Høring — Forslag om endring i utlendingsloven

Høringsinstanser

HØRINGSBREV - ENDRING I UTLENDINGSLOVEN

Arbeids- og inkluderingsdepartementet sender med dette på høring forslag om endring i utlendingsloven av 24. 06.1988 nr 64.

Det foreslås å innføre en lovhjemmel for å implementere et felles europeisk visum-informasjons-system; Visa Information System (VIS). Dette skal være et system for registrering, lagring og utveksling av informasjon ifb med behandling av visumsøknader. Systemet skal bl.a. bidra til å forebygge trusler mot medlemsstatenes indre sikkerhet og forenkle identifikasjon og tilbakesendelse av ulovlige innvandrere.

Nedenfor redegjøres for bakgrunnen for forslaget. Deretter er det foretatt en vurdering av de administrative og økonomiske konsekvenser av forslaget. Til slutt fremgår selve ordlyden i lovendringsforslaget.

Liste over høringsinstanser ligger ved. Instansene bes vurdere om forslaget bør forelegges for eventuelle underordnede organer. Høringsfristen er innen kl. 08.00 mandag 24.04.2006. Eventuell uttalelse om forslaget bes sendt Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8019 Dep, 0030 Oslo, samt pr e-post til vms@aid@dep.no

BAKGRUNN FOR FORSLAGET

1. Norges rettslige grunnlag for deltakelse i EU/ Schengensamarbeidet

Den 30. juli 1997 ratifiserte Norge samarbeidsavtalen av 19. desember 1996 mellom Norge, Island og Schengen-landene. Ratifikasjonen skjedde etter at Stortinget hadde gitt sitt samtykke 9. juni samme år, jf St.prp. nr 42 (1996-97) om samtykke til ratifikasjon av samarbeidsavtalen av 19. desember 1996 mellom partene i Schengenavtalen og Schengenkonvensjonen, og Island og Norge om avskaffelse av personkontroll på felles grenser, og Innstilling S. nr 229 (1996-97). Det fulgte av samarbeidsavtalen artikkel 1 at det Schengen-regelverk som gjaldt på datoen for undertegning av avtalen, også skal gjelde mellom partene i samarbeidsavtalen.

EU-landene var på dette tidspunkt inne i den avsluttende fase av en omfattende prosess med sikte på å revidere sitt traktatgrunnlag. Arbeidet ble avsluttet i Amsterdam 16-17 juni 1997, og munnet ut i den såkalte Amsterdamtraktaten. Som ledd i traktatrevisjonen besluttet EU-landene bl.a. å integrere Schengensamarbeidet i EU.

Den 1. august 1997 ble det oppnevnt en norsk forhandlingsdelegasjon for forhandlinger med EU om institusjonelle løsninger for Norges og Islands tilknytning til Schengensamarbeidet etter integreringen i EU. Den 18. mai 1999 inngikk Norge avtale med EU om tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutvikling av Schengen-regelverket. Denne avtalen erstatter samarbeidsavtalen fra 1996. Det følger av avtalen at Norge skulle implementere de tidligere Schengen-reglene og visse EU-rettsakter før Norge kunne ta del i EU/Schengensamarbeidet. Det følger videre av avtalen og forutsetningen for samarbeidet, at Norge skal implementere nytt EU-regelverk som er en videreutvikling av tidligere Schengen-regelverk.

Dersom Norge beslutter å ikke godta nytt regelverk som er Schengenrelevant, eller dersom Norge ikke iverksetter et vedtak midlertidig, vil det såkalte Fellesorganet i løpet av 90 dager grundig undersøke ulike måter å videreføre avtalen på. Dersom Fellesorganet ikke enes om en løsning, vil samarbeidsavtalen med Norge opphøre etter ytterligere tre måneder, jf samarbeidsavtalens artikkel 8 pkt 4 bokstav d. Det ligger ingen muligheter i Norges samarbeidsavtale for at Norge kan velge å si nei til gjennomføring av en rettsakt som er Schengenrelevant. Dersom Norge ikke vil godta de Schengenrelevante rettsakter som blir vedtatt, vil Norges samarbeidsavtale med EU opphøre i sin helhet.

Norge ble operativ deltaker i EU/Schengen-samarbeidet fra mars 2001, og EU/Schengenregelverket ble implementert i norsk rett. Etter denne tid har Norge deltatt i arbeidet med videreutviklingen av Schengen-relevant regelverk, og implementert dette i norsk rett. Når det gjelder spørsmålet om Schengen-relevansen av nye EU-rettsakter, vil dette vurderes konkret for hver rettsakt, og blir tydelig omtalt i hver rettsakt, vanligvis i preambelen.

2. Litt om EU/Schengensamarbeidet på visumområdet

Som følge av at deler av EU/Schengensamarbeidet består i avskaffelse av personkontroll på medlemsstatenes felles grenser, oppstår det i praksis et nytt europeisk territorium der alle som oppholder seg på territoriet i praksis kan bevege seg fritt over grensene. I forbindelse med innføringen av friheten til å krysse grenser uten kontroll, ble tidligere grunnleggende regler endret. Endringene er mest merkbar for visumpliktige borgere. Tidligere måtte en visumpliktig borger søke og betale gebyr for visum til hvert enkelt europeisk land vedkommende ønsket å besøke. Dette gjaldt uansett om den visumpliktige borgeren kom på besøk til et europeisk land fra et tredjeland utenfor Europa, eller om borgeren var lovlig bosatt i et annet europeisk land. F. eks. måtte en bulgarsk student med oppholdstillatelse i Norge søke samt betale gebyr, for visum for å reise med vertsfamilien på weekendtur til Sverige. Og dersom studenten skulle kjøre bil hjem til Bulgaria og transittere flere europeiske land som studenten var visumpliktig til, måtte studenten søke visum til hvert transittland.

Dette ble endret med EU/Schengensamarbeidet. EU/Schengenregelverket har regler for besøksvisum som gir den visumpliktige et EU/Schengenvisum som har gyldighet for hele EU/Schengenterritoriet. Dette er både en forenkling og en kostnadsbesparelse for den visumpliktige. Departementet påpeker at EU/Schengenregelverket omhandler visum på inntil 3 måneders varighet. Opphold utover 3 måneders varighet, er å anse som oppholdstillatelse og er nasjonale anliggende for både Norge og de øvrige medlemslandene.

