5 Særlige merknader

Til § 1 Formål

Denne bestemmelsen angir formålet til loven. Reglene om edle metaller har som det vesentlige formål å bidra til at partene i handelen med edle metaller kan ha tillit til at varene de handler med har det riktige innholdet av rent gull, sølv og platina. Loven er dermed med på å dekke samfunnets behov for trygg omsetning.

Videre fastslås det at loven skal bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Dette innebærer at omfanget av kontroll og andre tiltak må vurderes i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Dette er sammenfallende med formålet i lov om målenheter, måling og normaltid, og omfanget av kontroll må ses i sammenheng med Justervesenets øvrige virksomhet.

Loven skal bidra til ivaretakelse av beskyttelsesverdige interesser. Disse interessene vil særlig være hensynet til forbrukere og hensynet til like konkurransevilkår mellom aktørene i bransjen. Imidlertid er ikke loven begrenset til disse hensynene og i prinsippet vil alle beskyttelsesverdige interesser som berøres måtte tas hensyn til. Ivaretakelse av beskyttelsesverdige interesser henger sammen med kravet om effektiv bruk av samfunnets ressurser, og legger opp til en bred vurdering av virksomheten, der ikke bare rene økonomiske hensyn gjør seg gjeldende.

Til § 2 Virkeområde

Loven gjelder tilvirkning, markedsføring og omsetning av varer av edelt metall, det vil si varer som inneholder gull, sølv eller platina. Loven stiller ikke krav om at slike varer blir merket, men viderefører dagens ordning med finhetsstempling og ansvarsmerking. Loven gir nærmere bestemmelser som underbygger ordningen ved å stille krav til produkter som blir merket og til når og hvordan de merkes. Bruk av betegnelsene gull, sølv og platina forbeholdes varer som er merket.

Justervesenet fører kontroll med at varer av edelt metall er korrekt stemplet og kan også merke varer på forespørsel.

I annet ledd er det tatt inn en hjemmel til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard. Justis­departementet uttalte i sin høringsuttalelse at det er usikkert om lovforslaget bør gjøres gjeldende for Svalbard, men at det kan være hensiktsmessig å ta inn en forskriftshjemmel slik at dette eventuelt kan vurderes i en egen prosess.

Til § 3 Krav til varer av gull, sølv og platina mv.

Første ledd første punktum angir krav som må være oppfylt for at en vare skal kunne betegnes som gull, sølv eller platina. Kravet knytter seg til varens finhet, det vil si andelen rent edelt metall i legeringen. Minstekravet er satt til 375 promille rent gull, 800 promille rent sølv og 850 promille platina. Dette er en reduksjon sammenlignet med gjeldende regelverk, jf. punkt 3.4.1. Det er presisert at kravet gjelder hver enkelt del av varen. Varer sammensatt av deler med ulik finhet og der en del har lavere finhet enn minstekravet, kan dermed ikke betegnes som edelt metall.

Første ledd annet punktum gjør unntak for varer som importeres fra EØS-land og som kan markedsføres som edelt metall i eksportlandet. Bestemmelsen er uttrykk for prinsippet om gjensidig godkjenning.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift. Etter bokstav a) kan det gis nærmere bestemmelser om krav til og betegnelser på varer sammensatt av to eller flere edle metaller og varer sammensatt av edelt metall og annet materiale. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett og hjemler blant annet krav til produkter påført edelt metall og som betegnes som «sølvplett» og «gulldoublé». I sine høringssvar etterlyste Edelmetallkontrollen og Norges Gullsmedforbund muligheten for å bruke flere enn ett edelt metall i en vare. Muligheten for å gi nærmere bestemmelser om dette følger av bestemmelsen her og § 4.

Bokstav b) hjemler nærmere bestemmelser om kontroll av innhold av edelt metall, blant annet om analysemetoder som skal brukes for å bestemme varens finhet eller mengden påført edelt metall slik at man kan vurdere om de er lovlig markedsført.

Etter bokstav c) kan det gis nærmere regler om bruk av loddemetall mv., for eksempel hvilket innhold av edelt metall det må være i loddemetall.

Til § 4 Krav til finhetsstempel mv.

I første ledd første punktum er det krav om at varer som blir markedsført eller omsatt som varer av edelt metall skal være stemplet med et finhetsstempel. Gullsmykker og sølvbestikk osv. skal dermed være stemplet med et slikt stempel. Finhetsstempelet angir varens finhet ved antall vektenheter rent gull, sølv eller platina som finnes i tusen vektenheter legering. I annet punktum gis hjemmel til bestemmelser om hvilke finheter som tillates stemplet. I slike bestemmelser må det i tilfelle gjøres unntak for varer importert fra EØS-land på samme måte som i § 3. Bestemmelser om tillatt finhet vil være en videreføring av gjeldende rett, jf. punkt 3.4.1.

