Meld. St. 21 (2023–2024)

Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene— Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, og Nordsjøen og Skagerrak

Til innholdsfortegnelse

8 Internasjonalt samarbeid for bærekraftig havforvaltning

Bærekraftig bruk av havet og forvaltning av havets ressurser står sentralt i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Forvaltningsplanene for de norske havområdene har vært til inspirasjon for mange land vi samarbeider med og for arbeidet i det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet). Bærekraftig forvaltning av havområdene er instrumentelt i arbeidet med å nå en rekke av FNs bærekraftsmål (2, 4, 14, 17, mfl.). Når det gjelder bærekraftsmål 14, «Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling» er det fremdeles et stort behov for å fremme betydningen av helhetlig og bærekraftig havforvaltning internasjonalt.

Havretten er det internasjonale, rettslige rammeverket for all aktivitet til havs. Som en ansvarlig forvalter av havet og de marine ressursene, støtter Norge opp om og opptrer i tråd med FNs havrettskonvensjon. Den negative påvirkningen på de marine økosystemene er i stor grad grenseoverskridende. Dette må løses gjennom internasjonal innsats, som for eksempel arbeidet mot plastforurensning. I tillegg er norsk innsats for å bidra til kapasitetsbygging i utviklingsland viktig for å bidra til å sikre rene og produktive hav.

I tillegg til de formelle internasjonale havprosessene som Norge er en del av har Norge inntatt en internasjonal lederrolle på hav og bærekraftig havforvaltning, spesielt gjennom ledelsen av det internasjonale Havpanelet, arbeidet for en global avtale mot plastforurensning og innsatsen for gjennomføringen av FNs havforskningstiår (2021–2030).

8.1 Status og utvikling i internasjonalt rammeverk på hav

Havrettskonvensjonen er «havets grunnlov» og utgjør det internasjonale, rettslige rammeverket for all aktivitet til havs. Konvensjonen pålegger blant annet statene en generell plikt til å samarbeide globalt og regionalt om vern og bevaring av det marine miljøet. Vi deler økosystemer og viktige marine ressurser med andre land. Det bilaterale og regionale samarbeidet for å sikre god havforvaltning er derfor vesentlig. Norge har spilt en sentral rolle i å utvikle slike regionale fiskeri- og havmiljøorganisasjoner som også er viktige for å fremme norsk politikk og havinteresser. Vi har også bidratt i utviklingen av tilsvarende organisasjoner i andre deler av verden.

Norske hovedprioriteringer innenfor havrettsområdet globalt er gjennomføringen av den nye avtalen under havrettskonvensjonen om bevaring og bærekraftig bruk av marin biodiversitet i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ) etter at den er trådt i kraft, sikring av legitimiteten og effektiviteten til Kontinentalsokkelkommisjonens arbeid, de pågående forhandlingene om et utvinningsregelverk ved Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), kapasitetsbyggingstiltak for utviklingsland, ivaretakelse av det marine miljøet generelt og vitenskapelig basert bærekraftig utnyttelse av havets ressurser, forhandlingene om en ny global plastavtale og tiltak mot marin forsøpling.

Den nye globale havmiljøavtalen (BBNJ)

Den nye globale havmiljøavtalen (BBNJ) ble formelt vedtatt ved konsensus i juni 2023. Norge undertegnet avtalen da den ble åpnet for undertegning 20. september 2023. Per 1. februar 2024 har 87 stater undertegnet og to stater (Chile og Palau) har ratifisert avtalen. Det kreves 60 ratifikasjoner for at avtalen skal tre i kraft. Det tas sikte på å framlegge avtalen for Stortinget for samtykke til inngåelse så raskt som mulig, med sikte på norsk ratifikasjon senest innen FNs havkonferanse i 2025. Avtalen styrker og konkretiserer havrettens regler for bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, dvs. internasjonale havområder (utenfor 200-milssonene og utenfor nasjonale sokler). Avtalen blir et viktig verktøy for å opprette marine verneområder og andre effektive områdebaserte beskyttelsestiltak i internasjonale havområder. Dette vil bidra til å nå det globale målet om å bevare 30 prosent av havet, som er et politisk mål Norge har sluttet seg til. Resultatet av forhandlingene er blitt en god avtale sett med norske øyne, der de overordnede norske interessene er ivaretatt. At avtalen ble vedtatt ved konsensus styrker avtalens legitimitet.

Forhandlingene om et utvinningsregelverk for mineralvirksomhet (ISA)

Når det gjelder forhandlingene om et utvinningsregelverk for mineralvirksomhet i Området i regi av Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), har Rådet i juli 2023 vedtatt et veikart for å fortsette sine forhandlinger. Målet er å ferdigstille dette regelverket i 2024 og vedta det under Rådets 30. sesjon, som vil finne sted i 2025. Norge vil jobbe lojalt i tråd med dette veikartet. Norges overordnede posisjon i forhandlingene er at regelverket må være basert på robuste miljøstandarder, inkludert føre-var-prinsippet, inneha effektive mekanismer for etterlevelse og kontroll, og en rettferdig finansieringsmekanisme som sikrer utviklingslands interesser i tråd med havrettskonvensjonens krav.

