2 Forslag med merknader til bestemmelsene

2.1 Forskriftshjemmelen for utbyggings­avtaler (§ 17-6)

Det er nylig gjennomført en evaluering av lov- og forskriftsreglene om utbyggingsavtaler. Den konkluderer blant annet med at det knytter seg usikkerhet til rekkevidden av kriteriet i loven om at forpliktelser i utbyggingsavtaler skal stå i forhold til utbyggingen og den belastning den medfører. Denne usikkerheten kan medføre at utbyggingsavtaler ikke blir så balanserte som loven forutsetter.

Usikkerheten vil blant annet kunne løses gjennom presiseringer i forskrift. Forskriftshjemmelen i ny byggesaksdel § 17-6 er en videreføring av gjeldende plan- og bygningslov § 64e, og lyder: «Departementet kan gi ytterligere regler om krav til avtaleinngåelsen, typer av tiltak som kan omfattes, herunder at nærmere angitte tiltak ikke kan inngå i avtale og hvordan avtalevilkårene skal gjennomføres.»

En nærmere presisering i forskrift av lovens krav om forholdsmessighet kan gjøres etter gjeldende forskriftshjemmel. Det foreslås likevel å presisere forskriftshjemmelen, fordi en innføring av en mer presis hjemmel vil tydeliggjøre behovet for en klar grense for de forpliktelsene utbygger kan påta seg.

Forslaget innebærer ikke realitetsendringer.

I høringen tiltrer Advokatforeningen at forskriftshjemmelen blir presisert som foreslått.

Etter høringen viderefører departementet forslaget uendret.

2.2 Retting av feil henvisning (§ 18-7)

I lovreglene om refusjon er det en feil henvisning i annet ledd annet punktum. Regelen skal henvise til første punktum, ikke første ledd. Rettingen inne­bærer ikke realitetsendringer.

2.3 Justering av ordlyden for søknads­pliktige tiltak (§ 20-1)

Ordlyden i § 20-1 om søknadspliktige tiltak og § 30-3 om skilt- og reklameinnretninger samsvarer ikke i begrepsbruken. Bestemmelsen i § 20-1 angir at søknadsplikten gjelder «skilt, reklameinnretninger o.l.» mens § 30-3 bruker betegnelsen «skilt- og reklameinnretninger». Forskjellen i begrepsbruk er ikke ment å innebære noen realitetsforskjell. Ordlyden i § 20-1 foreslås endret til begrepet brukt i spesialbestemmelsen i § 30-3.

Forslaget innebærer ikke realitetsendringer.

Det har ikke kommet inn merknader i høringen, og forslaget videreføres uendret.

2.4 Tiltak som ikke krever søknad og tillatelse (§ 20-3)

2.4.1 Mindre frittliggende bygning

Etter § 20-3 første ledd bokstav a er det ikke søknadsplikt for mindre frittliggende bygning som oppføres på bebygd eiendom forutsatt at den ikke skal benyttes til «varig opphold for personer». Regelen skal tilsvare gjeldende forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker § 5 nr. 1 bokstav a. Bestemmelsen er ikke ment å være til hinder for at slike små bygg (opp til 15 m² ) brukes som for eksempel hobbyverksted, lysthus eller lignende. Derimot skal slike bygg ikke kunne brukes som beboelsesrom. Med dette menes rom som kjøkken, stue, soverom og våtrom. For å hindre misforståelser om hvorvidt bygg som omfattes av loven § 20-3 første ledd bokstav a kan brukes til opphold i forbindelse med hobbyvirksomhet med videre, foreslås at begrepet beboelse brukes i stedet for varig opphold.

Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og innebærer ikke realitetsendringer.

I høringen tiltrer Advokatforeningen forslaget.

Etter høringen viderefører departementet forslaget uendret.

2.4.2 Forskriftshjemmel for unntak fra søknadsplikt for anleggsbrakker

Anleggsbrakker plasseres ofte i tilknytning til større byggetiltak, og blir stående så lenge byggetiltaket pågår. Det gir et rasjonelt og håndterbart system at brakkene blir stående uten særskilt søknad eller annen kommunal godkjenning selv om de skal plasseres for et lengre tidsrom enn andre midlertidige tiltak, siden brakkene er geografisk og tidsmessig knyttet til et søknadspliktig tiltak. Etter gjeldende regler fremkommer denne adgangen av forskrift om saksbehandling og kontroll i bygge­saker § 6.

Etter ny byggesaksdel i plan- og bygningsloven kan forskriften gis med hjemmel i § 20-3 fjerde ledd. Departementet foreslår likevel at det innføres en eksplisitt hjemmel for å unnta anleggsbrakker fra søknadsplikten. Dette fordi det ofte er hensiktsmessig at anleggsbrakkene står lenger enn to måneder som er grensen for å unnta andre midlertidige tiltak fra søknadsplikten. I tillegg er det også ønskelig å unnta disse anleggsbrakkene fra full søknadsbehandling med krav om bruk av ansvarlige foretak dersom de skal stå lengre enn to år. Departementet anser derfor at det vil være en fordel med en klar hjemmel for unntak fra søknadsplikten. Det forutsettes for øvrig for slike tiltak at minimumskrav til helse, miljø og sikkerhet er ivaretatt, jf. også nedenfor under kapittel 2.12.

Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og innebærer ikke realitetsendringer.

I høringen anser Oslo kommune at det bør skilles klart mellom anleggsbrakker i direkte/umiddelbar tilknytning til byggetiltak og andre anleggsbrakker. De mer permanente brakkene bør ikke unntas søknadsplikt, og kommunen gir ikke sin tilslutning med mindre dette presiseres.

Departementet er enige med kommunen, og bemerker at det hele tiden har vært meningen at unntaket kun skal gjelde for anleggsbrakker i direkte tilknytning til anleggstomt der arbeid pågår. Lovteksten er derfor presisert på dette punktet.

2.5 Hjemmel for vilkår om varsel ved fjerning av midlertidig tiltak (§ 21-4)

Etter § 20-2 er midlertidige tiltak nå søknadspliktige dersom de skal plasseres lengre enn to måneder. For en rekke slike tiltak vil det være viktig for myndighetene å få beskjed om når tiltaket er fjernet, blant annet for å kunne ha korrekt kartgrunnlag. Dette vil for eksempel gjelde der det midlertidige tiltaket er et luftfartshinder. Departementet anser at det vil være et rimelig og lovlig vilkår i tillatelsen til plassering av tiltaket at kommunen krever å bli varslet når tiltaket fjernes. For å gjøre adgangen til å stille vilkår klar for kommunene, og for å gi tiltakshavere forutberegnelighet med hensyn til dette, mener departementet at adgangen til å stille vilkår bør fremkomme direkte i loven.

Forslaget innebærer ikke realitetsendringer da et slikt vilkår også kan stilles etter dagens regelverk.

Det har ikke kommet inn merknader i høringen, og forslaget videreføres uendret.

2.6 Andre myndigheter (§ 21-5)

Etter gjeldende forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker er det plikt for kommunen til å rapportere til andre myndigheter, særlig i forbindelse med luftfartshindre og registrering i GAB-registeret (matrikkelen). Plikten følger i utgangspunktet av annet regelverk, men gjentas som en henvisning i forskrift om saksbehandling i byggesaker § 26. Det anses som særlig viktig at plasseringen rapporteres til de rette myndighetene, og gjentakelsen av plikten bør derfor videreføres.

Forslaget er en videreføring av gjeldende regler, og plikten til rapportering følger av annet regelverk. Selve plikten fremkommer av forskrift, og forskriftshjemmelen for dette foreslås inntatt i § 21-5. Forslaget innebærer ikke realitetsendringer.

Det er ikke kommet inn merknader i høringen, og forslaget videreføres uendret.

2.7 Sluttkontroll og ferdigattest (§ 21-10)

2.7.1 Unntak fra krav om sluttkontroll og ferdig­attest

For en del tiltak er det uhensiktsmessig eller unødvendig med ferdigattest etter plan- og bygnings­loven.

Ved opprettelse eller endring av eiendom reguleres saksbehandlingen etter at tillatelse er gitt av reglene i matrikkellova. Det er ikke meningen at reglene i plan- og bygningsloven om kontroll med tiltak, ansvarlige foretak, sluttkontroll og ferdig­attest med videre skal gjelde, jf. Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) side 182-183 og Ot.prp. nr. 70 (2004-2005) om lov om eigedomsregistrering side 145.

Tilsvarende er det etter gjeldende regler ikke krav om ferdigattest for midlertidige tiltak som skal plasseres i inntil to år, eller skilt- og reklameinnretninger som plasseres for et bestemt tidsrom. Når søknad om plassering er mottatt og tillatelsen er gitt, er ferdigattest for utplasseringen av slike tiltak ikke interessant for bygningsmyndighetene, ettersom det ikke er samme behov for kvalitetssikring av tiltaket som det er for oppføring av de byggverk plan- og bygningsloven ellers regulerer.

Det har ikke vært meningen at behandling av slike saker skal kompliseres ved en unødvendig prosess. Lovteksten åpner imidlertid ikke etter sin ordlyd klart for unntak fra krav om ferdigattest. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel som åpner for at noen særskilte tiltak unntas fra krav om ferdigattest.

Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og innebærer ikke realitetsendringer.

I høringen tiltrer Advokatforeningen forslaget.

Etter høringen viderefører departementet forslaget uendret.

2.7.2 Dokumentasjon for forvaltning, drift og vedlikehold

Etter ny § 21-10 andre ledd skal det ved søknad om ferdigattest foreligge dokumentasjon om bygg­verkets og byggeproduktenes egenskaper som grunnlag for forvaltning, drift, vedlikehold og bruk. Ordlyden bør for det første endres fra dokumentasjon om byggverkets og byggeproduktenes egenskaper til byggverkets, herunder byggeproduktenes, egenskaper for å gi et mer presist bilde av dokumentasjonen som kreves.

Videre er formålet at eieren av bygget skal kunne lage et fornuftig og forsvarlig grunnlag for løpende opprettholdelse av byggets egenskaper gjennom levetiden. Forvaltning, drift og vedlikehold dekker dette behovet. Begrepet bruk kan imidlertid gi inntrykk av at dokumentasjonen også skal dekke hva bygget brukes til. Dette følger av tillatelsen, og regelen i § 21-10 er ikke ment å kunne legge ytterligere føringer. Det foreslås derfor at begrepet bruk tas ut.

Forslagene innebærer ikke realitetsendringer.

I høringen ber Norges Handikapforbund om at denne endringen ikke gjennomføres, i det de oppfatter at brukerperspektivet tas ut av lovteksten. NHF anser at regelen i § 21-10 pålegger tiltakshaver og ansvarlig søker å dokumentere brukbarheten av bygget, og at dokumentasjonen for brukbarheten skal vurderes av kommunen. Med dette utgangspunktet anser NHF at forslaget om å fjerne begrepet bruk fra lovteksten er et tilbakeskritt.

Departementet viderefører forslaget til lovendring. Det vises til at dokumentasjonen som kreves i § 21-10 andre ledd verken skal dokumentere byggets egenskaper direkte, eller oversendes kommunen. Derimot skal dokumentasjonen fra byggesaken oversendes byggeier, som dermed får det nødvendige grunnlaget for selv å utarbeide en manual for forvaltning, drift og vedlikehold.

2.8 Forskrifter om nærmere regler om sentral godkjenning (§ 22-5)

Sentral godkjenning er et tilbud for ansvarlige søkere, prosjekterende og utførende for at de skal kunne dokumentere sine kvalifikasjoner ved søknad om lokal godkjenning for ansvarsrett. Videre er sentral godkjenning etter ny byggesaksdel obligatorisk for ansvarlig kontrollerende. Etter lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) er det forutsatt at tillatelsesordninger har en frist for behandling av søknader, og videre at tillatelse skal anses gitt når fristen er ute med mindre annet følger av reglene på det aktuelle området.

Sentral godkjenning er videre et viktig virkemiddel for å bedre kvaliteten på foretakene i byggenæringen, og skal gjøre søknad om ansvarsrett enklere for gode foretak. Det er videre viktig at foretakene i næringen oppfatter sentral godkjenning som attraktivt. Det er da blant annet viktig at søknadene behandles raskt. Et virkemiddel for å oppnå dette er å stille tidsfrister for sentral godkjenning. Dette kan gjøres gjennom instruks til Godkjenningsordningen som administreres av Statens bygningstekniske etat, men det vil gi en signaleffekt å forskriftsfeste tidsfrister. Oversittelse av fristen bør kunne ha rettsvirkninger i form av redusert gebyr. Tidsfrister og rettsvirkninger av fristoversittelse antas å kunne innføres i forskrift etter den allerede vedtatte forskriftshjemmelen i ny byggesaksdel § 22-5. Departementet anser imidlertid at forskriftshjemmelen bør være eksplisitt, og foreslår en justering i loven.

