8 Andre kvalitetsfremmende virkemidler

Strukturelle endringer i universitets- og høyskolesektoren må spille på lag med andre kvalitetsfremmende virkemidler og tiltak.

8.1 Kunnskap om utdanningskvalitet

Utdanninger av høy kvalitet legger til rette for gode læringsprosesser for studentene og utruster dem med relevant kunnskap for en fremtidig yrkeskarriere. Studentene lærer mest når de blir aktivisert gjennom oppfølging og tilbakemeldinger, og når det stilles høye krav til dem, jf. kapittel 2. I dag er det store variasjoner i studentenes tidsbruk mellom fag og institusjoner, og vi har indikasjoner på at det faglige nivået i undervisningen varierer mellom institusjoner og mellom fag, jf. kapittel 3.

Vi vet imidlertid for lite om hva det faglige nivået i utdanningene faktisk er, og det eksisterer ikke omforente, lett tilgjengelige indikatorer på god undervisning. Det innebærer at det ikke finnes standarder for kvalitet og systemer for bedømmelse og belønning av kvalitet i undervisning på lik linje med forskning. Det gjør det vanskeligere å gi uttelling for undervisningsvirksomheten i den akademiske karrieren. Det brukes hvert år store ressurser på at studentene skal få en god utdanning, og det er derfor viktig med kunnskap om hvordan fagmiljøene legger til rette for dette. For at utdanningsledere og fagmiljøer skal kunne utvikle kvaliteten i undervisningen, trenger de informasjon om undervisningskvaliteten sammenliknet med tilsvarende fag på andre institusjoner. Når studenter skal velge studiested, og arbeidsgivere ansette kandidater, har de behov for informasjon om kvaliteten på ulike studieprogrammer. Også myndighetene trenger pålitelig kvalitetsinformasjon til styringsformål og for å kunne utvikle utdanningspolitikken.

Mangelen på indikatorer for å måle kvalitet i utdanningen er ikke et særnorsk fenomen. Høyere utdanning spenner over et bredt spekter av utdanninger med betydelig heterogenitet i fagområder og vitenskapelig metode, samtidig som mange utdanninger er svært spesialiserte. En naturlig konsekvens av kompleksiteten i høyere utdanning er at det er vanskelig å operere med noen få gode og presise indikatorer. For å få et bilde av utdanningskvaliteten må en rekke indikatorer ses i sammenheng og suppleres med mer kvalitative evalueringer. Når man utvikler indikatorer må man vurdere formålet med dem, i hvilken grad tilgjengelig informasjon kan utnyttes for formålet, og om det er mulig å utvikle enkle, treffsikre indikatorer med legitimitet i systemet. Man må også være oppmerksom på eventuelle utilsiktede virkninger av indikatorbruk og vurdere om det finnes andre, mer hensiktsmessige måter å oppnå ønsket resultat og utvikling.

8.1.1 Kunnskap om studentenes læringsutbytte

En tilnærming til å vurdere utdanningskvaliteten er å se på hva studentene faktisk har lært, kontrollert for relevante bakgrunnsvariabler. De mest opplagte indikatorene for studentenes læringsutbytte er strykprosent og karakterer kontrollert for karakterer fra videregående opplæring. Da ny karakterskala ble innført i 2003, var intensjonen at karakterene skulle gis på bakgrunn av prestasjoner, og ikke fastsettes i forhold til en gitt fordeling på institusjons- og programnivå (normalfordeles). Forskning har imidlertid vist at det er store forskjeller i karaktersettingspraksis mellom institusjoner og mellom fag.1 Karakterer har derfor klare svakheter som indikator på variasjon i utdanningskvalitet mellom institusjoner.

Karakterer er en innarbeidet kilde til kunnskap om studentenes læringsresultater for potensielle arbeidsgivere og samtidig lærestedenes viktigste tilbakemelding til studentene på deres prestasjoner både absolutt og relativt til sine medstudenter. Derfor er det viktig å sikre mer enhetlig karaktersettingspraksis. Ved innføring av nytt karaktersystem fikk Universitets- og høgskolerådet (UHR) ansvaret for å fremme enhetlig bruk av karakterskalaen. Det er etablert såkalte karakterpaneler for de ulike fagområdene, der karakterpraksis innenfor samme fagområde sammenlignes på tvers av institusjonene. Hensikten er å følge utviklingen og tilstrebe lik praksis. UHR jobber også med å utvikle sensurordningene innenfor høyere utdanning for å få en sterkere samordning av karakterbruken. Departementet forventer at dette arbeidet vil føre til en mer enhetlig karaktersetting.

