9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget foreslår i utredningen endringer i den utenrettslige behandlingen av forbrukertvister. Begrunnelsen for endringene er i hovedsak at forbrukerne skal sikres bedre håndtering av forbrukertvister og at flere saker skal kunne la seg løse utenfor domstolene. Bedre håndtering av forbrukertvister sikres gjennom et mer enhetlig system preget av større grad av oversiktlighet og forutberegnlighet. Ved bruk av nemnder kan tvister som gjelder forbrukeravtaler, løses gjennom et system som innebærer mindre rettsliggjøring av konfliktene og at de som har ansvaret for tvisteløsningen har særlig kompetanse på det enkelte saksområde. Utvalget mener at også at forslagene vil føre til at de alminnelige domstolene avlastes.

Utvalget er i mandatet pålagt å avgi minst et forslag basert på en uendret ressursbruk. Utvalget påpeker i denne forbindelse at utvalgets forslag pålegger både det offentlige og private aktører skjerpende krav til behandling av forbrukertvister. Forslaget har således økonomisk betydning både for det offentlige og for næringslivet. Utvalget vil i det følgende skille mellom utgifter som berører offentlig virksomhet og utgifter som berører næringslivsaktører.

Utvalget foreslår at Forbrukertvistutvalgets saksområde utvides. Vurderingen av hvilke saker som bør behandles i Forbrukertvistutvalget er gjort ut fra hvilke sakstyper som det er av særlig betydning for forbrukere at undergis slik behandling, samt muligheten for at slike saker kan avsluttes på et lavt nivå og således avlaste domstolene.

De nye sakstypene som utvalget foreslår lagt til Forbrukertvistutvalget, er tvister som gjelder avhending av fast eiendom etter avhendingslova og tvister om oppføring av ny bolig etter bustadoppføringslova. Utvalget mener at utvidelsen av området for Forbrukertvistutvalget vil medføre en økning i antall saker. Dette vil innebære en økt omkostning. Utvalget påpeker også at dette er sakstyper som er ressurskrevende og derfor trolig vil kreve mer arbeid enn for eksempel saker om forbrukerkjøp, men ikke nødvendigvis mer enn saker etter håndverkertjenesteloven som allerede etter dagens ordning er til behandling i Forbrukertvistutvalget. Utvalget har vanskelig for å fastslå den nøyaktige kostnaden en slik utvidelse vil innebære. Utvalget antar at en økning vil kunne medføre en økning i saksmengden på inntil 500 saker pr. år. Forbrukertvistutvalgets sekretariat regner ut fra dagens situasjon med at det kan behandle 250 saker pr. årsverk. I tillegg vil sekretariatet ha behov for utvidet sekretærbistand. Det antas således at en økning av de ansatte i sekretariatet med tre årsverk vil kunne være tilstrekkelig til å dekke økt arbeidsbelastning som følge av utvidelsen av Forbrukertvistutvalgets saklige myndighetsområde.

Utvalget har også foreslått regler som åpner for en økning av antall medlemmer i Forbrukertvistutvalget. På samme måte som for sekretariatet er det vanskelig å finne et nøyaktig tall for hvor mange nye nestledere og medlemmer det er behov for ved en utvidelse av Forbrukertvistutvalgets saksområde. Utvalget mener dette også må ses i sammenheng med spørsmålet om å tilføre Forbrukertvistutvalget økt saklig kompetanse ved å foreslå å opprette underutvalg som er spesialisert. Utvalget antar i alle fall at en utvidelse av utvalget med fire medlemmer må være tilstrekkelig til å fange opp den antatte økningen i saksmengden.

For øvrig vil utvalget peke på at det foreslås endringer i reglene for administrative avgjørelser under behandlingen i selve Forbrukertvistutvalget gjennom at lederen gis myndighet til å avvise saker der vilkårene for behandling ikke er oppfylt eller det foreligger tidligere praksis som gjør at klagen ikke kan tas til følge. Utvalget foreslår videre at lederen også kan treffe enkelte realitetsvedtak der det foreligger en fast nemndspraksis eller et vedtak av prinsipiell betydning i tilsvarende sak. Utvalget antar at disse endringene av saksbehandlingsreglene for Forbrukertvistutvalget vil innebære en kostnadsbesparelse som vil kunne fange opp deler av det en økning i saksmengden tilsier. Sist, men ikke minst, peker utvalget på at reglene for forkynning foreslås endret slik at forkynning skjer på samme måte som i forliksrådet. Det vil si i vanlig brevs form uten mottakskvittering. Utvalget antar at også en slik endring av reglene vil innebære en betydelig besparelse i forhold til slik Forbrukerrådet arbeider med forkynning av klager etter dagens regelverk.

Når det gjelder de frivillige tvisteløsningsnemndene, foreslår utvalget en ordning som er basert på offentlig godkjenning av nemnder dersom de oppfyller lovbestemte krav til organisering og saksbehandling. Disse nye lovpålagte kravene vil trolig innebære en omlegging av nemndenes virksomhet, men det er grunn til å tro at omleggingen vil bli mest kostnadskrevende i en overgangsfase, slik at saksbehandlingen på sikt trolig vil bli tilsvarende dagens situasjon. For de fleste nemndene vil dette måtte innebære etablering av nye vedtekter og at sekretariatene må påregne noe større arbeidsbelastning. Utvalget finner at en nøyaktig tallfesting av forslaget er vanskelig og fremholder at de frivillige nemndene i større eller mindre grad etterlever slike prinsipper for saksbehandling allerede i dag.

Utvalget foreslår også opprettelse av frivillige nemnder innenfor transport, private opplæringstilbud og abonnement på tv-tjenester mv. Kostnadene med slike nemnder vil variere ut fra størrelse og organisering. Arbeidet med en nemnd innenfor jernbanetrafikk er allerede i gang. Utvalget antar at det vil være hensiktsmessig å legge til rette for en stor nemnd som tar opp i seg flere transportsektorer samtidig og kanskje i tillegg organiseres i tilknytning til en eksisterende nemnd. På denne måten vil kostnadene ved en ny nemnd reduseres.

Arbeidsoppgaven for departementet med offentlig godkjenning av nemndenes virksomhet, antar utvalget vil være av mindre omfang, og må forutsettes utført innenfor de budsjettrammer som departementet har til rådighet i dag.

For øvrig vil utvalget bemerke at forslaget om en samlet ordning for offentlig godkjenning av frivillige nemnder innebærer en forenkling av lovverket idet en rekke bestemmelser som tidligere har regulert slik godkjenning, foreslås opphevet og plassert sammen med de øvrige reglene om krav til frivillige nemnders organisering og saksbehandling.

Et annen sentral del av utvalgets forslag gjelder arbeidsfordelingen mellom Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget.

I utgangspunktet viser utvalget til at forslaget til nye rutiner for saksbehandling av saker for Forbrukertvistutvalget ikke vil føre til endringer i den totale ressursbruken. Utvalget mener at det helt isolert vil være ressursbesparende å flytte saksforberedelsen fra Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget fordi unødvendig dobbeltbehandling unngås. Samtidig overtar Forbrukertvistutvalgets sekretariat den meklingsoppgave som tidligere har tilligget Forbrukerrådet, og dette vil medføre økt arbeid og ressursbruk for sekretariatet. Det er vanskelig å fastslå den nøyaktige kostnaden av mekling.

Forbrukertvistutvalget mottok 1 216 saker fra Forbrukerrådet i 2009. Samtidig vet vi at Forbrukerrådet samme år fikk over 3 000 henvendelser som omfattes av saksområdet til Forbrukertvistutvalget. Dette viser at mange saker ble skallet av under saksforberedelsen, herunder i meklingen i Forbrukerrådet. Saksbehandlingstiden i Forbrukerrådet var på 116 dager i gjennomsnitt pr. klagesak i 2009. Vi vet imidlertid ikke hvor mye tid som ble brukt på mekling i hver enkelt sak. Av den grunn er det vanskelig å gjøre et nøyaktig anslag over den økte arbeidsbelastning endringen i meklingskompetanse vil medføre for Forbrukertvistutvalget. Utvalget antar derfor at dette må vurderes nærmere i forbindelse med en gjennomføring av endringen, men at en utvidet arbeidsoppgave for sekretariatet vil medføre behov for økte ressurser. Samlet sett mener utvalget det er behov for at det opptrettes flere nye stillinger for sekretariatet i størrelsesorden seks til sju nye medarbeidere fordelt mellom saksbehandlere og sekretærbistand for alle nye oppgaver som Forbrukertvistutvalget pålegges å utføre.

Utvalget vil for øvrig vise til at forslaget om å endre reglene slik at all saksforberedelse legges til Forbrukertvistutvalget, må sees i sammenheng med nye oppgaver for Forbrukerrådet. Forbrukerrådet vil tilføres nye oppgaver ved at organisasjonen skal fungere som en forbrukerportal og bistå med veiledning også for saksområder som faller utenfor forbrukertvistloven. Det innebærer at Forbrukerrådet skal gi informasjon om tvisteløsning, veilede om gjeldende rett, opprette dialog mellom partene og klargjøre partenes standpunkt i tvisten for et stort omfang av saker. Utvalget mener at Forbrukerrådets oppgaver som forbrukerportal kan løses fra regionskontorene, og utvalget anbefaler således at disse kontorene opprettholdes. Utvalget mener at den kompetansen som finnes ved regionskontorene, er godt egnet for oppgavene som forbrukerportal for nemndene. Totalt sett innebærer dette at arbeidsmengden og ressursbruken hos Forbrukerrådet med utvalgets forslag, vil tilsvare dagens situasjon.

Utvalget viser til at dersom det forutsettes at Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget ikke tilføres nye ressurser samlet sett, må dagens ressurser fordeles mellom disse etter en ny beregning. Utvalget mener imidlertid at en må være forsiktig med å endre for mye i strukturen rundt Forbrukerrådet fordi Forbrukerrådet håndterer et stort antall henvendelser fra forbrukere og bare et svært lite antall av disse sakene går over fra å være henvendelser til å bli reelle tvister som må behandles av Forbrukertvistutvalget. Utvalget antar at dersom organiseringen av Forbrukerrådet endres, vil det kunne medføre en vesentlig økning i saksmengden for Forbrukertvistutvalget, eller i verste fall at forbrukerne ikke får løst sine saker overhodet fordi terskelen for å benytte Forbrukertvistutvalget eller andre tvisteløsningsnemnder blir for høy.

Utvalget viser til at det foreslås regler om at Kongen kan bestemme hvor mange medlemmer som til enhver tid skal være i Forbrukertvistutvalget og hva som til enhver tid er Forbrukertvistutvalgets saksområde. Utvalget mener at disse reglene vil medvirke til større fleksibilitet i ressursbruken og at ressursene på denne måten til enhver tid kan avpasses til behovet og budsjettene.

Avslutningsvis foreslår utvalget at Forbrukertvistutvalget skal endre navn til Forbrukerklagenemnda. Utvalget antar at dette vil medføre noen mindre kostnader ved etableringen, men at slike utgifter har et begrenset omfang.