1 Verdiskaping og effektivitet i samfunnsøkonomisk forstand

v/Torstein Arne Bye

Innledning

Hva er verdiskaping, hvordan kan den måles, hvordan sørger man for at man får høyest mulig verdiskaping og er det rett fram å finne ut hva verdiskaping er? Her vil vi først se på grunnlaget for at man skal sikre seg høyest mulig verdiskaping, så hvordan dette kan måles og deretter drøfte en del kompliserende faktorer som markedssvikt, usikkerhet og fordeling. Til slutt drøftes noen konkrete energieksempler under denne konteksten.

Grunnlaget for høyest mulig verdiskaping

Utgangspunktet for vurdering av verdiskaping er at man ønsker å bruke de ressursene som finnes i samfunnet på en mest mulig effektiv måte, hensyn tatt til alle kostnader. Da må man allokere ressursene dit hvor de kaster mest av seg. Gjennom denne allokeringsmekanismen framkommer også alternativverdien på all ressursbruk. Vi kan få en alternativ avkastning ved å bruke ressursen på en annen måte enn den valgte. Om vi bruker ressursen andre steder enn der den kaster mest av seg, lider vi et tap. Et marked vil ofte allokere ressursene på en slik effektiv måte, men se nærmere nedenfor om unntak fra dette.

La oss ta utgangspunkt i et forenklet marked med stigende tilbudskurve, T, av et gode og fallende etterspørsel, E, etter samme godet, se figur 1.1. Betalingsvilligheten (etterspørselen) for godet er altså fallende (større etterspørsel til lavere pris). Tilbudet øker når prisen øker, fordi vi antar at man starter med å produsere de enhetene som er billigst og deretter går over på dyrere og dyrere prosjekter. I tilbudskurven inngår alle kostnader; det vil si alle driftskostnader, arbeidskostnader og kapitalkostnader. Når prisen øker, blir det lønnsomt å produsere flere enheter (høyere kostnad for større mengde) gitt langs kurven T. I markedet dannes det en likevekt for pris p og mengde x der etterspørsel og tilbud møtes. Her er markedet i balanse, og verken produsenter eller forbrukere har noe økonomisk insentiv til å endre produksjon og forbruk. Totalkostnaden ved produksjon er gitt ved arealet under kurven T fram til produsert mengde x, mens inntekten for produsenten er pris ganget med mengden (firkanten p*x). Da oppstår et produsentoverskudd som er differansen mellom verdien og kostnaden – arealet ps. For forbrukeren viser arealet under kurven E fram til kjøpt mengde x den totale nytten av godet. Utgiften for å få mengden x er pris p ganget med mengde x. Forbrukeren kjøper ikke enheter som koster mer enn de gir i form av nytte. Vi får et konsumentoverskudd som forskjellen mellom nytten og det de må betale – arealet ks. En løsning der vi får x og p er den som skaper høyest mulig velferd for samfunnet av dette godet.

Resonnementet ovenfor kan gjentas for alle markeder i økonomien. Samfunnets samlede bruk av ressursene (også arbeid og kapital) gir i henhold til dette den maksimale verdiskapingen i samfunnet. Om man tilpasser ressursbruken til dette vil man finne at ressursene gis den samme verdien i alle anvendelser. Både prisene og kostnadene ved all innsats bestemmes av samspillet i disse markedene. Alle ressurser har altså alternative anvendelser som gir den relevante kostnaden for alle aktører i deres streben etter verdiskaping. Ressursene er knappe faktorer, og man allokerer disse etter hvor stor verdi de gir i enhver anvendelse. Om man ikke kan dekke alternativkostnaden, betyr det at ressursen kan flyttes til et annet sted hvor alternativkostnadene kan dekkes og verdiskapingen blir større.

I mange aktiviteter i samfunnet kan man utvide kapasiteten til de samme enhetskostnadene. Da er kurven T flat, og vi har ikke noe produsentoverskudd. Da er summen av kostnaden ved bruken av varer og tjenester (produktinnsats), arbeidskraft og kapital per enhet produsert lik prisen. I de fleste næringer som er basert på naturressurser (elektrisitet, olje, jordbruk, fiske etc.) er det marginalt avtakende avkastning. Det betyr for eksempel i kraftsektoren at vi rangerer kraftverk etter stigende kostnader. Vi tar i bruk de billigste fossefallene først, og så blir det dyrere og dyrere å bygge ut flere. Kostnadskurven blir da stigende som i figuren. Tilsvarende får vi om ressursen er knapp (begrenset). Da får vi et produsentoverskudd som beskrevet ovenfor – ofte også kalt grunnrente eller renprofitt. Dette er verdiskapingen som er knyttet til utnyttelsen av naturressursen. Her er det forskjell på om ressursen er fornybar (formuen består) eller om den ikke er fornybar (jf. for eksempel oljen som tappes og «flyttes» til finansformue (pensjonsfond utland)– da er mye formuesomplassering og ikke verdiskaping som definert ovenfor).