Før Kvalitetsreformen krevde loven minst to sensorer, hvorav minst én ekstern, ved avsluttende eksamen. I 2005 ble universitets- og høyskoleloven endret slik at kravet om ekstern sensor bare ble opprettholdt på selvstendige arbeider på høyere grad. For øvrig ble kravet om ekstern sensor endret til et lovfestet krav om ekstern evaluering av vurderingene eller vurderingsformene (tilsynssensor). Det er viktig at ordningen med tilsynssensor brukes på en måte som sikrer kvalitet på alle nivåer.

I grunnopplæringen kommer sammenlignbar informasjon om elevenes læringsresultater fra nasjonale prøver og felles eksamener. I mange land gjennomføres slike eksamener og tester også i høyere utdanning. USA gjennomfører eksempelvis tester av både fagspesifikke og generiske ferdigheter. OECD har gjennomført en mulighetsstudie for å undersøke om det er mulig å måle generelle ferdigheter, samt ferdigheter i økonomifag og på ingeniørutdanning, på tvers av land (Assessment of Higher Education Learning Outcomes – AHELO). Norge deltok i 2012 i mulighetsstudien av generelle ferdigheter.2

Kunnskapsdepartementet har bedt Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT) om å gjennomføre nasjonale deleksamener i noen rammeplanstyrte profesjonsutdanninger. I samarbeid med UHR er det besluttet å gjennomføre slike deleksamener i matematikk i grunnskolelærerutdanningene, i anatomi og fysiologi i sykepleierutdanningen og i revisorutdanningene. Revisorutdanningene har mer enn ti års erfaring med å gjennomføre nasjonalt koordinerte eksamener. De vil derfor danne et interessant sammenlikningsgrunnlag. De medisinske fakultetene har på eget initiativ satt i gang en prosess for å utvikle mulige nasjonalt koordinerte eksamener. Dette er et interessant initiativ som ligger utenfor rammen av det prosjektet NOKUT gjennomfører. På bakgrunn av erfaringene med det prosjektet NOKUT leder, vil departementet vurdere om det kan være formålstjenelig å innføre nasjonale deleksamener også i andre fag.

Fagfellevurdering er et viktig virkemiddel for å vurdere forskningskvalitet, både i forbindelse med publisering, og derved i finansieringssystemet, og gjennom tildeling av midler i Forskningsrådet. Det finnes ingen nasjonale systemer med fagfellevurdering av utdanningsvirksomheten. For å få et mer helhetlig bilde av nivået på studentenes læringsutbytte på tvers av institusjoner, kan studentoppgaver fagfellevurderes. Vurderingene bør kontrolleres mot relevante bakgrunnsvariabler for å sikre at en faktisk måler institusjonenes bidrag til studentenes læring. I Sverige har de i flere år hatt et system der fagpaneler har evaluert et tilfeldig utvalg av studentenes bachelor- og masteroppgaver.3 Systemet blir nå evaluert. Departementet vil se på erfaringene fra Sverige for å vurdere om et system med fagfellevurdering av studentoppgaver bør innføres i Norge.

8.1.2 Kunnskap om institusjonenes tilrettelegging for studentenes læring

For at studentene skal lære mest mulig er det viktig at de blir engasjert i lærestoffet gjennom aktive undervisningsformer og hyppige tilbakemeldinger, og at det stilles høye krav til dem, jf. kapittel 2. En tilnærming for å få kunnskap om utdanningskvalitet er å undersøke hvorvidt studiene faktisk gjør dette.

