Høring — erstatningsbestemmelse om ansvar for skade voldt ved korrupsjon

1 Innledning

I høringsnotatet her fremlegges et forslag til en erstatningsbestemmelse om ansvar for skade voldt ved korrupsjon. Bestemmelsen foreslås tatt inn i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning som ny § 1-6 og har som formål

• å gi et bidrag til å bekjempe korrupsjon,
• å sikre personer som skades av korrupsjon reparasjon gjennom skadeserstatning,
• å gi personer som skades av korrupsjon oppreisning for personlig krenkelse eller velferdstap, dersom forholdene tilsier dette.

Bestemmelsen som foreslås vil etter departementets vurdering

• tydeliggjøre norsk rett,
• oppfylle minstekravene til norsk erstatningsrett i Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon (Civil Law Convention on Corruption, Strasbourg, 4.XI.1999),
• etablere regler som i en hensiktsmessig grad rekker lenger enn kravene i den sivilrettslige konvensjon om korrupsjon.

Forslaget til erstatningsbestemmelse og drøftelsene i høringsnotatet gir uttrykk for departementets foreløpige vurdering av de spørsmål som blir tatt opp.

2 Om Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon og forholdet til gjeldende norsk erstatningsrett

2.1 Konvensjonen

Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon (Civil Law Convention on Corruption, Strasbourg, 4.XI.1999) artikkel 3 til 6 inneholder spesifikke bestemmelser om skadeserstatning ved korrupsjon. Korrupsjon i konvensjonens forstand er definert i artikkel 2, mens konvensjonens mål fremgår av artikkel 1. De nevnte artikler lyder slik (engelsk originaltekst, norsk oversettelse):

"Article 1 – Purpose

Each Party shall provide in its internal law for effective remedies for persons who have suffered damage as a result of acts of corruption, to enable them to defend their rights and interests, including the possibility of obtaining compensation for damage.

Artikkel 1 – Formål

Partene skal i sin nasjonale lovgivning fastsette effektive rettsmidler for personer som har lidd skade som følge av korrupsjon, for å gjøre det mulig for dem å forsvare sine rettigheter og interesser, herunder muligheten til å få erstatning for skade.

Article 2 – Definition of corruption

For the purpose of this Convention, "corruption" means requesting, offering, giving or accepting, directly or indirectly, a bribe or any other undue advantage or prospect thereof, which distorts the proper performance of any duty or behaviour required of the recipient of the bribe, the undue advantage or the prospect thereof.

Artikkel 2 – Definisjon av korrupsjon

I denne konvensjon betyr ”korrupsjon” å anmode om, tilby, gi eller motta, direkte eller indirekte, en bestikkelse eller enhver annen utilbørlig fordel eller utsikter til dette, som fordreier den rette utførelse av en plikt eller atferd som kreves av mottakeren av bestikkelsen, den utilbørlige fordelen eller utsikten til dette.

Article 3 – Compensation for damage

1 Each Party shall provide in its internal law for persons who have suffered damage as a result of corruption to have the right to initiate an action in order to obtain full compensation for such damage.

2 Such compensation may cover material damage, loss of profits and non-pecuniary loss.

Artikkel 3 – Erstatning for skade

1 Partene skal i sin nasjonale lovgivning fastsette at personer som har lidd skade som følge av korrupsjon, har rett til å gå til søksmål for å få full erstatning for slik skade.

2 Slik erstatning kan dekke materiell skade, tap av fortjeneste og ikke-økonomisk tap.

Article 4 – Liability

1 Each Party shall provide in its internal law for the following conditions to be fulfilled in order for the damage to be compensated:

i) the defendant has committed or authorised the act of corruption, or failed to take reasonable steps to prevent the act of corruption;

ii) the plaintiff has suffered damage; and

iii) there is a causal link between the act of corruption and the damage.

2 Each Party shall provide in its internal law that, if several defendants are liable for damage for the same corrupt activity, they shall be jointly and severally liable.

Artikkel 4 – Ansvar

1 Partene skal i sin nasjonale lovgivning fastsette at følgende vilkår skal være oppfylt for at det kan gis erstatning for skaden:

i) saksøkte har begått eller gitt tillatelse til korrupsjonen, eller unnlatt å treffe rimelige tiltak for å hindre korrupsjonen,

ii) saksøkeren har lidd skade, og

iii) det foreligger en årsakssammenheng mellom korrupsjonen og skaden.

2 Partene skal i sin nasjonale lovgivning fastsette at dersom flere saksøkte er ansvarlige for skade fra den samme korrupsjonsvirksomheten, skal de være solidarisk ansvarlige.

Article 5 – State responsibility

Each Party shall provide in its internal law for appropriate procedures for persons who have suffered damage as a result of an act of corruption by its public officials in the exercise of their functions to claim for compensation from the State or, in the case of a non-state Party, from that Party’s appropriate authorities.

Artikkel 5 – Statens ansvar

Partene skal i sin nasjonale lovgivning fastsette hensiktsmessige framgangsmåter for at personer som har lidd skade som følge av korrupsjon begått av dens offentlige tjenestemenn under utøvelsen av deres funksjoner, kan kreve erstatning fra staten eller, når det gjelder en part som ikke er en stat, fra partens vedkommende myndigheter.

Article 6 – Contributory negligence

Each Party shall provide in its internal law for the compensation to be reduced or disallowed having regard to all the circumstances, if the plaintiff has by his or her own fault contributed to the damage or to its aggravation.

Artikkel 6 – Skadelidtes medvirkning

Partene skal i sin nasjonale lovgivning fastsette at erstatningen blir redusert eller underkjent, under hensyn til alle omstendigheter, dersom saksøkeren ved sin egen feil har medvirket til skaden eller til å forverre den.

Article 7 – Limitation periods

1 Each Party shall provide in its internal law for proceedings for the recovery of damages to be subject to a limitation period of not less than three years from the day the person who has suffered damage became aware or should reasonably have been aware, that damage has occurred or that an act of corruption has taken place, and of the identity of the responsible person. However, such proceedings shall not be commenced after the end of a limitation period of not less than ten years from the date of the act of corruption.

2 The laws of the Parties regulating suspension or interruption of limitation periods shall, if appropriate, apply to the periods prescribed in paragraph 1.

Artikkel 7 ‑ Foreldelsesfrister

1 Partene skal i sin nasjonale lovgivning fastsette at det for saksanlegg om krav på skadeserstatning skal gjelde en foreldelsesfrist på ikke mindre enn tre år fra den dato da personen som har lidd skaden, ble kjent med eller med rimelighet burde ha vært kjent med at skaden var oppstått eller at korrupsjon hadde funnet sted, og med den ansvarlige personens identitet. Slike krav kan likevel ikke reises etter utløpet av en foreldelsesfrist på ikke mindre enn ti år fra datoen da korrupsjonen fant sted.

2 Partenes lovgivning om midlertidig opphør eller avbrytelse av foreldelsesfrister skal eventuelt få anvendelse på fristene fastsatt i nr. 1."

2.2 Høringen 8. oktober 2003

I departementets høringsnotat og høringsbrev 8. oktober 2003 om spørsmålet om ratifikasjon av konvensjonen var Justisdepartementets foreløpige vurdering at norsk rett oppfylte konvensjonens krav, også for erstatningsrettens del, jf. høringsnotatets punkt 2.2:

"Etter artikkel 3 skal den som har lidd skade som følge av korrupsjon, ha rett til å gå til søksmål for å få erstatning for slik skade. Både materiell skade, tapt fortjeneste og ikke-økonomisk tap omfattes. Etter gjeldende norsk rett vil både materiell skade og tapt fortjeneste uten videre kunne bli erstattet etter vanlige erstatningsrettslige regler. Spørsmålet er bare om gjeldende norsk rett kan gi slik dekning for ikke-økonomisk tap som konvensjonen forutsetter.

Etter de forklarende merknader avsnitt 38 er det opp til de enkelte stater å avgjøre hva slags ikke-økonomisk skade som skal dekkes og hva slags kompensasjon som i tilfelle skal gis. Det vil f.eks. være tilstrekkelig til å oppfylle konvensjonens krav at en stat gir rett til erstatning for tap av omdømme. Det siktes her trolig bl.a. til tilfelle hvor en bedrift oppnår å sverte en annen virksomhet ved å bestikke offentlige myndigheter til å gå ut med uriktige negative påstander mot konkurrenten.

Det går frem av de forklarende merknader avsnitt 35 at konvensjonen ikke omfatter ”punitive damages”. Dette innebærer at statene står fritt til å velge om de vil ha regler om pønalerstatning. Slike regler, i den form de er kjent f.eks. fra amerikansk rett, finnes ikke i Norge. Dette er fullt forenlig med konvensjonen, og departementet foreslår ingen endring her.

Etter skadeserstatningsloven § 3-6 første ledd kan det kreves erstatning for både økonomisk og ikke-økonomisk tap av en som har ”krenket en annens ære”. Dette innebærer at det kan kreves erstatning for alle utsagn som rammes av straffeloven § 247 slik denne må forstås i lys av den europeiske menneskerettskonvensjon. Et av alternativene i § 247 er ”tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit”. Det følger av bl.a. dommen inntatt i Rt. 1987 side 764 at oppreisning også kan tilkjennes en juridisk person. Se også Johs. Andenæs og Anders Bratholm, Spesiell strafferett, utvalgte emner, 3. utgave side 258. Utover disse tilfellene er det vanskelig å se hva slags ikke-økonomisk tap som kan oppstå som følge av korrupte handlinger. Selve dommen i favør av skadelidte vil virke som en oppreisning for den som har vært utsatt for den krenkelsen som korrupsjon innebærer, som påpekt i de forklarende merknader avsnitt 36. Justisdepartementet antar derfor at norsk rett vil tilfredsstille kravene i konvensjonen om at det skal kunne kreves erstatning for ikke-økonomisk tap som følge av korrupsjon, men ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

For øvrig antar vi at det er mindre praktisk både med erstatning for ikke-økonomisk tap og materiell skade som følge av korrupsjon, og at det i det overveiende antall tilfeller vil være tale om erstatning for tapt fortjeneste eller annet formuestap. Et eksempel kan være en bedrift som blir forbigått i en anbudskonkurranse som følge av at en av konkurrentene bestikker anbudsinnbyderen. Vi går ikke nærmere inn på når de øvrige anbyderne kan kreve erstattet den positive og negative kontraktsinteressen, da vi uansett antar at norsk rett oppfyller kravene i konvensjonen på dette punktet.

