Del 2
Historien, nytten og anleggene

Del 2 beskriver historien bak dagens atomanlegg på Kjeller, i Halden og Aurskog Høland, av relevans for oppryddingsarbeidet. Videre beskrives den nasjonale og internasjonale nytten av den norske atomsatsingen, og det gis en oversikt over dagens anlegg.

3 Den norske atomsatsingen

3.1 Den norske atomsatsingen og statens rolle i denne

Den norske satsingen på å utvikle atomkraft og kunnskap om drift av atomanlegg i etterkrigstiden var mer omfattende enn mange kjenner til. Staten spilte en betydelig rolle i satsingen, frem til 1970-tallet, til en slik satsing ikke lenger var aktuell. Satsingen har gitt oss noen særskilte utfordringer knyttet til varianter og tilstand på det brukte brenselet og lagring av dette. Historien gjengis i korte trekk under, som bakgrunn for og forklaring på hvorfor den oppryddingsjobben vi nå står overfor er svært kompleks og vil være kostbar, samt hvorfor organiseringen av arbeidet gjennomføres slik det gjør.

3.2 Oppstartsfasen

Norge var etter 2. verdenskrig tidlig ute med en satsing på kjernefysikk og atomenergi, og staten spilte en avgjørende rolle i satsingen.1 Satsingen ble dels gjennomført på tvers av interessene til etablerte atomnasjoner, som ønsket å begrense spredning og bruk av den nye kunnskapen og teknologien. Satsingen ble dels initiert av hensyn til militære interesser, men ble først og fremst en viktig del av etterkrigstidens industrireising. Det var de første tiårene av satsingen stor optimisme når det gjaldt mulighetene den nye kunnskapen og teknologien kunne innebære og ha av anvendelser for det norske samfunnet. Gjenreisingen etter krigen ga rom for entreprenører med store planer og gjennomføringsevne. Den statlige kontrollen med atomvirksomheten var mer begrenset enn i dag. Ifølge daværende forsvarsminister Jens Christian Hauge var «byråkratiets langsomme oppstandelse etter krigen en helt avgjørende betingelse for de politiske kunstgrep som ble utført i forbindelse med det norske reaktorprosjektet».

Utgangspunktet for planlegging og etableringen av en norsk atomreaktor var at Norge etter andre verdenskrig ønsket å delta aktivt i forskningen på kjernefysikkens og atomenergiens område, for å kunne utnytte atomenergi til fredelige formål. I St.prp. nr. 118 (1947) Om disponering av den ekstraordinære bevilgning til anskaffelser og forsyninger til forsvaret, understrekes dette:

« I likhet med alle andre land må vårt land gjøre hva det kan for å holde seg på høyde i den vitenskapelige forskningsarbeid på kjernefysikkens område og atomenergiens område for øvrig for å kunne nyttiggjøre atomenergien til fredelige formål. Vi har ikke råd til å la være», og:

«Atomforskningen og utnytting av atomenergien er en sivil samfunnsoppgave av første orden, og må finansieres i det vesentlige fra andre kilder enn forsvarsbudsjettene».

I samme proposisjon ble det påpekt at det ville være av uvurderlig betydning for norsk forskning … ’at landet får en eksperimentell uranmile’ (les: reaktor). Den første finansieringen på 5 mill. kroner til bygging av en atomreaktor ble bevilget over Forsvarsdepartementets budsjett, og arbeidet ble ledet under det nyopprettede Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Ved årsskiftet 1947–48 ble arbeidet overført til Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF).

3.3 Opprettelsen av IFA

I 1948 ble det inngått avtale mellom Forsvarsdepartementet og NTNF om opprettelse av Institutt for atomenergi (IFA) som et sivilt forskningsinstitutt, til å ta seg av den nukleære forskningsvirksomheten. IFA ble opprettet med det formål å bygge en forsøksreaktor og drive forskning på sivil anvendelse av atomenergi i Norge. IFAs virksomhet ble i begynnelsen finansiert med 50 pst. tippemidler og 50 pst. over statsbudsjett.

Målet for den sivile nukleære satsingen var å bidra til modernisering, konkurranseevne og velstandsutvikling, gjennom bruk av den nye kunnskapen til energiforsyning, fremdrift av skip, utvikling av helsevesenet, biologi-, fysikk- og materialforskning og annet. Satsingen krevde betydelige ressurser fra den nasjonale innsatsen på teknisk-industriell forskning. Fra 1947 til 1951 fikk den norske atomsatsingen mer finansiell støtte enn all annen naturvitenskapelig forskning til sammen. I perioden frem til 1965 fikk IFA 55 pst. av NTNFs samlede forskningsbevilgninger.

Norges første atomreaktor JEEP I ble startet opp i 1951, til tross for at både kunnskap om bygging og drift av atomreaktorer og tilgang til brensel til reaktoren ble begrenset av de andre atommaktene. Det metalliske uranbrenslet til JEEP I kom fra Storbritannia, etter en byttehandel mellom Storbritannia og Nederland. Nederland inngikk samtidig en strategisk forskningsallianse med IFA, om drift av reaktoren. Brenselet ble med tiden lagret på Kjeller i JEEP I stavbrønn.

Foto: IFE

Ved oppstart av reaktoren ble det opprettet egne tilskudd til IFA over statsbudsjettet, for drift av reaktoren. Samme året som oppstarten ble det generelle statlige bevilgningsansvaret for IFA overført fra Forsvarsdepartementet til Industridepartementet.

I 1953 organiserte staten IFA som en selvstendig stiftelse, gjennom kgl.res. 25. sept. 1953, basert på St.prp. nr. 134 (1953) om endringer i organisasjonsformen ved Institutt for Atomenergi. De nye vedtektene ble fastsatt av Stortinget. Tidligere organisasjonsform var blitt til under utbyggingsperioden av JEEP I- reaktoren og var bundet av de kontrakter som var inngått med samarbeidspartnere under denne perioden. Dette viste seg ikke hensiktsmessig i en driftsfase. Stiftelsesformen ble valgt da hensikten med IFA var å drive forskningsvirksomhet og ikke forretningsvirksomhet. Omgjøring av IFA til en stiftelse ble gjennomført for å rydde opp i ansvarsforholdet mellom ulike initiativtakere og bidragsytere til IFAs virksomhet, i tilfelle eventuelle skadevirkninger av virksomheten:

«Ved den nye organisasjonsform blir Instituttets juridiske status helt klar, og ansvarsforholdet blir klarlagt idet det vil bli stiftelsen som hefter med sin formue for eventuelle skader som måtte oppstå».

Vedtektene begrenset statens innflytelse over IFA, men den var fortsatt betydelig gjennom tildelinger til instituttet over statsbudsjettet og oppnevning av styremedlemmer. Det ble ved endringen ikke stilt krav til IFA om finansielle avsetninger for å håndtere opprydding etter reaktorvirksomheten eller langsiktig håndtering av det nukleære avfallet. IFA satte heller ikke av midler til dette.

3.4 Satsing på atomkraft

Statens atomenergiråd ble opprettet i 1955, bestående av representanter for departementene, industrien, skipsfarten, helsevesenet og forskningssektoren. Rådet skulle gi regjeringen anbefalinger om hvordan Norge kunne nyttiggjøre seg den sivile atomkraften, og var aktive frem til begynnelsen av 70-tallet.

I St.meld. nr. 95 (1955) Om Institutt for Atomenergis planer om å bygge en eksperimentell atomreaktor i Halden, var særlig Norges energibehov trukket frem som begrunnelse for satsingen, men også fremdrift av skip:

«Man forutsetter at det på lengre sikt er behov for elektrisk energi fremstillet ved større atomverk, at det er et øyeblikkelig behov for mindre spesialinstallasjoner til produksjon av damp eller elektrisitet og at alt tyder på at Norge meget nøye bør studere muligheten for atomdrift av skip».

Foto: IFE

Haldenreaktoren ble konstruert og bygget i Norge, fremfor innkjøpt utenifra, for å høste erfaringer med reaktorer for energiutvikling til praktisk bruk. Reaktoren startet opp i 1959, men allerede i 1957 foreslo den norske regjeringen overfor OEEC (nå OECD) at Haldenreaktoren skulle inngå som et av OEEC-ENEA (European Nuclear Energy Agency) forsøksprosjekter. Dette for å sikre oppdrag og drift ved reaktoren. I 1958 inngikk 12 av ENEA-landene en avtale om dette. Statlig tilskudd til det internasjonale samarbeidsprosjektet ved Haldenreaktoren (Haldenprosjektet) ble besluttet av Stortinget, jf. St.prp. nr. 102 (1958) Om tilskott til Institutt for Atomenergi. Senere har OECD-NEAs (Nuclear Energy Agency) Haldenprosjekt foregått i 3-årige perioder, delvis finansiert av den norske stat. Haldenprosjektet var med tiden det eldste og største internasjonale forskningsprosjektet i Norge, og det største internasjonale forskningsprosjektet på atomsikkerhet med over 100 organisasjoner fra 20 medlemsland. Brukt brensel fra forsøkene ved reaktoren ble lagret i lagre for brukt brensel i Halden og på Kjeller og i begrenset grad returnert til opphavslandet.

Foto: IFE

I 1958 ble Noratom AS og Rederiatom AS opprettet, med utgangspunkt i IFA, med formål å utvikle et norsk atomindustrikompleks innenfor planlegging og bygging av atomreaktorer og skipsreaktorer. Grunnet bl.a. manglende lønnsomhet og interesse fra skipsfartsnæringen ble satsingen avsluttet i 1966.

Statens tilskudd til IFA gikk fra 1959 i sin helhet over statsbudsjettet, da finansieringen gjennom tippemidler opphørte. Hovedretningslinjene for videre forsknings- og utviklingsarbeid innenfor atomenergisektoren i Norge ble tatt opp til drøfting i St.meld. nr. 16 (1959–60) om Retningslinjer for videre atomenergiarbeid i Norge.

NORA-reaktoren starter opp på Kjeller i 1961. Reaktoren var først og fremst en testreaktor med relevans for utviklingen av kraftproduserende reaktorer.

I 1961 ble også Uranrenseanlegget satt i drift, med formål om kjemisk etterbehandling av brukt brensel, for å kunne gjenbruke uran og plutonium. Fremfor å være avhengig av de to landene som behersket teknologien, Storbritannia og USA, og sende brenselet dit, valgte man å bygge et eget anlegg og på den måten utvikle og sikre nasjonal kompetanse.

Stortinget godkjente i 1961 at staten ved Industridepartementet stilte som garantist for IFAs tredjemannsansvar knyttet til NORA-reaktoren og øvrige anlegg på Kjeller. I Budsjettprp. I (1962) ble rammen for statens garantiansvar økt, og i den sammenheng ble følgende begrunnelse gitt:

«Flere grunner taler for at staten påtar seg en slik garanti. Juridisk sett er IFA en stiftelse, men virksomheten ved instituttet finansieres i det alt vesentligste ved bevilgninger over statsbudsjettet. Reelt sett vil staten i tilfelle atomuhell ha et moralsk ansvar for å dekke eventuelle erstatningskrav. Departementet finner derfor at prinsippet om at staten står som selvassurandør for sine anlegg bør kunne finne anvendelse også for IFA’s atomansvar»

Hovedretningslinjene for videre forsknings- og utviklingsarbeid innenfor atomenergisektoren i Norge ble tatt opp til drøfting og karlegging i St.meld. nr. 16 (1959–60) om Retningslinjer for videre atomenergiarbeid i Norge. Grunnet vannkraftens betydelige rolle i det norske energisystemet ble utbygging av atomenergi skjøvet ut i tid. Industriell og medisinsk bruk av energi- og strålekilder ble vektlagt.

På midten av 60-tallet var IFA fortsatt i stor grad et statlig finansiert institutt. I 1964 var IFAs budsjett på 38 mill. kroner, hvorav 30,4 mill. kroner ble bevilget over statsbudsjettet.

JEEP II-reaktoren ble startet opp på Kjeller i 1967, ved hjelp av statlige bevilgninger.

IFAs ambisjoner for atomenergiområdet vokste betydelig på 60-tallet. Dette til tross for at det utenfor instituttet ble stilt spørsmål ved den industrielle nytten og interessen for satsingen, og om ikke muligheten for olje- og gassforekomster i Nordsjøen kunne være med å endre grunnlaget for IFAs satsing på atomenergi. I instituttets femårsplan for perioden 1964–1968 ble følgende hovedoppgaver beskrevet:

• konstruksjon og bygging av skipsreaktorer basert på norsk utviklingsarbeid

• konstruksjon og bygging av kraftreaktorer basert på norsk utviklingsarbeid

• produksjon og markedsføring av komponenter og instrumenter fremkommet gjennom reaktorutviklingsarbeidet.

Målet for IFAs planer var også å utvikle en internasjonalt konkurransedyktig norsk reaktorindustri, i samarbeid med norske industribedrifter. Grunnet mangel på interesse og finansielle rammer gikk imidlertid IFA mot slutten av programperioden bort fra denne ambisjonen.

For IFA var Haldenreaktoren viktig da den ga kunnskap om drift av atomkraftanlegg, noe som av IFA fortsatt ble vurdert som aktuelt i den norske kraftforsyningen de kommende tiår. I 1965 satte IFA i gang et 3-årig kraftreaktorprosjekt. I henhold til en avtale med Norsk Hydro AS ville man undersøke muligheten for bygging av et atomkraftverk i Skiens-området midt på 70-tallet. Senere ble samarbeidet utvidet til å inkludere Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE), med sikte på å utrede atomkraft som en del av det norske energiforsyningssystemet.

3.5 Regulering og kontroll

Atomenergiloven ble vedtatt av Stortinget i 1972. I internasjonal sammenheng var dette sent, gitt den tidlige norske oppstarten av nukleær virksomhet. Før 1972 var instituttets nukleære aktivitet regulert av generelle og spesielle bestemmelser for nærings- og arbeidsliv, internasjonale anbefalinger, samt instituttets sikkerhetsarbeid basert på egne regler og bestemmelser. Disse ble fortløpende skjerpet. Det var i denne perioden ikke registrert alvorlige hendelser på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet knyttet til stråling og radioaktivitet. Statens Atomtilsyn ble opprettet i 1973 som følge av atomenergiloven, med ansvar for kontroll med atomanlegg.

3.6 Fra IFA til IFE

Utover på 70-tallet økte den nasjonale og internasjonale skepsisen mot atomkraft, og denne ble forsterket av Three Mile Island-ulykken nær Harrisburg USA i 1979, hvor det forekom en delvis nedsmelting av en kjernekraftreaktor. Samtidig ekspanderte petroleumssektoren i Norge, noe som reduserte støtten til og troen på atomkraft som et viktig element i det norske energisystemet. Da NVE i 1972–73 offentliggjorde sine planer om lokalisering av et atomkraftverk ved Oslofjorden økte den sivile motstanden, og motstanden i de involverte kommunene. NVEs grunnundersøkelser på en rekke mulige lokaliteter på Østlandet og Vestlandet skapte også stor lokal motstand.

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 100 (1973–74) Energiforsyningen i Norge i fremtiden, ble spørsmålet om utvikling av kjernekraftanlegg i Norge utsatt. Samtidig ble regjeringen bedt om å oppnevne et utvalg som skulle vurdere sikkerhetsutfordringene ved drift av atomkraftverk, samt transport og lagring av atomavfall. ‘Kjernekraftutvalget’ (Granli-utvalget) ble opprettet i 1976. Utvalget fremmet sin rapport i 1978 med en positiv vurdering av forsvarligheten av å ta i bruk atomkraft som del av den norske energiforsyningen, forutsatt at de samfunnsøkonomiske og energipolitiske forhold ellers skulle tilsi det. Grunnet den opplevde usikkerheten rundt myndighetenes ambisjoner for kjernekraft i Norge valgte IFA på midten av 70-tallet å likestille den ikke-nukleære virksomheten med den nukleære. Tidligere hadde ikke-nukleær virksomhet vært vurdert som et mindre bierverv i instituttet.

I St.meld. nr. 54 (1979–80) om Norges fremtidige energibruk og produksjon ble det vurdert at det ikke var behov for innslag av kjernekraft i den norske energimiksen før etter år 2000, og det ble anbefalt flere utredninger i saken før spørsmålet ble endelig vurdert.

Det fraværende ønske om en satsing på atomkraft i regjering og Storting om atomkraftanlegg i Norge som fremgikk av meldingen og behandlingen av denne, kombinert med økende skepsis mot atomkraft nasjonalt og internasjonalt, bidro til en vesentlig svekkelse av IFAs satsing på kommersiell kjernekraft. Den påbegynte endringen mot et bredere energiteknisk institutt ble deretter forsert.

Foto: IFE

Instituttets endringsprosess ble formelt fullført i 1981 da Stortinget vedtok navneendring fra IFA (Institutt for atomenergi) til IFE (Institutt for energiteknikk). Stortinget vedtok endringer i formålsparagrafen i instituttets vedtekter for å stimulere instituttet til utvikle seg innenfor et bredere energiteknisk fagfelt, etter anbefaling om dette i St.meld. nr. 69 (1978–79) om energiforsking. Endringen falt sammen med en større markedsretting av den statlige instituttfinansieringen og av instituttets forskningstjenester. Instituttets forhåpninger om statlig finansiering av et ‘big-science’ prosjekt på norsk kjernekraftutvikling var ikke lenger realistiske.

IFE som institutt utviklet seg etter omgjøringen i langt større grad innenfor petroleumsforskning, forskning på fornybar energi og nukleærmedisin, noe som faller utenfor denne meldingen å behandle.

3.7 Drifts- og avslutningsfasen

Driften av Haldenreaktoren og JEEP II reaktoren på Kjeller pågikk frem til 2018 og 2019, dvs. flere tiår etter at man ved instituttet først begynte å diskutere reaktorenes levetid. Flere hendelser og forhold ved IFEs drift av reaktorene, aktiviteter og håndtering av atomavfall fikk offentlighetens oppmerksomhet. Den mest kjente var knyttet til Bellonas inntrenging og oppgraving av tønner med atomavfall på Kjeller i 1993. Det forekom også et dødsfall ved IFEs gammabestrålingsanlegg på Kjeller i 1982 som følge av strålingsskader etter en rutinesvikt. Driftsmessig var denne perioden like fullt en mer stabil periode, med mer begrensede ambisjoner om vekst i den nukleære aktiviteten og anvendelse av nukleær kompetanse på stadig nye områder. IFEs økonomi knyttet til drift av atomanleggene ble imidlertid gradvis mer anstrengt, spesielt etter at atomulykken ved Fukushima i Japan i 2011 førte til en betydelig reduksjon i aktivitet og inntekter. Skjerpede nasjonale og internasjonale krav til sikkerhet, sikring og avfallshåndtering medførte også betydelige investeringsbehov og økte driftskostnader for å drive reaktorene videre. IFE besluttet å stenge Haldenreaktoren i 2018 og JEEP II reaktoren på Kjeller i 2019, grunnet tekniske utfordringer og svak økonomi ved driften av reaktorene.

4 Nasjonal og internasjonal nytte av satsingen

Den norske satsingen på atomenergi til energiforsyning ble aldri realisert, men Norge har hatt betydelig nytte av den nukleære virksomheten ved IFE, gjennom nukleær kunnskapsutvikling og anvendelse av denne i andre sektorer. Driften av reaktorene har gitt oss en nasjonal beredskapskompetanse på kjernekraft, internasjonalt samarbeid om sikker reaktordrift og et bredt internasjonalt forskningssamarbeid.

Modeller for strømning av væske i reaktorene er overført til petroleumssektoren, i den såkalte OLGA-modellen. Denne har gjort det mulig å frakte olje, kondensat og vann til land fremfor å måtte separere på oljeinstallasjonene til havs (flerfasestrømning). Dermed har man sluppet å bygge kostbare og krevende separeringsanlegg på plattformene, noe som har spart petroleumssektoren for milliardinvesteringer og gitt store inntekter til landet. Flerfasestrømningen har vært vurdert å være blant Norges mest innbringende innovasjoner.

Foto: IFE

Ved Haldenreaktoren er det utviklet kunnskap om styring og kontroll med reaktordrift. Denne kunnskapen har vist seg relevant for utvikling, styring og drift av andre komplekse industrielle systemer bl.a. innenfor petroleumsindustrien, energisektoren og samferdselssektoren. Kunnskapen har fått sin anvendelse ved en rekke anlegg i Norge. IFE har levert kontrollromsdesign til bl.a. Borregaards anlegg i Sarpsborg og Snøhvit-anlegget i Hammerfest.

Foto: IFE

Utviklingen av industriell matematikk og informatikk har gitt betydelig besparelser i økonomi og miljøbelastning for norsk metallproduksjon.

Fagmiljøer på IFE var også avgjørende for utvikling av modeller for krafthandel, som ligger bak nasjonal og internasjonal omsetning av strøm.

Norges engasjement i det internasjonale forskningsprosjektet Haldenprosjektet under OECD har vært viktig for utvikling av nasjonal og internasjonal kompetanse i atomsikkerhetsarbeidet og sikker drift av atomreaktorer. IFE besitter kompetanse som understøtter Norges arbeid for kjernefysisk nedrustning. Denne kompetansen er en sentral del av det såkalte Norned-samarbeidet som følger opp regjeringens satsing for kjernefysisk nedrustningsverifikasjon.

Den nukleære kompetansen ved IFE har videre vært en viktig ressurs i Norges miljøovervåking, beredskaps-, atomsikkerhets- og -uhellsarbeid nasjonalt, men også internasjonalt med særlig vekt på Nordvest-Russland.

JEEP II-reaktoren på Kjeller har hatt betydning for grunnforskning på materialer og utvikling av nukleærmedisin, hvor særlig kreftbehandling er et aktuelt anvendelsesområde. Produksjon av radioaktive isotoper til helsevesenet pågikk fra 50-tallet. Reaktoren ble også brukt i oppdragssammenheng til bestråling av bl.a. komponenter til internasjonal industri. Gammabestrålingsanlegget ble brukt til bestråling av bl.a. fødevarer.

Foto: IFE

JEEP II-reaktoren har vært en viktig infrastruktur for utviklingen av den europeiske forskningsinfrastrukturen European Spallation Source (ESS) i Lund, Sverige, hvor Norge er medfinansiør og deltakerland.

IFEs kompetanse innenfor sikkerhet, strålevern og bruk av radioaktive stoffer har også lagt grunnlaget for utvikling av en betydelig virksomhet innen helse. IFEs kompetanse har vært sentral i utvikling og produksjon av radiofarmaka. IFE ivaretar også rollen som Norges nukleærmedisinske apotek, og står for distribusjon av radioaktive legemidler til alle landets sykehus.

IFEs teknologiske bidrag i etterkrigstiden har vært betydelige, og av virksomheten er det spunnet ut en rekke teknologier og bedrifter som har medført betydelig verdiskaping.

5 Atomanlegg

Norge har hatt fire reaktorer, tre på Kjeller og én i Halden. Alle disse er nå nedstengt. Videre er det etablert flere anlegg for håndtering av brensel og radioaktivt avfall.

Internasjonalt har det de senere tiår vært en økende oppmerksomhet omkring sikker drift av atomanlegg, og både internasjonale og nasjonale krav til etablering og drift er skjerpet. IFE har selv avdekket og fulgt opp funn og mangler ved anleggene, noe som bl.a. har ført til nedstenging av anlegg. I tillegg er det etter flere nasjonale og internasjonale tilsyn de seneste år, klarlagt at tilstanden ved flere av de norske anleggene ikke er tilfredsstillende eller i tråd med nåværende nasjonale og internasjonale standarder. Anleggene ble bygget og satt i drift i henhold til datidens krav, men disse har blitt betydelig endret og skjerpet over år. Der slikt er tilfelle gjør meldingen rede for dette. Under følger en beskrivelse av anleggene og tilstand. En nærmere beskrivelse av dekommisjoneringsprosessen av anleggene vil fremgå i kap. 11.

5.1 Reaktorer

5.1.1 JEEP I

Norges første reaktor JEEP I (Joint Establishment Experimental Pile), ble satt i drift på Kjeller i 1951. JEEP I var en tungtvannskjølt, tungtvannsmoderert reaktor. Hovedformålet var som nøytronkilde til nøytronspredningseksperimenter, men den ble også brukt for produksjon av radioaktive isotoper. Driften foregikk uten avklaring om langsiktig håndtering av det brukte reaktorbrenselet eller tilbakeleveringsavtaler for importert reaktorbrensel. Det var heller ikke stilt krav om dette fra myndighetenes side.

JEEP I-reaktoren ble stengt i 1967 under de reglene som gjaldt da. Den første reaktortanken er lagret i Himdalen. Reaktorblokken med den siste reaktortanken står fortsatt igjen og må dekommisjoneres. Siden det gjenstår vesentlige strukturer av anlegget, er det et betydelig arbeid som gjenstår før det aktuelle bygningsarealet kan frigis til annen bruk. Dokumentasjon fra den tidlige historien må også rekonstrueres, før dekommisjoneringsarbeidet kan påbegynnes.

5.1.2 NORA

NORA-reaktoren (Norwegian 0-energy Reactor Assembly) var et prosjektsamarbeid med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og var i drift på Kjeller fra 1961 til 1968. IAEA hadde også her sin aller første sikkerhetskontrollinspeksjon i 1962. NORA var en nulleffektsreaktor, hovedsakelig bygget for å teste reaktorkjerner for JEEP II-reaktoren. Det ble benyttet både tungtvann og lettvann (ordinært vann) som moderator for å teste ulike forhold for brenselet i reaktoren.

Alt brensel, tungtvann, kjernestruktur og tilhørende kretser fra reaktoren er fjernet. Grafitt og skjermende strukturer samt enkelte andre strukturer (bl.a. fundament) er ikke fjernet. Det gjenstår et arbeid med å verifisere gjenstående radioaktivitet i gjenværende strukturer.

5.1.3 Haldenreaktoren

I 1956 startet arbeidet med planlegging av Haldenreaktoren, og denne startet opp i 1958.

Haldenreaktoren (Halden Boiling Water Reactor – HBWR) er en 25 MW forskningsreaktor. Reaktoren ligger inne i Månefjellet, like utenfor Halden sentrum. Reaktoren var verdens første kokende reaktor moderert med tungtvann. Dens fleksibilitet som forskningsreaktor åpnet for mange typer eksperimenter, og ga betydelig internasjonal interesse for samarbeid.

Haldenreaktoren ble brukt til:

• Undersøkelse av reaktorbrensel. Reaktoren kunne simulere forhold i ulike typer reaktorer for å teste egenskapene til brensel.

• Undersøkelse av materiale, hovedsakelig kapslingsmateriale eller konstruksjonsmateriale til reaktortank.

• Utvikling av nye målemetoder og instrumenter ved undersøking av brensel og materiale.

Spillvarmen fra reaktoren ble brukt til å produsere vanndamp som ble utnyttet av Saugbrugsforeningen.

I reaktoren er det gjennomført en rekke krevende eksperimenter, med mange typer brensel, belastninger og sluttilstand. Dette har bidratt til en, også i internasjonal sammenheng, betydelig kompleksitet for etterhåndteringen av brenselet.

Foto: IFE

IFE besluttet å stenge Haldenreaktoren sommeren 2018, etter flere år med krevende økonomi, og en teknisk svikt som ikke lot seg løse innenfor gjeldende økonomiske rammer. Den svake økonomien skyldtes dels bortfall av oppdrag fra internasjonal kjernekraftindustri etter Fukushima-ulykken i Japan i 2011, manglende mulighet for IFE til å inngå langsiktige oppdrag grunnet begrenset konsesjonsperiode, nye krav innført i konsesjonsbetingelsene fra 2015 om retur av brukt brensel for kommersielle oppdragseksperimenter, samt forutsetninger gitt av Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) i bevilgningene til IFEs virksomhet for 2017 om at det ikke skal produseres og lagres nye typer brensel i Norge. Nye krav til retur av brukt brensel ble stilt for å sikre en ansvarlig avfallshåndtering og følger av prinsippet om at hvert land er ansvarlig for sitt nukleære avfall. Brensel og tungtvann er så langt ikke fjernet fra reaktoren, og den driftes derfor fortsatt med samme krav til sikkerhet og sikring som under ordinær drift.

Et modifisert Haldenprosjekt med redusert omfang, som ikke er avhengig av reaktordrift, vil kunne fortsette etter at Haldenreaktoren nå er stengt. Eventuell videre statlig finansiering av Haldenprosjektet etter 2020 vil vurderes i sammenheng med ordinær budsjettbehandling.

5.1.4 JEEP II

JEEP II ble startet opp på Kjeller i 1966 og er en tungtvannsmoderert reaktor som brukte lavanriket uran som brensel for produksjon av nøytroner. Hovedformålet var som nøytronkilde til diverse nøytronspredningseksperimenter, men reaktoren ble også brukt for produksjon av radioaktive isotoper. Reaktoren har særlig vært benyttet til grunnforskning innenfor grunnleggende fysikk og materialvitenskap, men også noe anvendt forskning. I reaktoren har nøytroner blitt brukt til å karakterisere grunnleggende strukturer i materialer. Viktige satsingsområder har vært hydrogen- og CO2-lagring i faststoff, radiofarmasi (kreftmedisin), nøytroninstrumentering o.a.. Reaktoren har levert bestrålingstjenester til internasjonale og nasjonale kunder, og vært en viktig bidragsyter i Norges bidrag til utviklingen av European Spallation Source (ESS). IFE har hatt et tett samarbeid med flere universiteter knyttet til utdanning av kandidater innen materialvitenskaper.

Foto: IFE

Reaktoren ble stengt 2019, etter at det ble oppdaget kritisk korrosjon i reaktoren. Brensel og tungtvann er fjernet fra reaktoren og lagret ved anlegget. I tråd med krav i konsesjonen opprettholdes en driftsfunksjon og -organisasjon ved reaktoren.

5.2 Andre atomanlegg

5.2.1 Radavfallsanlegg

Anlegget for håndtering av radioaktivt avfall på Kjeller (‘Radavfall’) er Norges nasjonale anlegg for mottak, behandling og mellomlagring av lav- og mellomaktivt avfall. Anlegget mottar ikke bare avfall fra IFEs virksomhet, men også fra andre norske avfallsprodusenter som helsevesen, industri, forskning og forsvaret. Anlegget er ikke tilstrekkelig vedlikeholdt, delvis utdatert og ikke i tråd med internasjonal bestepraksis. Før anlegget kan dekommisjoneres må det imidlertid etableres et nytt radavfallsanlegg et annet sted for å håndtere radioaktivt avfall i fremtiden evt. må eksisterende anlegg oppgraderes i betydelig grad.

5.2.2 Uranrenseanlegget

Uranrenseanlegget (URA) på Kjeller var et forsøksanlegg for behandling (reprosessering) av reaktorbrensel, som var i drift fra 1961 til 1969. Formålet med anlegget var å skille ut uran og plutonium fra det brukte brenselet, for videre bruk. Demontering av de tekniske delene av anlegget har blitt gjennomført gradvis fra 1989 og frem til i dag. Deler av bygningsmassen til URA er i dag helt eller delvis rehabilitert og benyttes i ulik grad, men det er også et rom som inneholder tekniske installasjoner som ikke er påbegynt demontering, og som antas kan være betydelig kontaminert.

5.2.3 Metallurgisk laboratorium

Ved JEEP II-reaktoren, som ble satt i drift i 1966, mellomlagres brukt brensel kun så lenge det er nødvendig før flytting til Metallurgisk laboratorium II (Metlab II) hvor det undersøkes og lagres. Metlab II ble bygget i perioden 1961–1963 og har siden 1965 vært i kontinuerlig drift. Anlegget består av flere laboratorier som er bygget og utstyrt for at det skal kunne arbeides både med ubestrålt brensel og med radioaktive materialer, i tillegg til brukt brensel. Metlab II har vært brukt til ombygging (re-fabrikkering) og instrumentering av brukte brenselsstaver, etterundersøkelse av åpne brenselselementer og brenselstaver og undersøkelse av konstruksjonsmaterialer. Metlab II er det eneste stedet i Norge dette kan gjøres. Laboratoriet kan være nødvendig for undersøkelser av brensel forut for behandling og evt. transport.

Foto: IFE

Metlab II er mangelfullt utstyrt og holder ikke internasjonal standard. Det er nødvendig å utbedre anlegget, både fordi det er behov for denne typen kapasitet i oppryddingsarbeidet og fordi anleggets systemer må fungere under dekommisjonering av anlegget i seg selv.

Metallurgisk laboratorium I er et verksted på Kjeller som er benyttet for å sammenstille og tettsveise kapslingen til ubestrålte brenselsstaver.

5.2.4 Brenselsinstrumenteringsverkstedet

Brenselsinstrumenteringsverkstedet er et verksted i IFEs bygg i Halden. Verkstedet er benyttet til å bygge eksperimentalriggene som er benyttet i Haldenreaktoren. I verkstedet har det tidvis vært tettsveisede ubestrålte brenselsstaver som der ble montert inn i testriggen.

5.2.5 NALFA-ledningen

NALFA-ledningen (Ny Avfallsledning for Lavaktivt Flytende Avfall) går fra IFEs anlegg på Kjeller og ut i Nitelva. Den ble bygget i 1964 og tatt i bruk i 1967. NALFA-ledningen ble opprinnelig benyttet i forbindelse med drift tilknyttet JEEP II-reaktoren og behandlingsanlegget for radioaktivt avfall på Kjeller (Radavfallanlegget). Etter at JEEP II-reaktoren ble stengt våren 2019 blir ledningen benyttet til utslipp av vann som kommer fra ulike forskningslaboratorier, produksjon av legemidler, vaskevann fra Radavfallanlegget, samt drenerings- og vaskevann fra KLDRA (Kombinert lager og deponi for lavt- og mellomaktivt avfall) i Himdalen.

Ledningen ble i 2000 rustet opp og det ble etter omfattende arbeid lagt en ny ledning gjennom den gamle NALFA-ledningen. Et omfattende miljøovervåkningsprogram er etablert for å overvåke ledningen.

Ledningen går under Kjeller flyplass som planlegges solgt av Forsvarsbygg til sivile formål. For tiden utredes det hvordan IFEs og Forsvarsbyggs interesser best lar seg kombinere.

5.3 Brenselslagre

Det brukte reaktorbrenselet er i dag lagret ved ulike lagre på Kjeller og i Halden. Midlertidig lagring av brensel krever kontinuerlig drift, overvåkning og vedlikehold. Krav for sikker lagring av brukt reaktorbrensel er detaljerte i internasjonale standarder.

Det er funnet at flere av lagrene for brukt brensel ved IFE ikke oppfyller internasjonale krav. DSA har pålagt IFE å utbedre de nåværende lagringsforholdene og opprette nye lagre. Dette arbeidet finansieres gjennom NFDs tilskudd til IFE.

Det vil ta lang tid å etablere et deponi for langlivet radioaktivt avfall. I påvente av dette må det vurderes om det er behov for å etablere et nytt mellomlager, som må designes for sikker lagring av brensel i 50–100 år. Det å etablere ny løsning for midlertidig lagring vil ta flere år. I mellomtiden skal IFE, ved hjelp av tilskuddet fra NFD, sørge for at strakstiltak iverksettes for å utbedre lagringsforhold i de nåværende lagrene.

5.3.1 Halden

Ved Haldenreaktoren er det flere ulike midlertidige lagre for brensel og annet radioaktivt materiale som i hovedsak ble konstruert da anlegget ble bygget og før reaktoren ble satt i drift i 1958. Lagrene tar høyde for ulike brenselstyper, prøvestørrelser og undersøkelser, samt lagring tørt og i vann. Lagrene er lokalisert i og utenfor reaktorhallen. I reaktorhallen er det lagerposisjoner både for brensel, materialprøver og fasiliteter for å laste beholdere til ulik bruk, blant annet transport.

Tilstand på lagrene i Halden er under undersøkelse.

5.3.2 Kjeller

På Kjeller har det foregått ulike typer forskning og utprøvende virksomhet siden slutten av 40-tallet på det som i dag er IFEs område. I den aller tidligste perioden skjedde det også lignende aktiviteter ved bygninger som i dag tilhører Forsvarets forskningsinstitutt, men aktiviteten ble raskt konsentrert til IFEs område. Det har foregått virksomhet som har involvert radioaktivt materiale i mange bygg på IFEs område, men i dag er alt brukt brensel samlet i tre bygg.

JEEP I stavbrønn ble etablert for å ta imot brukt brensel fra JEEP I-reaktoren. Brensel som ikke ble løst opp i syre i Uranrenseanlegget ble lagret midlertidig på Kjeller i JEEP I stavbrønn. Tilstanden ved stavbrønnen er ikke i tråd med nasjonale krav og internasjonale standarder. Det er identifisert vanninntrenging og korrosjon i lageret, men ikke radioaktivitet i grunnen rundt anlegget. DSA har pålagt IFE å utbedre de nåværende lagringsforholdene og opprette nye lagre. IFE har vurdert at brenselet må ligge i stavbrønnen inntil det foreligger et bedre lagringsalternativ. IFE, i dialog med NND, utreder nå alternativ lagring og undersøkelse av brenselet i stavbrønnen i Norge eller utlandet.

Øvrige lagre er for tiden under undersøkelse, oppgradering og må utredes videre før eventuelle tiltak settes inn.

5.4 KLDRA

Kombinert lager og deponi for radioaktivt avfall (KLDRA) ligger i Himdalen i Aurskog-Høland kommune. Det tok 10 år å planlegge og bygge KLDRA-anlegget. Stortinget vedtok bygging 1994 og i 1998 sto anlegget klart. Lageret er et kombinert lager og deponi for lavt- og mellomradioaktivt avfall. Her deponeres og støpes inn kortlivet radioaktivt avfall, mens avfall med lang halveringstid lagres i en egen hall i påvente av en endelig deponiløsning for dette avfallet. IFE driver KLDRA-anlegget etter avtale med NFD, som finansierer driften. Anlegget eies av staten, og forvaltes av Statsbygg.

I KLDRA oppbevares avfall fra IFE, og avfall fra norsk industri, helsevesen og forsvar. Årlig sendes det ca. 180 tønner avfall til anlegget. Anlegget består av fjellhaller med en tilførselstunnel. I hver fjellhall er det bygget sarkofager hvor ulike typer avfallsbeholdere deponeres ved å støpes inn i betong.

Foto: IFE

KLDRA har en kapasitet på 10 000 tønneekvivalenter hvorav 7500 i deponidelen og 2500 i lagerdelen. I lagerdelen er det lagret 167 tønner med plutoniumholdig jord, som ble gravd opp fra IFEs områder på Kjeller på 1990-tallet. KLDRA hadde medio 2020 en samlet volummessig fyllingsgrad på ca. 67 pst., mens ca. 90 pst av deponikapasiteten nå er utnyttet. Beregninger viser at lageret vil være fullt en gang mellom 2035 og 2040 ved normal drift. Da Haldenreaktoren og Kjellerreaktoren er stengt og skal dekommisjoneres, vil dagens anlegg i Himdalen kunne fylles opp enda raskere dersom rivningsavfallet skal lagres der. For å unngå dette, kan det imidlertid være aktuelt å bygge egne midlertidige lagre for rivningsavfallet, jf. kap. 13. KLDRA vil uansett ikke ha kapasitet til å ta imot alt rivningsavfall, og nye lagerløsninger må derfor etableres. Når slike lagre er fulle og skal nedstenges, starter arbeidet med å sikre, nedstenge og plombere anlegget.

NFD ga i 2017 Statsbygg i oppdrag å utrede et nytt KLDRA. NND overtok 1. januar 2019 oppdraget med å få utredet et nytt lager og deponi av KLDRA-type. Oppdraget håndteres i egne og bredere utredninger etter statens prosjektmodell.

Grunnet usikkerhet om tilstanden til dagens KLDRA er NND og IFE gitt i oppdrag å utrede tilstanden til KLDRA innen 1. juni 2021.