Høring - forslag om at Norge sier opp Konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav, 1976, slik at 1996-protokollens regler blir enerådende i norsk rett, samt forslag om å øke ansvarsgrensen for borerigger

Høringsinstanser

Høring - forslag om at Norge sier opp Konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav, 1976, slik at 1996-protokollens regler blir enerådende i norsk rett, samt forslag om å øke ansvarsgrensen for borerigger

1. Innledning

Norge er tilsluttet konvensjonen 19. november 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav, her kalt ”1976-konvensjonen”, som er gjennomført i norsk rett i sjøloven kapittel 9. Konvensjonen gir regler om at redere og visse andre kan begrense sitt samlede erstatningsansvar etter ulykker mv. til sjøs.

FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon IMO vedtok 2. mai 1996 en endringsprotokoll til 1976-konvensjonen, i det følgende kalt ”1996-protokollen”. 1996-protokollen vil tre i kraft 13. mai 2004, etter at Malta som den tiende staten ratifiserte protokollen 13. februar 2004. Følgende stater har pr. 1. mars 2004 ratifisert 1996-protokollen: Australia, Danmark, Finland, Tyskland, Malta, Norge, Russland, Sierra Leone, Storbritannia og Tonga. Sverige forventes å ratifisere protokollen i løpet av året.

Norge ratifiserte 1996-protokollen allerede i 2000, men er samtidig fortsatt tilsluttet den gamle konvensjonen fra 1976. I sjøloven kapittel 9 gjelder derfor et dobbeltsporet system. I kapittel 9 avsnitt II finnes 1996-protokollens regler, som er lovens hovedregler. I kapittel 9 avsnitt III finnes 1976-konvensjonens opprinnelige regler, som bare kommer til anvendelse i forhold til ansvarlige fra en fremmed stat som er tilsluttet 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen, jf. sjøloven § 170. For norske redere er det derfor de nye og høyere ansvarsbeløpene i 1996-protokollen som gjelder, selv om denne protokollen ennå ikke er i kraft.

Departementet foreslår i høringsbrevet her at Norge sier opp de gamle reglene i 1976-konvensjonen, slik at 1996-reglene skal gjelde uten unntak i sjøloven kapittel 9. Dette innebærer at sjøloven kapittel 9 avsnitt III, samt henvisninger til kapittel 9 avsnitt III som gjøres i kapittel 9 avsnitt II og kapittel 12, oppheves.

I høringsbrevet foreslås også – uten sammenheng med forslaget om å si opp 1976-konvensjonen – å øke ansvarsgrensen for borerigger i sjøloven § 507.

Liste over adressatene er vedlagt brevet her. Vi ber om at adressatene selv forelegger høringsbrevet for eventuelle interesserte underliggende etater og organer.

Høringsfristen er 23. april 2004.

2. Overgangen til 1996-protokollen

I Ot.prp. nr. 90 (1998-99) Om lov om endringer i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) og om samtykke til ratifikasjon av 1996-endringsprotokollen til Konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav 1976, ble det foreslått at man skulle foreta en gradvis overgang fra de gamle begrensningsbeløpene i 1976-konvensjonen til de nye og høyere beløpene i 1996-protokollen.

Departementet uttalte om dette på side 1 i Ot.prp. nr. 90 (1998-99):

”Justisdepartementet går inn for at Norge ikke sier opp de opprinnelige reglene i 1976-konvensjonen straks 1996-protokollen trer i kraft, men at man foretar overgangen til det nye systemet mer gradvis. Det foreslås derfor at Norge i en overgangsperiode opprettholder son tilslutning til den opprinnelige 1976-konvensjonen inntil videre, slik at denne gjelder parallelt med det nye regimet i 1976-konvensjonen som endret ved protokollen fra 1996. I denne overgangsperioden vil det måtte gjelde to ulike regelsett for ansvarsbegrensningen, ett sett med regler basert på den opprinnelige 1976-konvensjonen, og ett sett med regler basert på konvensjonen som endret ved 1996-protokollen.”

