Del 2
Politikk for en grønnere, smartere og mer nyskapende industri

7 Næringspolitikk for omstilling og bærekraftig vekst på kort og lang sikt

7.1 Målene i næringspolitikken

Hovedmålet i næringspolitikken er å legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. Næringslivet skaper jobber og verdier som ligger til grunn for vår felles velferd. Næringspolitikkens rolle er å bidra til at disse verdiene kan skapes og at arbeidsplasser trygges for fremtiden. Næringspolitikken skal legge til rette for at ressurser brukes der de har sin beste anvendelse. Ved at ressurser brukes der de kan anvendes best, blir den samlede verdiskapingen størst.

Verdiskaping skjer i hver enkelt av landets bedrifter når det som produseres har større verdi enn hva det koster å frembringe produktene. Over tid vil den enkelte bedrift ha behov for å omstille seg ved å bli mer kostnadseffektiv eller utvikle nye produkter og markeder, for fortsatt å være konkurransedyktig.

Verdiskapingen i en bransje eller en næring er summen av verdiskapingen i bedriftene som utgjør bransjen eller næringen. Konkurranseevne er imidlertid ikke helt det samme på bransjenivå som på bedriftsnivå. Omstilling på bransjenivå kan skje gjennom at den enkelte bedrift utvikler seg, men i tillegg kommer prosessen der bedrifter etableres og nedlegges. En bransje eller nærings verdiskaping kan opprettholdes, og til og med øke, selv om enkelte bedrifter blir ulønnsomme og må legges ned, såfremt andre bedrifter kan utvide sin produksjon og nye, lønnsomme bedrifter etableres i tilstrekkelig omfang.

Gjennom omstilling i næringslivet skapes det verdier og gevinster for arbeidstakere, bedriftseierne og samfunnet som helhet. Kostnadene ved omstilling bæres i hovedsak av den enkelte, gjerne av de som rammes av bedriftsnedleggelser eller nedbemanninger. Omstilling krever ulike tilnærminger, og mange av løsningene må komme fra næringslivet og industrien selv. Det offentlige har likevel en viktig rolle i å gjøre endringsprossesen så smidig som mulig, og ved å ha et sikkerhetsnett for arbeidsledige.

En rekke politikkområder påvirker evnen til omstilling og effektiv ressursbruk i samfunnet. For den enkelte bedrift er tilgang på den typen arbeidskraft og kompetanse som det er størst behov for, avgjørende. Det tilsvarende gjelder for tilgang på kapital, energi og ulike typer vareinnsats. Velfungerende markeder for innsatsfaktorer er derfor viktig. Videre bør kunnskap om teknologiske fremskritt spres hurtig, slik at nye produkter kan lanseres og forbedrede produksjonsmetoder kan tas i bruk for å gi bedriftene konkurransefortrinn. Det er også viktig med god bedriftsledelse.

En viktig forutsetning for å få til samfunnsøkonomisk lønnsom omstilling, er at markedene fungerer godt. Hvis både innsatsfaktormarkedene og produktmarkedene for bedriftene i en næring har virksom konkurranse og fungerer godt, vil utskiftingen av ulønnsomme bedrifter til fordel for mer lønnsom virksomhet skje som følge av markedets virkemåte. Om markedene fungerer godt, vil prisene gi riktige signaler om lønnsomheten ved produksjonen av en vare eller tjeneste. For å oppnå dette, trengs blant annet en aktiv konkurransepolitikk og et effektivt skattesystem. I tillegg bør direkte markedsreguleringer og offentlige støtteordninger som ikke korrigerer for markedssvikt unngås.

Også en rekke andre rammebetingelser påvirker bedrifters og næringers evne og mulighet til å skape arbeidsplasser og drive lønnsom næringsvirksomhet. Dette gjelder for eksempel regelverk for etablering og drift av næringsvirksomhet, næringsregistre, samferdselspolitiske tiltak og forenklingstiltak. Rammebetingelsene for norsk næringsliv bestemmes også i stadig større grad av internasjonale reguleringer og avtaler, og det internasjonale arbeidet er derfor en viktig del av den aktive næringspolitikken. I tillegg er klima- og miljøpolitikken sentral.

Når bedrifter gjennomfører investeringsprosjekter innebærer det som oftest å gjøre noe nytt, dersom en ser bort fra rene vedlikeholdsinvesteringer. Det nye kan være en forbedret produksjonsmetode eller -organisering som leder til et lavere kostnadsnivå i eksisterende markeder, det kan være et nytt produkt eller en produktforbedring som bringer økt inntjening, det kan være en ny anvendelse av eksisterende produkter, og så videre. Innovasjon er helt nødvendig for å få til verdiskapende omstilling og nye arbeidsplasser.

Derfor er innovasjonspolitikken et sentralt tiltaksområde i næringspolitikken. Innovasjonspolitikkens rolle er å legge til rette for et nyskapende og omstillingsdyktig næringsliv. En rekke politikkområder er sentrale for virksomheters innovasjonsevne, herunder politikk på områder som kompetanse, kapital, forskning, infrastruktur og teknologiutvikling.

7.1.1 Satsingsområdet «Konkurransekraft for norske arbeidsplasser»

Regjeringen har delt arbeidet med en ny politisk kurs inn i åtte satsingsområder, der hvert satsingsområde har ett koordinerende departement. Satsingsområdet nummer én er «Konkurransekraft for norske arbeidsplasser». Satsingsområdet er en samling av tiltak som skal bidra til økt verdiskaping i næringslivet. Nærings- og fiskeridepartementet koordinerer arbeidet.

Konkurransekraft handler om hvor godt vi bruker ressursene våre, hvor tilpasningsdyktige og nyskapende vi er, og hva økonomien tåler av endringer over tid. Dette setter rammer for framtidig verdiskaping. Et lands konkurransekraft henger nært sammen med enkeltnæringers og enkeltbedrifters konkurranseposisjon og lønnsomhet, og deres evne til å tilpasse seg en verden i stadig endring. Konkurransekraft er dermed et uttrykk for hvor omstillingsdyktig og innovativ økonomien er.

Næringspolitikken favner bredt, og organisering av tiltak i satsingsområdet «Konkurransekraft for norske arbeidsplasser» skal sikre at flere departementer og politikkområder også innrettes for å fremme verdiskaping og konkurransekraft. I satsingsområdet inngår tiltak fra generell næringspolitikk, innovasjon, skatt, forenkling, offentlige anskaffelser, arbeidsmarked, energi og enkeltnæringer som maritim næring, landbruk, skog, sjømat, mineralnæringen og reiseliv. Infrastrukturtiltak er også viktig for konkurransekraften, og dette temaet inngår i satsingsområdet «Regjeringen vil bygge landet». Også kunnskap og kompetanse er viktig for næringslivet. Disse temaene inngår i satsingsområdet «Kunnskap gir muligheter for alle».

For å sikre fremtidig verdiskaping, er regjeringen opptatt av å styrke Norges evne til nyskaping og omstilling. Dette vil trygge arbeidsplassene, kunne bidra til å løse klima- og miljøutfordringene og legge til rette for nye virksomheter og nye jobber i privat sektor. Regjeringen arbeider derfor for å skape gode rammebetingelser for næringslivet.

For å bedre norsk konkurransekraft, prioriterer regjeringen vekstfremmende skatte- og avgiftslettelser til norske bedrifter og vanlige arbeidstakere, bevilgninger til næringsrettet forskning og raskere bygging av vei og bane. Regjeringen satser i tillegg på forenkling og digitalisering, for at bedriftene skal kunne bruke mindre tid på rapportering og oppfølging av regelverk, og mer tid på å skape verdier og arbeidsplasser. Regjeringen satser også på virkemidler som skal bidra til å øke den grønne konkurransekraften, blant annet ved å styrke Enova og miljøteknologiordningen og ved å vri skatter i en mer miljøvennlig retning. Regjeringen vil at offentlige anskaffelser skal være en drivkraft for innovasjon og omstilling i norsk økonomi, og det er innført en ny miljøbestemmelse i regelverket for offentlig anskaffelser.

Regjeringen har allerede gjennomført en rekke endringer som skal bidra til å styrke konkurransekraften og omstillingsevnen. Arbeidsmiljøloven og permitteringsregelverket har blitt myket opp. Det gjennomføres en skattereform hvor selskapsskattesatsen senkes, og det er gitt lettelser i formuesskatten. Arveavgiften er fjernet. Videre har regjeringen styrket virkemidlene for forskning og innovasjon, blant annet gjennom å styrke Skattefunnordningen, etablerertilskuddsordningen og flere næringsrettede programmer i Norges forskningsråd. Norges forskningsråds program Forny 2020 er også økt.

For å sikre Brønnøysundregistrene som motor for effektivisering av samhandling mellom offentlig sektor og næringslivet, moderniseres nå registerplattformen. Dette gir grunnlag for enklere rapportering fra næringslivet og ytterligere digitalisering av offentlige tjenester. Det er også gjennomført en rekke forenklingstiltak som bidrar til at næringslivet kan bruke mindre ressurser på å oppfylle rapporteringskrav fra det offentlige. Dette bidrar også til å styrke konkurransekraften. Blant annet har rapportering av lønns- og ansettelsesforhold til offentlige etater blitt samlet i én melding, kravet om originalbilag til reiseregninger er opphevet, og det er innført forenklinger i regelverket for offentlige anskaffelser.

Fire innspillsmøter om konkurransekraft og omstilling har blitt avholdt. Møtene ga informasjon om tilstanden i norsk økonomi og nyttige innspill til hva regjeringen bør prioritere av tiltak for å lette omstillingen i næringslivet. Lokale og regionale representanter fra bedrifter og næringsliv, organisasjoner og virkemiddelapparatet deltok i møtene.

7.2 Utformingen av næringspolitikken

Næringspolitikken skal legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. Da må ressurser anvendes der de skaper mest verdi.

I en moderne markedsøkonomi konkurrerer bedriftene med hverandre når det gjelder arbeidskraft, kapital, energi og innsats av andre varer og tjenester. Innenfor hver næring konkurrer bedrifter dessuten med hverandre på produktsiden. Konkurransen i innsatsfaktormarkedene og produktmarkedene foregår både i Norge og internasjonalt. I en økonomi med velfungerende markeder vil samfunnets ressurser allokeres til de næringer og sektorer hvor de kaster mest av seg. I praksis står bedrifter og næringer i ulike konkurransesituasjoner, noe som kan gjøre at det er riktig med offentlige tiltak.

En begrunnelse for at det kan være riktig eller nødvendig å blande seg inn, er når markedene ikke fungerer hensiktsmessig. Et opplagt eksempel som ofte trekkes frem er forurensning og andre miljøskader. Bedrifter som forurenser vil ikke automatisk ta inn over seg den fulle kostanden ved sine utslipp, og derfor oppstår det et behov for offentlig inngripen. Et annet eksempel er forskning. De bedriftsøkonomiske motivene for forskning er svakere enn det nytten for samfunnet tilsier. Det vil derfor bli forsket for lite, dersom myndighetene ikke stimulerer til slik aktivitet.

Næringspolitikken søker altså aktivt å legge til rette for velfungerende markeder ved å korrigere for markedssvikt der det er hensiktsmessig. Dette bør gjøres når de samfunnsøkonomiske gevinstene ved å korrigere for markedssvikten er større enn kostnadene som har oppstått av markedssvikten.

Det er nyttig med bransje- og sektorkunnskap for å kunne utforme effektive virkemidler. I utøvelsen av næringspolitikk vil næringer kunne behandles ulikt, fordi man i ulik grad kan korrigere for markedssvikt. I tillegg er bedrift og næringer ulike. Det kan da oppleves som at politikken ikke likebehandler, fordi den ikke tar hensyn til dette. Hensikten er likevel ikke å korrigere for alle ulikheter, men å bidra til velfungerende markeder. I tillegg må tiltak vurderes utifra effekt på blant annet konkurransesituasjon, kostnader og nytte.

Norge er en liten åpen økonomi som har utstrakt samkvem med resten av verden. Politikkutformingen må derfor også hensynta utviklingen internasjonalt. For eksempel er regjeringens arbeid med å senke selskapsskatten et viktig grep for å gjøre Norge til et mer attraktivt land å investere i.

Norge er en ledende industrinasjon innenfor olje- og gassvirksomhet og innenfor sektorer som bygger på våre naturressurser i hav og på land; som kraftintensiv industri, maritim og marin virksomhet. Vi har flere sektorer med stort potensial for å bidra til fremtidig verdiskaping. Vi har en globalt ledende petroleumsrettet leverandørindustri, og en unik prosessindustri som kan utnytte god tilgang på fornybar energi. Norge har forutsetninger for fortsatt vekst i flere sektorer hvor vi har naturressurser som for eksempel fisk, mineraler og skog. Vi har også en interessant utvikling innenfor kunnskapsdrevne områder som IKT og digitalisering, helse, bioteknologi og kreative næringer.

7.3 Bærekraft

En bærekraftig utvikling er definert som en «utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstilt sine behov»1.

Bærekraft handler om å føre en ansvarlig politikk med vekt på miljø- og klimahensyn, en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, et opprettholdbart pensjonssystem, et produktivt næringsliv og en velfungerende offentlig sektor. Ved å legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammer, vil vi skape grunnlag for høy velstand i dag og i fremtiden. Samtidig kan vi bruke økonomisk utvikling til å fremme et samfunn som ikke forringer fremtidige generasjoners muligheter til velstand.

Et lands velstandsnivå er avhengig av en god og langsiktig forvaltning av landets ressurser. Bruk av ikke-fornybare naturressurser reduserer nasjonalformuen, dersom det ikke samtidig bygges opp andre ressurser som minst gir det samme grunnlaget for fremtidig levestandard. Fornybare ressurser, for eksempel biologiske ressurser, må forvaltes slik at de overlates til kommende generasjoner i god stand. Noen natur- og miljøressurser kan gå tapt, uten at dette kan kompenseres for ved en økning i andre ressurser. Et eksempel er tap av biologisk mangfold. Målet om en bærekraftig utvikling stiller i slike tilfeller særlige krav, blant annet til forvaltningen av økosystemene og de økologiske kretsløpene. Mange av disse ressursene er ikke nasjonale ressurser, men globale fellesressurser.

Kjernen i bærekraftig utvikling er å ta hensyn til både samfunnet, økonomien og miljøet samtidig, siden det er en innbyrdes vekselvirkning mellom de økonomiske, sosiale og miljømessige sidene ved enhver handling. I noen situasjoner har disse tre områdene sammenfallende interesser og kan realiseres uten målkonflikt. Andre ganger vil det måtte gjøres avveiinger dem i mellom og inngås kompromiss.

Økonomisk vekst innebærer ofte at vi produserer stadig mer varer og tjenester. Økt produksjon fører som oftest til større forbruk av naturressurser og økt belastning på miljøet. Utslipp av klimagasser er tett knyttet til økonomiske aktivitet, og konsekvensene av klimaendringer er globale, uoversiktlige og alvorlige. I lys av at verdens befolkning er forventet å nå ni mrd. innen 2050, og at jordas ressurser er begrenset, innebærer en bærekraftig utvikling en kombinasjon av endret forbruk og nye løsninger.

Teknologisk utvikling, innovasjon og forskning kan gi viktige bidrag til å løse miljøutfordringer og gi et mer bærekraftig samfunn. Blant annet kan teknologiske endringer bidra til å redusere miljøbelastningen ved å redusere bruken av miljøforringende innsatsfaktorer, utvikle nye produksjonsprosesser eller produkter med mindre miljøpåvirkning og utvikle renseteknologi. Satsing på forskning og innovasjon kan dermed bidra til en mer bærekraftig utvikling. I tillegg kan det innebære at det skapes markedsplasser for miljøvennlig teknologi, noe som kan gi både økt samlet verdiskaping og redusere negativ miljøpåvirkning.

Norge har sluttet seg til Agenda2030 med FNs 17 bærekraftsmål. 2030-agendaen og FNs bærekraftsmål representerer et globalt veikart for nasjonale og internasjonale tiltak, hvor det overordnede målet er å utrydde ekstrem fattigdom og sult. Det er også en rekke andre universelle mål, blant annet om å ivareta menneskerettigheter, naturmiljøet og økonomisk framgang, og om å redusere ulikhet. Av særlig relevans for norsk næringspolitikk er mål 9 om robust infrastruktur, innovasjon og bærekraftig industrialisering, mål 8 om bærekraftig økonomisk vekst og anstendig arbeid til alle, mål 7 om å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi, og mål 12 om bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Denne meldingen uttrykker særlig hva Norge gjør for å oppfylle mål 9. Det rapporteres på oppfølgingen av bærekraftsmålene i departementenes budsjettproposisjoner.

7.4 Prioriteringer i næringspolitikken

Norsk industri er i en situasjon hvor kunnskap, teknologi og globale markeder endres i raskt tempo. Endringer i økonomiske rammebetingelser, ny teknologi, nye organisasjonsformer og skiftende markedsforhold medfører at noen bedrifter vokser, mens andre får redusert betydning. Mye tyder på at tempoet i omstillingene øker og at omstillingsbehovet i industrien og store deler av næringslivet vil være særlig stort i årene som kommer.

Petroleumssektoren vil være viktig for norsk økonomi i tiår fremover. Etterspørselen fra næringen vil trolig ikke lenger bidra til å trekke opp aktiviteten i fastlandsøkonomien.

Dagens utvikling stiller nye krav til industrien. Ny kunnskap og kompetanse må innhentes, utvikles og tas i bruk for at Norge skal kunne hente ut det fulle potensialet som ligger i bruk av mer avansert teknologi. Vi må finne nye bruksområder for den eksisterende kunnskapen, og den må anvendes på nye måter.

Det er industrien selv som må møte utfordringene og gripe mulighetene. Myndighetene har en viktig rolle i å utvikle rammevilkår som gir konkurransekraft og omstillingsevne i norsk økonomi.

Regjeringen vil ta vare på og utvikle våre konkurransefortrinn og legge til rette for et bærekraftig og omstillingsdyktig næringsliv og industri som skaper arbeidsplasser. Regjeringen vil føre en aktiv næringspolitikk med ambisjon om at Norge på sikt skal bli ett av de mest innovative landene i Europa. For å få det til trenger vi en innovativ, kunnskapsintensiv og konkurransedyktig norsk industri.

I en situasjon med et betydelig omstillingsbehov i økonomien, vil regjeringen prioritere politikk som utvikler og styrker fremtidens næringsliv og industri. Dette er politikk som skal sikre arbeidsplasser og bidra til at det skal skapes nye arbeidsplasser. Regjeringen vil:

• Legge til rette for en industri som er bærekraftig.

• Bidra til velfungerende kapitalmarkeder og legge til rette for internasjonalisering.

• Sikre industrien tilgang på kompetanse og fremme deling og overføring av kompetanse.

• Satse videre på forskning, innovasjon og teknologiutvikling.

Regjeringens politikk for å gjøre dette presenteres i de følgende kapitlene.

8 Innenfor bærekraftige rammer

8.1 Regjeringens politikk

Global oppvarming er en av de store utfordringene i vår tid og kan bare løses gjennom en bred internasjonal dugnad. Spredning av miljøgifter, tap av biologisk mangfold, lokal forurensing og press mot vannressurser utgjør også alvorlige problemer. Dette truer jordbruket og den globale matsikkerheten. Hvis verden ikke ivaretar miljøhensynene i tilstrekkelig grad risikerer vi store negative konsekvenser for verdiskaping og samfunn. Vi merker allerede effekten av at klimaet er i endring også i Norge gjennom mer skiftende vær, flommer og ras. Tre av de fem dyreste uværsårene i Norge har inntruffet de siste fem årene.2

Norge skiller seg ut internasjonalt ved at vår industri allerede fra starten av har vært basert på fornybar energi. Dette har gitt oss et unikt fundament for utvikling av grønn industri. Over tid har økt kunnskap om miljøskadelige utslipp sammen med miljøreguleringer redusert utslippene fra industrien betydelig. Videre har vårt høye kostnadsnivå gitt sterk oppmerksomhet om effektiv ressursutnyttelse. Når vi har vært tidlig ute med å iverksette tiltak, innebærer det at ytterligere tiltak i Norge ofte har en vesentlig høyere kostand enn tiltak i andre land. Alle land bør bidra i den globale dugnaden om å begrense global oppvarming i tråd med målene i Parisavtalen. Det overordnede motivet for Parisavtalen er å styrke det globale samarbeidet på klimaområdet og gjennomføringen av FNs klimakonvensjonen. Det er kun Kina, USA og EU som hver for seg står for mer enn ni pst. av de globale utslippene. Vi må vurdere nøye hvordan vi kan innrette klimainnsatsen mest mulig effektivt og få størst mulig utslippsreduksjoner. Enkelte klimatiltak kan være mer varige enn andre. Tiltak hjemme kan være enklere å kontrollere enn tiltak ute, men kan koste mer. Visse nasjonale tiltak gir utslippskutt fortrinnsvis i Norge, mens andre nasjonale tiltak kan bidra til utslippskutt i andre land. Satsing på forskning og utvikling kan gi betydelige bidrag på lengre sikt, også i tilfeller der bidragene på kort sikt er små. Klimatiltak som bidrar til å svekke den kostnadsmessige konkurranseevnen til virksomheter i Norge kan bidra til at utslipp flyttes ut av landet i stedet for å kuttes.

Regjeringen har innledet dialog med EU om felles oppfyllelse av klimamålet for 2030. EUs interne regelverk som er under utarbeidelse må først ferdigstilles i EU før Norge vil kunne inngå en avtale med EU. Norge deltar allerede i det europeiske kvotesystemet gjennom EØS-avtalen. En felles oppfyllelse av klimamålet for 2030 innebærer at alle bedrifter i kvotepliktig sektor, uansett om de kommer fra Norge eller fra et EU-land, i fellesskap bidrar til å kutte utslippene innenfor kvotesystemet med 43 pst. i 2030 sammenlignet med nivået i 2005.

I likhet med kvotesystemet skal innsatsfordelingsbeslutningen (ikke-kvotepliktig sektor) bidra til at EU samlet når klimamålet sitt. Innsatsfordelingsforordningen som er foreslått for 2021–2030 vil bli relevant for Norge ved inngåelse av en avtale om felles oppfyllelse av klimamålet for 2030. Prinsippet om lik behandling basert på samme rammevilkår har vært sentralt for regjeringen i dialogen med EU, ikke minst når det gjelder fastsettelse av nasjonale måltall og tilgang til fleksibilitet og samarbeid i gjennomføringen. Norges intensjon om felles gjennomføring med EU av klimamålet for 2030 vil bidra til bedre forutsigbarhet for norske virksomheter og langt på vei like vilkår med konkurrentene i EU.

Ut over dette, vil Parisavtalen og Stortingets beslutning om at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050 være viktige rammevilkår for norsk industris utvikling fremover.

Dersom verden skal nå målene i klimakonvensjonen om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil hindre farlig menneskeskapt påvirkning på klimasystemet, må verdens energiforsyning, industriproduksjon og transportløsninger legges om til lav- og nullutslippsløsninger En omstilling av verdensøkonomien i retning av et slikt grønt skifte vil endre produksjons- og forbruksmønstre. Omfanget av endringer vil blant annet avhenge av hva slags teknologier som blir tilgjengelige. Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft la frem sin rapport til regjeringen den 28. oktober 2016. I rapporten foreslår utvalget en nasjonal strategi for hvordan redusere klimagassutslippene samtidig som Norge opprettholder høy verdiskaping og sysselsetting. Utvalget legger til grunn at Norge skal redusere sine klimagassutslipp med minst 40 pst. innen 2030 og bli et lavutslippssamfunn innen 2050.

Industrien har flere viktige roller å spille i overgangen til lavutslippssamfunnet. Den mest åpenbare rollen er kanskje at industrien har betydelige egne klimautslipp som skal reduseres kraftig på sikt. For industrien kan effektivisering i produksjon, utfasing av fossile brensler til energiformål, og implementering av beste tilgjengelig teknologi være mulige strategier for å redusere utslippene på kort sikt, mens eksempelvis CO₂-håndtering og nye prosessteknologier kan være nødvendig for å komme ned på utslippsnivåene som er nødvendig på lengre sikt. Et vel så viktig bidrag fra industrien er dens rolle som leverandør av klimavennlige løsninger til andre deler av næringslivet og til andre sektorer, både i Norge og internasjonalt. Skog- og trenæringen kan bidra til reduserte klimautslipp ved at skog tar opp CO₂ fra atmosfæren, og at det gjennom foredling av trevirke kan produseres mange miljø- og klimavennlige produkter. Overgangen til lavutslippssamfunnet krever utvikling av nye produkter, tjenester og løsninger som kan erstatte aktivitet som medfører utslipp. Gjennom sin kompetanse om forhold som teknologi, materialer og energibruk, er resten av samfunnet i stor grad avhengig av at industrien klarer å utvikle miljøvennlige løsninger for andre sektorer.

Samtidig skiller industrien seg fra andre sektorer ved at den kan flytte på seg dersom utslipp i et land prises vesentlig høyere enn i andre land. Ingen er tjent med en situasjon der vår ambisiøse klimapolitikk medfører at norsk industri relokaliseres til land med mindre ambisiøs klimapolitikk.

Regjeringen vil i arbeidet fremover fremheve følgende områder:

• Regjeringen vil legge til rette for at norsk industri har gode samlede rammevilkår, slik at industrien også i årene som kommer kan være i front internasjonalt når det gjelder energieffektivitet, lave utslipp og utvikling av miljø- og klimavennlige produkter.

• Regjeringa vil bidra til å motvirke faren for karbonlekkasje blant annet gjennom CO₂-kompensasjonsordningen for kraftkrevende industri. Regjeringens ambisjon er at det fortsatt skal være en CO₂-kompensasjonsordning etter 2020. Regjeringen vil arbeide for dette.

• Regjeringen vil notifisere til EFTAs overvåkningsorgan ESA en videreføring av fritaket fra elavgift for treforedlingsvirksomheter som deltar i NVEs energieffektiviseringsprogram for industrien.

• Regjeringen ønsker å videreutvikle den positive samhandlingen innenfor industrien som har oppstått i forbindelse med utarbeidelsen av veikartet for prosessindustrien og vil derfor etablere et samhandlingsforum kalt Prosess21.

• Regjeringen fører en offensiv politikk for å medvirke til grønn omstilling av norsk økonomi. Regjeringen vil legge frem en overordnet strategi for grønn konkurransekraft i tilknytning til statsbudsjettet for 2018.

• Regjeringen vil følge opp satsingen på profilering av norske, grønne løsninger for økt eksport og for å trekke internasjonale investorer til Norge. Innovasjon Norge har fått i oppdrag å etablere et samarbeid med privat næringsliv, etter inspirasjon fra danske State of Green. Som en del av denne satsingen vil regjeringen også styrke Norges profil som ledende havnasjon.

• Regjeringen vil bidra til at flere prosjekter innenfor miljøteknologi realiseres og har derfor styrket Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge betydlig.

• Regjeringen arbeider med opprettelsen av et investeringsselskap som skal bidra til reduserte klimagassutslipp gjennom investeringer som direkte eller indirekte bidrar til reduserte klimagassutslipp.

• Regjeringen følger opp bioøkonomistrategien i 2017, blant annet gjennom å styrke bioøkonomirelatert forskning og innovasjon, åpne for støtte til modne prosjekter innenfor Investinors skogmandat, og en plan for opptrapping av biodrivstoff.

• Regjeringen vil sluttføre forhandlingene med næringsorganisasjonene om en ny avtale om reduksjon av NO_x-utslippene som grunnlag for videre fritak for NO_x-avgift etter 2017.

• Regjeringen ønsker å legge til rette for lavutslipps- og nullutslippsteknologi i fergeanbud når teknologien tilsier dette.

• Regjeringen vil videreføre og videreutvikle virkemidler som understøtter FoU, pilotering, og kommersialisering av løsninger for en mer miljøvennlig skipsfart, herunder for eksempel energieffektiviseringstiltak, LNG, hybridløsninger, biodrivstoff og nullutslippsløsninger som elektrisk drift.

• Regjeringen vil videreføre og videreutvikle virkemidler som understøtter FoU, pilotering, og kommersialisering av løsninger for en mer miljøvennlig petroleumsvirksomhet, herunder løsninger for reduserte klimagassutslipp og økt energieffektivitet.

• Regjeringen vil vurdere endringer av kriteriene for kondemnerings- og Innovasjonslåneordningen for grønn fornyelse av skip i nærskipsfart.

• Regjeringen vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak når det gjelder etablering av et CO₂-fond, og arbeider med prosess, innretning og tidsløp for etablering av et slikt fond.

8.2 Norges forpliktelser

Verdens årlige utslipp av klimagasser er om lag doblet fra 1970 til i dag. Kraftige reduksjoner i klimagassutslipp er avgjørende for om vi skal klare å begrense den globale oppvarmingen. Verdens samlede utslipp av klimagasser må ifølge FNs klimapanel ligge 40–70 pst. lavere i 2050 enn i 2010 for å nå et togradersmål. En slik utvikling vil bli krevende. Den største kilden til klimagassutslipp globalt knytter seg til energiproduksjon basert på fossile brensler som kull, olje og gass. Fossile energibærere dominerer verdens energisammensetning i dag og behovet for energi er økende. Det er imidlertid mange positive trender. Ifølge IEA kom 90 pst. av ny elektrisitetsproduksjon i verden i 2015 fra fornybare kilder, hvorav vindkraft utgjorde vel halvparten.3

Parisavtalen ble vedtatt under Klimakonvensjonens 21. partsmøte i Paris i desember 2015. Avtalen trådte i kraft 4. november 2016 etter at minst 55 land hadde ratifisert og 55 pst. av verdens totale utslipp var inkludert. Parisavtalen og dens beslutninger markerer et vendepunkt for internasjonalt klimaarbeid med bred deltakelse fra både industriland og utviklingsland. Formålet med avtalen inkluderer å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader Celcius sammenlignet med førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader Celcius. For å nå målet setter avtalen opp et kollektivt utslippsmål, som sier at partene tar sikte på at de globale klimagassutslippene skal nå toppunktet snarest mulig og deretter reduseres raskt, for å oppnå balanse mellom menneskeskapte utslipp fra kilder og opptak av klimagasser i andre halvdel av dette århundret.

Parisavtalen etablerer for første gang juridisk bindende forpliktelser om at alle parter skal melde inn nasjonalt fastsatte bidrag for utslippsreduksjoner hvert femte år, og at partene vil gjøre dette i tråd med prinsippene om progresjon og høyest mulige ambisjon. Partene er også forpliktet til å rapportere om sine utslipp og gjennomføring og oppnåelse av sine utslippsbidrag. Avtalen og beslutningen legger opp til økt innsats over tid. Nasjonale bidrag kan gjennomføres både med innenlandske tiltak og ved frivillig samarbeid med andre parter, for eksempel i form av overføring av utslippsreduksjoner

Norge har et mål om redusere utslippene med minst 40 pst. i 2030, sammenlignet med 1990. Norge legger opp til en felles oppfyllelse av klimamålene med EU til 2030. Dette innebærer at Norge kan oppfylle sitt 2030-mål gjennom en kombinasjon av tiltak i Norge og tiltak i EU. Derfor vil ikke utslippsmålet i 2030 nødvendigvis samsvare med de faktiske utslippsreduksjonene i Norge.

EUs utslippsmål for 2030 skal gjennomføres ved at utslippene i kvotepliktig sektor reduseres med 43 pst. og at utslippene i ikke-kvotepliktig sektor reduseres med 30 pst., begge sammenlignet med 2005-nivået. Det skal fastsettes et måltall for enkeltlandenes bidrag i ikke-kvotepliktig sektor på mellom 0 og 40 pst. Fordelingen blir gjort ut fra BNP per innbygger, der de rikeste landene må kutte mest. For å ivareta hensynet til kostnadseffektivitet har Kommisjonen gjort en innbyrdes omfordeling av målene mellom landene med høyest BNP.

I tillegg til Parisavtalen og regjeringens intensjon om å inngå en avtale med EU, har Stortinget vedtatt at Norge skal være klimanøytralt i 2030. Det er vedtatt at det skal legges frem en klimalov der det settes et mål for lavutslippssamfunnet i 2050 om at klimagassutslippene i Norge skal reduseres i størrelsesorden 80–95 pst. fra 1990-nivå. På kort sikt har Norge som mål frem mot 2020 å kutte i de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990, i tråd med Stortingets klimaforlik fra 2008 og 2012.

8.3 Norske klimagassutslipp

Klimagassutslipp fra norske områder var totalt 53,9 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2015. Dette tilsvarer en økning på om lag 1,1 pst, sammenlignet med 2014. Det aller meste av veksten det siste året skyldtes CO₂-utslipp fra olje- og gassutvinning, der økt produksjon medførte økt forbruk av naturgass, samt innenfor industri og bergverk der særlig oljeraffinering og produksjon av kunstgjødsel bidro til økte CO₂-utslipp, ifølge SSB.

Utslipp av klimagasser fra de kvotepliktige virksomhetene var på 27,9 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2015, og 26 mill. tonn fra ikke kvote-pliktig sektor. Nær tre fjerdedeler av de samlende utslippene kommer fra de tre sektorene transport, olje- og gass og industri. Det ble tildelt gratis klimakvoter for 19,3 mill. tonn i 2015, tilsvarende 69 pst. av kvoteplikten. Skog tar opp CO₂ og opptak av klimagasser i skog var 25,4 mill. tonn i 2015. For en nærmere redegjørelse for opptak i skog vises det til Skogmeldingen, (Meld. St. 6 (2016–2017) Verdiar i vekst – Konkurransedyktig skog- og trenæring).

Ser man over tid, har de samlede norske utslippene økt moderat siden 1990, med en økning på 4,2 pst. fra 1990–2015. Enkeltsektorenes utslipp har imidlertid endret seg betydelig i perioden. Industri var lenge den største kilden til utslipp i Norge, men utslippene har gått ned med 39 pst. siden 1990, en reduksjon som ifølge SSB skyldes ny teknologi og bedre prosesstyring.

Utslippene fra industrien er dominert av et relativt lite antall prosessindustribedrifter. Nesten 40 pst. av industriens utslipp kommer fra metallindustrien, hvor mesteparten av utslippene kommer fra ferrolegeringer og aluminium. Kjemisk industri står for 20 pst. av utslippene, dette er utslipp fra petrokjemi og produksjon av kunstgjødsel. Andre store utslippskilder er oljeraffinering og mineralindustri. Om lag 90 pst. av utslippene fra industrien er omfattet av EUs kvotesystem.

Reduksjonen i industriens klimagassutslipp siden 1990 er primært knyttet til prosessoptimalisering, teknologiutvikling og endringer i industristruktur. I dag er omkring 95 pst. av utslippene fra industrien utslipp av CO₂ og utslippene av CO₂ er på omtrent samme nivå som i 1990. Utslippet av andre klimagasser enn CO₂ er i dag på under 1 million tonn og potensialet for ytterligere reduksjoner av disse utslippene er lite.

Utslipp fra industrien i kvotepliktig sektor stammer i hovedsak fra forbrenning av fossile standardbrensler, utslipp fra annen forbrenning og prosessutslipp. Det finnes reduksjonspotensialer innenfor alle disse kategoriene, men det vil være «terskler» hvor det er vanskelig å redusere ytterligere uten å ta i bruk nye industriprosesser, CO₂-håndtering eller tilpasse prosessene til karbonnøytrale råvarer.

Kvotepliktige bedrifter kan også ha ikke-kvotepliktige utslipp. Dette gjelder særlig lystgassutslipp fra mineralgjødsel og diffuse utslipp fra raffinerier og petrokjemisk industri. I tillegg er en del bedrifter unntatt kvoteplikt i sin helhet. Dette gjelder et større antall mindre bedrifter. Noen få større industribedrifter innenfor sekundær aluminium, karbid og støperier er også unntatt fra kvoteplikt. Det er også kullutvinningen på Svalbard.

8.4 Industrien rolle i det grønne skiftet

Norge har vært tidlig ute med å regulere miljøutslipp, og norsk industri har de siste tiårene gjort mye for å redusere miljøskadelig utslipp.

Produksjonsbedriftene har, sammen med sine underleverandører, vært innovative i å finne muligheter for mer effektive produksjonsløsninger med lavere CO₂-fotavtrykk. Norske virksomheter har også klart å utnytte sin kompetanse, slik at de kan produsere i vårt krevende og til dels sårbare naturmiljø. Det har gjort det mulig å selge miljøprodukter internasjonalt, ofte under mottoet «fungerer det under norske forhold, fungerer det også internasjonalt». I likhet med Island, baseres norsk industriproduksjon nesten utelukkende på fornybar kraft, og dette skiller seg ut i internasjonal sammenheng. Norske virksomheter har også i betydelig grad sett muligheter ved å levere løsninger basert på norsk kompetanse inn mot miljøprosjekter internasjonalt. Dette er faktorer som langt på vei gir norske virksomheter et fortrinn i en verden som i økende grad prissetter utslipp av klimagasser.

I årene fremover vil norske virksomheter kunne bygge videre på kompetansen knyttet til klimavennlige leveranser og produksjonsmetoder. Globalt vil markeder i større grad bli preget av klimareguleringer og etterspørsel etter lavutslippsprodukter vil øke. Samtidig vil utviklingen av klima- og miljøløsninger i industrien også påvirkes av teknologiutviklingen, og kunne få viktige bidrag fra fremveksten av muliggjørende teknologier, digitaliseringen og metoder som bidrar til økt gjenbruk av materialer og avfall i økonomien. Også de biobaserte næringene har, gjennom bærekraftig produksjon og foredling av fornybart råstoff, særlige forutsetninger for å bidra til det grønne skiftet i norsk økonomi.

Det pekes ofte på at det er nødvendig med økt lønnsomhet i utvikling av miljøteknologi og behov for økt etterspørsel etter grønne produkter. Det offentlige kjøpte varer og tjenester for rundt 480 mrd. kroner i 2015. For at offentlige anskaffelser i større grad skal fremme klima- og miljøvennlige løsninger inneholder den nye anskaffelsesloven en ny miljøbestemmelse som slår fast at offentlige oppdragsgivere skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere miljøpåvirkning og fremmer klimavennlige løsninger der det er relevant. I praksis innebærer dette at alle oppdragsgivere i offentlig sektor heretter må ha en helhetlig tilnærming til hvordan slike hensyn skal ivaretas i deres anskaffelsespraksis. Dette er et bidrag for å skaffe markeder for grønne løsninger.

Indeksleverandøren FTSE Russells har utviklet en investeringsindeks over «grønne inntekter» for noterte selskaper. Selv om få norske selskaper inngår i indeksen kan den si noe om den globale trenden i retning av økte grønne inntekter. I følge deres kategorisering av over 13 400 selskaper synes det å være en trend mot at den delen av noterte selskapers inntekter som kan kategoriseres som grønne øker. Dette kan tyde på at etterspørselen etter grønne produkter og tjenester har økt.

I tillegg til de insentiver som myndighetene gir er det viktige bidrag når næringslivet og industrien også selv retter sin virksomhet mot grønne løsninger. I en rapport som Boston Consulting Group (BCG) har utarbeidet i samarbeid med NHO påpekes blant annet betydningen av at bedriftene setter seg klare mål og får organisasjonen engasjert i dette.4 Mens bedriftene synes å være relativt raske med å gjennomføre effektiviseringstiltak og redusere både transport og avfall, mener BCG at norsk næringsliv har et uutnyttet potensial i å satse på grønn vekst gjennom innovasjon, herunder samarbeid med gründerbedrifter, forskningsinstitusjoner og andre selskaper. Potensialet begrunnes i rapporten med utgangspunkt i lærdom fra bedrifter som lykkes med en lønnsom grønn omstilling.

8.4.1 Industriens utslipp

Industrien er den sektoren i Norge som har hatt størst utslippsreduksjoner av klimagasser siste 25 år. De samlede klimagassutslippene fra industrien var i 2015 på 11,6 mill. tonn CO₂-ekvivalenter, en reduksjon på nær 40 pst. siden 1990. Det er i all hovedsak prosessindustrien som står for klimagassutslippene i industrien, dvs. virksomheter som produserer metaller, kjemiske og biokjemiske varer, mineralske produkter inkludert sement og treforedlingsprodukter. Utslippskuttene i industrien har skjedd samtidig som omsetningen, har økt med over 30 pst.5

Utslippsregulerende virkemidler og andre virkemidler har fremmet utvikling av miljøvennlige løsninger, der virkemidlene har vært tilpasset industriens situasjon. Frivillige avtaler mellom industribedriftene har gitt industrien fleksibilitet til å gjennomføre kostnadseffektive tiltak. Innlemmelse i EUs klimakvotesystem (EU ETS) har gitt industrien forutsigbare utslippsvilkår. Systemet er kostnadseffektivt på tvers av næringer og virksomheter. I tillegg gis det støtte til utvikling og demonstrasjon av klimavennlig teknologi i industrien, i første rekke gjennom Enova. CO₂-kompensasjonordningen er etablert med den hensikt å motvirke karbonlekkasje ved at den globalt konkurranseutsatte industrien flagger ut som følge av kraftpris som inkluderer et CO₂-påslag fra EU ETS.