Med et felles grensekontroll-territorium, var det behov for et ensartet regelverk, som skal håndheves likt av hver medlemsstat. Regelverket for besøks-visum er et avgrenset tematisk og juridisk område, der regelverk og praksis er nøye regulert og skal danne grunnlag for en felles visumpolitikk både hva angår regelverk og håndheving av dette, jf Schengenkonvensjonens artikkel 9. Detaljerte regler og retningslinjer for håndheving av regelverket samt et ustrakt tett samarbeid blant ambassadene rundt om i verden, skal sikre at medlemslandene fører en ensartet visumpraksis. Dersom en medlemsstat ikke håndhever regelverket fullt ut, vil dette kunne ramme de øvrige medlemsstatene i form av ”lekkasje” siden personkontroll er avskaffet på de indre grensene. På visum-området, foregår en kontinuerlig videreutvikling av regelverket og derigjennom praksis for å regulere nye situasjoner som oppstår, samt sikre mest mulig harmonisert praktisering av visumregelverket. På visumområdet oppstår det svært sjeldent gråsoner der det er uavklart om en rettsakt er Schengenrelevant eller ikke. Forslag til regelverk og praktiske retningslinjer på visumområdet, har direkte relevans for håndheving av en felles visumpraksis innen EU/Schengen-området.

3. Historikk om Visa Information System (VIS)

Etter terrorangrepet den 11.09.2001 i New York, ble det avholdt et EU-toppmøte den 20.09.2001. Det Europeiske Råd konkluderte med å invitere EU-Kommisjonen til å fremme et forslag for informasjonsutveksling vedrørende utstedte visum, jf konklusjon nr 26. På EU-toppmøtet i Laeken 14-15 desember 2001 ble dette nærmere presisert ved at Kommisjonen ble bedt om å igangsette arbeidet med et felles visum identifikasjons system, jf konklusjon nr 42. Den 28.02.2002 vedtok EU-Rådet en omfattende plan om å bekjempe ulovlig innvandring og menneskehandel innen EU. Herunder ble det besluttet å utvikle et European Visa Identification System, jf konklusjonene 34-40. Kommisjonen utarbeidet retningslinjer for en undersøkelsesstudie om et Visa Information System (VIS), og disse ble vedtatt av EU-Rådet 13.06.2002. På EU-toppmøtet i Sevilla den 21-22 juni 2002 ble det besluttet å gi dette arbeidet høyeste prioritet. EU-toppmøtet i Tessalonika 19-20 juni 2003 ba Kommisjonen fortsette arbeidet med VIS. Likeledes EU- toppmøtet i Brussel 25-26 mars 2004. På bakgrunn av dette fremmes forslag om etablering av et visuminformasjonssystem (VIS) som anses som et svært viktig initiativ med sikte på å fremme stabilitet og sikkerhet.

4. VIS og Schengen-relevans

Det fremgår av VIS-forordningens innledende begrunnelse i pkt 4 at de prosedyrer som er fastsatt i samarbeidsavtalen som er inngått mellom Rådet og Republikken Island og Kongeriket Norge om disse to staters tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av EU/Schengen-reglene, finner anvendelse, da dette forslag bygger på EU/Schengen-reglene, jf vedlegg A til avtalen.

Dette understrekes ytterligere ved at forordningen i preambel 23 fastslår at denne forordning er en videreutvikling av bestemmelsene i EU/Schengen-reglene som er omhandlet i samarbeidsavtalen inngått mellom Rådet for Den Europeiske Union og Republikken Island og Kongeriket Norge om disse to staters tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-reglene. Det fastslås at forordningen faller innenfor det området som er omhandlet i artikkel 1, litra B, i Rådets avgø­relse 1999/437/EF af 17. mai 1999 vedrørende tilknytning av disse to stater om gennomføring, anvendelse og utvikling av Schengen-regelverket.

NÆRMERE OM VIS-FORORDNINGEN

1. Hva er VIS?

Visa Information System (VIS) er et sentralt visuminformasjonssystem for EU/ Schengen-medlemslandene med felles prosedyrer for utveksling av visumopplysninger mellom medlemslandene i forbindelse med behandling av visumsøknader. Det er kun opplysninger som er nødvendige for å behandle en visumsøknad samt opplysninger om avgjørelsene på søknadene som skal legges inn i VIS. VIS vil for eksempel inneholde nødvendige opplysninger om søker (bl.a. navn, nasjonalitet, fødselsdata og biometriske data), og nødvendige opplysninger om referansepersonen (for eksempel navn og adresse). Det vil kun være hvert enkelt lands autoriserte visummyndigheter som har rett til å legge inn, endre og slette egne opplysninger i systemet. Andre autoriserte myndigheter vil ha lesetilgang til systemet, for eksempel utlendingsmyndighetene i forbindelse med grensekontroll og Dublin-samarbeidet. Enhver tilgang til systemet vil skje i overensstemmelse med reglene om vern av personlig data. Informasjonen i systemet vil bli slettet etter fem år, eller slettet dersom en visumsøker erverver statsborgerskap i et EU/ Schengen-land.

Kommisjonen skal opprette og vedlikeholde det sentrale visuminformationssystem, de nasjonale grenseflater og kommunikasjons­infrastrukturen mellom det sentrale VIS og de nasjonale grenseflatene, mens kompetansen for de nasjonale systemer ligger hos de enkelte medlemsstater.

For å sikre en nøyaktig verifikasjon og identifikasjon av visumsøkere, er det nødvendig å behandle biometriske data i VIS. VIS skal således inneholde ansiktsbilde og fingeravtrykk av søker.

Med biometrisk personinformasjon forstås fysiske, unike karakteristika knyttet til en person (ansiktstrekk, fingeravtrykk, irismønster) eller kjennetegn som beskriver en persons opptreden eller handlemåte (stemme, signatur), og som kan knyttes til å identifisere personen eller verifisere identiteten (for eksempel i et ID-kort eller pass). Slik biometri kan lagres elektronisk i en chip/ magnetstripe/barkode i angjeldende dokument, eller eksternt i en data-base.

