Forslag om å unnta verdipapirforetak med konsesjon BARE etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 5 fra forskriften om store engasjementer

Forslag om å unnta verdipapirforetak med konsesjon BARE etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 5 fra forskriften om store engasjementer

Kredittilsynet har utarbeidet forslag til endring av forskrift 23. april 1997 nr. 376 om tilsyn og kontroll med kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer (forskriften om store engasjementer). Kredittilsynets forslag innebærer å unnta verdipapirforetak med konsesjon bare etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 5 fra forskriften om store engasjementer.

Kredittilsynets vurderinger og forslag til endring av forskriften om store engasjementer presenteres i vedlagte høringsnotat datert 25. april 2003.

En endring av forskriften om store engasjementer i tråd med Kredittilsynets forslag vil nødvendiggjøre en samtidig endring av forskrift 10. desember 1997 nr. 1388 om rapportering av kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer.

Saken har vært behandlet i Kredittilsynets styre 19. februar 2003.

Etter fullmakt

HØRINGSNOTAT
Kredittilsynet, 25. april 2003.

FORSLAG OM Å UNNTA VERDIPAPIRFORETAK MED KONSESJON BARE ETTER VERDIPAPIRHANDEL­LOVEN § 1-2 FØRSTE LEDD NR. 5 (MARKEDSFØRINGSFORETAK) FRA FORSKRIFTEN OM STORE ENGASJEMENTER

1. Bakgrunn

Formålet med forskrift 23. april 1997 nr. 376 om tilsyn og kontroll med kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer (forskriften) er å bidra til å opprettholde den finansielle stabiliteten og å redusere sannsynligheten for systemproblemer som følge av svekket soliditet i norske kredittinstitusjoner og verdipapirforetak (institusjoner). Forskriften inneholder bestemmelser som begrenser størrelsen på institusjonenes engasjementer med kunder i forhold til institusjonenes ansvarlige kapital og anslått kredittrisiko for de ulike typer engasjementer. Forskriften er et virkemiddel for kontroll med institusjonenes soliditet gjennom regulering av deres engasjementer.

Per i dag gjelder forskriften for institusjoner som har tillatelse til å drive virksomhet her i riket etter lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker § 3 første ledd, lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker § 8 første ledd, lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansierings­virksomhet og finansinstitusjoner § 3-3 eller lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (vphl.) § 7-1. Således er også verdipapirforetak som bare har konsesjon til markedsføring av finansielle instrumenter (markedsføringsforetak), jfr. verdipapirhandel­­loven § 1-2 første ledd nr. 5, omfattet av forskriften.

Investeringstjenesten markedsføring av finansielle instrumenter kjennetegnes ved en henvendelse til et publikum, stort eller lite, som kan tenkes å ha interesse for det finansielle instrumentet foretaket har i oppdrag å markedsføre. Markedsføringen vil bestå i å formidle sin oppdragsgivers salgsinteresse, og å gi informasjon om og skape interesse for det finansielle instrumentet i det aktuelle markedet for instrumentet.

Med markedsføring menes spesifikk markedsføring for å fremme en salgsinteresse. Generell informasjon om verdipapirmarkedet omfattes ikke. Kredittilsynet har lagt til grunn at en ren angivelse av hvilke finansielle instrumenter (eksempelvis verdipapir­fonds­andeler) som formidles, ikke er tilstrekkelig salgsfremmende til at det kan sies å være markedsføring av finansielle instrumenter. Det er også lagt til grunn at formidling av andres markedsførings­budskap ikke omfattes av konsesjonsplikten. Dette medfører at aviser og nettsteder som fungerer som oppslagstavler, samt børsvirksomhet, ikke omfattes. Videre er teknisk bistand til markedsføring av finansielle instrumenter ikke underlagt konsesjonsplikt. Dette vil typisk omfatte trykkerier, VPS osv.

Ofte vil selve oppdraget fra selger gi gode holdepunkter for om det er tale om et markeds­førings­oppdrag eller om det dreier seg om mottak og formidling av ordre, eventuelt plassering av nyutstedte finansielle instrumenter. I praksis vil markedsføring som isolert investerings­tjeneste, det vil si hvor handel mellom kjøper og selger ikke kan sluttes utelukkende som følge av henvendelsen og mottatt informasjon, ytes overfor et marked med en viss bredde, eksempelvis ved bruk av medier som når en videre krets. Teoretisk kan det imidlertid tenkes at markedet for det finansielle instrumentet er så smalt at skillet mellom henvendelse til markedet og enkeltinvestorer blir svært vanskelig å trekke. I slike tilfeller vil antakelig kontakten fort bli av en slik karakter at handel mellom partene kan sluttes alene som følge av henvendelsen og informasjonen. Det er i realiteten først når henvendelsen rettes mot det potensielle markedet for det finansielle instrumentet, at virksomheten får karakter av markedsføring i motsetning til formidling av ordre, eventuelt plassering av nyutstedte verdipapirer.