Et høyt kostnadsnivå i Norge, både generelt og når det gjelder prisen på sentrale innsatsfaktorer, har bidratt til både nedleggelser, omstillinger og nyinvesteringer i norsk prosessindustri. Blant annet som en konsekvens av kostnadsnivået har norsk prosessindustri lagt mye innsats i å utvikle og implementere ressurseffektive løsninger. Dette arbeidet har industrivirksomhetene gjort ved egne forskningsavdelinger i Norge og i nært samarbeid med akademia. Arbeidet har gitt en rekke mindre trinnvise forbedringer i produksjonsteknologien, og har over tid ført til kostnadsreduksjoner og gitt forbedringer som har ført til vesentlige reduksjoner i klimagassutslipp og i andre miljøutslipp. Dette har ført til at norske virksomheter i prosessindustrien har internasjonalt ledende kompetanse på miljøvennlig og ressurseffektiv produksjon. Posisjonen synliggjøres av at en rekke globale konsern har etablert seg i Norge med både produksjons- og utviklingsaktivitet. Ofte representerer de norske anleggene spissvirksomheter i konsernets globale aktivitet. Dette er etterspurt kompetanse i en verden som i økende grad handler om ressursknapphet og prising av miljøutslipp. Situasjonen til norsk prosessindustri fremstår derfor lysere nå enn for fem til ti år siden, og flere av virksomhetene investerer for en fremtid i Norge.

De aller fleste rimelige utslippsreduserende tiltak er imidlertid allerede gjennomført i industrien. Dette tilsier at ytterligere klimatiltak i industrien vil kunne bli dyre. Dersom industrien skal få til betydelige utslippsreduksjoner vil det i mange tilfeller kreve utvikling av ny prosessteknologi. Med høy eksportandel og sterk internasjonal konkurranse i globale markeder er det avgjørende for industriens lønnsomhet å samtidig kunne opprettholde konkurranseevnen.

Flere selskaper i norsk prosessindustri har i dag ambisiøse prosjekter som vil kunne bidra til teknologi som gir reduserte klimagassutslipp. Dette gjelder blant annet Alcoa, Elkem, Hydro, Norcem, Norsk Skog, TiZir Titanium & Iron og Borregaard. Et fellestrekk ved flere av prosjektene er at teknologiutviklingen har høy kommersiell og teknologisk risiko, svært lange utviklingsløp og høye kostnader særlig i pilot-, demonstrasjons- og kommersialiseringsfasen. Videre er lønnsomheten til prosjektene som oftest avhengig av en strammere global klimapolitikk enn i dag. I visse tilfeller, eksempelvis ved produksjon av bioenergi, kan også en stram regional og nasjonal klimapolitikk være avgjørende for lønnsomheten.

8.4.2 Veikart for prosessindustrien

Prosessindustrien har i 2016 utarbeidet et veikart med forslag til hvordan denne industrien i Norge kan oppnå null klimagassutslipp i 2050 og samtidig øke produksjonen.6 Industriens egen visjon er at prosessindustrien samlet sett skal ha negative klimagassutslipp i 2050, samtidig som produksjonen for mange av bransjene vil dobles fra dagens nivå. Dette forutsetter offentlig støtte.

Veikartet presenterer en liste over tiltak som vil kunne bidra til reduserte utslipp av klimagasser. Videre peker industrien på behovet for tilgang til kraft på konkurransemessige betingelser. Når det gjelder utviklingen og implementeringen av teknologien som trekkes frem krever dette ifølge Veikartet virkemidler i form av støtte og risikoavlastning ut over dagens ordninger og rammer. Veikartet skisserer en utvikling der de største bidragene til utslippskutt skjer gjennom utvikling av ny prosessteknologi, CO₂-håndtering fra industrielle punktutslipp og økt bruk av biomasse som råstoff.

Dagens virkemidler vil neppe være tilstrekkelig til å utløse de teknologisprangene som veikartet angir muligheten for. For myndighetene vil det være nødvendig å vurdere kostnadene ved å fremme utslippsreduksjoner i prosessindustrien mot kostnadene ved å oppnå utslippsreduksjoner i andre sektorer og gjennom internasjonalt samarbeid. For klimaet spiller det i utgangspunktet ingen rolle hvor utslippsreduksjoner tas. Det vil være nødvendig med utslippskutt i alle land og sektorer dersom verdens land skal lykkes i den dugnaden som må til for å begrense global oppvarming.

8.4.3 Prosess21

Veikartet for prosessindustrien har vist at vi trolig står ved et veiskille når det gjelder ytterligere reduksjoner i klimagassutslipp fra industrien. Omfanget av de mange utslippsreduksjoner som er tatt i industrien siste 25 år begrenser muligheten for å utløse en rekke nye relativt enkle og rimelige tiltak. Nye vesentlige utslippskutt i industrien vil derfor kunne kreve til dels betydelige teknologigjennombrudd. I tillegg må de lavutslippsløsningene som utvikles være lønnsomme å ta i bruk. Skal vi få dette til må satsingen på forskning og utvikling av lavutslippsløsninger, både fra det offentlige og fra virksomhetene selv forsterkes, og klimagassutslipp må i økende grad prises i Norge og internasjonalt slik at ny teknologi blir lønnsomt å ta i bruk. Videre må vi styrke samhandlingen mellom de relevante kompetansemiljøene i og rundt industrien og mellom de ulike offentlige virkemidlene med sikte på å få til en mest mulig igjen for innsatsen. Vi må også forsterke sentrale politikkområder av vesentlig betydning for et grønt skifte i industrien.

For å videreføre det viktige arbeidet som er gjort av blant annet Veikartet og av Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft, vil regjeringen etablere et langsiktig strategiforum kalt Prosess21. Forumet skal bestå av relevante aktører fra industrien, akademia og virkemiddelapparatet og forvaltningen. Forumet skal ha til hensikt å gi gode, strategiske råd og anbefalinger om hvordan vi best kan få til en utvikling i retning av minimale utslipp fra prosessindustrien i 2050, og samtidig ha en bærekraftig vekst i denne sektoren. Dette kan gjelde områder som rammebetingelser, kompetanse, forskning og utvikling, demonstrasjonsaktiviteter og innovasjon retter mot utvikling av ny teknologi og nye produkter, inkl. digitalisering for prosessindustrien. Forumets hovedoppgave vil være å skissere hvordan norsk prosessindustri kan og bør bidra i det norske klimadugnaden, herunder anbefalinger av nye tiltak, anbefalinger av hvordan dagens innsats kan brukes smartere.

8.4.4 Industrien leverer løsninger for andre

Norsk industris bidrag til utslippsreduksjoner går langt ut over å redusere deres egne utslipp, noe som imidlertid ikke så lett å kvantifisere. En snever oppmerksomhet om industriens egne klimagassutslipp i Norge kan ha uheldige effekter for Norges bidrag til den globale klimadugnaden.

Deler av norsk industri leverer materialer, teknologier og løsninger som bidrar til utslippsreduksjoner i andre sektorer både i Norge og internasjonalt. Det kan dreie seg om leveranser som reduserer utslippene til en aktivitet i større eller mindre grad, leveranser som øker levetiden til et produkt, leveranser som bidrar til økt gjenbruk av ressurser og leveranser som fullt og helt går til aktivitet uten utslipp. Bidragene kommer også som følge av at selskaper tar med seg teknologi og kompetanse fra sine norske virksomheter til å forbedre sine virksomheter i andre land.

Driveren for norske industrivirksomheter som leverer klimavennlige løsninger er i mange tilfeller klimapolitikk i andre land. Dette kan for eksempel være leveranser til utbygging av fornybar energi eller leveranser av enkeltkomponenter som bidrar til reduserte utslipp fra en aktivitet. Norsk klimapolitikk kan imidlertid også være en viktig driver for industrien, særlig overfor visse sektorer. Utslippskrav i petroleumsnæringen, transportsektoren og byggenæringen har gitt gode muligheter for industrien til å levere miljøvennlige løsninger. De biobaserte næringene kan gjennom bærekraftig produksjon og foredling av fornybart råstoff gi et bydningsfullt bidrag til det grønne skiftet. En annen viktig driver er bedrifters etterspørsel etter ressurseffektive løsninger. En mer effektiv ressursbruk innebærer ofte lavere utslipp. Videre er norsk industri i stor grad basert på vannkraft, noe som kan representere et konkuransefortrinn for industrien.

Eksemplene på industriens bidrag til det grønne skiftet i dag er mange og mangfoldige, og omfatter blant annet:

Utvikling av solkraftindustri

Basert på materialkompetanse fra norsk prosessindustri og fra norske forskningsmiljøer, har norske aktører ført an i en solkraftindustri som har hatt en rivende utvikling internasjonalt de siste 20 årene. Stadige forbedringer i virkningsgrad og i produksjonsteknologi har medført at solkraft flere steder i verden nå er konkurransedyktig med nye fossile kraftverk. Norsk kompetanse er fortsatt i front av utviklingen. Renewable Energy Corporation (REC), som var først ute med å etablere solkraftvirksomhet i Norge på steder som Herøya, Glomfjord og Narvik, er fortsatt en sentral aktør internasjonalt. Norsun produserer wafere i Årdalstangen og Scatec Solar har blitt en sentral aktør i byggingen av solkraftverk internasjonalt. Norwegian Crystals har satset videre ved RECs nedlagte anlegg i Glomfjord. Norske virksomheter har også ført an i utviklingen av rent silisium til solcelleindustrien. Her har Elkem Solar stått i spissen, og selskapet har satset på videreforedling ved å oppgradere RECs nedlagte anlegg på Herøya.

Leveranser til vindkraft

En rekke land har ambisiøse planer for utbygging av vindkraft. Ettersom landarealer i mange land er en knapphetsfaktor, søker en rekke land å bygge vindkraft til havs. Flere norske aktører har i dag leveranser til vindkraftutbygging internasjonalt. Et eksempel er selskapet 3B Fiberglass, lokalisert i Birkeland utenfor Lillesand, som i 2015 leverte glassfiber til hvert tredje rotorblad i Europa. Et annet eksempel er Tizir Titan and Iron i Tyssedal som er storleverandør av spesialjern til bygging av vindmøller. Et tredje eksempel er Nexans som leverer strømkabler til havvindutbygging. Andre aktører er Statoil og Statkraft som utvikler havvind i Storbritannia og rederier som Fred Olen mfl. som har spesialisert seg på å levere skip for installering av vindmøller til havs.

Etter hvert som vindkraftnæringen beveger seg på stadig dypere vann, vil det kunne bli mer bruk for norsk offshorekompetanse. I forbindelse med nedgangen i petroleumsaktiviteten på norsk sokkel de siste to årene, har flere leverandørbedrifter snudd seg mot markedet for havvind.

Leveranser til bilindustri

Sammen med energiforsyning er transportsektoren den viktigste kilden til klimagassutslipp. Mao. må det kraftige utslippskutt til i transportsektoren dersom verden skal lykkes å oppfylle Parismålene. Overgang til bruk av lette materialer kan redusere utslippene betydelig ettersom lettere transportmidler bruker mindre energi for å bevege seg. Med Raufossindustrien i spissen, har norske virksomheter og forskningsmiljøer ledende kompetanse i utvikling og produksjon av bildeler i lettmetallet aluminium. Norsk bildelindustri leverer deler til en stadig bredere portefølje av bilfabrikanter verden over og utvikler i tett samarbeid med sine kunder løsninger som forbedrer blant annet bilens sikkerhet og vekt.

Godt omdømme internasjonalt

Offshorevirksomheten har gitt Norge et omdømme internasjonalt som sier at «fungerer det under norske forhold, fungerer det også internasjonalt». Omdømmet kan knyttes til at vi har klart å levere teknologi og løsninger som fungerer i krevede klimatiske forhold og som da antas å ville fungere også under mindre krevende forhold i andre land. Det har vært få ulykker og få miljøutslipp fra den norske petroleumsvirksomheten, og utvinningsgraden fra norske felt er høyt i internasjonal sammenheng. En rekke norske virksomheter har bidratt til denne utvikling, og dette er kompetanse som er blitt en viktig eksportnæring for Norge og som bidrar til å redusere utslippene fra offshorebaserte aktiviteter verden over.

Utvikling av batteridrevne ferger

I februar 2016 gjennomførte verdens første batteridrevne ferge jomfruturen med biler og passasjerer på strekningen Lavik – Opedal i Sogn og Fjordane. Fergen, med navnet MS Ampere, var utviklet av verftet Fjellstrand AS på oppdrag for Nordled. Rolls Royce har produsert to spesialutviklede propeller til fergen og Siemens har levert batteriene. Fergen er utviklet basert på kjent teknologi som er satt sammen på en ny måte. Statens vegvesen har definert 30 andre fergestrekninger i Norge som egner seg for batteridrift.

Utvikling av sementindustrien

Sementindustrien står for 4–5 pst. av globale CO₂-utslipp.7 Rundt 1/3 av utslippene fra sementproduksjon kommer fra brenslene, primært kull.8 Norcem i Brevik har siden begynnelsen av 1990-tallet utviklet bruken av alternativt brensel, og i dag forsyner bearbeidet avfall fabrikken med 2/3 av energiforbruket. Utviklingen av alternativt brensel har gjort at Norcems to fabrikker i Norge i samlet sett har 150 000 tonn mindre i CO₂-utslipp enn for vel 20 år siden. Norcem jobber med å øke bruken av avfall ytterligere til 85 pst. og ser nå på utnyttelse av avfall fra fiskeoppdrettsindustrien.

Ved Norcem Brevik arbeides det også med å teste teknologier for fangst av CO₂, med støtte fra CLIMIT/Gassnova, Norcem Heidelberg og European Cement Research Academy (ECRA).

Utvikling av biokjemiske spesialprodukter

Borregaard i Sarpsborg, som er basert på norsk tømmer og norsk fornybar kraft, har satset hardt på teknologiutvikling og er i dag en ledende leverandør av et bredt spekter av biokjemiske spesialprodukter. Et viktig element i Borregaards utvikling har vært å skape næring av det tidligere avfallsproduktet lignin. Lignin er i dag en viktig bestanddel i sement, og bidrar til redusert sementbruk. Et annet viktig område for lignin er batterier, hvor lignin medfører forlenget levetid. Begge disse produktene utgjør viktige miljøtiltak. Et viktig neste skritt for Borregaard blir den nye fabrikken for produksjon av Exilva mikrofibrillær cellulose (MFC).

Erstatte kull med hydrogen som reduksjonsmiddel

Tizir driver et smelteverk i Tyssedal som produserer titandioksid-slagg og jern fra ilmenittmalm. Dette er Europas eneste titandioksid-smelteverk. Tizir arbeider med å erstatte kull med hydrogen som reduksjonsmiddel i produksjonen ifm. en planlagt produksjonsøkning. Totalt skal slagg-produksjonen økes fra 230 000 tonn til 655 000 tonn per år og utslippene reduseres fra 338 000 til 118 000 tonn CO₂ per år. Teknologien som utvikles vil være mulig å overføre til annen produksjon og andre bransjer.9

Tizir arbeider også med å utvikle mer effektiv produksjonsprosess. Dagens prosess foregår ved 1100 grader Celsius og tar i overkant 8 timer. Den foreslåtte prosessen vil foregå ved 800 grader Celsius og ta 30 minutter. Ny prosess gir økt produksjon, lavere energiforbruk og lavere kostnader. Dersom prosessen tas i bruk i full skala vil det gi en besparelse på 900 GWh årlig, og CO₂-utslipp vil kuttes med 480 000 tonn, hvilket tilsvarer en utslippsreduksjon på 90 pst.

Erstatte fossilt kull med biokull som reduksjonsmiddel

Elkem er et av verdens ledende selskaper innenfor produksjon av metaller og materialer. Silisium og ferrosilisium er av de viktigste produktene til selskapet. Silisium er et halvledermateriale, som er velegnet i elektronikk. Andre viktige bruksområder er som en legering i aluminium og som innsatsfaktor i silikon. Ved produksjonen brukes det kull som reduksjonsmiddel, og prosessen medfører utslipp av CO₂. Elkems forskningsprosjekt Carbon Neutral Metal Production (CNMP), som er støttet av EnergiXprogrammet i Norges forskningsråd, har som mål å erstatte fossilt kull med karbonnøytralt trekull for å produsere silisium.

Utvikling av biodrivstoff

Biokraft A/S har ambisjon om å bli Skandinavias ledende leverandør av biodrivstoff. Startskuddet for ny fabrikk startet august 2015 og første leveranse av biodrivstoff fra fabrikken håper man vil skje i slutten av 2016 (full kapasitet i 2017). Biogassfabrikkens første byggetrinn vil produsere fornybar drivstoff tilsvarende energiinnhold 250 GWh per år og bidra til en årlig reduksjon i klimautslipp på 60 000 tonn CO₂-ekvivalenter.

8.4.5 Industriens bidrag fremover

Industrialiseringen av Norge startet med bergverks- og sagbrukindustrien. Det skjøt fart med opphør av sagbruksprivilegiene og innføring av dampmaskinen på 1800-tallet, og senere med industriell utnytting av vannkraften på starten av 1900-tallet. Vår erfaring med vannkraft var, sammen med vår lange erfaring som maritim nasjon, avgjørende for den senere utnyttelsen av petroleumsforekomster på norsk sokkel. Etter vel 100 år som industrialisert samfunn besitter norsk industri og kompetansemiljøer unik og omfattende kompetanse på områder som kan gi betydelige bidrag når verden skal oppfylle Parisavtalen. Dette omfatter blant annet kompetanse om kraftproduksjon og kraftforsyning på land og til havs, markedsdesign og analyse, maritime operasjoner i krevende miljø, effektiv ressursutnyttelse, materialers egenskaper og mulige bruksområder og om aktivitet med minimale utslipp. På denne bakgrunn kan man si at det ligger betydelige muligheter for at norske virksomheter kan ta del i og levere varer og tjenester i det grønne skiftet.

Ti ledende norske selskaper fra ti ulike sektorer har gjennom topplederforumet «Norway 203040» drøftet norske forretningsmuligheter i den grønne økonomien frem mot 2030. I rapporten av 20. oktober 2015 peker gruppen på at det på bakgrunn av våre fortrinn og vår kompetansebase vil være et særlig stort potensial frem innenfor høyteknologisk industri, utslippsfri transportsektor og bioøkonomi.

Rapporten fra ekspertutvalget for grønn konkurransekraft beskriver et mulighetsrom for norske virksomheter til å skape lønnsom virksomhet basert lavutslippsløsninger og peker ut en retning i hvilke myndighetsgrep som vil fremme en slik utvikling. Samtidig sier utvalget at spørsmålet er for stort og for komplekst til at det de kan komme med en helhet av konkrete anbefalinger.

Det er usikkert hvordan norske bedrifter vil klare å utnytte mulighetene i det grønne skiftet. Regjeringen er opptatt av å synliggjøre at industrien har flere bidrag å gi til det grønne skiftet både her hjemme og internasjonalt, og at et mangfold av virkemidler må til for å bidra til at norske virksomheter i årene som kommer kan skape lønnsom virksomhet i en verden som i økende grad må baseres på lavutslippsløsninger.

8.5 Sirkulær økonomi

For å sikre en bærekraftig utvikling i fremtiden er det viktig å i større grad enn i dag gjenbruke ressurser i stedet for å ta i bruk nye. I motsetning til en lineær økonomisk modell som er basert på at man utvinner ressurser, produserer, bruker og kaster dem, så er en sirkulær økonomi basert på gjenvinning, reparasjon og forbedring. Sirkulær økonomi handler om å gjenbruke ressurser, men også om å redusere mengden avfall, utnytte ressursene bedre og mer effektivt, øke levetiden til produkter og benytte flere resirkulerte materialer i nye produkter. Formålet i den sirkulære økonomien er at ressursene forblir i økonomien, selv om produktet de inngår i ikke lenger brukes til sitt opprinnelige formål.

Det er økt internasjonal oppmerksomhet og interesse for sirkulær økonomi. Flere land har iverksatt tiltak for å få bedre utnyttelse av eksisterende ressurser. EU kom i desember 2015 med en fornyet pakke på sirkulær økonomi. Den inneholder lovforslag som blant annet setter ambisiøse krav til materialgjenvinning, resirkulering, avfallshåndtering og forsøpling innen 2025. Dette er en del av EUs vekststrategi for å skape smart, bærekraftig og inkluderende vekst. Norge leverte høsten 2015 et innspill til Europakommisjonens handlingsplan for sirkulær økonomi. Innspillet fremhevet blant annet forbrukerpolitikk, produktpolitikk, avfalls- og kjemikaliepolitikk og grønne offentlige anskaffelser. I norsk EU-påvirkning knyttet til sirkulær økonomi arbeides det for at ambisiøse krav om materialgjenvinning ikke skal føre til uønsket spredning av miljøgifter.

EU er vårt viktigste eksportmarked. EUs satsning på sirkulær økonomi har derfor stor betydning for norsk eksport av varer og tjenester. Ved å innføre strengere produktkrav og bransjestandarder, kan det føre til økt etterspørsel etter resirkulerte råvarer, og på den måten stimulere til bedre ressursutnyttelse og økt materialgjenvinning. Økt etterspørsel etter ressurseffektive produkter og nye smarte, grønne løsninger kan gi nye muligheter for norske bedrifter. Industri og næringsliv må utvikle ny teknologi og nye prosesser for bruk av resirkulerte råvarer slik at industriproduksjon kan skje til lavere kostnader, mindre energiforbruk og reduserte forurensende utslipp. På den måten vil industrien være en viktig del av løsningen for å få en bærekraftig utvikling.

Industrien og næringslivet bidrar både som produsenter av resirkulerte produkter, men også som leverandører av materialer til gjenvinning. Norsk prosessindustri jobber stadig med å utvikle nye produkter basert på bedre håndtering av industriavfall og gjenbruk fra produksjon. Avfalls- og gjenvinningsbransjen er også en viktig aktør i en sirkulær økonomi. Bransjen har hatt vekst de siste tiårene og sysselsetter i dag over 7000 personer. Fra å være en bransje som hadde som hovedoppgave å håndtere avfall og kvitte seg med dette, er den i dag i større grad blitt en produsent av resirkulerte avfallsprodukter, råstoff, brensel og drivstoff. Utviklingen mot en mer sirkulær økonomi har bidratt til å heve kompetansenivået i industrien og avfalls- og gjenvinningsbransjen betydelig. I dag er det behov for bred kompetanse om forretningsmodeller, teknologier, prosesser, materialkompetanse og resirkulerte råvarer.

Sirkulær økonomi vil være en viktig del av et bredere grønt skifte og er også en del av en økonomi som underbygger grønn konkurransekraft. Regjeringen er opptatt av at norske bedrifter skal kunne tilby nye smarte, grønne løsninger etter hvert som etterspørselen etter ressurseffektive produkter vokser. Norsk industri og næringsliv har høy kompetanse og god omstillingsevne. Det gjør at norske næringsaktører har gode forutsetninger for å ta en viktig rolle i utviklingen av en sirkulær økonomi, både i Europa og i resten av verden.

8.6 Virkemidler for utslippsreduksjoner og utvikling av miljøteknologi

De internasjonale forpliktelsene og nasjonale klimamål utgjør en vesentlig rammebetingelse for norsk næringsliv og norsk industri. Det er et mål at næringslivet skal opprettholde konkurranseevnen i en tid med stadig strammere klimapolitikk. Eksisterende bedrifter må omstille seg, og nye næringer og næringsmuligheter vil oppstå som et svar på klima og miljøutfordringene. Norske bedrifter kan, som beskrevet over, være først ute i markedet med de beste klima- og miljøteknologiene; utslippsfrie og energi- og ressurseffektive løsninger. Norge har et godt utgangspunkt for å ta del i et økende marked for miljø- og lavutslippsteknologi på flere viktige områder for et grønt skifte, blant annet fornybar energi, grønn skipsfart og transport, lavutslippsteknologi i industrien, CO₂-håndtering, avfallshåndtering og sirkulærøkonomi. Innretningen av virkemidlene må være slik at utslippene reduseres og at klima- og miljøvennlige løsninger utvikles og blir konkurransedyktige. I praksis vil dette skje gjennom et sett av klimapolitiske virkemidler, FoU-innsats, samt nye forbrukstrender og -mønstre.

Naturinngrep og helse- og miljøskadelige utslipp er en kostnad for samfunnet som bedrifter eller privatpersoner i utgangspunktet ikke tar inn over seg. I et uregulert marked er miljøgoder underpriset. Ingen betaler for å bruke miljøgodet og det er heller ingen som betaler for skade som påføres naturen og samfunnet. Dette gir et overforbruk. Klimaendringene, svekket naturmangfold og miljøforurensing er et resultat av et slikt overforbruk.

Det benyttes i dag flere typer virkemidler. Økonomiske virkemidler bruker priser til å korrigere for at bruk av miljøgoder har en samfunnsøkonomisk kostnad. I tillegg til miljøavgifter brukes også omsettelige kvoter, pantesystemer og støtte til miljøvennlige investeringer. Direkte reguleringer griper direkte inn i aktørenes handlingsvalg. Eksempler er forbud mot bruk av visse stoffer, fredning av områder, ikke-omsettelige utslippskvoter, teknologistandarder og frivillige avtaler.

8.6.1 Generelle økonomiske virkemidler

Sektorovergripende økonomiske virkemidler, i form av avgifter eller deltakelse i det europeiske kvotesystemet, er hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. Disse virkemidlene setter en pris på utslipp av klimagasser og bidrar dermed til å endre produksjons- og forbruksmønstre. Over 80 pst. av klimagassutslippene i Norge er priset gjennom avgifter eller deltakelse i EUs kvotehandelssystem (EU ETS).

Mange land har imidlertid ikke kommet særlig langt i å prise klimagassutslipp. Selv om Europa har avgifter eller kvotemarkeder på en stor del av utslippene, har mange andre i verden få eller ingen klimaavgifter. Iverksettelsen av Kinas kvotesystemer fra 2017 vil øke andelen prisede klimagassutslipp i verden til om lag 25 pst. Samtidig er fossil energi sterkt subsidiert i mange land, men verdien av disse subsidiene viste en markert nedgang i 2015. IEA (2016) anslår at subsidiene til fossil energi i 2015 beløp seg til nær 325 mrd. USD, ned fra over 500 mrd. i 2013. Mesteparten av dette er i utviklingsland med store fossile reserver.

Kvoter er et viktig virkemiddel for å redusere utslipp av klimagasser og utslippene fra norsk industri er i hovedsak kvotepliktige gjennom EUs kvotesystem. Kvotesystemet fungerer på den måten at myndighetene fastsetter hvor store utslipp de kvotepliktige samlet sett kan ha. Det gjøres tilgjengelig et antall klimakvoter som tilsvarer dette tillatte totalutslippet i kvotesystemet. Hovedregelen er at kvotene auksjoneres til høystbydende, mens noen utvalgte sektorer får tildelt kvoter vederlagsfritt. De kvotepliktige kan kjøpe og selge kvoter seg imellom, når de har kvoter til overs (for eksempel fordi de har gjennomført tiltak som reduserer utslippene) eller trenger flere kvoter (for eksempel fordi de ikke har redusert sine egne utslipp). Når utslipp reguleres gjennom kvoter blir prisen på kvoter det bedriftene betaler for sine utslipp. Hvis det er mange kvoter tilgjengelig er prisen lav. Når kvotemarkedet i EU etter planen over tid strammes inn er det rimelig å forvente at kvoteprisen øker. Til nå har det blitt billigere enn tidligere antatt å nå de fastsatte utslippsmålene. Det er også mange industribedrifter som ikke er kvotepliktige, og det er totalt ca. 1,2 mill. tonn årlige ikke-kvotepliktige utslipp fra industrien i Norge.

Fossile brensler, som mineralolje, naturgass og LPG er ilagt CO₂-avgift, dersom utslippene ikke er kvotepliktige. For naturgass og LPG som benyttes i industrien betales det redusert sats. Naturgass og LPG brukt i kjemisk reduksjon eller i elektrolyse, metallurgiske prosesser er fritatt for avgift. Sildemel- og fiskemelindustrien har lav sats på bruk av mineralolje.

8.6.2 Utvikling av miljøteknologi

Teknologisk utvikling vil gi viktige bidrag til å løse miljø- og klimautfordringene, samtidig som det vil gi grunnlag for ny næringsvirksomhet i Norge. Nye og forbedrede teknologier kan redusere kostnadene knyttet til omleggingen av energiproduksjon og energibruk, og bidra til at det skjer i stor nok skala. Det kan dreie seg om utvikling av teknologier som effektiviserer bruk av miljøforringende innsatsfaktorer, som har mindre miljøpåvirkning enn dem som brukes i dag, eller teknologi som bidrar til å fjerne forurensning etter at den er oppstått. En bærekraftig næringsutvikling med en bred satsing på kommersialisering av grønne løsninger vil også bidra til å redusere klimagassutslipp. Regjeringens innovasjonspolitikk fremmer utvikling og kommersialisering av mer miljøteknologi.

Uten et tydelig prissignal er det imidlertid krevende å se for seg at verdensøkonomien skal kunne omstille seg raskt nok til å nå togradersmålet. Når forurenser betaler, bidrar det til endringer i produksjons- og forbruksmønstre og til utvikling og spredning av klimavennlig teknologi. Insentivene til å forske på og prøve ut klimavennlige teknologier er større jo høyere den relative prisen og forventninger om fremtidige relative priser på utslipp av klimagasser er.10 Priser på utslipp er i tillegg viktig for at ny klimavennlig teknologi tas i bruk. Støtte til forskning, utvikling og innovasjon kan bidra til at kostnadene ved klimavennlige teknologier bringes ned. Det er imidlertid usikkert om og eventuelt når kostnadene ved slike teknologier blir så lave at de blir tatt i bruk uten at det settes en pris på utslipp. OECD, IMF og en rekke andre miljøer fremholder i tråd med dette utslippsprising som et nødvendig virkemiddel for å møte klimautfordringen.

Å løse de praktiske utfordringene med å utvikle og ta i bruk mer miljøvennlig teknologi er hovedsakelig en oppgave for næringslivet. Og det kan ligge store forretningsmuligheter for norske bedrifter i å utvikle nye eller forbedrede produkter og prosesser som også bidrar til grønn omstilling. Myndighetene bidrar ved å utforme rammebetingelser som stimulerer til klima- og miljøvennlig aktivitet, og legger til rette for at miljøteknologi utvikles og tas i bruk. Regjeringens brede satsing på forskning og innovasjon er et viktig bidrag til dette. Blant de generelle virkemidlene for forskning og innovasjon – både innenfor akademia, instituttsektoren og næringslivet – er det over tid blitt et høyt innslag av miljøprosjekter. For å bedre næringslivets evne til å bringe nye løsninger til markedet, har regjeringen styrket ordninger som Energifondet og Miljøteknologiordningen. Virkemidler for utvikling av miljøteknologi er nærmere beskrevet i 8.6.3.

Formålet med de generelle virkemidlene for forskning og innovasjon er å subsidiere private FoU-prosjekter som vurderes som samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som uten støtte ikke ville ha blitt realisert, eller ville blitt realisert i mindre grad eller på et senere tidspunkt enn det som ville vært samfunnsøkonomisk optimalt. I en situasjon hvor prisen på utslipp er for lav eller det er stor usikkerhet om fremtidig pris, kan det argumenteres for at det offentlige bør støtte utvikling av miljøteknologi spesielt for å kompensere for manglende etterspørsel etter miljøteknologi i markedet. Det pekes på at det er blitt forsket lite på miljø- og klimavennlig teknologi relativt til annen forskning, og at miljøteknologi derfor er mindre utviklet og dyrere i bruk enn mer modne teknologier. Dette medfører lavere etterspørsel etter miljøteknologi, som igjen gjør det mindre attraktivt å investere i FoU.11 Nyere empirisk forskning kan også tyde på at eksterne kunnskapseksternaliteter er større for grønn FoU enn annen FoU, trolig fordi grønne teknologiområder typisk er mer umodne enn andre områder og at læringskurven derfor er høy.12

Regjeringens brede satsing på innovasjon bidrar også til et grønt skifte i norsk næringsliv. Det samme gjør regjeringens styrking av utdanningssystemet, som vil gi flere og bedre kandidater til kunnskapsutvikling i norske bedrifter. Tilgang til teknologi og kunnskap vil styrke næringslivets internasjonale konkurranseevne og bidra til at norske bedrifter også kan ta del i markeder der det er betalingsvilje for grønne løsninger.

8.6.3 Virkemidler for utvikling av miljøteknologi

Enova SF

Enova er et sentralt virkemiddel i energipolitikken og arbeidet med å redusere klimagassutslipp. Enovas oppgaver er konkretisert i en styringsavtale med Olje- og energidepartementet om forvaltningen av midlene fra Energifondet. Avtalen legger rammer for Enovas virksomhet, setter mål for aktiviteten og stiller krav til rapportering. Det ble i 2016 inngått en ny styringsavtale for fireårsperioden 2017–2020. Den nye avtalen gir Enova et tydelig formål og tre delmål som dreier Enovas oppmerksomhet i retning av klima og teknologiutvikling. I den nye avtalen er det lagt økt vekt på at Enova skal rette innsatsen mot å bygge ned barrierer og å drive frem varige markedsendringer.

Enovas formål er å bidra til reduserte klimagassutslipp og styrket forsyningssikkerhet for energi, samt teknologiutvikling som på lengre sikt også bidrar til reduserte klimagassutslipp. Enova har tre delmål:

1. Reduserte klimagassutslipp som bidrar til å oppfylle Norges klimaforpliktelse for 2030.

2. Økt innovasjon innenfor energi- og klimateknologi tilpasset omstillingen til lavutslippssamfunnet.

3. Styrket forsyningssikkerhet gjennom fleksibel og effektiv effekt- og energibruk.

Regjeringen har styrket virksomheten til Enova og trappet opp de årlige overføringene over statsbudsjettet til Energifondet. Energifondet blir i 2017 tilført i underkant av 2,6 mrd. kroner. Fremover vil det være stor aktivitet rettet mot å redusere utslippene i transportsektoren og utvikle nye innovative løsninger som muliggjør lavutslippssamfunnet. Utvikling av ny innovativ energi- og klimateknologi i industrien er et stort og voksende arbeidsområde for Enova. De siste årene har Enova støttet en rekke nyskapende prosjekter innenfor industrien, blant annet innenfor aluminiumsproduksjon, kobberproduksjon, biokullproduksjon og ny smelteverksteknologi som gjør det mulig med bruk av hydrogen i stedet for kull. Norge har omfattende virksomhet og tung kompetanse innenfor en del viktige industrier. Vellykkede prosjekter på disse områdene kan bidra til videre spredning av ny energi- og klimateknologi både nasjonalt og internasjonalt. Enova kan bidra til prosjekter både i eksisterende og ny industri, samt i petroleumssektoren.

Miljøteknologiordningen

Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge gir tilskudd til investeringer i pilot- og demonstrasjonsprosjekter innenfor miljøteknologi. Ordningen skal fremme norsk industris konkurranseevne på lengre sikt, og bidra til å realisere Norges miljømål.

Målgruppen for ordningen er bedrifter av alle størrelser og fra hele landet som skal igangsette pilot- og demonstrasjonsprosjekter innenfor miljøteknologi. Tilskuddet fra ordningen reduserer risikoen i prosjektet for de øvrige investorene og gir bedrifter mulighet for å prøve ut og vise frem sine miljøteknologiløsninger, og sikre at produktene blir mest mulig tilpasset de nasjonale og internasjonale markedene de skal konkurrere i. Mottakerne omfatter en rekke næringer, blant annet prosessindustri, olje- og gassnæringen, næringsmiddelindustri og marin sektor. Ordningen favner altså bredt i næringslivet.

En evaluering fra 201413 viste at ordningen har høy addisjonalitet; beregningene viser at 1 krone i tilskudd gjennom ordningen utløser 3,6 kroner i private investeringer.

Regjeringen har styrket virksomheten til Enova og trappet opp de årlige overføringene over statsbudsjettet til Energifondet. Energifondet blir i 2017 tilført i underkant av 2,6 mrd. kroner. I 2015 ble det innvilget tilskudd til 139 prosjekter, og i 2016 fikk 187 prosjekter støtte. I statsbudsjettet for 2017 har regjeringen styrket Miljøteknologiordningen med 130 mill. kroner til 534,5 mill. kroner, for at enda flere gode prosjekter skal få støtte.

Profilering av norske grønne løsninger

Regjeringen ønsker å synliggjøre norske, grønne løsninger for økt eksport og for å trekke internasjonale investorer til Norge. Innovasjon Norge har derfor fått i oppdrag å etablere et samarbeid med privat næringsliv, med dette som mål. Oppdraget innebærer å skape flere samhandlingsarenaer og bedre kommunikasjon og markedsføring som kan gi økt eksport av norske løsninger. Utvikling og drift av en digital matching-tjeneste vil være et viktig tiltak for å oppnå dette. Satsingen er etter inspirasjon fra danske State of Green – et offentlig-privat samarbeid opprettet i 2009 for å profilere, spre informasjon og «bygge en merkevare» rundt danske klima- og miljøløsninger.

Norske havnæringer har et godt omdømme internasjonalt, og målrettet profilering av dem er viktig for å vinne nye markedsandeler. Denne satsingen er derfor viktig i regjeringens arbeid med å styrke Norges profil som ledende havnasjon.

For å lykkes er vi avhengig av et godt samarbeid mellom de offentlige virkemiddelaktørene og næringslivet. Næringslivet inviteres derfor til å delta i både utforming og videre finansiering av ordningen.

CO₂-håndtering

Regjeringen fører en offensiv klimapolitikk som bidrar til en langsiktig omstilling til et lavutslippssamfunn innen 2050. CO₂-håndtering kan bidra til at verden når målene i Parisavtalen. FNs klimapanel har vist at det kan bli mer enn dobbelt så dyrt å nå togradersmålet dersom CO₂-håndtering ikke realiseres.

CO₂-håndtering er ett av fem prioriterte innsatsområder i den norske klimapolitikken. Det overordnede målet er å bidra til at CO₂-håndtering blir et kostnadseffektivt tiltak i arbeidet mot globale klimaendringer. Regjeringens arbeid med CO₂-håndtering skal bidra til å utvikle og demonstrere teknologi for fangst og lagring av CO₂ med et spredningspotensial. For å nå målet er det nødvendig med teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner, blant annet gjennom utbygging av fullskala demonstrasjonsanlegg.

Regjeringen presenterte sin strategi for arbeidet med CO₂-håndtering i Prop. 1 S (2014–2015) for Olje- og energidepartementet. Tiltakene i strategien omfatter forskning, utvikling og demonstrasjon og arbeidet med å realisere fullskala prosjekt med spredningspotensial. Fullskala demonstrasjonsanlegg omfatter fangst, transport, lagring eller alternativ bruk av CO₂. Strategien omfatter også internasjonalt arbeid for å fremme CO₂-håndtering.

Det har blitt brukt betydelige ressurser på utvikling av løsninger og teknologi for CO₂-håndtering i Norge gjennom blant annet forsknings- og demonstrasjonsprogrammet CLIMIT, forskningssentre for miljøvennlig energi og teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad. Det er også bygget opp mye kompetanse i ulike forskningsmiljøer og selskaper.

CO₂-håndtering er fortsatt for kostbart til at industrien implementerer slike løsninger uten økonomiske insentiver. Det er fortsatt behov for oppskalering og utprøving av teknologier. Fullskalaprosjekter vil gi erfaring med bygging og drift av integrerte storskalaanlegg for fangst tilknyttet infrastruktur for transport og lagring av CO₂.

De eneste storskala CO₂-håndteringsprosjektene i drift i Europa i dag, Sleipner og Snøhvit, er på norsk kontinentalsokkel. Her blir CO₂ separert fra naturgassen og lagret under havbunnen i geologiske reservoarer. Globalt er det bygget flere fullskalaanlegg.