Etter artikkel 5 skal det være adgang til å kreve erstatning fra staten for personer som har lidd skade som følge av korrupsjon begått av statens tjenestemenn under utøvelse av deres funksjoner. Det framgår av de forklarende merknader avsnitt 48 at det er opp til de enkelte stater å sette nærmere vilkår for slik erstatning.

Når det gjelder bestikkelse av offentlige tjenestemenn som har påvirket utformingen av enkeltvedtak, er det klart at slike vedtak uten videre vil være ugyldige, og at myndighetsutøvelsen anses rettsstridig og erstatningsbetingende dersom de øvrige vilkårene for erstatning er oppfylt. Gjelder det bestikkelse ved tildeling av kontrakt etter anbud, vil det være adgang til å kreve erstatning fra staten på samme måte som i privat sektor. Vi antar derfor at norsk rett oppfyller kravene i artikkel 5.

Også reglene i artikkel 6 om nedsetting eller bortfall av erstatning ved skadelidtes medvirkning er i samsvar med norsk rett, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Kravene til minste foreldelsesfrister på tre og ti år i artikkel 7 er oppfylt ved lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse § 9."

Blant høringsinstansene hadde bare Den Norske Advokatforening ved dens lovutvalg for strafferett og prosess nærmere merknader som var knyttet til konvensjonens erstatningsbestemmelser:

"Lovutvalget er i tvil om det er riktig at norsk lovgivning allerede er i overensstemmelse med de krav som konvensjonen stiller. Dette har sammenheng med at lovgivningen på sivilrettens område er fragmentarisk. Sentrale rettsregler følger av sedvane, ikke av positiv lovgivning, og den nærmere fastlegging av innholdet i reglene er derfor mindre klar enn når en kan holde seg til positiv lovgivning.

Dette gjelder i særlig grad på erstatningsrettens område. I forhold til konvensjonens bestemmelse om adgang til å kreve kompensasjon for skade pga. korrupsjon, er det grunn til å peke på at den ulovfestede culparegelen bare gir grunnlag for erstatning for økonomisk skade, og det er gjennomgående et strengt beviskrav knyttet til skadelidtes påvisning av økonomisk tap.

Adgangen til erstatning for ikke-økonomisk skade er på den annen side positivrettslig regulert, først og fremst i skadeserstatningsloven. Vilkåret er her at skaden er tilføyd enten ved bestemt angitte straffbare handlinger eller ved ærekrenkelse. Kravet kan som regel bare rettes mot den fysiske person som har utført krenkelsen. Forutsetningen for å kunne rette krav mot stat, kommune eller andre juridiske personer, er at det foreligger et såkalt organansvar. Omfanget av dette organansvaret er ikke avklart etter rettspraksis. …"

2.3 Departementets vurdering

Justisdepartementet har vurdert nærmere om konvensjonens artikkel 3 og 5 kan anses fullt tilfredsstillende oppfylt ut fra gjeldende norsk erstatningsrett.

Når det gjelder artikkel 3 er departementet også etter en nærmere vurdering kommet til at norske erstatningsregler må anses å tilfredsstille minstekravene i konvensjonens artikkel 3. Spørsmålet som her er blitt nærmere vurdert, er om bestemmelsen stiller strengere krav til dekning av ikke-økonomisk tap enn norsk rett gjør.

I tilknytning til artikkel 3 er det fra svensk side i Regeringens proposition 2003/04:70 side 42-43 lagt til grunn følgende:

"… Enligt regeringens mening är det uppenbart att [artikel 3.1] inte enbart kan ses som en processuell regel om rätt att väcka talan vid domstol utan att regeln också innebär en skyldighet för konventionsstaterna att se till att det finns en materiell rätt til skadestånd.

…

Artikel 3 skall … uppfattas så att den föreskriver att en rätt till ersättning skall finnas för den som lider skada till följd av en korruptionshandling och att de skadetyper som nämns [i artikel 3.2] utgör exempel på vad ett sådant skadestånd kan täcka."

Den svenske regjeringens vurdering trekker i retning av at konvensjonens artikkel 3 muligens stiller mindre strenge krav til intern rett når det gjelder dekning av ikke-økonomiske tap enn det departementet la til grunn i sitt høringsnotat gjengitt foran. I relasjon til skadeserstatningsloven § 3-6 vil departementet også tilføye – men trolig uten at det har avgjørende betydning for om konvensjonens minstekrav er oppfylt – at også juridiske personer etter den ulovfestede skyldregelen kan måtte svare erstatning for ærekrenking, så sant organet selv har utvist skyld.

Generelt er det Justisdepartementets vurdering at norsk rett oppfyller konvensjonens minstekrav for så vidt gjelder erstatning for ikke-økonomisk tap.

Departementet er etter en fornyet vurdering mer i tvil om hvorvidt konvensjonens krav etter artikkel 5 er oppfylt mer generelt, altså i relasjon til økonomiske tap. Artikkel 5 krever en adgang til å rette krav mot staten mv. når noen har lidt skade som et resultat av korrupsjon begått av offentlige tjenestemenn under utøvelsen av deres funksjoner.

I departementets høringsnotat 8. oktober 2003 var artikkel 5 ansett uproblematisk. Høringsnotatet viser til at når korrupsjon har påvirket enkeltvedtak, utløser dette ugyldighet og dermed etter forholdene erstatningsansvar. Videre vises det til at gjelder det bestikkelse ved tildeling av kontrakt etter anbud, vil det være adgang til å kreve erstatning fra staten på samme måte som i privat sektor. Norsk rett anses derfor etter høringsnotatet å fylle kravene i artikkel 5. Høringsrunden ga ikke noe videre bidrag til denne diskusjonen.

Departementet legger fortsatt til grunn at reglene knyttet til ugyldige enkeltvedtak og regler om erstatning i kontraktsforhold er av betydning for oppfyllelsen av konvensjonens artikkel 5. Imidlertid består statens og det offentliges virksomhet i ikke liten utstrekning i myndighetsutøving som ikke anses som enkeltvedtak. Offentlig myndighetsutøving kan således påføre skade overfor langt flere enn deltakere i en anbudsrunde, kontraktsparter eller dem et enkeltvedtak er rettet mot. Skade kan for eksempel påføres dem som berøres av statens tjenesteyting, dersom slike ytelser blir påvirket av korrupsjon, og da enten tjenestemottakeren har helt eller delvis rett til den gitte ytelsen eller ikke. Det samme kan også tenkes hvis korrupsjon påvirker budsjettvedtak og forskriftsvedtak på en måte som får skadelige virkninger. Rent praktisk er det lett å tenke seg et økonomisk eller ideelt tap som følge av disposisjoner som er påvirket av korrupsjon (skade som foreligger med korrupsjonen, som man ville ha vært uten hvis korrupsjonen ikke hadde skjedd). Blant annet kan spørsmålet oppstå der det som er påvirket, er ytelser og hjelp som skadelidte ville fått, men uten at det forelå rettskrav på ytelsen eller på en viss kvalitet på ytelsen (ellers vil skadeserstatningsloven § 2-1 også uten lovendringer etter forholdene kunne gi grunnlag for erstatningskrav). Som eksempel kan tenkes at skade oppstår etter at en offentlig tjenestemann som følge av korrupsjon omdisponerer penger eller fysiske ressurser som (etter organets interne disposisjoner) skal bedre sikkerheten, til et formål som begunstiger den som har bestukket tjenestemannen, og etter forholdene også uten at dette i seg selv ville vært urettmessig av andre grunner enn at korrupsjonen faktisk var den bestemmende faktor. Hva som her gjelder erstatningsrettslig, er mer uklart enn i de tilfeller høringsnotatet nevner. Adekvansreglene vil nok sette visse grenser for utstrekningen av et eventuelt ansvar i forhold til upåregnelige, fjernere eller mer avledede skadefølger, men dette kan ikke anses problematisk i forhold til konvensjonen.

I forhold til arbeidsgiveransvaret ligger imidlertid en spesifikk begrensning i skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 annet punktum, jf. også første punktum i.f., som medfører at arbeidsgiveransvaret trolig ikke kan anses aktuelt i forhold til korrupsjon i seg selv: ”Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren og arten av arbeidet eller vervet”. Forarbeidene her, Erstatningslovkomiteens Innstilling II 1964, side 45, trekker i retning av at arbeidsgiveransvaret ikke dekker korrupsjon: ”[D]et kan vel sies at dersom arbeidstakeren volder skaden med forsett vil dette gjennomgående” falle utenfor arbeidsgiveransvaret. Det sies videre at dette også gjelder hvis ”arbeidstakeren har handlet stikk i strid med et konkret pålegg om hvordan han skal forholde seg”. Ved korrupsjon er det for en offentlig tjenestemann tale om en overtredelse av straffeloven. Rettspraksis i forhold til tilfeller der en ansatt har stjålet i tjenesten, se Nils Nygaard, Skade og ansvar, 5. utgåve 2000 side 230-231, trekker også i retning av at arbeidsgiveransvaret ikke vil omfatte korrupsjon.

