Høring - forslag om endring av lov om stadnamn

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 22.03.2004

Vår ref.:

Høringsinstanser

Deres ref

Vår ref

Dato

2003/2281 KU/KU2 KHA:pbp

04.02.2004

Høring - forslag om endring av lov om stadnamn

Kultur- og kirkedepartementet legger med dette høringsnotatet fram forslag til endringer i lov av 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn (stedsnavnsloven).

1. HOVEDINNLEDNING

1.1 Forhistorie

Lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn trådte i kraft 1. juli 1991. Loven med forskrift gir regler for fastsetting av skrivemåten for stedsnavn, norske, samiske og finske, og om bruk av stedsnavn i flerspråklige områder. Med hjemmel i loven ble det også opprettet en regional navnekonsulenttjeneste med sekretariat og konsulenter for norske, samiske og finske stedsnavn, og et sentralt stedsnavnregister (SSR) ved Statens kartverk. Tjenesten skulle ha til oppgave å gi råd og veiledning i stedsnavnsaker. Det ble også opprettet en klagenemnd.

Etter at lov og forskrift hadde virket i nesten 10 år, ble det gjennomført en evaluering av hvordan regelverket hadde fungert i denne perioden. En spørreundersøkelse ble gjennomført i 1997, der en rekke kommuner, fylkeskommuner og berørte organisasjoner og institusjoner ble stilt spørsmål med tilknytning til praktisering av regelverket.

Med utgangspunkt i svarene fra undersøkelsen og andre problemstillinger som hadde kommet fram i løpet av de 10 årene loven da hadde vært virksom, utarbeidet en arbeidsgruppe med representanter fra navnekonsulenttjenesten/klagenemnda for stedsnavnsaker, Statens kartverk og KKD (heretter kalt evalueringsgruppen) en evalueringsrapport. Norsk språkråd deltok også tidvis i arbeidet. Gruppens rapport ble avlevert i 2001, og den ble sendt på høring til alle kommuner, fylkeskommuner, departementer og berørte organisasjoner og institusjoner. Høringsuttalelsene viste en bred tilslutning til tanken om lovendring; særlig var det enighet om en forenkling av regelverket.

I rapporten ble det blant annet foreslått endringer på følgende punkt:

  • Saksgangen i stedsnavnsakene er svært tids- og ressurskrevende. Det bør derfor vurderes endringer som kan forenkle denne, og som vil gjøre regelverket klarere og dermed lettere tilgjengelig for alle som skal praktisere det, samtidig som det demokratiske og det navnefaglige aspektet fremdeles blir ivaretatt.
  • Flere av bestemmelsene har vist seg å medføre urimelig mye arbeid, lokal strid og klagesaker. Endringer som går ut på å fjerne eller å myke opp disse bestemmelsene bør derfor vurderes.
  • Det syntes også å være behov for å regelfeste noen områder som ikke er med i gjeldende lov, som formålsparagraf og bestemmelser om navnevern og fastsetting av navn.
  • Det er videre nødvendig med en del redaksjonelle endringer, og klargjøring av uklare punkter, f.eks. ved klarere definisjoner.

1.2 Generelt om stedsnavn

Stedsnavn kan ha flere funksjoner. De er kulturminner, som formidler et mangesidig bilde av eldre generasjoners erfaringer og innsikt i samspillet mellom menneske og natur, og de er en verdifull lokalhistorisk kilde, samtidig som de utgjør en viktig trivselsfaktor for menneskene i et lokalsamfunn. Stedsnavnene hører også med til språkarven, de er en del av dialektene og følger vanligvis samme lydutvikling som andre ord. De er derfor en selvsagt og umistelig del av ordforrådet i lokalmiljøet, og vil som regel bli uttalt i samsvar med talemålet der.

Men stedsnavnene er først og fremst adresser som hjelper oss å orientere oss i omverdenen. Som personnavn er nødvendige for å skille personer fra hverandre, er stedsnavn nødvendige for å identifisere bestemte steder på en sikker og entydig måte, slik at f.eks. drosjer og utrykningskjøretøy raskt og sikkert kan finne fram.

Myndighetene ønsker å ta vare på stedsnavnarven, ikke bare som grunnlag for kultur- og bosetningshistorisk gransking, men også ved å gi navnene en hensiktsmessig skrivemåte på kart, skilt og i register, og ved å utnytte dem i forbindelse med adressetildeling og annen navnsetting gjennom lov om stadnamn.

Det har gjennom årene vært mye diskusjon om stavemåten av navn i offentlig bruk. Synspunktene har variert fra ønsket om en mest mulig dialektnær skrivemåte til argumentasjon for skrivemåter som ligger nær opp til skriftspråket, og det har vært forskjellige meninger om hvilken nedarvet uttaleform som skulle være utslagsgivende. Bakgrunnen for de ulike synspunktene vil være ulik vektlegging av egenskaper knyttet til skriftformene: identitetsskapende elementer, det praktiske og hensiktsmessige, ulike syn på stedsnavn som kulturminner osv. Alle de kryssende hensynene viser tydelig at arbeid med stedsnavn ikke er en eksakt og entydig disiplin.

I Ot.prp. nr. 66 (1988 - 89) påpekte departementet at ”reine målføreformer (er) av størst interesse for språkvitskapen, og den delen av stadnamna ligg innanfor arbeidsområdet til namne- og målføregranskarane.” Riksantikvarieämbätet i Sverige er inne på noe av det samme: ”Det kulturella och historiska värdet, minnerna, traditionerna m.m. ligger i själva namnet och i platsen, inte alls i stavningen.” (Ortnamnen och kulturminneslagen) Rundt på institusjoner, i arkiver og i kommunene ligger mange innsamlede stedsnavn, samtidig som det er store områder der det ikke er foretatt systematisk innsamling. Dette gjelder særlig for samiske og kvenske stedsnavn.

Et stedsnavn er en fellesbenevning for navn på lokaliteter av ulike slag. Lokalitetene kan deles inn i grupper som f.eks. terrengformasjoner, kulturformasjoner, administrative områder. Hver gruppe kan igjen deles inn i mer detaljerte undergrupper; f.eks. kan kulturformasjoner være gårder, bruer, tunneler. Uttrykket ”stadnamn” brukt i loven dekker alle typer stedsnavn dersom ikke annet er sagt.

Sammensatte navn

Et stedsnavn kan videre bestå av en eller flere komponenter, og sammensetningsmåten kan variere. Som eksempler kan nevnes

  • Tromsø lufthavn, Kaupanger stavkyrkje, Åsgård skole
  • Søre/Søndre Bø, Bø søre/søndre, Sørebø
  • Oslofjordtunnelen, Skuggen tunnel

Om den første sammensetningstypen har departementet uttalt følgende i brev av 27. mai 1994 til Luftfartsverket: ”Når lufthavn brukes sammen med ett eller to stedsnavn som betegnelse på en flyplass, innebærer ikke det at lufthavn blir en del av et stedsnavn. Den fulle betegnelsen på flyplassen er ikke et stedsnavn, men et navn på en (statlig) virksomhet eller et anlegg. Navnedelen lufthavn er et forklarende tillegg til det aktuelle stedsnavnet og forteller om et anleggs funksjon, på samme måte som sykehus eller kirke. Det er bare skrivemåten av selve stedsnavnet som faller inn under stadnamnlova (...). Den delen av flyplassnavnet som ikke er et stedsnavn, må følge de normeringsregler som ellers gjelder(...).” En tenker her f.eks. på lov om målbruk i offentleg teneste og gjeldende rettskriving.

Noen ganger får et stedsnavn et presiserende tillegg i form av retningsangivelse, størrelse eller bruk, jf. kulepunkt 2 ovenfor. Her kan vedtaksorganet enten vedta sammensatte former med leddstilling i samsvar med vanlige regler i norsk, eller gjøre vedtak om hovednavnet, uten å ta stilling til f.eks. retningsord eller leddstilling. Statens kartverk har valgt den siste løsningen, noe som er mest i samsvar med sammensetningstypen ovenfor. Det presiserende leddet skal da følge gjeldende rettskriving.

Evalueringsgruppens vurdering

Evalueringsgruppen foreslår at praksis ved navnsetting/fastsetting av skrivemåte for landingsplasser gjøres gjeldende i alle sammenhenger der stedsangivelsen er et stedsnavn med et forklarende tillegg, og departementet er enig i dette. Ved faste sammensetninger, som f.eks. Sørebø, Storevik eller Helltunnellen, fastsettes skrivemåten for hele navnet etter reglene i stadnamnlova.