På Teknologisenteret på Mongstad arbeider man med utvikling, testing og kvalifisering av teknologi for CO₂-fangst. Hovedmålet med teknologisenteret er å bidra til teknologiutvikling for økt utbredelse av CO₂-fangst globalt. Teknologisenteret bidrar til internasjonal spredning av disse erfaringene, slik at kostnader og risiko for fullskala CO₂-fangst kan reduseres. Avtalen mellom staten, Statoil, Shell og Sasol, som regulerer eierskap og drift av anlegget, går ut i august 2017. Regjeringen ønsker å videreføre driften etter at denne avtalen utløper. Staten, Statoil og Shell har forhandlet frem rammer for videre drift av teknologisenteret, som i første omgang vil gjelde i tre år til.

I Norge er det relativt få store punktutslipp av CO₂ på land, men det finnes noen industrianlegg med store prosessutslipp av CO₂. Fullskala CO₂-håndtering i Norge er utredet og fulgt opp gjennom flere studier, blant annet i idéstudien14 fra 2015 og mulighetsstudiene15 fra 2016. Formålet med mulighetsstudiene var å vise minst én ny teknisk gjennomførbar fullskala CO₂-håndteringskjede med tilhørende kostnadsestimater. Mulighetsstudiene viser at det er flere alternativer som er teknisk mulige å realisere i Norge.

Tre ulike fangstanlegg er vurdert; Norcems sementanlegg i Brevik, Yaras ammoniakkfabrikk på Herøya i Porsgrunn og Energigjenvinningsetaten i Oslo kommune sitt energigjenvinningsanlegg på Klemetsrud. I tillegg har ulike konsepter for skipsbasert transport blitt vurdert og Statoil har på oppdrag fra Olje- og energidepartementet utredet ulike lagerlokasjoner og tekniske løsninger for lagring.

Mulighetsstudiene viser at flere alternativ for fangst, transport og lagring er mulige. Planleggings- og investeringskostnadene vil avhenge av hvor mye CO₂ som skal fanges, hvor den skal fanges fra og hvor mange transportskip som behøves. Planleggings- og investeringskostnadene for en hel CO₂-håndteringskjede i Norge er estimert til mellom 9,5 mrd. kroner ved fangst ved én kilde og 19 mrd. kroner ved fangst ved alle tre kildene. Driftskostnadene varierer mellom om lag 350 og 890 mrd. kroner per år for de ulike alternativene eks mva.

Arbeidet er videreført til konseptstudier av mulige nye fullskala demonstrasjonsanlegg for CO₂-håndtering i Norge. Det er bevilget 360 mill. kroner til dette arbeidet i 2017. Arbeidet innebærer å studere løsninger for fangst, transport og lagring av CO₂ som grunnlag for konseptvalg ved de enkelte delene av CO₂-håndteringskjeden. Konseptstudiene skal ferdigstilles høsten 2017. Studiene inngår i arbeidet med å utarbeide et grunnlag for investeringsbeslutning som etter planen vil legges frem høsten 2018. Hovedformålet med et nytt fullskalaprosjekt i Norge er å bidra til læring og kostnadsreduksjoner for framtidige CO₂-håndteringsprosjekter globalt.

Pilotprosjekt for nye produkter innenfor miljøvennlig energiteknologi (Pilot-E)

Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Enova har i samarbeid etablert pilotprosjektet Pilot-E i 2016. Ordningen er et finanseringstilbud til norsk næringsliv, med mål om at helt nye produkter og tjenester innenfor miljøvennlig energiteknologi skal bli utviklet og tatt i bruk for å bidra til utslippskutt både i Norge og internasjonalt. Gjennom Pilot-E vil aktørene følges opp gjennom hele teknologiutviklingsløpet – fra idé til marked. Søker får én kontaktperson å forholde seg til gjennom hele prosjektet, selv om hele virkemiddelapparatet er involvert. Et Pilot-E-prosjekt er sikret finansiering med relevante virkemidler fra Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Enova i de ulike stadiene av utviklingsløpet, forutsatt at prosjektene tilfredsstiller kriteriene som er satt for hver milepæl.

Kondemnerings- og innovasjonslåneordning for grønn fornyelse av skip i nærskipsfart

Regjeringen etablerte i mars 2016 en kondemneringsordning på 12 mill. kroner og styrket tapsfondet til Innovasjonslåneordningen i Innovasjon Norge med 28 mill. kroner, slik at det kan tas høyere risiko enn tidligere for kontrahering av nybygg til nærskipsfartsflåten. Dette tilsvarer en styrking i lånerammen til Innovasjonslåneordningen med 100 mill. kroner. Formålet med ordningene er å bidra til en grønn omstilling og fornying av nærskipsfartsflåten. Samtidig skal de gi grunnlag for styrket konkurranseevne og lønnsomhet i næringen.

Ordningene videreføres på samme nivå i 2017. Det har vist seg at ordningene ikke virker etter sin hensikt, og ingen prosjekter har fått tilsagn i 2016. Nærings- og fiskeridepartementet jobber med et forslag til endring av kriteriene for ordningene for å gjøre de mer treffsikre.

Opprettelse av et nytt investeringsselskap

Regjeringen arbeider med opprettelsen av et nytt investeringsselskap som skal bidra til reduserte klimagassutslipp gjennom investeringer. Selskapet skal ha følgende investeringsmandat:

• Investeringsselskapets formål er å bidra til reduserte klimagassutslipp gjennom investeringer som direkte eller indirekte bidrar til reduserte klimagassutslipp.

• Selskapet skal foreta investeringer i unoterte selskaper og investeringer gjennom såkalte fond-i-fond-løsninger. Investeringer skal foretas på like vilkår som private medinvestorer.

• Selskapet skal i hovedsak rette investeringsinnsatsen mot ny teknologi i overgangen fra teknologiutvikling til kommersialisering. Selskapet skal prioritere lav- og nullutslippsløsninger.

• Selskapet skal ikke spesielt stimulere til utbygging av ny kraftproduksjon i Norge, men prosjekter med produksjon av fornybar energi i andre land kan vurderes.

• Selskapet skal kun investere i selskaper og fond med virksomhet i eller ut fra Norge.

• Investeringsselskapet skal søke å unngå å være største eier i den enkelte investering. Selskapets kapitalplassering i den enkelte investering forutsettes å utgjøre maksimalt 49 pst. Private aktører skal eie minst 50 pst. i selskaper og fond som investeringsselskapet investerer i. Selskaper som er heleide av det offentlige regnes i denne sammenheng ikke som private aktører.

• Selskapet skal ikke ha anledning til å ta opp lån.

• Selskapet skal sikte mot lønnsomme investeringer.

Det nye selskapet vil opprettes som et aksjeselskap med 100 pst. statlig eierskap. Selskapet skal lokaliseres til Stavangerregionen. Regjeringen vil komme tilbake til vurderinger av investeringskapital og nærmere krav til økonomiske resultater for selskapet, senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2017.

Norges forskningsråd

Norges forskningsråd har flere tiltak som direkte eller indirekte forbedrer eller har til hensikt å forbedre miljøet og klimaet. Det dreier seg både om teknologier som begrenser forurensning ved hjelp av rensing, mer miljøvennlige produkter og produksjonsprosesser, mer effektiv ressurshåndtering og teknologiske systemer som reduserer miljøpåvirkningen. Norges forskningsråd har også flere målrettede aktiviteter av stor næringsrelevans der miljøaspektet er et sentralt formål, slik som Stort program for energi (EnergiX), Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME), Forskning, utvikling og demonstrasjon av CO₂-håndteringsteknologi (Climit), Stort program for klima (Klimaforsk), Bærekraftig verdiskaping i mat- og biobaserte næringer (Bionær), Piloterings- og demonstrasjonsprogram for leverandører til petroleumsnæringen (Demo2000), Stort program for petroleumsforskning (Petromaks 2), Nanoteknologi og avanserte materialer (Nano2021), Maritim virksomhet og offshore operasjoner (Maroff) og Næringslivets transporter og ITS (Smartrans)/ Transport 2025 (Transport).

Generelle virkemidler for forskning og innovasjon som bidrar til utvikling av miljøteknologi

De generelle virkemidlene for forskning og innovasjon bidrar også til utvikling av miljøteknologi. Klima- og miljørelevant forskning og innovasjon blir stadig mer utbredt i satsinger som har andre hovedformål, og inngår således i mange av ordningene som forvaltes av blant annet Norges forskningsråd og Innovasjon Norge.

Norges forskningsråd og Innovasjon Norge følger opp klima- og miljørelevant forskning og innovasjon innenfor de fleste av sine programmer, og har bidratt med betydelige midler til miljørettede prosjekter. I Norges forskningsråds totale portefølje utgjorde forskning som kan føre til reduserte klima- og miljøavtrykk – i Norge og globalt – ca. 1,9 mrd. kroner i 2015. I tillegg gikk 34 pst. av Innovasjon Norges tilsagn om lån og tilskudd – rundt 2,4 mrd. kroner – til miljørettede prosjekter. Til sammenligning var denne andelen på 28 pst. i 2013. Med styrkingen i bevilgningene til forskning og innovasjon på over 3 mrd. kroner siden 2013, er økningen på seks prosentpoeng atskillig sterkere enn den fremstår.

I tillegg til å gi finansiell støtte til prosjekter med en miljøprofil, bidrar Innovasjon Norge med nettverksaktiviteter og kompetansetjenester i prosjekter som har miljø som hovedinnretning. Bærekraftig utvikling er et viktig mål for flere av næringsklyngene i Innovasjon Norges klyngeprogram.

Innovasjon Norge har utarbeidet en ny strategi for selskapet frem mot 2020. Ett av tiltakene i strategien er at selskapet skal være en pådriver for å fremme innovasjon og utvikling av konkurransedyktige og nye bærekraftige løsninger. Dette innebærer blant annet at bærekraft, i form av effekter på samfunn og miljø, beskrives og vurderes i alle finansieringssaker. Bærekraftige prosjekter vil bli prioritert foran andre like gode prosjekter som i mindre grad er bærekraftige.

En nærmere beskrivelse av kapitalvirkemidlene er gitt i kapittel 9, mens de generelle virkemidlene for forskning og innovasjon omtales i kapittel 11. I kapittel 11 omtales også industriens bruk av virkemidlene nærmere.

8.7 Regjeringens bioøkonomistrategi

En moderne bioøkonomi handler om bærekraftig, effektiv og lønnsom produksjon, uttak og utnyttelse av fornybare biologiske ressurser til mat, fôr, ingredienser, helseprodukter, energi, materialer, kjemikalier, papir, tekstiler og andre produkter. Det er mulig å øke bruken av bioprodukter til erstatning for mer ressurskrevende eller oljebaserte produkter. Samtidig gir forskning nye muligheter for mer bærekraftig, effektiv og lønnsom produksjon og bruk av bioråvarer (som tremasse, halm, tang og tare, husdyrgjødsel, bipodukter fra slakteri- og fiskeforedling osv). OECD vurderer verdiskapingspotensialet knyttet til bioøkonomien som stort. Norge har naturressurser og en kompetansebase som er godt egnet til å utnytte dette potensialet.

Regjeringen har lagt frem en strategi for bioøkonomi. En nasjonal satsing på bioøkonomi skal fremme økt verdiskaping og sysselsetting, reduserte klimagassutslipp, og mer effektiv og bærekraftig utnyttelse av de fornybare biologiske ressursene. Det skal gis prioritet til tiltak som antas å kunne ha en nasjonal effekt både på verdiskaping/sysselsetting og reduserte klimautslipp og/eller mer effektiv og bærekraftig ressursutnyttelse. Satsingen skal ha en sektorovergripende verdikjedetilnærming og regjeringen har derfor pekt ut følgende fire langsiktige innsatsområder:

• Samarbeid på tvers av sektorer, næringer og fagområder

• Markeder for fornybare biobaserte produkter

• Effektiv utnyttelse og lønnsom foredling av fornybare biologiske ressurser

• Bærekraftig produksjon og uttak av fornybare biologiske ressurser

Det skal legges vekt på sektorovergripende muligheter som oppstår gjennom utvikling og bruk av kunnskap og teknologi. Satsingen skal derfor særlig fremme sektorovergripende kunnskaps- og teknologiplattformer som kan utnytte fornybare biologiske ressurser fra ulike næringer og som har anvendelse inn mot forskjellige industrier.

Følgende overordnede prinsipper bør gjelde for en verdiskapende og bærekraftig utnyttelse av de fornybare biologiske ressursene:

1. Befolkningens grunnleggende behov for mat kommer først

2. Ressursene skal brukes og gjenbrukes mest mulig effektivt

3. Ressursene skal brukes på en mest mulig lønnsom måte

Bioøkonomiens bidrag til en mer sirkulær og miljøvennlig lavutslippsøkonomi bør stå sentralt i offentlig virkemiddelbruk på området. I et slikt perspektiv vil en mest mulig riktig prising av klima og miljøkonsekvenser være en effektiv måte å fremme bioøkonomien på. Et annet viktig grep vil være å benytte offentlige virkemidler på en mer helhetlig og koordinert måte, på tvers av sektorer og ledd i verdikjeden. Myndighetene har også en rolle i å sørge for hensiktsmessige reguleringer og korrigere for ulike former for markedssvikt.

Regjeringen følger opp strategien i 2017, blant annet gjennom å styrke bioøkonomirelatert forskning og innovasjon, åpne for støtte til modne prosjekter innenfor Investinors skogmandat, og en plan for opptrapping av bruk av biodrivstoff.

8.8 En energieffektiv skipsfart

Skipsfart er i hovedsak et energieffektivt transportalternativ for godstransport. Det arbeides kontinuerlig for å gjøre skipsfarten ytterligere energieffektiv. Det er et stort potensial for verdiskaping innenfor teknologier og metoder for reduksjon av utslipp til luft og vann. Krav til utslippsreduksjon fra myndigheter, kommersielle aktører og samfunnet for øvrig driver frem behov for effektive og skalerbare løsninger. Bruk av mer miljøvennlig drivstoff og energieffektive skip er en nøkkelfaktor for å løse miljøutfordringene vi står overfor. Regjeringen har derfor styrket satsingen på miljøvennlig skipsfart. Miljø- og klimavennlige løsninger fremmes blant annet gjennom virkemidler i Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Enova. Næringslivets NO_x-fond gir tilskudd til tiltak for å redusere utslippene av nitrogenoksider (NO_x), i tråd med forpliktelsene i miljøavtalen mellom næringslivsorganisasjonene og Klima- og miljødepartementet. Gjennom regelverksutvikling, tilsyn og kontroll kan myndighetene bidra til å stimulere bruk av miljøvennlige løsninger. Krav til miljøstandarder i fergeanbud har vært viktig for at Norge er verdensledende i bruk av LNG og vil fortsatt være viktig for utvikling av fremtidig klima- og miljøvennlig teknologi. God samhandling mellom næringsliv og det offentlige er sentralt for å få virkeliggjort regjeringens ambisiøse klima- og miljømål for norsk skipsfart.

8.9 En bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring

Regjeringen har store ambisjoner for vekst i havbruksnæringen. Det er en betydelig teknologiutvikling i havbruksnæringen som gir nye muligheter for norsk leverandørindustri og gir eksportpotensiale. Det legges til rette for fremtidsrettet vekst innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Regjeringen har lagt frem en melding til Stortinget om forutsigbar og bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett (Meld. St. 16 (2014–2015)). I meldingen, som Stortinget i det vesentlige har sluttet seg til, viser regjeringen til hvordan miljømessig bærekraft er den viktigste forutsetningen for å regulere videre vekst i havbruksnæringen. Miljømessig bærekraft innebærer blant annet både at påvirkningen fra oppdrett på vill laksefisk og miljøbelastning fra for eksempel medisinbruk, kjemikalier og næringssalter, må holdes innenfor akseptable rammer.

Det legges opp til å knytte kapasitetsendring til et modulbasert system basert på handlingsregel med produksjonsområder, og bidra til forutsigbarhet for næringsaktørene ved at hva som skal legges til grunn for kapasitetsendring og hvor ofte vurderinger skal gjøres, skal ligge fast over tid. Implementering av det nye vekstsystemet vil kunne gi insentiver til å investere i mer miljøvennlig teknologi og driftsformer, og dermed ytterligere bidra til miljømessig bærekraftig vekst i fremtiden. Det er den samlede lakseluspåvirkning fra oppdrett på vill laksefisk i de ulike produksjonsområdene som i første omgang skal benyttes som indikator.

Som ledd i arbeidet med lakselusutfordringen har regjeringen økt bevilgningene til tilsyn med fiskehelse og fiskevelferd. Dette er vesentlig for at Mattilsynet skal kunne øke den viktige innsatsen knyttet til kontroll av oppdrettsanlegg.

En annen betydelig miljøutfordring er rømming av fisk. Selv om antall rømt oppdrettsfisk har gått ned det siste tiåret, har påvirkning over år ført til en genetisk innkryssing i norske villaksbestander. Ifølge rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i 2016, framstår rømt oppdrettslaks generelt som den største trusselen mot norske laksebestander ved å utgjøre den største påvirkningen og den største risikoen for ytterligere reduksjon og tap av bestander. Regjeringen har fastsatt forskrift som pålegger næringen å finansiere tiltak for å redusere andelen rømt fisk i elvene. Denne innfører prinsippet om «forurenser betaler» i havbruksnæringen. I samsvar med regjeringsplattformens punkt om å styrke arbeidet mot rømming gjennom forpliktende avtaler med næringen, er oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettslaks opprettet.

Fiskeoppdrett fører til betydelige utslipp av næringssalter og organisk materiale i form av fiskeslam. Påvirkningen fra organisk materiale under og i nærheten av anleggene holdes under nøye kontroll, og tiltak som midlertidig brakklegging blir iverksatt dersom tilstanden er uakseptabel. Foreløpig er det ikke funnet indikasjoner på at utslippet av næringssalter har noen negative konsekvenser på regionalt nivå. Havforskningsinstituttet har fått i oppdrag å utrede om utslipp fra oppdrettsanlegg kan brukes på produksjonsområdenivå til å regulere produksjonskapasiteten. Det vil innebære et indikatorsystem som viser forurensningspåvirkningen i større områder.

For å møte miljøutfordringene i havbruksnæringen pågår det en betydelig teknologiutvikling. Nye og spennende teknologiske løsninger er under utvikling, blant annet gjennom regjeringens tiltak med utviklingstillatelser, som legger til rette for utvikling av banebrytende teknologi som kan bringe havbruksnæringen fremover. Nye oppdrettskonsepter kan gjøre nytte av nye arealer for akvakultur både med offshore-anlegg ut mot havet, og semi-lukkede og lukkede anlegg på skjermede lokaliteter i fjordene. Regjeringen har også åpnet for løpende og vederlagsfri tildeling av tillatelser til oppdrett med laks på land. Regjeringen ønsker et teknologifremmende, ikke teknologihemmende regelverk. Vi legger derfor vekt på at regelverket skal være teknologinøytralt.

Norge har engasjert seg tungt i internasjonalt samarbeid for å få en bærekraftig fiskeriforvaltning. Det handler både om å ta vare på egne interesser og å ta et globalt ansvar for hvordan det internasjonale samfunnets forhold til bruken av havet utvikler seg, og at råvarene som leveres til industrien er høstet på en bærekraftig måte.

Ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) er en stor trussel mot de marine ressursene og er en betydelig utfordring for forvaltningen både nasjonalt og globalt. Begrepet fiskerikriminalitet omfatter kriminalisert UUU-fiske og annen økonomisk kriminalitet i hele fiskerinæringens verdikjede.

Bekjempelse av fiskerikriminalitet og ulovlig, urapportert og uregulert fiske er en hovedprioritet for Nærings- og fiskeridepartementet, og en faktor som bidrar til å sikre gode rammevilkår for industrien. En rekke tiltak har blitt gjennomført nasjonalt, regionalt og globalt. Kontrollinnsatsen er økt, og det er gjort endringer i regelverket. Fiskeriforvaltningen har videre prioritert internasjonalt samarbeid om ressurskontroll. Fiskeriforvaltningens analysenettverk er et tverrfaglig samarbeid mellom ulike kontrolletater. Sekretariatet for nettverket ligger i Nærings- og fiskeridepartementet.

9 Kapitaltilgang, finansiering og internasjonalisering

9.1 Regjeringens politikk

Norsk næringsliv opererer i krevende markeder nasjonalt og internasjonalt, og må forholde seg til en rask utvikling på mange områder som er av stor betydning for bedriftene. Det er et særlig behov for god evne til omstilling og innovasjon. Da må kapitalmarkedet virke godt, slik at kapitalsøkere effektivt kobles med kapitaleiere som ønsker å investere sin kapital. Regjeringen vil legge til rette for velfungerende kapitalmarkeder, slik at lønnsomme og forventet lønnsomme prosjekter og virksomheter kan få tilgang til kapital. Regjeringen satser videre på disse områdene. Målet er økt samlet verdiskaping i norsk økonomi.

Regjeringens politikk bygger videre på de forholdsvis gode og forutsigbare rammebetingelsene vi kan tilby i Norge. Regjeringens politikk legger til rette for investeringer i næringsvirksomhet og reduserer risiko og usikkerhet, noe som kan gi mer lønnsomme og mindre risikable prosjekter, øke tilgangen på kapital, og bidrar på den måten til økt samlet verdiskaping.

I denne regjeringsperioden har regjeringen redusert skatter og avgifter med om lag 21 mrd. kroner. Endringene stimulerer til arbeid, sparing, privat eierskap, investeringer i næringsvirksomhet i Norge og entreprenørskap. Målet er å legge til rette for økt verdiskaping og trygge og gode arbeidsplasser. Skattelettelsene har en viss grad av selvfinansiering dersom de gir bedre ressursbruk og økt verdiskaping som på sikt øker skatte- og avgiftsgrunnlagene.

Skattesatsen på alminnelig inntekt for selskap og personer er redusert fra 28 til 24 pst., og ifølge skatteforliket skal satsen reduseres ytterligere til 23 pst. i 2018. I tråd med skatteforliket er hoveddelen av provenytapet ved lavere skattesats på alminnelig inntekt dekket inn ved å øke satsene i trinnskatten. Redusert selskapsskatt vil øke lønnsomheten av å investere i Norge. Redusert inntektsskatt for personer kan stimulere til arbeid, privat sparing og investeringer, og slik bidra til økt kapitaltilgang og verdiskaping.

Satsen i formuesskatten er senket fra 1,1 til 0,85 pst. Vi har økt bunnfradraget fra 870 000 til 1 480 000 kroner, og innført jevnere verdsetting av næringseiendom og andre investeringer i næringsvirksomhet. Redusert formuesskatt øker lønnsomheten av å spare og gir dermed økt tilgang på norskeid privat kapital. Det styrker gründerskap og privat norsk eierskap. For å få likere verdsetting av ulike formuesobjekter er det innført en verdsettingsrabatt for aksjer og driftsmidler eid av formuesskattepliktige på 10 pst. For å likebehandle eiendeler og gjeld skattemessig, reduseres gjelden som tilordnes aksjer og driftsmidler eid av formuesskattepliktige, med 10 pst. Ifølge skatteforliket i Stortinget skal verdsettingsrabatten økes til 20 pst. i 2018. Næringseiendom beholder en verdsettingsrabatt på 20 pst. i 2017. Gjeld som tilordnes slik eiendom eid av formuesskattepliktige, reduseres med 20 pst. ved beregning av formuesskatten. Det er også innført en ordning om utsatt betaling av formuesskatt for personlige eiere av aksjer og annen virksomhet. Ordningen vil gjelde for inntektsårene 2016 og 2017 og legger til rette for at eierne ikke trenger å ta penger ut av virksomheten for å betale formuesskatt.

Regjeringen har fjernet arveavgiften, noe som letter likviditetsbelastningen ved eierskifter. Vi har mange familieeide bedrifter i Norge, og dette letter generasjonsskifter. Gode eierskifter bidrar til at virksomheter eies og drives av dem som er motivert, samt bidrar til at mangfold, kunnskap og kompetanse videreføres.

Regjeringen sendte i juni 2015 på høring forslag til to alternative løsninger for å frita fastmonterte, ikke-integrerte maskiner i industrianlegg fra eiendomsskatt. De to modellene var; enten å frita maskiner og tilbehør for eiendomsskatt, eller oppheve kategorien «verk og bruk» med den virkning at slik eiendom skattlegges som næringseiendom uten å inkludere maskiner og tilbehør. For begge tilfeller ble kraftanlegg foreslått holdt utenfor endringene.

Regjeringens forenklingsarbeid gjør at virksomheter og eiere kan bruke mindre ressurser på rapportering og kjøp av administrative tjenester. Det reduserer virksomhetenes ressurs- og kapitalbehov, noe som særlig er viktig for nye virksomheter og små og mellomstore bedrifter.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for velfungerende kapitalmarkeder som gir god kapitaltilgang, og solide og robuste banker som kan tilby kapital til næringslivet. Godt tilpassede kapitalkrav og gode og forutsigbare rammevilkår kan bidra til det. Store selskaper med god lønnsomhet har gjerne tilgang på kapital fra flere kilder, både nasjonalt og internasjonalt. Små og mellomstore bedrifter kan derimot i større grad være avhengige av å hente inn egenkapital eller lån i Norge, ofte regionalt eller lokalt. Det kan være forskjeller i kapitaltilgangen mellom ulike bransjer og regioner. Et spørsmål er om koblingen mellom kapitalsøkere og kapitaleiere som ønsker å investere sin kapital kan bli bedre. Regjeringen setter derfor nå ned et offentlig utvalg som skal se på problemstillinger knyttet til næringslivets tilgang til kapital. Utvalgets mandat omtales nærmere senere i kapittelet.

Gjennom virkemiddelapparatet bidrar myndighetene med kunnskap, kompetanse, nettverk og kapital der det kan føre til økt samlet verdiskaping. Noen viktige eksempler er satsingen på forskning gjennom Skattefunn og Norges forskningsråd (omtalt i kapittel 11) og satsing på innovasjon gjennom blant andre Innovasjon Norge, Investinor og Argentum.

Det har blitt bevilget penger til statlige deltakelse i fire nye landsdekkende såkornfond som skal styrke tilgangen på kapital og kompetanse til unge, innovative bedrifter med internasjonalt vekstpotensial. Fondene samfinansieres med private investorer og vil kunne forvalte over 1,15 mrd. kroner til sammen.

Lånerammen for innovasjonslåneordningen i Innovasjon Norge er økt fra 600 mill. kroner til 900 mill. kroner i statsbudsjettet for 2017, som en del av tiltakspakken for økt sysselsetting. Styrkingen skal bidra til å fremme omstilling gjennom å utløse innovative investeringer og privat kapital. For å muliggjøre økningen i lånerammen har bevilgninger til tapsfondet for ordningen økt med 100 mill. kroner i 2017.

Innovasjon Norge har i 2017 inngått en avtale med Det europeiske investeringsfondet (EIF) som vil styrke tilgangen på lån til norske innovative prosjekter. Støtten fra EIF kommer igjennom programmet InnovFin, overbygningen til de finansielle instrumentene i Horisont 2020.

Virkemiddelapparatet har en viktig rolle i å legge til rette for at utenlandske virksomheter kan investere i Norge. Det er positivt at utenlandske selskaper ønsker å investere i Norge. Det viser at norske arbeidstagere, eiere og industri er konkurransedyktig og leverer arbeidstimer, eierskap, varer og tjenester som markedet etterspør. For å legge til rette for økt eksport av norske, grønne løsninger og for å trekke internasjonale investorer til Norge har regjeringen gitt Innovasjon Norge oppdraget med å etablere et samarbeid med privat næringsliv, etter inspirasjon fra danske State of Green. Regjeringen legger til rette for at norske bedrifter skal lykkes i internasjonale markeder. Dette gjør vi blant annet ved å inngå og reforhandle frihandelsavtaler og gjennom ulike virkemidler som Innovasjon Norge, GIEK og Eksportkreditt Norge.

For å bidra til et konkurransedyktig eksportfinansieringstilbud har Regjeringen den seneste tiden gjort justeringer i tilbudet tilknyttet GIEK og Eksportkreditt Norge. Regjeringen åpner nå for at GIEK og Eksportkreditt Norge kan finansiere norskproduserte krillfartøy og havmerder til norske kjøpere når disse enhetene skal gå i utenriksfart eller drive offshorevirksomhet. I tillegg er det åpnet for en ny garantitype for produksjonslån, som kan bidra til at norske eksportører som skal produsere varer og tjenester tilknyttet en eksportkontrakt får dekket sine finansieringsbehov.

Regjeringen vil i arbeidet fremover fremheve følgende områder. Regjeringen vil:

• Innføre en SMB-rabatt i Norge. Det innebærer reduserte kapitalkrav for bankers utlån til små og mellomstore bedrifter. EU-land har tidligere innført en slik regulering.

• Sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere kapitaltilgangen for norsk næringsliv

• Arbeide videre for redusert formuesskatt på arbeidende kapital

• Innføre en ordning med skatteinsentiver for langsiktige investeringer i oppstartsselskap. Ordningen vil bli nærmere beskrevet i Revidert nasjonalbudsjett 2017.

• Vurdere ulike virkemidler for å styrke bedriftenes tilgang på kapital i vekstfasen, blant annet gjennom en økning av tapsfondet til landsdekkende innovasjonslån i Innovasjon Norge.

• Utarbeide en strategi for eksport og internasjonalisering for å sikre at norske bedrifter har gode og konkurransedyktige rammebetingelser, slik at de er godt rustet for å møte omstillingsutfordringer og en tøff internasjonal konkurranse.

• Utvikle Innovasjon Norges Invest in Norway-funksjon for å tilrettelegge for internasjonale investeringer i Norge og posisjonere Norge som et attraktivt land for investorer og talenter.

• I eksportstrategien vurdere å opprette et Globalt Vekstprogram for å øke norsk eksport gjennom å gi norske vekstbedrifter kompetanse i hvordan de skal skaffe seg markedsandeler internasjonalt.

• Regjeringen har løpende tilpasset ordningene til behovet for næringslivet, og vil sørge for et konkurransedyktig eksportfinansieringstilbud som fungerer på en god måte.

• Utvide GIEKs tilbud av eksportgarantier under Alminnelig garantiordning til også å omfatte långivergarantier for eksportrelaterte investeringer i Norge.

• For å se nærmere på hvordan eksportfinansieringssystemet fungerer, gjennomføre en evaluering av GIEK og Eksportkreditt Norge for blant annet å få belyst virksomhetenes måloppnåelse, om ressursbruken er effektiv og om helheten i det offentlige eksportfinansieringstilbudet, herunder samarbeidet mellom GIEK og Eksportkreditt Norge, fungerer godt.

• For å sikre et bedre informasjonsgrunnlag, igangsette en kartlegging av andre lands langsiktige eksportfinansieringstilbud.

• Gjennomføre en stor forenklingsinnsats som innen utløpet av 2017 skal gi næringslivet årlige besparelser på 15 mrd. kroner. Per i dag har vi passert 12 mrd. kroner i årlig besparelse, og har en rekke større forenklinger under gjennomføring, både lovforenklinger og forenklinger gjennom digitalisering i offentlig sektor.

9.2 Kapitaltilgang og vilkår – nedsettelse av et offentlig utvalg

De vilkår aktører kan få eller tilbyr finansiering til gjenspeiler en rekke forhold. Forventet lønnsomhet og risiko ved en investering, relativt til andre investeringer, står sentralt. Rentenivået og utsiktene i økonomien har stor betydning. Tilgangen på gode prosjekter, konkurransen mellom tilbyderne, kapitalmarkeders utbredelse, transaksjons- og administrasjonskostnader og andre rammevilkår spiller også inn.

Det har vært flere utredninger som viser til at Norge har relativt velfungerende kapitalmarkeder. Mangel på kapital kan blant annet gi seg utslag i få nyetableringer, selskapenes lønnsomhet og kontantstrømmer, veksten til selskapene eller overlevelsesraten for selskapene. Kapitalavkastningen i næringer over tid, og spredningen i den, kan også gi indikasjoner. Slike tegn kan imidlertid også skyldes endrede markeds- og etterspørselsforhold, som for eksempel redusert olje- og gasspris.

Det er krevende å ha en oppdatert faglig godt fundert oppfatning av om det kan være tegn til mangel på kapital, eller om det kan være tegn til mangel på gode prosjekter med akseptabel risiko. Regjeringen setter derfor nå ned et offentlig utvalg som skal vurdere ulike problemstillinger knyttet til næringslivets tilgang til kapital.

Utvalget skal vurdere om kapitalsøkere effektivt kobles med kapitaleiere, og eventuelt omtale mulige tiltak for å øke effektiviteten, herunder forenklinger. De viktigste kildene til kapital skal gjennomgås og det skal vurderes om tilgangen til kapital for lønnsomme prosjekter i ulike faser er god og om allokeringen av kapital på tvers av næringer er effektiv. Utvalget skal videre se på næringslivets anvendelse av kapital, gjøre rede for betydningen av lokal og regional kapital og vurdere om det er spesielle utfordringer i enkelte deler av landet, for ulike bransjer eller for små og mellomstore bedrifter. Mulige hindre for kapitalmobiliteten over landegrensene skal kartlegges. Utvalget skal vurdere om kapitalmarkedet for investeringer i fastlandsindustrien er velfungerende og om myndighetene kan rette opp en eventuell markedssvikt på en effektiv måte. Norske oppstarts- og vekstbedrifters tilgang til kapital, herunder venture-kapital, betydningen av nye finansieringsformer og digitalisering, samt i hvilken grad kapitalmarkedet legger til rette for grønn omstilling skal også belyses. Utvalget skal i tillegg vurdere hvordan beskatningen av norske eiere påvirker næringslivets tilgang til kapital. Det tas sikte på at utvalget leverer sin innstilling innen 1. mars 2018.

9.2.1 Skatt og kapitaltilgang

Regjeringen har som mål å bringe nivået på selskapsskatten i Norge ned mot nivået i sammenlignbare land, men vil ikke lede an i en internasjonal skattekonkurranse. Regjeringen har redusert selskapsskatten fra 28 pst. i 2013 til 24 pst. i 2017. Ifølge skatteforliket i Stortinget skal den reduseres videre til 23 pst. innen 2018. Ytterligere reduksjoner vurderes i lys av utviklingen internasjonalt, og spesielt i våre naboland. Lavere selskapsskatt gjør det mer lønnsomt for nordmenn og utlendinger å investere i Norge og reduserer kapitalkostnadene for næringslivet. Det kan føre til at flere investeringer blir realisert og til økt samlet verdiskaping.

Regjeringen vil styrke det norske, private eierskapet. Formuesskatten ilegges kun norske eiere. Dette vil gjøre det vanskeligere å beholde norsk eierskap til norske bedrifter. Videre må formuesskatten betales selv om formuesgjenstanden ikke har gitt avkastning eller overskudd det aktuelle året. Formuesskatten kan være særlig problematisk for eiere av virksomheter som er avhengige av norsk egenkapital for å få finansiert sine investeringer. Formuesskatten kan i slike tilfeller føre til at prosjekter som er lønnsomme for samfunnet og gir nye arbeidsplasser, ikke gjennomføres. Det er videre problematisk dersom den skjeve verdsettingen av ulike formueskomponenter bidrar til å vri investeringene bort fra næringsvirksomhet og over til bolig og fritidseiendom. Det er også uheldig dersom formuesskatten forårsaker skattemotivert flytting fra Norge.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen har redusert formuesskatten. Skattesatsen er senket og bunnfradraget er økt. Samtidig er verdsettingsrabatten for sekundærbolig og næringseiendom redusert. Lavere skattesats og jevnere verdsetting gjør at norsk privat kapital i større grad kan bli kanalisert til næringsvirksomhet.

Regjeringen varslet i Skattemeldingen at den ville vurdere hvordan ytterligere formuesskatte-lettelser i større grad kan målrettes mot næringsrelatert kapital. Stortingets flertall ba i forbindelse med forliket om skattereform regjeringen om å foreslå en verdsettingsrabatt på 20 pst. for aksjer og driftsmidler samt tilordnet gjeld innen 2018. Regjeringen har innført en rabatt på 10 pst. i 2017. Ifølge skatteforliket i Stortinget skal den økes. Regjeringen har videre innført en midlertidig ordning med utsatt betaling av formuesskatt på aksjer. Ordningen gjelder for inntektsårene 2016 og 2017.

9.3 Reguleringer i kapitalmarkedet

Norsk næringslivs tilgang til kapital fra banker og kapitalmarkeder har vært langt mer stabil på 2000-tallet enn kapitaltilførselen gjennom de samme kapitalkildene i mange andre vestlige land. I mange land har særlig bankene vært rammet av omfattende tillitssvikt som følge av for lav egenkapital. Tillitssvikt i finanssektoren kan spre seg raskt, og få betydelige negative konsekvenser for foretakenes tilgang til finansiering.

Velfungerende og stabile kapitalmarkeder krever hensiktsmessig regulering av verdipapirmarkedene og av bankene. Innenfor bank- og forsikringssektoren er det gjort store endringer i soliditetsreguleringen etter finanskrisen. Etter finanskrisen er soliditetskravene til banker økt internasjonalt og i EU/EØS, og et nytt soliditetsregelverk for forsikringsselskaper ble innført i EU/EØS i 2016. Norge er blant landene som har valgt å stille høyere soliditetskrav til bankene enn internasjonale minstekrav, de senere år i første rekke som følge av raskere opptrapping til nye internasjonale minstekrav enn land som sliter mer med ettervirkningene av den internasjonale finanskrisen. Selv om internasjonalt regelverk tillater banker fra enkelte land å bruke lang tid, vil godt kapitaliserte banker på sikt være en forutsetning for god og riktig utlånsaktivitet. Et sentralt prinsipp i soliditetsreguleringen er at kapitalkrav skal gjenspeile risiko. Jo høyere risikoen ved en eiendel er, for eksempel et utlån, jo mer egenkapital må banken ha.

Finansdepartementet har redegjort for målene for finansmarkedspolitikken i Finansmarkeds-meldingen 2015.16 Der fremgår det at politikken er innrettet for å gi et høyt nivå av stabilitet og kvalitet, gjennom krav til soliditet og atferd i finansinstitusjonene som ofte er strengere enn internasjonale minstekrav. Finansiell stabilitet innebærer at det finansielle systemet er motstandsdyktig nok til å ta imot innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmenheten, formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte. Av hensyn til den finansielle stabiliteten, er det særlig viktig å regulere finansinstitusjonenes soliditet. Politikken prioriterer tillit, trygghet og langsiktig vekst. Tilbudssiden skal kunne stå imot forstyrrelser utenfra, samtidig som den selv ikke skal bidra til oppbygging av ubalanser eller annen risiko som kan utløse problemer.

En for svak regulering kan føre til og forsterke kriser som kan gi betydelige tap i samlet verdiskaping. En for streng regulering kan imidlertid også føre til en unødig reduksjon i risikotakingen og slik redusert kapitaltilgang og redusert samlet verdiskaping.

SMB-rabatten

I EUs kapitalkravsregelverk17 er det en overgangsbestemmelse om utlån til små og mellomstore bedrifter. Den innebærer at bankenes kapitalkrav for slike lån skal reduseres med ca. 24 pst. Bestemmelsen omtales ofte som «SMB-rabatten» og er et unntak fra prinsippet om at kapitalkravene skal gjenspeile reell risiko. EU har evaluert og viderefører bestemmelsen.

Bestemmelsen kom inn i EU-regelverket som følge av den vanskelige økonomiske situasjonen i mange europeiske land. En reduksjon i kapitalkravet endrer imidlertid ikke de faktiske risikoforholdene ved utlånsvirksomheten. Bedriftene kan oppleve lettere tilgang på lån fra bankene, men ikke nødvendigvis, dersom bankene tar høyde for risikoen ved slike utlån. En slik reduksjon i kapitalkravet kan svekke bankenes soliditet over tid, særlig hos banker som opptrer i et mindre område med et ensartet næringsliv. Det å forskjellsbehandle virksomheter etter størrelse, noe SMB-rabatten gjør, kan også ha uheldige effekter.

