Del 4
Utvalgets anbefalinger og forslag

22 Økonomiske og administrative konsekvenser

22.1 Overordnede vurderinger av utvalgets forslag

De samfunnsøkonomiske konsekvensene av utvalgets anbefalinger vil i stor grad avhenge av detaljene og omfanget av de endelige tiltakene som vedtas som følge av anbefalingene og endringer i regelverket. Størrelsen på de offentlige kostnadene til overvannstiltak vil også avhenge av politiske prioriteringer og ambisjoner i det videre arbeidet.

Utvalget understreker at de reelle kostnadene ved tilpasning til økt avrenning, som følge av fremtidige klimaendringer og fortetting, vil bli langt høyere enn de økonomisk-administrative kostnadene knyttet til selve anbefalingene. Utvalgets anbefalinger går i hovedsak ut på å tilrettelegge regelverket for tilpasninger, mens kostnadene ved de konkrete tiltakene vil komme i tillegg. De konkrete overvannstiltakene, enten det er konvensjonelle lukkede anlegg eller åpne blågrønne tiltak, vil ha store kostnader. Disse kostnadene vil falle på både offentlige og private aktører, huseiere og byggherrer, eiere og brukere av infrastruktur, kommuner og statlige etater.

Utvalget vil også understreke at de reelle kostnadene ved tilpasning av samfunnet ikke vil være lik summen av årlige budsjettposter. De reelle kostnadene må sees i forhold til de faktiske innsparingene ved å redusere omfanget av skadevirkninger som følge av overvann, som kan innebære ulykker, skadde mennesker, skader på bygninger og annen infrastruktur, forsinkelser, erosjon og forurensning og helseeffekter osv.

Utvalget legger til grunn at tiltakene som utløses av anbefalingene og endringene i regelverket, i stor grad skal gjennomføres på lokalt nivå, og at hver anbefaling skal utløse tiltak som gir en positiv samfunnsøkonomisk nettonytte.

Utvalget vil understreke at det er stor sannsynlighet for at skadekostnadene på lengre sikt vil bli langt høyere dersom det ikke settes i verk tiltak nå, fordi det er ventet at skader som følge av overvann vil øke i både antall og størrelse i årene som kommer.

Det er litt ulikt hvem som blir belastet kostnader og hvem som får nytte av utvalgets anbefalinger og forslag til endringer i regelverket. Flere av forslagene er knyttet til administrative forhold som vil endre arbeidsmåten, særlig i kommunene, blant annet med økt fokus på å inkludere overvannshåndtering tidlig i kommunale planleggingsprosesser. Andre anbefalinger vil i større grad få direkte konsekvenser for eiere av hus og eiendom, for eksempel ved pålegg om frakobling av overvann, rett til ekspropriasjon for fremføring over naboeiendommer, forbud mot visse typer tiltak inntil 100-meter fra vassdrag osv. Mesteparten av kommunenes økte kostnader kan dekkes inn via overvannsgebyrer som betales av kommunenes innbyggere. Også staten vil få sin del av kostnadene, særlig ved forslag om tilrettelegging og koordinering av fellesoppgaver som det er lite rasjonelt at hver enkelt kommune skal gjøre hver for seg.

Nytten av tiltakene vil tilfalle samfunnet som helhet, og de enkelte brukerne. De som er mest utsatt for overvannsskader i dag, må antas å få den største nytten dersom skadene reduseres.

Å beregne totale nasjonale kostnader, og ikke minst nyttevirkninger, av tiltak mot overvann, er beheftet med betydelig usikkerhet per i dag. Det er mulig å gjøre mer nøyaktige anslag på sikt, men det vil kreve at det fremskaffes bedre informasjonsgrunnlag enn det som er tilgjengelig i dag. Nedenfor drøftes og gis eksempler på kostnader og nytte ved utvalgets anbefalinger.

22.1.1 Samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak

Utvalget legger til grunn at overvannstiltak bør være samfunnsøkonomisk lønnsomme, det vil si at de samlede tiltakskostnadene skal være lavere enn den samlede reduksjonen i skadekostnader. I kapittel 7.3.3 er det redegjort nærmere for hvordan man i teorien skal avveie tiltakskostnader og nytte ved overvannstiltak for å finne optimalt nivå på håndteringen. I praksis kan det imidlertid være vanskelig å finne dette nivået. Både skadekostnadene og tiltakskostnadene er usikre og til dels ukjente.

Utvalget legger til grunn at tiltakene bør være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Gitt usikkerheten i skadevirkninger og tiltakskostnader, er det vanskelig å sikre optimalitet i hvert enkelt tilfelle. Det er derfor hensiktsmessig å formulere dette som en målsetting, ikke som et absolutt krav for hvert enkelt tilfelle.

22.1.2 Overvannsutfordringene løses på lokalt nivå

Utvalget legger til grunn at overvannsutfordringene bør løses på kommunalt nivå. Skadene ved overvann er lokale, og det er store forskjeller i skadetyper og -omfang fra område til område. Det er også forskjeller i hvor lett det er å identifisere de ansvarlige for skadene. Spesielt vil det være vanskelig å identifisere ansvarlige for skader i bymiljø der grøntområder har blitt bygget ned som følge av mange enkelttiltak over mange år. Dette taler for at regulerende myndighet bør legges på kommunalt nivå. Det er for eksempel behov for lokal kompetanse om risiko for framtidige skader og hvilke tiltak som vil være mest effektive. Det er også naturlig at vurderingene av belastningen av tiltakskostnader, for de enkelte som må bære kostnadene eller for offentlige budsjetter, og avveiningen mot nytten av tiltakene (jf. figur 22.2), skjer på lokalt nivå.

Beslutninger på lokalt nivå må ta hensyn til regionale og lokale utbyggingsplaner og klimaforskjeller mellom områder. Det antas at det er lokalt man kan gjøre de beste vurderingene av nytte og tiltakskostnader, og dermed oppnå høyest mulig grad av kostnadseffektivitet.

Kilde: Vista Analyse, laget på oppdrag fra utvalget.

22.1.3 Nasjonal minimumsstandard for ny bebyggelse

Utvalget foreslår at alle kommuner får felles minimumsstandard for overvannshåndtering i ny bebyggelse. Utvalget foreslår at standarden begrenses til nye utbyggingsområder, fordi tiltaksmulighetene er større i nye utbyggingsområder sammenlignet med eksisterende bebyggelse

Utvalget er klar over at det vil være store forskjeller mellom kommuner når det gjelder kostnader forbundet med å overholde standarden, og det er ikke fast sammenheng mellom nytte og kostnader som tilsier at nytten av standarden automatisk er høyere enn kostnaden. Illustrert ved figur 22.2, er det ikke gitt hvor skadenivået som svarer til det nasjonale kravet befinner seg i forhold til det som gir den samfunnsøkonomisk beste løsningen, kalt S* i figuren.

Utvalget legger imidlertid opp til at kravet skal tilsvare en minimumsstandard for hvor ofte kommunens innbyggere skal oppleve oversvømmelser som medfører skade. Dersom dette nivået settes slik at kravet er mindre strengt enn det som er optimalt for alle tilfeller, kan det betraktes som et rettferdig nedre sikkerhetsnivå for å unngå skader for hele landet. Fra dette nivået vil det felles nasjonale funksjonskravet bare utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak. Det vil dessuten fortsatt være lønnsomt å redusere overvannsskadene ytterligere, da nytten av tiltak er høyere enn kostnadene ved tiltakene.

De samfunnsøkonomiske konsekvensene av kravet avhenger altså av hvor godt det nasjonale nivået treffer i forhold til gjeldende kostnadsforhold for skader og tiltak. I noen kommuner kan kostnadene være høyere enn nytten, mens i andre vil kravet medføre en nettogevinst. Sannsynligheten for at minimumsstandarden gir nettogevinst er større i utbyggingsområder sammenlignet med områder som allerede er bygd. Dersom kommunen ønsker å innføre en lokal minimumsstandard for eksisterende bebyggelse, bør kommunen foreta en samlet vurdering av nytte og kostnader.

