2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

I artiklene 1 og 2 angis avtalens personlige og saklige anvendelsesområde.

I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Som person regnes foruten fysiske personer, også selskaper og enhver annen sammenslutning av personer, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav d.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Fordi Kypros ikke utligner formuesskatt, oppstår det ingen dobbeltbeskatning av formue. I likhet med den gjeldende skatteavtalen omfatter ikke den nye skatteavtalen formuesskatt. Dette innebærer at Norge, uavhengig av skatteavtalens regler, fortsatt vil kunne ilegge formuesskatt i henhold til skattelovens regler.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i avtalen.

I motsetning til den gjeldende skatteavtalen, omfatter den nye avtalen den norske kontinentalsokkelen, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav a. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det bestemt at avtalen ikke skal anvendes på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

Definisjonen av Kypros i artikkel 3 punkt 1 bokstav b omfatter ikke den okkuperte delen av Kypros nord på øya (Nord-Kypros).

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger i stor grad OECD-mønsteret.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal gis den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen. Dette gjelder bare såfremt det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en avtalestat». Artikkelen er i tråd med OECD-mønsteret.

Etter punkt 1 omfatter uttrykket enhver person som er skattepliktig i Norge eller i Kypros, på grunnlag av domisil, bosted, stedet for selskapets ledelse eller lignende.

Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Kypros. Når det oppstår dobbelt bosted for juridiske personer, fremgår det av punkt 3 at en juridisk person i et slikt tilfelle skal anses bosatt der hvor den har sin effektive ledelse. Fastsettelsen av hvor den effektive ledelsen er, skal imidlertid alltid foretas av de kompetente myndigheter i avtalestatene som ved gjensidig avtale skal søke å avgjøre dette. Så lenge det ikke foreligger en gjensidig avtale om hvor den effektive ledelsen skal anses å være, skal den juridiske personen etter avtalen ikke anses som bosatt i noen av de to avtalestatene og kan dermed ikke påberope seg skatteavtalebeskyttelse.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Definisjonen fastsetter vilkår for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat, oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Punktene 1, 2 og 3 er i samsvar med OECD-mønsteret. Punkt 1 gir den alminnelige og grunnleggende definisjonen av «fast driftssted», mens punkt 2 nevner en rekke typiske eksempler på hva som dekkes.

Ifølge punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, et anleggs- eller et installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt det varer lenger enn tolv måneder.

OECDs mønsteravtale har ingen egen bestemmelse om beskatning av tjenester, men har i kommentarene til artikkel 5 tatt inn et forslag til en slik bestemmelse for de stater som ønsker å regulere beskatningen av tjenester. Punkt 4 er delvis i overensstemmelse med dette forslaget.

Etter punkt 4 skal tjenester som et foretak i en avtalestat utfører i den annen avtalestat, anses for å være drevet gjennom et fast driftssted i den annen stat når tjenesteytingen skjer gjennom en fysisk person som er til stede i den annen stat i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i en tolvmåneders periode. Denne bestemmelsen er knyttet til opphold generelt og gjelder selv om oppholdene er knyttet til ulike prosjekter, enten prosjektene har tilknytning til hverandre eller ikke. Det samme gjelder tjenester som et foretak i en avtalestat utfører i den annen avtalestat i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av noen tolvmåneders periode, og disse tjenestene er utført for det samme prosjektet eller tilknyttede prosjekter gjennom en eller flere fysiske personer som er til stede og utfører slike tjenester i den annen stat.

Fast driftssted gjennom tjenesteyting i den andre staten reguleres både av punkt 3 og punkt 4 i artikkel 5, foruten av artikkelens alminnelige definisjon i punkt 1. For tilfeller som dekkes av punkt 4, og som i prinsippet også dekkes av punkt 1, 2 eller 3, skal punkt 4 gå foran.

Punkt 5 angir enkelte unntak fra hva som ellers kunne ha blitt regnet som «fast driftssted» i henhold til grunndefinisjonen av begrepet. I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring eller utstilling av varer, eller til innkjøp av varer eller innsamling av opplysninger, ikke skal utgjøre et fast driftssted.