Organansvaret for staten mv. vil også bare under særlige forhold gi ansvar ved tjenestemenns korrupte opptreden. Vilkårene for organansvar krever mer enn, og prinsipielt sett noe annet enn, at korrupsjon er begått av en tjenestemann under utøvelsen av dennes funksjon. Organansvaret kan ikke anses som avgjørende ved vurderingen av om konvensjonen artikkel 5 er tilfredsstilt.

Staten kan bli ansvarlig for korrupsjonens skadefølger basert på at statens tjenestemenn forsettlig etter uaktsomt forsømmer forebyggingstiltak og kontrolltiltak som tar sikte på å hindre korrupsjon. Et ytterligere vilkår for slikt ansvar vil være at de forsømte tiltakene i det enkelte tilfellet faktisk ville hindret den korrupsjon som skjedde og skadefølgene av denne. Dette mulige ansvaret vil i tilfelle følge av arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1. Vurderingen av et mulig ansvar etter disse linjer vil i enkelttilfellene bli nokså konkret, og for ulike tenkelige typetilfeller av korrupsjon kan vurderingen falle ulikt ut. Mange typer korrupsjon kan det være svært vanskelig å hindre ved kontroll, noe som da etter forholdene vil hindre at staten blir holdt ansvarlig.

Spørsmålet om hva konvensjonen artikkel 5 krever er langt fra åpenbart. Departementet antar imidlertid at artikkel 5s pålegg om passende prosedyrer for å kreve erstatning, må forutsette at det finnes et generelt ansvarsgrunnlag som rekker videre enn organansvaret, ansvaret ved ugyldige enkeltvedtak og ansvar i kontraktsforhold, men at de nærmere erstatningsvilkårene blir et internrettslig spørsmål, jf. de forklarende merknader til konvensjonen, Explanatory Report, punkt 49. Departementet har etter fornyet vurdering vanskelig for å legge til grunn at artikkel 5 bare kan ses som en regel om at nasjonal rett skal ha et hensiktsmessig saksbehandlingssystem og prosessuelt system når noen krever erstatning fra staten mv. Artikkel 5 må antas å innebære en forpliktelse til å ha materielle erstatningsregler med en viss generell karakter. Departementet legger til grunn at konvensjonens krav best blir oppfylt ved en regel som har en generell karakter på samme måte som arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1, men uten den begrensingen som gjør at arbeidsgiveransvaret trolig ikke kan anses å dekke korrupsjonstilfellene. Best i tråd med å ha et ansvar for "korrupsjon begått av [statens] offentlige tjenestemenn under utøvelsen av deres funksjoner", jf. konvensjonens artikkel 5, vil det også være at ansvaret knyttes direkte til korrupsjonen, og ikke bare indirekte til forsømte forebyggings- og kontrolltiltak.

Ratifikasjonen av Europarådets sivilrettslige konvensjonen om korrupsjon vil utstå til dette lovarbeidet er vurdert nærmere i lys av høringen her, og eventuelt utført. Også visse arbeidsrettslige lovendringer blir vurdert nærmere. Pr. i dag har bl.a. Sverige og Finland ratifisert konvensjonen, men ikke Danmark og Island m.fl..

3 Justisdepartementets lovforslag

3.1 Innledning

Justisdepartementet legger frem et forslag til ny § 1-6 om korrupsjon i skadeserstatningsloven. Erstatningsrettslige lovendringer bør – i likhet med konvensjonen – ha som siktemål å gi et bidrag til å bekjempe korrupsjon. Dette tilsier en tydeliggjøring av norsk rett, og det gir også grunn til å vurdere realitetsendringer som ikke begrenser seg til å oppfylle konvensjonens minstekrav.

Når det gjelder vesentligere realitetsendringer, tar Justisdepartementet for det første opp spørsmålet om arbeidsgivere – herunder stat og kommune – på et objektivt grunnlag bør svare for erstatning i korrupsjonstilfeller, se under punkt 3.2. For det andre tas opp om det bør tilkjennes oppreisningserstatning til fysiske personer, dersom korrupsjonen har foranlediget personlig krenkelse eller velferdstap, se punkt 3.4. Og for det tredje tas det opp om en erstatningsregel bør omfatte skade som personer og virksomheter hjemmehørende i Norge volder ved korrupsjon som skjer i utlandet eller når skaden oppstår i utlandet, se punkt 3.6. Ved dette gis i tilfelle et sivilrettslig bidrag til å motvirke korrupsjon også internasjonalt.

Ved å utvide reglene om erstatningsansvar blir en del av korrupsjonens skadefølger overført fra dem som direkte skades av korrupsjonen til andre som finnes nærmere til å bære følgene. Ved siden av dette kan det antas at en særlig erstatningsbestemmelse vil kunne ha en forebyggende virkning, gjennom den holdning som signaliseres fra lovgiveren og gjennom det at det blir gitt en klar økonomisk motivasjon for å unngå korrupsjon. Et arbeidsgiveransvar for korrupsjon kan føre med seg en annen bevissthet på høyere nivåer i virksomheter, enn et straffansvar som i utgangspunktet fokuserer på enkeltpersoners ansvar (risikoen for foretaksstraff, straffeloven kapittel 3 a, vil imidlertid trekke i samme retning). Sivilrettslige ansvarsregler gjør det i det hele tatt mindre rasjonelt å begå eller å unnlate å forebygge eller å hindre korrupsjon. På erstatningsrettens område vil en slik bestemmelse lette den rettslige tilgjengeligheten for de berørte, noe som også styrker rettssystemets effektivitet og gjennomslagskraft på området.

3.2 Ansvarsgrunnlagene og de ansvarlige

3.2.1 Innledning

Forslaget begrenser seg ikke til å oppfylle det departementet foran har vurdert som en usikker rettstilstand i forhold til Europarådets sivilrettslige konvensjon om konvensjon artikkel 5 om statens ansvar for korrupsjon fra offentlige tjenestemenns side. Forslaget er gitt en generell karakter på samme måte som arbeidsgiveransvaret, slik at det påfører ikke bare staten som arbeidsgiver et objektivt ansvar for en arbeidstaker som har gjort seg skyldig i korrupsjon, men også kommunal og privat sektor. Det objektive ansvaret for en arbeidsgiver gjelder på det vilkår at arbeidstakeren med forsett eller uaktsomhet svarer for korrupsjonen eller for medvirkning til korrupsjonen.

Både i og utenfor arbeidsforhold vil også den som selv med forsett eller uaktsomhet svarer for korrupsjonen eller for medvirkning til korrupsjonen bli holdt erstatningsansvarlig etter forslaget.

3.2.2 Ansvaret for den som selv har utvist skyld

Det som først og fremst bør fremgå av en generell lovbestemmelse om erstatningsansvar for skade voldt ved korrupsjon, bør være ansvaret for den som selv er delaktig i korrupsjonen som en av hovedmennene eller som medvirker. Korrupsjon er i seg selv en alvorlig forbrytelse. Skyldansvaret for de delaktige bør fremstå som det primære i en lovbestemmelse. Et slikt skyldansvar for korrupsjon følger av gjeldende ulovfestet rett i dag, så langt det gjelder økonomisk tap som følger av korrupsjonen.

3.2.3 Spørsmålet om et objektivt ansvar for den skyldiges arbeidsgiver

Et eventuelt lovfestet og utvidet ansvar for arbeidsgivere må anses som et praktisk viktig spørsmål. Spørsmålet har en praktisk betydning særlig fordi skaden som voldes på en tredjeperson ved korrupsjon kan være omfattende. Direkte skyldige enkeltpersoner vil ikke nødvendigvis være i stand til å dekke erstatningsansvaret de har pådratt seg.

Den sentrale begrunnelsen for en eventuell regel om et ansvar for statlige, kommunale og private arbeidsgivere er at når korrupsjon skjer i tilknytning til arbeidstakerens utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, anses arbeidsgiveren nærmere til å bære konsekvensene av korrupsjonen enn den skadelidte tredjeperson. Ileggelse av skadeserstatning dreier seg om å fordele konsekvensene av en skade mellom ulike involverte på skadevoldersiden og skadelidtesiden. Alternativet til ansvar for arbeidsgiveren er at de skadelidte selv må bære skadene i større grad. At arbeidsgiverne generelt sett vil være i stand til å sette inn forebyggende tiltak mot korrupsjon i tilknytning til sin virksomhet, kan også ses som en del av begrunnelsen for et objektivt arbeidsgiveransvar for korrupsjon. Iblant vil korrupsjonen være foretatt av arbeidstakeren i arbeidsgiverens interesse.

Konvensjonens artikkel 5 omhandler bare statlige arbeidsgivere. Etter departementets syn gjør argumentene for et arbeidsgiveransvar seg like sterkt gjeldende i privat og kommunal sektor, som i statlig sektor. Slik som utførelsen av offentlig virksomhet i dag er organisert, utføres dertil også offentlige oppgaver av private innenfor flere sektorer. I stor grad er fordelingen av oppgaver mellom offentlig og privat sektor også forskjellig etter hvor man befinner seg i landet. Dette taler også for likebehandling av arbeidsgivere, uansett status som enten statlig, kommunal eller privat. Fordelingen av oppgaver mellom statlig og kommunal sektor varierer også over tid. I relasjon til konvensjonen kan det også spørres om bestemmmelsen om statens ansvar tar sikte på bare staten i snever forstand, eller offentlig sektor i det hele.

Et motargument mot å pålegge arbeidsgiverne et ansvar vil være at dette kan gi arbeidsgiveren en grunn til å la være å medvirke til å avdekke korrupsjonen. Departementet antar imidlertid at en slik motivasjon i flere tilfeller kan foreligge allerede før erstatningsreglene kommer inn i bildet, for å unngå negativ publisitet, sanksjoner fra myndighetene, eller fordi korrupsjonen har gitt følger som er til arbeidsgiverens gunst. Departementet vil også trekke frem at arbeidsgiveren etter gjeldende rettstilstand i en korrupsjonssak kan risikere å bli møtt av erstatningskrav på ulike grunnlag, for eksempel på kontraktsrettslig grunnlag eller ved ugyldige forvaltningsvedtak. Andre eksempler er hvis arbeidsgiverens egne organer eller andre ansatte enn de involverte i korrupsjonen har forsømt kontroll- og tilsynsplikter.

Et annet motargument mot et arbeidsgiveransvar – og i sterkest grad mot et objektivt ansvar for arbeidsgiveren – vil være at korrupsjonen iblant vil ha skjedd stikk i strid med arbeidsgiverens interesser. Iblant vil arbeidstakeren ved korrupsjonen ha påført også arbeidsgiveren skade.

Det kan være et spørsmål hvor strengt et eventuelt arbeidsgiveransvar bør være. Et objektivt ansvar er det strengeste alternativet, mens en lempeligere ordning kan være at ansvaret bare slår inn hvis også arbeidsgiveren kan lastes for feil. Et ansvar hvor det kreves at arbeidsgiveren selv kan lastes vil imidlertid praktisk sett være et snevert ansvar i forhold til staten, kommuner og større bedrifter og organisasjoner. Skyld utvist av arbeidsgiveren selv vil, for statens, kommuners og juridiske personers del, være skyld utvist av statens, kommunens eller den juridiske personens styrende organer. En ordning hvor arbeidsgiveren svarer objektivt hvor ansatte på visse nivåer har gjort seg skyldig i korrupsjon, men ikke for andre ansatte, kan også teoretisk sett tenkes. En slik ordning vil i tilfelle gi vanskelige avgrensnings­problemer i praksis, og vil også være avvikende i forhold til det ordinære arbeidsgiveransvaret. Det ordinære arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1 er et objektivt ansvar som slår inn når arbeidstakere på høyere eller lavere nivå har utvist skyld. Ansvaret er strengt i den forstand at det gjelder også når skylden som er utvist er grov, slik tilfellet normalt vil være ved korrupsjon.

Noe annet er at arbeidsgiveren også uten et objektivt ansvar for korrupsjon, som i forslaget til ny skadeserstatningslov § 1-6, kan hefte allerede etter skadeserstatningsloven § 2-1 dersom ansatte forsettlig eller uaktsomt forsømmer å utføre forebyggende eller kontrollerende tiltak som burde vært satt inn mot korrupsjon, og som i det konkrete tilfellet ville hindret korrupsjonen og dens skadevirkninger. Et objektivt ansvar knyttet direkte til det at en ansatt har gjort seg skyldig i korrupsjon, vil likevel gi et sterkere erstatningsvern, ikke minst fordi vanskelige bevisproblemer unngås.

Det kan spørres om Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon artikkel 4 nr. 1 i) tilsier at et objektivt ansvar for arbeidsgivere ikke er forenlig med konvensjonen. Etter nevnte konvensjonsbestemmelse skal lovgivningen som vilkår for skadeserstatning kreve at saksøkte har begått eller tillatt korrupsjonen, eller mislykkes i å ta rimelige eller fornuftige skritt for å forebygge korrupsjonen. I Explanatory Report punkt 42 fremgår at dette "means that employers are responsible for the corrupt behaviour of their employees if, for example, they neglect to organise their company adequately or fail to exert appropriate control over their employees". Hvis man tar bestemmelsen og de forklarende merknader helt på ordet utelukker dette et objektivt arbeidsgiveransvar i relasjon til så vel direkte korrupsjon, som i forhold til forebygging og kontroll for å hindre korrupsjon, og da også etter skadeserstatningsloven § 2-1. Det er imidlertid en lite rimelig fortolkning å forstå konvensjonen slik at arbeidsgiveren på dette området bare kan hefte for skyld utvist av sine styrende organer. Konvensjonen må etter Justisdepartementets vurdering forstås slik at det i nasjonal rett kan skje identifikasjon mellom en ansatt som aktiv skadevolder og dennes arbeidsgiver. Det vil si at en arbeidsgiver kan hefte på objektivt grunnlag forutsatt at en ansatt har utvist slik skyld eller gjort slike feil som er nevnt i artikkel 4 nr. 1 i). Etter Justisdepartementets vurdering er dette også den fortolkning som best samsvarer med konvensjonens artikkel 5 om korrupsjon begått av statens tjenestemenn under utøvelsen av deres funksjoner. Denne synes å forutsette at det i forhold til staten må gjelde ansvarsgrunnlag som har en viss generell rekkevidde, og at staten ‑ som organ ‑ med en viss generell rekkevidde må identifiseres med sine tjenestemenn som aktive skadevoldere i tilknytning til korrupsjon og korrupsjonsforebygging. Artikkel 5 ville ellers blitt uten nevneverdig betydning. I ytterste konsekvens ville for eksempel statens ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak bli innskrenket hvis ikke artikkel 4 nr. 1 i) tillot identifikasjon på objektivt grunnlag mellom staten og offentlige tjenestemenn.

Departementets foreløpige standpunkt er etter en helhetsvurdering at de beste grunner taler for et objektivt arbeidsgiveransvar, dersom en ansatt har gjort seg skyldig i korrupsjon. Det som fremstår som mest avgjørende for vurderingen er at arbeidsgiveren pga. sin tilknytning til arbeidstakeren generelt må anses nærmere enn den skadelidte tredjeperson til å bære konsekvensene av korrupsjon, hvis korrupsjonen er skjedd i tilknytning til utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren.

3.2.4 Nærmere om forslaget til ny § 1-6 nr. 1

Ansvaret for den som selv er delaktig i korrupsjon følger av forslaget § 1-6 nr. 1 første punktum. Ansvarsgrunnlaget er at vedkommende "med forsett eller uaktsomhet svarer for korrupsjonen eller for medvirkning til korrupsjonen". Dette er et ansvar som allerede følger av den gjeldende ulovfestede skyldregelen. Når regelen stilles opp med et ordvalg som krever "forsett eller uaktsomhet", er dette i tråd med vanlig lovgivertradisjon på området, se mest nærliggende fremst i skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første punktum.

I visse tilfeller er den ansvarliges arbeidsgiver direkte skadelidende som følge av korrupsjonen, og kan da kreve erstatning fra sin arbeidstaker etter § 1-6 nr. 1 første punktum, jf. tredje punktum. En skadelidt tredjeperson kan kreve erstatning fra både den ansvarlige etter § 1-6 nr. 1 første punktum og fra dennes arbeidsgiver, der det følger av § 1-6 nr. 1 annet og tredje punktum. Merk i disse sammenhenger likevel lempingsreglene som omfattes av henvisningen i § 1-6 nr. 1 tredje punktum, som kommenteres nærmere nedenfor.

Ansvaret for arbeidsgiveren følger av forslaget § 1-6 nr. 1 annet punktum, på vilkår av at "korrupsjonen er skjedd i tilknytning til utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren". Det alminnelige arbeidsgiveransvaret gjelder etter skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første punktum "under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren". Ordvalget som i korrupsjonstilfeller krever "tilknytning til" slikt arbeid eller verv er valgt for å utelukke tvil om hvorvidt bestemmelsen gjelder for alle former for korrupsjon. Bestemmelsen vil altså ikke bare omfatte det at arbeidstakeren er den som gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel, men også når arbeidstakeren for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel som er å regne som korrupsjon. Bestemmelsen omfatter ikke bare korrupsjon som skjer i arbeidsgiverens interesse, men også tilfeller der arbeidstakeren krever, mottar eller aksepterer en utilbørlig fordel for å forholde seg på en måte som skader (også) arbeidsgiverens interesser.

Vilkåret om at korrupsjonen må være skjedd "i tilknytning til" utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren har også en annen betydning. Vilkåret innebærer at det arbeidstakeren gjør som privatperson, som ikke berører arbeidet eller vervet for arbeidsgiveren, heller ikke medfører noe ansvar for arbeidsgiveren. Hvis advokat A bestikker kommunens saksbehandler B for å få byggetillatelse til sin boligutvidelse, i strid med det vern byggesaksreglene skal gi for naboen og omgivelsene, har ikke dette noen tilknytning til As eventuelle arbeidsforhold som advokat. Hvis advokat A gjør det samme for en klient, blir derimot det advokatfirma han er ansatt i ansvarlig. I begge tilfeller blir også kommunen ansvarlig for sin saksbehandlers korrupsjon. I det første eksemplet kan den eventuelle skadelidte etter lovforslaget rette sitt krav mot A, B og kommunen, i det andre tilfellet også mot det advokatfirma som A arbeider i. Har en person flere arbeidsgivere, må det foretas en konkret vurdering for å finne hvem som kan bli holdt ansvarlig.

Arbeidsgiveransvaret etter annet punktum knytter seg til første punktum. Det er bare når arbeidstakeren for sin del fyller ansvarsvilkårene etter første punktum, at "også" arbeidsgiveren blir ansvarlig etter annet punktum. Arbeidstakeren må altså ha utvist forsett eller uaktsomhet for at arbeidsgiverens objektive ansvar etter annet punktum skal bli aktuelt.

Tredje punktum er en henvisningsbestemmelse som lar lovens § 2-1 nr. 2 og nr. 3, § 2-2 og § 2-3 gjelde tilsvarende i forhold til ansvar som følger av § 1-6 nr. 1 første og annet punktum. Lovens § 2-1 nr. 2 og nr. 3 definerer hva som menes med "arbeidsgiver" og "arbeidstaker". Lovens § 2-2 gjelder lemping av arbeidsgiverens ansvar, og må ha samme aktualitet i korrupsjonstilfeller som ved annen skade voldt av en arbeidstaker som arbeidsgiveren svarer for.

Lovens § 2-3 om lemping av arbeidstakerens ansvar bør også gjelde tilsvarende. Da det å være innblandet i korrupsjon i alminnelighet må anses som et nokså graverende forhold fra arbeidstakerens side, kan det antas at lempingsregelen ikke uten videre vil slå inn i alle tilfeller der den ellers kan tenkes å slå inn. Er forholdet forsettlig og straffbart, vil dette sterkt tale imot at lemping foretas. Forholdene kan i praksis likevel være så forskjellige fra tilfelle til tilfelle, at lemping av ansvaret må kunne vurderes på samme måte som i andre tilfeller. Ansvaret etter § 1-6 nr. 1 første ledd vil bl. a. gjelde for medvirkning til korrupsjon, og det er ikke gitt at for eksempel en underordnet ansatt som medvirker til en overordnet ansatts korrupsjonshandlinger bør bedømmes like strengt som den overordnede. Skyldmomentet og graden av medvirkning vil ha betydning ved lempingsvurderingen.

At § 2-3 gjelder tilsvarende, betyr følgende: Lovens § 2-3 nr. 1 gjelder lemping når arbeidsgiveren som er blitt ansvarlig for arbeidstakeren etter § 1-6 nr. 1 annet punktum krever regress fra arbeidstakeren. Lovens § 2-3 nr. 2 første punktum gjelder når den skadelidte tredjeperson krever erstatning fra arbeidstakeren selv etter § 1-6 nr. 1 første punktum. Lovens § 2-3 nr. 2 annet punktum gjelder ved et eventuelt etteroppgjør mellom arbeidstakeren og arbeidsgiveren, dersom arbeidstakeren selv først har ytet erstatning til den skadelidte tredjeperson. Regelen må som § 2-3 nr. 1 antas å få mindre betydning i praksis ved korrupsjon enn ved annen skadeforvoldelse. Regelen sikrer imidlertid at mellomoppgjøret mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren ikke blir avhengig av hvem den skadelidte tredjeperson innkrever erstatning fra først. Regelen i § 2-3 nr. 3 gjelder for situasjonen der arbeidsgiveren for egen skade krever erstatning fra arbeidstakeren etter § 1-6 nr. 1 første punktum.

Vesentlig i forslaget til ny § 1-6 nr. 1 er det at begrensningene i § 2-1 nr. 1 første punktum i.f. (om at det tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten er tilsidesatt) og § 2-1 nr. 1 annet punktum (om at ansvaret ikke omfatter skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som det etter virksomhetens art mv. er rimelig å regne med) ikke gis tilsvarende anvendelse. Ansvaret for arbeidsgiveren er dermed strengt, også i betraktning av at arbeidsgiveren selv kan være en blant flere skadelidte ved korrupsjonen. Et slikt ansvar bygger som sagt på at arbeidsgiveren må anses nærmere til å bære skaden enn en skadelidt tredjeperson, pga. tilknytningen til arbeidstakeren som har begått eller medvirket til korrupsjon i tilknytning til utføring av sitt arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Arbeidsgiveren kan gjøre tiltak for å forebygge korrupsjon i egen virksomhet, men et ansvar vil slå inn også der forebyggende tiltak er gjort uten å ha hatt effekt. I så fall vil dette være et moment for lemping etter § 1-6 nr. 1 tredje punktum, jf. § 2-2 nr. 1. Ved vurderingen av lemping av arbeidsgiverens ansvar i forhold til en skadelidt tredjeperson, bør imidlertid hensynet til reparasjon for tredjeperson ha vesentlig vekt. Normalt må arbeidsgiveren anses som nærmere til å bære den økonomiske risikoen for korrupsjonens skadefølger, slik at lemping ikke bør skje uten videre selv der arbeidsgiveren har opptrådt uklanderlig og aktivt har søkt å forebygge korrupsjon i sin virksomhet. Arbeidsgiveren vil på sin side kunne kreve regress fra den ansvarlige arbeidstaker så langt dette følger av § 1-6 nr. 1 første punktum, jf. også tredje punktum og § 2-3 nr. 1.

3.3 Ansvar for økonomisk tap

Forslaget § 1-6 nr. 2 første punktum slår fast at erstatningen skal dekke den skadelidtes økonomiske tap, jf. lovens kapittel 3 og 4. Ansvaret vil altså på vanlig måte omfatte personskadeerstatning, tingskadeerstatning og annen formueskade. Departementet ser ikke grunn til at ansvaret for korrupsjon her skal avvike fra det som gjelder i alminnelighet.

3.4 Oppreisningserstatning

3.4.1 Bør oppreisningserstatning innføres, og hvem bør være ansvarlig?

Justisdepartementet finner det naturlig å ta opp spørsmålet om erstatningsbestemmelsen for skade voldt ved korrupsjon bør omfatte oppreisningserstatning. Det vil i denne sammenheng si erstatning for personlig krenkelse og velferdstap som korrupsjonen har voldt. Forslaget § 1-6 nr. 2 annet punktum legger et slikt ansvar både på den ansvarlige og dennes arbeidsgiver. I tilfelle arbeidsgiveren skal svare slik erstatning, innebærer dette et avvik i forhold til det ordinære arbeidsgiveransvaret i lovens § 2-1, som bare omfatter ansvar for økonomisk tap, men ikke oppreisningserstatning etter § 3-5.

Departementet har under punkt 2 foran lagt til grunn at konvensjonens minstekrav til intern rett kan anses oppfylt uten at intern rett blir tilført nye oppreisningsregler. Imidlertid kan det anses som naturlig i lys av konvensjonens artikkel 3 å vurdere om rettstilstanden bør utvides på dette området. Vurderingen behøver ikke nødvendigvis å falle likt ut for den ansvarlige og dennes arbeidsgiver. En tenkelig regel kan være at den ansvarlige pålegges slikt ansvar, men ikke arbeidsgiveren. Høringsinstansene bes særlig om å gi eventuelle synspunkter på om et eventuelt objektivt ansvar for arbeidsgiveren bør inkludere oppreisningserstatning, forutsatt at arbeidstakeren har utvist skyld.

Som det fremgår under punkt 2 ovenfor, vil skadeserstatningsloven § 3-6 om erstatning for ærekrenking kunne slå inn i tilfeller av korrupsjon. Imidlertid antar departementet at det kan oppstå mange andre ideelle skadevirkninger av korrupsjon enn ærekrenkelser. Blant annet kan det tenkes slike skadevirkninger dersom regelen gis virkning for korrupsjon der skaden oppstår i utlandet, jf. punkt 3.6. Et tenkt eksempel på skade av ikke-økonomisk art grunnet korrupsjon kan være følgende: Grunneiere, leietakere og beboere til et område eller en bygning blir tvangsflyttet mot full økonomisk erstatning for tapte verdier (ekspropriasjon). Senere kommer det for en dag at tiltaket i seg selv ikke ville blitt igangsatt eller berørt de aktuelle personer, uten at bestemte tjenestemenn var bestukket av representanter for en utbyggerinteresse. Selv om tiltaket blir reversert eller de berørte har fått full økonomisk erstatning (for eksempel ved ekspropriasjon), kan korrupsjonen ha medført en personlig krenkelse eller et velferdstap. Dette vil kunne begrunne at oppreisningserstatning ytes.

Oppreisningsbestemmelsen i forslaget til ny § 1-6 nr. 2 annet punktum krever at ansvarsvilkårene i nr. 1 første og annet punktum er innfridd. Forslaget stiller altså ikke opp et strengere skyldkrav enn for å få dekket et økonomisk tap. Den primært ansvarlige eller arbeidsgiveren vil ikke bli ansvarlig uten at arbeidstakeren har gjort en feil (korrupsjonen eller medvirkningen til denne) og svarer for dette pga. forsett eller uaktsomhet.

Begrensningen til personlige krenkelser eller velferdstap for fysiske personer går naturlig inn i tradisjonen fra andre lover med liknende bestemmelser. Dette gir et direktekrav mot den som svarer for korrupsjonen fra den som er blitt utsatt for krenkelser eller velferdstap, også der en tredjeperson har utført selve den skadevoldende eller krenkende handlingen. ”Personlige krenkelser eller velferdstap” kan være ulikeartede hendelser og forhold, for eksempel ærekrenkelser, former for motarbeiding som har gitt en personlig belastning, tvangsflytting av eiendomsbesittere, leietakere eller beboere av et område eller en bygning, påføring av psykiske belastninger mv., alt etter forholdene knyttet til korrupsjonen i det enkelte tilfelle.

Til sist vil departementet nevne at forslaget til en erstatningsbestemmelse om korrupsjon også kan tenkes å få anvendelse for skade som korrupsjonen volder for ansatte i en virksomhet, dersom disse ikke er medskyldige i korrupsjonen. Det kan i forbindelse med avdekking av korrupsjon oppstå skade som rammer uskyldige ansatte, for eksempel ansatte som legalt varsler overordnede, politiet, offentlige tilsynsmyndigheter eller offentligheten om korrupsjon eller mistanke om korrupsjon. Forslaget til ny § 1-6 åpner også for at varsleren kan kreve erstatning fra den ansvarlige eller arbeidsgiveren, for økonomisk tap eller for ikke-økonomisk tap, så sant vilkårene i § 1-6 er innfridd. Hvis varsleren blir usaklig oppsagt, kan arbeidsmiljøloven 17. juni 2005 nr. 62 § 15-12 annet ledd gi grunnlag for erstatningskrav mot varslerens arbeidsgiver. I enkelte tilfeller kan derfor forslaget til ny § 1-6 overlappe arbeidsmiljøloven § 15-12 annet ledd.