Finsk eller kvensk?
Evalueringsgruppen foreslo at finsk endres til kvensk i de paragrafene der dette er brukt. Alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, er enig i dette, og departementet slutter seg til forslaget.

En utredning om kvensk som eget språk eller som dialekt, utarbeidet av professor Kenneth Hyltenstam ved Universitetet i Stockholm, er nå ute på høring. I rapporten konkluderes det bl.a. med at de samfunnsmessige og språklige forholdene som gjelder for den kvenske minoriteten gjør at kvensk kan betraktes som et eget språk og ikke en finsk dialekt. Departementet vil ta endelig stilling til dette spørsmålet etter høringen er avsluttet 15. juni 2004.

2. FORMÅL OG VIRKEOMRÅDE

2.1 Innledning

Stadnamnlova har nå ingen formålsparagraf som slår fast lovens intensjon eller saklige virkeområde. Lovutkastet fra Stadnamnutvalet (NOU 1983:6 Stadnamn) inneholdt en formålsparagraf der det het: ”Denne lova gjev reglar om skrivemåten av stadnamn. Formålet med å gje reglane er at stadnamna i riket til saman skal utgjera eit einskapleg namneverk og at stadnamna skal takast vare på som kulturminne.” Dette ble tatt inn i merknadene til § 1 i loven, og departementet sa seg enig i formålet, men fant det ikke nødvendig med en egen formålsparagraf.

2.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår nå en formålsparagraf, fordi en slik paragraf, som uttrykker lovens intensjon og virkeområde, vil kunne hjelpe brukerne til å forstå hensikten med reglene og dermed hva det skal legges vekt på i saksbehandlingen. Alle instanser som har uttalt seg om dette, har vært for innføring av en formålsparagraf, deriblant Norsk språkråd, Samarbeidsnemnda for namnegransking, Navnekonsulenttjenesten for norske stedsnavn, Sametinget og Nordisk samisk institutt samt mange kommuner.

Departementet slutter seg til evalueringsgruppens forslag og foreslår ellers at bestemmelsene om virkeområde også tas inn i § 1 (tidligere § 2).

I bestemmelsens andre ledd foreslås angitt når loven kommer til anvendelse. Gjeldende lov kommer til anvendelse når det fattes enkeltvedtak, gis forskrift eller utgis lærebok. Videre skal selskap det offentlige eier og stiftelse opprettet av det offentlige, følge loven. Departementet foreslår at loven kommer til anvendelse når organ for stat, fylkeskommune eller kommune skal fastsette stedsnavn eller skrivemåten av stedsnavn. Videre foreslås det at for selve bruken av stedsnavn, gjelder loven i tillegg for selskap som det offentlige eier fullt ut og i lærebøker som skal brukes i skolen. Posten Norge AS er et typisk eksempel på et selskap som staten eier fullt ut, men som ikke er å anse som et offentlig organ, og hvor denne problemstillingen derfor er aktuell.

Tredje ledd tilsvarer tidligere § 2 Geografisk verkeområde. Loven ble ikke gjort gjeldende for de områdene det her er tale om på grunn av de mange spesielle faktorene som internasjonale avtaler og traktater og hensynet til andre nasjoner medfører. Navnetilfanget i disse områdene er også av en annen karakter enn navn i fastlands-Norge. De samme rammevilkårene gjelder også i dag, og det er derfor ikke aktuelt med en utvidelse av virkeområdet på dette punkt.

2.3 Forslag til lovendring (endringsforslag i kursiv)

Lovens § 1 skal lyde:

§ 1 Formål og virkeområde

Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som kulturminne og medverke til at namna skal utgjere eit einskapleg namneverk.

Lova gjeld når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsetje stadnamn eller skrivemåten av dei, eller bruke dei i tenesta. Lova gjeld også bruk av stadnamn i selskap som det offentlege eig fullt ut og i lærebøker som skal brukast i skolen.

Lova gjeld ikkje for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda, den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone.

3. DEFINISJONER

Gjeldende lov inneholder bare to definisjoner: av begrepene ”stadnamn” og ”bruksnamn”, mens de øvrige blir definert i forskriften. I løpet av de 10 årene loven har virket, har det vist seg nødvendig med flere definisjoner. Det er derfor naturlig at alle begrepene i loven som trenger definisjon, defineres i loven. Departementet vil foreslå at flere begreper blir definert i loven, og at disse definisjonene tas ut av forskriften, mens øvrige begreper fortsatt defineres i forskriften.

3.1 Departementets vurdering

Innholdet i begrepet stedsnavn er beskrevet ovenfor, men departementet ser også et behov for ytterligere klargjøring av innholdet i andre begreper som benyttes i loven.

Stedsnavn har nedfelt seg i språket over lang tid. Mange, trolig de fleste, har oppstått i talemålet, og så blitt overlevert i muntlig form gjennom generasjoner. Men mange navn har også lenge hatt en skriftlig form. Dette gjelder først og fremst navn på grunnleggende økonomiske og/eller administrative enheter som gårder, kommuner og kirkesogn. Begrepet nedarvet stedsnavn dekker både muntlig og skriftlig overleverte navn.

Forskjellen mellom gårdsnavn og bruksnavn ligger i at gårdsnavnene er det samme som matrikkelnavn og er knyttet til hele det området som ett eller flere bruksnummer er tilknyttet. Bruksnavn er derimot navnet på én av eiendommene, med eget bruksnummer, eventuelt også festenummer, under et gårdsnummer.

Etter nåværende § 4 i Reglar om skrivemåten skal det ved fastsetting av skriftform tas utgangspunkt i den ”nedervde lokale uttalen”. I høringsnotatet er det satt opp to alternative forslag til utforming av denne bestemmelsen.

Gjeldende rettskrivningsprinsipper er de til enhver tid gjeldende allmenne regler for hvordan lyder og lydkombinasjoner skal skrives. For eksempel skrives lang vokal med én vokal og én konsonant (tak), mens kort vokal skrives med én vokal og to konsonanter (takk). Disse prinsippene blir realisert gjennom rettskrivningen.

3.2 Forslag til lovendring:

§ 2 Definisjonar skal lyde:

I denne lova tyder

  1. stadnamn, namn på geografiske lokalitetar.
  2. gardsnamn, det same som matrikkelnamn; namnet på heile det området som eitt eller fleire bruksnummer er knytte til.
  3. bruksnamn, namn på eigedom med eige bruksnummer eller festenummer under eit gardsnummer.
  4. nedervde stadnamn, stadnamn som munnleg eller skriftleg er overleverte frå tidlegare generasjonar.
  5. lokal talemålsform, den uttaleforma som er i allmenn bruk av folk som er busette på staden.
  6. namneobjekt, staden, punktet, linja, området, anlegget osv. som har eller får namn.
  7. gjeldande rettskrivingsprinsipp, allmenne reglar for korleis lydar og lydkombinasjonar skal givast att i skrift.
  8. gjeldande rettskriving, den rettskrivinga som til kvar tid gjeld og som ein finn i godkjende ordlister.

4. NAVNEVERN OG NAVNSETTING

4.1 Generelt

Regler om valg av navn er i dag spredt i flere lover, som lov om kartlegging, deling og registrering av eigedom (delingslova), lov om Den norske kirke, lov om kommuner og fylkeskommuner.

Lov om stadnamn har ingen regler om dette ut over henvisningen i § 13 andre ledd til delingslovens § 5-3 Bruksnavn. Denne bestemmelsen er nå tatt ut fordi forbeholdet er ivaretatt i § 5-3 i den reviderte utgaven av delingsloven, der andre ledd nå lyder slik: ” Dersom navnet allerede er i bruk som etternavn og er beskyttet, kan navnet bare velges dersom eieren dokumenterer at navnet har gammel, nedarvet tilknytning til eiendommen.” I henhold til første ledd kan navn på eiendommene brukes i målebrev, grunnbok m.v., og navnet bestemmes av eieren, med de begrensninger som følger av andre ledd. I henhold til tredje ledd bør adresse ikke brukes som bruksnavn, og kommunen kan slette slike bruksnavn når adressen endres.