Punkt 6 regulerer når en representant som ikke er uavhengig av foretaket, skal anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Det foreligger et fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den annen stat, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8. Konserntilhørighet medfører følgelig ikke automatisk status som fast driftssted.

Artiklene 6-21 er operative regler om beskatning av de ulike typer inntektserverv. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de ulike inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten, eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende kildeskatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en avtalestat utøver i den annen stat.

Etter punkt 1 kan inntekt fra slik virksomhet bare skattlegges i den annen stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. Hvis foretaket utøver slik forretningsvirksomhet, kan den fortjeneste som kan tilskrives det faste driftsstedet i medhold av bestemmelsene i punkt 2, skattlegges i den annen stat.

Punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelse av fortjenesten til et fast driftssted. Driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold («selvstendighetsfiksjonen» og «armlengdeprinsippet»).

Fordi hovedkontor og filial er ett og samme rettslige subjekt, har disposisjoner mellom et hovedkontor og dets faste driftssted i liten grad vært anerkjent ved fastsettelsen av driftsstedets inntekter og utgifter. Punkt 2 bestemmer imidlertid at det skal tas hensyn til slike disposisjoner.

Det følger av punkt 2 at ved fastsettelsen av driftsstedets inntekter skal det tas hensyn til funksjoner som utføres, eiendeler som brukes og risikoer som bæres av foretaket gjennom det faste driftsstedet og gjennom de andre delene av foretaket. I OECDs kommentarer (2010-utgaven) til artikkel 7 (og med henvisning til en tilhørende OECD-rapport) er det er gitt en detaljert beskrivelse av hvordan en filials inntekter og utgifter skal tilordnes og beregnes. Det følger av disse kommentarene at dette skal skje i to trinn: først en funksjonell og faktisk analyse av forholdet mellom hovedkontoret og dets filial. Deretter skal verdien av de enkelte disposisjoner og transaksjoner fastsettes i tråd med OECD-retningslinjene som gjelder i saker om internprising.

I punkt 3 er det gitt regler om eventuell justering av fortjenesten i den annen stat, når det oppstår spørsmål om å endre driftsstedets inntektsfastsettelse etter bestemmelsene i punkt 2.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal transportvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav h).

Avtalens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, men følger et alternativ i kommentaren der det fastsettes at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften, er hjemmehørende. Dette er i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene.

Punkt 2 fastsetter at fortjeneste fra bruk, vedlikehold eller utleie av containere (inkludert tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) som blir brukt til transport av varer, bare skal kunne skattlegges i den stat der foretaket som har fortjenesten av driften er hjemmehørende, dersom det ikke dreier seg om transport utelukkende mellom steder i den annen stat.

Punkt 3 fastslår at beskatningsretten etter punkt 1 også omfatter utleie av skip og luftfartøy dersom disse drives i internasjonal fart.

Punkt 4 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en avtalestat får gjennom deltakelse i en «pool», et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 bygger på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak, er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven § 13-1. For å eliminere dobbeltbeskatning inneholder artikkel 9 også regler om korresponderende retting i den andre berørte staten.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte fra aksjeselskaper mv. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den avtalestat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan også skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler utbyttet er hjemmehørende (kildestaten).

Punkt 2 a fastsetter at kildestaten skal frita utbytte fra beskatning når den virkelige rettighetshaveren av utbyttet er et selskap i den annen stat som direkte eller indirekte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap.

Punkt 2 b fastsetter at skattesatsen i alle andre tilfeller skal være 15 prosent.

I punkt 3 a er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når virkelig eier av utbyttet er Norges Bank, Statens pensjonsfond utland og et offentligrettslig organ eller en institusjon som eies helt eller i det vesentlige av regjeringen i Norge, og som de kompetente myndigheter til enhver tid enes om.