SMB-rabatten kan også ha positive virkninger på kapitaltilgangen og verdiskapingen i næringslivet. Den kan redusere sannsynligheten for at lønnsomme prosjekter og SMB ikke får tilgang til kapital i Norge, også i dårlige tider om utenlandske banker trekker seg ut, og bidra til økt samlet verdiskaping som kan tenkes å kompensere for noe økt risiko. Den kan bidra til at SMB lokalisert i Norge har likere tilgang på kapital relativt til SMB i EU. En slik rabatt kan bidra til at banker i det norske markedet står overfor likere krav og konkurrerer på likere vilkår om de samme bedriftskundene i Norge. Det er viktig å understreke og poengtere at bankene fortsatt selv må vurdere lønnsomhet og risiko og ta ev. tap ved å gi lån. En slik rabatt medfører kun en mulighet, ikke en plikt, for bankene til å øke utlånene til SMB.

Regjeringen har besluttet å innføre SMB-rabatten i Norge. De nye reglene vil tre i kraft når EU-forordningen som omhandler denne rabatten er tatt inn i EØS-avtalen.

Regjeringen er opptatt av at regelverket ikke skaper unødvendige hindringer for nye finansieringsformer, som for eksempel folkefinansiering (crowdfunding). Folkefinansiering innebærer å koble investorer med prosjekteiere og virksomheter som søker finansiering via en elektronisk plattform. Andre aktører arbeider med markedsplasser som legger til rette for at aktører kan gå sammen om å låne ut direkte til bedrifter. I Europakommisjonens arbeid med kapitalmarkedsunionen vurderes nye finansieringsformer.

9.4 Kapitalvirkemidlene i næringspolitikken

Regjeringen vil legge til rette for at flere bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter gjennomføres. Statens kapitalvirkemidler har som mål å støtte prosjekter som er bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme på sikt, men som uten den offentlige støtten ikke ville funnet sted, eller som ville blitt utført på et senere tidspunkt eller i et mindre omfang enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt.

I utgangspunktet vil et velfungerende kapitalmarked bidra til at ressurser kanaliseres dit hvor de har størst avkastning og omfordeler risiko til de som er best egnet til å bære den. Et effektivt kapitalmarked sørger med andre ord for at prosjekter med den beste privatøkonomiske avkastnings- og risikoprofilen får tilført kapital, og at prosjekter markedet bedømmer som ulønnsomme, ikke får finansiering.

Det kan imidlertid være grunner til at markedet ikke alltid finansierer de lønnsomme prosjektene. En av de vanligste forklaringene er at investoren kan ha mindre informasjon om prosjektet enn den som søker kapital har, slik at det kan være vanskelig og kostnadskrevende å skille mellom hvilke prosjekter som vil være lønnsomme og ikke. Hvis ikke gode prosjekter klarer å skille seg ut fra dårlige prosjekter på en troverdig måte, kan kapitalen bli dyrere enn prosjektets kvalitet isolert sett skulle tilsi.18 En konsekvens av dette kan være at et prosjekt som i utgangspunktet er lønnsomt, ikke blir finansiert.

Virkemidlene for kapital skal bidra til økt kapitaltilgang for bedrifter gjennom både direkte støtte og ved at støtten utløser privat kapital.

Kapitaltilførsel fra det offentlige kan skje gjennom ulike virkemidler, fra rene tilskudd til lån og investeringer på mer markedsmessige vilkår. Ordningene betinger som hovedregel en stor grad av privat medfinansiering av prosjektene. Dette bidrar til å kvalitetssikre prosjektene det investeres i, og at mottakerne insentiveres til å få prosjektene til å lykkes. Virkemidler som ligner mer på markedsbasert finansiering inkluderer blant annet Innovasjon Norges lavrisikolån, eksportkreditter gjennom Eksportkreditt Norge, eksportgarantier gjennom Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK), og egenkapital gjennom såkornfond, Investinor og Argentum.

Under følger en beskrivelse av kapitalvirkemidler som kan være relevant for utvikling av industri og industribedrifter i Norge. For at midlene skal gå til de beste prosjektene med størst potensial for verdiskaping, uavhengig av bransje og lokalisering, er de fleste ordningene bredt innrettede og uten tematiske begrensninger. Forsknings- og innovasjonsvirkemidlene i bredt presenteres i kapittel 11.

9.4.1 Tilskuddsordninger

Det kan være flere grunner til at man velger å gi tilskudd til bedrifter. For eksempel kan det finansiere forskning som anses å være et fellesgode, der den enkelte bedrift ikke sitter igjen med hele fortjenesten. Tilskudd er ofte et egnet virkemiddel i bedrifters eller prosjekters tidligste fase før de har en positiv kontantstrøm og der usikkerheten om forventet verdi og eventuelle risikopremier ennå er så stor at det er krevende å bruke lån eller egenkapital.

9.4.2 Låne- og garantiordninger

Offentlige låneordninger skal bidra til å utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter og stimulere til økt privat finansiering. For ordninger med støtteelement kan støtten ta form av en lavere rente enn hva bedriftsøkonomisk risiko skulle tilsi, eller at utlåner stiller lavere krav til sikkerhet enn det private banker ville ha gjort.

Låne- og garantiordninger i Innovasjon Norge

Som et supplement til det private kapitalmarkedet tilbyr Innovasjon Norge ulike låneordninger:

Lavrisikolån gis i hovedsak til prosjekter sammen med lån fra private banker på markedsmessige vilkår. Lavrisikolån brukes til å delfinansiere investeringer i bygninger, driftsutstyr, fiskefartøyer og til investeringer i landbruket og bidrar til å utløse annen finansiering.

Risikolån/innovasjonslån kan benyttes til delfinansiering av investeringsprosjekter som handler om nyetablering, nyskaping, omstilling, internasjonalisering og utvikling, og hvor det er krevende å finne tilstrekkelig risikovilje for gjennomføring i det private kredittmarkedet.

Landsdekkende garanti kan tilbys i forbindelse med driftskreditt eller investeringslån, primært til små og mellomstore bedrifter.

Eksportfinansiering

Staten tilbyr eksportfinansiering i form av lån og garantier. Det offentlige eksportfinansieringstilbudet spiller en sentral rolle i finansieringen av norsk eksport av kapitalvarer og tjenester, spesielt i tider med uro i finansmarkedene og få alternative finansieringskilder. Tilbudet skal være et supplement til finansiering fra kommersielle finansinstitusjoner og skal bidra til at norske eksportører får like konkurransevilkår som eksportører fra andre land med tilsvarende ordninger. På denne måten fremmer eksportfinansieringsordningene norske bedrifters konkurransekraft. Regjeringen følger med og har en dynamisk tilnærming for å sikre at eksportfinansieringstilbudet fungerer på en god måte.

Gjennom eksportkredittordningen tilbys lån til kjøpere av norske eksportørers kapitalvarer og tjenester, og man kan velge mellom såkalte CIRR-lån og markedslån. Alle lån under ordningen må være garantert av statlige eksportgarantiinstitusjoner eller finansinstitusjoner med god rating. Små lån og mindre deler av store lån til utviklingsland og fremvoksende økonomier, kan som alternativ til garanti sikres med kontantdepot. Alle søknader som faller innenfor det fastsatte regelverket for eksportkredittordningen vil få tilbud om finansiering. Ordningen forvaltes av Eksportkreditt Norge AS.

Eksportkredittgarantier skal bidra til å fremme norsk eksport og investeringer i utlandet og innebærer i hovedsak at det utstedes en garanti som sikrer at den som gir lån til en kjøper av norsk eksportvare får tilbakebetalt lånet hvis kjøperen ikke betaler. Det finnes i dag to eksportgarantiordninger, som begges forvaltes av GIEK:

• Alminnelig garantiordning: Gjennom Alminnelig garantiordning tilbys det i hovedsak garantier for risiko knyttet til manglende betaling fra kjøper, enten det skyldes politiske forhold (for eksempel krig) eller kommersielle forhold (for eksempel konkurser). Garantier for investeringer (for eksempel investeringslån) gis bare for risiko knyttet til politiske forhold.

• Garantiordning for investeringer i og eksport til utviklingsland (U-landsordningen): Gjennom U-landsordningen tilbys det garantier for investeringer i og eksport til land som av OECD er definert som utviklingsland, og med høyere risiko enn det som er akseptabelt under Alminnelig garantiordning.

GIEK forvalter i tillegg to andre garantiordninger:

• Garantiordning for byggelån til skip, fartøy og innretninger til havs (Byggelånsordningen): Gjennom Byggelånsordningen tilbys garantier for byggelån i forbindelse med bygging eller ombygging av skip, fartøy og innretninger til havs. Ordningen skal bidra til å gjøre norske verft mer konkurransedyktige ved å gi lettere tilgang på finansiering og øke kapasiteten i det norske finansmarkedet.

• Garantiordning for kraftintensiv industris kjøp av kraft (Kraftgarantiordningen): Gjennom Kraftgarantiordningen tilbys garantier for finansiering i forbindelse med kjøp av kraft på langsiktige vilkår. Ordningen skal medvirke til at kraftintensiv industri i Norge kan inngå langsiktige kraftavtaler på forretningsmessige vilkår.

9.4.3 Egenkapitalvirkemidler

Såkornfond

Såkornfondordningene i Innovasjon Norge skal bidra til å utløse privat kapital til investeringer i tidlig fase. Fondene skal tilby risikovillig kapital og relevant kompetanse. Fondene er privat drevet, og staten bidrar gjennom ansvarlige lån (fond opprettet i 2005 eller tidligere) eller egenkapital (fond opprettet i 2014 og senere) og risikoavlastning.

Pre-såkornfond

Pre-såkornfondordningen i Innovasjon Norge skal delfinansiere og utløse privat investeringskapital til innovative bedrifter som er yngre enn fem år. Hver bedrift kan motta maksimalt 3 mill. kroner i tilskudd gjennom fondet. Private investorer skal delta med minst 50 pst. av kapitalen som investeres i hver enkelt bedrift. Det innebærer at bedriftene kan få tilført 2–6 mill. kroner.

Investinor AS

Investinor er et landsdekkende investeringsselskap heleid av staten som skal bidra til økt verdiskaping ved å investere risikokapital og utøve aktivt eierskap i internasjonalt orienterte og konkurransedyktige bedrifter i tidlig vekst- og ekspansjonsfase. Forvaltningskapitalen i selskapet er 4,2 mrd. kroner, hvorav 500 mill. kroner er øremerket investeringer i marin sektor og 500 mill. kroner er øremerket investeringer i skogsektoren.

Regjeringen foreslo endringer i Investinors mandat i statsbudsjettet for 2017. Stortinget vedtok å videreføre det eksisterende mandatet, samtidig som det ble bevilget midler til et nytt mandat for selskapet. Det nye mandatet innebærer at Investinor kan øke investeringskapasiteten til såkalt forretningsengler og grupper av forretningsengler gjennom passive med-investeringer og ved at det åpnes for investeringer i fond i tidlig fase. Det nye mandatet innebærer også at Investinor kan utløse egenkapitalvirkemidler fra EU, herunder Horisont 2020 og Det europeiske investeringsfondet (EIF). Under budsjettbehandlingen ba Stortinget om at det nye mandatet fryses i påvente av at en helhetlig gjennomgang av offentlig og privat venture-kapital i Norge er gjennomført. Komiteen ba også om en helhetlig gjennomgang og vurdering av Investinors mandat og rolle. Stortingets merknader vil i første omgang bli fulgt opp gjennom det offentlige utvalget som skal vurdere kapitaltilgangen for norsk næringsliv.

Argentum Fondsinvesteringer AS

Argentum Fondsinvesteringer er en kapitalforvalter innenfor investeringer i aktive eierfond (private equity). Selskapet, som er heleid av staten, skal bidra til å bedre tilgangen til kapital for det nyskapende, forskningsbaserte næringslivet gjennom å investere i nord-europeiske fond og internasjonale energifond. Selskapet skal også bidra til et mer velfungerende kapitalmarked for unoterte selskaper. Selskapet forvalter rundt 7 mrd. kroner på vegne av den norske stat.

Den Nordiske Investeringsbanken (NIB)

NIB er eid av de nordiske og baltiske landene og har sitt hovedkontor i Helsingfors. Banken har som oppdrag å finansiere prosjekter som bidrar til bærekraftig vekst eller økt konkurransekraft i regionen, og tilbyr langsiktige lån og garantier på konkurransedyktige markedsvilkår til kunder i privat og offentlig sektor. Banken har som mål særlig å bidra til gode prosjekter innenfor energi- miljø- og transportsektoren. NIB har også egne programmer for små- og mellomstore bedrifter.

Prosjekter som søker å styrke konkurranseevnen kan for eksempel bidra til teknisk utvikling og innovasjon, utvikling av menneskelig kapital, forbedringer i infrastruktur og økt markedseffektivitet.

Miljøprosjekter kan være investeringer som leder til forbedret ressurseffektivitet, utvikling av en konkurransedyktig lavkarbonøkonomi, beskyttelse av miljøet og dets økosystemtjenester og utvikling av ren teknologi.

NIB har status som internasjonal finansinstitusjon og finansierer seg i internasjonale kapitalmarkeder med den høyest mulige kredittrating. Det gjør at banken kan tilrettelegge for grensekryssende prosjekter og tilby mer langsiktige lån enn hva kundene normalt kan oppnå i det private markedet. Banken bidrar også til utviklingen av det nordiske markedet for grønne obligasjoner, både som utsteder, kjøper og bidragsyter til standardsetting.

9.5 Statens eierskapspolitikk

Det statlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende relativt til andre land det er naturlig å sammenligne med. Staten har blant annet et betydelig eierskap til store industrikonsern, som Kongsberg Gruppen, Nammo, Norsk Hydro, Statoil og Yara International. Noen selskaper har røtter helt tilbake til den spede begynnelse av norsk industrialisering på starten av 1800-tallet, og er i dag moderne og høyteknologiske selskaper. I en verden der teknologiutviklingen skjer stadig raskere, må både selskapene og staten som eier ta innover seg utviklingen, mulighetene og utfordringene knyttet til dette for å kunne opprettholde og videreutvikle verdiene. En av statens viktigste oppgaver som eier blir i denne sammenheng å velge et kompetent og godt sammensatt styre, som er fremoverskuende og bidrar til at selskapet er konkurransedyktig. For å oppnå høy avkastning og effektiv drift, forventer blant annet regjeringen at styrene i selskaper med statlig eierandel følger og gjør nødvendige tilpasninger som følge av den teknologiske og markedsmessige utviklingen.

Statens mål med eierskapet til store industrivirksomheter er som regel hovedsakelig forretningsmessig. Disse selskapene har gjerne innslag av private eiere, som å være notert på børs. Et tilleggsmål med statens eierskap i flere industrivirksomheter er nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner. Dette gjelder for visse typer virksomhet som antas å ha positive virkninger på resten av økonomien. Statlig eierskap kan være en av flere måter å ivareta og utvikle ønsket virksomhet og kompetanse på i Norge, og gjennom dette bidra til økt samlet verdiskaping for samfunnet. Sentrale deler av et selskaps kompetanse, som for eksempel forsknings- og utviklingsmiljø og sentrale ledelsesfunksjoner, har tradisjonelt vært lokalisert i tilknytning til selskapenes hovedkontorer. Målet om å opprettholde hovedkontor i Norge kan blant annet oppnås ved å eie minimum en tredjedel av et selskap, slik at staten som eier kan motsette seg endringer i vedtektene.

Etter regjeringens syn bør privat eierskap være hovedregelen og direkte statlig eierskap bør begrunnes særskilt. Dette henger sammen med at det er privates initiativ og investeringsvilje som er drivkraften for utviklingen i økonomien, og at private eiere gjerne har sterkere insentiver for effektiv drift og høy avkastning.19 Det er videre noen særskilte utfordringer knyttet til det direkte statlige eierskapet som trekker i retning av å begrense omfanget av det i kommersielle selskaper i velfungerende konkurranseutsatte markeder. Dette er for eksempel potensielle konflikter mellom eierskap i selskaper og statens øvrige roller. Erfaringene fra statlige forsøk på industrireising i siste halvdel av forrige århundre tyder heller ikke på at staten er den beste aktøren til å drive økonomisk utvikling gjennom direkte eierposisjoner. For å bidra til et mer mangfoldig og verdiskapende eierskap og for å redusere potensielle utfordringer med et omfattende statlig eierskap, ønsker regjeringen å redusere det direkte statlige eierskapet over tid.

Regjeringen mener det er gode grunner til at staten bør være direkte eier i enkelte norske selskaper. Det er begrunnet i blant annet et ønske om at enkelte selskaper beholder en nasjonal forankring i form av at hovedkontorfunksjoner og nøkkelkompetanse forblir i Norge, en ambisjon om god forvaltning av felles naturressurser og sektorpolitiske hensyn. Begrunnelsene varierer mellom selskaper og tar utgangspunkt i at statlig eierskap skal bidra til at samfunnsøkonomiske og samfunnsmessige hensyn ivaretas. Ovennevnte hensyn tilsier at staten i overskuelig fremtid vil ha et betydelig eierskap.

Det statlige eierskapet skal utøves profesjonelt og forutsigbart innenfor rammen av norsk selskapslovgivning og annet lovverk, basert på allment aksepterte eierstyringsprinsipper og med bevissthet om skillet mellom rollen som eier og andre roller staten har. For selskaper der staten har forretningsmessige mål med eierskapet er statens hovedmål å maksimere avkastningen av statens investeringer over tid. For selskaper der staten har sektorpolitiske mål med eierskapet vektlegger staten at målene nås mest mulig effektivt.

Det er styret og daglig leder som skal utøve forvaltningen ut fra selskapets og eiernes interesser. Staten utøver sin myndighet som eier gjennom generalforsamlingen eller foretaksmøtet, og følger løpende opp sitt eierskap i tråd med prinsippene nedfelt i Meld. St. 27 (2013–2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap (eierskapsmeldingen). Statens stemmegivning på generalforsamling og eieroppfølging er basert på statens ti prinsipper for god eierstyring, øvrige forventninger til selskapene og andre rammer for statens eierskapsutøvelse som er formidlet i eierskapsmeldingen.

Statens eierskapsutøvelse er innrettet for å bidra til verdiskaping i selskapene gjennom å arbeide for egnet styresammensetting, god selskapsstyring, effektiv kapitalstruktur og riktig utbytte, at bærekraft og samfunnsansvar er integrert i virksomheten og åpenhet og god rapportering.

Staten har plassert eierpostene i selskapene i henhold til fire kategorier,20 og spesifiserer også statens mål med eierskapet for det enkelte selskap. Dette bidrar til åpenhet og tydelighet om statens eierskap.

En fullstendig redegjørelse for regjeringens eierskapspolitikk gis i eierskapsmeldingen.

9.6 Eksport og internasjonalisering

Norge er en liten, åpen økonomi, og har store gevinster av handel med utlandet. Det innenlandske markedet er lite sammenliknet med mange andre land. Utenrikshandel er derfor viktig for norsk industri og næringslivet for øvrig, både som marked for norske varer og tjenester, og når det gjelder import av innsatsfaktorer. Norge kunne ikke nådd dagens velstandsnivå uten internasjonal handel.

Konkurranseevne er avgjørende for at norsk industri skal kunne vinne frem i den internasjonale konkurransen. Dersom Norge skal lykkes med omstillingen vi nå er inne i, må vi arbeide for at industrien har gode og konkurransedyktige rammebetingelser, slik at de er godt rustet for å møte omstillingsutfordringer og en tøff internasjonal konkurranse. For å møte konkurransen og bidra til økt internasjonalisering i norsk industri og næringslivet for øvrig, har Norge implementert en rekke ulike virkemidler, som er nærmere omtalt i kapittel 9.6.1. Regjeringen er opptatt av å få de offentlige virkemiddelaktørene til å samarbeide bedre for å legge til rette for norsk eksportindustri. Regjeringen har derfor igangsatt et arbeid med å utarbeide en nasjonal strategi for eksport og internasjonalisering, som er nærmere omtalt i kapittel 9.6.2.

Markedsadgang er avgjørende for norsk industris konkurransekraft. Derfor jobber regjeringen for å få på plass nye bilaterale og multilaterale handelsavtaler.

Varer og tjenester fra utlandet er innsatsfaktorer i norsk industriproduksjon. I verdenshandelen samlet utgjør innsatsvarer og -tjenester fra andre land over 66 pst. av verdien av varene og 70 pst. av verdien av tjenestene.21 Norge skiller seg ut ved at andelen samlet eksport som er produsert med innsats av varer og tjenester fra andre land er lavere enn gjennomsnittet. Som beskrevet i kapittel 4.3 har andelen norske virksomheter som deltar i komplekse internasjonale verdikjeder økt de senere år. Lave importrestriksjoner inn til Norge er viktig for at norsk industri kan vinne frem i konkurransen og delta i internasjonale verdikjeder.

Som vist i kapittel 5.3 kan det se ut til at det er en begynnende trend at bedrifter henter produksjon hjem i stedet for å ha den i tradisjonelle lavkostland. Digitalisering og automatisering av produksjon gir nye muligheter for norsk industri, samtidig som ny og mer effektiv transport og kommunikasjon gir lavere transaksjonskostnader på tvers av landegrensene. På sikt vil dette kunne føre til at flere norske virksomheter flytter sin industriproduksjon tilbake til Norge.

Verden står overfor store miljøutfordringer med press på naturressurser og økologisk balanse, global spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier og klimaendringer. Det er derfor viktig å støtte opp om norsk industri og næringsliv for å fremme økt eksport av klima og miljøteknologi, miljøvarer og relaterte tjenester, samt ivareta statenes behov for å gjennomføre en effektiv miljø- og klimapolitikk.

Under den globale finanskrisen i 2008–2009 og den påfølgende europeiske gjeldskrisen, ble etterspørselen globalt dempet både fra privat og offentlig sektor. Den globale økonomiske veksten er fremdeles lavere enn før krisen. Dette har betydning for norsk økonomi både hva gjelder konkurrenter til norsk industri i andre land og etterspørsel etter norske varer og tjenester i utlandet.

En vesentlig del av norsk eksportindustri de siste årene har vært direkte eller indirekte rettet mot olje og gass. Forventningen om varig lavere oljepris etter oljeprisfallet i 2014, gjør at petroleumsvirksomheten forventes å gi et mindre vekstbidrag i norsk økonomi i årene som kommer. Norge må tilpasse seg en situasjon med lavere aktivitet i oljenæringen. Et viktig mål med fortsatt vekst fremover må være å sørge for at norske varer og tjenester er konkurransedyktige i et globalt marked.

9.6.1 Virkemidler for internasjonalisering og eksport

For å bidra til økt internasjonalisering i norsk industri og næringslivet for øvrig, har Norge implementert ulike virkemidler.

Innovasjon Norge har i oppdrag å bistå norske bedrifter internasjonalt, og har tilstedeværelse ved 34 utekontorer i 29 land. Sammen med distriktskontorene i Norge representerer Innovasjon Norges kontorer i utlandet et tjenestetilbud til bedrifter med internasjonale vekstambisjoner. Internasjonalisering er også bygget inn som et element i andre tjenestetilbud fra Innovasjon Norge, herunder lån, tilskudd, industrielle forsknings- og utviklingsprogrammer og kompetanseprogrammer. Innovasjon Norge vurderer jevnlig sin internasjonale tilstedeværelse, og foretar hvert fjerde år en fullstendig gjennomgang av denne. Kriteriene som ligger til grunn for vurderingen av tilstedeværelse i et marked er at det skal være tilstrekkelig interesse fra, og potensial for, norsk næringsliv i vedkommende marked, og en vurdering av hvor Innovasjon Norges tilstedeværelse kan utgjøre størst forskjell.

Staten tilbyr langsiktig eksportfinansiering gjennom en låneordning som forvaltes av Eksportkreditt Norge og garantiordninger som forvaltes av GIEK. Ordningene skal fremme norsk eksport, gjennom å bidra til at norske eksportører kan konkurrere på like vilkår med eksportører fra andre land med tilsvarende nasjonale ordninger. Betingelsene for offentlige langsiktige eksportlån og garantier reguleres i dag av en OECD-tilknyttet avtale, Arrangement on Officially Supported Export Credits («Arrangement»). Ordningene skal være et supplement til kommersielle finansmarkeder. Se kapittel 9.4 for nærmere omtale av ordningene.

Norwegian Energy Partners som startet 1. januar 2017 er en videreføring av tidligere INTSOK og INTPOW, og skal fremme internasjonalisering av den norskbaserte petroleums- og fornybarnæringen. Den statlige bevilgningen ble økt til 34,2 mill. kroner for 2017. Satsingen er en del av regjeringen sitt arbeid med å sikre sysselsetting, og videreutvikling av disse næringene, og skal bidra til at næringene hevder seg i internasjonale markeder som er i vekst. Ved å øke det statlige bidraget til den nye organisasjonen, og gjennom tett samarbeid mellom myndigheter, bransjeorganisasjoner og selskapene i de to næringene, styrkes den internasjonale konkurransekraften. Samtidig blir det lettere å utnytte synergieffektene som ligger i kompetanseoverføring mellom de to næringene.

Norske myndigheters arbeid for å fremme eksport og internasjonalisering av næringslivet utføres av en rekke ulike aktører, herunder ulike departementer, utenrikstjenesten, virkemiddelaktører som Innovasjon Norge, Norges Sjømatråd, Music Norway, Senter for internasjonalisering av utdanning og offentlig støttede aktører som Norwegian Energy Partners. For at arbeidet skal være mest mulig koordinert samarbeider disse aktørene i Team Norway. Formålet med Team Norway-samarbeidet er å bidra til økt verdiskaping i norsk økonomi gjennom informasjonsutveksling, samordning og koordinert innsats og initiativer. Involvering og medvirkning fra næringslivet er sentralt i Team Norway, og det avholdes jevnlige møter med representanter for norsk næringsliv gjennom en referansegruppe, der mål og prioriteringer deles og drøftes. I Norge koordinerer Nærings- og fiskeridepartementet samarbeidet og i utlandet koordinerer utenriksstasjonene samarbeidet.

Årlig stilles det midler til disposisjon for næringslivsaktiviteter ved utenriksstasjonene, strategiske prosjekter for internasjonalisering og til eventuell norsk deltakelse på verdensutstillinger. Målet med disse midlene er å bidra til å samordne og styrke den samlede og langsiktige offentlige innsatsen for å øke norsk eksport og fremme norske næringsinteresser i utlandet. Midlene skal være et supplement til den ordinære virksomheten til virkemiddelapparatet i markeder og innenfor sektorer der norsk næringslivs langsiktige muligheter er spesielt framtredende. Gjennom næringslivsdelegasjoner ved statsbesøk og offisielle besøk til utlandet er målet at deltakende bedrifter skal dra nytte av profileringen og arenaene som skapes under offisielle besøk.

For å kunne øke eksporten er det avgjørende at norske selskaper skaffer seg kunder og samarbeidspartnere i utlandet. Internasjonalisering er en kostnadsdrivende, kompleks og risikofylt prosess, noe som ofte hindrer selskaper i å satse internasjonalt. Erfaringer fra Innovasjon Norge kan tyde på at mange norske selskaper ikke er godt nok forberedt når de skal tilby sine produkter og tjenester i internasjonale markeder. Norske selskaper oppleves som små i internasjonal sammenheng, og mange mangler kompetanse innenfor internasjonalisering og markedsføring. Dette gjør at mange selskaper ikke evner å etablere kundeforhold i utlandet, selv om produktene og tjenestene de tilbyr er bedre enn konkurrentenes løsninger. Disse selskapene kan ha nytte av kompetanse- og rådgivningstjenester om hvordan de bør gå frem for å fremstå som attraktive partnere og leverandører internasjonalt.

Regjeringen vil i eksportstrategien vurdere å opprette et Globalt Vekstprogram for å øke norsk eksport gjennom å gi norske vekstbedrifter kompetanse i hvordan de skal skaffe seg markedsandeler internasjonalt.

Regjeringen vil utvikle Invest in Norway (IIN) for å tilrettelegge for internasjonale investeringer i Norge og posisjonere Norge som et attraktivt land for investorer og talenter. (IIN) ble etablert i 2013 under Innovasjon Norge. Funksjonen håndterer henvendelser fra utenlandske selskaper som vurderer lokalisering i Norge, og legger til rette for en mer systematisk og profesjonell behandling av denne type henvendelser. IIN samarbeider med andre virkemiddelaktører og regionale aktører, og legger hovedvekt på områder hvor funksjonen kan være utløsende i arbeidet med å få verdiskapende, utenlandsk virksomhet til å etablere seg i Norge. IIN har god kunnskap om og oversikt over norsk industri, forskning og næringsmiljøer/klynger, og tilbyr kompetanse, et bredt nettverk og et omfattende tjenestespekter. IINs nettsider www.invinor.no gir informasjon om tjenestene og fakta om norske rammevilkår og næringsstruktur.

Så godt som alle sammenlignbare land har en organisasjon som arbeider med å tilrettelegge for utenlandske investeringer og markedsføre sitt land som investeringsland, med ulike innretninger, ambisjonsnivå og budsjetter. I de fleste land er oppmerksomheten rettet mot aktivt å tiltrekke utenlandske investeringer til landet, med til dels betydelige ressurser.

9.6.2 Handelspolitikk

Forutsigbare rammevilkår og god markedsadgang er en forutsetning for konkurranseevnen til norsk næringsliv. I senere tid har man sett en økende skepsis mot globalisering og internasjonal handel både i USA og Europa. For regjeringen er det viktig å fortsette å arbeide for en videre nedbygging av handelshindre. Regjeringen prioriterer dette arbeidet, og jobber for en friere handel både gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) og ved å forhandle frem frihandelsavtaler.

WTO er av stor betydning for Norge, og bevaring og styrking av det multilaterale handelssystemet er derfor prioritert. Systemet har vært med på å redusere handelsbarrierer og gitt en økning i verdenshandelen. Etter at forhandlingene i WTO i en periode ikke hadde den utviklingen man ønsket, var det et positivt WTO ministermøte i Nairobi i desember 2015. Som forberedelse til ministermøtet i desember 2017 og WTOs videre utvikling, arrangerte Norge et WTO-ministermøte i Oslo i oktober 2016 hvor 25 medlemmer var til stede. De siste årene har den globale handelspolitikken i stor grad blitt utformet i bilaterale, regionale og plurilaterale handelsavtaler. Norges handelspolitikk påvirkes av disse endringene.

Norge har et vidtrekkende nettverk av frihandelsavtaler, og forhandler med en rekke viktige partnere for å sikre norske bedrifter markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport av varer, tjenester og investeringer. Frihandelsavtalene bygger på WTO-regelverket, men skal gi bedre betingelser enn det man har blitt enige om i WTO, både når det gjelder regelverk og markedsadgang. Videre introduserer frihandelsavtalene løsninger på områder utover det som er avtalt i WTO, som for eksempel markedsadgang for investeringer.

Norge har sammen med medlemsstatene i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) inngått 27 frihandelsavtaler med 38 land. Gjennom EFTA forhandler Norge for tiden med India, Indonesia, Malaysia og Vietnam, i tillegg til Ecuador. Disse fire asiatiske landene alene utgjør et marked som består av mer enn 1,6 mrd. mennesker. Dette er økonomier med økende utviklingsnivå og kjøpekraft, og med vekstsektorer av interesse for Norge. I tillegg til å inngå frihandelsavtaler med nye land pågår det arbeid med å oppdatere og reforhandle eksisterende avtaler for å sikre at de er mest mulig relevante for norsk næringsliv. Vi har også nylig undertegnet frihandelsavtaler med Filippinene og Georgia. Norge har over lengre tid ønsket å styrke relasjonen med Mercosur, en handelsblokk bestående av Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay og Venezuela, og det er nå enighet om oppstart av avtaleforhandlinger før sommeren 2017.

Ikke alle frihandelsavtaler fremforhandles i EFTA-sammenheng. Norge og Kina innledet forhandlinger om en frihandelsavtale høsten 2008 og har avholdt åtte forhandlingsrunder. Siden oktober 2010 har det ikke vært avholdt forhandlinger. I desember 2016 ble det undertegnet en felleserklæring mellom Norge og Kina om normalisering av det politiske forholdet mellom landene. I denne forbindelse ble det enighet om å gjenoppta forhandlingene om en frihandelsavtale. Kina er Norges største handelspartner i Asia. Handelen har økt gradvis de siste ti årene, men potensialet anses å være betydelig større. En frihandelsavtale vil være godt nytt for norsk næringsliv, som i dag opplever en rekke restriksjoner som begrenser markedsadgangen til Kina. Regjeringen vil prioritere arbeidet med å inngå en frihandelsavtale med Kina.

Videre vil det for norsk tjenestesektor være svært viktig å sluttføre forhandlingene mellom Norge og 49 andre WTO-medlemmer om en ny flerstatlig avtale om handel med tjenester (TiSA). Avtaleforhandlingene startet i 2013 og en TiSA-avtale vil bidra til norsk og global verdiskaping og vekst. I tillegg har Norge deltatt i arbeidet med forhandlingene om en plurilateral avtale om miljøvarer (EGA) i WTO. En avtale om nulltoll for miljøvarer vil føre til lavere priser på viktig teknologi, og gi et positivt bidrag til å løse miljøutfordringer som luftforurensning, vannforurensning og klimautslipp.

Norge har 14 bilaterale investeringsavtaler (BITs) som tar sikte på å beskytte norske investorers rettigheter i utlandet. Disse verner norske investorer mot ulovlig ekspropriasjon, usaklig diskriminering og annen urimelig behandling fra vertsstatens myndigheter, og kan derfor gjøre det tryggere å investere i land med politisk og økonomisk ustabilitet. På grunn av debatt om innholdet i investeringsavtaler har Norge ikke inngått slike avtaler siden midten av 90-tallet. Sammenlignet med de fleste andre land har vi derfor få investeringsavtaler. Sverige har for eksempel 74 slike avtaler, mens Danmark har 58.

Norges handelspolitikk påvirkes av utviklingen internasjonalt. Forhandlingene mellom EU og USA om en omfattende handels- og investeringsavtale (TTIP) og Storbritannias beslutning i juni 2016 om å melde seg ut av EU, er to eksempler på handelspolitiske hendelser som vil påvirke norsk økonomi, og hvor Norge må ta en aktiv rolle for å sikre våre interesser.

Dersom TTIP realiseres vil dette kunne få konsekvenser for norsk næringsliv ettersom EU og USA er våre viktigste handelspartnere, og Norge er en del av EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Regjeringen besluttet i 2015 å innhente en ekstern utredning av konsekvenser for Norge av en TTIP-avtale og ulike norske veivalg. Denne utredningen ble foretatt av Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) mens det fortsatt var høy aktivitet i forhandlingene. NUPI leverte sin rapport til næringsministeren i november 2016.22 Rapporten anslår at en TTIP-avtale hvor Norge står utenfor vil få moderat positiv virkning for norsk økonomi. Det er imidlertid stor variasjon mellom sektorer. Noen industriområder, inkludert transportutstyr, kjemikalier, maskiner og metaller kan oppleve betydelige tap, mens olje og gass vil tjene på økt etterspørsel og høyere priser. Sjømateksporten vil bli negativt påvirket ettersom næringen vil møte sterkere konkurranse i EU-markedet.

Dersom Norge slutter seg til TTIP, eller inngår en handelsavtale med USA, anslår NUPI at dette vil ha en betydelig positiv effekt på verdiskapingen i Norge. Et klart flertall av næringene vil tjene på at Norge slutter seg til TTIP, inkludert sjømat og maritime tjenester. I jordbrukssektoren vil det bli press på importvernet og uten kompenserende tiltak vil produksjonen og sysselsettingen reduseres, men omfanget av konsekvensene vil avhenge av forhandlingsutfall. TTIP-forhandlingene er nå satt på vent og det er uklart når forhandlingene vil gjenopptas og hvordan en endelig avtale blir seende ut.

Storbritannias beslutning om å forlate EU (Brexit) vil føre til endringer i det handelspolitiske rammeverket mellom Storbritannia, EU og Norge, med mulige konsekvenser for verdiskaping i Norge og i våre viktigste markeder. Norges interesser er å opprettholde best mulig handelspolitisk samarbeid med Storbritannia og best mulig adgang til det britiske markedet som i dag, samtidig som EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU ivaretas. Den britiske regjeringen har uttalt at Storbritannia vil forlate det indre marked og i stedet søke en omfattende frihandelsavtale med EU.

Det blir viktig å unngå en situasjon der Norge står uten overgangsordninger og permanente avtaler. Det er derfor i Norges interesse å bli inkludert i diskusjoner av felles løsninger mellom EU og Storbritannia på områder som berører det indre marked. Norge og Storbritannia har etablert en dialog på embetsnivå, blant annet for å diskutere handelspolitiske spørsmål. For norsk næringsliv er det etter Storbritannias uttreden av EØS viktig at det ikke oppstår et vakuum. Det vil derfor på det tidspunktet være nødvendig å ha på plass midlertidige eller permanente ordninger for handelen mellom Norge og Storbritannia.

Med et bakteppe av handelspolitiske omveltninger, tiltagende konkurranse i våre viktigste eksportmarkeder samt endringer i sammensetningen av norsk eksport, er det særlig viktig at Norges virkemiddelapparat for eksport og internasjonalisering er målrettet og effektivt. Norske myndigheters arbeid med eksportfremme og internasjonalisering har blitt jevnlig videreutviklet de senere årene, men arbeidet bærer preg av at det er mange involverte aktører med ulike mål og virkemidler. Regjeringen mener det er viktig at alle relevante krefter samles om en felles overbyggende strategi slik at de ulike aktørene kan samarbeide best mulig om tiltak som kan bidra til økt eksport og internasjonalisering. Regjeringen har derfor besluttet at det skal utarbeides en strategi for eksport og internasjonalisering. Strategien vil synliggjøre betydningen av eksport og internasjonalisering for verdiskaping og arbeidsplasser i Norge, og definere prioriteringer og mål for arbeidet på dette området. Strategien vil ta for seg det offentlige virkemiddelapparatet for næringsfremme og internasjonalisering, og vurdere hvordan norske myndigheter kan sikre at norske bedrifter har gode og konkurransedyktige rammebetingelser, slik at de er godt rustet for å møte omstillingsutfordringer og en tøff internasjonal konkurranse. Strategien vil blant annet omhandle temaer som handelspolitikk og norske myndigheters arbeid for å fremme eksport og internasjonalisering gjennom virkemidler som for eksempel Innovasjon Norge, GIEK, Eksportkreditt Norge, Norges sjømatråd og Norwegian Energy Partners. Strategien vil også omhandle utenrikstjenestens rolle i dette arbeidet, samt se på synergier mellom arbeidet med næringsfremme og næringsutvikling i utviklingsland. Videre vil strategien omhandle arbeidet som gjøres for å tiltrekke utenlandske investeringer og kompetanse til Norge, samt arbeidet for å fremme internasjonalt forsknings-, teknologi- og utdanningssamarbeid. Strategien vil også omhandle hvordan myndighetene legger til rette for eksport av klima- og miljøteknologi, samt eksport av kreative næringer.

9.6.3 EØS og indre marked

EØS-avtalen er et sentralt virkemiddel i norsk industripolitikk. Avtalen gir norske bedrifter adgang til EUs indre marked, og inneholder regler om fri bevegelighet for varer, tjenester, personer og kapital. EØS-avtalen fastsetter felles konkurranseregler for foretak i EØS, som blant annet skal bidra til like konkurransevilkår uavhengig av i hvilket land foretaket er etablert. Reglene om offentlige anskaffelser gir industrien mulighet til å tilby varer og tjenester til offentlige virksomheter i hele EØS. Reglene om offentlig støtte bidrar til like konkurransevilkår mellom bedrifter ved å regulere, samt begrense tildelingen av offentlig støtte til foretak som driver økonomisk aktivitet. Andre regler, herunder regler om sosialpolitikk, forbrukervern, miljø og selskapsrett, bidrar også til like konkurransevilkår.

Bedrifter i EØS må kontinuerlig tilpasse sine varer, tjenester og sin forretningsmodell til markedsutviklingen, i konkurranse med andre virksomheter. Det indre marked er i konstant utvikling, og EØS-avtalen er dynamisk. Mange hindringer for utveksling av varer, tjenester og kapital mellom land i EØS er fjernet, delvis gjennom bestemmelser i EØS-avtalen som forbyr restriksjoner på den frie bevegelighet («de fire friheter»), men også gjennom harmoniseringsregler i direktiver og forordninger. Harmonisering fremmer grensekryssende handel, og innebærer at norsk industri kan selge sine produkter i alle EØS-statene uten å måtte tilpasse dem til ulike krav i 31 nasjonale regelsett.

