4 Klima, miljø og miljøvennlig energi

Regn, regn, regn, regn,

øsende regn,

pøsende regn,

regn, regn, regn, regn,

deilig og vaadt,

deilig og raat!

Obstfelder

4.1 Retning

Regjeringen har som mål at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet og fortsatt være et foregangsland innenfor fornybar energi. Forskning og utdanning står sentralt i arbeidet for å nå klimamålene. Norge har mange gode fagmiljøer på området, og regjeringen vil opprettholde og forsterke satsingen på forskning, utdanning og innovasjon som grunnlag for utvikling av klima- og energiteknologi.

For å kunne sette i verk målrettede og effektive tiltak trengs det økt kunnskap om effekten av ulike virkemidler og mer forskning på utvikling av lavutslipps- og miljøteknologier. Den nye klimaloven som trådte i kraft 1. januar 2018, pålegger regjeringen å rapportere årlig til Stortinget om blant annet utvikling i klimagassutslipp og utslippsfremskrivninger. Det er nedsatt et teknisk beregningsutvalg for klima som skal foreslå metoder for beregning av klimaeffekt av statsbudsjettet og ulike virkemidler og gi råd om forbedring av metodene for analyse av tiltak. Norges forskningsråds rapport om miljømessig bærekraft peker på områder der det er særlig behov for økt forskningsinnsats.1 En kartlegging foretatt av NIFU viser at det finnes kapasitet nasjonalt til å øke forskningsinnsatsen på miljøområdet.2

Hvis vi ønsker å endre menneskers atferdsmønstre, må vi forstå hvorfor vi handler som vi gjør. Dette krever grunnleggende kunnskap om verdier, holdninger, interesser og motiver, kunnskap humanistiske fagmiljøer er sentrale i å frembringe. Forskning rettet mot miljø og bærekraft må derfor inkludere humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver, jf. Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge.

Menneskelig virksomhet resulterer i stadig større press på arealer, naturressurser og kulturhistoriske verdier, spredning av fremmede arter, utbrudd av nye plante- og dyresykdommer og flere miljøgifter og andre forurensninger. Disse utfordringene truer biologisk mangfold, helse og livskvalitet og kan i noen tilfeller både forverres av og bidra til klimaendringene. For å kunne sette inn gode tiltak må vi derfor vurdere den samlede miljøbelastningen. Ved siden av klimaendringene er tap av naturmangfold den største trusselen kloden står overfor.

Universitetene og høyskolene må gi studentene oppdatert kunnskap om klima- og miljøutviklingen og konsekvenser globalt og lokalt. Tverrfaglige perspektiver er nødvendige for å forstå komplekse utfordringer og finne gode tiltak og løsninger. Samarbeidet mellom de høyere utdanningsinstitusjonene og nærings- og arbeidslivet må styrkes for å gjøre utdanningstilbudene mest mulig relevante og samtidig gi arbeidsgiverne løpende impulser fra den nyeste faglige utviklingen.

Miljøinstituttene arbeider med anvendt forskning innenfor miljø, klima, transport, kulturhistorie, samfunnsfag og naturvitenskap. De forsker på et bredt spekter av temaer innenfor natur og miljø og får statlig basisfinansiering via Norges forskningsråd. Tilsvarende jobber de teknisk-industrielle instituttene blant annet med teknologier som skal bidra til en raskest mulig omstilling til et lavutslippssamfunn. Sammen med primærnæringsinstituttene spiller miljøinstituttene og de teknisk-industrielle instituttene en sentral rolle i utviklingen og anvendelsen av kunnskap som grunnlag for forvaltning og utnyttelse av de store naturressursene Norge rår over og utformingen av en fremtidsrettet energi-, miljø- og klimapolitikk.

Norge er en energinasjon, og hovedmålene for regjeringen er økt langsiktig verdiskaping og sikker, kostnadseffektiv og bærekraftig utnyttelse av de norske energiressursene. Med en kraftforsyning nesten utelukkende basert på fornybar energi, et velfungerende kraftmarked og stor tilgang til ytterligere fornybare energiressurser har vi et godt utgangspunkt. I tillegg har norsk næringsliv og forsknings- og utdanningsmiljøer betydelig kompetanse innenfor en rekke miljøvennlige energiteknologier. Forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME) er et målrettet virkemiddel både for å finne løsninger på konkrete utfordringer og forstå sammenhengene de inngår i.

Digitalisering og kunstig intelligens vil påvirke energi- og transportsystemene i årene som kommer. Nye digitale tjenester, produkter og løsninger utvikles i raskt tempo og vil få stor betydning for hvordan vi bruker energi i fremtiden. I den nye Energi21-strategien anbefales digitale og integrerte energisystemer som en hovedsatsing innenfor klimavennlig energi- og transportteknologi.

