6 Godt å leve i samiske områder
6.1 Tilgang på egnede boliger
Befolkningsutvikling, bostedsattraktivitet, boligbygging og boligpriser henger sammen. Tilgang på egnede boliger er viktig for den enkeltes livskvalitet, utvikling av næringslivet og muligheten til å levere gode velferdstjenester. I regional analyse for samisk område trekker Telemarksforsking frem boligbygging som en av de viktigste faktorene for bostedsattraktivitet.1
Enkelte kommuner har små, usikre og stagnerende boligmarkeder. Lav boligbygging gir lite fornyelse av boligmassen. Samiske områder har hatt lavere boligbyggingstakt enn landet som helhet i alle årene etter 2000. I samisk område har boligbyggingstakten i perioden 2010–2019 vært på gjennomsnittlig 2,5 nye boliger per 1 000 innbyggere.2 Dette er betydelig lavere enn landet for øvrig og lavere enn sammenlignbare områder. I 2020 ble det bygget 2,7 nye boliger per 1000 innbyggere, mens tilsvarende tall for hele landet var 5,5. Tana er den eneste av de samiske kommunene som har hatt høyere boligbygging enn landsgjennomsnittet de ti siste årene. I Gamvik ble det ikke bygget en eneste bolig mellom 2009 og 2018, selv om kommunen har hatt befolkningsvekst.3
Liten tilgang på egnede boliger kan ha betydning for om folk etablerer seg eller blir boende på et sted. Mangel på egnede boliger er en av flere årsaker til rekrutteringsproblemer i distriktene. Den viktigste årsaken til manglende tilgang på egnede boliger er at det sjelden er boliger for salg eller leie i regionen, samtidig som at lokale boligpriser er så lave at det ikke lønner seg å bygge nytt.4
Husbanken har virkemidler som støtter opp under boligbyggingen i distriktene og i samiske områder. Et av formålene med Husbankens låneordning er å støtte opp under boligbygging i distriktene. Husbanken kan lempe på krav om belåningsgrad i områder der private banker i liten grad finansierer nybygging. For startlån kan det gjøres unntak fra noen krav i regelverket hvis boligsituasjonen hindrer mulighetene til å opprettholde et arbeidsforhold eller hindrer utvikling av det lokale næringslivet. Husbanken har også virkemidler for å sikre egnede boliger for en aldrende befolkning. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har bedt Husbanken om å sørge for at adgangen til å ta distriktspolitiske hensyn i långivningen blir bedre kjent, og styrke kunnskapen om hvordan ordningene praktiseres.
For å øke attraktiviteten til de samiske kommunene, kan det være behov for økt tilgang på boliger og mer variasjon i boligmassen. Husbankens virkemidler blir best utnyttet gjennom at kommunene har en aktiv boligpolitikk. Kommunene har gjennom planlegging en sentral rolle i å tilrettelegge for attraktive og tilgjengelige boligområder for hele sin befolkning. Mer attraktive lokalsamfunn vil øke verdien av en bolig, og slik kunne bidra til å utløse investeringsvilje. Dette krever en helhetlig inngang, der ulike deler av boligmarkedet ses i sammenheng. Det er viktig å koble stedsutvikling til planer for eldreomsorg og rekruttering av arbeidskraft. For eksempel er det i distriktskommuner relativt få eldre som på egen hånd flytter til en lettere tilgjengelig og bedre tilpasset bolig for alderdommen. Bygging av boliger for eldre kan frigjøre boliger for andre befolkningsgrupper, samtidig tett samarbeid med næringsliv og utbyggere kan finne frem til gode løsninger og skape attraktive boområder.
Etter Sametingets syn er boligløsningene i liten grad tilpasset klimaet og temperaturene i nord, samt forventninger om økt forekomst av ekstremvær. Sametinget mener også at boligpolitikken må tilpasses de næringsveiene som er typisk i samiske områder. I tillegg er det viktig at generasjoner og familier får bo i nær tilknytning til hverandre. Også stimuleringsordninger for å styrke muligheten til investering i offentlige bygg, som skoler, barnehager og eldreinstitusjoner, er ifølge Sametinget viktig for samfunnsutviklingen i samiske områder.