FNs generalforsamlings resolusjoner om hav og havrett og om bærekraftige fiskerier

Norge deltar i de årlige forhandlinger til FNs havretts- og fiskeriresolusjoner. Havrettsresolusjonen er en sentral arena for å profilere Norge som en ansvarlig kyststat som lojalt støtter opp om og gjennomfører FNs havrettskonvensjon, og som en ansvarlig forvalter av havene og de marine ressursene. Det er også en arena for å synliggjøre norsk vektlegging av ivaretakelse av det marine miljøet, herunder arbeidet mot plastforsøpling og norsk innsats innenfor kapasitetsbygging i utviklingsland. Det er viktig at praksis på tradisjonelle havrettsområder, blant annet i FNs særorganisasjoner og i de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene, utvikler seg i samsvar med konvensjonens bestemmelser. En styrking og utvikling av havrettskonvensjonens system som den overordnede rettslige rammen for alle tiltak i marin sektor er et hovedhensyn fra norsk side i arbeidet med alle havrettslige spørsmål. Fiskeriresolusjonen videreutvikler krav til ansvarlig fiskeriforvaltning for stater og regionale fiskeriorganisasjoner (RFMOer). Dagens geopolitiske situasjon preger den internasjonale fiskeriforvaltningen ved at det synes vanskeligere å innarbeide generelle miljøprinsipper og vedtak i fiskeriforvaltningen.

Hav i globale klimaforhandlinger

Under FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC) har det siden COP25 i Madrid i 2020 blitt arrangert en årlig dialog om hav og klimaendringer. Under COP26 i Glasgow løftet forskere behovet for et kunnskapsløft om sammenhengen mellom klimaendringer og havet, under det årlige arrangementet Earth Information Day. Viktigheten av marine økosystemer som karbonlagre ble trukket fram i sluttbeslutningen fra COP26. Beslutningen fra COP27 i Sharm el- Sheikh formaliserte dialogen om hav og klimaendringer med to fasilitatorer for å forberede temaer og rapport fra dialogen. I tillegg oppfordret beslutningen landene til å vurdere havrelaterte handlinger i deres nasjonale klimamål og langtidsstrategier for klima. Under COP28 var den globale gjennomgangen (GST) det sentrale utfallet. I GST-beslutningen ble landene blant annet invitert til å bevare og restaurere hav og kystnære økosystemer og oppskalere havbaserte utslippsreduksjoner. Det ble løftet frem at klimatilpasning som tar hensyn til havet kan redusere en rekke risikoer som kommer fra klimaendringer.

Klimavedtak i den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO)

Norge ledet forhandlingene da den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) 7. juli 2023 vedtok en historisk ambisjon om nullutslipp fra internasjonal skipsfart innen 2050. En revidert klimastrategi inneholder milepæler for reduksjon av totalutslippene fra internasjonal skipsfart i 2030 og 2040 på veien frem mot nullutslipp i 2050. I løpet av de neste sju årene skal internasjonal skipsfart redusere totalutslippene med 20–30 prosent, sammenlignet med 2008. Videre skal mellom fem og ti prosent av energien brukt i skipsfart være nullutslipp i 2030. Innen 2040 skal skipsfarten redusere utslippene med 70–80 prosent sammenlignet med 2008. For å støtte opp om denne målsetningen vil Norge bidra med totalt 210 millioner kroner gjennom prosjektet GreenVoyage 2050 i perioden 2024–2030. Formålet er at utviklingsland omstiller seg til lav- og nullutslippsskipsfart, både som del av utvikling og for å bidra til at IMOs ambisjon om netto-null i 2050 globalt nås.

Globalt samarbeid om natur

Det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold (naturavtalen) ble vedtatt i desember 2022 på det 15. partsmøtet (COP 15) under FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD). Naturavtalen har som mål å stoppe og reversere tapet av natur og økosystemer. Avtalen setter globale mål for at minst 30 prosent av arealene på land og i elver og i innsjøer, og av arealene langs kysten og i havet skal effektivt bevares og forvaltes gjennom økologisk representative, godt sammenhengende og rettferdig forvaltede systemer av verneområder og andre effektive bevaringstiltak innen 2030. Norge er medlem av høyambisjonskoalisjonen for dette målet. I avtalen er det også et globalt mål om at det innen 2030 skal være iverksatt effektiv restaurering av minst 30 prosent av arealene med forringede økosystemer på land, i elver og innsjøer, langs kysten og i havet. Hav er integrert i det nye rammeverket på lik linje med andre økosystemer. For å følge opp avtalen vil regjeringen utarbeide en ny handlingsplan for naturmangfold og legge fram denne for Stortinget som en stortingsmelding. Der vil regjeringen vise hva Norge vil gjøre for å bidra til de globale målene.

Globalt samarbeid om forurensning og marin forsøpling

I 2022 vedtok FNs miljøforsamling å starte forhandlinger med mål om å etablere et nytt uavhengig mellomstatlig globalt panel for kjemikalier, avfall og forurensning i 2024, etter modell av klimapanelet (IPCC) og naturpanelet (IPBES). Et nytt panel er avgjørende for å drive fram tilrådninger for ny politikk og regelverk for tiltak mot forurensning fra kjemikalier og avfall globalt. En hovedutfordring er at forskning ikke i tilstrekkelig grad kommer frem til beslutningstakere som heller ikke godt nok formidler til forskere hvilken kunnskap de har behov for. Panelet skal sikre robust kunnskapsinnhenting og levere vitenskapelige råd innenfor alle relevante fagområder, til støtte for arbeidet i FN-organene, de globale konvensjonene og andre internasjonale avtaler, landenes myndigheter og privat sektor.

Stockholmkonvensjonen om persistente organiske forbindelser (POP) fra 2001 er en sentral konvensjon som regulerer eller forbyr de farligste helse- og miljøfarlige kjemikaliene og dermed hindrer spredning av disse tungt nedbrytbare stoffene som kan oppkonsentreres via næringskjeden og transporteres over store geografiske avstander med luft- og havstrømmer. Norge var en pådriver for konvensjonen og har nominert en rekke miljøgifter for globale forbud under konvensjonen.

Minamata-konvensjonen om kvikksølv fra 2013 er en global avtale som skal redusere og på sikt stanse utslippene av kvikksølv.