4.2 Regler om navnevern og navnsetting

4.2.1 Høringsuttalelser

70 % av dem som svarte på spørreundersøkelsen, mente loven bør inneholde regler om navnevern og navnsetting. De som svarte nei, mente dette ikke representerte noe problem, mens kulturminnevernet går igjen som begrunnelse for ja-svarene. Også i høringsuttalelsene til evalueringsrapporten er det stor tilslutning til forslaget om regler for navnevern og navnsetting. Både Statens kartverk og klagenemnda for stedsnavnsaker peker på at det er merkelig at en lov som bl.a. har som formål å ta vare på stedsnavn som kulturminner, ikke har regler om dette. Gamle stedsnavn blir borte ved at de byttes ut med nye og ”bedre” navn, og gamle navn bør heller ikke tas i bruk i kommersiell sammenheng. Det må likevel utvises varsomhet ved bruksnavn mht. eierens/festerens ønsker og rettigheter, jf. også delingslovens § 5-3.

4.2.2 Departementets vurdering og forslag

Det er usikkert om mangelen på regler om navnevern og navnsetting i praksis utgjør noen trussel mot stedsnavn som kulturminner, eller på annen måte utgjør et problem av noe omfang. Det er imidlertid et enstemmig ønske fra det navnefaglige miljøet, fra klagenemnda, Kartverket og flere kommuner at det innføres slike bestemmelser. Departementet mener derfor at regler om dette forholdet bør inntas i loven.

Hensikten med bestemmelsen skal være å ivareta eksisterende navnetradisjoner og samtidig sikre at gamle navn ikke urettmessig brukes i kommersiell virksomhet, eksempelvis ved at et kjent navn brukes på et nytt sted som ikke er tilknyttet det opprinnelige navneobjektet, for eksempel for å øke det nye stedets markedsverdi.

I rapporten ble det foreslått at bestemmelsen også skulle inneholde et ledd om at man ved navnsetting av nye navneobjekter i størst mulig grad skal følge navneskikken på stedet. Dette er en viktig retningslinje, men for å understreke at dette skal anses som en retningslinje – noe en bør følge, ikke skal følge – velger departementet i denne omgang ikke å ta leddet med i forslaget til ny lovtekst, men heller uttrykke dette i merknaden til bestemmelsen.

Ny § 3 skal lyde:

§ 3. Namnevern og namnsetjing

Eit stadnamn kan som hovudregel ikkje takast i bruk på ein stad der det tradisjonelt ikkje høyrer heime når det

  1. er i bruk som slektsnamn og høyrer til dei mindre vanlege, eller
  2. på annan måte er eit særeige namn, eller kan forvekslast med det, eller
  3. av andre grunnar bør vernast

Eit nedervd stadnamn kan ikkje bytast ut med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar talar for det.

5. SAKSGANG VED FASTSETTING AV SKRIVEMÅTE

5.1 Førstegangsbehandling

5.1.1 Gjeldende regler

I førstegangsbehandlingen ligger minimum 5 ekspedisjoner: Navnesak blir tatt opp med vedtaksorganet, som sender saken til navnekonsulenttjenesten, som sender saken til vedkommende kommune med foreløpig tilråding. Kommunen innhenter uttalelse fra eiere/festere/lokale organisasjoner, som sender sine uttalelser til kommunen, som igjen sender deres og sin uttalelse til navnekonsulenttjenesten. De behandler saken og sender den tilbake til vedtaksorganet med sin endelige tilråding. Organet sender melding om vedtaket til vedkommende kommune, som skal kunngjøre det, til Sentralt stedsnavnregister, til navnekonsulenttjenesten og eventuelle andre relevante offentlige organ.

Et stedsnavn kan bli brukt i flere funksjoner, f.eks. som naturnavn, bruksnavn, sognenavn, tettstedsnavn, navn på postkontor eller navn på holdeplass. Hovedregelen er at navnet skal ha samme skriftform i alle funksjoner, men det kan gjøres unntak. I alle fall skal alle vedtaksorganene etter § 6 tredje ledd være med i behandlingen av saken. Dette fører til mye merarbeid og økt tidsbruk, og ikke sjelden til flere ulike skriftformer.

Etter § 7 skal alle navnesaker behandles likt. Dette vil si at en ikke skiller mellom f.eks. navn på veier som skal inn i det kommunale adressesystemet og navn som skal brukes på regionale kart.

5.1.2 Høringsuttalelser

Særlig kommuner, men også Statens kartverk og navnekonsulenttjenesten har pekt på at saksbehandlingen er for omstendelig og tidkrevende, og at den ikke står i samsvar med de ressursene som brukes. De fleste høringsuttalelsene gir uttrykk for at det bør være lik saksbehandling i alle navnesaker, men noen mener at den bør forenkles, f.eks. for adressenavn og navn på små naturlokaliteter. En måte å gjøre dette på, er bruk av samlevedtak. Det gjøres da vedtak om skrivemåten av et bestemt navneledd innenfor et bestemt administrativt område og dialektområde, f.eks. sæter/seter, vatn/vann.

Navnekonsulenttjenesten foreslår at vedtaksorganet kan ha kontakt med kommunen før saken sendes til dem. Saker som navnekonsulentene da ikke har merknader til, kan gå direkte til vedtaksorganet for vedtak.

5.1.3 Departementets vurdering og forslag

Det er viktig at eventuelle endringer ikke går ut over de demokratiske og de navnefaglige sidene ved en sak. Samtidig er det nødvendig å være klar over at fastsetting av skrivemåten for navn som skal brukes i det praktiske dagligliv, ikke er et navnefaglig forskningsprosjekt, men først og fremst et hjelpemiddel i hverdagen. Alle skal kunne finne fram dit de skal, vite hvor de er.

For å forenkle prosessen kan flere deltiltak tenkes:

  1. Samlevedtak, jf. ovenfor, f.eks. om det skal skrives tjørn, tjønn, tjern eller tjenn, sæter eller seter. Dette er i tråd med det som allerede praktiseres av Statens Kartverk.
  1. Det kan gjøres unntak for enkelte navnegrupper som bare skal brukes lokalt/regionalt, f.eks. på små lokaliteter og adressenavn, jf. ovenfor. Det vil nok her være et definisjonsproblem: hvor stor eller liten er en lokalitet som kan unntas? Og svært mange, kanskje de fleste, er brukt om flere navneobjekter.
  1. Det kan holdes fellesmøter med vedtaksorgan, navnekonsulenter og berørte kommuner. Dette er særlig aktuelt ved kartrevisjoner, og det krever grundig forarbeid, men kan i visse tilfeller benyttes.
  1. Statens kartverk blir vedtaksorgan for alle navn i all statlig sammenheng, også for gårdsnavn og for bruksnavn som språklig og geografisk faller sammen med nedarvede stedsnavn. . Antall vedtaksorgan vil da reduseres til Kartverket, kommuner og fylkeskommuner og ved skrivemåter som skal fastsettes av Kongen, Stortinget eller et departement.
  1. Skrivemåten i primærfunksjonen skal som hovedregel være bestemmende for skrivemåten i andre funksjoner av navnet. Med primærfunksjon menes navnet på den lokaliteten navnet opprinnelig ble brukt om, f.eks. et fjell, en gard. Denne må da fastsettes først. Hvordan denne regelen skal praktiseres, må presiseres og forklares i merknader til paragrafen slik at det ikke blir urimelige resultater, f.eks. ved at skrivemåten for en liten bekk skal være avgjørende for skrivemåten for et tettsted. Det må videre være en forutsetning at den lokale talemålsformen er den samme i de ulike funksjonene og at det ikke er andre grunner som tilsier ulike skriftformer. Navnekonsulenttjenesten skal samordne vedtaksprosedyren slik at skrivemåten for primærfunksjonen blir vedtatt først.
  1. Det er ikke nødvendig å varsle alle parter i en sak ved direkte tilskriving. Etter departementets oppfatning bør det være tilstrekkelig å skrive til eiere/festere i saker som gjelder navn på eget bruk. Ellers bør det være tilfredsstillende med kunngjøring i ”minst 2 aviser som er alminnelig lest på stedet”, jf. plan- og bygningslovens § 27-1 nr. 2. Tilskriving av lokale organisasjoner synes ikke nødvendig.
  1. Vedtaksorganet skal ha ansvaret for å samordne saksbehandlingen.
  1. Kommunene skal ha ansvaret for all navnsetting og fastsetting av skrivemåte for adressenavn i kommunen.
  1. En kombinasjon av flere av disse tiltakene synes mest hensiktsmessig. Punkt 2 ivaretar ikke det navnefaglige aspektet. De øvrige er etter departementets oppfatning nyttige og hensiktsmessige: de vil forenkle saksgangen og føre til vedtak som er mer i samsvar med regelverket.
  1. I de tilfeller der det kommer inn nye opplysninger i en sak hvor det er fattet endelig vedtak, bør det være mulig å ta saken opp på nytt. Saken vil da bli behandlet som en ny sak, og vil følge lovens regler om saksbehandling.