Det fremgår av annet ledd første punktum at finhetsstempel bare kan påføres varer som tilfredsstiller kravene i § 3 første ledd, dvs. krav til minste finhet i hver enkelt del. Varer som er fylt med annet materiale kan dermed ikke påføres finhetsstempel. Det samme gjelder i utgangspunktet varer som inneholder deler av ikke-edelt metall, men det framkommer av annet punktum at varer med deler av annet enn edelt metall likevel kan finhetsstemples dersom disse delene ikke kan forveksles med edelt metall. I tredje punktum forbys bruk av merking som kan forveksles med finhetsstempel på varer som ikke kan finhetsstemples. Tredje ledd hjemler nærmere bestemmelser som utfyller reglene i første og annet ledd om bruk av finhetsstempel. Bokstav c) er ny sammenlignet med dagens lov. Bakgrunnen er at lovforslaget gjelder generelt for varer av edelt metall. I både svensk og dansk regelverk er eksempelvis varer til medisinsk bruk eksplisitt unntatt.

Til § 5 Krav til ansvarsmerke

I denne bestemmelsen videreføres gjeldende regler om ansvarsmerking av varer som er påført finhetsstempel. Ansvarsmerket viser hvem som har finhetsmerket varen eller som har satt den på markedet og som går god for at finhetsstemplingen er korrekt. Det fremgår av første ledd første punktum at ansvarsmerke skal påføres samtidig med finhetsstempel. Det er tatt inn et unntak for de tilfellene der det er praktisk umulig å påføre slikt merke. Unntaket gjelder varer som for eksempel er så små at det ikke lar seg gjøre å påføre to merker. Ansvarsmerket identifiserer produsent, importør eller forhandler slik at det er mulig å finne tilbake til den som står ansvarlig for at varen er stemplet med korrekt finhet, jf. annet punktum.

I første ledd tredje punktum er det tatt inn et forbud mot å påføre merke som kan forveksles med ansvarsmerke på en vare som ikke finhetsstemples. Samme forbud følger i dag av forskrift til lov om edle metaller.

I annet ledd er det tatt inn krav om at ansvarsmerket skal være registrert hos Patentstyret. Dette fremgår ikke uttrykkelig av dagens lov, men følger av forskrifter gitt i medhold av loven og kravet er en videreføring av gjeldende rett.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende bestemmelse om godkjenning av ansvarsmerker fra andre EØS-land. Bestemmelsen kom inn i lov om edle metaller i 2005, jf. Ot.prp. nr. 73 (2004-2005). Forutsetningen for at slike ansvarsmerker godkjennes på linje med norske er at de ikke er egnet til å forveksles med et norsk merke, at produsenten av varen kan identifiseres og at det er dokumentert at merket er lovlig påført varen. Bakgrunnen for kravene er at også utenlandske ansvarsmerker skal ivareta formålet som norske merker ivaretar. Justervesenet skal motta melding om merkingen før varene markedsføres slik at det kan kontrolleres at vilkårene er oppfylt før merkene blir brukt i det norske markedet.

I fjerde ledd videreføres hjemmel til å gi nærmere forskrifter om ansvarsmerker.

Til § 6 Forskrift om konvensjonen om kontroll og merking av artikler av edle metaller

Bestemmelsen gir hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om varer av edelt metall som omfattes av konvensjonen av 15. november 1972 om kontroll og merking av slike varer, jf. omtalen i punkt 3.5. Justervesenet vil være nasjonalt prøvekontor og ivareta oppgavene etter konvensjonen. Departementet kan gi forskrifter. Formuleringen åpner for at departementet kan oppheve forskriftene dersom Norge trer ut av konvensjonen, jf. omtalen under punkt 3.5. Så lenge Norge er tilsluttet konvensjonen skal det imidlertid være fastsatt slike forskrifter.

Bokstav a) gir departementet hjemmel til å gjøre unntak fra kravet om at varer av edelt metall skal være påført norskregistrert ansvarsmerke. I henhold til konvensjonen artikkel 1 skal det ikke stilles krav om ytterligere merking av varer som er merket med konvensjonsmerket CCM.

I bokstav b) er det hjemmel til nærmere bestemmelser om stempling med CCM og om vilkår for slik stempling. Dette omfatter regler om utforming av merket, nærmere krav til analysemetoder som skal brukes og hvordan varer som inneholder ulike metaller skal stemples.

Bokstav c) hjemler nærmere bestemmelser om kontroll av CCM-merkede varer. Konvensjonen forutsetter at varene ikke skal kontrolleres på nytt i importlandet, men at det er adgang til stikkprøvekontroller. Konvensjonen gir nærmere regler for prosedyrene hvis et prøvekontor oppdager feilmerkede varer.