22.1.4 Samordning av regelverket

De overordnede rammene av utvalgets forslag legger til grunn bedre samordning av regelverket og av sektorenes virksomhet. Samordning av regelverket vil redusere risikoen for ordninger som virker mot hverandre og dermed kan undergrave virkningene av tiltak. Samordning av sektorenes virksomhet vil potensielt bedre mulighetene for kostnadseffektive tiltak, i de tilfeller samspillet mellom sektorvirkemidlene er lite koordinert i dag. Slike samordningstiltak bidrar generelt til å effektivisere beslutningsprosessene og redusere de samfunnsøkonomiske styringskostnadene. Disse vurderingene bygger opp under de overordnede, generelle prinsippene om kostnadseffektivitet.

22.1.5 Fordelingsvirkninger

Siden avrenning av overvann ofte har udefinerbar opprinnelse, kan det være vanskelig å overholde prinsippet om at grunneier/huseier skal betale for tiltak (jf. prinsippet om at forurenser skal betale). Utvalget foreslår at overvannstiltak i hovedsak finansieres ved en kombinasjon av privat og gebyrfinansiert kostnadsinndekning av tiltak som kommer fellesskapet til gode. Utvalgets forslag om gebyrfinansiering av store deler av tiltakene, innebærer at kostnadene ved overvannshåndteringen blir et spleiselag mellom innbyggerne. I praksis vil noen derfor betale for noe de ikke ser direkte nytte av.

22.2 Anslag for nytte og kostnader

22.2.1 Reduserte skadekostnader

Samfunnsnytten av utvalgets forslag er først og fremst å redusere skadevirkninger som følger av overvann. Skadevirkninger er beskrevet i kapittel 3.3.

Det finnes ikke full oversikt over skadevirkninger og kostnader for samfunnet som følge av overvann i dag. Det man vet er at det årlig er høye kostnader, og at dersom det ikke settes inn tiltak, må det antas at disse kostnadene vil øke fremover, som følge av klimaendringer og fortetting. Utvalgets forslag vil ikke eliminere skader og kostnader av overvann, men bidra til å redusere dem. Både nytten, i form av reduserte skadekostnader, og kostnader ved gjennomføring av konkrete tiltak, vil i stor grad avhenge av hvordan forslagene følges opp lokalt. Tiltakene vil prioriteres, planlegges og utformes på lokalt nivå, og mer detaljert vurdering og beregning av nytte og kostnader ved tiltakene må derfor gjennomføres lokalt.

Utvalget har lagt opp til at tiltak skal prioriteres ut fra en vurdering av nytten og kostnadene av tiltakene og tiltakenes kostnadseffektivitet. Det legges til rette for at man gjennomfører de tiltakene som gir mest skadereduksjon per krone, og slik at kostnadene ved ulike tiltak vurderes opp mot nytten samfunnet har av å gjennomføre dem. Slik sikres nytten av foreslåtte tiltak overstiger kostnadene.

I beskrivelsen av skadevirkninger i kapittel 3.3 er det vist til kostnadstall for en del skadevirkninger og vist eksempler på kostnader ved direkte og indirekte skader, blant annet ved overvannsskader på infrastruktur som vei og jernbane.

Utvalget har i kapittel 3.3.9 gjort noen svært grove anslag for hva de samlede skadekostnader som følge av overvann kan være. Skadekostnadene er her beregnet til å være i størrelsesorden fra 1,6 til 3,6 milliarder kroner per år på landsbasis. Hvis man summerer dette over de neste 40 årene, og i tillegg legger til grunn en forventet økning i hyppighet av overvannshendelser som medfører skade, gir dette en nåverdi på mellom 45 og 100 milliarder kroner.

Utvalgets forslag vil ikke eliminere, men redusere skadekostnadene. Dermed er ikke nytteverdiene av tiltakene like store som det (ukjente) skadeomfanget. Hvis man antar at utvalgets forslag gir et betydelig bidrag til skadereduksjon, si 40 prosent, kan dette redusere skadekostnadene med 0,6 til 1,4 milliarder kroner per år, hvis man antar samme skadekostnader de neste 40 årene som i dag. Reduksjonen i skadekostnader blir tilsvarende mer, dersom man antar en fordobling av skadekostnader som følge av klimaendringer. Blir skadereduksjonen bare 10 prosent, kan skadekostnadene tilsvarende reduseres med anslagsvis 160 til 360 millioner kroner per år.

22.2.2 Tilleggsnytte av blågrønne, lokale overvannstiltak

Gjennom lokal overvannshåndtering i det som kalles blågrønne overvannstiltak (se kapittel 7.1.2.) kan man i tillegg til å forebygge skadekostnader som omtalt over, oppnå positive effekter for naturmiljø og trivsel for befolkningen.

Grønn- og blågrønn struktur bidrar til velferd og livskvalitet. Slike økosystemtjenester har en verdi, og en del av dem kan verdsettes i penger. Det er ikke gjort noen verdsettingsstudie som kan fortelle hva den totale verdien av grønnstruktur eller blågrønn struktur i urbane områder er, men det finnes etter hvert mange eksempelstudier som viser at blågrønn struktur har stor verdi.

Verdien av økosystemtjenester fra blågrønne overvannstiltak vil variere med hvor tiltakene anlegges og hvordan de utformes. I tråd med nytte-kostnadstilnærmingen som utvalget har lagt til grunn, bør man lokalt velge de tiltakene som gir størst nytte til lavest kostnad, også når man anlegger blågrønne overvannstiltak, og når man skal velge mellom blågrønne og konvensjonelle overvannstiltak. Det er imidlertid ikke slik at enten blågrønne eller konvensjonelle tiltak er de mest lønnsomme (Vista Analyse, 2015b). Ofte er det snakk om både òg, ikke enten eller.

Ved en sammenligning av blågrønne og mer konvensjonelle overvannstiltak, må man legge til den tilleggsnytten en får fra blågrønne tiltak. Hvis ikke vil nytten undervurderes, og en risikerer å gjøre feil beslutning med hensyn til hva som er de samfunnsøkonomisk beste løsningene.

22.2.3 Kostnader som følge av utvalgets forslag

Under hvert kapittel som omhandler utvalgets forslag, er det gitt en vurdering av hvilke økonomiske og administrative konsekvenser de enkelte forslagene vil ha. Her gis et samlet bilde av forslagenes kostnader.

Forslagene er i stor grad endringer og presiseringer av gjeldende regelverk. Forslagene vil derfor medføre administrative kostnader knyttet til å gjennomføre disse endringene. Slike kostnader vil særlig påløpe i kommunene, men også i noen grad i statlige etater. Videre vil tiltakene medføre økte kostnader for å få bedre oversikt over nedbør, overvann og risiko for skade i kommunene. Utvalgets forslag vil også medføre at det skal gjennomføres konkrete tiltak for å hindre skader som følge av overvann. Det er disse tiltakene som vil medføre størst kostnader.

Ved vurdering av kostnader i samfunnsøkonomisk forstand, er det kostnader som oppstår som følge av forslagene/tiltakene som skal beregnes. Der det er rimelig å anta at kommunen vil gjennomføre tiltak, selv uten utvalgets forslag, skal ikke disse kostnadene tilskrives forslagene (men inngå i nullalternativet, også kalt referansealternativet, i samfunnsøkonomisk språkbruk). Flere av oppgavene knyttet til fremtidens overvannshåndtering vil iverksettes uavhengig av utvalgets anbefalinger. Det kan derfor være vanskelig å skille ut hvilke kostnader som følger direkte av utvalgets anbefalinger og dermed skal tilskrives dette.

Utvalgets vurderinger og anslag tilsier at det er forslagene i kapittel 9 om minimumsstandard for sikkerhet mot overvannsskader i ny bebyggelse, samt forebyggende tiltak i eksisterende bebyggelse, som vil få de største økonomiske konsekvensene for kommunene, både når det gjelder rent administrative kostnader, kostnader til kjøp av beslutningsverktøy og/eller egen utarbeidelse av planer, og for gjennomføring av konkrete overvannstiltak.

Utvalget er opptatt av at sikkerhetskravene følges opp lokalt i kommunene og at man velger de løsningene som er samfunnsøkonomisk mest lønnsomme. Utvalgets forslag åpner for at tiltak kan velges ut fra hva som lønner seg best lokalt, slik at nytten overstiger tiltakskostnadene. På denne måten vil forslaget bidra til å sikre at gjennomføringen av tiltak gir netto nytte for samfunnet på sikt.