I 2023 ble det enighet om et nytt globalt rammeverk for kjemikalier og avfall, Global Framework on Chemicals (GFC). Rammeverket skal legge til rette for frivillig samarbeid om globale tiltak mot de mange helse- og miljøfarlige kjemikaliene som ikke er omfattet av globalt rettslig bindende reguleringer. Rammeverket inneholder en rekke mål som supplerer bærekraftsmålene og som skal nås innen 2030 eller 2035.

Norge har jobbet over flere år for å styrke det internasjonale rammeverket for å hindre og redusere marin forsøpling og plastforurensing. I 2022 ble det enighet i FNs miljøforsamling om å sette ned en forhandlingskomite for å fremforhandle et juridisk bindende internasjonalt instrument for å stanse plastforurensing innen utgangen av 2024. Norge er en pådriver for en forpliktende og effektiv avtale, og leder sammen med Rwanda en gruppe ambisiøse land i Høyambisjonskoalisjonen for å stanse plastforurensning. Koalisjonen arbeider for en sterk internasjonal avtale med mål om å stanse plastforurensningen innen 2040, og forpliktelser som reduserer produksjon og forbruk av primærplast til bærekraftige nivåer. Avtalen må omfatte utslipp fra alle sjø- og landbaserte kilder; bidra til å fase ut enkelte plastmaterialer, kjemiske tilsetningsstoffer og plastprodukter; øke materialgjenvinning av plast, og minimere mengder av plastavfall. Den skal også styrke bærekraftig håndtering av avfall og forhindre utslipp av mikroplast. Norge leder også arbeidet under Nordisk ministerråd for en global plastavtale.

Figur 8.1 Plastforurensning i havet. Norge har jobbet over flere år for å styrke det internasjonale rammeverket for å hindre og redusere marin forsøpling og plastforurensing.

Figur 8.1 Plastforurensning i havet. Norge har jobbet over flere år for å styrke det internasjonale rammeverket for å hindre og redusere marin forsøpling og plastforurensing.

Foto: Naja Bertolt Jensen /Ocean Image Bank

Norsk støtte til globalt havmiljøsamarbeid

Norge var pådriver for opprettelsen av flergiverfondet PROBLUE i Verdensbanken i 2019 og ledet fondet sammen med Verdensbanken fram til sommeren 2022. PROBLUE har som overordnet mål å oppnå integrert og bærekraftig økonomisk utvikling og rene og sunne hav. De tematiske satsingsområdene omfatter bærekraftige fiskerier, marin forsøpling, grønn omstilling i sentrale havsektorer, samt helhetlig og integrert kyst- og havforvaltning. PROBLUE er en sentral aktør for norsk finansiering av tiltak mot marin forsøpling og oppfølging av Havpanelets hovedanbefaling om bærekraftig havforvaltning. Andre givere er Australia, Canada, Danmark, EU, Island, Frankrike, Tyskland, Irland, USA, Storbritannia og Sverige. PROBLUE er nå i en overgangsfase fra hovedsakelig å produsere analytisk materiale til å iverksette større operasjoner i samarbeid med andre deler av banken.

Norge har siden 2019 samarbeidet med IMO og FNs matvareprogram (FAO) om prosjektet Glo-Litter. Formålet med prosjektet er å bistå utviklingsland til å ratifisere og implementere IMOs MARPOL-konvensjon og utveksle erfaringer med andre land i regionen og utarbeide nasjonale handlingsplaner mot sjøbaserte kilder til marin forsøpling. Norge følger også opp handlingsplanen mot marin forsøpling under det regionale havmiljøsamarbeidet under OSPAR, og arbeidet med en arktisk handlingsplan mot marin forsøpling under Arktisk råd.

Norge jobber gjennom FNs miljøprogram (UNEP) som har et bredt mandat som dekker alle de tre globale miljøkrisene – klimaendringer, tap av natur og forurensing. Dette gjenspeiles i organisasjonens arbeid med havmiljø hvor UNEP har et eget program for regionalt havforvaltningssamarbeid som skal bidra til å styrke miljøinnsatsen på regionalt nivå. UNEP leder flere globale initiativ for bevaring, beskyttelse og bærekraftig forvaltning av «blå» økosystemer. Norge er opptatt av at UNEPs arbeid med havmiljø skal være helhetlig og kunnskapsbasert, og i tråd med FNs havrettskonvensjon, Konvensjonen om biologisk mangfold, den nye globale havmiljøavtalen (BBNJ), anbefalingene fra Havpanelet, og prinsippene for forvaltningsplanene for de norske havområdene. I arbeidet for å stanse plastforurensning har UNEP en viktig rolle som sekretariat for forhandlingene om en ny global avtale mot plastforurensing.

8.2 Havpanelet og målet om 100 % bærekraftig havforvaltning

Gjennom ledelsen av og arbeidet i Havpanelet har Norge bidratt til å få større oppmerksomhet internasjonalt om sammenhengen mellom havets miljøtilstand og økonomisk utvikling. Norge har vært initiativtaker og de norske forvaltningsplanene har vært modell for Havpanelets arbeid med Planer for bærekraftige hav (Sustainable Ocean Plans).

