Del 1
Næringslivet er en del av løsningen

1 Innledning og sammendrag

Den norske helse- og omsorgstjenesten står overfor store utfordringer. For å løse utfordringene må det arbeides på flere områder. Den offentlige helse- og omsorgstjenestene kan ha mye å tjene på et bedre samarbeid med næringslivet og dra nytte av innovasjonskraften, kompetansen og ressursene som finnes i norske bedrifter. I arbeidet med å nå de helsepolitiske målene om å skape pasientens helse- og omsorgstjeneste og å bidra til god helse for alle, kan dermed også det næringspolitiske målet om økt verdiskaping i norsk økonomi nås.

Denne meldingen presenterer regjeringens politikk for helsenæringen. En aldrende befolkning og flere personer med sammensatte sykdommer utfordrer den norske helse- og omsorgstjenesten. Kombinert med den teknologiske utviklingen og behovet for omstilling av norsk økonomi, gir dette muligheter for næringslivet. Meldingen skisserer hindre og barrierer norsk helsenæring står overfor, og beskriver regjeringens politikk for å møte dette. Temaer i meldingen er særlig knyttet til ledelse, betydningen av forskning og innovasjon samt samspillet mellom private og offentlige aktører, inkludert et velfungerende hjemmemarked for norsk helsenæring.

1.1 Målet med meldingen

Hovedmålet med Helsenæringsmeldingen er å bidra til økt konkurransekraft i den norske helsenæringen og samtidig bidra til en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste, i form av mer effektiv forebygging, behandling og omsorg.

Regjeringens næringspolitikk treffer helsenæringen godt. Det er gjort forenklinger for næringslivet og skatteendringer, herunder redusert selskapsskatt. De landsdekkende, næringsrettede ordningene for forskning og innovasjon er styrket, og helsenæringen bruker ordningene aktivt. Hovedutfordringene for videre vekst og utvikling i helsenæringen ligger i etterspørselssiden i det norske hjemmemarkedet. Dersom de største hindrene og barrierene i hjemmemarkedet blir håndtert, vil dette styrke helsenæringens konkurransekraft. Den offentlige helse- og omsorgstjenesten skal være en krevende, men konstruktiv samarbeidspartner og kunde.

Bedrifter som ønsker å levere til, og samarbeide med, den offentlige helse- og omsorgssektoren, bør ha innsikt i sektorens behov og levere løsninger som bidrar til bærekraft. De bedriftene som leverer de varene og tjenestene helse- og omsorgssektoren trenger for å løse sine utfordringer på en mer effektiv måte, vil kunne nå et stort marked, ikke bare i Norge, men også internasjonalt.

Pasientens helsetjeneste må utvikles innenfor bærekraftige rammer. Næringslivet er en del av løsningen. Et attraktivt hjemmemarked for helsenæringen vil danne grunnlag for økt verdiskaping og flere lønnsomme arbeidsplasser i norsk økonomi.

1.2 Sammendrag

Meldingen består av to hoveddeler. Del 1 i meldingen er beskrivende. I kapittel 2 beskrives helsenæringen og helse- og omsorgssektoren. Helsenæringen består av virksomheter som utvikler og produserer varer og tjenester til bruk i privat og offentlig helse- og omsorgstjeneste eller til bruk i forebygging, diagnostikk, behandling og rehabilitering av sykdom hos mennesker. Verdiskapingen i helsenæringen utgjør om lag tre pst. av fastlandsøkonomien. Veksten i verdiskapingen i helsenæringen har de siste årene vært høyere enn i fastlandsøkonomien samlet sett. Helsenæringen sysselsatte om lag 100 000 personer i 2016, en økning på 18 pst. fra 2008. Veksten i sysselsetting har vært lavere enn for verdiskapingen, noe som betyr at verdiskapingen per sysselsatt har økt.

Utviklingstrekk innenfor økonomi, teknologi og medisin med relevans for næringen beskrives i kapittel 3. I likhet med mange andre OECD-land vil Norge i årene framover få flere eldre og personer med sammensatte og kroniske sykdommer, og møte høyere krav fra pasienter og pårørende. Samtidig er det en rekke utviklingstrekk som krever omstilling av norsk økonomi. Den teknologiske utviklingen har betydning for utviklingen av den norske helse- og omsorgstjenesten, og den har betydning for utviklingen av norsk næringsliv. Den teknologiske framgangen, blant annet digitalisering og muliggjørende teknologier, vil over tid endre næringslivet.

I kapittel 4 trekkes viktige muligheter og utfordringer for norsk helsenæring fram. Utgangspunktet for norsk helsenæring er godt, men det er barrierer som kan gjøre det krevende å vokse, for enkeltvirksomheter og som næring. Fortrinnene som ligger til grunn for en vekstkraftig og innovativ helsenæring er et resultat av investeringer som er gjort over mange år: i utdanning, forskning og utvikling, i et åpent og tillitsfullt samfunn, og i en kunnskapsbasert helse- og omsorgstjeneste med høy dekningsgrad og høy kvalitet. Norsk næringsliv har samlet sett gode vilkår, med et effektivt skattesystem, god infrastruktur og politisk stabilitet. Vår høyt utdannede arbeidskraft har i internasjonal sammenheng lave lønninger. Norge vurderes dessuten som et land hvor det er relativt enkelt å drive næringsvirksomhet.

Utfordringene helsenæringen står overfor er blant annet knyttet til kulturen for samarbeid mellom næringsliv, universitets- og høyskolesektoren og helse- og omsorgssektoren. Uklarhet om hvor langt det offentliges ansvar går i å utvikle og sørge for nye løsninger, særlig på e-helseområdet, og den offentlige helse- og omsorgstjenestens håndtering av offentlige anskaffelser er til tider krevende. Videre har antallet industrifinansierte kliniske studier av legemidler gått ned de siste årene. Delene av næringslivet som utvikler e-helseløsninger og medisinsk utstyr ser behov for bedre tilgang til testfasiliteter. Tilgangen til helse- og registerdata er utfordrende for mange i helsenæringen. Det er videre et potensial for økt kommersialisering av forskning og ideer fra helse- og omsorgssektoren. Arbeidet med kommersialisering og å skaffe tilstrekkelig finansiering oppleves som vanskelig for mange bedrifter innenfor helsenæringen i Norge. Erfaringer og innspill fra næringen viser at et velfungerende hjemmemarked er viktig for at norske bedrifter skal lykkes i globale markeder.

Del 2 av meldingen presenterer regjeringens målsettinger, politikk og tiltak. I kapittel 5 beskrives regjeringens næringspolitiske og helsepolitiske mål. Videre presenteres den overordnede politikken for helsenæringen, som skal bidra til at disse målene nås og at de gjensidig understøtter hverandre. Mer effektive helse- og omsorgstjenester fordrer et konstruktivt samarbeid med helsenæringen nasjonalt og internasjonalt. Samtidig kan et bedre samarbeid danne grunnlag for vekst i helsenæringen. Det helsepolitiske målet om god og effektiv pasientbehandling vil indirekte kunne bidra til å nå målet om økt samlet verdiskaping i norsk økonomi innenfor bærekraftige rammer.

Med positiv utvikling på noen av områdene som er omtalt ovenfor, vil både næringspolitiske og helsepolitiske mål kunne nås. Regjeringens politikk for å oppnå dette presenteres i resten av kapitlene i meldingen.

I kapittel 6 argumenteres det for at næringslivet kan bidra til både bedre løsninger og en mer effektiv ressursbruk i helsesektoren. Næringslivet kan, med sine arbeidsformer og dynamikk, bistå helsetjenesten og helseforvaltningen til å nå sine mål. Det er ledelsen i helse- og omsorgstjenesten sitt ansvar å utnytte dette potensialet og å gjøre det på en hensiktsmessig måte.

Regjeringen ønsker en sterkere kultur for dialog og kontakt mellom næringsliv og helse- og omsorgssektoren. Næringslivet og helse- og omsorgssektoren har ulike ansvar og interesser. Helse- og omsorgssektoren skal være en krevende utviklingspartner og kunde, og samtidig stille høye krav til dokumentasjon. Det kreves profesjonalitet og forutsigbarhet i disse rollene. Regjeringen forventer at helse- og omsorgstjenesten og helseforvaltningen har gode prinsipper og rutiner for samarbeid med næringslivet.

I kapittelet beskrives betydningen av ledelse for å skape en nødvendig kultur for innovasjon og utvikling i helsesektoren og næringslivets rolle i dette. Kapittelet drøfter videre det offentliges og privates rolle i å utvikle nye tjenester, særlig innenfor IKT. Videre beskrives rammene for næringslivssamarbeid samt ulike former for samarbeidsarenaer.

For å bidra til at innovasjonskraften, kompetansen og ressursene i næringslivet i større grad skal gi gevinster for helse- og omsorgstjenestene, vil regjeringen:

• tydeliggjøre forventninger om samarbeid med næringslivet i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene og i tildelingsbrev til underliggende etater

• overføre ansvar, oppgaver og ansatte knyttet til eksisterende e-helseløsninger fra Direktoratet for e-helse til Norsk Helsenett SF

• legge fram en ny nasjonal helse- og sykehusplan hvor samhandling, teknologi og kompetanse er sentrale temaer

• fortsette utviklingsarbeidet av finansieringssystemet til sykehusene for at det bedre skal understøtte sammenhengende forløp, bruk av ny teknologi og innovasjon i tjenesteutformingen

• videreutvikle HelseOmsorg21-rådet som samhandlingsarena for næringslivssamarbeid

• vurdere hvordan innovasjonsaktivitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene best kan utvikles

• tilrettelegge for at Husbanken kan videreutvikle veiledningsarbeidet overfor kommuner og berørte bransjer for å stimulere til kunnskapsutvikling og nye løsninger på leverandørsiden i forbindelse med forvaltningen av investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser

• legge til rette for lederutvikling innenfor innovasjon og næringsutvikling, herunder at dette ivaretas i det nye topplederprogrammet for ledere i spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester

I kapittel 7 beskrives betydningen av gode vilkår for å drive næringsvirksomhet generelt, og for forskning, utvikling, innovasjon og vekst spesielt. Tilgang til internasjonale markeder og næringslivets evne til å utnytte global kunnskap er avgjørende.

Regjeringen fører en næringspolitikk som legger til rette for vekst og utvikling i næringslivet, også i helsenæringen. Gode vilkår for å drive næringsvirksomhet sikrer at arbeidskraft og kapital går dit hvor avkastningen er størst. Det vil si en effektiv bruk av samfunnets ressurser og høy verdiskaping.

Forskning og innovasjon legger til rette for fornyelse og omstilling til et mer produktivt næringsliv. Siden 2013 har regjeringen styrket de landsdekkende, næringsrettede ordningene for forskning og innovasjon, og helsenæringen bruker disse ordningene aktivt. Regjeringen har en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og satsingene i langtidsplanen vil være viktig for videre vekst og utvikling i helsenæringen.

Regjeringen arbeider for gode betingelser for handel og markedsadgang og godt fungerende kapitalmarkeder. Helsenæringen er en global næring der vekstpotensialet i mange tilfeller avhenger av tilgang til utenlandske markeder. Tilstrekkelig tilgang til kapital i de ulike utviklingsfasene for oppstartsbedrifter er helt avgjørende for deres vekst, og kapitalmarkeder påvirker omstilling og næringslivets konkurransekraft.