Bestemmelsene i punkt 1 og 2 gjelder likevel ikke når den virkelige eier av utbyttet er bosatt i en avtalestat og utøver forretningsvirksomhet gjennom et fast driftssted i den annen avtalestat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende, og de rettigheter hvorav utbyttet utdeles reelt er knyttet til det faste driftsstedet. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Det er fastsatt at slike inntekter bare kan skattlegges i den stat hvor den virkelige rettighetshaveren er bosatt, jf. artikkelens punkt 1. Dette er et avvik fra OECD-mønsteret, men i tråd med den skatteavtalepraksis Norge har fulgt på bakgrunn av at Norge ikke har en særskilt kildeskatt på renter.

For øvrig er artikkelen stort sett utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan bare skattlegges i den virkelige rettighetshaverens bostedsstat. Bestemmelsen samsvarer med OECDs mønsteravtale og harmonerer for øvrig med at Norge ikke har en særskilt kildeskatt på royalty.

Uttrykket «royalty» er definert i punkt 2.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsen bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dets avkastning før realisasjon av formuesobjektet.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den avtalestat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den avtalestat hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av containere som ikke utelukkende brukes i transport mellom steder i den annen avtalestat, jf punkt 4.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. artikkelens punkt 5.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 14. Som i OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene, med mindre arbeidet utføres i den annen avtalestat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene.

Det gjelder likevel et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen.

I punkt 3 fremgår det at unntaket i punkt 2 ikke kommer til anvendelse dersom det foreligger utleie av arbeidskraft. Med utleie av arbeidskraft menes i denne sammenheng personer som formelt er arbeidstakere og får utbetalt lønn av et utenlandsk foretak, men hvor arbeidstakerne er stilt til disposisjon for et annet foretak, og er under dette foretakets instruksjon og ansvar.

Artikkelens punkt 4 gir regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, og bestemmer at slike lønnsinntekter kan skattlegges i den avtalestat hvor virksomheten er hjemmehørende. Inntekten kan imidlertid også skattlegges i den stat hvor arbeidstakeren er bosatt. Eventuell dobbeltbeskatning unngås etter reglene i artikkel 22.

Artikkel 15 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 16 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor virksomhet som artist eller idrettsutøver utøves.

Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet.

Etter punkt 3 er bostedsstaten gitt eksklusiv beskatningsrett der oppholdet i den stat hvor virksomheten utøves, understøttes helt eller i det vesentlige av offentlige midler fra den ene eller begge avtalestatene, eller en av deres regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter.

Artikkel 17 omhandler pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser. Artikkelen regulerer beskatningen av både private og offentlige pensjoner.

Etter artikkelen kan pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser som betales fra en avtalestat til en person bosatt i den annen avtalestat, skattlegges både i den stat hvor inntekten skriver seg fra (kildeskatt), og i den stat hvor mottakeren er bosatt. Kildeskatten er begrenset til 15 prosent av brutto pensjonsbeløp. Dobbeltbeskatning unngås etter reglene i artikkel 22.

Artikkel 18 omhandler lønn i offentlig tjeneste. Som hovedregel, og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. Denne hovedregelen gjelder imidlertid ikke når de angitte vilkår i punkt 1 bokstav b er oppfylt. Dette gjelder lokalt ansatte personer som er statsborgere i den avtalestaten hvor de arbeider og er bosatt. I slike tilfeller er det bare bostedsstaten som kan skattlegge inntektene.

Artikkel 19 fastsetter at studenter som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat for sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 20 omhandler virksomhet utenfor kysten (aktiviteter på kontinentalsokkelen).

Punkt 1 fastsetter at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område, uansett hva som måtte følge av avtalen for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsvirksomhet og fastslår at aktiviteter utenfor kysten skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår.