Panelets arbeid har bidratt til økt internasjonal forståelse for at havet kan bidra med mange av løsningene på globale utfordringer som tilgang på fornybar energi, naturbaserte klimaløsninger, matsikkerhet og verdiskaping. Marine økosystemer og ressurser er et felles gode som må forvaltes forsvarlig. Medlemmene av Havpanelet, herunder også Norge, har politisk forpliktet seg til bærekraftig forvaltning av 100 % av havområdene under nasjonal jurisdiksjon, basert på Planer for bærekraftige hav, innen 2025. Målet er at havpanellandene har Planer for bærekraftige hav på plass innen 2025 og at alle kyst- og havnasjoner gjør det samme innen 2030. De siste tre årene har Frankrike, Seychellene, Storbritannia og USA sluttet seg til panelet, og de har påtatt seg den samme politiske forpliktelsen til å utvikle slike planer innen 5 år fra tiltredelse. Omtrent 50 % av verdens økonomiske soner til havs vil være underlagt helhetlig og bærekraftig forvaltning når de 18 medlemslandene har ferdigstilt og etterlever planene.

Figur 8.2 Landene i havpanelet pr. april 2024

Figur 8.2 Landene i havpanelet pr. april 2024

Kilde: Havpanelet

Siden 2020 har Havpanelet fokusert på gjennomføring av nødvendige tiltak for å sikre bærekraftige hav og oppfølging nasjonalt. Havpanellandene er i gang med å utvikle sine planer for bærekraftige hav for nasjonale havområder. Til støtte for dette arbeidet har Havpanelet utviklet en guide og introduksjon til arbeid med Planer for bærekraftige hav og avholdt flere seminarer med utveksling av erfaringer landene imellom og med sentrale faglige aktører. Det er stor interesse for den norske modellen og de norske erfaringene.

8.3 Særlige innsatser for å fremme helhetlig havforvaltning internasjonalt

FNs havforskningstiår – kunnskapsbasert havforvaltning

FNs havforskningskommisjon UNESCO-IOC har mandat fra FNs generalforsamling til å lede og koordinere FNs havforskningstiår (2021–2030). Tiåret skal stimulere og koordinere forskningsinnsatsen på hav nasjonalt og internasjonalt. Norske Vidar Helgesen er valgt til ny leder av UNESCO-IOC. Kommisjonen er en viktig kanal for å lykkes i arbeidet med å følge opp Havpanelets anbefalinger og implementere planene for bærekraftige hav (Sustainable Ocean Plans, SOP) i verdens hav- og kystnasjoner.

I Norge har havsekretariatet i Forskningsrådet ansvar for nasjonal koordinering og oppfølging av havforskningstiåret. Det er opprettet en nasjonal komite for havforskningstiåret med representanter fra forskning, næringsliv og frivillige organisasjoner. Norge er også medlem av havforskningstiårsalliansen og statsministeren er høy beskytter for denne.

Havforskningstiårsalliansen skal være med å øke kjennskapen til tiåret og, ikke minst, være med å sikre ressurser for å oppfylle visjonen til tiåret som er «kunnskapen vi trenger for havet vi vil ha». En lang rekke norske fagmiljøer er aktivt engasjert i UNESCO-IOCs arbeid knyttet til både havforskningstiåret og til UNESCO-IOCs øvrige aktiviteter på havfeltet.

Norge har siden 2020 støttet UNESCO-IOC-sekretariatet over bistandsbudsjettet med ca. 10 millioner kroner i året. Halvparten av midlene har gått til kapasitetsbygging i utviklingsland, og den andre halvparten til gjennomføring av FNs havforskningstiår. Norge har blant annet bidratt til koordinering av havforskningstiåret blant SIDS (Small Island Developing States) i Stillehavet.

I april 2024 arrangeres «2024 Ocean Decade Conference» i Barcelona i Spania. Hovedmålet med konferansen er å presentere resultater fra tiårets første år, og se frem mot tiårets avslutning 2030. Ønsket er å formulere omforente, målbare ambisjoner knyttet til hvert av tiårets arbeidsområder. Dette arbeidet foregår i prosessen Vision 2030, der Norge har en sentral rolle. Denne konferansen er godt koordinert med FNs neste store havkonferanse i Nice i Frankrike 2025.

Figur 8.3 Sukkertare. Havforskningstiåret har som mål å fremme kunnskapsbasert havforvaltning med visjonen «Kunnskapen vi trenger for havet vi vil ha.»

Figur 8.3 Sukkertare. Havforskningstiåret har som mål å fremme kunnskapsbasert havforvaltning med visjonen «Kunnskapen vi trenger for havet vi vil ha.»

Foto: Erling Svensen

FNs ernæringstiår – sunne hav gir sunn befolkning

Gjennom bærekraftsmål 2 har verden satt seg et mål om å utrydde sult og feilernæring, og sikre bærekraftig matproduksjon. For å bidra til dette ble tiåret 2016–2025 erklært som FNs ernæringstiår. Målsetningen i bærekraftsmål 2 vil kunne understøttes gjennom økt bærekraftig produksjon, fangst/høsting og konsum av akvatisk mat. Akvatisk mat bidrar med essensielle næringsstoffer til en voksende befolkning. De norske havområdene spiller en viktig rolle for vår ernæringssikkerhet. Samtidig bidrar norsk fagekspertise og norske erfaringer til å løfte produksjon, fangst/høsting og konsum internasjonalt. Som del av FNs ernæringstiår har Norge tatt initiativ til et globalt handlingsnettverk for mat fra havet for å fremme havets rolle for matsikkerhet og arbeidet for å se ernæringstiåret og havforskningstiåret i sammenheng. Selv om ernæringstiåret avsluttes i 2025 har Norge besluttet å videreføre nettverksarbeidet til 2030.

Norge støtter utarbeidelsen av en ny uavhengig ekspertrapport om bærekraftig fiske og akvakultur for matsikkerhet og ernæring under årets møte i FNs komite for matsikkerhet. I 2024 er det ti år siden den forrige rapporten om akvatisk mat ble utgitt. Akvatisk mat er også anerkjent i Norges strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken «Kraftsamling mot svolt – ein politikk for auka sjølvforsyning» som en viktig faktor for å øke matsikkerhet i utviklingsland.