Til § 7 Tilsyn

Bestemmelsen legger ansvaret for tilsyn med stempling av varer av edelt metall til Justervesenet. Justervesenet fører slik kontroll innenfor rammene som settes av lovens formålsbestemmelse, jf. kommentarene til § 1.

Første ledd første punktum fastsetter at Justervesenet fører tilsyn med at lovens krav og krav hjemlet i loven etterleves. Dette omfatter både selve regelverket og enkeltvedtak og andre typer avgjørelser i medhold av regelverket. Hvordan tilsynet skal utføres, for eksempel hvilke tilsynsaktiviteter som skal utføres og omfanget av aktiviteten, må Justervesenet vurdere ut fra flere momenter. Blant annet må det legges vekt på hvor stor fare det er for at regelverket ikke etterleves og hvor viktig det er for ulike samfunnsinteresser at regelverket følges.

Første ledd annet punktum sier at Justervesenet på anmodning kan utføre finhetskontroll og stempling. Dette er en videreføring av dagens ordning der Edelmetallguardeinen kontrollerer og stempler frivillig innleverte varer i tillegg til varer som er tatt ut i stikkprøvekontroller. At det skal være mulig å få kontrollert og eventuelt stemplet varer hos en uavhengig aktør er en viktig begrunnelse for at det videreføres en kontroll med varer av edelt metall. Dersom Justervesenet stempler varer skal Justervesenet sette på sitt ansvarsmerke. Tredje punktum gir Justervesenet mulighet til å delegere utøvelse av slik finhetskontroll og stempling til andre som har den nødvendige uavhengigheten. Kravet om uavhengighet innebærer at ansvaret for eksempel ikke kan delegeres til en gullsmed som også stempler egne varer.

Annet ledd gir Justervesenet hjemmel til å kreve opplysninger som er av betydning for tilsynet fra de som kan gi slike opplysninger. I tillegg skal Justervesenet ha adgang til lokaler og innretninger når det er nødvendig for å føre tilsyn. Innenfor øvrige rettsnormer er det Justervesenet som avgjør hvilke opplysninger som kreves og hvilke lokaler det er nødvendig å få adgang til. Kontroller i private hjem kan bare skje når det foreligger særlig rettsgrunnlag, for eksempel som ledd i straffeforfølging.

Til § 8 Retting, omsetningsforbud og tilbaketrekking

Bestemmelsen lister opp de påleggene Justervesenet kan gi næringsdrivende dersom varer ikke er stemplet i henhold til kravene loven stiller.

I henhold til første ledd bokstav a) kan Justervesenet treffe vedtak om retting. Retting er å bringe det ulovlige forholdet i orden, for eksempel å få fjernet ulovlige stempler eller å påføre korrekte stempler. Det skal fastsettes en frist for slik retting. Dersom det kun gis pålegg om retting kan varene fortsatt omsettes, men dersom retting ikke skjer innen fristen kan det utløse en tvangsmulkt etter § 9 hvis dette er fastsatt i vedtaket. Eventuelt kan fristoversittelse utløse et omsetningsforbud jf. bokstav b).

Bokstav b) gir hjemmel for vedtak om omsetningsforbud. Dette er aktuelt der overtredelsen av regelverket er vesentlig, for eksempel ved ulovlig stemplete varer. Ved vurderingen av om det bør vedtas omsetningsforbud er det relevant hvor store avvik det dreier seg om og om det er tale om bevisste regelbrudd.

Etter bokstav c) kan Justervesenet gi pålegg om tilbaketrekking fra markedet av varer som allerede er markedsført.

Det er presisert i annet ledd at vedtak etter første ledd kan gjelde enkeltprodukter, varepartier eller produksjonsserier.

Vedtak etter bestemmelsen treffes etter reglene i forvaltningsloven.

Til § 9 Tvangsmulkt

Paragrafen gir regler om forvaltningsrettslig tvangsmulkt som et middel til å gjennomføre de krav som er satt i loven eller i medhold av den. Første ledd gir hjemmel til å bruke tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av offentligrettslige vedtak (forskrifter og enkeltvedtak). Det presiseres at tvangsmulkt bare kan brukes som et gjennomføringsmiddel. Dette har særlig betydning i den forstand at det ikke kan påløpe tvangsmulkt uten at det fysisk har vært mulig for vedkommende å etterleve det aktuelle pålegget. Bestemmelsen gir bare hjemmel for tvangsmulkt ved overtredelse av lov om varer av edelt metall mv. eller ved manglende oppfyllelse av vedtak gitt i medhold av loven. Overtredelse av vedtak i medhold av annen lovgivning kan ikke gi grunnlag for tvangsmulkt etter § 9.

Tvangsmulkt kan ilegges «den ansvarlige for overtredelsen», jf. tredje ledd. Dette kan være tilvirker, importør eller forhandler av varene.

