3 Hodene blir stadig viktigere

Befolkningen i Norge investerer i økende grad i utdanning. Resultatet av disse store investeringene utgjør en viktig ressurs som vi må utnytte til å utvikle våre konkurransefortrinn. Økt utdanningsnivå er et resultat av en ønsket politikk, men også en konsekvens av strukturendringer i økonomien og i arbeidsmarkedet. I takt med veksten i tjenestebaserte næringer, øker også behovet for personer med høyere utdanning. Samtidig betyr dette, gitt et ønske om å beholde spredt bosetting, at regionalpolitikken må være tilpasset en virkelighet hvor en stadig større del av befolkningen har høyere utdanning. En slik politikk må bygge på kunnskap om endringene i næringsstruktur og utdanningsnivå i Norge og utlandet, og hvilke muligheter og utfordringer dette gir for utviklingen i ulike regioner.

Balanse mellom tilbud og etterspørsel etter mennesker med høyere utdanning er grunnleggende for nasjonal og regional utvikling av kompetansearbeidsplasser. Lokale ubalanser bunner ofte i endringer i utdanningstilbøyelighet, endringer i næringsstruktur og økt mobilitet i befolkningen. Nedbyggingen av tradisjonelle næringer har vært særlig stor i mindre kommuner i innlandet og langs kysten. Samtidig skjer veksten i tjenestesektoren og i bygge- og anleggssektoren i hovedsak rundt de store byene, og særlig i det sentrale østlandsområdet. Industrien som bygges ned sysselsetter mange med lavere utdanning, mens tjenestesektoren i vekst sysselsetter mange med høyere utdanning. Strukturomstillingen av arbeidsmarkedene, endringene i utdanningsnivå og alderssammensetningen i befolkningen bidrar dermed i seg selv til sentraliseringskreftene. Dette ser vi gjennom markante regionale forskjeller i utdanningsnivå, særlig for lang høyere utdanning. Her er forskjellene mellom de regionene som har universitet og resten av Norge særlig klare og økende. Utdanningsinstitusjonenes geografi drøftes nærmere i kapittel 4.

3.1 Utdanningssamfunnet

Norges befolkning er i stadig større grad en høyt utdannet befolkning. Mens det i 1970 var i underkant av 50 000 studenter ved norske universiteter og høgskoler, var det i 2009 over 220 000 studenter ved disse institusjonene. I tillegg har antallet nordmenn som tar høyere utdanning ved utenlandske utdanningsinstitusjoner økt i denne perioden. Flere og flere ser dermed høyere utdanning som et ledd i egen utvikling og som en inngangsbillett til arbeidsmarkedet.

I 2009 hadde 27 prosent av befolkningen på 16 år og over fullført utdanning på universitets- og høgskolenivå. Andelen har vært økende over flere år og gjelder begge kjønn. Andelen kvinner med høyere utdanning vokser imidlertid betydelig raskere enn hva den gjør for menn. Menn har tradisjonelt sett i større grad hatt høyere utdanning, men fra og med 2001 har en større andel kvinner enn menn tatt høyere utdanning. Halvparten av kvinnene i alderen 25 – 29 år har nå høyere utdanning, mens bare litt over 30 prosent av mennene i samme aldersgruppe har nådd tilsvarende utdanningsnivå. Kvinner er i flertall blant studentene innenfor de fleste fagdisipliner, men menn er fortsatt i flertall når det gjelder studier i naturvitenskap/teknologi og økonomiske fag.

Framskrivinger fra SSB (Bjørnstad mfl. 2010) viser at over 40 prosent av arbeidsstyrken vil ha en grad fra universitet eller høgskole i 2030. Nesten ingen vil ha bare grunnskoleutdanning. Det er særlig innenfor privat tjenesteproduksjon at etterspørselen etter høyere utdannet arbeidskraft vil komme. Innenfor noen utdanningsgrupper som jurister, sykepleiere og personer med samfunnsfaglig bakgrunn vil det også være en vekst i offentlig sektor. Det er på den annen side ventet at nedgangen i olje- og gassproduksjonen isolert sett vil føre til lavere etterspørsel etter blant annet sivilingeniører i denne sektoren.