FNs havkonferanser og måloppnåelsen av bærekraftsmål 14: livet i havet

Det er en gryende internasjonal enighet om beskrivelsen av havets miljøtilstand, hva som må gjøres for å beskytte havet bedre og hva som skal til for at vi skal kunne fortsette å utnytte havets ressurser på en bærekraftig måte også i fremtiden. Norge har hatt en tydelig og sterk profil om bærekraftig havforvaltning under FNs havkonferanser, senest i Lisboa i 2022. Planleggingen av FNs neste havkonferanse er i gang. Den finner sted i Nice i juni 2025, med Costa Rica som medarrangør. Hovedtemaene for havkonferansen vil være finansiering av den blå økonomien og kunnskapsbasert havforvaltning. Costa Rica vil arrangere en før-konferanse i juni 2024.

FN-konferansen i Nice blir en viktig milepælfor Havpanelets arbeid. Medlemslandene skal i 2025 rapportere på sine politiske forpliktelser om å sikre helhetlig og bærekraftig havforvaltning for 100 % av nasjonale havområder, ledet av Planer for bærekraftige hav. Ambisjonen er at konferansen blir et vannskille som inspirerer alle hav og kystnasjoner til å gjøre det samme innen 2030.

8.4 Regionalt samarbeid om felles havområder

Den internasjonale oppmerksomheten om Arktis har økt. Norge har lederskapet i Arktisk råd i perioden 2023–2025, og arbeider for å bevare rådet som den primære plattformen for internasjonalt samarbeid i Arktis. Hav er ett av fire prioriterte temaer under det norske lederskapet. Kombinasjonen av økt aktivitet, raske klimaendringer og tap av sjøis setter det marine miljøet i Arktis under økende press. For å sikre sunne og produktive hav og styrke bærekraften i arktiske havnæringer vil Norge videreføre fokuset på helhetlig havforvaltning i rådets arbeid. Under lederskapet vil Norge videreutvikle verktøy for havforvaltning, samarbeide om å beskytte isavhengige arter og økosystemer, utvikle arktiske observasjonssystemer, gjennomføre tiltak mot marin forsøpling, styrke samarbeidet om beredskap og bærekraftig og sikker skipsfart i Arktis.

Konseptet økosystembasert havforvaltning er forankret i Arktisk råds strategiske plan fra 2021 og er retningsgivende for Arctic Marine Strategic Plan for 2015–2025, som fastsetter mål og prinsipper for havmiljøarbeidet under Arktisk råd. Som leder av Arktisk råd er det viktig for Norge å støtte opp om og bidra til en videreføring av satsingen på økosystembasert havforvaltning.

Arktisk råd har en egen arbeidsgruppe (EPPR) med ansvar for arbeid knyttet til forebygging av, og beredskap og respons ved miljøkatastrofer og andre nødssituasjoner. De åtte arktiske landene har også inngått avtaler både om søk og redning og oljevernberedskap. Under Norges lederskap i Arktisk råd styrkes det arktiske samarbeidet om bærekraftig skipsfart og risikoreduserende tiltak knyttet til økt skipsaktivitet i Arktis. Arktisk råd vil søke et tettere samarbeide med Arctic Coast Guard Forum og videreutvikle samarbeidet innen maritimt og aeronautisk søk og redning, oljevernberedskap og håndtering av stråleulykker til havs gjennom konkrete initiativ og øvelser.

Norge er vertskap for den regionale sjøpattedyrkommisjonen for Nord-Atlantereren (NAMMCO). Sekretariatet ligger i Tromsø. Medlemmene er Norge, Island, Grønland og Færøyene, mens Russland og Canada er observatører. I 2023 ble Japan tilknyttet organisasjonen gjennom et samarbeidsbrev. Norge har ledende kompetanse i den internasjonale vitenskapelige forskningen om hvalbestandene i Nord-Atlanteren. NAMMCO er forpliktet til bærekraftig og ansvarlig bruk av marine ressurser ved å utvikle effektive bevarings- og forvaltningstiltak for marine pattedyr, samtidig som man anerkjenner kystsamfunnenes rettigheter og behov. Kystsamfunnenes bærekraftige bruk av sjøpattedyr bidrar til lavere miljøavtrykk, bedre levebrød og økonomisk vekst, og støtter opp under FNs bærekraftsmål.

Det nye nordsjøsamarbeidet Greater North Sea Basin Initiative (GNSBI) ble etablert i november 2023 og innebærer et utvidet samarbeid på tvers av sektorer og nasjoner for å sikre bærekraftig bruk av Nordsjøen (energi, mat og transport), samtidig som mål knyttet til bevaring og restaurering av økosystemene ivaretas. Samarbeidet er ikke rettslig bindende. Samarbeidet vil bl.a. omfatte gjensidig informasjonsutveksling om relevante temaer og annet havrelatert samarbeid etter nærmere enighet.

Norge deltar i Nordsjøsamarbeidet (NSEC). NSEC er et frivillig samarbeid om havvind og tilhørende infrastruktur. Landene som deltar i samarbeidet er Belgia, Danmark, Frankrike, Irland, Luxembourg, Nederland, Norge, Sverige, Tyskland og EU-kommisjonen. Norge har vært med i dette samarbeidet siden 2016.

Norge har fiskerisamarbeid med en rekke land. Samarbeidet mellom Norge og Russland om fiskeriene i Barentshavet går tilbake til avtaler som ble framforhandlet i 1974 og 1975. Under disse avtalene ble Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen etablert. Hvert år fastsettes det anbefalinger om kvoter basert på råd fra norsk og russisk forskning. I oktober 2023 ble Norge og Russland enige om en fiskeriavtale for 2024. Det er ut fra kvotefastsettelsen med Russland at vi setter tredjelandskvoter med EU, UK og Island (Smutthullavtalen). Det er svært viktig å videreføre dette fiskerisamarbeidet også i dagens geopolitiske situasjon.

