Høring - forskrifter til nytt kapittel 4a i finansieringsvirksomhetsloven om valutavirksomhet

Høringsinstanser

forskrifter til nytt kapittel 4a i finansieringsvirksomhetsloven om valutavirksomhet

Vedlagt følger et høringsnotat om utkast til ny forskrift om valutavirksomhet. Høringsnotatet er utarbeidet av Kredittilsynet og oversendt Finansdepartementet ved brev 13. oktober 2003. Høringsnotatet er vedlagt et utkast til forskrift om valutavirksomhet som foreslås fastsatt i medhold av bestemmelser i finansieringsvirksomhetsloven nytt kapittel 4a om valutavirksomhet.

Finansdepartementet ber om eventuelle merknader innen 3. desember 2003. Høringssvar bes sendt elektronisk til arkiv.postmottak@finans.dep.no.

Med hilsen

Gjenpart: Kredittilsynet

1. Innledning

Stortinget vedtok i juni 2003 å oppheve lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering. Loven er hjemmelsgrunnlaget for forskrift 27. juni 1990 nr. 595 om valutaregulering. Videre ble et nytt kapittel 4a”Valutavirksomhet” i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (”finansieringsvirksomhetsloven”) vedtatt. Lovvedtaket innebærer en viss utvidelse av adgangen til å drive valutavirksomhet (omsetning av valuta og betalingsformidling med utlandet) ved at også finansieringsforetak, jf. kapittel 3 i finansieringsvirksomhetsloven, kan drive slik virksomhet. Det er ikke bestemt noe ikrafttredelsestidspunkt for lovendringene. Nærmere omtale av lovendringene er gitt i Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) ”Om lov om endringer i sentralbankloven og finansieringsvirksomhetsloven og om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven”.

Kredittilsynet ble i brev datert 19. august 2003 fra Finansdepartementet anmodet om å vurdere behovet for hvilke forskrifter som bør fastsettes med hjemmel i nytt kapittel 4a i finansieringsvirksomhetsloven, og eventuelt utarbeide utkast til slike forskrifter som kan sendes på høring. Tilsynet har mottatt flere henvendelser fra enkeltpersoner og foretak som vurderer å etablere valutavirksomhet i.h.t den vedtatte lovendringen. Tilsynet vurderer derfor at det er behov for en slik forskriftsregulering. Vedlagt følger utkast til ny ”Forskrift om valutavirksomhet”, som høringsinstansene anmodes om å komme med kommentarer til.

Det foreslås at nytt kapittel 4a ”Valutavirksomhet” i finansieringsvirksomhetsloven med tilhørende ”Forskrift om valutavirksomhet” trer i kraft 1. januar 2004.

2. Merknader til enkeltbestemmelsene i utkast til ny ”Forskrift om valutamegling”.

§ 1. Definisjon av valutavirksomhet

Definisjonen av valutavirksomhet i forskriften er en henvisning til legaldefinisjonen av valutavirksomhet i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner ny § 4a-1 annet ledd.

Valutavirksomhet omfatter to typer virksomhet:

a. Omsetning (kjøp og salg) av valuta
b. Betalingsformidling med utlandet

Definisjonen av valutavirksomhet har et vidt anvendelsesområde. Det fremgår således av Ot.prp.nr 81 (2002-2003) s. 59 annen spalte:

”I høringsnotatet var det foreslått at bare ”forretningsmessig” omsetning av valuta skulle omfattes. Etter departementets syn bør all valutavekslingsvirksomhet omfattes uavhengig av om virksomheten kan betegnes som forretningsmessig eller ikke.

I virksomhetsbegrepet ligger imidlertid den begrensing at det må dreie seg om tjenester som ytes på forholdsvis regelmessig basis i forhold til andre.”