Den eldre befolkningen blir stadig større. Det er forventet en dobling av gruppen over 67 år i perioden 2010 – 2060. De små fødselskullene på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet bidrar til at tilbudet av arbeidskraft blir lavere, selv om vi de siste årene har sett at tilveksten har økt. Hovedgrunnen til at arbeidsstyrken likevel vokser i de fleste delene av landet er innvandring. Framskrivningene fra SSB legger til grunn at nettoinnvandringen vil være på om lag 20 000 personer årlig i perioden framover. Utdanningsnivået blant innvandrerbefolkningen har derfor betydning for tilbudet av høyere utdannet arbeidskraft.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Samlet sett har økt tilbud av arbeidskraft med høyere utdanning, og større etterspørsel etter denne arbeidskraften, ført til at det har vært en sterk vekst i den yrkesaktive befolkningen med høyere utdanning. Fra 1998 til 2008 har denne gruppen økt med 46 prosent, sammenliknet med den øvrige yrkesbefolkningen som har økt med 13 prosent. I Norge utgjør den yrkesaktive befolkningen med høyere utdanning 33 prosent (809 495 personer i 2008) av alle yrkesaktive.

Norge i verden

Norge er ikke alene i verden om å ha en høyt utdannet befolkning. 27 prosent av befolkningen i alderen 25 – 64 år i OECD-landene hadde utdanning på universitets- og høgskolenivå i 2007, mens EU-landene (EU19) i gjennomsnitt har en utdanningsandel på 25 prosent. I Norge var tilsvarende tall 34 prosent. Bare Canada, Japan, New Zealand, USA og Finland kunne vise til høyere andeler høyere utdannet befolkning, jf. figur 3.2. Norge plasserer seg dermed i den tredjedelen med høyest andel. Spredningen er nokså stor, også for de europeiske landene. Dette reflekterer både forskjeller i næringsstruktur og tilgangen på utdanningstilbud. Andelen som har høyere utdanning varierer fra 11 prosent i Tyrkia til 40 prosent eller mer i USA, New Zealand, Japan og Canada.

OECD har også estimert andelen av hvert fødselskull som vil gjennomføre høyere utdanning gitt dagens utdanningsmønster. Basert på dagens mønster vil 43 prosent av en kohort gjennomføre høyere utdanning i Norge. Andelen varierer mellom landene fra under 20 prosent i Hellas til 45 prosent eller mer i Irland, Danmark, New Zealand, Finland, Polen, Australia og Island. Det er også verdt å merke seg at det mønsteret vi har sett i Norge med at kvinner i større grad enn menn tar høyere utdanning, er et gjennomgående trekk i de fleste land.

Kilde: OECD: Education at a Glance 2009

Felles for så å si alle OECD landene er at andelen med høyere utdanning har økt. Gjennomsnittet i OECD har økt fra 20 til 27 prosent i perioden 1997 til 2007. I aldersgruppen 25 – 34 år har OECD-gjennomsnittet økt fra 25 til 33 prosent fra 1997 til 2006. Men en sammenligning av utdanningsnivået for yngre og eldre fødselskohorter, indikerer at det likevel eksisterer betydelige forskjeller mellom landene. I Korea har andelen med høyere utdanning økt med mer enn 40 prosentpoeng, Tyskland har hatt en nedgang i perioden, mens for Norge har økningen vært om lag 24 prosent.

Kilde: UNESCO (2008)

Vi har ikke bare flere med høyere utdanning i Norge, men vi studerer også lengre. Norge er blant de landene med høyest forventet utdanningslengde, bare Australia, New Zealand, Island og Irland kan vise til høyere tall. I Norge kan en 5-åring i gjennomsnitt se fram til 17,3 år på skolen. For menn og kvinner er tallene henholdsvis 16,7 år og 18 år. Også her ser vi at kvinner har flere år i utdanning enn menn i de aller fleste land, unntakene er først og fremst Japan og Korea.