Sametinget viser til at distriktsdemografiutvalget i sin rapport NOU 2020: 15 Det handler om Norge har pekt på behovet for velfungerende boligmarkeder i distriktene, hvor boligpriser er lave og prisveksten er svak. Sametinget støtter utvalgets forslag om å utvide Husbankens ansvar for å bidra til at forskjellen mellom byggekostnader og markedspris/boligverdi ikke blir for stor. Dersom unge boligbyggere eller kjøpere kan bli tryggere på at investeringer i bolig i distriktene ikke er et tapsprosjekt, har Sametinget tro på at det vil kunne gi flere tilflyttere og dermed også bostedsattraktivitet i samiske områder.
Sametinget har ved flere anledninger pekt på betydningen av en aktiv boligpolitikk og tilpasset boligfinansieringsordning. Sametinget tok blant annet opp saken i forbindelse med regjeringens arbeid med Meld. St. 9 (2020–2021).
6.2 Kultur- og fritidstilbud
Et bredt og mangfoldig kulturtilbud bidrar til å styrke steders attraktivitet, og det er en viktig faktor for å styrke opplevelsen av fellesskap, identitet og livskvalitet. Tilgang på både kultur- og naturopplevelser har stor betydning for valg av bosted. I tillegg bidrar kultur og kreative næringer i de samiske områdene til verdiskaping som genererer investeringer og arbeidsplasser.
Sametinget bidrar med direkte tilskudd til om lag 75 ulike språksentra, kulturinstitusjoner (museer, teatre, festivaler, filminstitutt, forlag m.m.), næringsorganisasjoner og -institusjoner, som igjen er fordelt på 26 ulike plasser/steder rundt om i landet. Alle disse institusjonene og organisasjonene bidrar til at samisk kunst, kultur, språk og næringsliv er til stede lokalt og er viktig for trivsel og ønsket om å bo i et samisk område. Språksentrene bidrar til at folk får lært seg samisk og får brukt språket. Museene bidrar til å fortelle den viktige historien om lokalsamfunnet og igjen bygge identitet og fellesskapsfølelse. Teatrene bidrar til å utvikle språket, fortellerkunsten og gir de gode kulturopplevelsene. Festivalene bidrar til å formidle samisk joik og musikk og til at folk kan treffes og hygge seg i gode omgivelser. Duodjiinstituttet og duodjiorganisasjonene bidrar til at folk får lært seg duodji og sy sin egen kofte. Alle disse eksemplene og flere til, bidrar positivt til at samiske lokalsamfunn er attraktive, de gir arbeidsplasser og de bidrar sterkt til positive ringvirkninger for næringslivet i de enkelte lokalsamfunnene. Potensialet er på langt nær utnyttet med tanke på hva språk-, kultur- og næringsinstitusjoner/-organisasjoner kunne bidratt til for å skape enda flere arbeidsplasser, enda mer aktivitet og ringvirkninger, enda mer trivsel og styrket identitets- og selvfølelse for det samiske folk.
Samisk kulturliv er utadrettet og bidrar til å synliggjøre og profilere landsdelen internasjonalt. Kultursektoren i Nord-Norge styrker det internasjonale samarbeidet og skaper gode og åpne relasjoner mellom folkene i Arktis. Kulturelle møteplasser og nettverksarenaer for urfolk er sentralt i dette arbeidet. Urfolksfestivalen Riddu Riđđu, Sámi Dáiddaguovdáš, påskefestivalene i Kautokeino og Karasjok, Internasjonalt samisk filminstitutt (ISFI) og Arctic International Film Fund, Festspillene i Nord-Norge, Kulturfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes, det samiske nasjonalteatret Beaivváš og Nordnorsk Kunstmuseum er eksempler på nyskapende bidragsytere til internasjonalt kultursamarbeid der samisk kultur er sterkt til stede.
