2 Bakgrunn

Lossius-kommisjonen, NOU 2003: 5 «Pionerdykkerne i Nordsjøen», anslo at ca 365 personer med varig tilknytning til Norge har deltatt i petroleumsrelatert dykking i pionertiden (1965–1990), og helseundersøkelser viser at flere av disse har fått varige helseplager og skader. Staten har iverksatt en rekke tiltak for tidligere nordsjødykkere, både av økonomisk og av ikke-økonomisk karakter.

Det ble i 1999 inngått en avtale med Haukeland universitetssykehus om omfattende undersøkelser av pionerdykkerne. Sosial- og helsedepartementet utbetalte i perioden fra 2000 til 2002 inntil 200 000 kroner til 123 pionerdykkere med varig helsesvikt og dermed redusert inntektsevne. Samtidig presiserte departementet at staten ikke kunne anses for å ha opptrådt lovstridig eller kritikkverdig ut fra den kunnskap som forelå da dykkingen fant sted.

Den 13. juni 2000 ba Stortinget regjeringen om å nedsette en uavhengig granskningskommisjon for å vurdere alle forhold i tilknytning til pionertiden. Gjennom kommisjonens arbeid, NOU 2003: 5, ble forholdene rundt dykkingen godt belyst. Saken ble lagt frem for Stortinget av Bondevik II-regjeringen i St.meld. nr. 47 (2002–2003). I meldingen ble det lagt til grunn følgende:

«Oljeutvinningen i Nordsjøen er drevet frem av sterke politiske og samfunnsøkonomiske interesser. Staten har et helhetlig samfunnsansvar for petroleumsvirksomheten som grunneier av undersjøisk petroleum, og på bakgrunn av dette, betydelige inntekter fra denne virksomheten. Dykkeraktiviteten har vært nødvendig for gjennomføringen av virksomheten, og har vært med på å skape store verdier for samfunnet. I deler av pionertiden var dykkeraktiviteten lite regulert, og aktiviteten har hatt karakter av å være ekstrem og banebrytende. Samtidig var kunnskap om dykking, herunder om utstyr og metoder som ble brukt, heller ikke så god som i dag. Samlet sett mener Regjeringen derfor at staten må ta et politisk og moralsk ansvar for pionerdykkerne i Nordsjøen.»

Stortinget besluttet i lys av dette, jf. Innst. S. nr. 137 (2003–2004), at pionerdykkerne skulle tilkjennes en kollektiv og individuell oppreisning og kompensasjon for sitt banebrytende arbeid i Nordsjøen. Det ble vedtatt en særskilt kompensasjonsordning, administrert av en nemnd. Ordningen ble i sin helhet finansiert over statsbudsjettet. De vilkår som ble satt for å få kompensasjon var:

• dykkere som har utført dykkeroppdrag i Nordsjøen underlagt norsk petroleumslovgivning i perioden fra og med 1965 til og med 1990

• og som på søknadstidspunktet er medlem av norsk folketrygd, eller har vært medlem av norsk folketrygd i perioden 1965–1990 og

• som er påført: skade eller sykdom forårsaket av arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3 (yrkesskade) eller skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13-4 er likestilt med yrkesskade eller annen skade eller sykdom – dersom denne skyldes arbeidsrelaterte forhold knyttet til dykking i perioden 1965–1990. Som annen skade/sykdom regnes også psykiske lidelser, herunder posttraumatisk stressyndrom

• etterlatte når det kan godtgjøres at avdøde fylte overnevnte vilkår for å få kompensasjon. Som etterlatte anses personer som fyller vilkårene for å få etterlattepensjon eller barnepensjon fra folketrygden.

