3 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artikkel 1 inneholder regler om avtalens anvendelsesområde. På tilsvarende måte som artikkel 26 i OECDs mønsteravtale for skatteavtaler fastslår artikkelen en plikt til å innhente og utveksle alle opplysninger som er overskuelig relevante for fastsetting, ligning, innkreving og inndriving av de skatter som overenskomsten omfatter, så vel som rettsforfølging både i sivile saker og straffesaker. De rettigheter og vern en person har under lovgivning eller administrativ praksis i den avtalepart som blir anmodet om å gi opplysninger, gjelder så langt de ikke unødig forhindrer eller forsinker en effektiv utveksling av opplysninger.

I likhet med hva som følger av OECDs mønsteravtale for utveksling av opplysninger fastslår artikkel 2 at en jurisdiksjon ikke er forpliktet til å innhente og utveksle opplysninger som verken myndighetene har, eller som en person innenfor jurisdiksjonen er i besittelse av eller har kontroll over.

Artikkel 3 inneholder en liste over hvilke skatter som omfattes av avtalen. For Norges del omfatter avtalen inntekts- og formuesskatt, petroleumsskatt, grunnrenteskatt på vannkraftproduksjon, tonnasjeskatt, arveavgift (nå opphevet) og merverdiavgift. Avtalen omfatter ikke norske særavgifter. Avtalen vil også få anvendelse på lignende skatter som måtte bli pålagt i stedet for eller i tillegg til slike skatter etter tidspunktet for undertegning av avtalen.

Artikkel 4 inneholder definisjoner av ulike ord og uttrykk som blir brukt i avtalen. Definisjonen av «Norge» er utformet slik at det fremgår at petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er omfattet. I likhet med våre øvrige informasjonsutvekslingsavtaler og skatteavtaler er det bestemt at avtalen ikke skal anvendes på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger OECDs mønsteravtale for utveksling av opplysninger. Avtalen omfatter utveksling av opplysninger til bruk i både sivile skattesaker og i straffesaker.

Artikkel 5 fastsetter hvordan informasjonsutvekslingen skal gjennomføres og hvilke plikter partene har i forbindelse med en anmodning om opplysninger. Opplysningene skal innhentes etter prinsippene i artikkel 1 og utveksles uten hensyn til hvorvidt de forhold som undersøkes ville anses å utgjøre en straffbar handling i den anmodede avtalepart. Etter punkt 2 skal den anmodede part anvende alle relevante midler for å innhente opplysningene, selv om denne part ikke trenger opplysningene til egne formål. Dersom den anmodende part særskilt ber om det og i den utstrekning den anmodede parts interne lovgivning tillater det, skal den anmodede part også utveksle opplysninger i form av vitneforklaringer og bekreftet kopi av originaldokumenter, jf. punkt 3.

Etter punkt 4 plikter partene å sørge for at de nødvendige fullmakter foreligger for å innhente og utveksle opplysninger fra banker, finansinstitusjoner, forvaltere og andre som opptrer i egenskap av representant eller fullmektig. Bestemmelsen presiserer også at partene skal forsikre seg om at det foreligger nødvendige fullmakter for å innhente og utveksle opplysninger om eierskap og alle ledd i kjeden av eierskap i selskaper, sammenslutninger, truster, stiftelser og andre juridiske personer, samt opplysninger om stifter, styre og rettighetshaver eller lignende person i truster og stiftelser.

Punkt 5 presiserer at den anmodede parts plikt til å gi opplysninger også omfatter opplysninger som forelå før avtalen trer i kraft, i den utstrekning opplysningene er overskuelig relevante for skatteperioder eller skattepliktige begivenheter som inntrer etter denne dato.

Punkt 6 gir detaljerte regler for hvilken informasjon en anmodning om opplysninger skal inneholde. Bestemmelsen følger i all hovedsak OECDs mønsteravtale for utveksling av opplysninger. I tillegg er det presisert at anmodningen også må inneholde opplysninger om hvilke skatter og hvilken skatteperiode informasjonen innhentes for, samt en angivelse av den anmodede opplysningens relevans for formålet med anmodningen. Det følger av bokstav (h) at den anmodende part må avgi en erklæring om at den har uttømt sine midler til å innhente opplysningen før anmodningen sendes. Denne begrensingen er inntatt for å avgrense mot såkalte «fisketurer».

Punkt 7 inneholder bestemmelser som skal sørge for en effektiv informasjonsutveksling og sikre raskt svar på en anmodning om opplysninger.

Artikkel 6 gir uttømmende regler for når en part kan avslå en anmodning om opplysninger. Artikkelen følger tilsvarende bestemmelse i OECDs mønsteravtale for informasjonsutveksling. Det må fremgå av opplysningene i en anmodning om informasjon at avtalens krav er oppfylt. Etter artikkelen er en part ikke forpliktet til å gi opplysninger som ville røpe forretningsmessige, industrielle, kommersielle eller yrkesmessige hemmeligheter eller forretningsmetoder. Videre er en part ikke er forpliktet til å innhente eller utveksle konfidensiell kommunikasjon mellom advokat og klient som er underlagt yrkesmessig taushetsplikt. En part kan også avslå en anmodning om opplysninger dersom utveksling av opplysningene ville stride mot allmenne interesser eller dersom opplysningene kan benyttes for å administrere eller iverksette diskriminerende tiltak mot blant annet en statsborger av den anmodede part. Punkt 5 fastslår at en anmodning om opplysninger ikke kan avslås på grunnlag av at skattekravet som foranlediget anmodningen er bestridt.

Artikkel 7 inneholder bestemmelser om taushetsplikt i samsvar med bestemmelsen i OECDs mønsteravtale. Bestemmelsen presiserer at opplysninger som er mottatt etter avtalen skal behandles som konfidensielle på samme måte som informasjon som er innhentet etter intern lovgivning hos partene. Bestemmelsen presiserer at opplysninger innhentet under avtalen ikke kan gjøres tilgjengelig for andre personer, enheter eller myndigheter eller andre jurisdiksjoner, uten skriftlig samtykke fra den anmodede parts kompetente myndighet.

Artikkel 8 inneholder bestemmelser om kostnadsfordeling mellom partene i forbindelse med en anmodning om opplysninger. Etter bestemmelsen skal ordinære kostnader, slike som interne administrative kostnader og mindre eksterne kostnader, bæres av den anmodede part. Alle andre kostnader, definert som ekstraordinære kostnader, skal bæres av den anmodende part. Dersom de ekstraordinære kostnadene i en bestemt sak antas å ville bli høyere enn 500 amerikanske dollar, skal de kompetente myndighetene i avtalepartene konsultere hverandre for å avklare hvorvidt den anmodende part vil opprettholde anmodningen og dekke kostnadene.

I artiklene 9-13 er det regler om implementeringslovgivning, språk, prosedyrer for gjensidige avtaler, ikrafttredelse og opphør av avtalen. Avtalen vil tre i kraft på datoen for siste notifisering fra avtalepartene om at de interne prosedyrene for å sette avtalen i kraft er gjennomført, og vil deretter ha virking for inntektsår som begynner på eller etter denne datoen, eller der det ikke er en slik skatteperiode, for alle skattekrav som oppstår på eller etter denne dato.