Regjeringen vil:

• styrke forskningsinnsatsen for omstilling til lavutslippssamfunnet

• prioritere utvikling av teknologi og løsninger for det grønne skiftet

• styrke forskning og høyere utdanning som bidrar til bedre forståelse av klimaendringene og legger grunnlag for vellykket klimatilpasning

• styrke forskning og høyere utdanning for å videreutvikle en helhetlig og kunnskapsbasert forvaltning som ivaretar hensynet til miljø og klima

4.2 Status

I perioden siden den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ble lagt frem, har utviklingen innenfor klima, miljø og miljøvennlig energi vært i fokus for regjeringens politikk. Meld. St. 41 (2016–2017) Klimastrategi for 2030 – Norsk omstilling i europeisk samarbeid presenterer regjeringens strategi for å oppfylle klimaforpliktelsene i Paris-avtalen. En rekke andre meldinger og strategier konkretiserer politikken på ulike områder. De inkluderer blant annet Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet — Norsk handlingsplan for naturmangfold, Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring: Energipolitikken mot 2030, Meld. St. 6 (2016–2017) Verdier i vekst: Konkurransedyktig skog- og trenæring, Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling: En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – Grønnere, smartere og mer nyskapende, Meld. St. 33 (2016–2017) Nasjonal transportplan 2018–2029, Meld. St. 45 (2016–2017) Avfall som ressurs – Avfallspolitikk og sirkulær økonomi og strategiene Kjente ressurser – uante muligheter (regjeringens bioøkonomistrategi), Ny vekst, stolt historie (regjeringens havstrategi), Bedre vekst, lavere utslipp (regjeringens strategi for grønn konkurransekraft) samt Norges forskningsråds bærekraftstrategi. Dokumentene er omtalt der det er relevant.

I henhold til den nasjonale forskningsstatistikken utgjorde de samlede utgiftene til forskning og utvikling innenfor klima, miljø og miljøvennlig energi i 2015 ca. 9 mrd. kroner. Fornybar energi var det største enkeltområdet totalt, fulgt av energieffektivisering og miljøteknologi. Fordelingen innenfor disse områdene var imidlertid ulik mellom sektorene. Både ved universitetene og høyskolene og i instituttsektoren var miljø og samfunn og klima og klimatilpasninger blant temaområdene der det ble forsket mest. For næringslivet var bildet omvendt.3

Klimaforliket i 2008 markerte en ny fase i forskningen på miljøvennlig energi. Bevilgningene økte kraftig, med en betydelig mobilisering også av næringslivet. For 2017 utgjorde bevilgningene til klima, miljø og miljøvennlig energi fra Norges forskningsråd til sammen ca. 2 mrd. kroner, jf. figur 4.1. Blant annet har det vært en betydelig økning i bevilgningene til forskning om energibruk og konvertering, som spiller en viktig rolle i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Innenfor miljøvennlig energi har styrkingen av forskningsmiljøene og oppbyggingen av Forskningssentrene for miljøvennlig energi gitt et betydelig kompetanseløft.

Også gjennom virkemiddelapparatet utenom Norges forskningsråd investeres det betydelige beløp i kunnskapsutvikling for et bedre miljø. Virkemiddelapparatet bør fremskaffe sammenlignbar statistikk som viser hvor stor andel av midlene til forskning og innovasjon som er relevante for klima- og miljømålene.

Klima er prioritert som tverrgående satsingsområde i Horisont 2020, der målet er at minst 35 % av det totale budsjettet skal gå til klimarelatert forskning, mens 60 % skal gå til forskning relatert til bærekraft. Til og med oktober 2017 hadde norske deltakere i programmet fått 44 mill. euro til klimarelaterte prosjekter, tilsvarende litt over 9 % av samlede oppnådde tildelinger til norske forskningsmiljøer.4

4.3 Omstilling til lavutslippssamfunnet

Reduksjon i utslippene av klimagasser i tråd med internasjonale forpliktelser vil kreve mange ulike tiltak. Det internasjonale klimapanelet har vist til følgende områder som særlig viktige: energiforsyning, transport, bygninger, industri, landbruk (mat) og arealforvaltning, samt bebyggelse, infrastruktur og planlegging.5 For å kunne gjennomføre gode tiltak trenger vi økt kunnskap og utvikling av ny teknologi.

Det internasjonale energibyråets studie Tracking Clean Energy Progress viser status for sentrale klimateknologier i lys av Paris-avtalen.6 Av 38 teknologier er det bare fire som er i rute, bl.a. solceller og elbiler, mens resten av løsningene er langt unna teknologisk modning og markedsgjennombrudd. I oktober 2018 legger Klimapanelet frem en spesialrapport om virkningene av klimaendringene ved 1,5 grads global oppvarming og beregninger for hvor mye de globale utslippene må reduseres for å begrense oppvarmingen til 1,5 grad.

Regjeringen vil forsterke satsingen på forskning og innovasjon som gir grunnlag for utvikling av klimateknologi. Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 og har satt som mål å redusere klimagassutslippene med 40 % innen 2030. Det er spesielt behov for omfattede omstilling og utvikling av lav- og nullutslippsteknologi innenfor petroleumssektoren, prosessindustrien, transportsektoren og landbrukssektoren for at Norge skal nå sine klimamål.