Teknologiske nyvinninger som tingenes internett, skyteknologi, sanntidsanalyse av store datamengder, 3D-printing og robotisering åpner for nye produkter, produksjonsprosesser og forretningsmodeller i alle sektorer. Digitale løsninger skaper muligheter, men også utfordringer, for industrien. Denne utviklingen er nærmere omtalt i kapittel 5. Det er viktig at EØS-regelverket holder tritt med den teknologiske utviklingen. Bedrifter som har utviklet eller tatt i bruk innovative løsninger, høster i for liten grad fordelene av ett felles europeisk digitalt marked. Eksempelvis har netthandel et mindre omfang i EU sammenlignet med USA. Kun 15 pst. av forbrukere i EU handlet på nett i en annen medlemsstat i 2014.23

Det tradisjonelle skillet mellom varer og tjenester er i ferd med å utviskes, jf. omtale i kapittel 2. Industrivarer, som for eksempel maskiner, selges ofte med en tilhørende serviceavtale. Industribedrifter som supplerer sitt vareutvalg med relaterte tjenester kan øke sin lønnsomhet med inntil 5,3 pst. og sysselsetting med inntil 30 pst.24 Denne utviklingen innebærer at restriksjoner på utveksling av tjenester kan gjøre det mer krevende for norsk industri å selge sine varer i utlandet. EØS-avtalen inneholder bestemmelser om fri bevegelighet for tjenester. Det indre marked for tjenester er imidlertid ikke fullt utviklet, og virksomheter som ønsker å yte tjenester i en annen EØS-stat møter fremdeles mange rettslige, byråkratiske og administrative hindringer. Noen slike restriksjoner ivaretar viktige samfunnshensyn, og er lovlige etter EØS-avtalen. Identifisering og fjerning av unødvendige og ulovlige hindringer for utveksling av tjenester er høyt prioritert i EU, blant annet for å sikre like konkurransevilkår for industribedrifter som selger varer som inneholder en tjenestekomponent. Norge følger utviklingen på dette området nøye.

9.6.4 Eksportfinansiering

Den norske stat tilbyr i dag eksportfinansiering i form av den statlige eksportkredittordningen som forvaltes av Eksportkreditt Norge og to eksportkredittgarantiordninger som forvaltes av GIEK. Ordningene er nærmere beskrevet i kapittel 9.4. Norge har lenge hatt et eksportfinansieringstilbud i en eller annen form, siden eksportstøtte ble innført i 1922 og Russlandskommisjonen ble etablert i 1929. GIEK i sin nåværende form har eksistert siden 1994. Systemet med fastrentelån til utenlandske kjøpere av norske kapitalvarer, den såkalte 108-ordningen, ble opprettet i 1978, og ordningen ble lenge forvaltet av Eksportfinans ASA. Eksportkreditt Norge ble etablert i juni 2012 og overtok da ansvaret for å forvalte eksportkredittordningen. GIEK og Eksportkreditt Norge har et utstrakt samarbeid, og er ofte involvert i finansieringen av de samme eksportkontraktene, men da med ulike roller. Eksportkreditt Norge er långiver, mens GIEK er garantist og dekker kredittrisiko.

Det siste tiåret har det vært en betydelig utvikling i omfanget av offentlig eksportfinansiering. GIEKs portefølje har økt fra 41,6 mrd. kroner per 31. desember 2008, til 97,7 mrd. kroner per 31. desember 2016. Eksportkreditt Norges portefølje har, etter opprettelsen av selskapet, steget fra 28,6 mrd. kroner per 31. desember 2012, til 76,5 mrd. kroner per 31. desember 2016. Økningen har særlig vært drevet av etterspørsel fra leverandører til olje- og gassnæringen, og hoveddelen av både GIEK og Eksportkreditt Norge sine porteføljer er i dag tilknyttet petroleumsrelaterte næringer.

Det statlige eksportfinansieringstilbudet er åpent for alle næringer, og GIEK og Eksportkreditt Norge arbeider aktivt med å gjøre sine tilbud kjent for andre deler av norsk industri. De har allerede gjort tilpasninger for å gjøre det enklere å bruke eksportfinansiering i små transaksjoner (opptil 100 mill. kroner) og jobber løpende med å vurdere om tilbudet deres er godt nok tilpasset ulike næringer. Regjeringen åpner nå også for at GIEK og Eksportkreditt Norge kan finansiere norskproduserte krillfartøy og havmerder til norske kjøpere når disse enhetene skal gå i utenriksfart eller drive offshorevirksomhet.

For å se nærmere på hvordan eksportfinansieringssystemet fungerer, vil Regjeringen gjennomføre en evaluering av GIEK og Eksportkreditt Norge. I evalueringen ønsker Regjeringen å få belyst GIEK og Eksportkreditt Norge sin måloppnåelse (om de bidrar til økt eksport) og om ressursbruken er effektiv. Videre vil man se på om eksportfinansieringstilbudet i sin helhet fungerer godt, både samarbeidet mellom GIEK og Eksportkreditt Norge, men også deres grenseflater mot Innovasjon Norge og andre relevante aktører. Et viktig premiss for arbeidet vil være at det offentlige eksportfinansieringstilbudet skal være et supplement til kommersielle finansinstitusjoner. Med bakgrunn i evalueringen vil regjeringen vurdere om det bør gjøres tilpasninger i eksportfinansieringstilbudet og virksomhetene, blant annet med sikte på forenkling og samordning av det offentlige tilbudet rettet mot eksportnæringene.

Tilbudet skal være et supplement til finansiering fra kommersielle finansinstitusjoner og skal bidra til at norske eksportører får like konkurransevilkår som eksportører fra andre land med tilsvarende ordninger. Den internasjonale konkurransen bør så langt det er mulig handle om pris og kvalitet på det som selges og ikke på vilkårene for eventuell offentlig finansiering som tilbys. Derfor deltar Norge i arbeidet med å utvikle internasjonale avtaler som regulerer offentlig langsiktig eksportfinansiering. Regjeringen er opptatt av å følge med på tilbudet av offentlig eksportfinansiering i andre land, blant annet som grunnlag for de internasjonale forhandlingene. Informasjon om dette er tilgjengelig i ulik grad, og GIEK og Eksportkreditt Norge følger med på utviklingen. For å sikre et bedre informasjonsgrunnlag, vil Regjeringen igangsette en kartlegging av andre lands langsiktige eksportfinansieringstilbud.

GIEK har de siste par årene hatt etterspørsel etter garantier for produksjonslån fra norske eksportører som har finansieringsbehov i forbindelse med at de skal produsere varer og/eller tjenester som er tilknyttet en eksportkontrakt. Derfor har GIEK utarbeidet en ny garantitype i tråd med dette som er innenfor dagens handlingsrom. Eksportfinansieringsinstitusjonene i våre naboland har sammenlignbare produkter. GIEK stiller krav om 50 pst. bankdeltakelse og minimum 50 mill. kroner i eksportkontrakter tilknyttet lånet. Det er banken som får garanti fra GIEK når banken gir produksjonslån til en norsk eksportør. Når den norske eksportøren får betaling for eksportkontrakten nedbetales produksjonslånet i sin helhet.

GIEK, Eksportkreditt Norge og Innovasjon Norge er viktige aktører i regjeringens arbeid med å fremme norsk eksport. De siste årene har aktørene innledet et tettere samarbeid. De har blant annet arrangert og deltatt på flere arrangementer sammen for å markedsføre sine tilbud, særlig overfor små og mellomstore bedrifter. Høsten 2016 lanserte aktørene «Eksportteamet», sammen med GIEK Kredittforsikring. Gjennom prosjektet ønsket aktørene å teste ut om det gir merverdi for norske bedrifter å møte et samlet tilbud fra de fire organisasjonene. Ambisjonen er å tydeliggjøre det offentlige tilbudet for eksportbedriftene og hjelpe dem ut i nye markeder. Regjeringen anser det som viktig med et godt koordinert offentlig tilbud.

Långivergaranti for eksportrelaterte investeringer i Norge

Regjeringen har fått innspill fra deler av norsk næringsliv om at tilgangen på kapital ikke er god nok. Det har blant annet blitt etterspurt ordninger knyttet til finansiering av investeringer i industrielle prosjekter. For å understøtte nødvendig omstilling, vil Regjeringen utvide GIEKs tilbud av eksportgarantier under Alminnelig garantiordning til også å omfatte långivergarantier for eksportrelaterte investeringer i Norge. Dette innebærer at GIEK vil kunne garantere for lån som gis til investeringer i for eksempel produksjonsanlegg, -maskiner og -utstyr i Norge. Garantiene skal avlaste risikoen og vil innebære at GIEK må tilbakebetale lånet til långiver dersom bedriften selv ikke gjør det. Det vil være et krav at investeringene skal utløse eksport, ved at investeringen skal føre til omsetning som direkte eller indirekte er eksportrelatert. Garantiene skal gis på markedsmessige vilkår, og GIEK skal dele risikoen med private banker. Utvidelsen faller innenfor eksisterende romertallsvedtak for Alminnelig garantiordning, vedtatt av Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2017. Det vil utarbeides nærmere retningslinjer for tilbudet.

Regjeringen vil som nevnt i punkt 9.2, nedsette et utvalg som skal vurdere norsk næringslivs tilgang på kapital. Utvalget skal blant annet se på om kapitalmarkedet for investeringer i fastlandsindustrien er velfungerende, og om hvordan myndighetene kan rette opp eventuell markedssvikt på en effektiv måte.

10 Kompetanse

10.1 Regjeringens politikk

Norsk industri har alltid vært kompetansebasert, men arbeidskraft med god kompetanse og ferdigheter vil bli enda mer avgjørende for verdiskapingsevnen i fremtidens industri. For å kunne selge sine varer og tjenester både hjemme og internasjonalt, må industrien ha tilgang på kompetent arbeidskraft og kontinuerlig vedlikeholde og utvikle de ansattes kompetanse. Norsk industri er avhengig av å ha medarbeidere som er blant de mest kompetente og produktive i verden innenfor sine fagområder.

Raskere endringshastighet, kontinuerlig produktforbedring og effektivisering av produksjonen, ny teknologi og mer miljø- og klimavennlige løsninger vil medføre behov for oppdatert kunnskap på alle nivåer i bedriftene. Den økende digitaliseringen og utviklingen av nye digitale teknologier påvirker hvordan bedrifter, logistikk og verdikjeder organiseres og hvordan bedrifter utvikler relasjoner til kundene. Nye forretningsmodeller vokser frem, og ny teknologi må tas i bruk for å utnytte nye innovasjons- og forretningsmuligheter og endringer i konkurranseforhold. Alle deler av industrien står overfor slike utfordringer, men ikke minst synes dette å være krevende for små og mellomstore bedrifter.

Kravet til bedriftsledelsens kompetanse øker. Det kreves kompetanse å utvikle strategier i bedriftene for å unytte mulighetene som teknologiutviklingen og digitaliseringen gir. For samfunnet innebærer udekket kompetansebehov i næringslivet et potensielt tap av verdiskaping.

God samhandling mellom forskning, utdanning og industri, skaper gode læringsarenaer. I tillegg gir det mulighet for å koble kompetanse på tvers av næringer og grunnlag for utvikling av ny virksomhet. Samarbeidet om utvikling av kompetanse, teknologi, produksjonsmåter og andre felles utfordringer involverer ledere og fagarbeidere fra store og små virksomheter, gründervirksomheter og aktører fra forskning og akademia. I dag skjer dette blant annet gjennom fellesprosjekter med basis i næringsklynger.

Behovet for livslang læring vil øke. Vedlikehold og kontinuerlig utvikling av kompetansen blant de ansatte vil være av stor betydning for å ha omstillingsdyktige og konkurransedyktige bedrifter. Etterhvert som maskiner blir mer avanserte og i økende grad kan overta oppgaver som tidligere måtte utføres av mennesker, trengs det arbeidskraft som kan arbeide sammen med slike maskiner. Samtidig vil behovet for samarbeidsferdigheter blant de ansatte i industrien blir viktigere med økt kompleksitet og endringshastighet.

Regjeringen mener den norske modellen med flate strukturer og betydelig ansvar for den enkelte medarbeider kan være et fortrinn for norsk industri i endring. Regjeringen vil bygge videre på den kunnskapsbasen og den industrikulturen vi har. Regjeringen har høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon, og ser det som avgjørende at industrien har tilgang på kompetent arbeidskraft innenfor de områdene industrien har behov for. Regjeringen vil styrke samhandlingen mellom utdannings- og kompetansepolitikken og næringspolitikken for å bidra til god verdiskapingsevne i fremtidens industri. Regjeringen mener satsing på livslang læring, fagskoleutdanning, realfag, teknologisk kompetanse med god kvalitet og relevans er avgjørende for utvikling av industrien fremover. Regjeringen vil legge til rette for kontinuerlig faglig fornyelse i utdanning, forskning og i industrien selv.

For å fornye og utvikle satsingen på kompetanse, vil regjeringen:

• fortsette arbeidet med å sikre grunnleggende ferdigheter for alle, satse særskilt på realfag og tekniske fag, og vektlegge livslang læring

• fortsette å legge til rette for god samhandling mellom industri og utdanningsinstitusjoner og utvikle mer forskerkompetanse i arbeidslivet.

• styrke kvaliteten i høyere utdanning og regjeringen har nylig lagt frem stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning, jf. Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning

• at fagskoleutdanningen skal bli mer attraktiv, ha flere studenter og fagmiljøer, og at fagskolesektoren skal være mer synlig og ettertraktet i arbeidslivet, jf. Meld. St. 9 (2016–2017) Fagfolk for fremtiden, fagskoleutdanningen. Regjeringen ser behov for å ha betydelig oppmerksomhet rettet mot fagskolesektoren også i fremtiden

• følge opp nasjonal kompetansepolitisk strategi i samarbeid med partene i arbeidslivet, hvor blant annet det å bidra til at næringslivet har den kompetansen det trenger for å være konkurransedyktig fremover står sentralt

• etablere et kompetansebehovsutvalg for å analysere og formidle fremtidig kompetansebehov

• øke IKT-kompetansen i utdanningene og legge frem en IKT-strategi for høyere utdanning og en IKT-strategi for grunnutdanningen

• gjennomføre pilotprosjektet med programmering som valgfag på ungdomsskolenivå til og med skoleåret 2018–2019. 146 skoler fordelt på 53 kommuner deltar i forsøket.

• etablere en ordning for fagbrev på jobb i samarbeid med partene i arbeidslivet

• følge opp kravet om bruk av lærling i offentlige kontrakter. Det vil bidra til å styrke rekrutteringen til fag- og yrkesopplæringen og kompetanseutviklingen for fagarbeidere og bedrifter .

• Regjeringen bidrar med midler til et forprosjekt. Regjeringen vil støtte opp om realiseringen av DigitalNorway/Toppindustrisenteret.

• bidra til mer kompetanseoverføring og tettere samarbeid mellom havnæringene for å utnytte mulighetene for bærekraftig vekst. 21. februar 2017 la regjeringen frem sin havstrategi «Ny vekst, stolt historie.»

• utvikle dagens klyngepolitikk. Klyngevirkemidlene i næringspolitikken forvaltes av flere aktører. Det er derfor viktig at klyngevirkemidlene sees i sammenheng. De må også sees i sammenheng med andre virkemidler for forskning og innovasjon. Regjeringen har styrket satsingen på klynger for å fremme omstilling i næringslivet .

• initiere en strategiprosess for økt digitalisering i hele bredden av næringslivet, kalt Digital21. Formålet er å etablere en helhetlig og samlende strategi på tvers av ulike næringer og bransjer, og slik at næringsliv og kunnskapsmiljøer gjennom involvering kan samle seg om felles strategiske mål og tiltak.

• legge til rette for drøftinger rundt digitaliseringsutfordringene i industrien gjennom at næringsministeren etablerer et forum for samarbeid mellom myndigheter, toppledere i industrien, kunnskapsmiljøer og partene i arbeidslivet etter inspirasjon fra blant annet det tyske industri 4.0-initiativet. Formål er å drøfte utfordringer for å til mer digitalisering i industrien, utvikle en felles forståelse av ulike aktørers rolle og ansvar, og få innspill til videre politikkutvikling.

10.2 Arbeidskraftens kompetanse

Norges samlede kunnskapsnivå er avgjørende for vår velstand. Kompetanse består av flere elementer. Det handler om evnen til å løse oppgaver og mestre utfordringer i konkrete situasjoner. Kompetanse inkluderer også personers kunnskap, ferdigheter og holdninger og hvordan disse brukes i samspill. Tilstrekkelig og riktig kompetanse er avgjørende for økt verdiskaping og utvikling av lønnsom og konkurransedyktig næringsliv og industri. Kompetanse i bedriftene handler også om å se og utnytte muligheter i markeder og muligheter som ligger i å ta i bruk ny teknologi.

Kompetente medarbeidere vil gjerne ha bedre forutsetninger for å dra nytte av andre aktørers kompetanse. Det meste av nye innovasjoner og ny kunnskapsutvikling i verden skjer utenfor Norge. God kompetanse blant de ansatte i industrien er derfor også avgjørende for industriens evne til å utnytte ny kunnskap og innovasjoner utviklet i andre land.

God kartlegging om fremtidige kompetansebehov er viktig

Både den som skal gjøre utdanningsvalg og de som skal ta beslutninger om dimensjonering og innhold i utdanningene, trenger et godt kunnskapsgrunnlag om fremtidige kompetansebehov. Raskere endringshastighet og hyppigere omstillinger i industrien innebærer også forsterket behov for kartlegging av kompetansebehovet i næringslivet.

Regjeringen vil våren 2017 etablere et kompetansebehovsutvalg. Utvalget skal samle og analysere materiale om fremtidens nasjonale og regionale kompetansebehov, og legge til rette for en tilpasset og målrettet formidling av resultatene til ulike målgrupper. Utvalget vil bestå av forskere/analytikere, partene i arbeidslivet og en representant fra henholdsvis Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Kommunal og moderniseringsdepartementet. Med partene i arbeidslivet menes hovedorganisasjonene NHO, KS, Virke og Spekter fra arbeidsgiversiden og LO, YS, Unio og Akademikerne fra arbeidstakersiden.

10.2.1 Utdanning

Regjeringen har høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon, og utdanningssystemet er myndighetenes viktigste virkemiddel for å påvirke kompetansen i arbeidslivet. Høy kvalitet i alle ledd i utdanningssystemet, fra barnehage og grunnskole, videregående opplæring, herunder også yrkesopplæringen, fagskole, høyere utdanning og forskning, gir kompetente arbeidstakere og gode forutsetninger for nyskaping og verdiskaping. Det vil også gjøre miljøene attraktive for samarbeid med ledende miljøer internasjonalt. Videre arbeider regjeringen med å sikre grunnleggende ferdigheter for alle, satse særskilt på realfag og tekniske fag, og legge til rette for god samhandling mellom industri og utdanningsinstitusjoner. Regjeringen er opptatt av å styrket digital kompetanse og deltakelse, og å legge til rette for læring og utvikling av kompetanse gjennom hele livet, dvs. livslang læring.

Grunnleggende ferdigheter for alle

Det elevene lærer på skolen skal gjøre dem rustet til videre utdanning og å møte utfordringene i arbeidslivet. Regjeringen vil fornye og forbedre fagene i grunnopplæringen, og la våren 2016 frem en stortingsmelding om innholdet i grunnskolen og videregående opplæring.25 Regjeringen mener det er behov for et langsiktig fornyelsesarbeid i grunnopplæringen, blant annet for å sikre sterkere faglig utbytte, og legge til rett for at flere elever fullfører videregående opplæring. I meldingen vektlegger regjeringen blant annet evne til kritisk tekning, problemløsning, samarbeidsevne og det å lære å lære. Dette vil bli stadig viktigere i et samfunn og arbeidsliv i rask endring og utvikling. Det å kunne lese, skrive, regne, og ha muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter skal videreføres og videreutvikles i opplæringen. Betydningen av teknologisk utvikling skal være sentralt i hele utdanningsløpet.

Økende digitalisering fører til at programmering blir en stadig viktigere ferdighet. Regjeringen satte derfor høsten 2016 i gang et prøveprosjekt hvor 146 ungdomsskoler over hele landet fikk tilbud om koding som valgfag. Pilotprosjektet varer til og med skoleåret 2018–2019.

Satse på realfag og teknisk kunnskap

Realfag og teknisk kompetanse er avgjørende for å utvikle, tilpasse og ta i bruk ny teknologi i en rekke norske bransjer og næringer. Med økt innovasjonstakt, rask utvikling i muliggjørende teknologier og tilhørende endringer i produksjon og produksjonsprosesser, kan det forventes at god tilgang på arbeidstakere med realfaglig kompetanse og ulike typer teknologisk kompetanse vil være avgjørende for norsk industri fremover. Regjeringen satser særskilt på realfag og tekniske fag.

Generelt er ikke norske elevers resultater innenfor realfagene tilfredsstillende, selv om PISA 2015 viste en forbedring på 15-åringers ferdigheter innenfor lesing og matematikk, særlig siden 2012. Resultatene fra siste PISA målingene viser også at andel av elever i Norge på laveste nivå i matematikk har gått ned og andel av elever som ser for seg realfaglig yrke har gått opp. Selv om det er en positiv utvikling er det fortsatt utfordringer som har betydning for blant annet næringslivet. TIMSS-studien, som måler elevenes kompetanse i matematikk og naturfag, viser at algebra er det området hvor norske elever på ungdomstrinnet presterer svakest. TIMSS Advanced, som måler kompetansen til elever som tar matematikk og fysikk siste år på videregående, viser at andelen elever som tar disse fagene har gått ned siden midten av 90-tallet. Mest markant er nedgangen i andel elever som tar fysikk på høyeste nivå. Regjeringen la derfor i 2015 frem strategien «Tett på realfag».26 Den skal bidra til bedre kompetanse i realfag og bidra til at flere barn og unge skal prestere på høyt og avansert nivå. Fornyelse av læreplanverket og rammeplan, styrket lærerkompetanse og tiltak rettet spesielt mot elever som strever og elever med høyt læringspotensial, er noen av hovedgrepene i strategien. Gjennom strategien er det etablert realfagskommuner over hele landet. Kommunene samarbeider med Universitet- og høyskolemiljøer for å utvikle lokale realfagsatsinger. Tidlig innsats er avgjørende for også å få flere til å velge teknologi og realfag på høyere nivå. Flere tiltak skal settes i verk for å få det til, og en sentral del av det handler om å øke kompetansen hos lærere.

Regjeringen satser på matematisk, naturvitenskapelig og teknologisk forskning og høyere utdanning. Regjeringen har økt opptakskapasiteten innenfor ingeniør- og realfag i høyere utdanning. For å utvikle, hente hjem og ta ny teknologi og kunnskap i bruk trengs det også forskere på disse feltene både i bedrifter og ved universiteter, høyskoler og institutter. For å ta i bruk de smarte løsningene trenger vi forskere og fagfolk som kan jobbe på tvers av fagområder slik at de kan trekke på kunnskaper fra generiske teknologiområder som for eksempel bioteknologi, nanoteknologi og IKT. Nye teknologier og muligheter kan også oppstå når avansert teknologi fra forskjellige fagområder blir satt sammen. Det offentlige bidrar til industriens evne til å ta i bruk forskningsbasert kunnskap blant annet gjennom rekruttering til forskerutdanningene og gjennom ordningen med nærings-ph.d.

I regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning ble det lansert en opptrappingsplan for 500 nye rekrutteringsstillinger innen 2018.27 155 Regjeringen foreslo i budsjettet for 2017 120 nye rekrutteringsstillinger. I budsjettforliket på Stortinget kom det ytterligere 50 stillinger. Dette innebærer at det de siste tre årene har kommet midler til 542 nye rekrutteringsstillinger innenfor rammen av langtidsplanen. Opptrappingen er dermed fullført. I tråd med regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning har realfag og teknologi vært blant de prioriterte fagområdene.

Økt samhandling mellom industri og utdanningsinstitusjoner

Norsk industri vil fremover trenge arbeidstakere med grunnleggende industriell kompetanse, og samtidig ha behov for arbeidstakere med spisskompetanse innenfor en rekke områder. Morgendagens arbeidstakere må være i stand til å utnytte de muligheter som ny teknologi gir. God samhandling mellom industrien og utdanningsinstitusjonene på alle nivåer vil bidra til faglig fornyelse og gjøre studietilbudene mer relevante, samtidig som det kan bidra til utvikling i industrien. Også samarbeid med utdanningsinstitusjoner internasjonalt kan være avgjørende for tilgang på kompetanse og nettverk.

Arbeidslivet er en god læringsarena for elever, lærlinger og studenter. Der får elever og studenter praktisk erfaring med å anvende sine fagkunnskaper og tilgang på kunnskap og læringsressurser som utdanningssystemet ikke har. Industrien kan direkte formidle de konkrete kompetanseutfordringene de står overfor. Mange bedrifter disponerer avanserte produksjonsmaskiner og testutstyr og har en praktisk rettet spisskompetanse som kan være viktige tillegg til den mer generelle skolering. Samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv kan på den måten bidra til å øke motivasjonen og gjennomføringen hos elever, lærlinger og studenter. Industrien kan fremover spille en viktige rolle i opplæringen av morgendagens medarbeidere.

For industrien vil økt samarbeid bidra til at virksomheter får bedre kjennskap til hvilken kompetanse studentene opparbeider seg gjennom studiene og hvordan denne kompetansen kan benyttes i arbeidslivet. Deltakelse i opplæringen bidrar til at de nyutdannede kandidater får bedre realkompetanse når de kommer ut i arbeidslivet. Studentenes deltakelse i virksomheten kan også være direkte kilde til forbedring og utvikling, for eksempel når det gjelder digitaliseringen hvor teknologiutviklingen går særlig fort og hvor virksomhetene gjerne trenger impulser utenifra for å gjøre endringer. Samarbeidet i mange næringsklynger har bidratt til å styrke samhandlingen mellom industri og utdanningsinstitusjoner. Det ligger et utviklingspotensial i å etablere eller styrke samarbeid om kompetanseutvikling på tvers av bedrifter, for eksempel i klynger og andre næringsmiljøer.

Høyere utdanning må levere kompetanse av høy kvalitet

Regjeringen er i Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren opptatt av hvordan ressurser bedre kan samordnes for bedre å utnytte og bygge opp sterke fagmiljøer.28 Et sentralt formål er å sikre at utdanningsinstitusjonene skal være i stand til å levere kompetanse av høy kvalitet for fremtidens arbeidsliv. Større institusjoner med bredere og sterkere fagmiljøer kan være mer interessante og relevante samarbeidsaktører for industri og regionalt næringsliv og for internasjonale samarbeidspartnere.

Regjeringen har videre lagt frem Meld. St. 16 Kultur for kvalitet i høyere utdanning.29 Med den gir regjeringen universiteter og høyskoler flere verktøy for å heve kvaliteten på utdanningene som tilbys. Et av hovedmålene med meldingen er at studentene får en utdanning som gjør dem klare for arbeidslivet, ikke minst for å forberede studentene bedre på et samfunn og et arbeidsliv i omstilling. Meldingen fremhever at vi må ha større ambisjoner på studentenes vegne og at studieprogrammer utvikles i god dialog med arbeidsliv og samfunnsliv.

Høy kvalitet i de teknologiske fagene, og oppdatert kunnskap om hvordan teknologiene kan brukes innenfor en rekke yrkes- og profesjonsutdanninger er viktig for å kunne utnytte mulighetene teknologiutviklingen gir. Også utvikling innenfor en rekke andre fagområder kan påvirke vår evne til å forstå og ta ny teknologi i bruk. For eksempel kan humanistisk og samfunnsvitenskaplig forskning og utdanning bidra til at vi bedre forstår samspillet mellom teknologiskifter og samfunnsforvandlinger. I Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge legger regjeringen frem tiltak for å styrke humanistisk forskning og kompetanse om menneskelige aspekter ved de store teknologiskiftene.

Forskermobilitet er en kilde til kunnskap utviklet utenfor Norge

Det meste av innovasjon og kunnskapsutvikling i verden skjer utenfor Norge. Industrien er avhengig å være kjent med utviklingen i kunnskapsfronten på sentrale felt. Forskermobilitet er med på å spre kunnskap mellom ulike fagmiljøer. Det kan være en viktig måte for norsk industri å få tilgang til internasjonal kunnskapsutvikling. Ved at norske forskere arbeider i utlandet, og at utenlandske forskere arbeider i Norge, oppnås en utveksling av informasjon og ferdigheter.

Økt forskermobilitet har lenge vært forskningspolitisk prioritert og andelen forskere med ikke-norsk statsborgerskap økte fra 2007 til 2012. I næringslivet var det i denne perioden en økning fra 8 til 13 pst., og i universitet-, høyskole- og instiuttsektoren økte andelen fra 15 til 20 pst. 30 For øvrig vises det til omtale av instituttsektorens rolle og internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid i kapittel 11.

Sterkere vekt på livslang læring

Fordi kompetansebehovene i industrien endres raskt som følge av blant annet teknologiutviklingen, blir livslang læring i viktigere. Gjennom ny kompetanse kan bedriftene får utviklet sin virksomhet og dermed bli bedre stilt til å utnytte markedsmulighetene og ny teknologi. Og det vil kunne bidra til at arbeidstakere kan stå lengre i arbeid.

Kompleksiteten knyttet til produksjonen i industrien vil antakelig øke ettersom teknologien utvikles. Det kan bli økt behov for arbeidstakere som kan arbeide sammen med maskiner og forstå helheten av sammensatte produktkjeder og krevende produksjonsprosesser. En utfordring for mange virksomheter kan være at de selv ikke har oversikt over hva slags kunnskap og kompetanse de kunne ha hatt nytte av, eller ikke har tilstrekkelig informasjon om hvor de skal finne det rette tilbudet. En annen utfordring er at mange, særlig små og mellomstore bedrifter, har begrenset med muligheter til å la arbeidstakere ta lengre utdanningsløp som innebærer å være borte fra arbeidet.

I samarbeid mellom regjeringen, partene i arbeidslivet og andre kompetansepolitiske aktører, er det lagt frem en nasjonal kompetansepolitisk strategi for 2017–2021.31 Nasjonal kompetansepolitisk strategi har som mål å bidra til at enkeltmennesker og virksomheter har en kompetanse som gir Norge et konkurransedyktig næringsliv, en effektiv og god offentlig sektor, og gjør at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. Kompetansepolitikken skal bidra til at kompetansen i hele det norske arbeids- og samfunnslivet utvikles, mobiliseres og anvendes.

Utviklingstrekkene i industrien gjelder også på en rekke andre områder i økonomien. Økt behov for livslang læring og samarbeid mellom utdanning og næringsliv, er sentrale tema i dette arbeidet. Strategien inneholder en rekke tiltak som skal følges opp i samarbeid mellom aktørene.

Regjeringen har lagt frem Meld. St. 16 (2015–2016) Fra utenforskap til ny sjanse.32 Meldingen inneholder tiltak som skal gi voksne som har falt ut eller står i fare for å falle ut av arbeidslivet, bedre muligheter til å styrke sin kompetanse, øke mulighetene deres til å delta i opplæring og få sin medbrakte kompetanse godkjent. Regjeringen vil blant annet starte forsøk med modulstrukturert opplæring på nivået under videregående opplæring og innenfor fag- og yrkesopplæringen. Dette kan gjøre det lettere å ta enkelte, mindre og selvstendige moduler alt ettersom hvilket behov man har. Regjeringen vil etablere en ordning for fagbrev på jobb i samarbeid med partene i arbeidslivet, som en alternativ til fag- og svennebrev.

Regionalt samarbeid for å tiltrekke kompetent arbeidskraft

En av forutsetningene for vekst og omstilling i hele landet er at regionene lykkes med å benytte, utvikle og tiltrekke seg kompetent arbeidskraft. Et målrettet og effektiv kompetansepolitisk samarbeid mellom sektorene både på nasjonalt og regionalt nivå og mellom forvaltningsnivå er avgjørende for dette. Ved et slikt samarbeid vil samfunnet få mer ut av innsatsen fra ulike aktører og bidra til bedre løsninger for næringslivet tilgang på kompetent arbeidskraft. Regjeringen har fulgt opp tilrådinger fra OECD om å styrke samarbeid og samordning på regionalt nivå gjennom regionale kompetansepolitiske strategier.33 I de nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging fra 2015 ga regjeringen fylkeskommunene om å utvikle kompetansepolitiske strategier i partnerskap med utdannings-, arbeidsmarkeds- og næringsaktører og på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. Fylkeskommunen har ansvar for sentrale oppgaver som regional utvikling og næringsutvikling, videregående utdanning og fagskoler. Andre sentrale aktører er NAV, universitet, og høyskoler, næringsrettet virkemiddelaktører, kommuner og partene i arbeidslivet. I den nasjonale kompetansepolitiske strategien er samarbeid og samordning regionalt et betydningsfullt element. Et viktig mål med samarbeid og samordning er å bedre tilgangen til relevant kompetanse i virksomhetene i ulike regionale arbeidsmarkeder.

10.2.2 Fagkompetanse og fagutdanning

Norsk industri har fagarbeidere med teoretisk og yrkesfaglig kunnskap på høyt nivå på flere felt. Dyktige fagarbeidere i norsk industri og øvrige deler av næringslivet har i tillegg til rene faglige kvalifikasjoner, også kompetanse som omfatter helhetsforståelse, innovasjonsforståelse, kvalitets- og effektivitetsforståelse, ansvars- og ledelseskompetanse og dokumentasjonsforståelse. Slike medarbeidere må ha god evne til å planlegge sitt arbeid, ta ansvar for fremdriften i prosjekter og forstå hva som er verdiskapende og være i stand til å lede seg selv og koordinere seg mot andre. Selvstendige og initiativrike fagarbeidere som kan styre kompliserte prosesser, beherske flere teknologier og som har betydelig ansvar knyttet til produksjonen vil ha en stor verdi for samfunnet og være etterspurte i industrien.

Foto: Håkon Jacobsen

For å kunne utvikle fremtidens industri i Norge vil vi trolig være avhengig av å ha blant verdens mest kompetente industriarbeider. Fremtidens industriarbeidere vil være kunnskapsrike, endrings- og omstillingsdyktige arbeidstakere, med god evne til å samvirke med avanserte maskiner og komplekse produksjonsprosesser. Det vil dreie seg om arbeidstakere som samarbeider og produserer varer og tjenester som etterspørres i en sterk internasjonal konkurranse. Norsk industri er avhengig av å ha medarbeidere som kan samarbeide effektivt, som løser oppgaver på en smart måte og som innehar ulike fagkompetanser og fleksibilitet. Dette er en utvikling som kan medvirke til å gjøre det enda mer ettertraktet til å arbeide i industrien enn i dag.

Det er behov for flere fagarbeidere. Det å fremme økt status og anerkjennelse av denne typen arbeidskraft er viktig for å tiltrekke seg talenter til disse utdanningene. Dette handler blant annet om å synliggjøre de dyktige arbeidstakere i bedrifter som er ledende på sine områder. Bedrifter i alle deler av industrien og i ulike deler av landet formidler dette. Det er innenfor nærings- og industripolitikken en viktig oppgave å bidra kontinuerlig til å synliggjøre hvor sentral slik kunnskap er for fremtidig verdiskaping og velferd.

Betydningen av god fagkompetanse og dyktige fagarbeidere er likevel ikke noe nytt fenomen. Det har lenge vært vurdert som sentralt i industrien, i ulike bransjer og ikke minst i sterke industrimiljøer rundt om i hele landet, slik som for eksempel Raufoss, Kongsberg, Grenland, Egersund, Sunnmøre og i Rana, men også på mange mindre steder med mindre bredde i industrimiljøet. Det er mye kunnskap og læring i hvordan disse stedene har lyktes med å opprettholde og utvikle gode industrimiljøer over tid. Solid fagkompetanse, arbeidstakere med genuin erfaring og kultur for vedlikehold og utvikling av fagkompetansen er trolig viktige årsaker til at de har lyktes. Fagskolen Innlandet er et eksempel på et tett samarbeid med næringslivet og som bidrar til å opprettholde og utvikle sterke industrimiljøer. Skolen henter forelesere fra samarbeidspartnere i næringslivet og mange av studentenes prosjektoppgaver knyttes opp mot bedrifter.

Kvalitet og relevans i fag- og yrkesopplæringen

Fag- og yrkesopplæringen må oppdateres jevnlig for å være relevant og ha kvalitet for et næringsliv og industri i rask utvikling. Regjeringen arbeider med å utvikle den yrkesfaglige strukturen og det gjøres en gjennomgang av tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen. Ambisjonen med gjennomgangen er å få en struktur på yrkesfagene som i større grad er relevant for kompetansebehovet i arbeidslivet. Arbeidet er basert på forskningsrapporter og på innspill fra ni faglige råd for hvert yrkesfaglig utdanningsprogram, samt fem yrkesfaglige utvalg oppnevnt av kunnskapsministeren.

For at fagskoleutdanningen skal være yrkesrettet og ha god nytte, må undervisningen skje i dialog med næringslivet slik at behovene tilpasses næringslivet. Gjennom at næringslivet deltar aktivt i fagskoleutdanningene, gjennom arbeidslivspaneler, samarbeid om utstyr og lokaler, bedriftsbesøk og praktiske oppgaver kan de selv være med å utvikle den kompetansen som trengs. Videreutdanning fra fagskolen er også relevant for nødvendig påfyll av kompetanse.

For å få til best mulig samsvar mellom tilbudet i fagskolesektoren og behov i arbeids- og næringsliv, er det viktig med et nært samarbeid mellom fagskolene og arbeidslivet. De ulike delene av næringslivet må melde fra om behov for fagskoleutdannet arbeidskraft, bistå aktivt i utvikling, gjennomføring og evaluering av utdanningene og synliggjøre behovet for kandidater fra fagskolene i rekrutteringsprosesser.

God samhandling mellom industrien og de yrkesfaglige utdanningsinstitusjonene på alle nivåer vil bidra til å gjøre skole- og studietilbudene mer relevante. Industrien kan være en god læringsarena for elever og studenter ved at kunnskap og læringsressurser som utdanningssystemet ikke har, kan tas i bruk. Et tettere samarbeid mellom utdanning og industrien kan på den måten bidra til å øke motivasjonen og gjennomføringen hos elever, lærlinger og studenter. Samarbeidet kan bidra til at virksomheter får bedre kjennskap til den kunnskap og kompetanse elevene og studentene opparbeider seg gjennom skole og studier og hvordan den kan brukes.

Fagskoleutdanning bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse, og er et alternativ til høyskole- og universitetsutdanning. Fagskolen gir en yrkesrettet videreutdanning som kan tas direkte i bruk i arbeidslivet, hvor teori og praksis kombineres.

Livslang læring og muligheten for den enkelte til stadig å fornye sin kompetanse er avgjørende for industrien. Fagskoleutdanningen har en sentral rolle da den ivaretar både grunnutdanning (førstegangsutdanning) og videreutdanning og er en kort yrkesrettet utdanning. Mange fagskoleutdanninger tilbys på deltid eller over nett for å kunne passe for studenter i alle aldre og i ulike livssituasjoner. Hele 59 pst. av fagskoleutdanningene var i 2015 lagt opp som deltidsutdanninger, for eksempel som ettårige utdanninger som skal tas i løpet av to år. Gjennom sine tette bånd til næringslivet kan fagskolene tilby utdanning tilpasset konkrete kompetansebehov.

Regjeringen la høsten 2016 frem en egen melding til Stortinget om fagskoleutdanning, Meld. St. 9 (2016–2017) Fagfolk for fremtiden Fagskoleutdanning.34 Regjeringens visjon er at fagskoleutdanning på sikt skal være mer attraktiv, ha flere studenter, større fagmiljøer og at fagskolesektoren som helhet skal være mer synlig og mer ettertraktet i arbeidslivet. Tiltakene som foreslås i meldingen vil langt på vei bidra til å oppfylle denne visjonen. Regjeringen vil prioritere å gi et løft til fagskolesektoren hva gjelder kvalitet, fagmiljø, studentvelferd, finansiering og styring. I tillegg vil regjeringen prioritere å utvikle kunnskapsgrunnlaget om fagskolene fordi det i dag er for lite kunnskap om de enkeltfaktorene som påvirker kvaliteten i utdanningene.

Med fagskolemeldingen, vil regjeringen berede grunnen for et løft for fagskolesektoren i tiden fremover. Regjeringen ser behov for å ha betydelig oppmerksomhet rettet mot fagskolesektoren også i fremtiden.

