Del 1
Det digitale gapet – teknologi og muligheter

2 Barrierer – det digitale gapet

2.1 Det globale bildet

For at utviklingslandene skal kunne nyttiggjøre seg digital teknologi, og for å sikre at disse mulighetene kommer alle til gode, er det nødvendig å redusere det digitale gapet og fjerne barrierene. Dette ved å bygge ut nødvendig infrastruktur, etablere reguleringer, utvikle relevante og lokalt tilpassede digitale løsninger og sørge for økt kunnskap og kompetanse.

På det afrikanske kontinentet varierer potensialet og framdriften i digitaliseringen mye fra land til land, og ulike faktorer er avgjørende for ulike land. Etiopia gjør det bra når det gjelder fattigdomsreduksjon, og har et relativt stort antall unge med utdanning i STEM-fagene samt et lovende og voksende teknolginav (Sheba Valley). De scorer likevel lavest av seks afrikanske land på «African Leap Frog Index».1 Etiopia regnes som det landet som har mest å vinne på digitalisering, men det krever investeringer i grunnleggende infrastruktur og privatisering av sentrale sektorer som telekommunikasjon. Av de fem andre landene scorer Kenya og Sør-Afrika høyest, men også der er det betydelige utfordringer når det gjelder den fattigste delen av befolkningen, innlemmelse av uformell sektor, nødvendig infrastruktur og IKT-ferdigheter.

Det er spesielt fire barriere for digitalisering Norge skal rette innsatsen mot: tilgang, regulering, digital kompetanse og eksludering.

2.1.1 Tilgang til internett

4,4 milliarder mennesker, tilsvarende 57 prosent av verdens befolkning, bruker internett. Tallet er raskt stigende.2 Siden januar 2018 har det økt med én million brukere per dag. Likevel er det fortsatt 3,3 milliarder mennesker som ikke er internettbrukere. De fleste av disse lever i Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara.

Kilde: wearesocial.com

Kilde: wearesocial.com

Ikke bare mangler store deler av verdens befolkning rimelig tilgang til internett, men mange bruker bare en brøkdel av mulighetene til tross for at de har tilgang.3 Dette digitale gapet faller sammen med eksisterende ulikheter – i formue, muligheter, utdanning og helse – og forsterker disse. De som mangler sikker og rimelig tilgang tilhører i stor grad grupper som allerede er marginaliserte eller bor i fattige eller rurale områder.4

I utviklingslandene er andelen med tilgang lav, i de minst utviklede landene omtrent 20 prosent av befolkningen – og det er store variasjoner fra land til land.5 Tilgang til internett omfattes av bærekraftsmål 9, «Bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon». Delmål 9c under dette målet er å «Øke tilgangen til informasjons- og kommunikasjonsteknologi betydelig, og arbeide for at de minst utviklede landene får allmenn og rimelig tilgang til Internett innen 2020».6 I tillegg anses tilgang til internett som et sentralt virkemiddel for å oppnå mange av de andre bærekraftsmålene.

Indikatoren som er valgt for å måle 9c, er andelen av befolkningen som bor i et område dekket av et mobilsignal, inndelt etter typen mobildekning (2G, 3G etc.). Dette er imidlertid ikke en helt treffende indikator for å vurdere bruken av internettbaserte tjenester. 2G-dekning gir bare rom for SMS-baserte og talebaserte tjenester, mens de fleste internettbaserte tjenester forutsetter mobil bredbåndsdekning (3G eller mer). I Afrika sør for Sahara øker imidlertid 3G-dekningen raskt, og det er forventet en dekning på 45 prosent i løpet av 2019. 4G-forbindelser utgjør bare 7 prosent, mens dekningsandelen globalt er på 44 prosent.7

Ved utgangen av 2018 abonnerte over 5,1 milliarder mennesker på mobiltjenester. Dette er en økning på 1 milliard nye mobilabonnenter over fire år.8 88 prosent av verdens befolkning bodde i områder med mobil bredbåndsdekning. Tilgangen er ikke jevnt fordelt globalt. Av befolkningen i Sørøst-Asia bodde 92 prosent i områder med slik dekning, mens det tilsvarende tallet i Afrika sør for Sahara bare var 54 prosent.9

Digitalisering i utviklingsland blir i stor grad utført av store multinasjonale selskaper i et liberalisert marked. Selv om dette kan være en effektiv måte å gi økt tilgang til internett for sluttbrukerne på, kan markedskreftene bidra til at det skapes digitale «motorveier» langs de mest populære ferdselsårene i et land, for eksempel mellom to store byer, mens resten av landet forblir frakoblet.

I tillegg til mobilt internett er det også mulig å knytte seg til fiberbasert stasjonært internett i mange kystnære områder i utviklingsland, men dette er gjerne dyrt og et gode bare en liten del av befolkningen har råd til. Det arbeides også intensivt for å gi flere mennesker i utviklingsland tilgang til internett via satellitter som går i lav bane rundt jorden, blant annet i regi av aktører som SpaceX og OneWeb.10

Inntil fullverdig internettdekning blir en reell mulighet, finnes det teknologiske løsninger som tilbyr grunnleggende informasjon og tjenester til rurale strøk i Afrika sør for Sahara. Prosjektet «Internet Lite» er et godt norsk eksempel på det (boks 2.2).

Boks 2.2 Digital inkludering og tilgang til informasjon for alle

Norge støtter stiftelsen Basic Internet Foundation gjennom finansieringsmekanismen Visjon 2030. Stiftelsen, som er et samarbeid mellom Kjeller Innovasjon og Universitetet i Oslo, bruker digitalisering til å gi tilgang til informasjon som et grunnlag for inkludering og styrking av individers og lokalsamfunns rettigheter.

Basic Internet Foundation jobber med å gi fri tilgang til informasjons-internett eller «Internet Lite», og har som overordnet mål å sikre digital inkludering. Stiftelsen har utviklet en løsning der digitalt innhold som krever mye båndbredde (for eksempel videoinnhold) siles ut, mens «lettere» innhold (tekst og bilder) gjøres åpent tilgjengelig. Stiftelsen anslår at én persons betalte bruk av innhold som krever større båndbredde, kan finansiere fri tilgang til «lettere» informasjonsinnhold for flere titalls brukere.

Stiftelsen har utviklet billige løsninger for wi-fi-hotspots som installeres i landsbyer som ikke har internettdekning. Helseinformasjon fra lokale helsemyndigheter lastes opp på en lokal server tilknyttet en wi-fi-hotspot, og dette innholdet kan lastes ned gratis av landsbybefolkningen. I tillegg skal stiftelsen tilby svært rimelig «Internet Lite» til landsbybefolkningen i samarbeid med lokale mobiloperatører. Dette testes nå ut i Tanzania og DR Kongo.

Foto: Josef Noll, Basic Internet Foundation.

Vedvarende investeringer i infrastruktur og innovasjon er avgjørende faktorer for økonomisk vekst og utvikling.

2.1.2 Regulering

Tilgang til internett er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for digital transformasjon. I tillegg kreves et sterkt analogt fundament i form av lover, regelverk og institusjoner som gjør det mulig å etablere digitale tjenester, og som regulerer dataflyten på en slik måte at samfunnssikkerheten, borgernes personvern og privat sektor blir ivaretatt. Norges faglige samarbeid med utviklingsland for å styrke deres offentlige institusjonelle kompetanse og kapasitet er et viktig bidrag til å realisere potensialet som ligger i digitaliseringen.