Saksgangen etter forslaget

Saksgangen vil ikke inneholde vesentlig færre ledd, men selve behandlingen vil være sterkt forenklet:

  1. Navnesak tas opp med vedtaksorganet, som skal sende forslag til skrivemåte til vedkommende kommune til høring. Dreier det seg om en sak med flere vedtaksorgan, skal de andre varsles som nå. Kommunen har uttalerett for alle navn i kommunen, og skal dessuten sørge for at alle som har uttalerett i kommunen, blir varslet og får uttale seg (pkt. 6). Gjelder saken et bruksnavn som faller sammen med et nedarvet stedsnavn, skal eiere/festere tilskrives direkte med frist for å komme med merknader. Alle som har navnet som hele eller deler av sitt bruksnavn, har uttalerett. I tillegg skal det kunngjøres i minst 2 aviser som er vanlige på stedet. Kunngjøringen må inneholde opplysninger om hvor sakspapirene er utlagt, og uttalefrist.
  1. Kommunen sender alle uttalelsene sammen med sin egen til navnekonsulentene som gir tilråding om skrivemåte til vedtaksorganet.
  1. Det blir gjort vedtak om skrivemåte. Dreier saken seg om et navn med flere funksjoner, skal skrivemåten i primærfunksjonen fastsettes først.
  1. Vedtaket sendes Sentralt stedsnavnregister, vedkommende kommune eller fylkeskommune, ev. andre offentlige organ som er part i saken og navnekonsulentene. Vedkommende kommune skal sende melding direkte til eier/fester i saker som gjelder navn på eget bruk, ev. sammen med opplysninger om klagerett og klagefrist. Andre navnevedtak kunngjøres som andre kommunale vedtak.

I noen høringsuttalelser er det også påpekt at det er viktig at navnekonsulenttjenestene for samiske eller kvenske stedsnavn kommer tidlig med i prosessen. Dette både fordi stedsnavn på disse språkene kan være ukjente, og for å sikre at det er rett skriftform som går ut på høring. Også på andre områder kan det vise seg å være nødvendig med andre regler for behandlingen av samiske og kvenske stedsnavn, og departementet vil komme tilbake til dette i arbeidet med forskriftene.

Om vektlegging av eiers/festers synspunkter

Det kan synes som om gjeldende regelverk ikke tar tilstrekkelig hensyn til eiers/festers synspunkter når skrivemåten av bruksnavn som faller sammen med nedarvede stedsnavn, skal fastsettes. For mange eiere står navnet som et symbol for slektstradisjon og andre bånd som knytter dem til eiendommen, og denne tradisjonsfølelsen må det legges vekt på. En bør derfor ta særlige hensyn til skrifttradisjonen ved slike bruksnavn og ikke endre en innarbeidet skrivemåte mot eierens ønske, dersom skriftformen ellers ligger innenfor regelverket. Som eksempel kan nevnes rettskrivingsformer som Hage(n) og Bråten, der den lokale talemålsformen kan være hagan, hågån, bråtan, bråtån. Det samme må gjelde når det gjelder valg av bestemt eller ubestemt form. Dette forholdet er utførlig behandlet under pkt. 8.4.1. For at synspunktene til eiere/omfestere skal vektlegges i større grad enn tidligere, foreslår departementet at det tas inn i merknadene til bestemmelsen at synspunktene til eier/fester skal vektlegges ved fastsetting av skrivemåten.

Kommunale og fylkeskommunale vedtak

”Kommunestyret eller den det gir fullmakt” gjør i dag vedtak om skrivemåten av navn på tettsteder, grender, bydeler, kommunale gater, veier, torg, boligfelt, anlegg o.l. I realiteten er det store forskjeller fra kommune til kommune hvilket organ som fatter vedtak om skrivemåten. For at loven skal reflektere dagens situasjon, som av departementet anser som tilfredsstillende, foreslås det at ”Kommunestyret eller den det gir fullmakt” endres til ”Kommunen”. ”Fylkestinget eller den det gir fullmakt” endres til ”fylkeskommunen”, med samme begrunnelse som ovenfor.

5.1.3 Forslag til lovendringer

§ 5. Fastsetjing av skrivemåten (nå § 6)

Saker om skrivemåten av stadnamn kan takast opp av:

  1. Offentleg organ og andre som er nemnde i § 9 første ledd, første punktum.
  2. Eigar eller festar når bruksnamnet kjem inn under § 8 andre ledd.
  3. Lokal organisasjon med særleg tilknyting til eit stadnamn.
  4. Namnekonsulentane når det gjeld stadnamn i deira område.

Kommunen gjer vedtak om skrivemåten av namn på tettstader, grender, bydelar, kommunale gater, vegar, torg, bustadfelt, anlegg o.l. Kommunen gjer også vedtak om skrivemåten av alle namn som skal brukast som offisiell adresse etter § 4-1 i delingslova, med unntak av bruksnamn. Elles gjer fylkeskommunen, vedtak om skrivemåten av namn på fylkeskommunale vegar, anlegg o.l.

Statens kartverk gjer vedtak om skrivemåten av andre stadnamn dersom ikkje anna er fastsett i lov eller forskrift.

Er det tvil om kven som etter desse reglane skal fastsetje skrivemåten av eit stadnamn, kan spørsmålet leggjast fram for departementet til avgjerd.

§ 6. Nærmare om saksbehandlinga (nå § 7)

Når ei namnesak er teken opp med vedtaksorganet, skal saka gjerast kjend for dei som har rett til å uttale seg. Eigar eller festar har rett til å uttale seg i saker som gjeld bruksnamn, og deira synspunkt skal tilleggjast særskilt vekt. Kommunane har rett til uttale seg når vedtaket skal gjerast av andre organ enn kommunen sjølv. Fylkeskommunane har rett til å uttale seg i saker som femner om meir enn ein kommune. Lokale organisasjonar har rett til å uttale seg i saker som gjeld stadnamn organisasjonen har ei særleg tilknyting til. Før vedtak om skrivemåte blir gjort, skal namnekonsulentane gi tilråding om skrivemåten.

Eigar eller festar skal få saka tilsend direkte. I tillegg skal saka kunngjerast i minst 2 aviser som er alminneleg lesne på staden, eller gjerast kjend på annan høveleg måte.

Med mindre anna er fastsett i lov eller i medhald av lov, gjeld reglane i forvaltningslova kapittel IV, V og VII ikkje for saker etter stadnamnlova.

Ny § 7 skal lyde:

§ 7 Gjenopptaking

Dersom det kjem inn nye opplysningar i saka, kan saka takast opp på nytt av ein av dei som er nemnt i § 5, bokstav a - d. Nytt vedtak skal gjerast etter reglane i denne lova.

5.2 Klagebehandling

5.2.1 Gjeldende regler

Etter § 8 andre ledd skal saksbehandlingen i klagesaker være den samme som i første- gangsbehandlingen fram til behandling i klagenemnda. En forenkling av førstegangs- behandlingen vil dermed være en forenkling av klagesaksbehandlingen.

Etter § 8 første ledd kan vedtak påklages av alle som kan reise navnesak, jf. § 6 første ledd, med unntak av navnekonsulentene.

I klagesaker av prinsipiell karakter kan Norsk Språkråd og Samisk Språkråd gis adgang til å uttale seg.

5.2.2 Høringsuttalelser

Fylkeskartkontorene og Statens kartverk sentralt, som er de instanser som behandler de fleste av stedsnavnsakene, peker på at antall klagesaker er mye høyere enn ventet. Dette kan ha flere årsaker. Det blir bl.a. pekt på at det er for enkelt å klage og at det er for mange som har klagerett. Det blir også hevdet at det ikke er nødvendig at saksgangen er like omstendelig som ved førstegangsbehandlingen, bl.a. må det kunne være tilstrekkelig med én tilråding fra navnekonsulentene, og klager må begrunnes slik at en slipper ”automatiske” klager.

5.2.3 Departementets vurdering og forslag

Antall klagesaker har vært mye høyere enn ventet etter at loven trådte i kraft. I tillegg til årsakene som er nevnt ovenfor, vil departementet også vise til at det med loven kom klarere klageregler og at noen av bestemmelsene genererer klagesaker. Dette gjelder for eksempel bestemmelsen om bestemt/ubestemt form, og bestemmelsen i den nåværende § 4 om at det ved fastsetting av skrivemåten skal tas utgangspunkt i den nedarvede uttalen. Det er et mål å få redusert antall klager, forenkle saksgangen og ellers se nærmere på reglene.

Departementet er enig i at klager bør grunngis. Med et slikt krav vil en potensiell klager måtte tenke nøye gjennom grunnlaget for klagen før den sendes. I forvaltningsloven § 32 stilles det meget forsiktige krav til klager og utforming av disse, men regler for skrivemåten av stedsnavn hører ikke til kjerneområdet for rettssikkerhetssystemet som ligger til grunn for denne forsiktigheten. Klager vil også ved å gi en begrunnelse sikre seg at klageorganet vet hvilke synspunkter og anførsler som skal vurderes, jf. fvl. § 34 andre ledd andre punktum. Også klager som i utgangspunktet ikke inneholder en begrunnelse, vil måtte behandles, men forutsetningen for realitetsbehandlingen er at klagen faktisk begrunnes på oppfordring fra klageinstansen. Dersom klagen heller ikke da begrunnes, kan klagen avvises som ubegrunnet.

I nåværende § 8 kan Norsk Språkråd og Samisk Språkråd gis adgang til å uttale seg i klagesaker av prinsipiell karakter. Da Samisk Språkråd ikke lenger eksisterer, overføres denne retten til Sametinget. Kvensk er ikke et offisielt språk, og det finnes derfor ikke noe offisielt språkorgan som kan uttale seg på tilsvarende måte. Spørsmålet om hvilket organ som eventuelt skal ha adgang til å uttale seg i prinsipielle klagesaker som gjelder kvensk, vil departementet derfor måtte komme tilbake til senere.

§ 10 Klage, skal lyde (nå § 8)

Vedtak om skrivemåten kan påklagast av dei som etter § 6 første ledd bokstav a og b har rett til å ta opp saker om skrivemåten av stadnamn. Klageretten gjeld også vedtak gjorde av kommunar og fylkeskommunar. Klagen skal grunngivast. Vedtak gjorde av Kongen og Stortinget kan ikkje påklagast.

For førebuinga av ei klagesak gjeld saksbehandlingsreglane i § 7 tilsvarande.

Klager på andre vedtak enn dei som er gjorde av eit departement, skal behandlast av ei klagenemnd oppnemnd av Kongen. I klagesaker av prinsipeill karakter kan klagenemnda gi Norsk språkråd, Sametinget og departementet høve til å uttale seg.

Departement som gjer vedtak om skrivemåte, har plikt til å ta saka opp til ny avgjerd etter klage. Departementet skal i slike saker innhente tilråding frå klagenemnda.

Elles gjeld reglane i forvaltningslova kapittel VI.

6. BRUK AV STEDSNAVN

6.1 Generelt

6.1.1 Gjeldende regler

Første ledd i § 3 gjelder generelt for alle stedsnavn, mens andre ledd er en særregel for flerspråklige områder. Første ledd fastsetter at når skrivemåten er fastsatt i samsvar med lov, og ført inn i SSR, skal den brukes i all offentlig sammenheng. Etter andre ledd skal samiske og finske navn som brukes av folk på stedet, til vanlig brukes av det offentlige på kart, skilt, i register m.v. sammen med eventuell norsk navneform.

Bruk av stedsnavn omhandles også i § 6 siste ledd, der det slås fast at offentlige organer og andre som er nevnt i første ledd (bokstav a) skal fortsette å bruke navneformer som er i bruk når loven iverksettes, til det eventuelt blir gjort endringsvedtak etter reglene i loven.

6.1.2 Vurdering

Mange av høringsinstansene svarer at regelverket er lite kjent, og at de derfor vanskelig kan besvare spørsmålene. Erfaringen viser at mange offentlige organer ofte unnlater å ta i bruk vedtatte skrivemåter. Departementet foreslår derfor at det inntas en utdypning i bestemmelsen som understreker at når skrivemåten av et stedsnavn er vedtatt, skal denne uoppfordret tas i bruk av alle offentlige organer. Dette gjelder også der et sidestilt samisk og/eller kvensk stedsnavn er fastsatt.

Ofte vil det ikke foreligge samiske eller kvenske navn med fastsatt skriftform. Det foreslås derfor tatt inn en bestemmelse om at det må gjøres samtidig vedtak for eksisterende navn i norsk, samisk og kvensk. Dersom det ikke er opplyst om det foreligger parallellnavn, må navnekonsulenttjenesten undersøke dette. ” norsknamneform foreslås erstattet med ”norsk namn”, da en i flerspråklig navnebruk omtaler navn på de ulike språkene som egne navn, ikke former av navn.

Statens kartverk og Norsk språkråd har holdt godt besøkte kurs om loven i alle fylker, først og fremst rettet mot saksbehandlere i kommunene, men dette er ikke nok. Vedtak følges ikke opp, og både kommuner og andre offentlige organer unnlater å følge opp andre forpliktelser etter loven, som f.eks. å innhente og avgi uttalelser under sakens gang. Når lovendringene er vedtatt, må det derfor settes i gang et omfattende informasjonsarbeid rettet mot alle som skal praktisere regelverket.

Hovedregelen er at det er stedsnavnene som benyttes av dem som til vanlig bor på stedet, som skal benyttes av det offentlige på kart, skilt og i register med mer. At noen bor fast på stedet forutsetter en regelmessig tilknytning til stedet over lengre perioder av gangen.

Siste ledd i nåværende § 6 gjelder også bruk av stedsnavn og det er derfor naturlig at det flyttes til ny § 9.

6.1.3 Forslag til lovendring

§ 9. Bruk av stadnamn (nå § 3)

Når skrivemåten av eit stadnamn er fastsett etter denne lova og ført inn i stadnamnregisteret, skal skrivemåten av eige tiltak brukast av alle organ for stat, fylkeskommune og kommune og selskap som det offentlege eig fullt ut. Det same gjeld for skriving av namn i lærebøker som skal brukast i skolen.

Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på staden, skal til vanleg brukast av det offentlege på kart, skilt, i register m.m. saman med eventuelt norsk namn. Vedtak må gjerast samtidig for parallellnamn på norsk, samisk og kvensk.

Offentlege organ og andre som er nemnde i første ledd, skal halde fram med å bruke dei skriftformene som er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk, til det eventuelt blir gjort endringsvedtak.

7. GÅRDS- OG BRUKSNAVN

7.1 Bakgrunn

Gjeldende regler inneholder ikke bestemmelser om saksbehandling ved fastsetting av skrivemåten av gårdsnavn, bare av bruksnavn. Det har derfor vært tvil om gårdsnavn uten bruksnummer skulle behandles som bruksnavn eller som ”andre stedsnavn”, og hvem som egentlig var uttaleberettiget.

7.2 Høringsuttalelser

Det er svært få som mener det er nødvendig med et skille her (Norsk språkråd, Statens kartverk, Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen og et par kommuner).

7.3 Departementets vurdering og forslag

Det har vist seg at det oftest er gårdsnavnet som er av størst interesse for det offentlige, f.eks. ved adressetildeling, skilting og på kart. I § 5 andre ledd er det foreslått at skrivemåten av et stedsnavn i primærfunksjonen som hovedregel skal være bestemmende for skrivemåten i sekundære funksjoner. Gårdsnavn er som oftest primære i forhold til både bruks- og grendenavn, og andre navn avledet av gårdsnavnet. Det er derfor viktig å ha klare regler for hvordan gårdsnavnene skal behandles.

Det er nødvendig å sikre at eiere/festere av bruk ikke alltid må rette seg etter skrivemåten for gårdsnavnet. Det særskilte vernet eier/fester av et bruk har når det gjelder navn på egen eiendom, skal også her gjelde fullt ut.

Departementet foreslår på bakgrunn av dette endring i bestemmelsen om særskilte regler om bruksnavn. I forhold til fastsetting av bruksnavn som faller inn under denne bestemmelsen i loven, er det spesielt viktig å huske på at synspunktene til eier/fester skal tillegges særskilt vekt.

