Del 3
Vurderinger og forslag

7 Prinsipielle utgangspunkt

7.1 Generelt

Personnavn vil si den alminnelige og offisielle betegnelsen på en person. I utgangspunktet er det en personlig og privat sak hvilket navn et menneske skal ha. Grunnene for navnevalg og hvilken betydning som skal tillegges det navnet man selv og/eller andre bærer, varierer betydelig fra individ til individ. For noen er navnet en meget personlig sak som også har atskillig betydning for vedkommendes identitet. For andre er elementet av symbol på tradisjon og enhet i familien viktig, mens atter andre ikke tillegger navnet særlig annen betydning enn som en praktisk betegnelse som er velegnet til å skille de enkelte individene fra hverandre.

Navn har imidlertid også en side i forhold til samfunnet. Det er viktig for en smidig og hensiktsmessig kommunikasjon i dagliglivet at de enkelte borgerne har individualiserende betegnelser som oppfattes som personnavn, og som det ikke er forbundet med altfor store vanskeligheter å benytte. Også kulturelle hensyn har betydning, f.eks. til navnetradisjoner og kulturhistoriske elementer.

Det er viktig å ha en lovgivning som viser respekt for det mangfold av motiver som ligger bak ønskene om ulike navn, f.eks. vedkommendes bakgrunn, kultur eller religion. Det må også tas hensyn til grupper/personer som ønsker å benytte spesielle/avvikende navn, innvandrere med en utenlandsk navnetradisjon og personer som ønsker å benytte elementer på siden av / i utkanten av den tradisjonelle norske navnetradisjonen. Det norske samfunnet har fått et større mangfold på mange felter de siste ti-årene, og kvinnenes stilling i samfunnslivet er blitt langt sterkere. Det er dels også blitt større grad av toleranse - og forventning om toleranse - for det som tidligere har blitt oppfattet som fremmed og kanskje avvikende. I tillegg er det i dag en økende forståelse om at staten ikke bør detaljregulere forhold som i stor grad berører den enkeltes privatliv. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør denne delen av samfunnsutviklingen reflekteres også i navnelovgivningen.

En viktig del av arbeidsgruppens arbeid består i å lage regler som også gjør det mulig for personer med en utenlandsk navnetradisjon å videreføre denne i Norge. Arbeidsgruppen anser det som vesentlig at det som hovedregel ikke innføres særregler som bare skal gjelde overfor personer med utenlandsk bakgrunn og/eller tilknytning. Det er avgjørende at reglene i navneloven i så stor grad som mulig er de samme for alle personer bosatt i Norge, uavhengig av kultur, bakgrunn, religion, osv. Dette vil hindre en forskjellsbehandling, samtidig som det hinder særregler som på sikt kan bli svært vanskelige å praktisere. Regler som krever at søkeren må ha en "særskilt tilknytning" til den aktuelle utenlandske navnetradisjonen som vilkår for å ta bestemte utenlandske navn, kan f.eks. gjøre det vanskeligere for folk med en utenlandsk bakgrunn å videreføre sin navnetradisjon i Norge i f.eks. tredje og fjerde generasjon. I tillegg kunne det oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål i forhold til personer med f.eks. norsk-etnisk opprinnelse som ønsker å ta navn etter den utenlandske navnetradisjonen. Dette kan bl.a. være tilfelle for personer som har konvertert til den islamske tro, eller som har giftet seg med en/ei som tilhører den aktuelle navnetradisjonen.

Det er viktig å merke seg at navnelovgivningen bare gir rammer for hvilke navn folk skal ha. At det tillates å ta bestemte typer navn, betyr altså ikke annet enn at lovgivningen ikke er til hinder, dvs. at man tillater utviklingen å gå sin "naturlige" gang innenfor rammene. Et eksempel på rammenes betydning, er gjeldende navnelovs hinder for dobbelte slektsnavn. Sammenholdt med tradisjonen med primært å føre fars slektsnavn videre til barna, har dette antakelig ført til at mors slektsnavn i mange tilfeller ikke er blitt ført videre. Dersom arbeidsgruppens forslag om å tillate doble slektsnavn tas til følge, betyr ikke dette at alle vil komme til å ta doble slektsnavn, men at loven tillater at dette gjøres. På denne måten vil kvinnenes langt sterkere stilling de seneste ti-årene kunne bli reflektert på en bedre måte i navnetradisjonen.

Etter arbeidsgruppens oppfatning bør loven samlet sett gi meget vide rammer for den videre utvikling av navnetradisjonen.

Samfunnet endres også raskere enn tidligere, og impulsene fra utenverdenen er sterkere enn før. Det er vanskelig å forutse endringsbehovet i årene fremover. Loven bør derfor gjøres så romslig at den tar høyde for fleksibiliteten som vil være nødvendig.

Når de ulike hensynene skal veies mot hverandre, bør utgangspunktet etter arbeidsgruppens vurdering være at det skal sterke grunner til for å hindre folk i å ta de navn de ønsker.

Fordi valg av navn har en klar og ganske vesentlig side i forhold til omverdenen og samfunnet som sådant, legger arbeidsgruppen til grunn at personers valg av navn og ønsker om navneendringer, fortsatt bør behandles av det offentlige. Arbeidsgruppen har etter en nærmere avveining også funnet at enkelte navn og navneendringer bør kunne nektes etter en skjønnsmessig vurdering dersom momentene er tilstrekkelig tungtveiende, se lovutkastets § 14.

Punktene 7.2 - 7.4 vil i noen grad utdype momentene nevnt her.

7.2 Nærmere om navn og identitet 1

Det er et universelt trekk ved alle samfunn at hvert individ får tildelt navn. Å gi et barn navn symboliserer hans/hennes inntreden i samfunnet. I Norge vises dette ved at alle må registreres i folkeregisteret med navn innen seks måneder etter fødsel, og ved at alle utlendinger som bosetter seg i Norge, må registrere navnet sitt i folkeregisteret.

I alle samfunn er navn viktig også for en persons sosiale identitet. Dette gjelder selv om navnetradisjonene varierer fra samfunn til samfunn, avhengig av religion, slektskapsforhold og hvor utviklet og moderne et samfunn er. Som vist under pkt. 4.1.1 oppstår det f.eks. et behov for bedre individualisering og kategorisering, jo mer komplekst et samfunn blir. Derfor oppstod det f.eks. etter hvert mer og mer stabil bruk av etter- og slektsnavn i Norge.

Å gi navn har en viktig sosial funksjon ved at det viser samfunnet slektsstatus, f.eks. hvem som er foreldre. Navnet symboliserer familiens kontinuitet og kan også vise ekteskapelig status. Et navn kan også vise kjønn, og religiøs eller etnisk tilhørighet.

I ulike kulturers forskjellige navneskikker kan en se hvilken plass individet har i samfunnet, hvilke relasjoner som er viktige, osv. For eksempel sier det noe om kvinnens stilling i samfunnet dersom det er vanlig at hustruen tar mannens slektsnavn ved giftermål.

Mange samfunn har faste ritualer for å velge navn. I Ghana og Nigeria kan barnet få navn etter hvilken dag det er født på.

Samtidig som navnet sender en beskjed til samfunnet om hvem et individ er, kan det også gi bæreren signaler om hvem han/hun er og hvilke forventinger som stilles til vedkommende. Navnevalg er et viktig første steg i å forme en persons identitet. Det er illustrerende at når en person blir spurt hvem han/hun er, så svarer vedkommende vanligvis med navnet sitt. Årsaken er nettopp at navnet symboliserer personens identitet.

Navn med en bestemt betydning er vanlig i mange samfunn, og de kan ofte ha innvirkning på bæreren av navnet. Dette gjelder særlig i små, mindre komplekse samfunn. I de fleste moderne samfunn har betydningen til navn ofte gått tapt med tiden. Navnene har gjennomgått språklige endringer, slik at den opprinnelige betydningen av navnet i dag er ukjent for de fleste. I slike samfunn er det vanlig å velge navn fra en fast gruppe navn. Men også her gir navn ulike assosiasjoner, og navnevalget er ikke tilfeldig. For eksempel vil foreldre som velger navnet Muhammed til barnet sitt, ofte ha en forhåpning om at barnet skal få noen av profetens gode egenskaper. Dersom et barn kalles opp etter en slektning, ses denne ofte som et forbilde, også i Norge.

Navn er ikke nødvendigvis konstante gjennom et helt livsløp. Særlig i mindre komplekse samfunn er det vanlig å endre navnet ved viktige vendepunkt i livet. Det kan være når man kommer i puberteten, når man får barn, etter en pilegrimsreise osv. Det signaliserer at personens identitet endres - at man trer inn i en ny fase i livet. Navnebyttet markerer også at samfunnets forventinger til personen endres. Som vist ovenfor under pkt. 3.8.1.10, tas f.eks. etter arabisk navneskikk navnet Abu, som betyr "far til", i mange tilfeller av far foran sønnens fornavn når han får sin førstefødte sønn. I Norge er det bare ett institusjonalisert navnebytte - ved ekteskap. Denne skikken har gått noe i oppløsning fordi kvinnen kan velge å beholde sitt opprinnelige slektsnavn ved giftermål.

Som ovenstående viser kan navnet ha stor betydning for den enkeltes identitet. Det kan også oppleves vondt og som en krenkelse dersom lovgivningen nekter en person å hevde sin identitet gjennom et bestemt navnevalg, for eksempel at navn kan tas/endres etter sine egne navneskikker. Dette taler også for at lovgivningen bør utformes slik at den i så stor grad som mulig respekterer den enkeltes ønsker om navn.

7.3 Nærmere om forholdet mellom identifikasjon og kategorisering

Ofte har ikke alle individer unike navn, dvs. et navn ingen andre har. Årsaken er at navn har to funksjoner som kan virke som om de står i motsetning til hverandre: Individualisering og kategorisering. Et navn må for det første virke individualiserende for å gjøre kommunikasjon mulig. På den annen side plasserer navnet individet i samfunnet, som f.eks. i en religiøs eller etnisk gruppe og i en familie. Det kan vise ditt kjønn, din ekteskapelige status osv. Navnet gir et signal til dine omgivelser om hvem du er. I komplekse samfunn er kategorisering særlig viktig. Ofte er det fornavnet som individualiserer og slektsnavnet som kategoriserer. 2

Navnereglenes tidligere hovedoppgave var å sikre en entydig identifikasjon. Dette var bl.a. noe av bakgrunnen for navneloven av 1923. Denne funksjonen har mistet det vesentlige av sin betydning etter at ordningen med fødselsnummer ble innført. Entydig identifikasjon er i dag mulig med fødselsnummeret, men identifikasjon ved hjelp av navnet har fortsatt sin betydning i dagliglivets forhold.

En vid adgang til for eksempel å kunne velge ønskede slektsnavn kan imidlertid føre til at det blir vanskeligere å kategorisere vedkommende i dagliglivet. Det kan f.eks. bli vanskelig å fastslå hvilken familie han/hun tilhører fordi det nye navnet fører til at familiemedlemmene får ulike slektsnavn. Pga. utviklingen i familiemønsteret er det blitt vanligere at barn får andre slektsnavn enn det en av foreldrene har. Spørsmålet er da om det er den enkelte som i utgangspunktet selv bør avgjøre om det er ønskelig med et navn som vanskeliggjør kategoriseringen, eller om rettsreglene av hensyn til omverdenen bør begrense denne adgangen. Etter arbeidsgruppens vurdering bør det i utgangspunktet være den som ønsker et navn (eventuelt foreldrene) som selv bør vurdere og avgjøre dette. Dersom vedkommende for eksempel ønsker et slektsnavn som ikke lenger vil vise slektstilhørigheten, bør dette altså så langt som mulig bero på personens egne vurderinger og valg.

På den annen side kan stadige endringer av navn gjøre det vanskeligere å individualisere og kategorisere vedkommende i dagliglivet. Dette vil komme på tvers av samfunnets åpenbare interesse i å ha en viss navnestabilitet, se også ovenfor om den samfunnsmessige interessen ved navnevalg. Som et noe spesielt eksempel nevnes også at enkelte personer, f.eks. knyttet til økonomisk kriminalitet, kan ha interesse av å kunne opptre med ulike navn. En fri adgang til å kunne endre navn vil derfor ut i fra både generelle og mer spesielle hensyn kunne være uheldig, selv om hensynene altså ikke er like tungtveiende som før ordningen med fødselsnummer ble innført.

7.4 Forholdet til norsk navnetradisjon

Som framstillingen foran under kap. 4 viser, var det ingen fast og entydig navneskikk i Norge før 1923. Vi har således ingen eldgammel fast navnetradisjon. I tråd med bl.a. utviklingen og endringene i samfunnet for øvrig, har navneskikken endret seg gradvis. Navneloven av 1923 bidro til å fremskynde endringer som var nødvendige pga. den økte kompleksitet, mobilitet og urbanisering som fant sted utover 1900-tallet. Dette gjaldt ikke minst innføringen av regelen om at alle nyfødte skulle ha slektsnavn.

Lovgivningen har tross alt ført til at det har vært en noenlunde fast navnetradisjon siden 1923, selv om lovendringer har medvirket til at det har funnet sted endringer i navnetradisjonen også i denne perioden. Eksempelvis har adgangen til å kunne bruke mellomnavn gradvis blitt utvidet, og i dag har over 780 000 personer slike navn.

Utviklingen i familiemønsteret, herunder ikke minst kvinnefrigjøringen, har ført til at behovet for valgmuligheter er større på navnerettens område i dag enn tidligere. Det samme gjelder den økte innvandringen som har funnet sted siden 1970-tallet. Videreføring av enkelte av innvandrernes navnetradisjoner er dels klart uforenlig med noen av linjene i tradisjonell norsk navnetradisjon. Som nevnt under punkt 7.1 har samfunnet de siste ti-årene også fått klart større mangfold, og toleransen overfor det som er nytt og kanskje avvikende har økt. Det har siden 1980-tallet videre funnet sted en økt mobilisering hos nasjonale minoriteter, som har medført behov for et lovverk som kan ta hensyn til deres navnetradisjoner.

Forholdene i dag er således annerledes enn tidligere. Endringstempoet og Norges forhold til utenverdenen er også et annet.

Etter arbeidsgruppens oppfatning er det ikke ønskelig - neppe heller praktisk mulig - å opprettholde stramme rammer for hvilke navn som kan tas utfra et ønske om å verne om det mange oppfatter som norsk navnetradisjon. Navnelovgivningen bør være på linje med den alminnelige rettsoppfatningen. Lovgivningen bør ikke legge begrensninger i adgangen til å ta navn på en slik måte at det oppleves som urimelig av deler av befolkningen. Som nevnt under pkt. 7.1, er det også viktig å merke seg at nye regler ikke i seg selv vil endre noen navnetradisjon. Nye regler vil bare lage nye ytre rammer for hvordan tradisjonen kan utvikle seg videre. Det blir befolkningen selv - innenfor de nye rammene - som vil forme den videre utviklingen. Dette var også tilstanden helt fram til 1923. På denne måten vil norsk tradisjon, på dette som andre felt, dels kunne få et nytt innhold tilpasset samfunnsutviklingen.

Navnetradisjonen har likevel siden 1923 verdifulle hovedlinjer som bør søkes videreført. Imidlertid er det nødvendig å gjøre reglene klart mer fleksible. Dette gjelder ikke minst i forholdet mellom den allerede etablerte navnetradisjonen og utenlandsk navneskikk. Arbeidsgruppen mener for øvrig det er mulig langt på vei å forene en etablert norsk navnetradisjon med en adgang til å la innvandrere videreføre sin navnetradisjon. Det er m.a.o. mulig å videreføre og utvikle norsk navnetradisjon, og samtidig i det alt vesentlige la innvandrere ta navn etter sine navneskikker, jf. nærmere nedenfor.

7.5 Ulike modeller for liberalisering av navneloven

7.5.1 Mandatet som utgangspunkt

Som nevnt ovenfor under pkt. 2.1, følger det av arbeidsgruppens mandat at et av målene med utredningen er "å få til en vesentlig liberalisering av navneloven". Arbeidsgruppen har derfor ikke ansett mandatet som noen skranke mot å vurdere og foreslå svært vidtgående endringer av navnelovgivningen, snarere tvert i mot.

7.5.2 Total liberalisering

Arbeidsgruppen har vurdert å foreslå en total liberalisering av navneloven, dvs. å fjerne lovgivningen om personnavn slik at alle kan ta de navnene man måtte ønske. Også i et slikt tilfelle antas det imidlertid å være nødvendig med en regel som bestemmer at barn ikke kan gis navn som kan være til ulempe/støtende. Dette for å beskytte barna mot erting/mobbing pga. navnet.

En total liberalisering har en vesentlig side i forhold til hovedlinjene i norsk navnetradisjon. Dersom det ikke lenger skal være noen navnelovgivning, vil dette samtidig innebære at skillet mellom fornavn og etternavn må oppheves. Det samme gjelder reglene om at de mer sjeldne etternavnene har rettsbeskyttelse ut fra hensynet til identitet/slektsfølelse m.v. Dersom man velger å beholde det ene eller begge av de nevnte elementene, vil dette straks utløse behov for en god del nærmere lovregulering knyttet til materielt innhold, nærmere grenseoppgang osv. En total liberalisering vil også medføre at navn som verken har en art eller karakter som navn iht. norsk navneskikk, vil kunne tas som navn.

Fordi det særlig er skillet fornavn/etternavn og rettsbeskyttelsen for de mer sjeldne etternavnene som stenger for en total liberalisering, behandles begge disse elementene noe nærmere.

Det er ingen motsetning mellom å beholde forskjellen mellom fornavn og etternavn samtidig som rettsbeskyttelsen for etternavn oppheves. Det er logisk sett heller ingen motsetning mellom å oppheve skillet mellom fornavn og etternavn selv om rettsbeskyttelsen for etternavn beholdes. I et slikt tilfelle vil hvem som helst kunne ta et hvilket som helst etternavn som fornavn, men ikke som etternavn. En slik ordning ville medført en uthuling av navnevernet i og med at rettsbeskyttete etternavn kunne tas som fornavn. Den ville også ellers fremstå som kunstig og kunne få underlige utslag, f.eks. at en person kan ta Løvenskiold som fornavn.

Opphevelse av forskjellen mellom fornavn og etternavn vil - forutsatt at etternavn ikke er rettsbeskyttet - medføre at hvilke som helst navn både kan velges som fornavn og/eller etternavn. En person kan f.eks. velge Hansen som fornavn og Peder som etternavn eller to fornavn i stedet for et fornavn og et etternavn. En slik ordning vil være arbeidsbesparende for det offentlige bl.a. ved at man i en del tilfeller slipper å måtte foreta undersøkelser om navnets opphav. I tillegg vil innvandrere fra kulturer hvor man ikke skiller mellom fornavn og etternavn, uten problemer, og uten nærmere undersøkelser, kunne ta de navnene de ønsker. Det er heller ikke sannsynlig at tradisjonelle norske etternavn i særlig grad vil bli tatt som fornavn av publikum, eller at typiske fornavn vil bli tatt som etternavn. Det må imidlertid påregnes at noen vil ønske slike navn. Eventuelle problemer forbundet med opphevelse av skillet mellom fornavn og etternavn, vil dermed neppe få noe særlig omfang, og mothensynene vil slik sett ikke ha så stor vekt.

En opphevelse av både rettsbeskyttelsen og forskjellen mellom fornavn og etternavn, vil medføre klarebesparelser for det offentlige. Som vist ovenfor under pkt. 6.3 bruker Justisdepartementet, fylkesmennene og folkeregistrene i dag i underkant av 14 årsverk på å behandle navnesaker. En total liberalisering vil kanskje medføre at det samlet sett - helt løst anslått - vil være bruk for 2-4 årsverk. Anslaget er tenkt ut på bakgrunn av at folkeregistrene i dag bruker ca. 4 årsverk i forbindelse med sin behandling av navnemeldinger.

Det er imidlertid en artsforskjell mellom de fleste etternavn og fornavn. Arbeidsgruppens anser det som unaturlig og kunstig dersom hvilke som helst etternavn kan tas som fornavn, eksempelvis at en person tar Hansen som fornavn. En slik ordning ville også innebære et fundamentalt brudd med et grunnleggende element i norsk og nordisk navnetradisjon. Arbeidsgruppen kan ikke se at tilstrekkelig tungtveiende grunner taler for en slik radikal omlegging. Skillet mellom fornavn og etternavn synes også i det alt vesentlige i praksis å ha fungert tilfredsstillende. Det er heller ikke fremkommet særlig kritikk mot at det opprettholdes. Opphevelse vil for øvrig kunne øke risikoen for misforståelser og kommunikasjonsproblemer i det daglige. Det må også ut fra samfunnsmessige hensyn antas å være et poeng med en viss orden og et visst minimum av system i personnavngivningen - i alle fall så lenge dette ikke får urimelige utslag.

Det som i særlig grad taler for opphevelse av skillet mellom fornavn og etternavn, er hensynet til personer som kommer fra kulturer hvor det ikke skilles mellom fornavn og etternavn. Dette hensynet vil imidlertid kunne bli tilfredsstillende ivaretatt på annen måte, se nedenfor under pkt. 9.2.2 og pkt. 11.3.1.

Arbeidsgruppen vil etter dette ikke forslå at skillet mellom fornavn og etternavn oppheves totalt. Når det gjelder rettsbeskyttelsen for de mer sjeldne etternavnene, har arbeidsgruppen kommet til at tungtveiende argumenter taler for at denne opprettholdes, jf. nærmere drøftelsen nedenfor under pkt. 8.2. En såkalt total liberalisering av navnelovgivningen er derfor ikke mulig.

7.5.3 Kodifisering og liberalisering

Arbeidsgruppen har valgt å foreslå en vesentlig liberalisering av navnelovgivningen med utgangspunkt i dagens navnelov og den liberale praksis departementet de siste årene har utviklet. Det vises til forslagene nevnt ovenfor under kap. 1. Se nærmere nedenfor i kap. 8-13. Fordi arbeidsgruppen ikke ønsker å foreslå en total liberalisering av navnelovgivningen, vil det fortsatt være behov for en del, men antakelig noe mindre, ressurser til behandlingen av navnesakene. Se nedenfor kap. 14.

8 Etternavn

8.1 Etternavn eller slektsnavn?

I Ot.prp. nr. 43 (1978-79) (s. 9) foreslo departementet at uttrykket slektsnavn burde erstattes med etternavn. Det ble lagt vekt på at etternavn er det ord som oftest benyttes i vanlig tale. Videre ble det fremhevet at uttrykket passer best med navnelovens øvrige terminologi, fornavn og mellomnavn. Etternavn passet også best i de tilfellene hvor navnet ikke gir utrykk for noen slektstilhørighet, f.eks. når navnet er ervervet ved giftermål.

Stortinget vedtok likevel i 1979 å beholde betegnelsen slektsnavn. I debatten i Stortinget 3 uttalte saksordfører Gunn Vigdis Olsen-Hagen (Ap) dette:

"Komiteen har i sine drøftelser kommet fram til at ordet slektsnavn for mange har et annet innhold enn ordet etternavn, og vil etter dette, og i samråd med departementet, foreslå at ordet slektsnavn fortsatt blir nytta i navneloven."

Som begrunnelse for uttrykket slektsnavn uttalte Jørgen Sønstebø (KrF) i Stortingsdebatten: 4

"[Slektsnavnet] viser at vedkomande person hører til ei bestemt slekt eller, om ein vil seia, ein familie. Dette med familieeininga ser eg som mykje viktig, og eg er mykje glad for at ei samla justisnemd gjekk inn for å endra dette punktet i forhold til proposisjonen, slik at vi fortsatt kan halde fram med nemninga slektsnamn."

Tore Austad (H) uttalte: 5

"Endelig er det grunn til å være tilfreds med at ordet "slektsnavn" skal beholdes, og ikke erstattes med "etternavn". Heri ligger for så vidt ingen annen realitet enn den sterke, men uhåndgripelige realitet som ligger i den dybde og det perspektiv som ordet "slekt" har, men som ordet "etternavn" er blottet for. Det siste er anonymt, rent registrerende - det første har en klang av den sammenheng bakover, den slektssammenheng som familien inngår i. Familien er ikke historieløs. [...] "Slekt skal følge slekters gang." [...] Jeg finner det verdifullt at navneloven har denne klangbunn."

At lovgivningen helt siden 1923 har brukt uttrykket slektsnavn, taler etter arbeidsgruppens vurdering mot å endre uttrykket til etternavn. I tillegg viser slektsnavn mye av ordets materielle innhold, nemlig at slektsnavnet er det navnet som går i arv. Det er også for flere grupper av utlendinger ulogisk å anvende uttrykket etternavn. Dette gjelder f.eks. vietnamesere, japanere, koreanere, kinesere og ungarere som har slektsnavnet (etternavnet) først.

Arbeidsgruppen har likevel funnet at de beste grunnene taler for å endre uttrykket til etternavn. Det er lagt vekt på at etternavn både gir en naturlig sammenheng med de to øvrige uttykkene, fornavn og mellomnavn, og at etternavn brukes i folks dagligtale. På tross av at lovgivningen i mer enn 75 år har brukt uttrykket slektsnavn, har dette altså ikke fått innpass i befolkningen.

Slektsnavn er dels også et misvisende uttrykk. For mange gir slektsnavnet ikke uttrykk for hvilken slekt de er født inn i. Dette gjelder for eksempel navn ervervet ved giftermål og kan også gjelde navn man har ervervet etter søknad. Som vist ovenfor er det i dag 988 slektsnavn som ikke er rettsbeskyttet, og som bæres av nesten 2,1 millioner personer. Disse navnene kan velges - og blir tidvis valgt - av andre årsaker enn slektstilknytning.

Det vil videre være misvisende å benytte uttrykket slektsnavn om det siste navnet i navnerekken til en del personer med utenlandsk navneskikk. Dette gjelder islendinger som har "ekte" patro-/metronym. Et annet eksempel er folk fra Sri Lanka som får fars fornavn som etternavn. Slike navn er nok forenlige med slektsnavnsbegrepet fordi navnene også markerer slektstilknytning, men navnene er ikke slektsnavn i norsk forstand.

Flere av arbeidsgruppens forslag gjør det også hensiktsmessig å benytte uttrykket etternavn. Arbeidsgruppen går bl.a. inn for at det innføres en generell adgang til å kunne ta doble etternavn, og at doble etternavn fritt skal kunne oppløses. Dersom dette forslaget vedtas, må det påregnes at etternavnene i framtiden i større grad enn i dag oppløses etter hvert som generasjonene kommer til. Dette betyr at navnene i mindre grad enn tidligere vil markere slektstilknytning.

Arbeidsgruppen går videre inn for å oppheve rettsbeskyttelsen for nye framtidige etternavn, se nedenfor pkt. 8.2.3.1. Dette vil kunne føre til at flere navn kan tas uten krav om slektstilknytning, noe som taler mot å benytte utrykket slektsnavn. Det samme er tilfellet for arbeidsgruppens forslag om å senke kravet til antall bærere for at et etternavn skal være ubeskyttet, fra 500 til 200, se nedenfor pkt. 8.2.3.2.

Arbeidsgruppen vil videre foreslå at såkalte "ekte" patro-/metronym kan tas som etternavn, og at slike navn ikke kan overføres videre, se pkt. 8.5. Dette betyr at en datter av f.eks. Siri kan ta Siri(s)datter som etternavn. Dette navnet kan imidlertid ikke overføres til hennes barn igjen. Navnet vil her altså ikke gå i arv. Dette taler mot å bruke utrykket slektsnavn.

Bruk av uttrykket etternavn vil også samsvare med det uttrykket som brukes både i Sverige og i Danmark.

Etter arbeidsgruppens vurdering må noen grupper av utlendinger kunne tilpasse seg den norske uttrykksformen, jf. pkt. 6.1.2. Dette betyr at utlendinger med slektsnavnet først blir nødt til å konvertere plasseringen og uttrykksformen av navnet til norsk navnelov. En slik konvertering skjer også i dag under gjeldende lov som bruker uttrykket slektsnavn. Endret uttrykksform vil altså ikke få noen realitetsbetydning for disse.

Avslutningsvis bemerkes at det i praksis ikke lenger eksisterer noe skille i gjeldende rett mellom slektsnavn og etternavn. Se imidlertid særregelen i § 25 som neppe lenger har noen praktisk betydning, og som foreslås opphevet, jf. pkt. 8.9.

Etter dette foreslår arbeidsgruppen at uttrykket "slektsnavn" erstattes med "etternavn". Innstillingen vil nedenfor hovedsakelig bare bruke uttrykket "etternavn".

8.2 Rettsbeskyttete etternavn

8.2.1 Bør noen etternavn være rettsbeskyttete?

Det kan reises spørsmål om noen mennesker bør ha en særrett fordi de har etternavn med et lavere antall bærere enn andre. Problemstillingen blir om en gruppe mennesker bør ha en eksklusiv rett til å kunne ta og bære etternavn, som altså andre personer i utgangspunktet ikke kan ta - samtidig som de andre ikke har tilsvarende eksklusiv rett til sitt etternavn?

Etter arbeidsgruppens oppfatning er det vektige argumenter motat noen etternavn skal ha en særlig rettsbeskyttelse i lovgivningen. En slik rettsbeskyttelse kan skape et skille mellom etternavn, og dermed et skille mellom personer. Rettsbeskyttelsen innebærer at noen navn anses som så eksklusive at bare dem som har en tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til navnet, kan ta det, mens andre navn er så vanlige at hvem som helst kan ta det. Skillet er særlig synlig når under 1% av alle etternavn ikke er rettsbeskyttet, samtidig som nesten 2,1 mill. personer bærer disse navnene, jf. ovenfor pkt. 6.2.2.1.

Navnevernet oppstod i en helt annen tid enn i dag, nemlig så tidlig som på slutten av 1800-tallet (pkt. 4.1.2.1). Særrettigheter har stått for fall utover i forrige århundre, og det kan anføres at det ikke er særlig større grunn til å opprettholde rettsbeskyttelsen for navn enn for andre eksklusive rettigheter.

I tillegg er det åpenbart at navnelovgivningen ville vært mye enklere å praktisere dersom det ikke fantes rettsbeskyttete etternavn. Det ville f.eks. ikke vært nødvendig å ha de ganske kompliserte særreglene i gjeldende navnelovs § 9 (inneholder unntaksregler for når en person kan ta et rettsbeskyttet etternavn). Videre ville det ikke i noe tilfelle vært nødvendig å innhente samtykke fra samtlige bærere av et etternavn for å kunne ta dette. Bl.a. pga. dette ville det være betydelig mindre behov for økonomiske og administrative ressurser til behandling av navnesakene hvis alle etternavn var frie, se ovenfor pkt. 6.3.