2. Formålet med VIS

VIS skal forbedre administrasjonen av den felles visumpolitikken, det konsulære samarbeidet og konsultasjonene mellom de sentrale konsulære myndigheter ved at systemet letter utveksling av opplysninger mellom medlemsstaterne om søknader og avgjørelser. VIS skal også forebygge trusler mot de enkelte medlemsstaters indre sikkerhet. Likeledes skal VIS avverge såkalt ”visashopping”, dvs at en visumsøker strategisk fremlegger søknad om visum ved det lands ambassade der søker anser sine sjanser størst for å få innvilget visum. VIS skal forenkle bekjempelsen av forfalskning samt lette kontrollen ved medlemsstatenes yttergrenser og innenfor medlemsstatenes område. VIS skal også bidra med å lette identifikasjonen og tilbakesendelsen av ulovlige indvandrere samt anvendelsen av Dublin II forordningen om fastsettelse av kriterier og prosedyrer for avgjørelse av hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad fremsatt av en tredjelandsstatsborger i en av medlemsstatene.

Ved Rådets konklusjoner av 24.02.2005 ble det besluttet at myndigheter med ansvar for intern sikkerhet skal gis tilgang til opplysninger i VIS med det formål å hindre, avdekke og etterforske terror- og kriminelle handlinger og trusler. På grunnlag av dette har Kommisjonen utarbeidet et utkast til forslag til en rettsakt som gir adgang til opplysninger i VIS for myndigheter som er ansvarlige for intern sikkerhet og for Europol med formål å avverve, avdekke og etterforske terrorhandlinger og andre alvorlige kriminelle handlinger. Kommisjonens utkast ble fremlagt 30.11.2005 og er ikke blitt behandlet ennå. Departementet ser behov for å komme tilbake til dette etter at rettsakten er vedtatt.

3. Særlig om personvern

Kommisjonen har vurdert behovet for VIS og dets virkninger i forhold til andre politiske muligheter. Det forklares særskilt hvorfor det er avgjørende å lagre og anvende biometriske data i VIS dersom man skal kunne oppfylle formålene med VIS. Likeledes har den gjennomgått hvilke sikkerhetsforan­staltninger for databeskyttelse og datasikkerhet som er nødvendige. Reglene om personvern og datasikkerhet i personverndirektivet (EU-direktiv 95/46/EF) vil gjelde for enhver tilgang til og bruk av systemet. Under arbeidet med VIS-forordningen, har man løpende konsultert EU`s gruppe for beskyttelse av personopplysninger, den såkalte ”Artikkel 29-gruppen”, (The Working Party on the Protection of Individuals with regard to the Processing of Personal Data, som er opprettet i medhold av artikkel 29 i EU direktiv 46/96 av 24.10.1995). Norge deltar i Artikkel 29-gruppen med eksperter på personopplysningsloven, og har gjennom Artikkel 29-gruppen fulgt denne delen av VIS-arbeidet.

VIS-forordningen har et særskilt kapittel om personvern. Der omhandles rettigheter og tilsyn i forbindelse med databeskyttelse, samt regler for erstatningsansvar. Se nærmere nedenfor under gjennomgang av VIS-forordningens enkelte kapitler og artikler.

Generelt kan det sies at det er lagt stor vekt på proposjonalitetsprinsippet. Forordningen er ikke mer vidtgående, enn det som er nødvendig for å nå målet. De opplysninger som skal legges inn i VIS, er de opplysninger, som er nødvendige for å kunne behandle visumsøknader, og opplysninger om avgjørelsene på søknaden. Opplysninger om søker skal tas fra det nåværende søknadsskjema. For å sikre en nøyaktig verifikasjon og identifikasjon av visumsøker er det nødvendig å behandle biometriske data i VIS. Det gjør det mulig å foreta verifikasjonen og identifikasjonen uavhengig av om det finnes andre lagringsmedier såsom microchips, og uavhengig av om disse fremlegges, og om de fungerer eller ikke. Man ønsker å begrense lagring av opplysninger til det som anses strengt nødvendig. Forslaget til VIS omfatter således ikke lagring av scannede dokumenter, selv om det inngår i Rådets konklusjoner, da det kun er behov for slike ytterligere dokumenter i spesifikke tilfeller; i slike tilfeller kan kopier av dokumentene sendes etter anmodning.

Kun bemyndiget personell i de enkelte medlemsstaters ansvarlige myndigheter, har adgang til at søke opplysninger, og adgangen til opplysningene spesifiseres for hvert av de formål som er fastlagt i denne forordning, og er begrenset til det omfang opplysningene er nødvendige for utførelsen av oppgavene i overensstemmelse med disse formål.

4. Forordningens innhold og oppbygging

Forordningen er under utarbeidelse, og forventes ferdigstilt sommeren 2006. Noen artikler mangler endelig utforming, men rammene for forordningen og hovedprinsippene for VIS er klare. Når utkastet til VIS-forordningen er ferdig utarbeidet, forelegges det EU Rådet for vedtakelse. Dersom det blir foretatt endringer i forslaget til forordningen som innebærer vesentlge endringer i lovforslaget i dette høringsbrevet, vil nytt lovforslag bli sendt på høring. For nærmere gjennomgang av forordningen og dens artikler, vises til vedlegget.

GJENNOMFØRING AV FORORDNINGEN I NORSK RETT

VIS er et visuminformasjonssystem der biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk, i tillegg til andre opplysninger, skal registreres og legges i en sentral enhet for gjensidig benyttelse for medlemslandene. Opplysningene vil bli brukt ved behandling av visumsøknader, ved grensekontrollmyndighetenes verifisering av identitet og kontrollering av visumets gyldighet ved passering av EU/ Schengens yttergrenser, ved utlendingsmyndighetenes identifisering av utlendinger med ulovlig opphold og ved anvendelsen av Rådsforordning (EF) nr. 343/2003 av 18. februar 2003 om fastsettelse av kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asyløknad som fremlegges i en medlemsstat av en borger av et tredjeland (Dublin II-forordningen). Videre er formålet utvidet til at opplysningene også skal kunne benyttes av rette myndigheter for å sikre intern sikkerhet ved å forhindre, avdekke eller etterforske kriminelle handlinger, spesielt terrorisme.