Regjeringen ønsker å legge til rette for å skape og produsere kultur, på amatørnivå blant unge og eldre så vel som på høyt internasjonalt nivå i profesjonelle institusjoner. Det kan være bidrag til å formidle kulturuttrykk i alle former, fra små festivaler og scener på mindre steder, til større arenaer som museer og kulturbygg i byer og regionsentra. Et eksempel er Riddu Riđđu-festivalen i Manndalen i Kåfjord i Troms, som har utviklet seg til å bli en kulturarena for nye urfolksstemmer. Festivalen samler årlig et stort publikum som får oppleve både samisk og internasjonal urfolkskultur. Riddu Riđđu-festivalen bygger kompetanse blant lokal ungdom som jobber med å planlegge og gjennomføre festivalen, dette gir ringvirkninger i form av næringsvirksomhet og bidrar til å styrke urfolks stemmer. I sum bidrar festivalen til å synliggjøre Manndalen og Kåfjord som et attraktivt sted.
Grenseregionalt kultursamarbeid
Det samiske folket bor i fire forskjellige land, derfor er grenseoverskridende samarbeid helt avgjørende. Samisk språk, kultur og levesett kjenner ikke landegrenser. Et samisk, grenseregionalt fellesskap er derfor viktig for at det samiske samfunnet skal utvikle seg. Tradisjonelle samiske næringer, som duodji og reindrift, har i dag tette bånd og samarbeid på tvers av landegrensene. Disse områdene har et felles kunnskapsgrunnlag og deler tradisjoner som til dels følger språkområdene. Historien til samene som urfolk har mange felles trekk med historien til urfolk over hele verden. Internasjonalt samarbeid mellom urfolk gir rom for å møte globale, felles utfordringer. Samarbeidet løfter frem de mulighetene, utfordringene og erfaringen ulike urfolk har.
Fylkeskommunene i nord har lang erfaring med samarbeid over landegrensene. Det internasjonale perspektivet er godt integrert i fylkeskommunenes utøvelse av samfunnsutviklerrollen. Internasjonalt samarbeid, gjennom blant annet de europeiske Interreg-programmene, bidrar til utvikling av relasjoner og tillit over landegrensene, tilgang til kompetanse, bedre tilgang til handel og tjenester og større markeder for lokale bedrifter.
Urfolkssamarbeid over landegrensene i Arktis er viktig for å videreutvikle kunst og kultur, språk, næringer og samfunnsliv. Erfaringsutvekslinger om tradisjonell kunnskap, klimaendringer og beskyttelse av natur og miljø er en del av samarbeidet. I dette inngår også dialog med EU om urfolksspørsmål.
6.3 Småbyene og tettstedene gir tilgang til tjenester
Regjeringen har som mål å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i Norge. Desentral bosetting er en stor verdi for Norge. Det gir nærhet og mulighet til å høste av verdifulle naturressurser og ivaretar kulturlandskapet i hele landet. Ikke minst er desentral bosetting viktig for å hevde suverenitet og norske interesser, særlig i nord.
Sterke småbyer og tettsteder er en viktig forutsetning for å gjøre det attraktivt å bo, leve og jobbe i hele landet. Regjeringen vil legge fram en strategi for småbyer og regionale kraftsentre i juni 2021. Målet med strategien er å bidra til å styrke norske småbyer og større tettsteder som kraftsentre for sine regioner. Regjeringen mener at attraktive og utviklingskraftige småbyer som samhandler godt med sitt omland vil være en distriktspolitisk styrke. Regjeringen vil med denne strategien motvirke og balansere sentralisering.
Regjeringen mener sterke småbyer og tettsteder vil bidra til gode bomiljø og velfungerende offentlige og private tjenester også i de samiske lokalsamfunnene. Lavt kundegrunnlag i mange distriktsområder gjør det kostnadskrevende å opprettholde en del offentlige og private tjenester i områdene. Småbyer og tettsteder blir dermed viktige arenaer for eksempel for opplevelser og servicetilbud.
Boks 6.1 Tana bru – fra et hus til handelssentrum
Tana bru (nordsamisk: Deanušaldi) er administrasjonssenteret i Tana kommune i Finnmark. Stedet ligger på vestsiden av elva Tana, ved brua med samme navn. Tana bru har siden 1964 vokst fra å være så å si ingenting til å bli et tettsted med over 700 innbyggere, og er i dag et kompakt tettsted med et bredt tilbud av tjenester. Tettstedet som en gang var et kompromiss mellom de daværende kommunene Tana og Polmak, har i dag utviklet seg til å bli et forholdsvis stort handelssentrum i en arealmessig stor kommune.1 Det finnes samisk barnehage, kulturskole med samisk barneteater og en egen sameskole på stedet. Det finnes en rekke butikker og serveringssteder, i tillegg til et rådhus. Indre Finnmark tingrett har også adresse Tana bru. Det offentlige og private tjenestetilbudet er viktig for et stort omland, også omlandskommunene. Med åpningen av nye Tana bru i september 2020, kan også muligheten for frakt av varer bidra til å styrke Tana bru sin rolle som handelssentrum.