Utviklingen i forventet utdanningslengde over tid har trekk knyttet til den regionale utviklingen i kompetansearbeidsplasser som det er verd å merke seg. I det vesentlige har utdanningslengden flatet ut i Norge og andre vestlige land, mens utdanningslengden fortsetter å vokse på verdensbasis. I India hadde en femåring i 2008 i gjennomsnitt 10,3 år foran seg på skolen, mens tallet i 2000 var 8,4 år. I Kina har vi sett en tilsvarende utvikling, hvor forventet utdanningslengde har økt fra 9,9 år til 11,4 år siden 2001. Denne utviklingen innebærer at bedriftene i flere nye økonomier i økende grad vil kunne konkurrere med bedrifter i vestlige land innenfor næringer med stor andel arbeidstakere med høyere utdanning. Denne utfordringen gjelder i aller høyeste grad for Norge, som har et høyt kostnadsnivå og en stadig større tjenesteytende sektor. Det stadig mindre gapet mellom utdanningsnivå i vestlige og framvoksende økonomier, samt en teknologisk utvikling som gjør det mulig å splitte opp funksjoner innen en virksomhet på en helt annen måte enn før, gir også foretakene økte valgmuligheter hva angår lokalisering av sine aktiviteter. Valget står ikke lenger mellom Oslo og Narvik, men snarere mellom Oslo, Narvik og Kina. Vi har etter hvert tilpasset oss dette hva angår arbeidsintensiv produksjon basert på arbeidskraft med lavere utdanning, men framover vil dette i stigende grad også gjelde for kompetansearbeidsplasser.

Kilde: UNESCO (2008)

3.2 Regionale forskjeller i utdanningsnivå og utdanningstilbøyelighet

Det er betydelige regionale forskjeller i utdanningsnivå i Norge. Den høyeste andelen høyere utdannede finner vi i Oslo, der 44 prosent har høyere utdanning. Akershus har den nest høyeste andelen med 32 prosent. Fylkene som omfatter storbyregioner (med tilhørende universiteter) har jevnt over en høyere utdannet befolkning, både Hordaland og Sør-Trøndelag har i underkant av 30 prosent høyere utdannete. I fylker med middels store byer, blant annet Rogaland, Vest-Agder og Troms, ser vi en noe lavere andel på rundt 25 – 26 prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2009 og egne beregninger

Det er i Hedmark og Oppland vi finner de laveste andelene med høyere utdanning med om lag 20 prosent, men også Telemark, Finnmark og Nordland har en andel høyere utdannede som er betydelig under landsgjennomsnittet.

For personer med kort og middels lang utdanning er det en jevnere fordeling mellom ulike deler av landet. Dette reflekterer sannsynligvis at helsepersonell med profesjonsutdanning samt eksempelvis lærere, er representert over hele landet. Når det gjelder lang høyere utdanning er det store variasjoner. Fylker med store byer, som Hordaland, Rogaland, Sør-Trøndelag og Oslo/Akershus, har relativt sett flere personer med lang utdanning. Dette illustreres godt i de nordlige fylkene, hvor Tromsø har klart større andel av denne utdanningsgruppen enn resten av landsdelen.

Andelen av befolkningen med høyere utdanning øker klart med sentralitet, se tabell 3.1 og figur 3.5 og 3.6. Igjen drives forskjellene i første rekke av de med lang høyere utdanning. Mens disse utgjør nærmere 12 prosent av den yrkesaktive befolkningen i hovedstadsregionen, utgjør de kun rundt 2 prosent av arbeidsstyrken i de spredtbygde regionene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2009 og egne beregninger

Det har samtidig skjedd en vekst i andelen av den yrkesaktive befolkningen med høyere utdanning på tvers av alle regiontyper – fra de mest sentrale til de mer perifere, se tabell 3.2. Men vekstratene øker noe med sentraliteten. De største regionale forskjellene finner vi i vekstrater for personer med lang høyere utdanning. I de store byene utenom Oslo har denne gruppen vokst med 59 prosent, mot 29 prosent i spredtbygde regioner. For de delene av befolkningen som har kort høyere utdanning er forskjellene mellom ulike regiontyper gjennomgående mindre. Spredtbygde regioner har hatt samme vekst som hovedstadsregionen (38 prosent), mens høyest vekst finner vi i storbyregionene (49 – 54 prosent). Men det er også verdt å merke seg at hvis vi kun betrakter befolkningen med kortere høyere utdanning, har også mellomstore byer og småbyregioner økt sine andeler over tid.

Det er imidlertid også store forskjeller i vekstratene for yrkesaktive personer uten høyere utdanning. I de største byene har denne gruppen vokst med 18 prosent mot 4 prosent i spredtbygde regioner.

Det eksisterer også regionale forskjeller i studietilbøyelighet. Generelt er studietilbøyeligheten størst blant ungdom fra sentrale regioner, mens ungdom fra distriktene har lavest tilbøyelighet. Forskjellene i studietilbøyeligheten henger sammen med foreldregenerasjonens utdanningsnivå, karakterer og gjennomføringsevnen (frafall) i videregående skole, nærhet til studiestedet og konkurransen om studieplasser (Kunnskapsdepartementet 2010: Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020). Men de regionale forskjellene i studietilbøyelighet er langt mindre enn de regionale forskjellene i utdanningsnivå. Figur 3.7 viser hvor mange av de som bodde i en regiontype ved sekstenårsalderen, som ender opp med å ta utdanning når de er mellom 19 og 24 år. Kvinner tar i større grad høyere utdanning, og forskjellene mellom kvinner og menn er større for de som kommer fra mindre sentrale steder. Videre ser vi at de regionale forskjellene i studietilbøyelighet er klart større for menn enn for kvinner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og egne beregninger

Norge er regelen – ikke unntaket

Også andre land har regionale forskjeller i utdanningsnivå. Norge er et av de landene med høyest andel personer med høyere utdanning, men samtidig også et av de landene med størst regionale forskjeller. Spania og USA er andre land med store regionale forskjeller i utdanningsnivå. Eksempelvis har Madrid og Washington D.C. en befolkning hvor i overkant av 40 prosent har høyere utdanning. Områder med stor turisme og/eller tradisjonelle næringer som de spanske øyene i Middelhavet har lav andel høyere utdannede. I USA er West Virginia et motstykke til Washington D.C. I denne staten med få store byer og et ressursbasert næringsliv har bare om lag 15 prosent av befolkningen høyere utdanning.

¹ Regionale forskjeller i utdanningsnivå kan måles ved å se på hvor stor spredningen av andelen med høyere utdanning er innad i ulike OECD-land. Andelen for hele landet indikerer i hvilken del av intervallet befolkningen generelt befinner seg.

Kilde: OECD (2009)

Figur 3.8 illustrerer hvor utbredt regionale forskjeller i utdanning er innen OECD-området. I figuren representerer den grønne markøren den nasjonale andelen høyere utdannede, mens det blå området indikerer spredningen i landet. Forhold som bidrar til å forklare forskjeller mellom ulike land, bidrar også til å forklare forskjeller mellom ulike regioner. Ulik næringsstruktur er en vanlig årsak til disse forskjellene, noe vi ser i regioner som tradisjonelt har stor andel primær- og sekundærnæringer. Variasjonene innenfor geografisk sett store land, som USA, Canada og Spania, er naturlig nok større enn innenfor Sveits og Irland. Samtidig er det i mange land en klar sentralitetsdimensjon knyttet til forskjellene i utdanningsnivå. Regioner med nasjonale miljøer og administrative funksjoner har i større grad en utdannet befolkning. I hovedstadsregionene og andre regioner med større byområder er det omtrent i alle land en klar tendens til at flere har høyere utdanning.

3.3 Hvorfor tar stadig flere høyere utdanning?

Den økende andelen personer med høyere utdanning er resultat av en villet politikk, hvor målet har vært å øke utdanningsnivået i befolkningen og gjøre høyere utdanning lettere tilgjengelig i hele landet og for alle samfunnslag. I tidsrommet etter andre verdenskrig og fram til midten av 1970-tallet skjer det derfor en vesentlig utbygging av utdanningstilbudene på alle nivåer i det norske samfunn, fra grunnskolen til gymnas og postgymnasial utdanning (NOU 1999:33: Nyttige lærepenger, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet). Geografisk og institusjonell spredning var en viktig forutsetning for utbyggingen, noe vi blant annet ser reflektert gjennom dagens regionale høgskolesystem.

Etter 1970 ble man mer opptatt av å få til en bedre samordning av tilbudene innenfor høyere utdanning. Reformer ble iverksatt, bl.a. i lærerutdanningen, og hadde som mål å styrke kvaliteten på den høyere utdanningen. Reformer på lavere nivåer i utdanningssystemet har bidratt til at veksten i høyere utdanning har fortsatt. I de senere årene har man også satset på etter- og videreutdanning, blant annet gjennom kompetansereformen. Dette åpner for at nye grupper av voksne i og utenfor arbeidslivet kan ta del i utdanningssamfunnets tilbud.

Etter- og videreutdanning betyr stadig mer for kompetansenivået hos norske arbeidstakere. Om lag 8 prosent av befolkningen deltok i formell videreutdanning i 2008. Denne andelen har vært økende de siste årene. Personer med høyere utdanning fra før deltar i større grad i formell videreutdanning enn andre grupper. Særlig gjelder dette sysselsatte med kort høyere utdanning, hvor 13 prosent deltok i formell videreutdanning. Denne typen livslang læring ser vi særlig i undervisningssektoren, offentlig forvaltning og helse/sosialsektoren, men også innenfor industrien er det en økende tendens til at arbeidstakere tar formell videreutdanning (Livslang læring i norsk arbeidsliv – Lærevilkårsmonitoren 2003 – 2008, FAFO rapport 2009:01).

Kvalitetsreformen i høyere utdanning, som ble gjennomført på 2000-tallet, har også hatt som mål å øke kvaliteten i undervisningen og å gjøre utdanningsinstitusjonene mer effektive. I samme periode har også studiefinansieringen blitt bedre. Dermed er ikke lenger den økonomiske kostnaden et absolutt hinder for å ta høyere utdanning for mange grupper, slik det var før Statens Lånekasse for studerende ungdom ble opprettet i 1947. I starten var denne formen for studiefinansiering bare tilgjengelig for noen få grupper basert på en streng behovsprøving, men etter hvert ble ordningen tilgjengelig for alle. Det har bidratt til at flere har hatt mulighet til å ta høyere utdanning.

En vesentlig årsak til økningen i høyere utdanning er også endringene av næringsstrukturen i Norge. Dette har gjort at behovet for personer med høyere utdanning har økt kraftig. Dette ser vi nærmere på i kap. 4.

Et annet vesentlig trekk ved etterkrigstiden i Norge er at kvinners yrkesdeltakelse har økt kraftig. Mens menn i dag har omtrent samme frekvens i yrkesdeltakelse som på 1970-tallet med om lag 3 av 4 sysselsatte, har andelen sysselsatte kvinner økt fra om lag 4 av 10 sysselsatte til mer enn 7 av 10. Den økte inntreden av kvinner i arbeidslivet har ført til at kvinnene er blitt sterkere representert både i gruppene med videregående og høyere utdanning. Økningen av kvinner i arbeidsstyrken har særlig kommet i disse gruppene.

Offentlig sektor har bidratt sterkt til den økte etterspørselen etter arbeidskraft med over en dobling av antall sysselsatte i offentlig sektor. Denne vridningen har preget etterspørselen etter arbeidskraft. Idet helse- og sosialsektoren, utdanning og offentlig forvaltning i større grad har formelle krav til utdanning enn mange private yrker, har dette bidratt sterkt til den økte etterspørselen etter personell med høyere utdanning.