnyttelse av hydrogen som energibÆrer. Samtidig er det behov for å foreta noen sentrale prioriteringer om hvor programmet bør legge hovedtyngden av sin satsing.

Utvalget har vÆrt opptatt av å foreta noen sentrale prioriteringer om hvor hovedtyngden av satsingen bør ligge. Videre har utvalget identifisert virkemidler, tiltak og rammevilkår. Det er pekt på hvordan et hydrogenprogram kan organiseres og styres. Utvalget tar også opp spørsmål knyttet til finansieringen av en norsk hydrogensatsing, samt andre momenter som ikke nødvendigvis hører inn under et nasjonalt hydrogenprogram, men som er viktige i forhold til en satsing på hydrogen.

Oppsummering av målene

Utvalgets forslag til mål for en norsk hydrogensatsing, slik de er presentert i kapittel 7, kan oppsummeres som følger:

• Produksjon av hydrogen fra naturgass med tilfredsstillende CO₂ -håndtering skal skje til en pris som gjør hydrogen konkurransedyktig med bensin eller diesel per energiekvivalent.

• Norske aktører skal vÆre tidlige brukere av hydrogenkjøretøy i transportsektoren.

• Norske myndigheter skal vÆre like ambisiøse som EU når det gjelder å fremme bruken av hydrogenkjøretøy. Norge bør satse spesielt på flåtekjøretøy.

• Norske kompetansemiljøer skal vÆre i fremste linje internasjonalt innen lagring av hydrogen.

• Norske industrielle aktører skal vÆre internasjonalt konkurransedyktige på leveranse av produkter og tjenester innenfor lagring av hydrogen.

• Norske industrielle aktører skal ta del i et fremvoksende internasjonalt hydrogenmarked som leverandører av komponenter og undersystemer knyttet til produksjon og bruk av hydrogen.

• Norske aktører skal vÆre internasjonalt konkurransedyktige leverandører av fyllestasjoner basert på elektrolyseteknologi.

• Norske maritime miljøer skal vÆre ledende på kompetanse innen bruk av brenselceller i skip og vÆre tidlig ute med å demonstrere bruk.

• Norske kunnskapsmiljøer skal ha spisskompetanse på flere områder – både for å betjene norsk nÆringsliv og for å konkurrere på det internasjonale kunnskapsmarkedet innenfor hydrogenfeltet.

Utvalget mener at det bør utarbeides en felles, overordnet hydrogenstrategi, med utgangspunkt i hydrogenprogrammet. Strategien bør i tillegg til programmet omfatte øvrige rammebetingelser som kan bidra til en styrket og mer koordinert satsing på hydrogen, jf. figur 8.1. Dette bør inkludere virkemidler som avgiftsincentiver, regelverk knyttet til sikkerhet, standarder og sertifisering og eventuelt andre tiltak.

8.2 Aktiviteter i et norsk hydrogenprogram

Hovedtyngden av ressurser og aktiviteter i hydrogenprogrammet er knyttet til forskning og utvikling og ulike typer demonstrasjonsprosjekter som går utover rammene for det man kan gjøre i forskningslaboratoriene. Deler av denne satsingen bør ha en forholdsvis kortsiktig tidshorisont (5–10 år). Samtidig bør man ha en tidshorisont som samsvarer med det man finner i blant annet den internasjonale bilindustrien. Der tar man sikte på å utvikle brenselsceller og distribusjonsteknologi som kan innebÆre en storskala introduksjon av hydrogen som energibÆrer i transportsektoren 10–15 år fram i tid.

8.2.1 Forskning, utvikling og demonstrasjon

8.2.1.1 Forskning og utvikling

Gjennom utvalgets utredning er det identifisert konkrete satsingsområder med tilhørende muligheter og barrierer. Disse satsingsområdene har varierende tidshorisont, representerer ulike ambisjonsnivåer og innebÆrer varierende grad av teknologiske utfordringer. Utvalget har ikke tatt mål av seg til å utvikle en komplett forskningsstrategi, men slår fast at forskning vil måtte utgjøre en stor del av satsingen. Utviklingen av en mer detaljert forskningsstrategi vil vÆre en sentral oppgave for de som blir ansvarlige for å operasjonalisere hydrogenprogrammet, jf. kapittel 8.3. Nedenfor peker utvalget på hva som bør vÆre hovedelementene i hydrogenprogrammet.