Utbetalingene av kompensasjon graderes etter uføregrad ved uførepensjon fra folketrygden og er knyttet til grunnbeløpet (G) i folketrygden. Maksimal utbetaling ble satt til 40 G. I tillegg fikk dykkerne et oppreisningsbeløp på 200 000 kroner. Kompensasjonsordningen har så langt sikret nærmere 260 dykkere og pårørende rask utbetaling av kompensasjon, uten omfattende krav til dokumentasjon og bevis. Totalt er det pr. i dag gjennom kompensasjonsordningen utbetalt ca. 600 mill. kroner til dykkere og etterlatte. I påvente av Stortingets behandling av St.meld. nr. 47 (2002–2003) ble det opprettet en strakshjelpsordning som kunne utbetale inntil 300 000 kroner for å hjelpe pionerdykkere som da befant seg i en prekær og akutt økonomisk situasjon. Beløpet skulle komme til fratrekk i en eventuell kompensasjon.

I tillegg til de økonomiske og helsemessige ordningene, ble Stiftelsen kontakttelefonen for pionerdykkerne (Dykkerkontakten) opprettet i 2003. Dykkerkontakten er knyttet til Sjømannskirken og gir veiledning innen gjeldsrådgivning, helse og sosiale spørsmål, og har en døgnåpen kontakttelefon. Videre har Norsk Oljemuseum innenfor en ramme på 10 mill. kroner dokumentert historien om pionerdykkerne gjennom en bok og en utstilling, og staten har utbetalt ca. 8,5 mill. kroner til de som har bistått pionerdykkerne med å fremme sin sak. I tillegg kommer eventuelle forsikringsordninger, menerstatning ved yrkesskade samt kompensasjon fra Statoil. Dykkere som har fått fastslått sine skader etter 1990 er omfattet av yrkesskaderstatningsordningen.

I etterkant av de tiltak som er satt i gang har flere tidligere pionerdykkere gått til sak mot staten og krevd erstatning for skader som følge av dykking i Nordsjøen. Staten har ikke bestridt at dykkere kan ha blitt skadet som følge av dykking i oljevirksomheten i pionertiden i Nordsjøen, men har bestridt det juridiske ansvaret.

En av rettssakene endte som en pilotsak i Høyesterett, hvor domstolen i enstemmig dom 8. oktober 2009 frifant staten.

I 2009 og 2010 stevnet syv tidligere dykkere Norge inn for den Europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Det ble blant annet anført at staten overfor dykkerne har brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 2 (retten til liv), artikkel 3 (forbudet mot umenneskelig og nedverdigende forhold), artikkel 8 (retten til privatliv) og artikkel 14 (forbudet mot forskjellsbehandling). Klagerne krevde oppreisning og erstatning for økonomiske tap. Kravene lå i snitt på rundt 8,5 mill. kroner. Den 5. desember 2013 forelå EMDs dom i saken. Staten ble frikjent på en rekke punkter, men med fem mot to stemmer la flertallet til grunn at Norge overfor de syv klagerne har krenket EMKs artikkel 8 om retten til privatliv idet staten ikke hadde iverksatt tiltak for at de syv dykkerne kunne få tilgang til de ulike dykkertabellene som selskapene opererte med. EMD legger til grunn at dette kunne ha gjort det lettere for dykkerne tidligere å avdekke den potensielle risikoen ved bruk av raske dykkertabeller enn hva som faktisk skjedde. EMD har pålagt staten å betale de syv klagerne 8000 euro i oppreisning for ikke-økonomisk skade som disse er påført som følge av konvensjonsbruddet. Staten er også pålagt å betale klagernes sakskostnader i forbindelse med saken for EMD. Domstolen la imidlertid til grunn at det ikke var grunnlag for å idømme staten plikt til å betale erstatning for økonomisk tap.

Departementet har utbetalt idømt oppreisning og saksomkostninger i tråd med dommen til de syv dykkerne. Departementet forstår imidlertid dommen slik at dens konklusjoner om krenkelse av artikkel 8 og påfølgende betaling av oppreisning på 8 000 euro må legges til grunn også for andre dykkere som har befunnet seg i tilsvarende situasjon som klagerne. Departementet vil i de ordinære budsjettrundene komme nærmere tilbake til dette spørsmålet.