§ 8. Særskilde reglar om bruksnamn (nå § 5)

Eigar eller festar kan fastsetje namn på eige bruk. Eigar eller festar har likevel ikkje rett til å endre eller byte ut bruksnamn som kjem inn under andre ledd, dersom ikkje særlege grunnar taler for det.

Skrivemåten av bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, eller med andre stadnamn som etter reglane i denne lova eller i andre lover og forskrifter skal brukast av det offentlege, skal fastsetjast etter reglane i §§ 4 og 5.

For andre bruksnamn fastset eigar eller festar skrivemåten.

8. REGLER OM SKRIVEMÅTEN

8.1 Gjeldende regler

Etter § 4 første ledd skal det tas utgangspunkt i den nedarvede lokale uttalen når skriftform skal fastsettes. Skrivemåten skal følge gjeldende rettskrivingsprinsipper i norsk og samisk, og i finsk for kvenske stedsnavn i Nord-Norge. Andre ledd fastsetter at samme navnet på ett og samme sted som hovedregel bare skal ha en skriftform i hvert språk. Tredje ledd gir anledning til unntak fra regelen om rettskrivingsprinsipper når særlige grunner taler for det.

8.2 Endringsforslag i evalueringsrapporten

Evalueringsrapporten foreslår

  • å endre ”den nedervde lokale uttalen” i første ledd til ”den lokale talemålsforma av namnet”. Forslaget grunngis med at en med den nye formuleringen mener den uttaleformen som er i allmenn bruk blant folk som nå bor på stedet. I konkrete navnesaker må det påvises hva som er den lokale talemålsformen, om det finnes flere uttaleformer (skriftpåvirkede former og nyere talemålsformer). Er flere uttaleformer i bruk, skal en som hovedregel ta utgangspunkt i den formen som har lengst tradisjon
  • at regelen i forskriftens § 2-2 andre ledd bokstav a.: ”Grammatisk kjønn, eintals- eller fleirtalsform og bunden eller ubunden form skal som hovudregel rette seg etter målføret”, endres og får en mykere form. Dette kan skje på to måter. Enten ved å ta inn formulering av medlem av klagenemnda Peter Hallaråker, eller ved at en tar inn igjen formuleringen fra føresegnene fra 1957
  • at navn på historiske eller litterære personer, for- og etternavn, tittel/yrkestittel skal skrives med den skrivemåten personen selv benyttet, eller den skrivemåten som er benyttet i det verket navnet er hentet fra.

8.3 Høringsuttalelser

14 høringsinstanser går mot å ta bort nedervd om uttalen, deriblant 8 kommuner, Noregs Mållag, de fleste av navnekonsulentene og Samarbeidsnemnda for namnegransking. Hovedbegrunnelsen er at det vil svekke navnet som kulturminne om det ikke er den nedarvede uttalen det skal tas utgangspunkt i, men kanskje i noen tilfeller en nyere uttale eller en skriftform. Statens kartverk gir eksplisitt sin støtte til forslaget, det samme gjør to av navnekonsulentene, og 11 kommuner har erklært seg generelt enig i forslagene i rapporten.

Av kommunene er 19 av 41 for oppmyking av bestemmelsen om bruk av bestemt eller ubestemt form (8 eksplisitt for, 11 støtter generelt rapportens forslag). Statens kartverk, Norsk språkråd, Riksmålsforbundet/Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, Agder distriktshøgskoleog to av navnekonsulentene slutter seg også til forslaget. Mot en oppmyking er Noregs Mållag, Troms og Nord-Trøndelag fylkeskommune, Nordisk institutt ved Universitetet i Tromsø, Samarbeidsnemnda for namnegransking, og 3 kommuner.

Få høringsinstanser har hatt synspunkter på forslaget om skrivemåte av historiske eller litterære navn. Riksmålsforbundet påpeker likevel at det kan være problematisk å følge bestemmelsen kategorisk, og at innarbeidede navn ikke må endres.

8.4 Departementets vurdering og forslag

Det er en rekke faktorer som må vurderes ved fastsetting av skriftform. I tillegg er det noen faktorer som ikke skal spille inn, fordi det her ikke gjelder et vitenskapelig arbeid eller en samling stedsnavn, men formen på et navn som skal fungere i praksis i mange sammenhenger. Dette er en viktig distinksjon som det er nyttig å holde fast på: skrivemåte som blir fastsatt etter denne loven, skal ikke påvirke vitenskapelig arbeid med stedsnavn, navnesamlinger eller privat bruk av navnet.

Som et utgangspunkt kan en i alle fall se for seg følgende momenter:

  • uttale på stedet gjennom tidene
  • tidligere skriftform(er) i offentlig bruk
  • skriftformer som dialektforsterker/bevarer eller ødelegger
  • en eller flere skriftformer for samme navn på samme lokalitet gjennom tidene
  • hva er uttale, hva er grammatikk?
  • hvilke hensyn skal tillegges vekt/mest vekt?

8.4.1 Bestemt eller ubestemt form

De sterkeste følelsene er knyttet til skrivemåten av navn på privat eiendom, særlig der slektstilknyting og lokal kulturtradisjon er nedfelt i den ønskede skriftformen, men også der det ellers føles som et overgrep at myndighetene skal bestemme over navnet på andres eiendom så lenge eieren har oppfylt alle sine forpliktelser. Det som er blitt oppfattet og i stor grad praktisert som et pålegg om alltid å bruke bestemt form, er den bestemmelsen det har vært mest strid om, misnøye med og klagesaker om. Etter forskriftens § 2-2 andre ledd bokstav a skal formen følge målføret, som hovedregel. Etter § 4 skal det legges vekt på ønsket til eier/fester. Når ca. 25 % av klagesakene gjelder denne bestemmelsen, de fleste på bruksnavn, tyder det på at hovedregelen har vært praktisert nokså kompromissløst, og at eieren har ønsket til fånyttes.

Denne bestemmelsen i forskriften førte utilsiktet til en innstramming sett i forhold til Føresegner om skrivemåten av stadnamn fra 1957 der det heter at ”Bruken av bunden eller ubunden form bør retta seg etter målføret, særleg i reine naturnamn.”. Departementet finner at denne bestemmelsen er blitt unødig rigid, og foreslår at formuleringen fra 1957 tas inn igjen, med følgende presisering i merknadene:

Bunden form skal gjennomførast i alle naturnamn dersom den bundne forma er i levande bruk i talemålet. Anten bunden eller ubunden form kan nyttast i gards- og bruksnamn, tettstadnamn, administrasjonsnamn og kommunikasjonsnamn. Den bundne forma skal nyttast dersom ho er i levande bruk i dag. Den ubundne forma skal nyttast dersom ho er i levande bruk i talemålet i dag og dessutan er godt innarbeidd i skrift. Dersom det er stor vakling i bruken og lokal usemje om han, bør fråsegna frå eigar/festar for namn på privat eigedom, eller frå kommunen og andre med uttalerett for andre namn tilleggjast avgjerande vekt.

I Føresegner om skrivemåten av stadnamn fra 1957 heter det også i punkt A2b at en ved gårdsnavn og andre bostedsnavn bør være varsomme med å rette tradisjonelle navneformer når de er historisk og nasjonalt forsvarlige. Denne retningslinja ble ikke tatt inn i stedsnavnloven, men den ivaretar et behov: noen ganger kan det være sterke grunner for å beholde de tradisjonelle formene selv om de ikke tilfredsstiller dagens regler.

8.4.2 Navn på historiske eller litterære personer i stedsnavn

I mange stedsnavn inngår navn på historiske eller litterære personer. Det kan være fornavn, etternavn eller begge deler, tittel/yrkestittel: Maries gate, Tordenskiolds gate Sigrid Undsets vei eller Erling Skakkes gate.

Ved oppkalling etter historiske personer i nyere tid, eller ved nye navn, skal en bruke den skrivemåten vedkommende selv benyttet. Ved oppkalling etter litterære personer brukes skrivemåten i det verket navnet er hentet fra (på norsk). For eldre historiske navn føres skrivemåten fram til nåtidens rettskriving, f.eks. Halvdan Svartes gate. Noen ganger skrev personen navnet sitt på flere ulike måter, uten at noen av dem i ettertid kan sies å være riktig eller gal. I så fall må vedtaksorganet velge etter først å ha innhentet uttalelse fra navnekonsulentene. Det samme vil være tilfellet når det ikke er mulig å si hvor navnet kommer fra. Innarbeidede navn skal ikke endres, slik at dersom et navn baserer seg på en ”feil” skrivemåte, skal denne fortsatt benyttes dersom den er innarbeidet.

8.4.3 Skriftformer - lokale uttaleformer

I § 4 første ledd foreslås at ”den nedervde lokale uttalen” endres til ”den lokale talemålsforma”. Dette vil si den uttalen som er i allmenn bruk blant folk som bor på stedet. Dersom flere uttaleformer er i allmenn bruk, skal en ta utgangspunkt i den uttaleformen som har lengst tradisjon på stedet.

Også navneformer som er påvirket av skrift, og nyere navneformer er en del av norsk navnetradisjon. Hvis eier/fester eller lokalsamfunn identifiserer seg med disse formene, skal det legges vekt på dette. Det er viktig at lokalsamfunnet føler at det er deres navn. Bestemmelsene i regelverket skal heller ikke en gang for alle fryse utformingen av skriftformene. Dette innebærer at eventuelle dialektale endringer over tid også skal kunne påvirke stedsnavnene, slik at det kan fattes endringsvedtak på bakgrunn av de(n) dialektale endringen(e).

Et annet alternativ er å beholde formuleringen i nåværende § 4. Dersom bestemmelsens nåværende ordlyd beholdes, vil det være nødvendig med en presisering av hvordan bestemmelsen skal praktiseres med en oppstilling av kriterier om hva som ligger i at en lokal uttale er ”nedervd”. Slik bestemmelsen står i dag, uten presiseringer, genererer den en del unødvendige klagesaker.

8.4.4 Fastsetting av sidestilte former:

I noen tilfeller vil det være aktuelt å fastsette sidestilte former. I hovedsak vil dette dreie seg om to alternative former, for eksempel Majorstua og Majorstuen, men det kan tenkes situasjoner hvor det er aktuelt med flere sidestilte former, for eksempel hvor både ubunden og bunden form i to eller flere varianter er i bruk. Departementet foreslår derfor at det i bestemmelsen tas inn alternative vilkår, hvorav ett eller flere må være oppfylt for at det kan fastsettes sidestilte skrivemåter. Dersom flere av de alternative vilkårene er oppfylte, taler dette sterkere for at alternative skriftformer skal tillates som sidestilte.

8.5 Endringsforslag

§ 4 Reglar om skrivemåten

Dersom ikkje anna er fastsatt i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten takast utgangspunkt i den lokale talemålsforma av namnet. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. For kvenske stadnamn skal skrivemåten følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp i finsk .

Når same namnet er brukt om ulike namneobjekt på same staden, skal skrivemåten i primærfunksjonen som hovudregel vere retningsgivande for skrivemåten i dei andre funksjonane. To eller fleire skriftformer av same namn på same namneobjekt kan unntaksvis fastsetjast som sidestilte dersom eit eller fleire av desse vilkåra er oppfylte:

  1. det finst fleire uttalevariantar av namnet fordi lokaliteten har stor geografisk utbreiing, eller ligg i eit dialektalt eller administrativt grenseområde
  2. to skriftformer av namnet er vel innarbeidde
  3. det er sterk lokal interesse for to eller fleire av formene

9. ANDRE PROBLEMSTILLINGER

9.1 Sametingets oppnevning av navnekonsulenttjeneste for samiske navn

I forbindelse med opprettelsen av budsjettposten ”Samiske kulturtiltak” i 2002 ble en rekke oppgaver overført Sametinget, herunder navnekonsulenttjenesten for samiske stedsnavn, inklusive tilsetting av sekretær for navnekonsulenttjenesten og oppnevning av navnekonsulenter for samisk. For at lovteksten skal reflektere den faktiske situasjonen foreslår departementet følgende endring i nåværende § 9, ny § 11:

Departementet oppnemner stadnamnkonsulentar for norske og kvenske stadnamn. Sametinget oppnemner stadnamnkonsulentar for samisk.

Namnekonsulentane skal gi rettleiing og råd om skrivemåten av stadnamn.

9.2 Uttak av informasjon fra Sentralt stedsnavnregister - gebyr

For at Statens kartverk skal få dekket noen av utgiftene til uttak fra Sentralt stedsnavnregister (SSR), forslår departementet å innføre gebyr for utskrifter eller kopier på papir eller annet analogt medium ved 50 eller flere navn. For on-line tilknytning til registeret skal det betales en etableringskostnad ved installasjon og en årlig abonnementsavgift. Det skal ikke betales for kostnader til informasjon for utskrifter og kopier som skal brukes til forvaltningsoppgaver pålagt etter stedsnavnloven eller til undervisning og forskning, inkludert slektsforskning og skriving av bygdebøker. Departementet foreslår at det i loven tas inn en generell adgang til å ta betalt for uttak fra SSR. Dette vil bli presisert i forskriften.

Departementet foreslår følgende nytt siste ledd i nåværende § 10, ny § 12:

For utskrifter eller kopier av informasjon frå registeret på, eller for online tilknyting til registeret kan det takast betaling.

9.3 Unntaksbestemmelsen i § 11

Det har vært svært få søknader om dispensasjon etter lovens § 11, men det er likevel viktig at det finnes en dispensasjonsregel på dette saksområdet som omfatter så mange ulike navn over hele landet, brukt om forskjellige navneobjekt, og der en ved praktisering av regelverket svært ofte må bruke skjønn. Ordlyden i § 13 Unntak (nåværende § 11) er derfor foreslått endret noe, slik at den blir lydende:

Når særlege grunnar talar for det, kan departementet gjere unntak frå reglane i lova og forskrifta.

9.4 Adgang til å gi forskrift

I den nåværende § 12 (ny § 14) er forskriftshjemmelen tillagt Kongen. Den er delegert til Kultur- og kirkedepartementet ved kongelig resolusjon, og departementets endringsforslag er en refleksjon av dette. Departementet foreslår derfor at forskriftshjemmelen også i loven tillegges departementet, slik at bestemmelsen blir lydende:

Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av lova.

10. FORSLAG TIL ENDRINGER I STADNAMNLOVA

Endringsforslag står i kursiv.

§ 1 Formål og virkeområde

Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som kulturminne og medverke til at namna skal utgjere eit einskapleg namneverk.

Lova gjeld når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsetje stadnamn eller skrivemåten av dei, eller bruke dei i tenesta. Lova gjeld også bruk av stadnamn i selskap som det offentlege eig fullt ut og i lærebøker som skal brukast i skolen.

Lova gjeld ikkje for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda, den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone.

§ 2 Definisjonar

I denne lova tyder

  1. stadnamn, namn på geografiske lokalitetar.
  2. gardsnamn, det same som matrikkelnamn; namnet på heile det området som eitt eller fleire bruksnummer er knytte til.
  3. bruksnamn, namn på eigedom med eige bruksnummer eller festenummer under eit gardsnummer.
  4. nedervde stadnamn, stadnamn som munnleg eller skriftleg er overleverte frå tidlegare generasjonar.
  5. lokal talemålsform, den uttaleforma som er i allmenn bruk av folk som er busette på staden.
  6. namneobjekt, staden, punktet, linja, området, anlegget osv. som har eller får namn.
  7. gjeldande rettskrivingsprinsipp, allmenne reglar for korleis lydar og lydkombinasjonar skal givast att i skrift.
  8. gjeldande rettskriving, den rettskrivinga som til kvar tid gjeld og som ein finn i godkjende ordlister.

§ 3. Namnevern og namnsetjing

Eit stadnamn kan som hovudregel ikkje takast i bruk på ein stad der det tradisjonelt ikkje høyrer heime når det

  1. er i bruk som slektsnamn og høyrer til dei mindre vanlege, eller
  2. på annan måte er eit særeige namn, eller kan forvekslast med det, eller
  3. av andre grunnar bør vernast

Eit nedervd stadnamn kan ikkje bytast ut med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar talar for det.

§ 4 Reglar om skrivemåten

Dersom ikkje anna er fastsatt i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten takast utgangspunkt i den lokale talemålsforma av namnet. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. For kvenske stadnamn skal skrivemåten følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp i finsk .

