Ikraftsetting av ny tvistelov

Høringsinstanser

Tidspunkt for ikraftsetting av ny tvistelov – faktiske forutsetninger og overgangsregler

1 Problemstillinger

Dette høringsbrevet omhandler når lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) bør settes i verk, og hvilke forutsetninger som da bør være oppfylt. Det siste gjelder hvilke forskrifter som bør være vedtatt, hvilke opplæringstiltak som bør gjennomføres, hvilket utviklingsarbeid som bør være utført, hvilket teknisk utstyr som bør være på plass, hvilke konsekvensanalyser som bør være utført, og om restanser bør være nedarbeidet. Høringsbrevet tar også opp hvilke overgangsregler som bør vedtas.

Synspunkter på høringsnotatet bør avgis så snart som mulig og senest innen 10. mars 2006. For spørsmål knyttet til punktene 2, 10 og 11 settes fristen til 1. mai 2006. Om mulig ber vi om at høringsuttalelsen sendes elektronisk i tillegg til papirversjonen til epostadressen steingrim.bull@jd.dep.no. Justisdepartementet mottar gjerne henvendelser om synspunktene i notatet underhånden mens høringsfristene løper, uten hensyn til om høringsinstansen senere tar sikte på å avgi en høringsuttelselse. Vedrørende punkt 11 oppfordres de enkelte departementene til å ha særlig oppmerksomhet rettet mot de lover som de har ansvaret for.

2 Forskrifter

Den øvrige lovgivning med forskrifter bør tilpasses tvisteloven. Det er spørsmål som ble behandlet i høringsbrev 22. desember 2005. I punktet her behandles de forskrifter som tvisteloven gir hjemmel for å gi.

Tvisteloven inneholder 13 hjemler for at Kongen kan gi forskrift. For de fleste av disse hjemlene vil det ikke være aktuelt å gi forskrift med et innhold som helt eller delvis tilsvarer nåværende forskrift. Det gjelder § 6-13 fjerde ledd om normalsatser for rettshjelp ved forliksklage mv., § 7-2 fjerde ledd om vilkår for forskudd eller sikkerhet for meklers krav på godtgjøring, § 7-4 annet ledd, § 8-4 tredje og fjerde ledd om nærmere regler om godtgjøring til rettsmekler og om utvalg av rettsmeklere og krav til deres kvalifikasjoner, § 13-1 fjerde ledd om nærmere regler om fjernmøter, § 13-7 sjette ledd om nærmere regler om opptak av forklaringer under hovedforhandling, § 14-4 fjerde ledd om innsyn i psykiatriske erklæringer og § 25-3 fjerde ledd om utvalg av sakkyndige for bestemte sakstyper og utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer på bestemte fagfelt. Med unntak for § 6-13 fjerde ledd ser departementet det som ønskelig at det gis forskrifter etter disse bestemmelsene før loven trer i kraft, men anser det ikke som nødvendig. Tilsvarende gjelder for § 35-6 fjerde ledd, som gir Domstoladministrasjonen hjemmel til å gi regler, og for § 36-4 annet ledd, som gir hjemmel for Kongen til å opprette ett eller flere utvalg av personer med fagkyndighet i saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren.

Departementet ser det heller ikke som nødvendig å gi forskrift i medhold av § 21-10 annet ledd. Men det vil trolig være ønskelig, og det vil kunne være hensiktsmessig å videreføre noen av reglene i forskrift 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige.

Departementet anser det foreløpig som lite hensiktsmessig å gi forskrift etter § 6-13 fjerde ledd siden lov selv gir utførlige sakskostnadsregler.

§ 3-3 sjette ledd, § 6-7 sjette ledd og § 14-4 fjerde ledd vil kunne tjene som ny hjemmel for nåværende forskrifter, henholdsvis forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 (advokatforskriften) kapittel 10 III, forskrift 16. desember 2005 nr. 1521 om forliksrådene og forskrift 6. juli 2001 nr. 757 om offentlighet i rettspleien. Departementet ser ikke grunn til at iverksetting av tvisteloven skal gjøre det nødvendig med endring av noen av disse forskriftene. Behovet for at det i sistnevnte forskrift blir gjort tilføyelse om innsyn andre dokumenter enn avgjørelser vil bli nærmere vurdert.

Forskrift 24. juni 1988 nr. 498 om utgifter til rettstolker i sivile saker bør videreføres. Rettsgebyrloven § 6 bør tjene som ny hjemmel for forskriften, jf. NOU 2001: 32 punkt 34.8.2, s. 1018.

Departementet antar ellers at nåværende forskrift 28. februar 1964 om lydopptak av rettslige forklaringer i sivile saker og straffesaker bare bør gjelde straffesaker, uavhengig av om det blir gitt forskrift etter § 13-7. Nåværende forskrift er i dårlig samsvar med de nye reglene i tvisteloven.