Forskning og utvikling innenfor klima- og miljøteknologi får støtte gjennom et bredt spekter av programmer og ordninger i Forskningsrådet, både tematiske programmer, målrettede satsinger og brede næringsrettede innovasjonsprogrammer. Det grønne skiftet berører alle næringer og sektorer, og det er derfor viktig å ha en bred tilnærming. Regjeringen vil fremme grønn konkurransekraft både gjennom målrettet satsing og vektlegging av klima og miljø i annen offentlig finansiert forskning, innovasjon og teknologiutvikling der det er relevant.

4.3.1 Klima og energi

En stor del av omstillingen til lavutslippssamfunnet må skje i tilknytning til produksjon og bruk av energi. Vi trenger ny kunnskap for å forene teknologiske, miljømessige og samfunnsøkonomiske hensyn på en måte som kan sikre bærekraftig vekst i fornybar energiproduksjon og samtidig legge grunnlaget for utvikling av norsk klima- og miljøteknologi.

Vannkraften er fundamentet i det norske energisystemet og er avgjørende for både energiforsyningssikkerhet og verdiskaping. Et tilnærmet utslippsfritt og fleksibelt energisystem er dessuten et stort konkurransefortrinn for Norge. Nettopp utnyttelsen av denne fleksibiliteten kan gi store muligheter fremover i samspill med nordiske og europeiske markeder i rask endring. Nye teknologiske løsninger knyttet til digitalisering kan også gi viktige forbedringer innenfor optimalisering og kostnadsreduksjoner. Norske næringsaktører og forskningsmiljøer har verdensledende vannkraftkompetanse som gir store muligheter for eksport av norske løsninger og tjenester. Energi21-strategien har i siste revisjon beholdt vannkraft som et prioritert område for forskningsinnsats, nettopp med bakgrunn i fremtidig verdiskaping og forsyningssikkerhet.

Olje- og gassproduksjon er den største kilden til klimagassutslipp i Norge, men samtidig er gjennomsnittlige utslipp per produsert enhet på norsk sokkel blant de laveste i verden. Det skyldes virkemidler for å redusere utslippene, som CO₂-avgift og kvoteplikt, men også en kunnskapsbasert ressursforvaltning og vilje til å satse på forskning og utvikling. Fordi petroleumsvirksomheten står for ca. 25 % av norske klimagassutslipp, er det nødvendig med fortsatt satsing på kunnskaps- og teknologiutvikling som gir klimavennlige løsninger for utvinning og produksjon.

Utslippene fra norsk landbasert industri har gått betydelig ned. Relativt enkle og rimelige tiltak er i stor grad realisert. Ytterligere utslippsreduksjoner fra industrien vil derfor kreve utvikling av ny, klimavennlig teknologi og nye løsninger som f.eks. karbonfangst og -lagring. I tillegg til å redusere egne utslipp bidrar industrien til det grønne skiftet ved å levere materialer, teknologier og løsninger som gjør det mulig å redusere utslipp i andre virksomheter og sektorer, både i Norge og internasjonalt. Regjeringen styrker samhandlingen mellom næringslivet, forvaltingen og forskningen innenfor lavutslippsindustri og har opprettet forumet Prosess21, se nærmere omtale i kapittel 4.4.

Landbruket står for både utslipp av klimagasser og opptak gjennom binding og lagring av karbon i skog og jordsmonn. Utslippene fra jordbruket utgjør om lag 8 % av Norges samlede utslipp. Det er behov for økt kunnskap om hvordan utslippene kan reduseres, om potensialet for lagring av karbon i jord og hvordan både jordbruket og skogbruket kan tilpasse seg et klima i endring. Et viktig mål er at produksjon av mat skal skje med lavest mulige klimagassutslipp per produserte enhet. Det er stor usikkerhet knyttet til beregningene av utslippene. Eksisterende tiltak og virkemidler må videreutvikles, samtidig som forskning, utvikling og rådgiving er viktig for å finne frem til nye, effektive tiltak.

Innenfor jordbruket blir det også satset på omlegging til klimavennlige energiløsninger gjennom Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi i landbruket under jordbruksavtalen. Regjeringen vil i 2019 videreføre satsingen på bioenergi, som også vil omfatte utvikling av ny småskala teknologi som kan bidra til utslippsreduksjoner.

Den norske skogen tar alene opp CO₂ tilsvarende halvparten av Norges samlede klimagassutslipp. Skogen spiller en betydelig rolle i klimasammenheng, både som opptaksmekanisme for CO₂, som karbonlager og som kilde til fornybar energi og råstoff som kan erstatte fossile utslipp. Bioenergi og bioråstoff fra skog er bærekraftige alternativer til petroleumsbaserte og andre mer energikrevende løsninger og kan bidra til raske utslippsreduksjoner i andre sektorer. Ved å erstatte fossile produkter med bruk av biomasse til ulike formål kan klimagassutslippene bli redusert samtidig som lageret av karbon i skogen og i varige treprodukter kan ivaretas eller økes. FNs klimapanel vektlegger betydningen av karbonnegative teknologier, som skogplanting og fangst og lagring av CO₂ fra forbrenning av biomasse (Bio-CCS), som nødvendige for å nå klimamålene.