Grunnleggende og strategisk forskning

Teknologiske gjennombrudd og ny viten av grunnleggende karakter er en forutsetning for at hydrogen skal få gjennomslag som energibÆrer. I tillegg vil en eventuell fremvekst av nye teknologier og systemer kreve ny kunnskap og kompetent personell. En viktig del av norske forskningsaktiviteter innenfor hydrogenområdet har frem til nå vÆrt grunnleggende forskning. Dette har vÆrt medvirkende til de gode resultatene som hittil er oppnådd. Noen områder innenfor grunnleggende strategisk forskning av spesiell betydning for hydrogen er:

• Membraner og adsorbenter knyttet til CO₂ -separasjon

• Brenselceller (PEMFC, SOFC) og elektrolyse

• Faste materialer for lagring om bord i kjøretøy

• Komprimering og flytendegjøring (kryogen teknologi)

• Kombinasjon av komprimering, kryogen teknologi og lagring i faste materialer

• Forbrenning av hydrogen generelt og knyttet til turbiner spesielt

• Nye katalysatorer knyttet til produksjon av hydrogen

Disse temaene er relatert til de løsningene som man i dag har mest forventinger til og hvor det er høy norsk kompetanse.

Utvalget vil understreke at mange av utfordringene på hydrogenområdet er av grunnleggende karakter. Det er vanskelig å forutse hvor fundamentale gjennombrudd kan komme. Det blir derfor en balanse mellom tematiske prioriteringer og søken etter løsninger på noe bredere plan. Utvalget vil understreke betydningen av å sikre tilstrekkelige ressurser til universitetene og forskningsmiljøene som en del av en slik strategi.

Anvendt forskning

Anvendt forskning er i stor grad styrt av industrienes forventninger og initiativer. Forskningsprosjektene kan vÆre innenfor følgende temaer:

• CO₂ -fangst, -transport og -lagring

• Hydrogenlagringssystemer

• Brenselcellesystemer for maritime applikasjoner

• Systemutvikling

• Prosessteknologi

• Gassturbiner med høy virkningsgrad og lave NO_X -utslipp

Andre temaer vil vÆre aktuelle, styrt av hvilke initiativ industrien tar.

8.2.1.2 Demonstrasjonsaktiviteter

Aktuelle demonstrasjonsprosjekter

Demonstrasjonsprosjekter kjennetegnes ofte ved at de er kapitalkrevende. Utvalget vil derfor peke på behovet for høy bevissthet omkring hva man ønsker å oppnå med å støtte demonstrasjonsprosjekter, blant annet i forhold til de definisjoner og kriterier som er beskrevet i kapittel 7.2.

Hydrogenteknologien er per dato ikke moden nok til store demonstrasjonsprosjekter hvor en bred markedsintroduksjon er formålet. I perioden frem mot 2010 bør en fokusere på pilot- og forsøksanlegg rettet mot teknologiutvikling. Siden demonstrasjonsprosjekter er kostbare, er det viktig å planlegge norske aktiviteter i samarbeid med internasjonale aktører med sikte på å samordne gjennomføringen. Det kan vÆre aktuelt å satse på utvalgte nisjemarkeder.

Utvalget har sett nÆrmere på noen demonstrasjonsprosjekter som kan vÆre aktuelle og gir noen eksempler nedenfor. Prosjektene vil ikke kunne gjennomføres uten offentlig støtte. Den offentlige støtten for prosjektene anslås til i størrelsesorden 120–200 millioner kroner i perioden før 2010 og 50–100 millioner kroner i perioden 2010–2014. En forventer da en 50/50 deling mellom det offentlige og private aktører. Støtten må utformes i tråd med reglene for statsstøtte under EØS-avtalen.

Etablering av et nasjonalt forskningsorientert testlaboratorium (testlab)

I fasen mellom forskningen og demonstrasjonsprosjekter er det ofte mye å hente ved å kunne teste ut løsninger i mindre skala. En bør derfor vurdere å etablere et forskningsorientert testlaboratorium som kan gjøres tilgjengelig for de sentrale nasjonale forskningsaktørene på området. Dette kan for eksempel gjøres ved at noen av de sentrale nasjonale forskningsinstitusjonene sammen står ansvarlige for anlegget. En slik testlab kan prekvalifisere større pilotprosjekter for å få belyst problemstillinger knyttet til for eksempel oppskalering, operasjon og drift. Systemanalyser er en annen viktig funksjon som vil kunne ivaretas. Et slikt prosjekt vil kunne iverksettes innenfor en kort tidshorisont.

Et pilotprosjekt knyttet til produksjon av hydrogen og kraft fra naturgass med CO₂ -håndtering

Det har de siste tre til fire årene, som en bevisst strategi fra norske myndigheter, vÆrt forsket på utvikling av teknologier for produksjon av elektrisitet fra naturgass med CO₂ -håndtering. Noen av konseptene begynner å tre frem som mulige kandidater for utprøving i større skala. Etter en grundig evaluering av de alternative kandidatene, vil et pilotprosjekt basert på den mest lovende teknologien snart kunne vÆre aktuelt. Det er en forutsetning at et slikt pilotprosjekt legges til et sted der den omkringliggende infrastruktur er, eller kan bli, god med tanke på avtak av kraft, hydrogen, spillvarme og CO₂ , samt at det er tilgang på naturgass og kompetent personell. Et slikt pilotprosjekt vil etter utvalgets forståelse også ligge innenfor mandatet til det nye statlige innovasjonsselskapet i Grenland. Finansiering vil måtte vurderes i sammenheng med Regjeringens sÆrskilte satsing på gasskraft med CO₂ -håndtering. Et slikt prosjekt vil kunne gjennomføres før 2010.

En nordisk «hydrogenkorridor»: Stavanger – Oslo – Malmö – København

Norge kunne ta initiativ til en nordisk satsing på hydrogen og brenselcelleteknologi til bruk i buss, flåtekjøretøy og skip i et større område som muliggjør både lokaltrafikk og trafikk mellom byer. Dette ville vÆre en utvidelse av HyNor-prosjektet som allerede er under planlegging 1 . En hydrogenkorridor kunne gå mellom byer fra Vestlandet via Kristiansand og Oslo gjennom Sverige til København. Det ville kreve fyllestasjoner i de aktuelle byene på strekningen og anskaffelse av et visst antall busser og flåtekjøretøy. Det er naturlig å begynne med byene, da man på den måten får betjent flest kjøretøy per fyllestasjon, og fordi man her vil kunne betjene flåtekjøretøy. Et slikt prosjekt bør inkludere et grundig forarbeid med blant annet regler og standarder og kunnskapsoppbygging for godkjennende instanser, verkstedspersonell, med videre. Prosjektet bør ha en ramme på minimum fem år. Et slikt nordisk prosjekt vil harmonere med den økte fokusering på hydrogen innenfor Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Prosjektet bør kunne starte opp før 2010.

Pilotprosjekt for å introdusere hydrogen-naturgassblandinger uten at det kreves spesiell sluttbrukerteknologi

Bruk av naturgass iblandet ulike fraksjoner hydrogen (HCNG) er av mange sett på som en hensiktsmessing måte å fase inn bruken av hydrogen. Fordelen med en slik innfasing er at den i liten grad krever endret sluttbrukerteknologi og transport- og lagringsteknologi. Teknologien vil kunne baseres på eksisterende infrastruktur for naturgass. Et HCNG pilotprosjekt kan vÆre et første skritt på vegen mot et større demonstrasjonsprosjekt for bruk av hydrogen, for eksempel i transportsektoren. Et slikt prosjekt vil kunne gjennomføres før 2010.

Brenselceller i ferger

Mindre demonstrasjonsprosjekter med anvendelse av brenselceller i små passasjerbåter, seilbåter og ubåter er gjennomført i Europa de siste fem år. Disse er basert på brenselcelleteknologi som er utviklet for landbasert bruk. I Norge er riksvegferger med brenselcelledrift utredet i flere omganger, og konseptuelle skisser for demonstrasjon er utviklet.

Flere konsepter er under utvikling. Et prototypprosjekt innenfor brenselceller i skip vil kunne gi viktig erfaring og ha høy verdi for å fremme norsk maritim industri mot dette markedet. Sikkerhet og sertifisering er også en viktig del, og vil i seg selv kunne representere et marked internasjonalt. Slik kunne en kombinere kunnskap på flere områder hvor norske aktører er langt fremme, og hvor det kan komme nisjemarkeder internasjonalt. Brenselceller i skip kan i varierende grad dekke skipets energibehov. De første anvendelsene kan vÆre oppdekning av skipets kraftbehov utenom fremdriften. En slik løsning kan vÆre interessant i internasjonal skipsfart, siden mange store havnebyer har strenge utslippskrav. Utslipp kan vÆre et problem når skipene ligger til kai og må ha maskineriet i gang for å opprettholde kraftforsyningen.

Et slikt brenselcelleprosjekt i ferger vil eventuelt kunne inngå som en del av en nordisk hydrogenkorridor. Gjennomføringen av et slikt prosjekt vil ikke kunne finne sted før etter 2010.

8.2.2 Tidlig bruker av hydrogenkjøretøy

Å vÆre tidlige brukere av hydrogenkjøretøy er en av hovedambisjonene med en satsing på hydrogen i Norge. Dette er nÆrmere beskrevet i kapittel 7.1.2. Ved å vÆre tidlig bruker, vil norske aktører vinne erfaring på et tidlig stadium. Når brenselcellekjøretøy blir kommersielt tilgjengelige, bør teknologien vÆre tilstrekkelig kjent og akseptert hos publikum i Norge til at brukerkunnskapen ikke representerer noen barriere. I tillegg kan tidlig bruk i Norge bidra til at norske nÆringsaktører lettere kan bli involvert i utviklingen av hydrogenteknologi, og dermed stå sterkere i en internasjonal konkurransesituasjon. Det langsiktige potensialet for reduksjon av CO₂ -utslipp kan raskere realiseres ved en tidlig innfasing av hydrogenteknologi.

En viktig aktivitet knyttet til tidlig bruk av hydrogenkjøretøy vil vÆre markedsintroduksjonsprosjekter.

8.2.3 Nyskaping, forretningsutvikling og innovasjon

Potensialet for teknologibasert nÆringsutvikling mot nye internasjonale markeder er grundig beskrevet tidligere, blant annet i kapittel 6.5.2. Det å delta aktivt som leverandør av kompetanse, teknologiske komponenter og løsninger må stå høyt på agendaen i et nasjonalt hydrogenprogram. Hydrogenprogrammet bør stimulere til samspill mellom forskningsmiljøer og industrielle aktører med sikte på å kommersialisere norsk hydrogenkompetanse. Her bør det legges til rette for tett samarbeid med Innovasjon Norge 2 som har høy kompetanse på nettopp dette.

8.2.4 Samfunnsaksept, opplÆring og informasjon

Dersom hydrogen på sikt skal bli en sentral energibÆrer i Norge, vil det kreve betydelig innsats i forhold til informasjon, utvikling av tekniske standarder og regelverk knyttet til sikkerhet. En systematisk gjennomgang av norsk regelverk for å identifisere behov for endringer bør iverksettes. Dette bør gjøres av en gruppe som innehar relevant kompetanse om hydrogen som energibÆrer. Relevante forvaltningsmyndigheter som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Arbeidstilsynet og Statens forurensningstilsyn (SFT) er blant de som bør vÆre representert.

Demonstrasjonsprosjekter, og enkelte utvalgte forskningsprosjekter, vil også vÆre viktige virkemidler for å nå frem med informasjon til allmennheten.

8.2.5 Internasjonalt samarbeid

De mest aktuelle arenaene for internasjonalt samarbeid er kort beskrevet i kapittel 5.5. Internasjonalt samarbeid bør vÆre et sentralt element i en nasjonal hydrogenstrategi, og den internasjonale dimensjonen må ligge høyt i bevisstheten hos de ansvarlige for hydrogenprogrammet. De viktigste arenaene for norsk deltagelse vil vÆre:

• EUs rammeprogram

• EUs «Teknologiplattform» for hydrogen og brenselceller

• Det internasjonale energibyrået – IEA

• Nordisk energiforskning

• International Partnership for a Hydrogen Economy – IPHE

• Carbon Sequestration Leadership Forum – CSLF

• Bilateralt samarbeid med USA

• Bilateralt samarbeid med Japan

Utvalget vil anbefale at man i et nasjonalt hydrogenprogram setter av midler for å tilrettelegge for deltagelse innenfor disse og andre relevante samarbeidsarenaer.

8.3 Organisering og finansiering av et hydrogenprogram

Utvalget har fått som mandat å se på organisering og finansiering av et nasjonalt hydrogenprogram. Utvalget har tatt som utgangspunkt at man i størst mulig grad skal benytte seg av eksisterende institusjoner og organer. Et nasjonalt hydrogenprogram, slik det er skissert i utvalgets mandat, må spenne over et bredt register av aktiviteter. Dermed bør det legges opp til en organisering som fremmer koordinering og samarbeid mellom de ansvarlige myndigheter, både med hensyn på finansiering og operativ drift av aktivitetene.

8.3.1 Organisering av et hydrogenprogram

Utvalget mener det bør utpekes et programstyre som gjøres ansvarlig for den strategiske og operative delen av et hydrogenprogram. Styrets medlemmer bør utpekes av hydrogenprogrammets interessenter, det vil si både finansieringskilder og brukere.

Utvalget ser det som viktig at Forskningsrådet spiller en sentral rolle, da en stor del av programmet vil vÆre FoU. Videre vil det vÆre naturlig å involvere institusjoner innenfor innovasjon og mer markedsnÆre aktiviteter. De mest aktuelle vil vÆre det nye statlige innovasjonsselskapet i Grenland, Vegdirektoratet og Innovasjon Norge.

Det nye statlige innovasjonsselskapet bør involveres, da satsingen har en så klar grenseflate mot gasskraft med CO₂ -håndtering. Blant annet foreslår utvalget et pilotprosjekt som vil ligge under det nye innovasjonsselskapets forventede ansvarsområde. Dette er beskrevet i kapittel 8.2.1. Vegdirektoratet vil også kunne involveres i demonstrasjonsaktiviteter rettet mot transportsektoren. Innovasjon Norge vil vÆre en interessant aktør ut fra nÆringsutviklingsperspektivet. I så måte vil Innovasjon Norge kunne vÆre et egnet instrument for NÆrings- og handelsdepartementet inn i en hydrogensatsing. Enova med sine mål om en miljøvennlig energiomlegging vil kunne vÆre en aktuell aktør i et mer langsiktig perspektiv. Videre vil også Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) kunne spille en rolle i myndighetenes arbeid på hydrogenområdet.

Hele idéen med å etablere et felles nasjonalt hydrogenprogram, er at selv om hydrogen har et bredt spekter av anvendelsesområder, er mange av utfordringene de samme uavhengig av anvendelse. Det kan derfor vÆre synergier ved at resultater og fremskritt på ett område får anvendelse og nytte på et annet. Med et overordnet og godt koordinert program vil det vÆre lettere å se hele verdikjeden i sammenheng.

En satsing på hydrogen vil kunne ha betydning for det norske energisystemet, transportsektoren, klimapolitikken og vil kunne representere stor verdiskaping og innovasjon. Det er derfor naturlig at Olje- og energidepartementet (OED), Samferdselsdepartementet (SD), og NÆrings- og handelsdepartementet (NHD) har et overordnet ansvar for programmet.

Utvalget vil foreslå en organisasjonsmodell for et hydrogenprogram som vist i figur 8.2.

Den grunnleggende ideen med et program er at all innsats kan ses i sammenheng og at brukerne får «en adresse» å forholde seg til. Det bør legges opp til at hydrogenprogrammet får sitt sete i en av de eksisterende organisasjonene slik at det effektivt kan utnytte etablert infrastruktur og administrativt apparat. Da hovedtyngden av prosjekter vil vÆre forskning, anbefaler utvalget at programmet har sin forankring i Forskningsrådet.

Det ansvarlige styret, eller programstyret, bør utpekes av programmets interessenter, eventuelt representasjon fra relevante interesseorganisasjoner. Styret bør vÆre balansert og kompetent og ikke overstige 7–10 personer.

8.3.2 Finansiering av et hydrogenprogram

Prinsipper for finansiering

Den offentlige delen av finansieringen bør følge sektorfinansieringsprinsippet. Dette innebÆrer at finansieringen av forskningen innenfor hver enkelt sektor kommer fra de sektoransvarlige departementene. For et nasjonalt hydrogenprogram betyr dette at den offentlige finansieringen bør komme fra Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet og NÆrings- og handelsdepartementet. Fordelingen mellom disse ønsker ikke utvalget å komme inn på, men det vil vÆre naturlig at tyngdepunktet i aktivitetene reflekterer finansieringen. Frem til nå har forskningsaktivitetene knyttet til hydrogen i all hovedsak vÆrt finansiert av Olje- og energidepartementet, uavhengig av applikasjoner. Demonstrasjonsaktiviteter har vÆrt finansiert av Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet.

I tillegg til den offentlige finansieringen vil det måtte stilles krav til finansiering fra nÆringslivet. Denne finansieringen vil vÆre prosjektspesifikk. Det innebÆrer at de enkelte aktører som deltar i de ulike prosjektene også bidrar økonomisk. Det er videre viktig at prinsippene for offentlig finansiering er i tråd med EØS-avtalens regelverk for offentlig støtte.

I dag er hoveddelen av hydrogeninnsatsen knyttet til forskning og utvikling, som Olje- og energidepartementet støtter gjennom Forskningsrådets RENERGI-program 3 . Samferdselsdepartementet støtter pilotprosjekter i transportsektoren som kan omfatte hydrogen. I tillegg til direkte støtte til forskning og utvikling er også Skattefunnordningen en mulig støtteordning for hydrogenprosjekter. Ordningen retter seg bare mot bedrifter, og er derfor mest aktuell i forhold til nÆringsrettet forskning på hydrogenområdet. Gjennom Skattefunnordningen får bedriftene trukket fra inntil 20 prosent av prosjektkostnadene fra godkjente FoU-prosjekter ved beregning av ligningen. For virksomheter som ikke er i skatteposisjon, gis det beregnede fradraget som et direkte tilskudd. Ordningen er regelstyrt, og er dermed ikke begrenset av offentlige budsjettrammer.