Forskningssamarbeidet med russerne er også viktig. Russland er suspendert fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES), men driver betydelig hav- og fiskeriforskning i russisk sone og deler rådata med norske forskere.

Gjennom Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC), avtaler Norge og de andre kyststatene til Nordsjøen og Norskehavet årlig kvotefastsettelser for de pelagiske artene kolmule, norsk vårgytende sild og makrell. Selv om total kvote for fangsten mellom medlemslandene i NEAFC er fastsatt, har det ikke vært mulig å sette kvote for hvert enkelt land. Det har ført til at Norge og andre kyststater har satt unilaterale kvoter og at det har vært overfiske av flere av de pelagiske bestandene. I NEAFC deltar Norge, UK, EU, Færøyene og Grønland (som selvstyre), Island og Russland.

Norge deltar aktivt under Konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR-konvensjonen), sammen med de 14 andre medlemsstatene, EU og en rekke observatører. OSPAR vedtok i 2021 The North East Atlantic Environment Strategy 2030 som beskriver fellestiltak for å bekjempe den triple trusselen som truer havmiljøet; tap av biodiversitet, forurensning og klimaendringer. Strategien trekker også frem viktigheten av regionalt samarbeid for å sikre effektiv beskyttelse og bærekraftig bruk av våre felles havområder. I 2023 publiserte OSPAR flaggskip-rapporten The Quality Status Report 2023. Rapporten gir en detaljert og grundig oversikt over både dagens miljøtilstand i det nord-østlige Atlanterhavet og utviklingen siden forrige rapport i 2010. Rapporten viser at det fortsatt er behov for en betydelig innsats for å unngå ytterligere tap av biodiversitet og for å håndtere årsakene til forringelse av miljøet.

Den internasjonale interessen for forskning i Arktis har økt. For å opprettholde vår posisjon som ledende på forskning i nord er det behov for grundig og oppdatert kunnskap om Polhavet. Gjennom forskning, aktivitet og tilstedeværelse i Polhavet ivaretar vi norske interesser. Regjeringen støtter opp om norsk forskningsvirksomhet og initiativer i Polhavet.

Et slikt initiativ er GoNorth, der formålet er å utforske Polhavet fra undergrunnen, havbunnen, vannsøylen og havisen gjennom forskningstokt. GoNorth består av UiB, UiO, UiT, NTNU, UNIS, Akvaplan-Niva, NGU, NORCE, NORSAR, Norsk Polarinstitutt, NUPI, Nansensenteret i Bergen og Sintef. GoNorth har fått 30 millioner kroner over statsbudsjettet til å gjennomføre tokt i perioden 2022–2024, i tillegg til at det er gitt støtte til drift og utvikling av prosjektet med til sammen 12 millioner kroner samfinansiert med UD, NFD og KD via Forskningsrådet.

Figur 8.4 Forskningsfartøyet Kronprins Haakon på tokt i Polhavet. Prøvetaking av iskjerner for studier av organismer som lever i isen.

Figur 8.4 Forskningsfartøyet Kronprins Haakon på tokt i Polhavet. Prøvetaking av iskjerner for studier av organismer som lever i isen.

Foto: Arktisk råds sekretariat/Jessica Cook

Framtidens Polhav er et nytt, nasjonalt initiativ som utvikles for å løfte kunnskapen om klima, miljø-, politikk-, nærings- og ressursutviklingen i Polhavet i årene som kommer. Bak initiativet står en sammenslutning av norske universiteter, forskningsinstitutt og forvaltningsaktører med faglig kompetanse og faglig interesse for utviklingen i Polhavet. Forskningsrådet har tildelt midler til å gjennomføre et forprosjekt innen utgangen av 2024.

EUs grønne giv er en omfattende plan for grønn omstilling med mål om å kutte netto klimautslipp med minst 55 prosent innen 2030 og få et klimanøytralt samfunn innen 2050. EUs grønne giv prioriterer en rekke havbaserte klimatiltak, som å beskytte biodiversitet og økosystemer, redusere forurensning av luft, vann og jord, omstille til en sirkulær økonomi, bedre avfallshåndtering og sikre bærekraftig fiske og marin økonomi. Norge støtter visjonene i Europas grønne giv og skal bidra inn og være en partner i dette arbeidet.

Havforvaltning i Antarktis

Norges interesser som kravshaver i Antarktis ivaretas best gjennom et velfungerende og solid internasjonalt samarbeid under Antarktistraktaten. Norge er til stede i Antarktis som forskningsnasjon, som miljø- og havnasjon, og som toneangivende næringsaktør.

Norge har vært sentral i utviklingen av traktatsystemet i Antarktis, og har spilt en viktig rolle i utviklingen av regionale forvaltningsmekanismer og -organisasjoner, herunder CCAMLR – konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis.

I over førti år har Norge bidratt aktivt til at CCAMLR forvalter økosystemene og fiskeriene i de sårbare antarktiske havområdene effektivt og bærekraftig. Regjeringen er opptatt av at Norge skal bidra til at CCAMLR også i framtida ligger i front i utviklingen av troverdige og effektive forvaltningsregimer. CCAMLRs arbeid med utvikling av dynamiske forvaltningsmetoder i krillfiskeriene, som også kan respondere på nye utfordringer som følge av klimaendringene, er derfor høyt prioritert av Norge. I tillegg har Norge hatt en sentral rolle i arbeidet for å etablere et nettverk av marine verneområder rundt Antarktis-kontinentet, og leder arbeidet med et forslag om opprettelsen av et marint verneområde i Håkon VII Hav (Weddell Sea MPA phase 2), utenfor Dronning Maud Land. Verneforslaget ble lagt frem for behandling under det årlige møtet i CCAMLR i Hobart, Tasmania 16.–27. oktober 2023. CCAMLR er en konsensusbasert organisasjon, og det tar tid å oppnå enighet om beslutninger om vern av store havområder. Norge vil videreutvikle forslaget med utgangspunkt i aktiv involvering av øvrige CCAMLR-medlemmer i 2024.