I de landene som har kommet lengst, har digitalisering vært en langsiktig, sekvensiell utvikling basert på offentlige investeringer i infrastruktur for fasttelefoni. Etterfulgt av private initiativer og innovasjoner på grunnlag av infrastruktur som er gradvis etablert over mer enn hundre år. Til slutt har mobiltelefoner, smarttelefoner og internett gjort sitt inntog. Dette i motsetning til noen land i sør som har gått rett til trådløs teknologi, og der infrastruktur for mobiltelefon og internett ofte har blitt bygd av privat sektor. Dette «kvantespranget» har gitt fattige land hurtig tilgang til digital teknologi, men teknologien har ofte blitt innført uten at statlige institusjoner, lovreguleringer og andre nødvendige mekanismer har vært på plass. Dette har resultert i mangler som skaper utfordringer, og baner vei for nye typer sårbarhet både for nasjoner og privatpersoner.11

Disse utfordringene er ikke unike for utviklingsland. Problemer med å regulere teknologi som allerede er tatt i bruk er et globalt problem, men sårbarhetene og de digitale fallgruvene er ulike fra land til land.

Det er stor variasjon når det gjelder regulering av datatrafikk over landegrensene. Noen land har en liberal politikk hvor myndighetene stiller krav om informert samtykke fra kundene med hensyn til lagring og bruk av deres data. Andre land har begrensninger eller direkte forbud mot at data føres ut over landegrensene. Det trengs transparente og etterprøvbare regulatoriske rammer rundt dette. Restriktive bestemmelser kan ha en betydelig negativ effekt som vil øke dersom man ikke lykkes med globale og regionale løsninger.

Gode rammevilkår og reguleringer er nødvendig for et velfungerende næringsliv, som igjen er en helt grunnleggende forutsetning for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst, redusere fattigdommen og øke myndighetenes inntekter. De aller fleste utviklingsland har dette som målsetting. Det å bistå land med å skape gode og forutsigbare rammevilkår for næringsliv, investeringer og økonomisk vekst er en prioritet for regjeringen. Granavold-plattformen fastslår også at regjeringen vil legge til rette for at norsk næringsliv i større grad kan bli en samarbeidspartner i utviklingspolitikken.

2.1.3 Digital kompetanse

I tillegg til tradisjonelle leseferdigheter er digitale ferdigheter en vesentlig forutsetning for å ta i bruk og nyttiggjøre seg digitale verktøy. Manglende leseferdigheter medfører ikke bare svakhet i grunnleggende språk, men også manglende mulighet til å benytte seg av dagens teknologi.12

Digital kompetanse kan defineres som evnen til å få tilgang til, administrere, forstå, integrere, kommunisere, evaluere og skape informasjon trygt og hensiktsmessig gjennom bruk av digitale enheter.13 Slike ferdigheter omtales gjerne også som IKT-leseferdighet, informasjonskompetanse og mediekunnskaper.

Selv med smarttelefon er leseferdigheter fortsatt uunnværlig for å forstå mobiltelefonens brukergrensesnitt, lese på skjermen og bruke tastaturet. For mange er mangel på sekundærspråk et ytterligere hinder for å bruke internett og mobil. I overkant av 55 prosent av alle nettsteder har engelsk, kinesisk eller spansk som primærspråk.14 Regioner med høy grad av analfabetisme ligger generelt også lavt på bruk av mobilt internett. Det er også slik at kvinner og marginaliserte grupper i større grad enn andre mangler digitale ferdigheter.

Den viktigste barrieren for mobil internettbruk i de fattigste landene, både for kvinner og menn, er begrensede leseferdigheter og digitale ferdigheter.15

I Afrika sør for Sahara har 54 prosent av befolkningen tilgang til mobilt internett, men av forskjellige årsaker er det kun 24 prosent som benytter seg av den.16 I Myanmar, som har en mobildekningsgrad på 75 prosent, foregår nesten all datatrafikk på Facebook. Facebook er internett, annen bruk er ukjent. Tilgang er altså ikke nok, også digital kompetanse må bygges lokalt.

Det er et økende misforhold mellom kunnskapene, ferdighetene og evnene til unge mennesker på vei inn i arbeidslivet og de kunnskapene, ferdighetene og evnene arbeidsgiverne etterspør. Samtidig blir det stadig flere unge på arbeidsmarkedet. Arbeidsstyrken i Kina og India vil øke med omtrent en halv milliard de kommende tiårene. I Afrika er det forventet at arbeidsstyrken vil øke med ca. 11 millioner unge hvert år det neste tiåret. Dette understreker viktigheten av tilgang til utdanning som gir digital kompetanse.

2.1.4 Inkludering av marginaliserte grupper

De mest sårbare gruppene er også de vanskeligste å nå. Digital teknologi kan ha større rekkevidde enn lokale, geografisk definerte prosjekter. Ved å utnytte mulighetene i ny teknologi kan man bidra til å nå marginaliserte grupper og støtte opp om målet om at ingen skal utelates («ISU»). Utfordringen er at de mest marginaliserte oftest er de som har lavest tilgang til digitale verktøy eller endog strøm og nett. Hvis disse barrierene fjernes, er potensialet stort. Ifølge Verdensbanken lever 15 prosent av verdens befolkning med en form for nedsatt funksjonsevne.17 800 millioner av disse bor i utviklingsland.18 Digitale løsninger kan bidra til økt samfunnsdeltakelse, sysselsetting, sosial kontakt og politisk deltakelse blant disse gruppene. Digitale virkemidler gjør det mulig for dem som faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, å skape sin egen arbeidsplass og investere i sin egen framtid. Jenter og kvinner kan få tilgang til utdanning og arbeid digitalt selv om de av ulike årsaker må tilbringe størstedelen av tiden hjemme. Digital varsling om seksuelle overgrep, trakassering i skolen og barn i slaveliknende situasjoner er andre eksempler. I humanitære kriser kan droner distribuere nødhjelp og penger overføres digitalt der hjelpepersonell ikke kommer til. Mobil teknologi kan brukes til å gi marginaliserte grupper tilgang til sparing, lån og forsikring. Nye digitale forretningsmodeller for nærhet til markeder kan ha stor betydning for etniske minoriteter eller andre som bor i perifere strøk.

Spesielt er det store muligheter for å bistå flere gjennom digitalisering innenfor bank og finans. Dette fordrer en digital identitet. Digitalisering har skapt enorme muligheter for å inkludere personer som ellers er usynlige i offentlige registre. Fødsels-, døds- og ekteskapsregistre, bedriftsregistre, jordregistre og skoleregistre er bare noen eksempler. Dersom vi klarer å styre digitaliseringen til å også omfatte mennesker som ellers faller utenfor, kan vi bidra til en digital samfunnstransformasjon som kan frigjøre et potensial for utvikling, demokratisering og vern om menneskerettighetene.

Brukernes behov må stå i sentrum for våre strategiske og operative prioriteringer. Norge har mange gode eksempler på brukerorienterte løsninger.

Foto: Tone Øderud, SINTEF

Et eksempel er samarbeidet mellom OsloMet og Mosambik gjennom Mozambique-Norway Accessibility Partnership (MAP), som er finansiert gjennom NORPART, programmet for globalt akademisk samarbeid. Gjennom samarbeidet har flere løsninger for personer med nedsatt funksjonsevne blitt utviklet, én av dem er «Smart Safer» (boks 2.4).

Digitalisering av offentlige tjenester kan bety et stort løft for ekstremt fattige og andre diskriminerte og marginaliserte grupper. Gjennom digitalisering kan sosiale tjenester og andre tilbud gjøres bedre og mer tilgjengelige, mer pålitelige, billigere og mindre ressurskrevende for det offentlige. Likebehandling kan bare oppnås ved at statlige og lokale myndigheter engasjerer seg i områdene der de religiøse, etniske og politiske minoritetsgruppene bor, på lik linje med de områdene der landets beslutningstakere har sin økonomiske og politiske maktbase. Ellers risikerer man at digitalisering bare forsterker diskriminerende og korrupte samfunnsmekanismer.