1 Eriksen, F. (2012)
Boks 6.2 Snåsa – den sørsamiske hovedstaden
Snåsa er et tettsted i Trøndelag og administrasjonssenteret i Snåsa kommune. Kommunen har vel 670 innbyggere. Snåsa er et kjerneområde for sørsamisk språk og regnes som den sørsamiske hovedstaden. Kommunen er Trøndelags nest største i utstrekning. Til tross for å være et forholdsvis lite tettsted, har Snåsa et rikt kulturtilbud. De er kjent for både musikk- og idrettsliv og sitt arbeid med å ta vare på det sørsamiske språket. Kommunen har en sørsamisk barnehage og en sørsamisk skole med internat, slik at elever fra andre kommuner kan bo der i løpet av skoleåret. I kommunen finnes flere samiske institusjoner, deriblant Samien Sijte, som er et nasjonalt museum for sørsamisk historie og kultur. Snåsa satser sterkt på å utvikle næringsliv og har en aktiv næringsforening, og samarbeider tett med andre kommuner i Innherred. Snåsa har blant annet et eget kommunalt næringsfond, eget kraftfond og tilgang til regionalt utviklingsfond for Indre Namdal, som brukes til å bistå gründere og bedrifter med støtte til utviklingsprosjekter.
6.4 Tilrettelegging for fjernarbeid gir tilgang på kompetansearbeidsplasser
Regjeringen er opptatt av å ta i bruk mulighetene som ligger i den teknologiske utviklingen. Digitalisering reduserer avstandsulempene i distriktene, og gir muligheter for mer fleksible løsninger. Digitale løsninger legger til rette for at arbeidsoppgaver kan utføres fra et annet sted enn det fysiske kontoret hos arbeidsgiver. Staten åpner nå opp for at ansatte i større grad kan arbeide fra hele landet. Dette vil øke mulighetene for at flere kan få jobb i andre deler av landet enn der de bor. Både private virksomheter og offentlige myndigheter kan bidra med å legge til rette for og benytte lokal infrastruktur. Slik kan de tilby gode løsninger for fjernarbeid, blant annet ved at ansatte kan ta del i et arbeidsfellesskap.
Arbeidsmarkedene som de samiske samfunnene inngår i, har liten tilgang på kompetansearbeidsplasser. Områdene preges derfor av at personer med høyere utdanning flytter ut. Personer som flytter til området er ofte også en del av en familie, og det er dermed behov for tilgang på arbeid til to. Mulighet for fjernarbeid vil kunne bidra til å øke muligheten for å ta med arbeidet på flyttelasset, og dermed senke terskelen for flytting. Flere kommuner har også gått sammen om å koordinere utlysning av stillinger, og dette gjør det enklere å finne relevant arbeid for flere.
Når medarbeidere i statlige virksomheter i større grad kan arbeide fra hele landet, blir det statlige arbeidslivet mer fleksibelt, noe som bidrar til at fagkompetanse både kan beholdes og styrkes i distriktene. Næringslivet har lenge praktisert ordninger med stor frihet i valg av arbeidssted, noe som både gir bedre muligheter for å rekruttere arbeidskraft fra hele landet og hindre at medarbeidere slutter i bedriften ved endring av bosted. Nærings- og fiskeridepartementet har denne våren lyst ut to stillinger med fritt valg av arbeidsted. I flere statlige etater, som Statens vegvesen og Mattilsynet, er det utviklet ulike typer ordninger for fjernarbeid. Regjeringen vil kartlegge stedsuavhengige funksjoner i direktoratene og andre statlige forvaltningsorganer med sikte på å vurdere muligheter for å flytte slike funksjoner til mindre byer og tettsteder, og vurdere merutgifter og andre konsekvenser knyttet til utflytting av slike funksjoner.