Styrking av lærlingordningen og krav til bruk av lærlinger

Lærlingeordningen er viktig for industrien og er sentral i rekrutteringen av fremtidig kompetent arbeidskraft. Det er i dag mangel på læreplasser i flere fag. Mangelen innebærer at unge som har startet en fag- og yrkesopplæring, ikke får muligheten til å avslutte den. Tilliten til fagopplæringen kan dermed bli svekket på en måte som fører til at færre velger fagutdanning. Når flere av de som velger fag- og yrkesopplæring i tillegg ikke får fullført utdanningsløpet sitt, kan mangelen på læreplasser føre til at samfunnet risikerer en betydelig mangel på kvalifiserte fagarbeidere innenfor flere bransjer i årene fremover.

Regjeringen har satset på å styrke lærlingordningen slik at industrien og næringslivet for øvrig kan få økt tilgang på god og kompetent fremtidig arbeidskraft. Siden regjeringen tiltrådte har lærlingtilskuddet økt reelt med 20 000 kroner per lærekontrakt, slik at tilskuddet i 2017 vil utgjøre 148 030 kroner. Den årlige budsjetteffekten av dette er om lag 400 mill. kroner. Kunnskapsministeren og kommunal- og moderniseringsministeren og partene i arbeidslivet har våren 2016 undertegnet en samfunnskontrakt for flere læreplasser.

Regjeringen har også styrket lærlingordningen ved å pålegge offentlige oppdragsgivere å stille krav om bruk av lærling ved bruk av offentlige kontrakter. Ny lov om offentlige anskaffelser ble vedtatt av Stortinget 13. juni 2016. Loven innfører plikt for offentlige oppdragsgivere til å stille krav om at leverandører er tilknyttet en lærlingordning, og at en eller flere lærlinger deltar i arbeidet med gjennomføringen av kontrakten. Kunnskapsdepartementet har vedtatt Forskrift om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter, som inneholder nærmere regler om kravet. Kravet skal stilles der det er særlig behov for læreplasser og må i den enkelte anskaffelse stå i forhold til kontraktens innhold, omfang av arbeidet der det er relevant å benytte arbeidskraft med fag- eller svennebrev og andre relevante forhold. Kravet vil føre til at flere bedrifter blir lærlingebedrifter og bedriftene bidrar dermed å sikre at flere unge mennesker får fullført sin fagutdanning.

Formålet med plikten til å stille krav om bruk av lærlinger er todelt. For det første søker bestemmelsen å styrke rekrutteringen til fag- og yrkesopplæringen og kompetanseutviklingen for fagarbeidere og bedrifter. For det andre søker kravet om bruk av lærlinger ved offentlige anskaffelser å bidra til ryddige og seriøse arbeidsforhold og å bekjempe kriminalitet i arbeidslivet. Regjeringen la 13. januar 2015 frem sin strategi mot arbeidslivskriminalitet. Kravet om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter er en del av regjeringens tiltak mot arbeidslivskriminalitet. Dette følges opp i den reviderte strategien mot arbeidslivskriminalitet som ble lagt frem 13. februar 2017. Seriøse bestillere og leverandører er av stor betydning for å hindre at kriminelle aktører får innpass i arbeidslivet.

Mesterbrevordningen

Mesterbrevordningen er et næringspolitisk virkemiddel, og der siktemålet er å gi mesteren en faglig og merkantil kompetanse for utvikle, lede og drive virksomhet. Mesterutdanningen bidrar både til en teoretisk- og praktisk læring som kan foretas samtidig som man er i arbeid. Mesterkvalifikasjonen er regulert i mesterbrevloven35 og består av selvstendig yrkespraksis etter fag- eller svennebrev i kombinasjon med fagrettet lederutdanning. Det er etablert en egen mesterutdanning for alle mesterfag og tilbydere av mesterutdanning godkjennes av Mesterbrevnemnda.

Formålet med ordningen er å sikre status, styrke rekrutteringen og opplæringen i håndverksfagene, samt sikre etablering og sunn drift av bedriftene. Det er om lag 17 000 aktive mestere innenfor mer enn 70 forskjellige fag fordelt på syv faggrupper; byggfag, verkstedshåndverksfag, bilfag, grafiske fag, møbel- og trefag, matfag og estetiske fag. Om lag 80 pst. av mesterne er tilknyttet fag innenfor bygge og anleggsnæringen, men ordningen har også betydning for industrirelatert virksomhet.

Mesterbrevnemnda har flere år arbeidet med fornying av utdanningen. Dette arbeidet omfatter blant annet å utvikle, modernisere og fornye ordningen og å stimulere til økt rekruttering til yrkesfagopplæringen. Nærings- og fiskeridepartementet har gjennomført en evaluering av hvordan ordningen har fungert og om det er behov for å gjøre endringer for å forbedre ordningen og bidra til at den kan bli attraktiv. Departementet vil vurdere nærmere resultatene av rapporten og anbefalingene i evalueringsrapporten i samråd med mesterbrevnemda og andre berørte parter med sikte på mulige fremtidige forbedringer.

10.2.3 Taus kunnskap og bedriftskultur

Kunnskapsrike medarbeidere er den viktigste ressursen i industrien, og det er det samlede kunnskapsnivået og evnen til å utnytte kunnskapen effektivt som ofte skiller den effektive bedriften fra den mindre effektive. Jo mer effektivt kunnskap og ny teknologi som benyttes, desto høyere blir verdiskapingen. Bedriftens kunnskap består av all den kunnskap enkeltindividene hver for seg besitter. Samtidig vil individuell kunnskap kunne ha begrenset verdi om den ikke kan settes i system i bedriftene på en effektiv måte og deles mellom medarbeidere. Hva som er relevant kunnskap vil til dels være avhengig av hvilke områder innenfor næringslivet bedriften befinner seg i. Felles for alle bedrifter er at kunnskapen i bedriften må kontinuerlig utvikles og fornyes.

En viktig del av norske industribedrifters konkurransekraft ligger i den kunnskap som de ansatte har. I tillegg har det en betydning for konkurransekraften hvordan bedriftene organiserer produksjonen, samarbeider, utveksler og deler kunnskap og ulike typer av ferdigheter mellom de ansatte. Norsk industri har tradisjonelt vært kjennetegnet av en tillits- og samarbeidskultur på bedriftsplan. Høy grad av gjensidig tillit og løpende samarbeid mellom ledelse og de øvrige ansatte kan ha vesentlig betydning for å løse konkrete utfordringer og stimulere til nye innovative løsninger og nødvendig omstillinger i bedriftene.

Industriproduksjon i avanserte og komplekse økonomier går i retning av mer fleksibel og automatisert fremstilling. Produktene får et større tjenesteinnhold og enkeltkomponentene skal fungere i et større produktkompleks. Kompleksiteten i produksjonsprosessen vil dermed også øke. Utviklingen vil kreve økt bruk av, og samarbeid med, roboter, andre avanserte maskiner og digitale systemer. Det er grunn til å anta at norske bedrifter som opererer i krevende globale markeder og med avanserte teknologiske produkter og tjenester, forvalter en betydelig «bedriftsintern og taus» kunnskap som er verdifull for å være konkurransedyktig i en stadig mer kompleks økonomi.

Medarbeidernes idéer, kunnskap og erfaring kan bidra til å utvikle virksomheters innovasjonsevne. Medarbeiderdrevet innovasjon (MDI) brukes som en fellesbetegnelse for de ansattes aktive deltagelse i utvikling av nye løsninger. Gjennom arbeid med MDI kan virksomhetene få gevinster gjennom forbedrede arbeidsprosesser og nye produkter, og gjennom redusert sykefravær og økt medarbeidertilfredshet. En rekke forhold som virker positivt på MDI sammenfaller med kjennetegn ved den norske modellen: autonomi for medarbeidere, gode muligheter for medvirkning både direkte og indirekte via tillitsvalgte, høy læringsfaktor og gode muligheter for å delta med egne ideer.

Å ta vare på og utnytte ressursene og kompetansen til medarbeiderne er primært virksomhetenes eget ansvar. Regjeringen mener at den norske industrikulturen med høy grad av tillit, ansvar, involvering og samarbeid i alle ledd er et av våre fremste konkurransefortrinn. Dette er kvaliteter som ikke enkelt lar seg kopiere til andre land og som vil kunne bli stadig viktigere i årene som kommer når industrien skal gjøre nødvendige omstillinger. En god forvaltning av den norske industrikulturen som fremmer medarbeiderdrevet innovasjon i norske industrivirksomheter kan bidra til økt produktivitet og verdiskaping.

Høy omstillingstakt i industrien bidrar i seg selv til betydelig læring, tilegning av nye ferdig-heter og kunnskap i bedriftene. Smarte og effektive bedrifter er i betydelig grad et resultat av bedriftskultur og kunnskap utviklet i den enkelte bedrift.

10.3 Bedriftsledelsens kompetanse

Endringer i markeder, trender og teknologi gir mulighet for utvikling av nye forretningsområder og at helt nye virksomheter kan utvikles og vokse. Teknologiendringer påvirker dermed hvordan bedrifter organiserer produksjonen, hvordan logistikk og verdikjeder organiseres og hvordan bedrifter utvikler relasjoner til kundene. I løpet av noen få år har enkelte bransjer som medier og telekommunikasjon, endret seg til noe helt annet enn de var tidligere. I mer tradisjonell industri har digitaliseringen gitt rom for omstilling av selve produksjonsvirksomheten i retning av mer robotisering og automatisering.

Den raske endringstakten, fremveksten av nye forretningsmodeler og endrede verdikjeder innebærer økte utfordringer for ledelsen av bedrifter. Digitaliseringen i bedriften handler ikke bare om å redusere kostnader og gjøre det bedriftene allerede gjør raskere og billigere. Digitalisering er også en kilde til at nye tjenester kan knyttes til produktene og gi muligheter for bedriften til å utvikle nye lønnsomme forretningsområder.

Virksomheter som ikke greier å fornye seg, vil ofte forsvinne. Det å håndtere stor endringshastighet antas å bli en større utfordring for ledelsen av bedrifter i fremtiden enn hittil. Det vil neppe være en garanti for selskapers fremtidige vekst at selskapet er en etablert, vellykket aktør med betydelige markedsandeler. Dette kan endres fort, og innovative selskaper med til dels ubetydelige markedsandeler kan på få år bli en reell trussel til de større og mer etablerte selskapene. I fremtiden er det dermed ikke nødvendigvis slik at det hovedsakelig er de store selskapene som vil inkorporere de små, men også at raske og omstillingsvillige selskaper overtar hegemoniet fra de trege.

IKT inngår i stor utstrekning i all annen teknologi.36 Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder i å ta i bruk digital teknologi og internett og har dermed et godt utgangspunkt.37 Samtidig skaper ny teknologi også nye utfordringer i form av store strukturelle endringer som følge av IKT-baserte innovasjoner. Kommersiell suksess i en verden med stor teknologisk endring krever økt kunnskap om mer enn bare det digitale produktet. Det er blant annet avhengig av en forståelse i bedriftene for den samfunnsmessige sammenhengen i bruk av produktet, og hvordan dette endres med ny teknologi.

Fremtidens industri vil være mer kompleks og enda mer kunnskapsbasert enn i dag og den samlede kunnskapen til medarbeidere som de enkelte bedriftene rår over vil utgjøre en enda større del av bedriftenes verdi. Ledere av industribedrifter og øvrig næringsliv vil trenge medarbeidere som er høykompetente innenfor ulike fagområder og nivåer. Mer kunnskap om hvordan ny teknologi og IKT kan muliggjøre verdiskaping og vekst i be-driftene må antas å bli stadig viktigere. Ved å få bedriftens medarbeidere enkeltvis og samlet til å strekke seg etter de beste løsninger for bedriften kan bedre resultater oppnås. Det er trolig nødvendig med et taktskifte i endringsledelse og skape grunnlag for innovasjon og kompetanse-oppbygging av de ansatte. Bedrifters ledelse og styrer har stor innflytelse på strategiske beslutninger. Da er også den kompetansen og innsikten disse beslutningstakerne har om teknologisk utvikling, nye forretningsmodeller som vokser frem, endringer i verdikjeder globalt og evne til gode strategiske beslutninger om posisjonering og investeringer avgjørende.

Undersøkelsene knyttet til digitalisering i bedrifter viser at det er et betydelig potensial for å utvikle bedre strategier i bedriftene for å unytte potensialet i digitalisering. I en undersøkelse utført av Norsk Industri og Siemens i 2016, «Er norske bedrifter klare for den digitale fremtiden?», sier syv av ti bedrifter at digitalisering er avgjørende for å være konkurransedyktige om fem år. Like mange svarer at de ikke har gode nok strategier for hvordan de skal gå frem. Til sammen 43 pst. av de spurte sier at mener de mangler rett kompetanse for å ta ut potensialet som digitalisering innebærer. Mange bedrifter mangler også kapasitet og synes heller ikke å kjenne godt nok til fordelene med digitalisering, noe som kan tyde på mangel på kunnskap. Det er altså en erkjennelse i norske industribedrifter at de har behov for bedre ledelseskompetanse om IKT, og at selv om de innser at dette er et viktig konkurransefortrinn så har de ikke klart å rekruttere god nok kompetanse.

Funnene fra Siemens og Norsk Industri gjenspeiles også i andre studier. Tidligere DAMVAD og Samfunnsøkonomisk analyse har sett på etterspørsel og tilbud av avansert IKT-kompetanse frem mot 2030 og finner at det er sannsynlig at det vil være en underdekning av IKT-personell i Norge, og at særlig industrien og offentlig sektor vil trenge langt flere med avansert IKT-kompetanse i årene fremover.

For at norsk industri skal evne å henge med den teknologiske utviklingen og posisjonere seg er det nødvendig å utdanne og tiltrekke seg mennesker med IKT- kompetanse. For industribedriftene vil det trolig bli viktig å sikre slik kompetanse både i ledelsesfunksjoner og styrer, for fullt ut å kunne utnytte muligheter som er ved bruk av slik teknologi.

Arbeid med å vedlikeholde og bidra til utvikling av bedriftenes samlede kompetansebase for å utnytte mulighetene digitalisering gir, er først og fremst bedriftenes eget ansvar. Næringslivet har selv insentiver til å utvikle og ta ny teknologi i bruk for å utvikle sin virksomhet. Myndighetene påvirker imidlertid bedriftenes evne til å utvikle og anvende ny kunnskap blant annet gjennom finansiering av forskning, utvikling, innovasjon, utdanning og ulike typer infrastruktur.

For å sette digitalisering på dagsorden i næringslivet og politikken, vil regjeringen initiere en strategiprosess for økt digitalisering i hele bredden av næringslivet, kalt Digital21. Formålet er å etablere en helhetlig og samlende strategi på tvers av ulike næringer og bransjer, og slik at næringsliv og kunnskapsmiljøer gjennom involvering kan samle seg om felles strategiske mål og tiltak. Strategien kan også komme med innspill til politikkprioriteringer. Et nærmere mandat vil utvikles i samråd med næringslivet og relevante kunnskapsmiljø.

For å legge til rette for drøftinger rundt digitaliseringsutfordringene i industrien, vil næringsministeren etablere et forum for samarbeid mellom myndigheter, toppledere i industrien, kunnskapsmiljøer og partene i arbeidslivet etter inspirasjon fra det tyske industri 4.0-initiativet. Formål er å drøfte utfordringer for å til mer digitalisering i industrien, utvikle en felles forståelse av ulike aktørers rolle og ansvar, og få innspill til videre politikkutvikling.

10.4 Kompetansespredning- og overføring

Nyskaping og omstilling krever bruk av eksisterende kunnskap på nye måter og områder. Kunnskap utviklet til ett formål kan ofte gjenbrukes og videreutvikles i en annen sammenheng. Det er grunn til å tro at potensialet for å utnytte industriell kompetanse som er blitt utviklet innenfor én næring i andre næringer i årene fremover er stort.

Det er flere ledende kompetansemiljøer i Norge som ligger langt fremme i kunnskapsutviklingen internasjonalt, innenfor sine respektive områder. Eksempler på slike områder er teknologi innenfor petroleumsutvinning, skipsutstyr, løsninger for fiskeopprett til havs og teknologi for effektiv og ren produksjon av metaller som aluminium og silisium og utvikling av biokjemiske produkter fra trevirke. Innenfor områder hvor norsk industri allerede ligger langt fremme internasjonalt innenfor kunnskapsutviklingen, synes mulighetene for å utnytte kunnskapen på tvers av næringer å være best.

Det er flere kilder til kunnskapsoverføring og kunnskapsabsorbsjon i industrien. Større industrivirksomheter har ofte egen aktivitet mot internasjonalt ledende kompetansemiljøer i og utenfor eget konsern. For mindre virksomheter kan slik kontakt i større grad skje gjennom sin tilknytning til kundenettverk i og utenfor Norge og gjennom den næringsklyngen de er en del av i Norge. Enkelte virksomheter deltar også i internasjonale forskningsprosjekter. Den betydelige andelen utenlandske investeringer i Norge, er også en kilde til ny kunnskap for norske virksomheter. Andre viktige kanaler for kunnskapsabsorbsjon er bransjeorganisasjoners internasjonale arbeid og den internasjonale kontakten som industrinære forskningsaktører har.

Kompetanse- og teknologioverføring mellom næringer har vært viktig for utviklingen i norsk industri. Det har vært lange tradisjoner for samarbeid mellom bedrifter om praktisk kompetanseutveksling ved flere av våre sterkeste industrimiljøer – både mellom de store bedriftene og mellom de store bedriftene og underskogen av små bedrifter. Industrien har selv tatt en aktiv rolle og gjort kompetansespredning til en prioritert oppgave i kompetanse- og næringsklynger, bransje-foreninger og lokale og regionale næringsforeninger.

Samarbeid og kompetansespredning mellom bedrifter kan være en medvirkende årsak til utvikling og opprettholdelse av sterke industrimiljøer slik som på Kongsberg, Raufoss, Grenland, verfts- og utstyrsprodusentene på Sunnmøre og i Rana. I løpet av de siste ti årene har for eksempel bedriftene i industriklyngen på Raufoss, som opererer i en sterk internasjonal konkurranse, oppnådd større produktivitetsvekst enn norsk landbasert industri for øvrig. Konkurransekraften i disse bedriftene kommer ikke som følge av naturgitte fortrinn og billige råvarer, men skyldes i vesentlig grad at bedriftene benytter og deler kunnskap til å lage komplekse produksjonsverktøy, robotisert produksjon og smart bruk av nye materialer. Det er utviklet en unik kultur for å dele kunnskap som bidrar til konkurransekraft og produktivtetsvekst.38

Norsk industri vil i tiden fremover endres på bakgrunn av den teknologiske utviklingen, som tidligere omtalt. Dette vil skape utfordringer for mange bedrifter, men det vil også gi muligheter og grobunn for nye forretningsområder og innovasjonsmuligheter. Kompetanseoverføring mellom næringene og mellom bedrifter vil trolig øke dels som følge av endringshastigheten og dels fordi dette gir nye muligheter for utvikling av ny næringsvirksomhet, nye varer og tjenester.

Det er gjort utredninger som belyser mulighetene for teknologi- og kompetanseoverføring mellom havnæringene (marin, maritim og offshore), og mulighet for å utvikle felles tverrgående kunnskap.39 Det er videre eksempler på at systemer utviklet i én næring gir grunnlag for utvikling av nye varer og tjenester på helt andre områder i økonomien. For eksempel har systemet som ble utviklet for å overvåke boreoperasjoner, også vist seg å være nyttig til risikoovervåking i aksjemeglerselskaper og til overvåking av pasienter. Et annet eksempel er verktøy for inspeksjon av olje- og gassledninger under vann, som kan brukes til tradisjonell miljøovervåkning og av fiskeindustrien. Stimulering til teknologi- og kompetansespredning er et sentralt element i havstrategi «Ny vekst, stolt historie». Flere forsknings- og innovasjonsvirkemidler bidrar også til dette. Disse omtales nærmere i kapittel 11.

Kompetansespredning gjennom Toppindustrisenteret

Kongsberg Gruppen tok i 2015 initiativ til etableringen av et «Toppindustrisenter» etter modell fra idrettens «Toppidrettssenter». Bakgrunnen for initiativet var et ønske om å kombinere omstillingsbehovet i næringslivet med den digitale transformasjonen som pågår internasjonalt. Tanken er at senteret skal tilrettelegge for samhandling mellom næringslivet og akademia, forskningsmiljøer og virkemiddelapparatet gjennom kunnskapsdeling og kobling av prosjekter og kompetanse. Senteret skal spesielt hjelpe ledere i SMBer til å tilpasse seg og utnytte ny teknologi og den økte digitaliseringen. Senteret skal være nasjonalt, bransjeuavhengig og næringslivsdrevet.

Responsen fra næringslivet, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og interesseorganisisasjoner har vært positiv, og flere større norske konsern og forsknings- og utdanningsinstitusjoner har høsten 2016 deltatt i et forprosjekt for å avklare hvordan et slikt senter kan innrettes. Nærings- og fiskeridepartementet har støttet forprosjektet med 800 000 kroner.

Toppindustrisenteret er et næringslivsdrevet initiativ som skal bidra til digitalisering av norsk næringsliv. Forprosjektet har resultert i et spennende senter med store ambisjoner for å utvikle og spre digital kompetanse i norsk næringsliv. Visjonen til senteret er et vekstkraftig næringsliv i en globalisert og digital verden. Regjeringen er positiv til initiativet og det tverrgående samarbeidet dette innebærer. Regjeringen vil støtte opp om realiseringen av senteret, og bidrar allerede med midler til et forprosjekt.

10.4.1 Kompetanseoverføring mellom havbaserte næringer

Flere av de sterke norske industrimiljøene er basert på kompetanse om utnyttelsen av havets ressurser, kompetanseutveksling og samarbeid mellom næringer. En sterk norsk petroleumsnæring bygger på viktige erfaringer og kompetanse blant annet fra maritim virksomhet. Utstyrsproduksjon til havbruksanlegg og utvikling av fremtidige bærekraftige oppdrettsanlegg langsmed kysten er til dels basert på erfaringer og kompetanse i andre havnæringer slik som petroleumsvirksomheten og maritim virksomhet. Kompetanseoverføringer mellom havbaserte næringer er derfor ikke noe nytt.

I OECDs rapport om havøkonomien anslås en omfattende vekst i havøkonomien i perioden mellom 2010 og 2030, og at havnæringene kan mer enn doble sitt bidrag til global verdiskaping i årene som kommer. Dette gir store muligheter for Norge. Norge har lange tradisjoner, en unik kompetansebase og en industrikultur basert på bærekraftig utnyttelse av havets ressurser. Vi har også ledende forskningsmiljøer og sterke tradisjoner for forvaltning av havet. En betydelig andel av norsk verdiskaping og sysselsetting er knyttet til havet. Norsk næringsliv har en sterk global posisjon i alle de store havnæringene, representert ved olje- og gassnæringen, maritim næring og sjømatnæringen. På flere av disse områdene er Norge verdensledende innenfor både teknologi og kompetanse.

I fremtiden vil videre utvikling i de havbaserte næringer gi økte muligheter for både nye varer og tjenester og kan skape grunnlag for ny industriell virksomhet. Vekstmulighetene er blant annet knyttet til fiske etter ukjente arter, oppdrettsanlegg langt til havs, videreutvikling av havbunnsløsninger innenfor olje og gass, havvindparker, gruvedrift på havbunnen og nye krevende maritime operasjoner.

Fremtidens havnæringer vil trolig i hovedsak utvikle seg med utgangspunkt i eksisterende næringer, og i samspillet og skjæringspunktet mellom disse. Samarbeid og kunnskapsspredning mellom de havbaserte næringene kan gi betydelige muligheter for vekst innenfor maritim-, sjømat-, og olje- og gassnæringene, og være en viktig driver i utviklingen av ny havbasert industri innenfor bærekraftige rammer.

Foto: Ulstein Group/Flying Focus

God kompetanse, kunnskapsspredning og forskning har stor betydning for utviklingen av havnæringene. Norge har på dette området allerede arbeidere med høy kompetanse og sterke fagmiljøer som besitter stor kunnskap om havet, dets ressurser og muligheter for næringsvirksomhet. Kunnskaps- og kompetansebehovene er til dels særskilte for den enkelte næring, men det er også felles utfordringer og potensial for tettere samarbeid og kompetanseoverføring på tvers næringene.

I OECDs rapport om havøkonomien trekkes innovasjoner som autonome systemer, tingenes internett og behandling av store datamengder frem som drivere som vil ha sterk påvirkning på havnæringene. Slike teknologiske drivere vil for eksempel kunne føre til mer automatiserte produksjonsprosesser for bygging av skip, økt bruk av førerløse skip og sensorteknologi og mer skreddersydde løsninger for satellittovervåking til havs. Dette gir grunnlag for næringsutvikling basert på unik kompetanse og samarbeid på tvers av næringer. For eksempel krever flytting av oppdrettsvirksomhet til havs kompetanse og teknologi på en rekke områder som posisjonering og bølgekompensering, sensorteknologier og fjernovervåking.

Evnen til samarbeid i havnæringene og annen industriell virksomhet er et fortrinn for næringsutvikling i Norge. Regjeringen vil bidra til mer kompetanseoverføring og tettere samarbeid havnæringene imellom, for å utnytte mulighetene for bærekraftig vekst i den norske havøkonomien. 21. februar 2017 la regjeringen frem sin havstrategi «Ny vekst, stolt historie.» Strategien inneholder flere tiltak som skal fremme mer samarbeid på tvers av havnæringene.

Havstrategien varsler blant annet at regjeringen vil styrke tiltak for mer overføring av kunnskap og teknologi mellom havnæringene, vurdere en felles overbygning over dagens havforskningsprogrammer i Norges Forskningsråd, og opprette en piloterings- og demonstrasjonsordning for maritim og marin næring etter modell av DEMO 2000. Strategien understreker at regjeringen vil fortsette å ha et høyt nivå på petroleumsforskningen, og bidra til overføring av kunnskap og kompetanse fra petroleumsnæringen til andre havnæringer. I oppfølgingen av havstrategien vil regjeringen også skape en arena der næringsliv, forskningsaktører og myndigheter kan diskutere felles havrelaterte problemstillinger og løsninger på tvers av havnæringene. Det er viktig at regelverket fremmer teknologisk utvikling og samarbeid på tvers av havnæringene. Regjeringen vil derfor gjennomføre en komparativ analyse av de juridiske rammebetingelsene for havnæringene.

10.4.2 Klyngedannelse og bedriftsnettverk

Om klyngedannelse og bedriftsnettverk

Bedrifters valg av lokalisering avhenger av faktorer som nærhet til kunder, kompetent arbeidskraft og råvarekilder samt om det finnes god infrastruktur. Hva som er optimalt for den enkelte bedrift er i praksis en totalvurdering av slike faktorer og hva slags varer og tjenester de produserer. Geografisk opphopning av bedrifter og økonomisk aktivitet omtales ofte som klynger. Mange næringsklynger lar seg forklare ved disse forholdene. For eksempel finnes kraftintensiv industri langs fjordene på Vestlandet der det er god tilgang på fornybar energi. Varehandelsbedrifter etablerer seg der det bor mange folk, samtidig som folk ønsker å bo i nærheten av et godt tjenestetilbud og utvalg av butikker.

Klynger utgjør en samling av bedrifter eller næringer som har gevinster av å lokalisere seg nær hverandre. Gevinstene består i at lønnsomheten i en bedrift eller næring påvirkes positivt av aktiviteten i andre bedrifter eller næringer i klyngen. I et velfungerende næringsmiljø er det ofte et godt samarbeid mellom leverandører, kunnskapsmiljø og andre utviklingsaktører. Tillit mellom kunde, leverandør, investor, utdanningsmiljø og kunnskapsmiljø kan gjøre utveksling av kunnskap og samarbeid om ny kunnskapsutvikling mer effektivt.

Kompetanseutveksling og deling av teknologi mellom bedriftene på Raufoss og Kongsberg og utstyrsindustrien på Møre er eksempler på dette. En klynge kan også være bundet sammen av felles historie, kultur, språk og lignende, slik at klyngen kan eksistere selv om den ikke er tydelig avgrenset geografisk eller har stor grad av samlokalisering innenfor et område.

Virkemidler for nettverk og klynger har til hensikt å legge til rette for bedre flyt av kunnskap blant annet mellom bedrifter og forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Virkemidlene inneholder flere ulike aktiviteter og er begrunnet i teorier om hvordan innovasjon skjer i samhandling mellom ulike aktører.

Flere av klyngene i Norge har mottatt støtte gjennom klynge- og nettverksprogrammer som forvaltes av virkemiddelapparatet – Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Siva. De tre aktørene forvalter programmer og bidrar med finansiering av samspill mellom bedrifter, og mellom bedrifter og kompetansemiljøer. Felles for alle virkemidlene er at de skal bidra til økt verdiskaping og innovasjon gjennom å forsterke samarbeid i næringsklyngene. Virkemidlene skal i så måte oppnå det samme, men henvender seg til noe ulike målgrupper, faser og geografisk område. Dette er bakgrunnen for at de ulike virkemidlene samspiller i stor grad, og at de også fungerer delvis som rekrutteringsarena for hverandre.

Bedriftsnettverk er et tilbud til små og mellomstore bedrifter som ønsker å etablere forpliktende samarbeid. Etter et vellykket forprosjekt kan deltakerbedriftene i et bedriftsnettverk gå videre til andre tjenester som omfattes av Innovasjon Norges klyngeprogram Norwegian Innovation Clusters.

Klyngeprogrammet skal bidra til å forsterke innovasjons- og fornyelsesevnen i regionale innovasjonsmiljøer gjennom økt samspill og samarbeid innenfor næringslivet, og mellom næringsliv, kunnskapsmiljøer og offentlige utviklingsaktører. Programmet har tre nivåer: Arena omfatter klynger med nyetablerte og/eller umodne samarbeidsinitiativ. Norwegian Centres of Expertise (NCE) omfatter klynger med en etablert organisasjon med velutviklede tjenester, partnere og oppnådde resultater fra samarbeidsprosjekter. Global Centres of Expertise (GCE) skal bidra til økt verdiskaping og gi virksomhetene en bedre posisjon og gjøre dem mer attraktive innenfor globale verdikjeder.

Regjeringen bevilger 174,5 mill. kroner til klynge- og nettverksprogrammer i statsbudsjettet for 2017. Dette er en økning på over 17 pst. siden denne regjeringen tok over i 2013. Midlene kanaliseres til fire hovedaktiviteter: utvikling og drift av klyngene, innovasjonssamarbeid, kunnskapskoplinger og klynge-til-klynge-samarbeid. Ved inngangen av 2017 var programmet engasjert i 36 klyngeprosjekter: 19 Arena-prosjekter, 14 NCE-prosjekter og tre GCE-prosjekter.

I følge analyser som Statistisk sentralbyrå (SSB) utfører for Innovasjon Norges effektindikatorer, har bedrifter som deltar aktivt i et klyngesamarbeid høyere vekst i omsetning, verdiskaping og sysselsetting enn likeartede bedrifter som ikke deltar i en klynge. Analysene viser også at deltakelse i programmet for klyngeutvikling bidrar til å etablere nye og forsterkede koblinger mellom bedrifter og mellom bedrifter og kunnskapsmiljøer. Dette har resultert i et betydelig antall konkrete innovasjons-, kompetanse- og internasjonaliseringsprosjekter. Innovasjon Norge har satt i gang en evaluering av klyngeprogrammet som ventes ferdigstilt sommeren 2017. Evalueringen vil være et godt utgangspunkt for å vurdere regjeringens videre klyngeinnsats.

Klynger som verktøy for omstilling

Regjeringen ønsker å benytte klyngeprogrammer som et virkemiddel for omstilling og innovasjon. Klyngene kan bidra til omstilling gjennom å utløse samarbeid og deling av kompetanse, nettverk og teknologi. Gjennom spredning av spisskompetanse kan klyngene være gode utgangspunkt for økt omstillingskompetanse i næringslivet.

Mange små og mellomstore bedrifter har behov for økt kompetanse på områder som er kritisk for å lykkes med omstilling, økt produktivitet og verdiskaping i tiden fremover. I flere av de modne klyngene legges det til rette for spredning av kompetanse, forretningsmodeller og teknologi fra klyngen til andre klynger og bedrifter i hele landet.

Kongsberg- og Raufossmiljøene er anerkjent for sin evne til å øke produktiviteten og omstille seg raskt. Klyngene NCE Systems Engineering og NCE Raufoss har bidratt til økt konkurransekraft i blant annet olje- og gassnæringene ved å dele teknologi og arbeidsmetoder mer systematisk med andre bedrifter og klynger. NCE Smart Energy Halden har spisskompetanse på IKT og big data, og har bidratt til å utløse nye og lønnsomme IT-løsninger gjennom å overføre sin kompetanse til andre klynger.

Innovasjon Norge har startet et arbeid for å utnytte potensialet for kompetanseoverføring mellom Norges mange teknologitunge klynger, og for å bidra til å øke innovasjons- og omstillingstakten i næringslivet. Klyngene i Raufoss, Kongsberg og Halden har vært en del av et pilotprosjekt.

Flere av Norges forskningsråds programmer er delvis rettet mot klynger og nettverk, og skal virke sammen med klyngeprogrammet i Innovasjon Norge. Disse er i hovedsak Virkemidler for regional FoU (VRI), som skal bidra til økt innovasjon og FoU i enkeltregioner, Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) og Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI). Disse virkemidlene virker også sammen med andre finansieringsordninger for forskning og utvikling.

Norges forskningsråd har også virkemidler som bidrar til spredning av kompetanse på tvers av eksisterende nettverk. Blant annet benyttes fellesutlysninger på tvers av ulike programmer. Idélab er et virkemiddel som gir muligheten til å dyrke frem nye og radikale idéer i grenseflatene mellom ulike fagfelt. I 2016 kjørte Norges forskningsråd idélab med tema omstilling og kunnskapsoverføring mellom havbaserte næringer. Ambisjonen er å få nye arbeidsplasser og bærekraftig verdiskapning ved å systematisere og øke overføringen av ideer og teknologi mellom de etablerte havbaserte næringene.

Siva (Selskapet for industrivekst SF) tilrettelegger for nyskaping i norsk næringsliv gjennom å bygge, eie og utvikle fysisk og organisatorisk infrastruktur for innovasjon. Selskapets hovedmål er å utløse lønnsom næringsutvikling i bedrifter og regionale nærings- og kunnskapsmiljø. Gjennom Sivas inkubasjonsprogram og næringshageprogram får hvert år om lag 2500 entreprenører og bedrifter støtte og veiledning til etablering og utvikling (se boks 10.13).

Gjennom revidert nasjonalbudsjett 2016 fikk Siva tilført 10 mill. kroner ekstra til inkubasjonsprogrammet, og dette ble forbeholdt inkubatorer med tydelig industrikobling gjennom prosjektet «Arena for industriell nyskaping». Sivas strategi legger stor vekt på utvikling av fremtidsrettet industri, og selskapet ser at flere inkubatorer kan videreutvikles til viktige aktører og arenaer for omstilling og industriell nyskaping. Midlene ble lyst ut med føring om prioritering av prosjekter hvor inkubatorer og industri jobber tett sammen, utvikler metoder og verktøy og deler kompetanse for utvikling av nytt og eksisterende næringsliv. Inkubatorene må fremvise sterk forpliktelse, forankring og engasjement fra industrien i prosjektet blant annet gjennom krav om medvirkning fra industribedriftene. Siva mottok 23 søknader, og besluttet i desember 2016 å tildele midler til fem sterke miljøer. Hvert prosjekt er tildelt to mill. kroner og prosjektperioden går over to år.

Regjeringen har i denne regjeringsperioden satset kraftig på forskning og innovasjon i bredden av norsk næringsliv og industri, og har gjort endringer som skal bidra til at vi får mest mulig verdiskaping for hver anvendte krone. Opprettelsen av det helhetlige klyngeprogrammet i Innovasjon Norge er et eksempel på dette.

Regjeringen vil utvikle dagens klyngepolitikk. Klyngevirkemidlene i næringspolitikken forvaltes som nevnt av flere aktører, og det er derfor viktig at klyngevirkemidlene sees i sammenheng. De må også sees i sammenheng med andre virkemidler for forskning og innovasjon. Mange av de sterkeste næringsklyngene er også blant de største brukerne av det øvrige virkemiddelapparatet (se kap. 11).

10.4.3 Samarbeid for å spre kompetanse

Utviklingstrekkene beskrevet i meldingens første del utfordrer industrien på alle kontinenter til fornyelse og omstilling. Flere land som for eksempel USA, Storbritannia og Tyskland har implementert nasjonale teknologi- og kompetanseløft for industrien, og ambisjonen om å styrke konkurransekraften ligger også til grunn for EUs satsing på muliggjørende teknologier, blant annet gjennom Horisont 2020.

Også i Norge peker mange på behovet for et teknologi- og kompetanseløft. Det er særlig tre utfordringer som trekkes frem. Den ene gjelder behovet for å løfte de små- og mellomstore industrivirksomhetene. Automatisert produksjon i spesialiserte næringer kan kreve spesialtilpasninger og investeringer i forskning og utvikling. For mange små- og mellomstore bedrifter vil dette være nytt. Den andre gjelder behovet for raskere digitalisering i hele verdikjeden som vil gjøre bedriftene bedre rustet til å utvikle varer, tjenester og forretningsmodeller for nye anvendelsesområder og morgendagens marked. Den tredje gjelder å ta i bruk eksisterende kunnskap på nye områder for å få til økt omstilling, og legge til rette for at de omfattende forskningsinvesteringene som er gjort de siste årene i større grad fører helt frem til kommersielle varer, tjenester og løsninger. Mange aktører ser behov for å bidra til mer samarbeid, mer deling særlig på tvers av sektorer, og gode forbindelser mellom ulike kompetansemiljøer og industrimiljøene.

En rekke av de elementene som inngår i andre lands satsinger finner vi allerede i det norske forsknings- og innovasjonssystemet. Klyngene bidrar til samarbeid og deling av kunnskap, og senterordninger til utvikling av spissmiljøer innenfor innovasjon (SFI) og miljøvennlig energi (FME). Instituttsektoren bidrar til næringsrettet, anvendt og tverrfaglig forskning og har viktig forskningsinfrastruktur. Det finnes store forskningsprogrammer i Norges forskningsråd innenfor strategiske satsingsområder. Og det finnes en rekke finansieringsordninger som både små og store bedrifter kan bruke til å finansiere forsknings- og innovasjonsaktivitet. Også industrien lanserer egne initiativer. Samarbeidet i mange klynger er sterkt og et Toppindustrisenter er etablert. Med tilskudd til katapultsentre i statsbudsjettet for 2017 styrkes også mulighetene for felles innovasjonsinfrastruktur for testing, simulering og visualisering i næringslivet.

Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Siva er tre av hovedaktørene i regjeringens næringsrettede virkemiddelapparat. Hver for seg og sammen gir et betydelig og effektivt bidrag til innovasjonsevne, internasjonalisering og verdiskaping i norsk næringsliv, herunder i industrien.

Virkemiddelaktørene forholder seg aktivt til utviklingstrekk, utfordringer og muligheter som har betydning for norsk næringslivs utvikling. Ett av utviklingstrekkene fremover vil være behovet for å spre teknologikompetanse til større deler av næringslivet. Med økt endringsbehov i økonomien, kreves det innovasjon, endringsdyktighet og fleksibilitet i det tilbudet de har til næringslivet og regionale samarbeidspartnere.

Utviklingen vil kunne kreve nye måter å samspille på for å bygge opp under konkurransekraften i næringslivet og verdiskapingsevnen i økonomien. Regjeringen vil sikre at aktørene samarbeider godt seg imellom. Dette kan realiseres på ulike vis, fra et mer strategisk til operativt samarbeid. Det kan handle om alt fra å utveksle informasjon til å koordinere innsats gjennom fellesutlysninger og andre tiltak når det er behov for det. Også deres samspill med de øvrige delene av det norske innovasjonssystemet som universiteter og institutter er viktig for å nå målene.

11 Forskning, innovasjon og teknologiutvikling

11.1 Regjeringens politikk

Norsk næringsliv og industri skal i årene som kommer gjennom omfattende omstillinger, blant annet drevet frem av miljø- og klimautfordringer og rask teknologiutvikling. Utfordringene og mulighetene utviklingen gir, krever fornyelse og innovasjon.

