1 Innledning

1.1 Regjeringens politikk for samfunnssikkerheten

Regjeringen vil bygge sin politikk på samfunnets og den enkeltes behov for trygghet. Å sørge for innbyggernes sikkerhet er en av statens viktigste oppgaver. Regjeringen arbeider for å styrke samfunnets evne til å forebygge kriser og til å håndtere alvorlige hendelser gjennom et helhetlig og koordinert arbeid med samfunnssikkerhet. Denne stortingsmeldingen redegjør for regjeringens politikk innenfor samfunnssikkerhetsfeltet i et fireårsperspektiv.

Dette er den andre samfunnssikkerhetsmeldingen under regjeringen Solberg. Forrige melding, Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn, jf. Innst. 326 S (2016–2017), hadde et hovedfokus på beredskap, og regjeringen har de siste syv årene arbeidet målrettet for å styrke sentrale beredskapskapasiteter. Nødnett er bygd ut, og har en dekningsgrad på ca. 86 prosent av landarealet og nær 100 prosent av befolkningen. Det første av 16 nye redningshelikoptre er tatt i bruk, og resten skal være på plass i løpet av 2022. De nye redningshelikoptrene, som har fått navnet SAR Queen, har langt bedre rekkevidde, større fart og bedre evne til å operere i dårlig vær sammenliknet med de utgående Sea King-helikoptrene.

Høsten 2019 ble Nasjonalt cybersikkerhetssenter (NCSC) etablert. Her samarbeider over 40 offentlige og private virksomheter, og senteret er et stort løft for vår nasjonale evne til å avdekke og håndtere dataangrep. Utviklingen av et nytt varslingssystem for å detektere digitale angrep, styrker vår evne til å beskytte digitale verdier. Siden 2013 er politiet styrket med over 3 100 årsverk per august 2020, og over 2 000 av disse er politiårsverk. Det er investert i tre nye politihelikoptre, og i tillegg ferdigstilles Politiets nasjonale beredskapssenter, som skal være operativt i 2020. Det er arbeidet systematisk med å videreutvikle det sivil-militære samarbeidet og totalforsvaret, blant annet for å imøtekomme våre forpliktelser som en troverdig NATO-alliert.

Styrkingen av beredskapen vil fortsette, både gjennom fortsatt satsing på viktige beredskapsressurser og gjennom arbeid som gir enda mer effektiv utnyttelse av samfunnets samlede ressurser.

1.2 Forebygging blir viktigere

I denne samfunnssikkerhetsmeldingen rettes oppmerksomheten særlig mot forebygging. Dagens risikobilde gjør forebygging stadig viktigere. Klimaendringer øker påkjenningene fra naturhendelser, og globaliseringen øker risikoen for rask spredning av alvorlige smittsomme sykdommer. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret, noe som medfører økt risiko for spionasje, digital kartlegging og sabotasje, og spredning av desinformasjon og falske nyheter. Samfunnets økte digitalisering gir statlige og ikke-statlige aktører nye verktøy og arenaer til å forfølge sine strategiske interesser.

Regjeringen styrker det forebyggende arbeidet gjennom regelverksutvikling, iverksetting av sikringstiltak og gjennom videreutvikling av kunnskap og kompetanse.

Regelverksutviklingen setter rammene for det forebyggende arbeidet. Regjeringen har satset på regelverksutvikling både knyttet til naturhendelser og tilsiktede handlinger. Ny sikkerhetslov trådte i kraft i 2019, og styrker vår evne til å forebygge, avdekke og motvirke tilsiktede handlinger som kan ramme verdier som har betydning for nasjonal sikkerhet. Statlige planretningslinjer for klimatilpasning ble fastsatt i 2018, og legger føringer for kommunenes planarbeid slik at risiko som følger av klimaendringene begrenses eller unngås. Digital sikkerhet er et av regjeringens prioriterte områder. Regjeringen vil etablere lov om digital sikkerhet som gjennomfører EUs NIS-direktiv og fortløpende vurdere hvordan EU-rettslige krav kan og bør inkorporeres i norsk rett for å ivareta digital sikkerhet.