Dette kan gjøres ved å spørre studentene om hva som er deres vurdering av utdanningskvaliteten, og hvor mye tid de bruker på studiene. NOKUT fikk i 2012 i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet om å gjennomføre en årlig, nasjonal studentundersøkelse. Undersøkelsen ble gjennomført første gang høsten 2013 og resulterte i Studiebarometeret, som for første gang ble publisert i 2014. Undersøkelsen ble gjentatt høsten 2014, og resultatene publisert i februar 2015. Studiebarometeret viser studentenes vurdering av undervisningskvaliteten og hvor mye tid de bruker på studiene.4

Dette er viktig informasjon om utdanningskvalitet. Slike undersøkelser må likevel brukes med varsomhet. Det er ikke gitt at studentene klarer å skille ut de viktigste faktorene for kvalitet, og studentenes selvrapportering i spørreundersøkelser samsvarer ikke nødvendigvis med deres læringsutbytte målt ved tester.5 Undersøkelser har vist at mange studenter er mest fornøyde med undervisere som gir gode karakterer og minst fornøyde med de som stiller høye krav.6 På den annen side kan velutviklede, etterrettelige studentevalueringer være nyttige, særlig når det gjelder spørsmål som omfang av tilbakemelding, bruk av aktiviserende undervisningsformer og lignende.7 I USA har National Survey of Student Engagement (NSSE) vært gjennomført siden 2000. Undersøkelsen er utviklet for å undersøke i hvilken grad utdanningsinstitusjoner tilbyr studenter et effektivt læringsmiljø, gjennom høyt studentengasjement. Undersøkelsen bruker nøye testede målemetoder basert på teori og empiri om hvilke faktorer som er sentrale for studenters læring i høyere utdanning.8 Også andre land har utviklet eller er i ferd med å utvikle noe tilsvarende.9 Studiebarometeret kan videreutvikles i tråd med internasjonale erfaringer.

Gitt begrensningene i studentundersøkelser bør studentenes vurderinger av undervisningens faglige nivå suppleres med fagfellevurderinger av studieprogram og pensum for å finne ut om studiet holder et tilstrekkelig høyt faglig nivå.

I de senere årene er det viet stor oppmerksomhet internasjonalt rundt systemer for fagfellevurdering av undervisning hvor kolleger bistår hverandre aktivt for å forbedre kvaliteten i undervisningen.10 Slike systemer eksisterer, i mer eller mindre formell organisering, som del av institusjonenes kvalitetskultur, blant annet som innslag i kurs og programevalueringer. En fremtidig utvikling kan være å involvere NOKUT for mer systematisk implementering av systemer for fagfellevurderinger.

8.1.3 Kunnskap om relevans

Høyere utdanning skal forberede studentene på en fremtidig yrkeskarriere. Kunnskap om utdanningskvalitet handler derfor også om kunnskap om utdanningenes relevans. Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) gjennomfører jevnlig undersøkelser blant kandidater fra universiteter og høyskoler om deres tilpasning til arbeidsmarkedet. Det innebærer blant annet omfang av sysselsetting, arbeidsledighet, hvor kandidatene arbeider, hva slags yrke de har, hva de tjener osv. Denne informasjonen presenteres på sektor- og fagnivå, men viser ikke forskjeller mellom institusjoner og studieprogram.

Senter for økonomisk forskning (SØF) skal utvikle indikatorer for kvalitet i høyere utdanning på oppdrag fra departementet. De vil blant annet koble utdannings- og arbeidsmarkedsdata for å undersøke om det er relevant å publisere indikatorer for arbeidsmarkedsutfall på studieprogramnivå.

For å utfylle bildet kandidatene selv gir, ønsker departementet å gjennomføre jevnlige studiekvalitetsundersøkelser blant arbeidsgivere. Dette vil gi bedre samlet informasjon om utdanningenes relevans for arbeidslivet. Dette er et system flere andre land allerede har etablert.

8.1.4 Evalueringer

Kunnskapsdepartementet ba i 2013 Forskningsrådet om å lyse ut et treårig prosjekt om en fremtidsrettet forskningsbasert evaluering av kvaliteten i høyere utdanning. NIFU og Universitetet i Oslo fikk i 2014 tildelt prosjektet, som vil bli avsluttet høsten 2017. Evalueringen vil gi mer kunnskap om blant annet institusjonenes kvalitetsarbeid, forvaltning av studieportefølje, utdanningsledelse og oppfølging av studentene. I forbindelse med prosjektet vil det bli gjennomført observasjonsstudier av undervisningen.

NOKUT gjennomfører evalueringer, utredninger og analyser som gir økt kunnskap om utdanningskvalitet. I årene 2004–10 evaluerte NOKUT allmennlærerutdanningene, de tidligere førskolelærerutdanningene og ingeniørutdanningene på oppdrag fra departementet.