Regjeringen mener næringspolitikken er godt innrettet for å fremme vekst og utvikling i helsenæringen, men ser behov for utredninger og tiltak på enkelte områder. For å legge til rette for videre positiv utvikling i helsenæringen, vil regjeringen:

• vurdere Kapitaltilgangsutvalgets utredning og anbefalinger, herunder endringer i beskatning av ansatteopsjoner i små, nyetablerte selskaper og evaluering av møteplasser som kobler entreprenører og investorer

• utrede mulighetene for å utnytte eventuell restkapasitet i eksisterende laboratorier/infrastruktur for testing og pilotering ved universiteter, høyskoler og sykehus ved å gjøre den tilgjengelig for næringslivet, og vurdere eventuelle insentiver for å få dette til

• legge fram en vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet og av hvorvidt sektoren er godt tilpasset framtidige behov

• kartlegge potensialet for økt samhandling med helsenæringen i relevante deler av instituttsektoren

• tydeliggjøre forventninger om at Innovasjon Norge i sine vurderinger av kompetanse og ressurser ved utekontorene legger vekt på behovene til helsenæringen og andre framvoksende næringer som kan ha særlig nytte av bistand til innpass på internasjonale markeder

• utrede om staten bør ta en koordinerende rolle i felles internasjonal profilering for enkeltnæringer og forskningsmiljøer

• videreføre arbeidet med å øke norsk deltakelse i EU-programmene og legge til rette for at norske selskaper kan delta i innovative anskaffelser i andre europeiske land

• gjøre en helhetlig gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Gjennomgangen skal sikre at virkemiddelapparatet er effektivt og brukervennlig for næringslivet, herunder helsenæringen

• videreføre satsingen på næringsrelevant forskning og innovasjon. Vi prioriterer de næringspolitiske virkemidlene som har høyest innovasjonsgrad og effektivitet, og viderefører satsingen på de brede landsdekkende ordningene

I kapittel 8 argumenteres det for at norsk helse- og omsorgstjeneste skal være en attraktiv samarbeidspartner for norsk og internasjonalt næringsliv. Bedrifter som leverer de varene og tjenestene helse- og omsorgstjenesten trenger kan nå et stort marked, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. For å lykkes må bedriftene kjenne til tjenestens behov og kunne dokumentere effekt, sikkerhet og kostnadseffektivitet. Bedriftene må sette seg inn i organisatoriske, regulatoriske og etiske rammer. Videre er kunnskap om prioriteringskriteriene og vurderings- og beslutningssystemene for innføring av nye løsninger i helse- og omsorgstjenesten viktig.

Dette kapittelet beskriver hvordan helse- og omsorgstjenesten og næringslivet samhandler i de ulike trinnene i utviklingsløpene når nye produkter, tjenester og arbeidsprosesser utvikles og innføres. Kapittelet drøfter hvordan helse- og omsorgstjenesten i de ulike trinnene kan bruke helsenæringen for å nå sine mål.

Regjeringen ønsker å legge til rette for bedre samhandling mellom helse- og omsorgstjenestene og ulike private og ideelle aktører i økosystemet for helseinnovasjon. Det skal skje i de ulike leddene fra behovsanalyse, gjennom utviklingsløpet, via anskaffelse og til implementering, spredning og evaluering av produktet i klinisk praksis.

For at norsk helse- og omsorgstjeneste skal være en attraktiv samarbeidspartner for norsk og internasjonalt næringsliv vil regjeringen:

• legge til rette for økt bruk av innovative offentlige anskaffelser i helse- og omsorgstjenesten og helseforvaltningen

• legge fram en handlingsplan for kliniske studier

• etablere «én vei inn» for kliniske studier ved at NorCRIN1 kobles tettere til næringslivet gjennom en partnerskapsmodell

• utrede hvordan ulike virkemidler for forskning og innovasjon i kombinasjon kan bidra til et mer helhetlig løp fram mot implementering av ny teknologi og nye løsninger i helse- og omsorgstjenesten

• innføre en indikator for kliniske studier og på sikt bruke den som del av resultatbasert finansiering av forskning i spesialisthelsetjenesten

• innføre indikatorer for måling av innovasjon i spesialisthelsetjenesten og vurdere å bruke dem som del av resultatbasert finansiering av forskning og innovasjon i spesialisthelsetjenesten

• etablere en helseanalyseplattform for å effektivisere og forenkle tilgangen til helsedata til forskning og analyse samtidig som personvernet styrkes, herunder gjøre det mulig å benytte helsedata mer aktivt i utviklingsforløpet til legemidler og medisinsk teknologi

• legge til rette for at det utvikles flere verdensledende fagmiljøer i Norge. Som ledd i dette arbeidet bygges Livsvitenskapsbygget på Universitetet i Oslo, som vil sikre høy kvalitet og relevans i utdanning og forskning

• styrke koblingen mellom kunnskapsbehovene som identifiseres i Nye metoder og bruk av elektroniske legemiddelkurver, medisinske kvalitetsregistre og registerstøttede kliniske studier (real world data)

• sikre at Innovasjonskontoret i Statens legemiddelverk er i stand til å gi god regulatorisk rådgivning for næringslivet og helsetjenesten

Kapittel 9 ser på betingelser for kommersialisering av resultater fra medisinsk og helsefaglig offentlig finansiert forskning og av ideer utviklet i helse- og omsorgssektoren. Kommersialisering er å få ideer og oppfinnelser ut i et marked.

Ideer og oppfinnelser sprunget ut fra forskning og praksis, kan og bør komme pasienter og samfunnet til gode i form av nye varer og tjenester og bedre arbeidsprosesser.

Regjeringen har som ambisjon å styrke arbeidet med kommersialisering av resultater fra offentlig finansiert forskning ytterligere. Regjeringen mener det er potensial for økt kommersialisering av medisinsk og helsefaglig forskning og ideer fra helse- og omsorgssektoren.

For å styrke arbeidet med kommersialisering vil regjeringen:

• vurdere insentiver for kommersialisering av forskningsresultater i universitets- og høyskolesektoren, med vekt på implikasjoner for helseforetakene

• kartlegge om det er behov for bedre veiledning om immaterialrettigheter i helsenæringen eller deler av denne

• kartlegge entreprenørskapsundervisning og behovet for å styrke denne innenfor de helsefaglige utdanningene

• utarbeide en handlingsplan for kvinnelige gründere med sikte på ferdigstillelse i 2019

1.3 Bakgrunn for meldingen

I behandlingen av Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende ga næringskomiteen følgende enstemmige innstilling (Innst. 453 S (2016–2017)):

«Komiteen ønsker at det fremmes en helseindustrimelding som adresserer følgende punkter som et minimum:

• Utnytte Norges fortrinn og ha som mål at Norge blir ledende i Europa på e-helse innen 2025

• Et tydeligere innovasjonsmandat for hele helsesektoren og sørge for mer innovasjon i offentlige anskaffelser, slik at hjemmemarkedet styrkes

• Bedre tilrettelegging for kliniske studier og bruk av helseregistre

• Sørge for at forskningen når pasientene gjennom sterkere kultur og bedre insentiver for kommersialisering

• Styrke tilgangen til risikokapital»

På bakgrunn av dette fattet Stortinget enstemmig vedtak (anmodningsvedtak 951) om å be regjeringen om å fremme en stortingsmelding om helseindustrien. I denne meldingen er det noe videre begrepet helsenæring brukt.

1.4 Innspillsmøter, studietur og innspill

I arbeidet med stortingsmeldingen har regjeringen lagt stor vekt på å få innspill fra næringslivet, helse- og omsorgstjenesten, virkemiddelapparat og forskningsmiljøer.

1.4.1 Innspillsmøter

I august 2017 inviterte den daværende næringsministeren og helse- og omsorgsministeren til åpningskonferanse for arbeidet med meldingen i Forskningsparken i Oslo. Sentrale aktører fra næringsliv, offentlig sektor og virkemiddelapparatet ga sine råd om hvordan Norge kan utvikle framtidens helsenæring.

Helseministeren arrangerte innspillsmøte med helse- og omsorgstjenesten og helsenæringen på Vestlandet på PROBE-laboratoriet til Universitet i Bergen i januar 2018. Med på møtet var offentlige og private virksomheter fra områdene rundt Stavanger og Bergen.

Det har også vært avholdt flere tematiske innspillsmøter. Noen med politisk ledelse, andre kun med embetsverket. Tema for disse møtene har vært: e-helse og helsedata, legemiddelindustrien, innovasjon, næringslivssamarbeid og kapitaltilgang.

1.4.2 Studieturer

I januar 2018 var helseministeren på studietur til Canada. Med seg hadde han representanter fra embetsverket i Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet, underliggende etater, interesseorganisasjoner og næringsliv. Formålet med turen var å se hva kanadiske myndigheter har gjort for å legge til rette for offentlig-privat samarbeid om forskning og innovasjon innenfor helse, og for å fremme bruk av ny teknologi innenfor helse- og omsorgssektoren.

I april 2018 dro helseministeren til Beijing og Shanghai, sammen med en delegasjon med representanter fra blant annet næringsliv, underliggende etater og embetsverk. Besøket hadde flere formål utover det å knytte politisk kontakt. Blant annet skulle delegasjonen lære om Kinas innovative løsninger og bruk av teknologi for en mer effektiv helsetjeneste, diskutere muligheter for samarbeid innenfor områdene antimikrobiell resistens (AMR), e-helse, innovasjon og forskning, og åpne dører for norsk helsenæring.

Embetsverket i Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet var våren og sommeren 2018 på studietur til København og Stockholm. Målet med turene var å se hvordan våre nordiske naboer arbeider med helsenæring og offentlig-privat samarbeid om innovasjon i helse- og omsorgstjenesten, særlig når det gjelder kliniske studier.

1.4.3 Skriftlige innspill

Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet har mottatt en rekke skriftlige innspill til arbeidet med denne stortingsmeldingen. Til sammen har departementene mottatt nær 60 skriftlige innspill fra forskjellige virksomheter og miljøer.

I innspillene er det gitt synspunkter og fremmet konkrete forslag som gjelder rammevilkårene til helsenæringen. Innspillene har dannet et viktig grunnlag for arbeidet med å analysere utfordringene og mulighetene for helsenæringen. Mange av temaene som omtales i de skriftlige innspillene er sentrale temaer i denne stortingsmeldingen.

Felles for nær alle innspill, er at helsenæringen omtales som viktig for å løse framtidens utfordringer innenfor helse- og omsorgstjenesten, og at disse utfordringene representerer store økonomiske muligheter for norsk helsenæring.

2 Helsenæringen og helse- og omsorgssektoren

Helsenæringen har den offentlige helse- og omsorgstjenesten som en viktig samarbeidspartner og kunde. Varer og tjenester fra næringen må ofte utvikles i tett samarbeid med tjenestene. En del produkter må også prøves ut på pasienter som en del av utviklingsløpet. Helsenæringen har også private forbrukere som kunder, i tillegg til annet næringsliv. I dette kapittelet beskrives næringen og helse- og omsorgssektoren.

2.1 Helsenæringen

Helsenæringen består av virksomheter som utvikler og produserer varer og tjenester til bruk i privat og offentlig helse- og omsorgstjenesten eller til bruk i forebygging, diagnostikk, behandling og rehabilitering av sykdom hos mennesker. Næringen leverer varer og tjenester som er viktige for en stor del av befolkningen.