Gjeldende rett

Det foreligger idag ingen bestemmelse om å registrere og lagre biometrisk personinformasjon i forbindelse med visumsøknader. Regler om når en utlending må ha visum, hvem som behandler visumsøknader og utsteder visum mv. er gitt i utlendingsloven § 25, jf. utlendingsforskriften §§ 104-113a. Fremgangsmåten ved søknad om besøksvisum er regulert i utlendingsforskriften § 108 og forskriftens § 109 omhandler behandling av søknader om besøksvisum. Det følger av disse bestemmelsene at søknad om visum fremmes på fastsatt skjema som skal inneholde fotografi av søkeren og søkerens underskrift. Søkeren må dokumentere sin identitet ved gyldig reisedokument som kan påføres visum, og søkeren kan pålegges å dokumentere andre opplysninger som er gitt når myndighetene finner det nødvendig.

Selv om det ved søknad om visum ikke foreligger adgang til å registrere og lagre biometri, er det andre bestemmelser i utlendingsregelverket som gir slik adgang. Blant annet i reglene om identifisering i utlendingsloven § 37, jf. utlendingsforskriften §§ 128-132, er det gitt hjemmel til å ta fotografi og fingeravtrykk. Det følger av § 37 fjerde ledd at det kan tas fotografi og fingeravtrykk av utlending som ikke kan dokumentere sin identitet eller som det er grunn til å anta oppgir falsk identitet. Likeledes kan det tas fotografi og fingeravtrykk av utlending som søker asyl eller tillatelse etter loven, eller har fått avslag på slik søknad, samt utlendinger som er bortvist, utvist eller antas å oppholde seg ulovlig i riket. Fotografi og fingeravtrykk blir oppbevart i den enkelte utlendingssak. Fingeravtrykkene skal lagres i et EDB-basert fingeravtrykksregister (utlendingsregisteret) i Kriminalpolitisentralens alminnelige fingeravtrykksregister. Utenlandske myndigheter har ikke tilgang til dette registeret, men etter utlendingsforskriften § 131 tredje ledd kan det utleveres opplysninger fra registeret med hjemmel i utvekslingsavtaler eller etter en konkret vurdering. Når sletting av fingeravtrykk skal foretas er angitt i forskriftens § 132.

I forbindelse med identifisering er det også adgang til å ta fingeravtrykk etter utlendingsloven § 37 e, og avtrykk tatt med hjemmel i denne bestemmelsen vil bli lagret i et sentralt register. Bestemmelsen har sin bakgrunn i Eurodac-forordningen, Rådsforordning (EF) nr. 2725/2000. Eurodac består av en sentral enhet som driver en sentral elektronisk database for fingeravtrykksopplysninger. Registeret har til formål å bidra til fastsettelse av hvilken stat som i henhold til Dublinregelverket er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremmes i en medlemsstat. Det følger av § 37 e at det kan tas fingeravtrykk av asylsøkere over 14 år, utlendinger som blir anholdt i forbindelse med ulovlig passering av en ytre Schengen-grense og utlendinger som oppholder seg ulovlig i riket. Fingeravtrykkene og visse ledsagende opplysninger som dato for den dag fingeravtrykkene ble tatt, sted og dato for fremleggelsen av asylsøknaden, kjønn og opprinnelsesstat, skal lagres i den sentrale databasen. Det er i medhold av § 37 e gitt nærmere regler i utlendingsforskriften om blant annet behandlingen av opplysningene, herunder om overføring av opplysninger til sentralenheten, lagring, sperring, innsyn, retting og sletting, jf. utlendingsforskriften §§ 132a - 132g.

I forhold til biometri er det utover utlendingsfeltet relevant å se hen til innføringen av elektronisk lagring av biometri i pass som nylig ble hjemlet i passloven og som har sin bakgrunn i hendelsene 11. september 2001. Endringene i passloven som trådte i kraft 17. juni i år tar sikte på å implementere Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004 om biometri i pass og reisedokumenter utstedt av medlemslandene. I henhold til passloven § 6 andre ledd kan det til bruk for senere verifisering eller kontroll av passinnehaverens identitet innhentes og lagres i passet biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto. Den biometriske informasjonen blir lagret elektronisk i passet og ved hjelp av tilpasset leserutstyr på grensekontrollstedet skal dataene i passet kunne sammenlignes med den aktuelle person for å bekrefte at vedkommende er rett innehaver. Fingeravtrykk i pass skal sannsynligvis tas i bruk som biometri i tillegg til ansiktsfoto innen årsskiftet 2007/2008. I motsetning til ved visum stilles det etter den nevnte forordningen ingen krav om at de biometriske data som lagres i passet også skal lagres eksternt i en database. Regler om rett til innsyn i og retting av biometrisk informasjon, samt sletting av informasjon, innhentet for utstedelse av pass og til gjennomføring av grensekontroll er gitt i passloven § 6a.

Departementets forslag

Det foreslås at det i utlendingsloven gis hjemmel til å registrere biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk ved søknad om visum. Videre at det i loven gis hjemmel for å overføre de biometriske dataene til den sentrale VIS- enheten.

Det er på nåværende tidspunkt usikkert om den biomteriske informasjonen også skal legges inn i selve visumstickeren, og det er derfor heller ikke inntatt i forslaget til lovbestemmelse nedenfor. Det må imidlertid tas forbehold for at det kan bli nødvendig å ta inn en setning i paragrafens første ledd om at den biometriske informasjonen også skal legges inn i visumstickeren.

Ettersom VIS har et videre formål enn kun identifikasjon og verifisering, er det også andre opplysninger enn de biometriske som etter VIS-forordningen skal legges inn i VIS, jf. forordningen artikkel 3. Departementet foreslår at det gis en hjemmel i loven for å overføre til den sentrale VIS-enheten opplysninger som er nødvendig for å behandle visumsøknaden, opplysninger om avgjørelsen av søknaden, i tillegg til informasjon om anullering, tilbakekall eller forlengelse av et innvilget visum. Ettersom VIS-forordningen fortsatt er under behandling tas det forbehold om at det kan bli endringer og tillegg til hvilke opplysninger som skal legges inn. Av samme grunn må det tas forbehold for at det kan bli nødvendig å endre den foreslåtte bestemmelsens tredje ledd i forhold til hvilke spørsmål som vil trenge nærmere regulering i forskriften.