Norge er den største fiskeriaktøren i Sørishavet målt i fangstvolum, med krillfiskeflåten til Aker Biomarine og Rimfrost AS. Vi stiller de samme kravene til forsvarlig forvaltning av ressursene i Antarktis som i andre havområder der den norske fiskeriflåten er aktiv. Bouvetøya ligger nord for Antarktistraktatens virkeområde. Havområdene rundt Bouvetøya, utenfor territorialfarvannet, inngår imidlertid i konvensjonsområdet til CCAMLR.

Fiskerikriminalitet og ulovlig, urapportert og uregulert fiske

Ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske er en betydelig trussel for ressursene i havet og en vesentlig utfordring lokalsamfunn og land verden over står overfor i dag.

Boks 8.1 Kampen mot overfiske i Barentshavet

På begynnelsen av 2000-tallet var det et massivt overfiske i Barentshavet. Det var preget av fiske fra fartøy under flaggstater som verken hadde evne eller vilje til å bidra til et forsvarlig forvaltningsregime av fiskeressursene i våre nærområder. Omfattende omlastingsaktivitet var blant annet med på å fasilitere det betydelige overfisket som fant sted i Barentshavet. En stor innsats ble igangsatt blant annet gjennom NEAFC (North East Atlantic Fisheries Commission) og økt gjennom målrettet kontroll og overvåking i Barentshavet. Norges innsats har ledet til en rekke instrumenter i RFMO-er og i FAO som i dag bidrar til å styrke internasjonal aksept og overholdelse av internasjonale forpliktelser.

Norges innsats for å bekjempe UUU-fiske og fiskerikriminalitet har økt betydelig de senere årene, blant annet gjennom økt støttet til FN og ulike sivilsamfunnsorganisasjoner som skal styrke utviklingslandenes kompetanse og kapasitet for å bekjempe dette. UUU-fiske er en særlig utfordring i havområder der myndighetene utøver lite overvåking og kontroll. Fenomenet er derfor ofte å finne i fjerne områder av det åpne hav, i havområder der fiskerinasjonene har samarbeidsutfordringer eller der kyststaten mangler økonomiske ressurser og kapasitet til å gjennomføre effektiv overvåking og kontroll i den økonomiske sonen.

Etter at man fikk kontroll over UUU-fisket i Barentshavet på 2000-tallet så erkjente man at man også bør rette fokuset mot den grensekryssende organiserte kriminaliteten i den globale fiskeindustrien. For Norge er dette viktig blant annet fordi vi har en svært globalisert fiskerinæring som er helt avhengig av å kunne operere i et mest mulig rettferdig marked. For å støtte opp om dette arbeidet vedtok Norge, sammen med åtte andre kyststater, Den internasjonale ministererklæringen om grensekryssende organisert kriminalitet i den globale fiskeindustrien under en konferanse i København i 2018. I dag har erklæringen støtte fra 61 stater og territorier som utgjør bortimot 37 % av verdens økonomiske soner. Erklæringen har utviklet seg til å bli et viktig politisk rammeverk og retning på hva fiskerikriminalitet er og hvordan man skal arbeide videre med tematikken.

Som oppfølging av erklæringen lanserte Norge «Blue Justice initiative» i 2019, under Our Ocean-konferansen i Oslo. Gjennom initiativet finansierer Norge kapasitetsbygging for å bekjempe fiskerikriminalitet i utviklingsland. Initiativet følges opp av Nærings- og fiskeridepartementet i samarbeid med Utenriksdepartementet. Blant de internasjonale samarbeidspartnerne til initiativet er UNDP, UNODC, IOM og ILO. Initiativet har enkelte fellestjenester som alle samarbeidsland kan få tilgang til. I 2023 lansert Norge et globalt havovervåkingsprogram under initiativet der det tilbys AIS-data fra norske mikrosatellitter. Landene vil også få tilgang til overvåkingskompetanse fra Blue Justice-initiativets internasjonale fartøyssporingssenter som er Fiskeridirektoratet og Kystverkets felles analyseenhet i Vardø. Gjennom havovervåkingsprogrammet vil landene kunne overvåke aktiviteter i egne havområder. Landene vil også ha mulighet til global sporing av egne fartøy som vil styrke flaggstatenes arbeid mot UUU-fiske og overholdelse av internasjonale forpliktelser.

Betydelig norsk støtte til UNODC og prosjektet FishNET har bidratt til bevisstgjøring og kapasitetsbygging i bekjempelsen av ulike former for kriminalitet knyttet til sektoren internasjonalt, fra styrkede rettslige og politiske rammer, strafferettslige oppfølging og rettshåndhevelse, økt kapasitet hos tollmyndighetene og bistand til å identifisere områder utsatt for korrupsjon og tiltak for å redusere innvirkning og risiko.

Gjennom den norske stiftelsen Trygg Mat Tracking (TMT) har kunnskapsprogrammet Fisk for utvikling (Ffu) støttet den regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonen Fisheries Committee for The West Central Gulf of Guinea (FCWC), i deres arbeid mot ulovlig fiske i Vest-Afrika. Prosjektet jobber med myndighetspersoner og har bidratt til økt kapasitet og samhandling i regionen, inkludert fartøysporing og analyser om uautorisert aktivitet.