På den annen side har ordningen med rettsbeskyttete etternavn eksistert i mer enn hundre år. Rettsbeskyttelsen antas å ha blitt en del av manges oppfatning av sitt eget og andres etternavn. Ordningen er også antakeligvis i overensstemmelse med rettsoppfatningen hos mange av dem som har rettsbeskyttete etternavn. En opphevelse av ordningen vil derfor hos en del kunne oppleves som et uakseptabelt inngrep i deres navnemessige beskyttelse. Selv om rettsbeskyttelsen gir spesielt vern for en del etternavn, dreier det seg heller ikke om en rett forbeholdt de få. Som tallene foran under pkt. 6.2.2.1 viser, bærer over halvparten av befolkningen rettsbeskyttete etternavn. Det er altså et betydelig antall mennesker som vil få redusert navnemessig beskyttelse dersom rettsbeskyttelsen oppheves.

Bakgrunnen for at noen etternavn er rettsbeskyttet, er av professor Carl Jacob Arnholm uttrykt slik: "Når et navn ikke er altfor vanlig, gir det innad følelsen og utad inntrykket av en viss samhørighet."  6 For eksempel har noen personer etternavn som bare bæres av en eller få slekter. I enkelte av disse slektene kan etternavnet spores tilbake til et felles opphav, f.eks. et gårdsnavn eller en felles forfader som tok et nylaget etternavn. Personer fra slike slekter har ofte en forventning om at ingen utenfor slekten skal kunne ta navnet. Navnet er blitt en del av deres identitet, og det kan oppleves som støtende om andre personer - utenfor slekten - skulle få en mulighet til å ta navnet.

For enkelte vil nok også følelsen av å ha et rettsbeskyttet etternavn som tegn på røtter og samhørighet, kunne oppleves som et slags motstykke til den rotløshet og fremmedgjøring som dels har vært et resultat av de raske samfunnsendringene de siste ti-årene.

Vurderingen av om rettsbeskyttelsen skal opprettholdes, må derfor foretas i lys av kryssende hensyn. På den ene side hensynet til at folk flest skal kunne velge de navn de ønsker uten begrensninger av andres særrettigheter, og på den annen side hensynet til identitets-/slektsfølelse hos personer med et etternavn som bæres av forholdsvis få.

I Norge har man valgt en ordning som forsøker å oppfylle begge disse hensynene, dvs. ved dels å ha rettsbeskyttete og dels "frie" etternavn. Dette står i motsetning til systemet i Finland og Sverige, hvor alle slektsnavn/etternavn er rettsbeskyttete. I prinsippet kan alle etternavn også bli rettsbeskyttete i Danmark. På denne måten har de tre nevnte nordiske landene et system som likebehandler alle etternavn, og langt på vei hindrer en forskjellsbehandling mellom eksklusive og vanlige navn. Arbeidsgruppen finner imidlertid ikke grunn til å foreslå en slik ordning innført i Norge. Dels vil et slikt forslag kanskje være i strid med mandatet, jf. f.eks. pkt. 2.1 ovenfor om vesentlig liberalisering. Videre vil den gjøre det svært vanskelig for f.eks. utlendinger å kunne ta norske etternavn. Arbeidsgruppen mener at også personer som innvandrer til Norge, bør kunne ta norske etternavn dersom de ønsker dette. En slik adgang er viktig for integreringen. Samtidig er det viktig for integreringen at innvandrere kan videreføre sin navnetradisjon, jf. pkt. 7.2 ovenfor og pkt. 11.1 nedenfor. Et system der alle navn blir rettsbeskyttet vil også koste langt mer å administrere enn dagens kombinerte løsning. Bortsett fra hensynet til å oppnå fullstendig likestilling mellom rettsbeskyttete og andre navn, er det ikke andre hensyn av vekt som taler for å endre ordningen med frie etternavn som - i seg selv - synes å fungere tilfredsstillende.

Etter en samlet vurdering har arbeidsgruppen derfor kommet til at både ordningen med rettsbeskyttete og ordningen med frie etternavn bør videreføres, samtidig som også folk i så stor grad som mulig bør kunne velge hvilke etternavn de ønsker. På bakgrunn av argumentene mot rettsbeskyttete etternavn og at under 1% av det totale antall etternavn er "frie", vil arbeidsgruppen imidlertid foreslå at en del flere etternavn blir frie, se nedenfor under pkt. 8.2.3.

Arbeidsgruppen har også vurdert hvorvidt avgjørelsen av om et navn skal være rettsbeskyttet, bør avhenge av en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, jf. også ovenfor pkt. 4.2.2 om hvordan praksis var tidligere. På denne måten kan rettsbeskyttelsen begrenses til navn som bare bæres av bestemte slekter. Arbeidsgruppen mener imidlertid at en slik ordning ikke er hensiktsmessig. For det første vil den i mange tilfeller bety at ganske omfattende arbeid må legges ned i en navnesak, f.eks. i undersøkelsen av navnets opphav. Videre vil det være problematisk å ta stilling til hvilke kriterier som skal legges til grunn ved den skjønnsmessige vurderingen. For eksempel må det bl.a. vurderes om rettsbeskyttelsen bare skal omfatte slekter som har navn med ett felles opphav, eller om også navn som har to eller flere opphav skal omfattes osv. Atskillig kan også tale for å behandle de ulike etternavnene likt - uavhengig av opphav. Etter arbeidsgruppens oppfatning taler derfor så vel likhetshensyn som hensynet til enkel praktisering for fortsatt å legge en objektiv vurdering av antall bærere av navnet til grunn for avgjørelsen av om et navn skal være rettsbeskyttet.

8.2.2 Bør også utenlandske etternavn være rettsbeskyttete?

Mange utenlandske etternavn finnes i et betydelig antall bl.a. i sitt opprinnelsesland - f.eks. på linje med Olsen eller Hansen i Norge - men er rettsbeskyttete hos oss fordi navnet her har færre enn 500 bærere. Som vist ovenfor under pkt. 3.8.1.1 er også slike etternavn rettsbeskyttete i Norge, slik at navnet bare kan tas etter navnelovens vanlige regler. Dette skaper problemer når personer ønsker å ta et slikt etternavn i Norge, men uten å kunne dokumentere tilstrekkelig slektsmessig tilknytning. Dersom bevilling da skal gis, forutsetter dette som hovedregel samtykke fra samtlige bærere av navnet.

En mulig løsning er å gjøre rettsbeskyttelsen avhengig av at det dreier seg om 1) et utenlandsk etternavn som 2) er vanlig i utlandet. Løsningen vil føre til at et utenlandsk etternavn som er "vanlig" i utlandet, blir fritt i Norge. På den måten kan det tas uten samtykke selv om det her har færre enn 500 bærere.

I forhold til vilkår 1), vil det imidlertid være store praktiske vanskeligheter med å skille mellom "utenlandske" og "norske" etternavn på denne måten. Når er et navn opprinnelig et "utenlandsk" navn som ikke er rettsbeskyttet? Når blir navnet et "norsk" navn som er rettsbeskyttet? Og er det ikke "norske" navn i dag som er rettsbeskyttete, men som opprinnelig har et opphav fra utlandet, f.eks. etternavnene Geelmuyden og Lowzow? Som vist ovenfor under pkt. 4.1.1 har en rekke utenlandske navn blitt tatt i bruk i Norge opp gjennom årene. Arbeidsgruppen ønsker heller ikke å gå inn for at det skilles mellom etternavn av f.eks. europeisk opphav og andre etternavn. Etter arbeidsgruppens vurdering er det videre verken ønskelig eller praktisk mulig å la navnets skrivemåte eller "fremmedartethet" være avgjørende.

Når det gjelder vilkår 2), oppstår det dessuten en rekke vanskelige spørsmål ved vurderingen om et navn er "vanlig" i utlandet. Hvor mange bærere må et navn ha for at det skal anses som "vanlig"? Skal antall navn i flere land legges til grunn (eventuelt hvor mange navn i hvert land)? Hva skal man bygge på når det nærmest ikke eksisterer tallmateriale over antall bærere? Nærmere undersøkelser av et etternavns utbredelse i andre land vil også i en del tilfeller kunne være meget arbeidskrevende.

Etter arbeidsgruppens oppfatning bør derfor antall bærere i Norge være avgjørende for rettsbeskyttelsen. Det er også bare navnets utbredelse i Norge som naturlig bør danne grunnlag for slektens ev. forventning om rettsbeskyttelse her. Verken publikum eller forvaltningen bør heller være nødt til å undersøke et etternavns utbredelse i andre land, for å finne ut om det er rettsbeskyttet i Norge.

Arbeidsgruppen har etter dette kommet til at det ikke er hensiktsmessig å lage en ordning som bygger på et skille mellom "vanlige utenlandske" og "norske" etternavn.

En likestilling av "utenlandske" og "norske" etternavn vil imidlertid medføre at etternavn som er vanlige i andre land, men som har få bærere i Norge, fortsatt bare kan tas av personer som har tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til navnet. Problemet vil avhjelpes et godt stykke på vei ved at fremtidige nye etternavn - både av norsk og utenlandsk opprinnelse - foreslås å falle utenfor reglene om rettsbeskyttelse, se pkt. 8.2.3.1. Det vil altså ikke bli flere "vanlige" utenlandske navn som kan oppnå rettsbeskyttelse i Norge. Mange utenlandske etternavn som fra før av rettsbeskyttete, vil dessuten kunne få et så stort antall bærere at de mister rettsbeskyttelsen, etter hvert som det kommer flere innvandrere til Norge. Arbeidsgruppen finner det videre ikke urimelig at innvandrerne må følge de samme reglene som befolkningen for øvrig, ikke minst gjelder dette når loven på en rekke punkter foreslås utformet slik at den imøtekommer deres ønske om å kunne videreføre egen navneskikk, se nedenfor kap. 11. Innvandrerne vil heller ikke bli satt i en dårligere stilling enn andre i det norske samfunnet, idet også personer med norsk navneskikk må finne seg i at en rekke etternavn ikke kan tas fordi de er rettsbeskyttet. Etter arbeidsgruppens vurdering medfører summen av de endringsforslagene som framsettes, at innvandrernes navnebehov blir imøtekommet på en akseptabel og tilfredsstillende måte.

Etter dette har arbeidsgruppen kommet til at alle etternavn som er i bruk i Norge, skal likestilles. På denne måten unngår man også å etablere forskjeller mellom navn/personer ut fra geografisk opprinnelse, noe som i seg selv kan være uheldig.

8.2.3 Rettsbeskyttelsesnivå

På bakgrunn av argumentene mot rettsbeskyttete etternavn nevnt ovenfor under pkt. 8.2.1 og argumentene/problemene nevnt i pkt. 8.2.2, vil arbeidsgruppen foreslå en reduksjon i antall rettsbeskyttete etternavn.

8.2.3.1 Framtidige nye etternavn

For det første foreslås at ingen nye/nylagete etternavn i Norge skal bli rettsbeskyttet. Personer som tar slike navn, har ingen begrunnet forventning om rettsbeskyttelse dersom det allerede i utgangspunktet er klart at navnet ikke kan oppnå rettsbeskyttelse. Arbeidsgruppen kan ikke se at det vil virke urimelig overfor disse at navnet ikke blir rettsbeskyttet. Hensynet til identitetsfølelse/samhørighet er også langt mindre tungtveiende i forhold til nye/nylagete etternavn, enn i forhold til navn som har vært i bruk gjennom lang tid.

En klar fordel med den foreslåtte regelen er videre at man unngår problemene knyttet til rettsbeskyttelse for (nye) etternavn som er vanlige i utlandet, jf. pkt. 8.2.2.

8.2.3.2 Senking av antall bærere som vilkår for rettsbeskyttelse

For det andre foreslås at bare etternavn som har færre enn 200 bærere skal være rettsbeskyttet. Dette er en vesentlig reduksjon fra dagens grense på 500 bærere.

Som vist ovenfor under pkt. 6.2.2.1, vil forslaget medføre at antall frie navn øker fra 988 til 3098, dvs. mer enn en tredobling. 2 698 217 personer bærer i dag navn som har 200 eller flere bærere, mens 2 066 206 bærer etternavn som har 500 eller flere bærere. Forslaget medfører altså at rundt 630 000 mennesker mister den rettsbeskyttelsen etternavnet deres har i dag.

Reduksjonen i antallet rettsbeskyttete etternavn kan kanskje føre til at de gjenværende navn med rettsbeskyttelse oppleves som mer eksklusive enn det som er tilfellet i dag. Selv om dette kan være en svakhet, er det positivt at flere navn blir frie og tilgjengelige for en større del av befolkningen. Samtidig blir det eksklusive elementet høyst begrenset når mer enn 1,7 millioner innbyggere fremdeles vil bære rettsbeskyttete etternavn.

En grense på ca. 300 bærere ble lagt til grunn for departementets praksis fra begynnelsen av 1980-tallet fram til årsskiftet 1982/83, jf. pkt. 4.2.2. I forhold til dette innebærer forslaget bare en reduksjon på 100 bærere.

Etter arbeidsgruppens oppfatning taler vektige hensyn for å gjennomføre en slik reduksjon som foreslått. For det første blir begrunnelsen for å rettsbeskytte etternavn svakere desto flere personer som bærer navnet, jf. at elementet av samhørighet/"eierforhold" normalt er mest framtredende når navnet har få bærere.

Etternavn som har 200 eller flere bærere, bæres antakelig også i mange tilfeller av atskilte slekter.

Grensen som er foreslått vil etter arbeidsgruppens mening gi rettsbeskyttelse til de etternavnene som har et rimelig behov for beskyttelse av hensyn til f.eks. samhørighet, identitetsfølelse og eierforhold. Det er også et argument at etternavn som er vanlige i andre land, men nye i Norge, så raskt som mulig bør kunne bli frie, slik at de lettere kan tas også i Norge, jf. pkt. 8.2.2. Også dette tilsier at grensen bør settes vesentlig lavere enn i dag.

Bortfallet av rettsbeskyttelsen for en del etternavn kan etter arbeidsgruppens vurdering ikke ses å virke urimelig overfor de som berøres. For øvrig tilføyes at rettsbeskyttelsen - selv når beskyttelsesgrensen settes ned til 200 bærere - fremdeles vil ha et stort nedslagsfelt og som nevnt omfatte mer enn 1,7 millioner mennesker.

Ordningen kan i praksis gjennomføres på følgende måter:

Alternativ 1:

Alle etternavn som pr. lovens ikrafttreden har færre enn 200 bærere, føres opp på en liste over rettsbeskyttete etternavn. Som følge av de dataregistreringer som allerede foreligger, vil det være en relativt enkel sak å lage en slik liste. Etternavn som senere får 200 eller flere bærere, strykes fra listen, og vil aldri mer kunne bli oppført - selv om navnet senere skulle få færre enn 200 bærere. En slik ordning vil gi listen total negativ rettslig troverdighet: Navn som ikke er oppført vil ikke under noen omstendighet være rettsbeskyttet. Listen vil lett kunne publiseres for eksempel til offentlige organer, bokhandlere og legges ut på Internett, og ev. oppdateres (for eksempel i form av supplement) når navn etter hvert faller ut fordi de får 200 eller flere bærere. Ordningen vil etter arbeidsgruppens oppfatning både være enkel å forholde seg til for publikum og enkel å administrere og praktisere. For ordens skyld tilføyes at arbeidsgruppen har forutsatt at nye etternavn ikke vil bli rettsbeskyttet, og at det dermed ikke vil komme nye navn inn på listen, jf. foran under pkt. 8.2.3.1. Endringer på listen vil derfor bare bestå i at antall navn reduseres.

Alternativ 2:

Dette kan gjennomføres på samme måte som ved dagens system, dvs. at etternavn som til enhver tid har færre enn 200 bærere, anses som rettsbeskyttete. Dette vil føre til at listen også får total positiv troverdighet, og gir en full oversikt over etternavn som til enhver tid er rettsbeskyttet. En oversikt over disse navnene kan eventuelt fås hos det organet som administrerer Det sentrale folkeregister og/eller ved at et online-register over rettsbeskyttete etternavn legges ut på Internett.

Både under alternativ 1 og 2 kan listen over rettsbeskyttete etternavn inneholde feil. Dette vil først og fremst gjelde etternavn som er registrert med én bærer. I stedet for å være tastet inn med korrekt skrivemåte, kan etternavnet være feilregistrert. Det må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle om feilregistrering foreligger. Dersom et etternavn er feilregistrert medfører dette at navnet med den feilaktige skrivemåten ikke skal regnes som et eget navn. Etternavnet skal i stedet regnes som et navn med den skrivemåten som er korrekt.

Begge alternativene vil ganske greit gi oversikt over hvilke navn som er rettsbeskyttet. For alternativ 2 kan det i noen tilfeller bero på tilfeldigheter - samt være ustabilt - hvorvidt rettsbeskyttelse foreligger: Dersom antall bærere av navnet svinger dels over og dels under 200, vil navnet i tråd med dette drive fram og tilbake mellom å være beskyttet og fritt. Slike tilfeldigheter gjør seg ikke gjeldende i forhold til alternativ 1. Alternativ 1 vil videre over tid medføre en større reduksjon i antall rettsbeskyttete navn enn alternativ 2. Dette er i tråd med arbeidsgruppens standpunkt om at flere etternavn bør bli frie. Dessuten vil listen som alternativ 1 forutsetter, lettere kunne gjøres tilgjengelig også for den del av publikum som ikke disponerer Internett, enn systemet som forutsettes i alternativ 2.

På denne bagrunnen går arbeidsgruppen går inn for systemet beskrevet i alternativ 1.

8.2.4 Kravet til slektstilknytning for å kunne ta rettsbeskyttete etternavn

Som vist ovenfor under pkt. 3.2.5.5.7 kan man etter gjeldende lov normalt ikke ta rettsbeskyttete etternavn som ligger lenger tilbake i slekten enn hos besteforeldrene som ugifte. Besteforeldrenes etternavn kan videre som hovedregel bare tas hvis søkeren selv har brukt navnet i ca. 25-30 år. Det stilles altså opp et vilkår om en ulovlig bruk - fordi det er forbudt å bruke etternavn som personnavn før man har søkt om og fått innvilget navneendring, jf. pkt. 3.13.1. En slik bruk er i prinsippet faktisk også straffbar, jf. pkt. 3.13.2. Det er således dårlig sammenheng i lovverket på dette punktet. Arbeidsgruppen er også meget kritisk til at ulovlig bruk skal være et vilkår for å få innvilget en offentlig tillatelse.

Som vist ovenfor under pkt. 6.3.2.5 har enkelte fylkesmenn opplyst at publikum har forespurt om å kunne ta oldeforeldrenes etternavn som eget etternavn. Arbeidsgruppen har forståelse for at flere kan føle behov for og ønske om å ta tilbake etternavn som har vært brukt tidligere i slekten enn dagens lov åpner for. Det kan heller ikke ses at tilstrekkelig vektige hensyn taler mot at det åpnes en slik adgang. Tvert om vil det være positivt at flere gis muligheter til å etablere navnemessig slektstilknytning lenger tilbake i slekten.

Arbeidsgruppen foreslår derfor at det innføres en alminnelig adgang til å ta besteforeldrenes og oldeforeldrenes etternavn, dersom det ikke dreier seg om tidligere giftenavn. 7 Det foreslås ikke at det skal gjelde tilleggsvilkår til f.eks. bruk av navnet. En slik ordning vil for øvrig i det alt vesentlige være identisk med det som gjelder i den danske loven om personnavn, se ovenfor pkt. 5.1.1.

Arbeidsgruppen går også inn for å videreføre "en sikkerhetsventil", slik at man i spesielle tilfeller kan ta etternavn som man ellers ikke kan ta etter de øvrige bestemmelsene, se lovutkastets § 5 nr. 9.

8.2.5 Forholdet til Grunnloven § 97

8.2.5.1 De som mister en rettsbeskyttelse de tidligere har hatt

Arbeidsgruppens forslag om at bare etternavn med færre enn 200 bærere skal være rettsbeskyttete, medfører altså at rundt 630 000 personer mister en rettsbeskyttelse de har i dagens navnelov, se ovenfor pkt. 6.2.2.1. Det kan reises spørsmål om dette vil være i strid med Grunnloven § 97 som bestemmer at "Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft".

Til nærmere belysning av dette tar arbeidsgruppen utgangspunkt i Høyesteretts plenumsavgjørelse inntatt i Rt. 1996 s. 1415 som gjaldt spørsmålet om hvilket vern § 97 ga for trygderettigheter. 8 En lovendring hadde medført bortfall eller reduksjon av ektefelletillegg til løpende alderspensjon der pensjonisten hadde egen inntekt ut over et fribeløp. Med støtte av flertallet uttalte førstvoterende følgende på s. 1424:

"Inngrepet i denne saken [...] medfører ikke at det knyttes nye byrder til tidligere handlinger, men at lovendringen for framtiden svekker rettslige posisjoner. Det er dette som gjerne benevnes uegentlig tilbakevirkning. Det er klart at også slike inngrep i etablerte rettigheter eller posisjoner etter omstendighetene, blant annet under hensynet til karakteren av de posisjoner som berøres og de nærmere virkninger av endringene, vil kunne rammes av Grunnloven § 97."

Flertallet uttaler videre dette på s. 1426:

"Bestemmelsen - med dens generelle ordlyd om at "Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft" - stiller etter vår rettstradisjon opp et forbud, som vel kan gis et mer presist innhold på spesielle rettsområder, men som ellers, blant annet på det rettsområdet vi her er på, må anses for å rette seg mot særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning. Jeg kommer nærmere tilbake til den standard som ligger i forbudet, men vil her bemerke at den vil måtte variere over tid og med skiftende samfunnsforhold, både med hensyn til karakteren av de posisjoner som vernes og hvor mye og hva som skal til av virkninger for å utløse grunnlovsstrid. At forbudet ikke kan ses løsrevet fra tid og samfunnsforhold, er understreket av Ragnar Knoph "Rettslige standarder", blant annet på side 85 hvor det heter:

"En ting må man imidlertid være klar over, og den kan neppe betones sterkt nok: Den målestokk som en tilbakevirkning skal sammenlignes med for å finne ut om den strider mot § 97, er ikke konstant og i hvile, men i stadig bevegelse og utvikling. Det gjelder rettferdsforestillingene på alle områder, men ganske særlig her, hvor spørsmålet rettferdig eller ikke-rettferdig lett kommer til å avhenge av en så skiftende faktor som tidens almindelige syn på forholdet mellom individ og samfund.""

Flertallet uttaler også dette på side 1430:

"Jeg vil anta at en angivelse av normen til å gjelde "klart urimelig eller urettferdig" tilbakevirkning er mer adekvat, iallfall med henblikk på det aktuelle rettsfelt. Inn i avveiningen vil blant annet komme hvilke rettigheter eller posisjoner inngrepet gjelder, hvilket grunnlag den enkelte eller en gruppe har for sine forventinger, om inngrepet er plutselig og betydelig og om fordelingen av byrdene rammer den enkelte eller en gruppe særlig hardt."

Arbeidsgruppen legger for det første til grunn at innskrenkningen i navnevernet innebærer en lovendring som for framtiden svekker rettslige posisjoner, dvs. såkalt uegentlig tilbakevirkning. Videre legges til grunn at det sentrale spørsmålet vil være om "tilbakevirkningen" er klart urimelig eller urettferdig.

Det er klart at enkelte bærere av rettsbeskyttete etternavn kan føle det som klart urimelig eller urettferdig at navnet mister rettsbeskyttelsen. Lovforslaget fratar imidlertid ingen det navnet vedkommende har ervervet. Innehaverne av rettsbeskyttete etternavn kan ikke ha noe grunnlovsvernet krav på at navnet i all fremtid bare skal kunne øke i utbredelse i det omfanget som følger av eksisterende navnelov. Retten til rettsbeskyttelse for etternavn er heller ikke en type rettighet som faller innenfor kjerneområdet for § 97, og som kan anses for å ha noe sterkt vern mot uegentlig tilbakevirkning.

Navnevernet har vært innskrenket også gjennom flere tidligere lovendringer. Enten har ikke forholdet til Grunnloven § 97 vært drøftet særskilt, eller så konkluderes det uttrykkelig med at bestemmelsen ikke hindrer den innskrenkning som har vært aktuell, jf. Navnelovutvalgets innstilling 1960, s. 18-19. De tidligere innskrenkningene, sammenholdt med en samfunnsutvikling som har medført stort behov for å innskrenke etablerte rettigheter, kan heller ikke ha gitt noen berettiget forventning om at rettsbeskyttelsen alltid skal bestå. Slik sett kan innskrenkningen heller ikke ses å komme plutselig eller uventet. Videre kan ikke innskrenkningen ses å være noe betydelig inngrep overfor dem som rammes. Den rammer heller ikke en spesiell gruppe særlig hardt.

Etter dette legger arbeidsgruppen til grunn at de foreslåtte innskrenkningene i rettsbeskyttelsen, verken vil være "klart urimelig eller urettferdig". Forslaget antas derfor ikke å støte an mot Grunnloven § 97.

8.2.5.2 De som beholder rettsbeskyttelsen, men der flere kan ta navnet

Også etternavn som forblir rettsbeskyttet, foreslås å få innskrenket sin rettsbeskyttelse ved at flere personer enn i dag kan ta navnet. Dette gjelder bl.a. forslaget om å kunne ta besteforeldrenes og oldeforeldrenes etternavn, som etternavn.

Arbeidsgruppen kan heller ikke se at denne innskrenkningen i navnevernet er i strid med Grunnloven § 97: Når ikke det totale bortfall av rettsbeskyttelsen er i strid med Grunnloven § 97 (se pkt. 8.2.5.1), må utvilsomt det samme være tilfellet her, hvor den "uegentlige tilbakevirkningen" er klart mindre vidtrekkende.

8.3 Forholdet mellom første gangs navnevalg og senere endringer - bør familier ha felles etternavn?

Gjeldende rett opererer hovedsakelig med et to-sporet system for hvilke etternavn som kan tas:

1. Ved første gangs navnevalg (etter fødselen) kan barn bare gis foreldrenes etternavn, jf. pkt. 3.2.2 ovenfor. Departementet har ved sin praksis lagt til grunn at det vil være i strid med norsk navnetradisjon å la et barn under 12 år få et annet slektsnavn enn det foreldrene har.

2. Ved senere navneendringer kan atskillig flere etternavn tas, jf. for eksempel § 9 nr. 1 - 6.

Spørsmålet er om tilstrekkelig tungtveiende hensyn taler for å videreføre dette to-sporede systemet. Bør foreldrene tvinges til å gi sitt barn foreldrenes eget etternavn ved første gangs navnevalg, når de uansett kan velge et annet etternavn for barnet ved en navneendring på et gitt senere tidspunkt? Systemet hindrer bl.a. at barnet ved første gangs navnevalg kan få et etternavn som har vært brukt tidligere i slekten, og kompliserer navneloven så vel saksbehandlingsmessig som materielt.

Det kan anføres mange gode argumenter for at barn og foreldre bør ha felles etternavn, for eksempel at dette er et av de mange små bånd i familiefellesskapet som kan knytte familiemedlemmene sammen. På denne måten kan felles etternavn styrke samholdet og fellesskapet i familien - og identitet og fellesskapsfølelse bygges. Praktiske grunner kan også tale for felles etternavn for en familie, nemlig at man bør kunne identifisere hvem som er i samme kjernefamilie. Videre har det vært anført at det må være opplagt at barnet bør ha samme etternavn som foreldrene når foreldrene har felles etternavn. I hvert fall siden navneloven av 1923 har det også vært en fast innarbeidet navnetradisjon i Norge at barn gis samme etternavn som den ene eller begge foreldrene. Arbeidsgruppen er for øvrig også kjent med at det er blitt argumentert med - kanskje ikke helt overbevisende - at felles etternavn kan være viktig for å skape trygghet for barn fra "dårlige hjem" og som har dårlige oppvekstvilkår.

De nevnte argumentene må tas med i vurderingen når man skal ta stilling til hvordan det fremtidige regelverket skal utformes. Det antas at det for mange familier - antakelig de fleste - vil være viktig at hele familien får samme etternavn. Arbeidsgruppen antar også at ordningen med felles etternavn faktisk i det alt vesentlige vil bli videreført, uansett om loven også skulle åpne for andre alternativer. Mange vil nok mene at man ved å velge felles etternavn både oppnår å markere en indre enhet og et bånd til slekten.

På den annen side taler flere momenter mot at lovverket skal pålegge foreldrene å gi sitt barn foreldrenes eget etternavn ved første gangs navnevalg. For det første vises til arbeidsgruppens prinsipielle utgangspunkt om at det bør foreligge sterke grunner for å hindre folk i å ta et navn de selv ønsker. Loven bør normalt respektere det mangfold av motiver som kan ligge bak foreldrenes navneønske for barnet. Som nevnt vil det nok for de fleste likevel fremdeles være naturlig å gi barna samme etternavn som de selv bærer. Lovgiveren bør neppe hindre foreldrene i å ta et avvikende valg i de antakelig relativt få tilfellene der dette vil være aktuelt.

Også noen av arbeidsgruppens endringsforslag taler for å gi foreldrene like store valgmuligheter ved første gangs navnevalg, som senere. For det første vises til forslaget om å tillate ekte metro-/patronym, dvs. mors/fars fornavn med ending som viser slektskapet (-datter, -dotter, -sønn). Dette vil være et annet etternavn enn det foreldrene selv bærer. Det vil gi dårlig sammenheng i regelverket dersom dette i prinsippet skal tillates, men uten at navnet skal kunne tas ved første gangs navnevalg. Videre kommer også inn hensynet til personer med en utenlandsk navnetradisjon, og ønsket om å åpne for at disse langt på vei skal kunne videreføre denne tradisjonen i Norge. Arbeidsgruppen foreslår som omtalt at en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn skal kunne tas som etternavn dersom gitte vilkår foreligger. Dersom det skal åpnes for en slik adgang, vil det eksisterende to-sporede systemet bli enda mer komplisert å forholde seg til. Man må regne med at det vil bli atskillige søknader om senere navneendringer for disse barna. Og flere vanskelige spørsmål vil antakelig også oppstå i forbindelse med dette.

Det er videre viktig å unngå en uheldig forskjellsbehandling mellom ulike navn. En slik forskjell vil kunne oppstå dersom barnet skal kunne gis f.eks. en av foreldrenes fornavn som etternavn ved første gangs navnevalg, mens for eksempel en av besteforeldrenes etternavn ikke skal kunne tas.