Det er stor variasjon blant bedriftene i helsenæringen i Norge. Noen er store og etablerte internasjonale selskaper, andre er små, men kan være voksende oppstartsforetak som kommersialiserer resultater av forskning. Noen er resultat av utvikling og gode ideer fra ansatte i helse- og omsorgstjenesten. Videre er det bedrifter som er vel etablert i andre næringer, og som ser muligheter i et globalt helsemarked.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet sammenstilt statistikk for helsenæringen i Norge for å vise næringens verdiskaping, sysselsetting, vareeksport og forskning og utvikling. Det foreligger tall for perioden 2008–2016. Tallene som presenteres her vil også presenteres på nettsiden HelseOmsorg21-monitor (se boks 2.2.). De siste årene har også konsulentselskapet Menon presentert beregninger over helsenæringens størrelse.2 Tallene fra Menon og SSB er ikke helt sammenlignbare, da det er benyttet ulike metoder. Hensikten med statistikken i denne meldingen er å sammenligne helsenæringens økonomiske betydning med fastlandsøkonomien og å se på utviklingen over tid. Det er grunn til å tro at tallmaterialet ikke dekker alle virksomheter som er aktive i helsenæringen i Norge, men tallene vil likevel gi en god beskrivelse av utviklingen de siste årene. Mange av de små bedriftene i helsenæringen har liten innvirkning på totalstørrelsene.

I statistikken er helsenæringen delt inn i undergrupper basert på de varer og tjenester de leverer. Undergruppene som er benyttet er produksjon av helserelaterte varer, e-helse, apotek og grossister, forskning og utvikling i bioteknologi samt private tjenesteytere. Det er brukt eksisterende næringsinndeling fra nasjonalregnskapet3 der det allerede eksisterer, for eksempel farmasøytisk industri. For å identifisere andre bedrifter som er en del av helsenæringen er det tatt utgangspunkt i medlemskap i ulike organisasjoner, for eksempel Norway Health Tech, Nansen Neuroscience Network og Inven2.

Private tjenesteytere utgjør den største delen av helsenæringen, jf. figur 2.1. Dette er private tjenesteytere innenfor omsorg, psykiatri, rus og somatikk, og de er delt inn i private helsetjenester og private pleie- og omsorgstjenester. Disse aktørene kan være en pådriver for innovasjon, gjennom at de kan eksperimentere med nye tjenestemodeller, innføre ny teknologi og ved at de fyller nisjer det offentlige ikke tar i markedet. Regjeringen innførte i 2015 reformen fritt behandlingsvalg. Målet er å redusere ventetider, utnytte ledig kapasitet og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. I ordningen kan private virksomheter som oppfyller visse krav levere enkelte spesialisthelsetjenester til en pris fastsatt av staten. Pasienter med rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten kan velge å motta helsehjelp hos de godkjente leverandørene.

Kilde: SSB og NFD

Flere av selskapene som leverer tjenester i Norge ser markedspotensial i land hvor det offentlige tjenestetilbudet er lite utbygd eller hvor det er et større innslag av konkurranse mellom private tjenestetilbydere.

Legemiddelgrossisters kjernevirksomhet er distribusjon av legemidler til apotek og profesjonelle sluttbrukere. Apotekenes kjernevirksomhet er å sørge for effektiv og sikker distribusjon, forsvarlig utlevering av legemidler og medvirkning til riktig legemiddelbruk gjennom veiledning av brukere og pasienter. Det pågår mye innovasjonsaktivitet i apotekene, jf. boks 2.1. Apotekenes rolle og politikk på området er behandlet av Stortinget i Meld. St. 28 (2014–2015) Legemiddelmeldingen.

Boks 2.1 Tjenesteinnovasjon i apotek

Apotekene er et lavterskeltilbud for helsetjenester i Norge. Apotekenes hovedvirksomhet er å sørge for en sikker og effektiv distribusjon og utlevering av legemidler. Apotekene har også en lovpålagt plikt til å medvirke til riktig legemiddelbruk gjennom veiledning av brukere og pasienter.

Apotekene har gode forutsetninger for å gi god informasjon om riktig legemiddelbruk, og for å bidra til tjenesteinnovasjon når det gjelder riktig bruk og etterlevelse. Det er ønskelig å utnytte den farmasøytiske kompetansen på apotekene bedre, blant annet for å støtte riktig legemiddelbruk i befolkningen. Riktigere legemiddelbruk kan bidra til færre legemiddelskader, som er en vanlig form for pasientskade.

Dette er bakgrunnen for implementering av nye helsetjenester i norske apotek. I 2016 startet standardisert inhalasjonsveiledning i apotek. I 2018 ble det gjennomført 56 000 slike veiledninger. I 2018 startet man opp med tjenesten Medisinstart i apotek. Dette er en veiledningstjeneste ved ny legemiddelbehandling for pasienter med høyt blodtrykk, høyt kolesterol eller som skal begynne med blodfortynnende behandling. Det ble gjennomført om lag 5 000 Medisinstartsamtaler i 2018.

Foto: Martha Louise Cuevas-Østrem

Produksjon av helserelaterte varer er en samlebetegnelse på flere undergrupper. På grunn av konfidensialitetshensyn har SSB slått disse undergruppene sammen. Undergruppene er «Produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater» (farmasøytisk industri), «Produksjon av strålingsutstyr, elektromedisinsk- og elektroterapeutisk utstyr» samt «Produksjon av medisinske og tanntekniske instrumenter og utstyr» (medisinsk utstyr).

Farmasøytisk industri består av produsenter av legemidler, men også mange bedrifter som utvikler og produserer produkter som ikke defineres som legemidler, for eksempel innenfor diagnostikk. Ifølge Legemiddelindustriforeningen (LMI) er det elleve selskaper som har produksjon av legemidler med markedsføringstillatelse i Norge. Legemiddelindustrien spenner fra høyteknologiske og forskningsbaserte selskap, til selskap som baserer seg på framstilling av legemidler som ikke lenger har patent. Det er også stor variasjon i størrelsen på selskapene, fra små forskningsbaserte selskap som utvikler enkeltpreparat, til de store multinasjonale farmasøytiske selskapene.4 Flere av de store farmasøytiske selskapene har produksjon og/eller forskningsaktivitet i Norge, andre driver hovedsakelig med salg og distribusjon.

Medisinsk utstyr brukes i alle deler av helse- og omsorgstjenesten og er til betydelig hjelp for mange. Utstyret bidrar ofte til økt livskvalitet og kan også være direkte livreddende. Medisinsk utstyr inkluderer instrument, apparat, hjelpemiddel eller materiale, inkludert tilhørende programvare, som har som formål å diagnostisere, forebygge, overvåke, behandle eller lindre sykdom, skade eller uførhet, eller til å undersøke, erstatte eller endre anatomien eller en fysiologisk prosess. Det er stor variasjon i produktene, som inkluderer proteser, kirurgiske materiell, pacemakere og andre implantater og stort fastmontert utstyr som for eksempel CT-maskiner.

E-helse får stadig større betydning for helse- og omsorgstjenestene både i Norge og internasjonalt. Dette dreier seg om bedrifter som utvikler IKT-baserte varer og tjenester som brukes til overvåkning, forebygging og behandling av sykdommer, og til administrative systemer og prosesser i helse- og omsorgstjenestene. En del av disse produktene faller inn under definisjonen av medisinsk utstyr, og det er derfor særskilte krav til disse. Mange av bedriftene som defineres inn under e-helse er bedrifter som er vel etablert i andre næringer, og som ser muligheter i et globalt helsemarked.

Mange bedrifter i helsenæringen har store utgifter til forskning og utvikling. Metoden for å justere produksjonstallene til nasjonalregnskapstall fungerer derfor ikke her, da det fører til tidvis uvanlig stor negativ bruttoprodukt. I statistikken blir de derfor ikke oppført med verdiskaping. Dette gjelder særlig kategorien forsknings- og utviklingsarbeid i bioteknologi. Det må ikke forstås som at bedriftene i denne underkategorien ikke har betydning, men det reflekterer lange utviklingsløp.

Tallene fra SSB viser at helsenæringen hadde en verdiskaping på 79,2 mrd. kroner i 2016. Verdiskapingen i helsenæringen utgjør om lag tre pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Veksten i verdiskapingen i helsenæringen, målt i faste priser, har de siste årene vært høyere enn i fastlandsøkonomien samlet sett, jf. figur 2.4. I perioden 2008–2016 økte verdiskapingen i helsenæringen med 32 pst. Over samme tid var veksten i Fastlands-Norge på 13 pst.

Kilde: SSB og NFD

Kilde: SSB og NFD

Helsenæringen sysselsatte om lag 100 000 personer i 2016, opp 18 pst. fra 2008. Veksten i sysselsetting har vært lavere enn for verdiskapingen, noe som betyr at verdiskapingen per sysselsatt har økt. Veksten i sysselsettingen i helsenæringen ligger høyere enn for landet sett under ett, da sysselsettingsveksten i Norge var 5,5 pst. fra 2008 til 2016.

I perioden 2008 til 2016 var det en oppgang i antall sysselsatte innenfor e-helse og apotek, mens det var nedgang i antall sysselsatte knyttet til produksjon av helserelaterte varer og forskning og utvikling i bioteknologi.

Kilde: SSB og NFD

Kilde: SSB og NFD

2.1.1 Global næring

Flere av bedriftene i den norske helsenæringen er globale selskap, med investeringer i flere land. Mange varer, særlig i legemiddelindustrien, kjennetegnes ved lange utviklings- og kommersialiseringsløp på tvers av land. Dette er kostbart og innebærer høy risiko. Selv om helsenæringen globalt er preget av store multinasjonale selskaper, er det stadig flere små og mellomstore bedrifter som satser globalt. Noen bedrifter går også rett i det globale markedet og omtales ofte som «born global». Det er store potensielle gevinster for slike bedrifter som lykkes internasjonalt. Samtidig kan salg på hjemmemarkedet være viktig for å lykkes i globale markeder, særlig i konkurranse med aktører som allerede kan vise til en etablert posisjon på sine hjemmemarkeder.

Når et produkt er utviklet, vil de fleste bedrifter ønske å øke markedsstørrelsen. De fleste bedriftene i helsenæringen har kunder i utlandet. Noen bedrifter eksporterer nesten hele produksjonen. Dette gjelder for eksempel GE HealthCare sin produksjon av grunnsubstanser til kontrastmidler som brukes til røntgen. Produksjonen ved virksomhetens prosessanlegg i Oslo og Lindesnes inngår i større globale verdikjeder, og er etter olje Norges største eksportprodukt til Kina (4,7 mrd. kroner i 2017). I Kina videreforedles produktet for distribusjon til hele verden. En tredjedel av kontrastvæsken som brukes i helsesektoren og forskning globalt stammer fra produksjonen i Norge.

En stor del av vareproduksjonen i helsenæringen eksporteres. Ifølge tall fra SSB eksporterte helsenæringen varer for 15,7 mrd. kroner i 2016. Helsenæringens andel av den totale fastlandseksporten utgjør om lag fire pst. Denne andelen har ligget nokså stabil de siste årene.

2.1.2 Forskning og utvikling i helsenæringen

Helsenæringen er en kunnskapsintensiv næring og har en betydelig forskningsaktivitet. For mange bedrifter utgjør forskning en stor del av deres virksomhet. Dette gjelder for eksempel innenfor utvikling av legemidler, medisinsk utstyr, bioteknologi, men også innenfor utvikling av e-helseløsninger og velferdsteknologi. Gjennom forskning og innovasjon utvikles stadig nye produkter og tjenester med vekstpotensial.