I de fleste markeder får også de primære innsatsfaktorene, arbeid og kapital, avlønning – de er inkludert i kostnadene bak tilbudskurven T. Arbeidskraft brukes ikke opp. Det er i prinsippet like mye av den etter at den er brukt i en bedrift som før. Den avlønningen denne får er altså verdiskaping – formuen arbeidskraft består og i tillegg få vi noe ekstra – avlønningen. Den delen av kapitalkostnaden som er slitasje brukes i en viss forstand opp. Det får man betalt for ved at man for lov å avskrive denne i regnskapet slik at kapitalmengden kan opprettholdes. En del av overskuddet er da finanskapital og sammen med den resterende realkapitalen opprettholdes altså kapitalen. En annen viktig del av kapitalkostnaden i tilbudskurven er avkastningen – som kan sammenliknes med den verdi som kapitalen ville hatt i alternativ anvendelse. Siden verken arbeid eller kapital fortæres – det vil si at formuen er den samme – er den avkastningen disse faktorene får (arbeidsinntekt og netto kapitalinntekt) en del av verdiskapingen.

Hvordan måler vi verdiskaping i samfunnet og i bedrifter?

Gitt definisjonen av verdiskaping ovenfor kan vi måle avkastningen i samfunnet ved netto nasjonalprodukt. Verdien av all produksjon i samfunnet minus verdien av all innsats av varer og tjenester er brutto nasjonalprodukt (som ofte litt villedende blir omtalt som landets verdiskaping). Kapitalen slites imidlertid, man tærer på realformuen, og denne slitasjen må vi trekke fra. Da sitter vi igjen med netto nasjonalprodukt, som litt forenklet kan sies å være den inntekten som går til de to primære innsatsfaktorene arbeid og kapital (inklusive naturrerssurskapitalen)1. Arbeidsformuen, realkapitalen og naturressurskapitalen som anvendes i produksjon gir altså en avkastning – som er verdiskapingen i samfunnet.

Tilsvarende resonnement kan man anvende på bedriftsnivå. Hvis bedriftens produksjonsverdi minus verdien av innsatsen av varer og tjenester kan belønne arbeidskraften og realkapitalen som i alternativ anvendelse, så er bedriften verdiskapende. Om bedriften må ha ressursene (varer, tjenester, arbeid, kapital) til lavere kostnad enn alternativkostnaden for å kunne eksistere, så tar i en viss forstand denne bedriften ressurser fra andre bedrifter som kunne gitt en bedre avkastning av ressursen. Man kunne altså fått høyere verdiskaping ved å anvende ressursene alternativt. Da må man korrigere nettoproduktet i denne bedriften med forskjellen i faktorprisene for å kunne vurdere om den er verdiskapende eller ikke.

I figur 2 viser vi verdiskapingen målt på denne måten i noen hovedsektorer i norsk økonomi. Siden norsk økonomi er svært åpen (stor utenrikshandel) har vi vist utviklingen over 5 år. Noen interessante hovedtrekk er: Privat tjenesteyting står for den største delen av verdiskapingen (vel 51 prosent i 2009) og er av økende betydning, deretter kommer energisektorene olje, gass, vannkraft) med 20 prosent. Olje og gass betyr mest her (89 prosent), men vannkraftens andel er også betydelig (11 prosent av energisektoren). Ser man på energisektoren over de fem årene (jf. at olje-, gass og kraftpriser varierer mye over år) så er andelen om lag 26 prosent. Industrien samlet står for 8,5 prosent av netto nasjonalproduktet der den energitunge industrien står for om lag 17 prosent av industriens andel (det vil si som et gjennomsnitt over perioden (her kan man ikke se på år for år, siden dette er en svært konjunkturutsatt bransje). Det betyr at annen industri står for om lag 83 prosent av industriens bidrag til verdiskapingen i gjennomsnitt over disse årene. Dette betyr at den energitunge industrien står for om lag 1,5 prosent av den totale verdiskapingen i samfunnet. Primærnæringenes andel er om lag 1 prosent. Offentlig sektor stå for 19 prosent av verdiskapingen.