Finansieringsnivå

En finansieringsplan bør rettes inn mot forskning og demonstrasjonsprosjekter. En satsing på forskning vil måtte bygges opp gradvis. Et utgangspunkt kan vÆre dagens nivå. Støtten til hydrogen gjennom Forskningsådets RENERGI-program ligger i 2004 på om lag 34 millioner kroner. Dette omfatter også støtte til renseteknologi for gasskraftverk som er hydrogenrelatert. Holdes den delen utenfor, ligger satsingen på om lag 20 millioner kroner. Figur 8.3 viser fordelingen av Forskningsrådets midler til hydrogenrelatert forskning i 2004. Utvalgets forslag til hydrogenprogram innebÆrer at støtten til forskning må økes gradvis til et betydelig høyere nivå enn dette.

I tillegg kommer satsingen på demonstrasjonsprosjekter. Eksempler på aktuelle prosjekter kan vÆre:

Før 2010:

• Etablering av et nasjonalt forskningsorientert testlaboratorium

• Et pilotprosjekt knyttet til produksjon av hydrogen og kraft fra naturgass med CO₂ -håndtering

• Nordisk hydrogenkorridor

• Etablering av et prosjekt for utprøving av hydrogen-naturgassblandinger (HCNG)

2010 – 2014:

• Fergeløsning basert på brenselceller

Prosjektene er nÆrmere omtalt i kapittel 8.2.1.2.

Støtte til demonstrasjon, slik det er satt opp ovenfor, vil kunne representere en offentlig finansieringsandel på 120–200 millioner kroner for perioden frem til 2010 og 50–100 millioner kroner for perioden 2010–2014. Totalt vil det si 170–300 millioner kroner til demonstrasjonsprosjekter for hele perioden. Estimatene tar utgangspunkt i en kostnadsfordeling på 50/50 mellom det offentlige og private aktører.

Støtte til forskning og utvikling bør økes gradvis fra 40 millioner kroner i 2005 til i omkring 100 millioner kroner årlig i 2014. Samlet utgjør dette om lag 625 millioner kroner over 10-årsperioden.

Informasjon og opplÆring vil innebÆre en årlig aktivitet på om lag 3–5 millioner kroner, samlet 30–50 millioner kroner over tiårsperioden.

Den samlede andelen offentlig finansiering av et nasjonalt hydrogenprogram vil da summere seg til i størrelsesorden 825–975 millioner kroner over en 10 års periode, jf. tabell 8.1.

8.4 Andre tiltak i en hydrogenstrategi

Dersom myndighetene ønsker å initiere andre tiltak for utvikling og bruk av hydrogenteknologi i Norge, er det flere elementer utover det som er omtalt som aktiviteter i et nasjonalt hydrogenprogram som bør vurderes. Utover de rene programaktiviteter som støtte til forskning og demonstrasjonsprosjekter, er det viktig at det parallelt arbeides med iverksettelse av andre tiltak som nevnt under. En gjennomgang av slike tiltak bør også vÆre en del av en bredt anlagt nasjonal hydrogenstrategi.

Generelle rammevilkår for bruk av hydrogen

For å stimulere introduksjon av hydrogen i Norge har utvalget foreslått at det innføres skatte- og avgiftsinsentiver for brenselcellebiler på lik linje med elbiler. Det bør også i en introduksjonsfase vurderes avgiftsfritak og andre insentiv for hydrogenbiler med forbrenningsmotor. Dette bør vÆre en del av Regjeringens hydrogenstrategi. I tillegg bør andre insentiver vurderes. Eksempler på slike vil kunne vÆre markedsbaserte stimulerte etterspørselsmekanismer i form av sertifikatordninger.

Sikkerhet og standarder

Standarder for bruk, lagring og transport av hydrogen er til dels fravÆrende og må utvikles og implementeres. Her kan myndighetene initiere standardiseringsarbeid, opplÆringsarbeid og sikkerhetsstudier.

Sertifisering og godkjenning

Som et viktig element knyttet til sikkerhet og standarder er det viktig å sette i gang de tiltak som må gjøres for å avklare hvilke behov for sertifisering og godkjenningsordninger som bruk av hydrogen krever. Implementering av disse blir viktige bidrag i en nasjonal hydrogenstrategi.

9 Økonomiske og administrative konsekvenser

I følge mandatet skal utvalget identifisere behov for offentlig medvirkning og rammebetingelser og foreslå ansvarsforhold, organisering og ressursbehov knyttet til et nasjonalt hydrogenprogram.

Utvalget har vurdert ulike forutsetninger som må vÆre til stede for en norsk satsing på hydrogen som energibÆrer og har pekt på virkemidler som kan bidra til en mer effektiv satsing.

Utvalget går inn for en økt satsing for å fremme forskning, utvikling og demonstrasjon av hydrogenrelaterte teknologier i Norge. Utvalget har sett det som viktig at en slik satsing har både et kortsiktig perspektiv (5–10 år) primÆrt knyttet til demonstrasjonsprosjekter og pilotprosjekter, og et langsiktig perspektiv (10–25 år) knyttet til forsknings- og utviklingsaktiviteter. Organiseringen av satsingen må vurderes nøye i forhold til de sammensatte utfordringer som er knyttet til denne målsettingen.

Utvalget har sÆrlig vektlagt behovet for å koordinere og samordne de ulike aktivitetene og fasene i innovasjonskjeden (forskning, utvikling, pilot, demonstrasjon og markedsintroduksjon) knyttet til hydrogen som energibÆrer. I tillegg må satsingen ha tilstrekkelig kapasitet til å delfinansiere demonstrasjonsprosjekter med klart kommersielt potensial.

Utvalget har anbefalt at det etableres et nasjonalt hydrogenprogram som skal ivareta den offentlige satsingen på hydrogenområdet innenfor alle fasene i innovasjonskjeden. Programmet bør ta utgangspunkt i en overordnet hydrogenstrategi som Regjeringen legger til grunn for sin satsing. Utvalget gir i utredningen anbefalinger om hva som bør inngå i en slik strategi. Strategien bør omfatte hydrogenprogrammets aktiviteter samt øvrige rammebetingelser som kan bidra til en styrket satsing på hydrogen i Norge. Øvrige rammebetingelser kan vÆre virkemidler som muliggjør iverksettelse av tiltak, slik som avgiftsincentiver, regelverk knyttet til sikkerhet, standarder og sertifisering, og eventuelle andre tiltak.

Utvalget har tatt utgangspunkt i at man skal benytte seg av eksisterende institusjoner og ikke etablere nye. Et programstyre med en koordinerende funksjon bør kunne trekke de nødvendige bånd mellom involverte institusjoner. Et nasjonalt hydrogenprogram vil spenne over et bredt register av aktiviteter. Det må derfor legges opp til en organisering som ivaretar koordinering og samarbeid mellom de ansvarlige myndigheter som involveres, både finansielt og operativt.

Utvalget anbefaler at det nasjonale hydrogenprogrammet etableres på tvers av myndighetenes virkemiddelapparat, jf. kapittel 8.3.1. Programmet bør vÆre knyttet opp mot de departementer og underliggende organer som er ansvarlige for finansiering av aktiviteter innenfor hver sin del av innovasjonskjeden for en hydrogenteknologi. Programmet får et eget styre som er ansvarlig for strategien og driften av programmet. Programmet bør forankres administrativt i Norges forskningsråd. I lys av satsingens natur, der forskning og teknologiutvikling står sentralt, anbefaler utvalget at programmet i utgangspunktet har en varighet på 10 år. Programmet bør evalueres underveis og programperioden forlenges om ønskelig.

Utvalget har lagt sektorprinsippet til grunn når det gjelder finansiering av hydrogenprogrammet. Det innebÆrer at programmet finansieres av de sektoransvarlige departementene som blir berørt av satsingen. Utvalget har ut i fra spredningen av de ulike aktiviteter som hydrogensatsingen skal dekke, foreslått finansiering fra Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet og NÆrings- og handelsdepartementet, jf. kapittel 8.3.2.

I tillegg til offentlig finansiering, vil de ulike aktivitetene og prosjektene som skal gjennomføres i lys av hydrogenprogrammet, kreve medfinansiering fra prosjektdeltakerne. Den statlige andelen vil variere avhengig av type prosjekt som skal gjennomføres. Generelt vil grunnleggende, langsiktige og kompetanseoppbyggende prosjekter ha høyere statlig støtteandel enn mer markedsnÆre, nÆringsrettede prosjekter og demonstrasjonsprosjekter. Utvalget legger til grunn at støtteordningene må vÆre forenlig med EØS-regelverket.