Større valgmuligheter knyttet til barnets navn ved første navnevalg, er nok i strid med navnetradisjonen etablert ved lov siden 1923, men ikke med tradisjonen forut for dette, jf. pkt. 4.1 og 7.4. Tradisjonen har endret seg gjennom tidene, og tidligere var det dels vanlig at barn fikk andre etternavn enn de(t) foreldrene hadde, f.eks. patronym i form av at sønn til Magnus fikk navnet Magnusson. Slik sett er en oppmyking i tråd med arbeidsgruppens forslag godt fundert i norsk navnetradisjon.

Dersom det blir samme adgang til å velge etternavn ved første gangs navnevalg som senere, vil dette medføre både en materiell og saksbehandlingsmessig forenkling.

Familieenhet og identitet kan bevares godt selv om foreldrene allerede etter fødselen f.eks. skulle ønske å gi barnet en av oldeforeldrenes etternavn, og ikke foreldrenes eget. Samtidig er det i dag ganske vanlig at barn i samme familie har forskjellige navn, f.eks. fordi foreldrene har barn fra ulike forhold. Familiesamhold, trygghet for barna, identitetsfølelse og stabilitet kan ikke i stor grad være avhengig av at familien har felles etternavn, eller at barna har samme etternavn som foreldrene. Trygghet og stabilitet bygger i hovedsak på helt andre forhold enn dette. Hensynet til identifisering i dagliglivet kan heller ikke tillegges noen stor vekt. For øvrig er det ikke tale om å gi foreldrene større valgmuligheter enn de uansett vil ha på et gitt senere tidspunkt.

Etter en samlet vurdering kan arbeidsgruppen derfor ikke se at argumentene som taler for at barn utelukkende skal kunne gis foreldrenes etternavn ved første navnevalg, er så tungtveiende at loven bør ha en tvingende regel som bestemmer dette. Etter dette foreslår arbeidsgruppen at alle etternavn som man kan ta med hjemmel i navneloven, også skal kunne tas ved første gangs navnevalg.

Arbeidsgruppen kan ikke se at forslaget vil true den samfunnsmessig nødvendige navnestabiliteten.

8.4 Doble etternavn

8.4.1 Bør det åpnes for en alminnelig adgang til å ta doble etternavn?

Arbeidsgruppen er delt i synet på om det bør innføres en alminnelig adgang til å kunne ta doble etternavn. Flertallet, som består av samtlige medlemmer med unntak av kontorsjef Kristin Os ved Sentralkontoret for folkeregistrering, mener det bør åpnes en slik adgang. Kontorsjef Os mener dette ikke bør gjøres. Hennes votum er inntatt nedenfor under pkt. 8.4.1.2. Subsidiært går hun inn for at ordningen med doble etternavn blir slik som arbeidsgruppens flertall foreslår.

8.4.1.1 Flertallets syn

Som vist ovenfor under pkt. 6.2.2.2 er det registrert mer enn 4 800 doble etternavn med bindestrek i Norge i dag. Disse bæres av mer enn 22 000 personer. Særlig fra begynnelsen av 1900-tallet har det vært en gradvis utvikling i retning av at flere har tatt doble etternavn, jf. pkt. 4.3.1. Doble etternavn er således en del av norsk navnetradisjon, og ikke i strid med denne slik det tidvis har vært hevdet.

Forvaltningspraksis har imidlertid vært streng når det gjelder å gi bevilling til doble etternavn, og har antakeligvis også blitt strengere opp gjennom årene, se pkt. 4.3.2 og pkt. 3.2.5.6.1.

Et argument mot doble etternavn er at det samlede etternavnet blir lengre og kanskje også vanskeligere å forholde seg til på en enkel/rask måte i dagliglivets mange forhold. I den grad dette overhodet skulle bli et problem, antar arbeidsgruppen at det vil være forholdsvis marginalt. Under ingen omstendighet vil problemet bli av en slik størrelse at det kan tillegges noen særlig vekt ved vurderingen av om doble etternavn bør tillates i sin alminnelighet. Se for øvrig nedenfor under pkt. 8.4.2 om hvor mange etternavn det skal være tillatt å ta.

Etter flertallets syn er det flere hensyn som med tyngde taler for å innføre en utvidet adgang til å kunne ta doble etternavn. Dette gjelder for det første likestillingshensyn. De sterke begrensningene i adgangen til å ta doble etternavn, sammenholdt med tradisjonen om primært å velge mannens etternavn, har med høy grad av sannsynlighet medvirket til at atskillige familier utelukkende har valgt mannens etternavn. Som vist ovenfor under pkt. 6.2.4 valgte for eksempel nesten 68 % av kvinnene mannens etternavn som etternavn ved inngåelse av ekteskap i Oslo i 1995. Det er grunn til å anta at andelen er enda høyere i andre deler av landet. Fordi barn etter gjeldende rett også skal ha foreldrenes etternavn når disse har felles etternavn, har følgen videre blitt at kvinnens etternavn i de fleste tilfellene ikke er blitt ført videre i slekten. På denne måten har forbudet mot doble etternavn medvirket til å forhindre at den økte likestillingen de siste ti-årene, har kunnet gjenspeile seg i navneskikken.

Hele 17,6 % av befolkningen har mellomnavn, se ovenfor under pkt. 6.2.3. Dette viser et ønske om å markere navnetilknytning i større utstrekning enn det et enkelt etternavn gjør. Flere kvinner enn menn har mellomnavn, jf. samme pkt. 6.2.3. Det er grunn til å anta at en forholdsvis stor andel av kvinnene beholder sitt opprinnelige etternavn ("pikenavn") når de gifter seg, men slik at det da blir mellomnavn, jf. pkt. 6.2.4. Det kan også synes som at atskillige mennesker har problemer med å se forskjellen på henholdsvis dobbelt etternavn og mellomnavn kombinert med etternavn, jf. for eksempel pkt. 6.3.5. Arbeidsgruppen antar derfor at mange feilaktig tror de har dobbelt etternavn, mens de i realiteten har mellomnavn og etternavn. De er da heller ikke klar over at det bare er etternavnet som "automatisk" kan videreføres til barna.

Det må også påregnes at mange familier vil ønske å lage en felles familieidentitet med å ta et dobbelt etternavn. Etter flertallets vurdering bør ikke lovgivningen legge hindringer i veien for et legitimt og høyst forståelig ønske om å beholde egne opprinnelige etternavn, samtidig som man ønsker å lage en felles familieidentitet ved å kombinere de to etternavnene til et dobbelt etternavn. Dobbelt etternavn tar på denne måten hensyn til behovet for å beholde egen navnemessig identitet, samtidig som ordningen ivaretar behovet for en felles familieidentitet.

Det er også av betydning at doble etternavn i dag bæres av et fåtall i befolkningen, som vist ca. 22 000 personer. Flertallet kan ikke se at det er tilstrekkelig tungtveiende grunner for å nekte resten av befolkningen den samme muligheten.

En adgang til å ta doble etternavn vil dessuten være i tråd med de senere års samfunnsutvikling der befolkningen på en rekke felter har fått større valgfrihet. Det vil også gjøre det enklere for en del personer med utenlandsk navneskikk å videreføre denne i Norge.

Selv om flertallet i det foregående særlig har fokusert på ektefellers/barns adgang til å ta dobbelt etternavn, er det ikke tvilsomt at også andre, for eksempel enslige og samboere, kan ha et legitimt ønske om det samme. Flertallet kan ikke se at disse, eller andre, bør være utelukket fra adgangen til å ta dobbelt etternavn, og foreslår derfor at retten til slike navn skal gjelde for alle i den utstrekning navnene som settes sammen enkeltvis kan tas som etternavn.

Spørsmålet om å innføre en alminnelig adgang til å ta doble etternavn, reiser imidlertid flere problemstillinger som må drøftes nærmere. Dette gjøres i punktene som følger etter gjengivelsen av mindretallets syn (dvs. pkt. 8.4.2 flg.)

8.4.1.2 Mindretallets syn

Etter norsk navnetradisjon er det vanlig med ett etternavn, gårdsnavn eller patronymikon. Det å beholde denne tradisjon medfører at innvandrere i det alt vesentlige kan videreføre sine navneskikker, jf. arbeidsgruppens forslag. Det å åpne for bruk av doble etternavn kan føre til registreringsmessige problemer og usikkerhet om hva som er personens etternavn/mellomnavn. Dette har bl.a. betydning for å identifisere personer i offentlige og private registre. Videre medfører adgangen til doble etternavn og mellomnavn et ikke ubetydelig merarbeid for folkeregistermyndigheten, også med behovet for økende forkortingsregistreringer. Faren for feilskrift vil øke. For øvrig vises til det som arbeidsgruppen er inne på av negative konsekvenser.

Som følge av ovennevnte forhold kan mindretallet ikke se at det er kommet tilstrekkelig tungtveiende argumenter som kan forsvare den foreslåtte adgang til å ta doble etternavn eller mellomnavn.

8.4.2 Antall etternavn og oppløsning av navn

Et nærliggende spørsmål er hva som skal gjelde dersom to personer med doble etternavn gifter seg og får barn. Skal disse, eventuelt barna, kunne ta et dobbelt-dobbelt etternavn, etc.? Etter arbeidsgruppens vurdering må ønsket om mest mulig fritt og individuelt navnevalg avveies mot det samfunnsmessige behovet for en noenlunde praktiserbar og hensiktsmessig navneskikk. Økende antall etternavn vil også kunne skape store og relevante registreringsmessige problemer. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det maksimalt skal kunne tas ett dobbelt etternavn, dvs. sammensatt av to enkle etternavn.

Som en følge av systemet arbeidsgruppen legger opp til, foreslås det også at doble etternavn fritt skal kunne oppløses. På denne måten vil det bli mulig å beholde den ene delen av det doble navnet. Oppløsningen kan også medføre at man, hvis vilkårene ellers er til stede, kan sette sammen etternavnet som beholdes med et annet etternavn til et nytt dobbelt etternavn. Man kan videre erstatte sitt doble etternavn med et nytt dobbelt etternavn.

Ettersom hvert enkelt av de to etternavnene i det doble etternavnet anses som ett selvstendig navn (se pkt. 8.4.5), vil det ikke være nødvendig uttrykkelig å lovregulere adgangen til fritt å oppløse doble etternavn, jf. også lovutkastets § 1, der det fremgår at man skal ha minst ett etternavn. Det dreier seg imidlertid om en ny regel med atskillig rekkevidde. Arbeidsgruppen antar derfor at det kan være opplysende for publikum at oppløsningsadgangen fremgår direkte av lovteksten.

Det kan tenkes tilfeller der foreldrene har samme doble etternavn, men ønsker at barnet skal ha bare ett av navnene. Likeledes kan tenkes at foreldrene har ulike doble etternavn, men ønsker en annen navnekombinasjon for barnet. Under pkt. 8.3 har arbeidsgruppen drøftet om barn ved første gangs navnevalg må gis samme etternavn som foreldrene, og kommet til at det ikke bør oppstilles noen tvingende regel om dette. Arbeidsgruppen går derfor inn for at foreldrene f.eks. kan velge bare ett av sine fire etternavn for barnet, eller at barnet kan få en annen navnekombinasjon enn de(n) foreldrene har. Hensynet til valgfrihet står også på dette punktet sentralt.

8.4.3 Registreringsmessige spørsmål

Det sentrale folkeregister har bare plass til 25 posisjoner i sitt utskriftsformat. En posisjon vil si en bokstav eller et tegn eller mellomrom. En rekke offentlige dokumenter har dette utskriftsformatet, for eksempel skattekort, bostedsbevis, forhåndsutfylt selvangivelse og skatteoppgjør, samt en rekke andre offentlige datasystemer som er brukere av Det sentrale folkeregister. Utskriftsformatet er også tilpasset vanlig standard for vinduskonvolutter. Dersom ikke antall utskriftsposisjoner utvides, må man regne med at økt bruk av doble etternavn vil føre til at flere må godta at deres etternavn blir forkortet. Det foreligger allerede nærmere regler for hvordan forkorting av navn skal skje, inntatt i brukerhåndbok for folkeregistrene utarbeidet av Skattedirektoratet. Følgende "forkortingsregler" gjelder når navnene til sammen overskrider 25 posisjoner:

"Slektsnavn skal som regel skrives helt ut. Dersom det er nødvendig å forkorte, skrives det første av fornavnene helt ut, mens bare forbokstaven(e) skrives for det (de) andre. [...] I mellomnavn skrives bare forbokstaven(e). [...] Når det forekommer både mellomnavn og to eller flere fornavn, forkortes andre og eventuelt senere fornavn om nødvendig før mellomnavnet. [...] Ingen navn må sløyfes helt. Når et navn forkortes skrives som regel bare forbokstav. [...] Slektsnavn som er dobbeltnavn med bindestrek imellom, forkortes om nødvendig som eksempel 6. (Tidemand-J sen, arbeidsgr. merkn.) For å unngå navnforveksling, må imidlertid dobbelt slektsnavn i visse tilfelle ikke under noen omstendighet forkortes. I så fall forkortes fornavnet [...]."

Det forkortede navnet føres også inn i et eget felt i registeret, såkalt "forkortet navn". Skattedirektoratet skriver dette i brev 9. september 1999 til arbeidsgruppen:

"Det er ikke er aktuell politikk for direktoratet å foreta mindre systemtekniske endringer med hensyn til forkortet navn. Dette har sammenheng med at det for direktoratet som andre offentlige organer vil ha betydelige økonomiske konsekvenser å foreta systemendringer her. Foruten i Det sentrale folkeregister må det foretas betydelige endringer i skatteetatens øvrige systemer, samt i GAB (grunneiendom-, adresse og bygningsregisteret) og valg/trygdesystemer. Uten at vi har foretatt noen kost/nyttevurdering, vil vi anta at en tilsvarende systemendring økonomisk bare hadde kunnet la seg forsvare hvis det hadde kunnet påvises tilsvarende innsparinger som følge av systemendringen. [...] For øvrig vil vi påpeke at forkortet navn må legges inn manuelt av det enkelte folkeregister. Hvilke registreringsmessige konsekvenser dette vil få, vil vi først kunne uttale oss om når det foreligger et estimat over økningen i antall doble slektsnavn".

I lys av foranstående legger arbeidsgruppen til grunn at en utvidet adgang til å ta doble etternavn vil kunne medføre registreringsmessige ulemper. Arbeidsgruppen finner det klart at flere personer enn i dag vil ta doble etternavn dersom det innføres en alminnelig adgang til dette, og i en overgangsperiode er det til og med sannsynlig at det vil bli en stor økning i antall slike navn. Det foreslås imidlertid ikke å utvide antall utskriftsposisjoner, jf. særlig Skattedirektoratets opplysninger om de økonomiske konsekvensene dette vil medføre. I den grad økt bruk av dobbelt etternavn fører til at det samlede navnet får flere enn 25 utskriftsposisjoner, vil navnet dermed måtte forkortes. Dette vil medføre merarbeid for dem som skal registrere navnet. Registreringsmessig ulempe vil antakeligvis også oppstå som følge av at det etter hvert vil komme mange søknader om å oppløse doble etternavn, bl.a. pga. høy skilsmissehyppighet. I hvilken utstrekning antall navneendringer vil bli vesentlig større som følgeav økt bruk av doble etternavn enn de ellers ville ha vært, er imidlertid vanskelig å si.

Større grad av navneforkorting kan kanskje også i visse tilfeller vanskeliggjøre identifikasjonen i det daglige, jf. ovenfor pkt. 7.3. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør det avgjørende imidlertid være folks egen vurdering av ulempen ved at deres navn blir forkortet. Dersom folk ønsker doble etternavn, må de følgelig også godta den eventuelle ulempen forkorting kan medføre.

For øvrig er det, som tidligere nevnt, i dag mer enn 4 800 doble etternavn med bindestrek i Norge, og disse bæres av mer enn 22 000 personer. Det er ikke lagt fram noen dokumentasjon som viser at registreringen av disse navnene har voldt spesielle problemer.

Arbeidsgruppen kan etter en samlet vurdering ikke se at det er påvist registreringsmessige problemer i et slikt omfang at dette bør stenge for en ønskelig innføring av en alminnelig adgang til å ta dobbelt etternavn. Civilretsdirektotatet og CPR-kontoret i Danmark har for øvrig opplyst til arbeidsgruppen at det ikke er noen særlige registreringsmessige problemer forbundet med doble etternavn i Danmark. Utskriftsformatet der er imidlertid på 34 posisjoner, jf. ovenfor pkt. 5.1.1. Det innebærer at færre navn må forkortes enn i Norge.

Når det gjelder alfabetiserte registre, forutsetter arbeidsgruppen at ordningen blir som i dag. Etternavn blir alfabetisert etter forbokstaven i det første navnet i det doble etternavnet. Mellomnavn blir ikke en del av alfabetiseringsgrunnlaget. Arbeidsgruppen finner det også riktig fortsatt å gi mellomnavnet lav prioritet i forbindelse med forkortingen, se ovenfor.

8.4.4 Forholdet til mellomnavn

Innføring av en alminnelig adgang til å ta doble etternavn vil kanskje gjøre det vanskeligere å finne ut hva som er mellomnavn kombinert med ett etternavn, og hva som er et dobbelt etternavn, jf. om situasjonen i dag under pkt. 6.3.2.5. Dette kan muligens medvirke til feilføring i registre, for eksempel at et navn føres i mellomnavnsrubrikken, mens det egentlig skulle vært ført i etternavnsrubrikken og motsatt. Faren for slik forveksling motvirkes imidlertid i det alt vesentlige ved forslaget om at nye doble etternavn alltid skal skrives med bindestrek. Dette er også dagens ordning, se ovenfor pkt. 3.2.5.6.1. To etternavn forbundet med bindestrek vil dermed framstå annerledes enn mellomnavn kombinert med etternavn, der det altså ikke skal være en bindestrek mellom etternavnet og mellomnavnet. En slik ordning vil være svært lik den danske, der man både kan ta doble etternavn medbindestrek og mellomnavn, se ovenfor pkt. 5.1.

Arbeidsgruppen foreslår at alle navn som kan tas som etternavn, også skal kunne tas som mellomnavn, se også nedenfor pkt. 9.1.2. Videre foreslås at navn som kan tas som etternavn/mellomnavn, også skal kunne tas som doble etternavn, se også nedenfor pkt. 8.4.5. I og med at man da kan velge etternavn/mellomnavn blant de samme navnene, vil spørsmålet for folk flest typisk være om man ønsker seg en bindestrek mellom navnene eller ikke.

Innføring av sammenfallende vilkår for etternavn og mellomnavn, vil innebære en klar materiell og saksbehandlingsmessig forenkling i forhold til dagens lov, der det er forskjellige vilkår for å kunne ta hhv. slektsnavn og mellomnavn. Ordningen vil også bli forholdsvis enkel å praktisere og rimelig lett for folk flest å forstå. Videre vil den heller ikke bli uforholdsmessig vanskelig for dem som skal registrere navnene: Mellomnavn registreres i mellomnavnsrubrikken, doble etternavn med bindestrek registreres i etternavnsrubrikken.

Forskjellen mellom doble etternavn og mellom- og etternavn vil dermed for det første bli av praktisk art. Når doble etternavn må skrives med bindestrek, kan folk flest klart se om navnene er mellom- og etternavn eller et dobbelt etternavn. For det andre vil forskjellen bestå i at et mellomnavn ikke automatisk kan overføres til barn, noe som er tilfellet for et etternavn som moren har, og der etternavn for barnet ikke er meldt innen seks måneder etter fødselen, se også nedenfor pkt. 8.5. En forskjell vil også være at man har plikt til å bruke etternavnet, men ikke mellomnavnet, se nedenfor pkt. 13.1. En eller flere av disse forskjellene, kan for mange også være årsaken til at man ønsker å ha et mellomnavn istedenfor et dobbelt etternavn.

Følgende er imidlertid viktig å merke seg: Fordi arbeidsgruppens forslag går ut på at navn man kan ta som etternavn, også vil kunne tas som mellomnavn, vil det være mulig å velge to etternavn med bindestrek som mellomnavn. En datter av Hansen og Pedersen vil således kunne velge Hansen-Pedersen som mellomnavn, og f.eks. ta Olsen som etternavn ved ekteskap. Dette vil for øvrig være i samsvar med dagens ordning der doble slektsnavn også kan velges som mellomnavn. Forskjellen mellom doble etternavn og doble mellomnavn vil vise seg gjennom dobbeltnavnets plassering i navnerekkefølgen.

8.4.5 To etternavn i stedet for et dobbelt etternavn - ett eller to etternavn? Forholdet til frie etternavn

Det kan reises spørsmål om det istedenfor en ordning med doble etternavn markert med bindestrek, heller bør innføres en adgang til å ta to navn som helt atskilte etternavn, uten bindestrek.

En ordning med to atskilte etternavn kan hindre at enkelte opplever det som en krenkelse at deres eget etternavn går inn som en del av et nyttdobbelt etternavn.

På den annen side antas at mange vil ønske å markere familieenhet ved å kombinere et dobbelt etternavn med en bindestrek. Videre vil to atskilte etternavn, som nevnt under pkt. 8.4.4, medføre store sammenblandingsproblemer i forhold til mellomnavnsordningen, og antakelig utelukke eller sterkt vanskeliggjøre fortsatt bruk av mellomnavn. To atskilte etternavn vil også være meget uheldig fordi mange antakelig vil ønske å ha mellomnavn i tillegg til et enkelt etternavn eller et dobbelt etternavn, istedenfor to helt separate etternavn, se pkt. 8.4.4. Doble etternavn markert med bindestrek sikrer altså en praktisk videreføring av mellomnavn.

Arbeidsgruppen mener momentene nevnt i avsnittet ovenfor er klart mest tungtveiende. På denne bakgrunnen foreslås et system med doble etternavn markert med bindestrek.

Neste spørsmål blir om det doble etternavnet, med bindestrek, skal anses som ett eller to navn. Arbeidsgruppen legger til grunn at det ikke følger automatisk av bindestreken at navnene skal anses som ett navn.

Etter gjeldende rett er det ikke klart om doble slektsnavn/etternavn er ett eller to navn. Etter navneloven § 7 andre ledd første og siste punktum må det f.eks. innhentes samtykke fra bærerne av både Mellin-Olsen og Mellin dersom man ønsker å ta Mellin-Olsen som slektsnavn, se også pkt. 3.2.5.3.2.

Dersom et dobbelt etternavn skal bedømmes som ett etternavn, vil det være nødvendig med nærmere særregler. F.eks. må det vurderes å lage regler om at tillatelse til å ta et nylaget dobbelt etternavn, krever samtykke fra bærere av hvert enkelt av navnene i det doble etternavnet dersom det ene/begge er identisk med et rettsbeskyttet etternavn. Videre må regelverket bl.a. løse spørsmålet om tillatelse til å ta ett enkelt nytt etternavn skal kreve samtykke fra bærene av et dobbelt etternavn der det ene navnet i det doble etternavnet er identisk med det ønskede nylagete etternavnet.

Hvis reglene skal samsvare med arbeidsgruppens øvrige forslag, blir det også nødvendig med følgende særregel: Dobbelt etternavn bestående av ett etternavn og ett ekte patro-/metronym kan ikke velges av andre, og slikt dobbelt etternavn kan heller ikke automatisk overføres til barn ved unnlatt søknad om etternavn for barnet innen seks måneder etter fødselen.

Videre vil en ordning der et dobbelt etternavn anses som ett etternavn skape store problemer i forhold til eksisterende rettsbeskyttete doble etternavn i dag.

Problemene kan dels tenkes løst ved å lage en ordning der allerede eksisterende rettsbeskyttete doble slektsnavn/etternavn - som anses som ett navn - ikke kan tas av andre, med mindre søkeren har en tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til det doble etternavnet som sådant. Dette vil imidlertid bl.a. bety at en person med tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til hvert av de to etternavnene ikke vil kunne sette dem sammen til et dobbelt etternavn. Eksempelvis vil en datter av mor med navnet Mellin og far med navnet Olsen ikke kunne ta Mellin-Olsen som dobbelt etternavn fordi Mellin-Olsen er rettsbeskyttet i dag. Dette vil innebære en urimelig innskrenkning i en del personers adgang til å ta navn som dobbelt etternavn. Ordningen vil også medføre forskjellsbehandling ved at noen får en atskillig mer begrenset adgang enn andre til å ta det etternavnet de i dag bærer, som del av et nytt dobbelt etternavn. Arbeidsgruppen finner etter dette ikke å kunne gå inn for et slikt forslag.

I stedet foreslås at etternavn som man isolert sett har tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til, også kan velges som dobbelt slektsnavn. Dette betyr at doble etternavn skal anses som to navn - selv om de skrives med bindestrek. Hvert enkelt etternavn må derfor vurderes isolert.

Spørsmålet blir videre om det skal godtas at også frie etternavn kan velges som del av doble etternavn - selv om man ikke har tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til det enkelte etternavnet isolert.

En slik adgang vil skape problemer i forhold til eksisterende rettsbeskyttete doble slektsnavn/etternavn der navnene enkeltvis er ubeskyttete, og dermed kan tas uten videre. Eksempler på slike eksisterende doble slektsnavn/etternavn er Berg-Hansen og Lie-Nielsen med hhv. 123 og 43 bærere pr. 1. januar 2000. 9

En regel som sier at frie etternavn ikke kan tas som dobbelt etternavn, vil bety at en som har tatt Lie som etternavn fordi navnet er fritt, og har foreldre som har navnet Nielsen, ikke kan ta Lie-Nielsen som dobbelt etternavn. Videre oppstår det en rekke problemer, for eksempel: Hva med en situasjon der faren til søker som voksen har tatt Lie som etternavn og moren har tatt Nielsen som etternavn, fordi navnene var frie? Hva hvis det samme var tilfelle med søkers to besteforeldre? Eller hva med en situasjon der ektefellen til søker har navnet Lie, og søker opprinnelig heter Nielsen; skal ektefellene kunne ta Lie-Nielsen som dobbelt etternavn? Hva hvis ektefellen tidligere har tatt navnet Lie fordi det var ubeskyttet?

Eksemplene ovenfor viser at det vil oppstå svært vanskelige avgrensningsproblemer ved utformingen av regelverket dersom det skal lages en ordning som hindrer at frie etternavn uten videre skal kunne tas som dobbelt etternavn. Slike regler vil også lett bli kompliserte og dels kunne oppfattes som sterkt urimelige, bl.a. fordi mange vil kunne ha behov for å ta frie etternavn som del av dobbelt etternavn.

Etter dette foreslår arbeidsgruppen at også frie etternavn kan velges som del av doble etternavn, selv om man ikke har tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til det frie etternavnet. Dette medfører at adgangen til å ta dobbelt etternavn i prinsippet vil være lik for alle.

Oppsummeringsvis foreslår altså arbeidsgruppen: Etternavn som man kan ta etter navnelovens alminnelige regler, kan også settes sammen til et dobbelt etternavn.

Forslaget kan illustreres ved følgende eksempler:

• En søker ønsker å ta Mellin-Olsen som dobbelt etternavn. Mellin er et rettsbeskyttet etternavn, mens Olsen er fritt. Dersom søkeren ikke kan dokumentere tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til etternavnet Mellin, må søkeren ha samtykke fra samtlige bærere av navnet Mellin, dvs. både fra dem som har Mellin-Olsen som dobbelt etternavn, og fra dem som har Mellin som eneste etternavn.

• En søker ønsker å ta navnet Rasch-Hansen som dobbelt etternavn. Rasch er rettsbeskyttet, Hansen er fritt. Søkers bestemor har navnet Rasch-Pedersen. Søker kan da velge å ta Rasch fordi søkeren har tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til dette ene etternavnet som sådant, og sette dette sammen med Hansen til et dobbelt etternavn fordi Hansen er et fritt etternavn.

Forslaget om at alle etternavn man kan ta skal kunne settes sammen til dobbelt etternavn, vil føre til at doble etternavn som i dag er rettsbeskyttete, men som består av to etternavn som begge er frie, vil miste rettsbeskyttelsen. Arbeidsgruppen ser dette som en ulempe, men mener at denne ulempen klart veier mindre enn hensynet til å gi flest mulig lik anledning til å ta doble etternavn. Det vises også til behovet for et godt og enkelt regelverk. Arbeidsgruppen kan ikke se at bortfall av rettsbeskyttelsen for doble etternavn der begge etternavnene er frie, vil innebære en rettsstridig tilbakevirkning, jf. også foran under 8.2.5.

Det legges til grunn at en ordning der doble etternavn vurderes som to navn, ikke krever en uttrykkelig lovbestemmelse, men vil følge indirekte av lovforslaget. Arbeidsgruppen kan ikke se at et system der det enkelte etternavnet vurderes isolert, vil innebære en rettsstridig tilbakevirkning overfor dem som har et dobbelt etternavn, men der det ene etternavnet inngår som del i et annet dobbelt etternavn. Se også ovenfor pkt. 8.2.5.1.

8.4.6 Overføring av etternavn

En alminnelig adgang til å ta doble etternavn kan medføre større navnemessig ustabilitet, særlig fordi det må påregnes at etternavnene mer enn i dag vil komme til å skifte fra generasjon til generasjon. Det kan dermed også bli vanskeligere å følge etternavnene tilbake i slektshistorien. På den annen side vil doble etternavn antakelig gjøre det lettere å følge både kvinne- og mannssiden bakover i tid. Dette vil spesielt få betydning for kvinnesiden fordi kvinners etternavn normalt ikke har blitt en ev. families felles etternavn. Økt navnemessig ustabilitet er for øvrig en utvikling som allerede har pågått over tid, og som det vil være vanskelig å stoppe, uansett om doble etternavn tillates eller ikke. Utviklingen har medført at det har oppstått en del navnemessig ustabilitet, så vel mellom generasjonene som innenfor disse. Hensynet til navnestabilitet må også veies opp mot de sterke hensynene som taler for å tillate doble etternavn. Fordi alternativet til felles dobbelt etternavn i en del tilfeller vil være at hver av ektefellene beholder sitt etternavn som ugift, kan dobbelt etternavn i noen grad også medføre større navne likhet i familien.

Etter det arbeidsgruppen kan se, vil for øvrig eventuelle vanskeligheter med å følge etternavn tilbake i slekten bare gjelde i det daglige, i folks omgang med hverandre. Det vil ikke bli noen særlig økte vanskeligheter for det offentlige eller for folks bruk av offentlige registre, fordi registreringen i Det sentrale folkeregister/offentlige registre vil vise slektsforholdene.

8.4.7 Hva skal gjelde hvis foreldrene ikke blir enige - dvs. lovens subsidiære ordning?

Arbeidsgruppen har fått oversendt et forslag om en etternavnsordning fra Peter Hausken i Oslo. Det kan være utgangspunkt for en drøfting av en subsidiær ordning. Forslaget gjengis i sin helhet:

" Vedrørende navnelovgivning

Blant de yngre generasjoner har det blitt vanlig at barna får både mors og fars etternavn. Dagens navnelovgivning er etter mitt syn til hinder for at denne navnetradisjonen kan utvikles på en fornufig måte. Jeg har et forslag som jeg mener kan gi en mer ryddig ordning, tilpasset dagens praksis og ber departementet vurdere dette.