Iverksetting av sikringstiltak forebygger hendelser eller reduserer skadevirkninger av alvorlige uønskede hendelser som kan ramme oss. Det gjør samfunnet mer motstandsdyktig. Implementeringen av sikkerhetsloven sørger for at det etableres et forsvarlig sikkerhetsnivå for skjermingsverdige informasjonssystemer, objekter og infrastruktur. Innsatsen mot flom og skredskader er trappet opp, og i perioden 2014–2019 er det brukt om lag 1,7 mrd. kroner til sikringstiltak mot flom og skred over NVEs budsjett. Det er også viktig at eksisterende sikringstiltak tilpasses dagens trusselbilde. Regjeringen vil derfor erstatte dagens tilfluktsromordning med en ny ordning for trygge oppholdssteder.

Utvikling av kunnskap og kompetanse er grunnlaget for alt forebyggende arbeid. I møte med nye risikoer og trusler er evnen til å skjønne dem og vurdere aktuelle forebyggende tiltak avgjørende. Etableringen av NCSC i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som et knutepunkt for informasjonsdeling, kompetanseutveksling og tverrsektorielt samarbeid, styrker kompetansebyggingen innenfor digital sikkerhet. Den arktiske maritime kompetansenoden, som er under oppbygging, vil bidra til en forsvarlig, bærekraftig og effektiv skipsfart i polare farvann. Trusselen om desinformasjon møtes blant annet ved å styrke evnen til kildekritikk gjennom den nye læreplanen for grunnskolen, og gjennom forebyggende tiltak rettet mot påvirkning av valg. Læring etter øvelser og hendelser bedrer evnen til å håndtere fremtidige hendelser. Det arbeides videre med å sørge for at øvingsbehov identifiseres, og at øvelser planlegges og forankres med involverte aktører.

Foto: Odd Are Jensen, NVE

1.3 Utfordringsbildet

Arbeidet med samfunnssikkerheten må tilpasses den verden vi lever i, og ta utgangspunkt i det utfordringsbildet vi står overfor. Endringer i det sikkerhetspolitiske bildet, klimaendringer, globalisering, den teknologiske utviklingen og urbanisering har stor betydning for arbeidet med samfunnssikkerheten. Det samme har det økonomiske handlingsrommet i kommende års budsjetter, som også vil bli påvirket av koronapandemien.

Forrige samfunnssikkerhetsmelding, Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn, jf. Innst. 326 S (2016–2017), understrekte at det verken er ønskelig eller mulig med et 100 prosent sikkert samfunn. Kostnadene ved risikoreduserende tiltak kan overstige nytteverdien, og tiltakene kan komme i konflikt med grunnleggende verdier som selvbestemmelse, personlig frihet, rettssikkerhet og personvern. Arbeidet med samfunnssikkerhet dreier seg derfor om mer enn å identifisere og håndtere risiko. Det handler også om å vurdere hvilket samfunn vi ønsker å utvikle og leve i. Regjeringen arbeider for et trygt samfunn. Samtidig er det en grense for sikringstiltak, og risiko må til en viss grad aksepteres. Disse vurderingene fra forrige samfunnssikkerhetsmelding ligger fast.

Det sikkerhetspolitiske bildet er mer usikkert enn tidligere. Vi ser stormakter med økende globale ambisjoner, og tendenser til tiltagende rivalisering mellom dem. Skillet mellom fred, krise og krig blir mindre tydelig. Enkelte aktører kombinerer i økende grad åpenlyse og fordekte militære og ikke-militære virkemidler.

Samtidig ser vi en tendens til at multilateralt samarbeid utfordres fordi store land velger å løse felles problemer bilateralt, eller i verste fall unilateralt. Dette er utfordrende for Norge fordi internasjonalt samarbeid er avgjørende for vår sikkerhet, økonomi og velferd. Det globale handelssystemet var allerede før koronapandemien preget av økende proteksjonisme. Det er en risiko for at koronakrisen forverrer dette, og fører til økte handelshindre.

Klimaendringene gir økt intensitet og hyppighet av ekstremvær som hetebølger, styrtregn og sterk vind. Skillet mellom klimatiske sesonger blir mindre tydelig, for eksempel kan flom i større grad ramme året rundt.

Økt bevegelighet av mennesker, ideer, varer, tjenester og kapital på tvers av landegrenser har gitt grunnlag for økonomisk vekst og økt velferd. Når verden har blitt tettere sammenkoblet endres samtidig trussel- og sårbarhetsbildet. Konsekvensene av uønskede hendelser forplanter seg raskt mellom land. Betydningen av geografisk distanse reduseres når folk reiser både lenger og mer. Risikoen for spredning av smittsomme sykdommer øker, noe koronapandemien illustrerer til fulle (se kapittel 5).

Stadig flere produkter og tjenester er avhengig av IKT-infrastruktur og nettilkobling. Dette skaper potensielle sårbarheter som kan utnyttes av aktører som ønsker å ramme oss. Vi handler, kommuniserer og deler enorme mengder informasjon over internett. Økningen i sosiale medier og andre digitale plattformer skaper nye muligheter for påvirkning, blant annet gjennom desinformasjon. Samtidig gir utviklingen oss nye muligheter til å håndtere utfordringene vi står overfor. Innovasjon og teknologiutvikling, og samarbeid over landegrensene, er svært viktig for dette arbeidet.

Bredden i utfordringsbildet og strammere økonomiske rammer gjør at det fremover i økende grad blir nødvendig å vurdere om bestemte risikoer og trusler bør prioriteres fremfor andre, og om hvilke hensyn som skal veie tyngst når forebyggingstiltak skal iverksettes og beredskapen skal dimensjoneres. Vi må for eksempel vurdere i hvilken grad sivil beredskap skal dimensjoneres for situasjoner høyt i krisespekteret (for eksempel væpnet konflikt) eller om den primært skal dimensjoneres for situasjoner lavere i krisespekteret (flom, ulykker etc.), hvor vi baserer oss på å kunne dimensjonere opp beredskapen ved behov. Arbeidet med samfunnssikkerheten står med andre ord overfor krevende prioriteringsavveininger. Meldingen gir ikke svar på disse spørsmålene, men regjeringen ønsker å bidra til åpenhet og bevissthet om dem, og til å legge grunnlaget for gode diskusjoner. Prioriteringsutfordringene er nærmere omtalt i kapittel 4.

1.4 Koronapandemien

Utbruddet av koronaviruset, som har fått navnet SARS-CoV-2, startet i Kina og spredte seg raskt til flere andre land. I slutten av februar ble det første tilfellet av koronavirus registrert i Norge. Den 11. mars 2020 erklærte Verdens helseorganisasjon utbruddet som en pandemi.

Den 12. mars besluttet derfor helsemyndighetene, med støtte fra helse- og omsorgsministeren og statsministeren, å iverksette inngripende tiltak for å bekjempe smittespredningen. Pandemien og smitteverntiltakene som ble iverksatt, har hatt store konsekvenser for alle deler av samfunnet.

Det er under kriser at vi får testet beredskapen og systemene våre. Håndteringen av pandemien er en test på hvor godt forberedt vi er, og hvordan etablerte systemer fungerer under stress. Håndteringen har fulgt de alminnelige beredskapsprinsippene om ansvar, nærhet, likhet og samvirke (se kapittel 4). Krisen har vært håndtert i henhold til etablerte prinsipper, planer, og rutiner for håndtering av hendelser. Samtidig berører hendelsen mange sider ved samfunnssikkerhetsarbeidet, som digital sikkerhet, forsyningssikkerhet og arbeidet mot smittsomme sykdommer (se kapittel 5).

Pandemien understreker viktigheten av kontinuerlig å arbeide for å videreutvikle vår evne til å håndtere uønskede hendelser og til å opprettholde kontinuitet i kritiske samfunnsfunksjoner. Samtidig omfatter arbeidet med samfunnssikkerheten også deler som ikke er like berørt av pandemien, slik som redningstjeneste, beredskap mot naturhendelser, og forsyningssikkerhet for kraft og vann. Det er viktig at det arbeides systematisk for å videreutvikle disse delene av samfunnssikkerheten, selv om vi står oppe i en svært krevende situasjon med pandemien.

Denne stortingsmeldingen var opprinnelig planlagt fremmet for Stortinget i april 2020. På grunn av utbruddet av koronavirus ble imidlertid arbeidet med meldingen satt i bero. En foreløpig omtale av håndteringen av koronapandemien er innarbeidet i kapittel 5. Meldingen inneholder ikke en evaluering av regjeringens håndtering av pandemien så langt. Det vises her til den evaluering Koronakommisjonen skal foreta.

1.5 Det administrative systemet for krisehåndtering på departementsnivå

Regjeringen har det øverste ansvaret for beredskapen i Norge. På departementsnivå er det administrative apparatet for sentral krisehåndtering basert på tre hovedelementer:

• Det departementet som har ansvar for en sektor har også ansvaret for beredskapsplanlegging og tiltak i en krisesituasjon (jf. ansvarsprinsippet). Lederdepartementet har ansvaret for å koordinere håndteringen av en krise på departementsnivå.

• Kriserådet er det øverste administrative koordineringsorganet på departementsnivå.

• Krisestøtteenheten (KSE) i Justis- og beredskapsdepartementet skal ved behov yte støtte til lederdepartementet og Kriserådet i deres krisehåndtering.

Etter terroraksjonen 22. juli 2011 ble det bestemt at Justis- og beredskapsdepartementet ved sivile nasjonale kriser skal være fast lederdepartement med mindre annet blir bestemt. Når det gjelder kriser og hendelser som berører én sektor i vesentlig større grad enn andre, kan det være aktuelt å legge lederdepartementsansvaret til det departement som er mest berørt. Under koronapandemien har Justis- og beredskapsdepartementet vært lederdepartement, med unntak av en kort periode i mars, se kapittel 5. Systemet for sentral krisehåndtering i Norge er nærmere beskrevet i vedlegg II.

Det er i etterkant av terrorhandlingene 22. juli 2011 gjennomført en rekke tiltak for å bedre beredskapen.1 Mye er gjort for at ressursene som ikke fant hverandre i 2011 nå skal finne hverandre og samarbeide godt ved store og uventede hendelser. Politiets samarbeid med andre nødetater og Forsvaret er utvidet og styrket, og kravene til å følge opp funn fra hendelser og øvelser er skjerpet for sivil side i den statlige forvaltningen (se også punkt 12.6). Det er opprettet flere felles sentre innenfor viktige områder for å sikre god samhandling. Dette er tiltak som direkte styrker vår evne til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne og samhandling. Arbeidet med forebygging og håndtering av terror behandles også i Meld. St. 29 (2019–2020) Politimeldingen – et politi for fremtiden.

1.6 Samfunnssikkerhet, statssikkerhet og nasjonal sikkerhet

Regjeringen har det øverste ansvaret for å ivareta samfunnssikkerhet, statssikkerhet og nasjonal sikkerhet.

Samfunnssikkerhet handler om samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger. Arbeidet omfatter beredskap mot naturhendelser som flom og skred, ulykker som brann og forlis, og tilsiktede handlinger som digitale angrep og terrorhandlinger.

Statssikkerhetens formål er å ivareta statens eksistens, suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk skal sikre statssikkerheten. Statssikkerhet har tradisjonelt vært knyttet til forsvaret av territoriet mot væpnede angrep, men den kan også utfordres gjennom påvirkning med ulike andre former for pressmidler mot norske myndigheter og samfunnsaktører. Når statssikkerheten er truet kan det legitimere innsats av hele bredden av statens virkemidler, slik som diplomatiske, folkerettslige og økonomiske virkemidler, internasjonal dialog og samarbeid, samt bruk av militærmakt. I en situasjon der statssikkerheten er truet har sivile myndigheter som oppgave å både beskytte sivilsamfunnet og å støtte Forsvarets militære innsats. Samfunnssikkerheten er også viktig for å ivareta statssikkerheten.

Samfunnssikkerheten og statssikkerheten er gjensidig avhengig av hverandre. Enkelte sivile varer og tjenester som drivstofforsyning og tilgang til transportinfrastruktur kan være kritiske for ivaretagelsen av samfunnssikkerheten, men også avgjørende for Forsvaret i ivaretagelsen av statssikkerheten. Samtidig kan sivile aktører være avhengige av bistand fra Forsvaret i kritiske situasjoner, for eksempel i tilknytning til transportbehov ved håndteringen av en hendelse. Samfunnsutviklingen og endringene i trusselbildet øker avhengighetene mellom sivil og militær side.

Fremveksten av nye sikkerhetsutfordringer, herunder anslag fra ikke-statlige aktører, kan utfordre både samfunnssikkerheten og statssikkerheten. Aldri før har teknologi som kan true staters sikkerhet vært tilgjengelig for så mange. Sammensatte trusler, der ulike virkemidler brukes for å understøtte og forsterke hverandre (se kapittel 9), kan gjøre det vanskeligere å identifisere sikkerhetstruende virksomhet, forstå det samlede trusselbildet og hvilke aktører som står bak. Skillet mellom samfunnssikkerheten og statssikkerhet blir mer utydelig, og det kan bli mer utfordrende å se hvem som egentlig treffes av en bestemt trussel.

Begrepet nasjonal sikkerhet er knyttet til sikkerhetsloven og omhandler å trygge nasjonale sikkerhetsinteresser som i loven forstås som landets suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform, samt overordnede sikkerhetspolitiske interesser knyttet til a) de øverste statsorganers virksomhet, sikkerhet og handlefrihet, b) forsvar, sikkerhet og beredskap, c) forholdet til andre stater og internasjonale organisasjoner, d) økonomisk stabilitet og handlefrihet og e) samfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet. Sikkerhetslovens virkeområde er statssikkerhetsområdet og den delen av samfunnssikkerhetsområdet som er av vesentlig betydning for statens evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser.

Den nye sikkerhetsloven har et noe videre virkeområde enn loven den erstattet. Det nye virkeområdet er tilpasset samfunnsutviklingen og et endret trusselbilde, herunder den tette koblingen mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet. Lovens virkeområde defineres nærmere gjennom identifiseringen av grunnleggende nasjonale funksjoner. Dette er tjenester, produksjon eller andre former for virksomhet som er av en slik betydning at helt eller delvis bortfall av funksjonen vil få konsekvenser for statens evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser (se nærmere omtale i kapittel 7).

Denne meldingen omhandler samfunnssikkerhet og forebyggende nasjonal sikkerhet. Forsvarets evne til å ivareta statssikkerheten behandles i Forsvarsdepartementets langtidsplan for forsvarssektoren, jf. Prop. 62 S (2019–2020) Vilje til beredskap – evne til forsvar. Langtidsplan for forsvarssektoren, jf. Innst. 334 S (2019–2020), og Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren, som legges frem høsten 2020.

FNs bærekraftsmål

I 2015 ble FNs 193 medlemsland enige om 17 felles mål for bærekraftig utvikling som del av Agenda 2030. Bærekraftsmålene er gjensidig avhengig av hverandre. Krig, konflikt og sikkerhet er for eksempel nært knyttet sammen med sosial og økonomisk utvikling.

Justis- og beredskapsdepartementet har ansvaret for å koordinere arbeidet med mål 16 Fred og rettferdighet. Norge oppleves som et trygt land å bo i, og har et velfungerende rettsvesen med godt utbygde og velfungerende institusjoner. World Justice Project’s Rule of Law Index, som måler hvordan rettsvesen og myndigheter oppfattes, rangerte i 2019 Norge som nest beste land, etter Danmark.

Flere av bærekraftsmålene er viktige for samfunnssikkerheten. Bekjempelse av klimaendringer, bygging av robust infrastruktur og fremme av god helse og fredelige og inkluderende samfunn, er noen eksempler. Oppfølgingen av bærekraftsmålene kan bidra til å redusere risikoen for konflikt og ustabilitet i utlandet, og dermed bedre grunnlaget for samfunnssikkerheten.

Det arbeides internasjonalt, også i regi av FN, med å utvikle indikatorer for bærekraftsmålene. Statistisk sentralbyrå har utarbeidet en oversikt over tilgjengelige norske data. Det arbeides med å etablere en database med norske data for bærekraftsindikatorer, blant annet indikatorer tilpasset regionale og lokale forhold, slik at fylkeskommuner og kommuner kan måle effekten av egen innsats. Se nærmere omtale av samarbeid i FN i punkt 14.5.

1.7 Struktur og avgrensning

Justis- og beredskapsdepartementet skal jevnlig utarbeide stortingsmeldinger som fastsetter overordnede mål og tiltak og oppsummerer status og resultater innen samfunnssikkerhetsfeltet.2 Stortingsmeldinger innen samfunnssikkerhetsfeltet inngår som en del av det nasjonale planleggingsgrunnlaget for samfunnssikkerhetsarbeidet. Med utgangspunkt i utfordringsbildet vil regjeringen i denne meldingen særlig fremme tiltak innenfor følgende syv områder:

• Covid-19 pandemien

• Sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret

• Forebyggende nasjonal sikkerhet

• Digital sikkerhet

• Sammensatte trusler

• Forebygging og beredskap lokalt og regionalt

• Forebygging, beredskap og redningstjeneste i våre nordlige havområder

Disse syv temaene er omtalt i hvert sitt kapittel. I tillegg inneholder meldingen egne kapitler om forskning og utvikling, om internasjonalt samarbeid, og om pågående og gjennomførte tiltak som regjeringen har iverksatt som har styrket arbeidet med samfunnssikkerheten.

De fire kapitlene om sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret (kapittel 6), forebyggende nasjonal sikkerhet (kapittel 7), digital sikkerhet (kapittel 8) og sammensatte trusler (kapittel 9) henger til dels tett sammen. Bruk av digitale virkemidler kan utgjøre en vesentlig del av sammensatte trusler, og arbeidet med nasjonal sikkerhet omfatter både problemstillinger knyttet til digital sikkerhet og sammensatte trusler. I tillegg er alle disse tre temaene sentrale i det sivil-militære samarbeidet og viktige i totalforsvaret. Det er i de ulike kapitlene lagt inn krysshenvisninger for å vise sentrale koblingspunkt mellom dem.

Denne stortingsmeldingen bygger videre på den forrige samfunnssikkerhetsmeldingen, Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn, jf. Innst. 326 S (2016–2017), som fremhevet følgende sentrale områder: Digitale sårbarheter, alvorlige naturhendelser, alvorlig kriminalitet, smittsomme sykdommer og farlige stoffer (CBRNE). I tillegg omhandlet meldingen vår evne til å håndtere hendelser, sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret, holdninger, kultur og ledelse for en god samfunnssikkerhet, samt læring etter øvelser og hendelser. Regjeringen har aktivt jobbet for å styrke samfunnssikkerheten innenfor disse områdene. Kapittel 12 gir en nærmere omtale av utvalgte tiltak som er gjennomført siden forrige melding.