Når same namnet er brukt om ulike namneobjekt på same staden, skal skrivemåten i primærfunksjonen som hovudregel vere retningsgivande for skrivemåten i dei andre funksjonane. To eller fleire skriftformer av same namn på same namneobjekt kan unntaksvis fastsetjast som sidestilte dersom eit eller fleire av desse vilkåra er oppfylte:

  1. det finst fleire uttalevariantar av namnet fordi lokaliteten har stor geografisk utbreiing, eller ligg i eit dialektalt eller administrativt grenseområde
  2. to skriftformer av namnet er vel innarbeidde
  3. det er sterk lokal interesse for to eller fleire av formene

§ 5. Fastsetjing av skrivemåten

Saker om skrivemåten av stadnamn kan takast opp av:

  1. Offentleg organ og andre som er nemnde i § 9 første ledd, første punktum.
  2. Eigar eller festar når bruksnamnet kjem inn under § 8 andre ledd.
  3. Lokal organisasjon med særleg tilknyting til eit stadnamn.
  4. Namnekonsulentane når det gjeld stadnamn i deira område.

Kommunen gjer vedtak om skrivemåten av namn på tettstader, grender, bydelar, kommunale gater, vegar, torg, bustadfelt, anlegg o.l. Kommunen gjer også vedtak om skrivemåten av alle namn som skal brukast som offisiell adresse etter § 4-1 i delingslova, med unntak av bruksnamn. Elles gjer fylkeskommunen, vedtak om skrivemåten av namn på fylkeskommunale vegar, anlegg o.l.

Statens kartverk gjer vedtak om skrivemåten av andre stadnamn dersom ikkje anna er fastsett i lov eller forskrift.

Er det tvil om kven som etter desse reglane skal fastsetje skrivemåten av eit stadnamn, kan spørsmålet leggjast fram for departementet til avgjerd.

§ 6. Nærmare om saksbehandlinga (nå § 7)

Når ei namnesak er teken opp med vedtaksorganet, skal saka gjerast kjend for dei som har rett til å uttale seg. Eigar eller festar har rett til å uttale seg i saker som gjeld bruksnamn, og deira synspunkt skal tilleggjast særskilt vekt. Kommunane har rett til uttale seg når vedtaket skal gjerast av andre organ enn kommunen sjølv. Fylkeskommunane har rett til å uttale seg i saker som femner om meir enn ein kommune. Lokale organisasjonar har rett til å uttale seg i saker som gjeld stadnamn organisasjonen har ei særleg tilknyting til. Før vedtak om skrivemåte blir gjort, skal namnekonsulentane gi tilråding om skrivemåten.

Eigar eller festar skal få saka tilsend direkte. I tillegg skal saka kunngjerast i minst 2 aviser som er alminneleg lesne på staden, eller gjerast kjend på annan høveleg måte.

Med mindre anna er fastsett i lov eller i medhald av lov, gjeld reglane i forvaltningslova kapittel IV, V og VII ikkje for saker etter stadnamnlova.

§ 7 Gjenopptaking (ny)

Dersom det kjem inn nye opplysningar i saka, kan saka takast opp på nytt av ein av dei som er nemnt i § 5, bokstav a - d. Nytt vedtak skal gjerast etter reglane i denne lova.

§ 8. Særskilde reglar om bruksnamn (nå § 5)

Eigar eller festar kan fastsetje namn på eige bruk. Eigar eller festar har likevel ikkje rett til å endre eller byte ut bruksnamn som kjem inn under andre ledd, dersom ikkje særlege grunnar taler for det.

Skrivemåten av bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, eller med andre stadnamn som etter reglane i denne lova eller i andre lover og forskrifter skal brukast av det offentlege, skal fastsetjast etter reglane i §§ 4 og 5.

For andre bruksnamn fastset eigar eller festar skrivemåten.

§ 9. Bruk av stadnamn (nå § 3)

Når skrivemåten av eit stadnamn er fastsett etter denne lova og ført inn i stadnamnregisteret, skal skrivemåten av eige tiltak brukast av alle organ for stat, fylkeskommune og kommune og selskap som det offentlege eig fullt ut. Det same gjeld for skriving av namn i lærebøker som skal brukast i skolen.

Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på staden, skal til vanleg brukast av det offentlege på kart, skilt, i register m.m. saman med eventuelt norsk namn. Vedtak må gjerast samtidig for parallellnamn på norsk, samisk og kvensk.

Offentlege organ og andre som er nemnde i første ledd, skal halde fram med å bruke dei skriftformene som er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk, til det eventuelt blir gjort endringsvedtak.

§ 10 Klage (nå § 8)

Vedtak om skrivemåten kan påklagast av dei som etter § 6 første ledd bokstav a og b har rett til å ta opp saker om skrivemåten av stadnamn. Klageretten gjeld også vedtak gjorde av kommunar og fylkeskommunar. Klagen skal grunngivast. Vedtak gjorde av Kongen og Stortinget kan ikkje påklagast.

For førebuinga av ei klagesak gjeld saksbehandlingsreglane i § 7 tilsvarande.

Klager på andre vedtak enn dei som er gjorde av eit departement, skal behandlast av ei klagenemnd oppnemnd av Kongen. I klagesaker av prinsipeill karakter kan klagenemnda gi Norsk språkråd, Sametinget og departementet høve til å uttale seg.

Departement som gjer vedtak om skrivemåte, har plikt til å ta saka opp til ny avgjerd etter klage. Departementet skal i slike saker innhente tilråding frå klagenemnda.

Elles gjeld reglane i forvaltningslova kapittel VI.

§ 11. Stadnamnkonsulentar (nå § 9)

Departementet oppnemner stadnamnkonsulentar for norske og finske stadnamn. Sametinget oppnemner stadnamnkonsulentar for samisk.

Namnekonsulentane skal gi rettleiing og råd om skrivemåten av stadnamn.

§ 12. Stadnamnregister (nå § 10)

Det skal opprettast eit sentralt stadnamnregister.

Alle skriftformer som er endeleg fastsette, skal meldast til stadnamnregisteret av det organet som har gjort vedtaket.

Opplysningane i registeret er offentlege.

For utskrifter eller kopier av informasjon frå registeret på, eller for online tilknyting til registeret kan det takast betaling.

§ 13 Unntak (nå § 11)

Når særlege grunnar talar for det, kan departementet gjere unntak frå reglane i lova og forskrifta.

§ 14 (nå § 12)

Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av lova.

11. HØRINGSFRIST M.M.

Vi ber om at eventuelle merknader er Kultur- og kirkedepartementet i hende 22. mars 2004. Høringsnotatet finnes også elektronisk på odin.dep.no/kkd. Departementet ber om at høringsuttalelsene blir sendt både som vanlig brev og elektronisk til: postmottak@kkd.dep.no.

Med hilsen

Stein Sægrov e.f.
avdelingsdirektør

Halldis Sandsdalen
rådgiver

Departementene

Fylkesmennene

Fylkeskommunene

Kommunene

Universitetene

Norges Landbrukshøyskole

Følgende distriktshøgskoler:

Høgskolen i Finnmark
Høgskolen i Volda
Høgskolen i Stavanger
Høgskolen i Agder
Samisk Høgskole

ABM-utvikling

Arran Lulesamisk senter

Bokmålsforbundet

De samiske samlinger

Det norske akademi for språk og litteratur

Det norske meteorologiske institutt

Direktoratet for naturforvaltning

Finsk-Norsk forening

Finsk-Norsk kulturinstitutt

Forsvarets militærgeografiske tjeneste

Jernbaneverket

Klagenemnda for stedsnavnsaker

Kommunenes Sentralforbund

Kompetansesenteret for urfolks rettigheter

Kvæntunet

Kvenkultursenteret

Kystdirektoratet

Avinor as

Navnekonsulenttjenestene

Norut NIBR

Nord-Norsk kulturråd

Nordisk samisk institutt

Noregs Mållag

Norges Bygdekvinnelag

Norges bondelag

Norges geologiske undersøkelser

Norsk bonde- og småbrukarlag

Fagforbundet

Norsk kulturråd

Norsk språkråd

Norske kveners forbund

Norsk lokalhistorisk institutt

Norsk Polarinstitutt

Norske reindriftsamers landsforbund

Norske samers riksforbund

NVE

Posten Norge

Reindriftsforvaltningen

Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark

Riksmålsforbundet

Samarbeidsnemnda for navnegransking

Samenes folkeforbund

Samenes landsforbund

Samerådet

Sametinget

Samisk kultursenter

Skogfinnenes interesser i Norge

Skoltene i Norge

Statens kartverk

Sjøkartverket

Vegdirektoratet

Østsamene i Neiden

Ája samisk språksenter