Regjeringens skogmelding, Meld. St. 6 (2016–2017) Verdier i vekst viser til at skogressursene kan utnyttes bedre, og at verdikjedene fra skog kan gi et vesentlig større bidrag til norsk økonomi enn i dag. Miljøhensynene i skogbruket skal styrkes slik at uttaket av råstoff fra skog kan økes samtidig som det biologiske mangfoldet ivaretas. Meldingen slår fast at høy forsknings- og innovasjonsaktivitet er viktig for å styrke konkurranseevnen i skog- og trenæringen og for å utnytte skogens betydning i klimasammenheng.

Økt bruk av tre i bygg kan bidra til reduserte klimagassutslipp og lagring av karbon. Innovasjon Norges virkemidler har vært viktige for å øke oppmerksomheten og kunnskapen om hvordan tre kan brukes på nye måter i bygg. Eksempler finner vi bl.a. i de nye studentboligene på høyskoler og universiteter flere steder i Norge, samt «Treet» i Bergen og «Mjøstårnet» som er under oppføring i Brumunddal. Det siste vil bli verdens høyeste trebygg når det er ferdig.

Det er kunnskapsbehov knyttet til fremtidig utnyttelse av norske skogressurser og forvalting av skogarealene, både for å oppnå høyest mulig klimagevinst og for økt grønn verdiskaping. Begge områdene vil bidra til å nå nasjonale klimamål.

Både FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået (IEA) slår fast at det er nødvendig med fangst og lagring av CO₂ for å nå målene i Paris-avtalen. Regjeringen presenterte sin helhetlige strategi for arbeidet med CO₂-håndtering i Prop. 1 S (2014–2015) for Olje- og energidepartementet. Tiltakene i strategien omfatter forskning, utvikling og demonstrasjon og arbeidet med å realisere minst ett fullskalaprosjekt med spredningspotensial. Strategien omfatter også internasjonalt arbeid for å fremme CO₂-håndtering. Våren 2018 redegjorde regjeringen for status i arbeidet med et fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring av CO₂ i Norge (Prop. 85 S (2017–2018)). En investeringsbeslutning kan etter den nåværende fremdriftsplanen bli fattet i 2020/2021.

Bevilgninger til forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologi for CO₂-håndtering blir kanalisert gjennom Norges forskningsråd og Gassnova (CLIMIT-programmet). Forskning som gjennomføres her er viktig for at fullskala-demonstrasjonsprosjektet skal kunne gjennomføres.

ECCSEL ERIC koordinerer europeisk forskningsinfrastruktur for CO₂-håndtering. Organisasjonen er lokalisert ved NTNU i Trondheim og ble satt i drift i juni 2017. Den omfatter et femtitalls laboratorier i fem europeiske land. Videre forskning må til for å gjøre teknologien for CO₂-håndtering mer effektiv og billigere. Internasjonalt samarbeid er helt nødvendig for å få til en raskere utvikling av teknologien og sikre at den blir tatt i bruk.

4.3.2 Bærekraftige byer og transportsystemer

Velfungerende byregioner og transportsystemer er viktig for næringsliv, offentlige tjenester, befolkningens livskvalitet og omstillingen til lavutslippssamfunnet. Naturverdier, kulturminner og kulturmiljøer har en sentral rolle i bærekraftig byutvikling. Sentrale forskningsoppgaver er knyttet til sikker, miljøvennlig og tilgjengelig transport, bruk av nye digitale løsninger for å effektivisere og forbedre transporttilbudet, mer effektiv og miljøvennlig energiproduksjon og -bruk, bolig og bomiljøer, by- og transportplanlegging, miljø og forurensing, urbant landbruk, kultur- og næringsutvikling og utfordringer knyttet til integrering, fellesskap og sosiale motsetninger. Slik forskning kan bidra til å oppfylle bærekraftsmål nr. 11 om å gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige.

God mobilitet gir mennesker en enklere hverdag og frihet til å bosette seg der de ønsker med tilgang til varer og tjenester og mulighet til å ta utdanning, skaffe seg jobb og delta i fritidsaktiviteter. For næringslivet er gode transportsystemer og lave kostnader avgjørende for konkurranseevnen. Ny teknologi, både digitale teknologier og lavutslippsteknologier, gir mulighet for mer sømløs og individuelt tilpasset mobilitet uten negative konsekvenser for klimaet. Forskning, utdanning og innovasjon er nøkkelen til å lykkes med å bruke lavutslippsteknologi for å redusere klimagassutslipp og utnytte mulighetene som ligger i digitalisering for et grønt skifte i transportsektoren.