Det er fastsatt en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 3. Således er det bestemt at fast driftssted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av noen tolvmåneders periode. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende foretaks hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og foretakene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 3 a og b tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et viktig unntak fra hovedregelen om at all virksomhet kan skattlegges i sokkelstaten. I følge første punktum skal fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell til et område hvor det foregår offshorevirksomhet, eller mellom slike områder, bare være gjenstand for beskatning i den stat hvor foretaket som oppebærer fortjeneste ved denne driften, er hjemmehørende. Det samme gjelder inntekt fra drift av taubåter og annet hjelpefartøy som er knyttet til slik virksomhet. Uttrykket «hjelpefartøy» innebærer at bestemmelsen blant annet omfatter brannslukningsfartøy og ankerhåndteringsfartøy.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 5 a skattlegges i sokkelstaten fra første dag, men hvis arbeidsgiver ikke er bosatt i sokkelstaten, kan sokkelstaten kun beskatte lønnsinntekten såfremt arbeidet er utført i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 30 dager i løpet av noen tolvmåneders periode.

Punkt 5 b omhandler inntekt fra lønnsarbeid om bord på skip eller luftfartøy mv. som er omhandlet i punkt 4. Slik inntekt kan beskattes i den stat hvor foretaket som driver slik virksomhet, er hjemmehørende.

Punkt 6 klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor aktivitetene på kontinentalsokkelen foregår. Det gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendeler som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer hvis verdi skriver seg fra slike rettigheter eller slike eiendeler. Slike gevinster kan skattlegges i sokkelstaten.

Artikkel 21 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i avtalens øvrige bestemmelser («annen inntekt»). Bestemmelsen omfatter ikke bare inntekter av en annen art, men også inntekter fra kilder som ikke er nevnt i de øvrige bestemmelser i avtalen. Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetslandet. I så fall kan inntekten beskattes i virksomhetslandet.

Artikkel 22 gir regler om fremgangsmåten for å unngå dobbeltbeskatning. Etter punkt 1 skal kreditmetoden benyttes som metode for å eliminere dobbeltbeskatning. Dette innebærer at Norge som bostedsstat skal gi fradrag i utlignet norsk skatt for den skatt som er betalt i Kypros på samme inntekt, begrenset oppad til beregnet norsk skatt på den samme inntekten.

For inntekter som i henhold til avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, kan Norge likevel ta slik inntekt med i beregningsgrunnlaget for skatten på denne personens gjenværende inntekt.

Artikkel 23 inneholder bestemmelser om ikke-diskriminering.

Artikkel 24 regulerer fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater.

Etter punkt 1 kan en skattyter som mener at det er truffet tiltak i den ene eller i begge stater, som medfører eller vil medføre en beskatning i strid med skatteavtalen, ta dette opp med den kompetente myndighet i den stat hvor han er eller mener seg bosatt. Fristen for å ta opp slike saker er tre år etter at skattyteren fikk den første underretningen om de tiltakene som medfører eventuell avtalestridig beskatning.

Den kompetente myndighet som mottar en slik henvendelse, kan ensidig løse saken dersom den mener at det lar seg gjøre. I motsatt fall følger det av punkt 2 at det kan tas kontakt med den kompetente myndighet i den annen stat med sikte på en gjensidig løsning.

Etter punkt 3 kan de kompetente myndigheter ved gjensidig avtale også løse vanskeligheter eller tvil om fortolkningen av skatteavtalen. De kan også rådføre seg med hverandre med tanke på å unngå dobbeltbeskatning i de mulige tilfeller som ikke er løst i avtalen.

Artiklene 25 og 26 inneholder bestemmelser om henholdsvis utveksling av opplysninger og bistand til innfordring av skattekrav. Disse bestemmelsene er i overensstemmelse med OECDs mønsteravtale. Oppdatering av avtalebestemmelser om slik administrativt skattesamarbeid er et viktig formål ved reforhandling av eldre skatteavtaler.

Artikkel 27 inneholder særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat.

Artiklene 28 og 29 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 28 skal statene underrette hverandre når de nødvendige tiltak for å sette avtalen i kraft er gjennomført. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underrettelser. For Norges del får avtalen virkning for alle inntektsskatter skatter som vedrører det inntektsåret som begynner på eller etter første dag i januar i kalenderåret som følger etter det år avtalen trer i kraft. Artikkel 26 om bistand til innfordring får virkning fra den dato Norge mottar skriftlig bekreftelse på at Kypros er i stand til å yte slik bistand til innfordring av skatter.