En rapport fra Pathways to Prosperity-kommisjonen19 fra 2018 viser at nesten alle mennesker i en gruppe utviklingsland (Kenya, Tanzania, Uganda, Nigeria, Bangladesh, Pakistan og India) på ett eller annet tidspunkt har ringt noen, men at fortsatt bare omtrent halvparten har sendt en SMS og bare 30 prosent har brukt internett. Digital utestenging handler i stadig mindre grad om brukere versus ikke-brukere, men mer om hvordan og hvor ofte teknologien brukes. Tradisjonelt ekskluderte grupper, som kvinner og fattige på landsbygda, er de minst effektive brukerne. Globalt er det 23 prosent færre kvinner enn menn som bruker mobilt internett, og i Sør-Asia er ubalansen mellom kjønnene på hele 57 prosent.20

Barrierene for marginaliserte gruppers bruk av digital teknologi er flere og sammensatte. Utgifter til telefon og mobildata, manglende opplevelse av relevant innhold og skepsis til sikkerheten er viktige barrierer mot mobileierskap og bruk av mobilt internett. For mange jenter og kvinner er negative sosiale normer og sterk sosial kontroll ytterligere barrierer for digital deltakelse.

Dersom vi ikke tar hensyn til demografiske, kulturelle og etniske forhold, kan digitalisering føre til ekskludering. Risikoen for digital ekskludering må vurderes i alle digitale innsatser. Selv om en digital ID i hovedsak virker inkluderende, kan det være vanskelig å innhente biometrisk eller annen digital informasjon fra enkelte grupper i befolkningen. I noen land, har etniske minoriteter blitt ekskludert fra digitale folkeregistre.21 Mer enn 75 prosent av verdens statsløse tilhører en minoritetsgruppe.22

2.2 Utfordringer ved digitalisering

2.2.1 Digital sikkerhet – en forutsetning for utvikling

Betydningen av det digitale rom for nasjoners økonomi, sikkerhet, vekst og utviklingsmuligheter er stor og økende. Samtidig medfører økende avhengighet av digitale løsninger nye sårbarheter. Det digitale rom åpner for nye og alvorlige grenseoverskridende trusler fra både statlige og andre aktører. Disse utfordringene er omtalt nærmere i Internasjonal Cyberstrategi for Norge (2017) og Meld. St. 37 (2014–2015).

Forsvar mot digitale trusler blir stadig viktigere. Men forsvar alene skaper ikke sikkerhet. Det er også nødvendig å håndtere de bakenforliggende årsakene til truslene og å avveie tiltak mot trusler opp mot de mange fordeler og muligheter det digitale rom gir. Dette forutsetter en riktig balanse mellom sikkerhet på den ene siden og åpenhet på den andre. Et velfungerende digitalt rom er avhengig av begge deler. I tillegg til å ivareta digitale sikkerhetsinteresser, må demokratiske verdier og rettigheter for individer beskyttes.

Myndigheter i land med svakt demokrati kan bruke data og overvåking av internett til økt kontroll framfor økt inkludering og åpenhet. Digitale overvåkingsverktøy kan brukes mot politisk opposisjon, journalister og kritiske stemmer i sivilsamfunnet. Digitale plattformer kan misbrukes til å spre hat og feilinformasjon eller oppfordre til voldelig ekstremisme. Det fins også urovekkende eksempler på hvordan personlige data kan høstes, fordekt og i stort omfang, for å brukes til politisk og sosial manipulasjon.

Digitale sikkerhetsutfordringer er felles for alle land, men er mer krevende å håndtere i land med svake samfunnsstrukturer, land i konflikt og i sårbare områder. For at befolkningen i utviklingsland skal kunne utnytte de mulighetene digitaliseringen åpner for, er det viktig at man bidrar til å styrke disse landenes evne til å håndtere digitale utfordringer og trusler. Institusjonell utvikling, lovarbeid, opplæring og utdanning, kunnskaps- og teknologioverføring er viktige innsatsområder.

2.2.2 Digitalisering

Bruk av ny teknologi og digitalisering i arbeidet for å nå bærekraftsmålene står høyt på agendaen i de fleste nasjonale og internasjonale organisasjoner, og har gjort det de siste ti årene. Likevel ser vi få eksempler på prosjekter som har gitt vesentlig og varig endring, og den antatt store digitaliseringseffekten uteblir.23 I en evaluering tok man nylig for seg en rekke studier som så på om 78 IKT-prosjekter var vellykket eller ikke, og konkluderte med at 50 (64 prosent) av prosjektene kunne beskrives som en delvis eller total fiasko. Blant de mislykte prosjektene var en telesentervirksomhet i Sør-Asia, et helsesystem i Malawi og et strømregningssystem i Nigeria.24 Et prosjekt regnes vanligvis som feilslått dersom prosjektets brukeradopsjon og bruksnivå er utilfredsstillende (Awowi, 2010), prosjektet ikke kan oppnå langsiktig bærekraft (Sanner og Sæbø, 2014) eller det gir alvorlige, utilsiktede negative konsekvenser (Ibrahim–Dasuki et al., 2012).25

En utfordring ved digitalisering er overgangen fra idé- og pilotfase til etablert, levedyktig og selvgående prosjekt. Mange initiativer og ideer prøves ut, men altfor mange forblir på pilotstadiet og oppnår aldri å bli bærekraftige. Innovasjon og utprøving er nødvendig og riktig, men digitaliseringsprosjekter er ikke levedyktige kun i kraft av at de inneholder et digitalt element.

Teknologier som droner, iPads og apper gir ofte kort avstand fra innsats til resultat. Dette gjør det lett å starte prosjekter som gir svært synlig positiv effekt mye raskere enn tradisjonelle prosjekter. Dessverre skjer dette ofte uten en plan for hvordan et pilotprosjekt skal skaleres opp for å bidra til kontinuerlig, selvdreven samfunnsutvikling utover den umiddelbare gevinsten.

Dette er også viktig for å forstå hvorfor kommersielle aktører strever med å finne frem til vellykte og lønnsomme forretningsmodeller. Pathways to Prosperity-kommisjonen argumenterer i sin rapport for at «business-as-usual»-tilnærminger, der forbrukerprisene må være høye nok til å dekke inn kostnadene ved infrastrukturinvesteringer, aldri vil fungere for de aller fattigste.

Kommisjonen konkluderer med at det kan være nødvendig å satse på ikke helt fullverdige digitale tjenester for å nå disse gruppene med noe digitalt innhold.26 Dette gapet mellom hva markedet kan levere, og hva de fattigste har behov for, er avgjørende for hvordan utviklingssamarbeidet bør målrettes.

Skal vi lære av det som er gjort fra før og klare å hente ut de store effektene, må vi ha en systematisk og helhetlig tilnærming til teknologibruk i utviklingssamarbeid.

2.2.3 Arbeidsmarkeder

En trussel som ofte nevnes i forbindelse med digitalisering og teknologisk utvikling, er den mulige effekten av automatisering på sysselsettingen. Det er stor uenighet om hvor mye automatiseringen kommer til å påvirke arbeidsmarkedene, både i industrialiserte land og utviklingsland, men det er liten tvil om at det kommer til å variere sterkt fra sektor til sektor og fra land til land. Det er anslått at mellom 400 og 800 millioner mennesker kan bli arbeidsledige som følge av automatisering og må finne seg andre jobber.27 Det er imidlertid ingen overhengende fare for at lavtlønte i Afrika sør for Sahara skal bli utkonkurrert av automater i løpet av få år. Automatiseringen vil sannsynligvis påvirke utviklingsland annerledes enn høyinntektsland. Forskere ved Global Centre for Development mener at automatisering ikke vil bety masseledighet i utviklingslandene, men kan føre til lønnsstagnasjon og avindustrialisering.28

Arbeidsplattformer på nett kan potensielt bety nye inntektsmuligheter for mennesker i utviklingsland som har de nødvendige ferdighetene og tilstrekkelig internettilgang. Utfordringen er at dette kan føre til uregulerte arbeidsmarkeder der arbeidstakerne stiller uten rettigheter. Et eksempel på dette er framveksten av «essay mills» i engelsktalende land, hvor i hovedsak arbeidsledige afrikanere skriver skoleoppgaver for vestlige studenter (boks 2.6).

3 Norsk kompetanse innenfor digitalisering

3.1 Offentlig sektor

Norge har lykkes på mange områder i arbeidet med å digitalisere offentlige tjenester. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) er fagorganet for Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet på fagområdene ledelse, organisering, offentlige anskaffelser og digitalisering i offentlig sektor. Difi har utviklet mange metoder og verktøy for å fremme innovasjon og for å lykkes med digitalisering og digital transformasjon i Norge. Disse er viktige når virksomheter skal planlegge, gjennomføre og ta ut gevinstene av ulike digitaliseringstiltak og lykkes med innovasjon. Flere av de er også relevante når vi skal lykkes med digital transformasjon i utviklingspolitikken. Et eksempel er innovative anskaffelser. Innovative offentlige anskaffelser er en måte å gjennomføre anskaffelsesprosessen på som muliggjør og/eller resulterer i innovasjon.

Statlige virksomheter og kommuner tilbyr stadig flere digitale tjenester, og bruken av tjenestene øker betydelig.29 ID-porten er en felles norsk innloggingsløsning til offentlige tjenester på nett som brukes i stadig økende grad. I 2010 var det 20 millioner innlogginger til offentlig tjenester via ID-porten. I 2018 var antall innlogginger nesten 140 millioner. Tallene for ID-porten viser at det har skjedd en betydelig digitalisering i offentlig sektor de siste årene. Mange hundre tjenester er digitalisert og gjort tilgjengelig via innloggingsløsningen. ID-porten gir tilgang til omkring 2000 nettjenester fra 870 offentlige virksomheter og gir norske innbyggere valget mellom fem forskjellige elektroniske ID-løsninger.

EUs Digital Economy and Society Index (DESI) er en indeks som måler europeiske lands digitale utviklingsnivå.30 Norge har de siste årene ligget i teten blant landene som er med på indeksen, og ligger på flere områder foran de ledende EU-landene. På dimensjonen «internettbruk i befolkningen», ligger Norge på topp i 2018. Også på dimensjonene «digitalisering i næringslivet» og «digitalisering i offentlig sektor» ligger Norge blant de ledende landene i 2018.31 På FNs e-Government Survey ligger Norge i 2018 på 14. plass av 193 land innen digitalisering av offentlig forvaltning.32

3.2 Forskning

Norge satser på forskning og innovasjon for utvikling av fremtidsrettede digitale løsninger. Den næringsrettede forskningsinnsatsen er økt med 43 prosent fra 2013 til 2019.

I langtidsplan for forskning og høyere utdanning (Meld. St. 4 (2018–2019)) lanserte regjeringen tre opptrappingsplaner hvorav én er et teknologiløft på 800 millioner kroner fordelt over fireårsperioden 2019–2022. Satsingsområder som kan være særlig aktuelle i teknologiløftet er blant annet muliggjørende og industrielle teknologier, grunnleggende IKT-forskning og IKT-sikkerhet, studieplasser innenfor teknologi og e-infrastruktur for åpen forskning. Langtidsplanen har samtidig fem langsiktige prioriteringer for hele planperioden 2019–2028, hvorav én er muliggjørende og industrielle teknologier.

Etter regjeringens forslag til statsbudsjett for 2020 gjenstår det 357 millioner kroner av de 800 millioner kronene som regjeringen varslet for opptrappingsplanen Teknologiløft. I opptrappingsplanen inngår midler til alle de fem langsiktige prioriteringene i langtidsplanen. Når det gjelder den langsiktige prioriteringen «muliggjørende og industrielle teknologier», ble det i statsbudsjettet 2019 bevilget til sammen 216 millioner kroner, hvorav 90 millioner til forskning og 126 millioner til utdanning (konsekvensjustering av studieplasser innen IKT). I budsjettet for 2020 foreslår regjeringen å øke bevilgningene til «muliggjørende og industrielle teknologier» med 156 millioner kroner. Av disse skal 43 millioner kroner gå til grunnleggende IKT-forskning. I tillegg bevilges det penger til konsekvensjustering av studieplasser innenfor IKT.

Muliggjørende teknologier er grunnleggende teknologier som brukes til utvikling av nye løsninger, produkter og prosesser på mange anvendelsesområder, og kan føre til store endringer i samfunnet, både i rike og fattige land. Noen historiske eksempler er boktrykkerkunsten, forbrenningsmotoren og elektrisiteten. Norges satsing på muliggjørende og industrielle teknologier omfatter informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), nanoteknologi, bioteknologi og avanserte produksjonsprosesser. Satsingen legger til rette for kunnskapsbasert nyskaping og nødvendig omstilling i alle deler av samfunnet. Muliggjørende og industrielle teknologier har bred anvendelse innenfor mange ulike sektorer og næringer og kan bidra til å møte store samfunnsutfordringer. Utviklingen innenfor disse teknologiene muliggjør også nye anvendelser i avanserte produksjonsprosesser gjennom tingenes internett, robotikk og automatisering, virtuell eller forsterket virkelighet, stordata, lagvis produksjon (f.eks. gjennom 3D-printing) og avansert bioraffinering og bioprosessering. Dette danner grunnlag for mange nye løsninger og produkter.

Flere norske universiteter satser sterkt på forskning og utvikling av ny teknologi. Utviklingen innenfor kunstig intelligens er et eksempel. I 2017 opprettet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Norwegian Open AI Lab i samarbeid med ledende næringslivsaktører for å samarbeide om forskning, utdanning og innovasjon i kunstig intelligens. I tillegg har Universitetet i Agder, Universitetet i Tromsø, OsloMet – storbyuniversitetet, Universitetet i Bergen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Simula Research Laboratory AS og Universitetet i Oslo opprettet konsortiet NORA (Norwegian Artificial Intelligence Research Consortium). Formålet med NORA er å styrke norsk forskning og utdanning innen kunstig intelligens, maskinlæring og robotikk, samt andre fagområder som er relevante for utvikling av anvendelser som sorterer under begrepet kunstig intelligens.

Innen VR (virtuell virkelighet) og AR (utvidet virkelighet) finnes det også sterke forskningsmiljøer i Norge. Høgskolen Innlandet eksempelvis tilbyr høyere utdanning, bidrar med ledende forskning ved Spillskolen i Hamar og samarbeider med EON Reality, Elverum og Hamar kommune samt Hedmark fylkeskommune om utvikling av VR- og AR-teknologi gjennom The Norwegian Interactive Digital Center (IDC).33

Telenor startet første pilotering av 5G-nettet i Kongsberg i 2018, som første mobiloperatør i Skandinavia. Etter videre pilotering i 2019 planlegges kommersiell lansering av 5G i Norge i 2020.34 Norske forskningsmiljøer og næringslivaktører følger utviklingen av 5G gjennom 5G Special Interest Group, der SINTEF, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo, Norges tekniske-naturvitenskapelig universitet, Universitetet i Bergen, Simula A/S, Forsvarets forskningsinstitutt, Telenor og ABB deltar.35 Finland har lansert et flaggskipsprosjekt for forskning på 6G der norske teknologimiljøer fra Kjeller Innovasjon og Universitetet i Oslo deltar.36

Åpenhet og kunnskapsdeling er en forutsetning for all forskning og for at ny kunnskap skal kunne tas raskt i bruk. Åpen tilgang til vitenskapelige artikler er særlig viktig for forskere i utviklingsland som ofte blir stoppet av betalingsmurer for å lese publikasjoner.

Det er regjeringens politikk å fremme åpen tilgang til forskningsresultater. I 2017 lanserte regjerningen nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler, hvor hovedmålet er at alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelig innen 2024. Videre er det et mål at Norge skal være en pådriver for at alle vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal gjøres åpent tilgjengelig fra publiseringstidspunktet.

Plan S er et initiativ som ble lansert i 2018 for å gjøre all offentlig finansiert forskning åpent tilgjengelig. Bak initiativet står cOAlition S,37 en sammenslutning av europeiske forskningsråd, inkludert Norges forskningsråd, Gates Foundation og Wellcome Trust. Plan S har fra starten av blitt støttet av EU-kommisjonen og Det europeiske forskningsrådet (ERC). Stadig flere finansiører, også utenfor Europa, slutter seg til initiativet. Kjernen i Plan S er at de deltakende forskningsfinansiørene f.o.m. 2021 vil kreve at alle artikler som er resultat av forskning de finaniserer skal være umiddelbart tilgjengelig.38

3.3 Næringsliv

Norsk næringsliv ligger langt fremme innen digitalisering, men sett i forhold til land vi sammenlikner oss med,39 har Norge fremdeles en utfordring når det gjelder spisskompetanse og evne til å tiltrekke oss utenlandsk ekspertise. Vi har en velfungerende digital infrastruktur, et kompetansebasert næringsliv og sterke næringer med internasjonalt nedslagsfelt. Næringslivet står nå overfor en digital omveltning hvor utnyttelse av data, plattformer og nettverk blir helt avgjørende for å lykkes. Store mengder data inngår i produksjonsprosessene, og valg av forretningsmodell får stadig mer å si for verdiskapingen. Utviklingen er drevet fram av økt datakapasitet og regnekraft, og omfatter blant annet teknologier som tingenes internett, stordata, skyløsninger og kunstig intelligens. Disse teknologiene gir store muligheter for overvåking, styring og analyse av produksjonsprosesser innenfor nesten alle næringer (Næringslivets perspektivmelding 2018). Teknologien inngår stadig mer i avanserte produkter, er del av mange strategiske verdikjeder, og vil danne grunnlaget for næringslivets konkurransekraft i framtiden. Få næringer har imidlertid klart å utnytte potensialet i datadrevet innovasjon til det fulle.40 Digital21 er opprettet av Nærings- og fiskeridepartement og har som langsiktig mål å bidra til økt digitalisering i næringslivet. Digital21 er et aktørdrevet, nasjonalt strategiarbeid som handler om næringslivets evne og mulighet til både å utvikle og ta i bruk ny teknologi og kunnskap i takt med den økende digitaliseringen. Digital21 skal fremme forslag til en bred og samlet strategi på tvers av ulike næringer og kompetansemiljøer.41

Digitale plattformer som søkemotorer, sosiale medier, e-handelsplattformer og betalingsplattformer får stadig større betydning for næringslivet. De 20 største børsnoterte online plattformselskapene i verden hadde i mai 2017 en samlet markedsverdi på om lag 3800 milliarder dollar (Meeker 2017). Norge kan møte dette ved å bygge på våre fortrinn, blant annet at vi er rike på naturressurser, har gode samfunnsstrukturer og er et tillitsbasert samfunn. Samtidig skal vi videreutvikle plattformer, digitale økosystemer, næringsklynger og samarbeidstradisjoner.42

For norsk næringsliv gir digitaliseringen flere implikasjoner for deres ansvarlighet, hvor det blir stadig viktigere å gjennomføre aktsomhetsvurderinger. Digitale verktøy kan hjelpe bedrifter i å opptre mer ansvarlig, for eksempel ved bruk av blokkjedeteknologi i verdikjedestyringen. Samtidig kan den digitale transformasjonen gi nye utfordringer, eksempelvis gjennom kunstig intelligens som kan opptre diskriminerende, eller overvåkningsteknologi som kan føre til menneskerettighetsbrudd.

Norge har et sterkt miljø av IKT-bedrifter, og i tillegg blir andre næringer stadig mer digitalisert. Norge er verdensledende når det gjelder fagorganisering i IKT-sektoren, med IKT-Norge og Abelia i spissen. IKT-Norge samler norske IKT-bedrifter i forskjellige sektorer, for eksempel edtech, eHelse og fintech.43

Næringer der norske bedrifter er ledende, blir også stadig mer digitalisert. Norge har mange kunnskaps- og næringsklynger som er relevante i denne sammenheng. Innovasjon Norge støtter norske klynger på tre nivåer: Global Centers of Expertise (GCE), som samler norske bedrifter som kan hevde seg i verdenstoppen; Norwegian Centers of Expertise (NCE), som samler bedrifter som hevder seg på sitt felt i det globale markedet; og Arena-klyngene, som stimulerer til økt innovasjon og samarbeid mellom bedrifter, forsknings- og utdanningsmiljøer og offentlige aktører (se boks 3.1 og 3.2).44 Mange av klyngene jobber i økende grad med digitalisering innen sine næringer.

4 Ny teknologi og bærekraftsmålene

4.1 Sentrale digitale teknologier

En rekke nye teknologier har potensial til å endre viktige aspekter ved hvordan vi lever våre liv, hvordan vi samhandler med hverandre, og hvordan vi organiserer samfunnet rundt oss.

Noen av de mest aktuelle teknologiene for utviklingssamarbeidet er stordata, kunstig intelligens, blokkjedeteknologi, virtuell virkelighet/ utvidet virkelighet, 3D/4D-printing, 5G/6G og tingenes internett.45

4.1.1 Stordata

Prosesseringskraften øker fortsatt nærmest eksponentielt, og de lagrede datamengdene blir stadig større. Prosesseringskraft, lagringskapasitet og kommunikasjonskapasitet har steget dramatisk, samtidig som prisene har falt. I tillegg har vi fått mange nye datakilder fordi data samles inn fra en rekke nye sensorer vi omgir oss med, for eksempel i smartklokker, smarttelefoner, smarthus og smartbyer. Stadig flere apparater er digitale, nettverkstilknyttet og smarte, og samler inn data som tidligere ikke var tilgjengelig for analyse. Dette legger grunnlaget for stordata og helt nye former for dataanalyse. Slik oppstår nye muligheter for å forstå sammenhenger på nye måter, finne nye løsninger på samfunnsutfordringer og forutse utviklingen av nye trender. Stordata legger også til rette for en rekke av de andre teknologitrendene, særlig kunstig intelligens.46

All utviklingsinnsats baserer seg på data. Med den digitale revolusjonen har mengden tilgjengelige data vokst betraktelig, og mulighetene for å øke effekten og kvaliteten er tilsvarende styrket. I de fleste utviklingsland Norge samarbeider med, er imidlertid tilgang på kvalitetsdata en utfordring. Det har vært en rekke avsløringer av til dels store avvik mellom data som er rapportert til FN og andre utviklingsaktører, og den reelle situasjonen.