3 Opplæring

Tvistemålsutvalget avga sin innstilling for drøyt fire år siden. Utvalgets arbeid var preget av utstrakt dialog med mange av de ansatte i domstolene og øvrige aktører i rettspleien. Høringen etter utvalgets utredning skapte ytterligere oppmerksomhet. Det viste seg da å være bred oppslutning om de fleste hovedpunktene, men uenighet om noen, og om noen detaljer. Etter at loven ble vedtatt, er det blant aktørene skapt fornyet interesse for hvordan den vil virke og det kulturskifte lovvedtaket tar sikte på. I det siste halvåret er det holdt flere samlinger både sentralt og lokalt. Disse har bidradd til å motivere for studier av lovens innhold og samtaler om den omstilling som vil finne sted.

Departementet mener likevel at det i tilknytning til lovens ikraftsetting er nødvendig med opplæringstiltak for å nå de mål loven tar sikte på. Både for dommere og mange advokater vil loven utgjøre et helt sentralt arbeidsredskap. Som ved annen ny og sentral lovgivning er det nødvendig at disse aktørene setter av tid til studier av lovens oppbygging og av de mange detaljregler som er nye og kommer hyppig til anvendelse. Samtidig er det viktig at aktørene oppnår en felles forståelse for hovedlinjene i loven og for hvordan nye og viktige prinsipper skal anvendes. Mange av disse er skjønnsmessig utformet. Slik felles forståelse forutsetter informasjon fra felles kilder og samlinger der aktørene kan utveksle synspunkter. For å nå målet om felles forståelse vil det ikke bare være avgjørende med utveksling av synspunkter forut for lovens ikraftsetting, men også med erfaringsutveksling i den første tiden etterpå. For advokater og dommere vil det dels være behov for samlinger med deltakere fra begge grupper, dels for samlinger som bare har deltakere fra den ene av gruppene.

Advokater som hyppig har befatning med sivile tvister, vil langt på vei kunne få sine opplæringsbehov dekket gjennom kurs som blir arrangert av Juristenes utdanningssenter (JUS) og i møter/kurs som avholdes av lokale foreninger av Advokatforeningen. Det er likevel enda viktigere at dommerne får grundig opplæring i de nye hovedlinjene som følger av tvisteloven. Det er først og fremst disse som gjennom sine avgjørelser vil utforme de konkrete rammer for hvordan loven i praksis skal etterleves. Et forprosjekt etablert av Domstoladministrasjonen har anbefalt at alle dommere regionvis deltar i obligatoriske kurs over fire dager, to i kort tid før ikraftsetting, to i det første året etterpå. Den siste dagen er anbefalt å være felles for dommere og lokale advokater. For øvrige ansatte i domstolene er det foreslått et opplegg som innebærer at alle er på kurs i 1-2 dager før ikraftsetting. Utvalget har videre foreslått at det for alle ansatte utarbeides en IKT-støttet opplæring i tillegg, og at det avholdes et eget kursopplegg over en uke for kursforeleserne.

Departementet mener det skisserte opplæringsopplegget for domstolsansatte vil være gunstig og ønskelig for å skape en høy sjanse for at lovens mål i størst mulig grad blir nådd. Departementet ser likevel ikke grunn til at det som forutsetning for iverksetting skal skisseres absolutte vilkår for omfanget av et opplæringsopplegg. Flere hensyn må avveies når opplæringens innhold og omfang skal utformes. Blant annet må det legges sentral vekt på de samlede ressurser som blir tilført domstolene, hvordan disse best kan prioriteres, og hvor raskt det er ønskelig at loven settes i verk, se punkt 8.

4 Utviklingsarbeid

Tvisteloven må føre til endring av flere av rutinene for saksbehandling og samhandling i domstolene. Det skaper i sin tur behov for å gjøre betydelige endringer i saksbehandlingssystemet for tingrett og lagmannsrett (LOVISA). Departementet anser det som nødvendig at saksflyt og maler i dette systemet blir tilpasset den nye loven før den trer i kraft.

Det kan neppe anses som like nødvendig at all ledelsesinformasjon før ikraftsettingen blir tilpasset loven, men det er sterkt ønskelig. Slik tilpassing er ikke bare viktig for at ledelsesoppgavene kan bli dekkende utført i den enkelte domstol, men også for at sentrale myndigheter og forskere skal gis best mulig grunnlag for å vurdere virkningene av den nye loven.

Departementet er usikker på om det bør anses som nødvendig å endre saksbehandlingssystemet for Høyesterett (Høyrett) før ikraftsettingen. Trolig bør spørsmålet ses i sammenheng med spørsmålet om Høyrett bør integreres med LOVISA.