Større muligheter for å arbeide fra hele landet bør kombineres med at det utvikles muligheter for å tilhøre et arbeidsfellesskap. Det er viktig både for å kunne møte kollegaer og ivareta behov for å være del av et faglig kompetansemiljø. Regjeringen ønsker å legge til rette for at ansatte i staten kan tilhøre lokale kontorfellesskap med andre statlige tilsatte eller private aktører som for eksempel lokale gründere eller småbedrifter. Det er opp til den enkelte arbeidsgiver om det i egen virksomhet skal tilrettelegges for bruk av slike kontorfellesskap.
Statlig infrastruktur som statlige etatskontorer og statsforvalternes lokaler kan også egne seg for å tilby lokale arbeidsfellesskap. Regjeringen vil kartlegge behovet for kontorfellesskap som følge av at det blir lagt til rette for fjernarbeid. Slike behov skal så langt det er mulig dekkes i eksisterende bygningsmasse. Regjeringen mener videre det er stort potensial for å tilrettelegge for fysiske fellesløsninger og kontorfellesskap i eksisterende lokaler, næringshager og kunnskapsparker, som samlingspunkt også for studenter som benytter seg av fleksible utdanningstilbud gjennom fjernundervisning, jamfør kapittel 8.1.
Regjeringen oppfordrer kommuner og fylkeskommuner til å kartlegge og, i samarbeid med privat næringsliv, ta i bruk lokal infrastruktur til lokale arbeidsfellesskap for gründere og fjernarbeidere. Regjeringen oppfordrer samtidig kommunene, i samarbeid med relevante aktører, til å legge til rette for kontorfellesskap for statsansatte. Regjeringen vil også vurdere nærmere hvordan det mer systematisk kan tilrettelegges for denne type infrastruktur som kan samle både studenter og/eller arbeidstakere i privat og offentlig sektor med fjernarbeid.
Boks 6.3 Sametinget – en desentralisert virksomhet
Sametinget har siden etableringen i 1989 hatt en desentralisert organisasjon med flere kontorsteder spredt rundt i landet. Sametinget har i dag kontorer på ni ulike steder. For Sametinget har en desentralisert organisering vært en god løsning, som har bidratt til at organisasjonen har kunnet rekruttere medarbeidere fra hele det samiske området. Sametingets tilstedeværelse i flere samiske lokalsamfunn har også bidratt til større nærhet til og kontakt med det samiske folk i hele landet. Sametingets kontorer har vært avgjørende for at mindre samiske lokalsamfunn som eksempelvis Drag i Hamarøy kommune, Manndalen i Kåfjord kommune, Varangerbotn i Nesseby kommune og Snåsa i Snåsa kommune har hatt en positiv utvikling. Sametingets kontorer har vært og er i mange tilfeller samlokalisert med samiske kulturinstitusjoner som har gitt flere kompetansearbeidsplasser i samme lokalsamfunn. Det har igjen gitt mulighet for at unge i etableringsfasen, som har høyere utdanning, kan få jobb på samme plass.
6.5 Personrettede virkemidler
Regjeringen viderefører tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms, jf. Meld. St. 9 (2020–2021). Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms ble opprettet som et distriktspolitisk virkemiddel i 1990, på bakgrunn av en negativ utvikling i folketall og næringsliv på slutten av 1980-tallet. Innenfor tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms er fritak for arbeidsgiveravgift det fremste virkemidlet. I tillegg kommer redusert personskatt (3,5 prosent lavere enn i resten av landet), fritak for avgift på elektrisk kraft for husholdninger og offentlig forvaltning, og nedskrivning av studielån. Personer som har bodd og arbeidet i tiltakssonen i tolv måneder sammenhengende, kan videre få slettet inntil ti prosent av det opprinnelige studielånet sitt hvert år, opptil en grense på 25 000 kroner i året. Utover det kommer en årlig avskrivning av studielån for kvalifiserte grunnskolelærere som jobber i tiltakssonen på ytterligere 20 000 kroner i året. Ordningene utgjorde i 2019 4,1 mrd. kroner. En evaluering fra 2012 viser at særlig de personrettede tiltakene bidrar til tilflytting til sonen (Angell m.fl. 2012).