Definisjonen av ”Betalingsformidling med utlandet” skal i flg. Ot.prp.nr.81 (2002-2003) s. 64 ” tolkes vidt til å omfatte enhver overføring av betalingsmidler over landegrensene uavhengig av om formålet med overføringen er betaling for en vare eller tjeneste. Videre skal begrepet omfatte fysisk forsendelse av kontanter. Departementet opprettholder denne vurderingen, men vil foreslå en legaldefinisjon av begrepet i lovteksten. Det vises i den forbindelse til Finansnæringens Hovedorganisasjons forslag til lovtekst, som etter departementets vurdering synes å angi området for konsesjonsplikten på en hensiktsmessig måte. Etter forslaget vil både tradisjonelle betalingsoppdrag, hawalavirksomhet og fysisk forsendelse av kontanter omfattes, jf. Finansnæringens Hovedorganisasjons og Kredittilsynets høringsuttalelse om dette.

(---)

Formålet bak konsesjonsplikten er å regulere betalingsoverføringer som utføres på vegne av andre, uavhengig av om virksomheten kan betegnes som ”forretningsmessig” eller ikke.

(---)

Virksomhetsbegrepet skal tolkes vidt, men vil neppe omfatte betalingsformidling som bare skjer ved enkeltstående tilfelle.”

Se nærmere om unntak fra konsesjonsplikten regulert i forskriftens § 2 tredje ledd omtalt i det følgende.

§ 2. Foretak som kan drive valutavirksomhet

Forskriftens § 2 første ledd inneholder en uttømmende opplisting av hvilke foretak som kan drive valutavirksomhet. Slik virksomhet kan bare drives av følgende typer foretak:

1. Sparebanker og forretningsbanker.

2. Finansieringsforetak som er meddelt konsesjon etter finansieringsvirksomhetslovens kapittel 3. Det er denne gruppen foretak som i.h.t nytt kapittel 4a.”Valutavirksomhet” i finansieringsvirksomhetsloven innebærer en viss utvidelse av adgangen til å drive valutavirksomhet i f.h.t. gjeldende rett. Det fremgår av ny § 4a-2 i loven at finansieringsforetak også kan gis konsesjon til bare å drive valutavirksomhet. Det vises her til revidert § 3-16 tredje ledd (ikke trådt i kraft) i finansieringsvirksomhetsloven hvor det fremgår at det av vedtektene skal fremgå hva slags valutavirksomhet det enkelte foretak

skal kunne drive. Dersom finansieringsforetak, som er meddelt konsesjon før nytt kapittel 4a”Valutavirksomhet” trer i kraft, skal drive slik virksomhet må foretaket søke Kredittilsynet om å få godkjent vedtektsendring med nærmere angivelse hva slags valutavirksomhet foretaket ønsker å drive.

3. Punktet omfatter filial av kredittinstitusjon (bank og finansieringsforetak) innenfor EU/EØS-området. I.h.t. prinsippet om gjensidig anerkjennelse i det konsoliderte bankdirektivet (2000/12/EF) kan slik kredittinstitusjon med tillatelse og myndighetstilsyn i hjemlandet etablere filial i Norge. Det vises her til vedlegget til bankdirektivet, som definerer virkeområdet for prinsippet for gjensidig anerkjennelse. Det fremgår av vedleggets punkt 7 b) at ”Transaksjoner for institusjonenes egen regning eller for kundens regning i: ”valuta” omfattes av prinsippet.

4. Punktet omfatter filial eller foretak registrert i Norge av utenlandsk kredittinstitusjon (bank og finansieringsforetak) med hovedsete i stat utenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, og med tillatelse fra norske myndigheter til å drive finansieringsvirksomhet her i riket. Punkt 4 omfatter således finansielle tjenesteytere med hovedsete i land utenfor EU/EØS-området, som vil etablere slik virksomhet i Norge. Denne etableringsadgangen er en implementering av GATS/WTO samarbeidet i norsk rett, jf. Ot.prp. nr. 45 (1995-96).