Det er opp til Justervesenet å vurdere om tvangsmulkt bør fastsettes når et rettsstridig forhold er oppdaget. Tvangsmulkten begynner ikke å løpe før den fastsatte frist for retting etter § 8 bokstav a) er overskredet uten at retting er skjedd, jf. annet ledd. Justervesenet kan også velge mellom å fastsette tvangsmulkt per dag eller annen tidsenhet så lenge overtredelsen varer, eller per inntrådt overtredelse når det ikke er tale om en kontinuerlig overtredelse.

Påløpt tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 d. I forbindelse med inndrivingen kan namsmyndighetene også prøve om vilkårene for å ilegge tvangsmulkt er oppfylt. Påløpt tvangsmulkt tilfaller staten.

Fjerde ledd gir en adgang for Justervesenet til å redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tvangsmulkt, herunder om tvangsmulktens størrelse og varighet, fastsettelse av tvangsmulkt og frafall av påløpt tvangsmulkt.

Til § 10 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen gir Justervesenet hjemmel til å ilegge overtredelses­gebyr ved overtredelse av lov om varer av edelt metall mv. og bestemmelser gitt i medhold av loven.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som har et visst pønalt preg. Sanksjonen er ment å ivareta både individual- og allmennpreventive hensyn. Mens §§ 8 og 9 bare har til formål å bringe det ulovlige forholdet til opphør, vil et overtredelsesgebyr gjennom sitt pønale preg også ha til formål å hindre fremtidige overtredelser. Overtredelsesgebyr har likhetstrekk med straff, men er ikke å regne som straff og ilegges heller ikke av politi eller domstol. Sammenlignet med straff er overtredelsesgebyr et enklere og raskere sanksjonsmiddel. Bestemmelsen har ikke vært på høring, men erstatter straffebestemmelsen som var tatt inn i høringsutkastet jf. omtalen i punkt 3.6.

Første ledd gir Justervesenet hjemmel til å pålegge betaling av overtredelsesgebyr til statskassen ved overtredelse av bestemmelser i loven. Det kan bare ilegges overtredelsesgebyr når overtredelsen er forsettlig eller uaktsom. Foretak kan bare ilegges overtredelsesgebyr når overtredelsen skyldes forhold innenfor deres kontroll. Ansatte og oppdragstakere kan normalt anses å ha handlet på vegne av foretaket, og for å være innenfor foretakets kontroll, og både kumulative og anonyme feil omfattes.

Overtredelsesgebyr kan gis for brudd på lov, forskrift og enkeltvedtak. I praksis vil det likevel først være aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr for de mer alvorlige overtredelsene.

Når det gjelder beviskrav er utgangspunktet i sivile saker et krav om sannsynlighetsovervekt. I straffesaker er den klare hovedregelen derimot at enhver rimelig og fornuftig tvil skal lede til frifinnelse. Høyesterett har lagt til grunn at det kreves noe mer enn ordinær sannsynlighetsovervekt for at forvaltningen kan ilegge sanksjoner av pønal karakter, slik som overtredelsesgebyr. Beviskravets styrke er relativt til hvor inngripende reaksjonen er, se blant annet Rt. 2007 side 1217. Justervesenets avgjørelse av om overtredelsesgebyr skal ilegges vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Annet ledd angir to momenter som det skal legges vekt på ved vurderingen. Disse momentene skal også vektlegges i vurderingen av hvor stort et eventuelt overtredelsesgebyr skal være. Nærmere retningslinjer for utmåling fastsettes av departementet i forskrift, jf. fjerde ledd.

Tredje ledd bestemmer at endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Overtredelsesgebyret kan først tvangsinndrives etter at en eventuell klage på gebyret er ferdigbehandlet.

Til § 11 Gebyrer

Bestemmelsen hjemler nærmere bestemmelser om gebyrer for å finansiere Justervesenets tilsynsarbeid og oppgaver Justervesenet eller andre utfører i henhold til loven om varer av edelt metall mv. eller bestemmelser hjemlet i den. Det vil bli innkrevd et årlig gebyr fra alle aktørene i bransjen, jf. omtalen i pkt. 3.3.4.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere regler om fastsettelse, innkreving og innbetaling av gebyrer, jf. annet ledd.

Etter tredje ledd pålegges forsinkelsesrenter i samsvar med lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. for gebyrer som ikke betales.

Til § 12 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelse

Departementet foreslår at loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer og at lov om Guld-, Sølv- og Platinavarers Finhed og Stempling m.v. oppheves fra samme tid jf. første ledd.

Departementet foreslår videre at straffeloven 1902 § 375 oppheves. Det vises til omtalen i punkt 3.6.

Det foreslås i annet ledd en overgangsbestemmelse som presiserer at varer som ble lovlig stemplet før lovens ikrafttredelse også kan markeds­føres og omsettes etter ikrafttredelsen.