Markedsføringsforetak vil ikke være deltakere i verdipapiroppgjørssystemer etter lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer mv.

Kredittilsynet foreslår å unnta markedsføringsforetak fra forskriften om store engasjementer.

2. Begrunnelse for forslaget om å unnta markedsføringsforetak fra forskriften

Både Kredittilsynet og institusjonene under tilsyn bruker ikke ubetydelige ressurser for at regelverket om store engasjementer skal etterleves. Tilegnelse og vedlikehold av kunnskap om regelverket om store engasjementer og den periodiske rapporteringen av slike er ressurs­krevende. Markedsføringsforetak er relativt små både med hensyn til antall ansatte og finansielle ressurser. Det å opprettholde et tilfredsstillende kunnskapsnivå om regelverket om store engasjementer er derfor en ikke uvesentlig byrde for markedsførings­foretakene. Videre bruker Kredittilsynet relativt mye ressurser på behandling av periodiske rapporteringer fra institusjonene, veiledning av institusjonene om regelverket og håndheving av forskriftens bestemmelser.

Markedsføringsforetak er ikke eksponert for usikkerhet knyttet til oppgjør for handler i finansielle instrumenter eller kurs­svingninger på egne beholdninger av finansielle instrumenter i forbindelse med utøvelse av sin konsesjonspliktige virksomhet. Videre håndterer ikke markedsføringsforetak kunders midler. Risikoen knyttet til markedsførings­foretakenes virksomhet anses derfor som relativt beskjeden for både foretakene selv og deres kunder. Videre har markedsførings­foretak ikke anledning til å være deltakere i verdipapir­oppgjørssystemer, og spiller således en forholdsvis perifer rolle i det finansielle system. På dette grunnlag vurderes sannsynligheten for at den finansielle stabiliteten skal påvirkes som følge av soliditetsmessige problemer i markedsføringsforetak å være neglisjerbar. Sett hen til forskriftens formål synes derfor behovet for regulering av markedsføringsforetaks engasjementer å være ubetydelig.

Ifølge rådsdirektiv 93/22/EØF av 10. mai 1993 om investeringstjenester i forbindelse med verdipapir (ISD) er verdipapirforetak som yter investeringstjenester som definert i ISD pålagt å overholde bestemmelsene i rådsdirektiv 93/6/EØF av 15. mars 1993 om investerings­foretaks og kreditt­institusjoners kapitaldekningsgrad (CAD). CAD artikkel 5 nr. 1 slår fast at investerings­­foretak skal styre og kontrollere sine store engasjementer i samsvar med råds­direktiv 92/121/EØF av 21. desember 1992 om tilsyn og kontroll med kredittinstitusjoners store engasjementer. Forskriften implementerer i norsk rett de forpliktelser vedrørende regulering av kreditt­institusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer som følger av ISD. Markedsføring av finansielle instrumenter, jfr. vphl. § 1-2 første ledd nr. 5, er i henhold til ISD ikke definert som investerings­tjeneste. Således er konsesjonsplikt for markedsføring av finansielle instrumenter en særnorsk rettsordning. Det er følgelig ikke i strid med ISD å unnta markedsføringsforetak fra forskriften.

3. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det vises her til drøftingen under forrige punkt. Kredittilsynets vurdering er at en endring av forskriften i tråd med Kredittilsynets forslag vil frigjøre ressurser både for Kredittilsynet og for markedsføringsforetakene. Selv om virkningen vil være begrenset, vil de eventuelt frigjorte ressursene for Kredittilsynet kunne benyttes til andre og antatt viktigere tilsynsoppgaver.

En endring av forskriften i tråd med Kredittilsynets forslag vil nødvendiggjøre en tilsvarende endring av forskrift 10. desember 1997 nr. 1388 om rapportering av kreditt­institusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer.

4. Kredittilsynets konkrete forslag

På grunnlag av ovennevnte vurderinger foreslår Kredittilsynet følgende:

I

I forskrift 23. april 1997 nr. 376 om tilsyn og kontroll med kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer gjøres følgende endring:

§ 1 endres til å lyde:

Forskriften gjelder for sparebank, forretningsbank, finansieringsforetak og verdipapirforetak som har tillatelse til å drive virksomhet her i riket etter sparebankloven § 3 første ledd, forretningsbankloven § 8 første ledd, finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 eller verdipapirhandelloven § 7-1, jfr. § 1-2 første ledd nr. 1, 2, 3 og 4.

II

Endringen trer i kraft straks.