Navneforvirring

Den gamle tradisjonen med at mannens etternavn også ble kvinnens etternavn ved ekteskap, er langt på vei forlatt i Norge. Svært mange kvinner beholder sitt eget etternavn når de gifter seg. Og svært få menn bytter til kvinnens etternavn.

At to ektefeller har ulike etternavn fører ikke til annet enn at man ikke har et felles navn på familien. I og med at de fleste bruker fornavn er ikke det noe stort problem.

Vanskelighetene oppstar i det ekteparet får barn. Hvilket etternavn skal barnet ha? Mange har valgt å gi barns begge foreldrenes etternavn. I henhold til lovverket har barnet fått ett etternavn som mellomnavn og ett som etternavn.

Astrid Berg gifter seg med Lars Skog og barna heter Sverre Berg Skog og Anne Berg Skog. Foreldrene derimot kan ikke bruke samme mellom- og etternavn som barna. Kvinnen kan kalle seg Astrid Berg Skog, men mannen kan ikke bruke Lars Berg Skog. Årsaken er norsk lov som definerer Berg som mellomnavn og hun kan gjøre sitt eget etternavn tiI mellomnavn, men han kan ikke ta ektefellens etternavn som mellomnavn.

Hva vil skje når Sverre Berg Skog gifter seg med Karine Holm Ås? Skal barna hete Holm Ås Berg Skog? Eller Ås Skog?

For å skape et system som kan gi en entydig bruk av etternavn som også like behandler kjønnene vil vi foreslå en endring i navnelovgivningen.

I stedet for kun ett etternavn innføres et system med to etternavn. Det første etternavnet er kvinnens og det andre er mannens.

Barna får kvinneetternavnet fra mor og mannsetternavnet fra far. En jente beholder sitt kvinneetternavn hele livet og tar ektemannens mannsetternavn som sitt mannsetternavn når hun gifter seg. Tilsvarende vil en gutt beholde sitt mannsetternavn hele livet, men ta sin kones kvinneetternavn når han gifter seg.

Før ekteskap	Sverre Berg Skog	Karine Holm Ås
Etter ekteskap	Sverre Holm Skog	Karine Holm Skog
Før ekteskap	Ola Holm Skog	Inger Hjort Olsen
Etter ekteskap	Ola Hjort Skog	Inger Hjort Skog
Før ekteskap	Ivar Solberg Li	Kari Holm Skog
Etter ekteskap	Ivar Holm Li	Kari Holm Li

Barna får samme etternavn som sine foreldre og hele familien har ett felles navn bestående av to etternavn.

Slektsnavn vil i et slikt system være likestilt mellom kjønnene. Det blir et kvinneslektsnavn og et mannsslektsnavn som kan følges gjennom generasjonene.

Prinsippet er at man kun bytter navn ved inngåelse av ekteskap. Barn får mors og fars etternavn uavhengig av deres sivilstatus. Dersom faren er ukjent kan begge morens navn brukes.

Ved skilsmisse bør partene kunne velge om de vil beholde navnet til eks. ektefellen, eller ta tilbake etternavnet de hadde som ugifte. Når et nytt ekteskap inngås byttes navn uavhengig av om man har vært gift for eller ikke. Barnas etternavn berøres ikke av skilsmisse og eventuelt nytt ekteskap.

I og med at dagens praksis er svært variert, bør et slikt system innføres gradvis. Ektefeller som kun bruker hans etternavn kan velge å ta inn hennes pikenavn som familiens kvinneetternavn eller la det være som det er. Tilsvarende for ugifte.

Siden de fleste etternavn er arvet på mannssiden bør kvinnene gis anledning til å gå bakover i slekten og ta i bruk etternavn som de etter dette systemet kunne hatt som kvinneetternavn.

De som i dag har flere "etternavn" enten i form av mellomnavn som opprinnelig er etternavn, eller flere etternavn bundet sammen med bindestrek, bør få anledning til å velge hvordan de ønsker å bruke disse.

Et slikt system vil gjøre det lettere å få være alene om navnet.

I og med at både kvinner og menn får hvert sitt etternavn de beholder hele livet vil det være praktisk å føre opp det kjønnsbestemte etternavnet i telefonkatalogen.

	Fullt navn	Forkortelse	Alfabetisk på etternavn
Før ekteskap	Karine Holm Ås	Karine Holm Å.	Holm Å, Karine
Etter ekteskap	Karine Holm Skog	Karine Holm S.	Holm S, Karine
Før ekteskap	Sverre Berg Skog	Sverre B. Skog	Skog, Sverre B.
Etter ekteskap	Sverre Holm Skog	Sverre H. Skog	Skog, Sverre H.

Mange land i Sør-Amerika og Spania har et tilsvarende system med to etternavn. Der tas det imidlertid ikke videre hensyn til kvinnesiden.

Et navnesystem som dette er en mindre tilpasning av lovverket som gjør navnevalget enklere for de yngre og de framtidige generasjoner."

Arbeidsgruppen er som vist prinsipielt enig med Hausken i at det bør innføres en alminnelig adgang til å ta mer enn ett etternavn. Som vist ovenfor under pkt. 8.4.4 og pkt. 8.4.5 taler imidlertid tungtveiende grunner mot å lage en ordning med to etternavn uten bindestrek istedenfor doble etternavn med bindestrek. Videre må det være et selvsagt utgangspunkt at foreldrene selv - innenfor visse rammer - bestemmer etternavn for sine barn. Lovgivningen bør heller ikke forplikte foreldrene til å velge to etternavn for sine barn. De som ønsker det, må få anledning til bare å gi barnet ett etternavn. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør heller ikke de som velger to etternavn, være nødt til å ha etternavnene i den rekkefølgen Hauskens forslag innebærer. Dette gjelder både barn og voksne. Arbeidsgruppen ser at likestillingshensyn kan tale for en ordning som Hausken skisserer, fordi den sikrer at både mannens og kvinnens etternavn blir ført videre. På den annen side veier det tyngre at å velge navn er meget personlig og bør foretas av den enkelte/foreldrene. Retten til å velge vil sikre at både mannens og kvinnens navn blir ført videre dersom dette er ønsket av de to selv. Hauskens ordning kan kanskje også for en del oppfattes som komplisert og vanskelig å forstå.

Etter arbeidsgruppens oppfatning kan systemet Hausken legger opp til, derfor bare være aktuelt som en subsidiær ordning. Etter gjeldende navnelov § 2 skal barnet ha morens slektsnavn dersom barnets navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen, f.eks. fordi foreldrene ikke blir enige. Ifølge Hauskens forslag vil barn som er født utenfor ekteskap, uten at farskapet er fastslått innen seks måneder etter fødselen, bare kunne få morens navn - mens barn født i ekteskap både vil få morens og farens navn. Dette vil innebære en uheldig forskjellsbehandling mellom barn født i og utenfor ekteskap. Arbeidsgruppen ser det som sentralt at loven må innebære en fortsatt likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap, se ovenfor pkt. 3.2.2.2.

På denne bakgrunnen foreslås heller ikke Hauskens variant innført som en subsidiær regel. Dette betyr at barn fortsatt skal få morens etternavn dersom etternavn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen. Denne regelen er enkel å praktisere, likestiller alle barn og har fungert greit i mange år. En særregel foreslås i forhold til de tilfellene morens etternavn er et ekte patro-/metronym, se neste punkt om dette.

8.5 Ekte metro-/patronym

Som nevnt ovenfor under pkt. 6.3.3 har Justisdepartementet mottatt søknader om å ta ekte patro-/metronym (dvs. fars eller mors fornavn med en ending som viser slektskapet, for eksempel -datter) som slektsnavn. Etter det opplyste har det bare vært kvinner som har søkt om dette. Departementet har avslått søknadene under henvisning til at slike navn er uheldige med tanke på overføring til barn, f.eks. at en gutt da får et etternavn som ender på -datter, se ovenfor pkt. 3.2.5.6.4.

Etter navneloven av 1923 skulle alle ha slektsnavn, noe som også innebar at ingen lenger kunne ta ekte patro-/metronym som etternavn, jf. kap. 4 ovenfor. Ekte patro-/metronym har imidlertid vært en sentral del av norsk navnetradisjon før navneloven av 1923. Det vil dermed ikke være brudd på norsk navnetradisjon å tillate at slike navn kan tas som etternavn.

Arbeidsgruppen foreslår at det åpnes adgang til å ta ekte patro-/metronym som etternavn. Det vises til gruppens prinsipielle utgangspunkt om at det bør foreligge sterke grunner for å nekte noen å ta et navn de selv ønsker, jf. pkt. 7.1. Arbeidsgruppen kan ikke se at det foreligger slike sterke grunner som taler mot å tillate ekte patro-/metronym. Dette gjelder særlig når navnet uansett ikke skal kunne videreføres til andre, f.eks. barn. Adgang til å ta ekte patro-/metronym vil også innebære en likestilling mellom nordmenn og islendinger bosatt i Norge, jf. foran under pkt. 3.8.1.2 hvor det fremgår at islandske statsborgere / deres barn i dag kan ta slike navn som slektsnavn i Norge. Ved at arbeidsgruppen også har foreslått at barn allerede ved første gangs navnevalg skal kunne gis annet etternavn enn foreldrene, vil det for øvrig være mulig å gi barnet et patro-/metronym allerede etter fødselen, jf. pkt. 8.3.

Ekte patro-/metronym vil ikke kunne overføres til barn eller andre, nettopp fordi det er et personlig etternavn. Problemet med slike navn vil derfor først og fremst oppstå i de tilfellene hvor en kvinne som har patro-/metronym får barn - og barnets etternavn ikke meldes innen seks måneder etter førselen. Spørsmålet blir da hva som skal være lovens subsidiære ordning. Hvilket etternavn skal barnet få? Arbeidsgruppen finner det ønskelig at også disse barnene, i likhet med andre barn, "automatisk" bør få et etternavn dersom seks-måneders fristen er oversittet. Det foreslås derfor at barnet gis et patro-/metronym i likhet med sin mor, men da basert på morens fornavn med ending som viser slektskapet: Hvis for eksempel mor heter Siri Hansdatter, vil datteren få etternavnet Siri(s)datter. Dersom moren har dobbelt etternavn der det ene navnet er et ekte patro-/metronym, får barnet morens andre etternavn.

8.6 Etternavn ervervet ved giftermål eller samboerskap

8.6.1 Bør det være et krav om samtykke for å ta ektefellens navn?

Etter gjeldende rett må man særskilt samtykke i at ektefellen kan ta vedkommendes navn, se pkt. 3.2.4.1 og pkt. 3.2.5.5.4. Arbeidsgruppen er kritisk til dette. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør det følge implisitt av ekteskapsinngåelsen at man gir samtykke til at vedkommendes navn kan overføres til ektefellen. På denne måten vil eventuell overføring av navn være en av flere rettsvirkninger som inntrer når man gifter seg.

Etter dette foreslår arbeidsgruppen at ikke skal være et krav om slikt særskilt samtykke. I forhold til samboere foreslår arbeidsgruppen imidlertid at det skal gjelde et krav om særskilt samtykke, se kap. 10 nedenfor.

8.6.2 Overføring av etternavn ervervet ved ekteskap eller samboerskap

Etter nåværende navnelov gjelder ikke retten til å overføre rettsbeskyttete slektsnavn uten videre i de tilfeller der navnet er ervervet ved giftermål. Begrensninger gjelder for det første ved overføring av slektsnavn til barn, se for eksempel ovenfor under pkt. 3.2.5.5.2. Den samme begrensningen gjelder for mellomnavn, se ovenfor pkt. 3.4.2. Ektefeller kan heller ikke ta som felles slektsnavn det slektsnavnet en av dem har ervervet ved tidligere giftermål, se pkt. 3.2.4.2

På den annen side kan barn ved første gangs navnevalg få en av foreldrenes slektsnavn som er ervervet ved giftermål, dersom foreldrene ikke har felles slektsnavn, se ovenfor pkt. 3.2.2.2. Dette betyr altså at et slektsnavn som en av foreldrene har fått ved - og beholdt etter - et tidligere ekteskap, kan overføres til barn etter inngåelse av et nytt ekteskap bare hvis ektefellene har ulike slektsnavn. Videre innebærer regelen at det - etter første gangs navnevalg - ikke lenger er anledning til å overføre et slektsnavn man har ervervet ved tidligere ekteskap, til egne barn.

Som vist ovenfor under pkt. 8.3 foreslår arbeidsgruppen at alle etternavn man kan ta, også skal kunne velges ved første gangs navnevalg. Arbeidsgruppen foreslår i tråd med dette at skillet mellom første gangs navnevalg og senere endringer bortfaller også i forhold til etternavn ervervet ved giftermål.

Spørsmålet blir da om adgangen til å ta etternavn fremdeles skal avhenge av om navnet er ervervet ved tidligere giftermål eller ikke.

På den ene side vil mange kunne føle det som urimelig at ens etternavn kan overføres til personer som man ikke er i slekt med. Det ligger jo også i navnelovens system at rettsbeskyttete etternavn som hovedregel bare skal kunne tas ved slektskap.

På den andre side har man tatt et valg ved å gifte seg og akseptereat det rettsbeskyttete etternavnet overføres til ektefellen. Man må i tråd med dagens navnelov være forberedt på at ektefellen - etter en eventuell skilsmisse - beholder etternavnet som ektefellen kanskje gjennom en årrekke har fått tilknytning til. Samtidig må man være forberedt på at etternavnet overføres til nye barn og barnebarn etc. av den tidligere ektefellen.

Etter å ha veid de ulike interessene mot hverandre foreslår arbeidsgruppen at det skilles mellom aktuelle og tidligere giftenavn. Med "aktuelle" navn menes giftenavn som en person fremdeles bærer eller bar da han/hun døde. Med "tidligere" giftenavn siktes til giftenavn man har hatt tidligere, men senere har fjernet. Det foreslås at man kurant skal kunne ta en av foreldrenes, besteforeldrenes eller oldeforeldrenes "aktuelle" etternavn ervervet ved giftermål. Dette betyr for eksempel at man kan ta mors etternavn som er ervervet ved et tidligere ekteskap dersom mor bærer navnet på søknadstidspunktet. Det samme må gjelde i forhold til besteforeldre og oldeforeldre. Dersom den aktuelle av foreldrene, besteforeldrene eller oldeforeldrene ikke lever på søknadstidspunktet, betyr vilkåret at søker kan ta etternavn ervervet ved et tidligere giftermål dersom f.eks. den aktuelle av besteforeldrene hadde etternavnet ved sin død. Vilkåret betyr altså at det ikke blir adgang - etter de alminnelige bestemmelsene - til å ta etternavn som er ervervet ved giftermål dersom det senere er valgt et annet etternavn.

Forslaget samsvarer med den adgangen til å kunne ta etternavn som søker selv tidligere har hatt: Arbeidsgruppen foreslår at man kurant skal kunne ta etternavn man tidligere har hatt, forutsatt at navnet ikke er ervervet ved et tidligere ekteskap, se lovutkastets § 5 (1) nr. 7. Arbeidsgruppen mener at hensynet til den tidligere ektefellen må veie tyngst når den fraskilte ektefellen etter å ha tatt et nytt etternavn, ønsker å ta tilbake sitt tidligere etternavn ervervet ved ekteskap. Likevel vil det etter den skjønnsmessige "tilknytningsbestemmelsen" i lovutkastets § 5 (1) nr. 9 i visse tilfeller kunne gis tillatelse til å ta tilbake tidligere etternavn som søkeren har tatt ved ekteskap. Se nedenfor under kommentarene til denne bestemmelsen.

Det er for øvrig tvilsomt om særlig mange vil ønske å ta en av foreldrenes, eventuelt de foregående slektsledds, tidligere etternavn ervervet ved giftermål. Derfor har problemstillingen neppe noen stor praktisk interesse.

Arbeidsgruppens forslag vil ikke nødvendigvis medføre særlig store forskjeller i forhold til dagens ordning. Gjeldende navnelov kan som vist føre til at etternavn ervervet ved tidligere ekteskap kan videreføres nedover i slektsleddene. Arbeidsgruppens forslag innebærer derfor i prinsippet bare en videreføring og utvikling av denne ordningen.

Overføring til slektninger av tidligere etternavn ervervet ved giftermål vil for øvrig også kunne skje i medhold av den skjønnsmessige "tilknytningsbestemmelsen" i lovutkastets § 5 nr. 9, se nedenfor.

Arbeidsgruppen vil imidlertid ikke foreslå at etternavn ervervet ved tidligere ekteskap skal kunne overføres til ny ektefelle. Mange tidligere ektefeller vil kunne føle det krenkende og urimelig dersom den fraskilte ektefellen og vedkommendes nye kone/mann skal kunne ta den tidligere ektefellens rettsbeskyttete etternavn som sitt felles etternavn. Hensynet til den tidligere ektefellen må i slike tilfeller veie tyngst. På dette punktet foreslår altså arbeidsgruppen at dagens rettstilstand opprettholdes. I dag er det ingen mulighet til å overføre tidligere giftenavn til ny ektefelle, og eventuell innføring av en slik adgang ville derfor heller ikke innebære en videreutvikling av en allerede eksisterende ordning slik som ovenfor nevnt i forhold til barn.

Det kan tenkes tilfeller der det nye ekteparet får barn, og barnet f.eks. gis det etternavn som moren har ervervet ved et tidligere ekteskap. Hensynet til navnelikhet i familien kan i et slikt tilfelle tilsi at også faren bør kunne ta samme etternavn. Navnelikhet kan imidlertid også oppnås på annen måte. For eksempel vil familien uansett kunne velge farens etternavn som felles etternavn. Arbeidsgruppen kan etter en samlet vurdering derfor ikke se at begrensningene i adgangen til å ta det tidligere giftenavnet som felles etternavn vil være urimelig. Dersom dette likevel helt unntaksvis skulle være tilfelle, vil det normalt være mulig å benytte den skjønnsmessige unntaksregelen ("tilknytningsregelen") i § 5 (1) nr. 9.

I kap. 10 foreslår arbeidsgruppen at samboere i visse tilfeller skal likestilles med ektefeller vedrørende adgangen til å velge navn. Begrensningene nevnt ovenfor i å ta etternavn eller mellomnavn som er ervervet som følge av ekteskap, foreslås å gjelde på tilsvarende måte der navnet er ervervet som følge av samboerskap. Selv om erverv av navn på grunn av samboerskap forutsetter samtykke fra samboeren, kan det ikke ses at situasjonen atskiller seg så vesentlig fra ekteskapstilfellene, at det bør være ulike regler.

8.7 Gårdsnavn som etternavn

Gjeldende lov har i § 9 nr. 4 regler om adgangen til å ta gårdsnavn/navn på plass som slektsnavn, se nærmere om dette foran under pkt. 3.2.5.5.5. Arbeidsgruppen ser ikke behov for å endre lovens formulering på dette punkt. Den foreslås derfor videreført i ny lovs § 5 (1) nr. 8.

Selv om lovens ordlyd foreslås videreført, mener imidlertid arbeidsgruppen at tolkningen/det materielle innholdet bør presiseres og endres noe. Dette gjelder spørsmålet om hva som skal anses som rett gårdsnavn. I praksis har dette temaet bydd på en del tvil. For enkelhets skyld brukes "gårdsnavn" som fellesbetegnelse på "gårdsnavn" og "navn på plass" i fortsettelsen under dette punktet.

Austbø skriver følgende på side 78 om forståelsen av gjeldende lov:

"Hva som er eiendommens navn kan av og til by på tvil. Utgangspunktet er det navn eiendommen er oppført med i matrikkelen, dvs. den gamle fortegnelse over faste eiendommer på landet. Denne fortegnelse ble sist trykt i 1903-1908. Finnmark er ikke tatt med i matrikkelen og der må skrivemåten i grunnboka være avgjørende. Også ellers vil det være naturlig å se hen til skrivemåten i grunnboka. Dette gjelder for det første for eiendommer som er utskilt etter at siste matrikkelfortegnelse ble gitt ut. For det andre må man også ellers kunne godta navnet i grunnboka når dette har stått uendret i lang tid selv om skrivemåten avviker noe fra matrikkelen."

Som vist ovenfor under pkt. 3.2.5.5.5 står det følgende på side 34 i Rundskriv G-150/91:

"Bevilling etter § 9 nr. 4 kan bare gis til navnet nøyaktig slik det står i grunnboken vedrørende det bruksnr. søker har tilknytning til. Dersom navnet ønskes i en annen form, må dette vurderes etter § 9 nr. 6, jfr. kommentarene til denne bestemmelse."

På side 38 i samme rundskriv står dette i kommentarene til § 9 nr. 6:

"Bevilling etter § 9 nr. 4 kan bare gis til navnet nøyaktig slik det står i grunnboken for det bruksnr. søker har tilknytning til og når navnet på gården er valgt før 1. januar 1947. Ønskes gårdsnavnet i en mer moderne form, må bevilling eventuelt gis etter § 9 nr. 6 (f.eks. gårdsnavn Østerøen, slektsnavnet ønskes i formen Østerøy)."

I tidligere rundskriv er det lagt til grunn at det er formen i matrikkelen som skal benyttes.

Spørsmålet om gårdsnavn som slektsnavn ble avgjort i en sak av Høyesterett, inntatt i Rt. 1975 s. 747. Saken gjaldt retten til å bruke navnet Moestue som slektsnavn. Opprinnelsen til navnet var et gårdsnavn. Det var to gårder som i offentlige matrikler siden 1888 ble kalt Morstu øvre og nedre. De to gårdene ble rundt 1700-tallet brukt i fellesskap av samme person. En etterkommer i tredje generasjon begynte å bruke skrivemåten Moestue i etternavnet sitt. Navneformen ble opprettholdt av hans etterkommere. Navnet var rettsbeskyttet da saken ble behandlet i Høyesterett. I begynnelsen av 1800-tallet kom det en annen slekt til Morstu øvre. Etterkommerne hadde fortsatt gården da saken ble behandlet i Høyesterett. Det var ingen slektsbånd mellom disse og Moestue-slekten.

Høyesterett kom fram til at etterkommerne av slekten som kom til Morstu øvre i begynnelsen av 1800-tallet, ikke hadde rett til å ta Moestue som slektsnavn. Førstvoterende uttalte bl.a. dette med støtte fra flertallet:

"Som lagmannsretten finner jeg det ikke godtgjort at det riktige navn på gården som i den offentlige matrikkel er kalt Morstu øvre, skal være Moestue. Jeg viser til at navneformen Morstu med uvesentlige variasjoner går igjen i alle matrikler fra 1665, 1838, 1888 og 1903. Og i rentekammerets matrikkel av 1723 som ikke ble satt i verk, var heller ikke nyttet formen Moestue, men Moerstuen. En viss vekt legger jeg også på at de som utarbeidet matrikkelen av 1888, må ha kjent til hvordan gårdsnavnet ble uttalt. I anmerkningsrubrikken står anført "udtales Mostu". Jeg viser også til at panteregistrene siden slutten av 1700-tallet har anvendt samme navneform som matrikkelen. Det er ikke tvilsomt at avvikende navneformer i adskillig grad er blitt anvendt opp gjennom årene. Det gjelder også formen Moestue. Jeg vil ikke helt utelukke den mulighet at det kan innarbeide seg et gårdsnavn avvikende fra det navn som står i offentlige registre. Men forutsetningen må i tilfelle være en bruk av navnet mer entydig, konsekvent og langvarig enn den bruk av navneformen Moestue som er påvist i denne saken. Som nevnt før er det lagt frem flere nye dokumenter for Høyesterett, herunder to kart og en fortegnelse som omfatter ytterligere 21 kart fra ca. 1740 og fremover. På kartene er gårdsnavnet skrevet litt forskjellig, men navneformen Moestue finnes ikke på noen av dem."

På 1900-tallet har normeringsarbeidet for gårds- og bruksnavn særlig vært rettet mot navn på kart, slik at matrikkel og kart kan ha fått ulike former. Dette betyr at f.eks. matrikkel, offisielle kart eller grunnbok kan ha forskjellige skrivemåter av gårds- og bruksnavn som navn på samme gård. Arbeidsgruppen har også etter egne undersøkelser funnet at grunnboksformene kan bygge på alt fra matrikkelform til en lokal brukt form. Dette betyr at grunnboksformen ikke nødvendigvis er lik formen i matrikkelen.

Sammenholdes de ovenfor nevnte rundskriv med høyesterettsdommen og Austbøs uttalelser, er gjeldende rett etter arbeidsgruppens oppfatning at enten formen i matrikkelen eller i grunnboka kan legges til grunn ved vurderingen av hva som er rett gårdsnavn. Dette bør videreføres, og da slik at det heller ikke er et krav at navnet har stått uendret i grunnboka/matrikkelen i lang tid. Dersom gårdsnavnet har blitt skrevet forskjellig i grunnboka i forhold til formen i matrikkelen, skal navnesøkeren etter utkastet § 5 (1) nr. 8 derfor kunne velge en av formene som etternavn, forutsatt at vilkårene ellers er oppfylt.

Det foregår dessuten en offentlig normering av stedsnavn etter lov om stadnamn 18. mai 1990 nr. 11. Etter lovens § 1 er "[s]tadnamn [...] i denne lova namn på geografiske punkt, liner og område som kan kartfestast". I andre ledd defineres bruksnavn som "namn på eigedom med gards- og bruksnummer eller gards-, bruks- og festenummer". I Ot.prp nr. 66 (1988-89) til lov om stadnamn står det følgende på side 18 om § 1 første ledd: "Stadnamn er ei fellesnemning for namn på lokalitetar av ulike slag. Stadnamna omfattar undergrupper som t.d. bruksnamn og naturnamn. Uttrykket stadnamn dekkjer alle undergrupper så langt ikkje anna er sagt."

Etter arbeidsgruppens oppfatning må gårdsnavn i personnavnlovens forstand forstås som "bruksnavn" i stadnamnlovens betydning. Dersom et gårdsnavn blir normert etter lov om stadnamn, skal den normerte formen etter arbeidsgruppens oppfatning også tillates som etternavn etter utkastets § 5 (1) nr. 8 dersom den avviker fra grunnboka eller matrikkelen. Forutsetningen er også her at vilkårene ellers er oppfylt.

Arbeidsgruppen presiserer at et gårdsnavn i matrikkel, grunnbok eller i normert form etter lov om stadnamn bare kan tas som etternavn når det er navnet på det bruksnummer søker har tilknytning til.

Nåværende og tidligere offentlige etater, f.eks. kartverk, postverket, televerket og folkeregister, har også brukt former etter eget skjønn. Dersom en søker ønsker en navneform som verken finnes i matrikkel, grunnbok eller som normert form, kan ikke søknaden innvilges etter utkastets § 5 (1) nr. 8. Søknaden må da vurderes etter "tilknytningsbestemmelsen" i utkastets § 5 (1) nr. 9. Arbeidsgruppen har ikke fullstendig oversikt over om former brukt av andre offentlige etater etter omstendighetene kan ha blitt godtatt etter gjeldende lovs § 9 nr. 6. Slike former kan imidlertid ikke uten videre avvises som grunnlag for å avgjøre hva som er rett gårdsnavn. Gode grunner taler for at en form som f.eks. landbrukskontoret bruker også må kunne anses som rett gårdsnavn, eller formen som står i et kart utarbeidet av det offentlige. Det samme må gjelde andre opplysninger om skrivemåten av gårdsnavnet som er inntatt i dokumenter eller registre med et offentlig preg, f.eks. i gamle folketellinger, i gamle panteregistre eller i registerkort i folkeregisteret.

Etter dette legger arbeidsgruppen til grunn at også andre former enn den som står i matrikkel, grunnbok eller som normert form, kan godtas som dokumentasjon for hva som er rett gårdsnavn, jf. utkastets § 5 (1) nr. 9. Opplysningene må være inntatt i dokumenter eller registre med et offentlig preg.

For at § 5 (1) nr. 9 skal kunne komme til anvendelse, må det i tillegg være et krav at den ønskede formen i praksis har vært brukt som gårdsnavn, enten av søkeren selv eller av andre, f.eks. offentlige organer. Uten et slikt krav om bruk, vil det være mulig at gårdsnavn kan tas som etternavn på grunnlag av rene enkeltstående feilregistreringer. Vilkåret om bruk av navnet som gårdsnavn og vilkåret om at den ønskede formen må være inntatt i dokumenter eller registre med et offentlig preg, kan i noen grad flyte over i hverandre. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør det ikke være et krav om total konsekvent eller entydig bruk av formen som gårdsnavn, i motsetning til det som følger av dommen inntatt i Rt. 1975 s. 747, se ovenfor. Bakgrunnen for dette er at det neppe er uvanlig at f.eks. søkeren selv ikke har hatt en klar oppfatning av hva som var rett gårdsnavn. En viss bruk av et rimelig omfang må imidlertid kreves. Dokumentasjon for bruken kan fås gjennom f.eks. personlige brev, kirkebøker, telefonkataloger, adressebøker, skoleregistre, osv.

Som utgangspunkt bør både dokumentasjonen for den ønskede formen og dokumentasjonen for bruken av navnet som gårdsnavn, kunne spores tilbake fra før 1. januar 1947, se pkt. 3.2.5.5.5 ovenfor om denne datoen som skjæringspunkt. Likevel bør formen kunne godtas dersom enten dokumentasjonen eller bruken kan spores tilbake fra før dette tidspunktet, forutsatt at brukeren har vært i aktsom god tro.

Etter Kronprinsregentens resolusjon 31. mai 1957, "Føresegner om skrivemåten av stadnamn", er det normeringsregler for skrivemåten av stedsnavn. Det samme gjelder "Fyresegner um skrivemåten av stadnamn, fastsette ved kongeleg resolusjon 28. april 1933". Etter resolusjonene skal disse normeringsreglene gjelde for alle offentlige/offisielle kartverk, og "skal også fylgjast mest mogleg for skrivemåten av stadnamn i all offentleg administrasjon".