Tvisteloven åpner for elektronisk utveksling av prosesskriv. Videre er det i § 13-7 gitt en hovedregel om at det under hovedforhandling skal foretas opptak av parts- og vitneforklaringer. Departementet mener det er ønskelig med innføring av disse reformene så snart som mulig, men anser ingen av dem som nødvendige for iverksetting.

5 Teknisk utstyr

Flere av reglene i tvisteloven vil bare bli virksomme dersom nødvendig teknisk utstyr er anskaffet. Det gjelder først og fremst fjernmøter, elektronisk samhandling og opptak av forklaringer, men også i betydelig utstrekning fjernavhør. Loven bør kunne settes i verk uten at alle disse reglene blir virksomme. Men departementet mener det er helt nødvendig at det under saksforberedelsen kan holdes rettsmøter som fjernmøter. Ellers vil et sentralt virkemiddel i rettens saksstyring gå tapt, eventuelt at partene risikerer å bli påført urimelig høye kostnader ved å bli kalt inn til et vanlig rettsmøte. Fjernmøter under saksforberedelsen kan gjennomføres mens deltakerne oppholder seg på sine kontorer. Departementet antar at både domstolene og advokatene allerede har tilfredsstillende utstyr til slike møter.

Departementet ser også øvrige fjernmøter, særlig i småkravprosessen, som et av tvistelovens viktige virkemidler for at partenes sakskostnader ikke skal bli uforholdsmessig store. Tilsvarende gjelder fjernavhør av parter og vitner i både småkravprosess og allmennprosess. Departementet ser det derfor som sterkt ønskelig, men ikke helt nødvendig, at domstolene har tilgang til utstyr for å gjennomføre fjernmøter og fjernavhør så ofte som tvistelovens regler kan gi rom for det. Dette tilsier at en meget høy andel av rettssalene snarest mulig blir tilført utstyr som gir god lydoverføring, og at en viss andel også blir tilført utstyr for tilfredsstillende bildeoverføring. Departementet er usikker på hvor høye andelene bør være, og på hvor raskt disse anskaffelsene bør gjøres.

Utstyr i alle rettssaler til opptak av forklaringer i hovedforhandling bør ikke være en forutsetning for iverksetting av tvisteloven, men departementet er usikker på hvor sterkt slike anskaffelser bør prioriteres. Departementet er også i tvil om hvor sterkt behov det er for å ha slikt utstyr i et mindre antall rettssaler for å ha mulighet til opptak av forklaring som gis for å sikre bevis, jf. § 13-9. Det vil blant annet avhenge av hvor ofte det kan ventes å være ønskelig å foreta opptak i stedet for innføring i rettsboken. Høringsinstansene oppfordres til å gi uttrykk for sitt syn på disse spørsmålene.

6 Konsekvensanalyser

Det er redegjort for økonomiske og administrative konsekvenser i Ot.prp. nr. 51 (2004‑2005) punkt 28 (s. 356–362). I ikraftsettingsproposisjonen vil departementet forsøke å beskrive forventet gevinstrealisering mer konkret. Uansett tas det sikte på en redegjørelse for hvordan departementet tar sikte på at resultatene av reformen skal bli målt, jf. Stortingets vedtak 13. juni 2005 om at Regjeringen bes om å evaluere tvisteloven i løpet av tre år etter at loven er trådt i kraft.

Det er vanskelig å tallfeste de forventede endringer i domstolenes årlige ressursbehov som følge av tvisteloven. Det skyldes særlig to forhold:

– Det er uklart om loven vil føre til endring av sakstilfanget. På den ene side legger loven økt vekt på mekling og avklaring før saker bringes inn for tingretten. På den annen side legger loven opp til at det skal bli mindre kostnadskrevende å føre saker for domstolene, dels ved de nye generelle saksbehandlingsprinsippene, dels ved innføringen av småkravprosess.

– Det er vanskelig å forutse i hvilken grad sakene vil bli mer arbeidskrevende som følge av at den materielle lovgivningen gradvis er blitt mer kompleks.

Selv om det ses bort fra disse to forhold, vil det være vanskelig å beregne årlige innsparinger som følge av tvisteloven.

På denne bakgrunn antar departementet at en plan for gevinstrealisering i hovedtrekk bare bør utgjøre tallfesting av de mål tvistelovens nye regler tar sikte på. Her skisseres bare de viktigste målene som ønskes oppnådd ved loven. Ved utformingen er det tatt utgangspunkt i domstoler hvor effektiviteten i saksbehandlingen bare i liten utstrekning er blitt bedret som følge av Tvistemålsutvalgets utredning og den etterfølgende lovbehandling. Videre er målene formulert ut fra den tenkte forutsetning at sakenes art og kompleksitet i hovedtrekk forblir tilsvarende som i dag:

– Når det ses bort fra saker som vil gå etter småkravprosessen, bør partenes faktiske sakskostnader i gjennomsnitt bli redusert med 20, 30 eller 40 prosent.