Forskningsrådet har siden slutten av 1990-tallet gjennomført jevnlige fagevalueringer av norsk forskning. Dette har vært med på å heve forskningskvaliteten. Universitets- og høyskoleloven fastsetter at norsk høyere utdanning skal bygge på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Regjeringen er opptatt av å se forskning og utdanning mer i sammenheng. NOKUT og Forskningsrådet har derfor fått i oppdrag å utvikle opplegg for felles evalueringer av forsknings- og utdanningsaktiviteten, med sikte på å starte opp en eller flere slike evalueringer i 2015.

NOKUT har også fått i oppdrag å iverksette studier av nivået på norske mastergradsprogrammer sammenliknet med tilsvarende utenlandske programmer for å undersøke om norsk høyere utdanning holder det høye internasjonale nivået som er forutsatt i universitets- og høyskoleloven.

8.1.5 Indikatorportal

En indikatorportal med omforente indikatorer for utdanningskvalitet vil gjøre det lettere for studiesøkende og andre interesserte å finne informasjon om aktiviteter og resultater ved universiteter og høyskoler. Mer kunnskap og informasjon om kvaliteten vil også ha insentiveffekter i sektoren ved at resultater synliggjøres. Ekspertgruppen for finansieringssystemet understreket at det er behov for en nettside der de mest relevante indikatorene for kvalitet i høyere utdanning finnes lett tilgjengelig på studieprogramnivå. Med en slik nettside vil det ikke være nødvendig å oppsøke mange kilder for å finne informasjon om kvaliteten i høyere utdanning.11 Det finnes allerede portaler som kan videreutvikles til dette formålet. SØF skal i sitt arbeid gi anbefalinger om hvilke indikatorer en slik portal bør inneholde, basert på vurderinger av utdanningsstatistikken vi har i dag.

Boks 8.2 Initiativ for å gjøre undervisning og utdanningsledelse meritterende

Det finnes flere eksempler på initiativer for å gjøre utdanning mer meritterende.¹ Den tekniska högskolan ved Universitetet i Lund blir ofte trukket frem som et eksempel på en institusjon som gjør dette. Der er det opprettet et lærerakademi som gir ansatte muligheten til å følge et eget kompetanseprogram for å utvikle ferdighetene som lærere.² Gjennomføring av programmet medfører både individuell belønning i form av økt lønn og ekstra midler til enheten den ansatte tilhører. Universitetet i Helsingfors har et lignende system. I England har man en nasjonal ordning for å anerkjenne individuelle vitenskapelig ansatte med spesielt høy kompetanse, der institusjonene og de ansatte mottar £10.000 sammen med utmerkelsen «National Teaching Fellow».³

NTNU Toppundervisning er en satsing som skal bidra til at NTNU når sitt mål om å levere utdanning preget av kvalitet på høyt internasjonalt nivå. Satsingen består av en portefølje av utviklingstiltak (se figur) som skal styrke undervisningskompetansen gjennom å utvikle innovative undervisnings-, lærings- og vurderingsformer. Målet med tiltakene er å øke studentenes læringsutbytte. For å gi utdanning høyere status må det gjøres legitimt og attraktivt å satse på undervisning. I samarbeid med UiT – Norges arktiske universitet, arbeider NTNU med utvikling av et pedagogisk meritteringssystem. Et slikt system må samspille med karrierepolitikken for vitenskapelig ansatte. Meritteringssystemet og tilhørende kriterier skal beskrives på individnivå, men kriteriene må inkludere den enkeltes bidrag til utvikling av fagmiljøet.

¹ http://www.lth.se/genombrottet/lths_pedagogiska_akademi/

² http://www.helsinki.fi/opettajienakatemia/swe/

³ https://www.heacademy.ac.uk/professional-recognition/awards/national-teaching-fellowship-scheme-ntfs

8.2 Videreutvikling av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen

Det viktigste arbeidet med å utvikle og sikre god kvalitet i høyere utdanning gjøres av og ved utdanningsinstitusjonene selv. NOKUT har nasjonalt tilsynsansvar og bidrar i kvalitetssikringen gjennom tilsynsarbeid og analyser. NOKUT ble opprettet som en del av Kvalitetsreformen for høyere utdanning i 2003. Opprettelsen av NOKUT og innføring av lovkrav om systemer for kvalitetssikring ved institusjonene var i tråd med den europeiske Bologna-prosessen.