Kilde: Nasjonalregnskapet, SSB

Verdiskaping og effektivitet

Med effektivitet mener man ofte teknisk effektivitet, det vil si at vi ikke skal bruke mer ressurser på en aktivitet enn strengt nødvendig. Vi skal ikke sløse med ressursene. Et mer interessant begrep i økonomisk forstand er kostnadseffektivitet: man velger innsatsfaktorer og teknologi på en måte som gir lavest mulige kostnader i produksjonen av gitte mengder av ett eller flere goder. Her kan det være forskjell på hva som er kostnadseffektivt for den enkelte bedrift/forbruker versus samfunnet. Viktige kilder til forskjeller her kan for eksempel være eksterne effekter, imperfekt konkurranse og at skatter/subsidier skaper vridninger mellom priser og de samfunnsøkonomiske alternativkostnadene.

Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt må man også vurdere allokeringseffektivitet: ressursene bør brukes der de kaster mest av seg – det vil si der verdiskapingen er størst. Dette krever i tillegg til kostnadseffektivitet at man også velger hvilke goder som skal produseres. Ofte bruker man begrepene allokeringseffektivitet og kostnadseffektivitet på samfunnsnivå om hverandre. For de fleste goder overlates valget til markedet. Viktige unntak er utdanning, helse, forsvar og andre offentlige tjenester der det av flere grunner kan være avvik mellom privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske lønnsomhetsvurderinger.

Markedsvikt

I de fleste økonomier eksisterer ulike former for markedssvikt. Her skal vi spesielt se på eksterne effekter (det vil si at enkeltaktørers aktivitet kan implisere at andre aktører påføres negative eller positive konsekvenser) og noen markedsimperfeksjoner.

Negative eksterne effekter kan for eksempel være forurensing, nedbygging av landskap, påvirkning av estetiske verdier etc. Et fritt marked vil normalt ikke ta hensyn til at man gjennom egen aktivitet skaper slike eksterne kostnader for andre. Da realiserer ikke markedet de høyeste samfunnsverdiene. Det som tilsynelatende ser ut som verdiskapende fra en bedrifts side, behøver ikke være like verdiskapende fra samfunnets side siden alle kostnader ikke er inkludert i bedriftskalkylen. Vi setter inn mer ressurser enn det vi får igjen. Slike negative eksterne effekter kan ivaretas ved for eksempel prising av ulempene (avgift på forurensing), eller regulering av tilgangen til naturverdier (for eksempel verning av vassdrag, forbud mot vindmøller i utsatte strøk, regulering av traseer for master, kompensasjon for lokale naturbelastninger, bevaring av uberørte områder etc). Etter at disse verdiene er regulert (internalisert) kan det fortsatt tenkes at aktiviteten er verdiskapende – det vil si kunne betale for alternativverdien av arbeid og kapital og de eksterne verdiene. Ofte kan imidlertid konklusjonen være at aktiviteten ikke er verdiskapende når vi tar hensyn til eksterne effekter.

Det er viktig å skille mellom selve reguleringen av de eksterne effektene og eierskapet til det som reguleres, for eksempel miljøet. Reguleringen skal foretas uavhengig av selve fordelingsspørsmålet. Den verdien som oppstår gjennom reguleringen fordeles i normale markeder etter eierskap, men i tilfelle med eksterne effekter er det ikke alltid enkelt å fastslå hvordan eierskapet er. Likevel skal den som belaster for eksempel miljøet, betale for denne ulempen. Hvis ikke, sikrer man ikke at man får en god vurdering av om prosjektet faktisk er verdiskapende. Verdien må da fordeles gjennom en forhandlingsprosess mellom de som regulerer på samfunnets vegne, og de som berøres av inngrepet.

Positive eksterne effekter er positive verdier for samfunnet, som et prosjekt skaper, men som den som investerer i prosjektet ikke tar hensyn til i sin beslutning. Det klassiske eksempelet her er FoU. For eksempel kan en tenke at FoU på CCS-teknologi, etter at man har løst alle utfordringer med denne, kan komme andre som vil benytte denne teknologien til gode. Verdien av fordelen for andre vil en bedrift normalt ikke ta hensyn til i vurderingen av om de skal starte prosjektet eller ikke da verdien ikke tilfaller (eller ikke fullt ut tilfaller) denne bedriften. Altså kan FoU være samfunnsøkonomisk lønnsomt, selv om det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Slike positive eksterne effekter kan man korrigere for ved å støtte slik FoU økonomisk. Betingelsen for slik støtte er altså at det kan knyttes positive spillovereffekter til slik FoU. Et dilemma er ofte at mye av den FoU som foregår, kan tenkes å gi slike effekter og at i mange tilfelle vil også de eksterne effektene være internalisert av markedet selv. Å avgjøre hvilke som forsvarer støtte, og hvilke som ikke forsvarer dette, er ikke trivielt. Utvikling av nye teknologier som det ikke svarer seg for den enkelte aktør å foreta, men som i neste omgang kommer andre til gode og dermed samlet sett gir overskudd for samfunnet er da verdiskapende.

I resonnementene ovenfor har en så langt antatt «perfekte» markeder. Det er ikke uvanlig at det eksisterer imperfeksjoner i markeder. Slike imperfeksjoner kan være manglende informasjon (gir gale beslutninger), markedskonsentrasjon (misbruk av markedsmakt som gir for høy pris og for lite volum), skatter (vrir ressursbruken fra det optimale), subsidier (reflekterer ikke de riktige kostnadene – jf. også alternativkostnaden) og lignende. Det kan også noen ganger være innslag av kollektive goder (for eksempel forsyningssikkerhet i energimarkedet) som enkeltaktører ikke tar inn over seg i et prosjekt. Om det eksisterer slike imperfeksjoner, kan man ikke være sikret at det som tilsynelatende ser ut som manglende verdiskaping, faktisk er det. Da bør man gjøre hva man kan for først å fjerne disse imperfeksjonene, for eksempel tilby mer informasjon, kreve nedsalg for å senke markedskonsentrasjonen eller regulere ledende markedsaktører, oppheve vridende skatter og subsidier etc. I neste fase kan man se om det finnes egnede virkemidler for å motvirke/fjerne effekten av det som gjenstår av slike imperfeksjoner. For eksempel trenger man skatter for å finansiere offentlige tjenester. Slike skatter bør da utformes slik at de er minst mulig vridende.

Verdiskaping og usikkerhet

Usikkerhet vil påvirke adferden til investorer ved at de forlanger en noe høyere avkastning i usikre enn i sikre markeder. Da får man lavere investeringer, men høyere forventet avkastning per enhet investert. I noen tilfelle er usikkerheten genuin – som for eksempel hvor mye nedbør som til enhver tid kommer inn i vannmagasinene (og dermed blir produksjon, pris og inntekten usikker), eller hvordan prisutviklingen på London Metal Exchange vil bli (for eksempel for aluminiumsprodusenter). Denne form for usikkerhet er markedet vant til å håndtere og reflekterer mulige kostnader (sannsynlighet for tap) som skal ivaretas i beslutningene. En annen type usikkerhet er usikkerheten omkring de rammebetingelser bedriftene står overfor generelt. Noe av denne usikkerheten om rammebetingelser kan ha sin årsak i genuin usikkerhet ellers – for eksempel klimautviklingen. En mulig følgeusikkerhet er usikkerhet om den politikken som vil bli innført for å håndtere slike problemer. Det er viktig å være klar over at slik usikkerhet påvirker investor, gir mindre investeringer enn man ellers ville fått og påvirker også derigjennom verdiskapingen i samfunnet. Dermed burde man holde den politiske usikkerhet om rammebetingelser på et så lavt nivå som mulig. Eksempler som angår energimarkedene er den usikkerheten som eksisterte om innføring av grønne sertifikater en periode, usikkerhet om klimapolitikken (skal vi redusere med 2/3 hjemme eller ikke), usikkerheten om støtteordningene for energisparing etc.

Verdiskaping i kjede

I mange industriprosesser produseres det råvarer og ikke direkte konsum eller investeringsvarer. Eksempler er aluminiumsbarrer (ikke gryter eller felger), cellulose (ikke avispapir eller filmpapir), kraft (ikke oppvarming), råolje (ikke bensin), gass (ikke plast) og så videre, som gjerne går til direkte eksport. Ofte reises spørsmålet om vi ikke bør videreforedle disse råvarene hjemme og eksportere ferdigvarer, det vil si hvor langt i produksjonskjeden skal man gå for å få størst mulig verdiskaping i det norske samfunnet. I henhold til det som står ovenfor, følger det at om vi summerer alle produksjonsverdier som inngår i alle prosesser og trekker fra summen av alle produksjonskostnader (hvor vi tar hensyn til at produksjonsverdi først i kjeden er kostnad i andre ledd i kjeden etc.) og kan avlønne all arbeidsinnsats og kapital til alternativkostnaden, så kan man si at det er verdiskaping i kjeden. Da kan man sammenlikne verdiskapingen i kjeden (for eksempel kraft og treforedling) med for eksempel verdiskapingen ved direkte salg av råvaren (kraft) og den alternative verdien av ressursene som benyttes i de andre leddene i kjeden (i dette tilfelle alternativverdien av ressursen brukt i treforedling). På lang sikt (som er viktig for kjedevurderingen) må en anta at disse ressursene har alternativ anvendelse. Vi må altså se på alternativverdien, for eksempel ved at vi kan drive med direkte salg av råvaren, og at de ressursene som går inn i foredling kan brukes alternativt i andre prosesser – (jf. for eksempel dørproduksjon i Årdal, høyteknologiprodukter i Kongsberg, overgang til tjenesteproduksjon etc.). Dette er normalt også markedsløsningen, som søker etter den samlet sett største verdiskapingen i samfunnet (se avsnittet om grunnlaget for verdiskapingen).

Verdiskaping og fordeling

Selve verdiskapingen kan i utgangspunktet sees uavhengig av fordeling. Fordelingsspørsmål er normative og godt egnet for politiske vurderinger. Det drives da også en betydelig omfordeling av verdiskapingen i Norge gjennom de offentlige budsjettene. Selve verdiskapingsprosessen gir imidlertid også en viss fordeling. Vi behøver ikke å like denne fordelingen. Den kan i så fall rettes opp gjennom egnede virkemidler (arbeidsskatt, kapitalskatt, inntektsoverføringer etc.). Det vil generelt være svært lite treffsikkert og ineffektivt å forsøke å rette opp inntektsfordelingen gjennom å innføre ulike priser på et gode/tjeneste, se avsnittet om grunnlaget for verdiskapingen. Da vil samfunnet lide effektivitetstap (se avsnittet om verdiskaping og effektivitet) ved at det brukes for mye et sted og for lite et annet sted i forhold til hva som skaper mest verdier. Kaken som skal fordeles, blir mindre. For eksempel vil det å gi lavere pris på elektrisk kraft til noen som er fattige, neppe være særlig hensiktmessig i inntektsfordelingssammenheng. Ved å sette ned prisen på kraft til disse, forteller vi dem samtidig implisitt at godet er billigere enn det er (som gir for høyt forbruk) og at betingelsen for inntektsoverføringen er at du bruker elektrisk kraft. Det er rimelig å tenke at om man i stedet overførte inntekt direkte, så ville den som fikk denne inntekten selv velge en kombinasjon av goder som ga høyere nytte enn bare å bruke denne inntekten på elektrisitet. Altså ville både verdiskaping på bedriftsnivå og nytte for den som mottok overføringen, bli høyere.

Noen mer spesifikke energirelaterte forhold og verdiskaping

• Ta landet i bruk

  Norge er svært rikt på natur- og energiressurser, se kapittel 11, og det er generelt rimelig at man vil utnytte disse ressursene (man bør ta landet i bruk). I et marked, som skal sikre størst mulig verdiskaping, vil det alltid være konkurranse om hvilken del av ressursen som skal utnyttes først og sist. Fra resonnementet over følger at man først utnytter den ressursen som har de laveste kostnadene og deretter utnytter dyrere og dyrere ressurser. Om prisen forsvarer kostnaden, er det verdiskapende å ta landet i bruk. Om man gjennom slik utnytting påfører andre kostnader (miljø- eller ressurskostnader), så skal også de fulle kostnadene ved dette dekkes før man kan konkludere med at prosjektet er verdiskapende.

  I kraftsammenheng er det generelt avstand mellom energikilden og forbrukeren slik at man er avhengig av overføringslinjer for å bringe disse to sammen. Dette betyr at optimaliseringen av verdiskapingen bør skje i et samspill mellom utvikling av naturressursen og investering i nettkapasitet. Dette kan bety at det som i utgangspunktet synes å være den billigste kraftteknologien fra en ren rangering av disse, ikke er den billigste når man tar hensyn til kravet om nett for å bringe produksjon og forbruk sammen i et marked. Man kan her snakke om en ekstern effekt som må inkluderes i den samfunnsøkonomiske vurderingen.