– Et gjennomsnittlig dommerårsverk bør gjennomføre to eller tre ganger så mange saker etter småkravprosessen som det i dag gjennomfører saker som behandles etter tvistemålsloven.

– Når det ses bort fra saker som vil gå etter småkravprosessen, skal hovedforhandling og ankeforhandling i gjennomsnitt ta 30 eller 40 prosent kortere tid enn i dag.

– Når det ses bort fra saker som vil gå etter småkravprosessen, bør et gjennomsnittelig dommerårsverk gjennomføre 20 prosent flere saker enn i dag.

Høringsinstansene bes særlig vurdere i hvilken grad disse måltallene er realistiske, og om eventuell oppfylling av målene er avhengig av spesielle forutsetninger.

7 Restansenedarbeiding

Et viktig mål ved tvisteloven er en hurtigere og mer konsentrert behandling av tvister i domstolene. En aktiv saksstyring er et viktig virkemiddel for å oppnå dette. Om en domstol har så omfattende restanser at det blir vanskelig å avholde hovedforhandling innen seks måneder etter at stevning ble inngitt, jf. § 9-4 annet ledd bokstav h, vil det også bli vanskeligere å oppnå en konsentrert saksforberedelse, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004‑2005) punkt 13.6.4, s. 181. Departementet fastholder at det av disse grunner er viktig at restansene i tilstrekkelig grad er nedarbeidet før ikraftsettingen. Nedarbeidede restanser bør likevel ikke settes som noen absolutt forutsetning. I en overgangsperiode bør det være mulig å oppnå en konsentrert saksforberedelse selv om den samlede saksbehandlingstid vil måtte overstige de mål som følger av lovens frister. Når det ses bort fra saker som etter særlige lovbestemmelser skal avgjøres hurtig, vil det for eksempel være mulig å orientere partene om at saksstyringsmøte etter § 9‑4 vil bli utsatt i en periode, slik at den resterende saksforberedelse ikke risikerer å strekke seg over en uforholdsmessig lang periode.

8 Iverksettingstidspunktet

Foran er drøftet forutsetninger for ikraftsetting av loven. Departementet mener at noen av disse må være oppfylt (en viss opplæring samt utvikling av en endret versjon av domstolenes saksbehandlingssystem for saksflyt og maler), og at det i ulik grad er ønskelig at de øvrige er oppfylt.

Domstoladministrasjonen (DA) er ansvarlig for gjennomføring av de tiltak overfor domstolene som er beskrevet i 3, 4, 5 og 7. Som en oppfølging av dette ansvaret etablerte DA forprosjektgruppen som avga rapport 12. september 2005. Rapporten synes å ha lagt til grunn at det er realistisk med iverksetting 1. januar 2007, at det innen det tidspunktet er mulig å gjennomføre nødvendig opplæring og endring av domstolenes saksbehandlingssystem, og at DA i november 2005 må ha på plass en prosjektledelse for gjennomføring av de tiltak som iverksetting av tvisteloven vil foranledige.

DA har fram til nå ikke etablert noe slikt hovedprosjekt. Det vises i den forbindelse til vedtak i DA’s styre 12. desember 2005, der det blant annet heter:

”en helhetlig innføring av alle elementer tvisteloven legger opp til, inngår i grunntanken for den nye loven og har stor betydning for at man skal oppnå de tilsiktede effektiviseringsgevinstene i domstolene. Det er uansett en absolutt forutsetning at det tilføres nødvendige midler til opplæring og LOVISA-endringer.”

Dette innebærer at DA ikke har villet la kostnadene med iversetting av tvisteloven bli dekket innenfor någjeldende budsjettrammer, noe som ville ha ført til at domstolenes løpende oppgaver og andre planlagte investeringer vil bli tilsvarende redusert.

Departementet kan i hovedtrekk slutte seg til synspunktet om at de fleste av elementene i tvisteloven utgjør en helhet. Så lenge investeringene i punktene 3 til 5 og 7 foran ikke er foretatt i sin helhet, vil effekten av tvisteloven bli merkbart redusert. Men dette forholdet må avveies mot den gevinstrealisering som kan ventes oppnådd ved en snarlig iverksetting. Selv om forutsetningene for iverksetting begrenses til opplæring og en ajourføring av saksbehandlingssystemet, mener departementet at langt den største delen av det samlede gevinstpotensialet likevel vil kunne tas ut straks dommerne og de øvrige aktørene i det første året etter iverksetting har gjort sine erfaringer om hvordan det er mest hensiktsmessig å innrette seg etter loven. Heller ikke med slike begrensede forutsetninger for iverksetting antar departementet at det nå er realistisk å la loven tre i kraft 1. januar 2007, slik siktemålet ble formulert i Ot. prp. nr. 51 (2004–2005).

Departementet ser behovet for at domstolene blir tilført ekstra midler med tanke på tiltak i anledning iverksetting av tvisteloven, men kan ikke nå si noe om hvilket omfang som vil være aktuelt. Jo større andel av ønskede investeringer med sikte på innføring av tvisteloven som DA vil finne rom for før lovens ikraftsetting, jo bedre effekt vil tvisteloven gi.

Disse usikkerhetsmomentene bør ikke føre til at det går lang tid før fastsetting av ikraftsettingstidspunktet, noe som etter lovens § 37-1 skal bestemmes av Kongen. Loven innebærer omfattende regelendringer. Både domstolene, advokatene og framtidige parter i tvister vil ha behov for å innrette seg etter lovens omfattende regelendringer i god tid før ikraftsetting.

Det må også legges vesentlig vekt på at det allerede er skapt atskillig forståelse for det paradigmeskifte loven tar sikte på. Loven har også skapt interesse for hvordan nåværende lov bedre kan praktiseres i samsvar med de nye tankene i tvisteloven. Om perioden mellom vedtakelse og ikraftsetting blir lang, vil en lett risikere å miste mye av denne entusiasme, velvilje eller forståelse for et paradigmeskifte. Det er ikke bare fordi nyhetens interesse for loven går tapt. Etter hvert som aktørene under regimet av nåværende lov delvis innretter seg etter det nye tankegodset i loven, vil de gradvis tape forståelsen for at iverksettingen av ny lov vil innebære store endringer.

På denne bakgrunn tar departementet sikte på at loven trer i kraft 1. juli 2007.

9 Overgangsregler

Departementet tar som nevnt nå sikte på at loven trer i kraft 1. juli 2007, og det er lagt til grunn i utkastet i punkt 11. Fra den datoen vil alle nye saker fullt ut bli behandlet etter den nye loven. For saker som verserer den dagen, foreslås overgangsregler.

Departementet har vurdert om det er behov for overgangsregler. Ved å la tvisteloven straks gjelde for alle saker, også de verserende, vil det være lettere få markert det kulturskifte loven tar sikte på. Det kan tenkes å hemme et slikt kulturskifte at aktørene i lang tid stadig må skifte mellom praktisering av ny og gammel lov. Det vil dessuten på mange måter være krevende for de profesjonelle aktørene.

Men det må også tas i betraktning at det nye ved tvisteloven er at hele prosessen blir tyngdeforskjøvet, slik at mye i tvistebehandlingen skal skje tidligere enn i dag. Dette ender opp med en hovedforhandling som er vesentlig annerledes enn i dag. Hovedforhandlingen i saker som er kommet inn til domstolsbehandling før ikraftsettingen, vil måtte tillempes den saksbehandling som er gjort etter tvistemålsloven. Tilsvarende vil gjelde for praktiseringen av mange av de andre nye reglene i tvisteloven. Det vil være uheldig om det i startfasen for loven skal skje slik tillemping av flere av de reglene som er de fremste bærere av det nye i tvisteloven. Det vil også kunne svekke markeringen av et kulturskifte. Dessuten vil en slik endring av hvilke regler som skal gjelde for en sak, bringe opp mange spørsmål hvor det må framstå som usikkert hva som er den fornuftige tillemping av de nye reglene i tvisteloven.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at noen stadier i saksgangen skal utløse anvendelse av tvisteloven på verserende saker. Ved utforming av overgangsbestemmelsene har departementet lagt vekt på å gi klare og enkle regler.

For verserende saker i førsteinstans bør skjæringstidspunktet være når saken er brakt inn for tingretten. Tvisteloven har i kapittel 5 og 6 regler som omhandler plikter før sak bringes inn for tingretten. Etter utkastet § 2 annet ledd bokstav b vil tvisteloven gjelde fullt ut selv om stevning sendes retten umiddelbart etter ikrafttredelsen. Det vises til at partene i stor utstrekning vil kunne innrette seg etter disse nye pliktene allerede før ikraftsettingsdatoen.

Etter departementets syn bør det ikke være til hinder for tvistelovens anvendelse i ankeinstansen at den påankede avgjørelse er behandlet etter tvistemålsloven. Etter utkastet § 2 annet ledd bokstav c vil tvisteloven gjelde når anken er sendt til ankeinstansen etter at loven har trådt i kraft.

Det er en sammenheng mellom tvistelovens regler om anke til lagmannsretten og lovens regler om hvilke som skal behandles i forliksrådet mv. før de kan bringes inn for tingretten. For de fleste saker åpner både tvisteloven og tvistemålsloven en mulighet for toinstansbehandling. Men tvistemålsloven og tvisteloven har noe divergerende regler for obligatorisk forliksrådsbehandling, se for eksempel tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav a og annet ledd bokstav a sammenholdt med tvistemålsloven § 273 nr. 1 og § 274 nr. 1. Samtidig setter tvisteloven strengere vilkår enn tvistemålsloven for å anke til lagmannsretten, se tvisteloven § 29-13 og tvistemålsloven § 356. Ved å la tvisteloven gjelde når en sak er brakt inn for tingretten, kan det få som konsekvens at saken verken er behandlet i forliksrådet mv. eller kan ankes til lagmannsretten. Etter departementets syn er det liten grunn til å legge vekt på den mulige forventning partene har til å få prøvd saken i to instanser når søksmål anlegges for tingretten. Partene står dessuten i utgangspunktet fritt til å benytte forliksrådet i dispositive saker etter tvistemålsloven. Departementet peker også på at overgangsreglene vil være fastsatt og kjent i god tid før tvisteloven trer i kraft.

Utkastet § 2 annet ledd bokstav c har som konsekvens at ankeinstansen vil anvende tvisteloven ved sin behandling av saken. Når tvisteloven har andre saksbehandlings-regler enn tvistemålsloven, kan det ikke utelukkes at saken vurderes annerledes enn i underinstansen. Tvisteloven har for eksempel noe avvikende regler om bevisavkjæring. Etter departementets syn bør dette likevel ikke tilsi en annen løsning enn at tvisteloven fullt ut gjelder for ankeinstansens saksbehandling.

Når det etter lovens ikraftsetting settes fram anke etter ankefristens utløp, bør tvistelovens regler om oppfriskning gjelde, jf. utkastet § 2 annet ledd bokstav c og tilsvarende problemstilling omhandlet i punkt 10 siste avsnitt.

Departementet har vurdert om enkelte regler i tvisteloven bør gjelde alle verserende saker ved lovens ikraftsetting. Enkelte regelsett i tvisteloven representerer samlet sett relativt små avvik fra de tilsvarende i tvistemålsloven og blir lite berørt av det som er nytt i tvisteloven. Det kan blant annet sies om kapittel 13 II om rettsbøker, del 5 om bevis og kapittel 36 om saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren. Det er ikke foreslått unntak fra overgangsreglene for deler av tvisteloven. Det kan nok framstå som forenklende for de profesjonelle aktørene at de allerede fra tvistelovens ikrafttreden kan se helt bort fra deler av tvistemålsloven. Men departementet har lagt vekt på at det vil virke uheldig å benytte fragmenter av tvisteloven under behandlingen av en sak etter tvistemålsloven. Tvisteloven utgjør en helhet. En kombinasjon kan også gi uheldige utslag, for eksempel at det under hovedforhandlingen tar til å gjelde nye bevisavskjæringsregler.

Når en prosesshandling ikke er foretatt i tide, tvisteloven gjelde om prosesshandlingen og begjæring om oppfriskning settes fram etter lovens ikrafttreden

10 Særlig om lovregler som er foreslått endret ved tvisteloven

I høringsbrev 22. desember 2005 foreslo departementet flere endringer i andre lover som følge av ny tvistelov. Departementet tar sikte på å følge dette opp med en egen proposisjon senere i år, og da som tilføyelser til tvisteloven § 37-3. Departementet har nedenfor skissert ulike løsninger for hvordan overgangsreglene til disse lovendringene kan utformes, og ber om høringsinstansenes syn.

I høringsbrevet er det foreslått endringer i flere prosesslover. Etter departementets foreløpige syn bør overgangsbestemmelsene for disse følge de samme prinsippene som i utkastet til forskrift § 2. Dette gjelder lov om skjønn og ekspropriasjonssaker (nr. 7), der skjæringstidspunktet for ikraftsetting av lovendringene bør være når saken er sendt til lensmannen (eller namsfogden eller politistasjon med sivile rettspleiegjøremål), tingretten og lagmannsretten. Andre slike lover er blant annet arbeidstvistloven (nr. 12), jordskifteloven (nr. 71) og straffeprosessloven (nr. 77). I høringsbrevet foreslås det også endringer i skifteloven (nr. 13) og konkursloven (nr. 81). Det kan da oppstå tvist under bobebehandlingen. Departementet er usikker på hva som bør være skjæringstidspunktet, men antar at det bør være tidspunktet for åpning av offentlig skifte eller konkurs så lenge det ikke er tatt ut stevning etter at retten har gitt samtykke til behandling av tvisten i søksmåls former eller etter allmennprosessen.

Endringer som følger av høringsbrevet punkt 3.1, 3.3, 3.4, 3.5, 3.11, 3.13, 3.14, 3.15, 3.16, 3.21 og 3.22 er rene terminologiendringer. I utgangspunktet kan disse tre i kraft på samme tidspunkt som tvisteloven uten overgangsbestemmelser. Departementets foreløpige syn er imidlertid å la lovendringene følge de samme overgangsprinsipper som i utkastet til forskrift § 2. Lovendringene vil som oftest forekomme i prosesslovgivningen som er omhandlet i avsnittet ovenfor. Det kan da være hensiktsmessig å la alle lovendringene følge samme overgangsprinsipp.

Enkelte forslag til lovendringer i høringsbrevet kan etter departementets foreløpige syn tre i kraft samtidig med tvisteloven. Dette gjelder utkast til endringer i lov nr. 3, nr. 4, nr. 8, nr. 10, nr. 14, nr. 24, nr. 29, nr. 33, nr. 37, nr. 49, nr. 70, nr. 83, nr. 111, nr. 121, nr. 123, nr. 127 og nr. 131.

I høringsbrevet er det forslag til endringer i bestemmelser som ikke er saksbehandlingsregler som en domstol skal følge. En mulig løsning er å la disse lovendringene tre i kraft på samme tidspunkt som tvisteloven uten overgangsregler. En annen løsning er å bruke det samme overgangsprinsipp som i utkast til forskrift § 2, som vil innebære at skjæringstidspunktet vil være når klage, anke mv. er sendt forvaltningen, Ombudsmannen, trygderetten mv. Dette gjelder forslag til endringer i lov nr. 20, nr. 21, nr. 30, nr. 31, nr. 34, nr.41, nr. 42, nr. 44, nr. 48, nr. 51, nr. 90, nr. 105, nr. 109, nr. 118, nr. 119, nr. 120, nr. 126, nr. 128, nr. 132, nr. 135, nr. 140 og nr. 141.

I høringsbrevet er det foreslått endringer i lover som regulerer adgangen til å foreta en prosesshandling selv om fristen er oversittet, jf. punkt 3.10. Et eksempel er forslaget til endring i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt § 48 nr. 5 siste punktum, der henvisningen til domstollovens regler om oppreisning erstattes med en henvisning til de nye oppfriskningsreglene i tvisteloven. Disse lovendringene reiser særskilte spørsmål. Legges overgangsprinsippet i utkast til forskrift § 2 til grunn, vil tvisteloven gjelde om prosesshandlingen og begjæring om oppfriskning settes fram etter lovens ikrafttreden. I så fall skal tvistelovens oppfriskningsregler gjelde. Det kan føre til at fristen for å kreve oppfriskning er utløpt ved tvistelovens ikrafttreden, mens det på samme tid ville ha vært adgang til å kreve oppreisning om de nåværende regler i domstolloven i stedet skulle ha vært anvendt. Men etter departementets syn er det naturlig å benytte samme overgangsprinsipp som for øvrige lovendringer i anledning tvistelovreformen. Det forutsettes at overgangsreglene er fastsatt og kjent i god tid før tvisteloven trer i kraft.

11 Utkast til ikraftsettings- og overgangsbestemmelser

§ 1 Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) trer i kraft 1. juli 2007.

§ 2 Ved ikraftsettingen av tvisteloven gjelder overgangsbestemmelsene i annet ledd.

Tvisteloven gjelder for saker som:

a) er brakt inn for forliksrådet etter 30. juni 2007,

b) er brakt inn for tingretten etter 30. juni 2007,

c) er brakt inn for ankeinstansen etter 30. juni 2007,

d) etter oppheving er sendt underordnet rett etter 30. juni 2007, og

e) blir begjært gjenåpnet etter 30. juni 2007.

§ 3 Forskriften trer i kraft straks.

MERKNADER TIL BESTEMMELSENE

Merknad til § 1:

Den nye tvisteloven trer i kraft 1. juli 2007. Behandling av alle nye saker etter dette tidspunktet vil fullt ut bli regulert av reglene i den nye tvisteloven.

Merknad til § 2:

Første ledd fastsetter at det skal gjelde overgangsregler i forbindelse med den nye tvisteloven, og den presiserer nærmere når tvisteloven kommer til anvendelse på verserende saker.

Annet ledd bokstav a regulerer skjæringstidspunktet for når tvisteloven skal gjelde for forliksrådet. Er saken brakt inn dit etter 30. juni 2007, skal tvisteloven gjelde fullt ut. Saken er brakt inn for forliksrådet når forliksklagen er sendt forliksrådet.

Det er uten betydning at klagen er sendt feil forliksråd. Tvisteloven og dens § 6-3 fjerde ledd skal gjelde dersom forliksklagen er sendt etter lovens ikraftsetting. På tilsvarende måte skal tvisteloven § 4-2 gjelde når søksmål er reist for en tingrett i strid med § 6-2 annet ledd.

Tvistelovens regler gjelder bare når forliksklagen er sendt etter lovens ikrafttreden. Loven gjelder ikke en sak som allerede er under behandling.

Bokstav b regulerer skjæringstidspunktet for når tvisteloven gjelder i førsteinstans. Saken er brakt inn for tingretten når stevning er sendt retten.

I tvisteloven kapittel 5 er det fastsatt regler om plikter før saken. Dersom stevning sendes til retten umiddelbart etter lovens ikrafttreden, vil kapittel 5 like fullt gjelde selv om tvisteloven ikke hadde trådt i kraft i den tidsperiode pliktene skulle foretas.

Utkast til § 2 bokstav b har den konsekvens at de vilkår tvisteloven oppstiller for at saken skal kunne behandles av tingretten, for eksempel de nye reglene om forliksrådsbehandling etter § 6-2, må være oppfylt selv om stevning sendes til retten umiddelbart etter lovens ikrafttreden.

Tvistelovens regler om rettsmekling kommer bare til anvendelse på saker der stevning er sendt etter lovens ikrafttreden, og ikke på de sakene som allerede er under rettsmekling.

Dersom saken behandles etter tvistemålsloven og blir utsatt eller stanset, men behandlingen fortsetter etter tidspunktet for tvistelovens ikrafttredelse, skal fortsatt tvistemålsloven anvendes.

Bokstav c regulerer skjæringstidspunktet for når tvisteloven skal gjelde i ankeinstansen. Er saken brakt inn for ankeinstansen etter 30. juni 2007, kommer tvisteloven til anvendelse. Saken er brakt inn for ankeinstansen når ankeerklæring er sendt retten. Det er uten betydning at ankeinstansen behandler saken etter tidspunktet for tvistelovens ikraftsetting.

Utkastet innebærer at det er tidspunktet for anken som blir avgjørende for hvilke regler som skal gjelde om ankeinstansens overprøvingsadgang, når det skal gis samtykke til å fremme en anke, og om en anke kan bli nektet fremmet.

Når forliksklage, stevning eller anke er sendt etter 30. juni 2007, vil tvisteloven gjelde selv om fristen for søksmål eller anke løp ut før lovens ikraftsetting.

Etter tvisteloven § 19-10 tredje ledd kan avgjørelse av overordnet domstol bare fravikes dersom det foreligger vesentlige nye opplysninger. Dersom det i samme sak er truffet avgjørelse om saksbehandlingen, vil avgjørelsen kunne fravikes dersom tvisteloven avviker fra den regel ankeinstansen har bygd på.

Etter bokstav d vil tvisteloven gjelde fullt ut dersom saken etter tvistemålsloven § 393 er sendt underinstansen etter 30. juni 2007.

Med hilsen

Agder lagmannsrett
Akershus og Oslo jordskifterett
Arbeidsretten
Asker og Bærum tingrett
Bankklagenemnda
Bergen tingrett
Borgarting lagmannsrett
Brønnøysundregistrene
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Departementene
Det juridiske fakultet, Bergen
Det juridiske fakultet, Oslo
Det juridiske fakultet, Tromsø
Domstoladminstrasjonen
Drammen tingrett
Eidsivating lagmannsrett
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbrukertvistutvalget
Forliksrådene i Oslo
Forliksrådet i Bergen
Forsikringsklagekontoret
Forsvarergruppen av 1977
Frostating lagmannsrett
Fylkesnemndsledernes arbeidsutvalg
Gulating lagmannsrett
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Hedemarken tingrett
Husleietvistutvalget
Høyesterett
Hålogaland lagmannsrett
Kommisjonen for Gjenopptakelse Av Straffesaker
Kommuneadvokaten i Oslo
Kommunenes Sentralforbund
Kredittilsynet
Kristiansand tingrett
Landsorganisasjonen i Norge
Nedre Romerike tingrett
Nord- og Midhordland jordskifterett
Nordisk skibsrederforening
Nord-Troms tingrett
Norges Juristforbund
Norges lensmanns- og politilederlag
Norges Rederiforbund
Norsk Presseforbund
Norsk Redaktørforening
Norske Inkassobyråers Forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Ofoten og Sør Troms jordskifterett
Oslo byfogdembete
Oslo skifterett og byskriverembete
Oslo tingrett
Patentstyret
Politidirektoratet
Politiets Fellesforbund
Rederienes Landsforening
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Salten tingrett
Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn
Skattedirektoratet
Sparebankforeningen i Norge
Statens Innkrevingssentral
Stavanger forliksråd
Stavanger tingrett
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
Trondheim forliksråd
Trondheim tingrett
Trygderetten
Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), institutt for landskapsplanlegging