Ifølge tall fra SSB utførte hele norsk næringsliv forskning og utvikling (FoU) for om lag 32 mrd. kroner i 2017. Denne statistikken er basert på en utvalgsundersøkelse og det er ikke mulig å vite hvor mye av samlet FoU som inngår i helsenæringen slik den er avgrenset i denne meldingen.5 Den eneste delen av helsenæringen som er med i sin helhet er farmasøytisk industri, som utførte FoU for i overkant av 400 mill. kroner i 2017. I FoU-undersøkelsene rapporterer imidlertid næringslivet om spesifiserte temaområder. Ifølge denne rapporteringen brukte næringslivet i overkant av 1,7 mrd. kroner på helseområdet i 2016, mot 1,5 mrd. kroner i 2013. Helse og omsorg er her definert som «Helse og helsefremmende forhold, forebygging, årsaksmekanismer til sykdom, reduksjon og behandling av sykdommer og funksjonsbegrensninger. Organisering og effektivisering av tjenestene i helse- og omsorgssektoren. Klinisk og farmasøytisk FoU». Anslag fra Menon, som er basert på en noe annen definisjon av helsenæringen og annen beregningsmetode, viser at helsenæringen brukte om lag 2,6 mrd. kroner på FoU i 2017.6 Uavhengig av næringsdefinisjon og tallgrunnlag, så viser de ulike målinger at helsenæringens investeringer i forskning og utvikling har vokst de siste årene.

Beskyttelse av oppfinnelser i helsenæringen er nødvendig for at bedriftene skal kunne sikre seg avkastningen av de store investeringene som legges ned i produktutvikling. For mange produsenter i helsenæringen er det dyrt og tidkrevende å forske fram nye produkter, samtidig som produktene i en del tilfeller kan være lette å kopiere når de først foreligger og bringes på markedet. Dette kan se annerledes ut for mange nye, avanserte legemidler.

Patenter kan beskytte nye oppfinnelser og disse patentene kan lisensieres, selges og kjøpes. Patenter kan også fungere som pant ved gjeldsopptak. På den måten kan patenter fungere som et verdipapir og utgjøre en stor del av verdien i bedriftene før de faktisk får produkter på markedet. Noen bedrifter, for eksempel innenfor bioteknologi, spesialiserer seg på å forske fram nye produkter, for så å selge denne kunnskapen videre til selskaper som sitter på kapasitet til å videreutvikle, teste og produsere i stor skala og distribuere til markeder verden over. Andre bedrifter med eget salgsapparat kan velge å kjøpe kun produksjonskapasitet eksternt.

Helsenæringens bruk av virkemidler for forskning og innovasjon viser også en sterk vekst i næringens FoU- investeringer de siste årene. Forsknings- og innovasjonsvirkemidlene er i all hovedsak åpne for helsenæringen. Samlet sett bruker helsenæringen de ulike offentlige virkemidlene aktivt og har gode prosjekter som når igjennom i konkurransen om midlene. Dette omtales nærmere i kapittel 7.

2.1.3 Reguleringer og dokumentasjonskrav

Helse- og omsorgssektoren er en regulert sektor. Det stilles strenge kvalitetskrav til produkter og tjenester. Dette skyldes kravene til sikkerhet for pasienter og brukere, og at det skal kunne dokumenteres at produktene har en klinisk effekt eller ytelse. Bedrifter som utvikler og selger produkter må kunne dokumentere dette overfor nasjonale og internasjonale godkjenningsinstanser.

For helsenæringen er kravet om kliniske studier og tester på mennesker en særegen rammebetingelse som gjør produktutvikling krevende og noen ganger langvarig. Kliniske studier benyttes for å dokumentere effekt av og sikkerhet ved nye legemidler, medisinsk utstyr, digitale helseløsninger og nye behandlingsprosedyrer som ledd i pasientbehandling.

Norge er fullt ut tilknyttet det europeiske samarbeidet om legemidler og medisinsk utstyr. Det innebærer at Norge implementerer EU-regelverket om klinisk utprøvning av henholdsvis legemidler og medisinsk utstyr.

2.2 Helse- og omsorgssektoren

Offentlige myndigheter har ansvar for at befolkningen får gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Helse- og omsorgssektoren spiller flere viktige roller for utviklingen av helsenæringen. Helsepersonell, pasienter, brukere og pårørende vil ofte være dem som etterspør nye løsninger, eller som selv har ideer til nye løsninger. Helsetjenesten er en viktig utviklingspartner for bedriftene, ved at det gjennomføres kliniske studier, utprøving og pilotering av nye produkter og tjenester. Den offentlige kunden har stor innflytelse gjennom sine anskaffelser.

Innovasjon kan sikre en bærekraftig utvikling av tjenestene. For helse- og omsorgstjenesten er innovasjon avgjørende for å få bedre og mer effektive tjenester. Slikt innovasjonsarbeid kan gi kommersialisering og næringsutvikling.

Kommunale helse- og omsorgstjenester

Kommunene har ansvar for utbygging, utforming og organisering av et forsvarlig og godt tjenestetilbud til den enkelte som har behov for helse- og omsorgstjenester. De kommunale helse- og omsorgstjenestene utgjorde om lag 165 000 årsverk i 2017. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. For å kunne gi nødvendig hjelp skal det tilbys helsetjeneste i skoler, helsestasjonstjeneste, svangerskaps- og barselomsorgstjenester, utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning, sosial, psykososial og medisinsk rehabilitering, helsetjenester i hjemmet, plass i institusjon, herunder sykehjem, og personlig assistanse. Til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid skal det tilbys nødvendig pårørendestøtte, blant annet i form av informasjon, opplæring og veiledning. Kommunen skal også ha tilbud om avlastningstiltak og det skal finnes en ordning med omsorgsstønad. Utover dette kan det være ordninger og tilbud som er tilpasset den enkelte kommune, som for eksempel matombringing og trygghetsalarm.

Disse helse- og omsorgstjenestene finansieres i hovedsak gjennom kommunens frie inntekter. Den enkelte kommune avgjør selv hvordan tjenesten skal organiseres ut fra lokale forhold og behov. Det er videre kommunen som selv avgjør i hvilken utstrekning den ønsker å benytte seg av private aktører til å utføre ulike oppgaver som hjemmetjenester og sykehjemstjenester.

Staten har ansvar for å sikre kommunene gode rammevilkår gjennom regelverk og økonomiske rammer. Staten skal føre tilsyn og legge til rette for kommunal planlegging og utvikling i balansen mellom hensynet til et likeverdig tjenestetilbud til alle og tilpasning til lokale forhold og behov.

Det offentlige bruker betydelige ressurser på hjelpemidler og tilrettelegging. Det er Arbeids- og sosialdepartementet som har ansvaret for hjelpemidler over folketrygdloven. Departementet har delegert ansvaret for å forvalte ordningen til NAV Hjelpemidler og tilrettelegging. I 2015 var utgiftene til hjelpemidler over folketrygden om lag 5,5 mrd. kroner. I tillegg var driftsutgiftene til hjelpemiddelsentralene om lag 1,1 mrd. kroner i 2015.7 NAV Hjelpemidler og tilrettelegging har ansvaret for å formidle hjelpemidler til funksjonshemmede som har varig behov (over to år). Kommunene har ansvaret for personer som har et midlertidig behov for hjelpemidler og tilrettelegging.

Spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten er statens ansvar, og omfatter sykehustjenester, laboratorietjenester, psykisk helsevern, spesialisert rusbehandling, akuttmedisinsk beredskap, nødmeldetjeneste, ambulansetjeneste og nødvendig transport av pasienter og personell. Sektoren sysselsatte i 2017 om lag 114 000 årsverk, og driftskostnadene var 140 mrd. kroner. Av dette ble 15 mrd. brukt på kjøp av tjenester hos private aktører.

Spesialisthelsetjenester er organisert gjennom fire regionale helseforetak som eies av staten. Disse skal sørge for at befolkningen i regionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon. Dette omtales som «sørge-for»-ansvaret. De regionale helseforetakene har fire lovpålagte oppgaver: pasientbehandling, forskning, utdanning av helsepersonell og pasientopplæring. Forskningsaktiviteten til sykehusene er nærmere beskrevet lenger ned.

De fire regionale helseforetakene eier igjen 32 helseforetak, hvorav seks er felleseide foretak for bygg, innkjøp, pasientreiser, IKT, nødnett og luftambulansen. Sykehusinnkjøp HF er nærmere omtalt i kapittel 8. Både de regionale helseforetakene og helseforetakene er selvstendige rettssubjekter, og ledes av sine respektive styrer.

Spesialisthelsetjenesten styres løpende gjennom eierstyring og oppdragsstyring. I oppdragsdokumentet de siste årene har Helse- og omsorgsdepartementet gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å styrke samarbeidet med næringslivet.8

Helseforvaltningen

Aktørene i helseforvaltningen som har betydning for helsenæringen, er særlig Statens legemiddelverk, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Direktoratet for e-helse.

Helse- og omsorgstjenesten er regulert av hensyn til pasientsikkerhet og likeverdig tilgang til helsehjelp. Dette fordrer en helseforvaltning som samler informasjon om befolkningens helse, gir faglige råd til tjenesten og innbyggere, setter i verk vedtatt politikk og kvalitetssikrer og gir godkjenninger til produkter, tjenester og personale. I sin oppgaveløsning samhandler helseforvaltningen med næringslivet, og er viktig for utviklingen i helsenæringen. De ulike aktørene er nærmere omtalt i kapittel 6.

2.2.1 Offentlig finansiering av forskning, utvikling og innovasjon

Offentlig finansiert forskning og utvikling er av stor betydning for helsenæringen. For å utvikle nye produkter og tjenester trenger helsenæringen grunnforskning og infrastruktur av høy kvalitet, kapasitet og kompetanse på kliniske studier, innovasjonsstøtte og et velfungerende apparat for kommersialisering.

Det meste av forskningen innenfor medisin og helsefag er finansiert over de frie basisbevilgningene til spesialisthelsetjenesten og universitets- og høyskolesektoren, mens en andel er øremerket til spesifikke tematiske områder i programmer i Norges forskningsråd eller forskning i sykehusene. De ulike aktørenes rolle opp mot helsenæringen er nærmere omtalt i kapittel 8.

Totale utgifter til FoU innenfor medisin og helsefag fordelt på finansieringskilder (venstre side) og mottaker (høyre side). Tall for 2017, mrd. kroner.

Kilde: NIFU.

Universitets- og høyskolesektoren

Universiteter og høyskoler har et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning innenfor de områdene der de tildeler doktorgrad. Universiteter og høyskoler skal utvikle kunnskap og utdanne personale til beste for samfunnet, samtidig som institusjonene har faglig frihet med hensyn til hvordan oppdraget ivaretas.

Det er i dag et utstrakt samarbeid mellom universiteter og helseforetak om helseforskning, innovasjon og utdanning. Samarbeidsflaten preges av fler- og tverrfaglighet med bidrag fra fagmiljøer utenfor de tradisjonelle kliniske forskningsmiljøene (f.eks. biologi, teknologi, økonomi, jus). Samarbeidet berører flere organisatoriske nivåer og omfatter ulike funksjoner og tiltak, som felles forskningssøknader og -prosjekter, infrastrukturer og tungt utstyr i tillegg til utdanning og opplæringsaktiviteter.