Utlendingsloven § 37 omhandler identifisering, hvilket er et av hovedformålene med VIS. Departementet finner det derfor hensiktsmessig å plassere en ny hjemmel for implementering av VIS-forordningen i tilknytning til § 37. Det foreslås at bestemmelsen om VIS innføres i form av en ny bokstav f til § 37, med følgende ordlyd:

§ 37 f Behandling av opplysninger om visumsøkere m.m. VIS

Det skal registreres biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk av visumsøker som har fyllt x år (antas at det konkluderes med 6 år). Den biometriske informasjonen skal overføres til en sentralenhet for opplysninger om visum (VIS).

Opplysninger som er nødvendig for behandling av søknad om visum, opplysninger i tilknytning til utfallet av slik søknad, samt annulering, tilbakekall og forlengelse av visum, skal også overføres til VIS.

Personopplysningsloven gjelder for behandling av opplysningene dersom ikke annet er bestemt i lov eller forskrift. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om behandling av opplysningene, herunder om overføring av opplysninger til den sentrale VIS-enheten, lagring, søk, sikkerhet, innsyn, endring, sperring og sletting, beriktigelse av opplysningene samt hvilke myndigheter som har tilgang til hvilke opplysninger for hvilke formål.

ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KOSTNADER

En felles europeisk visumbase forutsetter at det enkelte land etablerer sitt eget nasjonale visum informasjonssystem som kan kobles opp til det sentrale visum informasjonssystemet. Arbeidet i Norge med et norsk visum informasjonssystem, NORVIS, involverer Arbeids- og inkluderingsdepartementet, AID (tidligere Kommunal- og regionaldepartementet, KRD), Justisdepartementet, JD og Utenriksdepartementet, UD og deres underliggende etater. Opptak av biometriske data medfører at Utlendingsdirektoratets (UDIs) saksbehandlingssystem for visum må forbedres og oppdateres. Politiet vil være ansvarlig for spesifisering av utstyr for registrering av biometri. For at politiet på grensestasjonene skal kunne foreta søk mot VIS, må det etableres nye kontrollrutiner og anskaffes nytt dataverktøy. UD er ansvarlig for opplæring av utenriksstasjonenes personale, oppgradering av nettverk og tilpasning av utenriksstasjonene for bruk av biometriutstyr.

På bakgrunn av dette og for å samordne arbeidet med NORVIS med andre prosesser som innebærer bruk av biometriske data (for eksempel pass), ble det i 2003 nedsatt en styringsgruppe med deltakelse fra JD, KRD og UD. KRD leder gruppen. Stortinget er orientert om arbeidet med NORVIS gjennom budsjettprosesser og har bevilget midler til etableringen av NORVIS.

Etablering og bruk av den nasjonale visumdatabasen NORVIS og tilknytningen til VIS medfører både administrative og økonomiske konsekvenser på JD, AID og UDs ansvarsområder. For 2006 er det bevilget totalt 30,8 mill. kr til AID, 46,6 mill. kr til UD og ca 7 mill. kr til JD. Utgifter til innkjøp og drift av utstyr for opptak av biometri på utenriksstasjonene vil være avklart våren 2006. De berørte fagdepartementer vil måtte komme tilbake til de økonomiske og administrative konsekvensene i forbindelse med budsjettet for 2007.

Forslag til endring i lov av 24.juni 1988 nr 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (Utlendingsloven)

Utlendingsloven

§ 37 f skal lyde :

§ 37 f Behandling av opplysninger om visumsøkere m.m. VIS

Det skal registreres biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk av visumsøker som har fyllt x år (antas at det konkluderes med 6 år). Den biometriske informasjonen skal overføres til en sentralenhet for opplysninger om visum (VIS).

Opplysninger som er nødvendig for behandling av søknad om visum, opplysninger i tilknytning til utfallet av slik søknad, samt annulering, tilbakekall og forlengelse av visum, skal også overføres til VIS.

Personopplysningsloven gjelder for behandling av opplysningene dersom ikke annet er bestemt i lov eller forskrift. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om behandling av opplysningene, herunder om overføring av opplysninger til den sentrale VIS-enheten, lagring, søk, sikkerhet, innsyn, endring, sperring og sletting, beriktigelse av opplysningene samt hvilke myndigheter som har tilgang til hvilke opplysninger for hvilke formål.

Med hilsen

Birgitte Ege e.f.
avdelingsdirektør

Vibeke Margrethe Selmer
seniorrådgiver

Vedlegg

Forordningens kapitler og artikler:

Første kapittel (artiklene 1-4)

Dette kapittel omhandler VIS' formål, definisjoner, kategorier av opplysninger og generelle regler om adgang til VIS.

Artikkel 1 beskriver forordningens innhold og anvendelsesområde. Forordningen fastlegger formål, funksjoner og ansvaret for VIS. Betingelser og prosedyrer for utvekslning av opplysninger mellom medlemsstatene fastlegges. Med VIS forbedres administrasjonen av den felles visumpolitikk og det konsulære samarbeidet ved at utveksling av opplysninger forenkles. Dette vil forebygge trusler mot det enkelte medlemslands indre sikkerhet, forebygge ”visa-shopping”, forenkle bekjempelse av forfalskning, lette kontrollen ved yttergrensen samt innenfor medlemsstatenes områder, lette identifikasjon og tilbakesendelse av ulovlige innvandrerer samt forenkle anvendelsen av Dublin-konvensjonen.

Artikkel 1 bis forbinder denne VIS-forordningen med den kommende Rådsbeslutning som skal gi adgang for rette myndigheter til å benytte opplysninger i VIS for å sikre intern sikkerhet ved å forhindre, avdekke og etterforske kriminelle handlinger, spesielt terrorisme. Denne artikkel er for tiden under nærmere utarbeidelse, men formålet med artikkelen er klar.

Artikkel 2 angir definisjoner av sentrale begrep i forordningen. Dette gjelder begrep som for eksempel ”visum”, ”visumetikett”, ”visummyndighet”, ”søker”, ”reisedokument” ”verifikasjon” og ”identifikasjon” m.fl.

Artikkel 3 angir hvilke kategorier opplysninger som skal registreres i VIS. Opplysninger om søker, om søknaden, om visumet, om utstedelse, om avslag, om annullering, om tilbakekall eller forlengelse skal registreres. Likeledes skal VIS innholde foto, fingeravtrykk og forbindelser til andre søknader omtalt i artikkel 5 (3) og 5 (4) (dvs. tidligere visumsøknader, eller andre man reiser sammen med).