Dagens satsing innefor hydrogenområdet ligger på 25–30 millioner kroner, hvorav 20 millioner kroner årlig går til grunnleggende og nÆringsrettede forskningsprosjekter og 5–10 millioner kroner til demonstrasjonsprosjekter. Forskningsaktivitetene, både grunnleggende og nÆringsrettede, er i all hovedsak finansiert av Olje- og energidepartementet gjennom RENERGI-programmet i Norges forskningsråd. Demonstrasjonsprosjektene har vÆrt finansiert av Olje- og energidepartementet (administrert av Enova) og Samferdselsdepartementet (administrert av Vegdirektoratet) avhengig av om prosjektet har vÆrt innenfor stasjonÆr energiforsyning eller innenfor transportsektoren.

Det vil vÆre mulig å etablere et nasjonalt hydrogenprogram basert på dagens ressursbruk, men det er da ikke mulig å nå de målene utvalget har satt for hydrogenprogrammet.

I stedet anbefaler utvalget å etablere et hydrogenprogram med økte økonomiske rammer, jf. kapittel 8.3.2. Programmet bør ha to hovedkomponenter; støtte til FoU og støtte til demonstrasjonsprosjekter. I tillegg kommer støtte til andre aktiviteter slik som informasjon og opplÆring, rådgivning, kompetanseoppbygging og deltakelse i internasjonalt samarbeid. Utvalget anbefaler en gradvis økning i den årlige offentlige finansieringen av hydrogensatsingen, fra om lag 50 millioner kroner i 2005 til 100–150 millioner kroner i 2014 som skal dekke forskning og demonstrasjon. Samlet ramme for perioden vil vÆre 825–975 millioner kroner. Fordelingen mellom årene vil avhenge av når demonstrasjonsprosjekter er modne nok til å iverksettes. Fordelingen på FoU og demonstrasjon må vurderes av programstyret basert på tilfanget av prosjekter og hvordan finansieringen fra departementene er fordelt. Generelt vil et demonstrasjonsprosjekt vÆre vesentlig mer kostnadskrevende enn et forskningsprosjekt. Samtidig vil sannsynligvis behovet for finansiering av demonstrasjonsprosjekter vÆre økende over tid, avhengig av den teknologiske utviklingen. Satsingen vil kreve økte bevilgninger over de relevante departementenes budsjetter.

Utvalget vil sÆrlig understreke behovet for stabilitet og langsiktighet i finansieringen av hydrogensatsingen.

Utvalgets forslag vurderes å ha positive samfunnsøkonomiske virkninger. I denne sammenheng vektlegger utvalget at en satsing på hydrogen gjennom et hydrogenprogram vil bidra til å stimulere den langsiktige teknologi- og nÆringsutviklingen i Norge. Satsingen vil også bidra til å legge et grunnlag for mer miljøvennlig energibruk i Norge og internasjonalt. Videre vil en satsing på hydrogen kunne bidra til en høyere verdiskaping basert på våre store gassressurser. En oppbygging av norsk kompetanse på hydrogenområdet vil åpne for muligheter for norske nÆringsaktører internasjonalt.

Forslaget til ny satsing og organisering vil kunne gi en sammenhengende og helhetlig virkemiddelbruk for å realisere både forskning, utvikling, pilotprosjekter og demonstrasjonsprosjekter knyttet til ulike typer hydrogenteknologier. De finansielle rammene for forskning og utvikling blir mer stabile, noe som er en nødvendig forutsetning for langsiktige satsinger. Stabilitet er igjen en forutsetning for å realisere en teknologiutvikling som er tid- og kapitalkrevende, og som favner en rekke ulike aktører.

Referanser

Ekspertgruppe for stasjonÆr forsyning og produksjon: SÆrskilt vedlegg nr.1 til NOU 2004: Produksjon og stasjonÆr bruk av hydrogen

Ekspertgruppe for transport: SÆrskilt vedlegg nr.2 til NOU 2004: Hydrogen i transportsektoren – hvorfor og hvordan

Oljedirektoratet: Årsmelding 2003

SINTEF Energiforskning: Energi i Norge – Ressurser, teknologi og miljø, 2000

NOU 1998: 11 Energi- og kraftbalansen mot 2020

NOU 2002: 7 Gassteknologi, miljø og verdiskapig

St.meld. nr. 18 (2003–2004) om forsyningssikkerheten for strøm m.v.

St.meld. nr. 38 (2001–2002) om olje- og gassvirksomheten

Olje- og energidepartementet: Fakta 2004 – Norsk petroleumvirksomhet

Olje- og energidepartementet: Fakta 2002 – Energi- og vassdragsvirksomheten i Norge