Temaområdet forebygging, beredskap og redningstjeneste i våre nordlige havområder (se kapittel 11) behandles også i Nærings- og fiskeridepartementets Meld. St. 30 (2018–2019) Samhandling for betre sjøtryggleik, jf. Innst. 203 S (2019–2020) og regjeringens kommende nordområdemelding som koordineres av Utenriksdepartementet.

Satellitteknologi og elektronisk kommunikasjon er kritiske samfunnsfunksjoner som svært mange andre funksjoner er avhengige av, og som kan gi økt verdiskaping, samfunnssikkerhet og effektiv offentlig forvaltning. Samtidig må samfunnets økte sårbarhet som følge av slik ny teknologi håndteres. Regjeringen gir en nærmere omtale av disse temaene i Nærings- og fiskeridepartementets melding om ny nasjonal romstrategi, Meld. St. 10 (2019–2020) Høytflyvende satellitter – jordnære formål – En strategi for norsk romvirksomhet, jf. Innst. 350 S (2019–2020), og Kommunal og moderniseringsdepartementets kommende stortingsmelding om den digitale grunnmuren, mobil-, bredbånd-, og internett-tjenester.

Meldingen har vært tett koordinert med Forsvarsdepartementets langtidsplan for forsvarssektoren, Prop. 62 S (2019–2020) Vilje til beredskap – evne til forsvar. Langtidsplan for forsvarssektoren, jf. Innst. 334 S (2019–2020), og Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren, som legges frem høsten 2020. Sentrale temaer i koordineringen har særlig vært det sikkerhetspolitiske bildet, sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret, sammensatte trusler, strategisk kommunikasjon og nasjonal sikkerhet.

Denne samfunnssikkerhetsmeldingen adresserer utfordringer og temaer hvor politiet har en rolle, men inneholder ikke vurderinger av politiets kapasiteter eller omtale av arbeid med å videreutvikle politiet. Politiet er blant de viktigste aktørene innen beredskap og krisehåndtering og har en sentral funksjon i flere områder som dekkes i denne meldingen, blant annet knyttet til det sivil-militære samarbeidet og totalforsvaret (kapittel 6), arbeidet med forebyggende nasjonal sikkerhet (kapittel 7), digital sikkerhet (kapittel 8), arbeidet mot sammensatte trusler (kapittel 9), forebygging og beredskapsarbeid lokalt og regionalt (kapittel 10) og arbeidet i den offentlige organiserte redningstjenesten (kapittel 11).

Samfunnssikkerhetsmeldingen må sees i sammenheng med Justis- og beredskapsdepartementets melding om politiet, Meld. St. 29 (2019–2020) Politimeldingen – et politi for fremtiden. Det pågår i tillegg et arbeid med å etablere en langsiktig plan for politi og påtalemyndigheten. Langtidsplanen skal, i lys av utfordringsbildet, presisere ambisjoner og krav til hvilke evner politiet skal utvikle og opprettholde innen hele politiets samfunnsoppdrag. Langtidsplanen vil blant annet vektlegge politiets roller innen samfunnssikkerhet gjennom hovedområdene beredskap og sikkerhet, samt kriminalitetsbekjempelse.

Meldingen inneholder som ovenfor nevnt ikke en evaluering av myndighetenes håndtering av koronapandemien. Regjeringen nedsatte 24. april 2020 en uavhengig kommisjon for å få en grundig og helhetlig gjennomgang og evaluering av myndighetenes håndtering av koronapandemien. Kommisjonen skal levere sin rapport innen utgangen av mars 2021. I kapittel 5 Covid-19 pandemien omtales imidlertid det evalueringsarbeid som påligger det enkelte departement etter Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet.