Del 3
Et sivilt samfunn som motstår sammensatte trusler

7 Bedre evne til å motstå sammensatte trusler

Fremmede stater bruker sammensatte virkemidler som rammer bredt, omfatter både lovlig og ulovlig virksomhet, pågår over lang tid og under terskelen for væpnet konflikt. Trusselaktører kan ha intensjon om å treffe deler av eller hele samfunnet, å skape splid mellom grupper, svekke tillit og destabilisere samfunnet eller svekke beredskap og militær evne for å gjøre landet mer sårbart. Denne typen virkemiddelbruk kan være krevende å forstå, oppdage, håndtere og motvirke. Trusselaktørers vilje og evne til å konfrontere Vesten og Norge ved å bruke sammensatte virkemidler synes å ha økt.1

Sammensatte virkemidler treffer hele samfunnet. Både forsvarssektoren og sivile sektorer rammes, i det fysiske og digitale rom, og på tvers av ansvarsområder. Offentlige organer, private virksomheter og det enkelte individ kan utsettes for slik virkemiddelbruk. Aktører som rammes kan eksempelvis være knyttet til leveranse av kritiske varer og tjenester som kraft, petroleumsprodukter, elektronisk kommunikasjon og vann. Aktiviteten kan på sikt true vårt demokrati, rettstaten, våre samfunnsverdier, samt Norges økonomiske og politiske handlingsrom. Det betyr ikke at vi er i krig, men aktiviteten har konsekvenser for hvordan Norge – befolkningen, kommuner, næringsliv og offentlig administrasjon – møter utfordringene. Samtidig har Norge en verktøykasse av virkemidler for å møte truslene. Vi kan på stats-, samfunns- og individnivå bidra til å styrke samfunnets motstandsdyktighet. Håndtering av sammensatt virkemiddelbruk krever informasjonsdeling på tvers av sektorer, evne til å se hendelser i sammenheng og en delt situasjonsforståelse.

Styrking av samfunnets motstandsdyktighet i fredstid virker avskrekkende og bidrar til økt beredskap i krise og væpnet konflikt. En motstandsdyktig befolkning gir et bedre grunnlag for nasjonal sikkerhet og forsvarsevne.

Store deler av den kritiske infrastrukturen i Norge er eid av privat næringsliv. Disse aktørene sitter på kompetanse om sårbarheter og hvordan hendelser best kan håndteres innenfor eget ansvarsområde. De er en sentral del av vår motstandskraft og totalforsvar. Tett involvering av private aktører i arbeidet mot sammensatte trusler er derfor viktig.

Regjeringen vil bygge videre på og forsterke tiltakene i Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet, jf. Innst. 247 S (2022–2023), for å styrke det sivile samfunnets evne til å stå imot sammensatte trusler. Se kapittel 9 for en nærmere omtale av digital motstandskraft.

Regjeringen vil

• øke situasjonsforståelse om sammensatte trusler gjennom å

  • styrke etater og etterretnings- og sikkerhetstjenestene som har som oppgave å forstå, oppdage, håndtere og motvirke sammensatte trusler.

  • videreutvikle Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter (NESS).

  • etablere ny struktur for beredskapsplanlegging og tilstandsvurderinger på departementsnivå i sivile sektorer.

  • intensivere dialogen med næringslivet, kunnskapssektoren og andre samfunnsaktører.

  • ved behov autorisere flere personer til BEGRENSET for å kunne motta og forvalte gradert informasjon.

• styrke arbeidet mot desinformasjon og påvirkning gjennom å

  • legge fram en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon våren 2025.

  • i samråd med mediebransjen vurdere mulige tiltak som kan styrke befolkningens evne til kildekritikk og motstandskraft mot desinformasjon.

  • følge opp de store teknologiplattformenes påvirkning på det norske ordskiftet.

• styrke personellsikkerheten gjennom et klareringsinstitutt som er rustet for fremtiden.

• jobbe for et tett, forpliktende og forutsigbart internasjonalt samarbeid om nasjonal sikkerhet og motarbeide sammensatte trusler sammen med allierte, partnere, NATO, FN, nordiske land og Europa.

7.1 Sammensatte trusler utfordrer samfunnet

Krigen i Ukraina påvirker etterretnings-, påvirknings- og sabotasjetrusselen i Norge. Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste peker i sine trusselvurderinger på at fremmede stater vil benytte et bredt spekter av virkemidler mot og i Norge for å nå sine mål. Dette gjelder særlig autoritære stater. Det er blant annet fremhevet at faren for sabotasje mot norske våpenleveranser til Ukraina har økt. Færre bilaterale samvirkeflater har ført til at Russland har redusert tilgang til informasjon om norske forhold, og dette krever mer av russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester enn før. Russland vil trolig kompensere for dette ved å i større grad bruke tilreisende personell, samt stedfortredere, for å løse oppgaver som tidligere ble utført av fast stasjonert etterretningspersonell. Russiske aktører søker informasjon om norsk politikk, energi, nordområdene, alliert aktivitet og forsvar. Russland er også interessert i norsk teknologi på områder de selv har ambisjoner om å utvikle. Russland benytter sivile fartøy i etterretningsoperasjoner. De har legitim adgang tett på norsk infrastruktur og Norges kyst. Det kan være krevende å avdekke om de utfører etterretningsaktivitet ved siden av den lovlige virksomheten.

Kina utgjør ikke en direkte militær trussel mot Norge, men har interesse av å etablere et politisk og økonomisk fotfeste i Arktis og selvstendig evne til å operere militært i regionen. Kinesiske etterretningstjenester opererer i hele Europa. Aktiviteten omfatter blant annet både etterretningsvirksomhet og industrispionasje. Det digitale rom er den mest aktuelle inngangsporten for aktiviteten. Kinesiske diplomater, tilreisende delegasjoner, privatpersoner, næringslivsaktører og interesseorganisasjoner utfører jevnlig oppgaver på vegne av kinesiske etterretningstjenester. Det er tette koblinger mellom kinesiske etterretningstjenester og kinesiske kommersielle selskap. Beijing har både institusjonelle ressurser og et juridisk rammeverk for å utnytte kinesisk næringsliv og kinesiske enkeltpersoner for statlige formål. Alle kinesiske selskap og enkeltpersoner er forpliktet etter kinesisk lov til å bistå Kinas etterretnings- og sikkerhetstjenester. Samarbeid med kinesiske aktører må vurderes mot dette bakteppet.

7.2 Økt situasjonsforståelse om sammensatte trusler

Sammensatt virkemiddelbruk treffer på tvers av samfunnet. Det gjør det nødvendig å legge til rette for god informasjonsdeling, samordning og situasjonsforståelse på tvers av sektorer, på alle forvaltningsnivåer og med næringslivet. Det er nødvendig med tiltak for å møte sammensatte trusler samordnet og treffsikkert. Justis- og beredskapsdepartementet har et særskilt ansvar for å følge opp og koordinere regjeringens arbeid mot sammensatte trusler, i nært samarbeid med Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Et sentralt tiltak for å bidra til økt situasjonsforståelse hos myndighetene var etableringen av Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter (NESS) i 2022. NESS består av Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og det øvrige politiet. Partene samarbeider for å styrke vår nasjonale evne til å identifisere, bygge forståelse for og gi beslutningsstøtte relatert til statlige aktørers bruk av, eller våre nasjonale sikkerhetsinteressers sårbarheter for, sammensatte trusler. Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet videreutvikler nå NESS for å etablere et nasjonalt situasjonsbilde mot sammensatte trusler, og for å styrke det tverrsektorielle arbeidet som er nødvendig for å oppdage, forstå, motvirke og håndtere sammensatt virkemiddelbruk.

Etableringen av en ny struktur for beredskapsplanlegging og tilstandsvurderinger på departementsnivå, se punkt 3.1, er også et viktig grep for å motvirke sammensatte trusler. Systematisk rapportering om tilstand og sårbarheter fra ulike sektorer vil gi et bedre og mer helhetlig grunnlag for styrket situasjonsforståelse i regjeringen. Den nye strukturen vil også legge til rette for mer helhetlige innspill til Justis- og beredskapsdepartementets rolle som lederdepartement og koordinerende departement innenfor forebygging og håndtering av sammensatte trusler.

Et annet tiltak for å styrke situasjonsforståelsen om sammensatte trusler er å sikre at relevante personer ved behov autoriseres til BEGRENSET for å kunne motta gradert informasjon. Dette vil legge til rette for at personer med tjenstlig behov i departementene og virksomheter underlagt sikkerhetsloven, inkludert underlagte etater på lokalt og regionalt nivå og kommuner, kan motta gradert informasjon og med dette få en bedre forståelse av trussel- og risikobildet. Det pågår et arbeid for å styrke personellsikkerhet i departementene. I tillegg vil regjeringen legge bedre til rette for at kommunene kan håndtere gradert informasjon.

Foto: Fabian Helmersen/Forsvaret.

7.3 Tiltak for å møte innsidetrusselen

Bruk av utro tjenere er en del av etterretningstrusselen. Innsidere kan legge til rette for at trusselaktører får tilgang til verdier som er av betydning for nasjonal sikkerhet. Ifølge Nasjonal sikkerhetsmyndighet defineres en innsider som en nåværende eller tidligere ansatt, konsulent eller innleid som har eller har hatt legitim tilgang til virksomhetens systemer, prosedyrer, objekter og informasjon, og som misbruker denne kunnskapen og tilgangen for å utføre handlinger som påfører virksomheten skade eller tap. En innsider kan utføre eller legge til rette for spionasje eller sabotasje fra innsiden av virksomheten.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har ført til at stadig flere virksomheter underlegges sikkerhetsloven. Behovet for sikkerhetsklareringer øker i takt med dette. Dette gjelder også for norsk forsvarsindustri, der behovet for sikkerhetsklarerte ansatte har økt i forbindelse med statlig støttet kapasitetsutvidelse, men også i flere sivile sektorer.

Det er viktig og legitimt for staten å ha hensiktsmessige personellsikkerhetstiltak for å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser. Samtidig er det nødvendig å ivareta ulike virksomheters behov for kritisk kompetanse og personell i hele krisespekteret.

Beskyttelse mot innsidevirksomhet kan oppnås gjennom ulike tiltak knyttet til blant annet personellsikkerhet, fysisk og digital sikkerhet. Rettssikkerheten til den enkelte som skal klareres skal ivaretas. Regjeringen har besluttet å iverksette et arbeid for å modernisere klareringsinstituttet til et system rustet for fremtiden.

7.4 Motstandskraft mot påvirkningsoperasjoner

Påvirkningsoperasjoner er en del av det sammensatte trusselbildet. Med påvirkningsoperasjoner menes andre staters bruk av åpne og fordekte kampanjer, operasjoner og aktiviteter, ofte uten bruk av militær makt, for å endre holdninger, beslutninger eller utfall. Målet er gjerne å påvirke politiske prosesser eller beslutninger i en gitt retning, men kan også være å forsterke polarisering, spre mistillit eller å skape generell uro i befolkningen. Desinformasjon er ett av flere virkemidler for å oppnå dette. Tradisjonelle medier, alternative medier og sosiale medier kan misbrukes til å spre desinformasjon, initiere svertekampanjer, samt spre rykter og halvsannheter. I Norge vil også enkelte fremmede etterretningsoffiserer arbeide målrettet mot personer som har politisk innflytelse, for å forsøke å påvirke utfallet av enkeltsaker.

Fremmede staters forsøk på påvirkning er beskrevet som en trussel av både Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste i de årlige trusselvurderingene. Politiets sikkerhetstjeneste mener vi må være beredt på at særlig russiske og kinesiske etterretningstjenester vil forsøke å påvirke beslutningstakere og befolkningen. Russland har i mange år vist evne og vilje til å gjennomføre påvirkningsoperasjoner i vestlige land.

Arbeidet mot desinformasjon

Som Totalberedskapskommisjonen peker på har flere land de senere årene skjerpet innsatsen mot sammensatte trusler. Forsvarets forskningsinstitutt har gjort en studie av andre lands arbeid mot sammensatte trusler. Beste praksis fra andre land har pekt på betydningen av styrket bevissthet og kunnskap om trussel-, verdi-, og sårbarhetsdimensjonene. Dette inkluderer tydeliggjøring av roller og ansvar blant sentrale aktører og vektlegging av styrket samhandling. Regjeringen har de siste årene gjort flere viktige grep.

Kultur- og likestillingsdepartementet har et særskilt ansvar for befolkningens motstandsdyktighet mot desinformasjon. Regjeringen har igangsatt arbeidet med en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon som det tas sikte på å legge frem våren 2025. Strategien vil adressere Forsvarskommisjonens og Totalberedskapskommisjonens anbefalinger om å styrke befolkningens motstandsdyktighet mot desinformasjon. Strategien skal blant annet omhandle:

• Redaktørstyrte medier sin rolle og rammevilkår.

• Befolkningens kritiske medieforståelse.

• Oppfølging av de store teknologiplattformenes påvirkning på det offentlige ordskiftet.

• Kunnskap om og forskning på spredning av desinformasjon og konsekvensene av dette for det norske samfunnet.

Sommeren 2024 gikk flere presseorganisasjoner, mediebedrifter og faktasjekkorganisasjonen faktisk.no sammen om et initiativ om å etablere et nasjonalt Senter for kildekritikk. Regjeringen følger initiativet med interesse, og vil vurdere det i forbindelse med strategien for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. I strategien vil regjeringen også vurdere en styrking av Medietilsynets rolle og ansvar innenfor dette området. Dette vil kunne være et kompletterende tiltak med fokus på motstandsdyktighet, som vil komme i tillegg til det regjeringen allerede gjør for å forstå og motvirke fremmedstatlig påvirkningsvirksomhet. Videreutviklingen av Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter (NESS) som omtalt i punkt 7.2 er ytterligere et steg for å skaffe bedre situasjonsoversikt og forståelse for sammensatte trusler, som også omfatter påvirkningsvirksomhet.

Lovendringene som gir Politiets sikkerhetstjeneste bedre muligheter til å følge med på trender og utviklingstrekk på internett, herunder påvirkningsvirksomhet, gir sammen med lovendringen som gjør det straffbart å bidra i påvirkningsoperasjoner på vegne av utenlandsk etterretning et bedre kunnskapsgrunnlag og muligheter til å forebygge og stanse slik virksomhet. Dette var svært viktige lovendringer. Totalberedskapskommisjonens anbefaling om å etablere tettere samarbeid mellom relevante virksomheter og EOS-tjenestene både om monitorering og analyse for å skape god situasjonsforståelse vil bli vurdert i regjeringens videre arbeid med både strategien for å styrke motstandskraften mot desinformasjon og videreutviklingen av NESS. Dette vil i tråd med Totalberedskapskommisjonens anbefalinger styrke situasjonsforståelsen på tvers av sektorer og forebygge fremmedstatlige påvirkningsoperasjoner.

Store teknologiplattformer som TikTok og Meta spiller en stadig viktigere rolle for den offentlige samtalen. Regjeringen har derfor tatt initiativ til flere dialogmøter mellom norske medier og de store teknologiplattformene. Formålet er å etablere en møteplass for medier og teknologiplattformene. En rekke temaer har blitt diskutert. Eksempler er utfordringer knyttet til teknologiplattformenes moderering av innhold fra norske medier (slik at lovlig innhold tilbudt av norske redigerte medier blir stanset), i hvilken grad plattformenes algoritmer prioriterer nyhetsinnhold, samt utfordringer med spredning på sosiale nettverk av falske nyhetssaker som feilaktig fremstilles som levert av norske medier. Kriminalitet som begås på disse plattformene har også vært temaer på enkelte møter. Derfor vil regjeringen følge opp de store teknologiplattformenes påvirkning på det norske ordskiftet, blant annet i den kommende strategien for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. For 2025 har Stortinget vedtatt regjeringens forslag om å styrke bevilgningen til Medietilsynet med 5 mill. kroner, blant annet for å styrke arbeidet med befolkningens kritiske medieforståelse og oppfølging av teknologiplattformenes påvirkning på det norske ordskiftet.

For at barn og unge skal lære seg å stå imot påvirkningsoperasjoner og desinformasjon, er det viktig med god og tilpasset informasjon. Læreplanverket i skolen legger godt til rette for at elevene lærer om demokrati og blir aktive samfunnsborgere, herunder at det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap har kommet inn i læreplanverket etter fagfornyelsen. Kritisk tenkning, demokrati og medvirkning står sentralt i opplæringslovens formålsparagraf, og er viktige prinsipper i læreplanverkets overordnede del som gir retning for grunnopplæringen i skolen, som omfatter både grunnskole og videregående opplæring.

Statens informasjonskanal til barn og unge, ung.no, drevet av Barne- og ungdoms- og familiedirektoratet er et eksempel på en viktig informasjonskilde. Kritisk medieforståelse står også helt sentralt, både hos barn og unge, eldre mennesker, samt andre sårbare grupper. Like viktig er det å sikre gode rammevilkår for redaktørstyrte medier. Befolkningens evne til å skille mellom sant og usant utfordres på flere nivåer. Kunstig intelligens har blitt både mer avansert og tilgjengelig. De globale internettplattformene forsterker spredning av emosjonelt og engasjerende innhold, noe som øker faren for algoritmisk forsterkning av desinformasjon. Regulering av disse plattformene er derfor også et viktig forebyggende tiltak, blant annet gjennom EU-forordningen Digital Services Act.

8 Nasjonal kontroll

Regjeringen vil styrke nasjonal kontroll og øke kunnskapsnivået i samfunnet om risiko, trusselaktører og forebyggende sikkerhetsarbeid. Nasjonal kontroll er et viktig virkemiddel for å ivareta nasjonal sikkerhet. Nasjonal kontroll over virksomheter, infrastruktur, naturressurser, eiendom og verdier som har betydning for nasjonal sikkerhet kan oppnås gjennom virkemidler som reguleringer, ulike former for eierskap, oversikt, samarbeid og råd og veiledning. Nasjonal kontroll som virkemiddel må brukes slik at det bidrar til forutsigbarhet og tillit.

Regjeringen vil

• bidra til at virksomheter underlagt sikkerhetsloven, næringslivet, kommuner og fylkeskommuner er i stand til å gjøre gode vurderinger for å ivareta nasjonal sikkerhet.

• sikre tilstrekkelig nasjonal kontroll over eiendom som har en sikkerhetsmessig betydning, kritisk infrastruktur, naturressurser og strategisk viktige bedrifter og verdikjeder.

• øke kontrollen med eiendom av hensyn til nasjonal sikkerhet ved utredning av pliktig eierskapsregistrering for å oppnå tilstrekkelig oversikt over, og kontroll med, eierskap til fast eiendom.

• foreslå nødvendige regelendringer som sikrer en godkjenningsmekanisme for kjøp av visse eiendommer.

• foreslå en ny lov for kontroll av utenlandske investeringer som skal bidra til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser og til at Norge forblir et attraktivt land for utenlandske investeringer.

• foreslå endringer i datasenterforskriften for å sikre myndighetenes mulighet til å kunne forebygge, avverge, stanse og etterforske kriminalitet og håndtere bortfall av datasentertjenester som er av betydning for samfunnet.

• sikre at nasjonal sikkerhet ivaretas i nye regelverk og revisjoner av eksisterende der det er relevant.

• styrke sikkerheten i maritim sektor og sikre at det er tett samarbeid og samordning mellom sivile og militære myndigheter, samt mellom privat og offentlig sektor.

• gjennomgå ansvar for, og forvalting av, kritisk infrastruktur på Svalbard.

8.1 Avveininger mellom åpenhet, næringslivsinteresser og nasjonal sikkerhet

I møte med sektorovergripende sikkerhetsutfordringer, må hensynet til nasjonal sikkerhet avveies mot andre viktige hensyn, som for eksempel et fritt og åpent samfunn, og behovet for å gi næringsaktører best mulig rammevilkår og forutsigbarhet. Ifølge sikkerhetslovens formålsbestemmelse skal «… sikkerhetstiltak gjennomføres i samsvar med grunnleggende rettsprinsipper og verdier i et demokratisk samfunn».

Å ivareta hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser i fredstid er en forutsetning for at vi skal kunne opprettholde politisk og økonomisk handlefrihet også i krise og krig. Avveiningene kan være krevende på alle nivåer – i regjeringen, i næringslivet, i lokalsamfunnet og i befolkningen. Derfor er det viktig å ha et lovverk som inneholder mekanismer som gjør at vi ivaretar nasjonal sikkerhet, både i sikkerhetsloven og sektorlovverk. Regjeringen har i tillegg utarbeidet ulike retningslinjer som omhandler balansen mellom åpenhet, næringslivsinteresser og sikkerhet. Vi skal redusere risiko og vår avhengighet av aktører som vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med eller som på annen måte kan utfordre våre nasjonale sikkerhetsinteresser. I transportsektoren er det utarbeidet retningslinjer for hvordan virksomheter skal håndtere økonomisk aktivitet med utenlandske aktører som kan utgjøre en risiko for nasjonale sikkerhetsinteresser. I kunnskapssektoren finnes etablerte retningslinjer for ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid. De skal sikre ivaretakelse av både akademiske verdier og nasjonale interesser, inkludert nasjonale sikkerhetsinteresser. Det foreligger også retningslinjer for myndighetenes samarbeid om håndtering av sikkerhetstruende økonomisk virksomhet.

Regjeringens helhetlige tilnærming til Kina er et eksempel på slike avveininger. Vi skal føre en interessebasert politikk i alle spørsmål som berører Kina, og vi skal samarbeide og ha dialog med Kina på flere områder. Tilnærmingen skal være basert på våre interesser og våre verdier. Samtidig skal vi av hensyn til nasjonal sikkerhet utvise økt forsiktighet overfor Kina. På visse sensitive områder skal samarbeid unngås. Vi skal redusere risiko og vår avhengighet av kinesiske aktører. Dette gjør vi best i tett samarbeid med våre nordiske naboer, nærstående europeiske land og allierte, og ved å styrke dialogen med næringslivet og andre norske samfunnsaktører. Regjeringen intensiverer dialogen med næringslivet, kunnskapssektoren og andre samfunnsaktører slik at de blir kjent med risikoen ved å samarbeide med Kina.

8.2 Sikkerhetstruende økonomisk aktivitet og investeringskontroll

Det er viktig for regjeringen å styrke kontrollen med potensielt sikkerhetstruende økonomisk aktivitet og investeringer. Regjeringens forslag om endringer i sikkerhetsloven om eierskapskontroll og lovens virkeområde ble vedtatt av Stortinget 12. juni 2023, og flere av bestemmelsene er trådt i kraft. Endringene styrker håndteringen av sikkerhetstruende aktivitet, også økonomisk aktivitet, ved at flere virksomheter som har en betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser kan underlegges sikkerhetsloven. Endringen gir også straffeansvar for den som forsettlig eller uaktsomt overtrer et forbud eller påbud fastsatt med hjemmel i sikkerhetsloven § 2-5 eller § 10-3. Formålet er å sikre at myndighetene i større utstrekning kan håndheve manglende etterlevelse og redusere risikoen for at skadevirkninger inntreffer før myndighetene får iverksatt nødvendige tiltak.

Regjeringens prioritering av nasjonal sikkerhet har bidratt til at bevisstheten om de ulike avveiningene mellom åpenhet, næringsinteresser og nasjonal sikkerhet har økt i ulike sektorer og blant offentlige og private virksomheter. Et interdepartementalt nettverk (departementenes screeningnettverk), ledet av Justis- og beredskapsdepartementet, håndterer saker som kan innebære sikkerhetstruende økonomisk aktivitet. Etatsnettverket, ledet av Nasjonal sikkerhetsmyndighet som nasjonalt kontaktpunkt for varsler om sikkerhetstruende økonomisk aktivitet, bidrar til å avdekke, håndtere og motvirke ulike former for sikkerhetstruende investeringer og oppkjøp. Samarbeid med nære allierte, i NATO og med EU er også en viktig del av dette, og følges aktivt opp av regjeringen.

Det regjeringsoppnevnte Investeringskontrollutvalget leverte i desember 2023 NOU 2023: 28 Investeringskontroll – En åpen økonomi i en usikker tid. Utvalget utredet behovet for kontroll av økonomisk aktivitet mot virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven. Utvalget mener at dagens ordning for å kontrollere utenlandske investeringer i slike virksomheter er for snever og fragmentert. Regjeringen mener det er behov for å videreutvikle dagens ordning for håndtering av potensielt sikkerhetstruende utenlandske investeringer i virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven. Det er derfor igangsatt et arbeid for å utarbeide forslag til en ny lov for kontroll av utenlandske investeringer. Loven skal bidra til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser og til at Norge forblir et attraktivt land for utenlandske investeringer. Arbeidet ses i sammenheng med regelverksutvikling i EU på dette området og i nær dialog med nærstående land og EU.

Regjeringen har også nylig opprettet Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA). DEKSA vil blant annet få ansvaret for utstedelse av tillatelser og veiledning, og for den utøvende kontrollen med eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi, tjenester og kunnskap. DEKSA er også viktig for å styrke veiledningen mot næringslivet.

8.3 Styrke nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur

Departementene, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og andre etater har de siste årene gjennomført et betydelig arbeid med å kartlegge verdier av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser, og avhengigheter og verdikjeder som en del av dette. Vi må vite hvilke verdier ulike sektorer og virksomheter rår over for at de skal kunne beskytte seg og eventuelt gjennomføre risikoreduserende tiltak. Imidlertid er det fortsatt en rekke verdier, herunder kritisk infrastruktur, som ikke er tilstrekkelig kartlagt. Regjeringen prioriterer dette arbeidet høyt for å styrke nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur, bedrifter og verdikjeder av betydning for våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette er et godt forebyggende tiltak for nasjonal sikkerhet i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. En viktig del av dette arbeidet omfatter også å identifisere og ivareta ulike virksomheters behov for kritisk kompetanse og personell i hele krisespekteret.

Kartleggingen av militær og sivil infrastruktur som understøtter forsvarsevnen er særlig viktig. Sverige og Finlands medlemskap i NATO gjør at alliert mottak og fremførings- og forsyningslinjer over norsk territorium, og gjensidige avhengigheter på tvers av landegrensene, blir viktigere. Dette kan innebære at antallet skjermingsverdige objekter og infrastrukturer øker, også på sivil side. Nasjonal sikkerhetsmyndighet følger dette opp gjennom å styrke arbeidet med verdikartlegging, i tråd med sikkerhetsloven, og i samråd med sektordepartementene og Justis- og beredskapsdepartementet.

Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste peker i sine åpne trusselvurderinger på at Kina og Russland aktivt kartlegger norsk kritisk infrastruktur, både gjennom åpne kilder og ved etterretningsaktivitet. Hensynene til åpenhet og nasjonal sikkerhet inngår i regjeringens vurderinger av hvilken informasjon om kritisk infrastruktur som bør være åpent tilgjengelig. Formålet er å styrke nasjonal kontroll. Relevante områder er blant annet olje- og gass, kraft, elektronisk kommunikasjon, havner og vannforsyning.

Nedenfor omtales sentrale tiltak regjeringen har igangsatt for å styrke nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur.

Systematisk arbeid i hele samfunnet

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon har regjeringen sett det nødvendig å gå grundigere inn i enkelte sektorer som er særlig berørt av trussel- og risikobildet. Dette gjelder blant annet olje- og gass-, kraft- og ekom-sektorene. Hensikten har vært å vurdere om eksisterende sikkerhetsnivå har vært tilstrekkelig, og om det eventuelt burde iverksettes ytterligere tiltak, for eksempel innenfor personellsikkerhet, fysisk sikring, digital sikkerhet eller andre tiltak i tråd med sikkerhetsloven. Verstefallsscenarier ble også brukt som verktøy. Disse gjennomgangene har bidratt til høyere bevissthet på tvers av sektorene om hvordan vi skal beskytte viktige verdier. Slike gjennomganger skal videreføres etter behov, basert på utviklingen i trussel- og risikobildet og i tilknytning til strukturen som skal etableres for å innhente tilstandsvurderinger på samfunnskritiske områder, se punkt 3.1.

Maritim sikkerhet

Maritim fordekt etterretningsaktivitet foregår til enhver tid langs norskekysten, blant annet gjennom bruk av sivile fartøy til informasjonsinnhenting. Aktiviteten kan være knyttet til forberedelse av sabotasje, men også for å understøtte påvirkningsforsøk, omgåelse av sanksjonsregelverket og potensiell infiltrasjon. Politiets sikkerhetstjeneste peker på at Russland utgjør den største trusselen på dette området. Etterretnings- og sikkerhetstjenestene og politiet samarbeider tett og bidrar med åpne og graderte vurderinger av trussel- og risikobildet, slik at berørte aktører og virksomheter kan innrette sitt forebyggende arbeid best mulig. Maritim sikkerhet handler også om å motvirke sanksjonsomgåelser, miljøskadelig opptreden og annen risikoaktivitet til sjøs, som sabotasjetrusler, blant annet knyttet til fartøy i den såkalte «skyggeflåten».

Økt maritim overvåkning er et sentralt tiltak mot «skyggeflåten», og inkluderer tett informasjonsdeling og samarbeid mellom berørte myndigheter i Norge, i tillegg til et nært samarbeid med allierte land. Derfor styrker regjeringen evnen til å skape bedre situasjonsforståelse gjennom økt overvåkning, tilstedeværelse og kontroll i våre nærområder. Som det følger av langtidsplanen for forsvarssektoren gjøres dette blant annet gjennom nye fartøy og utbygging av satellitt- og dronekapasitet. Norge arbeider sammen med våre allierte naboland for å identifisere og redusere risiko fra slike fartøyer fra tredjeland som frakter russisk olje og oljeprodukter.Det er viktig for regjeringen å styrke sikkerheten knyttet til maritim sektor og sikre at det er tett samarbeid og samordning mellom sivile og militære myndigheter, og mellom privat og offentlig sektor. En videreutvikling av Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter er et av flere virkemidler i denne sammenheng. Hensynet til velfungerende maritime transportmarkeder har også betydning for nasjonal sikkerhet. I vurderingen av tiltak for å forebygge sikkerhetstruende aktivitet, vil dette også avveies mot næringens behov.

Regjeringen vil i 2025 sette ned et lovutvalg som skal evaluere og revidere skipsarbeidsloven og skipssikkerhetsloven. Ny teknologi, drivstoff og autonomi introduserer nye løsninger som krever et oppdatert maritimt regelverk. Også den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen gjør det viktigere enn noen gang å ha et regelverk som ivaretar maritim sikkerhet og beredskap. Maritim næring har ressurser og verdier som har stor betydning for nasjonal sikkerhet, og som utgjør en stor beredskapsressurs i hele krisespekteret.

Anløpsforskrift

Regjeringen har nylig vedtatt ny anløpsforskrift som skal styrke kontrollen med fremmede fartøyer under seilas og anløp til norsk territorialfarvann. Forskriften beskriver hvilke regler som gjelder for fremmede fartøy som ankommer sjøterritoriet og indre farvann. Den skal bidra til å styrke Forsvarets situasjonsforståelse og mulighet til å føre kontroll med fremmede fartøyer som kan utgjøre en potensiell trussel mot norsk maritim sikkerhet. Med den nye forskriften gjeninnføres sanksjonsmuligheter for brudd på regelverket, som bortfalt ved revisjonen av regelverket i 2018. Ny anløpsforskrift trådte i kraft 1. januar 2025.

Havner

Som følge av angrepskrigen mot Ukraina har Norge innført en rekke sanksjoner mot Russland. Dette inkluderer et omfattende havneforbud, som blant annet innebærer at russiske fartøy ikke skal gis adgang til havner på Fastlands-Norge. Russiske fiskefartøy har fått et avgrenset unntak fra dette forbudet og kan anløpe havnene i Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes, blant annet for å losse fisk, bytte mannskap og sikre seg proviant. Regjeringen besluttet sommeren 2024 å gjøre ytterligere innstramminger i regelverket for russiske fiskefartøy, blant annet begrensninger på hvor og hvor lenge disse fiskefartøyene får ligge til kai, i tillegg til å styrke kontrollaktiviteten, i disse tre åpne havnene.

Regjeringen har tatt flere grep for å vurdere havners betydning for nasjonal sikkerhet. Kommunale havner som er omfattet av sikkerhetsloven, er informert om aktuelle krav i sikkerhetsloven. Det vurderes videre om det er grunnlag for at ytterligere havner skal underlegges sikkerhetsloven, og for om det er behov for å utpeke skjermingsverdige verdier. Havnenes betydning for vår egen nasjonale sikkerhet, men også for NATO og alliert mottak i hele krisespekteret, kan være betydelig. Norsk evne til å ta imot forsterkningsstyrker er blitt viktigere med Sveriges og Finlands inntreden i NATO. Havner og havneanlegg spiller en viktig rolle i transport av varer, materiell og drivstoff til Forsvaret. Alle havner og havneanlegg, både offentlige og private, har plikt til å bistå Forsvaret ved kriser og i krig. I tillegg stilles det ytterligere krav i havne- og farvannsloven om beredskapsplaner og øvelser i havner og havneanlegg som har en særlig forsvarsmessig betydning. Det er derfor viktig for regjeringen å styrke sikkerheten for havnene og at det er tett dialog mellom sentrale myndigheter, lokale myndigheter og havneledelsen.

Kritisk undervannsinfrastruktur

Beskyttelse av kritisk undervannsinfrastruktur er en prioritet for regjeringen. Det eksisterer en rekke initiativer, både nasjonalt og internasjonalt, for å beskytte denne infrastrukturen, som i mange tilfeller går på tvers av landegrensene. Det er etablert en interdepartemental arbeidsgruppe som koordinerer innsatsen. I tillegg er det etablert et maritimt nettverk med de viktigste offentlige etatene og sivile aktørene som bidrar til sikring av infrastrukturen. Statsminister Jonas Gahr Støre og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz tok i 2022 initiativ til at NATO skulle opprette et senter for å styrke beskyttelse av undersjøisk infrastruktur, og dette ble etablert i 2024. I oktober 2024 foreslo forsvarsministrene fra Norge og Tyskland å utvide dette arbeidet til regionale enheter for ulike havområder. I tillegg inngikk i 2024 Norge og flere land som grenser til Nordsjøen en felleserklæring om samarbeid for å beskytte undersjøisk infrastruktur.

Havindustritilsynet har rollen som det sentrale nasjonale kontaktpunktet for utveksling av informasjon om hendelser knyttet til undersjøisk infrastruktur i Nordsjøen. Rollen innebærer at tilsynet skal følge opp eget ansvarsområde, samt koordinere og sørge for nødvendig kontakt med og involvering av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Norges vassdrags- og energidirektorat. Det skal etableres en varslingsordning. Denne skal på en god måte tilpasses etablerte varslingskanaler og tilgrensende varslingsordninger slik at overlappende funksjoner kan unngås. Tett samarbeid mellom private og offentlige aktører, på tvers av sektorer, er avgjørende for å beskytte kritisk undervannsinfrastruktur.

Elektronisk kommunikasjon

Regjeringen satte i januar 2024 ned et ekspertutvalg som skal gi konkrete forslag til hvordan staten kan ivareta nasjonal kontroll med kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur (Lysne III-utvalget). Utvalget vil gi regjeringen et grunnlag for å vurdere hvordan vi kan ivareta og styrke nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur, eksempelvis gjennom eierskap. Dette har også en overføringsverdi til andre sektorer som forvalter kritisk infrastruktur, kritiske verdikjeder og forsyningssikkerhet. Det er viktig for regjeringen å ha et godt kunnskapsgrunnlag for å kunne sikre tilstrekkelig nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur på tvers av ulike sektorer. Lysne III-utvalget skal levere sin rapport i februar 2025.

For å sikre myndighetenes mulighet til å kunne forebygge, avverge, stanse og etterforske kriminalitet og håndtere bortfall av datasentertjenester som er av betydning for samfunnet, har Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet foreslått enkelte endringer i datasenterforskriften slik at myndighetene i justissektoren og ekomsektoren får tilgang til nødvendig informasjon og bedre mulighet til å iverksette nødvendige tiltak.

Regjeringen har også nylig lansert en nasjonal digitaliseringsstrategi. Strategien Fremtidens digitale Norge understreker viktigheten for totalforsvaret av en infrastruktur som er sikker og robust gjennom hele krisespekteret.2

Foto: Johan Wildhagen/Statnett.

Kraft

Norges vassdrags- og energidirektorat sendte i juni 2024 et forslag til endringer i kraftberedskapsforskriften om definisjonen av kraftsensitiv informasjon på høring. Hovedformålet er å gi en klarere definisjon av hva som er kraftsensitiv informasjon. Endringen har også som mål å tilpasse regelverket til den teknologiske utviklingen i samfunnet, endringer i trusselbildet og hvilken informasjon som allerede finnes åpent tilgjengelig.

8.4 Styrke nasjonal kontroll over eiendommer av sikkerhetsmessig eller strategisk betydning

Etterretnings- og sikkerhetstjenestenes trussel- og risikovurderinger har de siste årene hatt oppmerksomhet mot utenlandsk eierskap i eiendommer i enkelte geografiske områder. Eierskap kan innebære en trussel mot nasjonale sikkerhetsinteresser ved at eiendommene tilrettelegger for etterretningsaktivitet, sabotasje, økonomisk kriminalitet eller annen sikkerhetstruende virksomhet. Skjult eierskap til fast eiendom kan legge til rette for dette. Regjeringen har en bred tilnærming til det pågående arbeidet med å håndtere sikkerhetsutfordringer knyttet til eiendom.

Helhetlig oversikt over eierskap til eiendom

I Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet, jf. Innst. 247 S (2022–2023), fremgår det et behov for en helhetlig oversikt over eierskap til eiendom. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket har kartlagt myndighetenes mulige bruk av opplysninger om direkte og indirekte eierskap til og kontroll over aksjer og fast eiendom. Kartleggingen viser at det ikke finnes ett felles register med formål om å tilby komplette opplysninger om eierskap til fast eiendom. Dagens opplysninger er heller ikke av god nok kvalitet. Regjeringen vil øke kontrollen med eiendom av hensyn til nasjonal sikkerhet ved utredning av pliktig eierskapsregistrering for å oppnå tilstrekkelig informasjon om eierskap til fast eiendom. Kartverket har fått i oppdrag av Kommunal- og distriktsdepartementet å utrede tiltak for å sikre tilstrekkelig oversikt over og økt kontroll med eierskap til fast eiendom.

Styrket kontroll med noen typer eiendommer

Enkelte eiendommer kan ha en sikkerhetsmessig betydning fordi de ligger i nærheten av kritisk infrastruktur som for eksempel havner, forsvarsanlegg eller kraftforsyning, og gjennom dette kan legge til rette for sikkerhetstruende virksomhet. Regjeringen har styrket kontrollen med slike eiendommer gjennom endringer i sikkerhetsloven. Endringene trådte i kraft 1. juli 2023, og gir et effektivt forebyggende verktøy for å sikre verdier av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Dersom en «eiendom av sikkerhetsmessig betydning» utgjør en risiko for en virksomhets skjermingsverdige objekt og infrastruktur, og virksomheten ikke klarer å opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå, skal eiendommen meldes inn til sikkerhetsmyndigheten eller tilsynsmyndigheten. Etter sikkerhetsloven § 2-5 kan Kongen i statsråd fatte nødvendige vedtak for å hindre aktivitet som kan innebære en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet. Dersom staten skal avhende eiendom, er det på samme måte viktig at staten har et bevisst forhold til hvilken betydning det kan få for sikkerhet og beredskap i fremtiden.

Regjeringen vil styrke kontrollen med eiendommer som har en sikkerhetsmessig betydning ytterligere, og vil foreslå nødvendige regelendringer som sikrer en godkjenningsordning for kjøp av visse eiendommer. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har gjort juridiske og sikkerhetsfaglige vurderinger av hvorvidt det foreligger hjemmel eller om det med endringer i for eksempel sikkerhetsloven kan hjemles en slik godkjenningsordning. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har også blant annet vurdert innføring av eventuelle restriksjoner for utlendinger til å kjøpe eiendom i nærheten av militære anlegg. I sin vurdering har Nasjonal sikkerhetsmyndighet, i tråd med oppdraget, særskilt sett hen til hvordan finske myndigheter har etablert sin ordning, men også øvrige nordiske lands regelverk så langt det er relevant.

8.5 Svalbard

Regjeringen la i mai frem Meld. St. 26 (2023–2024) Svalbard, jf. Innst. 36 S (2024–2025). I meldingen går det frem at regjeringen vil videreføre en aktiv virkemiddelbruk i svalbardpolitikken, og styrke statlig styring og nasjonal kontroll på Svalbard. Svalbard er en viktig del av Norge, og det har alltid vært sterke nasjonale interesser knyttet til forvaltningen av Svalbard. Meld. St. 26 (2023–2024) reflekterer dette, og regjeringen foreslår i meldingen ulike tiltak som vil styrke nasjonal kontroll og bygge opp under norske samfunn på øygruppen. I dette inngår blant annet en gjennomgang av ansvar for og forvaltning av kritisk infrastruktur. Nasjonal kontroll bidrar blant annet til å nå de stortingsforankrede målene for svalbardpolitikken. Målene forutsetter at regelverk og rammer for Svalbard blir vurdert og tilpasset etter samfunnsutviklingen, samt etter øvrige relevante utviklingstrekk.

Foto: KSAT.

8.6 Romvirksomhet

Romvirksomhetens betydning for ivaretakelse av nasjonal sikkerhet er et eget tema i Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft, jf. Innst. 247 S (2022–2023). Konsekvenser ved bortfall av satellittbaserte tjenester løftes frem i Nasjonal sikkerhetsmyndighets rapport Risiko 2024 Nasjonal sikkerhet – et felles ansvar. I regjeringens digitaliseringsstrategi 2024–2029 Fremtidens Digitale Norge understrekes det at satellittbaserte tjenester er en del av den digitale grunnmuren, og det er nødvendig å videreutvikle og styrke nasjonal kapabilitet og motstandsdyktighet på satellittområdet.

Samfunnet har økende nytte og avhengighet av verdensrommet. Romteknologi og satellitter har stor betydning for mange viktige samfunnsfunksjoner som blant annet transport, kraftforsyning, overvåking av hav- og landområder, kommunikasjon og værvarsel. Rombaserte data og tjenester står derfor sentralt i ivaretakelsen av sikkerhet og beredskap og i krisehåndtering, og er allerede en integrert del av ivaretakelsen av nasjonale sikkerhetsinteresser, for eksempel for suverenitetshevdelse, i utøvelsen av militærmakt og innenfor etterretning. Romvirksomhetens betydning og den geopolitiske utviklingen tilsier at situasjonsforståelse i nord er særskilt viktig for både Norge og våre allierte.

Norge er en maritim nasjon med store havområder langt mot nord. Satellitter er avgjørende for å kunne ivareta norske interesser i disse områdene. I beredskap, kriser og krig er behovet for sikker kommunikasjon betydelig og økende. Økt robusthet oppnås ved å kunne benytte ulike systemer. Kommunikasjonssystemer bør derfor bestå av en kombinasjon av satellitt- og bakkebaserte løsninger.

Norge har en geografisk plassering som er velegnet for romrelaterte aktiviteter som oppskytning av, og kommunikasjon med, satellitter og for overvåking av rommet. Dette gir mulighet for å etablere egenevne innenfor enkelte satellittkapasiteter. Norge er likevel helt avhengig av internasjonalt samarbeid for å kunne ivareta totalforsvarets behov for sikker tilgang til rombaserte tjenester. Slikt samarbeid vil også avhenge av at Norge investerer i egne kapasiteter som både dekker spesielle nasjonale behov og har en verdi for våre samarbeidspartnere. Norge utvikler og benytter kapasiteter for å kunne bringe inn bidrag for eksempel i NATO-samarbeidet, og for å være en attraktiv samarbeidspartner internasjonalt, som i EUs romprogrammer og bilaterale samarbeid.

9 Digital motstandskraft

Behovet for digital motstandskraft øker som følge av den sikkerhetspolitiske situasjonen, og omfanget av digitale sårbarheter og cyberangrep. Digital sikkerhet i et nasjonalt perspektiv krever en langsiktig og forutsigbar satsning i hele samfunnet. Regjeringen iverksetter en rekke tiltak som skal sørge for at Norge etablerer og vedlikeholder tilstrekkelige nasjonale cybersikkerhetskapasiteter og kompetanse. Arbeidet omfatter strukturelle tiltak for tettere involvering av næringslivet, og materielle tiltak for å bygge økt kapasitet for å forebygge, avdekke og håndtere cyberhendelser

I Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet – Så åpent som mulig, så sikkert som nødvendig, jf. Innst. 247 S (2022–2023), ligger det politiske grunnlaget for regjeringens strategiske retning, prioriteringer og tiltak. Sentralt i meldingen er bruk av regulatoriske virkemidler for å ansvarliggjøre virksomheter. Samtidig må myndighetene bidra til å styrke, samordne og forenkle det forebyggende sikkerhetsarbeidet.

I tillegg til å prioritere forebyggende arbeid, må Norge ha tilstrekkelig kapasitet til å håndtere cyberangrep som stadig øker i antall og kompleksitet. De siste årene er det satt inn betydelige ressurser til å forsvare Norge mot ødeleggende cyberangrep. Selv om det er gjennomført mange gode tiltak er cyberområdet i rask utvikling, og regjeringen vil derfor gjennomføre ytterligere tiltak for å styrke cybersikkerheten på lik linje med våre allierte og samarbeidspartnere.

Regjeringen vil

• utrede, i samarbeid med næringslivet, en cyberberedskapsordning bestående av relevante myndigheter og miljøer i næringslivet.

• styrke forskning, innovasjon og teknologiutvikling på cybersikkerhet gjennom NCC-NO.

• øke kapasiteten til rådgivning og håndtering gjennom Nasjonalt cybersikkerhetssenter i Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

• delta i et nordisk-baltisk samarbeid for å øke det operative cybersikkerhetssamarbeidet.

• utvikle en nasjonal portal for digital sikkerhet og et støtteverktøy for å styrke råd og veiledning, og forbedre virksomheters digitale egenberedskap.

• styrke myndighetenes samordning innenfor digital sikkerhet.

• planlegge en nasjonal skytjeneste for å sikre økt nasjonal kontroll med kritisk digital infrastruktur, viktige samfunnsfunksjoner og digitale verdier.

• styrke forskningen på kvanteteknologi gjennom Forskningsrådet.

• vurdere tiltak for å øke antall personer med nødvendig kompetanse innenfor digital sikkerhet og sikre mest mulig effektiv bruk av den kompetansen som er tilgjengelig.

• videreføre øremerkede midler til nærings-ph.d. og offentlig sektor-ph.d.-ordningene i Forskningsrådet rettet mot digital sikkerhet og kryptologi, for kvalifiserte søkere som har sikkerhetsklarering.

9.1 Cyberberedskapsordning i samarbeid med næringslivet

Mangel på tilstrekkelig digital sikkerhetskompetanse i samfunnet gjør det ekstra viktig at vi utnytter de ressursene vi har best mulig. Næringslivet har viktige kapasiteter, kunnskap, kompetanse og innovasjonskraft. Sentrale representanter fra næringslivet bør inngå systematisk og formelt i nasjonale cyberkapasiteter. Flere toneangivende land har etablert eller planlegger for cyberberedskapsordninger som forsterker myndighetenes evne til hendelseshåndtering. Både ekspertutvalg og fagmiljøer har anbefalt at også Norge etablerer en slik beredskapsordning. Arbeidet med å bedre beredskapen mot cybersikkerhetshendelser er også høyt på agendaen internasjonalt, hvor ett eksempel er det pågående arbeidet i EU med Cyber Solidarity Act. Regjeringen følger nå opp dette.

Regjeringen vil utrede en cyberberedskapsordning bestående av relevante myndigheter og miljøer i næringslivet. En slik ordning vil være et forutsigbart og skalerbart verktøy for å effektivt bidra til håndteringen av kriser som krever innsats utover ordinær bemanning. Ordningen vil også kunne legge til rette for å harmonisere sikkerhetsarbeidet mellom aktører og sikre tettere samarbeid mellom kompetansemiljøer hos myndighetene, akademia og næringslivet slik Totalberedskapskommisjonen peker på.

Cyberberedskapsordningen vil være særlig viktig ved store kriser og hendelser som krever ekstra kapasitet og kompetanse. Innretningen på ordningen må vurderes nærmere, men vil kunne bestå av at myndighetene inngår avtaler med forhåndsutpekte aktører i næringslivet med særskilt kompetanse og ressurser innenfor cybersikkerhet. Innretningen på ordningen skal vurderes i samarbeid med næringslivet. I første omgang må det vurderes eksisterende rammeverk og kapasiteter på nasjonalt og sektornivå, aktuelle aktører, prioriteringsmekanismer for bistand og avtaleverk mellom myndigheter og næringslivet som kan regulere personellutgifter og angi forutsigbare terskler for bruken av beredskapsordningen. Innretningen må ses i sammenheng med arbeidet med sivil arbeidskraftberedskap. Det vil også bli sett hen til internasjonale ordninger og erfaringer.

Foto: Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

9.2 Legge til rette for en sterkere cybersikkerhetsindustri

Myndighetene ønsker å stimulere til økt forskning, innovasjon og teknologisk utvikling. Det innebærer blant annet å bidra til en cybersikkerhetsindustri hvor det etterspørres, utvikles og tilbys sikkerhetstjenester. Et eksempel er Nasjonal sikkerhetsmyndighets kvalitetsordning for leverandører som håndterer IKT-hendelser. En sterkere cybersikkerhetsindustri vil styrke samfunnets sikkerhet, på tvers av myndigheter og virksomheter, gjennom et sterkere innslag av leverandører som kjenner markedsbehov og sikkerhetskrav.

EUs forordning om opprettelse av et nettverk av nasjonale koordineringssentre for cybersikkerhet er et sentralt tiltak som Norge følger opp. Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forskningsrådet har gått sammen om å etablere et koordineringssenter for forskning og innovasjon innenfor cybersikkerhet, omtalt som NCC-NO, med støtte fra EU. En viktig oppgave for NCC-NO blir å fremme og veilede søkere i EUs investeringsprogram DIGITAL og Horisont Europa. NCC-NO har blant annet etablert en støtteordning for cybersikkerhet. Ordningen er tilgjengelig for aktører som understøtter digital og kritisk infrastruktur, små og mellomstore bedrifter, offentlige og private virksomheter, samt forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

9.3 Økt kapasitet til rådgivning, deteksjon og håndtering

For å øke virksomheters digitale egenberedskap er det vesentlig med lett tilgjengelige råd og effektiv etablering av tiltak. Nasjonalt cybersikkerhetssenter i Nasjonal sikkerhetsmyndighet har en sentral rolle i å bistå offentlige og private virksomheter i det forebyggende sikkerhetsarbeidet, og sikre kontakt mellom de ulike miljøene. Nasjonal sikkerhetsmyndighet er styrket med økt kapasitet for å møte det stadig økende behovet for råd og veiledning, i takt med et skjerpet trussel- og risikobilde og i samsvar med Nasjonal sikkerhetsmyndighets utvidede mandat.

Regjeringen vil utvikle en nasjonal portal for digital sikkerhet og et støtteverktøy for å styrke råd og veiledning, og forbedre virksomheters digitale egenberedskap. Sentrale aktører skal delta i arbeidet som ledes av Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Tiltaket vil på sikt være et sentralt og effektivt verktøy i en-til-mange-rådgivning mot virksomheter og eventuelt privatpersoner. Portalen vil være en felles inngangsport for ulike brukergrupper, men utformet slik at alle får ensartede råd tilpasset sin brukergruppe, for eksempel kommunene. Portalen vil bli lansert i 2025.

Cyberhendelser skjer ofte på tvers av landegrenser. Nasjonale kapasiteter for deteksjon og hendelseshåndtering må suppleres med internasjonale kapasiteter. Europeiske stater og andre allierte påvirker i stadig større grad norsk cybersikkerhetspolitikk, og har de siste årene tatt store grep for å sikre digital motstandskraft mot cybertrusler. EU sine NIS-direktiver vil skape bedre samarbeid mellom medlemsstatene, både ved alvorlige hendelser som treffer viktige digitale systemer, og ved større kriser. Danmark har nylig tatt initiativ til å etablere et nordisk-baltisk cybersikkerhetssamarbeid (Cyber Konsortium) med et senter lokalisert i København. Formålet er å øke det operative cybersikkerhetssamarbeidet blant de nordiske og baltiske landene. Tiltaket ses i sammenheng med EUs arbeid med cybersikkerhet hvor etablering av såkalte cyberhubs er et sentralt tiltak for å øke landenes situasjonsforståelse og deteksjonsevne. Regjeringen har besluttet norsk deltagelse i samarbeidet. Deltagelsen vil sikre bedre situasjonsforståelse nasjonalt og regionalt, samt sende et viktig signal om at vi står sammen i en tid hvor multilaterale arenaer, som NATO og EU, øker sin innsats på feltet. Regjeringen legger også til rette for styrket håndteringsevne ved å øke Nasjonal sikkerhetsmyndighets kapasitet til hendelseshåndtering og praktisk bistand til rammede virksomheter.

9.4 Enhetlig råd og veiledning fra myndighetene

I dag er det en utfordring for virksomheter at ulike regelverk og veiledninger overlapper og er lite harmonisert. Fravær av god samordning gjør det forebyggende arbeidet krevende, som for eksempel å vite hvilke regelverk man er omfattet av, hvilke myndighetsaktører man må forholde seg til, og hvilke råd og veiledere som bør benyttes. Dette medfører at implementeringen av regelverk ofte blir forsinket eller mangelfull, og det kan i verste fall medføre at viktige verdier ikke sikres tilstrekkelig og få betydelige økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser.

Lov om digital sikkerhet ble vedtatt 7. desember 2023, men har foreløpig ikke trådt i kraft. Loven bygger på NIS1-direktivet og er et viktig virkemiddel for å stille felles sikkerhetskrav til tilbydere av samfunnsviktige tjenester og digitale tjenester. Det er behov for at veiledningsaktørene gjør råd og veiledningen mer samordnet og tilgjengelig, i tråd med anbefalinger fra blant annet Riksrevisjonen.3

Sentralt i Meld. St. 9 (2022–2023) om nasjonal kontroll og digital motstandskraft, jf. Innst. 247 S (2022–2023), er å øke samordningen. Både for å gjøre det tydeligere og enklere for virksomheter å ha oversikt over regelverk og råd og veiledninger, men også for å sikre en bedre rolle- og ansvarsfordeling for effektiv bruk av fellesskapets ressurser.

For å styrke motstandskraften er det også viktig at virksomheter forholder seg til Nasjonal sikkerhetsmyndighets grunnprinsipper for IKT-sikkerhet. Dette er et sett med prinsipper og tiltak for å beskytte informasjonssystemer mot uautorisert tilgang, skade eller misbruk.

Et sentralt grep har vært å gi Nasjonal sikkerhetsmyndighet et utvidet ansvar for å veilede innenfor hele spennet fra innbyggere, små og mellomstore bedrifter og kommuner, til store virksomheter og aktører med ansvar for kritisk infrastruktur. NorSIS, Norsk senter for informasjonssikring, har blitt en del av Nasjonal sikkerhetsmyndighet. I tillegg har ansatte i det interkommunale selskapet Kommune-CSIRT fått tilbud om ansettelse i Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Videre har HelseCERT fått utvidet sitt mandat slik at de nå også fungerer som et respons- og kompetansemiljø for kommunene, inkludert fylkeskommunene. Regjeringen har med dette lagt til rette for sterke veiledningsmiljøer flere steder i landet, også i distriktene.

Regjeringen vil sørge for at brukerbehov og erfaringer med dagens organisering av veiledning innenfor digital sikkerhet kartlegges. Dette for å vurdere oppgaver, ansvar og organisering.

9.5 Sterkere fagmiljøer i kvanteteknologi

Kvanteteknologi er en flerbruksteknologi med sivile og militære bruksområder. Kvanteteknologi vil gi bedre og mer effektive tjenester, produkter og sikkerhetstiltak innenfor de fleste samfunnsområder. Teknologien vil samtidig gi trusselaktører nye verktøy, kapasiteter og metoder man ikke kjenner rekkevidden av. Den dagen kvantedatamaskiner blir kraftige nok, vil de kunne svekke den digitale sikkerheten gjennom å knekke mange av de mest brukte krypteringsmetodene.

Det finnes i dag kryptografi som antas kvanteresistent og som er standardisert til offentlig bruk. IT-leverandører som Microsoft, IBM, Apple og Google tar i bruk disse kvantesikre standardene i sine produkter. Samtidig finnes det virksomheter som har spesialutviklede løsninger hvor det ikke er tatt høyde for dette. Det vil derfor være viktig å utvikle kunnskap om hvordan sikkerheten kan ivaretas i slike løsninger. I fremtidige systemer og tjenester vil det være viktig å ivareta behovet for kvanteresistente algoritmer.

Regjeringen har for 2025 foreslått, og Stortinget vedtatt, å styrke forskningen på kvanteteknologi gjennom Forskningsrådet slik at den årlige bevilgningen på sikt blir 70 mill. kroner høyere enn dagens innsats. Dette er en satsing på kunnskapsberedskapen i Norge, for å sikre at Norge har nødvendig kompetanse for å håndtere norske sikkerhetsbehov og sikre økt forsvarsevne, samt gjøre næringslivet forberedt på en ny teknologisk virkelighet og et nytt konkurranselandskap. Forskningsrådet skal innrette satsingen slik at det blir bygd opp solide nasjonale fagmiljø av høy internasjonal kvalitet som vil kunne konkurrere og lykkes på andre arenaer.

Satsingen er en del av FoU-løftet i Langtidsplan for forsvarssektoren. Kvanteteknologien har stor betydning for forsvarssektoren fordi den kan endre fremtidens radarer, sensorer, navigasjon og databehandling. Teknologien er både en mulighet og en trussel for Forsvarets teknologiske utvikling. Satsingen må ses i sammenheng med regjeringens arbeid med et veikart for det teknologibaserte næringslivet. Veikartet skal beskrive det nye terrenget som vokser fram og hvordan næringslivet, forskningsinstitusjoner og det offentlige sammen kan navigere for å finne veier til omstilling og verdiskaping.

9.6 Økt kompetanse på digital sikkerhet

Tilgang på digital sikkerhetskompetanse er en grunnleggende forutsetning for å bygge digital motstandskraft. Status i dag er at digital sikkerhetskompetanse er en knapp ressurs. Mangel på digital sikkerhetskompetanse er ikke bare en utfordring i Norge, men også internasjonalt og er en utfordring som har fått økt oppmerksomhet hos våre allierte.

En studie gjennomført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning i 2023 om norsk arbeidslivs behov for digital sikkerhetskompetanse frem mot 2030, viser en underdekning på 25 %, dvs. at én av fire stillinger vil stå ubesatt i 2030.4 En tilsvarende studie ble også gjennomført i 2017. Sammenlignet med 2017-studien har den udekkede etterspørselen minket noe, fordi utdanningsinstitusjonene har økt sin kapasitet. I dag er det flere som studerer digital sikkerhet, både fordi det er flere spesialiserte studieprogram innenfor faget, og fordi flere studieprogram inneholder digital sikkerhet som fagområde.

Over tid har det vært økt oppmerksomhet og store forventninger til dette feltet, særlig knyttet til hva myndighetene gjør for å møte kompetansebehovet. I 2019 utarbeidet Justis- og beredskapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet en nasjonal strategi for digital sikkerhetskompetanse med mål og tiltak for ulike satsingsområder. Studien fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning fra 2023 bekrefter effekten av flere av tiltakene, men utfordringene er ikke løst. Det er viktig å understreke at Norge har høy kompetanse på digital sikkerhet, men antall personer med kompetanse må økes ytterligere, og kompetansetiltakene må være tilstrekkelig målrettede. I Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032, jf. Innst. 170 S (2022-2023), vil regjeringen blant annet prioritere å legge til rette for å utdanne flere ingeniører og sivilingeniører og kandidater med tverrfaglig samfunnssikkerhetskompetanse, flere ph.d.-kandidater som kan sikkerhetsklareres og styrke den digitale sikkerhetskompetansen i sentrale fag.

Kompetanseutfordringene går på tvers av både sivil og militær sektor. Øvelse Locked Shields 2024 (se boks 4.5) viste at de norske deltakerne fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Cyberforsvaret og næringslivet hadde god og solid kompetanse på tematikken som øvelsen omhandlet. Utfordringen er at vi ikke utvikler og etablerer tilgang på nok av denne kompetansen til å møte etterspørselen. Dette tydeliggjør at vi må bli bedre på å utnytte de ressursene vi allerede har, blant annet gjennom å vurdere mer effektive arbeidsmåter, samt utvikle og øke tilgangen på kompetanse.

Kunnskapsdepartementet har ansvaret for utdanningspolitikken og har de viktigste virkemidlene for å vurdere tiltak som kan sikre at vi møter behovet. Regjeringen har besluttet å vurdere tiltak for å redusere kompetansegapet mellom tilbud og etterspørsel innenfor digital sikkerhet. Kunnskapsdepartementet vil følge opp dette i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet og andre sentrale departementer. Regjeringen vil også videreføre øremerkede midler til nærings-ph.d. og offentlig sektor-ph.d.-ordningene i Forskningsrådet rettet mot digital sikkerhet og kryptologi. Midlene er tilgjengelige for alle kvalifiserte søkere som kan sikkerhetsklareres.