Artikkel 4 omhandler adgangen til å registrere, endre, slette og søke opplysninger i VIS. Kun autorisert visummyndighet kan legge inn, endre eller slette opplysningene som nevnt i artikkel 3. Øvrige utlendingsmyndigheter vil ha lesetilgang til opplysningene for de formål som er fastlagt i artiklene 13-19, bl.a. grensekontroll og Dublin-samarbeidet.

Annet kapittel (artiklene 5-15)

Dette kapittel omhandler forpliktelser og prosedyrer for visummyndighetenes innlegging og anvendelse av opplysninger. Det presiseres, hvilke opplysninger som skal legges inn ved registrering av søknaden, og hvilke opplysninger som skal tilføyes, når det er truffet avgjørelse om å utstede, avslå, annullere, inndra eller forlenge et visum eller avslå å behandle søknaden. Dessuten fastslås det i dette kapitel, at visummyndighetene er forpliktet til å anvende VIS ved behandlingen av visumsøknader. Videre beskrives prosedyrene for anvendelsen av VIS i forbindelse med konsultasjoner mellom medlemslandenes sentrale myndigheter. Kapittelet inneholder også bestemmelser om visummyndighedenes bruk av opplysningene i forbindelse med rapportering og statistikker.

Artikkel 5 beskriver prosedyrene for innlegging av opplysninger om søknaden.

Artikkel 6 må ses i sammenheng med artikkel 7. Disse artiklene er fortsatt under utarbeidelse. Artikkel 6 angir hvilke opplysninger som skal legges inn ved søknad. Dette gjelder søknads-tekniske opplysninger så som søknadens nummer, registrering av at det er søkt om visum, hvilken myndighet som har mottatt søknaden, om denne eventuelt opptrer som representant for annen medlemsstat. Videre skal det registreres opplysninger om søkers navn, nåværende- og fødselsdato, nasjonalitet, reisedokumentets type og gyldighetstid, tid og sted for søknaden, hvilken type visum det søkes for. Dersom en person har invitert søker eller garantert økonomisk for søkers besøk, skal dennes navn og adresse, telefonnummer og e-postadresse registreres. Dette er ikke endelig utformet på nåværende tidspunkt.

Artikkel 7 omhandler tilfeller der det skal foretas konsultasjon mellom sentrale myndigheter, og angir hvilke ytterligere opplysninger som i slike situasjoner skal legges inn i VIS. Denne artikkel må ses i sammenheng med artikkel 6, og er, som artikkel 6, under nærmere utarbeidelse.

Artikkel 8 angir hvilke opplysninger som skal innlegges i VIS når et visum utstedes. Dette gjelder opplysninger om søknadens status, og om visumets innhold. Opplysninger om at det er søkt om visum, erstattes av opplysninger om at visum er utstedt. Det skal legges inn opplysninger så som hvilke type visum som er utstedt, når og hvor og av hvilken myndighet, om det eventuelt er utstedt på vegne av en annen medlemsstat, visumetikettens nummerering, gyldighetsperiode, eventuelt territoriell begrensning, antall innreiser, og eventuelt om en søknad er trukket før den er behandlet.

Artikkel 9 angir hvilke opplysninger som skal tilføyes når en søknad avvises for behandling. Opplysninger tilsvarende de som nevnes i artikkel 8 skal legges inn, samt opplysning om hvilken medlemsstat som er kompetent til å behandle søknaden.

Artikkel 10 omhandler hvilke opplysninger som skal tilføyes når en søknad om visum avslås. Opplysninger tilsvarende de som nevnes i artikkel 8 skal legges inn. I tillegg skal avslagsgrunnen angis. Også denne artikkel er under utarbeidelse

Artikkel 11 omhandler opplysninger som skal tilføyes når et visum annulleres eller tilbakekalles. Opplysninger om annullering eller tilbakekalling av utstedt visum, tilsvarende de opplysningene som omtalt under artikkel 8, (statusopplysning, ansvarlig myndighet, sted og dato osv.) skal legges inn i VIS. Begrunnelsen for annuelling eller tilbakekall skal registreres. Begrunnelsen ved annullering og tilbakekall skal være en eller flere av de i artikkel 10 pkt 2 nevnte grunner. I tilfeller der visumets gyldighetstid forkortes, skal dette enten begrunnes med utvisning av søker, eller at søker har utilstrekkelige midler til det planlagte oppholdets lengde.

Artikkel 12 angir hvilke opplysninger som skal registreres når et visum forlenges. Opplysninger om at visumets gyldighetsperiode er forlenget, skal erstatte de opprinnelige statusopplysninger. Videre skal det registreres opplysninger som for eksempel hvilke myndighet som har forlenget visumet, tid og sted for avgjørelsen, visumetikettens nummer, periode for forlengelsens gyldighetstid. Det skal videre registreres opplysninger om grunnen(e) til at visumet er forlenget som kan være force majeur, humanitære grunner, alvorlige ervervsmessige årsaker eller alvorlige personlige årsaker.

Artikkel 13 beskriver hvordan VIS skal benyttes ved behandling av søknader. Den kompetente visummyndighet skal gjøre søk i VIS med henblikk på behandling av søknader og avgjørelser i overensstemmelse med de relevante bestemmelser i de felles konsulære instrukser (CCI). Videre beskrives hvilke opplysninger visummyndighetene i denne forbindelse kan søke på grunnlag av. Det vil f.eks. søknadsnummer, noen av opplysningene som er lagt inn iht artikkel 6, fotografier og fingeravtrykk samt nummer på visumetikett som eventuelt tidligere er innvilget. Dersom det av søket fremgår at det er registrert opplysninger om søker i VIS, gis visummyndighetene adgang til søknadsfilen og andre tilknyttede søknadsfiler for formålet å behandle søknaden i overensstemmelse med de felles konsulære instrukser (CCI).

Artikkel 14 gjelder anvendelse av VIS til konsultasjoner og anmodninger om dokumenter mellom de sentrale nasjonale myndigheter. Konsultasjonsprosedyrene iht Schengen-konvensjonens artikkel 17 pkt. 2. Den medlemsstat som er ansvarlig for behandling av søknaden, sender anmodningen om konsultasjonen sammen med søknadsnummeret til VIS med angivelse av hvilke medlemsstater som skal konsulteres. VIS videresender anmodningen til de anførte medlemsland. Den eller de medlemsstater som konsulteres sender svaret til VIS som videresender det til den medlemsstat som fremsatte anmodningen. De personopplysninger som fremsendes i konsultasjonsøyemed, skal utelukkende anvendes til konsultasjon av de sentrale myndigheter og til det konsulære samarbeidet.

Artikkel 15 gjelder anvendelsen av opplysninger til rapportering og statistikker.

Tredje kapittel (artiklene 16-19)

Dette kapittel angir vilkår og prosedyrer for andre myndigheters anvendelse av VIS. Formålet er kontroll av visum, identifikasjon og tilbaketakelse av ulovlig innvandrere, fastsettelse av ansvaret for asylsøknader og behandling av disse (jf Dublinkonvensjonen). For hvert av de spesifikke formål, fastsettes det hvilke myndigheter som skal ha tilgang til å søke i VIS. Kapittel tre er fortsatt under utarbeidelse.

Artikkel 16 gjelder rett til tilgang til informasjon for verifikasjon av søkers identitet og/eller visumets ekthet. De myndigheter som har kompetanse til å foreta kontroll ved yttergrensen og innenfor medlemsstatenes område, skal ha tilgang til å søke opplysninger for å verifisere en persons identitet og /eller visumets ekthet. Dette vil dreie seg om opplysninger fra søknadsskjemaet om søker og eventuelt om den person som har utstedt invitasjon eller stillet økonomisk garanti for søkers opphold.

Artikkel 17 gjelder bruk av opplysninger for identifikasjon og retur av ulovlige innvandrere. Kompetente immigrasjonsmyndigheter skal gis adgang til å søke informasjon om søker for å identifisere og returnere ulovlige innvandrere.

Artikkel 18 omhandler bruk av opplysninger for fastsettelse av ansvaret for behandlingen av asylsøknader. Denne bestemmelse tilsvarer Dublinforordningens artikkel 9 om hvem som har ansvaret for å ta en asylsøknad til behandling.

Artikkel 19 omtaler anvendelse av opplysninger for behandling av asylsøknad. Denne bestemmelse viser direkte til Dublinkonvensjonen og hjemler adgang til opplysninger for bruk for behandling av asylsøknader.

Fjerde kapittel (artiklene 20-22)

Her omhandles reglene for lagring og endring av opplysningene i VIS.

Artikkel 20 angir lagringsperioden for opplysninger. Hver søknad og dens tilhørende dokumenter, skal lagres i 5 år.

Artikkel 21 gjelder endring av opplysninger. Den er kun den ansvarlige medlemsstat kan endre, supplere eller beriktige opplysningene i VIS.

Artikkel 22 gjelder sletting av opplysninger før tiden. Dersom en søker som det er innlagt opplysninger om i VIS, erverver statsborgerskap i et av medlemslandene før den 5-årige lagringsperioden er utløpt, skal opplysninger om vedkommende slettes. Hver enkelt medlemsstat har ansvar for å meddele, gjennom VIS infrastrukturen, slikt erverv av sitt statsborgerskap.

Femte kapittel (artiklene 23- 29)

Dette kapittel gjelder drift og ansvar.

Artikkel 23 angir at Kommisjonen er ansvarlig for opprettelsen og driften av det sentrale visuminformasjonssystem og kommunikasjonsinfrastrukturen mellom dette og de nasjonale grenseflater. Med hensyn til behandlning av personopplysninger i VIS, skal hver medlemsstat utpeke en registeransvarlig myndighet og meddele Kommisjonen denne.

Artikkel 24 omhandler forbindelsen til de nasjonale systemer. Hver medlemsstat skal utpeke en nasjonal myndighet som sørger for tilgang for de kompetente myndigheter, og medlemsstatene skal sørge for automatiske prosedyrer for behandling av opplysningene. Videre fremgår det at medlemsstatene selv har ansvaret for bl.a. utvikling av det nasjonale systemet, organiseringen, forvaltning og drift, samt at de må bære kostnadene til dette samt investeringer og driftskostnader vedrørende kommunikasjonsinfrastrukturen mellom den nasjonale grenseflaten og det nasjonale systemet.

Artikkel 25 omhandler ansvaret for bruk av opplysningene. Hver medlemsstat sikrer at opplysningene behandles på lovlig måte. Kommisjonen sørger for at VIS drives i overensstemmelse med VIS-forordningen og gjennomføringsbestemmelsene.

Artikkel 26 gjelder datasikkerhet. Den ansvarlige medlemsstat skal garantere opplysningenes sikkerhet før og under fremsendelsen til den nasjonale grenseflate. Hver medlemsstat skal også garantere sikkerheten for de opplysningene som den mottar fra VIS. Medlemsstatene skal treffe nødvendige foranstaltninger for å hindre at uautoriserte personer får adgang til slike nasjonale anlegg (herunder kontroll ved inngangen til anlegget), for å hindre at uautoriserte personer leser, kopierer, endrer eller sletter opplysninger og media (kontroll med datamedia), for å sikre kontroll med registrering av opplysninger, og for å sikre kontroll med innlegging av opplysninger, for å sikre kontroll med adgang til opplysninger, for å sikre kontroll med forsendelse og transport av opplysninger. Kommisjonen skal treffe tilsvarende foranstaltninger for driften av VIS.

Artikkel 27 gjelder erstatningsansvar. En person eller medlemsstat som har lidt skade som følge av ulovlig behandling eller handling i strid med denne forordning, har rett til erstatning fra den medlemsstat som har forvoldt skaden med mindre vedkommende medlemsstat kan bevise at den er uten skyld. Dersom en medlemsstats manglende overholdelse av forordningens forpliktelser volder skade på VIS, er medlemsstaten erstatningspliktig med mindre Kommisjonen har unnlatt å gjøre foranstaltninger for å hindre skaden.

Artikkel 28 gjelder føring av registre. Hver medlemsstat og Kommisjonen fører registre over alle behandlinger av opplysninger i VIS. Disse registrene skal vise formålet med adgangen, datoen og tidspunktet, opplysninger som er fremsendt, de opplysninger som er benyttet til søknaden, og navnet på den myndighet, som har lagt inn eller hentet opplysningene. Dessuten fører hver medlemsstat registre over de personer som er ansvarlige for å legge inn eller hente opplysningene. Disse registrene må kun brukes til kontroll med lovligheten av behandlingen av opplysningene i databeskyttelsesøyemed samt til å garantere opplysningenes sikkerhet. Registrene beskyttes med de nødvendige foranstaltninger mot uautorisert adgang og slettes etter en periode på et år etter utløpet av lagringsperioden er omhandlet i artikkel 20, med mindre de er nødvendige for kontrollprosedyrer, som allerede er innledet. Denne artikkel e fortsatt under utarbeidelse.

Artikkel 29 omhandler sanksjoner. Medlemsstatene skal fastsette sanksjoner for tilfeller av overtredelse av forordningen mht databeskyttelse. Sanksjonene skal være effektive og stå i rimelig forhold til overtredelsen og fremstå som preventive. Disse bestemmelsene skal meddeles Kommisjonen.

Sjette kapittel, rettigheter og tilsyn mht databeskyttelse (artiklene 30-35)

Dette kapittel omhandler rettigheter og tilsyn mht personopplysninger. EU Direktiv 95/46 og forordning nr 45/2001om databeskyttelse får full anvendelse på VIS-forordningen. Samtidig presiserer bestemmelsene i kapittelet en rekke punkter vedrørende beskyttelse av den registrertes rettigheter, samt rollen til de nasjonale myndigheter og den europeiske uavhengige tilsynsmyndighet (The Independant Spervisory Authority), se omtale i artikkel 35. Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) bygger på EU-rettens regler om databeskyttelse.

Artikkel 30 angir medlemsstatens plikt til å informere søker og en eventuell referanseperson om registreringen i VIS og om at vedkommende har rett til innsyn og til å foreta retting av opplysningene som er innlagt i VIS.

Artikkel 31 angir retten til innsyn, retting og sletting av opplysninger i VIS.

Artikkel 32 gjelder medlemsstatenes gjensidige plikt til å samarbeide om å sikre rettigheter iht reglene om databeskyttelse.

Artikkel 33 omhandler klageadgang dersom vedkommende blir nektet rett til innsyn, retting eller sletting av opplysninger som omhandlet i artikkel 31.

Artikkel 34 fastslår at nasjonale tilsynsmyndigheter skal overvåke at vedkommende medlemsstat overholder reglene om databeskyttelse ved benyttelse av VIS.

Artikkel 35 fastslår at The European Data Protection Supervisor som er opprettet ved artikkel 41 nr 1 i EU-forordning nr 45/2001, skal bistås i sin overvåking av Kommisjonens arbeid for å sikre rettighetene til de personer som er omfattet av VIS.

Syvende kapittel (artiklene 36-41)

Dette er forordningens avsluttende kapittel. Dette omhandler bl.a. gjennomføringen, starten på fremsendelsen og driften, kontroll og evaluering, ikrafttredelsestidspunkt og anvendelsen av VIS-forordningen.

Artikkel 36 omhandler implementering av VIS. Ved Rådets konklusjoner av 24.02.2005 ble det besluttet at VIS med biometrisk ansiktsgjenkjenning og fingeravtrykk, skal være klart for oppstart innen utgangen av 2006.

Artikkel 37 slår fast at medlemsstater skal meddele Kommisjonen når de tekniske og juridiske foranstaltninger for bruk av deres nasjonale system opp mot det sentrale VIS er klart.

Artikkel 38 omhandler hvordan VIS skal starte opp. Når minst fem medlemsstater har meddelt Kommisjonen at deres nasjonale systemer er klare for oppstart i forhold til det sentrale VIS, skal Kommisjonen fastsette datoen for ikrafttredelse.

Artikkel 39 angir at Kommisjonen skal bistås av den komité som er nedsatt ved artikkel 5 pkt 1 i forordning nr 2424/2001.

Artikkel 40 gjelder kontroll og evaluering. Kommisjonen skal sørge for at det opprettes systemer for kontroll av hvordan VIS fungerer i forhold til de mål som er satt for resultater, kostnadseffektivitet og tjenestens kvalitet. To år etter at oppstart av VIS, og deretter hvert annet år, skal Kommisjonen forelegges Europa-Parlamentet og EU-Rådet en rapport om hvordan VIS fungerer teknisk sett. Fire år etter oppstart av VIS, og deretter hvert fjerde år, skal Kommisjonen utarbeide en samlet evaluering av VIS.

Artikkel 41 gjelder ikrafttredelse og anvendelse. Forordningen trer i kraft på den tjuende dag etter offentliggjøring i Den Europeiske Unions Tidende. Forordningen skal anvendes fra det tidspunkt som angis i medhold av artikkel 38.

Departementene

Utlendingsdirektoratet

Utlendingsnemnda

Politidirektoratet

Riksadvokaten

Regjeringsadvokaten

Politiets sikkerhetstjeneste

Datatilsynet

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene

Senter mot etnisk diskriminering

OMOD

UNHCR, Stockholm

Flyktninghjelpen

NOAS

Amnesty International Norge

Redd Barna

Antirasistisk senter

Norsk Folkehjelp

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner

Kirkerådet

Biskopene

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Den norske advokatforening

Norges Juristforbund

Den norsk dommerforening

Politiembetsmennenes Landsforening

Politiets Fellesforbund

Norges lensmannslag

Barneombudet

Likestillingsombudet

Juridisk rådgivning for kvinner

Kontoret for fri rettshjelp

Juss-Buss, Innvandrergruppa

Jussformidlingen

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

Rettspolitisk forening

Mira Ressurssenter

Innvandrernes Landsorganisasjon

Landsorganisasjonen i Norge

Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon

Arbeidsgiverforeningen NAVO

Fagforbundet

Næringslivets Hovedorganisasjon

Norges Rederiforbund

Utenlandsforum

Det norske Arbeiderparti

Kristelig Folkeparti

Sosialistisk Venstreparti

Fremskrittspartiet

Høyres hovedorganisasjon

Senterpartiets hovedorganisasjon

Venstre

Kystpartiet

HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)

Landbrukets arbeidsgiverforening

Akademikerne

YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund)

Kommunenes Sentralforbund

Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid

Ressurssenter for pakistanske barn

Norges Ingeniørorganisasjon

Senter for menneskerettigheter