De siste tiårene har den internasjonale konkurransen presset prisene på en rekke industrivarer nedover og gjort det nødvendig å finne stadig mer effektive måter å produsere på.40 Konkurransen i de internasjonale markedene er hard og bedriftene er nødt til å utvikle nye varer, tjenester eller produksjonsprosesser. Gjennom innovasjon kan norske virksomheter bevare og skape nye arbeidsplasser og konkurrere på nye markeder.

Regjeringens ambisjon er at Norge skal bli ett av de mest innovative landene i Europa. For å lykkes med dette trenger vi en innovativ, kunnskapsintensiv og konkurransedyktig norsk industri. Regjeringen har derfor satset kraftig på næringsrelevant forskning og innovasjon, og vil videreføre denne satsingen. I denne regjeringsperioden er offentlig støtte til næringsrettet forskning og innovasjon styrket med over 3 mrd. kroner, inkludert beregnet skattefradrag for Skattefunnordningen.41 Satsingen bidrar til utvikling og nyskaping i næringslivet. Næringslivet økte sin forsknings- og utviklingsinnsats (FoU) med 10 pst. fra 2013 til 2014 og 12 pst. fra 2014 til 2015. I 2015 utførte næringslivet FoU for til sammen 27,8 mrd. kroner.

Regjeringen satser på brede programmer der konkurransen om midlene er stor. Dette er virkemidler med høy innovasjonseffekt som er godt etablert og kjent i industrien og næringslivet for øvrig. En gjennomgang av ulike forsknings- og innovasjonsvirkemidler viser en rekke positive effekter av støtten fra Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Skattefunn. Til sammen bidrar virkemidlene til økt omsetning, sysselsetting, og verdiskaping i virksomhetene som får støtte.42

Blant virkemidlene som har blitt prioritert er Skattefunn og Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA). Regjeringen har prioritert forskningsinnsats på muliggjørende teknologier som bioteknologi og nanoteknologi, IKT og avanserte produksjonsprosesser. Regjeringen har også prioritert miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge og tematiske programmer på nasjonalt prioriterte områder. Regjeringen mener satsingen er godt tilpasset industriens behov i situasjonen de nå befinner seg i.

Det finnes også en rekke politikkområder som bidrar til utvikling og nyskaping i industrien, men som har andre hovedformål. Eksempler på dette er regionalpolitiske tiltak som bidrar til vekst og utvikling i regionene, utdanningssystemet, den grunnleggende forskningen, klima- og miljøpolitikken og utbygging av vei og bane.

Dette kapittelet viser hvordan det offentlige bistår private virksomheter på tre måter. For det første tilbyr det offentlige virkemidler for finansering av forskning, utvikling og demonstrasjon av ny teknologi og kjøper nyutviklede produkter av bedriftene. For det andre bidrar det offentlige med forsknings- og innovasjonsinfrastruktur. Og for det tredje legger det offentlige til rette for internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid. Gjennomgangen viser at det norske forsknings- og innovasjonssystemet i hovedsak er godt innrettet for å løse de utfordringene norsk industri står overfor.

For å fornye og utvikle satsingen på forskning, innovasjon og teknologiutvikling, vil regjeringen

• videreføre den kraftige satsingen på næringsrelevant forskning og innovasjon

• videreføre satsingen på de innovasjonspolitiske tiltakene som har høyest effekt og effektive og velfungerende virkemiddelaktører

• øke bevilgningene til muliggjørende teknologier. Regjeringen bevilger i 2017 10 mill. kroner ekstra til dette formålet

• styrke basisbevilgningen til de teknisk-industrielle instituttene og vurdere å ta opp SINTEF Raufoss Manufacturing AS i basisfinansieringsordningen

• gjøre en samlet vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet og vurdere om sektoren er godt tilpasset fremtidige behov når alle delene i insittuttsektoren er ferdig evaluert

• Regjeringen styrker infrastrukturen til næringslivets behov for testing, pilotering, visualisering og stimulering gjennom å etablere katapultsentre, og regjeringen vil prioritere å øke ordningen dersom den viser seg å være en suksess

• utarbeide en stortingsmelding for en mer helhetlig anskaffelsespolitikk. Stortingsmeldingen er planlagt lagt frem våren 2018

• vurderer løsninger som kan bidra til økt digitalisering av anskaffelsesprosessen

• utvikle en satsing på offentlig-privat innovasjon (OPI) i Innovasjon Norge (IN)

• vurdere et eventuelt mål om at en andel av statlige midler til offentlige anskaffelser skal gå til innkjøp av innovative og klimavennlige løsninger

• fortsette å arbeide for bedre opplæring og veiledning innenfor immaterielle rettigheter

• kartlegge nivået på norsk næringslivs kompetanse på immaterielle rettigheter og vurdere behovet for nye tiltak for å øke kompetansen om immaterielle rettigheter i høyere utdanning

• fortsette å mobilisere næringslivet til økt deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, og legge til rette for internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid

• gi innspill til utviklingen av det neste rammeprogrammet for forskning og innovasjon og forankre norske posisjoner hos næringslivet og andre berørte aktører underveis

• regjeringen vil, gjennom Norges deltakelse i det digitale indre marked, aktivt følge opp Europakommisjonens arbeid med eierskap til data

• legge frem en egen romstrategi i 2017 og legge til rette for internasjonalt samarbeid i romvirksomheten

• gjennom Norges deltakelse i det digitale indre marked, aktivt følge opp Europakommisjonens arbeid med eierskap til data

11.2 Det offentlige som kunde og støttespiller

11.2.1 Satsing på effektive virkemidler

I regjeringens politiske plattform står det at den vil satse på de innovasjonspolitiske tiltakene som har høyest effekt. Dersom næringslivets innsats for forskning og innovasjon skal styrkes, kreves det et samarbeid mellom stat og næringsliv. Regjeringen varslet derfor at den ville trappe opp satsingen på næringsrettet forskning og innovasjon.

Regjeringen prioriterer tiltak som gir mest verdiskaping for hver anvendte krone. Det har vært foretatt en gjennomgang av effekten til ulike forsknings- og innovasjonsvirkemidler. Gjennomgangene viser en rekke positive effekter av støtten fra Innovasjon Norge, Skattefunn og Norges forskningsråd.

Virkemidlene utfyller hverandre på en god måte. Til sammen bidrar de til økt omsetning, sysselsetting og verdiskaping i virksomhetene som får støtte.43 Effekten av virkemidlene kan også være positive i andre virksomheter enn de som mottar støtten. Kunnskapen som utvikles gjennom innovasjons- og forskningsprosjekter kan komme andre til gode, gi flere vekstkraftige bedrifter og styrke omstillingsevnen i norsk økonomi.

Regjeringen arbeider for å styrke kvaliteten i norsk forskning. Forskning av høy vitenskapelig kvalitet er en viktig faktor for å nå målene om økt verdiskaping i næringslivet. Næringslivet samarbeider om og tar i bruk ny kunnskap som er utviklet ved universiteter, høyskoler, institutter og i sentersatsingene. Det er avgjørende at institusjonene gir tilgang på den nyeste og det beste kunnskapen. For næringslivet må metoder og funn ha relevans for foretaket, og de må foreligge til rett tid, for at forskningsarbeidet skal karakteriseres som kvalitativt godt. Betydelig konkurranse om de næringsrettede forskningsmidlene bidrar til at de beste prosjektene vinner frem. De ulike ordningene innenfor den næringsrettede forskningen evalueres ved behov for å vurdere måloppnåelse og forbedringspotensial.

Regjeringen vil fortsette å satse på de brede og landsdekkende ordningene. Bredt innrettede programmer uten tematiske begrensninger og med betydelig konkurranse om midlene gjør at støtten går til de prosjektene som har størst potensial for verdiskaping og samfunnsøkonomisk effekt, uavhengig av tema, næring og geografi.

I tillegg har regjeringen en satsing rettet mot generiske teknologiområder og noen tematisk områder. Eksempler på dette er programmene for de muliggjørende teknologiene (bioteknologi, nanoteknologi, IKT og avanserte produksjonsprosesser), miljøteknologiordningen og programmer rettet mot petroleumsforskning, miljø- og energiforskning, maritim og marin forskning og andre biobaserte næringene slik som jordbruk og skogbruk. Også disse ordningene har betydelig grad av konkurranse og finansierer prosjekter av høy kvalitet med betydelig potensial for innovasjon og verdiskaping.

En nærmere omtale av relevante forsknings- og innovasjonsvirkemidler følger i boks 11.1 og 11.2 nedenfor og virkemidler for utvikling av miljøteknologi står omtalt i kapittel 8.

Forsknings- og innovasjonsvirkemidlene er i all hovedsak åpne for industrien. Industrien bruker virkemidlene aktivt og har gode prosjekter som når igjennom i konkurransen om midlene. Næringsmiddelindustrien, metallvareindustrien og maskinindustrien er eksempler på sektorer som sysselsetter mange personer og som bruker forsknings- og innovasjonsvirkemidlene i enda større grad enn deres andel av sysselsettingen skulle tilsi. Data og elektronisk industri og gummivare og plastindustrien er andre eksempler fra industrien som har god uttelling i det offentlige virkemiddelapparatet for forskning og innovasjon.44 Dette henger naturlig nok sammen med at forskning og innovasjon er en integrert del av virksomheten i mange industribedrifter. I gjennomsnitt har industriforetak mer forsknings- og innovasjonsaktivitet enn foretak i andre næringer.45

Regjeringen og samarbeidspartiene i Stortinget har styrket de årlige budsjettene til næringsrettet forskning og innovasjon med over 3 mrd. kroner siden 2013, inkludert beregnet skattefradrag for Skattefunnordningen. Den samlede satsingen på næringsrettet forskning og innovasjon i 2017 over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett er på 7,8 mrd. kroner. I statsbudsjettet for 2017 er det satt av over én pst. av BNP til forskning og utvikling.

Regjeringen vil med denne satsingen mobilisere for mer forskning og innovasjon i bredden av norsk næringsliv og industri. Satsingen skal legge til rette for nyskaping, nyetablering og kommersialisering. Regjeringen mener satsingen er i tråd med det industrien trenger i den situasjonen de nå er i, og at vi har virkemidler som er godt tilpasset behovene til industrien i dag og i tiden fremover.

¹ Forsknings- og innovasjonstilskudd inkluderer Norges forskningsråd, Skattefunn, Innovasjon Norge, Fiskeri og havbruksnæringens forskingsfond, EUs syvende rammeprogram og Horisont 2020

Kilde: Samfunnsøkonomisk analyses virkemiddeldatabase

Boks 11.4 Industriens bruk av virkemiddelapparatet

¹ Inkluderer EU-programmene Horisont 2020 og Det syvende rammeprogrammet

² Egenkapitalaktørene består av Argentum og Investinor. I tillegg kommer såkornfondene som ikke hadde noen nyinvesteringer i 2015

³ Eksportfinansiering består av GIEK og Eksportkreditt Norge. Figuren baserer seg på SSBs definisjon av industri

Kilde: Innovasjon Norge, Virkemiddeldatabasen til Samfunnsøkonomisk analyse og egne beregninger. For å identifisere industrien brukes SSBs næringsinndeling

Figur 11.2 viser antall støttemottakere fordelt på ulike virkemiddelaktører og andelen industribedrifter.¹ Flest virksomheter, både fra industrien og andre næringer, bruker Innovasjon Norge og Skattefunn. Innovasjon Norge bidrar med ulike typer virkemidler som skal lette tilgangen på kapital, kompetanse og nettverk. Totalt sett fikk 1160 industrivirksomheter støtte fra Innovasjon Norge i 2015. Dette var en økning fra tidligere år, men industrien utgjør likevel en lavere andel av Innovasjon Norges brukere enn tidligere. Andelen har falt fra 29 pst. i 2009 til 21 pst. i 2015.

1028 virksomheter hadde godkjente Skattefunnprosjekter i 2015. Etter en periode der færre industribedrifter har benyttet Skattefunn, har det de siste to årene vært en betydelig økning. Økningen kommer etter at regjeringen har styrket ordningen betydelig ved å heve fradragsbeløpet i ordningen. Skattefunn er et brukervennlig og effektivt virkemiddel. En undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå viser at virksomheter som får støtte fra Skattefunn, har høyere omsetning, sysselsetting og verdiskaping enn andre virksomheter.² I tillegg ser vi at styrkingen av Skattefunn har bidratt til å mobilisere antallet industribedrifter som benytter seg av ordningen. Antallet industribedrifter som benyttet Skattefunn falt med 10 pst. fra 2007 til 2013. Med unntak av 2012 hvor det var en svak vekst, falt antallet brukere hvert år i perioden. I 2014 økte antallet industriforetak med 13 pst., fra 788 til 889 foretak. I 2015 økte veksten ytterligere med 16 pst.

Norges forskningsråd har også et betydelig antall forskningsprosjekter med brukere fra industrien. I 2015 var det nesten 600 industribedrifter som fikk støtte fra Norges forskningsråd. De brukerstyrte programmene i Norges forskningsråd gir muligheter til å sette i gang store forskningsprosjekter med samarbeid mellom flere virksomheter og forskningsinstitusjoner.

Eksportfinansieringsordningene er viktige for store eksportrettede industribedrifter. Det ligger ofte mye forskning og innovasjon bak store eksportsuksesser og disse ordningene kan stimulere til forskning og innovasjon ved å redusere risikoen når produktene skal eksporteres. Det er relativt få virksomheter som benytter seg av eksportfinansieringsordningene, men størrelsen på lånene og garantiene kan være betydelige. Industrien står for over 60 pst. av de som benytter seg av ordningene og 90 pst. av de totale lånene og garantiene som innvilges.

Enova er en virkemiddelaktør som har stor betydning for deler av industrien, særlig prosessindustrien. I 2015 fikk 146 virksomheter til sammen 1,2 mrd. kroner i tilskudd fra Enova til engergieffektivisering og utvikling av energi- og klimateknologi. De totale tilskuddene fra Enova til prosjekter i industrien var i 2015 like store som tilskuddene til industrien fra Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Skattefunn til sammen.

¹ En næringsinndeling vil ikke gi et komplett bilde av offentlig forsknings- og innovasjonsstøtte til industrien. Mange av programmene har som formål å stimulere til forskningssamarbeid mellom industrien og andre næringer, og det kan variere om kontraktspartner er en industrivirksomhet eller fra en annen næring. I tillegg går mye av forskningsstøtten til forskningsinstitutter som igjen leverer forskningstjenester til industrien

² Cappelen m.fl. (2016). Innovasjons- og verdiskapingseffekter av utvalgte næringspolitiske virkemidler (Rapport nr 2016/12). Oslo: Statistisk sentralbyrå

11.2.2 Velfungerende virkemiddelaktører

Regjeringen mener det næringsrettet virkemiddelapparatet i all hovedsak er godt innrettet for å møte de utfordringene den norske industrien vil stå overfor fremover. De offentlige aktørene utfyller hverandre på en god måte og tilbyr tjenester til ulike deler av næringslivet. Det betyr imidlertid ikke at de offentlige aktørene kan stå på stedet hvil.

Industrien er i konstant og rask utvikling. Regjeringen vil sikre at virkemiddelaktørene samarbeider for å gjøre sitt tilbud kjent. Virkemiddelaktørene skal organisere samarbeidet seg imellom på en måte som resulterer i tydelige og samkjørte virkemidler som utfyller hverandre på en best mulig måte.

Regjeringen ønsker at virkemiddelaktørene og innovasjonsvirkemidlene skal bli mer effektive, og har gjort flere tiltak for å styrke kunnskapen om hvilke virkemidler som har høyest effekt og hvordan virkemidlene for innovasjon kan forbedres. Mer av midlene skal gå til forsknings- og innovasjonsaktiviteter, mindre til administrasjon.

Samfunnsøkonomisk analyse har kartlagt de innovasjonspolitiske virkemidlene i Norge og sett på samspillet mellom ulike virkemiddelaktører. Statistisk sentralbyrå har analysert effekten av utvalgte innovasjonspolitiske virkemidler. Disse uavhengige innspillene bidrar til å styrke kunnskapen om hvilke virkemidler som har best effekt og hvordan virkemidlene for innovasjon kan forbedres. Kunnskapsgrunnlaget brukes i arbeidet med de årlige prioriteringene i budsjettet.

Regjeringen har lagt til rette for videreutvikling av Innovasjon Norge, med sikte på bedre ressursbruk og effekt av de næringsrettede virkemidlene. Kravet til at Innovasjon Norge skal ha regionale styrer ble opphevet i 2016. Fra 2017 har selskapet blitt mer ansvarlig for egne forpliktelser, og ansvarslinjene mellom de ulike organene i selskapet er blitt klarere. Fjerning av lovbestemmelsen om regionale styrer vil legge bedre til rette for at selskapet kan finne den beslutningsstrukturen som best ivaretar kravene til god saksbehandling. Det vil også gi selskapet mulighet til å organisere kundekontakt og interne ressurser slik at de tilpasses ulike behov i regionene.

Gode mål rettet mot effekter er et sentralt premiss for å oppnå formålseffektivitet. De siste årene her det blitt utviklet nye mål- og resultatstyringssystemer (MRS) for en rekke av de offentlige tilknyttede virksomhetene på forsknings- og innovasjonsområdet, blant annet Innovasjon Norge, Norges forskningsråd, Siva, Patentstyret og DOGA. De nye MRS-systemene retter oppmerksomheten mot bruker- og samfunnseffekter, og gir virksomhetene større handlingsrom, men også større ansvar for resultater.

I tillegg har det blitt igangsatt mer konkrete prosjekter for å effektivisere virksomhetene. Innovasjon Norge har satt i gang flere tiltak for å gjøre driften mer effektiv og for å bedre dokumentasjonen, blant annet gjennom oppgraderinger av selskapets IT-infrastruktur. Norges forskningsråd har forenklet søknadsprosessen for bedrifter. Tidligere var det mange utlysninger, med ulike tema og frister. Nå er det en årlig utlysning for næringsrettede forskningsprosjekter med felles frist hvor alle bedrifter kan søke.

Regjeringen nedsatte i 2016 en ekspertgruppe som har foretatt en områdegjennomgang av systemet for tildeling av offentlige forskningsmidler under Norges forskingsråd. Ekspertgruppens har hatt som mandat å anbefale tiltak som kan gi økt kvalitet i forskningen og redusere ressurbruken i Norges forskningsråd. Ekspertgruppen leverte sin rapport 7. februar 2017 og den inngår som en del av regjeringens beslutningsgrunnlag for arbeidet med kommende statsbudsjetter.

Et godt samarbeid og en tydelig rolledeling mellom Innovasjon Norge, Siva og Norges forskningsråd, og med øvrige aktører i det offentlige virkemiddelapparatet som fylkeskommunene, GIEK, Enova m.fl., er avgjørende både for å bidra til mer innovasjon og verdiskaping og for å sikre en god utnyttelse av offentlige midler og brukervennlighet.

Oxford Research har vurdert grenseflatene mellom Innovasjon Norge, Siva, Norges forskningsråd og fylkeskommunene på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet.46 Rapporten har gitt økt kunnskap om rolledeling og grenseflater for å skape større brukervennlighet, bedre effekt av og mer effektiv drift av virksomhetene. Til tross for delvis overlappende målsetninger, anses samspillet mellom aktørene og deres virkemidler å fungere godt. Siva opererer med indirekte virkemidler, mens Innovasjon Norges og Norges forskningsråds virkemidler i hovedsak er direkte. På et overordnet nivå fremstår rollefordelingen mellom virkemiddelaktørene som avklart og tydelig. Hovedutfordringene er ifølge konsulentene på operativt nivå. Her fremstår arbeidsdelingen innenfor bedriftsrettet rådgivning mellom innovasjonsselskapene, der Siva er medeier, og Innovasjon Norge som det mest uavklarte området der organisatoriske grep vil kunne gi gevinster.

11.2.3 Det offentlige som krevende kunde

Det offentlige bruker 480 mrd. kroner på anskaffelser hvert år. Dersom midlene brukes riktig kan denne summen bidra til bedre tjenester til innbyggerne, en mer effektiv tjenesteproduksjon og et lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv. Regjeringen vil at offentlige anskaffelser skal være en drivkraft for innovasjon og omstilling i norsk økonomi. Offentlige innkjøpere har stor mulighet til å bidra til nytenkning og utvikling i leverandørmarkedet ved å etterspørre nye og bedre løsninger. Dette kan igjen bidra i løsningen av utfordringer i samfunnet og i utviklingen av et mer konkurransedyktig norsk næringsliv.

Gjennom digitalisering konkurranse, regelverksetterleving og effektiv utnytting av skattekronene skal offentlige innkjøp støtte regjeringens satsing om å forenkle og forbedre Norge. På områder der det offentlig er innkjøper, f. eks. innenfor helse, omsorg, bygg og samferdsel, kan offentlige innkjøp bidra til innovative løsninger.

Regelverket om offentlige anskaffelser har vært kritisert for å være komplisert og har gjennomgått en omfattende revisjon. Nytt anskaffelsesregelverk trådte i kraft 1. januar 2017. Reglene skal fremme effektiv ressursbruk. De nye reglene er mer fleksible, reduserer rettslige uklarheter og administrative byrder og gjør det enklere for små og mellomstore bedrifter å delta i konkurranser om offentlige kontrakter.

Det sentrale formålet med regelverket om offentlige anskaffelser er å fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser og reell konkurranse. Regelverket skal også bidra til at det offentlige opptrer med integritet slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte. I tråd med kravet i det nye anskaffelsesregelverket om å ta miljø- og klimahensyn forventer regjeringen også at det offentliges forbruk og investeringer støtter opp om miljø- og klimapolitiske målsettinger. Den nye loven representerer et prinsipielt viktig skifte ved at offentlige aktører nå skal vurdere hvilke anskaffelser som utgjør en vesentlig miljøbelastning og utarbeide rutiner for hvordan disse anskaffelsene skal følges opp. Oppdragsgivere som har oversikt over hvilke anskaffelser som utgjør en vesentlig miljøbelastning kan stille relevante klima- og miljøkrav og bidra til å fremme grønn konkurransekraft i markedene.

Boks 11.6 Gi gass med biogass

Foto: Karine Bogsti, Hias

Det interkommunale selskapet Hias – Hedemarken interkommunale avløpssamband – satt på store gassressurser fra avfallsdeponiet på Heggvin og avfallsslammet fra kloakkrenseanlegget i Ottestad. Grønnere mål for driften utløste behov for en bedre og mer effektiv energiutnyttelse av biogass fra disse anleggene. Løsningen ble å gjennomføre en innovativ anskaffelse.

I prosessen ble det fokusert på hvilke behov Hias ønsket løst fremfor konkretisering av teknologiske løsninger. Leverandørene ble dermed gitt teknisk frihet til selv å definere hvilken teknologi som best kunne imøtekomme Hias sitt behov.

Hias valgte å lyse ut en idékonkurranse for hvordan de kunne få en bedre utnyttelse av biogassen. Metoden gir rom for at flere aktører kan delta i prosessen. Innovative innkjøpsprosesser som denne gir rom for deltakelse både fra små og større bedrifter.

Konkurransen ble vunnet av Nærenergi som fikk 100 000 kroner for videreutvikling av ideen. Med ytterligere tilskudd fra Innovasjon Norge bygget Nærenergi en løsning som produserer biogass til bruk på kjøretøy tilrettelagt for biodrivstoff.

Regelverket for offentlige anskaffelser har vært kritisert for å være komplisert og har gjennomgått en omfattende revisjon. Nytt anskaffelsesregelverk trådte i kraft 1. januar 2017. Reglene skal fremme effektiv ressursbruk. De nye reglene er mer fleksible, reduserer rettslige uklarheter og administrative byrder og gjør det enklere for små og mellomstore bedrifter å delta i konkurranser om offentlige kontrakter.

Regelverket alene sikrer ikke at innkjøp er effektive og at man får riktig kvalitet til riktig pris. Effektive offentlige anskaffelser krever også innkjøpsfaglig kompetanse. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) er regjeringens utøvende organ i arbeidet med å legge til rette for at offentlige virksomheter har god kompetanse og organiserer sine anskaffelser på en formålstjenlig og effektiv måte. Dette gjør Difi blant annet gjennom utarbeidelse av veiledning og maler, kursvirksomhet og kontakt med offentlige virksomheter og leverandører. Difi har god kontakt med både offentlige innkjøpere og leverandører som leverer tilbud i offentlige konkurranser, og tilpasser veiledningen etter hvor behovet og etterspørselen er størst. Det er en viktig oppgave for Difi å sørge for at oppdragsgiverne har tilstrekkelig kompetanse til å følge opp krav i det nye anskaffelsesregelverket og samtidig høste de forenklingsgevinstene regelverket gir. Blant annet er veiledningen knyttet til innkjøp av helse- og sosialtjenester oppdatert slik at handlingsrommet i regelverket er tydeliggjort. De nye reglene om kjøp av helse- og sosialtjenester er lite detaljerte og åpner for stor grad av fleksibilitet i gjennomføringen av anskaffelsene. Reglene legger også til rette for vektlegging av kvalitet, brukernes behov og brukermedvirkning. Difi har også et særskilt fokus på anskaffelser innenfor bygg- anlegg og eiendom (BAE), da disse anskaffelsene er anslått til å utgjøre over 40 pst. av totalsummen som det offentlige bruker på anskaffelser. Våren 2017 arrangeres det blant annet flere seminarer om nytt anskaffelsesregelverk og seriøsitet i bygg, anlegg og eiendom. Difi har også satt i gang en større pilotering av en ny anskaffelses- og oppdragsstyringsmetode, kalt Best Value Procurement (BVP), for å bidra til mer effektive BAE-anskaffelser. Difi skal i 2017 styrke sin kompetanse på klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser for å bidra til at oppdragsgivere kan redusere miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger i sine anskaffelser.

Nærings- og fiskeridepartementet vil i 2017 og 2018 arbeide med å utvikle en mer helhetlig anskaffelsespolitikk og identifisere tiltak for å forbedre offentlig innkjøpsvirksomhet. Dette kan gjøres ved å legge til rette for bedre behovsdekning og lavere transaksjonskostnader, eksempelvis digitalisering, kompetanse hos innkjøpere og hvordan innkjøp blir organisert. Det er planlagt fremleggelse av en stortingsmelding våren 2018.

Det nye anskaffelsesregelverket stiller krav om elektronisk kommunikasjon i gjennomføringen av offentlige anskaffelser. Det arbeides nå med å tilrettelegge for ytterligere digitalisering av anskaffelsesprosessen. Difi arbeider kontinuerlig med å tilrettelegge for økt digital modenhet hos offentlige oppdragsgivere og leverandører, og økt bruk av digital teknologi gjennom blant annet digitale felleskomponenter (åpne, gjenbrukbare løsninger som dekker behov på digitaliseringsfeltet). Nåsituasjonen for tilgang til og bruk av digitale verktøy kjennetegnes av at kun delprosesser enkeltvis kan gjennomføres digitalt. Informasjon gjenbrukes i liten grad mellom ulike digitale løsninger og på tvers av organisatoriske grenser. En styrket innsats for å øke digitalisering av anskaffelsesprosessen vil gjøre dette til et kraftfullt virkemiddel for forenkling og forbedring både for offentlig og privat sektor. En heldigital anskaffelsesprosess vil redusere transaksjonskostnader, muliggjøre bedre innkjøp og lavere priser og sikre mer lovmessige innkjøp. Regjeringen ønsker å styrke innsatsen for å øke digitalisering av anskaffelsesprosessen og arbeider for å finne løsninger for dette.

Offentlig sektor er en stor kunde for norsk næringsliv. Det er langt fra alle anskaffelser som resulterer i radikale nyvinninger. Men det store omfanget av offentlige anskaffelser betyr at innovasjonsgraden i disse anskaffelsene kan ha betydning for vekst og verdiskaping. Innovasjonen kan bestå i mindre endringer knyttet til innkjøp av standard løsninger og «hyllevare» som programvare eller IKT-utstyr, hvor teknologien gir forbedringer og reduserer kostnader i den offentlige virksomheten. I andre tilfeller har den offentlige kunden muligheten til å etterspørre nye løsninger, for eksempel for en mer miljøvennlig kollektivtransport eller bedre ernæring blant pasienter i eldreomsorgen. Samlet sett vil både de mindre og større innovasjonene bidra til omstilling i norsk økonomi og næringsliv. De kan også bidra til å løse mange av utfordringene samfunnet står overfor innenfor helse og omsorg, miljø og i utviklingen av et mer mangfoldig næringsliv.

Anskaffelser av nye og innovative løsninger har generelt høyere kostnader og risiko enn ordinære anskaffelser, og det krever erfaring og kunnskap. Den enkelte offentlige innkjøperen har i liten grad insentiver til å ta denne risikoen og ofte lite kompetanse. Fellesskapets midler skal alltid forvaltes forsvarlig. Dette kravet kan stå i motstrid med å ta risiko. Med kompetanse og godt beslutningsgrunnlag kan imidlertid større etterspørsel etter nye løsninger bidra til flere innovasjoner som lønner seg for samfunnet.

Med det nye anskaffelsesregelverket som trådte i kraft 1. januar 2017 ble det innført en helt ny prosedyre: innovasjonspartnerskap. Innovasjonspartnerskap gir den offentlige virksomheten mulighet til å gå i dialog med flere potensielle leverandører tidlig i prosessen. Innovasjonspartnerskap skal legge til rette for at oppdragsgiver kan utvikle en innovativt vare eller en tjeneste sammen med en eller flere partnere, og deretter velge å kjøpe løsningen som er utviklet. Oppdragsgiver kan dermed kombinere utviklingsdelen med innkjøpet i én og samme kontrakt. På den måten kan innovasjonspartnerskap bidra til flere innovative løsninger og ny næringsutvikling. Innovasjonspartnerskap vil også gjøre det lettere for små og mellomstore bedrifter å synliggjøre seg i en konkurranse med de større og mer etablerte bedriftene. De nye reglene vil dermed kunne lette tilgangen til offentlige kontrakter for små og mellomstore bedrifter, og bedre konkurransesituasjonen for de mindre og nyetablerte bedriftene. Oppdeling av anskaffelser i delkontrakter kan videre bidra til at mindre bedrifter har mulighet til å gi tilbud. Leverandøravhengighet kan motvirkes ved at regelverkets handlingsrom til dialog med flere potensielle leverandører blir brukt.

Innovasjon Norge har satt i gang et prosjekt i samarbeid med Nasjonalt program for leverandørutvikling (LUP) basert på innovasjonspartnerskap. Prosjektet vil teste om midlene i ordningen med innovasjonskontrakter (tidligere forsknings- og utviklingskontrakter) kan brukes for å redusere den økonomiske risikoen i en innovativ offentlig anskaffelse. Erfaringer fra Danmark viser at dette kan være en mulig løsning.

LUP er en pådriver for at stat og kommune skal skape innovasjon gjennom offentlige anskaffelser. Målet er at stat og kommune gjør innovative anskaffelser når mulighetene er til stede, og samtidig bidrar til å styrke utviklingsmuligheter og verdiskaping på leverandørsiden. Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Kommunenes sentralforbund (KS) og Direktorat for forvalting og IKT (Difi) er programmets eiere, med NHO som programleder. Regjeringen har styrket bevilgningen til LUP med over 9 mill. kroner fra et tilskudd på 750 000 i 2015, for å gjøre det offentliges utviklingsbehov til en drivkraft for innovasjon og gründerskap. Leverandørutviklingsprogrammet er dermed regjeringens største økonomiske virkemiddel for å fremme økt innovasjon gjennom offentlige anskaffelser. Dette vil stimulere til flere innovasjoner drevet av offentlige anskaffelser. Leverandørutviklingsprogrammet har iverksatt arbeid med nasjonalt innovasjonsløft innenfor helse/omsorg, klima/miljø og digitalisering.

Ordningen med innovasjonskontrakter rettet mot pilotkunder i offentlig sektor består av en forpliktende samarbeidsavtale mellom en leverandørbedrift og en offentlig virksomhet. Målgruppen er normalt små og mellomstore leverandørbedrifter med kompetanse til å løse utviklingsbehov hos kundepartnere. Modellen bidrar til at leverandørbedrifter som mottar støtte velger sine kunder på et tidlig stadium, samtidig som kunden forplikter seg til å bidra inn i prosjektet. Ordningen bidrar til kompetanseutvikling ved at både leverandør og kunde får tilgang til ny teknologisk og markedsmessig kompetanse. Ordningen oppnår også gode resultater i Innovasjon Norges årlige kundeeffektundersøkelser.

Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å fremme innovasjon og omstilling gjennom offentlige anskaffelser. Vi vil at offentlige virksomheter skal knytte sine anskaffelser til sine utviklingsbehov, og ha kompetansen og mulighetene til å gjennomføre innovative offentlige anskaffelser. Regjeringen vil utvikle en satsing på offentlig-privat innovasjon (OPI) i Innovasjon Norge (IN). Satsingen skal bidra til å redusere risiko for offentlig innkjøper og privat leverandør, slik at offentlige og private aktører inngår flere innovasjonspartnerskap og utløser flere anskaffelser av nye og bedre løsninger.47 Satsingen vil legge til rette for å bruke OFU-ordningen til å løse langsiktige behov i offentlig sektor.

Regjeringen vil også følge opp anmodningsvedtaket fra Stortinget om å vurdere et eventuelt mål om at en andel av statlige midler til offentlige anskaffelser skal gå til innkjøp av innovative og klimavennlige løsninger.48

11.2.4 God håndtering av immaterielle verdier

Alle virksomheter har immaterielle verdier i ulike former. Dette er en samlebetegnelse for verdier som ikke har fysisk substans. Det kan dreie seg om kompetanse hos medarbeidere, foretaksnavn, domenenavn, produksjonsprosesser, framgangsmåter, databaser, oppskrifter, merkevarer, design, ulike typer åndsverk, oppfinnelser, forretningshemmeligheter og knowhow.

Omfanget og betydningen av de immaterielle verdiene øker. Ifølge den amerikanske Standard & Poor 500-indeksen utgjorde de materielle verdiene 83 pst. av markedsverdien i selskapene i 1975. I 2015 var samme andel – 83 pst. – av markedsverdien relatert til immaterielle verdier.49 De immaterielle verdiene har altså overtatt rollen fra de materielle – maskiner og bygninger – som det primære grunnlaget for virksomhetenes verdi.

Omstillingen til et mer kunnskapsbasert norsk næringsliv innebærer at en stadig økende andel av foretakenes verdier er immaterielle. Håndteringen av de immaterielle verdiene har derfor stadig større betydning for konkurranseevnen i industrien og resten av næringslivet. God håndtering av immaterielle verdier kan i mange tilfeller være helt avgjørende for virksomhetenes evne til å åpne og konkurrere i nye markeder, innhente kapital og inngå samarbeid og allianser.

Innovasjon krever ressurser og innebærer risiko for innovatøren. Dersom innovasjonen kopieres av andre, kan det være vanskelig for en innovatør å sikre seg avkastningen av innsatsen for å utvikle den. Det kan føre til at investeringen ikke lønner seg for virksomheten. Dette kan igjen føre til et lavere nivå på næringslivets investeringer i innovasjon enn det som samlet sett lønner seg for samfunnet. Dette er den grunnleggende begrunnelsen for å ha et system for beskyttelse av immaterielle verdier. Når det gjelder patentbeskyttelse, bidrar dette også til spredning av kunnskapen om nye teknologier eller løsninger, som igjen kan utløse nye innovasjoner.

Immaterielle verdier kan beskyttes på ulike måter. Immaterielle rettigheter er immaterielle verdier som er vernet av lovhjemlede rettigheter. Denne samlebetegnelsen omfatter industrielle rettigheter og opphavsrett. Opphavsrett oppstår automatisk idet verket er frembrakt. Industrielle rettigheter omfatter i hovedsak patent, design og registrerte eller innarbeidede varemerker. De oppstår i all hovedsak ved at de blir registrerte etter søknadsbehandling. Immaterielle verdier kan også ha et vern uten noen lovfestet enerett. For eksempel vil forretningshemmeligheter og knowhow ha vern mot misbruk etter regler i markedsføringsloven og straffeloven.

I likhet med omfanget av immaterielle verdier er også omfanget i registrering av immaterielle rettigheter sterkt økende, både i Norge og verden for øvrig. Kina står for en stor andel av denne økningen. I 2015 ble Kina første land med over 1 million innsendte patentsøknader.50

Ifølge Europakommisjonens innovasjonsundersøkelse er bruk av patenter mer utbredt i industrien enn i tjenesteytende næringer.51 For teknologibedrifter vil et patent være en indikasjon på at de har en ny teknisk løsning som de har sikret eierskapet til. Dermed kan patentet styrke troverdigheten og gjøre bedriften mer attraktiv for potensielle investorer og samarbeidspartnere.

Det er ikke alle immaterielle verdier som kan eller bør beskyttes med registrerte rettigheter. Metoder som hemmelighold og rask innovasjonstakt er også vanlige måter å beskytte en virksomhets unike konkurransefortrinn på. Det norske samfunnet er preget av høy tillit mellom aktørene, og dette legger trolig godt til rette for bruk av slike strategier. Virksomheter som opererer uforstyrret i nasjonale markeder vil imidlertid oppleve skjerpet konkurranse og større press på de immaterielle rettighetene i internasjonale markeder. Da blir bevisste og formelle strategier for håndtering av immaterielle verdier og rettigheter viktigere. Bedriftene bør også kunne forholde seg til andres rettigheter, og være bevisst på hvordan de skal håndtere andres forsøk på å kopiere dem.

Slike strategier for beskyttelse av immaterielle verdier medfører også noen utfordringer i et samfunnsperspektiv. Mer hemmelighold kan for eksempel hindre kunnskapsdeling og kan dermed virke hemmende på innovasjon.

I takt med økende digitalisering og utviklingen av «tingenes internett» og «Big data» øker også betydningen av patentering i IKT-sektoren. Blant de foretakene som søker flest patenter er det en overvekt av store IKT-foretak.52 Antallet årlig inngitte patenter på IKT-feltet har økt vesentlig de senere årene, ikke minst blant kinesiske foretak.

Virksomhetene har selv ansvaret for å håndtere sine immaterielle verdier. Myndighetene kan legge til rette med gode rammebetingelser for næringsutvikling og innovasjon, og føre en politikk som understøtter virksomhetene i deres håndtering av egne immaterielle verdier og rettigheter.

Hovedmålet for regjeringens politikk på dette området er at norsk næringsliv skal utnytte potensialet for verdiskaping som ligger i en god håndtering av egne immaterielle verdier og rettigheter.

Regjeringen arbeider aktivt for at Norge skal ha et oppdatert og enkelt regelverk. Fra 1. juli 2015 er det mulig med særskilt pantsettelse av patenter, patentsøknader og patentlisenser i Norge. Den nye muligheten til pantsettelse vil gjøre det enklere for bedriftene å innhente kapital ved å stille sikkerhet i disse immaterielle rettighetene. Norge tiltrådte 1. januar 2015 London-overenskomsten til Den europeiske patentkonvensjonen (EPC). Avtalen medfører reduserte krav til oversettelser av europeiske patenter før de kan gjelde i Norge. Dette gjør det enklere for aktører som vil patentere i Norge. Fra samme tid ble det åpnet for at norske søknader om patent kan leveres og behandles på engelsk.

Norske bedrifter vil også kunne benytte seg av EUs planlagte ordning med enhetspatentet og avtalen om en enhetlig europeisk patentdomstol (UPC). Et enhetspatent vil gjelde som én rettighet i alle EU-landene som deltar i ordningen.

I EU ble det i juni 2016 vedtatt et direktiv om forretningshemmeligheter, som vil medføre forbedret vern for bedrifters forretningshemmeligheter.53 I desember 2015 ble det videre vedtatt et nytt varemerkedirektiv, som mødfører en del endringer sammenlignet med det någjeldende varemerkedirektivet fra 2008 (direktiv 2008/95/EF).54 De to direktivene er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen. Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig for utarbeidelsen av lovforslag til gjennomføring av direktivene i norsk rett

Regjeringen arbeider for at en bilateral frihandelsavtale med Kina skal inneholde et kapittel om vern av immaterielle rettigheter. Regjeringen arbeider videre med nye og oppdaterte frihandelsavtaler med tredjeland i rammen av EFTA. Målet er at immaterielle rettigheter skal bli dekket av disse på egnet måte.

Regjeringen arbeider for bedre opplæring og veiledning innenfor immaterielle rettigheter. Regjeringen har blant annet gitt tilskudd til Intellectual Property Institute of Norway (IPIN) som ble etablert ved NTNU i 2013. Instituttet skal bidra til å øke kunnskapen om immaterielle verdier og rettigheter. Patentstyret har styrket sin kurs- og foredragsvirksomhet, i samarbeid med øvrige deler av virkemiddelapparatet og høyere læresteder og private foretak på området. Regjeringen har lansert IPRhjelp.no, en elektronisk veiledningstjeneste for små og mellomstore bedrifter om immaterielle rettigheter utviklet av Patentstyret og Innovasjon Norge. Regjeringen vil fortsette å videreutvikle veiledningstjenestene for immaterielle rettigheter i virkemiddelapparatet.

Regjeringen vil foreta en kartlegging og vurdering av nivået på norsk næringslivs kompetanse om immaterielle rettigheter. Kartleggingen skal se på dagens opplæringstilbud i Norge, spesielt i høyere utdanning, og det eventuelle behovet for videre utvikling. Kartleggingen skal analysere effekten digitaliseringen har på kompetansebehovet på dette området. På bakgrunn av kartleggingen vil regjeringen vurdere om det er behov for nye tiltak for å øke kompetansen om immaterielle rettigheter i høyere utdanning.

Regjeringen legger vekt på at Patentstyret er i stadig utvikling. Fra 1. januar 2014 fikk Patentstyret et nytt mål- og resultatstyringssystem, og etaten har foretatt en vesentlig effektivisering av søknadsbehandlingen. Regjeringen vil også legge til rette for styrket samarbeid med andre deler av virkemiddelapparatet om kompetanseøkning, og fortsette å utvikle kunnskapsgrunnlaget for virkemidlene i politikken for immaterielle rettigheter.

Regjeringen arbeider aktivt med å bekjempe piratkopiering og varemerkeforfalskning. For å redusere omfanget av piratkopiering har regjeringen blant annet styrket regelverket for håndheving av opphavsrettigheter mot inngrep på internett ved å sette i kraft endringer i åndsverkloven fra 1. januar 2014. I 2013 ble det gjort endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern for å styrke håndhevingsreglene, der blant annet rettighetshavernes rett til erstatning ble vesentlig styrket og strafferammene for inngrep ble hevet (se lov 31. mai 2013 nr. 25, i kraft 1. juli 2013). Nettstedet velgekte.no er lansert for å gi informasjon som kan forebygge piratkopiering og varemerkeforfalsking. Det er også etablert et myndighetsnettverk mot inngrep i immaterialrettighet, som ledes av Patentstyret.

11.3 Institutter, infrastruktur, sentre og sterke teknologimiljøer

Regjeringen legger til rette for at norsk industri skal kunne ta i bruk ny kunnskap der den finnes og utvikle ny kunnskap gjennom forskning, innovasjon, utviklingsarbeid. Det er imidlertid ressurskrevende å holde seg oppdatert på og ta i bruk ny kunnskap og teknologi. De fleste norske industriforetak er små og de minste foretakene har i mindre grad forskning- og innovasjonsaktivitet enn større foretak.55 Både de minst innovative og de mest innovative foretakene kan ha behov for gode nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere for å få tilgang til det nyeste og beste.

Universiteter, høyskoler, institutter og annen forskningsinfrastruktur skal gjøre kunnskap og ny teknologi tilgjengelig for flere. Forskningsinstituttene kan bidra med kompetanse og være en verdifull samarbeidspartner for små og store virksomheter. En liten industribedrift som vil automatisere produksjonen kan i tillegg være avhengig av et testanlegg før den eventuelt legger om produksjonen. Det offentlige kan spille en viktig rolle som tilrettelegger av slike anlegg.

11.3.1 Institutter, universiteter og høyskoler

Norge har en instituttsektor med et stor kapasitet på næringsrettet, anvendt og tverrfaglig forskning. Av særlig betydning for industrien er de teknisk-industrielle instituttene. Innenfor basisfinansieringsordningen for forskningsinstitutter omfatter den teknisk-industrielle arenaen 14 institutter. Samlet dekker de teknisk-industrielle instituttene et bredt spekter av fag og disipliner innenfor naturvitenskap, teknologi, miljøfag og teknologiledelse.

Mange forskningsinstitutter i Norge er innrettet mot å utføre forskning og utvikling for og med industrien. Instituttene tilbyr spesialiserte forskningsbaserte tjenester til både forskningstunge virksomheter og selskaper som ikke har hatt slik kompetanse selv. Oppdragsmarkedet for de teknisk-industrielle instituttene domineres av bedrifter og næringer med høy FoU-aktivitet. Mange av de norske instituttene eier og driver forskningsinfrastruktur som har stor nytteverdi for industriell forskning.

De teknisk-industrielle instituttene opererer i stor grad på et internasjonalt marked, og er derfor viktige aktører for å hente hjem ny teknologi til norsk næringsliv. Blant annet er de viktige for norsk deltagelse i Horisont 2020. For eksempel var Stiftelsen SINTEF med i mer enn 200 prosjekter i EUs forrige rammeprogram for forsking og teknologisk utvikling, og hadde i disse prosjektene med 92 partnere fra norsk industri. Instituttene bidrar således til at norsk næringsliv får tilgang til internasjonal kunnskap og kompetanse som de kan ta med seg videre i sine egne forsknings- og innovasjonsprosesser.

Instituttene har ofte gode samarbeidsrelasjoner med universitetene slik at de gir næringslivet tilgang til sterke grunnforskningsmiljøer og doktorgradsutdanning.56 Dette bidrar blant annet Norges forskningsråds senterordninger, først og fremst Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME), til. I de fleste av disse sentrene er både universitet- og høyskoleinstitusjoner, institutter og bedrifter partnere.

Historisk har instituttene gitt viktige bidrag til utvikling i norsk industri. IFE og SINTEF bidro til utvikling av metoder for flerfasestrømming som har skapt verdi gjennom utvinning og transport av råolje og naturgass (se omtale side 55). Innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi var SINTEFs samarbeid med Televerket med på utvikling av forløperen til GSM mobilteknologi. Algeta som ble kjøpt opp av Bayer for 17,6 mrd. kroner i 2014, brukte IFEs nukleære kompetanse, infrastruktur og ekspertise da de utviklet legemiddelet Xofigo som brukes i kreftbehandling. IFE ble valgt som produsent av legemiddelet og en ny produksjonslinje er nå bygget på Kjeller, og over 100 nye arbeidsplasser er etablert de siste 3–5 årene.

Instituttene omstiller seg og endrer og tilpasser sine strategier i takt med endringer i næringslivets behov og nye muligheter. For eksempel besluttet SINTEF å samle sin forskning rettet mot havrommet i ett nytt institutt fra 1. januar 2017. Ambisjonen er å styrke sin posisjon som verdensledende forkningsmiljø innenfor marinteknisk og biomarin forskning. Instituttet IRIS har valgt helseteknolologi som nytt strategisk satsingsområde. NGI har sett muligheter i teknologiutvikling og -overføring fra olje og gass til offshore-vind, og har blitt en betydelig leverandør av FoU og tjenester til offshore-vind industrien i Nordsjøen.

I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning slo regjeringen fast at den vil styrke forskningsinstituttenes evne til å utvikle strategisk og langsiktig kunnskap. Regjeringen vil styrke basisbevilgningen til de teknisk-industrielle instituttene og vurdere å ta opp SINTEF Raufoss Manufacturing AS i basisfinansieringsordningen.

Instituttsektoren og det teknologifaglige arbeidet ved insituttene har nylig vært evaluert. Samlet sett gir evalueringen et bilde av at vi har institutter med høy kompetanse innenfor viktige områder for industrien. De utfører anvendt forskning av stor relevans for sine kunder. Den økonomiske effektanalysen av de teknisk- industrielle insituttene som ble gjennomført i 2015 viser at disse bidrar til verdiskaping i norsk industri og næringsliv.

Evalueringen pekte også på at instituttenes potensiale ikke ble utnyttet godt nok, gitt deres kompetanse og erfaring, og at de bør spille en større rolle innenfor innovasjon og omstilling.57 Instituttene er nå godt i gang med å ta grep mot større enheter gjennom sammenslåinger, omorganiseringer og tilpasninger til nye utfordringer, blant annet til det grønne skiftet.

Norges forskningsråd vil i løpet av 2017 også evaluere instituttene på primærnæringsarenaen som har en viktig rolle innenfor marin og landbruksbasert indistriutvikling.

Når alle delene av instituttsektoren er ferdig evaluert, vil regjeringen gjøre en samlet vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet og vurdere om sektoren er godt tilpasset fremtidige behov.

Også norske universiteter og høyskoler (UH) har lange tradisjoner for å samarbeide med næringslivet. Undersøkelser viser at omfanget av et slikt samarbeid også i dag er relativt bredt. På den annen side er det i dag behov for å trekke industrielle partnere enda tettere inn mot UH-institusjonenes virksomhet, både når det gjelder utformingen av framtidige utdanningstilbud, men også når det gjelder forskningssamarbeid. Ved siden av kommersialisering av forskning er samarbeid mellom næringsaktører og våre høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner blitt en stadig viktigere politisk målsetting. I den siste revisjonen av finansieringssystemet for UH-sektoren ble det for eksempel lagt til en såkalt BOA indikator (Bidrags- og Oppdrags Aktiviteter), som skal gi en indikasjon på omfanget av UH-institusjonenes samarbeid med næringsaktører. I tillegg til dette er det en lang rekke såkalte kunnskapsoverføringsaktiviteter mellom UH-sektoren og samfunns- og næringsliv, som varierer fra rådgivningvirksomhet, bidrag til konferanser, seminarer og deltakelse i det offentlige ordskiftet. Også når det gjelder internasjonalisering er samarbeid mellom norsk UH-sektor og næringsaktører blitt viktig, ikke minst når det gjelder norske bedrifters og norske forskningsmiljøers posisjonering i EUs forskningsprogrammer (Horisont 2020).

Innretningen på dagens europeiske rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, er med på å stimulere til mer omfattende samarbeid mellom universiteter og høyskoler og næringsliv. Her vil også universitetenes teknologioverføringskontorer (TTOer) kunne spille en annen og mer aktiv rolle i forbindelse med søknadsutforming i de delene av Horisont 2020 (og i påfølgende rammeprogrammer), der samarbeid med næringsaktører er avgjørende for gjennomslag. Det er en viktig målsetting for regjeringen å videreutvikle norsk UH-sektor til å bli en viktig faktor i omstillingen av norsk økonomi og framtidig verdiskaping. Nylig lanserte også Norges forskningsråd ordningen StudENT, som er en stimuleringsording overfor studenter som har ambisjoner om å starte opp egen virksomhet. Undersøkelser viser at studenter utgjør et stort potensial for nyskaping og entreprenørskap.

11.3.2 Industribygg og sentre for testing

Siva skal gjennom sine investeringer i bygg og fysisk infrastruktur senke barrierer for etablering av næringsvirksomhet der dette er spesielt krevende. Dette gjelder også for større industrielle eiendomsprosjekter. Sivas deltakelse skal mobilisere privat kapital og kompetanse, slik at prosjekter kan realiseres.

Sivas investeringer skal være tilpasset næringslivets behov, og skal bidra til å utvikle næringer som er nye og umodne eller bedrifter med behov for omstilling. Etablering av industriell virksomhet er kapitalkrevende, og viljen til nyinvesteringer kan stimuleres dersom bedriftens egen kapital kan konsentreres om kjernevirksomheten. Siva engasjerer seg gjerne i komplekse prosjekt som krever samhandling mellom flere aktører og store investeringer. Siva går inn i prosjektene som aktiv partner og investor, og investeringene utløser ofte privat medfinansiering. Siva er en langsiktig eier og har andre mål enn private eiendomsinvestorer, som ofte satser på handel og boliger i stedet for industriell virksomhet. Gjennom sitt formål, muligheten til å diversifisere porteføljen og evnen til å se på tvers av bransjer, kan Siva gå inn i prosjekter med stor risiko og bidra til samfunnsøkonomisk avkastning. En evaluering av eiendomsvirksomheten til Siva i 2015 konkluderte med at den bidrar til å utløse lønnsom næringsvirksomhet som ellers ikke ville blitt realisert, og at virksomheten er samfunnsøkonomisk lønnsom.58

Eksempler på investeringer Siva har gjort knyttet til industrivirksomhet er bygg for Elkem Solar på Herøya og for Norsun i Årdal, som begge har lagt til rette for utvikling av solcelleindustrien. Investering i testanlegg for utvikling av bioteknologi i Risavika og testanlegg for Nofima i Kaldfjord er andre eksempler.

Mange industribedrifter opplever i dag en økende innovasjonstakt. Utviklingen innebærer en tettere kobling mellom produksjon og innovasjon i industrien for å få til en smartere og raskere produktutvikling. I mange tilfeller har behovet for infrastruktur og utstyr for å kunne teste, simulere, visualisere og trene økt. Et nært samarbeid mellom industribedrifter og kunnskapsmiljøer kan bli et konkurransefortrinn for norsk industri i tiden fremover, ved at forskningen raskere kan videreutvikles, kommersialiseres og realiseres i markedet.

Mange private virksomheter har investert i egne testanlegg med eller uten støtte fra det offentlige virkemiddelapparatet. I tillegg finnes det en rekke ordninger som gir støtte til etablering av utstyr og infrastruktur der bedrifter kan teste, simulere eller visualisere produkter, løsninger, systemer og teknologier.

På oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet har Menon kartlagt private og offentlige pilot- og demonstrasjonsanlegg i Norge.59 De har identifisert til sammen 115 pilot- og testanlegg i næringslivet. I tillegg har de identifisert 87 testanlegg som primært har forskning og utvikling som formål.

De fleste pilot- og testanleggene er eid av store private foretak som Elkem, Kongsberggruppen, Hydro eller Marine Harvest. Forskningsinstitutter som SINTEF, universiteter og andre forskningsmiljøer eier de fleste av anleggene som driver med forskning og utvikling. Det offentlige har bidratt med finansiering for å få etablert de fleste anleggene, gjennom aktører som Enova, Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge og ulike programmer i Norges forskningsråd.

Anleggene fordeler seg over hele landet og på en rekke forskjellige næringer. Prosessindustri, energi og marine næringer skiller seg ut som næringer med relativt mange testanlegg. Dette henger sammen med at behovene for pilotering er størst i disse næringene og fordi offentlig støtte har vært konsentrert om disse næringene gjennom blant annet Enova og Miljøteknologiordningen.

Prosessindustrien og energi skiller seg også ut som næringer med anlegg som har mottatt de største beløpene i offentlig støtte. Hydro sitt anlegg på Karmøy har alene fått innvilget 1,5 mrd. kroner.

Kilde: Menon har kartlagt eksisterende infrastruktur på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet

Gode testfasiliteter kan gi nye muligheter for norsk industri. Majoriteten av dagens testanlegg er innrettet for å dekke behovene som store enkeltbedrifter har i sine innovasjonsprosesser. Små og mellomstore bedrifter har ikke alltid den samme mulighetensom de store bedriftene til å etablere egne anlegg for å få testet nye produkter og produksjonsmetoder. Det er heller ingen selvfølge at anleggene som er etablert av andre virksomheter er egnet til å løse deres behov, selv om kartleggingen har avdekket en hel del ledig kapasitet.

Regjeringen vil gjøre det enklere for norske industribedrifter å få tilgang til infrastruktur og annet utstyr som er nødvendig for å få gjennomført gode forsknings- og innovasjonsprosjekter. I statsbudsjettet for 2017 fikk Siva 50 mill. kroner til å støtte nasjonale flerbruksanlegg for testing, pilotering, simulering og visualisering. Siva skal bruke midlene til å støtte investeringer i nødvendig utstyr. Det skal legges vekt på en sterk forankring i næringslivet, samarbeid med FoU-miljøer og at anlegget ikke hadde latt seg opprette uten offentlig støtte. Departementet legger ingen føringer for hvilke bransjer og teknologier testsentrene retter seg mot, men forutsetter at det sees i forhold til hva som allerede finnes av tilgjengelige fasiliteter. Anleggene bør etableres der det er et stort kundegrunnlag og det kan av den grunn være naturlig at de blir lagt i tilknytning til sterke eksisterende næringsmiljøer.

Aktiviteten ved et test- og piloteringsanlegg kan gi ringvirkninger for andre enn virksomheten selv. En liten virksomhet som lykkes i å automatisere deler av produksjonen, kan redusere risikoen for andre små virksomheter som ønsker å prøve på det samme. Hvis et forskningsmiljø har bidratt til å utvikle metoden kan de bygge på dette og tilby enda bedre tjenester i fremtiden. Dette er positive bieffekter av et testanlegg som de som driver anlegget bør legge vekt på.

Anleggene bør imidlertid ikke begrense tilbudet til de som er villige til å dele kunnskapen de får ved testing og utprøving av nye metoder og produkter. I en kommersialiseringsfase kan hemmelighold være en forutsetning for at en bedrift skal bruke tilbudet. De som driver anlegget kan imidlertid la viljen til å dele påvirke brukerprisen. Eieren av anlegget kan for eksempel velge å redusere prisen for brukere der spredningsgevinstene av aktiviteten er stor. På samme måte kan de heve prisen for brukere som vil ha stor nytte av den kunnskapen som har oppstått som følge av tidligere aktivitet. På denne måten kan eventuelle positive delingsgevinster integreres i prisingen og forretningsmodellen til anlegget.60

Driftskostnadene til slike testanlegg vil ofte være høye selv når anlegg og utstyr er på plass. Evnen og viljen til å finansiere driften vil være en viktig test på betalingsvilligheten og verdien av senteret allerede ved etablering. Hvis anlegget skal være i stand til å finansiere driften selv, vil man fra starten av være avhengig av at det finnes tilstrekkelig med brukere med høy nok betalingsvillighet. En god og realistisk forretningsmodell skal være et vesentlig tildelingskriterium. Den offentlige støtten til senteret skal først og fremst bidra til at senteret blir etablert, og ikke støtte drift.

Dersom anlegget skal kunne drive seg selv, må brukerbetalingen være høy nok. For mange små og mellomstore bedrifter som ønsker å benytte seg av anlegget, kan dette være krevende. Virkemiddelapparatet for forskning og innovasjon har ulike ordninger som kan hjelpe bedrifter med finansiering av gode forsknings og innovasjonsprosjekter.

Samarbeidet mellom aktørene i virkemiddelapparatet må være godt for at den nye ordningen («katapultordningen») skal gi industrien et løft. Det er i samspillet med et velfungerende virkemiddelapparat som allerede er på plass at katapultordningen kan bidra til at særlig små og mellomstore bedrifter får muligheten til å heve seg til et teknologisk nivå som kan måle seg med de beste internasjonalt. Det skal legges vekt på å støtte samarbeidsprosjekter med høye investeringskostnader, sterk forankring i næringslivet og kobling mot FoU-miljøer.

Siva skal forvalte tilskuddet og legge opp til et tett samarbeid med andre virkemiddelaktører om utvikling og håndtering av ordningen, der man også samordner med og supplerer andre virkemidler og eksisterende ressurser. Virkemiddelaktørene er bedt om å følge opp Menons kartlegging av eksisterende testanlegg og undersøke mulighetene som ligger i økt utnyttelse av den ledige kapasiteten som er avdekket, når dette er relevant for søknader under katapultordningen. Innovasjon Norge og Norges forskningsråds ulike ordninger spiller en viktig rolle i å støtte de beste forsknings- og innovasjonsprosjektene. Sammen med Enova vil de fremdeles være sentrale aktører når ulike testanlegg skal finansieres. Et testanlegg som tilfredsstiller kravene til ulike ordninger kan få støtte fra ulike kilder.

Siva, Innovasjon Norge og Norges forskningsråd har startet samarbeidet om katapultordningen i tråd med signaler i oppdragsbrev for 2017. Det er etablert en arbeidsgruppe som skal utarbeide et forslag til innretning og prioriteringer for ordningen, inkludert utlysningsunderlag, evalueringskriterier etc. Det legges opp til at dette arbeidet skal være gjennomført i løpet av våren, slik at midlene kan lyses ut. Dette forutsetter at statstøttemessige forhold er avklart. Regjeringen vil prioritere å øke ordningen dersom den viser seg å være en suksess.

11.3.3 Muliggjørende teknologier

Muliggjørende teknologier som bioteknologi, nanoteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), er teknologier har brede anvendelsesmuligheter i en rekke bransjer og næringer. De danner grunnlag for mange nye løsninger og produkter. Anvendelsen av dem kan potensielt føre til vesentlige endringer i produksjon og markeder som igjen kan gi omveltninger i næringsliv og samfunnet for øvrig. Vi kan forvente at samfunnet de neste tiårene vil bli vesentlig påvirket av produkter og løsninger som blir skapt ved hjelp av muliggjørende teknologier. Dette er nærmere beskrevet i kapittel 5.

De muliggjørende teknologiene er i rivende utvikling, med utvikling av nye anvendelser som representerer et stort verdiskapingspotensial. Bruk av disse teknologiene kan bidra til fornyelse og er sentrale for utviklingen i mange deler av næringslivet og industrien. For eksempel vil bioteknologi og nanoteknologi være avgjørende for videre bærekraftig utvikling og omstilling innenfor sektorer som landbruk, havbruk og sjømatforedling, industri og helse.

I Norge har vi lenge hatt større forskningssatsinger på bioteknologi, nanoteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Det er innenfor disse områdene bygget opp verdifull grunnleggende kompetanse, kvalitet og kapasitet i forskningssystemet, i høyere utdanning og i næringslivet. Vi har sterke fagmiljøer innenfor flere områder, som for eksempel sikker kommunikasjon, bioraffinering, materialindustri og biomedisin. De muliggjørende teknologiene ligger fast som nasjonalt prioriterte områder i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning.61

Utviklingen av ny produksjonsteknologi, endringer i etterspørselen og ny forståelse for hvor og hvordan man kan og bør produsere, endrer internasjonale konkurranseforhold. Avanserte produksjonsprosesser er i langtidsplanen løftet til et nasjonalt prioritert område på lik linje med nanoteknologi, bioteknologi og IKT. Satsingen følges i første rekke opp gjennom eksisterende ordninger og virkemidler, blant annet får slike prosjekter støtte gjennom Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA).

Regjering har prioritert forskningsinnsats på de muliggjørende teknologiene, herunder bioteknologi, nanoteknologi, IKT og avanserte produksjonsprosesser. Regjeringen mener denne satsingen er godt tilpasset industriens behov i situasjonen de nå befinner seg i. Regjeringen vil øke bevilgningene til muliggjørende teknologier. I 2017 bevilger regjeringen 10 mill. kroner ekstra til dette formålet.

I tillegg til å investere i forskning, er regjeringen opptatt av å legge til rette for digitalisering bredt i samfunnet. I 2015 la regjeringen frem Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet, (Digital Agenda) som beskriver regjeringens hovedmål og hovedprioriteringer for IKT-politikken. Blant målene som omtales er digitalisering for økt verdiskaping og produktivitet i næringslivet. Regjeringen legger vekt på betydningen digitalisering og digital teknologi har på næringsutvikling, og har identifisert en rekke områder der regjeringen skal arbeide for å realisere disse målene. I stortingsmeldingen legges det blant annet vekt på at Norge skal være en del av EUs digitale indre marked og arbeide aktivt for et velfungerende digitalt indre marked i samarbeid med resten av EU/EØS-landene. Regjeringen vil legge til rette for at vi kan utnytte og forstå datadrevet innovasjon og teknologibruk. Den store mengden data som kontinuerlig blir produsert påvirker alt fra forskning til produksjonsprosesser og forretningsmodeller, noe som ofte kalles datadrevet innovasjon. Dette betyr at vi må følge med på utviklingen av delingsøkonomien, legge til rette for økt tilgjengeliggjøring og enklere bruk av offentlige data, vurdere bruken av stordata og legge til rette for utviklingen av smarte byer og tettsteder over hele landet. Regjeringen vil også styrke innovasjon og næringsutvikling gjennom bruk av åpne standarder og innovative anskaffelser.

Foto: Elisabeth Breien Ellingsen

Utviklingen innenfor kunstig intelligens, tingenes internett og stordata har gjort at verdien, anvendelsen og etterspørselen av data har økt betydelig de senere årene. Bruk av sensorer øker og flere enheter tilkobles internett, noe som gjør at datamengden er ventet å øke eksponentielt. Etter hvert som utviklingen fortsetter og forskjellige typer data stadig anvendes på nye måter og områder, vil spørsmål om eierskap og disposisjonsrett til data kunne bli diskutert fremover. Dette er noe Europakommisjonen også er opptatt av. En av regjeringens hovedprioriteringer i IKT-politikken er at Norge skal være en del av det digitale indre marked. Gjennom Norges deltakelse i det digitale indre marked vil regjeringen følge aktivt med på Europakommisjonens arbeid i saker knyttet til eierskap til data.

I Digital Agenda fremhever regjeringen de mange utfordringene som følger med den digitale utviklingen. Økt digitalisering, både i næringsliv og resten av samfunnet, stiller krav til digital kompetanse hos norske innbyggere. Økt digital kompetanse og deltakelse er derfor en av hovedprioriteringene i IKT-politikken. Det samme er godt personvern og god informasjonssikkerhet. Utviklingen innenfor innsamling og behandling av data gjør at personlige opplysninger har blitt en vare med stort potensial for kommersiell utnyttelse. Teknologiutviklingen gir både nye forretningsmuligheter, men også nye muligheter for styrket personvern. Regjeringen fremhever at personvern skal være en integrert del av utviklingen og bruken av IKT, og at behandlingen av personopplysninger skal baseres på gode forholdsmessighetsvurderinger hvor det er viktig å finne en god balanse mellom ivaretakelse av personvernet og tilrettelegging for blant annet forskning og innovasjon ved bruk av data. En forutsetning for at målene om økt verdiskaping og produktivitet skal kunne realiseres, er at digitale systemer er sikre og pålitelige, og at virksomheter og privatpersoner har tillit til at systemer og nettverk fungerer slik de skal. De fleste samfunnsviktige infrastrukturer og funksjoner er i dag digitalisert. Det digitale sikkerhetsarbeidet er derfor helt sentral i regjeringens digitaliseringspolitikk.

Som det fremgår av Digital Agenda er elektronisk kommunikasjon og internett en viktig innsatsfaktor i næringslivet, forvaltningen og ikke minst i dagliglivet for de fleste nordmenn. For å sikre at landets elektroniske kommunikasjonsnett forblir et av verdens beste må regjeringen både legge til rette for konkurranse og innovasjonskraft og samtidig sørge for at brukerne får sikre og gode tjenester. Regjeringen har derfor i stortingsmeldingen satt mål om

• Mobil og bredbånd for vekst og deltakelse

• Valgfrihet på internett

• Sikre og robuste elektroniske kommunikasjonsnett

• Regulering som fremmer innovasjon og bærekraftig konkurranse

11.3.4 Infrastruktur og teknologiutvikling for utnyttelse av rommet

Bruk av satellitter spiller en sentral rolle i den moderne økonomien, ofte på måter som er så sømløst integrert i andre produkter og tjenester at vi knapt reflekterer over at det er satellitteknologi som ligger til grunn. Satellitter bidrar til billigere, bedre og sikrere tjenester, innenfor alt fra bestilling av drosje til avanserte offshoreaktiviteter. Satellittkommunikasjon har i en årrekke vært et viktig verktøy for blant annet kringkasting og maritim kommunikasjon, mens satellittnavigasjon har blitt en kjerneteknologi i produkter som smarttelefoner og biler. Bruk av bilder fra jordobservasjonssatellitter viser stort potensial for verdiskapning i tjenestesektoren, og de vil kunne bidra til en bærekraftig næringsutvikling. Tingenes internett, smarttelefoner og høyhastighets dataprosessering gjør at vi i langt større grad enn tidligere er i stand til å utnytte satellitteknologiens muligheter.

Foto: Norsk Romsenter/FFI/NASA

Norge har gjennom en årrekke satset på å utvikle kompetanse og næringsliv knyttet til utbygging, drift og utnyttelse av satellittinfrastruktur. Norske leverandører er internasjonalt konkurransedyktige, både innenfor produksjon av komponenter til satellitter, drift av satellittbakkestasjoner og innenfor ulike produkter og tjenester som nytter satellittdata. Det omsettes årlig norskproduserte romrelaterte varer og tjenester for over 7 mrd. kroner. I tillegg til dette har satellittbaserte tjenester stor verdi som tilrettelegger for verdiskaping innenfor blant annet offshore-, fiskeri og transportnæringen.

Offentlig finansiering har vært viktig for oppbyggingen av romrelatert næringsliv, i Norge som i andre land. Høy risiko knyttet til utvikling og oppskyting av satellitter, samt at mange typer satellittjenester bærer preg av å være kollektive goder, fører til at offentlig finansiering er viktig for å utvikle og bygge ut satellittsystemer. Sentralt i statlig støtte til norsk satsing på romvirksomhet er internasjonalt samarbeid, særlig gjennom deltakelse i EUs romprogrammer og den europeiske romorganisasjonen ESA. Ved ESAs ministerrådsmøte i Sveits i desember 2016 inngikk Norge nye fleråringe forpliktelser for 150 mill. euro i ESAs teknologiutviklingsprogrammer. Dette gjør det mulig for norsk næringsliv å konkurrere om kontrakter til disse programmene og gir muligheter for å utvikle og kvalifisere nye teknologier med kommersielt potensial. Regjeringen planlegger å legge frem en egen romstrategi i 2017.

11.4 Internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid

Regjeringen vil legge til rette for at næringslivet og industrien lettere kan delta i forskning, innovasjon og utviklingsarbeid på tvers av landegrenser, og få tilgang på ledende kunnskapsmiljøer internasjonalt. Norge er et lite land og av den grunn står vi for kun en liten andel av ny teknologi som utvikles i verden. Vår omstillingsevne og konkurransekraft avhenger derfor i stor grad av vår evne til å utnytte forskningsresultater og teknologi utviklet i andre land. Deltakelse i felles forsknings- og innovasjonsprosjekter åpner for dette. Internasjonalt samarbeid om forskning og innovasjon kan også åpne dører for videre næringslivssamarbeid og markedsintroduksjon.

11.4.1 Horisont 2020

Norges deltakelse i EUs pågående rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, stimulerer norske aktører til forskning og innovasjonssamarbeid på tvers av landene i Europa. Horisont 2020 skal bidra til Europas konkurranseevne og til å sikre bærekraftig økonomisk vekst og arbeidsplasser. Ambisjonen er at Europa skal være i front av den globale kunnskapsutviklingen, bidra til å løse de store globale utfordringene og sikre Europa industrielt lederskap. Det finnes en rekke muligheter for næringsliv og industri i Horisont 2020.

Regjeringen la i 2014 frem en strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU.62 En hovedmålsetting for norsk deltakelse i Horisont 2020 er den skal bidra til økt innovasjonsevne, verdiskaping og bærekraftig økonomisk utvikling. Regjeringen mener det er potensial for økt norsk deltakelse i Horisont 2020 i forhold til tidligere programmer, og har satt en ambisjon om at to prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 tilfaller norske aktører.

Horisont 2020 tilbyr mange muligheter for næringslivet, og legger særlig til rette for at små og mellomstore bedrifter deltar. Programmet støtter både forskning, innovasjon og markedsnære aktiviteter som blant annet demonstrasjonsprosjekter. Programmet har satsinger innenfor energi, klima- og miljø, materialteknologi, produksjon- og prosessteknologi, som gir muligheter for norske industri. For eksempel finnes det utlysninger av relevans for aktører i bioøkonomien og petroleumsindustrien.

Deltakelse i Horisont 2020 gir positive ringvirkninger for bedriftene som deltar. Resultatene fra evaluering av små og mellomstore bedrifters deltakelse i det tidligere 7. rammeprogram for forskning viser at de har både høyere driftsinntekter og sysselsetting enn tilsvarende bedrifter i kontrollgruppen.63 Deltakelse gir, i tillegg til risikoavlastningen som finansieringen av prosjektene gir, også tilgang til nye kompetansemiljøer, markedstilgang og muligheter for å skape nye internasjonale allianser.

Horisont 2020 er større, og vektlegger bedriftsdeltakelse og markedsnære aktiviteter mer, enn tidligere rammeprogram. På nasjonalt nivå ser vi også en økning i norsk næringsliv sin deltakelse i Horisont 2020 i forhold til tidligere programmer. Næringslivets andel av Horisont 2020-støtten som gikk til Norge er 29 pst. per oktober 2016, som er en økning fra 7. rammeprogram for forskning der næringslivet stod for 24 pst.

Men trolig er det potensialet for ytterligere utnyttelse av mulighetene i programmet for norsk næringsliv og industri. Det er derfor avgjørende at de norske aktørers kunnskap og bevissthet omkring mulighetene som finnes økes. En rekke tiltak er blitt implementert av regjeringen og virkemiddelapparatet og vil utvikles fremover for å styrke de norske resultatene. Innovasjon Norge og Norges forskningsråd arbeider aktivt for å mobilisere til økt deltakelse i næringslivet. I tillegg finnes det en ordning for prosjektetableringsstøtte (PES), samt generell rådgivning, bistand med søknader, nettverksbygging m.m.

Norges forskningsråd har et særlig ansvar for mobilisering i bredden av rammeprogrammene i EU. Som følge av at virkemidler for innovasjon og mer markedsnære aktiviteter fra det tidligere programmet for konkurranseevne og innovasjon (CIP-programmet) ble integrert i Horisont 2020, har Innovasjon Norges rolle blitt viktigere. Det ligger et betydelig potensial for økt mobilisering av industri og næringsliv til Horisont 2020 gjennom det apparatet og den kundemassen som selskapet har. Innovasjon Norge har integrert mobilisering til Horisont 2020 i hele organisasjonen og har dedikerte Horisont 2020 rådgivere i alle regioner. Det legges vekt på godt samarbeid mellom Norges forskningsråd og Innovasjon Norge om mobilisering av industri og næringsliv til programmet. Målet er at brukerne skal møte et klart, tydelig og brukervennlig apparat når det gjelder mobilisering og støtte til deltakelse i Horisont 2020.

En rekke av prioriteringene i Horisont 2020 sammenfaller eller samspiller med nasjonale prioriteringer. Det finnes muligheter for samspill og synergi mellom nasjonale satsinger og EUs satsinger, herunder på muliggjørende teknologier og kapitalvirkemidler m.m.

Forberedelsene til det neste rammeprogrammet for forskning og innovasjon er nå i gang, både i Europakommisjonen og i medlemslandene. Regjeringen vil gi innspill til utviklingen av det nye programmet og forankre norske posisjoner hos næringslivet og andre berørte aktører underveis. Et forslag til nytt program ventes å komme fra Kommisjonen i 2018.

11.4.2 Forsknings- og innovasjonssamarbeid med enkeltland

Bilateralt samarbeid med land i og utenfor Europa er av stor betydning for næringslivets internasjonale satsinger. Gjennom målrettet innsats overfor enkeltland skapes samarbeid og tematiske satsinger på områder som er relevante for norske aktører. Det er regjeringens mål å tilrettelegge for bilateralt samarbeid med utvalgte land som anses å ha størst betydning for de norske aktører, noe som vil gi dem tilgang til den globale kunnskapsproduksjonen m.m. og derved forsterke nasjonalt prioriterte områder og bidra til norsk omstilling.

Mye av dette samarbeidet foregår uten bidrag fra myndighetenes, ved at forskningsmiljøer og næringsliv finner frem til egnede samarbeidspartnere. Forsknings- og innovasjonsinteresser, markedsmuligheter, kulturelle bånd eller geografisk nærhet er blant de elementene som ofte påvirker slikt samarbeid.

Blant våre tyngste samarbeidspartnere i Europa er Frankrike, Storbritannia, Tyskland og de nordiske landene, men noen av de aller viktigste forsknings- og innovasjonsnasjoner globalt finnes utenfor Europas grenser. De nære, langsiktige båndene og det omfattende samarbeid med USA og Canada må særlig fremheves. Norsk Titanium er et eksempel på en mindre industribedrift i Norge som har lykkes i et krevende flydelmarked i USA. Norske Sapa, som er ett av verdens ledende produsenter og leverandører av ekstruderte aluminiumsprodukter, hadde ved utgangen av 2014 en 30 pst. markedsandel i Nord-Amerika.

I tillegg til Nord-Amerika har regjeringen vurdert seks land utenfor Europa med særskilt betydning for norsk bilateralt samarbeid, nemlig Brasil, India, Japan, Kina, Russland og Sør-Afrika, jf. regjeringens Panorama-strategi for 2016–2020.64 De seks landene står sammen med USA og Canada for en betydelig og økende andel av verdens kunnskapsproduksjon og økonomisk vekst. Denne strategien skal tilrettelegge et mer helhetlig og langsiktig høyere utdannings- og forskningssamarbeid. Et konkret eksempel er BN21 (Brasil-Norge i det 21. århundre) hvor de to landene har et velutviklet forskingssamarbeid innenfor petroleumsteknologi.

Det bilaterale samarbeidet med britene forventes å fortsette som før etter Brexit, men mulighetene innenfor EU vil naturligvis endre seg. Britene er i dag en betydelig bidragsyter til europeisk forsknings- og innovasjonssamarbeid. Gjennomføring av Brexit vil føre til et redusert EU-budsjettet for neste rammeprogram for forskning og innovasjon. En styrking av den bilaterale dialogen med britene vil dermed være en logisk konsekvens av Brexit.

Myndighetene støtter opp om forsknings- og innovasjonsmiljøenes internasjonale samarbeid gjennom ulike støtteordninger, arrangementer, tiltak og internasjonale avtaler, og bidrar således til å fasilitere miljøenes og bedriftenes bilaterale satsinger. Samarbeid kan tilrettelegges på flere plan, fra det mellomstatlige nivået til det operative nivået. Førstnevnte skjer blant annet ved inngåelse av bilaterale FoU-avtaler med et begrenset antall utvalgte land og gjennom kontakter via diplomatiske kanaler, mens operative grep foregår gjennom diverse stimuleringstiltak i virkemiddelapparatet. Slike tiltak kan omfatte prosjektetablerings- og posisjoneringsstøtte (PES og POS), rådgivning og veiledning i forbindelse med søknadskriving samt informasjon om hvilke muligheter som finnes for norske forskningsaktører. Virksomheter kan også få finansiering gjennom ulike nasjonale forsknings- og innovasjonsprogrammer. En ordning som også benyttes internasjonalt er Norges forskningsråds BIA-program, som støtter flere norske bedriftsprosjekter i USA.

Samspillet mellom Norges forskningsråd og Innovasjon Norge er viktig for at norske aktører skal lykkes internasjonalt. Innovasjon Norge har et uteapparat med kontorer i 13 land utenfor Europa, hvorav de fleste er prioriterte land for næringslivet. Kontorene ligger i Brasil, Canada, India, Indonesia, Japan, Kenya, Kina, Malaysia, Singapore, Sør-Afrika, Sør-Korea, USA og Vietnam. Ved fem av kontorene er det inngått samarbeid med Norges forskningsråd om utsendinger for teknologi og forskning (Brasil, India, Sør-Afrika, Japan og Singapore). For de to Panorama-landene der det ikke er slike utsendinger ved de norske ambassadene (Kina og Russland), har utestasjonene egne forskningsråd fra Kunnskapsdepartementet i tillegg til handelsrådene fra Innovasjon Norge. Innovasjon Norge har videre et tett samarbeid med Team Norway etablert i de forskjellige landene.

12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Hovedmålet i regjeringens næringspoltikk er å legge til rette for største mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. Regjeringens politikk overfor industrien skal bidra til det samme hovedmålet. Næringspolitikkens rolle er å bidra til å skape verdier og trygge arbeidsplasser for fremtiden. Industrien bidrar til å bygge vår velferd. Regjeringen vil bidra til at norsk næringsliv og industri har gode rammevilkår som støtter opp under ny aktivitet og økt verdiskaping.

Norsk industri skiller seg ut ved at den allerede fra starten av har vært basert på fornybar energi. Dette har gitt oss et unikt fundament for utvikling av industrien. I overgangen til lavutslippssamfunnet vil industrien ha en sentral rolle i å utvikle nye og smartere løsninger som kan erstatte aktiviteter som i dag medfører utslipp.

For å være en ledende industri- og teknologinasjon må norsk industri ha god tilgang til kapital, god tilgang til kompetanse og vi må støtte forskning, innovasjon og teknologiutvikling.

Tiltakene i meldingen har samlet sett små administrative konsekvenser. Nye tiltak i denne stortingsmeldingen som har økonomiske konsekvenser, dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammer.