Del 3
Forsikringsfond og forvaltningskapital

9 Avsetningskrav og bufferkapital

9.1 Forsikringsfond og avsetningskrav

9.1.1 Soliditetssikring i livsforsikring

De betydelige tidsrom som i kollektiv forsikring gjennomgående foreligger mellom innbetaling av premier og utbetaling av pensjoner, ofte i området 30-40 år, medfører at det i forhold til livselskapenes økonomi og regnskaper foreligger periodiseringsproblemer av betydelig rekkevidde. Hva skal skje med innbetalte midler i mellomtiden? Kan en være sikker på at nødvendige midler er til stede når utbetalingene skal finne sted? Hva skal skje med den avkastning midlene gir mens de forvaltes av selskapet før utbetaling skjer? Dette er spørsmål som retter søkelyset mot ulike sider av systemet for soliditetssikring i livsforsikring, dvs. de deler av regelverket som skal gi sikkerhet til enhver tid for at selskapet er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter forsikringskontraktene.

Disse problemene er tradisjonelt løst ved en kombinasjon av fire prinsipper:

• Omfanget av de forpliktelser et livsforsikringsselskap påtar seg mot betaling av premie (de kontraktsfastsatte ytelser), er fastsatt ut fra størrelsen av premien og den avkastning selskapet med tilstrekkelig grad av sannsynlighet kan regne med å oppnå ved forvaltningen av premiemidlene i periodene fra innbetalingen og til ytelsene skal utbetales (foran i avsnitt 7.5). Dette avkastningsnivå bestemmes ved en beregningsrente som selskapet benytter ved premieberegningen.

• Loven krever at et livselskap på passivasiden i balansen til enhver tid skal ha oppført et forsikringsfond – en gjeldspost – som motsvarer beregnet netto nåverdi av selskapets forsikringsforpliktelser på det aktuelle tidspunkt, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8-2. Ved beregningen gjøres det fradrag for nåverdien av de fremtidige premieinnbetalinger som knytter seg til forsikringsforpliktelsene. En går ikke her inn på bruk av forsikringsteknisk brutto/netto beregningsmetode, dvs. om beregningen skal inkludere fremtidige kostnader eller ikke.

• Forsikringsfondet skal – alle andre forhold like – hvert år forhøyes i takt med beregnet årlig økning av forsikringsforpliktelsene ut over det som følger av innbetalte årspremier, med et beløp som minst tilsvarer det avkastningsnivå med beregnet “dødlighetsarv” som ligger til grunn for fastsettelsen av selskapets forpliktelser og premier (beregningsrenten), se nedenfor i avsnitt 9.2.

• Selskapet skal på aktivasiden i balansen til enhver tid ha en formuesmasse, inklusive oppnådd avkastning, som minst tilsvarer forsikringsfondets størrelse på beregningstidspunktet, og denne kapitalen skal være plassert i betryggende aktiva i samsvar med de krav og rammer lov- og forskriftsverket om kapitalforvaltningen inneholder. Det er dette som – sammen med kravene til forsikringsfondets størrelse – sikrer at pensjonsordningene er fondsbaserte.

Innføring av ordninger med særskilte investeringsporteføljer og investeringsvalg i den nye pensjonslovgivningen innebærer imidlertid at det første og det tredje av de fire prinsippene ovenfor ikke lenger vil ha full gyldighet i forhold til den samlede virksomhet i et kollektivselskap. For pensjonsordninger med investeringsvalg og uten beregningsrente eller avkastningsgaranti vil avsetningskravet ganske enkelt tilsvare verdien med oppnådd avkastning til enhver tid ( virkelig nåverdi) av den investeringsportefølje pensjonsordningen er tilordnet, jf. loven § 8-2 annet ledd annet punktum. Bakgrunnen er at omfanget av de ytelser slike forsikringer gir rett til, ikke er fastsatt i selve kontrakten, men blir bestemt ut fra resultatet av selskapets forvaltning av de midler som knytter seg til den enkelte kontrakt.

9.1.2 Krav til forsikringsfondet

Forsikringsfondets størrelse skal altså som hovedregel beregnes etter nåverdi av forsikringsforpliktelsene på beregningstidspunktet. Dette tilsvarer nåverdien av selskapets forpliktelser vedrørende fremtidig utbetaling av ytelser m.v. med fradrag av nåverdien av de fremtidige årlige premier vedrørende disse forpliktelser (eksklusiv eller inklusiv kostnadsdelen av premiene). Neddiskonteringen til nåverdi skal skje etter den eller de beregningsrenter som er benyttet ved beregningen av de premier som skal betales frem til forfall av forsikringsforpliktelsene.

Forsikringsfondet i et kollektivselskap vil utgjøre summen av de avsetningskrav som gjelder for hver enkelt pensjonsordning som inngår i selskapets portefølje. Beregningen foretas særskilt for hver enkelt ordning ut fra de enkelte medlemmers opptjente rettigheter til enhver tid. Avsetningskravet vil omfatte pensjonsordningens samlede premiereserve (netto nåverdi av selskapets forpliktelser etter ordningen), samt avsetning tilsvarende premie/innskuddsfondet, kursreguleringsfond og eventuelle tilleggsavsetninger tildelt ordningen.

Avsetningskravet for en pensjonsordning vil selvsagt øke gradvis jo nærmere man kommer utbetaling, dvs. kravet stiger med den enkelte arbeidstakers alder, men økningen som følge av dette og av lønnsøkning vil bli dekket inn ved økning i årspremien. Beregningsrenten, som uttrykk for den fremtidige avkastning som trengs for å sikre utbetaling av pensjoner i henhold til garantert ytelsesplan, har imidlertid også vesentlig betydning for hvor stor pliktig avsetning (oppskriving av forsikringsfondet) resultatregnskapet i det enkelte år må belastes med. Den årlige avsetning skal totalt tilsvare summen av sparedelen av årspremien, beregnet “dødlighetsarv” og avkastning tilsvarende beregningsrenten (foran i avsnitt 7.5.1 og 7.5.2).

Hvert år vil avsetningskravet for en pensjonsordning vanligvis endre seg en del i forhold til foregående år. Utbetaling av ytelser m.v. reduserer selskapets forpliktelser og dermed avsetningskravet. Omvendt vil opptjente pensjonsrettigheter i løpet av året øke avsetningskravet. For selskapet betyr det praktisk sett at det hvert år må styrke avsetningen i forsikringsfondet med et beløp tilsvarende nåverdien av de pensjonsrettigheter som er opptjent under den enkelte pensjonsordning i løpet av året. Opptjente rettigheter skal således hele tiden være fullt fondssikret, noe som vil være en følge av at selskapet til enhver tid skal ha aktiva som minst tilsvarer forsikringsfondet som gjeldspost. De forsikringsmessige avsetninger (forsikringsfondet) er derfor et viktig beregningsteknisk/regnskapsmessig hjelpemiddel for å få fastslått omfanget av den minstekapital selskapet må ha for at forsikringsforpliktelsene skal ansees betryggende sikret.

9.1.3 Bufferkapital

Lovens ordning er som nevnt at selskapet, for å sikre sin soliditet, til enhver tid må ha aktiva som minst tilsvarer forsikringsfondets størrelse, jf. lovens § 7-4. Ved forskrift 1997-04-23 nr. 377 om kapitalforvaltning er det, ut fra hensynet til betryggende fondssikring og soliditet, gitt regler som stiller minstekrav til sammensetningen av den aktivamasse som skal dekke forsikringsfondet. Disse reglene gjelder imidlertid ikke for avsetninger knyttet til pensjonsordninger med egen investeringsportefølje og investeringsvalg, unntatt for så vidt det knytter seg avkastningsgaranti til investeringsporteføljen. I tillegg må selskapet ha en egenkapital og annen bufferkapital som er tilstrekkelig til å oppfylle de krav til ansvarlig kapital/solvensmargin som følger av lovens § 7-3 med tilhørende forskrifter. Kredittilsynet kan etter forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring § 4 også pålegge et selskap å foreta tilleggsavsetninger. Dessuten har kursreguleringsfondet karakter av bufferkapital.

Passivasiden i et kollektivselskaps regnskap, hvor den dominerende post vil være forsikringsfondet (de forsikringsmessige avsetninger), vil på vanlig måte omfatte både gjeld og egenkapital. Forsikringsfondet er en gjeldspost som skal beregnes slik at det gir et riktig uttrykk for nåverdien av eksisterende forsikringsforpliktelser fratrukket nåverdien av fremtidige premieinnbetalinger knyttet til disse forsikringer (netto nåverdi), jf. lov om forsikringsvirksomhet § 8-2. Prinsippene for beregningene av nåverdiene blir derfor svært viktig både for å sikre at forpliktelsene er tilstrekkelig fondssikret og for å vise hvor stor selskapets egenkapital (som resultatpost) realistisk sett er. Som følge av låneforbudet i forsikringsvirksomhetsloven § 7-l, vil passivasiden i et livselskap normalt ikke inneholde andre gjeldsposter av betydning enn i tilfelle ansvarlig lånekapital. Tilleggsavsetningene og kursreguleringsfondet inngår som særskilte (skattefrie) avsetninger i forsikringsfondet.

9.2 Det årlige avsetningskrav

Det meste av årets avsetningskrav til sikring av pensjonsrettigheter opptjent i løpet av året vil bli dekket ved sparedelen av innbetalte årspremier, men – som det fremgår foran i avsnitt 7.5.1 og 7.5.2 – resten forutsettes i hovedsak dekket av årets avkastning av forvaltet kapital, dvs. avkastningen av de midler som er knyttet til pensjonsordningene i selskapet. Denne siste del av avsetningskravet er bestemt på forhånd av det avkastningskrav som følger av beregningsrenten i beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen, og som derfor benyttes ved beregningen av årspremiene. I tillegg skal avsetningen tilføres beregnet årlig “dødlighetsarv” (foran i avsnitt 7.3).

Størrelsen av det årlige avsetningskrav varierer altså ikke med faktisk oppnådd avkastning ved kapitalforvaltningen, men med omfanget av forsikringsforpliktelsene til enhver tid. Den faktiske avkastning som kreves for at selskapet skal kunne oppfylle det årlige avsetningskravet, blir således bundet i selskapet ved at avsetningene i forsikringsfondet må økes i samsvar med beregningsrenten. Skal dette la seg gjøre uten problemer for selskapet, må derfor årets netto kapitalavkastning (finansinntekter med fradrag av finanskostnader og tap på aktiva) tilsvare en forrentning av den enkelte pensjonsordningens midler som minst er lik den beregningsrente som gjelder for ordningen, og derfor representere en tilsvarende reell økning av selskapets formuesmasse. Det er selskapets risiko at dette avkastningsnivået oppnås slik at det lovfastsatte avsetningskravet kan oppfylles. Det er dette som det siktes til når en sier at selskapet har “garantert” en årlig minsteavkastning (jf. foran i avsnitt 3.3.3). Høy beregningsrente gjør altså selskapet mer avhengig av nivået på fremtidig kapitalavkastning, dvs. selskapets risiko øker med beregningsrenten.

Det som hittil er sagt, gjelder i dag ved vanlig foretakspensjon, og det vil fortsatt gjelde ytelsesbasert foretakspensjon, også med investeringsvalg etter lov om foretakspensjon § 11-1. Hvis pensjonsordningens midler for øvrig forvaltes som egen investeringsportefølje med investeringsvalg, vil imidlertid selskapet normalt ikke ha noen plikt til årlig å øke avsetningene i forsikringsfondet etter noe på forhånd fastsatt avkastningsnivå. Kravet til avsetning er da bestemt ut fra investeringsporteføljens virkelige verdi til enhver tid, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 8-2 annet ledd. Avsetningskravet vil i så fall være det samme som verdien av porteføljen ved årets utgang, medregnet den netto avkastning som faktisk er oppnådd i løpet av året. Det er følgelig bedriften eller arbeidstakerne som har risikoen for avkastningsnivå og verdisvingninger. Lov om foretakspensjon § 11-1 fjerde ledd gir eksempel på tilfelle hvor bedriften i forhold til selskapet har forvaltningsrisikoen. På den annen side gir §§ 11-1a og 11-2 tredje ledd eksempel på tilfelle hvor arbeidstakerne både i forhold til selskapet og bedriften har forvaltningsrisikoen, og denne løsningen ligger nå også til grunn for de nye regler om kollektivt investeringsvalg.

Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 første ledd annet punktum at også årets overskudd tilført pensjonsordningene (foran i avsnitt 8.3) skal sikres ved avsetninger i forsikringsfondet. Etter lov om foretakspensjon § 8-5 skal overskudd tilført en pensjonsordning fordeles mellom bedriftens premiefond og pensjonistenes overskuddsfond. I et kollektivselskap vil således avsetningen i forsikringsfondet til sikring av bedriftens premiefond øke tilsvarende. Det overskudd som inngår i pensjonistens overskuddsfond, skal etter lov om foretakspensjon § 5-10 benyttes som engangspremie for tillegg til pensjonsytelsene, og vil etter fradrag av kostnader avsettes som premiereserve i forsikringsfondet til sikring av tilleggsytelsene.

9.3 Tilleggsavsetninger

Etter forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring § 4 har selskapet adgang til (skattefritt) å foreta tilleggsavsetninger til forsikringsfondet ut over det lovfastsatte minstekravet til avsetninger i forsikringsfondet. Reglene har betydning særlig ved ytelsesbasert foretakspensjon. Benyttes adgangen, vil overskudd til fordeling for året bli tilsvarende mindre (foran i avsnitt 8.1.2 og 8.2.2). Maksimal tilleggsavsetning for et livselskap vil normalt være 8 prosent av selskapets samlede premiereserve avsatt i forsikringsfondet. For den enkelte pensjonsordning gjelder ingen særlig grense.

Kredittilsynet har ved forskrift 2000-09-25 nr. 979 gitt utfyllende regler om tilleggsavsetninger i livsforsikring, hvor det blant annet fremgår at selskapet kan benytte tilleggsavsetninger knyttet til ytelsesbasert pensjonsordning for å oppfylle avkastningsdelen av årets avsetningskrav (§ 4-1). Reelt betyr det i tilfelle at tilleggsavsetningene reduseres og at premiereserven økes tilsvarende. Ellers må selskapet trekke på egenkapitalen for å dekke differanser mellom beregningsrenten og årets avkastningsnivå. Regnskapsmessig kommer dette til uttrykk ved at egenkapitalen på passivasiden i balansen blir tilsvarende redusert.

Tilleggsavsetningene ses på som en viktig del av selskapets “bufferkapital”. Når tilleggsavsetningene benyttes for å oppfylle det årlige avsetningskrav, kommer dette regnskapsmessig reelt til uttrykk ved at tilleggsavsetningen i forsikringsfondet reduseres, og premiereserven i fondet kan økes tilsvarende uten at egenkapitalen i selskapet reduseres. I så henseende tjener tilleggsavsetningene som et førstelinje forsvar mot avkastningssvikt som ellers reelt vil ramme egenkapitalen. Tilleggsavsetningene reduserer således selskapets kapitalforvaltnings- og egenkapitalrisiko. Tilleggsavsetningene går til fradrag i midler som eller ville være overskuddsmidler, og betegnes derfor ofte “betinget overskudd” tilordnet pensjonsordningen.

Etter gjeldende regler kommer tilleggsavsetningene til fradrag ved beregningen av det overskudd som er til fordeling etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 med tilhørende forskrift (foran i avsnitt 8.1.2). Tilleggsavsetningene fordeles mellom pensjonsordningene, dvs. mellom “kontraktene” og ikke mellom de forsikrede. Prinsippene for fordeling er imidlertid ellers de samme som for overskudd. En forenkling av reglene om fordeling av overskudd som skissert foran i avsnitt 8.2.2, vil således også få betydning i forhold til fordelingen av tilleggsavsetningene.

Kredittilsynets forskrift 2000-09-25 nr. 979 med utfyllende regler om tilleggsavsetninger § 3-3 inneholder bestemmelser hvoretter den del av tilleggsavsetningene for en pensjonsordning som overstiger et beløp tilsvarende pensjonsordningens premiereserve multiplisert med to ganger beregningsrente for pensjonsordningen, skal tildeles pensjonsordningen som overskudd. Denne form for overskudd vil også omfattes av reglene om pensjonistenes overskuddsfond etter lov om foretakspensjon § 8-5 annet ledd. Resten av overskuddet fra tilleggsavsetningene vil bli tilført bedriftens premiefond. For øvrig bør det merkes at det enkelte selskap kan bestemme at grensen for tilleggsavsetninger skal beregnes etter et høyere multiplum av grunnlagsrenten, men det er usikkert om denne adgangen vil bli benyttet.

Det kan spørres om den nære sammenheng det derved er etablert mellom tilleggsavsetninger og premiefond, burde kunne gi grunnlag for ytterligere forenklinger. Kunne man for eksempel i kollektivselskaper tenke seg at tilleggsavsetningene skal inngå som en særlig (betinget) del av premiefondet? Eller at ordningen ble avskaffet mot at det ble åpnet adgang til å fastsette at en bestemt del av premiefondet kunne trekkes på av selskapet til å dekke slik avkastningssvikt som det i dag kan bruke tilleggsavsetningene til å dekke? Dette ville få betydning særlig i forhold til svingninger i avkastningsnivået over kortere perioder (jf. foran i avsnitt 7.5.3).

Spørsmålet om tilleggsavsetningene skal knyttes til premiefondet må vurderes blant annet på bakgrunn av at maksimalgrensen for premiefond i lov om foretakspensjon § 10-4 for kort tid siden ble redusert fra 10 til 6 ganger årspremien og at det tas sikte på ytterligere nedtrapping. I Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) ble det fremmet forslag om å sette “taket” på premiefondet (innskuddsfondet) til to ganger årspremien (årsinnskuddet). Et fond av denne størrelse vil imidlertid ikke være tilstrekkelig stort til å kunne fylle begge sine funksjoner, både å sikre fortsatt drift av pensjonsordningen hvis bedriftens økonomi svekkes, og å tjene som den form for “bufferkapital” som tilleggsavsetningene i dag utgjør for livselskapene. I forhold til regelforenkling ville det imidlertid isolert sett ha vært en fordel om premiefondet var stort nok til også å kunne tjene som “bufferkapital” i samme utstrekning som tilleggsavsetningene etter gjeldende regelverk.

Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) i Stortinget fikk forslaget om en så sterk reduksjon av premie/innskuddsfond ikke tilslutning. Grensen for disse fondene er etter reglene i de nye pensjonslovene derfor 6 ganger gjennomsnittspremien/innskuddene for en treårsperiode. Finanskomiteen forutsatte at de skattespørsmål det gjelder, ble vurdert i sammenheng med “moderniseringen av virksomhetsreglene for livsforsikring i regi av Banklovkommisjonen”, se Innst. O. nr. 110 (2000-2001) s. 17. En vurdering av slike spørsmål ligger ikke innenfor kommisjonens nåværende mandat. Banklovkommisjonen vil derfor her kun peke på at premie/innskuddsfond med den størrelse som følger av någjeldende lovgivning er vel forenlig med reglene i det lovutkast som her fremlegges.

Etter at det nå er åpnet for pensjonsordninger med ulike former for investeringsvalg, må man regne med at det vil bli tatt i bruk ulike avtaler for å fordele forvaltningsrisikoen mellom selskap og bedrift, for eksempel i form av ulike avkastningsgarantier eller lav beregningsrente. Slike avtaler vil ta utgangspunkt i at bedriften gjennom investeringsvalget har overtatt avkastningsrisikoen, og på forskjellig vis vil føre noe av risikoen tilbake til selskapet. En regel om rett for selskapet til å dekke inn avkastningssvikt ved å bruke noe av premiefondet vil omvendt ta utgangspunkt i at selskapet gjennom beregningsrenten har påtatt seg forvaltningsrisiko, og deretter overføre noe av risikoen tilbake til bedriften. Er det grunner som taler imot en slik løsning i kollektivforsikring?

Ordningen med tilleggsavsetninger er først og fremst beregnet på tilfelle hvor det ligger en vanlig beregningsrente til grunn for pensjonsordningen. Etter den nye pensjonslovgivningen vil dette være tilfellet ved ytelsesbasert foretakspensjon, engangsbetalt foretakspensjon og innskuddspensjon i pensjonsordning uten egen investeringsportefølje og investeringsvalg. Det kan selvsagt også reises spørsmål om det burde kunne foretas tilleggsavsetninger også når selskapet for pensjonsordninger med investeringsvalg overtar en begrenset risiko for kapitalforvaltningen, for eksempel ved avkastningsgaranti. Dette er det som hovedregel ikke behov for. Selskapet vil ha meget stor fleksibilitet når det gjelder utformingen av slike garantier og de begrensinger som vil gjelde for investeringsvalget. Noe behov for dessuten å kunne gjøre bruk av en ordning med tilleggsavsetninger for å oppnå ytterligere nyansering av risikofordelingen mellom selskap og bedrift foreligger neppe. Fordelene ved et enklere regelverk og gjennomsiktighet i oppleggene taler klart mot ytterligere modifikasjoner av risikobildet, for eksempel ved regler om tilleggsavsetninger. Det vil neppe være noen helt god løsning å erstatte et lov- og forskriftsverk som oppfattes som komplisert med et tilsvarende komplisert og individualisert avtaleverk.

Det er imidlertid grunn til å vurdere om ikke et unntak bør gjøres for pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg etter lov om foretakspensjon § 11-1. Det fremgår av lovens § 2-3 annet ledd at selskapets garanti av ytelser opptjent etter ytelsesplanen også vil gjelde i slike tilfelle, og i forhold til de forsikrede svarer derfor selskapet for reduksjon av premiereserve som følge av investeringsvalget som ikke blir dekket av bedriften, jf. § 11-1 fjerde ledd (se foran i avsnitt 4.2.3). En er derfor kommet til at reglene om tilleggsavsetninger bør gjelde tilsvarende i slike tilfelle, se utkastet § 8a–22 fjerde ledd.

9.4 Premiereserve for alderspensjon og for uføre- og etterlatteytelser

De avsetningskrav som gjelder for den enkelte pensjonsordning, vil for en meget stor del bli bestemt ut fra forpliktelsene når det gjelder utbetaling av alderspensjon. Ved ytelsesbasert foretakspensjon med uføre- og etterlattedekninger hvor premien inneholder en sparedel, blir det imidlertid også bygget opp premiereserve til sikring av slike pensjonsytelser (foran i avsnitt 6.3). Også premien for slike dekninger har en sparedel som årlig overføres til premiereserve ved avsetning i forsikringsfondet. Dette betyr blant annet at en fripolise til arbeidstaker som slutter i bedriften, også vil omfatte slike dekninger med tilhørende premiereserve. På samme måte som for alderspensjonen vil imidlertid uføre- og etterlatteytelsenes omfang etter fripolisen bestemmes av hvor stor del av “fulle ytelser” som arbeidstakeren har opptjent ved fratreden. Fripolisen vil imidlertid gi rett til slike avkortede ytelser selv om forsikringstilfellet inntrer etter fratreden.

Forholdet mellom premiereserve til sikring av henholdsvis alderspensjon og uføre- og etterlattedekninger vil variere med alder og dessuten være forskjellig for menn og kvinner. Et selskap har opplyst at forholdet for menn som er 30 år vil være henholdsvis 51 og 49 prosent, mens det for menn som er 67 år vil være endret til 83 og 17 prosent. For kvinner som er 30 år og 67 år vil de tilsvarende tall være henholdsvis 66 og 34 prosent og 93 og 7 prosent. Alderspensjonens andel av samlet avsetning for den enkelte arbeidstaker vil således øke vesentlig med alderen. Pensjonsordningens samlede premiereserve (avsetning) i forsikringsfondet tilsvarer summen av sparedelen for samtlige arbeidstakeres alderspensjons–, uføre- og etterlattedekninger.

Når forsikringstilfellet inntrer under uføre- eller etterlattedekninger for pensjonsordningens medlemmer, må selskapet foreta særskilt avsetning i tillegg til foreliggende premiereserve for å fondssikre utbetaling av fulle uføre- og etterlatteytelser. Dette skyldes at etter lov om foretakspensjon § 4-3 tredje ledd skal ytelsene til uføre og etterlatte beregnes ut fra den tjenestetid medlemmet ville hatt ved nådd pensjonsalder. Den avsetning som sparedelen av premien for slike dekninger utgjør på det tidspunkt forsikringstilfellet inntreffer før nådd pensjonsalder, vil derfor ikke være tilstrekkelig og må styrkes, slik at de forpliktelsene for selskapet som uførhet eller død utløser, blir fullt fondssikret. Slike meravsetninger dekkes i hovedsak innenfor selskapets samlede risikopremier for slike dekninger i det år forsikringstilfellet inntrer.

Det forekommer også uføre- og etterlattedekninger som er rene risikodekninger uten oppbygging av noe premiereserve (foran i avsnitt 6.3). Premien for slike dekninger vil være beregnet som en ren risikopremie uten noen sparedel, og en arbeidstaker vil derfor ha slike dekninger bare så lenge arbeidstakeren er ansatt i bedriften og medlem av pensjonsordningen. I slike tilfelle har selskapene visse generelle avsetninger for uføre- og etterlattedekninger, som det i tilfelle kan trekkes på. Disse har imidlertid i hovedsak karakter av premieavsetninger som er motstykket til selve periodiseringen over yrkesaktiv periode av risikopremien knyttet til uføre- og etterlattedekninger, og utgjør mindre beløp. Det vil ikke alltid være helt klart om slike risikodekninger skal anses som del av pensjonsordningen eller som frittstående tillegg, men i Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) s. 25 forutsettes at en kollektivordning kan påbygges med ytelsesbaserte uføre- og etterlattedekninger uten spareelement (foran i avsnitt 6.3). Når forsikringstilfelle inntrer vil selskapet måtte foreta avsetning til full sikring av slike ytelser.

Premiereserven knyttet til en pensjonsordning vil således som regel bestå dels av premiereserve til sikring av opptjent alderspensjon og dels av premiereserve til sikring av opptjente uføre- og etterlatteytelser. Det fremgår ovenfor at i en pensjonsordning med en vanlig alders- og kjønnssammensetning vil en ganske betydelig del av premiereserven gjelde uføre- og etterlatteytelser, anslagsvis i området 1/3 til 1/5 av samlet premiereserve. Dette vil få betydning i forhold til de nye reglene om ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg i lov om foretakspensjon § 11-1. Disse reglene gjaldt opprinnelig bare den del av pensjonsordningens midler som sikrer opptjent alderspensjon, men dette er unødig restriktivt når hensyn tas til bestemmelsene i § 11-1 fjerde ledd om bedriftens ansvar for å dekke opp manglende premiereserve. Bestemmelsen er derfor nå endret på dette punkt, slik at også midler tilsvarende premiereserve for uføre og etterlatteytelser kan plasseres i den særskilte investeringsportefølje etter reglene i § 11-1 fjerde ledd, se Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) s. 7. Den samme løsning gjelder også for pensjonsordninger som har alderspensjon som innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon, og som i tillegg har uføre- og etterlattedekninger i samsvar med lov om foretakspensjon kapittel 6 og 7.

9.5 Endringer i det alminnelige avkastningsnivå

Beregningsrentens store betydning for premienivå og avsetningskrav i foretakspensjon gjør at endringer av betydning når det gjelder det generelle kapitalavkastningsnivå over tid, kan bringe alvorlige forstyrrelser for kollektiv livsforsikring.

Ved vesentlig økning av avkastningsnivået – noe som normalt er typisk for inflasjonsperioder – vil premienivået komme til å ligge (for) høyt i forhold til forventet avkastning. Det er i og for seg ikke så problematisk fordi meravkastning ut over beregningsrente går til overskudd i premiefondet og pensjonistenes overskuddsfond (foran i avsnitt 7.5). Fra høyrente-tiden i 1980-årene ser vi imidlertid at fristelsen til å gi premierabatter, riktignok tidsbegrensede, men med mange års varighet, vil være ganske stor selv om det representerer en omgåelse av regelverket. I slike situasjoner vil det imidlertid neppe være aktuelt å forhøye beregningsrenten med varig premienedsettelse som resultat. Det vil øke selskapets “renterisiko” på sikt enda mer, og krever endring av reglene om maksimal beregningsrente i forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring. Premiereserven for allerede opptjente rettigheter vil i alle tilfelle fortsatt måtte beregnes etter den tidligere lavere beregningsrente, jf. lov om foretakspensjon § 5-8 annet ledd, og en kan således ikke “frigjøre” noe av tidligere avsetninger ved omberegning med høyere beregningsrente.

Den omvendte situasjon er verre for selskapet fordi avsetningskravet på årsbasis da blir bestemt ut fra en beregningsrente som kan vise seg å være høyere enn den avkastning som faktisk oppnås i de etterfølgende år. Vedvarer perioden over en del år, vil dette innebære en soliditetstrussel fordi det i perioden akkumuleres ytterligere forpliktelser for selskapet basert på premier som i den da foreliggende situasjon vil være for lave. Det var en slik situasjon en så konturene av i l993 da en forholdsvis lang høyrente-periode ble avløst av et rentefall og etterfulgt av et vesentlig lavere rentenivå som en forutsatte ville vare og også kom til å vare en del år.

Forsikringsvirksomhetsloven § 8-3 har bestemmelser beregnet på situasjoner hvor beregningsrentene i selskapet knyttet til eksisterende porteføljer blir liggende for høyt i forhold til markedsforholdene over tid. Sikring av foreliggende forsikringsforpliktelsers verdi på sikt tilsier da at avsetningskravene blir omberegnet etter det lavere rentenivå som realistisk må ventes å prege markedssituasjonen i kommende år. Sagt på en annen måte, avsetningene må styrkes vesentlig som følge av rentefallet fordi det forventede fremtidige avkastningsnivå tilsier at nåverdien av forpliktelsene kan komme til å overstige det faktiske avsetningsnivå som er beregnet ut fra en høy beregningsrente (foran i avsnitt 8.5).

En slik styrking av avsetningene i forsikringsfondet vil imidlertid innebære betydelig belastning på selskapets bufferkapital, inklusive egenkapital. Dette vil i seg selv som regel innebære en trussel mot den ansvarlige kapital i selskapet og mot fortsatt drift. Disse forhold er drøftet foran i avsnitt 8.5. I tillegg kommer de problemer som skyldes at fremtidige premier fortsatt vil være for lave fordi den høye beregningsrenten er lagt til grunn ved premieberegningen. Det vil derfor samtidig være behov for premieøkning basert på beregning etter ny og lavere beregningsrente, slik at det dermed blir mulig for selskapet å oppfylle avsetningskravene for de forpliktelser som deretter oppstår (nedenfor i avsnitt 9.6).

Dette var en del av trusselbildet etter rentefallet i 1993. Selv om selskapene da hadde meget gode resultater og store overskudd p.g.a. verdistigning på verdipapir og markedsforholdene for øvrig, var årsresultatet langt fra godt nok til å forsvare en omberegning av de forsikringsmessige avsetninger som nevnt i lovens § 8-3, for eksempel med utgangspunkt i den beregningsrente på 3 prosent som skulle gjelde nye kontrakter. Resultatet ble et kompromiss – 4 prosent beregningsrente for eksisterende kontrakter og en ordning med tilleggsavsetninger før overskuddsdeling, jf. nå forskrift 1997-09-15 nr. 1005 § 4 om grensene for tilleggsavsetninger i forsikringsfondet. Gjennomsnittlig beregningsrente lå den gang reelt i området 5 til 4,25 prosent. Ved hjelp av adgangen til å benytte overskudd til å foreta tilleggsavsetninger ble avsetningene i forsikringsfondet etter hvert styrket tilsvarende en beregningsrente på om lag 4 prosent eller noe lavere. Utviklingen senere har redusert gapet mellom dette nivå og 3 prosent-nivået som ble fastsatt for nye kontrakter, men fortsatt er hovedtyngden (ca. 90 prosent) av kollektivforsikringene basert på 4 prosent grunnlag. De problemer som knytter seg til dette forhold er utførlig behandlet nedenfor i avsnitt 14.3. For øvrig bør det nevnes at Kredittilsynet har fastsatt utfyllende regler til forskriften fra 1997, blant annet med regler om bruk av tilleggsavsetninger i tilfelle hvor årsresultatet ikke er godt nok til å gi dekning for pliktige avsetninger, se forskrift 2000-09-25 nr. 979.