Iht. lov om stadnamn § 6 siste ledd skal "[o]ffentlege organ [...] halde fram med å bruke dei namneformene som er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk, til det eventuelt blir gjort endringsvedtak etter reglane i denne lova". Denne bestemmelsen innebærer bl.a. at normeringsvedtak fastsatt etter de ovenfor nevnte resolusjonene, lovlig kan videreføres inntil det blir gjort eventuelle endringsvedtak. Dersom det kan legges fram dokumentasjon for at den ønskede formen er blitt normert etter de nevnte resolusjonene, bør denne formen godtas som rett gårdsnavn med hjemmel i utkastets § 5 (1) nr. 9 uten at det gjelder et krav om at formen i tillegg må være brukt som gårdsnavn. Det må da være et vilkår at normeringen skjedde før 1. januar 1947. Dersom normeringen skjedde etter 1. januar 1947, vil formen ikke kunne godtas dersom navnet etter normeringen ble identisk med et allerede rettsbeskyttet navn. Dersom den normerte formen etter normeringen ble tatt i bruk som slektsnavn og derfor ble rettsbeskyttet, vil den normerte formen likevel kunne godtas. På denne måten blir det samsvar med utkastets § 5 (1) nr. 8 siste punktum.

Arbeidsgruppen poengterer at dette bare vil ha selvstendig betydning når formen ikke står i matrikkelen eller i grunnboka. Dersom den ønskede formen står i matrikkelen eller i grunnboka, gjelder altså utkastets § 5 (1) nr. 8, se ovenfor.

8.8 Nærmere om lovens systematikk for etternavn

Iht. gjeldende navnelov kan etternavn fås på seks måter: Ved fødsel, dvs. første gangs navnevalg, ved adopsjon, ved ekteskap, ved bevilling, ved melding til folkeregisteret og som såkalt biperson, se pkt. 3.1.2.

Som følge av de endringene som arbeidsgruppen foreslår, vil det være hensiktsmessig å lage et hovedskille i den nye loven mellom rettsbeskyttete etternavn på den ene siden og ikke rettsbeskyttete etternavn på den annen. Ikke rettsbeskyttete etternavn vil som hovedregel kunne tas uten videre, men med visse begrensninger for nylagete etternavn, se lovutkastets § 4 andre og tredje ledd. Rettsbeskyttete etternavn vil kunne tas dersom en søker har en nærmere angitt tilknytning til navnet, særlig ved slektskap, ekteskap, adopsjon eller ved ste- eller fosterforeldreforhold.

Valg av navn ved de ulike nevnte alternativene kommer inn under en egen bestemmelse for hvilke etternavn som "uansett kan velges som etternavn", se lovutkastets § 5. Denne bestemmelsen framtrer som en slags unntaksbestemmelse, men kan like gjerne ses som hjemmel for å ta de enkelte navn. For eksempel bestemmer § 5 første ledd nr. 4 at man ved ekteskap kan ta ektefellens etternavn - også når navnet ikke er rettsbeskyttet. Dette betyr videre at f.eks. ektefellens etternavn eller en av foreldrenes etternavn som ikke er rettsbeskyttet, både kan tas med hjemmel i bestemmelsen om ikke rettsbeskyttete navn (§ 4 første ledd), og etter bestemmelsen om hvilke etternavn som uansett kan velges.

En slik systematikk vil i realiteten ikke innebære et brudd med dagens rettstilstand, men medfører en forenkling. Følgen av dette er også at regelverket blir lettere tilgjengelig for folk flest. Sammenholdt med at rettstilstanden for ektefellers navn fremgår klart, gjør dette at det ikke kan ses å være hensiktsmessig eller nødvendig med en egen generell særbestemmelse om hvilke navn som kan tas ved giftermål.

8.9 Bestemmelser som arbeidsgruppen ikke velger å videreføre

Arbeidsgruppen foreslår at bestemmelsene i dagens navnelov § 9 nr. 5, § 25, § 26 og § 27 ikke videreføres i den nye loven. Bestemmelsene antas å ha svært liten - om noen - praktisk betydning. Dersom noen likevel skulle søke om navn som kunne vært tatt iht. noen av disse bestemmelsene, kan søknaden i stedet innvilges med hjemmel i den generelle unntaksbestemmelsen etter lovutkastets § 5 (1) nr. 9. Arbeidsgruppen anser det imidlertid som meget lite sannsynlig at det vil komme slike søknader.

Arbeidsgruppen foreslår også at bestemmelsen i dagens navnelov § 10 om erverv av etternavn som biperson ikke videreføres. En slik regel om automatisk navneerverv for f.eks. barn når en av foreldrene endrer etternavn, vil ikke være i tråd med arbeidsgruppens syn om at barn ikke med nødvendighet skal måtte få etternavnet som en eller begge av foreldrene har, se pkt. 8.3 ovenfor. Dersom man ønsker at f.eks. også barnet skal få etternavnet som den ene av foreldrene søker om, er det bare å føye til barnets navn på søknaden. Noe byrdefullt vil dette ikke være.

9 Mellomnavn og fornavn

9.1 Mellomnavn

9.1.1 Bør mellomnavn opprettholdes?

For det offentlige er mellomnavn i prinsippet et "unødvendig" navn, jf. også ovenfor pkt. 3.4.1: Ingen må ha mellomnavn, og man har heller ikke plikt til å bruke det. Mellomnavn er imidlertid blitt populært, og bæres i dag av nesten 18 % av befolkningen, se ovenfor pkt. 6.2.3. Arbeidsgruppen finner det ikke tvilsomt at folk både kan føle behov for og ha et berettiget ønske om å bære mellomnavn - et navn som er deres personlige navn og ikke automatisk går i arv. Det er derfor ikke aktuelt å foreslå noen innskrenkinger i adgangen til å ta mellomnavn.

9.1.2 Forholdet mellom etternavn og mellomnavn

Etter gjeldende rett, kan verken steforeldres slektsnavn, fosterforeldres slektsnavn eller gårdsnavn tas som mellomnavn, se ovenfor pkt. 3.4.2. Det er heller ikke mulig å ta ubeskyttete eller nylagete slektsnavn som mellomnavn, eller beskyttete slektsnavn der man har innhentet samtykke fra samtlige bærere.

Arbeidsgruppen kan ikke se tilstrekkelig tungtveiende grunner for at adgangen til å ta mellomnavn skal være snevrere enn adgangen til å ta etternavn. Heller ikke hensynet til navnetradisjonen er et slikt hensyn.

Som vist tidligere har en del mennesker problemer med å se forskjellen på doble etternavn på den ene siden, og mellomnavn og etternavn, på den annen. Arbeidsgruppen foreslår at det innføres en alminnelig adgang til å ta doble etternavn, jf. ovenfor. Det er derfor viktig å lage en ordning i relasjonen etternavn / doble etternavn / mellomnavn som er enkel å forstå for folk flest, og som også kan innebære en klar regel- og saksbehandlingsmessig forenkling. De nevnte hensyn ivaretas dersom adgangen til å ta mellomnavn og til å ta etternavn sidestilles. Navnene som kan tas som etternavn bør derfor også kunne tas som mellomnavn - samtidig som de etternavnene man kan ta enkeltvis, også bør kunne tas som dobbelt etternavn. Det vises derfor til pkt. 8.4.4 og 8.4.5 ovenfor om dette forholdet.

Det vil ikke oppstå noe særskilt problem i forhold til spørsmålet om rettsbeskyttelse av mellomnavn, fordi bare navn som vedkommende kan ta som etternavn kan tas som mellomnavn. Dette betyr at adgangen til å ta mellomnavn vil være begrenset av rettsbeskyttelsesreglene i samme utstrekning som adgangen til å ta etternavn. Det er altså rettsbeskyttelsen av etternavn (dvs. ikke av mellomnavn), som bestemmer hvilke navn som kan tas som mellomnavn. Således kan også nylagete navn tas som mellomnavn - i samme utstrekning som navnet kunne vært tatt som etternavn.

9.1.3 Mellomnavn for ektefeller

Som nevnt ovenfor under pkt. 6.3 har departementet mottatt søknader om å få ektefellens slektsnavn eller mellomnavn som eget mellomnavn. Med mindre ektefellene oppfyller vilkårene nevnt ovenfor under pkt. 3.4.2.5, avslås slike søknader. Den danske loven tillater at ektefeller f.eks. kan ta hverandres etternavn eller mellomnavn som mellomnavn, men da som såkalt adresseringsnavn, jf. pkt. 5.1.

Arbeidsgruppen har ovenfor lagt til grunn at adgangen til å ta etternavn og mellomnavn bør likestilles, dvs. at det må være anledning til å ta de samme navnene som mellomnavn som man kan ta som etternavn. Av dette følger også at ektefellene vil ha anledning til å ta den annens mellomnavn som etternavn forutsatt at mellomnavnet ikke er ervervet i ekteskap. Arbeidsgruppen kan heller ikke se at det skulle være noen tungtveiende grunner som taler mot at ektefellene gis anledning til å markere en felles enhet utad, for eksempel ved å ha et felles mellomnavn, snarere tvert imot.

Ektefellene bør også selv kunne velge om de f.eks. vil beholde sine etternavn og som nevnt ta den annens etternavn som mellomnavn, eller beholde sine mellomnavn og ta den annens mellomnavn som etternavn, dvs. en "omvendt" kombinasjon. Arbeidsgruppens prinsipielle oppfatning er at ektefellene selv må kunne bestemme hvilke navnekombinasjoner de ønsker. Imidlertid vil samme begrensning gjelde her som ovenfor: Det er ikke mulig etter utkastets § 5 (1) nr. 4 å ta ektefellens mellomnavn og/eller etternavn som mellomnavn og/eller etternavn dersom ektefellen har ervervet navnet ved et tidligere giftermål. Dersom navnet er ervervet ved et tidligere ekteskap, kan navnet bare tas etter "tilknytningsbestemmelsen" i lovutkastets § 5 (1) nr. 9.

Det presiseres at reglene om ektefeller skal gjelde tilsvarende for samboere dersom gitte vilkår er oppfylt, se nedenfor kap. 10.

9.2 Fornavn

9.2.1 Ulempevurderingen

Etter gjeldende lov må det ikke velges som fornavn et navn som "kan verta til ulempe for den som har det", jf. § 15 nr. 1. Justisdepartementet har de siste årene i stor grad liberalisert tolkningen av dette ulempekriteriet, se ovenfor under pkt. 3.3.2. Arbeidsgruppen finner denne liberaliseringen fornuftig.

Ulemper knyttet til et navn har sammenheng med de assosiasjoner som knyttes til navnet, og normalt ikke til navnet i seg selv. Disse assosiasjonene/sammenkoblingene kan endres over tid, med den følge at et navn som tidligere var til ulempe, ikke lenger vil være det. For eksempel kan nevnes navn som kommer til landet i forbindelse med innvandring, og har en form som på norsk tilsvarer et meget negativt preget eller tabubelagt begrep. Etter hvert som flere bærere av navnet kommer til Norge og navnet blir kjent, vil navnet gradvis i større og større grad kunne bli oppfattet som et navn - uavhengig av det begrepet som navnets form tilsvarer. På denne måten kan tilvenningen medføre at graden av ulempe reduseres og kanskje med tiden helt faller bort.

Eksemplene på svært merkverdige navnevalg viser at det fortsatt bør være en bestemmelse som hindrer at det tas fornavn som kan bli til en byrde av et visst omfang for den som skal bære navnet. Det er ikke hensiktsmessig å ha en annen lovregel for voksne enn for barn, men vurderingen av hva som kan være til ulempe må være mer liberal overfor voksne enn overfor barn. Dette henger sammen med at situasjonen, og de mulige ulempene, er forskjellige for de to gruppene. Det sentrale med ulempevurderingen i forhold til barn vil være faren for mobbing/erting. Situasjonen er en annen for en voksen som i så stor grad som mulig selv bør kunne bestemme hvilket fornavn han eller hun vil bære. Dersom vedkommende ønsker å ha et fornavn som kan innebære risiko for mobbing, bør dette i betydelig grad være en risiko han/hun selv bør bære. Det kan som et utgangspunkt ikke være hensiktsmessig at det offentlige skal bruke ressurser på å foreta en vurdering av voksnes valg av fornavn, se for øvrig ovenfor pkt. 7.1 om arbeidsgruppens prinsipielle standpunkt. Bl.a. kan det ikke være noe i veien for å velge "fantasinavn" som fornavn. Likevel må det også for voksne være visse grenser for hvilke fornavn som kan tas.

Av hensyn til omverdenen bør det ikke tillates navn som er utpreget støtende for andre, f.eks. skjellsord og andre spesielt negativt ladede ord eller uttrykk, se også ovenfor pkt. 3.3.2. Dette betyr at det ikke utelukkende skal foretas en subjektiv vurdering relatert til søkers alder når ulempekriteriet skal fortolkes. Også en slags objektiv norm bør trekkes inn. Bl.a. for å dekke ganske ekstreme situasjoner som eventuelt ikke kan omfattes av ulempekriteriet, foreslås å gi hjemmel for å nekte å ta navn dersom "sterke grunner" taler for det, se nedenfor under utkastets § 14.

Det må være adgang til å lage nye fornavn, og dette bør også kunne gjøres på grunnlag av ord i språket. Bruk av vanlige ord som navn er kulturbestemt. De fleste navn som er i bruk i Norge i dag, har opphav i vanlige ord eller uttrykksmåter. Johannes har for eksempel et hebraisk opphav med betydningen "gud er nådig". Silje, Sissel og Cecilie kommer fra et romersk slektsnavn som betyr "blind". Mange slike navn kan også ha tilfeldig likhet med vanlige ord, for eksempel Salve (fra gammelnorsk, der bl.a. første delen betyr hus/sal). Når en del er skeptiske til navn som er laget av vanlige ord, har nok dette sammenheng med at ordene allerede kan ha negative ekstrabetydninger eller at ordene tradisjonelt ikke forbindes med "personnavn". Etablerte navn har i mindre grad slike ekstrabetydninger. Vanligvis oppfattes det vel slik at navn ikke har betydning i det hele tatt. Eksempler på navn som er i bruk i dag og som lett kan knyttes til vanlige ord er Bjørn, Orm og Dag. Eksemplene viser også at navnene normalt oppfattes som atskilt fra "ekstrabetydningen" når de har vært i bruk som navn en tid, og oppfattes som navn.

Mange folkeregistre har hatt vanskeligheter med å ta stilling til om et fornavn bør godkjennes, særlig dersom navnet er fremmedartet, eller det foreligger et ønske om et "fantasinavn" som fornavn, se også ovenfor pkt. 6.3.1.

Arbeidsgruppen mener det bør lages en regel som tydelig markerer at det skal mye til før et navn kan avslås under henvisning til ulempene det vil påføre bæreren. Hvor grensen eksakt skal trekkes i hvert enkelt tilfelle, må avgjøres konkret - dels subjektivt i forhold til alder, og dels objektivt. Det sentrale må være at nektelse bare skal skje i snevre unntakstilfelle.

På denne bakgrunnen foreslår arbeidsgruppen at bare fornavn som kan bli til vesentligulempe for den som skal bære det, skal kunne nektes. Med en slik formulering vil det være grunnlag for å nekte færre navn enn i dag. Endringen vil kanskje også medføre at antallet "tvilssaker" blir færre. Dette vil igjen kunne føre til enklere saksbehandling. Det foreslåtte kriteriet tilsier en svært liberal praksis. Tolkningen vil også kunne endres over tid i pakt med endringer i samfunnsforhold og oppfatninger, jf. dette punkts annet avsnitt. Poenget er også å tillate en naturlig utvikling av bl.a. fornavns forskjellige skrivemåter. Praksis bør som utgangspunkt ikke hindre en naturlig utvikling av skriftspråket - heller ikke når det gjelder fornavn.

Arbeidsgruppen ønsker ikke å forsøke å angi konkret grensen mellom navn som er til "vesentlig ulempe" og andre navn. For det første vil det være svært vanskelig å forsøke å trekke opp en slik grense i et dokument som det nærværende. For det andre vil grensen måtte angis i form av eksempler som lett vil bli meget tilfeldige og kanskje også misvisende. For det tredje vil eksempler kunne bli oppfattet som ganske bindende av saksbehandlerne som skal behandle navnesøknader. På denne måten kan eksemplene kanskje virke som en bremse i forhold til senere endring av praksis. Dette vil kunne bidra til å svekke ulempekriteriets dynamiske element, nemlig at saksbehandlerne hele tiden må ha for øye at ulempevurderingen kan endres over tid: Det som tidligere ble ansett for å være til vesentlig ulempe, trenger ikke lenger å være det noen år senere.

Innføring av et vesentlighetskrav i ulempevurderingen, vil også gjøre det lettere for personer med utenlandsk navneskikk å videreføre sine navnetradisjoner i Norge. Enkelte ganger kan fornavn som er vanlige i andre land fremstå som meget fremmedartede eller underlige hos oss. Det vil være i godt samsvar med arbeidsgruppens prinsipielle utgangspunkt at også slike navn skal tillates i større grad enn i dag, se pkt. 11.4 om utenlandske fornavn.

9.2.2 Forholdet mellom etternavn og fornavn

9.2.2.1 Innledning

Forholdet mellom etternavn og fornavn skaper problemer i to situasjoner. For det første når det er spørsmål om å ta et fornavn som også er i bruk som etternavn (pkt. 9.2.2.2). For det andre når det er spørsmål om å ta et etternavn som også er i bruk som fornavn (pkt. 9.2.2.3).

Arbeidsgruppen går ikke inn for at skillet mellom fornavn og etternavn oppheves fullstendig, jf. pkt. 7.6.1, men foreslår at det forenkles, jf. nedenfor.

9.2.2.2 Vilkår for å ta fornavn som også er i bruk eller har vært i bruk som etternavn

Gjeldende navnelovs § 15 nr. 2 bestemmer at det som fornavn ikke må velges navn som "er eller har vore i bruk som slektsnamn og ikkje opphavleg er eit førenamn".

Regelen har ført til at Justisdepartementet og navneforskningsmiljøet bruker ikke ubetydelige ressurser på å undersøke om et navn har fornavnsopprinnelse, jf. pkt. 6.3.3 og 6.3.5, se også pkt. 3.3.3 om gjeldende rett.

Eksempelvis er det etter praksis ikke tilstrekkelig som dokumentasjon på fornavnsopprinnelse at navnet har vært registrert i bruk som fornavn hos få personer, når navnet er et vanlig etternavn. Dette har sammenheng med at tidligere tillatelse(r) til å ta navnet kan ha vært gitt ved en feil - eller at navnet kanha blitt brukt ulovlig.

Av samme årsaker blir undersøkelser også foretatt når navnet erregistrert i bruk som fornavn av f.eks. 2-3 personer - samtidig som det f.eks. er et vanlig etternavn. At navnet er registrert i bruk, betyr at nålevende personer har navnet registrert som fornavn i Det sentrale folkeregister. Etter arbeidsgruppens vurdering er det uhensiktsmessig å bruke særlige ressurser på slike undersøkelser, særlig når man tar i betraktning at navnet faktisk allerede er registrert i bruk som fornavn. Erfaringsmessig konkluderer for øvrig en stor del av disse undersøkelsene med at navnet også har et selvstendig opphav som fornavn når det er registrert i bruk som fornavn. Videre er det lite forutsigbart for folk flest at navn som er registrert i bruk som fornavn, ikke automatisk vil bli godtatt som fornavn. En del vil kanskje også finne dette urimelig. At det er få bærere gir heller ikke i seg selv noe grunnlag for å anta at det kan ha vært begått en feil da navnet tidligere ble godtatt. Tvert i mot øker vel heller sannsynligheten for at det har blitt foretatt en grundig vurdering forut for godkjennelsen når navnet er sjeldent og/eller spesielt.

Arbeidsgruppen mener regelverket bør forenkles slik at navn som er registrert i bruk som fornavn i folkeregisteret, uten videre skal godtas som fornavn. Behovet for undersøkelse av fornavnsopprinnelse i tilfeller hvor navnet har svært få bærere som fornavn, vil da falle bort. Dette medfører en forenklet saksbehandling - og større forutsigbarhet for folk flest. Det erkjennes likevel at en slik ordning kanbety at fornavn som tidligere er blitt godtatt ved en feil - fortsatt vil bli godtatt fordi navnet allerede er blitt registrert. Etter arbeidsgruppens oppfatning veier denne ulempen mindre enn fordelen en slik forenkling vil medføre for publikum og for det offentlige. Samtidig er det ikke sannsynlig at mange av fornavnene med få bærere, er blitt godtatt ved en feil, snarere tvert i mot, jf. forrige avsnitt i.f. Det er derfor neppe særlig stor mulighet for at den foreslåtte ordningen vil medføre at mange får fornavn som egentlig ikke skulle ha blitt godtatt.

Som vist ovenfor under pkt. 4.1.2.2 tillot navneloven av 1923 at mors pikenavn, fars fornavn med ending som markerte slektskapet, og kvinners pikenavn, kunne brukes foran slektsnavnet. Navnene ble betegnet som fornavn, men tilsvarte i realiteten dagens mellomnavn. Arbeidsgruppen kjenner dessuten til at departementet fram til 1964 tillot som fornavn nr. to, utdødde norske slektsnavn og utenlandske slektsnavn som ikke var i bruk i Norge. Etter Justisdepartementets rundskriv 31. august 1970 (om praktiseringen av gjeldende navnelov) var det tillatt å ta utenlandske slektsnavn og konstruerte navn av slektsnavns karakter som fornavn nr. to. Rundskrivet nevner mht. praktiseringen av gjeldende navnelovs § 15 nr. 2, at "[b]estemmelsen er således ikke til hinder for at det som fornavn velges et annet navn av slektsnavns karakter, men barnet må i så fall som regel gis et mer vanlig fornavn i tillegg - ellers vil navnet lett kunne bli til ulempe". Departementet følger ikke en slik praksis i dag, se pkt. 3.3.3.

Ovennevnte viser altså at det kan være slektsnavn/etternavn som er registrert i bruk som fornavn nr. to. Arbeidsgruppen har holdepunkter for at dette gjelder svært få tilfeller. Etter arbeidsgruppens oppfatning er det klart at disse navnene verken har opphav eller tradisjon som fornavn, selv om navnene er eller har vært registrert i bruk som fornavn. Dersom et slikt navn ønskes som fornavn, legger arbeidsgruppen derfor til grunn at navnet skal nektes under henvisning til at det foreligger "sterke grunner" etter utkastets § 14, se nedenfor. Det må avgjøres konkret om det registrerte fornavnet har en slik karakter. Uansett vil dette gjelde svært få tilfeller, slik at ev. problemer vil bli høyst marginale.

Når det gjelder navn som ikke er registrert i bruk som fornavn, bør dagens rettstilstand opprettholdes. Dette innebærer at navn som opprinnelig er fornavn, uansett skal godtas. At navnet opprinnelig er et fornavn betyr for det første at etternavnet er dannet på grunnlag av fornavnet - typisk patro-/metronym, f.eks. Johan (Johan sen/son/sønn). Likevel vil det være sjelden at fornavn som har ført til patro-/metronym, verken er eller har vært registrert i bruk som fornavn. For det andre vil navnet bli ansett for opprinnelig å være et fornavn dersom det har et selvstendig opphav som fornavn - selv om det også har et selvstendig opphav som etternavn. Eksempel på slikt selvstendig opphav er nevnt ovenfor under pkt. 3.3.3 om forholdet mellom fornavnet Linn og slektsnavnet/etternavnet Linn. Andre eksempler er Jæger, Storm, Wessel og Frimann. Arbeidsgruppen poengterer at det må utvises romslighet i den faglige vurderingen av om et navn opprinnelig er et fornavn. Noen ganger kan det være meget problematisk og dels også ressurskrevende å finne ut om tilstrekkelig fornavnsopprinnelse foreligger. Klare tvilstilfeller bør derfor kunne løses slik at vilkåret anses å være oppfylt.

I noen tilfeller kan det dokumenteres at et navn som f.eks. er et vanlig etternavn, også har en viss tradisjon som fornavn. Arbeidsgruppen foreslår lovfestet at også slike navn skal kunne tas som fornavn - selv om det ikke kan dokumenteres at navnet opprinnelig er et fornavn, og navnet ikke er registrert i bruk som fornavn. Undersøkelser av om slike navn har tradisjon som fornavn, må foretas fra navnefaglig hold. Et enkeltstående tilfelle av bruk av navnet som fornavn kan ikke være tilstrekkelig. Ellers vil vurderingen avhenge av en konkret skjønnsmessig vurdering - der det uansett bør legges stor vekt på konklusjonen fra den navnefaglige ekspertisen.

For saker der navnet ikke er registrert i bruk som fornavn, vil det dermed fortsatt være nødvendig med bistand fra navnefaglig hold.

Det tilføyes at de nevnte forslagene vedrørende forholdet mellom fornavn og etternavn, også bør gjelde i forhold til nylagete etternavn. På den måten slipper man å lage en kompliserende særregel. Det vil også være mulig, i alle fall et stykke på vei, å videreføre den forskjellen i art som det er mellom fornavn og etternavn.

Arbeidsgruppen går som nevnt ovenfor inn for at nylagete mellomnavn skal kunne tas i samme utstrekning som nylagete etternavn, se også ovenfor pkt. 9.1.2. Likeledes, og som en videreføring av dette, foreslås at begrensningene i adgangen til å ta et etternavn som fornavn, skal gjelde tilsvarende i forhold til å ta mellomnavn som fornavn. En slik regel gir god sammenheng og er enkel å praktisere. Arbeidsgruppen finner ikke grunn til å ha andre regler for mellomnavnstilfellene enn for etternavn.

Ordningen med at navn som er registrert i folkeregisteret som fornavn, skal godtas som fornavn, vil dels lette saksbehandlingen. Nye registrerte navn vil alltid kunne godtas, og det vil derfor ikke være nødvendig å sende ut lister med nye godtatte fornavn.

9.2.2.3 Vilkår for å ta etternavn som også er i bruk eller har vært i bruk som fornavn

Etter gjeldende rett er det ingen tilsvarende bestemmelse for etternavn, som nevnt under forrige punkt for fornavn. Som vist under pkt. 3.2.5.2.4 er det i dag også bare en bør-regel for etternavnstilfellene. Arbeidsgruppen ønsker å videreføre denne bør-regelen, samtidig som den gjøres tilnærmelsesvis "speilvendt" i forhold til hva som gjelder for fornavnstilfellene. Så vel reelle hensyn, sammenhengen i loven, som ønsket om å ikke gjøre loven for komplisert, taler for dette.

Om utenlandske navn som fornavn, se nedenfor pkt. 11.4.

10 Samboere

10.1 Bør samboere kunne velge navn på linje med ektefeller?

10.1.1 Samboerutvalgets innstilling

Problemstillinger vedrørende samboerskap drøftes nærmere av det såkalte samboerutvalget i NOU 1999: 25 "Samboerne og samfunnet". Navnespørsmål drøftes ikke særskilt, men det generelle spørsmålet om dels å likestille visse samboerskap med ekteskap, behandles. Utvalget drøfter også noen av de rettsområdene hvor man mener samboerskap bør likestilles med ekteskap.

Et av spørsmålene som behandles er hvilke hensyn som bør ivaretas ved lovregulering av samboerskap. 10 Som det første hensynet nevnes samboernes egne ønsker om valg av samlivsform. Utvalget bemerker at det kan være problematisk å likestille samboere med ektefeller, når "samboerne faktisk har latt være å gifte seg og kan ha et bestemt ønske om å forbli utenfor ekteskapet". Det kan også være par der bare den ene ønsker å gifte seg, eller der begge er enige og er innstilt på at de ikke har ekteskapslignende krav i forhold til samfunnet. Utvalget legger til grunn at "å lage et regelverk som passer til alle, blir umulig".

Under drøftelsen av hensynet til barna, er utvalget enig i målsettingen i norsk lovgivning om at barn må gis "så like vilkår som mulig uavhengig av foreldrenes sivilstand".

Et tredje hensyn som trekkes fram, er hensynet til partene i forholdet. Utvalget skriver:

"For at prinsippet om selvbestemmelse skal fungere godt og rettferdig som rettighetsbasis for et samliv, forutsetter det at partene er omtrent likeverdige. Å overlate reguleringen av rettigheter og plikter fullt ut til private forhandlinger og avtaler mellom de to, kan i praksis innebære at en (ressurs)svak part i et forhold kommer uheldig ut."

Utvalget trekker også fram ønsket om å fremme stabile samliv, og gir uttrykk for at lovgivningen for samlivsforhold bl.a. må "ha som utgangspunkt å styrke familiesituasjonen". Det anføres at samlivet institusjonelt kan styrkes på to måter: Enten ved at samboere påvirkes til å gifte seg, eller ved "å institusjonalisere samboerskapet til å bli mer ekteskapslignende".

Videre nevnes at det "kan være grunner til å regulere samboerskap i forhold til utenforstående. Det kan gjelde overfor forsikringsselskaper, partenes kreditorer, med flere".

Utvalget konkluderer med at "grupper av samboere bør behandles som ektepar på enkelte områder, som enslige på andre". 11

10.1.2 Arbeidsgruppens vurdering

En betydelig del av norske kvinner og menn lever i samboerskap, og mange av disse har også barn. Samboerskap er blitt en vanlig samlivsform som har relativt høy grad av stabilitet og hvor samboerne/barna ofte har en følelse av samhørighet/identitet på linje med mange personer som lever i tradisjonelle ekteskap. Samboere antas således å ha et beskyttelsesverdig behov for - når visse vilkår er oppfylt - å kunne velge navn på lik linje med ektefeller. Dette vil kunne styrke båndene i samboerfamilien bl.a. fordi samboerne får anledning til utad å vise den felles familietilhørigheten som felles etternavn representerer. I tråd med arbeidsgruppens prinsipielle utgangspunkt, jf. pkt. 7.1, bør det overlates til den enkelte familien i så stor grad som mulig å velge navn selv, i utgangspunktet uavhengig av ekteskap eller samboerskap. Hensynet til ev. barn taler også i noen grad for at samboere under gitte vilkår bør kunne velge navn på linje med ektefeller. Selv om det i dag ikke er uvanlig at en familie har ulike etter-/slektsnavn, vil nok familietilhørigheten for mange barn kunne bli styrket når de opplever at foreldrene har f.eks. felles etternavn. En adgang for samboere til å velge navn på linje med ektefeller vil derfor indirekte kunne likestille barn født utenfor ekteskap med barn født i ekteskap.

Arbeidsgruppen er imidlertid enig med Samboerutvalget i at det er store forskjeller mellom de enkelte samboerpar mht. hvilke motiver de har for å velge denne samlivsformen. Det ligger også en realitet i det at samboerne tross alt har valgt en annen - og rettslig sett - mindre forpliktende samlivsform enn ekteskapet. Etter arbeidsgruppens vurdering bør samboere således ikke helt ut likestilles med ektefeller mht. adgangen til å velge navn. Arbeidsgruppen mener for det første at samboeres adgang til å velge navn på linje med ektefeller, bør forutsette at samboerne er enige, dvs. at den ene parten må ha samtykke fra den annen for f.eks. å ta dennes etternavn. Dette vil være en viktig forskjell i forhold til ektefeller, der det ikke skal gjelde et krav til samtykke. Når det gjelder hvilke øvrige krav som må stilles til samboerskapet for at samboerne skal ha samme valgmulighet som ektefeller, vises til neste punkt.