3.4.2 Andre lovbestemmelser om oppreisning

Ved vurderingen av om oppreisningserstatning for korrupsjon bør innføres, og hvem som i tilfelle bør hefte for erstatningen, kan det ha interesse å se nærmere på hvilke andre bestemmelser om oppreisningserstatning som finnes i lovverket. Ulike bestemmelser om dette er etter hvert innført på flere lovområder, og det har de senere år vært innført flere kasuistiske oppreisningsregler.

Det finnes flere eksempler på at staten, en arbeidsgiver eller andre med liknende tilknytning til den som forøver en krenkelse, må svare for oppreisningserstatning på objektivt grunnlag. Nedenfor finnes en oversikt og rangering av ulike bestemmelser om oppreisningserstatning. Først nevnes de ansvarsgrunnlag som holder andre enn krenkeren ansvarlig på objektivt grunnlag, eller som holder noen ansvarlig på rent objektivt grunnlag for egne feil. Til sist nevnes ansvarsgrunnlag som krever subjektiv skyld og bare holder krenkeren selv ansvarlig.

Oppreisningserstatning fra staten for varetektsfengsling, pågripelse og soning av straff ytes ved innstilling av strafforfølgningen eller ved frifinnelse. Ansvarsgrunnlaget er etter straffeprosessloven § 447 rent objektivt. Erstatning ytes uavhengig av om noen av statens tjenestemenn i det hele har gjort noen feil. Dette er den mest vidtgående oppreisningsbestemmelsen, men gjelder tilfeller der enkeltpersoner har vært utsatt for statens mest inngripende virkemidler.

Arbeidsmiljøloven 2005 § 15-12 annet ledd om rimelighetsbasert erstatning ved usaklig oppsigelse stiller ikke opp krav om skyld, hverken for arbeidsgiveren selv eller for eventuelle ansatte som har opptrådt i oppsigelsessaken på arbeidsgiverens side. Når arbeidssøker eller arbeidstaker er forskjellsbehandlet av arbeidsgiveren eller noen som handler for denne, gir også likestillingsloven § 17 første ledd krav på bl.a. rimelighetsbasert oppreisningserstatning ”uten hensyn til arbeidsgiverens skyld”.

Den nye lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) gir etter § 14 første ledd ved visse lovbrudd oppreisningserstatning, hvis den ansvarlige har opptrådt ”forsettlig eller uaktsomt”. I arbeidsforhold gjelder dette etter annet ledd ”uten hensyn til arbeidsgivers skyld”. I arbeidsforhold gjelder altså det samme strenge oppreisningsansvaret for arbeidsgiver som i arbeidsmiljøloven 2005 § 15-12. Utenfor arbeidsforhold er derimot ansvaret bare rettet mot krenkeren selv, og da med krav om skyld i form av forsett eller uaktsomhet.

Utkastet i NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet til ny lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) § 16 gir adgang til å pålegge for den som ”forsettlig eller grovt uaktsomt” har gjort visse lovbrudd å betale oppreisning, jf. første ledd. Etter annet ledd foreslås at dette i arbeidsforhold skal gjelde ”uten hensyn til arbeidsgivers skyld”. Et mindretall går imot annet ledd. Et annet mindretall foreslår at skyldkravet i første ledd blir ”forsettlig eller uaktsomt”. Reglene som foreslås her er altså på linje med reglene i den allerede nevnte diskrimineringsloven, men med visse dissenser.

Bestemmelsene om oppreisning for ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred etter skadeserstatningsloven § 3-6 retter seg mot både krenkeren selv, jf. første ledd, og mot eieren eller utgiveren av trykt skrift hvis ærekrenkelsen er formidlet i skriftet, samt mot kringkastingsselskap for sending i kringkasting, jf. annet ledd. For krenkeren selv krever bestemmelsen at det er utvist ”uaktsomhet” eller at vilkårene for straff er tilstede. Hvis krenkeren selv kan holdes ansvarlig, kan også de nevnte eiere, utvivere mv. holdes ansvarlig på objektivt grunnlag, altså uten krav til egen skyld.

Hovedregelen om oppreisning for personskade i skadeserstatningsloven § 3-5 gjelder for den som ”forsettlig eller grovt aktløst” har voldt skade mv. Ansvarsgrunnlaget retter seg her bare mot krenkeren selv. Her kan tilføyes at tendensen i rettspraksis etter skadeserstatningsloven § 3-5 er at skyldmomentet – preventive og pønale betraktninger ‑ er kommet mer i bakgrunnen ved vurderingen av om erstatning bør gis og ved utmålingen, selv om kravet til opptreden som er ”forsettlig eller grovt aktløst” er et minstekrav som må oppfylles, jf. Rt. 2005 side 104 og Rt. 1999 side 1363. Fokus er rettet mot at oppreisning først og fremst skal kompensere for den krenkelse som er påført, se særlig side 108-109 og 1378-1379 i de to dommer.

Ved påføring av fysisk skade etter skadeserstatningsloven § 3-5 er det lett å se for seg ”uhellsliknende” overtredelser i form av simpel uaktsom skadepåføring, og som ikke bør føre med seg spørsmål om oppreisningserstatning. En liknende mellomkategori er det vanskelig å se for seg ved korrupsjon. I lys av den øvrige rettsutvikling og av at regelen om ikke-økonomisk tap etter forslaget § 1-6 nr. 2 annet punktum er en ”kan”-regel, legger forslaget til grunn samme skyldkrav som for dekning av økonomisk tap etter forslaget til § 1-6. Å skille skarpt mellom grov og simpel uaktsomhet synes i lys av rettsutviklingen ikke naturlig i denne sammenheng.

I arbeidsforhold er det etter forslaget til ny § 1-6 tilstrekkelig at skylden er utvist av arbeidstakeren. I tilfelle slik skyld på arbeidstakeren foreligger, hefter arbeidsgiveren ved siden av på et objektivt grunnlag. En sammenlikning med oppreisningsreglene i lovgivningen for øvrig taler etter departementets vurdering hverken for eller mot å la arbeidsgiveren svare for oppreisningserstatning i korrupsjonstilfellene på et slikt objektivt grunnlag. Løsningene varierer fra lov til lov, uten at det er lett å se noen klar linje eller helhetlig begrunnelse for variasjonene.

Departementet vil imidlertid fremholde at ansvaret for arbeidsgiveren i forslaget til ny § 1-6 prinsipielt ligger på linje med ansvaret for eier, utgiver av trykt skrift og for kringkastingsselskap etter skadeserstatningsloven § 3-6. Det innebærer at ansvaret for arbeidsgiveren som ligger i forslaget til ny § 1-6 er mindre strengt enn det arbeidsgiveransvaret for oppreisningserstatning som følger av arbeidsmiljøloven, diskrimineringsloven og forslaget til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov, siden de tre sistnevnte ikke krever subjektiv skyld hverken på arbeidstakerens eller arbeidsgiverens hånd for å holde arbeidsgiveren ansvarlig.

3.5 Hva som regnes som korrupsjon

Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon definerer korrupsjon i artikkel 2, som det fremgår under punkt 2 foran. Et siktemål med en erstatningsrettslig bestemmelse om korrupsjon er å dekke de tilfellene konvensjonen omfatter.

Imidlertid kan det også reises spørsmål om erstatningsbestemmelsen bør gå lenger enn konvensjonen. Den norske straffelovens nye bestemmelser om korrupsjon og påvirkningshandel, som ble innført i straffeloven §§ 276 a og 276 c ved lov 4. juli 2003 nr. 79, dekker flere forhold enn den sivilrettslige konvensjonens korrupsjonsdefinisjon. Flere grunner kan tale for å la en erstatningsbestemmelse omfatte de samme objektive forhold som straffelovsbestemmelsene om korrupsjon og påvirkningshandel dekker. Ved disse bestemmelsene har Stortinget tatt stilling til hva som bør anses som rettsstridige forhold av denne karakter som lovgivningen bør motvirke. Det kan være unaturlig å la en særlig erstatningsbestemmelse om samme tema ha en snevrere avgrensning. Den som lider tap grunnet et korrupsjonsmessig forhold som anses som objektivt rettsstridig i straffelovens forstand, bør kunne få dekket sitt tap dersom de erstatningsrettslige subjektive skyldkravene er oppfylt, hvis da ikke forholdene er slik at regler om skadelidtes medvirkning mv. konkret tilsier et annet resultat.

Også praktiske grunner taler for en lik avgrensing: Lovverket blir enklere, erstatningskravene blir lettere å behandle i samme prosess som straffesaken, og dessuten vil domstolenes rettslige avklaringer knyttet til straffesakene også bidra til å avklare vilkårene for erstatningsansvar. En grunnleggende forutsetning i både straffeloven og i den sivilrettslige konvensjonens definisjon er at det er tale om et "utilbørlig" forhold. Grensedragningen her forutsetter avveininger som trolig bør falle likt ut i strafferettslig og erstatningsrettslig sammenheng. Grensedragningen må forutsettes å bli nærmere avklart i fremtidig rettspraksis. For å legge opp til en enhetlig tilnærming til spørsmålene bør reglene, også i andre detaljer som gjelder reglenes objektive virkeområde, avstemmes best mulig.

Straffelovsdefinisjonene er slik utformet:

Etter straffeloven § 276 a første ledd straffes for "korrupsjon" den som "for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag, eller … gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag". Etter straffeloven § 276 c første ledd straffes for "påvirkningshandel" den som opptrer tilsvarende, men med krav om at dette skjer "for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag". Kravet (som ved "korrupsjon") om at dette skjer "i anledning av stilling, verv eller oppdrag", gjelder ikke hvis det er spørsmål om "påvirkningshandel". I begge paragrafers annet ledd er det presisert at "stilling, verv eller oppdrag i utlandet" også er omfattet av første ledd.

Både den sivilrettslige konvensjonen og straffeloven § 276 a retter seg mot både aktiv og passiv korrupsjon. Aktiv korrupsjon er det tale om når korrupsjonen består i å gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning av vedkommendes stilling, verv eller oppdrag. Passiv korrupsjon er når en person i anledning av en stilling, et verv eller et oppdrag krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en slik fordel. Straffeloven § 276 c retter seg mot både aktiv og passiv påvirkningshandel.

"Påvirkningshandel" som omfattes av straffeloven § 276 c faller utenfor korrupsjonsdefinisjonen i den sivilrettslige konvensjonens artikkel 2. Bestemmelsen om påvirkningshandel er inntatt i straffeloven med utgangspunkt i Europarådets strafferettslige konvensjon om korrupsjon (Criminal Law Convention om Corruption, Strasbourg, 27.01.1999) artikkel 12. Etter den strafferettslige konvensjonen er det påvirkningshandel hvor en person som tilhører beslutningstakerens politiske parti, familie eller omgangskrets, eller som av andre årsaker er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på beslutningstakeren, utnytter sin stilling til å kreve eller motta utilbørlige fordeler. Straffebudet mot påvirkningshandel retter seg etter Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) side 59 "mot utilbørlige fordeler som kreves, tilbys, gis eller mottas for å påvirke utføringen av en annens – altså en tredjepersons – stilling, verv eller oppdrag". Men hvis det er tale om en påvirkningsagent som mottar en utilbørlig fordel "i anledning av egen stilling, eventuelt eget verv eller oppdrag", faller det utenfor straffebestemmelsen om påvirkningshandel.

Departementets forslag til en erstatningsbestemmelse om korrupsjon omfatter også påvirkningshandel som omfattes av straffeloven § 276 c. Forslaget til ny § 1-6 nr. 3 første punktum er utformet slik at erstatningsbestemmelsen gjelder for "atferd som nevnt i straffeloven §§ 276 a og 276 c". Med "atferd som nevnt" siktes det til den objektive gjerningsbeskrivelsen, altså ikke til de subjektive straffbarhetsvilkårene. I forslaget til ny § 1-6 nr. 3 annet punktum fremgår også at det ikke har noen selvstendig betydning for den erstatningsrettslige vurderingen om noen er straffskyldige for de tilsvarende objektive forhold etter straffeloven §§ 276 a eller 276 c. Hvis for eksempel en person pga. sin sinnstilstand finnes strafferettslig utilregnelig og går fri fra straff, vil den erstatningsrettslige bedømmelsen stå på egne ben og skje med utgangspunkt i skadeserstatningsloven ny § 1-6, jf. § 1-3.

Den sivilrettslige konvensjon om korrupsjon artikkel 2 regner som korrupsjon bare atferd som faktisk fordreier den rette utførelsen av en plikt eller atferd som kreves av mottakeren. Departementets forslag til ny § 1-6 gjelder når noen "har lidt skade som følge av korrupsjon". Departementet finner ikke grunn til å begrense erstatningsregelen slik at den bare skal gjelde når atferden som faller under straffeloven §§ 276 a eller 276 c faktisk har fordreiet, eller påvirket, den rette utførelsen av en plikt eller atferd. Det avgjørende for at spørsmålet om erstatningsansvar skal kunne komme på tale bør være om det faktisk foreligger slik atferd som objektivt sett rammes av straffeloven, og at denne atferden har ført til at det foreligger en skade. Normalt vil dette ha sammenheng nettopp med at den rette utførelsen av en plikt eller atferd er fordreiet eller påvirket.

Den som involverer seg i objektivt sett straffbar korrupsjon, må være forberedt på at dette kan føre til skader også før dette faktisk fordreier den rette utførelsen av en plikt eller atferd. For eksempel kan den korruptes arbeidsgiver eller medarbeidere påføres økonomisk eller ikke-økonomisk skade allerede ved at disse får grunn til mistanke om korrupsjonen. Mulige konsekvenser for varslere i virksomheten er nevnt foran under punkt 3.4.1. De ansvarlige for korrupsjonen må anses nærmest til å bære de tapene som kan oppstå. I forhold til arbeidsgiverens tap gjelder dette innenfor rammen av vurderingstemaet i skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 3, jf. forslaget til ny § 1-6 nr. 1 tredje punktum.

Dersom ny § 1-6 nr. 3 første punktum skulle gis en liknende avgrensning som den sivilrettslige konvensjons artikkel 2 når det gjelder kravet til fordreining av den korrekte atferd, kunne bestemmelsen for eksempel utformes slik:

"Med korrupsjon menes atferd som nevnt i straffeloven §§ 276 a og 276 c, som har påvirket den rette utførelsen av en plikt eller forventet atferd."

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om en slik begrensning bør tas med i paragrafen fremfor forslaget i punkt 5 nedenfor.

3.6 Korrupsjonen har tilknytning til utlandet

Straffeloven §§ 276 a og 276 c rammer forhold i utlandet, se begges annet ledd. Disse gjør det klart at med "stilling, verv eller oppdrag i første ledd menes også stilling, verv eller oppdrag i utlandet".

I erstatningsrettslig sammenheng må det legges til grunn at den ulovfestede hovedregelen for spørsmålet om norsk retts anvendelse i utlandet ‑ etter norsk internasjonal privatrett ‑ er at det avgjørende er om Norge kan anses som handlingsstedet. I så fall gjelder norsk rett. Foretas handlingen derimot i et annet land, vil etter hovedregelen dette andre landets rettstilstand være avgjørende for om handlingen er ulovlig, om den medfører ansvar og for eventuell utmåling av erstatning. Hvis skadevirkningen oppstår i et annet land enn landet for handlingsstedet, oppstår spørsmålet om virkningsstedets rett kan legges til grunn. Spørsmålet er ikke sikkert avklart i gjeldende rett.

Etter Justisdepartementets lovforslag til ny § 1-6 nr. 3 tredje punktum vil ansvaret gjelde også om korrupsjonen skjer i utlandet eller skaden oppstår i utlandet. I så fall vil ny § 1-6 komme til anvendelse dersom den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver hører hjemme i Norge.

Virkeområdet for norske erstatningsregler utvides og avklares ved dette. Dette gir best effekt til målsettingen bak konvensjonen, som er å motvirke korrupsjon også over landegrensene. Det kan ikke utelukkes at korrupsjon vil gi svært vesentlige skadevirkninger når den foretas slik at skaden oppstår i utlandet, for eksempel i land med dårlig offentlig sosialt og rettssikkerhetsmessig sikkerhetsnett for de skadelidte. Som eksempel kan nevnes tvangsflytting av bønder, landsbyfolk eller urbefolkning i forbindelse med utbyggingsprosjekter o.a. i utviklingsland. Hvis et norsk selskap skulle stå bak et slikt prosjekt og ved hjelp av korrupsjon får det gjennomført i strid med hensynet til de skadelidte, slår regelen inn.

Den alminnelige regel vil være at det er adgang til å saksøke fysiske og juridiske personer hjemmehørende i Norge for norske domstoler. Norske domstoler vil da legge til grunn reglene i forslaget til skadeserstatningsloven ny § 1-6 så langt dette følger av § 1-6 nr. 3 tredje punktum.

Den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver som hører hjemme i Norge, vil kunne saksøkes i den rettskrets hvor de har bopel eller sitt sete etter hovedreglene i tvistemålsloven § 18 og § 21, jf. tvisteloven 17.juni 2005 nr. 90 § 4-4. Av spesielle regler som kan komme til anvendelse, nevner departementet tvistemålsloven § 33. Etter denne kan flere skyldnere som er forpliktet i fellesskap etter forholdene saksøkes sammen i en rettskrets der en av dem har sitt alminnelige verneting, forutsatt at begge hører under norske domstolers domsmyndighet, jf. også den nye tvisteloven § 15-2. Innenfor Luganokonvensjonens geografiske virkeområde, jf. lov 8. januar 1993 nr. 21, er også utgangspunktet at personer saksøkes for domstolene i sin bostedsstat, jf. artikkel 2. Etter artikkel 6 nr. 1 kan en person som har bopel i en stat, og som er en av flere saksøkte, også saksøkes ved domstolene for det sted i samme stat hvor en annen av de saksøkte har bosted.

3.7 Kravet til årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forhold og skaden. Hva er for avledede, fjerne eller upåregnelige følger av korrupsjonen til å dekkes av ansvaret?

Lovteksten gjelder for "skade som følge av korrupsjon", jf. forslaget § 1-6 nr. 1 første punktum. Vanlig ulovfestet erstatningsrettslig årsakslære kommer til anvendelse når ansvarsspørsmålet skal vurderes, herunder adekvansreglene som avgrenser ansvaret mot for fjerne, avledede eller upåregnelige skadefølger. For det første innebærer dette at det må foreligge en faktisk årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forholdet (korrupsjonen) og den faktiske skaden (økonomisk tap eller personlig krenkelse eller velferdstap). For det andre innebærer dette at ansvaret må avgrenses mot for fjerne, avledede eller upåregnelige skadefølger.