• Handel med energi

  «Handel med energi» kan skje direkte eller indirekte gjennom produkter (for eksempel aluminium, papir, etc.). Utgangspunktet for at handel med energi skal være verdiskapende, er at det gir større overskudd enn andre alternativer, hensyn tatt til alle verdier og kostnader ved alternativene. Dette inkluderer kostnader ved å bringe produktene fram til brukeren (man snakker gjerne om netback-prisen). Om for eksempel aluminiumsproduksjon kan betale alle kostnader (inklusive markedsprisen på kraft) og fortsatt får overskudd nok til å forsvare det kapitalavkastningskrav som stilles (som jo er alternativkostnaden for kapital), så er det lønnsomt å foredle kraften. I motsatt fall er det lønnsomt å handle direkte med kraften og anvende de andre ressursene alternativt. Det følger da at man handler direkte eller indirekte med energi avhengig av hvilket alternativ som er mest lønnsomt. Det er slik sett ingen forskjell på hvordan man vurderer handel mellom områder i et land eller handel ut og inn av et land (eksport/import). Begge deler kan være verdiskapende.

• Energisparing og verdiskaping

  Generelt vil energisparing som er lønnsom når en tar hensyn til alle kostnader forbundet med denne sparingen være verdiskapende. Slik sparing foregår kontinuerlig etter hvert som teknologi, priser og kostnader endrer seg. For eksempel har energibruk per produsert mengde i Norge gått ned med 1-1,5 prosent per år de siste 40 år (inkluderer sparing i bedriftene gjennom lønnsomme teknologivalg og strukturelle endringer i Norge). Sparing av energi gjennom subsidiering eller andre støtteordninger er i utgangspunktet ikke verdiskapende i henhold til definisjonen ovenfor, siden man jo da ikke betaler den fulle kostnaden ved denne sparingen. Det er andre som betaler for denne gjennom offentlige budsjetter. Eksterne effekter ved energibruk (for eksempel utslipp ved bruk av olje) skal tas hensyn til i vurderingen. Skatter/avgifter som implementeres for å rette opp denne eksterne effekten, medfører økte priser og lønnsom energisparing som da også vil være verdiskapende.

• Subsidier av kraftverksteknologier og verdiskaping

  Subsidier av kraftteknologier, for eksempel vindmøller, betyr at de fulle kostnadene ved prosjektene ikke dekkes av produsentene (og i neste omgang forbrukerne) direkte.

  Siden de fulle kostnader ved prosjekter som blir gitt subsidier ikke reflekteres i overskuddet (overskuddet inkluderer subsidiene og blir dermed for «stort»), vil en måtte korrigere overskuddet for disse subsidiene før en konkluderer med om prosjektet er verdiskapende. Siden de ikke vil etableres uten subsidier, antyder da markedet at disse ikke er verdiskapende. Om man kan peke på imperfeksjoner i markedene, eventuelt på FoU eller «learning by doing»-effekter, så kan man forsvare subsidier da all nytte for samfunnet av prosjektet ellers ikke blir reflektert i overskuddet.

• Grønne og hvite sertifikater

  Grønne sertifikater vil implisitt bestå av en kombinasjon av avgift (på forbruker gjennom sertifikatplikten) dels subsidie til produsent (gjennom verdien av sertifikatet) med grønne teknologier. Hvite sertifikater vil være en implisitt avgift på forbruker (sparekrav som utløser investeringskostnader eller adferdsendringer) og en implisitt subsidie (sertifikatverdi på spareprodukter) til de som tilbyr spareteknologi. Det følger dermed av ovenstående at en må korrigere for disse instrumentene før en konkluderer om de er verdiskapende eller ikke. Siden den implisitte subsidien og den implisitte skatten bestemmes av markedet, er dette ingen triviell øvelse. Om det kan knyttes eksterne effekter, vises til imperfeksjoner eller lignende forhold til de markedene dette angår, så er spørsmålet om hva som best kan bidra til å fjerne effektene av disse eksterne effektene og/eller imperfeksjonene. Generelt kan en finne dette ved å implementere virkemidler direkte mot den eksterne effekten (for eksempel avgift på forurensing eller FoU investeringsstøtte).