Ny § 4a-3 i finansieringsvirksomhetsloven viser til at lovens § 3-4 kommer til anvendelse på utenlandske foretak som driver valutavirksomhet i Norge. § 3-4 inneholder krav om at utenlandske foretak må ha tillatelse fra norske myndigheter for å drive slik virksomhet som filial eller datterselskap i Norge. En forutsetning for slik tillatelse er at institusjonen har konsesjon i sitt hjemland til å drive tilsvarende virksomhet, og er underlagt betryggende tilsyn der. Det skal også i forbindelse med filialetablering være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i institusjonens hjemland og Kredittilsynet.

Forretningsbanklovens § 8, 2-4 ledd og sparebanklovens § 3, 4-6 ledd inneholder også tilsvarende regulering (filialetablering) for banker etablert utenfor EU/EØS-området.

Det fremgår av § 3-4 at ”Kongen kan gi utenlandsk finansinstitusjon tillatelse til å drive virksomhet i Norge som finansieringsforetak gjennom filial eller foretak registrert i Norge”.

Begrepet ”finansinstitusjon” omfatter i tillegg til kredittinstitusjon (bank og finansieringsforetak) også forsikringsselskap. Finansieringsvirksomhetslovens § 4a-3 med henvisning til § 3-4 har derfor etter sin ordlyd et videre virkeområde enn henvisningen i § 4a-1 første ledd, som ikke omfatter forsikringsselskap (henvisningen til § 1-4 første ledd nr. 2, som omfatter forsikringsvirksomhet, er ikke inkludert her). En legger til grunn at en naturlig forståelse av regelverket innebærer at § 3-4 må tolkes innskrenkende slik at utenlandske forsikringsselskap ikke kan etablere filial eller datterselskap i Norge, som skal drive valutavirksomhet.

Forskriftens § 2 annet ledd innebærer at selve valutavirksomheten, dvs. primærvirksomheten, bare kan drives for regning og risiko av den juridiske enheten som innehar konsesjonen, herunder utenlandsk filial som omtalt ovenfor. Det er således ikke adgang for konsesjonsinnehaver til å inngå avtale om at valutavirksomheten kan drives av annen juridisk enhet, eksempelvis ved at det inngås franchiseavtaler eller andre lignende avtaleforhold. Videre innebærer forskriftsbestemmelsen at valutavirksomheten bare kan drives av konsesjonsinnehavers egne ansatte, eller innleid personale under kontroll- og instruksjonsmyndighet av foretakets ledelse. En grunnleggende forutsetning for å kunne drive valutavirksomhet er at ansatte, eller innleid arbeidskraft har fått en forsvarlig opplæring i regelverket med tiltak mot hvitvasking av utbytte og terrorfinansiering.

Videre fremgår det av § 2 annet ledd at primærvirksomheten ikke kan utkontrakteres til andre foretak og personer. Konsesjonsinnehaver kan eksempelvis ikke etablere et agentnett for veksling og betalingsformidling i kiosker, dagligvareforretninger eller lignende.

Beskrankningen i utkontraktering av primærvirksomheten er imidlertid ikke til hinder for at foretak, som driver valutavirksomhet, eksempelvis utkontrakterer økonomi- og EDB-funksjoner. Alminnelige ulovfestede prinsipper og vilkår for utkontraktering, som eksempelvis fremgår av NOU 2001: 23 ”Finansforetakenes virksomhet” kapittel 5 s. 28-30 ”Bortsetting (outsourcing) av tjenester”, vil gjelde i slike tilfelle.

Forbudet mot slik utkontraktering er heller ikke til hinder for at eksempelvis hoteller og reisebyråer kan veksle mindre beløp valuta for å betjene sine kunder. Slik virksomhet må også skje i samsvar med alminnelige ulovfestede prinsipper for utkontraktering, se avsnitt ovenfor.

Det vises her til omtale i Ot.prp.nr.81 (2002-2003) s. 56 og s. 57.