Norge støtter også FAO med betydelige midler for å bistå utviklingsland i implementering av Havnestatsavtalen (PSMA – Port State Measures Agreement), en global avtale for bekjempelsen av ulovlig, urapportert og uregulert fiske som i dag er signert av 76 land.

8.5 Styrket innsats for bærekraftig havforvaltning i samarbeidsland

Norges modell for havforvaltningsplaner har vært en viktig inspirasjon for mange land vi samarbeider med og trekkes ofte frem internasjonalt som et eksempel til etterfølgelse. Særlig i utviklingspolitikken har deling av norske erfaringer og kompetanse lenge stått sentralt. God havforvaltning henger sammen med godt styresett generelt, og bistand på dette området er derfor en langsiktig innsats.

Gjennom kunnskapsprogrammene Fisk for utvikling (Ffu) og Hav for utvikling (Hfu) bistår Norge en rekke utviklingsland med å få på plass bærekraftig hav- og fiskeriforvaltning. Programmene benytter norsk erfaring og ekspertise fra offentlige myndigheter, og baseres på faglig samarbeid gjennom erfaring og kunnskapsdeling. Gjennom kunnskapsprogrammene bidrar Norge til å styrke kompetansen og kapasiteten i offentlige institusjoner i utviklingsland for å sikre bærekraftig fiskeri og økosystem, samt havøkonomi. Dette komplementeres med støtte til multilaterale samarbeidspartner som for eksempel FAO, IFAD og Verdensbanken, men også til sivilt samfunnsorganisasjoner.

Fisk for utvikling ble etablert i 2016 og har som målsetting at fiskeri og oppdrettssektoren bidrar til samfunnsøkonomisk utvikling i samarbeidslandene, som økt sysselsetting og bedre mat- og ernæringssikkerhet for befolkningen. Programmet inkluderer innsats for å styrke myndighetenes evne til bærekraftig forvaltning, at forskning- og utdanningsinstitusjoner bistår myndigheter og næringsaktører med relevant kunnskap og råd, samt at næringsaktørene utnytter fiskeriressursene og driver akvakulturproduksjon på en bærekraftig måte. Det største enkelttiltaket under fisk for utvikling er EAF-Nansen-programmet med forskningsfartøyet Dr. Fridtjof Nansen, som er et samarbeid mellom Norad, FAO og Havforskningsinstituttet (HI).

Hav for utvikling har som mål å bidra til bærekraftig og inkluderende havøkonomi i samarbeidsland. Programmet er en del av Norges internasjonale satsing på havspørsmål, det er blant annet et viktig verktøy for gjennomføringen av Havpanelets anbefalinger. Programmet er tett integrert med kunnskapsprogrammet Fisk for utvikling. Indonesia og Mosambik er pilotland for satsingen, mens Kenya og Ghana er potensielt nye samarbeidsland.

Bistandsprogrammet mot marin forsøpling og mikroplast ble opprettet i 2018 og varer til 2024. Programmet har målsetting om å forebygge og kraftig redusere omfanget av marin forsøpling fra store kilder i utviklingsland. En midtveisgjennomgang konkluderer med at programmet i stor grad har nådd målsettingene og gitt et moderat-til-stort bidrag til å forhindre og redusere marin forsøpling. Det har også vært avgjørende for etableringen av det globale GloLitter Partnerships prosjektet som er et unikt samarbeid mellom IMO og FAO og i hovedsak finansiert av Norge.

Figur 8.5 Norsk havbistand. Oversikt fra rapporten Making Waves – Norway’s support for a sustainable ocean.

Figur 8.5 Norsk havbistand. Oversikt fra rapporten Making Waves – Norway’s support for a sustainable ocean.

Kilde: Norad

Norge støtter Blue Action Fund, en stiftelse som kanaliserer investeringer til nye marine verneområder, forbedret forvaltning av eksisterende områder, og utvikling av bærekraftige levekår i samfunnene i og rundt verneområdene. Fondet har så langt støttet etableringen av 147 944 km2 nye marine verneområder, og jobber med å forbedre forvaltningen av 231 387 km2 eksisterende områder.

Det er styrket bilateralt havsamarbeid med flere land. Siden 2018 har det pågått en prosess for å formalisere en havdialog med Kina. Kina har en stor maritim sektor og fiskeflåte med globalt nedslagsfelt, er en stor produsent av havbasert mat, og er en betydelig forurenser av havområder. Indonesia er medlem i Havpanelet og er blant landene i verden med lengst kystlinje. Landet er den største mottakeren av midler over bistandsprogrammet mot marin forsøpling, og er pilotland for kunnskapsprogrammet Hav for Utvikling. Det arbeides for å etablere en formell havdialog med Indonesia som overbygning over det omfattende havsamarbeidet. Som Havpanelmedlem har Indonesia ansvar for å fremme Havpanelets arbeid regionalt, og Norge støtter opp om Indonesias arbeid med dette i ASEAN-regionen.

Norge har et pågående bilateralt samarbeidsprosjekt om havforvaltningsplaner med India. Den blå økonomien er et satsingsområde for den sittende indiske regjeringen. Det ble etablert en formell havdialog og en felles «task force» for samarbeidet i 2019. Hovedkomponentene i samarbeidet er marin forsøpling og bærekraftig havforvaltning, men også grønn skipsfart, havforskning, fiskeri og akvakultur inngår.

Som medlem av Havpanelet har Chile nettopp ferdigstilt sine Planer for bærekraftige hav (Sustainable Ocean Plans). I havdialogen med Chile inngår blant annet utveksling av erfaringer fra arbeidet med de norske og chilenske forvaltningsplanene.

Til forsiden