Universitetene med medisinsk fakultet har et omfattende og tett samarbeid med universitetssykehusene. Dette både tematisk og i bruk av personell, infrastruktur og arealer. De siste årene er det lagt ned et betydelig arbeid for å harmonisere insentiver og legge til rette for effektivt samarbeid mellom de to sektorene. Dette er omtalt i kapittel 6.

Forskningsaktiviteten ved sykehusene

Sykehusene har forskning som oppgave og har en betydelig forskningsaktivitet. Forskning gir tilgang til ny kunnskap og gir faglig oppdatering til helsepersonell og kvalitetssikring av behandlingen. Forskningsaktivitet i sykehusene gjør også at pasientene får tilgang til ny behandling gjennom kliniske studier. Det er derfor øremerket et tilskudd til forskning i spesialisthelsetjenesten i statsbudsjettet. I 2019 er dette på 724 mill. kroner. Utover dette finansieres forskningen gjennom basisbevilgningen til spesialisthelsetjenesten og fra eksterne kilder.

De seks universitetssykehusene samarbeider med universitetene som har medisinsk fakultet, og er derfor et viktig bindeledd mellom universitetsmiljøene og de kliniske miljøene innenfor både forskning og utdanning. Universitetssykehusene bidrar i doktorgradsutdanning, utfører biomedisinsk og helsefaglig grunnforskning, translasjonsforskning og klinisk forskning. Det kreves at forskningsaktiviteten som utføres både har bredde, og er av høy internasjonal kvalitet.9

Forskning og innovasjon i kommunale helse- og omsorgstjenester

Kommunene har ansvar for å medvirke til og tilrettelegge for forskning. Medvirkningsansvaret kan for eksempel innebære å gjøre data tilgjengelig eller å synliggjøre problemstillinger eller områder med forskningsbehov overfor relevante samarbeidsaktører. Det øremerkes ikke midler til forskning i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner.

Kunnskaps- og kompetansesentre utenfor spesialisthelsetjenesten mottar i dag tilskudd fra Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. I statsbudsjettet for 2019 er det varslet at forskningsfinansieringen gradvis vil bli lagt om til resultatbasert finansering, som skal forvaltes av Norges forskningsråd. I tillegg gis et kommunalt kompetanse- og innovasjonstilskudd, som skal bidra til at kommunene setter i verk kompetanseutviklende tiltak og nybrotts- og utviklingsarbeid utfra lokale forutsetninger og behov. Tilskuddet forvaltes av Helsedirektoratet, og er i 2019 på 398 mill. kroner.

Et kunnskapsløft for kommunene er en av fem hovedprioriteringer i HelseOmsorg21-strategien og regjeringens handlingsplan for oppfølging av denne. I oppfølgingen av denne prioriteringen oppnevnte HelseOmsorg21-rådet Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF). KSF skal være et nasjonalt strategisk, rådgivende organ for forskning, innovasjon og utdanning rettet mot kommunenes helse- og omsorgstjenester. I sin sluttrapport foreslår KSF en framtidig struktur og mulig finansieringsmodell for forskning i kommunale helse- og omsorgstjenester.10 Rapporten fra KSF overleveres helseministeren og eldre- og folkehelseministeren i april 2019.

3 Økonomisk og teknologisk utvikling

I likhet med mange andre OECD11-land vil Norge i årene framover få flere eldre og personer med sammensatte og kroniske sykdommer, og med høyere krav fra pasienter og pårørende. Ifølge SSBs befolkningsframskriving vil hver femte person være 70 år eller eldre i 2060.12 Levealderen øker takket være bedre helsetilstand som følge av den medisinske utviklingen og bedre levekår, blant annet arbeidsmiljø, bomiljø, velferdsordninger og folkehelsetiltak. Utviklingen vil øke behovene for helse- og omsorgstjenester og derfor sette bærekraften i offentlige finanser på prøve.

Samtidig er det en rekke utviklingstrekk som krever omstilling av norsk næringsliv. Oljeprisfallet for noen år tilbake fikk negative konsekvenser for deler av næringslivet, og var en påminnelse om at man ikke kan ta gode økonomiske tider for gitt. Petroleumssektoren vil fortsatt være en viktig del av norsk økonomi i årene framover, men den vil trolig gi et mindre vekstbidrag enn tidligere. Når betydningen av en næring med høy verdiskaping dempes, vil utviklingen framover bestemmes av om ny, lønnsom næringsvirksomhet vokser fram. Produktivitetskommisjonen pekte på at Norge må ha ny inntektsvekst som primært skapes i nye næringer.13

Veksten i produktiviteten i Norge har gått ned de siste tiårene.14 Dette skyldes til dels den lavere aktiviteten i petroleumsrelaterte næringer, men også andre faktorer har spilt inn. Mange andre land uten petroleumsproduksjon har også hatt nedgang i produktivitetsveksten. En forutsetning for å videreføre en god velstandsutvikling er at produktivitetsveksten holdes oppe.

Utviklingen i norsk økonomi de neste årene vil påvirkes av omstillingsevnen og hvorvidt ny næringsvirksomhet og nye bedrifter vokser fram. Produktiviteten i økonomien kan påvirkes gjennom økonomisk politikk, men produktivitet må også drives fram av næringslivet.

Norge har et godt utgangspunkt for å møte utfordringene framover. Men selv om vi har en høyt utdannet arbeidsstyrke, mange i arbeid og solide statsfinanser, vil gode løsninger kreve innsats på flere områder. Helsenæringen kan gi sitt bidrag til å løse noen av utfordringene det norske samfunnet står overfor i årene framover.

3.1 Bærekraft i offentlige finanser

Forholdene som er nevnt over vil bidra til at handlingsrommet i finanspolitikken de neste årene vil bli mindre enn tidligere. Det vil oppstå et økende finansieringsbehov i offentlig forvaltning. En eventuell videre utbygging av det offentlige tjenestetilbudet vil øke utfordringene.

Mer effektiv ressursbruk er en av hovedstrategiene for å sikre bærekraftige offentlige finanser, som regjeringen presenterte i Perspektivmeldingen 2017.15 Det vil ha stor betydning for bærekraften i velferdsordningene om vi får mer ut av ressursene i den offentlige helse- og omsorgstjenesten. Et annet forhold som vil ha stor betydning for bærekraften i velferdsordningene våre, er at flere er i arbeid og at de arbeider lenger. Inndekningsbehovet blir, ifølge beregningene i Perspektivmeldingen 2017, vesentlig redusert dersom vi lykkes på disse to politikkområdene.

Utgifter til helse og omsorg er en årsak til presset på offentlige finanser i mange OECD-land. Det er imidlertid store variasjoner mellom landene. Land med et høyt inntektsnivå bruker mer på helse enn land med lavere inntektsnivå. I 2017 utgjorde helse- og omsorgsutgiftene i Norge 10,4 pst. av bruttonasjonalproduktet (BNP). Dette er noe høyere enn OECD-landenes gjennomsnitt på ni pst. av BNP, men på linje med de andre nordiske landene. Helseutgiftene per innbygger i Norge, målt i faste priser, økte med om lag 46 pst. fra 1997 til 2017, jf. figur 3.1.

Kilde: SSB, Helseregnskap

Sammenhengen mellom økt levealder og behovet for helse- og omsorgstjenester er ikke helt entydig. Ett ytterpunkt er at økning i forventet levealder faller sammen med like stor eller større økning i antall år med sykdom. På den andre siden kan antall år med god helse øke mer enn forventet levealder. Det er klare holdepunkter for at utbredelsen av kronisk sykdom blant eldre har økt over tid. En aldrende befolkning må forventes å trenge helse- og omsorgstjenester for en lengre periode enn tidligere generasjoner, men eldreomsorg for en kortere.16

Framskrivingene i basisforløpet i Perspektivmeldingen 2017 innebærer at offentlige utgifter øker raskere enn offentlige inntekter fra slutten av 2020-tallet. For å oppnå balanserte budsjetter må utgiftene reduseres eller inntektene økes. Med dagens nivå på BNP svarer inndekningsbehovet til nær fem mrd. kroner per år.

Framskrivingene i Finansdepartementets basisforløp innebærer en langt mer forsiktig utbygging av det offentlig finansierte velferdstilbudet enn i perioden vi har bak oss. Utgiftene vil øke enda mer der veksten i ressursbruken per bruker av offentlige tjenester blir noe nærmere det vi har sett historisk.

Mange av størrelsene som påvirker Norges offentlige finanser, kan vi i liten grad kontrollere. Dette gjelder for eksempel oljeprisen. Andre størrelser kan i større grad påvirkes, for eksempel produktiviteten i privat vare- og tjenesteproduksjon. Denne kan påvirkes gjennom en økonomisk politikk som vektlegger forutsigbarhet og stabilitet, og ved å legge til rette for konkurranse, åpenhet for internasjonal handel, en kompetent arbeidsstyrke og omstillingsevne.

Økt produktivitet er avgjørende for utviklingen i velstandsnivået i Norge over tid. Økt produktivitet i offentlig helse- og omsorgstjenester vil ha stor betydning for bærekraften i velferdsordningene.

3.1.1 Bærekraft i helse- og omsorgstjenesten

Veksten i de offentlige utgiftene til helse og omsorg drives av flere forhold. En av de største driverne er eldre befolkning. Økt forekomst av kroniske lidelser og multisykdom, samt tilgang på nye, ressurskrevende behandlingsmuligheter øker etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester. Samtidig er det økende forventninger fra pasienter og pårørende om bedre behandlinger og bedre helse. Det er en bevegelse i retning av at man i større grad opptrer som forbruker heller enn pasient. Etter 2030 blir utfordringene trolig større, siden andelen eldre over 80 år da tiltar.

Studier fra OECD viser at store deler av veksten i offentlige utgifter til helse og omsorg skyldes ny teknologi.17 Innføring av ny teknologi har ført til utgiftsvekst siden ny teknologi gjerne ledsages av et større tilbud og flere behandlinger.18 Samtidig bidrar ny teknologi til mer effektiv ressursbruk, høyere kvalitet, økt pasientsikkerhet, mindre omfattende inngrep og mer effektiv bruk av helsepersonellets tid. Slik gir ny teknologi pasientene et bedre tilbud, og er avgjørende for å løse utfordringene helse- og omsorgstjenesten står overfor.

Dersom gevinsten av å innføre ny teknologi skal tas ut, må nytten av teknologien overstige kostnadene. Ulike former for teknologi kan gi ulike former for gevinster, for eksempel økt produksjon, reduserte utgifter, økt kvalitet eller en kombinasjon av disse. For næringslivet vil det være viktig at de positive gevinstene kan dokumenteres, slik at fordelen med deres teknologi blir deres konkurransefortrinn. For å sikre at ny teknologi som innføres i spesialisthelsetjenestene er kostnadseffektiv, er det etablert et system for innføring av nye metoder. Dette er omtalt i kapittel 8.

Medisinske gjennombrudd kan skape muligheter for behandling av nye pasientgrupper som tidligere ikke kunne behandles. Dette er en ønsket utvikling som medfører økte kostnader for helse- og omsorgstjenesten. Nye behandlingsformer kan også kreve avansert og dyrt utstyr og tverrfaglige, høyt spesialiserte team av fagfolk. Ofte vil også nye metoder medføre at behovet for andre typer personell øker, for eksempel medisinske fysikere eller ingeniører. Samtidig kan ny teknologi også bidra til å redusere behovet for helsepersonell på noen områder. Dagens behandlingsmuligheter stiller store og økende krav til blant annet spisskompetanse og avansert utstyr. Utviklingen i medisinsk teknologi innebærer at det alltid vil være et gap mellom hva som er medisinsk mulig og hva det er ressurser og kompetanse til i helse- og omsorgstjenesten.19

Medisinsk forskning og innovasjon bringer fram nye teknologier i stort omfang og høyt tempo. Nye behandlingsmetoder kan gi bedre behandlingsresultater med mindre belastninger for pasientene og de pårørende, i tillegg til kortere sykefravær. I tillegg kan de gi lavere ressursbruk for helse- og omsorgstjenesten, ved for eksempel kortere liggetid på sykehus og redusert behov for rehabilitering. Evnen og viljen til å ta i bruk ny teknologi, nye produkter og nye løsninger vil ha mye å si for effektiviteten og kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet i årene framover. Nye løsninger og mer kunnskap gir mulighet til bedre forebygging, til å behandle flere og til å behandle mer effektivt.

Dersom innovasjoner og ny teknologisk utvikling fra helsenæringen skal bidra til å skape en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste, må fordelene av å innføre ny teknologi og nye løsninger overstige kostnaden det gir.

3.2 Teknologisk utvikling

Den teknologiske utviklingen har stor betydning for utviklingen av den norske helse- og omsorgstjenesten, og den har betydning for utviklingen av norsk næringsliv. Vi står overfor en teknologisk framgang som over tid vil endre næringslivet. Næringslivet over hele verden preges av disse teknologiske endringene, og teknologien spres raskt.20 Ett fellestrekk er at digitaliseringen påvirker nær hele spekteret av varer og tjenester. Konkurransen og utviklingstakten kan skyte fart i tiden framover som følge av ny teknologi og inntreden av nye aktører.

I bedriftenes produksjon tas nye materialer i bruk og prosesser endres, automatiseres og digitaliseres. Til dels handler det om det om nye produkter, nye verdikjeder og nye forretningsmodeller. Samtidig handler det om mer effektiv, mer presis og mer automatisert produksjon, noe som gjør det mulig å produsere i Norge. Avanserte materialer, mikro- og nanoelektronikk, nanoteknologi, fotonikk, industriell bioteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi muliggjør avanserte produksjonsprosesser.

Norges omstillingsevne og konkurransekraft avhenger av evnen til å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Særlig viktig er evnen til å utnytte teknologi som er utviklet i andre land. Dette krever kunnskap og kompetanse. Selv om Norge er et land med høye kostnader, er høyt utdannet arbeidskraft relativt sett billig sammenlignet med mange av våre handelspartnere. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å være en del av et verdensledende miljø og bidra til å flytte teknologifronten for å hente hjem teknologi fra andre steder.

Åpenhet overfor omverdenen gjennom handel, utenlandsinvesteringer, mobilitet av arbeidskraft og forsknings- og innovasjonssamarbeid er en forutsetning for at norske bedrifter skal hente hjem teknologi fra utlandet og utnytte potensialet som ligger i teknologien. En god kunnskapsbase og åpenhet legger til rette for at nye ideer og teknologier kan flyte over landets grenser.

3.2.1 Teknologiutvikling i medisin og helse

Teknologisk utvikling er og har vært en sterk drivkraft i helse- og omsorgstjenesten, og har bidratt til et lengre og friskere liv for mange. I helse- og omsorgstjenesten kan teknologi beskrives som bruken av organisert kunnskap og ferdigheter i form av utstyr, legemidler, prosedyrer og systemer som er utviklet for å løse utfordringer og øke livskvaliteten.21 Teknologiene glir over i hverandre, det er sterke avhengigheter mellom dem og konvergens mellom forskjellige teknologier og fagområder har fått stor betydning. De muliggjørende teknologiene bioteknologi, nanoteknologi, avanserte materialer og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), har brede anvendelsesmuligheter i en rekke bransjer og næringer, og har stor betydning for helsesektoren.

De siste årene har det vært et vesentlig engasjement i digitaliseringen av helse- og omsorgssektoren. Digitaliseringen endrer både bruk og produksjon av varer og tjenester. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er en fellesbetegnelse for teknologier som muliggjør å samle, lagre, behandle, kommunisere, visualisere og bruke data og informasjon i en elektronisk form. Programvare, sensorer, robotikk, internett, multimedia, smarttelefoner, skytjenester, stordata, maskinlæring og kunstig intelligens inngår i IKT-begrepet. Alle deler av norsk næringsliv og offentlige myndigheter er avhengig av IKT-verktøy som støttesystemer, styrings- og logistikksystemer og kommunikasjons- og informasjonssystemer. Videre vil digitalisering innebære håndtering av data til og fra pasienter, blant annet ved ulike applikasjoner, mobil helse og e-konsultasjoner. Digitalisering, nye IKT-systemer og kunstig intelligens gir mange muligheter for selvbetjeningsløsninger, bedre informasjonsutveksling og pasientflyt og bedre beslutningsverktøy for helsepersonell og myndigheter.

Kunstig intelligens og virtuell virkelighet får også større betydning innenfor helse. Tilgang til betydelige mengder data, kraftige regneressurser og framskritt i algoritmer, spesielt nevrale nett, har gjort kunstig intelligens til en av de viktigste muliggjørende teknologiene. Maskinlæring gir mulighet til å tolke tall og bilder og forutse framtidige hendelser basert på mønstre i data. Datamaskiner kan gjøre noen oppgaver bedre enn leger, som å stille en bildediagnose. Algoritmer kan finne nye mønstre i helsedata. I tillegg kan maskinlæring skaleres raskt, slik at oppgaven kan gjøres mange ganger.22 Regjeringen vil i løpet av 2019 legge fram en nasjonal strategi for kunstig intelligens. Virtuell virkelighet muliggjør opplæring og kunnskapsdeling på helt nye måter.

Bioteknologi er anvendelse av naturvitenskap og teknologi på levende organismer og på deler, produkter og modeller av disse, slik at levende eller ikke-levende materialer endres for å frambringe kunnskap, varer og tjenester.23 Utvikling av nesten alle nye legemidler og det meste av ny diagnostikk, er avhengig av bioteknologiske verktøy og metoder. De senere års store gjennombrudd innenfor immunterapi som kreftbehandling bygger på bioteknologisk forskning og utvikling. I dag brukes bioteknologi til å utvikle det som kalles avanserte terapier, blant annet genterapi, celleterapi og regenerativ medisin. Drivkraften bak utviklingen er at behandlingen skal bli mer effektiv, mer spesifikk og gi færre bivirkninger, samtidig som det muliggjør behandling av andre og nye sykdommer.

Bioteknologi har også lagt grunnlaget for utvikling av nye diagnostiske verktøy og metoder. Utviklingen innenfor storskalaanalyse av biologiske molekyler eller såkalte biomarkører som gener (DNA), proteiner, metabolitter og hormoner, har hatt stor betydning for utviklingen av bedre og mer presis diagnostikk og prognostikk. I kombinasjon med IKT og spesielt bioinformatikk, har dette ført til utviklingen av det vi i dag kaller presisjonsmedisin eller persontilpasset medisin (se boks 3.1).

Nanoteknologi dreier seg om analyse, bearbeiding og utnyttelse av naturens byggesteiner (atomer, molekyler og makromolekyler) for design av avanserte materialer, komponenter eller systemer, med forbedrede eller nye egenskaper og/eller anvendelsesområder.24 Det at materialer i nanoskala kan få forbedrede eller helt nye egenskaper sammenliknet med tilsvarende materialer i større skala, er det sentrale kjennetegnet ved denne teknologien. Mye av teknologien som brukes i legemidler og diagnostiske verktøy befinner seg naturligvis i nanoskala og nanoteknologi, spesielt i kombinasjon med bioteknologi, og er derfor viktig for utviklingen av nye legemidler, diagnostikk og medisinsk teknologi.

Medisinsk utstyr brukes til å diagnostisere, forebygge, overvåke, behandle eller lindre sykdom, skade eller uførhet, eller til å undersøke, erstatte eller endre anatomien eller en fysiologisk prosess. Mye medisinsk utstyr bygger på kombinasjoner av teknologier som sensorteknologi, røntgenteknologi, materialteknologi, elektronikk og de muliggjørende teknologiene.

Det er som nevnt over en avhengighet mellom teknologiene. De glir over i hverandre og bidrar sammen til nye løsninger. Avanserte materialer og additiv produksjon gjør det mulig å skreddersy proteser med små innebygde sensorer. Avansert billeddiagnostikk og virtuell virkelighet gir kirurgene bedre muligheter til å forberede operasjoner. Ulike typer av prosessinnovasjon kan være utløst av utvikling og introduksjon av andre typer teknologi. Dagkirurgi har blant annet blitt drevet av utvikling av teknologi for fjernstyring av instrumenter. Sensorteknologi har gjort kikkhullskirurgi mulig. Avansert oppgaveplanlegging har blitt mulig gjennom mer avanserte pasientadministrative- og personellsystemer, mens digitalisering har muliggjort nye måter å samhandle med pasienten på.

3.2.2 Framtidige teknologiske trender

Teknologiske endringer er i seg selv et viktig utviklingstrekk for norsk økonomi og norsk helsetjeneste. Det teknologiske omfanget er bredt og variert, og måten det inngår i samfunnet på er komplekst. Disse forholdene skaper usikkerhet om den framtidige retningen og effekten av teknologiske endringer. Men det er også muligheter for næringsliv, myndigheter og innbyggere for å forme den teknologiske utviklingen og bruken av den.

OECD har samlet resultatet fra en rekke studier som forsøker å peke på de viktigste teknologiske trendene framover.25 Historien viser at det er nær umulig å anslå teknologisk utvikling, men øvelsene kan likevel gi oss en pekepinn på hvor veien går videre. I sin gjennomgang peker OECD på de ti teknologiene som anses som de viktigste. Dette er tingenes internett, analyse av store datamengder, kunstig intelligens, nevroteknologi, nano- eller mikrosatelitter, nanomaterialer, additiv produksjon, avansert energilagringsteknologier, syntetisk biologi og blokkjedeteknologi.

Muliggjørende og industrielle teknologier har bred anvendelse innenfor mange sektorer og næringer, og kan bidra til å møte store samfunnsutfordringer og til økt konkurransekraft for norsk næringsliv. Regjeringens ambisjon er at Norge skal ligge i front med hensyn til forskning, utdanning og innovasjon innenfor muliggjørende og industrielle teknologier. Det gjelder særlig på områder der vi har sterke fagmiljøer, og der teknologiene kan bidra til næringsutvikling eller er viktige for å møte sentrale samfunnsutfordringer.26

Det er mange helseutfordringer som det foreløpig ikke foreligger svar på, men som ny teknologi kanskje kan bidra til. Dersom det for eksempel kommer effektive medisiner mot Alzheimers sykdom, vil det få store positive effekter både for næringsliv, for pasienter og pårørende, og for samfunnet som helhet. Effektive løsninger på krevende utfordringer bidrar for det første til en friskere befolkning, noe som er kostnadsbesparende for helse- og omsorgstjenesten. Det vil også kunne bidra til at både pasienter og pårørende får lengre og bedre liv samt står lengre i arbeid. For noen av aktørene i helsenæringen kan de krevende utfordringene være en mulighet for økt verdiskaping og flere lønnsomme arbeidsplasser.

3.3 Tjenesteinnovasjon

Tjenesteinnovasjon handler om nye måter å organisere arbeidet på, eller produsere og levere tjenester på. Det ligger et betydelig potensial i å styrke samhandling, skape helhetlige pasientforløp og mer effektiv drift av helse- og omsorgstjenestene. Arbeidet med tjenesteinnovasjon bør være forankret i pasientens, pårørende eller personellets behov.

Tjenesteinnovasjon er nært knyttet til organisatoriske utviklingsprosjekter der målet er bedre kvalitet på tjenestene eller å effektivisere og forbedre forebygging, behandlings- og arbeidsprosesser.

Det er en rekke drivere og forutsetninger for tjeneste- og produktinnovasjon i helse- og omsorgssektoren. For tjenesteinnovasjon er dette lederskap og lederforankring, medarbeiderskap og tidlig involvering av medarbeidere, god organisering av innovasjonsarbeidet, men også synliggjøring av hva tjenesteinnovasjon i offentlig sektor er. Se boks 3.2 og 3.3 for eksempler.

4 Muligheter og utfordringer for norsk helsenæring

Utgangspunktet for norsk helsenæring er godt, men det er barrierer som kan gjøre det krevende å vokse, for enkeltvirksomheter og for næringen som helhet. For å bedre helsenæringens konkurransekraft er det nødvendig å identifisere fortrinnene og utfordringene næringen har.

Norsk helsenæring består av mange ulike bransjer og bedrifter, som alle møter forskjellige utfordringer og muligheter. Mange av rammebetingelsene, globale og teknologiske trender og utfordringer som helsenæringen står overfor, gjelder for norsk næringsliv generelt. Samtidig har helsenæringen noen særegne trekk, blant annet som følge av forholdet til den offentlige helse- og omsorgstjenesten, utdanningssektoren og forskningsmiljøene. Hovedmålet med dette kapittelet er å beskrive de viktigste barrierene som helsenæringen står overfor, med fokus på de utfordringene som er særskilt for helsenæringen. Omtalen her baserer seg i hovedsak på innspillene som er mottatt.

4.1 Forutsetningene er gode

Fortrinnene som ligger til grunn for en konkurransedyktig og innovativ helsenæring er et resultat av investeringer Norge har gjort over mange år: i utdanning, forskning og utvikling, i et åpent og tillitsfullt samfunn, og i en kunnskapsbasert helse- og omsorgstjeneste med høy dekningsgrad og høy kvalitet.

Norsk næringsliv har samlet sett gode vilkår, med et effektivt skattesystem, god infrastruktur og politisk stabilitet. Vår høyt utdannede arbeidskraft har i internasjonal sammenheng lave lønninger. Norge vurderes dessuten som et land hvor det er relativt enkelt å drive næringsvirksomhet.27

For helsenæringen er det en fordel at Norge har en helhetlig og god helse- og omsorgstjeneste og gode nasjonale helseregistre. Norske innbyggere har stort sett tillit til helse- og omsorgstjenesten, og er for eksempel villige til å delta i kliniske studier. Helsenæringen drar også nytte av gode forsknings- og teknologimiljøer innenfor flere områder som kreft, nevrovitenskap, bildediagnostikk og ultralyd. Det offentlige investerer betydelige beløp i forskning innenfor medisin og helsefag.

Som omtalt i kapittel 3, gir den teknologiske utviklingen muligheter for helsenæringen. Ny teknologi er med på å endre eller skape nye produkter, produksjonsmetoder og forretningsmodeller. Norge har teknologi- og industrimiljøer som kan bidra i utviklingen av andre næringer. Høyteknologisk produksjon krever stor bredde av kompetanse og teknologi og kan være av betydning for næringslivets innovasjonsevne, evne til å ta i bruk ny teknologi og utvikling av kompetanse.

Norge er blant Europas mest digitaliserte land. Nordmenn ligger i verdenstoppen i bruk av internett og ny teknologi, og forutsetningene er gode for at ny teknologi tas i bruk. Dette er en fordel for helse- og omsorgstjenesten, som kan ta i bruk ny teknologi for å møte og behandle pasientene på nye, bedre og mer effektive måter. Samtidig er det en fordel for bedrifter som utvikler og selger nye, avanserte teknologiske løsninger, for eksempel innenfor e-helse.

Data er i økende grad en sentral ressurs og innsatsfaktor for næringsliv og samfunn. Raskere overføringshastighet, økt prosessorkraft og lagringskapasitet har åpnet opp for utvikling innenfor behandling av stordata og kunstig intelligens, slik at data kan forstås og utnyttes på nye måter. Denne utviklingen representerer muligheter for norsk næringsliv.

Alle land trenger nye og bedre løsninger innenfor helse og omsorg. Det største vekstpotensialet for helsenæringen ligger utenfor Norge, da det norske markedet er relativt lite. Økende helseutgifter tilsier at helse- og omsorgstjenesten både i Norge og internasjonalt må bli mer effektiv for å levere på sine mål. Samfunnet trenger at det utvikles nye og bedre forebygging- og behandlingsmetoder, blant annet innenfor velferdsteknologi, medisinsk utstyr, IKT og legemidler. De bedriftene som lykkes med å levere dette vil kunne få store gevinster. Helseutfordringene globalt representerer derfor store eksportmuligheter for bedriftene i den norske helsenæringen i årene framover.

4.2 Potensialet for næringsutvikling kan utnyttes bedre

En utfordring for mange helsenæringsbedrifter er at de ikke ser en tydelig vei fram til markedet i Norge. De møter på hindre som gjør det vanskelig å lykkes som bedrift og næring i Norge. Erfaringer og innspill fra næringen viser at et velfungerende hjemmemarked er viktig for at norske bedrifter skal lykkes i globale markeder.

Næringens størrelse og modenhet er trolig en av årsakene til at det i Norge ikke er samme utviklede kontaktflater og relasjoner mellom små og store aktører og kunnskapsmiljøer som i andre land eller i større næringer. For eksempel har samspillet mellom oljeselskapene, leverandørindustrien og utdannings- og forskningsinstitusjoner bidratt til en høyteknologisk og konkurransedyktig norsk industri. Dette har gitt grunnlag for kompetansedeling og overføring av kunnskap til andre deler av næringslivet som har resultert i utvikling av ny lønnsom produksjon, nye varer og tjenester.

Rolleforståelse og kultur for samarbeid

Helsenæringen møter myndighetene som regulator, forskningsfinansiør, eier av universiteter og sykehus, forvalter av helseregistre og biobanker, og ofte som eneste kunde. Næringen opplever at de offentlige aktørene i sine ulike roller kan trekke i ulik retning. Dette kan gjøre det vanskelig å realisere potensialet som ligger i næringen og i de store offentlige investeringene i forskning, helsedata og helse- og omsorgstjenester.

For helsenæringen er hjemmemarkedet sentralt, men for mange bedrifter er det tungt å komme inn på det norske markedet. Det er flere eksempler på bedrifter som melder om at det kan være lettere å selge til helsetjenesten i andre land enn i Norge. Enkelte opplever en motvilje fra det offentlige mot å være referansekunde. Det er ikke grunn til å tro at årsaken bare er at produktene ikke møter helse- og omsorgstjenestens behov, selv om dette også kan være tilfelle.

I helse- og omsorgstjenesten kan det handle om manglende vilje, kompetanse, tid eller ressurser til utvikling og implementering, og manglende dokumentasjon om kostnad og nytte sammenlignet med eksisterende løsninger. Det kan også handle om at behovet for nye løsninger ikke er veldefinert. Mange i helse- og omsorgstjenesten samarbeider allerede godt med næringslivet, og det finnes mange eksempler der godt samarbeid har ført til bedre tjenester og mer effektiv ressursbruk.

I land som Danmark og Sverige, hvor helsenæringen er større, finnes det en mer utviklet kultur for samarbeid mellom næringsliv, universitets- og høyskolesektoren og helse- og omsorgssektoren. I Norge er det større variasjon i den offentlige helse- og omsorgssektorens erfaringer med å samarbeide med næringslivet.

For helse- og omsorgstjenesten kan et samarbeid med næringslivet bidra til at oppgavene blir løst bedre. Blant årsakene til det til dels mangelfulle samarbeidet er få insentiver, uklare signaler og lite motivasjon for forskere og helsepersonell til å samarbeide med helsenæringen. Det kan også skyldes erfaringer med at et samarbeid har vært ressurskrevende, at produkter har blitt introdusert uten skikkelig utprøving eller at det ikke blir tatt utgangspunkt i tjenestens behov eller prioriteringer.

Mangelen på erfaring med næringslivssamarbeid betyr at det flere steder i helse- og omsorgssektoren mangler rutiner, kompetanse og retningslinjer for slikt samarbeid. Dette kan resultere i en utrygghet og frykt for å gjøre feil, noe som gjør at det enkleste og tryggeste kan være å avstå fra et samarbeid.

Rammene for samarbeid påvirkes av hva slags føringer som gis av ledelsen. For ledelsen i de ulike delene av helse- og omsorgstjenesten er det en sentral avveining mellom å bruke ressurser på pasientbehandling i dag eller å investere i utvikling av nye løsninger og kompetansebygging for framtiden. Denne avveiningen mellom virksomhet på kort og lang sikt, gjelder for eksempel om det skal innføres nye digitale løsninger i kommunene og hvilke kliniske studier som bør prioriteres. Disse avveiningene og forståelsen av disse rammene vil være avgjørende for hvordan helse- og omsorgstjenesten og næringslivet samarbeider, og vil påvirke de ansattes insentiver og handlingsrom.

Næringslivet ønsker en avklaring av hvor langt det offentliges ansvar går i å utvikle og sørge for nye løsninger. Flere av innspillene til meldingsarbeidet tar opp at det offentlige i en del tilfeller går for langt, særlig på e-helseområdet, og at dette gjør at det offentlige i praksis konkurrerer med privat næringsliv, ofte på ulike vilkår.

Utøvelsen av offentlige anskaffelser er av stor betydning for helsenæringen. For mange bedrifter kan kompetansen om anskaffelser være avgjørende for om de lykkes med lønnsom næringsvirksomhet. Det kan videre være utfordrende at enkelte kommuner ikke tar i bruk løsninger som er testet ut andre steder, men heller etterspør noe nytt og til dels særegent. Dette hindrer vekst for bedrifter som må drive skreddersøm i stedet for å lage løsninger som kan selges til et større marked. I tillegg blir kostnadene for det offentlige gjerne høyere ved nyutvikling og skreddersøm, framfor gjenbruk av eksisterende løsninger.

Utvikling av innovative løsninger innebærer ofte høye utviklingskostnader. Gjenbruk av nyutviklede løsninger kan redusere kostnadene og gjøre innovasjon mer lønnsomt. I mange tilfeller kan kostnadene kun forsvares dersom løsningen skaleres til et gitt volum. Da er det et problem når innovative løsninger som er utviklet på vegne av én oppdragsgiver, ikke tas i bruk av andre med tilsvarende behov.

Anskaffelsesregelverket legger til rette for å fremme innovasjon og praksisen med innovative anskaffelser øker. Det er imidlertid mye som tyder på at handlingsrommet kan brukes mer. Mange innkjøpere gjenbruker tidligere konkurransegrunnlag og det åpnes i manglende grad for nye løsninger.

For helsenæringen kan det være et hinder at den aktøren i helse- og omsorgstjenesten som får gevinsten av en innovasjon, ikke alltid er den som kan komme til å bære de reelle kostnadene ved den. Dette gjør at produkter eller tjenester som kunne ha gitt gevinster for tjenesten og brukerne, ikke anskaffes.

Deler av helsenæringen er ung og bedriftene gjerne små. Mye tyder på at kunnskapen og forståelsen i næringslivet for helse- og omsorgstjenestenes behov, økonomiske rammer, styringssystemer og regulatoriske krav ikke alltid er god nok. Næringsutvikling i helsenæringen krever profesjonalitet i alle ledd.

I OECDs gjennomgang av norsk forsknings- og innovasjonspolitikk28 pekes det på behovet for bedre koordinering av politikken og sterkere samarbeid på tvers av departementer om nøkkelprioriteringer og mulighetsdrevet innovasjonspolitikk.

Infrastruktur og kliniske studier

Næringslivet trenger tilgang til testfasiliteter for utprøving og testing av ny teknologi, nye produkter og nye løsninger. Med den raske teknologiutviklingen og tettere kobling mellom innovasjon og produksjon i industrien, har dette behovet økt.

Innenfor helsenæringen er behovet for testing og verifisering større enn i en del andre næringer. Myndighetene, både i Norge og andre land, stiller strenge krav til produkter og tjenester innenfor helse. Testing og verifisering er nødvendig for å vise hvilken effekt nye produkter og tjenester kan ha for pasienter, pårørende, kommuner og sykehus. Lettere tilgang til testfasiliteter kan bidra til raskere produktutvikling og verifisering.

Kliniske studier benyttes i helse- og omsorgstjenesten for å dokumentere effekt av og sikkerhet ved nye legemidler, medisinsk utstyr, digitale helseløsninger og nye behandlingsprosedyrer som ledd i pasientbehandling. Særlig for legemidler er kravene til prekliniske og kliniske studier strenge. I Norge og i mange andre land i Europa har antallet industrifinansierte kliniske studier av legemidler gått ned de siste ti årene. Bakgrunnen er sammensatt, men det pekes blant annet på kapasitetsbegrensninger hos helsepersonell, utilstrekkelig infrastruktur og at det ikke er tilstrekkelig med insentiver for helsepersonell til å drive med kliniske studier. I noen tilfeller er det en reell prioriteringskonflikt mellom industrifinansierte studier og studier initiert av tjenesten selv.

Samtidig har man de senere årene blitt mer bevisst på de positive effektene kliniske studier kan ha for både helsepersonell og helsenæringen, i form av ny kunnskap og videreutvikling av kompetansemiljøer.

Kravene til klinisk evaluering av medisinsk utstyr og testing av digitale løsninger skiller seg fra regelverket for legemidler. Det stilles nå i økende grad forventninger om dokumentert effekt også for medisinsk utstyr. Denne delen av næringen har imidlertid ikke samme ressurser som legemiddelindustrien til å finansiere studier eller gjennomføre testing, og er gjerne avhengig av tilgang til testfasiliteter og annen infrastruktur.

Regjeringen har tilrettelagt for etablering av felles testfasiliteter i samarbeid med sterke næringsmiljøer og forskningsmiljøer, gjennom ordningen Norsk katapult. Ordningen er rettet mot behovet for testing og utprøving hos små og mellomstore bedrifter, på tvers av bransjer og næringer.

Det er foreløpig gitt støtte til etablering av fem katapultsentre innenfor områder av potensielt stor verdi for framtidens industri i Norge. Bedrifter i helsenæringen kan ha nytte av utstyr og kompetanse i de etablerte katapultsentrene i prosessen med utvikling og utprøving av medisinsk utstyr og digitale løsninger. Dette kan bidra til at bedriftene raskere og rimeligere kan teste ulike produkter og løsninger og dokumentere effekt opp mot de kravene som stilles i helse- og omsorgstjenesten.

Helse- og registerdata

Norge har noen av verdens mest omfattende og historisk komplette helseregistre, medisinske kvalitetsregistre, biobanker, screeningprogrammer og befolkningsbaserte helseundersøkelser. I flere av de mest omfattende helseregistrene i Norge er god datakvalitet og høy dekningsgrad et resultat av mange år med innsamling, kvalitetsforbedring og analyse.

Tilgang til og viderebruk av data innsamlet av det offentlige, for eksempel helsedata, kan bidra til næringsutvikling og utvikling av nye, bedre og mer effektive løsninger. Både for ansatte i helsenæringen, helsetjenesten og for universitets- og høyskolesektoren er det imidlertid tidkrevende å få tilgang til helsedata og andre sosioøkonomiske data. Det er mange årsaker til dette, og tilgangen til helsedata har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Enklere tilgang til helsedata kan blant annet bidra til kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten og til utvikling av nye og mer effektive behandlingsformer og legemidler, som kan kommersialiseres og øke norsk verdiskaping. Gjennom nye og tilgjengelige data vil utviklingen innenfor teknologi og medisin kunne skape et godt grunnlag for forskning og næringsutvikling.

Innføringen av personvernforordningen (forordning 2016/679, på engelsk General Data Protection Regulation, forkortet GDPR) har fått mye oppmerksomhet og til dels skapt bekymring hos flere aktører med tanke på konsekvenser for helseforskning, innovasjon og kommersialisering. Forordningen er i stor grad en videreføring av gjeldende rett og medfører ingen store endringer i det rettslige rammeverket når det gjelder personvern og forskning. Alle helsedata er underlagt taushetsplikt og helseregistrene er pålagt strenge krav til informasjonssikkerhet. Tilgjengeliggjøring av helseopplysninger fra registrene krever hjemmel i lov eller samtykke fra den registrerte. Feilaktig utlevering av taushetsbelagt informasjon fra helseregistrene kan medføre straffansvar og betydelige overtredelsesgebyr. Regelverket skal sikre pasientsikkerhet, kunnskapsbasert utvikling og samtidig legge til rette for løsninger som ivaretar den enkeltes personvern.

Innenfor helseforskning bør forvaltningen av regelverket være forutsigbar og enhetlig på tvers av sektorer. Dette kan blant annet skje gjennom kunnskaps- og kompetansetiltak, eller gjennom etablering av en atferdsnorm for helseforskning på tvers av de forskningsutførende sektorene.

Kommersialisering og tilgang til kapital

Det offentlige finansierer en stor del av forskningen og utviklingen i helse- og omsorgssektoren. Mange av produktene i helsenæringene kommer fra forskere og ansatte ved sykehusene, universitetene og kommunene, og det er potensial for økt kommersialisering av forskning og ideer i helse- og omsorgssektoren. Én utfordring er at mange ikke har erfaring og kompetanse om det å utvikle et selskap og kommersialisere. Helseforetak, universiteter og høyskoler har andre primæroppgaver enn kommersialisering og forretningsutvikling. Dette påvirker insentiver, kultur og om de ansatte har tilgang til systemer for å kommersialisere sine ideer.

Tilgang til kapital er viktig for at en bedrift skal kunne vokse. Deler av helsenæringen, eksempelvis innenfor legemiddelproduksjon, kjennetegnes av svært lange forsknings- og utviklingsløp og begrensede salgsinntekter i de tidlige utviklingsfasene. Lange kommersialiseringsprosesser er kostbart og risikofylt og krever derfor langsiktig, risikobærende kapital. Dette er samtidig gjerne produkter med stort økonomisk potensial dersom virksomheten lykkes, men investorer uten kompetanse om helsenæringen vil ofte velge andre investeringsmuligheter der risikoen er mindre. Arbeidet med kommersialisering og å skaffe tilstrekkelig finansiering oppleves som krevende for mange oppstartsbedrifter innenfor helsenæringen i Norge. Flere aktører peker dessuten på at dagens regler for opsjonsbeskatning er utfordrende for helsenæringen, som har en stor andel oppstartsselskaper.

Internasjonalisering

For mange bedrifter innenfor helsenæringen er tilgang til markeder og ulike verdikjeder i andre land avgjørende for vekst. Samtidig viser erfaringer og innspill fra næringen at et velfungerende hjemmemarked er viktig for at norske bedrifter skal lykkes internasjonalt.

Forutsigbare betingelser for handel og god markedsadgang for varer, tjenester og investeringer er en forutsetning for internasjonalisering. I mange land Norge ikke har frihandelsavtaler med, er det både høye tollsatser og andre handelshindre. Dette kan gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige enn lokale bedrifter og konkurrenter fra land med slike handelsavtaler. I senere år har man også sett en økende tendens til proteksjonisme hos flere av våre viktigste handelspartnere.

Tungvint og uforutsigbart byråkrati kan utgjøre et betydelig handelshinder. Ulike tekniske reguleringer og standarder kan også gjøre det dyrere og vanskeligere å eksportere og importere varer og tjenester.

Deler av helsenæringen står overfor særskilte utfordringer i forbindelse med innpass på internasjonale markeder, blant annet relatert til regulatoriske rammer, lange løp for testing og godkjenning, ulike krav i ulike markeder med videre. I mange deler av næringen mangler nystartede norske foretak større og mer etablerte bedrifter som de kan lære av, og bruke nettverket til, når de skal internasjonalisere.

I helsenæringen er det mange forskningsintensive og teknologidrevne bedrifter. Effektiv beskyttelse av immaterialrett er derfor avgjørende for å bevare bedriftenes verdier og konkurransefortrinn.

Boks 4.1 Dignio med kontrakt i Kina

Det norske selskapet Dignio, etablert i 2010, utvikler programvare som skal gjøre det trygt å ha tilsyn med eldre og kronisk syke på avstand. I august 2018 signerte Dignio kontrakt med St. Mount Hospital i Shanghai. Dignios produkt skal først prøves ut på utvalgte pasienter, før man etter hvert ønsker å tilby løsningen til pasienter i stor skala. Ifølge St. Mount Hospital var blant annet det at løsningen er tatt i bruk i mange norske kommuner noe som gjorde at valget falt på Dignio. Det er uvisst hvor mye avtalen er verdt, da Dignio får betalt gjennom lisenser for hver pasient per måned som benytter programvareløsningen. Dignio mener at den femårige avtalen kan være verdt 400 mill. kroner.¹

I oktober 2018 annonserte selskapet at de har inngått nok en avtale i Kina.² Dignio skal levere medisinsk avstandsoppfølging til bydelen Yi Fang Health Valley som bygges i Beijing. Her skal det bygges et nytt sykehus med seks klinikker og Dignio skal levere til alle klinikkene. Dignio skal levere løsning for oppfølging av kronisk syke, fertilitet og rehabilitering. Dignio mener at kontrakten kan ha en verdi på 120 mill. kroner.

¹ Lorentzen, M. (2018, 21. august). Gjennombrudd for norsk helseteknologi i Kina. E24.

² Øfsti, S. (2018, 17. oktober). Kråkerøy-selskap har signert nok en Kina-avtale i 100 millionersklassen. Fredrikstad blad, s. 6.

Foto: Dignio

Tilgang på kompetanse

Som andre høykostland må Norge konkurrere med kunnskap som grunnlag for vekst og verdiskaping. Nye helseutfordringer, sammen med ny teknologi og rask endringshastighet i utvikling og produksjon, medfører behov for kontinuerlig oppdatert kunnskap. Tverrfaglig kompetanse innenfor medisin og teknologi blir avgjørende for å løse utfordringen i helse- og omsorgssektoren. Tilgang på arbeidskraft med riktig kompetanse og ferdigheter vil være viktig for innovasjon og vekst framover, og det er viktig å utdanne dyktige kandidater nasjonalt og å tiltrekke talentfulle studenter og forskere fra andre land. En sterk kobling mellom utdanning, forskning og innovasjon kan bidra til en konkurransedyktig helsenæring og økt kvalitet og bærekraft i helse- og omsorgssektoren.