De totale tiltakskostnadene som kan utløses av utvalgets anbefalinger vil være vanskelige å anslå med dagens kunnskapsgrunnlag, fordi det må velges løsninger som gir de samfunnsøkonomisk beste løsningene ut fra lokale forhold. Utvalget har ikke kjennskap til kostnadstall for å gjennomføre overvannstiltak på landsbasis, men det er grunn til å tro at kostnadene vil variere etter lokale forhold og at tiltakene i enkelte tilfeller kan medføre betydelige kostnader.

I en utredning gjennomført for utvalget (Vista Analyse, 2015b) ble det gjort beregninger av hvor mye ulike tiltak kan koste på detaljnivå. En viktig lærdom fra denne utredningen var at de samme tiltakene vil ha ulike kostnader i ulike tilfeller. Kostnadene for å håndtere en gitt overvannsmengde varierer med nedbørfeltets areal og eventuelt lengde på ledninger. Kostnadene per kubikkmeter overvann disponert varierer mye, fra noen hundre kroner for korte strekninger med separering av private stikkledninger og enkle infiltrasjonstiltak, til flere titalls tusen kroner. De høye kostnadene oppstår gjerne når vannet må føres i nylagte ledninger over lange strekninger eller det må etableres nye fordrøyningsanlegg o.l. på areal som ikke er egnet for dette i utgangspunktet. Tiltakene må derfor velges basert på en vurdering av lokale forhold slik som infrastruktur, nedbør- og avrenningsforhold med videre. Det må også nevnes at i en del tilfeller kommer lokale, blågrønne løsninger gunstig ut, på grunn av tilleggsnytteverdi som rekreasjonstjenester, estetiske opplevelser og andre økosystemtjenester.

Det finnes enkelte eksempler på beregninger av tiltakskostnader knyttet til overvann. I en rapport utarbeidet for Norsk Vann (2013) ble det beregnet at kostnadene for fornyelse av fellesledninger fram til år 2030 ville være 16 milliarder kroner. Dette er ikke noe anslag for kostnader ved forebyggende tiltak mot skader som følge av overvann, men det kan gi et bilde av at det er store verdier i dagens overvannsanlegg, og store kostnader ved å fornye anleggene. I tillegg til fellesledninger, er det både private ledninger, renseanlegg osv. som ikke er kostnadsberegnet. Et annet eksempel er København kommunes skybrudsplan, se boks 11.4, hvor det ble gjort anslag for kostnader ved å gjennomføre tiltak for å unngå skader ved ekstreme nedbørepisoder. Det er beregnet at gjennomføring av tiltakene i skybrudsplanen vil koste 3,8 milliarder danske kroner. Dette er kostnader knyttet til utbedring av eksisterende systemer og bygging av nye offentlige systemer for å lede vannet ut til havet.

Det foreligger ikke sikre tall for hvor mye kommunene bruker på administrasjon til overvannshåndtering i dag, og hvor mye endringene vil bety. Det er likevel rimelig å anta en viss økning i kommunenes arbeidsinnsats knyttet til utvalgets samlede anbefalinger, utover de konkrete kostnadene til nye overvannskart og -planer som er nevnt i kapittel 7.7.

En stor del av kommunens administrative kostnader og tiltakskostnader skal dekkes inn gjennom kommunale overvannsgebyrer, slik at det til slutt blir huseierne eller grunneierne som betaler.

Utvalget foreslår en rekke presiseringer og justeringer i ulike lover og forskrifter. Det vil kreve administrativt arbeid for eventuelt å få disse endringsforslagene inn i de respektive lover og forskrifter. Dette vil særlig medføre arbeid i berørte departementer og direktorater.

Forslagene om forvaltningsoppgaver vil ha økonomiske konsekvenser for en rekke statlige etater; spesielt NVE og Meteorologisk institutt. Kostnadene er i hovedsak knyttet til behov for arbeidskraft i en overgangsperiode. I tillegg vil Statens vegvesen få kostnader ved forslag om å bruke veier til avledning av overvann. Dette gjelder i første omgang for å utarbeide krav og kriterier og innarbeide disse i veiledere etc. I neste omgang vil kravene som stilles medføre kostnader for alle veieiere, der Statens vegvesen også er en stor aktør.

22.3 Oppsummering

Overvann kan føre til store skader og ulemper for befolkning og virksomhet i tettbygde strøk. Utvalget understreker at det er stor sannsynlighet for at skadekostnadene på lengre sikt vil bli langt høyere dersom det ikke settes i verk tiltak nå, fordi det er ventet at skader som følge av overvann vil øke i både antall og størrelse i årene som kommer.

Det er behov for å ta et nasjonalt grep om denne utfordringen. Utvalget mener at rammebetingelsene for overvann bør være en kombinasjon av samordningsvirkemidler, juridiske virkemidler, økonomiske virkemidler og informative virkemidler. Virkemidlene bør være så forutsigbare og treffsikre som mulig og gi insentiver til den mest kostnadseffektive tilpasningen over tid. Utvalgets forslag støtter opp om disse prinsippene.

Det er krevende å fastslå årsak til overvannsskade i utgangspunktet, og dette vanskeliggjør en streng håndheving av forurenser-betaler-prinsippet. Utvalgets forslag om lovfesting av minimumsstandard til sikkerhet mot overvannsskader for ny bebyggelse, innebærer at mye av ansvaret for å gjennomføre tiltak legges på de som har kunnskapen og virkemidler til å gjøre tiltak, nemlig kommunene. Samtidig innebærer gebyrfinansieringen av tiltak en form for spleiselag, der alle bidrar, selv om nytten for den enkelte vil være ulik.

Som vist i det ovenstående vil utvalgets forslag til virkemiddelpakke for overvann medføre en rekke kostnader, hvorav noen administrative, mens det meste av kostnadene vil være knyttet til gjennomføring av tiltak. Utvalget mener at disse kostnadene vil tjene seg inn i form av redusert omfang av overvannsrelaterte skader.

Utvalget legger til grunn at tiltakene som utløses av anbefalingene og endringene i regelverket, i stor grad skal gjennomføres på lokalt nivå, og at hver anbefaling skal utløse tiltak som gir en positiv samfunnsøkonomisk nettonytte. Utvalgets prinsipp om at kommunen og tiltakshavere selv skal vurdere hva som er de mest kostnadseffektive løsningene lokalt, bidrar til at tiltakene kan gjennomføres til så lave kostnader som mulig.

23 Lovforslag og merknader

23.1 Endringer i plan- og bygningsloven

I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling gjøres følgende endringer:

§ 1-8 femte ledd skal lyde:

For områder langs vassdrag som har betydning for natur-, kulturmiljø- og friluftsinteresser, eller for vassdragets kapasitet, skal kommunen i kommuneplanens arealdel etter § 11-11 nr. 5 vurdere å fastsette grense på inntil 100 meter der bestemte angitte tiltak mv. ikke skal være tillatt.

Merknader til § 1-8 femte ledd:

Det er redegjort nærmere for forslaget i utredningens kapittel 16.3. Bestemmelsen i § 1-8 foreslås utvidet slik at det ved vurdering av tiltaksgrensene mot vassdrag også skal tas hensyn til «vassdragets kapasitet». Bestemmelsen er primært rettet mot tiltak som kan øke vannstanden ved en gitt vannføring, eller som kan påvirke strømningsmønsteret slik at fare knyttet til erosjon øker. Relevante eksempler er lukking eller annen innsnevring av elveløpet gjennom bygging over eller på sidene, inkludert utfyllinger. I prinsippet omfatter forbudshjemmelen også tiltak som øker vassdragets kapasitet. Det vil derfor også være aktuelt å forby tiltak som øker avrenningen til vassdraget.

Som tidligere dreier det seg om en grense på inntil 100 meter. Langs mange vassdrag, spesielt små bekker, vil et smalere belte være tilstrekkelig. Bredden må dermed vurderes konkret ut fra vassdragets karakter, interesser som skal ivaretas, og hvilke forhold som forbys.

Noen steder kan flomfare innebære behov for restriksjoner på bygging ut over 100-meters beltet. Dette ivaretas i så fall av andre regler, eksempelvis § 11-8 om hensynssoner.

§ 3-1 første ledd bokstav g skal lyde:

• g) ta klimahensyn, herunder gjennom løsninger for utslippsreduksjon, og tilpasning til forventede klimaendringer

Merknader til § 3-1 første ledd bokstav g:

Endringen av lovens ordlyd er pedagogisk begrunnet. Tilpasning til forventede klimaendringer er et relevant hensyn etter gjeldende rett, men gjennom denne endringen fremheves dette i lovteksten. Se for øvrig utredningens kapittel 11.3.2.