NOKUT har ansvar for å gi den faglige anbefalingen av om en institusjon kan akkrediteres som universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole, jf. omtale av institusjonskategorier og faglige fullmakter i kapittel 4. I tillegg evaluerer NOKUT institusjonenes interne kvalitetssikringssystemer hvert sjette år og akkrediterer utdanningstilbud som institusjonene ikke selv har rett til å akkreditere.

8.2.1 Institusjonenes ansvar for kvalitetssikring av utdanningstilbudene

Institusjonene har store faglige fullmakter, og særlig selvakkrediteringsretten for utdanningstilbud understreker autonomien i systemet. Samtidig følger det et stort ansvar med disse fullmaktene, og det er naturlig å se på kravene til institusjonenes kvalitetsarbeid, for eksempel i hvilken grad institusjonene kvalitetssikrer egne studieporteføljer. Når institusjonene bruker sine faglige fullmakter til å opprette studietilbud, er dette også en akkreditering, det vil si en selvakkreditering. Dette innebærer at institusjonene, før de etablerer et nytt studietilbud, må benytte de samme standardene som NOKUT vurderer etter, når de akkrediterer en ny utdanning.

Institusjonene må arbeide systematisk med å sikre og videreutvikle god kvalitet i de utdanningene de tilbyr. De bør, på eget initiativ, foreta sammenligninger og periodiske evalueringer av studietilbudene og arbeide for å sikre at utdanningene er i tråd med faglige målsettinger og samfunnets behov. Det følger av den europeiske standarden for kvalitetssikring at institusjoner skal overvåke og periodisk evaluere studieprogrammene sine for å sikre at de er i tråd med målsettinger og student- og samfunnsbehov. Disse evalueringene skal gi kontinuerlig forbedring av programmene. Man kan for eksempel evaluere forskningsrelevansen på eksisterende program, samlet studentprogresjon, vurderingsformer og samlede læringsressurser. Dette gjøres ikke gjennomgående ved norske institusjoner i dag. Et krav om periodiske og regelmessige evalueringer av studieprogrammene vil være viktig for å øke kvaliteten og kontinuerlig forbedre utdanningene. Ved å kreve åpenhet om resultatene vil regelmessige evalueringer også synliggjøre kunnskap om kvaliteten både i de enkelte studietilbudene og i høyere utdanning generelt.

8.2.2 Målrettet tilsyn

NOKUT har mandat til å føre tilsyn med kvaliteten i eksisterende studietilbud som institusjonene selv har opprettet. NOKUT har i sine ti første år brukt mye ressurser på å behandle søknader om akkreditering av studietilbud som høyskolene ønsker å sette i gang, og har ikke hatt nok kapasitet til å undersøke om undervisningen holder den kvaliteten som universitets- og høyskoleloven setter som krav. NOKUT bruker mye ressurser på akkrediteringer av korte studier ved små institusjoner. Dette fører til at de store institusjonene stort sett bare møter NOKUT ved det sykliske tilsynet med kvalitetssikringssystemet hvert sjette år. Det betyr at NOKUT bruker relativt lite tid på institusjonene og studietilbudene hvor de fleste studentene befinner seg. Det er uheldig. En konsekvens er for lite systematisk kunnskap om kvaliteten på en rekke studietilbud. I tillegg har institusjoner og fagmiljøer gått glipp av viktige muligheter til å heve kvaliteten i eksisterende utdanningstilbud. De gangene NOKUT i tiårsperioden har gjennomført større tilsyn med eksisterende utdanningstilbud, har det blitt avdekket kvalitetsbrister som har tvunget frem forbedringer i tilbudet. Da NOKUT i 2005 gjennomførte en reakkreditering av samtlige av landets sykepleierutdanninger, ble 30 av 31 sykepleierutdanninger på bachelornivå underkjent. Prosessen førte til et målrettet arbeid for å justere fagplaner og heve formalkompetansen hos undervisningspersonalet, noe som førte til en forbedring av sykepleieutdanningen nasjonalt.

En ny institusjonsstruktur med færre institusjoner vil kreve mindre ressurser fra NOKUT til periodiske evalueringer av institusjonenes egne kvalitetssikringssystemer. Når høyskoler slås sammen med et universitet, vil behovet for NOKUT-akkreditering av nye studieprogrammer også minke. Strukturendringene vil dermed føre til at NOKUT får frigjort ressurser som kan benyttes til målrettet tilsynsaktivitet.

NOKUT ønsker å dreie ressursene mer i retning av tilsyn med eksisterende virksomhet og studietilbud. NOKUT foreslår at tilsynet i økende grad skal være basert på risikovurderinger, for eksempel på bakgrunn av bekymringsmeldinger om sviktende kvalitet over tid. En mer målrettet, risikobasert tilnærming er også et av de mest fremtredende utviklingstrekkene i internasjonal kvalitetssikring av høyere utdanning. NOKUT skal imidlertid fremdeles kvalitetssikre nye utdanninger på små institusjoner uten akkreditering.

I tillegg bør NOKUT gjennomføre prioriterte, tematiske tilsyn, som bidrar til mer sammenlignbar informasjon om studiekvaliteten på tvers av institusjonene. For at tilsynet i større grad skal være kvalitetsutviklende og gi et bedre bilde av tilstanden i sektoren, vil NOKUT føre tilsyn med institusjoner med likhetstrekk. NOKUT forventer med dette å kunne synliggjøre god praksis i større grad enn i dag og at institusjonene får grunnlag for å kunne sammenlikne seg med hverandre. Slik kan NOKUT også lettere vurdere om spesielle institusjoner eller institusjonstyper har særlige problemer i kvalitetsarbeidet.

NOKUT bør dessuten undersøke hvordan institusjonene forvalter sin studieportefølje og faglige fullmakter, samt hvordan institusjonenes kvalitetsarbeid bidrar til studentenes læringsresultat. Ved å kreve åpenhet om resultatene vil regelmessige evalueringer av studieprogrammene også gi kunnskap om kvaliteten i de enkelte studietilbudene og i høyere utdanning generelt.

8.3 Stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning

Regjeringen planlegger å legge frem en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning våren 2017.

Som kunnskapsgrunnlag for meldingen vil man blant annet ta utgangspunkt NOKUTs tilsynsvirksomhet, rapporter og fagevalueringer samt i evalueringen av kvaliteten i høyere utdanning. Videre vil NOU 2014: 5 MOOC til Norge, rapporten fra ekspertgruppen om finansiering av høyere utdanning, samt andre relevante prosesser departementet har satt i gang være viktige grunnlag for stortingsmeldingen.

Meldingen vil oppsummere erfaringene med Kvalitetsreformen, herunder hvorvidt forventningene om tydelig utdanningsledelse er fulgt opp.

Meldingen vil blant annet drøfte:

• Ambisjoner og prinsipper for kvalitetsutviklingen i høyere utdanning, herunder NOKUTs rolle.

• Krav og utfordringer for institusjonene og fagmiljøer som både skal drive forsknings- og utviklingsarbeid og gi utdanning av høy kvalitet.

• Balansen mellom å legge til rette for høyere utdanning av høy kvalitet for en stor andel av befolkningen og det å legge til rette for utdanning og forskning på toppnivå.

Meldingen vil behandle tema som frafall og gjennomføring, karaktersettingspraksis, læringsutbyttebeskrivelser, praksis, samspillet mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet, koblingen mellom utdanning og forskning, de ansattes faglige kompetanse, og internasjonalt samarbeid. Det er en ambisjon å videreutvikle eksisterende nasjonale indikatorer på kvalitet i høyere utdanning, samt utvikle nye der det mangler informasjon.

8.4 Tiltak

Regjeringen vil

• be NOKUT videreutvikle Studiebarometeret slik at det i større grad måler studentenes læringsengasjement, dvs. studentenes engasjement i aktiviteter og miljøer som har positiv sammenheng med læring

• vurdere behovet for nasjonale systemer for fagfellevurdering av studentoppgaver og studieopplegg

• sette ut en undersøkelse om arbeidsgiveres vurdering av utdanningskvalitet

• bidra til at det utvikles en portal med kvalitetsindikatorer for høyere utdanning på studieprogramnivå med data fra flere ulike kilder

• gjennomgå regelverket for å sikre at institusjonene i tilstrekkelig grad gjennomfører det kvalitetsarbeidet som følger av de faglige fullmaktene

• gjennomgå regelverket med sikte på at NOKUT skal få større handlingsrom til å gjennomføre målrettet tilsyn med akkrediterte institusjoner og utdanningstilbud

• legge frem en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning våren 2017