§ 2 tredje ledd fastsetter at Kredittilsynet ved enkeltvedtak kan gjøre unntak fra reglene i første ledd. Det innebærer at personer og foretak etter nærmere vedtak av Kredittilsynet kan drive valutavirksomhet uten å ha slik konsesjon som fremgår av § 2 første ledd nr. 1-4. Det fremgår følgende av lovforarbeidene – Ot.prp.nr. 81 (2002-2003) s. 59 annen spalte - vedrørende slike unntak fra konsesjonsplikten:

”I samsvar med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet at det skal kunne gjøres unntak fra konsesjonsplikten i forskrift eller ved enkeltvedtak. Dispensasjonsadgangen vil kunne være aktuell å benytte i forhold til virksomhet av ubetydelig omfang.”

Det fremgår videre av s. 64 annen spalte:

”I likhet med det som foreslås for valutavekslingsvirksomhet, foreslår departementet en hjemmel til å gjøre unntak fra konsesjonsplikten ved enkeltvedtak eller forskrift. Etter departementets foreløpige vurdering vil det bl.a. kunne være aktuelt å gi en forskrift som unntar foretak som driver postformidling (aktuelt for bl.a.Posten og DHL) fra konsesjonsplikt ved betalingsformidling, forutsatt at hensynene bak konsesjonsplikten vil kunne ivaretas på annen betryggende måte. I den anledning vil en slik registreringsordning som Kredittilsynet omtaler i sin høringsuttalelse kunne være en mulig løsning. Det er imidlertid spørsmål som eventuelt må utredes nærmere.”

For å vinne erfaringer med valutavirksomhet og reguleringen av den foreslås det i første omgang at Kredittilsynet ved enkeltvedtak kan gjøre unntak fra konsesjonsplikten i § 2 første ledd nr. 1-4. Det kan senere være aktuelt å fastsette en forskriftsbestemmelse som generelt gjør unntak for slik virksomhet. Som det fremgår av lovforarbeidene, er unntakshjemmelen særlig ment å omfatte virksomheter som Posten Norge AS ”Verdibrev”, andre nasjonale og internasjonale postoperatører og spedisjonsfirmaer som eksempelvis DHL, TNT, TollPost og Danzas, som utfører fysiske penge- og verdiforsendelser, og hvis virksomhet i utgangspunktet omfattes av virkeområdet for ”Forskrift om valutavirksomhet”. Det vil ikke være aktuelt å gi slik dispensasjon for alternative og uformelle overføringssystemer for penger, eksempelvis Hawala (Hawala er en betegnelse på visse internasjonale nettverk for overføring av penger utenfor de ordinære banksystemene). Det følger av Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) s. 60 annen spalte at det er ”klare indikasjoner på at Hawala-nettverk har vært benyttet som kanaler for overføring av penger til bruk i planlegging og gjennomføring av terrorhandlinger samt for å hvitvaske utbytte fra straffbare handlinger.”

Bankenes BetalingsSentral har overtatt Postgiro, og vi har et samordnet girosystem i Norge.

Med den bakgrunn synes det ikke nå å være behov for å unnta Posten Norge AS, eller andre postoperatører som kan meddeles konsesjon i.h.t. lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven) fra reglene i forskriftens § 2 første ledd.

Som det fremgår av lovforarbeidene ovenfor, er et grunnleggende vilkår for å gjøre slike unntak ”at hensynene bak konsesjonsplikten vil kunne ivaretas på annen betryggende måte.”

For at unntak fra valutaforskriften skal være betryggende legges det til grunn at ”unntaksforetakene” normalt bør være omfattet av hvitvaskingsregelverket, herunder krav til legitimasjonskontroll og rapporteringsplikt for mistenkelige transaksjoner. Det vises til lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven) § 4 nr. 4, som fastslår at ”Foretak og personer som driver virksomhet som består i overføring av penger og pengefordringer”, omfattes av hvitvaskingsregelverket. Det antas at denne bestemmelsen i hvitvaskingsloven omfatter de praktisk viktigste unntakstilfelle fra forskriften, og således gjør slike unntak fra forskriften betryggende. Se nærmere omtale av hvitvaskingsloven nedenfor under § 4.