Der data mangler eller er feilrapportert, er data paradoksalt nok likevel det som gir oss de største mulighetene. Vi kan supplere de mangelfulle dataene med et vell av andre digitale informasjonskilder som satellittbilder, stordata og mobiltrafikk. Gjennom strategiske programmer for å oppnå bedre datainnsamling og datakvalitet, for eksempel gjennom SSBs samarbeid med utviklingsland, kan vi gi nasjonale myndigheter bedre mulighet til å bygge sine egne, sikre kvalitetsdatasystemer. Vi må arbeide strategisk for å kunne bruke digitale virkemidler, nye verktøy og digitale metoder til å planlegge, følge opp, rapportere og evaluere satsinger bedre. Med mer effektive digitale metoder til å skille ut de dataene vi trenger, kan vi både oppnå effektivitetsgevinster og heve kvaliteten på vår utviklingspolitiske innsats.

Stordata og nye metoder for datainnhenting og dataprosessering kan gi et mye mer nøyaktig og oppdatert inntrykk og bedre forståelse av forhold på bakken i utviklingsland. De kan også bidra til mer presis og oppdatert rapportering av resultatene av bistand og risikovurdering. Det er viktig for utformingen av politikk, programmer og prosjekter å ha en god problem- og kontekstforståelse. Ny teknologi, for eksempel mer tilgjengelig satellittinformasjon og smarte sensorer, kan gi viktig informasjonsgrunnlag for utviklingslandene og utviklingspolitikken.

Digitale løsninger gir også bedre muligheter for automatisk å overvåke utviklingen i retning bærekraftsmålene. Åpne datakilder, sensorer og satellittbildeanalyse gir sammen helt nye måter å rapportere på ved hjelp av sanntidsdata som kan brukes til evaluering og politikkutvikling. Noen eksempler på dette er:

• Tilrettelegging for sanntidsrapportering av utviklingsprosjekter gir mer effektiv monitorering og evaluering.

• Automatisert innsamling av data, for eksempel ved bruk av mobiltelefon, gir økt kvalitet, mindre tidsbruk og større presisjon i datainnsamlingen og helt nye muligheter for overvåking og visualisering.

• Tingenes internett, satellitter og droner kan gi sanntidsdata som kan bidra til raskere og bedre forståelse av situasjoner og hendelser.

• Analyse og visualiseringsverktøy kan forenkle og illustrere komplekse problemer vesentlig og gi bedre underlag for planlegging, koordinering og beslutninger.

4.1.2 Kunstig intelligens

Kunstig intelligens er en samlebetegnelse som dekker bruken av flere nye teknologier. Kombinasjonen har gjort algoritmer til mye mer presise verktøy for å tilegne seg og oppbevare kunnskap og informasjon, analysere, oppdage og gjenkjenne mønstre, utforske og forstå verden og interagere med mennesker. Dette gjør det mulig å syntetisere og finne sammenhenger i store mengder informasjon som kan bidra til å levere bedre og mer målrettede tjenester til befolkningen. I tillegg har man gått fra algoritmer der de mulige svarene og kategoriene var forhåndsprogrammert av mennesker, til algoritmer som i stor grad selv identifiserer mønstre og kategorier uten direkte veiledning. Dette har økt presisjonen i blant annet bildegjenkjenning, stemmegjenkjenning og oversettelse av tekst og tale til andre språk. En konsekvens er at maskiner nå på noen områder kan diagnostisere sykdommer raskere og mer presist enn leger, og at taleassistenter kan bli så troverdige at vi ikke vil klare å skille mellom menneske og maskin i interaksjonen med dem. Dyp læring er en gren innen maskinlæring som etterlikner menneskelig hjerneaktivitet og hvordan vi tenker og lærer. Kunstig intelligent programvare har gitt forbløffende resultater og kan utføre en rekke handlinger langt bedre enn mennesker. AlphaZero er nå verdens beste sjakkspiller og program. I motsetning til andre sjakkprogrammer har AlphaZero ikke studert sjakk, men kun lært reglene. Deretter har AZ spilt mot seg selv millioner av ganger og lært seg selv. Resultatet er en sjakkspiller som har funnet nye muligheter og en ny tilnærming til sjakk ingen mennesker har sett.

Boks 4.1 HAZE GAZER: verktøy for krisehåndtering

Skog- og torvbrannene som forekommer årlig i Indonesia, påvirker hele den sørøstasiatiske regionen og fører til omfattende miljøødeleggelser som truer folks levebrød. For å kunne støtte befolkningen mer effektivt ønsker regjeringen i Indonesia å finne raskere og mer effektive måter å spore og håndtere virkningen av utbruddene på. Som svar har Pulse Lab Jakarta (UN Global Pulse) utviklet Haze Gazer, et kriseanalyse og visualiseringsverktøy som skal forbedre katastrofehåndtering gjennom sanntidsinformasjon fra forskjellige datakilder. Prototypen gir sanntidsinformasjon om hvor det brenner, røykbelastningen i tett befolkede områder, hvor de mest utsatte årskullene i befolkningen befinner seg, og – viktigst av alt – responsstrategier hos berørte befolkningsgrupper, blant annet bevegelsesmønstre og atferdsendringer. Haze Gazer bruker avansert dataanalyse, maskinlæring og åpne datakilder. Blant annet brukes det informasjon om brann fra satellitter og baseline-informasjon om befolkningstetthet og bosettingsmønstre. I tillegg innbyggergenererte data fra eksempelvis det nasjonale klagesystemet LAPOR!, online nyhetskanaler og sanntidsanalyse av tekst, bilder og videoer i sosiale medier.

Ved hjelp av Haze Gazer vil Indonesias lokale (BPBD) og nasjonale (BNPB) myndigheter innen katastrofehåndtering lettere kunne sette i verk målrettede og presise tiltak og samordne innsatsen med dem som blir rammet.

Kilde: https://www.unglobalpulse.org/projects/haze-gazer-a-crisis-analysis-tool

Det jobbes med å utvikle programvare som kan utføre mer generelle oppgaver og ta avgjørelser autonomt. Enkelte ser for seg en framtid der kunstig intelligens blir så avansert at maskiner utvikler bevissthet og lærer å styre seg selv. Noen anser dette som en positiv mulighet til å videreutvikle verden og menneskeheten, mens andre er mer pessimistiske. De aller fleste som jobber med kunstig intelligens, tror ikke at dette er et realistisk scenario i overskuelig framtid, men tror heller på utvikling av en kunstig intelligens som mennesker kan kontrollere og ha nytte av.47 Utviklingen forutsetter imidlertid at opplærings- og utdanningssystemene lykkes i å styrke menneskenes ferdigheter, slik at disse blir mest mulig komplementære til det som enkelt kan utføres av maskiner. En rekke rutinepregede arbeidsoppgaver kommer etter hvert til å bli automatisert, noe som vil stille store krav til omstillingsevne.

Roboter utvikles i stor grad for å kunne utføre oppgaver i stedet for mennesker, for eksempel i svært vanskelige eller farlige situasjoner som deaktivering av sprengstoff og behandling av giftig materiale. I tillegg utvikles stadig flere roboter som kan interagere og samarbeide med mennesker om å løse oppgaver bedre. For eksempel tester man bruk av droner for å levere medisinsk utstyr og blodprøver til fjerntliggende sykehus i Rwanda. Robotisering og automatisering har i mange tiår sørget for effektivisering og rask og presis problemløsning i en rekke industrier. Robotteknologien blir stadig mer presis og får stadig nye bruksområder. I likhet med kunstig intelligent programvare kan en fysisk robot gjerne bidra med én eller svært få spesifikke oppgaver, for eksempel å installere én spesifikk komponent i en produksjonsprosess, men den kan fortsatt ikke utføre andre, mer generelle fysiske oppgaver eller løse problemer autonomt slik mennesker kan. Det skjer store framskritt i robotikken, og på sikt vil roboter antakelig kunne utføre flere oppgaver på en mer autonom måte uten direkte menneskelig styring.48

4.1.3 IKT, tingenes internett og 5G/6G

5G og etter hvert 6G bringer nye muligheter innen telekommunikasjon. Samtidig bidrar 5G og tingenes internett til en økning i datamengden som telekom-aktørene besitter. 1G var analog telekommunikasjon, 2G var digital kommunikasjon for høykvalitets stemmeoverføring, 3G muliggjør mer datarettede applikasjoner, og 4G tillater i større grad overføring av video og mer stabile dataapplikasjoner. 5G gjør det mulig å koble til millioner av sensorer og apparater, og dermed overføre og dele massive datamengder, for eksempel fra smartklokker, smarttelefoner og smarte hus, bygninger og byer, mye raskere enn før. Dette betegnes ofte som tingenes internett. Det vil gi bedre oversikt over og mulighet for å påvirke fenomener som trafikkflyt, luftkvalitet, lydforurensning, naturkatastrofer og sikkerhetsutfordringer. Etter hvert vil 6G-teknologi kunne tilby enda raskere integrering av informasjon fra sensorer og apparater og tillate mer utstrakt bruk av kunstig intelligens.49

Den raske utviklingen i IKT-sektoren har gitt rom for digitalisering på en rekke områder. For utviklingssamarbeidet er digitalisering av utdanningssektoren («edtech»), helsesektoren («healthtech»), jordbrukssektoren («agritech»), finanssektoren («fintech») og offentlige tjenester («govtech») særlig relevant. Edtech er læringsteknologi, særlig digital læringsteknologi, som gjør kunnskap mer tilgjengelig og endrer, utfordrer og forbedrer måtene vi lærer på. Læringsteknologi gir mulighet for læring uavhengig av tid, sted, plattform og rom.50 Healthtech bruker teknologi, særlig digital teknologi, på nye måter i helsearbeidet for å forbedre helsetjenestene både for brukere og leverandører. Healthtech omfatter all digitalisering av helsesektoren.51 Agritech bruker ny teknologi, særlig digital teknologi, i jordbruk, skogbruk og fiske for å bidra til økt produktivitet, effektivitet og lønnsomhet. Jordbruksteknologi kan også utvikle bedre tjenester for småbønder, for eksempel værvarslingstjenester. Fintech endrer finanssektoren ved å demokratisere tilgangen til bank- og finanstjenester og å inkludere grupper som tidligere har vært stengt ute fra bank- og finanssystemet. Govtech effektiviserer og forbedrer offentlige tjenester gjennom teknologi som både myndigheter og innbyggere kan benytte seg av.

4.1.4 Blokkjedeteknologi

Distributed ledger technology (DLT) er en bredere trend der man i store databasesystemer og datanettverk går bort fra en sentralisert kontrollenhet og heller baserer systemene og nettverkene på spredt ansvar, verifikasjon og kontroll. En spesialisering av DLT er blokkjedeteknologi (BT), hvor lagrede data deles opp i blokker som linkes sammen, og hvor ferdige blokker ikke kan endres. DLT og BT er verktøy som kan administrere store datamengder i systemer der brukerne har begrenset kjennskap og tillit til hverandre. De har stort potensial innen finansielle transaksjoner samt sikring og validering av identitetsdata. Dette ved at individuell identitet og finansielle verdier kan dokumenteres på tvers av landegrenser og regioner uten å være avhengig av et lands offentlige institusjoner. Verdens matvareprogram bruker for eksempel denne teknologien for å dele ut midler til flyktninger.

DLT og BT deles generelt i to underkategorier: åpen/allmenn, som kjennetegnes av åpen tilgang til og transparens i lagrede data, og lukket/tilgangsstyrt, som innebærer tilgangskontroll og mindre transparens i lagrede data. Det er naturlig å anta at åpen/allmenn er å foretrekke på offentlige ansvarsområder for å sikre gjennomsiktighet og tilgjengelighet, og for å unngå å låse seg til en enkelt leverandør.

Selv om kryptovaluta har fått mest oppmerksomhet hittil, finnes det flere andre potensielt interessante bruksområde for DLT og BT i utviklingsarbeidet. Noen som trekkes fram er registrering og verifisering av identitet og en rekke offentlige tjenester, for eksempel registrering av eiendomsrett og juridiske avtaler, stemmegivning ved valg og utdannings- og helsehistorikk. Bruk av BT i offentlige tjenester kan være mer effektivt og relevant i land og kontekster der statsapparatet er svakere, eller befolkningen har mindre tillit til statsapparatet enn for eksempel i Norge, der det er høy tillit til myndighetene. I tillegg kan BT ha potensial for å effektivisere pengeoverføringer og redusere korrupsjon og miljøkriminalitet, for eksempel ved å senke transaksjonskostnader og sikre at overføringer når de riktige mottakerne, og gjennom bedre sporing av råvarer og utslippskvoter. Teknologien og dens bistandspotensial har fått mye oppmerksomhet, og mange har høye forventninger.

BT er fortsatt i en tidlig fase. Blant annet har flere blokkjedenettverk til nå vært kjennetegnet av høyt energiforbruk i forbindelse med det som gjerne kalles «mining», som brukes for å oppnå konsensus mellom maskinene i nettverkene. Flere nettverk vil i nær framtid heller benytte alternative konsensusmetoder som krever langt mindre energi. Det pågår mye og aktiv forskning og pilotering på området.52

Samtidig som BT gir nye muligheter, gjenstår viktige utfordringer som må løses før teknologiens potensial i bistanden og i utviklingslandene generelt kan realiseres. Pilotprosjektene så langt er relativt små, og det gjenstår å se hvordan de kan skaleres og større prosjekter kan implementeres.

4.1.5 Virtuell virkelighet og utvidet virkelighet (VR/AR)

VR og AR er teknologier som endrer og utfordrer skillet mellom den fysiske og den virtuelle verden. VR- og AR-teknologien er i rask utvikling og leverer stadig mer komplette og realistiske virtuelle effekter og opplevelser. Samtidig som kvaliteten på løsningene går opp, synker prisen og gjør teknologiene tilgjengelig for et stadig bredere publikum. Dette gir nye muligheter innen blant annet utdanning og opplæring, reiseliv, handel og helsetjenester, og i måten mennesker interagerer med hverandre på uavhengig av geografisk nærhet.53 For eksempel utvikler et norsk offentlig-privat samarbeidsprosjekt kliniske hologrammer i «mixed reality» til operasjonsstuer over hele verden. Dette prosjektet fungerer som en felles ressurs for å bygge og dele kunnskap og løsninger for framtidige helsetjenester ved hjelp av holografisk visualisering. Det antas at bruk av VR/AR i dette prosjektet vil føre til at færre komplikasjoner oppstår, at flere pasienter kan opereres, at det blir enklere å drive opplæring og gjennomføre kirurgiske inngrep og at det kan bli bedre tilgang til diagnostisering og behandling i områder som mangler spesialister (men har tilgang til god digital infrastruktur).54

Ny teknologi for virtuell og utvidet virkelighet er relevant for utviklingsland på mange områder. Bruk av virtuell og utvidet virkelighet i utdanningen har blant annet potensial til å gi billigere og mer effektiv opplæring på en rekke fagområder. Særlig fagområder som krever praktisk øvelse, og der dette er dyrt og krever mye avansert utstyr, eller innebærer risiko for elevene. For eksempel kan elever og studenter øve seg på naturfageksperimenter ved hjelp av AR/VR, ofte til en brøkdel av prisen. Innen medisin, ingeniørfag og en rekke yrkesopplæringer vil AR/VR også ha stort potensial for å gi elever og studenter tilgang til billigere og bedre opplæring tilpasset deres lokale kontekst og redusere behovet for å reise langt for å ta utdanning. AR/VR har også potensial for å bidra til lavere klimagassutslipp, blant annet gjennom redusert behov for reiser. Teknologien for virtuelle møter og virtuelle opplevelser er i rask utvikling, og i stadig økende grad kan man se for seg at den kan benyttes til å lage digitale avatarer som reduserer behovet for fysisk tilstedeværelse. Slik teknologi kan gjøre det både rimeligere og raskere å stille forskjellige typer ekspertise til rådighet for utviklingsland. Institusjonssamarbeid og kompetansebygging kan eksempelvis styrkes og gjøres tilgjengelig for flere gjennom denne typen teknologi, samtidig som kostnadene reduseres. Denne typen teknologi er også relevant for å gi bedre tilgang til ekspertise og assistanse i svært vanskelig tilgjengelige eller farlige områder. FN ser også muligheter for å bruke AR/VR i kommunikasjonsarbeid og engasjement rundt utvikling og Agenda 2030, ved at man i mer utviklede land lettere kan sette seg inn i situasjoner i utviklingsland og bygge større empati og forståelse for utfordringene der.55

4.1.6 3D/4D-printing

Utskrift i 3D og 4D har stort potensial for å endre verdikjeder, logistikk og måten vi produserer varer på. 3D-printere produserer fysiske objekter gjennom lagvis oppbygging av forskjellige materialer. I begynnelsen ble 3D-printing mest brukt til å framstille prototyper av nye produkter, men teknologien utvikles stadig, og nye bruksområder kommer til. Skalaen er også raskt økende. 3D-printing kan både brukes til detaljkomponenter i større produksjonsanlegg, og til å framstille helt ferdige varer lokalt i stedet for sentralt hos store produsenter. Dette kan også få prisen på en rekke varer betydelig ned. 3D-printere kan i dag bruke 250 forskjellige materialer som metall, plast, keramikk, glass, gummi, lær, stamceller og matvarer. 3D-printing blir også stadig raskere og utnytter materialene mye mer effektivt enn tradisjonelle produksjonsprosesser, noe som reduserer avfall og materialbruk.56 4D-printing legger til en tidskomponent i produksjonen av varen og gjør at produkter kan bygge seg selv når de eksponeres for bestemte elementer eller tilstander. For eksempel kan man se for seg et materiale som leveres flatpakket, og som former seg til et tredimensjonalt objekt når det utsettes for vann, varme eller lys.57

3D/4D-printing og automatisering drevet av kunstig intelligens skaper både store muligheter og utfordringer for utviklingslandene. Flere frykter at automatisering vil gjøre mange av dagens jobber overflødige, andre mener at det vil bli skapt nye arbeidsplasser som på sikt vil bidra til økt produktivitet og verdiskaping også i utviklingsland. 3D-printing kan for eksempel bidra til å styrke lokalt næringsliv ved å tilby enklere og raskere produksjon av komponenter og reservedeler i områder med manglende infrastruktur som det er krevende å innlemme i verdikjeder i dag. Det er vanskelig å forutsi nøyaktig hvordan automatisering vil påvirke ulike utviklingsland, men det vil være svært viktig å sikre at fattige land er i stand til å tilpasse seg og ta i bruk ny teknologi på en god måte.

4.1.7 Satellittdata

Satellitteknologien er i rask utvikling og har samtidig blitt rimeligere de siste årene. Dette åpner for å bruke teknologien på nye områder, også i utviklingspolitikken. Satellitteknologi er et område der det er stort potensial for oppskalering og overføring av erfaringer og samarbeidsmodeller til andre prosjekter og temaområder i utviklingspolitikken. Jordovervåkingsprogrammet Copernicus, som Norge er deltaker i, samler kontinuerlig inn enorme mengder data som er åpent tilgjengelige og deles med utviklingsland. Disse gir verdifull informasjon til klima-, miljø- og havovervåking som i sin tur kan bidra til mer effektiv hav- og ressursforvaltning i utviklingsland ved at man får bedre oversikt og informasjon om land- og havområder enn tidligere. Disse dataene har for eksempel blitt brukt i helsesektoren (blant annet for å følge og hindre spredning av ebola) og innen matsikkerhet. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) bruker satellittdata til å måle hvor effektivt vann benyttes i landbruket. Det kan bidra til at flere land bruker vannet mer produktivt. I Thailand har Telenor vært med på å utvikle en app som gjennom satellittdata fra EUs Sentinelprosjekt skal hjelpe bønder å inspisere og overvåke egne avlinger. Gjennom klima- og skoginitiativet støtter Norge den digitale plattformen Global Forest Watch, som inneholder gratis tilgjengelige analyser av satellittdata om avskoging og skogbranner. Dette har gitt både utviklingsland, privat sektor, sivilsamfunnet og andre et nyttig verktøy for bedre forvaltning av regnskogen. I tillegg har satellitter dekning der andre systemer ikke når fram, og kan brukes i nødsituasjoner der rask konsolidering av en mengde informasjon er kritisk.

Satellittbilder kan gi viktig informasjon om hav, klima og miljø som fiskeriforvaltningen blant annet trenger for å identifisere fartøy som fisker ulovlig eller slipper ut ulovlig avfall. De kan også gi opplysninger om økonomisk aktivitet, for eksempel ved å analysere forekomsten av elektrisk lys etter mørkets frambrudd. Satellittinformasjon kan også gi viktige bidrag til arbeidet med å holde oversikt over aktiviteten i et havområde, noe som igjen er nyttig for forvaltningen når man skal dimensjonere beredskapen for livredning og kapasiteten for forebygging og opprydding ved akutte utslipp. I Norge har dokumentasjon av skipstrafikken medvirket til etablering av internasjonalt (IMO) godkjente trafikkseperasjonssystemer (skipskorridorer) som bidrar til å redusere faren for ulykker og akuttutslipp.

Data over bruk av mobiltelefoner i forskjellige områder kan også gi tilgang til ny og nyttig informasjon om for eksempel mobilitet, sosiale interaksjoner og forbruksmønstre. Digitale fotavtrykk, eksempelvis via sosiale medier, kan gi et mer utfyllende bilde av den sosioøkonomiske situasjonen i forskjellige områder. I tillegg kan flyvende droner og undervannsdroner gjøre det lettere å innhente data om for eksempel klima, miljø og infrastruktur. Ved å kombinere innhenting av stordata ved hjelp av ny teknologi med kunstig intelligens på områder som smarte sensorer, avansert robotikk og mer tilgjengelige satellittbilder kan forskere, politikere og bistandsaktører få tilgang til nøyaktigere og raskere oppdatert informasjon, analyser av mønstre og prediksjoner. Dette kan gjøre de mest marginaliserte og utsatte gruppene, som ofte er usynlige i dag, mer synlige. I tillegg kan man få et bedre kunnskapsgrunnlag for å innrette politikk og bistandsprogrammer på å sikre at ingen utelates. Det er viktig at potensialet for positiv utvikling som ligger i stordata og kunstig intelligens fordeles så bredt som mulig, og ikke konsentreres hos noen få aktører. Mange aktører støtter åpen lisensiering, åpne data og åpen innovasjon for at fordelene ved disse nye teknologitrendene skal nå flest mulig.58