Begrunnelsen for at man foreslo en slik gradvis overgang var hensynet til norsk skipsfart, jf. side 11 i proposisjonen, hvor departementet uttalte:

”Det er Justisdepartementets målsetting at Norge etter hvert skal si opp 1976-konvensjonen, slik at 1996-protokollens regler skal anvendes i alle saker for norske domstoler. Dette er viktig, fordi 1996-konvensjonens regler gir betydelig bedre dekning til de skadelidte enn dagens regler. Likevel foreslår Justisdepartementet at man beholder 1976-konvensjonens regler i en overgangsperiode etter at 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt. Grunnen til at det kan være ønskelig å beholde 1976-konvensjonens regler på denne måten i en overgangsperiode er hensynet til norsk internasjonal skipsfart. Hvis man sier opp 1976-konvensjonens regler før 1996-protokollens utbredelse er bred nok, kan Norge bli stående uten noe konvensjonsforhold om ansvarsbegrensning til et stort antall stater som ikke er like raskt ute med å ratifisere 1996-protokollen som Norge. Dette kunne få uheldige virkninger.”

Videre uttalte departementet at:

”På den annen side står hensynet til de skadelidte, som oppnår en betydelig bedre beskyttelse ved 1996-protokollens regler enn ved 1976-konvensjonens regler. Hvis vi i Norge for eksempel skulle få et større utslipp av bunkersolje, som ikke er dekket av oljesølskonvensjonene, kan det skje at begrensningsbeløpene i 1976-konvensjonen medfører at dekningen er utilfredstillende. Tilsvarende gjelder større ulykker med passasjerskip. Det er derfor viktig at en slik overgangsperiode hvor man beholder 1976-konvensjonens regler etter at 1996-protokollen trer i kraft ikke blir for lang, og at man i overgangsperioden begrenser anvendelsesområdet for 1976-konvensjonen til tilfelle som omfattes av Norges forpliktelser som 1976-stat. Etter ikrafttredelsen av 1996-protokollen vil departementet løpende vurdere når 1976-reglene kan sies opp av Norge. Forhåpentligvis vil det ikke være tale om en overgangsperiode på mer enn 3-4 år fra 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt til den har fått slik utbredelse at 1976-reglene kan sies opp av Norge. Hvis det viser seg å ta særlig lengre tid, bør oppsigelse av 1976-konvensjonen vurderes uansett hvilken utbredelse 1996-reglene har fått til da.”

Dessverre viste det seg at det skulle gå hele fem år frem til ikrafttredelsen av 1996-protokollen, som – som nevnt – vil tre i kraft 13. mai i år. Skal begrensningsbeløpene i 1976-konvensjonen gjelde i ytterligere tre til fire år, vil de være langt mer utdaterte enn det man forutsatte når man i Ot. prp. nr. 90 (1998-99) uttalte at beløpene skulle gjelde i noen år etter ikrafttredelsen av 1996-protokollen.

Av hensyn til de skadelidte, som vil måtte bære tapene ved utdaterte og utilstrekkelige begrensningsbeløp, foreslår departementet på denne bakgrunn at Norge nå sier opp 1976- konvensjonen slik at 1996-protokollens regler blir enerådende i sjøloven.

Danmark og Finland er blant de ti statene som har ratifisert 1996-protokollen, jf. listen over stater foran. Sverige tar som nevnt sikte på å ratifisere i løpet av året. Finland har allerede sagt opp 1976-konvensjonen med virkning fra ikrafttredelsen av 1996-protokollen. Sverige tar sikte på å si opp 1976-konvensjonen samtidig med ratifikasjonen av 1996-protokollen. Danmark, som også har ratifisert 1996-protokollen, tar sikte på å si opp 1976-konvensjonen så snart som mulig. Hensynet til den nordiske rettsenheten tilsier derfor at også Norge sier opp 1976-konvensjonen slik at 1996-protokollens regler blir enerådende. (Nevnes her skal også at Tyskland og Storbritannia har sagt opp 1976-konvensjonen med virkning fra 1996-protokollens ikrafttredelse.)

Oppsigelse av 1976-konvensjonens regler vil innebære at Norge blir uten konvensjonsbestemt regulering av det sjørettslige ansvaret i forhold til stater som ikke har ratifisert 1996-protokollen. Som det fremgår i punkt 1 er det pr. 1. mars 2004 ikke mange av de viktigste skipsfartsnasjonene som har ratifisert 1996-protokollen. Å si opp 1976-konvensjonen nå, før flere stater har ratifisert 1996-protokollen, kan teoretisk sett medføre at norske redere kan risikere å bli pålagt ubegrenset ansvar ved domstolene i stater som er tilsluttet 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen. Departementet ser det imidlertid som lite trolig at dette vil skje. Det er etter det departementet kjenner til ingen stater som i sin lovgivning opererer med ubegrenset ansvar i forhold til ansvarlige fra stater som ikke er tilsluttet 1976-konvensjonen. Departementets syn er derfor at hensynet til den nordiske rettsenheten og hensynet til de skadelidte i Norge, som har behov for de ansvarsbeløpene som 1996-protokollen gir, her bør gå foran hensynet til å opprettholde konvensjonsbåndene innenfor 1976-konvensjonen.

Departementet vil i denne forbindelse nevne at dette ikke minst er av sentral betydning i forbindelse med Sjølovkomiteens forslag i NOU 2002:15 Ansvar for opprydningstiltak etter sjøulykker, som vil bli fulgt opp av Justisdepartementet. Sjølovkomiteens forslag der om å fravike de konvensjonsbestemte ansvarsgrensene, lar seg for Norges del bare gjøre innenfor 1996-protokollens regler, men ikke innenfor 1976-konvensjonen.

3. Økning av ansvarsgrensen for borerigger i sjøloven § 507

Sjøloven § 507 inneholder ansvarsgrenser for boreplattformer og liknende flyttbare innretninger som ikke er å anse som skip, og som skal brukes til undersøkelse etter eller utnytting, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster. Det dreier seg her om innretninger som faller utenfor anvendelsesområdet for de internasjonale konvensjonene om ansvar for oljesøl fra oljetankere.

Ansvarsgrensene for tap som er forårsaket av denne type innretninger, skal ved anvendelsen av sjøloven § 175 nr. 2 og 3 være henholdsvis 12 millioner og 20 millioner SDR, jf. sjøloven § 507 annet ledd nr. 2. Beløpene kom inn i loven ved lov 27. mai 1983 nr. 30, og er ikke endret siden. Det er etter departementets syn derfor på høy tid med en oppgradering av beløpene, som i dag er betydelig mindre verdt enn da de ble innført for over tyve år siden. I Sverige og i Finland har man økt ansvarsgrensene her til henholdsvis 36 millioner SDR og 60 millioner SDR. Departementet foreslår at man innfører de samme ansvarsgrensene i den norske sjøloven § 507.

4. Administrative og økonomiske konsekvenser

4.1 Oppsigelse av 1976-konvensjonen

Etter sjøloven kapittel 9 avsnitt II, jf. sjøloven § 170, er det allerede i dag reglene i 1996-protokollen som regulerer ansvaret til norske redere. Forslaget har derfor ikke konsekvenser for norske redere i den grad ansvaret reguleres av norsk rett.

Forslaget har heller ikke konsekvenser for ansvaret til redere fra en fremmed stat som er tilsluttet 1996-protokollen. For redere fra en fremmed stat som er tilsluttet 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen, innebærer forslaget høyere ansvarsgrenser for norske domstoler.

Forslaget har i utgangspunktet ingen administrative eller økonomiske konsekvenser for det offentlige. Hvis det offentlige er skadelidt, for eksempel fordi det er brukt offentlige midler til opprydning av bunkersoljesøl etter sjøulykker, innebærer forslaget at det blir større mulighet for dekning av tapet i forhold til visse utenlandske redere.

4.2 Økning av ansvarsgrensen i sjøloven § 507

Økningen av ansvarsgrensen i sjøloven § 507 annet ledd nr. 2 for boreplattformer og andre liknende flyttbare innretninger har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. For de ansvarlige vil muligens forsikringskostnadene øke som en følge av økningen av ansvarsgrensen. Departementet vil imidlertid anta at det uansett i dag er vanlig å ha ansvarsforsikring utover de lave ansvarsgrensene fra 1983, men har ikke undersøkt dette nærmere. For de skadelidte etter ulykker med slike innretninger, innebærer økningen en styrking av den erstatningsrettslige beskyttelsen.

5. Ikrafttredelse

Departementet vil legge opp til at økningen i ansvarsbeløpene trer i kraft så snart 1976-konvensjonen opphører å gjelde for Norge, noe som skjer ett år fra den dato konvensjonen sies opp, jf. 1976-konvensjonen artikkel XIX. Oppsigelse vil antakelig kunne skje i løpet av 2004.

6. Merknader til lovforslaget

Til endringene i sjøloven kapittel 9 og 12

Når Norge sier opp 1976-konvensjonen, oppheves alle reglene i sjøloven kapittel 9 som refererer seg til denne konvensjonen. Dette gjelder for det første alle reglene i avsnitt III. Videre oppheves § 170 som regulerer anvendelsesområdet til henholdsvis avsnitt II og avsnitt III. Enkelte bestemmelser i avsnitt II henviser i dag til reglene i avsnitt III, spesielt i forbindelse med tekniske regler om begrensningsfond. Slike referanser til reglene i avsnitt III oppheves. I sjøloven kapittel 12 oppheves også referanser til reglene i avsnitt III.

Til endringene i sjøloven § 507

Endringen i sjøloven § 507 annet ledd nr. 2 består bare i at beløpene endres.

7. Utkast til endringer i sjøloven

I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten gjøres følgende endringer:

Overskriften til avsnitt I og § 170 oppheves.

Overskriften til avsnitt II i kapittel 9 oppheves.

I § 177 oppheves første ledd annet og tredje punktum og annet ledd annet punktum.

§ 178 nr. 7 første punktum oppheves.

§ 182 første ledd første punktum oppheves.

Avsnitt III i kapittel 9 (avsnittoverskriften og §§ 183 til 188) oppheves.

§ 231 første ledd første punktum skal lyde:

Reglene i dette kapittel gjelder begrensningsfond som opprettes etter § 177 (globalfond), § 195 (oljeskadefond etter 1992-ansvarskonvensjonen), samt etterfølgende begrensningssøksmål.

§ 232 første ledd bokstav a skal lyde:

a) Summen av de beløp som etter § 175 utgjør ansvarsgrensen for de krav som ansvarsbegrensningen gjøres gjeldende overfor, og som er oppstått ved en og samme hendelse, og

§ 235 første ledd tredje punktum skal lyde :

Det skal samtidig gjøres oppmerksom på reglene i § 177 tredje ledd annet punktum og §§ 238 og 245.

§ 240 annet punktum skal lyde:

Søksmål kan reises av person som nevnt i § 177 tredje ledd første punktum, eller § 195 første ledd annet punktum.

§ 244 første ledd skal lyde:

Når samtlige tvister er avgjort, skal retten ved dom fordele fondet etter reglene i § 176 eller § 195.

I sjøloven kapittel 21 gjøres følgende endringer:

§ 507 annet ledd nr. 2 skal lyde:

2) Ansvarsgrensene etter § 175 nr 2 og 3 skal uansett innretningens størrelse være 36 millioner SDR henholdsvis 60 millioner SDR.

Med hilsen

Assuranceforeningen Skuld

CEFOR

De sjøkyndiges forbund

Den Norske Advokatforening

Den norske stats oljeselskap AS

Esso Norge AS

Finansdepartementet

Fiskebåtredernes Forbund

Fiskeridepartementet

Forbrukerombudet

Fraktefartøyenes Rederiforening

Gard Services AS, Arendal

Greenpeace Norge

Intertanko

Kredittilsynet

Logistikk- og Transportindustriens Landsforening

Miljøstiftelsen Bellona

Miljøverndepartementet

Nordisk institutt for sjørett

Nordisk Skibsrederforening

Nordland Fylkes Fiskarlag

Norges Fiskarlag

Norges Miljøvernforbund

Norges Naturvernforbund

Norges Rederiforbund

Norsk Petroleumsinstitutt

Norsk Sjømannsforbund

Norsk Sjøoffisersforbund

Norske Maritime Leverandører

Norske Shell AS

Nærings- og handelsdepartementet

Olje- og energidepartementet

Oljeindustriens Landsforening

Rederienes Landsforening

Samferdselsdepartementet

Sjøfartsdirektoratet

Sjøtrygdgruppen

Transportbrukernes Fellesorganisasjon

Utenriksdepartementet