§ 3. Rettslig regulering av finansieringsforetak som bare driver valutavirksomhet.

Forskriftens § 3 innebærer at finansieringsvirksomhetslovens regulering i utgangspunktet kommer til anvendelse på finansieringsforetak, som bare driver valutavirksomhet. Det vises her til Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) s. 59 annen spalte og s. 60 første spalte:

”For virksomhet som omfattes av konsesjonsplikten vil finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser i utgangspunktet gjelde fullt ut.

( --- )

Det vises særlig til at eierbegrensningsreglene er foreslått erstattet med eierkontrollregler, som bl.a. har til formål å sikre egnede eiere av finansinstitusjoner, jf. nærmere omtale i den nylig framlagte odelstingsproposisjonen om dette. Etter departementets syn bør også finansieringsforetak som bare yter valutavirksomhet, være omfattet av eierkontrollreglene, bl.a. med tanke på den fare det ligger i at slike foretak skal kunne benyttes i hvitvaskingsoperasjoner. Videre bør slike foretak være underlagt kapitalregler mv. Det vises til at kapitalreglene åpner for at det kan settes lavere kapitalkrav til foretak som bare yter et begrenset tjenestetilbud, jf. også Kredittilsynets høringsuttalelse om dette.”

Forskriftens § 3 første ledd fastsetter at ” Kredittilsynet kan samtykke i at et finansieringsforetak, som bare driver valutavirksomhet, kan stiftes med mindre aksjekapital enn et beløp i norske kroner som svarer til 5 millioner euro, men ikke lavere enn et beløp i norske kroner som svarer til 1 million euro.” Det vises her til Kredittilsynets høringsuttalelse av 20. februar 2003 vedrørende ”Høringsnotat om endringer i sentralbankloven og opphevelse av valutaloven og penge- og kredittreguleringsloven” hvor det fremgår følgende på s. 5 vedrørende dette punktet:

”Videre vises det til kravet til ansvarlig kapital, minimum 5 mill. euro, dog med adgang til dispensasjon ned til 1 mil euro. Denne dispensasjonsadgangen er nettopp forutsatt benyttet for foretak med et begrenset tjenestetilbud, eller som yter tjenester i et geografisk avgrenset område.

( --- )

Kredittilsynet legger her til grunn at det vil foreligge en meget begrenset økonomisk risiko for finansieringsforetak som kun driver med omsetning av valuta. I praksis vil det være den valutarisiko foretakene eksponeres for og i noen grad operasjonell risiko som her veier tyngst. Det vil således i.h.t de allerede gjeldende regler i finansieringsvirksomhetslovens § 3-5 kunne være grunnlag for å lempe på kravet til 5 millioner euro i ansvarlig kapital. I følge den praksis som har nedfelt seg vil disse foretakene gis dispensasjon ned til minstekravet på 1 million euro. Selv om disse foretakene vil kunne drives forsvarlig med andre og lempeligere krav til minstekapital enn andre finansieringsforetak, vil det ikke være aktuelt å tillate slike foretak drevet uten annet krav til egenkapital enn det som følger av aksjeselskapslovgivningen.”

§ 3 annet ledd fastsetter at Kredittilsynet for finansieringsforetak, som bare driver valutavirksomhet, ved enkeltvedtak kan gjøre unntak fra reglene i kapittel 3 ”Finansieringsforetak” i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. Som det fremgår ovenfor er utgangspunktet at finansieringsvirksomhetslovens regulering også gjelder for slike foretak. Unntaksbestemmelsen er således ikke forutsatt benyttet til å gjøre vesentlige og omfattende unntak fra bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven. Det kan derfor bare være aktuelt å gjøre unntak for enkelte bestemmelser, eksempelvis § 3-10 som fastsetter krav om representantskap med minst tolv medlemmer. Dersom erfaringene skulle tilsi det, og det foreligger ”særlige tilfelle” kan Finansdepartementet gjøre unntak fra finansieringsvirksomhetslovens øvrige regulering med hjemmel i lovens § 1-3 annet ledd.

§ 4. Hvitvaskingstiltak

Hvitvaskingsloven er vedtatt av Stortinget. Ikrafttredelsestidspunktet er ikke bestemt. Hvitvaskingsforskriften har vært på høring og vil ventelig tre i kraft samtidig med hvitvaskingsloven. Tiltak for å motvirke hvitvasking av utbytte og terrorfinansiering er helt sentrale lovtiltak for å bidra til en forsvarlig og betryggende valutavirksomhet. Selv om hvitvaskingsloven vil gjelde fult ut og uavhengig av en slik henvisning til loven, som fremgår av forskriftens § 4, anses det likevel naturlig og hensiktsmessig med en slik eksplisitt henvisning.

§ 5. Ikrafttredelse

Det foreslås at de omtalte lovendringer, og ”Forskrift om valutavirksomhet” tidligst kan tre i kraft 1. januar 2004.

Forskrift om valutavirksomhet

Fastsatt av Finansdepartementet xxx med hjemmel i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 4a-1 tredje og fjerde ledd

§ 1. Definisjon av valutavirksomhet

Valutavirksomhet i denne forskrift er virksomhet som regulert i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 4a-1 annet ledd.

§ 2. Foretak som kan drive valutavirksomhet

Valutavirksomhet kan bare drives av

1. sparebanker og forretningsbanker,

2. finansieringsforetak som er meddelt konsesjon i.h.t lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet kapittel 3. Det kan meddeles konsesjon til foretak som bare driver valutavirksomhet. Det må fremgå av finansieringsforetakets vedtekter hva slags valutavirksomhet det enkelte foretak kan drive.

3. kredittinstitusjoner, herunder filial av slik institusjon etablert her i riket, som har hovedsete, er gitt tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon og er underlagt myndighetstilsyn i annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.

4. Foretak som er gitt tillatelse til å drive virksomhet i Norge etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 3-4.

Valutavirksomheten kan bare drives av foretaket som innehar konsesjonen.

Kredittilsynet kan ved enkeltvedtak gjøre unntak fra reglene i første ledd.

§ 3. Rettslig regulering av finansieringsforetak som bare driver valutavirksomhet

Kredittilsynet kan samtykke i at et finansieringsforetak, som bare driver valutavirksomhet, kan stiftes med mindre aksjekapital enn et beløp i norske kroner som svarer til 5 millioner euro, men ikke lavere enn et beløp i norske kroner som svarer til 1 million euro.

Kredittilsynet kan ved enkeltvedtak gjøre unntak fra reglene i kapittel 3 i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner for finansieringsforetak som bare driver valutavirksomhet.

§ 4. Hvitvaskingstiltak

Lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven) gjelder for all valutavirksomhet som omfattes av forskriften. Loven gjelder også for valutavirksomhet som er unntatt i.h.t § 2 tredje ledd.

§ 5. Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2004.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Justisdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdselsdepartementet

Bedriftsforbundet
Datatilsynet
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbrukerrådet
Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon
Konkurransetilsynet
Landsorganisasjonen i Norge
Likestillingsombudet
Norges Bank
Næringslivets Hovedorganisasjon
Politidirektoratet
Skattedirektoratet
Sparebankforeningen i Norge
Statistisk sentralbyrå
Toll- og avgiftsdirektoratet
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund

Danzas ASG Eurocargo AS
DHL Ekspress
Posten Norge AS
TNT Norge AS
Tollpost Globe AS