Forslaget gjelder innføring av tidsfrister som i tjenesteloven allerede er forutsatt innført. For øvrig kan departementet instruere godkjenningsordningen til å behandle saker innenfor gitte frister. Forslaget anses således ikke å innebære realitetsendringer.

I høringen tiltrer Advokatforeningen forslaget.

Etter høringen viderefører departementet forslaget uendret.

2.9 Adgang til å unnta fra krav om ansvar (§ 23-1)

Etter gjeldende forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker § 13 annet ledd kreves ikke ansvarlig foretak der det er unødvendig. Kommunen avgjør om ansvar er unødvendig, og unntaket skal fremgå av tillatelsen. Eksempler på tiltak der ansvar ikke er nødvendig er tiltak som ikke omfattes av teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, hvor oppgavene teknisk sett er enkle, bruksendring som ikke nødvendiggjør ombyggingsarbeider og riving av mindre bygninger som garasjer.

Regelen gir en fornuftig adgang til å lempe kravet om ansvarlig foretak der kravet ikke tjener noen hensikt, og bør videreføres. Dette kan skje gjennom forskrift, men departementet anser at regelen som et overordnet prinsipp bør fremkomme i loven, og foreslår derfor en ny lovregel.

Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og innebærer ikke realitetsendringer.

I høringen tiltrer Advokatforeningen forslaget. Fylkesmannen i Hedmark anser at presiseringen er uheldig. Fylkesmannen anser at forslaget bryter med systemet i ny byggesaksdel i plan- og bygningsloven. Etter fylkesmannens mening styres kravet om ansvarlig foretak av hvilken type tiltak saken gjelder, altså om tiltaket omfattes av lovens § 20-1 (søknadsplikt og krav om ansvarlig foretak) eller § 20-2 (søknadsplikt uten krav om ansvarlig foretak), og det vil være uheldig med to ulike hjemler for å kunne gjøre unntak fra krav om ansvarsrett. Fylkesmannen foreslår at departementets lovforslag ikke følges opp, og at unntak fra krav om ansvarsrett i stedet håndteres gjennom bruk av lovens § 20-2. Hvis det er behov for en videre adgang til unntak bør dette i stedet gjøres ved en utvidelse av kommunens adgang til å behandle tiltak etter § 20-2, slik at den ikke begrenses til mindre tiltak.

Departementet peker på at det aktuelle punktet i § 20-2 fylkesmannen henviser til gjelder andre mindre tiltak. Dette er tiltak som naturlig hører sammen med de andre mindre tiltakene etter § 20-2 (de tidligere meldingspliktige sakene). Departementets lovforslag kan også gjelde større tiltak. Dette vil særlig omfatte bruksendringer og dispensasjoner som ikke krever bygningstekniske arbeider, og som i mange tilfeller ikke vil være «mindre», eller som har sammenheng med § 20-2-saker. Det kan f eks dreie seg om bruksendring fra hotell til asylmottak uten bygningsmessige endringer, det kan være dispensasjoner fra byggeforbudet i strandsonen før det planlegges aktuell utbygging osv. Derimot skal § 20-2 som nevnt gjelde mindre tiltak, og departementet anser det som uheldig å utvide rekkevidden av bestemmelsen.

Ut fra at lovforslaget viderefører en regel som har vært uproblematisk så langt, og kan gjelde andre forhold enn de som naturlig faller under lovens § 20-2, følges ikke merknaden til Fylkesmannen i Hedmark.

Oslo kommune peker på at forslaget til departementet er en innsnevring av gjeldende rett, ved at gjeldende byggesaksforskrift åpner for at kommunen kan unnta fra ansvarsrett der det er unødvendig, men forslaget forutsetter at det er klart unødvendig. Departementet er enige med kommunen, og foreslår a ta ut begrepet klart, slik at lovteksten samsvarer med gjeldende rett.

2.10 Sikring av basseng, brønn og dam (§ 28-6)

Paragraf 28-6 stiller krav til sikring av brønner og dammer. Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av gjeldende lov § 83. Til gjeldende lov er det gitt forskrifter med nærmere bestemmelser om sikringstiltak med videre. Ny lov § 28-6 har ikke hjemmel for forskrifter. En nærmere utdyping av kravene i loven kan i stedet gis i veiledning til loven. På sikt kan det imidlertid bli behov for at kravene tydeliggjøres i forskrift, hvis det er usikkerhet knyttet til om sikkerhetsnivået etter gjeldende § 83 med forskrifter er videreført. Det foreslås derfor en hjemmel for forskrifter til presisering av kravene til sikring av basseng, brønn og dam.

Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og innebærer ikke realitetsendringer.

Det er ikke kommet inn merknader i høringen, og forslaget videreføres uendret.

2.11 Bygningens plassering, høyde og avstand fra nabogrense (§ 29-4)

Reglene i § 29-4 om materielle krav til plassering og høyde gjelder i hovedsak alle typer av tiltak. I paragrafen står det imidlertid at den gjelder bygning. I loven brukes betegnelsen bygning om vanlige byggverk med vegger og tak. Konstruksjoner og anlegg brukes om andre typer tiltak som omfattes av loven. I regler som retter seg mot alle typer tiltak brukes for enkelhets skyld betegnelsen byggverk, som altså omfatter bygninger, konstruk­sjoner og anlegg.

Slik § 29-4 er beskrevet i forarbeidene og forstås i etter gjeldende lov § 70 retter de fleste kravene seg mot både bygninger, konstruksjoner og anlegg. Betegnelsen i lovteksten bør derfor rettes opp.

Forslaget er en videreføring av gjeldende rett og innebærer ikke realitetsendringer.

I høringen støtter Oslo kommune forslaget, men peker på at ordlyden i høringsutkastet har unnlatt å følge opp justeringen. Departementet har justert ordlyden i tråd med innspillet.

Advokatforeningen anser at det i forbindelse med presiseringen hadde vært ønskelig med en prinsipiell diskusjon om rekkevidden av bestemmelsen, ut fra at de mener byggverk som veier, støttemurer med videre ofte behandles mer liberalt enn bygninger. De mener det hadde vært behov for en grundigere vurdering av temaet får lovteksten endres. Videre foreslår advokatforeningen at lovbestemmelsen endres, slik at kommunen kan unnta fra avstand til nabogrense for «byggetiltak hvor avstand til nabogrense er uten betydning». Departementet peker på at lovforslaget presiserer gjeldende rett, og at det således ikke er behov for ytterligere utredninger. Derimot vil Advokatforeningens forslag innebære en endring i gjeldende rett som ikke er utredet. Forslaget har heller ikke vært på høring, og merknaden følges ikke.

2.11.1 Materielle krav til anleggsbrakker (§ 30-5)

Anleggsbrakker plasseres ofte i tilknytning til større byggetiltak, og blir brukt som midlertidig husvære, kontorer med videre så lenge byggetil­taket varer. Brakkene skal oppfylle minimumskrav til helse, miljø og sikkerhet både etter plan- og bygningslovgivningen og arbeidsmiljøloven. Det er imidlertid unødvendig og lite rasjonelt om brakkene må oppfylle alle krav som gjelder for permanente byggverk. Etter gjeldende lov gjelder kravene for alle anleggsbrakker så langt de passer. Etter ny lov § 30-5 gjelder imidlertid kravene fullt ut for tiltak som plasseres for mer enn to år. Grunnen til dette er at reglene er omstrukturert uten at det ble fanget opp at anleggsbrakker kan bli stående lenger enn to år uten å anses som permanente. Dette er en feil, og det har ikke vært meningen å skjerpe inn reglene på dette området. Det bør i tråd med gjeldende rett være anledning til å gi forskrifter som angir reduserte materiell krav til anleggsbrakker, så lenge sikkerheten ivaretas. Jf. også forslaget til endring av § 20-3 ovenfor.

Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og innebærer ikke realitetsendringer.

I høringen tiltrer Advokatforeningen forslaget om at anleggsbrakker må kunne stå ut over 2-årsfristen uten at de derved omfattes av alle krav som gjelder for permanente byggverk. Det fremstår for advokatforeningen som åpenbart at det kan være grunn til å stille mindre materielle krav til anleggsbrakker så lenge sikkerheten ivaretas, selv om disse på grunn av arbeidets varighet blir stående ut over 2-årsfristen.

Oslo kommune peker på at det generelt kan være et problem at det plasseres brakkerigger for mer permanent bruk, der beboerne kan arbeide på forskjellige bygg- og anlegg rundt i kommunen. Oslo kommune anser derfor at den samme presiseringen som i § 20-3 må gjelde for § 30-5.

Departementet er enige med kommunen, og bemerker at det hele tiden har vært meningen at unntaket kun skal gjelde for anleggsbrakker i direkte tilknytning til anleggstomt der arbeid pågår. Lovteksten er derfor presisert på dette punktet.