Transport er en av de største kildene til utslipp av klimagasser og luftforurensninger i Norge. Utslippene kommer fra blant annet veitrafikk, luftfart, sjøfart og fiske. Sektoren slapp ut om lag 16,5 millioner tonn klimagasser i 2016, 31 % av Norges utslipp. Utslipp fra transportsektoren dekkes ikke av EUs kvotesystem, med unntak av innenriks luftfart, der om lag 80 % av utslippene er omfattet av systemet. Utslippene må reduseres i årene frem mot 2030, uavhengig av om Norge inngår en avtale med EU eller ikke. Regjeringen vil sørge for at transportsektoren tar en stor nok andel av utslippskuttene til at vi oppfyller Paris-avtalen og Norges klimamål i 2030 på en kostnadseffektiv måte.

Regjeringen har som ambisjon å halvere utslippene fra transportsektoren innen 2030, og har i Nasjonal transportplan 2018–2029 fastsatt måltall for nullutslippskjøretøy i 2025 og 2030. Denne ambisjonen forutsetter teknologiske løsninger som er konkurransedyktige med fossile transportløsninger. En stor del av utslippsreduksjonene i transportsektoren vil måtte skje ved hjelp av lav- og nullutslippsteknologi. Den teknologiske utviklingen skjer raskere enn forventet, men det er også knyttet usikkerhet til muligheten for videre kutt i klimagassutslippene. Utviklingen stiller nye krav til myndighetene når det gjelder blant annet infrastruktur, transportsikkerhet og planlegging. Skal vi utvikle transportsektoren i retning av lav- og nullutslipp, må både Norge og resten av verden ta i bruk nye og forbedrede løsninger og satse videre på forskning og utvikling. To av de nye forskningssentrene for miljøvennlig energi som ble tildelt i 2016, arbeider med fornybare løsninger innenfor transport, jf. boks 4.2.

Flertallet av verdens befolkning bor i byer. Det gjør det nødvendig å utvikle en kunnskapsbasert politikk for helhetlig utforming av bo- og industriarealer og miljøvennlige og effektive energi- og transportløsninger. Forskningsrådet har samlet innsatsen innenfor forskning, innovasjon og løsninger for byer og regioner i en koordinert satsing.

Norske forskningsmiljøer deltar i det europeiske fellesprogrammet «JPI Urban Europe», som har som mål å bidra til attraktive, bærekraftige og økonomisk levedyktige byområder, blant annet gjennom utnyttelse av ny teknologi. Dette refereres ofte til som «smarte byer». Blant andre Oslo, Stavanger og Trondheim har smartby-prosjekter. NTNU/SINTEF fikk i 2016 tildelt et Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) for å arbeide med smartby-løsninger. Prosjektet har 11 partnere fra offentlige myndigheter og 20 fra næringslivet.

4.3.3 Sirkulær økonomi og bedre ressursutnyttelse

Å utnytte ressurser effektivt er essensen i god økonomi. Sirkulær økonomi betyr å utforme produkter og prosesser med sikte på minst mulig avfall, lengre produktlevetider og gjenbruk der det er hensiktsmessig. Slik skapes et kretsløp der avfall blir «ressurser på avveie» og minst mulig går tapt. Regjeringen har som mål at Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi som utnytter ressursene bedre. Dette krever forskningsbasert kunnskap og innovasjon. Regjeringen la i 2017 frem Meld. St. 45 (2016–2017) Avfall som ressurs – Avfallspolitikk og sirkulær økonomi.

Reduksjon av matsvinn er et viktig tiltak i den sirkulære økonomien. I dag blir en tredjedel av all mat som produseres i verden, ødelagt eller kastet. Matsvinn er både et miljøproblem og en utfordring for klimaet. I juni 2017 undertegnet fem departementer og 12 bransjeorganisasjoner en avtale om å redusere matsvinnet i Norge med 50 % innen 2030.

Mer effektiv ressursutnyttelse og -gjenvinning gjennom overgang til en mer sirkulær økonomi er også helt sentralt i regjeringens bioøkonomistrategi, jf. kapittel 4.4.4. Strategien legger til grunn at de ulike bestanddelene av fornybare ressurser skal utnyttes mest mulig effektivt, og at avfall og biprodukter fra én verdikjede kan benyttes som en ressurs i en annen. Dette kan også by på utfordringer, jf. kapittel 7.3.

4.3.4 Klimatilpasning

Et klimatilpasset samfunn er i stand til å begrense eller unngå skader som følge av klimaet. Regjeringen vil stimulere til økt forskning om klimatilpasning slik det er uttrykt i regjeringserklæringen. For å kunne sette i verk målrettede og kostnadseffektive tiltak må Norge og det internasjonale samfunnet ha forskningsbasert kunnskap om klimaendringene og hvordan de vil påvirke økosystemer, samfunnskritisk infrastruktur og ulike næringer lokalt, regionalt og globalt. For eksempel trenger primærnæringene økt kunnskap om tilpasning til et varmere og mer ustabilt klima med vesentlig lengre frostfrie perioder, ekstremnedbør, tørkeperioder og endret biomangfold. Kulturplanter, skog, tare, oppdrettsfisk og husdyr blir påvirket av et endret sykdomsbilde og nye skadegjørere. Planteforedling og avl er avgjørende for å møte utfordringene og utnytte mulighetene under nye forhold.

Mer ekstremvær med økt risiko for oversvømmelse, flom og skred i utsatte områder er forbundet med store kostnader. Effektiv skadeforebyggende innsats og god samfunnsplanlegging tilpasset lokale forhold krever forskningsbasert kunnskap om hvordan klimaet vil endre seg i ulike deler av landet, og at kunnskapen er gjort tilgjengelig på en måte som gjør at den tas i bruk. Norge har gode klimaforskningsmiljøer, særlig i klimasystemforskningen, men også innenfor samfunnsvitenskapelig klimaforskning. Humanistisk klimaforskning er under oppbygging. Vi trenger også gode fagmiljøer som kan utdanne fagfolk med den kompetansen som blant andre kommunene trenger i arbeidet med å tilpasse seg klimaendringene. Samfunnssikkerhetstiltak knyttet til klimaendringene er nærmere omtalt i kapittel 7.

4.4 Teknologi og løsninger for det grønne skiftet

Omstilling til lavutslippssamfunnet og miljømessig bærekraft krever nye teknologiske løsninger. Norske forskningsmiljøer kan levere viktige bidrag til denne teknologiutviklingen. Regjeringen vil prioritere næringsrettet forskning og teknologiutvikling som bidrar til økt miljømessig bærekraft og grønn konkurransekraft. Det kreves en helhetlig forsknings- og innovasjonsinnsats og tverrfaglig samarbeid mellom samfunnsvitenskap, humaniora, teknologifagene og naturvitenskapene. Kandidatene som utdannes fra universiteter og høyskoler, må ha kompetanse til å være pådrivere i det grønne skiftet.

Regjeringens strategi for grønn konkurransekraft, som ble lagt frem i 2017, har som mål at det grønne skiftet skal føre til ny verdiskaping i Norge. Strategien peker på at samarbeidet mellom forskning, utdanning, bedrifter og offentlige myndigheter må styrkes hvis målene om innovasjon og teknologiutvikling skal nås. Samtidig skal offentlige anskaffelser benyttes til å støtte opp om utvikling og bruk av nye miljø- og klimavennlige produkter og løsninger der det er relevant.

Instituttsektoren spiller en viktig rolle som bindeledd mellom næringsliv og forskning. Instituttene må bygge opp strategisk kapasitet slik at de blir en fullverdig partner for næringslivet i utviklingen av ny teknologi for å møte de store samfunnsutfordringene på klima- og miljøområdet. For å kunne gjennomføre de neste store teknologiløftene er det viktig å styrke samhandlingen mellom næringslivet, de offentlige virkemidlene og de relevante kunnskaps- og kompetansemiljøene.

I det regjeringsoppnevnte samhandlingsforumet Prosess21 samarbeider representanter fra prosessindustrien, akademia og partene i arbeidslivet for å utarbeide en strategi for industriens rolle i det grønne skiftet. Bidraget fra prosessindustrien går ut over direkte utslippsreduksjoner. Det handler også om teknologi- og produktutvikling, kompetanse, effektiv ressursbruk og bærekraftige forretningsmodeller.

4.4.1 Klima- og energiteknologi

Klima-, miljø- og energiteknologi utgjør i dag et av verdens mest lovende teknologimarkeder. Norge har et velutviklet næringsliv, gode fagmiljøer og gode utdanninger på områder som solenergi og tilhørende materialer, CO₂-håndtering, vannkraft, miljøvennlig skipsteknologi, miljøvennlig olje- og gassproduksjon, avfallshåndtering og -gjenvinning, miljøovervåking og miljøvennlige bygg. Vi har sterke forskningsmiljøer innenfor energi og prosessindustri og er langt fremme innenfor de «blågrønne» næringene, dvs. havbruk og jord- og skogbruk. Utviklingen innenfor bioøkonomien vil både kunne bidra til omstilling og økt konkurransekraft i etablerte virksomheter og legge grunnlag for ny kunnskapsbasert næringsvirksomhet.

I juni 2018 ble den nye Energi21-strategien lagt frem. Energi21 er en nasjonal strategi for forskning, utvikling og kommersialisering av ny klimavennlig energiteknologi. Den er utarbeidet av energibransjen selv og gir råd og anbefalinger til myndighetene og energinæringen om deres satsing på forskning og ny teknologi. Energi21 har fått utvidet sitt mandat til også å omfatte transportsektoren. I strategien anbefales digitale og integrerte energisystemer som en overgripende satsing innenfor klimavennlig energiteknologi. Andre anbefalte satsingsområder er klimavennlige energiteknologier for maritim transport, solkraft og havvind for et internasjonalt marked, vannkraft som ryggraden i norsk energiforsyning og klimavennlig og energieffektiv industri inklusive CO₂-håndtering.