10.2 Hvilke samboere bør kunne velge navn på linje med ektefeller?

Samboerutvalget nevner visse grunnvilkår som være oppfylt for at et par skal kunne anses som samboere. 12 Paret må for det første leve sammen som par i en felles husholdning. Ingen av dem må heller være gift. Samboerskapet må for det tredje bare omfatte to personer, dvs. at ingen kan være samboer med mer enn en person på samme tid. Videre fremgår følgende av utvalgets innstilling: 13

"To personer som vanligvis lever sammen, men som midlertidig lever adskilt på grunn av utdannelse, eller arbeid, bør regnes som samboere. En student som har hybel eller leilighet på studiestedet, men lever i et parforhold med en person av annet kjønn i helger og studieferier, må således regnes som samboere. Slik er situasjonen også for mange ektepar. Derimot er studenter og andre som av praktisk-økonomiske grunner deler en leilighet for en tid, ikke samboere. Også ansatte som bor i hjemmet, som husholdersker og praktikanter, faller utenfor."

Utvalget skriver videre: En "mann og en kvinne som holder hus hver for seg men som oppfattes som et par av seg selv og andre ("særbo"), vil utvalget ikke regne som samboere. Det avgjørende må være at de faktisk bor hver for seg selv om de kunne flytte sammen. Grensedragningen her kan imidlertid være vanskelig". 14

Arbeidsgruppen slutter seg til disse synspunktene, men poengterer at også samboere av samme kjønn må kunne anses som samboere i forhold til navnelovens bestemmelser dersom vilkårene ellers er oppfylt. Det kan ikke ses å foreligge grunner som tilsier at samboere av samme kjønn i en slik sammenheng bør behandles annerledes enn samboere av motsatt kjønn. Tilknytningselementet, som jo er svært sentralt, vil normalt være like sterkt for begge de to nevnte gruppene. Dette er for øvrig også godt i samsvar med prinsippene bak partnerskapsloven, som likestiller partnerskap mellom to personer av samme kjønn med det tradisjonelle ekteskapet.

Samboerutvalget konkluderer med at samboerpar som tilfredsstiller de ovenfor nevnte vilkårene, skal regnes som et stabilt og ekteskapslignende samboerforhold når de har felles barn. 15 Videre legger utvalget til grunn at samboere uten felles barn som utgangspunkt skal regnes for å ha et stabilt og ekteskapslignende forhold når de har levd sammen i to år. 16 Arbeidsgruppen legger til grunn at de samme kriterier må være avgjørende for hvorvidt det foreligger et samboerskap i navnelovens forstand. Det vises ellers til utvalgets drøftelser, 17 imidlertid med det tillegget at samboere av samme kjønn må likestilles med samboere av motsatt kjønn.

10.3 Hvordan dokumentere samboerskap?

Samboerutvalget drøfter i utredningen (s. 125-127) hvordan samboerskap skal kunne dokumenteres. Fra drøftelsen gjengis:

"12.2.2 Andre dokumentasjons- og kontrollmuligheter

Som nevnt innledningsvis, er det nødvendig med en dokumentasjon av samboerskap for at lovregulering av samboerskap skal få den tilsiktede effekt. Samboerskap kan til en viss grad dokumenteres ved at partene er registrert med samme adresse i folkeregisteret. Folkeregisteropplysninger alene kan imidlertid ikke gi noe fullgodt bilde av hvem som er samboere. For boligblokker har folkeregisteret ikke adresser på leilighetsnivå. I mange tilfelle vil det derfor ikke være mulig å si om personer som står oppført med samme adresse, også bor i samme leilighet. For personer som står oppført med samme adresse, er det med mindre de har felles barn, heller ikke mulig å vite om de lever i samboerskap, eller om det er to eller flere venner av motsatt kjønn som bor sammen.

Det er også andre usikkerhetsmomenter knyttet til folkeregisteropplysingene. Om folkeregisteret skal kunne fungere som dokumentasjon for et samboerforhold, forutsetter det at det er meldt flytting til rett tid. Her vil samboende studenter utgjøre et spesielt problem siden studenter som hovedregel skal stå registrert på sine foreldres adresse.

Den pre-utfylte selvangivelsen for personlige skatteytere inneholder en rubrikk for samboere med felles barn, med spørsmål om navn og fødselsnummer. En ulempe ved dette opplegget er at det bare er mulig å registrere samlivsstatus en gang i året. Dessuten er det ikke alle som har plikt til å levere selvangivelse.

Trygdeetaten innhenter opplysninger om samboerskap i forbindelse med visse stønadsutbetalinger. Dette er i hovedsak basert på egenerklæringer. Enslige forsørgere må opplyse om de har vært samboer i minst 12 av de siste 18 månedene når de søker om utvidet barnetrygd og overgangsstønad, og de har p1ikt til å melde fra om endringer i samlivsform. Pensjonister har også plikt til å opplyse om samboerskap og melde fra om endringer i samlivsform.

De som søker studielån i Statens Lånekasse, må opplyse om de er samboere med felles barn. Samboere uten felles barn finnes det derimot ikke opplysninger om i lånekassen.

12.2.3 Konklusjon

Det vil være tilstrekkelig at samlivsstatus dokumenteres på de omradene der samboerskap har betydning for rettigheter og plikter, på trygdekontoret i forbindelse med trygd, på sosialkontorer i forbindelse med utbetaling av sosialhjelp, og i testamenter og private avtaler. Opplysningene vil måtte baseres på egenerklæringer og tillit, men de kan også til en viss grad sjekkes mot folkeregisteret. Samtidig vil det være en lovbestemt plikt til å gi korrekte opplysinger om samlivsstatus, og det medfører straffansvar å gi uriktige opplysninger hvis man som følge av disse opplysningene oppnår urettmessige økonomiske ytelser."

Arbeidsgruppen slutter seg til utvalgets ovennevnte drøftelser og konklusjon. Dette betyr bl.a. at søknadsskjemaet om navn må få en ny rubrikk for avkryssing av om søkeren er samboer, se nedenfor pkt. 14.2. Å gi uriktige opplysninger på skjemaet kan i seg selv være straffbart, jf. straffeloven § 166.

11 Nærmere om forholdet til utenlandske navneskikker. Nasjonale minoriteter

11.1 Generelt

Som vist ovenfor under pkt. 6.1.3 er det antakelig tusenvis av innvandrerne som er bosatt i Norge, som ikke fullt ut kan videreføre sine navneskikker her. Etter dagens navnelov godtas for eksempel ikke en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn som slektsnavn for barn, eller ektefellens fornavn som slektsnavn for den annen ektefelle, se ovenfor pkt. 3.8.1. Det kan også være andre forhold som hindrer at utlendinger får ta ønsket navn i Norge, f.eks. at navnet er rettsbeskyttet, enda det er vanlig i f.eks. hjemlandet, se ovenfor pkt. 8.2.2.

Blant de mange spørsmål som da reiser seg, er i hvilken grad et navn er så fremmedartet at det kan bli problematisk å bruke det i den daglige kommunikasjonen i det norske samfunnet. Et annet spørsmål er om fremmedartete og for oss ukjente navneskikker kan ha mistet sin funksjon for en som skal leve i det norske samfunnet, og om vedkommende derfor heller bør følge norsk navneskikk. Dersom svaret skulle være ja på disse spørsmålene, og man skulle trekke konsekvensen av dette til sin ytterste konsekvens, kunne følgen bli at alle innvandrere måtte ta norske navn. 18

På den annen side er det et spørsmål om i hvilken grad man skal gripe inn i den kulturelle identiteten til mennesker som kommer til Norge, med å forlange at de skal følge norsk navneskikk. Det er en navneskikk som ikke bare kan fremstå som uforståelig, men som også kan skape misforståelser og problemer for dem i deres eget kulturelle miljø. 19 Følgende to eksempler kan vise dette.

Foreldre som kommer fra en kultur hvor det er vanlig å ha tre navn, dvs. eget (for)navn, fars navn og farfars navn, får et barn. Etter dagens navnelov må barnet ta en av foreldrenes slektsnavn, og foreldrene velger det navnet som er registrert som slektsnavn hos far, dvs. det navnet som er registrert til sist. Dette navnet er imidlertid barnets oldefars navn, slik at man da - i strid med familiens navneskikk - ikke ut fra navnet kan se hvem som er barnets rette far.

Et annet eksempel er to voksne som kommer fra en kultur hvor ektefellen får mannens fornavn som slektsnavn, og barnet får farens fornavn som slektsnavn. De to voksne skal gifte seg og ønsker at kvinnen skal ta mannens fornavn som slektsnavn. Dagens navnelov tillater ikke, dette slik at kvinnen i stedet må velge mannens slektsnavn som slektsnavn. Mannens slektsnavn er imidlertid dennes fars fornavn, slik at det vil se ut som kvinnen er gift med sin egen svigerfar.

Dette viser at ved å gripe inn i en persons navnevalg, påvirker norske myndigheter ikke bare vedkommendes identitetsfølelse, 20 men også hvordan personens eget kulturelle miljø kan bedømme personen.

Spørsmålet blir derfor om vi skal respektere den kulturelle identiteten til innvandrere med en annen kulturbakgrunn og ikke gripe inn i deres navneskikker, eller om disse navneskikkene er så fremmedartete at de vanskeliggjør kommunikasjon og dermed hindrer integrering i det norske samfunnet. Dette er de sentrale temaene i den avveiningen som må foretas når det gjelder spørsmålet om - og eventuelt i hvilken utstrekning - den norske navnelovgivningen bør gjøres fleksibel i forhold til personer med avvikende navneskikker. 21

Problemstillingen kan illustreres ved å vise til USA. Mange innvandrere anglifiserer der sine navn for å bli raskere integrert i det moderne, amerikanske storsamfunnet. Samtidig er det en trend at personer tar muslimske navn, tradisjonelle indianske navn, spanske navn osv. for å markere at de er stolte av sin etniske opprinnelse - at dette er viktig for deres virkelige identitet. 22

Norge har tradisjonelt vært sett på som et relativt homogent samfunn. Norge har likevel lenge vært et mangfoldig samfunn med ulike navneskikker i forhold til f.eks. nasjonale minoriteter. Den store tilflyttingen de siste ti-årene har ført til at mange innvandrere med dels svært ulik kulturbakgrunn har bosatt seg her. Det norske samfunnet har i økende grad blitt et flerkulturelt samfunn. Dette representerer en stor utfordring så vel for dem som har flyttet inn i landet, som for det norske samfunnet. Dette mangfoldet må også føre til at vi bør vise større grad av toleranse og fleksibilitet, bl.a. gjennom lovgivningen. Toleranse og fleksibilitet i forhold til minoriteter er også en viktig prøve på et samfunns verdier og kvalitet. Det kan ikke være noen motsetning mellom å ivareta den tradisjonelt norske kulturen og samtidig tolerere og godta de nye kulturene som også er blitt en del av vårt samfunn.

Etter arbeidsgruppens oppfatning truer ikke de utenlandske navneskikkene vår tradisjonelle navnetradisjon. Vi må likevel akseptere at den vil endre og utvikle seg i tråd med de impulsene som kommer utenfra, og via påvirkning fra utenlandske navneskikker som innvandrere har brakt med seg. Dette er historisk sett ikke noe nytt. Slik påvirkning har vært en naturlig del av norsk kulturell utvikling opp gjennom historien.

Arbeidsgruppen kan heller ikke se at kommunikasjonen for, eller overfor, innvandrere, blir særlig vanskeliggjort ved i betydelig grad å åpne for aksept av utenlandske navneskikker. At navnene er fremmedartede, bør etter arbeidsgruppens oppfatning åpenbart ikke være tilstrekkelig til å nekte navn. Dette gjelder ikke minst i en verden der den internasjonale kontakten er så betydelig som nå - og endatil økende. Det norske samfunnet er også etter hvert begynt å bli ganske vant til navn med både fremmed preg, klang og stavemåte. Selv om departementet har liberalisert praksisen de siste årene, er det f.eks. ikke mulig å ta navnene i den rekkefølgen som ønskes. Det står er sentralt for arbeidsgruppen at navneloven i så stor grad som mulig bør akseptere andre menneskers kultur og navneskikk. Dette vil også kunne medvirke til en positiv integrering av innvandrere med utgangspunkt i et trygt eget kulturelt fundament.

Som vist ovenfor under pkt. 7.1 foreslår arbeidsgruppen at det som hovedregel ikke skal innføres særregler i navneloven som bare skal gjelde for dem som har en "særskilt tilknytning" til den utenlandske navnetradisjonen. Navnelovens bestemmelser skal så langt som mulig gjelde for alle personer bosatt i Norge. Endringsforslagene i forhold til utenlandske navneskikker vil derfor som hovedregel få virkning for alle bosatt i Norge.

Utgangspunktet som er gjengitt ovenfor er godt i samsvar med et av målene som fremgår av arbeidsgruppens mandat, nemlig å åpne for at andre kulturer kan videreføre sin navnetradisjon ved innvandring til Norge, se ovenfor pkt. 2.1. Som vist under pkt. 6.3.2.3 gjelder en forholdsmessig stor andel av navnesakene som fylkesmennene behandler, problemstillinger knyttet til innvandrere med utenlandsk navneskikk. Også dette indikerer at dagens lovgivning skaper problemer for disse. En liberalisering vil derfor også sannsynligvis redusere den administrative arbeidsmengden med navnesakene, eller dempe økningen i arbeidsmengden .

Arbeidsgruppen foreslår derfor til dels vidtgående endringer i navneloven i forhold til utenlandske navneskikker. De konkrete endringsforslagene omtales nærmere under de følgende punktene.

11.2 Både et domisilprinsipp og et statsborgerprinsipp?

I Norge opererer man i dag med domisilprinsippet, dvs. at man må være bosatt her for å få endret navn etter norske bestemmelser, se ovenfor pkt. 3.7.1. Når det er kollisjon mellom domisilprinsippet og statsborgerprinsippet, vil en utenlandsk statsborger bosatt i Norge kunne få godtatt navneendringer foretatt av statsborgerlandet, se ovenfor pkt. 3.7.3. Både domisilprinsippet og muligheten for å få godtatt navneendringer foretatt av statsborgerlandet er sentrale og praktiske, og foreslås derfor lovfestet.

Arbeidsgruppen har vurdert om det bør innføres et statsborgerprinsipp som kan gjelde ved siden av domisilprinsippet. Dette vil eventuelt gjøre det mulig for utenlandske statsborgere med domisil i Norge å velge om de vil endre navn i Norge etter statsborgerlandets rett eller etter norsk rett - uavhengig av om statsborgerlandet opererer med et statsborgerprinsipp eller ikke.

Det vil imidlertid for det første være betenkelig at utenlandsk rett på denne måten får direkte virkning i Norge, selv om rettsområdet det gjelder ikke er spesielt inngripende. Videre innebærer arbeidsgruppens forslag i seg selv en vidtgående liberalisering som i betydelig grad gjør det mulig for utenlandske statsborgere å videreføre sin navnetradisjon i Norge. Det skulle derfor ikke være noe spesielt behov for også å operere med et statsborgerprinsipp. Det kan heller ikke ses som urimelig at utenlandske statsborgere som ønsker å endre navn i Norge, må finne seg i at søknaden behandles etter gjeldende norske regler. Dersom det skulle åpnes adgang til å få endret navn i tråd med utenlandsk rett, ville dette også komplisere regelverket og medføre merarbeid for norske myndigheter. Selv om man i utgangspunktet krevde at søkere skulle dokumentere hvordan den utenlandske retten var i det aktuelle tilfellet, er det klart at også forvaltningsmyndigheten måtte påregne å utføre en del ekstra arbeid i forbindelse med disse sakene, bl.a. ved å sette seg inn i navneretten i en del andre land.

Arbeidsgruppen finner derfor ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå innført et statsborgerprinsipp ved siden av domisilprinsippet.

Arbeidsgruppens forslag er etter dette i samsvar med systemet i Sverige. Der godtas navneendringer etter statsborgerlandets regler for personer med domisil i Sverige, forutsatt at personen har fått endret navn av statsborgerlandet, se ovenfor pkt. 5.2.5

11.3 Etternavn

11.3.1 Navn fra kulturer hvor man ikke skiller mellom fornavn og etternavn

11.3.1.1 Innledning

Med samme begrunnelse som nevnt under pkt. 11.1, foreslår arbeidsgruppen at en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn kan tas som etternavn, eller at ektefellens fornavn kan tas som etternavn, dersom gitte vilkår er oppfylt. Dette vil sikre at mange personer med utenlandsk bakgrunn kan videreføre sin navneskikk ved innvandring til Norge, også etter at de har blitt norske statsborgere. Se ovenfor pkt. 6.1.3 om kollisjonen mellom den nåværende navneloven og denne typen navneskikk.

Det reiser seg imidlertid flere problemer når det skal avgjøres på hvilke vilkår slike navnetradisjoner skal kunne videreføres i Norge. For eksempel er det problematisk å lage regler som imøtekommer behovet for videreføring av navnetradisjonen, uten at det samtidig oppstår en fare for inngripen i tradisjonelle "norske" navn. Hvis navne tradisjonen i en annen kultur skal være et sentralt kriterium for hvilke fornavn hos f.eks. en av foreldrene som kan tas som etternavn av barn, kan det også bl.a. bli problematisk å ta stilling til hvilke dokumentasjonskrav som skal gjelde.

Først gis en nærmere oversikt over de mest aktuelle innvandrerkulturene som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

11.3.1.2 Oversikt over aktuelle innvandrerkulturer

Kulturer der fornavn også kan bli brukt som etternavn, omfatter særlig de muslimske, tamilske (fra Sri Lanka) og mange av de ikke-muslimske afrikanske kulturene.

I det muslimske kulturområdet brukes fornavn fra faren eller tidligere forfedre til etternavn i større eller mindre grad. Tamilene på Sri Lanka bruker farens fornavn som etternavn, og dessuten bruker koner mannens fornavn som etternavn. I mange afrikanske kulturer utenom det muslimske området har farens fornavn eller et annet fornavn blitt tatt i bruk som etternavn.

Særlig i Afrika og innenfor flere muslimske kulturer har disse navnene gått over til å bli arvelige etternavn, sammen med andre typer etternavn. Men overføring av fornavn til etternavn i nye generasjoner forekommer fortsatt særlig blant tamiler og i en del av det muslimske kulturområdet.

11.3.1.3 Tamilske navn 23

Tamilske navn skiller seg ut med at de er forholdsvis lange og har ikke-vestlige stavemønster. Ofte er det kjente ledd som går igjen, helst med hinduisk (religiøs) eller sanskritspråklig tilknytning. Slike ledd er f.eks. Siva, Krishna og Sri.

Tamilene bruker ikke det latinske alfabetet, og derfor kan samme navn bli transkribert på flere måter. På grunn av lange navn vil det også forekomme kortformer. For avklaring av navn på grunnlag av skriftlige og muntlige kilder, bør myndighetene bruke tamilspråklig kompetanse.

I dag forekommer også nylaging av korte navn på tamilsk eller fremmedspråklig grunnlag blant tamiler på Sri Lanka. Dessuten finnes kristne navn, både som for- og etternavn blant kristne tamiler.

På Sri Lanka skrives tamilske navn i en del sammenhenger med etternavnet først. Slik dokumentasjon vil i noen tilfeller kunne være vanskelig å tolke.

11.3.1.4 Muslimske navn 24

Muslimske navn kan stort sett føres tilbake til ord med kjent betydning, f.eks. ord for positive egenskaper, kamp og religiøse aktiviteter. Navnene har ofte religiøs tradisjon.

Navnebruk med grunnlag i muslimsk kultur er tradisjonsbundet, slik at navneutvalget stort sett lar seg dokumentere. Men fordi navnene blir transkribert etter flere mønster, fra flere alfabet (bl.a. kyrillisk og arabisk) og dels etter uttale, vil navnene forekomme i mange former. Eksempler er mannsnavnet Mohamed, Mohammad og Muhammad, etterleddet ad-din eller El Deen og andre varianter, og den bestemte artikkelen al eller el, som også forekommer i andre former. Navn og tilhørende småord, f.eks. artikler og etterledd, kan være knyttet til resten av navnet med eller uten mellomrom eller med bindestrek.

Tradisjonelle navneskikker er noe i oppløsning ved utvandring. Blant annet vil prefikset Abd, som betyr 'tjener', forsvinne fra sin plass foran et av de alternative navnene for Allah, f.eks. Abd-al-Rashid, som blir Rashid. Prefikset Abu ('far til') blir brukt både i sin familiære betydning og i overført betydning. Begge de nevnte prefiksene, og andre, kan inngå som del av både for- og etternavn, eller de kan bli fjernet ved overgang fra en navnetype til en annen.

Muslimske navn skiller seg også for det meste klart ut fra vestlige navn. Kvinnenavnene Amina, Lina, Maria og Bibi har ulikt muslimsk og europeisk opphav. Det samme gjelder det persiske mannsnavnet Jan og det arabiske Basil. Omar er arabisk, men har minst hundre års norsk tradisjon, mest fordi dette navnet passer godt inn i norsk navnemønster.

En del muslimske navn har opphav i samme personer som fins i Bibelen. Stort sett er skrivemåtene forskjellige i muslimske og kristne kulturer. Sara med samme skrivemåte fins i begge kulturer, når muslimsk form blir transkribert til vestlige språk. Det muslimske Ismail og det bibelske Ismael er så like at de lett kan brukes om hverandre. Men bruken på grunnlag av Bibelen er så begrenset at navnet helst vil kunne knyttes til muslimsk tradisjon.

11.3.1.5 Ikke-muslimske afrikanske navn 25

Navneskikkene i Afrika veksler mye både innenfor og mellom kulturer, og skikkene er i stadig forandring. Det innebærer for liten tilgang på pålitelige beskrivelser.

Muligheten for å dokumentere hva som er navn, blir begrenset når det stadig kan dannes nye fornavn av vanlige ord, uttrykksmåter, setninger og deler av ordspråk. Dessuten dreier det seg om mange språk. Språkene har oftest liten skrifttradisjon, og dermed er det store muligheter for stor variasjon i nedskrivingen.

Afrikanske navn, med unntak av importerte, har lite sammenfall med vestlige navn. Mange navn er lengre enn vanlig i norsk, men de har også ofte en lengde som tilsvarer vanlige navn hos oss. Svært ofte er stavingsstrukturen verken norsk eller vestlig for øvrig. Men med så stort navneutvalg vil det likevel bli et sammenfall, selv om det sannsynligvis har liten praktisk betydning. Eksempler er Ola (fra Nigeria) 26 og Kaya (fra Uganda) 27 som begge fins både som kvinne- og mannsnavn i Afrika, men med annet opphav enn de norske. Det samme gjelder mannsnavnene Kato, 28 Odwar (i Afrika) 29 og Otto. 30

I mange tilfeller har farens fornavn blitt etternavn for nye generasjoner. Det er også kulturer der foreldre og barn har eller har hatt helt ulike navn, dvs. heller ikke felles etternavn. 31 Det finnes oppkallingsskikker, der bl.a. et av farens eller forfedres og -mødres fornavn kan gå videre som ett av flere navn hos barn, men ikke som etternavn i vår betydning.

Dessuten har de afrikanske kulturene tradisjon for flere typer etternavn, både arvelige og personlige. Det forekommer også at samme person har etternavn av flere typer samtidig.

Bruken av fornavn som etternavn har i en del tilfeller oppstått med at enten egne eller farens fornavn har blitt tatt i bruk som etternavn ved innføring i register. Det kan ha skjedd både i hjemlandet, f.eks. i skoler 32 og på universitet, ved utstedelse av pass, eller ved innvandring til andre land. Disse har i utgangspunktet ikke hatt etternavn.

Det er altså noen kulturer der tradisjoner med bare fornavn kan bli brutt, mens andre har tradisjon for arvelige etternavn.

Etter kontakt med vesten, gjennom misjon, handel og hjemvendte slaver har vestlige navn blitt tatt i bruk som fornavn. Slike fornavn har blitt tatt i bruk ved dåp, ofte i tillegg til et hjemlig navn. Fra eldre misjonsområder nevnes en god del vestlige navn, både kirkelige og andre. De siste kan være oppkalling bl.a. etter misjonærer. 33

Blant disse vestlige navnene finnes ofte etternavn, brukt både som for- og etternavn. Hjemvendte slaver kan ha hatt vestlige navn, eller de kan ha tatt navn etter den slaveeieren som har gitt dem fri. Slike slavenavn har i en del tilfeller vært vestlige etternavn, av typen Benson og Simpson. Disse har muligens oftest vært brukt som etternavn. 34 Vestlige etternavn har også blitt brukt som fornavn. Fra nordlig del av Namibia nevnes fornavn som Harris, Reynolds fra etternavn til lokale personligheter og Churchill og Lincoln etter utenlandske. Samme sted finnes også vestlige etternavn, uten at en kjenner til om de har gått veien om fornavn, bl.a. Kennedy og Nixon. 35 Vestlige etternavn finnes også i norske navnesaker der innvandrere fra Afrika søker om slike fornavn. Dette betyr at vestlige etternavn brukes både som for- og etternavn.

I flere afrikanske kulturer vil fornavnet, eller ett av flere fornavn, kunne uttrykke bl.a. spesielle ønsker for barnet, positive eller negative forhold i familien, i lokalsamfunnet eller i storsamfunnet. Videre kan det uttrykke plassering i søskenflokken. Anan betyr "den fjerde i søskenflokken" hos akanene i Ghana, 36 og Odongo betyr "den yngste av tvillinger" i Øst- og Sentral-Afrika. 37

Barn kan også få navn etter hendelser i tida rundt fødselen. Det kan være lokale hendelser, været, hvor en ble født, eller tidspunkt. Kofi betyr 'født på fredag' hos akanene i Ghana. 38 Slike hendelser kan også være besøk av fremmede, f.eks. noen fra Europa. Dette kan føre til afrikanskspråklige navn der bl.a. 'hvit' eller 'europeer' er del av betydningen. Det kan også være språklige tilpassinger. Eksempler er Mupolisi som er mannsnavn (her markert med Mu) av "police" og Museminari av "seminarian" (lærer). 39 Det kan også være navnet på slike personer. Et kjent eksempel er Erik Bye. Eller navnene på de besøkende har blitt tilpasset språket, som Terebura fra Père Blanc ('hvite far'). Andre eksempler på endringer i formen er Albelitina av Albertine, Esitela av Ester og Vilihema av Vilhelm. 40

Det finnes også eksempler på at andre utenlandske ord eller uttrykk blir til navn, som Pepsicola, 41 Givemore og Welcome. 42 Dessuten foregår det en import av engelskspråklige fornavn i dag. 43

Bruken av navn er ofte del av kulturelle og religiøse tradisjoner. Det innebærer at nedarvete slavenavn, kristne dåpsnavn og navn av utenlandske ord, sammen med afrikanskspråklige fornavn etter hendelser og uttrykk for stemninger, kan betraktes som del av den lokale kulturen.

11.3.1.6 Arbeidsgruppens vurdering

I all hovedsak har de tre nevnte kulturområdene navn som skiller seg klart fra tradisjonelle norske navn. Imidlertid er det også tilfeller der samme navn kan ha selvstendig opphav fra en vestlig kultur, f.eks. fra Norge, hvor det er skille mellom fornavn og etternavn, og samtidig også et selvstendig opphav fra en kultur hvor det ikke skilles i samme grad mellom fornavn og etternavn, f.eks. Ola, Kato og Kaya. I tillegg har flere tradisjonelt "vestlige" navn fått innpass i f.eks. den afrikanske kulturen.

Arbeidsgruppen har derfor kommet fram til at foreldres/besteforeldres/ektefellens fornavn bare kan tas som etternavn, dersom navnet har tradisjoni en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Det er m.a.o. ikke et krav om at navnet må ha opphav fra den aktuelle kulturen. Et slikt krav ville medført at det i mange tilfeller ville være forbundet med atskillige vanskeligheter, og ganske mye arbeide, å finne ut om navnet hadde det nødvendige opphavet. Det ville også medført at flere navn som har lang tradisjon i slike kulturer, men som har fått innpass pga. vestlig påvirkning, ikke ville kunne godtas fordi navnet har vestlig opphav. Enkelte personer ville i tilfelle ikke kunne få videreført sin navnetradisjon ved innvandring til Norge.

For at tilstrekkelig tradisjon skal foreligge må det kreves at navnet både har vært brukt i et visst omfang og over en viss tid. Mht. omfang bør navnet ha hatt en utbredelse som overstiger det ubetydelige. Når det gjelder varighet bør bruken kunne spores over en periode som utgjør mer enn én generasjon.

Arbeidsgruppen har vurdert om det bør oppstilles et tilleggskrav om at søkeren må ha en særskilt tilknytning til den aktuelle kulturen for f.eks. å kunne gi sitt fornavn som etternavn for barn. Et slikt krav vil kunne hindre at foreldre som utelukkende har norsk-etnisk opprinnelse og har tradisjonelle norske fornavn som f.eks. Ola, Kato og Kaya, gir sitt barn slike etternavn. Arbeidsgruppen har kommet til at et slikt skille mellom personer av norsk-etnisk og utenlandsk opprinnelse ikke bør oppstilles. Dette er også i samsvar med det prinsipielle utgangspunktet nevnt i pkt. 7.1. Følgen er dermed at også personer av norsk-etnisk opprinnelse i utgangspunktet f.eks. kan gi sine fornavn som etternavn for barn eller ektefelle, dersom navnet har tradisjon fra en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

I den grad tradisjonelle norske fornavn skulle være aktuelle som etternavn, bør hver enkelt søknad vurderes konkret. I de tilfellene hvor aksept av navnet som etternavn klart vil kunne medvirke til å uthule skillet mellom tradisjonelle norske fornavn og etternavn, vil man etter omstendighetene kunne avslå navnesøknaden under henvisning til lovutkastet § 14 om "sterke grunner". Det understrekes imidlertid at det skal atskillig til før denne hjemmelen kan brukes. Vurderingen må skje konkret i hvert enkelt tilfelle. Hvis søkeren har en tilknytning til en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, skal det klart mer til før "sterke grunner" kan antas å foreligge, og dermed gi grunnlag for avslag. Etter arbeidsgruppens vurdering bør navnet som hovedregel ikke kunne nektes under henvisning til denne hjemmelen når slik tilknytning foreligger. En tilstrekkelig tilknytning kan for eksempel være etablert gjennom ekteskap, konvertering til den islamske tro eller at familien i generasjoner har fulgt en navnekultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

At spesiell tilknytning på denne måten kan få betydning for adgangen til å ta navn, er for så vidt i samsvar med tradisjonelle prinsipper i navnelovgivningen. For eksempel kan tilknytning til et navn gjennom slektskap eller ekteskap medføre at man kan ta dette navnet, mens andre uten slik tilknytning ikke har anledning til dette. Ordningen som foreslås medfører en stor grad av fleksibilitet som også kan sikre rimelige resultater. For øvrig antas det meget sjeldent å bli aktuelt å ta en av foreldrenes fornavn som etternavn for andre enn dem med en tilknytning til en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Antakelig enda sjeldnere vil det være aktuelt å ta tradisjonelle norske fornavn som etternavn. Den foreslåtte ordningen antas dermed å skape få problemer i praksis.

11.3.1.7 Dokumentasjon og saksbehandling

I de aller fleste tilfellene vil det formodentlig være uproblematisk å fastslå at navnet det gjelder har tradisjon fra en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Nærmere undersøkelser vil da være unødvendig.

I de øvrige, formodentlig relativt få, tilfellene vil det kunne være nødvendig å innhente nærmere dokumentasjon. I tillegg til navnebøker vil man kunne be om hjelp fra innvandrerorganisasjoner, tolker og morsmålslærere. Dessuten kan man søke etter navnene på Internett for å identifisere brukere. Offisiell representasjon fra de aktuelle landene kan utnyttes et stykke på vei, men vil ofte være av begrenset verdi pga. manglende informasjon om de minoritetene eller gruppene som innvandrerne kommer fra.

Videre finnes opplysninger om personer med tilsvarende kulturbakgrunn i folkeregisteret og i FREMKON (fremmedkontrollregisteret). Der vil man kunne se hvordan de samme navnene er registrert for andre innvandrere. I folkeregisteret har praksis vært at siste navnet i en lengre navnerekke blir ført som etternavn og resten som fornavn. 44 Dette innebærer at navn kan være registrert som fornavn, som kanskje ikke brukes som dette. Det kan også gjelde løse prefiks som del av for- eller etternavn, f.eks. foranstilte Al, Abd og Abu. Og det kan være løse suffiks for for- og etternavn, som etterstilte ad-din.

Det finnes rimelig omfattende og pålitelige oppslagsverk:

For muslimsk skikk:

Salahuddin Ahmed, A Dictionary of Muslim Names, New York 1999.

Maneka Gandhi og Ozair Husain, The Complete Book of Muslim and Parsi Names, New Delhi 2000.

Hippocrene Books, Arabic First Names, New York 1999.

Dessuten finnes det en egen leksikondel for arabiske fornavn i:

Patrick Hanks og Flavia Hodges, Dictionary of First Names, Oxford og New York 1996.

For afrikanske skikker ut over de muslimske:

Jonathan Musere: Traditional African Names, USA 2000.

Jonathan Musere og Christopher Odhiambo, African Ethnics and Personal Names, Los Angeles, 1999, 2000.

Jonathan Musere og Shirley C. Byakutaga, African Names and Naming,Los Angeles 1998, 1999, 2000.

Ihechukwu Madubuike: A Handbook of African Names, USA 1994.

Disse bøkene om afrikanske fornavn overlapper hverandre lite.

Det finnes for øvrig mange bøker beregnet på foreldre i USA. De fleste av dem har ikke alfabetiske register og har færre opplysninger enn bøkene ovenfor.

For tamilske navn finnes det en større internettliste, som neppe bør oppfattes som autoritativ:

http://www.dinamdinam.com/tamilnam.htm.

Tamilske navn har ofte grunnlag i hindu-religionen, som har indisk hovedtilknytning. Aktuelle oppslagsbøker er:

Maneka Gandhi, The Penguin Book of Hindu Names, New Delhi, India 1993.

Ramesh C. Dogra og Urmila Dogra, A Dictionary of Hindu Names,New Delhi, India, 1992.

Integral Yoga Institute, Dictionary of Sanskrit Names, USA 1989.

Det finnes også en egen leksikondel med hindu-navn i:

Hanks og Hodges, Dictionary of First Names, jf. ovenfor.

Navneformene i disse bøkene med hinduiske (religiøse) og sanskritspråklige navn skiller seg noe fra dem vi ser blant tamilske innvandrere fra Sri Lanka. Grunnen er språkforskjeller, forskjellige alfabet og flere måter å transkribere på.

I hovedsak har de tre nevnte kulturområdene navn som skiller seg klart fra vestlige.

Det vil i stor grad være mulig å skille ut navn fra kulturer med like for- og etternavn på grunnlag av tilgjengelige skriftlige og muntlige kilder. Sjeldne navn må en regne med kan bli vanskelige å dokumentere. I en del tilfeller vil navneformene i bruk eller slik de blir transkribert, avvike fra tilgjengelige skriftlige kilder. Da kan det være nødvendig med lokal språkkompetanse. Videre er det mulighet for at noen få navn med samme form i vestlige kulturer og i innvandrerkulturer kan være problematiske å kulturbestemme i enkelte konkrete saker. Dette gjelder f.eks. det persiske Jan og Ola fra Nigeria, som altså har paralleller i godt etablerte norske navn.

I flere av landene er europeiske og kristne navn en del i bruk, og kan ha en over hundre år gammel tradisjon på grunn av misjon og kolonisering. Det vil i praksis være mulig å skille slike europeiske navn ut så lenge de ikke har fått en form som er påvirket av det lokale språket.

Arbeidsgruppen er klar over at saksbehandlingen for slike saker i enkelte tilfeller kan bli vanskelig. Dette må imidlertid avveies mot behovet for å gi en betydelig mengde personer mulighet til å videreføre sin navnetradisjon. For å lette saksbehandlingen bør det imidlertid i utgangspunktet være opp til søkerne selv å dokumentere at navnet som ønskes har en tradisjon fra en kultur hvor man ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Videre må navneforskningsmiljøet aktivt kunne bidra til å skaffe slik dokumentasjon, se også nedenfor pkt. 12.2. Navn som etter dette godtas fordi de har en slik tradisjon, må kommuniseres ut til alle i forvaltningen som jobber med navn, f.eks. ved hjelp av lister og/eller lagt ut på Internett. Arbeidsgruppen legger til grunn at det vil være greit mulig å la slik kommunikasjon skje på en aktiv, god og funksjonell måte.

Selv om navnet har tradisjon fra en kultur hvor det ikke skilles mellom fornavn og etternavn, må søkeren/bæreren godta en konvertering til de norske uttrykksformene med fornavn, mellomnavn og etternavn. Etter arbeidsgruppens oppfatning vil dette neppe ha stor praktisk betydning for dem det gjelder. Det sentrale må være at navnene kan tas i den ønskede rekkefølgen. Uansett er det ikke urimelig å kreve en viss tilpasning til systemet i det land man bor i og ønsker å ta/endre navn.

11.3.2 Nylagete etternavn

Det er sannsynlig at en del personer med utenlandsk bakgrunn vil søke om å ta etternavn som ikke er registrert i Norge, såkalte nylagete etternavn. Som vist ovenfor under pkt. 3.2.5.2.3 bestemmer gjeldende navnelov at det ikke "bør" gis bevilling til nylagete slektsnavn med utenlandsk klang eller skrivemåte. Arbeidsgruppen foreslår at denne regelen bortfaller. Et stykke på vei vil dette kun være en kodifisering av gjeldende praksis fordi ingen med utenlandsk bakgrunn i dag ville blitt nektet et nylaget slektsnavn som f.eks. er vanlig i hjemlandet. Regelen hører heller ikke hjemme i et flerkulturelt samfunn som det norske i økende grad har blitt, jf. pkt. 11.1. I lys av prinsippet om likebehandling, må også personer med norsk-etnisk opprinnelse kunne ta etternavn med utenlandsk klang eller skrivemåte, dersom de skulle ønske det. For samtlige gjelder imidlertid at bl.a. nylagete etternavn, i helt spesielle unntakstilfeller, må kunne nektes dersom "sterke grunner" taler for det, se lovutkastets § 14.

11.3.3 Kjønnsbestemte etternavn

Under pkt. 3.8.1.6 nevnes eksempler fra flere land der etternavn får kjønnsbestemte endinger. Iht. gjeldende praksis godtas dette også i Norge. Arbeidsgruppen mener denne praksisen bør videreføres, men finner det hensiktsmessig og ryddig at den lovfestes. Kjønnsbestemt ending vil kunne tillates der navnethar en tradisjon fra en slik kultur, m.a.o. kan også norske statsborgere få tillagt en kjønnsbestemt ending i etternavnet. Det er ikke et krav at også personen har en tilknytning til den aktuelle kulturen, jf. pkt. 11.3.1.6 og pkt. 7.1 ovenfor.

Bestemmelsen forutsetter at en endring til en kjønnsbestemt ending ikke kommer i strid med reglene om rettsbeskyttelse. Etternavn med kjønnsbestemt ending, f.eks. Navratilova, anses juridisk å være samme navn som Navratil. Dersom Navratil er rettsbeskyttet, må følgelig samtykke til å ta navnet også innhentes fra alle bærerne av etternavnet Navratilova.

Arbeidsgruppen bygger sitt forslag på en regel i den svenske loven, se ovenfor pkt. 5.2.1. Denne bestemmelsen sier uttrykkelig at en endring av et utenlandsk etternavns genusform, ikke innebærer en endring til et annet etternavn.

11.3.4 Særlig om spansk og portugisisk navneskikk

Spansk og portugisisk navneskikk er gjennomgått foran under pkt. 3.2.4.4 og pkt. 3.8.1.4. Ingen av disse opererer med doble etternavn i norsk forstand.

Som nevnt foreslår arbeidsgruppen å innføre en generell adgang til å ta doble etternavn kombinert med bindestrek - i tillegg til at det fortsatt skal være anledning til å ta mellomnavn. Dette betyr at personer som ønsker å følge spansk og portugisisk navneskikk, kan velge om de vil ha foreldrenes navn som mellomnavn og etternavn, eller som doble etternavn med bindestrek. De kan også velge navnene i den rekkefølgen de ønsker. Arbeidsgruppen kan ikke se at det er urimelig eller uforholdsmessig tyngende at det må settes bindestrek mellom etternavnene dersom dobbelt etternavn velges. Hvis bindestreken ikke er ønsket, kan ett av navnene i stedet tas som mellomnavn. Poenget må uansett være at begge navnene kanfå status som etternavn.

Når to personer med doble etternavn får barn, kan de velge hvilke av deres etternavn som skal overføres til barnet, og hvilken rekkefølge navnene skal ha, se for øvrig pkt. 8.4.2 om dette.

Arbeidsgruppens samlede forslag medfører dermed at personer med spansk og portugisisk navneskikk vil kunne fortsette å følge denne - med beskjedent unntak for bindestreken.

11.3.5 En av foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet

Arbeidsgruppen foreslår at en av foreldrenes fornavn med avstamningsending skal kunne tas. Loven vil ikke skille mellom norske og utenlandske avstamningsendinger. Dette betyr at også utenlandske avstamningsendinger skal godtas - også for personer som ikke har tilknytning til en navnetradisjon hvor den utenlandske avstamningsendingen er i bruk. Dette er i overensstemmelse med arbeidsgruppens prinsipielle syn om at det ikke skal oppstilles særregler for personer med en utenlandsk tilknytning, se pkt. 7.1 og 11.3.1.6 ovenfor.

Det vil for noen kanskje virke unaturlig at en utenlandsk avstamningsending kan tas av personer med norsk-etnisk opprinnelse. På den annen side vil det etter arbeidsgruppens vurdering ikke bli mange søknader - antakelig svært få - som gjelder utenlandske avstamningsendinger uten at personen har en tilknytning til den aktuelle navnetradisjonen. Og dersom søkeren ikke har en slik tilknytning, er det etter arbeidsgruppens syn likevel ikke gode nok grunner for å nekte, jf. arbeidsgruppens prinsipielle syn om at det bør sterke grunner til for å hindre folk i å ta ønskede navn, se pkt. 7.1. Saksbehandlingen ved den foreslåtte ordningen vil for øvrig også være meget enkel. Bl.a. unngås til dels vanskelige vurderinger og tidvis ganske arbeidskrevende undersøkelser.

Endinger som uttrykker foreldre-barn-forhold i etternavn, brukes på Island og Færøyane. Dessuten kan det unntaksvis godkjennes ved navneendring i Sverige.

De islandske etternavnene dannes av farens eller morens fornavn pluss en genitivmarkering og endingen -son eller dóttir. Eksempler kan være: Eiriksson, -dóttir, Hákonarson/-dóttir og Árnason/-dóttir, og dessuten Helguson/-dóttir på grunnlag av kvinnenavnet Helga og Audarson/-dóttir av kvinnenavnet Audur. Genitivmarkeringene -s-, -ar-, -a- og -u- veksler etter bestemte regler. 45

Etter den færøyske navneloven fra 1992 kan en også der bruke patro- eller metronym som etternavn. Formene er -son og -dóttir. 46

Den foreslåtte regelen vil videre føre til at slike navn også kan tas som mellomnavn, se nedenfor pkt. 11.5.2.

11.4 Fornavn

Under pkt. 3.8.2 er det gjort rede for gjeldende praksis i forhold til 1) ulempevurderingen for utenlandske navn og 2) navn som har etternavns/slektsnavnstradisjon i Norge, men også fornavnstradisjon i utlandet.

Etter nyere departementspraksis har navn som har fornavnstradisjon i utlandet, ikke blitt nektet som fornavn under henvisning til at navnet er i bruk som etternavn/slektsnavn i Norge. Arbeidsgruppen finner det hensiktsmessig og ryddig å lovfeste dette. Derfor foreslås en regel om at fornavn som opprinnelig er fornavn eller har fornavnstradisjon i utlandet, uten videre skal godtas som fornavn i Norge. En slik regel vil bare ha selvstendig betydning der navnet ikke er registrert i bruk i folkeregisteret som fornavn, se pkt. 9.2.2 ovenfor.

Når det gjelder ulempevurderingen, går arbeidsgruppen som nevnt inn for at man bare kan nekte navn som det er fare for kan bli til vesentlig ulempe, se pkt. 9.2.1 ovenfor. Etter arbeidsgruppens oppfatning vil dette også medføre at utenlandske fornavn i større grad enn i dag må godkjennes. Kravet om vesentlig ulempe markerer at det skal mye til for å nekte navnet, og at dette bare kan skje i snevre unntakstilfeller.

Særlige problemer oppstår i forhold til navn som er vanlige i en del av innvandrerkulturene, men som er lik norske tabu- eller belastende ord, for eksempel Drita eller Kukka. Slike ord kan lett føre til mobbing og finnes i Europa og i flere av innvandrerkulturene, for eksempel fra Balkan, muslimske områder og Afrika. I tillegg finnes det navn som kan ligne norske tabuord, kanskje med et par bokstaver fra eller til.

Som nevnt under pkt. 9.2.1 er ulempevurderingen forskjellig for voksne og barn. Den er også dynamisk, dvs. at den endrer seg i tråd med samfunnsforhold og oppfatninger. I dag nektes f.eks. fortsatt det arabiske guttenavnet Musa for barn, enda det er et vanlig fornavn i flere arabiske land. Dessuten er det pr. 1. januar 2000 registrert 51 personer i landet med navnet som første fornavn og 43 som eneste fornavn. 47 Arbeidsgruppen antar at de fleste av disse er voksne som har fått navnet før innvandringen til Norge.

Mulighetene for å få godkjent belastende navn for barn øker etter hvert som navnene blir innarbeidet for voksne. Dette har sammenheng med at belastningen normalt blir redusert etter hvert som navnet i økende grad oppfattes som et selvstendig navn, atskilt fra den betydningen navnet har som vanlig ord (ekstrabetydningen). Det engelskspråklige Dick er et eksempel. Det er kjæleform for Richard, men er også i bruk som vanlig navn. Etter hvert som Dick kom i vanlig bruk som tabuord rundt den andre verdenskrigen, gled navnet noe ut av bruk. Men det ser dels også ut til å fungere fullt ut som navn, i dag helst for voksne. For kuriositetens skyld nevnes at det også er norske navn som kan oppfattes negativt i enkelte andre land, som for eksempel Randi (sml. engelsk randy) og Odd.

Det er ikke mulig å angi konkret hvor grensen for å ta tabuord/belastende ord bør gå. På den ene siden kan bruken bli problemfylt i Norge. På den andre siden kan nektelse komme i konflikt med utenlandske navnetradisjoner. Hvor grensen konkret skal gå, bør trekkes opp og utvikles gjennom praksis. Selv om organet som tar i mot navnesøknader skulle mene at vilkårene for å nekte navnet ikke er til stede, bør den som vil ta navnet / foreldrene opplyses om eventuell mobbefare.

11.5 Mellomnavn

11.5.1 En av foreldrenes fornavn uten avstamningsending

Departementet tillater i dag at en av foreldrenes fornavn, uten avstamningsending, tas som mellomnavn for personer som har tilknytning til en navnetradisjon hvor dette er normalt for søkeren, jf. pkt. 3.8.3. Arbeidsgruppens forslag om at alle navn som kan tas som etternavn, også skal kunne tas som mellomnavn, betyr bl.a. at en av foreldrenes fornavn også kan tas som mellomnavn. Grunnen er at en av foreldrenes fornavn kan tas som etternavn dersom vilkårene nevnt ovenfor under pkt. 11.3.1.6 er oppfylt. Arbeidsgruppens lovforslag vil dermed, forutsatt at vilkårene ellers er oppfylt, tillate at personer kan ta tre navn: Eget navn (registrert som fornavn), fars navn (registrert som mellomnavn) og farfars navn (registrert som etternavn).

11.5.2 En av foreldrenes fornavn med avstamningsending

Gjeldende praksis tillater at en av foreldrenes fornavn kan tas som mellomnavn med utenlandsk avstamningsending dersom søker kan påvise en nær tilknytning til en slik navnetradisjon, jf. pkt. 3.8.3. Arbeidsgruppen foreslår under pkt. 11.3.5 at en av foreldrenes fornavn med avstamningsending kan tas som etternavn,og at dette også gjelder utenlandske avstamningsendinger. Dette betyr at slike navn også kan tas som mellomnavn, også av personer uten tilknytning til den aktuelle utenlandske navnetradisjonen, jf. at alle navn som kan tas som etternavn også skal kunne tas som mellomnavn. Det vises derfor til drøftelsen ovenfor under pkt. 11.3.5.

Slike endinger, dvs. ikke frittstående ord, i patro- og metronym er mest kjent i russisk, østeuropeiske språk og i nygresk. Island innførte mellomnavn i 1996. De kan bl.a. bestå av en av foreldrenes fornavn i genitiv, f.eks. Eiriks. Navnene fungerer i praksis likt norske mellomnavn som dannes med sen- og datter-ending.

11.5.3 En av besteforeldrenes, foreldrenes eller ektefellens fornavn som mellomnavn

Arbeidsgruppens forslag om at alle navn som kan tas som etternavn også kan tas som mellomnavn, medfører at en av besteforeldrenes, foreldrenes eller ektefellens fornavn kan tas som mellomnavn. Grunnen er at en av besteforeldrenes, foreldrenes eller ektefellens fornavn kan tas som etternavn hvis navnet har en tradisjon som nevnt ovenfor under pkt. 11.3.1.

11.6 Nasjonale minoriteter

Under pkt. 3.6. er det gjort rede for dagens praksis i forhold til nasjonale minoriteter. Arbeidsgruppen foreslår generelt at rettsbeskyttete etternavn skal kunne tas når en av forfedrene i oppstigende linje, helt tilbake til oldeforeldrene, har båret navnet som etternavn, jf. pkt. 8.2.4. Dette vil også gjøre det lettere for nasjonale minoriteter å følge sin navnetradisjon.

Nylagete etternavn for nasjonale minoriteter, dvs. navn som i dag ikke er registrert i folkeregisteret, bør normalt tillates uten videre. Problemet for disse folkegruppene vil primært derfor oppstå når de søker om å ta et etternavn som er rettsbeskyttet, og der de ikke kan dokumentere at navnet har vært i bruk som etternavn/slektsnavn av foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre.

Departementet har fulgt følgende praksis: I tilfelle fornorskningspolitikken har medført at en person har tatt et annet etternavn enn sitt opprinnelige, bør en etterkommer av personen i rett nedstigende linje kunne ta personens opprinnelige navn, selv om slektskapet ligger lenger tilbake enn det som er kurant etter navneloven, se pkt. 3.6 ovenfor. Arbeidsgruppen er enig i denne praksisen. Dette betyr at en slik søker i tilfelle f.eks. kan ta en av tipp-oldeforeldrenes etternavn. Likeledes er gruppen enig i at dersom navnet har blitt tatt ut av bruk i kvinneleddet, kan det ikke legges til grunn at det er fornorskningspolitikken som er årsak til dette, se ovenfor pkt. 3.6.

Praksis må avklare hvor mange slektsledd det skal være mulig å gå tilbake, men det understrekes at det bør vises romslighet.

Problemer vil kunne oppstå når en søker ikke har noen dokumentasjon for slektstilknytning til det ønskede navnet. Etter arbeidsgruppens oppfatning er ikke påstandene fra søkeren i seg selv tilstrekkelig - noedokumentasjon må kreves. En annen forståelse ville medføre forskjellsbehandling mellom bærere av rettsbeskyttete etternavn som en person tilhørende en nasjonal minoritet ønsker å ta, og bærere av andre rettsbeskyttete etternavn: De nasjonale minoritetene ville fått et dårligere navnevern enn resten av befolkningen. Det vil imidlertid kunne være atskillige vanskeligheter i å skaffe dokumentasjon av noe omfang. Kravene bør derfor ikke settes høyt.

12 Saksbehandling

12.1 Saksbehandlingsregler

12.1.1 Ressursbruk og kunnskap

Det offentlige bruker i dag i underkant av 14 årsverk på å behandle navnesaker, jf. pkt. 6.3. Tre organer fatter navnevedtak, nemlig folkeregisteret, fylkesmennene og Justisdepartementet. I tillegg fatter vigselsmennene og Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) enkelte vedtak.

Navneloven har en vanskelighetsgrad som medfører at det er behov for stor og god kompetanse hos saksbehandlerne. Ordningen med tre "hovedorganer" fungerer ikke helt tilfredsstillende. Bl.a. sender folkeregistrene fra seg en del saker der de selv har kompetanse til å fatte vedtak. Dette fører til at fylkesmennene får en unødig stor belastning med navnesakene, jf. pkt. 6.2.3.6. Oversendingen av saker har antakelig sammenheng med at folkeregistrene opplever problemstillingene som skal behandles som for vanskelige i forhold til den kompetansen de besitter. Det er også arbeidsgruppens inntrykk at reglene er så kompliserte at det har vært vanskelig for en rekke folkeregistre, særlig de mindre, å erverve seg tilstrekkelig kunnskap, jf. pkt. 6.3.2.6 og 6.3.7. Dette er uheldig for publikums behov for en korrekt behandling, samtidig som det kan hindre en mest mulig lik behandling av like navnesaker.

Tredelingen av hovedkompetansen til å fatte vedtak kan videre medføre andre forvaltningsmessige problemer, f.eks. knyttet til grensedragningen mellom hvilke saker som hører under de enkelte organer i første instans.

Fordi arbeidsgruppen ikke går inn for en total liberalisering av navneloven, vil det fortsatt være behov for en del ressurser til å behandle navnesakene, jf. pkt. 7.5. Dette er særlig en følge av regler som er nødvendige fordi enkelte etternavn fortsatt skal være rettsbeskyttete, og det fortsatt skal være en forskjell mellom etternavn og fornavn. Arbeidsgruppens lovforslag har derfor en del vanskelige tema, og krever en del kunnskap hos dem som i fremtiden skal forestå saksbehandlingen

12.1.2 Sammenhengen mellom saksbehandling og en materiell liberalisering

En del av arbeidsgruppens mandat går ut på å redusere det offentliges arbeid med navnesaker, se ovenfor pkt. 2.1. Samtidig skal målet med utredningen bl.a. være å få til en vesentlig liberalisering av navneloven. Til en viss grad kan disse to målsettingene stå i motstrid til hverandre. Liberaliseringen gir publikum en adgang til å velge mellom flere navn, noe som sannsynligvis vil medføre flere navneendringer, og dermed merarbeid for det offentlige. Liberaliseringen kan også virke i motsatt retning. Når folk i større grad selv kan bestemme hvilket navn som skal velges, kan antallet klagesaker bli redusert. Arbeidsgruppen antar samlet sett at lovforslaget som fremsettes vil medføre en reduksjon av det offentliges arbeid med navnesaker, men reduksjonen forventes ikke å bli vesentlig, se nedenfor.

12.1.3 Framtidig saksbehandling og organisering

12.1.3.1 Innledning

Gjeldende ordning der dels folkeregisteret og dels fylkesmannen behandler navnesaker i første instans, fungerer ikke tilfredsstillende. Reglene om saksbehandlingen er dels tungt tilgjengelige, og det gjøres også en del feil når det gjelder relasjonen mellom de to organene, se også ovenfor pkt. 6.3.2.6. Kunnskapen på folkeregisternivået er som vist heller ikke alltid tilstrekkelig god.

Arbeidsgruppen foreslår at det for framtiden kun skal være to organer som arbeider med navnesaker - ett førsteinstansorgan og ett klageorgan. Dette vil for det første gjøre det lettere for publikum fordi man alltid vil vite hvilket organ man skal henvende seg til. Videre vil det hindre merarbeid/rot som følge av at førsteinstansorganet feilaktig sender fra seg saker, se pkt. 6.3.2.6. Når førsteinstansbehandlingen konsentreres på denne måten, vil det også være lettere å bygge opp tilstrekkelig kompetanse hos dem som skal behandle navnesakene. Forslaget må videre ses i sammenheng med at arbeidsgruppen foreslår at meldingsordningen opphører, se nedenfor pkt. 12.1.3.5. Arbeidsgruppen ser ikke noe behov for at det skal være et tredje organ som behandler enkeltsaker. Forvaltningslovens krav om klageadgang anses tilfredsstilt når det er ett klageorgan, se forvaltningsloven § 28.

12.1.3.2 Organ som første instans

Det nye førsteinstansorganet skal både behandle de mindre kurante sakene som fylkesmennene behandler i dag, og enkle saker, f.eks. søknader om å ta en av foreldrenes etternavn som eget etternavn.

Som nevnt vil det være behov for at navnesakene behandles av forvaltningsorganer som har stor og god kompetanse på dette feltet. Folkeregistrene, som et hele, har ikke kunnet erverve seg tilstrekkelig kompetanse, jf. foran. Det er også av stor betydning at sakene legges til organer som hver har et så stort nedslagsfelt at de mottar nok saker til å få og opprettholde tilstrekkelig og hyppig kontakt med saksområdet. Folkeregistrene fyller heller ikke dette kravet.

Fordi navnesaker i stor grad også dreier seg om inntasting og registrering av navnesøknader, bør organet ha en forholdsvis nær tilknytning til Det sentrale folkeregister. Organet bør også kompetanse i å anvende dette registeret. Samtidig bør organet ha en forholdsvis nær regional tilknytning bl.a. for å sikre mulig nødvendig lokal kunnskap.

Fylkesskattekontorene oppfyller de nevnte kravene. Det er et slikt kontor i hvert fylke. Nedslagsfeltet er ganske stort, samtidig som den lokale forankring / lokalkunnskapen normalt er god. Den faglige sammensetningen med bl.a. jurister kan sikre en god og forsvarlig saksbehandling i de mer kompliserte sakene. Bemanningen er også tilstrekkelig stor til at de mer enkle sakene / inntastingen etc. kan fordeles internt ved det enkelte kontor, f.eks. til kontorpersonalet. Forslaget krever at det enkelte fylkesskattekontor foretar en intern vurdering av hvilke navneoppgaver som skal fordeles til hvem, og organiserer seg deretter. Arbeidsgruppen ser imidlertid at det kan være behov for kompetanseoppbygging om navneretten ved det enkelte fylkesskattekontor før ordningen ev. settes i kraft. Det må derfor i god tid på forhånd avholdes f.eks. kursing og annen undervisning.

Arbeidsgruppen foreslår at fylkesskattekontoret også skal behandle navnesakene som i dag behandles av vigselsmannen, se ovenfor pkt. 3.9.4.3 og 3.9.6.3. Dette har bl.a. sammenheng med at også sakene som vigselmannen behandler, tidvis har en vanskelighetsgrad som gjør at så vel hensynet til en forsvarlig behandling som til rettsenhet tilsier at vedtak bør fattes av et organ som har spesiell kompetanse i navnesaker. Det er også sannsynlig at fylkesskattekontoret pga. sin kompetanse vil behandle de mer kompliserte sakene raskere, og med mindre bruk av ressurser. Vigselsmannen vil på sin side få frigjort ressurser, men vil få en formidlingsoppgave: Vigselsmannen tar i mot navnesøknaden i forbindelse med vigselen, og sender så skjemaet til fylkesskattekontoret. Navneendringen vil ikke være foretatt før fylkesskattekontoret har fattet sitt vedtak. Se for øvrig nedenfor pkt. 12.1.3.5 om forholdet mellom navnesøknader og enkeltvedtak. Fylkesskattekontoret kan ev. sende gjenpart av den innvilgede navnesøknaden til vigselsmannen.

Det kan kanskje for enkelte føles som en ulempe at navnet ikke uten videre blir godtatt i det paret gifter seg eller inngår partnerskap. På den annen side er denne ulempen ikke så tungtveiende at den kan hindre en ellers berettiget og nødvendig reform. Det som skjer er for øvrig heller ikke verre enn at disse personene kommer i samme stilling som andre som skal søke om navn.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) behandler i dag navnesaker for adoptivbarn. Se pkt. 3.9.4.2, pkt. 3.9.5.2 og pkt. 3.9.6.2 ovenfor. SUAK har også kompetanse til å nekte adoptivbarnet å beholde sitt opprinnelige etternavn, se pkt. 3.2.3.3 ovenfor. Arbeidsgruppen mener at det fortsatt må være adgang til å nekte adoptivbarnet å beholde sitt opprinnelige navn, men denne kompetansen må brukes med stor forsiktighet overfor større adoptivbarn. Det kan være forhold som tilsier at adoptivbarnet ikke bør opprettholde båndene til den opprinnelige slekten ved å beholde sitt eller sine opprinnelige navn. Arbeidsgruppen antar at SUAK har bedre forutsetninger enn fylkesskattekontoret for å kunne foreta en slik vurdering. Samtidig anser arbeidsgruppen det ikke hensiktsmessig at to organer som første instans skal behandle navnesakene for adoptivbarn. Etter dette foreslår arbeidsgruppen at SUAK skal behandle alle førstegangs navnesaker for adoptivbarn. Dersom det skulle oppstå spesielle navnerettslige problemer, forutsetter arbeidsgruppen at SUAK kontakter f.eks. fylkesskattekontoret for veiledning.

Se nedenfor kap. 14 om administrative og økonomiske konsekvenser ved at de enkelte fylkesskattekontorene blir organ som første instans.

Arbeidsgruppen foreslår imidlertid at Oslo fylkesskattekontor unntas som førsteinstansorgan for navnesaker, og at Oslo likningskontor og folkeregister fortsatt behandler navnesakene som første instans for folk bosatt i Oslo. Bakgrunnen for dette er at Oslo fylkesskattekontor ikke har fagansvar for folkeregistrering slik landets øvrige fylkesskattekontor har. Arbeidsoppgavene til Oslo fylkesskattekontor er knyttet til bokettersyn og merverdiavgift. Fylkesskattekontorets andre funksjoner utføres dels av Oslo likningskontor og folkeregister og dels av Skattedirektoratet. Oslo likningskontor og folkeregister er direkte underlagt Skattedirektoratet.

12.1.3.3 Klageorgan

Arbeidsgruppen foreslår at Justisdepartementet ikke lenger skal behandle navnesaker. Enkeltsaker om navn hører ikke naturlig hjemme i et departement. Som vist ovenfor i pkt. 6.3.3, bruker Justisdepartementet i dag fra ½ til 2/3 årsverk på disse sakene.

Arbeidsgruppen finner heller ikke grunn til å foreslå at alle fylkesmannsembetene fortsatt skal være klageorganer. For best mulig å sikre en ensartet praksis ved klagebehandlingen bør det være et sentralt klageorgan som dekker hele landet.

Det kan reises spørsmål om ettfylkesmannsembete bør bli et slikt sentralt organ. Flere av embetene har f.eks. allerede i dag god navnerettslig kunnskap. Fylkesmannsembetene er imidlertid etter sin art et regionalt organ. Det utfører ikke funksjoner for hele landet. Arbeidsgruppen finner det lite heldig, og organisatorisk uryddig, å overføre en landsdekkende oppgave til et fylkesmannsembete på denne måten.

Et Sivilrettsdirektorat vil antakeligvis være mest hensiktsmessig som klageorgan. Dette direktoratet er tiltenkt å behandle en rekke av de sakene som Justisdepartementet behandler i dag, og vil også formodentlig kunne få overført atskillig av den omfattende kunnskapen departementet i dag har om navnerettslige temaer. Sivilrettsdirektoratet vil videre bli et sentralt organ for hele landet. Arbeidsgruppen ser det ikke som en avgjørende ulempe at fylkesskattekontoret på den måten eventuelt vil bli underlagt to organer, både Skattedirektoratet og Sivilrettsdirektoratet. En slik "blanding" er på ingen måte noe spesielt, og kan ikke ses å foranledige problemer av noe omfang. Pr. i dag er det imidlertid ikke avklart om det blir vedtatt å opprette et Sivilrettsdirektorat. Arbeidsgruppen er derfor avskåret fra å foreslå at dette blir klageorganet.

I stedet foreslås at klagesakene behandles av det landsdekkende Skattedirektoratet. Det organisatoriske forholdet mellom fylkesskattekontorene og Skattedirektoratet er allerede nært ved at direktoratet er overordnet så vel faglig som administrativt. På samme måte som for fylkesskattekontorene er det nødvendig at også Skattedirektoratet før forslaget trer i kraft, bygger opp kompetanse på det navnerettslige området.

Se nedenfor pkt. kap.14 om de administrative og økonomiske konsekvensene for Skattedirektoratet ved at det blir klageorgan for navnesaker.

12.1.3.4 Organ med lov- og forskriftskompetanse

Arbeidsgruppen er prinsipielt betenkt over at departementet i alle år bare har utarbeidet rundskriv, og ikke forskrifter. Begrunnelsen er bl.a. at forskrifter er gjenstand for en grundigere saksbehandlingsprosess med bl.a. høringsplikt. I tillegg har departementets rundskriv på enkelte områder nesten blitt tolket som en slags lov- eller forskriftstekst. På andre områder har rundskrivene, i hvert fall før departementet ga ut det siste rundskrivet G-81/99, blitt tolket som vage retningslinjer som ikke skal tillegges for tung vekt. Etter arbeidsgruppens oppfatning har dette medvirket til en rettkildemessig uheldig situasjon. Det bør derfor primært utarbeides forskrifter til nærmere gjennomføring av navneloven. Imidlertid vil det antakelig også fortsatt være behov for rundskriv, f.eks. inneholdende faktiske opplysninger om navnetradisjoner og navnerett i andre land.

Etter arbeidsgruppens oppfatning bør lov- og forskriftskompetansen fortsatt ligge hos Justisdepartementet. Dette departementet har lang tradisjon i å behandle navnesaker og også god navnerettslig kunnskap. En ulempe er imidlertid at fylkesskattekontorene og Skattedirektoratet, som i dag er underlagt Finansdepartementet, da får to forskjellige departement å forholde seg til. Det er imidlertid ikke uvanlig at et organ må forholde seg til flere departement. Dette gjelder f.eks. for fylkesmennene.

12.1.3.5 Ordningen med bevilling og melding

Det har vært uklart om avgjørelser folkeregisteret fatter etter innsendt melding (§9 a), er enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 b). I tilknytning til dette har også partsstillingenvært forskjellig alt ettersom saken dreier seg om en melding til folkeregisteret eller en søknad til fylkesmannen. Et eksempel på dette nevnes ovenfor under pkt. 3.5.3, der den av foreldrene som er uten del i foreldreansvaret, ikke anses som part ved meldingtil folkeregisteret om endring av navn for felles barn, mens vedkommende anses som part ved søknadtil fylkesmannen. Arbeidsgruppen kan ikke se noen gode juridiske grunner for en slik forskjell.

Det bør ikke herske tvil om at en avgjørelse om navn er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Arbeidsgruppen ønsker bl.a. derfor å endre begrepsbruken slik at alt kalles for søknad. Dette må gjelde selv om avgjørelsen fremstår som lovbundet, f.eks. en søknad om å ta en av foreldrenes etternavn som etternavn. I den forbindelse nevnes også at ingen har et rettskrav på å få endret navn. Bl.a. vil selv "kurante" navnesøknader kunne avslås etter en generell unntaksregel, se lovutkastets § 14.

Arbeidsgruppen foreslår også at bevillingsordningen opphører. Det å få tillatelse til å endre navn er etter arbeidsgruppens oppfatning noe som ikke bør nedtegnes i et eget bevillingsdokument. Grunnen er særlig at endring av navn ikke lenger har en så sterk offentlig interesse, men primært en sterk personlig interesse, se pkt. 7.2 og 7.3.

Det foreslås etter dette etablert et system som utelukkende baseres på en søknadsordning. Dette innebærer for øvrig også en forenkling av regelverket.

12.2 Navnefaglig veiledning

Det vil fortsatt være behov for navnefaglig veiledning på flere områder.

• Undersøkelser om hvorvidt et navn har opphav som fornavn i Norge når det ikke allerede er registrert som fornavn, se ovenfor pkt. 9.2.2.

• Undersøkelser om kjønnsbestemte endinger på etternavn, se pkt. 11.3.3, og undersøkelser om navn har tradisjon som fornavn i utlandet når det ikke er registrert som fornavn i Norge, se ovenfor pkt. 11.4.

• Navnefaglig veiledning i forbindelse med undersøkelser om en av foreldrenes, besteforeldrenes eller ektefellens fornavn har tradisjon i en kultur hvor man ikke skiller mellom fornavn og etternavn, se ovenfor pkt. 11.3.1.

• Navnefaglig veiledning i forbindelse med undersøkelse vedrørende en av foreldrenes fornavn som mellomnavn uten avstamningsending, og en av foreldrenes fornavn som mellomnavn med avstamningsending, se ovenfor pkt. 11.5.

Departementet har i de siste par årene benyttet seg av flere navneforskere til å undersøke navns opphav eller tradisjon. Forskerne har gjort arbeidet ulønnet og på frivillig basis. Fordi det fortsatt vil være behov for slike undersøkelser, foreslår arbeidsgruppen at det knyttes en navneforsker fast til klageorganet, Skattedirektoratet. Navneforskeren kan så etter forespørsel i hvert enkelt tilfelle foreta de nevnte undersøkelser, eller virke som en formidler i forhold til andre med relevant kunnskap. Samarbeidsnemnda for namnegransking bør anmodes om å foreslå hvilken navneforsker som bør knyttes til Skattedirektoratet. Arbeidsgruppen vil imidlertid poengtere at det i utgangspunktet bør være partenes oppgave å legge fram så god dokumentasjon som mulig. Fylkesskattekontorene bør derfor opplyse navnesøkere om at de kan kontakte navneforskningsmiljøet og på den måten selv skaffe dokumentasjon.

Etter arbeidsgruppens oppfatning bør arbeidet navneforskeren gjør for Skattedirektoratet, være lønnet og på åremål. Arbeidet er og vil bli viktig for mange personer, samtidig som navneforskeren har en kompetanse som er verdifull, og som den offentlige forvaltningen mangler. Utgiftene til avlønning bør ikke bli høye. Eksempelvis har navneforskerne hittil brukt ca. to ukeverk i året på behandling av navnesaker, se ovenfor pkt. 6.3.5. Det er imidlertid sannsynlig at man for framtiden vil bruke noe mer, jf. f.eks. undersøkelsene av utenlandske navnetradisjoner som nå skal foretas. Se for øvrig nedenfor kap. 14 om administrative og økonomiske konsekvenser av arbeidsgruppens forslag.

12.3 Gebyr

Som vist under pkt. 3.18 har det ikke vært krevd gebyr for behandling av navnesaker etter 1. april 1984. Arbeidsgruppens forslag vil innebære en liberalisering på mange områder. Dette kan føre til flere søknader om navneendringer enn i dag. Forslaget om doble etternavn kan også føre til mange søknader om å ta slike navn, og etter hvert også om oppløsning av navnene, bl.a. på grunn av skilsmisse. Det kan da reises spørsmål om det bør innføres en adgang til å kreve gebyr, bl.a. for å virke som en bremse mot unødvendige og uønskede navnesøknader.

Arbeidsgruppen antar at et gebyr som eventuelt skal virke som en bremse mot unødvendige og uønskede navnesøknader, må settes relativt høyt. For noen vil et slikt gebyr uansett ikke ha særlig betydning fordi de har en god økonomisk evne. For andre kan et gebyr anses som uforholdsmessig dyrt, slik at gebyret for disse kan virke etter sin hensikt, selv om de i og for seg kan ha gode subjektive grunner for å endre navn. Dette vil kunne skape en uheldig forskjell mellom folk med god og dårlig økonomisk bæreevne. Arbeidsgruppen er prinsipielt i mot at folks økonomi folk skal kunne få særlig betydning for om noen skal få endret navn. Og dersom gebyret skulle settes så lavt at alle ville hatt økonomisk evne til å betale det, ville gebyret neppe vært regningssvarende. På denne bakgrunnen foreslås ikke innføring av gebyr for navnesøknader. I tillegg bemerkes at den generelle hjemmelen for helt unntaksvis å avslå ellers kurante navnesøknader, også vil fungere som hjemmel for å avslå navn under henvisning til navnestabilitet, se utkastets § 14.

13 Navneplikt. Overgangsregler? Ny navnelov?

13.1 Navneplikt og sanksjoner

13.1.1 Navneplikt

Ifølge gjeldende rett må ingen bruke navn som vedkommende ikke har rett til å bruke etter navneloven, jf. lovens § 23. Arbeidsgruppen foreslår at dette videreføres, i tillegg til den øvrige rettstilstanden som er beskrevet i pkt. 3.13.1. Slik navneplikt/navnevern vil være en ganske nødvendig forutsetning for, og videreføring av, begrensningene i hvilke navn som kan tas. Regelverket kunne bli uthult, og en uheldig navneforvirring kunne oppstå, dersom man fritt skulle kunne bruke navn som man ikke hadde rett til.

Arbeidsgruppen foreslår videre at det klart presiseres i lovteksten at man har plikt til å bruke både fornavn og etternavn, men ikke mellomnavn, slik rettstilstanden også antas å være i dag. En slik lovregulering vil øke muligheten for at navneplikten blir bedre kjent blant publikum. Det foreslås også presisert at plikten bare skal gjelde bruk av navnet som personnavn. Dette betyr at kjælenavn og kunstnernavn fortsatt kan brukes på måten som er nevnt under pkt. 3.13.1. Arbeidsgruppens forslag må også forstås slik at det skal på samme måte være en viss adgang til å bruke forkortede fornavn.

Bruk av bindestreker i fornavn og aksenter regnes som registreringsspørsmål som ikke hører inn under navnelovens bestemmelser.

13.1.2 Sanksjoner

13.1.2.1 Adgang til privatrettslig søksmål

Det foreslås at adgangen til å gå til søksmål videreføres på samme måte som i dag, jf. pkt. 3.12. På denne måten vil navneloven uttrykkelig gjøre publikum kjent med adgangen til å få prøvd om forvaltningens navnevedtak er rettslig holdbart. Bestemmelsen er en naturlig konsekvens av at loven opererer med rettsbeskyttete etternavn og navneplikt.

Som vist under pkt. 3.12.1 vil en egen regel om søksmålsadgang bare ha selvstendig betydning i forhold til søksmålsfristen. Søksmålsfristen foreslås utvidet til 10 år etter at vedtak foreligger. Bakgrunnen for dette er at arbeidsgruppen foreslår at det ikke skal være plikt til å kunngjøre innvilgede navnesøknader, i motsetning til i dag der visse navnebevillinger må kunngjøres, se ovenfor pkt. 3.11. Det er derfor nødvendig at folk gis god tid til å finne ut om noen bruker f.eks. deres etternavn ulovlig. Og dersom dette ikke er gjort gjeldende innen 10 år, kan ikke arbeidsgruppen se at navnebruken volder slike problemer at søksmålsadgangen fremdeles bør være til stede. Ved vurderingen av søksmålsfristens lengde må det også tas hensyn til den som har fått innvilget en navnesøknad. I alle fall etter 10 år bør vedkommende være sikret mot søksmål som kan gripe inn i hans/hennes navnerettslige stilling.

Bortfallet av kunngjøringsplikten er en naturlig følge av forslaget om opphør av bevillingsordningen og ønsket om å redusere det offentliges arbeid med navnesaker. Behovet for kunngjøring antas ikke å være stort fordi folk vil kunne få vite om bærere av etternavn og fornavn ved hjelp av SSBs sider på Internett som oppdateres en gang i året, og ved henvendelser til folkeregistrene eller fylkesskattekontorene.

13.1.2.2 Straff

En naturlig konsekvens av navneplikten er at det også bør være en bestemmelse som setter straff dersom navn brukes i strid med navneloven. Adgangen til å gå til privatrettslig søksmål er neppe et tilstrekkelig sanksjonsmiddel, bl.a. fordi også navn som allerede ikke bæres av noen, kan bli brukt ulovlig. Det offentlige må i slike tilfelle ha adgang til å ilegge bøter. Arbeidsgruppen foreslår derfor at bestemmelsen i straffeloven § 337 opprettholdes.

Straffebestemmelsen bør brukes med forsiktighet og bare i de alvorligere tilfellene. Derfor bør påtalen være offentlig og betinget av at allmenne hensyn foreligger. I dag er påtalen ubetinget offentlig, se ovenfor pkt. 3.13.2.

De øvrige straffebestemmelsene nevnt under pkt. 3.13 regulerer ikke direkte bruk av ulovlige navn. Arbeidsgruppen har derfor ingen kommentarer til disse, bortsett fra at straffeloven § 339 nr. 1 har sin selvstendige betydning bl.a. i å sanksjonere brudd på plikten til å melde fornavn og etternavn for barnet, se lovutkastets § 2.

13.2 Bør det lages overgangsregler?

Flere av arbeidsgruppens forslag vil få betydning for stillingen til navn som allerede bæres. Uttrykket slektsnavn vil falle bort, og "etternavn" komme i stedet. Videre vil bl.a. rettsbeskyttete etternavn med 200 eller flere bærere miste rettsbeskyttelsen. Reduksjoni omfanget av rettsbeskyttelsen vil inntre bl.a. for slektsnavn som er overført i ekteskap fordi navnet etter lovforslaget vil kunne tas av ektefellens etterkommere, selv om etterkommerne ikke er i slekt med ektefellen som etternavnet ble overført fra. Arbeidsgruppen foreslår også at det innføres en unntaksregel ved første gangs navnevalg, slik at samtykke fra begge foreldrene som har foreldreansvaret kan unnlates, dersom det foreligger særlig grunn, se lovutkastets § 1. Dette kan føre til at bestemmelsen vil komme til anvendelse overfor foreldre som har født barn før den nye loven tar til å gjelde, men der navnevalg enda ikke har funnet sted før ikrafttreden. Videre vil lovforslaget medføre at mellomnavn vil kunne tas som etternavn, både mellom ektefeller og andre. Dette vil også få betydning for stillingen til navn som allerede bæres.

Etter arbeidsgruppens oppfatning er ingen av endringsforslagene i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97, jf. også drøftelsene under pkt. 8.2.5 ovenfor.

Spørsmålet er likevel om det bør være særskilte overgangsregler, slik at de nye bestemmelsene dels ikke får betydning for forhold som allerede er etablert/inntrådt.

Slike regler vil for det første komplisere regelverket. Dernest vil saksbehandlingen bli vanskeliggjort, f.eks. ved at forvaltningen i svært mange år fremover dels vil måtte praktisere både regler i gjeldende lov og i den nye loven. Det kan for øvrig heller ikke ses at endringene er så vidtgående at dette i seg selv tilsier at det bør være overgangsregler. Etter en samlet vurdering finner arbeidsgruppen derfor at det ikke bør lages spesielle overgangsregler.

13.3 Ny navnelov eller overføring til annen lovgivning?

Ifølge mandatet (pkt. 2.1) skal arbeidsgruppen "vurdere en overføring av de nødvendige bestemmelser til annen lovgivning, som for eksempel barneloven og/eller lov om folkeregistrering".

Drøftelsene ovenfor har vist at det fortsatt vil være behov for relativt omfattende lovbestemmelser om adgangen til å ta navn. Samtidig innebærer arbeidsgruppens forslag på mange områder et klart brudd med dagens rettstilstand. Arbeidsgruppen mener det derfor vil være mest hensiktsmessig med en ny lov om personnavn, dvs. verken en videreføring av dagens navnelov eller en overføring av bestemmelsene til annen lovgivning.

14 Administrative og økonomiske konsekvenser

14.1 Innledning

Arbeidsgruppens forslag om at fylkesskattekontorene / Oslo likningskontor og folkeregister skal behandle alle navnesaker i første instans, og at Skattedirektoratet blir klageorgan, innebærer endringer av administrativ og økonomisk art. Det samme gjør forslagene om å oppheve bevillings- og kunngjøringsordningen, og å knytte en navneforsker til Skattedirektoratet. Videre vil en rekke av arbeidsgruppens materielle forslag om endringer av navneloven klart ha både administrative og økonomiske konsekvenser. Det legges til grunn at det overføres ressurser sammen med oppgavene, slik at forslagene om organiseringen, ikke gir merutgifter for staten samlet sett.

14.2 Administrative konsekvenser

Arbeidsgruppens forslag medfører at Justisdepartementet, fylkesmennene og folkeregistrene (unntatt Oslo) vil få frigjort hhv. ½ - 2/3, nesten 9 og 4 årsverk.

Som vist ovenfor foreslår arbeidsgruppen at vigselsmannen ikke lenger skal behandle navnesaker. Dette frigjør ressurser også hos vigselsmannen. Partene må på egen hånd, etter giftermålet, sende inn søknad om eventuell navneendring til fylkesskattekontoret. Dette betyr at vigselsattesten ikke lenger skal inneholde navn som er tatt etter inngått ekteskap. Partene må isteden legge ved vigselsattest i søknaden til fylkesskattekontoret. Som vist ovenfor veier denne ev. ulempen for partene etter arbeidsgruppens oppfatning ikke så tungt at den bør hindre at alle navnesaker kan behandles av ett organ, med unntak av navnesakene SUAK skal behandle.

På den annen side vil fylkesskattekontorene ha behov for ressurser til å overta fylkesmennenes og folkeregistrenes oppgave som førsteinstans. Fylkesskattekontorene vil måtte benytte sine saksbehandlere med juridisk kompetanse i tillegg til andre saksbehandlere / kontorpersonale som kan behandle rene "registreringssaker", typisk navn som i dag kan fås ved melding til folkeregistrene, som bl.a. førstegangsregistrering av navn for barn. Det enkelte fylkesskattekontor bør organisere eller omorganisere seg, slik at man på en hensiktsmessig måte blir i stand til å fordele sakene. F.eks. at alle kurante søknader, slik som søknader om ubeskyttete etternavn, eller en av foreldrenes, besteforeldrenes eller oldeforeldrenes etternavn, behandles av kontorpersonalet.

Skattedirektoratet må benytte sine saksbehandlere med juridisk kompetanse. Det er sannsynlig at navnesakene som blir påklaget stort sett vil være de vanskeligste. I tillegg vil det være behov for at en navneforsker knyttes til Skattedirektoratet. Dette vil kunne fungere tilfredsstillende selv om navneforskeren ikke har fysisk tilknytning til direktoratet.

Det er viktig at kommunikasjonen mellom klageorganet og fylkesskattekontorene fungerer tilfredsstillende. Bl.a. må klageorganet raskt kommunisere ut hvilke fornavn som, forutsatt at lovens vilkår er oppfylt, normalt kan tas som etternavn, dvs. hvilke navn som har tilstrekkelig tradisjon fra en kultur hvor man ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

Både før og etter at den nye loven er trådt i kraft vil det være behov for opplæring og kursing av saksbehandlere. Arbeidsgruppen antar at Justisdepartementet er det organet med best kompetanse til å gjennomføre dette.

Det må videre utarbeides nye skjema for navnesøknader. Dagens skjema kan ikke brukes, bl.a. fordi det er foreslått vidtgående endringer i adgangen til å ta navn. Det nye skjemaet skal brukes ved alle søknader, også første gangs navnevalg, fordi det ikke lenger vil eksistere et skille mellom første gangs navnevalg og senere endringer. Skjemaet må derfor bl.a. nevne plikten til å sende inn søknad innen seks måneder etter barnets fødsel, og innføre en egen rubrikk for samboere.

Arbeidsgruppens forslag om opphør av bevillings- og kunngjøringsordningen fører til mindre arbeid med navnesakene. Også forslagene om materielle endringer medfører en enkleresaksbehandling på flere områder. Dette gjelder bl.a. følgende:

• Reglene blir enklere, med færre unntak og større sammenheng. Dette vil lette arbeidet for saksbehandlerne og med det føre til en enklere saksbehandling.

• En søker kan kurant velge også besteforeldrenes og oldeforeldrenes etternavn. "Ulovlig bruk" vil ikke lenger være et krav for å ta navn. Det vil derfor heller ikke være nødvendig å undersøke slik bruk. Det blir altså flere rene, og administrativt enkle, "registreringssaker".

• Ordningen med mellomnavn liberaliseres vesentlig i forbindelse med at det blir samme adgang til å ta mellomnavn som etternavn. De særlige problemene knyttet til gjeldende mellomnavnsordning bortfaller.

• Det foreslås innført en kurant adgang til å kunne ta doble etternavn. Det vil ikke lenger være et krav om 30 års bruk.

• Registreringen i Det sentrale folkeregister skal legges til grunn ved avgjørelsen av om man kan ta fornavn som også er eller har vært registrert som etternavn, og omvendt. Dette er en vesentlig forenkling av saksbehandlingen.

• Man vil, under bestemte vilkår, kunne ta en av besteforeldrenes/foreldrenes eller ektefellens fornavn som etternavn. Dette vil redusere antall klager til overordnet organ.

• Kravet om at fornavn / nylagete etternavn ikke må medføre ulempe, liberaliseres til "vesentlig" ulempe. Dette fører til mindre usikkerhet om navn kan godtas fordi det er sannsynlig at det vil være svært få navnesøknader som vil dreie seg om navneønsker som kan bli til vesentlig ulempe. Dette vil kunne føre til raskere og enklere saksbehandling.

• En mer liberal navnelov vil sannsynligvis føre til færre klagesaker fordi folk i større grad enn i dag vil få innvilget sine navneønsker.

Forslagene om materielle endringer kan også medføre en vanskeligere saksbehandling på noen områder. Dette henger sammen med liberaliseringen og vil bl.a. gjelde følgende saker:

• Avgjørelsen av om fornavn har tilstrekkelig tradisjon fra en kultur hvor det ikke skilles mellom fornavn og etternavn, kan i et fåtall tilfeller ta tid fordi en navneforsker må uttale seg. Likevel antas det at de fleste av disse sakene vil være ganske uproblematiske. Det samme gjelder utenlandske endinger knyttet til fornavn, eller kjønnsbestemte endinger av etternavn.

• En liste over etternavn som er rettsbeskyttete kan inneholde flere feil, særlig mht. etternavn med bare én bærer, se ovenfor pkt. 8.2.3.2. Slike feil eksisterer imidlertid også i dag. Dette vil derfor ikke være en direkte konsekvens av arbeidsgruppens forslag.

• Reglene om doble etternavn kan føre til flere søknader om oppløsning av slike navn, bl.a. pga. høy skilsmissefrekvens. Dette vil imidlertid i de aller fleste tilfellene være helt kurante navneendringer og typiske "registreringssaker".

• Forslagene om liberalisering vil i hvert fall i en overgangsperiode antakelig føre til merarbeid for førsteinstansorganet. Dette har sammenheng med at folk i en periode etter at den nye loven har trådt i kraft sannsynligvis vil søke om navn som de etter den gamle loven ikke hadde rett til å ta. Men søknadsmengden vil antakelig avta etter en tid.

Justisdepartementet vil måtte utarbeide nye rundskriv og/eller forskrifter.

14.3 Økonomiske konsekvenser

Som vist ovenfor under pkt. 6.3.1 bruker folkeregistrene i dag ca. 4 årsverk på navnesaker. Dette arbeidet skal etter arbeidsgruppens forslag overføres til fylkesskattekontorene.

I tillegg bruker fylkesmennene etter dagens lovverk rundt 8,6 årsverk på navnesaker (pkt. 6.3.2.2). Bare ca. 3 % av sakene er klagesaker over folkeregistrenes avgjørelser (se ovenfor pkt. 6.3.2.8). Dette betyr at fylkesmennene i dag bruker over 8 årsverk til førsteinstansbehandling av navnesaker. Dette kan tilsi at fylkesskattekontorene som nytt førsteinstansorgan vil ha behov for til sammen 4 + ca. 8 årsverk, dvs. ca. 12 årsverk, i tillegg til sakene fra vigselsmannen. De største fylkesskattekontorene, dvs. de som dekker flest mennesker, vil ha behov for mest ressurser.

På den annen side kan tallene arbeidsgruppen har mottatt fra fylkesmennene på enkelte områder være misvisende. Arbeidsgruppen har som vist ovenfor under pkt. 6.3.2.1, lagt tre- og seks-månedersperioder til grunn i spørreskjemaene som har vært sendt ut. Det er derfor ikke helt usannsynlig at antall klagesaker over folkeregistrenes vedtak er høyere enn angitt. Dette medfører igjen at fylkesmennene kan bruke mindre enn 8,6 årsverk minus 3 % til behandling av navnesakene som førsteinstans.

I tillegg vil virkningen av de nye foreslåtte lovreglene sannsynligvis medføre at det blir behov for færre årsverk enn det som i dag totalt brukes av fylkesmennene og folkeregistrene som førsteinstanser. Det er imidlertid svært vanskelig å anslå hvor stor reduksjon dette dreier seg om. Likevel antas at mer liberale og enklere regler i hvert fall bør medføre en besparelse på minst to årsverk. Dette betyr at fylkesskattekontorene vil bruke ca. 10 årsverk på navnesaker. Fylkesskattekontorene må tilføres disse årsverkene, med mindre man aksepterer en lengre saksbehandlingstid totalt for fylkesskattekontorenes arbeid, eller en nedprioritering av enkelte saksområder. Arbeidsgruppen poengterer imidlertid, som vist ovenfor, at det i en overgangsperiode sannsynligvis vil bli flere navnesøknader enn det som er tilfelle ved behandlingen av navnesaker etter dagens regelverk.

Når det gjelder Skattedirektoratet som klageorgan, antar arbeidsgruppen at det forholdsmessig vil bli færre klagesaker enn det som er tilfelle i dag - i hvert fall på sikt. Klagesakene legger i dag beslag på ½ - til 2/3 årsverk (Justisdepartementet) og 3 % av 8,6 årsverk (fylkesmennene). Fylkesmennenes klagesaker over folkeregistrenes avgjørelser kan som vist legge beslag på større ressurser enn oppgitt. Inkludert navneforskerens arbeid vil klageorganet derfor neppe ha behov for mer enn to årsverk, sannsynligvis mindre. Det er viktig å merke seg at en navneforsker vil bruke mindre tid på fornavnssaker fordi registreringen av navnet som fornavn skal legges til grunn. Imidlertid vil vedkommende i noen grad måtte undersøke om navn har tilstrekkelig tradisjon fra f.eks. kulturer som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

Videre vil forslaget om å kutte ut bevillings- og kunngjøringsordningen føre til en økonomisk besparelse.

Arbeidsgruppen antar at utarbeidelse av listen over etternavn som kan være rettsbeskyttete ikke bør føre til store kostnader. Det kan f.eks. tenkes at listen bare legges ut på Internett. Folk som ikke har Internett-tilgang må da i tilfelle kontakte f.eks. folkeregistrene eller oppsøke bibliotek som har tilgang til Internett. Alternativt kan det også trykkes opp bøker som inneholder alle etternavnene, som så distribueres til f.eks. fylkesskattekontorene / Oslo likningskontor og folkeregister. Dette vil å så fall koste noe penger.

Følgende tiltak vil også medføre kostnader:

• utarbeidelse og trykking av nye søknadsskjema

• ev. utarbeidelse og trykking av ny adopsjonsbevilling og vigselsattest

• kursing av fylkesskattekontorene og Skattedirektoratet

• utarbeidelse og trykking av rundskriv og forskrifter

Arbeidsgruppen legger altså til grunn til at lovforslaget vil medføre en besparelse på minst to årsverk. Det vil imidlertid påløpe kostnader ved iverksettelsen av de foreslåtte tiltakene. Arbeidsgruppen har ikke vurdert størrelsen på øvrige kostnader og besparelser av lovforslaget, bl.a. fordi disse er forbundet med atskillig usikkerhet. Det er likevel sannsynlig at et mer liberalt og smidigere regelverk vil føre til en økonomisk besparelse samlet sett.