Ved vurderingen av årsaks- og avgrensingsspørsmålene, må man ta hensyn til de særlige forhold knyttet til korrupsjon. Ansvaret bør ikke ut fra adekvansbetraktninger trekkes for snevert. Korrupsjon motvirkes av lovgivningen for å forebygge et vidt spekter av skadevirkninger, også til dels avledede skadevirkninger. Den som begår korrupsjon må påregne at skadevirkningene kan ramme flere enn og videre enn det han selv har i sikte og overskuer. Selv for nokså avledede følger av korrupsjonen må den ansvarlige ut fra disse betraktninger regnes som nærmere til å bære det økonomiske tapet enn den skadelidte, eller som ansvarlig for ikke-økonomisk tap.

Når skader oppstår som følge av at en offentlig tjenestehandling er blitt påvirket, vil departementet særlig fremholde følgende: Normal saksbehandling som følger saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven tar sikte på å skaffe kjennskap til, belyse eller vurdere ulike mulige konsekvenser av et vedtak eller en disposisjon. Ved en adekvansvurdering bør slike konsekvenser som kunne vært trukket inn ved normal saksbehandling generelt ikke anses som upåregnelige, avledede eller fjerne skadefølger i forhold til ansvaret for korrupsjon etter forslaget til ny skadeserstatningslov § 1-6. Departementet forutsetter ut fra dette at den som påvirker det offentliges disposisjoner ved korrupsjon (eller strafferettslig påvirkningshandel) ‑ enten det gjelder f. eks. den som bestikker en offentlig tjenestemann, den korrupte offentlige tjenestemann selv eller andre ‑ i slike situasjoner skal bli holdt ansvarlig også for skadefølger som vedkommende personlig ikke tenkte på, innså eller i det hele var i stand til å få kjennskap til på egen hånd. Dersom en skadefølge faktisk er å regne som voldt av korrupsjonen, må en eventuell begrensning i ansvaret forutsettes i slike tilfeller eventuelt bare å følge av reglene om skadelidtes medvirkning og lempning.

I tilfeller der den skadelidte har et erstatningskrav mot den som ved forsett eller uaktsomhet svarer for korrupsjonen eller for medvirkning til korrupsjonen, vil erstatning "også" kunne kreves fra den ansvarliges arbeidsgiver, jf. forslaget til ny § 1-6 nr. 1 annet punktum. Adekvansvurderingen blir etter forslaget altså ikke mildere i forhold til arbeidsgiveren.

3.8 Bevisvurderingen

Departementet foreslår ikke særlige regler om bevisvurderingen som knytter seg til de ulike erstatningsvilkårene eller utmålingen av erstatningen. Departementet vil imidlertid omtale en situasjon som oppstår hvis korrupsjonen har skjedd for å påvirke et forvaltningsvedtak som er basert på utøvelse av fritt skjønn, og dette vedtaket blir fattet før korrupsjonen blir avdekket. Hvis vedtaket kan være påvirket av korrupsjonen, kan vedtaket bli å regne som ugyldig. Det kan likevel være vanskelig å vurdere om vedtaket ville blitt det samme eller en annen uten korrupsjonen.

Erstatningsansvar for økonomisk tap vil først oppstå om det etter en konkret bevisvurdering blir lagt til grunn at korrupsjonen faktisk har ført til at det er lidt et økonomisk tap. Det er her ikke tilstrekkelig at korrupsjonen kan ha ført til økonomisk tap. Hvis for eksempel en søknad er avslått, og avslaget er ugyldig pga. korrupsjonen, er det likevel ikke gitt at søknaden ville blitt innvilget om korrupsjonen ikke hadde foreligget, sml. Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 7. utgave 2003 side 448. I erstatningsrettslig sammenheng vil her det mest sannsynlige årsaksforhold bli avgjørende for erstatningssakens utfall. Imidlertid må etter departementets vurdering det riktige i tilfeller der korrupsjon kan ha påvirket et vedtak ‑ slik at dette er ugyldig ‑ være at usikkerhet knyttet til bedømmelsen av årsakssammenheng etter forholdene bør gå ut over den som svarer for korrupsjonen, herunder det offentlige som eventuell ansvarlig arbeidsgiver, sml. Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 2. utgave 2002 side 512-515. Imidlertid vil forvaltningens eventuelle vurdering av erstatningssøkerens sak etter at (det første) vedtaket ble ansett ugyldig, også kunne bidra til å belyse hvordan en korrekt behandling ville skjedd uten at korrupsjonen hadde vært inne i bildet.

4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Økonomiske og administrative konsekvenser er knyttet til lovforslaget i den utstrekning det utvider gjeldende erstatningsregler, og i den grad det avklarer gjeldende erstatningsregler. Avklarende regler virker ressursbesparende når saker kommer opp, men kan gjøre at flere saker kommer opp.

Utvidelsen av gjeldende rett er som sagt under punkt 3.1 foran knyttet først og fremst til forslaget § 1-6 nr. 1 annet punktum om et objektivt arbeidsgiveransvar, til § 1-6 nr. 2 annet punktum om et oppreisningsansvar, og til ansvaret knyttet til korrupsjon med tilknytning til utlandet. Ved vurderingen av arbeidsgiveransvarets virkninger må det tas i betraktning at dette for en del bare overlapper ansvar som kan følge av allerede gjeldende rett, dvs. erstatningsansvar knyttet til kontraktsforhold, erstatningsansvar for organets egen skyld og det offentliges erstatningsansvar knyttet til ugyldige forvaltningsvedtak. Etter forholdene vil et erstatningsansvar direkte på grunnlag av § 1-6 være enklere å vurdere, også der en ansvarspåstand på annet grunnlag kunne ført frem.

Ved vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser er det avgjørende hvilke følger reglene vil ha sammenliknet med en situasjon der reglene ikke vedtas. Når det gjelder korrupsjon, har man lite av nøyaktig kunnskap om dagens faktiske situasjon. Ut fra forholdene i sammenliknbare økonomier kan det være grunn til å tro at det med tilknytning til Norge skjer mer korrupsjon enn det som avdekkes. Når man har begrenset kjennskap til dagens faktiske situasjon, lar det seg ikke gjøre å forutsi særlig presist hvor mye korrupsjon man vil ha i fremtiden, eller hvor mye av dette som kan bli avdekket.

Hvilken virkning en eventuell erstatningsbestemmelse vil ha for omfanget av korrupsjon i fremtiden, er usikkert. Et formål med å utvide erstatningsansvaret og avklare rettstilstanden bedre er likevel å bidra til en forebyggende effekt, sammen med strafferettens regler.

Hvis man holder seg til de tilfeller som avdekkes i fremtiden, vil forslaget ha den virkning at korrupsjonen vil få større økonomiske konsekvenser for de ansvarlige og deres eventuelle arbeidsgivere. Kostnadene knyttet til korrupsjon vil i større grad kunne bli veltet over fra de skadelidte til de ansvarlige for korrupsjonen og deres eventuelle arbeidsgivere. Omfanget av disse virkningene avhenger som sagt av omfanget av korrupsjonen i fremtiden og hvor mye som blir avdekket. De skadelidte kan være både enkeltpersoner, virksomheter og offentlige organer, både i og utenfor Norge.

Det er lite trolig at bestemmelsen vil få administrative konsekvenser for det offentlige, bortsett fra der det offentlige som arbeidsgiver må behandle krav som settes frem. For domstolene og påtalemyndigheten må det antas at kravene, uten vesentlige administrative merkostnader, kan behandles sammen med de tilknyttede straffesakene i saker som gjelder straffeloven §§ 276 a og 276 c. For øvrig er det vanskelig å vurdere følger for domstolene, siden dette avhenger av hvor mange saker som løses utenrettslig, ved rettsmegling osv. Det er ikke grunn til å anta at en ny § 1-6 i skadeserstatningsloven vil få en slik betydning for domstolene at det kan påvirke domstolenes budsjettrammer.

De mest kompliserte sakene kan trolig bli saker der det kreves erstatning for korrupsjon utført i utlandet eller med skadevirkninger i utlandet. Om eller i hvilket omfang slike saker kan komme opp er det imidlertid ikke mulig å si noe nærmere om. Dette avhenger av en rekke faktiske omstendigheter som det er vanskelig å si noe sikkert om i dag. Usikkerheten som knytter seg til en slik utvidelse av gjeldende norsk rett som det er tale om her, kan etter Justisdepartementets vurdering forsvares ut fra de grunner som taler for utvidelsen. Også straffeloven §§ 276 a og 276 c er gitt anvendelse utenfor norsk område.

5 Lovutkast

Lov om endring av lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning

Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning ny § 1-6 skal lyde slik:

§ 1-6 (ansvar for skade voldt ved korrupsjon)

1. Den som har lidt skade som følge av korrupsjon, kan kreve erstatning fra den som med forsett eller uaktsomhet svarer for korrupsjonen eller for medvirkning til korrupsjonen. Erstatning kan også kreves fra den ansvarliges arbeidsgiver hvis korrupsjonen er skjedd i tilknytning til utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Lovens § 2-1 nr. 2 og nr. 3, § 2-2 og § 2-3 gjelder tilsvarende.

2. Erstatning skal dekke den skadelidtes økonomiske tap, jf. kapittel 3 og 4. Den ansvarlige og dennes arbeidsgiver kan også pålegges å gi en fysisk person slik erstatning som finnes rimelig for personlig krenkelse eller velferdstap som anses voldt ved korrupsjonen, uten vilkår om økonomisk tap.

3. Med korrupsjon menes atferd som nevnt i straffeloven §§ 276 a og 276 c. Dette gjelder uten hensyn til om noen er straffskyldig. Hører den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver hjemme i Norge, gjelder ansvaret også om korrupsjonen skjer i utlandet eller skaden oppstår i utlandet.