§ 3-1 første ledd ny bokstav i skal lyde:

• i) legge til rette for helhetlig forvaltning av vannets kretsløp, med nødvendig infrastruktur

Merknader til § 3-1 første ledd bokstav i:

Det foreslås et helt nytt punkt om helhetlig forvaltning av vannets kretsløp. Punktet presiserer at planlegging skal ta hensyn til planers innvirkning på vannbalanse og andre vannrelaterte miljøforhold. Helhetlig forvaltning vil kunne omfatte bruk av vann som ressurs for byutvikling, rekreasjon, helsefremmende tiltak og andre økosystemtjenester, samt ha som formål og naturlig konsekvens at skadepotensialet ved nedbør reduseres. Se også forslag om nytt underformål i § 11-7 (2) nr. 3.

Dessuten understrekes viktigheten av at planlegging også omfatter nødvendig infrastruktur, slik som ledninger for vann og avløp, systemer for håndtering av overvann, og andre elementer ivaretas på planleggingsstadiet. Se for øvrig utredningens kapittel 11.3.2.

§ 11-7 annet ledd punkt 3 skal lyde:

3. Grønnstruktur.

• Underformål:

• naturområder, områder for vanndisponering, turdrag, friområder og parker.

Merknader til § 11-7 annet ledd punkt 3:

Endringen innebærer at områder for vanndisponering kan inntas som underformål til arealplaners grøntområder. Også i dag kan vassdrag og lignende inngå i dette arealformål, eller hovedformål 6, bruk og vern av sjø og vassdrag. Valget bør også i fremtiden være opp til kommunen. Hva som er hensiktsmessig i det enkelte tilfellet vil avhenge av områdets tiltenkte funksjon. Hvis meningen med området er å samle opp og infiltrere eller flytte avrenning fra tette flater, vil ofte underformålet vanndisponering som del av grønnstruktur passe best. Hvis derimot mottakskapasiteten bare er en tilleggsfaktor, passer det bedre å bruke det eksplisitte vannformålet i § 11-7 annet ledd punkt 6. Se for øvrig utredningens kapittel 11.7.2.

§ 11-9 nr. 3 første punktum skal lyde:

3. krav til nærmere angitte løsninger for vannforsyning, avløp, avrenning, veg og annen transport i forbindelse med nye bygge- og anleggstiltak, herunder forbud mot eller påbud om slike løsninger, og krav til det enkelte anlegg, jf. § 18-1.

Merknader til § 11-9 nr. 3 første punktum:

Tillegget i oppregningen har sammenheng med øvrige foreslåtte endringer (bl.a. i §§ 3-1 og 11-7) for å fremheve helhetlig forvaltning av vann som sentral oppgave i planleggingen. Det er meningen at hjemmelen etter endringen vil kunne dekke bestemmelser om både mengde, hastighet og kvalitet på avrenning, for eksempel gjennom bestemmelser med tak for tilførsel av overvann til ledningsnettet, om at nye tette flater kompenseres gjennom fordrøyningstiltak, eller at det skal velges permeable dekker i visse områder. Se for øvrig utredningens kapittel 11.7.2.

§ 12-5 annet ledd nr. 3 skal lyde:

3. grønnstruktur,

• herunder areal for naturområder, områder for vanndisponering, turdrag, friområder og parker,

Merknader til § 12-5 annet ledd nr. 3:

Endringen i § 12-5 tilsvarer endringen i § 11-7, slik at denne kan følges opp i reguleringsplaner. Endringen innebærer en fremheving av vanndisponering som formål i arealplaners grøntområder. Det vises for øvrig til merknad vedrørende endringsforslag til § 11-7, samt utredningens kapittel 11.7.2.

§ 16-5 første ledd første punktum skal lyde:

Hvor det etter § 18-1 er bestemt at bebyggelse eller opprettelse eller endring av eiendom ikke må skje uten at vei eller avløpsanlegg er lagt, kan grunneieren eller festeren med samtykke av kommunestyret foreta ekspropriasjon til disse formål.

Merknader til § 16-5 første ledd første punktum:

Det er redegjort nærmere for dette i kapittel 12.2.2 og 12.3.4. Hjemmelen for grunneiers rett til ekspropriasjon til atkomst, avløpsanlegg mv. endres som følge av forslaget til endring av § 18-1. Intensjonen er samsvar mellom paragrafene, slik at det som kan pålegges gjennom regelen om opparbeidelse, også gir mulighet for ekspropriasjon. Med avløpsanlegg mener anlegg for transport og behandling av sanitært og industrielt avløpsvann (spillvann) og overvann, jf. forurensningsloven § 21. Om dette se utredningens kapittel 15.2.1 og 15.3.1.

§ 16-5 nytt fjerde og femte ledd skal lyde:

Hvor det er gitt pålegg om tilknytning til vann- og avløpsanlegg etter §§ 27-1 eller 27-2, eller forurensningsloven § 23, kan grunneier eller fester med samtykke fra kommunestyret foreta ekspropriasjon til dette formål.

Hvor det er gitt pålegg om tiltak etter § 28-9 tredje ledd, kan grunneier eller fester med samtykke fra kommunestyret foreta ekspropriasjon til dette formål.

Merknader til § 16-5 fjerde og femte ledd:

Til fjerde ledd:

Regelen har sammenheng med kommunens eksisterende adgang til å pålegge tilknytning til vann- og avløpsanlegg. Hvis kommunen kan kreve tilknytning, bør den også ha mulighet for å samtykke til nødvendig ekspropriasjon. Se for øvrig utredningens kapittel 15.3.2.

Til femte ledd:

Forslaget om å gi kommunen mulighet til å pålegge etablering og drift av overvannsanlegg mv. (ny § 28-9 tredje ledd), vil i visse tilfeller utløse behov for ekspropriasjon. Siden det er kommunen som kan pålegge slike overvannstiltak, er det hensiktsmessig at kommunen også kan samtykke til eventuell ekspropriasjon. Kompetansen til samtykke vil etter dette rekke så langt som påleggshjemmelen rekker. Det vises for øvrig til utredningens kapittel 14.3.3.

§ 18-1 første ledd bokstav b) skal lyde:

• b) hovedavløpsledning, herunder i tilfelle også særskilt overvannsledning, fører til og langs eller over tomta. Kommunen kan godta avløpsforbindelse til annet hovedavløpsanlegg.

Merknader til § 18-1 første ledd bokstav b):

Dimensjonsbegrensningen har stått uforandret lenge, og er en unødvendig hindring i tilfeller hvor det er hensiktsmessig å legge større rørdimensjoner. Pålegg vil fortsatt være begrenset av det som er nødvendig for å sikre rasjonell drift og vedlikehold av anlegget. Det vises til utredningens kapittel 12.3.5.

§ 18-1 første ledd ny bokstav d skal lyde:

• d) hovedanlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av overvann.

Merknader til § 18-1 første ledd bokstav d:

Endringen innebærer at overvannshåndtering løsrives fra ledningsterminologien, for å sikre at avrenning kan håndteres på best mulig måte. Det som vil kunne kreves, er de offentlige deler av overvannssystemet, det som vil overtas av kommunen, og som andre eiendommer kan koble seg til. For nærmere drøfting av bestemmelsen, se kapittel 12.3.4. Bestemmelsen representerer ingen innskrenkning i plikten til å etablere overvannsledning etter § 18-1 første ledd bokstav b.

§ 18-2 første ledd skal lyde:

Hvor det er regulert felles avkjørsel, felles gårdsrom, felles disponering og avledning av overvann eller annet fellesareal for flere eiendommer, kan kommunen sette som vilkår for tillatelse for tiltak etter § 20-2 at fellesarealet erverves, sikres og opparbeides i samsvar med planen.

Merknader til § 18-2 første ledd:

Endringen er primært pedagogisk, ettersom gjeldende regel også gir rom for krav om opparbeiding av ulike fellesområder. I tråd med øvrige endringer i loven synes det likevel hensiktsmessig å fremheve vanndisponering som ett av formålene slike fellesarealer kan tjene. Se også utredningens kapittel 12.3.4.

§ 18-3 første ledd første punktum skal lyde:

Den som vil legge, omlegge, fornye eller utvide godkjent offentlig veg eller godkjent offentlig hovedledning for vann og avløpsvann, herunder også særskilt overvannsledning samt hovedanlegg for disponering og avledning av overvann, kan kreve sine utlegg refundert.

Merknader til § 18-3 første ledd første punktum:

Oppregning av hvilke tiltak som er refusjonsberettigede endres i tråd med endringen av hvilke tiltak som kan pålegges, jf. § 18-1. Endringen er drøftet i kapittel 12.3.4.

§ 18-3 annet ledd første punktum skal lyde:

Videre kan refusjon kreves av den som i medhold av reguleringsplan vil legge ut grunn til eller opparbeide felles avkjørsel, felles gårdsplass, felles disponering og avledning av overvann, annet fellesareal for flere eiendommer eller parkbelte langs industristrøk.

Merknader til § 18-3 annet ledd første punktum:

Ordlyden foreslås endret for å reflektere endring i § 18-2. I praksis er dette en presisering av gjeldende rett. Se også merknad til endring av § 18-3 (1), og utredningens kapittel 12.3.4

Ny § 27-6 skal lyde:

§ 27-6. Rett til å ha eksisterende vann- og avløpsanlegg liggende

Offentlig vann- og avløpsanlegg som lovlig er lagt på privat eiendom har rett til å bli liggende, selv om rettigheten ikke er tinglyst.

Merknader til ny § 27-6:

Retten til å ha offentlige vann- og avløpsanlegg liggende gjelder kun eksisterende anlegg. For nye vann- og avløpsanlegg som kommunen ønsker lagt over abonnentens eiendom, må kommunen inngå en avtale med abonnenten om rett til å ha anlegg på eiendommen, eller eventuelt ekspropriere retten. Det er redegjort nærmere for bakgrunnen for forslaget i utredningens kapittel 15.3.5.

Nåværende § 27-6 blir ny § 27-7.

§ 28-3 første ledd skal lyde:

Dersom byggverk kan bli utsatt for skade ved vannsig, overvann, ras eller utglidning fra nabogrunn, kan kommunen tillate at nødvendige forebyggende tiltak foretas på nabogrunnen.

Merknader til § 28-3 første ledd:

Bestemmelsen utvides til også å gjelde situasjoner der byggverk kan bli utsatt for skade på grunn av overvann.

Bestemmelsen gir også kommunen anledning til å tillate etablering og drift av overvannstiltak som pålegges med hjemmel i forslag til ny § 28-9 i plan- og bygningsloven. Bestemmelsen vil derfor også supplere bestemmelsen i oreigningslova § 2 nr. 47 om ekspropriasjon til vassforsyning og avløp med rett til å legge ledning eller grøft for avløp, herunder overvann, på annen manns grunn. Se for øvrig utredningens kapittel 14.3.5.

§ 28-6 første ledd tredje punktum skal lyde:

Gjenfylling kan ikke skje dersom brønn eller dam er påkrevet av hensyn til vannforsyningen, eller overvannshåndtering.

Merknader til § 28-6 første ledd tredje punktum:

Endringen innebærer at også behov knyttet til håndtering av overvann kan forhindre pålegg om gjenfylling av dammer. Dette medfører at det for slike dammer eventuelt må pålegges andre sikringstiltak. Det ligger en begrensning i unntakets virkeområde at gjeldende dam skal være «påkrevet» av hensyn til overvannshåndteringen. Hvis det finnes andre løsninger som gjør at dammen kan unnværes uten vesentlige kostnader eller ulempe, kan kommunen likevel pålegge gjenfylling. Se for øvrig utredningens kapittel 13.3.2.

Ny § 28-9 skal lyde:

§ 28-9. Infiltrasjon av vann i grunnen m.m.

Utbygging og annen grunnutnytting bør fortrinnsvis skje slik at nedbøren fortsatt kan få avløp gjennom infiltrasjon i grunnen.

Kommunen kan gi pålegg om tiltak som vil gi bedre infiltrasjon i grunnen, dersom dette kan gjennomføres uten urimelige kostnader.

Dersom det er nødvendig for gjennomføring av kommuneplan eller reguleringsplan, kan kommunen gi pålegg om etablering og drift av overvannsanlegg eller tilknytning til overvannsanlegg fastlagt i plan, dersom dette kan gjennomføres uten urimelige kostnader eller ulemper.

Merknader til § 28-9:

Bestemmelsens første og annet ledd er flyttet fra vannressursloven § 7. Flyttingen innebærer ingen realitetsendring, men er gjort for å understreke sammenhengen mellom arealbruk og overvannshåndtering.

Formålet med første ledd er å bevare muligheten for infiltrasjon i grunnen, fremfor at nedbør og smeltevann renner av på overflaten. Bestemmelsen retter seg særlig mot tettbygde strøk og medfører at tette flater (asfalt, betong mv) bør unngås hvor det er mulig. Regelen gjelder både tiltakshavere og relevante myndigheter, men er ikke et absolutt påbud. Imidlertid forutsettes det at hensynet til infiltrasjon vurderes i planlegging og byggesak. Se også forslag til § 3-1 bokstav i).

Annet ledd gir kommunen adgang til å pålegge tiltak som kan opprettholde eller øke infiltrasjon i grunnen, og er særlig aktuell ved utforming av reguleringsplaner. Tas hensynet til overvann inn på planstadiet, vil oftere vilkåret om kostnader være oppfylt. Pålegg kan imidlertid også gis for eksisterende bygg eller anlegg. Innholdet av et pålegg etter annet ledd kan for eksempel være å unngå tette flater på et bestemt areal. Bestemmelsen kan ikke brukes til å hindre tiltak som øker avrenningen i et område, uten å hemme infiltrasjon i grunnen, f.eks. bakkeplanering eller flatehogst.

Tredje ledd er nytt, og bygger på prinsippet om at hver enkelt grunneier i utgangspunktet er ansvarlig for å håndtere avrenning som følge av nedbør eller smeltevann på egen eiendom. I områder med ukontrollert avrenning kan det være behov for at kommunen gir pålegg om etablering av, eller tilknytning til, anlegg for infiltrasjon, fordrøyning eller avledning av overvann. Ved behov kan det også gis pålegg om drift av slike anlegg.

Med overvannsanlegg forstås anlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av overvann (overvannsanlegg) jf. forurensningsloven § 21. En forutsetning for at åpne overvannsanlegg er omfattet av definisjonen av avløpsanlegg i § 21, er imidlertid at det enkelte anlegg gjennom kommuneplan eller reguleringsplan er særskilt definert som et anlegg for å samle opp og avlede overvann på en trygg måte, eller særskilt etablert og/eller konstruert for å håndtere en bestemt mengde overvann. Om dette, se utredningens kapittel 15.2.1 og 15.3.1.

Forutsetningen for pålegg etter tredje ledd er at behovet fremgår, direkte eller indirekte, av en vedtatt arealplan. Planen kan for eksempel definere hvilke overvannsløsninger som er akseptable i et område, eller ha bestemte anvisninger på hvordan vann fra de enkelte områder skal avledes. Dessuten er det, som etter annet ledd, et vilkår at pålegget kan gjennomføres uten urimelige kostnader eller ulemper. Ved vurderingen skal det legges vekt på utgangspunktet om den enkelte eiers ansvar. Se for øvrig utredningens kapittel 14.3.3

§ 29-4 nytt femte ledd skal lyde:

Nye byggverk og tiltak skal ha en avstand til offentlige vann og avløpsanlegg på minimum 4 meter, med mindre kommunen bestemmer noe annet.

Merknader til § 29-4 nytt femte ledd:

For å sikre tilstrekkelig adgang for reparasjon og utskifting av offentlige vann- og avløpsanlegg bør det vanligvis ikke bygges over slike anlegg.

I stedet bør det gjelde en helt alminnelig byggeavstand på fire meter, som eventuelt kan fravikes der forholdene ligger til rette for dette eller det dreier seg om særskilte behov. Kommunene kan i så fall sette vilkår med krav til tekniske løsninger.

Avstandsbestemmelsen er en videreføring av etablert praksis med særskilte angitte byggegrenser i kommunens abonnementsvilkår. Denne praksisen blir nå lovfestet, slik at behovet for slike vilkår bortfaller.

Kommunen kan i arealplan sette andre avstandskrav, og eventuelt differensiere med f.eks. forskjellig krav til minimumsavstand fra ledninger i grunnen, og åpne overvannsanlegg.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at det i medhold av § 29-4 settes større avstandskrav enn fire meter.

Avstand til ledninger i grunnen skal beregnes fra ytterkant på nærmeste ledning.

Det foreslås ikke tilsvarende regler for private ledninger. Dersom bygging eller andre tiltak nær slike vann- og avløpsanlegg representerer fare eller ulempe fra slike ledninger, fastsetter kommunen plasseringen i medhold av plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd.

Se for øvrig utredningens kapittel 15.3.5.

23.2 Endringer i forurensningsloven

I lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) gjøres følgende endringer:

Utvalgets medlemmer Skaaraas (leder), Ebeltoft, Kipperberg, Refling og Skofteland foreslår at § 21 nytt tredje ledd skal lyde:

Med overvann forstås overflateavrenning som følge av nedbør og smeltevann.

Merknader til § 21:

Definisjonen av avløpsanlegg omfatter alle typer av anlegg for transport og behandling av avløpsvann, herunder anlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av overvann (overvannsanlegg). En forutsetning for at åpne overvannsanlegg er omfattet av definisjonen av avløpsanlegg etter første ledd er imidlertid at det enkelte anlegg gjennom kommuneplan eller reguleringsplan er særskilt definert som et anlegg for å samle opp og avlede overvann på en trygg måte, eller særskilt etablert og/eller konstruert for å håndtere en bestemt mengde overvann.

Det vises for øvrig til de alminnelige motiver for disse medlemmenes forslag kapittel 15.3.1.

Utvalgets medlemmer Hjelle, Riise og Stenersen foreslår at § 21 skal lyde:

Med avløpsanlegg forstås anlegg for transport og behandling av avløpsvann. Med avløpsvann forstås spillvann og overvann.

Med spillvannsanlegg forstås anlegg for transport og behandling av spillvann, herunder felles ledning for spillvann og overvann. Med spillvann forstås brukt vann fra sanitærinstallasjoner og industri (sanitært og industrielt avløpsvann).

Med overvannsanlegg forstås anlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av overvann, herunder felles ledning for overvann og drensvann. Med overvann forstås overflateavrenning som følge av nedbør og smeltevann. Med drensvann forstås vann fra grunnen som avledes for å hindre skader på bygninger, veger, dyrket mark, mv.

Merknader til § 21:

Paragrafen definerer sentrale begreper som benyttes andre steder i loven. I første ledd videreføres definisjonen av avløpsanlegg, mens avløpsvann i annet punktum tilpasses en modernisert språkbruk, ved å benytte begrepet spillvann i tillegg til overvann. Avløpsanlegg omfatter alle typer av anlegg for transport og behandling av avløpsvann.

Spillvannsanlegg omfatter, i tillegg til separate spillvannsledninger, også felles ledning for spillvann og overvann.

Overvannsanlegg omfatter i tillegg til rene overvannsledninger, også felles ledning for overvann og drensvann.

Det vises for øvrig til de alminnelige motiver for disse medlemmenes forslag i kapittel 15.3.1.

Ny § 22a i forurensningsloven skal lyde:

§ 22a. (pålegg om frakobling av overvann)

Når det er etter kommunens skjønn er nødvendig å avlaste offentlig avløpsanlegg, kan kommunen pålegge eier av tilknyttet eiendom å koble overvann fra offentlig avløpsledning.

Merknader til § 22a:

Bestemmelsen gir kommunen anledning til å pålegge at tilknyttede eiendommer frakobles offentlig avløpsledning. Vilkåret er at slik frakobling er nødvendig for å avlaste offentlig avløpsanlegg. Behovet vil måtte vurderes i den enkelte sak, og avgjørelsen ligger til kommunen. Vurderingen må imidlertid knyttes til et generelt behov for å avlaste eller erstatte offentlige avløpsanlegg, og det må finnes en systematisert kunnskap eller dokumentasjon som grunnlag for denne vurderingen. For åpenbare problempunkter kan vurderingen være enkel. For større områder bør grunnlaget være en plan basert på en ROS-analyse, kommuneplan eller reguleringsplan med definerte mål for overvannshåndteringen.

En forutsetning for pålegg, er at vannet kan håndteres på en tilfredsstillende måte, for eksempel gjennom infiltrasjon eller fordrøyning på egen eiendom eller trygg avledning til overvannsanlegg med tilstrekkelig kapasitet. Med overvannsanlegg menes anlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av overvann jf. forurensningsloven § 21.

Pålegg etter bestemmelsen må vurderes etter en forholdsmessighetsnorm. Selv om vedtaket kan medføre større kostnader for den det gjelder, kan overordnede samfunnsmessige hensyn likevel tilsi at tiltaket bør gjennomføres. Adgangen til å pålegge tiltak går dermed lengre enn gjeldende vannressurslov § 7 og forurensningsloven § 22.

For detaljerte drøftelser av forutsetningen om håndtering og forholdsmessighet, se utredningens kapittel 14.3.2. Håndhevelse av bestemmelsen følger lovens alminnelige regler.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med utvalgets forslag til ny § 28-9 i plan- og bygningsloven, som gir kommunene hjemmel til å kreve etablert fordrøyningsanlegg eller avledning av overvann til overvannsanlegg i samsvar med bestemmelser i kommuneplan eller reguleringsplan. Kommunen kan med hjemmel i § 28-9 dermed gå et skritt lenger enn å kreve frakopling og i tillegg stille krav til hvordan overvannet som frakobles skal håndteres, se utredningens kapittel 14.3.3 og merknadene til plan- og bygningsloven § 28-9 foran.

Utvalgets medlemmer Skaaraas (leder), Ebeltoft, Kipperberg, Refling og Skofteland foreslår at § 24a skal lyde:

§ 24a. (særlige erstatningsregler for avløpsanlegg)

Anleggseieren kan bli ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler for skader forårsaket av avløpsanlegg og er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som anlegget volder fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig.

Ansvaret gjelder ikke skader som skyldes ekstraordinære hendelser.

Ansvar etter denne bestemmelsen kan ikke fravikes ved avtale.

For ansvar etter første ledd andre alternativ gjelder §§ 57-61 tilsvarende

Merknader til § 24a:

Første ledd viderefører regelen om anleggseiers objektive ansvar for skader forårsaket av avløpsanlegg. Henvisning til alminnelige erstatningsregler i første ledd er tatt inn for å synliggjøre at skadetilfeller som faller utenom det objektive ansvaret, slik det er fastlagt i forurensningslovens § 24a, fortsatt skal vurderes etter de alminnelige erstatningsreglene.

Ansvaret etter første ledd avgrenses i annet ledd ved at det gjøres unntak for skader som skyldes ekstraordinære hendelser. Hvorvidt en nedbør- eller flomhendelse skal anses som en ekstraordinær hendelse vil bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Både nedbørintensitet, nedbørvarighet og gjentaksintervall for det aktuelle området skaden oppstod vil være relevante faktorer i en slik vurdering. Terskelen for når en hendelse er å anse som ekstraordinær vil også endre seg med tiden, som følge av økende kunnskap om klimaendringene og stadig hyppigere og større nedbørhendelser.

Etter tredje ledd gjøres bestemmelsen ufravikelig.

Som en sikkerhetsventil mot urimelig omfattende ansvar kan erstatningsansvaret, jf. henvisingen til § 61 i fjerde ledd, lempes i samsvar med lempingsregelen i skadeerstatningsloven § 5-2.

Ansvaret etter bestemmelsen omfatter ikke skader som skyldes ulovlige tiltak, som for eksempel skader på ulovlige bygg eller innredning som er ulovlig etablert. Er det på den annen side tale om andre feil, for eksempel at kravet til overhøyde ikke er tilstrekkelig ivaretatt, vil ansvaret helt eller delvis kunne falle bort etter skadeserstatningsloven § 5-2, forutsatt at skaden ikke ville oppstått dersom kravet til overhøyde var oppfylt. Ville skaden oppstått uansett, vil feilen være uten betydning og feilen skal derfor ikke tillegges betydning.

Det vises for øvrig til disse medlemmenes alminnelige motiver i utredningens kapittel 19.3.1.

Utvalgets medlemmer Hjelle, Riise og Stenersen foreslår at § 24a (alternativt § X i Lov om vanntjenester) skal lyde:

§ 24a. (særlige erstatningsregler for avløpsanlegg)

Anleggseier er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade fra spillvannsanlegg. Ansvaret kan ikke fravikes ved avtale. Ansvaret gjelder ikke skader som skyldes ekstraordinære hendelser.

Anleggseier er ansvarlig etter alminnelig erstatningsregler for skader forårsaket av overvannsanlegg.

Forurensningsloven § 57-61 gjelder tilsvarende for skade fra spillvannsanlegg med separate spillvannsledninger samt tilstoppinger i fellesledninger.

Merknader til § 24a:

Første ledd utvider regelen om anleggseiers objektive ansvar for skader forårsaket av spillvannsanlegg, ved at ansvaret også omfatter forhold som ikke er knyttet til utilstrekkelig kapasitet eller vedlikehold og at bestemmelsen er gjort ufravikelig. Ansvaret etter første ledd avgrenses i annet punktum ved at det gjøres unntak for skader som skyldes ekstraordinære hendelser. For nedbørhendelser skal dette blant annet vurderes ut fra nedbørens intensitet, varighet og gjentaksintervall.

Etter annet ledd skal skader fra overvannsanlegg vurderes etter alminnelige erstatningsregler.

Ansvaret etter bestemmelsen omfatter ikke ulovlige forhold, slik som skader på bygg eller innredning som er ulovlige. Hva som er ulovlige forhold må vurderes konkret, og vil blant annet omfatte boligrom som ikke er godkjent av bygningsmyndigheten og avløpsledninger som ikke oppfyller krav til overhøyde til den offentlige ledningen. Som en sikkerhetsventil mot urimelig omfattende ansvar kan erstatningsansvaret lempes i samsvar med lempingsregelen i skadeerstatningsloven § 5-2.

Det vises for øvrig til disse medlemmenes alminnelige motiver i utredningens kapittel 19.3.1 og 19.3.2.

Utvalgets medlem Hansen foreslår at § 24a (alternativt § X i Lov om vanntjenester) skal lyde:

§ 24a. (særlige erstatningsregler for avløpsanlegg)

Anleggseier er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et spillvannsanlegg og fellesanlegg volder fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. For slike skader gjelder forurensningsloven § 59 tilsvarende.

Anleggseier kan bli ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler for skade som et spillvannsanlegg og fellesanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til.

Anleggseier er ansvarlig etter alminnelig erstatningsregler for skader forårsaket av et overvannsanlegg.

Merknader til § 24a:

Med spillvann forstås alt bruksvann fra husholdninger, industrielle bedrifter m.v. Det vil si alt vann som blir tatt fra vannledningsnettet. Med fellessystem (fellesledninger) forstås i motsetning til et separatsystem et kombinert system, der spillvann og overvann blir ledet bort i samme ledning, jf. yrkeslæreboken for kloakk og vannteknikk av 1961.

For anlegg som utelukkende håndterer industrielt og sanitært avløpsvann (spillvann) bør det gjelde et objektivt ansvar for de skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold, og bevisførsel skjer iht. forurensningsloven § 59.

Utvalgets medlem Hansen henviser til egne synspunkter, framlagt i kapittel 19.3, om utvalgets vurderinger og anbefalinger om ansvar og bevisbyrde ved skade. Dette betyr en anbefaling om ordinært skyldansvar (culpa) for åpne og lukkede anlegg som håndterer overvann. For disse anleggene og ledningene gjelder et alminnelig beviskrav. Dette betyr i korthet at den som mener å ha et erstatningskrav mot en annen, må sannsynliggjøre at vilkårene for slikt erstatningskrav er oppfylt. Tilsvarende gjelder for skade fra fellesledninger som skyldes utilstrekkelig kapasitet, jf. Rt. 2007 s. 431.

23.3 Endringer i vannressursloven

I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) gjøres følgende endringer:

§ 7 annet ledd oppheves.

Merknader:

Bestemmelsen flyttes i sin helhet til ny § 28-9 i plan- og bygningsloven.

23.4 Endringer i vass- og avløpsanlegglova

I lov 16. mars 2012 nr. 12 om kommunale vass- og avløpsanlegg (vass- og avløpsanleggslova) skal desse endringane gjerast:

Nytt § 1 andre ledd skal lyde:

Fyrste ledd gjeld ikkje for overvassanlegg.

Noverande andre, tredje og fjerde ledd blir tredje, fjerde og femte ledd.

Merknad til § 1 nytt andre ledd:

Med overvassanlegg meiner ein anlegg for oppsamling, transport og eventuelt handtering av overvatn, jf. forureiningslova § 21.

Overvassanlegg omfattar for ein stor del anlegg i dagen, kor det ikkje er ynskjeleg med kommunalt eigarskap, men i staden offentleg styring/kontroll gjennom plan- og bygningslova.

Tilgang til reint og nok drikkevatn er naudsynt for ein tilfredsstillande levestandard og for å unngå hygieniske ulempe. Transport og handtering av sanitært og industrielt avløpsvatn er viktig for å unngå forureining og hygieniske problem. Både drikkevatn og hygienisk avløp er samfunnskritiske funksjonar som tilseier at anlegga må vere i kommunalt eige. Overvassanlegg bidreg til infiltrasjon, utjamning og transport av overvatn. Omsynet til sikker forsyning, forureining og hygieniske ulemper vil ikkje vere relevant i alle situasjonar og trongen for kommunalt eigarskap gjer seg derfor ikkje gjeldande i same grad for overvassanlegg.

Sjå også dei generelle motiva i kapittel 15.2.3 og 15.3.3.

Ny § 3a skal lyde:

§ 3a. Kommunale overvassgebyr

Eigar av fast eigedom som skyldar avløpsgebyr i henhold til § 3 og eigar av fast eigedom, som har eller kan påleggjast tilknyting til kommunalt hovudanlegg for overvatn, har skyldnad til å svare overvassgebyr til kommunen. Offentleg veg reknas ikkje som fast eigedom.

Merknad til ny § 3a

Med tilknyting til kommunalt hovudanlegg for overvatn meiner ein tilknyting, gjennom leidning eller annan forbinding, mellom anna kanal, grøft og andre former for transport av overvatn og drenering. Dette gjeld òg for tilknyting til kommunalt hovudanlegg for overvatn som kan påleggast i medhald av framlegg til ny § 28-9 i plan- og bygningslova.

Med kommunalt hovudanlegg for overvatn meinast anlegg som er heilt eller delvis eigd av kommunen og er allment tilgjengeleg for tilknyting.

Offentleg veg er veg eller gate som er open for allmenn ferdsel. Til veg blir òg rekna opplagsplass, parkeringsplass, haldeplass, bru, ferjekai eller anna kai som står i beinveges samband samband med veg eller gate. Om forståelsen av «offentleg veg», syner ein til veglova § 1.

Det vises elles til dei alminnelege motiv i kapittel 18.5.1.

§ 5 nytt andre og tredje ledd skal lyde:

Kommunen fastset i forskrift nærare reglar om tekniske krav for tilknyting til kommunalt vass- og avløpsanlegg.

Reglane i plan- og bygningslova § 31-7 om tilsyn med eksisterande byggverk og areal, § 32-2 om førehandsvarsel, § 32-3 om pålegg om retting eller pålegg om stans og § 32-5 om tvangsmulkt gjeld motsvarande for så vidt det er naudsynt for å kontrollere og sikre at krav fastsatt i forskrift etter andre ledd er stetta.

Merknader til § 5 andre og tredje ledd:

Med heimel i § 5 andre ledd kan kommunen fastsetje lokal forskrift med tekniske krav/føresetjingar for tilknyting til kommunale vass- og avløpsanlegg, i staden for at slike krav blir fastsett gjennom privatrettslege avtalar med abonnentane.

Tredje ledd gjer kommunen mynde til å føre tilsyn og nytte dei moglege vilkår i plan- og bygningsloven som er naudsynte for å sikre handheving av krav fastsett i forskrifter etter andre ledd.

Det vises elles til dei alminnelige motiv i kapittel 15.3.5.

23.5 Endringer i byggteknisk forskrift

I forskrift 26. mars 2010 nr. 489 om tekniske krav til byggverk (byggteknisk forskrift, TEK 10) gjøres følgende endringer:

Overskriften til § 7-2 skal lyde:

§ 7-2. Sikkerhet mot flom, stormflo og overvann

§ 7-2 tredje ledd skal lyde:

(3) Første og annet ledd gjelder tilsvarende for stormflo og overvann. Sikkerhetsklasser for nedstrøms bebyggelse skal ivaretas. Ved planlegging skal beregnede verdier for fremtidig havnivå og nedbør benyttes.