Utvikling av norsk, grønn teknologi støttes også gjennom virkemiddelapparatet. For eksempel tilbyr Miljøteknologiordningen under Innovasjon Norge risikoavlastning gjennom hele utviklingsfasen og gir støtte til bygging av pilot- og demonstrasjonsanlegg. Dermed blir det lettere for bedriftene å få testet ut kompliserte teknologier. Ordningen skal bidra til bærekraftig næringsvirksomhet i Norge og til å realisere Norges miljømål.

4.4.2 Transport

Null- og lavutslippsløsninger er et av norsk maritim nærings viktigste konkurransefortrinn. Omlegging til bruk av slike løsninger i stor skala er avgjørende for å nå klimamålene og gir samtidig mulighet for arbeidsplasser og styrket grønn konkurransekraft gjennom utvikling av norsk miljøteknologi. I neste omgang kan det gi eksportmuligheter.

Norge er verdensledende på teknologi for elektrifisering av maritim transport. Næringsklyngen NCE Maritim Clean Tech på Stord fikk i januar 2018 110 mill. kroner fra Horisont 2020 til utvikling av en elektrisk hurtigbåt. Båten skal bygges på Fjellstrand verft, som allerede har bygget flere elektriske ferger. Derimot finnes det per i dag ingen maritim hydrogennæringskjede i Norge, men flere prosjekter er startet opp, og Norge leder an utviklingen av hydrogen som energibærer i sjøtransport.

Norge ligger generelt langt fremme innenfor elektrifisering av transport for alle transportformer og når det gjelder befolkningens bruk av digitale verktøy. Selv om det først og fremst er innenfor skipsfart at selve transportmiddelet produseres i Norge, betyr dette at norske fagmiljøer har mulighet til å utvikle løsninger for verdensmarkedet med utgangspunkt i Norge som et laboratorium for smart, elektrisk mobilitet. Det vil kunne bli et stort marked fremover både for løsninger knyttet til elektrifisering, for eksempel smart styring av lading av elektriske biler, og gode digitale mobilitetsløsninger.

4.4.3 Bioøkonomi

Økt bruk av fornybare biologiske ressurser, bl.a. til erstatning for fossilt karbon, vil kunne gi viktige bidrag i omstillingen til et lavutslippssamfunn og nye grønne arbeidsplasser. Samtidig krever det at ressursene, inkludert det som i dag regnes som avfall, utnyttes på en smartere og mer effektiv måte. Se også om sirkulær økonomi i kapittel 4.3.4.

Bioøkonomi omfatter bærekraftig, effektiv og lønnsom produksjon, uttak og utnyttelse av fornybare biologiske ressurser til mat, fôr, ingredienser, helseprodukter, energi, materialer, kjemikalier, papir, tekstiler og andre produkter. Utviklingen må skje innenfor bærekraftige rammer der det tas tilstrekkelig hensyn til natur- og artsmangfold og miljø.

Norge har råderett og nærhet til store biomasseressurser, både i havet og på land, så vel som tradisjon, kunnskap og kompetanse til å utnytte og forvalte disse ressursene nasjonalt og i samarbeid med land vi deler dem med. Dette er et godt utgangspunkt for videre utvikling.

Regjeringens bioøkonomistrategi legger vekt på en sektorovergripende tilnærming for å utnytte de mulighetene bioøkonomien gir for økt verdiskaping og sysselsetting, reduserte klimagassutslipp og mer effektiv og bærekraftig ressursutnyttelse. Utvikling av ny kunnskap og teknologi, bl.a. innenfor bioteknologi og industriell prosessteknologi, kan gjøre det mulig å produsere og utnytte de fornybare biologiske ressursene på nye måter. Samtidig må det legges til rette for kunnskaps-, kompetanse- og teknologioverføring mellom fagområder, sektorer og næringer. Tverrfaglig forskning og kompetanse er avgjørende for å utløse potensialet på området.

Det er behov for mer kunnskap for å sikre forutsigbare forvaltningsrammer for produksjon og eksport av produkter basert på nye ressurser og teknologier. For å lykkes med å utvikle en lønnsom og moderne bioøkonomi er vi avhengig av forskning og dokumentasjon knyttet til trygg bruk, slik at regelverket og forvaltningsregimene kan tilpasses utviklingen.

De «blågrønne» næringene står sentralt i utviklingen av bioøkonomien. Skog- og trenæringen la i januar 2015 frem SKOG22-strategien, der målet er at verdiskapingen fra næringen skal firedobles innen 2045 innenfor bærekraftige rammer.

4.5 Helhetlig forvaltning på miljøets premisser

Klimaendringer, spredning av fremmede arter, forurensing og arealbruksendringer forringer økosystemer, påvirker menneskers helse og bidrar til tap av naturmangfold og kulturhistoriske verdier. Det er behov for mer kunnskap om økosystemenes tåleevne overfor endringer i miljø og klima. Dette omfatter kunnskap om deres funksjon, sammensetning, tilstand og effekten av ulike påvirkninger, samt hvordan forvaltning og bruk kan tilpasses endringer. Som en del av dette trengs det kunnskap om drivkreftene for og effektene av lokale klimaendringer. Sentrale kunnskapsbehov er nærmere beskrevet i Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold.

Det er grunn til bekymring for tilførsel av «nye» helse- og miljøfarlige stoffer til miljøet. Hvilken effekt har de, hver for seg og i samvirke med andre miljøgifter, og ved klimaendringer? Hvilke mengder skal til før de blir et problem? Vi trenger kunnskap om spredning av miljøgifter med luft og havstrømmer, og om utslipp fra ulike kilder. Det er også behov for mer kunnskap om kulturelle og samfunnsmessige drivkrefter, miljøutfordringer og løsninger.

Økosystembasert forvaltning innebærer at beslutninger som har konsekvenser for økosystemet, tar hensyn til den samlede belastningen det vil bli utsatt for. Målet er å oppnå bærekraftig bruk av naturgoder og opprettholde økosystemenes struktur, funksjon og produktivitet. En bærekraftig forvaltning av natur og miljø krever kunnskap om hvilke økonomiske og kulturelle verdier de representerer for samfunnet. Det er også et stort behov for kartlegging og beskrivelse av hvilke arter, naturtyper og landskaper som finnes, samt kunnskap om lite kjente artsgrupper og deres livsbetingelser.

Norge medvirker til å bevare artsmangfoldet og matsikkerheten i verden gjennom Svalbard globale frøhvelv, etablert i 2008. Hvelvet tilbyr genbanker over hele verden sikkerhetslagring av frø, som samtidig er tilgjengelige for forskere og foredlere i henhold til internasjonale avtaler. Frøhvelvet rommer mer enn en million ulike varianter av frø fra mer enn 4000 arter av matplanter. Det internasjonale instituttet for jordbruk i tørre strøk har allerede hentet tilbake frø som har gått tapt i institusjonens genbank i Syria.

På nasjonalt nivå er Artsdatabanken en kunnskapsressurs om naturmangfold som kobler sammen og tilgjengeliggjør kunnskap om naturtyper, arter og populasjoner for ulike brukere.7

Det er behov for mer kunnskap om effektene av klimaendringer, havforsuring, miljøgifter og økende menneskelig aktivitet på økosystemer og biodiversitet i polarområdene, og hvordan disse påvirkningene samlet belaster økosystemene. Klimaprosessene i Arktis og Antarktis spiller en nøkkelrolle i det globale klimasystemet og bidrar til å forsterke den globale oppvarmingen og havnivåstigningen. Kunnskap om klimaendringene i arktiske strøk og konsekvensene de får er ikke bare viktig regionalt, men er også av stor betydning i et bredere globalt perspektiv. I 2017 ble det inngått en avtale om forskningssamarbeid innenfor rammen av Arktisk råd, som samler alle polarnasjonene.

Svalbard er av særlig betydning som et viktig referanseområde for virkningen av klimaendringer i arktiske strøk. På og rundt Svalbard finnes en rekke forsknings- og overvåkingssystemer for å studere klima- og økosystemendringer, havstrømmer og atmosfære. Det er norske myndigheter som regulerer og gir tillatelse til slik aktivitet, og som legger til rette for at øygruppen kan tiltrekke seg forskere fra hele verden. Denne vertskapsrollen tydeliggjøres i regjeringens nye strategi for forskning og høyere utdanning på Svalbard.8

Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) utnytter de unike klimatiske forholdene så langt nord til å tilby en rekke arktiske fag. Studenter og ansatte kommer fra hele verden.

En effekt av klimaendringene er redusert hav- og fjordis i Arktis, herunder i områdene rundt Svalbard. Isen er hjem for en rekke arter, og deres livsvilkår og dermed hele økosystemet påvirkes av endringene. Det er viktig å styrke kunnskapen om hvordan redusert utbredelse av havis påvirker de ulike artene. Forurensning i Arktis er et annet høyt prioritert tema, og både «gamle synder» og økende ny næringsaktivitet gjør at vi har behov for kunnskap som skiller langtransporterte forurensninger fra lokale.

Det er behov for økt forsknings- og utviklingsarbeid innenfor overvåking og kartlegging både på land og til havs, f.eks. fjernmåling ved hjelp av satellitt, samt innenfor molekylære metoder, DNA-teknologi og sensorer. Effektiv kartlegging og overvåking forutsetter også kapasitet og kompetanse til å analysere store datamengder i komplekse sammenhenger.

Satsing på klimaforskning gjennom programmer i Norges forskningsråd og ved universiteter og høyskoler har bidratt til at Norge har verdensledende fagmiljøer innenfor områder som klimasystemer og effekter av klimaendringer, klimaet i polar- og havområdene og atmosfæreforskning. Vi har også sterke miljøer på flere relevante teknologiområder og innenfor samfunnsvitenskapelig og humanistisk klimaforskning.