9.6 Særlig om endring av beregningsrenten

Foran i avsnitt 7.8 er det – med henblikk på tilfelle av mer varig reduksjon av det generelle avkastningsnivå – reist spørsmål om adgang for selskapene til å møte situasjoner hvor premienivået er blitt for lavt p.g.a. for høy beregningsrente, ved å endre beregningsrenten og dermed gjennomføre premieforhøyelse. Det er tidligere nevnt at selskapene benytter vilkår i kollektiv pensjonsforsikring som åpner adgang for bruk av annen og lavere beregningsrente ved “vesentlige endringer” i forhold til forutsetningene i beregningsgrunnlaget (foran i avsnitt 7.1). Et alternativ vil være å innføre regler som begrenser den periode som selskapet skal være bundet av premienivået eller den beregningsrente som ligger til grunn for premieberegningen. Adgangen til å endre pristariffene i utkastet § 8a–8 åpner for en slik løsning. Hvilke spørsmål vil oppstå hvis beregningsrenten blir endret?

I første omgang vil lavere beregningsrente slå ut i høyere årspremier for bedriftene og redusert avkastningsrisiko for selskapet. Dette vil innebære at en større del av det årlige avsetningskrav deretter kan dekkes ved sparedelen av premien og dermed gjøre selskapet mindre avhengig av fremtidig avkastningsnivå. Dette vil lette problemene knyttet til etterfølgende opptjening av rettigheter i etablerte pensjonsordninger, samtidig som nye pensjonsordninger vil bli priset på et realistisk grunnlag. Et behov for en mer varig styrking av avsetningene for allerede opptjente rettigheter (bestående forpliktelser), vil imidlertid ikke dermed være imøtekommet.

Ved gjennomføring av en premieøkning basert på bruk av lavere beregningsrente reiser det seg flere spørsmål når det gjelder hvilke virkninger renteendringen skal få for beregningen av kravet til avsetninger i forsikringsfondet. Det synes klart at avsetningskravene for rettigheter (forpliktelser) som opptjenes etter en slik reduksjon av beregningsrenten, bør beregnes etter den nye beregningsrenten, blant annet slik at nåverdien av fremtidige premiebetalinger knyttet til etterfølgende opptjening av pensjon blir beregnet etter den nye beregningsrenten, se utkastet § 8a–18 annet ledd. Det er imidlertid etter gjeldende rett uklart om endring av beregningsrenten i praksis også vil måtte føre til omberegning av avsetningene hva angår forsikringsforpliktelser fra tiden før endringen trådte i kraft. I så fall vil bruk av forbeholdet fra selskapenes side reelt tilsvare omberegning etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-3, med mindre selskapet får frist for å oppfylle det nye avsetningskravet. Det er mulig at dette er forklaringen på at forbehold som nevnt hittil ikke synes å være benyttet av selskapene når det gjelder endring av beregningsrenten, se nærmere foran i avsnitt 8.5. Lovutkastet § 8a–16 annet og tredje ledd vil kunne anvendes i tilfelle hvor en kommer til at det bør skje en samlet styrking av de forsikringsmessige avsetninger.

Som det fremgår foran i avsnitt 7.3 og 7.5.1, foreslås det innført en alminnelig adgang for selskapet til å endre sine pristariffer, herunder den beregningsrente som ligger til grunn for premieberegningen, se utkastet § 8a–8. De vurderinger som ligger bak forslaget fremgår foran i avsnitt 7.5.1. Det er mye som tyder på at denne endringsadgangen vil miste meget av sin praktiske betydning dersom endring av beregningsrenten vil utløse plikt til samtidig å foreta omberegning av forsikringsmessige avsetninger slik som forutsatt i lov om forsikringsvirksomhet § 8-3. Om utviklingen tilsier at dette virkelig er nødvendig, beror på i hvilken utstrekning de forutsetninger selskapet har lagt til grunn, har vist seg ikke å holde stikk. At avsetningene for rettigheter opptjent etter endringen skal beregnes etter den nye beregningsrenten er derimot klart nok, se utkastet § 8a–18 annet ledd.

Det siste eksempel på bruk av lavere beregningsrente finner vi i soliditetstiltakene fra 1993. Det ble da fastsatt at beregningsrenten for nye kontrakter ikke skulle overstige 3 prosent, samtidig som selskapene kunne videreføre en beregningsrente på 4 prosent for eksisterende kontrakter. Realiteten i denne løsningen var at avsetningskravene for foreliggende forpliktelser fortsatt kunne beregnes etter den høyere beregningsrente til tross for at det samtidig ble innført krav om høyere premier og avsetninger for de nye 3 prosent kontrakter, se foran i avsnitt 9.5, hvor det også fremgår at de høyere avsetningskrav for tiden bare gjelder for ca. 10 prosent av foreliggende bestand. At premienivået og avsetningskravet for 90 prosent av bestanden ligger lavere, synes hittil ikke å ha skapt vesentlige problemer, men en beregningsrente på 4 prosent er vesentlig høyere enn den som for tiden benyttes i enkelte av våre naboland. At en også har så vidt stor forskjell på premienivået for eksisterende og nye forsikringer er imidlertid i seg selv også et problem, blant annet i forhold til målsetningen om økt utbredelse av kollektive pensjonsordninger, se foran i avsnitt 7.5.1.

Det bør derfor legges til grunn at endring av pristariff og beregningsrente som hovedregel bare innebærer at avsetningskravene for forpliktelser som deretter oppstår, skal beregnes etter den nye og lavere beregningsrente. Dette utelukker imidlertid ikke at situasjonen unntaksvis også kan tilsi at det må skje en alminnelig styrking av selskapets avsetninger. Når en tar hensyn til de inngripende virkninger for selskapets kapitalsituasjon av et krav om alminnelig omberegning av forsikringsmessige avsetninger, fremtrer imidlertid en slik løsning som et tiltak i de helt ekstraordinære situasjoner. I hvilken utstrekning det ut fra hensynet til selskapets soliditet også vil være grunn til generelt å styrke avsetningene for allerede eksisterende forpliktelser, forutsettes for øvrig som hittil å bli vurdert i forhold til reglene i lovens § 8-3.

Bruk av ny beregningsrente vil – uten hensyn til om det gjelder forpliktelser under eksisterende eller nye kontrakter – måtte få betydning for fordeling av overskudd mellom de forskjellige pensjonsordningene. Etter lovens § 8-1 tredje ledd skal overskudd fordeles etter bidragsprinsippet, og dess lavere beregningsrente (og høyere premienivå) en pensjonsordning har, desto større vil dens bidrag til overskuddet i et år måtte bli. Det er foran i avsnitt 8.2.2 anvist løsning på dette problemet, jf. utkastet § 8a–12 annet til fjerde ledd.

9.7 Verdisvingninger i formuesmassen

Liberaliseringen av reglene om kapitalforvaltningen i livsforsikringsselskapene, særlig økningen av adgangen til å investere en større del av kapitalen i aktiva som kan være gjenstand for betydelige verdisvingninger på kort sikt, har medført nye problemer. Disse er imidlertid først og fremst knyttet til aktivasiden. Store verdisvingninger på aktivasiden har virkninger for årsregnskapet fordi latente tap på omløpsmidler må utgiftsføres slik at årsresultatet svekkes tilsvarende. Ordningen med kursreguleringsfond vil kunne fange opp en god del av disse svingningene (nedenfor i avsnitt 11.3).

Verdireduksjonen av aktiva medfører også at aktivasiden i balansen reduseres, og slik reduksjon fører til tilsvarende reduksjon av egenkapital og annen bufferkapital, forutsatt at avsetningskravet til forsikringsfondet ikke påvirkes. Etter hittil gjeldende regler vil tilleggsavsetningene avdempe virkningene av slike verdifall fordi de brukes (reduseres) for å få oppfylt de årlige avsetningskrav selv om avkastningsresultatet blir for svakt. Endres avsetningskravet som følge av at risikoen for verdifallet – som ved investeringsvalg – helt eller delvis bæres av bedriften/arbeidstakerne, vil verdifallet ikke føre til redusert egenkapital. Ellers kan verdifallet innebære en trussel mot selskapets soliditet og oppfyllelsen av de minstekrav til soliditet som følger av forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 med forskrifter. Aktivasiden må til enhver tid minst være stor nok til å dekke forsikringsfondet og det krav til ansvarlig kapital/solvensmargin som følger av lovgivningen hvis selskapet fortsatt skal kunne drive sin virksomhet.

Disse forhold aktualiserer spørsmål vedrørende kapitalforvaltning og egenkapitalrisiko, særlig i forhold til pensjonsordninger som vil inngå i “fellesporteføljen”. Disse behandles nedenfor i kapittel 11. Det bør imidlertid merkes at kapitalforvaltning basert på investeringsvalg – som det fremgår foran – vil innebære at forsikringstakeren og/eller de forsikrede som hovedregel må bære avkastningsrisikoen til enhver tid, og at avsetningskravet for forsikringen varierer med verdien av porteføljen. I ren form vil således slike forsikringer ikke innebære egenkapitalrisiko av betydning for selskapet.

10 Strukturering av forvaltningskapitalen i kollektivselskapet

10.1 En hovedinndeling

10.1.1 En ny strukturering av aktivasiden i balansen

Det som er sagt foran i avsnitt 8.2 om overskuddsreglene i nytt perspektiv tilsier at forvaltningskapitalen i kollektivt livsforsikringsselskap bør inndeles med utgangspunkt i det som vil bli den reelle strukturen på passivasiden i kollektivselskapets balanse. Derved fremkommer den nære sammenheng det vil være mellom omfanget av de ulike typer av forsikringsforpliktelser, selskapets risiko knyttet til kapitalforvaltningen, og fordelingen av avkastningsresultatet. Hovedpostene på passivasiden vil være forsikringsmessige avsetninger vedrørende “fellesporteføljen”, ulike særskilte investeringsporteføljer og eierkapitalen:

• “fellesportefølje”, eller den “alminnelige investeringsportefølje”, motsvarende avsetninger (premiereserve, tilleggsavsetninger, kursreguleringsfond, erstatningsavsetning m.v.) for kontraktsfastsatte forpliktelser etter “vanlige” kollektivforsikringer hvor sparedelen av premien er beregnet på grunnlag av selskapsbestemt beregningsrente. Årets avkastning fordeles forholdsmessig på bruttobasis hvoretter det gjøres fradrag for pliktige avsetninger og tilleggsavsetninger slik at overskuddet fremkommer. Inneholder porteføljen pensjonsordninger med ulike beregningsrenter, skal en etter forslaget foreta bruttofordeling av årsavkastningen av “fellesporteføljen” som ledd i beregning av overskudd av avkastningsresultatet etter pliktige avsetninger basert på beregningsrenten. Porteføljen vil også omfatte aktiva motsvarende samlede avsetninger til sikring av uføre- og etterlattedekninger,

• et antall av særskilte investeringsporteføljer for pensjonsordninger med forpliktelser knyttet til særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg, slik at hver portefølje mottar egen avkastning fullt ut, og med tillegg av blant annet “supplerende” avsetninger til sikring av garantiansvar,

• selskapets egenkapital og annen ansvarlig kapital utgjør en særskilt investeringsportefølje (selskapets investeringsportefølje), slik at også denne mottar egen avkastning fullt ut.

Hovedbegrunnelsen for en slik inndeling av forvaltningskapitalen vil være (1) behovet for klare og enkle regler for fordeling av avkastningen ved kapitalforvaltningen, (2) skillet på passivasiden i balansen mellom avsetninger til sikring av forsikringsforpliktelser (forsikringsfondet) og egenkapital/ansvarlig kapital og (3) forskjellen når det gjelder beregningene av krav til avsetninger for kontraktsfastsatte forpliktelser under “vanlige” pensjonsordninger og for pensjonsordninger med forpliktelser knyttet til investeringsvalg.

Skal disse behov imøtekommes i et kollektivselskap hvor en del av porteføljen består av pensjonsordninger med investeringsvalg, bør imidlertid denne inndelingen også reflekteres på aktivasiden i balansen. Dette vil i tilfelle komme til uttrykk i en oppdeling av samlet kapital (aktivamassen) med henblikk på de regler som gjelder for forvaltningen av ulike deler av selskapets forvaltningskapital. Utkastet § 8a–11 er utformet på dette grunnlag, og regler for fordeling av avkastning m.v. er inntatt i utkastet §§ 8a–12 til 8a–14. En slik inndeling vil i hovedsak motsvare hovedmodellene når det gjelder fordelingen mellom selskap og forsikringstakere av risikoen ved kapitalforvaltningen.

10.1.2 Gjeldende retts krav om fellesforvaltning

Gjeldende rett gir ikke livselskapene adgang til å basere seg på en hovedinndeling av forvaltningskapitalen som beskrevet foran i avsnitt 10.1.1. Regelen er at et livselskaps samlede forvaltningskapital skal være gjenstand for fellesforvaltning. Den årlige avkastning ved kapitalforvaltningen skal i første omgang fordeles mellom de ulike forsikringskontrakter etter reglene om pliktige avsetninger til premiereserven i forsikringsfondet og dernest – hva meravkastning angår – fordeles mellom kontraktene og selskapet etter reglene om tilleggsavsetninger og overskudd. Overskudd på risikoresultatet fordeles også over hele bestanden som ledd i fordeling av samlet overskudd. Viktige sider av dette systemet er beskrevet foran i avsnitt 8.1 om fordeling av overskuddsmidler og avsnitt 9.2 og 9.3 om de årlige avsetningskrav og tilleggsavsetninger.

De norske reglene om kapitalforvaltning var tidligere tilpasset prinsippet om fellesforvaltning av forvaltningskapitalen. Opprinnelig gjaldt de krav og grenser for plassering av forvaltningskapitalen som fulgte av forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 med tilhørende forskrift, for den samlede aktivamasse. Bestemmelsene ble senere endret som følge av bestemmelser i EU/EØS’s livdirektiver, jf. også domstolens avgjørelse i Skandia-saken som omtales nedenfor i avsnitt 10.2. De krav som nå følger av forskriften om kapitalforvaltning, gjelder – i samsvar med prinsippet om frie kapitalbevegelser – ikke for selskapets egenkapital/ansvarlige kapital, se forskrift 1997-04-23 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning § 5. Avkastningen av egenkapital/ansvarlig kapital har imidlertid hele tiden likevel inngått i fellesavkastningen og blitt gjenstand for fordeling etter reglene om pliktige avsetninger, tilleggsavsetninger og overskudd, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 8-1. Selskapets rett til å vedtektsfeste at en del av overskuddet skal holdes tilbake i selskapet er motstykket til dette.

Forskriften om kapitalforvaltning inneholder særlige regler for livsforsikringer med investeringsvalg. Hovedregelen her er at de alminnelige regler ikke kommer til anvendelse (forskrift om kapitalforvaltning § 15 første ledd). Dette har imidlertid etter gjeldende rett ikke direkte betydning for vanlige livsforsikringsselskaper. Livsforsikring med særskilte investeringsporteføljer kan bare tegnes av såkalte fondsforsikringsselskaper (“unit linked” selskaper), og disse selskapene har til gjengjeld ikke tillatelse til å drive annen virksomhet, jf. forskrift 1995-09-18 nr. 797 om inndeling i klasser som grunnlag for konsesjonstildeling § 6. Spørsmålet om å skille mellom ulike deler av avkastning ved kapitalforvaltningen i et livselskap er således etter gjeldende rett begrenset til disse selskapene. I slike selskaper er imidlertid også egenkapitalen skilt ut som særskilt investeringsportefølje.

Det system som er lagt til grunn for gjeldende lov- og forskriftsverk gjenspeiles også i forskrift 1998-12-16 nr. 1241 om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper. I forskriften gjøres det således en rekke unntak fra reglene i den nye regnskapsloven. Reglene for livsforsikringsselskaper står dessuten i en særstilling også i forhold til reglene for andre finansinstitusjoner, noe som langt på vei har sammenheng med gjeldende regelverk for livsforsikring. Forholdet til årsregnskapet behandles nedenfor i avsnitt 10.3 og kapittel 12.

10.2 EU/EØS-regler om kapitalforvaltning og avsetningskrav

10.2.1 Krav til kapitalforvaltningen

Den inndeling av forvaltningskapitalen som er skissert foran i avsnitt 10.1.1 motsvarer i hovedsak den inndeling som EU/EØS’ livdirektiver benytter ved utformingen av reglene om krav til forvaltningen av selskapets kapital, herunder den kapital som er båndlagt til sikring av livselskapers forsikringsforpliktelser. Disse reglene er inntatt i første livdirektiv art. 21 og tredje livdirektiv (Rdir. 79/267/EØF) art. 20-23.

Reglene om kapitalforvaltningen har som sitt hovedformål å sikre at den del av et selskaps forvaltningskapital som motsvarer de forsikringstekniske avsetninger i selskapet, til enhver tid er undergitt betryggende forvaltning. Dette er en forutsetning for at forsikringsforpliktelsene alltid vil være tilstrekkelig fondssikret, og at de vil bli oppfylt ved forfall (foran i avsnitt 9.1). Reglene om kapitalforvaltningen begrenser derfor selskapets rådighet over det meste av forvaltningskapitalen, men de innebærer likevel ikke mer omfattende begrensninger av prinsippet om frie kapitalbevegelser i EU/EØS-området enn dette hovedformål gjør påkrevet. Direktivene gjør også særlig unntak for forvaltning av kapital knyttet til livsforsikringskontrakter basert på særskilte investeringsporteføljer, men det kreves ikke at pensjonsordninger eller andre livkontrakter med egne investeringsporteføljer (“unit linked” forsikringer) skal plasseres i egne selskaper.

Når det gjelder forpliktelser i henhold til forsikringer med særskilte investeringsporteføljer, dvs. der selskapets forpliktelser er direkte bestemt av verdien av porteføljen til enhver tid, er regelen både at avsetningene skal svare til porteføljenes virkelige verdi og at avsetningene så vidt mulig skal dekkes ved de aktiva som inngår i de enkelte porteføljer (tredje direktiv art. 23). Dette innebærer ikke bare et krav til størrelsen av avsetningene, men samtidig også et krav til hvilke aktiva som skal motsvare avsetningene. I forhold til både kapitalforvaltning og tekniske avsetninger skilles således disse forsikringene fra den øvrige bestand. Plasseringskravene i art. 20-22 gjelder likevel for forpliktelser i henhold til særskilt garanti om investeringsutbytte eller annen garantert ytelse knyttet til porteføljer med investeringsvalg. Tredje livdirektiv art. 23 nr. 4 kaller dette “supplerende forsikringstekniske avsetninger”.

For midler tilsvarende selskapets egenkapital kan det nå ikke innføres særlige regler med plasseringskrav (første livdirektiv art. 21). Denne bestemmelsen må tas på ordet. Som kjent kom EU-domstolen i Skandia-saken til at nasjonale regler som begrenser adgangen for selskapet til å velge hvilke aktiva egenkapitalen plasseres i, vil være i strid med EU-direktivene på livsforsikringsområdet. Dommen er begrunnet prinsipielt ut fra hensynet til EU’s regler om frie kapitalbevegelser. Det er godt i samsvar med dette å se på selskapets egen kapital som en egen investeringsportefølje. EU/EØS direktivene bygger således reelt på en tredeling av både aktiva- og passivasiden i livselskapenes balanser.

Hovedreglen i EU/EØS-regelverket er således at detaljerte krav for å sikre betryggende plassering av kapitalen (kapitalforvaltningsreglene) bare gjelder for den del av kapitalen som motsvarer avsetningene til dekning av forpliktelser i henhold til “vanlige” forsikringer (tredje livdirektiv art. 20-22). I et kollektivselskap vil således disse reglene bare gjelde den del av forvaltningskapitalen som motsvarer “fellesporteføljen”, jf. foran i avsnitt 10.1.1.

10.2.2 Avsetningskrav

EU/EØS-bestemmelsene om kapitalforvaltningen inneholder bare regler for selve forvaltningen av den del av selskapets forvaltningskapital som motsvarer de forsikringsmessige avsetninger. De innebærer altså generelt sett verken direkte eller indirekte noen krav til størrelsen av avsetningene for de ulike forsikringsforpliktelser. Som hovedregel stilles det heller ikke særlige krav til hvilke aktiva som skal dekke de ulike typer av forpliktelser. Inndelingen av forvaltningskapitalen i EU/EØS-regelverket om kapitalforvaltningen gjenspeiles ikke direkte i EU/EØS’ regler om avsetninger til forsikringsfondet. Med et unntak i tredje livdirektiv art. 23 nr. 1 om livkontrakter tilknyttet egne investeringsporteføljer (se nedenfor), etableres heller ikke andre formelle forbindelseslinjer til strukturen på de forsikringstekniske avsetninger. Likevel trekker reglene om kapitalforvaltningen et klart skille mellom aktiva til dekning av investeringsporteføljer og aktiva til sikring av kontraktsfastsatte forpliktelser under kollektivordninger uten egen investeringsportefølje. På samme måte som i lov om forsikringsvirksomhet § 8-2 synes imidlertid forutsetningen for øvrig å være at forsikringsfondet eller de forsikringsmessige avsetninger utgjør et samlet hele.

EU/EØS’ regler om krav til forsikringsmessige avsetninger er holdt i meget generelle ordelag. Utgangspunktet er at minstekravene til størrelsen av avsetningene skal fastsettes av hjemlandet innenfor rammen av visse prinsipper for beregningen som er inntatt i første livdirektiv art. 17 nr.1. Bortsett fra når det gjelder maksimumskrav til beregningsrenten, er disse prinsippene svært så “runde”, og de angir derfor meget fleksible rammer for medlemsstatenes regelverk. Kravene til forsikringstekniske avsetninger må således for alle praktiske formål fastsettes i nasjonal lovgivning. Dette er hos oss gjort ved helt generelle regler i forsikringsvirksomhetsloven §§ 8-2 til 8-4 med tilhørende forskrifter, som bygger på prinsippet om “beregnet netto nåverdi” (foran i avsnitt 9.l). Forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring gir imidlertid heller ikke meget av konkrete føringer på dette området. Aktuarpraksis i selskapene blir derfor i hovedsak avgjørende for beregningen av avsetningenes størrelse og for struktureringen av forsikringsfondet.

EU/EØS-regelverket om kapitalforvaltning og avsetningskrav kommer ikke nærmere inn på spørsmål vedrørende fordeling av avkastning av de ulike deler av forvaltningskapitalen. EU/EØS-direktivene har heller ikke andre særlige regler om fordeling av avkastningen ved kapitalforvaltningen, for eksempel regler om tilleggsavsetninger og fordeling av overskudd. Også disse spørsmål kan og må reguleres i nasjonal rett. Våre regler om dette er behandlet foran i kapittel 8.

10.3 EU/EØS’ regnskapsdirektiver

Regelverket om livselskapers regnskaper i EU/EØS-direktivet (91/674/EØF) og i vår forskrift 1998-12-16 nr. 1241 om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper reflekterer i hovedsak prinsippene for organisering og regulering av livsforsikring i tradisjonell form. Regelverkene er beregnet på livsforsikringsselskaper med både individuell og kollektiv livsforsikring, men inneholder visse særlige regler for forsikringer basert på særskilte investeringsporteføljer. I vår forskrift kap. 6 finner en dette i form av særlige regler for “unit linked” selskaper.

EU/EØS-direktivet om forsikringsselskapers årsregnskaper avviker på mange områder fra EU/EØS “alminnelige” direktiv om årsregnskapene for selskaper (78/660/EØF). Dette direktiv har i og for seg vært utgangspunkt for den nye regnskapsloven, men loven avviker en god del fra direktivet. Direktivet 91/674/EØF om forsikringsselskapers regnskaper anses gjennomført hos oss ved forskriften 1998-12-16 nr. 1241. Vår forskrift avviker likevel på mange områder fra EU/EØS-direktivet, særlig når det gjelder livsforsikring. Grunnlaget for avvikene i det norske lov- og forskriftsverket er det samme både for regnskapsloven og for forskriften. En har bygget på en forholdsvis fleksibel tolking av den hjemmel for nasjonale innslag som er inntatt i art. 2 i direktivet 78/660/EØF og som også er inkorporert i direktiv 91/674/EØF ved en henvisning i art. 1

Det synes rimelig klart at de vesentlige endringer i innholdet og sammensetningen av livsforsikringsselskapenes virksomhet som den nye pensjonslovgivnigen vil føre med seg på kollektivområdet (foran i kapitlene 1 til 4), vil måtte få til dels betydelige konsekvenser for utformingen av et nytt lov- og forskriftsverk for kollektivselskaper. Hovedtrekk i et nytt regelverk for kollektive livselskaper er beskrevet foran i kapittel 5 til 9. En til dels gjennomgripende revisjon og modernisering av gjeldende lovverk kan imidlertid vanskelig gjennomføres uten at dette også følges opp med nødvendige tilpasninger i regelverket om kollektivselskapenes regnskaper. Det foreliggende EU/EØS-direktiv – slik det hittil har vært tolket hos oss – legger neppe vesentlige hindringer i veien for en slik oppfølgning. Hovedmålet med en revisjon av regnskapsreglene må være å oppnå at så vel resultatregnskapet som balansen i kollektive livselskaper vil kunne reflektere resultatene av kollektivselskapenes virksomhet i henhold til et modernisert lov- og forskriftsverk. En del hovedspørsmål når det gjelder nye regnskapsregler for kollektivselskaper behandles nedenfor i kapittel 12.

11 En samordnet struktur for forvaltningskapital og forsikringsfond

11.1 Utgangspunkter

11.1.1 En hovedinndeling av forvaltningskapitalen

Den tredeling av forvaltningskapitalen som er omtalt foran i avsnitt 10.1, svarer som nevnt foran i avsnitt 10.2 i hovedsak til inndelingen i EU/EØS-reglene om kapitalforvaltningen. Vi har sett foran i avsnitt 8.2 at denne inndelingen også vil kunne gi et egnet grunnlag for fordeling av avkastningen ved kapitalforvaltningen. En tredeling av forvaltningskapitalen basert på ulike regler om kapitalforvaltningen, og med ulik forvaltningsrisiko knyttet til hver av delene, vil nødvendiggjøre en tilsvarende oppsplitting av avkastningsresultatet. Dermed vil det bli etablert et sikkert grunnlag for allokering av avkastningsresultatet til de ulike porteføljer innenfor forvaltningskapitalen, se utkastet §§ 8a–12 til 8a–14.

Avkastningsdeling på dette grunnlag vil samtidig innebære at viktige og vanskelige deler av regelverket vil kunne få sitt virkeområde avgrenset til selve “fellesporteføljen”. Praktisk sett vil virkningen være at reglene om tilleggsavsetninger og overskudd av avkastningsresultatet bare vil gjelde for avkastning av kapital som motsvarer avsetninger for forpliktelser som ikke er knyttet til særskilte investeringsporteføljer, se utkastet § 8a–12 annet og tredje ledd. På samme måte vil kursreguleringsfondet bare omfatte urealiserte kursgevinster knyttet til finansielle omløpsmidler i “fellesporteføljen”.

11.1.2 Strukturering av forsikringsmessige avsetninger (forsikringsfondet)

I et kollektivselskap med virksomhet som her forutsatt, vil det være hensiktsmessig å trekke et skille mellom avsetninger som knytter seg til pensjonsordninger med forpliktelser knyttet til egne investeringsporteføljer og avsetninger som knytter seg til pensjonsordninger med forpliktelser som inngår i “fellesporteføljen”. Dette er gjort i EU/EØS-direktivene.

Det fremgår av EU/EØS’ tredje livdirektiv (Rdir. 92/96/EØF) art. 23 at avsetningskravet for kontrakter med særskilte investeringsporteføljer skal beregnes etter særlige regler (foran i avsnitt 10.2). Hovedregelen i art. 23 er at avsetningskravet for slike kontrakter “så nøyaktig som mulig” skal dekkes av aktiva i de enkelte porteføljer. Denne bestemmelsen angir på en og samme tid både avsetningskravets størrelse og hvilke aktiva selskapet skal benytte til å sikre slike forpliktelser. I tillegg kommer det som i art. 23 nr. 4 omtales som “supplerende forsikringstekniske avsetninger” til sikring av forpliktelser som følge av garanti knyttet til særskilte investeringsporteføljer. Slik garanti vil i de fleste tilfelle bygge på særlig avtale og vil i praksis ventelig være en tidsbegrenset, men fornybar garanti for et visst avkastningsnivå. Et særlig eksempel på slikt ansvar gir lov om foretakspensjon § 11-1 fjerde ledd vedrørende selskapets subsidiære ansvar ved ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg.

Etter den nye pensjonslovgivningen skal selskapet kreve særskilt vederlag for garantier knyttet til investeringsporteføljer. Slike forpliktelser må etter EU/EØS-direktivet som nevnt sikres ved “supplerende” avsetninger. Om selskapet også skal ha retten til avkastning av den del av forvaltningskapitalen som motsvarer slike avsetninger, må antas å få betydning for vederlagets størrelse. Selv om kravene i reglene om kapitalforvaltningen også vil gjelde for “supplerende avsetninger”, bør disse ses i sammenheng med de øvrige avsetninger knyttet til særskilte investeringsporteføljer og således ikke inngå i de avsetninger som gjelder den “alminnelige” investeringsportefølje, jf. utkastet § 8a–13 annet og tredje ledd. Her vil det ikke være aktuelt med tilleggsavsetninger, se drøftelsen foran i avsnitt 9.3.

Det bør for øvrig merkes at reglene om minstekrav til livsforsikringsselskapers ansvarlige kapital og til solvensmarginkapital også stiller forsikringer knyttet til særskilte investeringsporteføljer i en viss særstilling. Etter forskrift 1990-10-22 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning § 5 siste ledd skal eiendeler som inngår i slike porteføljer som regel ha en risikovekt på 20 prosent, og etter forskrift 1995-05-19 nr. 481 om beregning av solvensmarginkrav § 4 fjerde og femte ledd, jf. syvende ledd, teller slike forsikringer med om lag 25 prosent av det som gjelder “vanlige” forsikringer. I forhold til begge regelsett gjelder imidlertid de alminnelige regler om minstekravene dersom livselskapet har gitt avkastningsgaranti knyttet til forsikringer med særskilt investeringsportefølje. I så fall vil imidlertid det skille mellom selve investeringsporteføljen og de “supplerende” avsetningene som reglene om kapitalforvaltningen bygger på, ikke få noen betydning.

Når det gjelder avsetninger for forpliktelser som ikke er knyttet til særskilte investeringsporteføljer, vil den aller største del gjelde kapital som er å henføre til den “alminnelige” investeringsportefølje. Her vil årets bruttoavkastning bli fordelt mellom pliktige årsavsetninger, tilleggsavsetninger, overskudd av avkastningsresultatet og kursreguleringsfond. Dette er det redegjort for foran i avsnittene 8.2, 9.2 og 9.3. Avsetninger for forpliktelser som ikke er knyttet til særskilte investeringsporteføljer, vil derfor som tidligere måtte skille mellom blant annet premiereserve, tilleggsavsetninger, kursreguleringsfond m.v.

En del av de avsetninger for forpliktelser som ikke er knyttet til særskilte investeringsporteføljer, vil gjelde uføre- og etterlattedekninger, se foran i avsnitt 9.4, hvor det fremgår at det som regel også vil inngå en sparedel i premien for slike dekninger. Det vil her dreie seg om avsetninger til premiereserve, og kapital som motsvarer disse avsetningene vil – slik lov om foretakspensjon § 11-1 opprinnelig lød – også inngå i den “alminnelige” investeringsportefølje. Dette er imidlertid endret ved lov 15. juni 2001 nr. 40, jf. Ot.prp. nr. 42 (2000-2001, for så vidt som det åpnes for forvaltning også av midler som motsvarer slike avsetninger i særskilt investeringsportefølje etter reglene i § 11-1. Dette gjelder selv om pensjonsordningen har alderspensjon i form av innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon med investeringsvalg (foran i avsnitt 6.3). Benyttes ikke den adgang § 11-1 gir, vil midler som motsvarer uføre- og etterlattedekninger, inngå i “fellesporteføljen”, se utkastet § 8a–11 tredje ledd.

Dette medfører at det innenfor et nytt regelverk bør etableres et prinsipielt skille på passivasiden i balansen mellom avsetninger for forpliktelser som ikke er knyttet til særskilte investeringsporteføljer, og avsetninger for forpliktelser knyttet til særskilte investeringsporteføljer. Et alternativ vil være å dele forsikringsfondet i to deler slik at dette skillet blir synliggjort, men begrepet “forsikringsfond” som samlebetegnelse for samtlige forsikringsmessige avsetninger vil – i forhold til et nytt regelverk – kunne bidra til å tilsløre viktige skillelinjer når det gjelder så vel passivasiden som aktivasiden i balansen for livselskaper.

11.1.3 Registreringsspørsmål

En hovedinndeling av forvaltningskapitalen basert på ulike investeringsporteføljer som nevnt foran i avsnitt 11.1.1, forutsetter at kollektivselskapet etablerer et eget system for registrering av hvilke aktiva som inngår i de ulike porteføljer, jf. utkastet § 8a–11 sjette ledd. For særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg er dette allerede et krav etter lov om innskuddspensjon § 3-4 fjerde ledd og lov om foretakspensjon § 11-5. Tilsvarende registrering vil være påkrevet i forhold til selskapets alminnelige investeringsportefølje og for den investeringsportefølje som er knyttet til selskapets egenkapital/ansvarlige kapital.

Et slikt registreringssystem vil være vesentlig for å kunne se sammenhengen og forholdet mellom hovedinndelingen av forvaltningskapitalen og de tilhørende avsetninger på passivasiden i balansen. Det vil også danne utgangspunkt for allokering av oppnådd avkastning og for anvendelsen av den del av selskapets pristariff som gjelder vederlag for kapitalforvaltning og vederlag for risikobelastning av egenkapitalen (foran i avsnitt 7.7). Registreringen vil samlet sett bidra til en høyere grad av gjennomsiktighet i forholdet mellom forsikringstakere og selskap.

Spørsmålet om registrering av aktiva i de ulike porteføljer, må imidlertid holdes adskilt fra spørsmålet om hvilke typer av aktiva som kan allokeres til porteføljene. Slike spørsmål må avgjøres etter reglene om kapitalforvaltningen (forskrift 1997-04-23 nr. 377). Dette vil kunne få en viss betydning for selskapenes mulighet til å ha et opplegg for felles forvaltning av hele forvaltningskapitalen uavhengig av oppdelingen i ulike porteføljer, men en tar sikte på å legge forholdene best mulig til rette for stordriftsfordeler i kapitalforvaltningen, se utkastet § 8a–11 sjuende ledd.

Forskrift om kapitalforvaltning § 6 angir hvilke typer av aktiva som kan benyttes til dekning av forsikringsmessige avsetninger (selskapets egenkapital unntatt). Bestemmelsene i § 6 setter imidlertid neppe grenser av betydning når det gjelder organiseringen av kapitalforvaltningen i selskapene. Heller ikke for forsikringer knyttet til særskilte investeringsporteføljer skulle det oppstå særskilte problemer. Etter forskriften § l5 skal en portefølje bestå av andeler i en bestemt aktivamasse, normalt valgt etter avtale med forsikringstakerne, og det er derfor opp til selskapet selv å organisere forvaltningen av de formuesgjenstander som inngår i de ulike aktivamasser som her benyttes. For forsikringer som ikke er knyttet til særskilte investeringsporteføljer, dvs. inngår i “fellesporteføljen”, blir imidlertid forholdet et noe annet. Dette skyldes at de begrensninger som forskriften §§ 7-10 inneholder vil måtte bli bestemmende for “fellesporteføljens” sammensetning. I forhold til et opplegg med samlet forvaltning i selskapets regi, vil det her særlig være grensen på 35 prosent for bruk av fondsandeler m.v. i § 7 første og annet ledd og på 10 prosent for andeler i andre fond enn verdipapirfond m.v. i § 8 tredje ledd som kan tenkes å få betydning for hvordan “fellesporteføljen” kan sammensettes. Det er imidlertid mange unntak fra disse grensene. De øvrige deler av “fellesporteføljen” må bestå av andre aktiva enn fondsandeler m.v. En mulighet for å oppnå større fleksibilitet vil likevel være å gjøre bruk av sameieandeler i konkrete aktiva i stedet for fondsandeler i en aktivamasse.

11.2 Tilleggsavsetninger

11.2.1 Tilleggsavsetninger som bufferkapital

Det er foran i avsnitt 11.1.2 nevnt at tilleggsavsetninger vil inngå i de forsikringsmessige avsetningene knyttet til “fellesporteføljen”, og – tilsvarende – at rett til overskudd på avkastningsresultatet også er knyttet til “fellesporteføljen”. Dette har selvsagt sammenheng med at tilleggsavsetningene skal utgjøre “bufferkapital” i forhold til avkastningsresultatet på den del av forvaltningskapitalen som selskapets forvaltningsrisiko knytter seg til. Som nevnt foran i avsnitt 9.3 innebærer ordningen med tilleggsavsetninger at en del av avkastningsresultatet avsettes i forsikringsfondet forut for beregningen av de midler som skal utdeles som overskudd. Dette prinsippet bør kunne videreføres selv om reglene for avkastnings- og overskuddsdeling endres, se utkastet § 8a–12 tredje ledd.

I kollektiv pensjonsforsikring etter den nye pensjonslovgivningen vil overskudd tildelt pensjonsordningen for en stor del gå til bedriftens premiefond – og resten til oppregulering av løpende pensjoner via pensjonistenes overskuddsfond. På denne bakgrunn er det reist spørsmål om ikke tilleggsavsetningene like godt kunne gjøres til en del av premiefondet, slik at den del av premiefondet som motsvarer tilleggsavsetningene kunne tjene som “bufferkapital”. Dette spørsmål har kommet i en annen stilling etter at det i Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) ble fremmet forslag om å senke “taket” på premiefondet til to ganger gjennomsnittlig årspremie (årsinnskudd) i en treårsperiode. Det fremgår av Innst. O. nr. 110 (2000-2001) s. 17 at dette spørsmålet skal vurderes i sammenheng med det lovutkast som her fremlegges. På denne bakgrunn legger en til grunn at en fortsatt skal skille mellom premiefondet og ordningen med tilleggsavsetninger (foran i avsnitt 9.3). En annen sak er at ved ytelsesbasert foretakspensjon med egen investeringsportefølje og investeringsvalg etter lov om foretakspensjon § 11-1 vil premiefondet kunne belastes tap som følge av at bedriften har investeringsrisikoen, jf. § 11-1 fjerde ledd. Denne ordningen vil måtte inngå i vurderingen av hvilken grense som skal settes for premiefondets størrelse.

Som nevnt foran i avsnitt 9.3, skal årets tilleggsavsetninger etter gjeldende forskrifter fordeles mellom pensjonsordningene etter i hovedsak samme regler som overskudd. Tildelt tilleggsavsetning blir en del av pensjonsordningens midler, men bedriftens rett til tilleggsavsetninger er betinget i den forstand at selskapet om nødvendig kan trekke på tilleggsavsetningen for å dekke det årlige avsetningskrav (se foran i avsnitt 9.2) knyttet til avkastning mellom null og kontraktens beregningsrente. Det er dette som gjør tilleggsavsetningene til “bufferkapital” i forhold til selskapets forvaltningsrisiko. Etter Kredittilsynets forskrift 2000-09-25 nr. 979 § 4-l kan selskapet i visse tilfelle også trekke på tilleggsavsetning knyttet til andre kontrakter dersom kontraktens avsetning ikke er tilstrekkelig.

For å unngå at det blir alt for stor forskjell på tilleggsavsetningene knyttet til de ulike pensjonsordningene, innførte Kredittilsynet ved forskriften 2000-09-25 nr. 979 § 3-3 en grense for tilleggsavsetninger knyttet til en kontrakt som tilsvarer kontraktens premiereserve multiplisert med to ganger beregningsrenten, slik at overskytende beløp blir å tildele kontrakten som overskudd. Likevel vil det kunne oppstå betydelige forskjeller på nivået av tilleggsavsetninger, noe som påvirker størrelsen på den enkelte kontrakts “bufferkapital” og dermed den forvaltningsrisiko selskapet har knyttet til kontrakten. Dette vil kunne tas i betraktning ved fastsettelse av tariff vedrørende forvaltningsrisiko (kapitalkostnadstariff), se utkastet § 8a–6 annet ledd.

Det har vært reist spørsmål om en bør erstatte begrepet “tilleggsavsetninger” med begrepet “bufferfond”, noe som innebærer at det vil knytte seg et bufferfond til hver pensjonsordning. Skifte av terminologi medfører imidlertid alltid visse ulemper, og begrepet tilleggsavsetninger er nå vel innarbeidet, både når det gjelder hva begrepet står for og hvilke særlige regler som gjelder for denne del av en pensjonsordnings midler. Mens kursreguleringsfondet vil utgjøre “bufferkapital” generelt for selskapets forvaltning av “fellesporteføljen” (nedenfor i avsnitt 11.3), vil tilleggsavsetningene knytte seg direkte til den enkelte pensjonsordning og således utgjøre “bufferkapital” av en annen karakter.

11.2.2 Et nytt regelverk om tilleggsavsetninger

I det videre arbeid bør en ta utgangspunkt i det forhold at det fortsatt vil være behov for “bufferkapital” i form av tilleggsavsetninger knyttet til pensjonsordninger i “fellesporteføljen”. En bør også legge til grunn at tilleggsavsetningene skal komme til fradrag før tildeling av overskudd av avkastningsresultatet, se utkastet § 8a–12 tredje ledd. Endelig bør det legges til grunn at samlede tilleggsavsetninger skal fordeles på de enkelte kontrakter, slik at en prosentvis like stor del av bruttoavkastningen tilført kontraktene blir avsatt som tilleggsavsetninger. Tildelte tilleggsavsetninger bør imidlertid være knyttet fullt ut til den enkelte kontrakt, slik at avsetningene ikke kan reduseres for å dekke avsetningskrav for andre kontrakter slik som etter gjeldende regelverk. Slik bruk av tilleggsavsetninger fra andre kontrakter kan sies å innebære en form for kryssubsidiering mellom kunder.

Realiteten i et slikt opplegg i kollektivforsikring vil være at tilleggsavsetningene vil utgjøre en bedriftseid “bufferkapital” som, når det gjelder avkastningsresultatet, bærer en bestemt førsterisiko i forhold til selskapets ansvarlige kapital. Bedriftens risiko her vil først og fremst være knyttet til forholdsvis kortsiktige svingninger i de årlige avkastningsnivåer. Stort sett vil dette neppe innebære noen vesentlig ulempe. For bedrifter flest vil netto pensjonskostnader bero på avkastningsnivået over tid, se foran i avsnitt 7.5.4. Det er mulig at denne form for risikodeling mellom bedrift og selskap også over tid vil være mindre kostnadskrevende enn om selskapet ville være nødt til å styrke egenkapitalen for også å kunne ta risikoen for kortsiktige verdisvingninger i “fellesporteføljens” aktivamasse. En annen sak er at dette må forutsettes også å komme bedriftene til gode gjennom lavere kapitalkostnadstariff.

Tilleggsavsetningene opparbeides over tid ved avsetning av en del av avkastningsresultatet i de gode år. For pensjonsordninger som kommer til etter hvert, betyr dette at det nødvendigvis vil måtte gå noen år før tilleggsavsetningene kommer opp på et nivå som gir “bufferkapital” av betydning. Det har vært reist spørsmål om ulike tiltak for å motvirke dette.

Et første spørsmål er om en bedrift bør kunne foreta innbetaling av tilleggsavsetninger for å kunne få fordel av gunstigere kapitalkostnadstariff. Forutsetningen er at det i tilfelle gis skattemessig fradrag for innbetalingen. Dette vil derfor skattemessig reise samme type av problemer som når det gjelder innbetaling til premiefond. Som kjent ble grensen for det årlige bidrag til premiefondet nylig satt ned samtidig som grensen for premiefondets størrelse ble senket fra ti til seks ganger årspremien (Innst. O. nr. 23 (2000-2001) del 7, hvor det også fremgår at en tar sikte på ytterligere reduksjon av “taket” på premiefondet). I Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) er det foreslått å senke grensen til to ganger årspremien (årsinnskuddet). Det er neppe grunn til å anta at en i stedet vil gi bedriftene fradrag for innbetaling til tilleggsavsetninger. En adgang til å etablere “bufferkapital” på denne måten lar seg vanskelig forene med de synspunkter som begrunnet lovendringen. En annen sak er at det neppe er noe til hinder for at bedriften etter avtale med selskapet og uavhengig av skattereglene foretar innbetalinger som skal sikre premiebetaling, men lov om foretakspensjon § 10-4 og lov om innskuddspensjon § 9-4 vil altså være til hinder for at innbetalingene går inn i premiefondet/innskuddsfondet og gir skattefradrag.

Et annet spørsmål er om bedriften kan øke sin andel av selskapets tilleggsavsetninger ved å velge å la overskudd som ellers skulle tilføres pensjonsordningen, gå til tilleggsavsetninger i stedet for til økning av premiefondet. Dette vil også innebære en ordning hvoretter skattemessig betingede avsetninger knyttet til pensjonsordningen reelt øker ut over den grense lovgivningen setter for premiefondet. Også en slik løsning vil derfor rammes av de skattemessige synspunkter som begrunnet endringen av “taket” på premiefondet. En annen sak er at en slik ordning også vil ha virkninger for størrelsen av det overskudd som etter de nye pensjonslovene skal tilføres pensjonistenes overskuddsfond og benyttes til regulering av løpende pensjoner, se lov om foretakspensjon § 8-5.

11.2.3 Tilleggsavsetninger og forvaltningsrisiko

En pensjonsordnings tilleggsavsetninger vil rettslig sett være en del av pensjonsordningens midler i de sammenhenger hvor dette begrepet benyttes ellers i regelverket. Dette vil eksempelvis ha betydning i forhold til anvendelsen av selskapets tariffer ved premieberegningen, for eksempel i forhold til beregning av vederlag for administrasjon, forvaltning og egenkapitalrisiko. På samme måte vil avkastning oppnådd ved forvaltningen av kapital tilsvarende tilleggsavsetningene måtte tillegges disse, beregnet ut fra brutto gjennomsnittsavkastning på aktivamassen i “fellesporteføljen”, jf. utkastet § 8a–12 annet og tredje ledd.

Dette aktualiserer spørsmålet om selskapet skal ha samme kapitalrisiko knyttet til forvaltningsresultatet for den kapital som tilsvarer foreliggende tilleggsavsetninger, som selskapet ellers har når det gjelder pensjonsordninger innenfor “fellesporteføljen”. Skal beregningsrenten også her utgjøre et “minstenivå” som selskapet må dekke ved årlig avsetning? En slik løsning synes å måtte føre til en god del komplikasjoner, blant annet spørsmål om anvendelse av regler om tilleggsavsetninger og overskudd også i forhold til avkastningsresultatet for kapital tilsvarende tilleggsavsetningene. Det kan også synes å være vanskelig å forene en slik løsning med det forhold at selskapet i forhold til bedriften ikke har noe ubetinget ansvar for selve hovedstolen (dvs. kapitalbeløpet tilsvarende tildelte tilleggsavsetninger).

Den enkleste løsning vil derfor være å holde avkastningsresultatet hva angår forvaltningen av midler tilsvarende tilleggsavsetningene utenfor beregningen av det årlige avsetningskrav, som dermed knyttes direkte til økning av premiereserven. Dette oppnås hvis en ganske enkelt fordeler avkastningen på midler i “fellesporteføljen” mellom de enkelte kontrakter etter forholdet mellom de midler som er knyttet til hver av dem, herunder tilleggsavsetningene, jf. utkastet § 8a–12 annet ledd, og deretter fordeler det beløp som overstiger avsetningskravet mellom tilleggsavsetninger og overskudd, jf. utkastet § 8a–12 tredje ledd. Den enkelte kontrakt vil dermed indirekte også være tilført avkastning på midler tilsvarende kontraktens tilleggsavsetninger.

11.3 Urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler (kursreserve)

11.3.1 Kursreguleringsfondet

Etter gjeldende regnskapsregler for livselskaper skal urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler inntektsføres og urealiserte tap kostnadsføres. Dette har sammenheng med at slike omløpsmidler skal verdsettes til virkelig verdi (normalt markedsverdi) og ikke til anskaffelseskost, se forskrift 1998-12-16 nr. 1241 § 3-7. Urealiserte gevinster skal imidlertid deretter overføres til et kursreguleringsfond i balansen (forskriften § 3-17). Kursreserven unntas således fra årets avkastningsresultat, og blir reelt tatt til inntekt først etter hvert som gevinstene realiseres. På denne måten blir kursreserven til enhver tid reelt en form for alminnelig bufferkapital for selskapet, dvs. den begrenser selskapets risiko for forholdsvis kortsiktige kurssvingninger. I de fleste år etter 1993 har kursreserven utgjort betydelige beløp, i snitt om lag 3 prosent av forvaltningskapitalen i selskapene – og en betydelig høyere prosentsats av de finansielle omløpsmidler til enhver tid. I 2001 har kursreserven derimot ligget jevnt over på et meget lavt nivå som følge av kursfall i verdipapirmarkedet.

Reglene om kursreserve og kursreguleringsfond gjelder ikke for forsikringer tilknyttet særskilt investeringsportefølje i “unit links” selskaper, se forskriften § 6-3 som fastsetter at urealiserte gevinster og tap skal inngå i beregningen av årets avkastning. Poenget med særskilt investeringsportefølje med investeringsvalg er jo at all avkastning skal tilfalle porteføljen, jf. utkastet § 8a–13 tredje ledd.

I et kollektivselskap med det produktspekter som den nye pensjonslovgivningen åpner for, vil regler om kursreserve og kursreguleringsfond i første rekke måtte omfatte urealiserte gevinster i den formuesmasse som motsvarer avsetninger for forpliktelser som ikke er knyttet til særskilte investeringsporteføljer, dvs. “fellesporteføljen”. Det er denne del av forvaltningskapitalen som selskapets forvaltningsrisiko vil knytte seg til, og hvor behovet for kursreserve – og tilleggsavsetninger – fortsatt vil være til stede.

Det er i og for seg også tenkelig at urealiserte gevinster knyttet til forvaltningen av selskapets investeringsportefølje, dvs. den del av forvaltningskapitalen som motsvarer egenkapital/ansvarlig kapital, håndteres på samme måte. Dette vil selvsagt redusere avkastningsresultatet av denne kapitalen, og dermed selskapets fortjeneste og grunnlaget for utbytte. Dessuten vil en da ha en regel for kollektivselskaper som avviker fra det som gjelder for banker og andre finansinstitusjoner. Ønsket om et enkelt regelverk kan derfor tale imot en slik regel, og en legger til grunn at avkastningen i sin helhet skal tilfalle selskapet uten plikt til avsetning i kursreguleringsfond, jf. utkastet § 8a–14 annet ledd. En annen sak er at selskapet innenfor rammen av de forsiktighetshensyn som knytter seg til disponering av årsresultatet, vil måtte ta hensyn til kursrisiko knyttet til selskapets portefølje.

11.3.2 Fordeling av kursreserve mellom forsikringstakerne

Etter forskrift 1990-06-01 nr. 430 om overskudd i livsforsikring § 10 skal 75 prosent av kursreserven (kursreguleringsfondet) ved årets utgang fordeles mellom de enkelte forsikringstakere. Denne ordningen ble i sin tid innført samtidig med reglene om tilleggsavsetninger som er behandlet foran i avsnitt 9.3. Reglene om kursreserve og tilleggsavsetninger følger også stort sett samme mønster. Reglene om fordeling er imidlertid forskjellige. Tilleggsavsetningene er hittil fordelt etter samme regler som overskudd, jf. § 3-2 i Kredittilsynets forskrift 2000-09-25 nr. 979 om utfyllende regler om tilleggsavsetninger, jf. Kredittilsynets rundskriv 24/2000. Kursreserven fordeles derimot – naturlig nok – etter størrelsen av de forsikringsmessige avsetninger som er knyttet til den enkelte kontrakt, jf. pkt. B i Kredittilsynets forskrift 1994-02-04 om utfyllende bestemmelser om kursreserve i livsforsikringsselskapene, jf. Kredittilsynets rundskriv 15/1994.

Betydningen for forsikringstakerne av andel av selskapets tilleggsavsetninger og kursreserve er også forskjellig.

Andelen av tilleggsavsetningene er en beregnet størrelse som holder seg konstant når den er tildelt. Tilleggsavsetningene skal sikre selskapets soliditet og kan derfor som hovedregel bare disponeres av selskapet etter regelverkets bestemmelser. I tilfeller hvor årets avkastningsresultat ikke er tilstrekkelig til å dekke avkastningsdelen av årets avsetningskrav (se foran i avsnitt 9.2), kan således selskapet trekke på tilleggsavsetningene for å dekke mindreavkastningen ved overføring til premiereserven for kontrakten (forskrift 2000-09-25 nr. 979 §§ 4-l og 4-2). For forsikringstakerne vil tilleggsavsetningene i hovedsak bare få betydning dersom de samlede tilleggsavsetninger knyttet til en kontrakt overstiger et minstebeløp tilsvarende premiereserven mulitiplisert med to ganger beregningsrenten. Dette følger nå av forskriften § 3-3 (som er endret ved forskrift av 2001-01-19). Den del av tilleggsavsetningene som overstiger dette minstenivået, blir da omdannet til vanlig overskudd.

Andelen av kursreserven er derimot en størrelse beregnet på et gitt tidspunkt. Deretter vil kursreserven variere med kursutviklingen og tempoet i selskapets omsetning av finansielle omløpsmidler. Realiserte kursgevinster vil således inntektsføres og inngå ved overskuddsberegningen for det år salg finner sted, men inntil realisering vil kursreservene til enhver tid tjene som bufferkapital mot kursfall. Bortsett fra i individuell pensjonsforsikring vil imidlertid selve andelen av kursreserve etter gjeldende regelverk ikke føre til økte ytelser. Ved flytting av forsikringskontrakt etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 skal riktignok andelen av kursreserven realiseres og følge med, men etter Kredittilsynets forskrift 1994-08-08 om anvendelse av kursreserve i mottakende selskap, vil det realiserte beløp da normalt bli håndtert som tilleggsavsetninger i det mottakende selskap, jf. Kredittilsynets rundskriv 36/1994.

Forut for fastsettelsen av Kredittilsynets forskrift 2000-09-25 nr. 979 ville det da således i første rekke være selskapet – ikke forsikringstakeren – som fikk fordel av at tilleggsavsetningene økte. Forskriftens § 3-3 om omdannelse til overskudd av tilleggsavsetninger ut over det minstenivået bestemmelsen angir, viste seg imidlertid å endre på dette. Ved forskriftsendringen 2001-01-19 fikk imidlertid § 3-3 et nytt annet ledd om forhøyelse av minstenivået på tilleggsavsetninger tilsvarende den kursreserve som fulgte med ved flytting. Denne regelen innebærer at situasjonen nå i hovedsak er den samme som før forskriften av 2000-09-25. Ved flytting blir andelen av kursreserve til tilleggsavsetninger uten av den grunn straks å kunne bli omdannet til overskudd.

11.3.3 Bør gjeldende regler om fordeling av kursreserve videreføres?

Kursreserven er som nevnt en variabel størrelse. Andre forhold konstante, vil kursreserven i selskapet på et gitt tidspunkt gradvis bli realisert i takt med selskapets omsetning av verdipapirene i sin portefølje. De realiserte kursgevinster inntektsføres samtidig som kursreguleringsfondet reduseres tilsvarende. Dermed vil gevinstene inngå i de midler som er utgangspunktet for beregning og fordeling av overskudd. I tiden inntil realisering av kursgevinstene vil imidlertid en rett til andel av kursreserven ha liten eller ingen betydning for forsikringstakere flest. Det er således omløpshastigheten i verdipapirporteføljen som vil bli bestemmende for når de verdier kursreserven representerer vil kunne komme forsikringstakerne til gode.

Det någjeldende regelverk om fordeling og håndtering av kursreserve kan vanskelig forstås uten at en tar hensyn til at omløpshastigheten i selskapenes verdipapirporteføljer var vesentlig lengre da regelverket ble utformet enn den er i dag. Det fremgår av regelverket at man den gang la til grunn en omløpshastighet på om lag 24 mnd. I dag er den neppe over 12 mnd., i mange sammenhenger atskillig kortere. I takt med verdipapirhandelens økte betydning i livsforsikring – og med rytmen i verdipapirmarkedet – vil tidshorisonten også kunne bli kortere, avhengig av selskapenes investeringsstrategi. Dette aktualiserer spørsmålet om regelverket om fordeling av kursreserve nå bør kunne avvikles?

I forhold til forsikringstakerne og deres rett til overskudd står vi således i hovedsak overfor et periodiseringsspørsmål. Selvsagt kan kursreserven i løpet av et år bli redusert som følge av kursfall og latente tap i verdipapirporteføljen, og dette vil være forsikringstakernes risiko. En del av denne risikoen vil de imidlertid også bære i flyttetilfelle som følge av at oppgjørsfristene er fra to til åtte mnd. avhengig av størrelsen på de midler som flyttes. I det hele vil forsikringstakerne over tid i alle tilfelle måtte bære en stor del av risikoen for vellykket kapitalforvaltning i det selskap de hører hjemme.

I betraktning av periodiseringsproblemets begrensede omfang og betydning sett fra forsikringstakernes side er det derfor meget som taler for at reglene om fordeling av kursreserve nå bør oppheves. Reglenes begrunnelse er i det vesentlige bortfalt som følge av utviklingen. I et kollektivt livselskap vil reglene i tilfelle bare kunne komme til anvendelse på kapital som inngår i “fellesporteføljen”. En må kunne gå ut fra at konkurransen mellom livselskapene vil være så vidt stor at de over tid vanskelig vil kunne sitte med store urealiserte kursreserver. Det er vel kjent at livselskaper før et årsskifte ofte tilpasser realiseringen av kursreserve til det overskuddsnivå som antas nødvendig ut fra markedshensyn.

Opphevelse av reglene om fordeling av kursreserve vil kunne innebære ikke ubetydelige kostnadsbesparelser i livselskapene, og en vil kunne oppnå en god del når det gjelder forenkling av regelverket. Flere av Kredittilsynets forskrifter ville kunne oppheves. Det vil også kunne gjennomføres adskillige forenklinger i forskrift 1990-06-01 nr. 430 om overskudd i livsforsikring og forskrift 1991-11-27 nr. 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring, samt forskrift 1995-05-26 nr. 583 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring.

11.4 Sikkerhetsfondet

11.4.1 Gjeldende regler om sikkerhetsfond

Etter lov om forsikringsvirksomhet § 8-4 skal et livsforsikringsselskap “i sin årsbalanse føre opp et sikkerhetsfond for å møte upåregnelige tap”. Det er ikke gitt uttrykkelige regler om bruk av sikkerhetsfondet, og heller ikke om hva som ligger i “upåregnelige tap”, men disse spørsmål er i hovedsak søkt avklart i rundskriv fra Kredittilsynet. Vanlig tolkning er at det må dreie seg om upåregnelig tap som følge av forsikringsmessig risiko, men unntaksvis kan det også benyttes til å dekke tap på finansaktiva.

Nærmere regler om beregningen av avsetningskravet er gitt i forskrift 1990-11-29 nr. 941 om sikkerhetsfond i livsforsikring. Sikkerhetsfondet virker som en alminnelig reserve for selskapet og skal ikke fordeles på de enkelte forsikringskontrakter, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 8-1 tredje ledd.

Forskriftens § 1 gir regler om minstekrav til sikkerhetsfondet. Fondet skal minst utgjøre summen av de beløp som er fastsatt i forskriftens §§ 2, 3, 4 og 5 for de bransjer selskapet driver virksomhet innenfor (sikkerhetsfondets nedre grense). § 2 gir regler om beregning av sikkerhetsfondet for gruppelivsforsikring. Fondet skal for forsikringer med erfaringstariffering settes lik risikofondets minsteverdi. For forsikringer som ikke erfaringstarifferes skal fondet utgjøre et beløp som svarer til den samlede nettopremie for slike forsikringer multiplisert med nærmere angitte faktorer. Etter § 3 gjelder reglene i § 2 tilsvarende for individuell kapitalforsikring.

I forskriftens § 4 gis regler om at sikkerhetsfondet i kollektiv pensjonsforsikring skal utgjøre 1 prosent av sikret årlig rentebeløp eksklusive invaliderenter, og 2 prosent av årlig rentebeløp for invaliderenter. Barnepensjonen inngår med ytelsen for ett barn. Har en ytelse kommet til utbetaling, skal det anvendes satser som utgjør halvparten av disse satsene for de ytelser som fremdeles utbetales eller kan komme til utbetaling. Etter § 5 gjelder reglene i § 4 tilsvarende for individuell rente- og pensjonsforsikring.

Forskriftens § 6 gir regler om sikkerhetsfondets øvre grense. Sikkerhetsfondets størrelse, slik det er fastsatt i § 1, kan forhøyes med inntil 50 prosent. Kredittilsynet kan i særlige situasjoner gi tillatelse til at det beløp i fondet som overstiger kravet etter § 1, helt eller delvis kan benyttes til å dekke verdifall på obligasjoner, samt på aksjer som tjener som omløpsmidler.

Etter forskriftens § 7 kan Kredittilsynet i særlige tilfelle pålegge et selskap å forhøye beløpet i sikkerhetsfondet etter § 1.

11.4.2 Det rettspolitiske grunnlag

I lov om forsikringsselskaper av 29. juli 1911 § 79 ble det gitt regler om avsetning til et sikkerhetsfond i tillegg til forsikringsfondet. Så lenge sikkerhetsfondet ikke var kommet opp i et beløp tilsvarende summen av 2,5 prosent av forsikringsfondet og 0,5 prosent av det samlede beløp av forsikringene (forsikringssummen), skulle i utgangspunktet hele årsoverskuddet avsettes til sikkerhetsfondet. Tap fra foregående år skulle likevel først dekkes, og selskapet hadde dessuten anledning til å tildele aksjeeiere eller forsikringstakere til sammen fem prosent av innbetalt kapital eller garantifond. Når sikkerhetsfondet hadde nådd forannevnte beløp, skulle det avsettes minst en tidel av årsoverskuddet helt til sikkerhetsfondet hadde nådd det dobbelte av det forannevnte beløpet, dvs. 5 prosent av forsikringsfondet og 1 prosent av forsikringssummen.

Forarbeidene til lov om forsikringsselskaper av 1911 omfatter for det første utredningen “Motiver til Udkast til Lov om Forsikringsselskaber” fra 1895. Det vises der til at midlene avsatt til premiereserven vil være tilstrekkelige under tre forutsetninger, nemlig 1) at ikke verdien av de gjenstander midlene er plassert i synker, 2) at dødeligheten ikke blir mer ugunstig enn forutsatt og 3) at rentefoten ikke synker under det forutsatte nivå. Det ble foreslått at selskapene skal ha et sikkerhetsfond for å møte situasjoner hvor en eller flere av forutsetningene sviktet.

Sikkerhetsfondet er videre omtalt i “Udkast til Lov om Livsforsikringsvirksomhet” fra 1900. Denne utredningen ble avgitt av en delegasjon fra Norge, Sverige og Danmark som skulle utarbeide felles skandinaviske regler på dette området. I denne utredningen heter det på side 45:

“Dannelsen av et saadant fond (merknad: forsikringsfondet) maatte vistnok ansees som tilstrækkeligt til betryggelse for forsikringstagerne, saafremt man kunde gaa ud fra, at de faktorer, hvorpaa præmiereservens beregning hviler, nemlig rentefod og dødelighed, var uforanderlige, og at intet tab vilde opstaa ved midlernes anbringelse. Som bekjendt, er dette imidlertid ikke tilfældet, ligsom man ogsaa maa være forberedt paa, at der selv under den skarpeste kontrol kan vise sig misligheder fra funktionærers side. Vi har derfor troet at burde fordre afsat et yderligere fond, sikkerhedsfondet, der i tilfælde skal tjene til udfyldning af præmiereserven.”

Harlem-utvalget foreslo i NOU 1983: 52 Forsikring i Norge en videreføring av sikkerhetsfondet fra 1911-loven. Harlem-utvalget uttalte på side 38 i utredningen at det fortsatt vil være forretningsmessig riktig at livselskapene har en egen sikkerhetsavsetning til bruk ved mulige upåregnelige tap av forskjellig art. Det ble uttalt at disse upåregnelige tap kan være katastrofeutslag som ikke omfattes av begrensninger i forsikringsvilkårene, eller som ikke er tilstrekkelig dekket ved reassuranse. Sikkerhetsfondet skal ikke ta sikte på å dekke eventuell svikt i selve risikogrunnlaget. Harlem-utvalget uttalte videre at det i tillegg til sikkerhetsfondet er nødvendig at selskapene har tilfredsstillende katastrofedekning gjennom reassuranse.

I Ot.prp. nr. 42 (1986-87) Om lov om forsikringsvirksomhet ble forslaget om videreføring av sikkerhetsfondet fulgt opp av departementet. I proposisjonen side 53 uttalte departementet blant annet:

“I motsetning til Utvalget foreslår Departementet regler om egenkapitalkrav for livselskaper, se pkt. 4 nedenfor. Det vil derfor være naturlig å utforme reglene om sikkerhetsfond først og fremst med tanke på faren for ekstraordinære tap i forsikringsvirksomheten, og således slik at sikkerhetsfondet regnes som en del av de forsikringsmessige (forsikringstekniske) reserver, og ikke som en del av egenkapitalen.”

Stortinget sluttet seg til forslaget, og som nevnt foran i avsnitt 11.4.1 finnes bestemmelsene nå i lov om forsikringsvirksomhet § 8-4 med tilhørende forskrift.

11.4.3 Bør kravet om sikkerhetsfond oppheves?

Kredittilsynet har i brev til Finansdepartementet 24. mars 2000 foreslått at kravet til sikkerhetsfond i livsforsikring bør oppheves. Kredittilsynet uttaler:

“Etter Kredittilsynets vurdering har man etter 10 år med dagens forsikringslovgivning ikke kunnet se noen effekt av lovkravet om sikkerhetsfond, og Kredittilsynet stiller derfor spørsmålstegn ved kravets berettigelse. Det vises spesielt til at det kun kan trekkes på sikkerhetsfondet i ekstraordinære tilfeller, og at livsforsikringsselskapene mer hensiktsmessig kan sikre seg mot konsekvensene av slike tilfeller gjennom et optimalt reassuranseprogram hvor en katastrofedekning inngår som sentral bestanddel.”

Videre heter det i Kredittilsynets brev:

“Etter det Kredittilsynet kjenner til, oppsto det heller ikke gjennom de 78 år forsikringsselskapsloven av 1911 var i kraft, tilfeller der et selskap kunne trekke på midler i sikkerhetsfond. Det er grunn til å anta at Harlem-utvalgets forslag om likevel å videreføre krav til sikkerhetsfond i den nye lov var farget av den daværende situasjon i skadeforsikring, som for så vidt hadde initiert utvalgets opprettelse.”

Kredittilsynet viser også til at det så langt Kredittilsynet erfarer, ikke eksisterer noen avsetningstype tilsvarende sikkerhetsfondet i noe annet land innenfor EØS-området. Det vises til at såvel sikkerhetsfondets som egenkapitalens funksjon innenfor Den europeiske union forutsetningsvis er dekket gjennom solvensmarginregelverket, som er forankret i første livsforsikringsdirektiv artiklene 18-20, jf. tredje livsforsikringsdirektiv artikkel 25.

Krav om solvensmargin er i norsk rett hjemlet i lov om forsikringsvirksomhet § 7-3, som også omhandler krav til ansvarlig kapital. Begge krav kan oppfylles ved i hovedsak samme kapital. I praksis vil derfor det reelle minstekrav til selskapets egenkapital/ansvarlige kapital bli bestemt av hvilket krav som i det enkelte tilfelle vil være høyest. Ved utgangen av 1999 var kravet til solvensmargin 12,8 mrd. og kravet til ansvarlig kapital 13,6 mrd. kroner. Som det fremgår nedenfor var imidlertid selskapenes tellende solvensmarginskapital vesentlig større enn den ansvarlige kapital. Solvensmarginkapitalen var mer enn to ganger minstekravet, noe som langt på vei skyldes medregning av tilleggsavsetninger.

Kredittilsynet viser også til at en forskriftsendring i 1993 åpnet for at sikkerhetsfondet i visse situasjoner kunne benyttes til å dekke tap på finanssiden, jf. forskrift 29. november 1990 nr. 941 om sikkerhetsfond i livsforsikring § 6 første ledd annet punktum. Etter Kredittilsynets oppfatning innebærer dette at sikkerhetsfondet har fått karakter av et “skjult” egenkapitalfond hvor midlene avsettes skattefritt, og at dette svekker legitimiteten av å plassere fondet som forsikringsmessig avsetning i skattemessig forstand.

Kredittilsynet opplyser at ved utgangen av 1999 utgjorde sikkerhetsfondet i norske livsforsikringsselskaper ca. 2,2 mrd. kroner, eller ca. 0,6 prosent av forvaltningskapitalen i livsforsikringsbransjen. I private og kommunale pensjonskasser utgjorde samlet sikkerhetsfond ca. 0,5 mrd. kroner. Selskapenes ansvarlige kapital var på samme tidspunkt om lag 19 mrd. kroner, mens solvensmarginkapitalen var om lag 26 mrd. kroner. Av solvensmarginkapitalen utgjorde sikkerhetsfondet 4 prosent og tilleggsavsetninger 26 prosent. Kredittilsynet konkluderer:

“På bakgrunn av det ovenstående vil Kredittilsynet be om at Finansdepartementet vurderer en opphevelse av lov om forsikringsvirksomhet § 8-4, og tilhørende forskrift av 29. november 1990 om sikkerhetsfond i livsforsikring. Subsidiært vil en slik vurdering kunne inngå i en fremtidig samlet vurdering av regelverket for livsforsikring.

En opphevelse av kravet om sikkerhetsfond i livsforsikring vil være interessant i et forenklingsperspektiv. Det samlede regelverk for kapitalkrav og solvenskrav i livsforsikring er omfattende og komplekst, og det vil være en ubetinget fordel om man kunne eliminere de deler av det som ikke har noen påviselig soliditetsmessig effekt.”

I denne omgang vil det særlig være aktuelt å vurdere om det er grunn til å videreføre kravet om sikkerhetsfond for kollektive forsikringsselskaper. En har kommet til at kravet til sikkerhetsfond for så vidt bør oppheves og erstattes med en alminnelig plikt for selskapet til å ha forsvarlig reassuransedekning. Et slikt krav bør knyttes til en vurdering av selskapets samlede risikoeksponering. En er kjent med at mange selskaper har fastsatt interne retningslinjer for i hvilken utstrekning selskapet skal skaffe seg reassuranse på de ulike områder. Dette tilsier at et lovkrav bør suppleres med krav om at selskapet til enhver tid har fastsatt slike retningslinjer.

11.4.4 Hva skal man i tilfelle gjøre med nåværende sikkerhetsfond?

Vedrørende utformingen av regler for håndtering av midler i sikkerhetsfondet ved en avvikling heter det i Kredittilsynets brev av 24. mars 2000:

“Kredittilsynet antar at midlene bør kunne overføres til selskapets tilleggsavsetninger uten resultatvirkning i regnskapet, og at disse tilordnes kundene etter nærmere regler. Ved på denne måten å allokere midlene til en annen post innenfor de forsikringsmessige avsetninger, utløses det heller ingen diskusjon om skattemessige virkninger. Et krav om slik overføring vil neppe kunne fremsettes overfor selskapene, men dette er etter Kredittilsynets vurdering av mindre praktisk betydning ettersom det er all grunn til å anta at en slik adgang vil bli benyttet. Et alternativ vil kunne være inntektsføring av midlene (og dermed økt overskudd for selskapet) i det aktuelle regnskapsår uten allokering til noe øremerket formål, noe som utløser skatt i den utstrekning overskuddet anvendes til egenkapitalformål.”

Hvis sikkerhetsfondet bortfaller og avsetningen frigjøres, skal selskapene etter vanlig praksis i prinsippet ta midlene i sikkerhetsfondet til inntekt i avviklingsåret. Midlene kunne i så fall disponeres ved å øke tilleggsavsetningene, andre avsetninger eller overskuddet til fordeling mellom forsikringstakerne og selskapet. I den utstrekning overskuddsmidler holdes tilbake i selskapet, vil dette kunne utløse skatteplikt. Kredittilsynets forslag til disponering av midlene stemmer imidlertid best med sikkerhetsfondets karakter av forsikringsmessig avsetning. Det bør – i motsetning til hva som er anført av Kredittilsynet – derfor kunne legges til grunn at lovgiveren ved opphevelse av et krav til forsikringsmessige avsetninger samtidig bør kunne stille krav om at frigjorte midler overføres til en annen form for forsikringsmessig avsetning, for eksempel tilleggsavsetning i forsikringsfondet.

11.5 Riskoutjevningsavsetning

Banklovkommisjonen har vurdert om en ved opphevelse av sikkerhetsfondet i sin nåværende form bør innføre plikt eller adgang for selskapet til å foreta avsetninger til “risikoutjevningsfond” på grunnlag av overskudd på risikoresultatet. Forutsetningen er at fondet i år med negativt risikoresultat skal kunne trekkes på for å dekke kravet til avsetninger til premiereserve når det gjelder risiko knyttet til person.

Erfaringen fra de siste 20-30 år viser at det over så lange perioder inntrer til dels betydelige endringer i viktige risikoforhold, blant annet dødelighet, levealder, uførhet og familieforhold. Det dreier seg her ikke om “upåregnelige” endringer, men heller om “uforutsigbare” endringer i forhold utenfor selskapets kontroll, som medfører at selskapets risikoberegninger blir foreldede. Selskapet vil ikke som hittil ha adgang til å trekke negativt risikoresultat ifra positivt avkastningsresultat, men dets adgang til å endre sine risikotariffer etter § 8a–8 og tiltak etter § 8a–16 vil kunne motvirke at slike endringer slår ut i betydelige tap på sikt. Når det gjelder rene risikoprodukter, vil dessuten erstatningsavsetningen fange opp en god del. For fripoliser vises til utkastet § 8a–25 tredje ledd.

Banklovkommisjonen har kommet til at en bør gi selskapene adgang til å foreta en slik avsetning til utjevning av risikoresultat over tid. En minner om at risikobildet uunngåelig vil endre seg en god del over de til dels lange perioder forsikringsselskaper bærer risiko knyttet til person. Endringer i uførerisiko over tid illustrerer dette. Kommisjonen mener videre at avsetningsadgangen bør knyttes direkte opp til overskudd av risikoresultat, og at selskapets avsetningsadgang i det enkelte år – hensett til tidsperspektivet ved risikoutjevning – bør begrenses til en fastsatt del av årets overskudd på risikoresultatet, med mindre det foreligger grunnlag for særlige tiltak med hjemmel i § 8a–16. Det bør også settes et tak på avsetningen, og en grense tilsvarende to ganger summen av selskapets risikopremier i regnskapsåret synes å være rommelig. Slike begrensninger på avsetningen vil være påkrevet for å hindre at bedriftenes overskuddsrett reelt svekkes vesentlig ved avsetninger til risikoutjevning.

Formålet med et risikoutjevningsfond vil tilsi at fondet bare kan benyttes til å styrke avsetningene til premiereserve vedrørende risiko i år hvor selskapets risikoresultat er negativt.

12 Regnskapsspørsmål i kollektiv pensjonsforsikring

12.1 Utgangspunkter

Foran i avsnitt 10.3 er det redegjort for EU/EØS-regelverket om årsregnskaper for livsforsikringsselskaper og det norske regelverket i forskrift 1998-12-16 nr. 1241. Det påpekes der at vesentlige endringer i reguleringen av kollektiv pensjonsforsikring vil måtte følges opp med tilpasninger i regelverket om kollektivselskapenes årsregnskaper. Dette vil være påkrevet for at så vel resultatregnskapet som balansen skal kunne reflektere resultatene av kollektive livselskapers virksomhet på en måte som harmonerer med de nye virksomhetsreglene på området. Et hovedmål må være at årsregnskapet på en oversiktlig måte skal vise forsikringskundenes forhold til selskapet samtidig som selskapets egne økonomiske forhold trer klart frem.

Det opplegg for nye virksomhetsregler for kollektiv livsforsikring som er utviklet foran i avsnittene 5 til 11, vil innebære brudd med mange av de prinsipper som danner grunnlaget for reguleringen av livsforsikring i lov om forsikringsvirksomhet med tilhørende forskriftsverk. Kollektivselskapenes virksomhet vil – som følge av det brede produktspekter som den nye pensjonslovgivningen åpner for – på sentrale områder komme til å avvike vesentlig fra den form for økonomisk virksomhet livselskaper tradisjonelt har drevet. Dette vil innebære at det vil bli langt færre og enklere forbindelseslinjer mellom forsikringskundenes og selskapets økonomiske forhold. Dermed forrykkes også grunnlaget for anvendelsen av det gjeldende regelverk for livselskapenes årsregnskaper.

De viktigste endringene i forhold til gjeldende reguleringsregime vil være:

• forvaltningskapitalen skal ikke lenger utgjøre en samlet formuesmasse, undergitt forvaltning for et fellesskap av forsikringstakerne og selskap, men vil bli delt opp i porteføljer på grunnlag av de typiske former for plassering/fordeling av risikoen ved kapitalforvaltningen mellom selskap og forsikringstakerne,

• bufferkapital i forsikringsfondet (tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond) vil bare knytte seg til den del av forvaltningskapitalen (“fellesporteføljen”) som motsvarer forsikringsforpliktelser fastsatt ut fra vanlig beregningsgrunnlag med kapitalforvaltningsrisiko for selskapet tilsvarende grunnlagets rentesats, men som gir forsikringstakerne rett til overskudd av avkastningsresultat ut over beregningsrenten,

• avkastningen ved kapitalforvaltningen vil ikke lenger bli fordelt mellom forsikringstakerne med sikte på å sikre alle samme avkastningsnivå, men vil i stedet bli delt opp og tilordnet de porteføljer avkastningen knytter seg til,

• det alminnelige overskuddsbegrep og regelverket for fordeling av overskudd vil bli erstattet av særskilt fordeling av overskudd på henholdsvis avkastningsresultat og risikoresultat,

• selskapets rett til andel av overskudd bortfaller, slik at et sentralt element i det økonomiske fellesskap mellom forsikringstakere og selskap blir borte. Dette betyr blant annet at selskapet ikke skal ha noen andel av avkastningen av den del av forvaltningskapitalen som motsvarer avsetninger for forsikringsforpliktelser, men vil i stedet få hele avkastningen av den portefølje som motsvarer egenkapital/ansvarlig kapital, og at selskapet for øvrig må sikre seg fortjeneste via påslag i de pristariffer selskapet benytter,

• skillet mellom vanlige livselskaper og “unit links” selskaper bortfaller for kollektive livselskaper, slik at kollektivselskapet får en ganske annen bredde og variasjon i sin virksomhet enn hittil vanlig for livselskaper.

Disse forhold vil måtte få konsekvenser for oppstillingsplanen for kollektivselskapets årsregnskaper, for så vel balansen som resultatregnskapet. Dette skal behandles nærmere nedenfor i avsnittene 12.2 til 12.4. Den skisse som der presenteres vil innebære at nye norske regnskapsregler i tilfelle grovt sagt vil bygge på den modell som ligger til grunn for EU/EØS-direktivet 91/764/EØF.

12.2 Balansen i årsregnskapet

Et hovedpunkt ved det nye opplegget vil være en tredeling av forvaltningskapitalen med utgangspunkt i den tilsvarende inndeling i reglene om kapitalforvaltning i EU/EØS-direktivene (foran i avsnitt 10.1). Denne inndelingen vil kunne gi utgangspunkt for oppstillingen på aktivasiden i balansen. Denne inndelingen vil få sitt motstykke i en tilsvarende inndeling når det gjelder avsetninger og egenkapital/ansvarlig kapital på passivasiden (foran i avsnitt 11.1). En balanse vil således kunne oppstilles slik:

Eiendeler

1. Immaterielle aktiva

2. Finansielle eiendeler knyttet til selskapets egenkapital/ansvarlige kapital (selskapets investeringsportefølje)

3. Finansielle eiendeler i den alminnelige investeringsportefølje

   1. Bygninger og fast eiendom

   2. Eierandeler og tilgodehavender i foretak i samme konsern eller tilknyttede foretak

   3. Finansielle anleggsmidler

   4. Finansielle omløpsmidler

   5. Gjenforsikringsdepoter

4. Finansielle eiendeler i særskilte investeringsporteføljer

5. Fordringer

6. Andre eiendeler

7. Forskuddsbetalte kostnader og opptjente ikke mottatte inntekter

8. Sum eiendeler

Egenkapital og gjeld

1. Innskutt egenkapital

   1. selskapskapital

   2. overkursfond

2. Opptjent egenkapital

3. Ansvarlig lånekapital

4. Avsetninger som ikke gjelder særskilte investeringsporteføljer

   1. Premiereserve etter overføring til/fra annen pensjonsinnretning

   2. Tilleggsavsetninger etter overføring til/fra annen pensjonsinnretning

   3. Erstatningsavsetning

   4. Andre avsetninger

   5. Kursreguleringsfond

5. Avsetninger knyttet til særskilte investeringsporteføljer

   1. virkelig verdi av investeringsporteføljene etter overføring til/fra annen pensjonsinnretning.

   2. supplerende avsetninger

   3. erstatningsavsetning

6. Avsetninger for forpliktelser

7. Premiedepot

8. Gjeld

9. Påløpte kostnader og mottatte ikke opptjente inntekter

10. Sum egenkapital og gjeld

Forsikringsfondet i den betydning begrepet benyttes i lov om forsikringsvirksomhet § 8-2, vil tilsvare gjeldspostene 4 til 6. Som det fremgår av oppstillingsplanen legges det til grunn at selve overføringen av midler ved flytting av forsikringer skal reflekteres i balansen, og ikke først inngå i resultatregnskapet. En annen sak er at premier fra de nye kontraktene m.v. vil bli resultatført.

12.3 Trekk ved resultatregnskapet etter någjeldende regelverk

Det har hittil vært karakteristisk for livselskapens årsregnskaper at de – i motsetning til banker og andre finansinstitusjoner – i hovedsak reflekterer utviklingen i forholdet mellom kundemassen og selskapet i resultatregnskapet, og ikke balansen. Dette skyldes i stor grad at særlige trekk ved livsforsikringsvirksomheten skaper behov for at resultatregnskapet inneholder et såkalt “teknisk regnskap”, som blant annet skal vise:

1. håndteringen av det økonomiske fellesskap mellom kunder og selskap som blant annet premieberegning med overskuddsrett og fellesforvaltning av forvaltningskapital skaper,

2. sikringen av forsikringsforpliktelsene ved avsetninger fordi virksomheten innebærer ulik periodisering av innbetalinger fra og utbetalinger til forsikringstakerne.

Selskapets egne økonomiske forhold skal således fremgå først og fremst av det såkalte “ikke-tekniske regnskap”. Dette inngår som siste del av resultatregnskapet, og er ment å være selskapets bedriftsregnskap. Hos oss fører imidlertid gjeldende virksomhetsregler og regelverket om årsregnskapet til at den vesentligste del av selskapets inntekter og kostnader i tradisjonell livsforsikringsvirksomhet allerede er inkludert i det “tekniske” regnskap. Dette må nødvendigvis også føre til at det blir en nær – og til dels uoversiktlig – sammenheng mellom de to delene av årsregnskapet. Dette viser seg klart i oppstillingsplanen og regelverket for øvrig i den norske regnskapsforskriften 1998-12-16 nr. 1241, hvor “teknisk” og “ikke-teknisk” regnskap reelt fremtrer som et hele. Det “ikke-tekniske regnskap” blir dermed så å si bare et haleheng.

EU/EØS-direktivet (91/764/EØF) derimot skiller klart mellom de to deler av årsregnskapet, og der fremtrer det “ikke-tekniske” regnskap i hovedsak som et selvstendig bedriftsregnskap. Vesentlig i denne sammenheng er at EU/EØS-regelverket synes å ha som siktepunkt at det “tekniske” regnskap skal vise alle “forsikringsrelaterte” forhold, dvs. alle forhold som angår forsikringskontraktene, samt resultatet for selskapet av selve forsikringsvirksomheten. EU/EØS’ oppstillingsplan innbyr således til å skille mellom de finansinntekter/finanskostnader som gjelder den del av forvaltningskapitalen som motsvarer forsikringstekniske avsetninger, og de som gjelder egenkapital/ansvarlig kapital. En trekker videre et skille mellom kostnader som må henføres til forsikringsbestanden, og kostnader som angår andre forhold i selskapet. Disse forhold medfører at det “ikke-tekniske regnskap” etter oppstillingsplanen i hovedsak fremtrer som et selvstendig bedriftsregnskap.

12.4 En skisse til en ny oppstillingsplan for resultatregnskapet

Mange av forskjellene mellom regelverket i EU/EØS-direktivet og vår forskrift om årsregnskapet fra 1998 lar seg forklare ut fra særtrekk ved reguleringen av livsforsikringsvirksomhet i gjeldende lov- og forskriftsverk. De endringer i prinsippene for reguleringen av kollektiv forsikring som er omtalt foran i avsnitt 12.1, vil imidlertid skape en ny situasjon, og dette åpner for at utgangspunktet for et nytt regelverk for kollektivselskapenes resultatregnskaper tas i det skille mellom “teknisk” og “ikke-teknisk” resultatregnskap som EU/EØS-direktivet legger opp til. Med dette utgangspunkt vil det innenfor rammen av det “tekniske” regnskap kunne skapes en rimelig ryddig samlet oversikt over, på den ene side, alle forhold vedrørende forsikringsbestanden og selskapets forhold til forsikringstakerne, og, på den annen side, hvilket resultat selskapet oppnår ved selve forsikringsvirksomheten.

Dette utgangspunkt åpner også for å benytte en oppstillingsplan for det “tekniske regnskap” i resultatregnskapet som skulle stå godt til den oppstillingsplan for balansen som er skissert foran i avsnitt 12.2. Dette vil gjøre det lettere å se sammenhengen mellom det “tekniske regnskap” og særlig passivasiden i balansen. Til sammen vil dette gi god oversikt over forholdet mellom forsikringstakerne og selskapet.

Det “tekniske regnskap” for et kollektivselskap kan i og for seg tenkes oppstilt på forskjellige måter. Det vil imidlertid være en fordel om man i det minste tar utgangspunkt i regelverket i EU/EØS-direktivet (91/674/EØF) og ikke gjør større tilpasninger enn det som er påkrevet ut fra særtrekkene ved den virksomhet som kollektivselskapene vil drive. Det er grunn til å gå ut fra at kollektiv pensjonsforsikring på grunnlag av den nye pensjonslovgivningen vil komme til å utgjøre hovedsaken, og at kollektiv livrente, gruppeliv m.v. vil utgjøre forholdsvis beskjedne innslag.

EU/EØS-direktivet har som siktepunkt at selskapets nettoresultat av forsikringsvirksomheten skal fremgå som saldopost i det “tekniske regnskap” og deretter inntektsføres i det “ikke-tekniske regnskap”. Dette innebærer at både inntekter og kostnader knyttet til pensjonsordninger med egne investeringsporteføljer og investeringsvalg må inngå i det “tekniske regnskap”. En betydelig del av selskapets inntektspotensialet antas å ligge her.

I denne sammenheng bør det merkes at begrepet “kostnader” benyttes med til dels forskjellig innhold i lov om forsikringsvirksomhet og i regnskapsreglene. I lov om forsikringsvirksomhet § 7-6 tredje ledd omtales “omkostningsdelen av premien” i betydningen selskapets vederlag for å administrere forsikringen, dvs. som en inntektspost, se foran i avsnitt 7.4. I loven § 7-5 og i regnskapsreglene benyttes derimot “kostnader” i betydningen selskapets (periodiserte) utgifter i ulike sammenheng. I forhold til gjeldende regelverk utviskes denne forskjellen som følge av at selskapene tradisjonelt også belaster forsikringstakerne med forsikringens andel av selskapets faktiske utgifter for så vidt disse overstiger samlet innbetaling av “omkostningsdelen av premiene”.

Slikt “kostnadsoverforbruk” er omtalt foran i avsnitt 7.4, hvor det også fremgår at dette begrepet ikke vil ha noen plass innenfor det opplegg for tariffer som der foreslås. I den skisse som følger nedenfor skilles det derfor klart i begge deler av resultatregnskapet mellom inntekter som del av beregnede premeier, prissatt ut fra de administrasjons – og forvaltningstjenester selskapet yter, og selskapets faktiske utgifter knyttet til denne del av virksomheten. Når det gjelder selskapets utgifter må disse fordeles mellom teknisk og ikke-teknisk regnskap alt etter om utgiftene knytter seg til forsikringene eller til selskapets egen aktivitet.

Som nevnt foran i avsnitt 12.2 antas det at midler (premieavsetning, tilleggsavsetning og premiefond) overført ved til- og fraflytting av kollektive forsikringskontrakter bør føres direkte i balansen, og at slike midler ikke først bør føres over det “tekniske regnskap”. Det dreier seg ikke om “engangsbetalte” (kollektive) forsikringer. Slik flytting vil selvsagt påvirke ulike inntekts- og kostnadsposter i resultatregnskapet, men de midler som tilføres eller utgår har først og fremst betydning for forvaltningskapitalen og for avsetningene i forsikringsfondet. I oppstillingsplanen for resultatregnskapet i vår forskrift 1998-12-16 nr. 1241 § 4-8 er disse midlene fordelt over en rekke poster, blant annet premieinntekter, erstatningsutbetalinger og ulike underposter i endringer i forsikringstekniske avsetninger, samtidig som til- og fraflyttet premiefond og tilleggsavsetninger føres direkte over balansen. Dette vanskeliggjør oversikten og kan også sies å gi et noe skjevt bilde av realitetene i transaksjonene.

I samsvar med det som her er sagt, vil en skisse til resultatregnskapet kunne se slik ut:

Teknisk regnskap for kollektivselskaper

1. Premieinntekter

   1. sparepremier

   2. risikopremier

   3. vederlag for administrasjon av forsikringer

   4. vederlag for kapitalforvaltning

   5. vederlag for forvaltningsrisiko for eierkapitalen

   6. vederlag for investeringsvalg

   7. gjenforsikringspremier

2. Inntekter fra eiendeler i alminnelig investeringsportefølje

   1. inntekter fra foretak i samme konsern og tilknyttede selskaper

   2. inntekter fra andre investeringsaktiva fra fast eiendom m.v. fra andre investeringsaktiva

   3. verdireguleringer

   4. gevinst realisert av investeringsaktiva

   5. urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler

3. Inntekter fra eiendeler i særskilte investeringsporteføljer

   1. inntekter fra foretak i samme konsern og tilknyttede selskaper

   2. inntekter fra andre eiendeler i forsikringstakeres investeringsporteføljer

4. Andre forsikringsrelaterte inntekter

5. Erstatningskostnader

6. Endringer i avsetninger som ikke gjelder særskilte investeringsporteføljer

   1. endringer i premiereserve i forsikringsfondet unntatt overføring til/fra annen pensjonsinnretning

   2. endringer i tilleggsavsetninger unntatt overføring til/fra annen pensjonsinnretning

   3. avsetninger til premiefond, innskuddsfond m.v.

   4. endringer i andre avsetninger,

   5. endringer i kursreguleringsfond

7. Endringer i avsetninger knyttet til særskilte investeringsporteføljer

   1. avsetninger for investeringsaktiva med investeringsvalg unntatt overføring til/fra annen pensjonsinnretning

   2. supplerende avsetninger p.g.a. garantiansvar

   3. andre avsetninger

8. Overskudd tilført forsikringstakere

   1. overskudd på avkastningsresultatet for den alminnelige investeringsportefølje

   2. overskudd på risikoresultatet

9. Forsikringsrelaterte kostnader unntatt finanskostnader

   1. administrasjonskostnader

   2. forsikringsrelaterte kostnader og provisjoner

10. Finanskostnader knyttet til investeringsporteføljer (forsikringsrelaterte kostnader)

    1. forvaltningskostnader, herunder rentekostnader

    2. verdiregulering av fast eiendom

    3. tap ved realisasjon av finansielle eiendeler

    4. urealiserte tap på finansielle omløpsmidler

    5. nedskriving av finansielle eiendeler

    6. tap på garantiansvar

11. Allokert investeringsavkastning

12. Resultat av teknisk regnskap.

Ikke-teknisk regnskap (selskapets regnskap)

1. Resultat av det tekniske regnskap (post 12)

2. Inntekt av selskapets investeringsaktiva

   1. inntekt av eierandeler, herunder i tilknyttede selskaper

   2. inntekt av andre investeringsaktiva

   3. verdiregulering av investeringsaktiva

   4. gevinst ved realisering av investeringsaktiva

   5. urealisert gevinst på finansielle omløpsmidler

3. Allokert investeringsavkastning (post 11)

4. Kostnader knyttet til selskapets investeringsaktiva

   1. kostnader ved forvaltningen

   2. verdiregulering av investeringsaktiva

   3. tap ved realiseringen av investeringsaktiva

   4. urealisert tap på finansielle omløpsmidler

5. Andre inntekter

6. Andre kostnader

7. Skattekostnad

8. Resultat ved ordinær drift etter skatt

9. Ekstraordinære inntekter

10. Ekstraordinære kostnader

11. Ekstraordinært resultat

12. Skattekostnad på ekstraordinært resultat

13. Andre skatter

14. Resultat for regnskapsåret.

15. Overføringer og disposisjoner

I forbindelse med post 2 e) og 4 d) i det ikke-tekniske regnskap bør det merkes at en her legger til grunn at selskapets finansielle omløpsmidler skal verdsettes til virkelig verdi. Dette følger av regnskapslovens regler, og en har her ikke sett behov for å la et kursreguleringsfond inngå i det ikke-tekniske regnskap. Som allerede nevnt foran i avsnitt 2.2.1, legger en i denne sammenheng vekt på at reglene for kollektivselskapene på dette punkt bør være de samme som for banker og andre finansinstitusjoner. Hensynet til regelforenkling taler også for dette, særlig når hensyn tas til at de fleste kollektivselskapene vil være del av blandede finanskonserner undergitt regler om konsernregnskaper.