Merknader til § 7-2 tredje ledd:

Ny, og eksisterende bebyggelse som påvirkes av avrenning fra ny bebyggelse, skal gjennom forskriftsendringen beskyttes mot skader som følge av overvann. Sikkerhetsklassene i eksisterende bebyggelse må opprettholdes eller forbedres ved behov. Med overvann menes overflateavrenning som følge av nedbør og smeltevann. Vann i vassdrag dekkes av flom – uttrykket i bestemmelsen.

Formålet med presiseringen i tredje punktum er å sikre at klimaendringers innvirkning på havnivå og nedbør blir tatt hensyn til ved forebygging av skader. Ved planlegging skal det alltid benyttes den mest oppdaterte informasjonen om fremtidig havnivå og nedbør.

Fremtidige nedbør bør beregnes på grunnlag av intensitet-, varighet- og frekvensstatistikk og klimafaktor for området. IVF-kurve og klimafaktor må være kompatible (det vil si ha samme tidsoppløsning). Se for øvrig utredningens kapittel 9.3.1.

§ 15-7 annet ledd bokstav d og ny bokstav e skal lyde:

d) For å hindre tilbakestrømning, skal vannstanden i laveste monterte vannlås og innvendige kummer og tanker ligge minimum 0,9 m høyere enn innvendig topp i hovedledningen, målt i stikkledningens forgreining på hovedledningen. Dersom avløpsvannet skal pumpes inn på en hovedledning med selvfall og fritt vannspeil, skal overgangspunktet mellom trykkstrømning og frispeilstrømning i pumpeledningen ligge minimum 0,9 m høyere enn innvendig topp i hovedledningen. Dersom avløpsvannet skal pumpes inn på en hovedledning som står under trykk, gir eieren av hovedledningen egne bestemmelser i hvert enket tilfelle.

Der hovedledningen er forutsatt å fungere med overtrykk, regnes denne høyden fra beregnet trykklinje på hovedledning ved stikkledningens forgrening.

Vannstand i utvendige kummer og tanker må ligge minimum 0,1 m over innvendig topp i hovedavløpsledningen, målt i stikkledningens forgrening på denne.

e) For å hindre oversvømmelse av sjøvann til hovedledningen for avløpsvann, må den lavest monterte avløpsåpningen (vannlås i utstyr og vannstand i kummer og tanker) ikke ligge lavere enn den største høyvannstand som fastsettes av kommunen i forhold til kommunens offisielle nullnivå for kartverk og oppmåling.

Merknader til § 15-7 annet ledd bokstav d og e:

Bestemmelsene innebærer en forskriftsfesting av de krav (preaksepterte ytelser) som fremgår av veiledningen til bestemmelsen (DIBK, Veiledning om tekniske krav til byggverk, 2011).

For øvrig vises til de alminnelige motivene i utredningens kapittel 15.3.5.

23.6 Endringer i forurensningsforskriften

I forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) skal nytt kapittel 15C lyde:

Kapittel 15C. Krav til innretning for oppsamling av grus, sand, jord, partikler mv. fra vei

Fastsatt med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 9, § 31, § 52a og § 81.

Kapittel 15C tilføyd ved forskrift (dato og nr.) i kraft (dato).

§ 15C-1. Virkeområde for kapittel 15C

Kapittel 15C gjelder for veger i tettsteder. Et tettsted er en hussamling der det bor minst 200 personer og hvor avstanden mellom husene ikke overskrider 50 meter.

§ 15C-2. Krav til drift, tømming og vedlikehold av innretninger for oppsamling av partikler fra avrenning fra vei

Veieier skal sørge for at innretning for å samle opp grus, sand, jord, partikler mv. fra avrenning fra vei, driftes, tømmes og vedlikeholdes slik at funksjonen opprettholdes og at det ikke oppstår skade på avløpsanlegg eller fare for forurensning.

§ 15C-3. Forurensningsmyndighet

Fylkesmannen er forurensningsmyndighet for dette kapitlet og fører tilsyn med bestemmelsene.

Fylkesmannen kan gi pålegg for å sikre gjennomføring av veieiers plikter i § 15C-2.

§ 15C-4. Ikraftredelse

Forskriften trer i kraft fra 1. januar 2020.

Merknader til kapittel 15C:

Til § 15C-1:

Tettstedsdefinisjonen sammenfaller med SSBs definisjon av tettsted slik at tettstedskart ihht. til SSBs definisjon vil kunne brukes for å avklare tettstedets avgrensning.

Til § 15C-2:

Eksempler på innretninger i 15C-2 første ledd er grøfter, sluk, kummer og rister med tilhørende innretning under bakken, som sandfang, hvor partikler samles opp, og vann ledes videre.

Nye sandfang og lignende bør innrettes slik at store nedbørsmengder ikke svekker anleggets funksjon. Det er veieiers ansvar å dimensjonere innretningene slik at de kan oppfylle funksjonskravene.

Dersom overvannet medfører fare for forurensning, kan fylkesmannen gi pålegg om tiltak etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd (jf. rundskriv T-3/12).

Det vises forøvrig til de alminnelige motiver i utredningens kapittel 10.6.1.

§ 16-1 første ledd skal lyde:

Vann-, avløps,- og overvannsgebyrer fastsatt i medhold av lov 16. mars 2012 nr. 12 om kommunale vass- og avløpsanlegg skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på henholdsvis vann-, avløps-, og overvannssektoren. Nødvendige kostnader på overvannssektoren inkluderer kostnader til etablering av private overvannstiltak, så fremt tiltakene er økonomisk lønnsomme sammenlignet med etablering av kommunalt hovedanlegg for overvann. Ved beregning av selvkost bør de til enhver tid gjeldende retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester legges til grunn.

Nåværende § 16-1 første ledd annet punktum blir tredje punktum.

§ 16-1 annet ledd skal lyde:

Kommunen fastsetter i forskrift regler for beregning og innkreving av vann-, avløps-, og overvannsgebyrene, samt gebyrenes størrelse, innenfor rammene av denne forskriften. Før kommunen gjør vedtak om gebyrenes størrelse, skal det foreligge et overslag over kommunens antatte direkte og indirekte kostnader knyttet til drifts-, vedlikeholds- og kapitalkostnader på henholdsvis vann-, avløps- og overvannssektoren for de nærmeste tre til fem årene. Overslaget skal så vidt mulig utarbeides i sammenheng med kommunens rullerende økonomiplan. Det skal også foreligge et overslag over hvilke beløp gebyrene antas å innbringe.

Merknader til § 16-1:

Til første ledd:

Vann-, avløps- og overvannsgebyrene skal ikke finansiere andre deler av kommuneforvaltningen. Bare kostnader som direkte eller indirekte har normal sammenheng med en forsvarlig forretningsmessig drift av henholdsvis vann-, avløps-, og overvannssektoren, kan legges inn i gebyrgrunnlaget (selvkost).

Med avløp menes her industrielt og sanitært avløpsvann, men ikke overvann. Avløpsgebyret kan ikke benyttes til å finansiere overvannstiltak.

Kostnader forbundet med å avlede overvann i kommunale fellesledninger for sanitært- og industrielt avløpsvann og overvann skal tilskrives det kommunale overvannsgebyret. Det vil si at kostnadene for etablering, drift og vedlikehold av kommunale fellesledninger skal fordeles på avløpsgebyret og overvannsgebyret.

Med nødvendige kostnader på overvannssektoren menes planlegging, etablering, drift og vedlikehold av overvannsanlegg som enten er kommunal hovedledning for overvann og evt. tilhørende renseanlegg, eller avlaster slik ledning. Åpne kommunale hovedanlegg for overvann som avlaster eller erstatter felles- eller overvannsledninger inngår i kommunens nødvendige kostnader på overvannssektoren, så fremt tiltaket, etter kommunens skjønn, er mer kostnadseffektivt sammenlignet med å oppgradere eller legge nye ledninger. Det avgjørende er om funksjonen (trygg avledning av overvann) er lik eller bedre.

Dersom tiltaket har flere funksjoner, er de nødvendige kostnadene på overvannssektoren begrenset til den delen av tiltakene som utgjør anleggets hydrauliske kapasitet. Det vil si kostnader forbundet med den hydrauliske konstruksjonen (bassenger og kanaler). Øvrige kostnader til etablering og drift/skjøtsel av for eksempel parkanlegg, torg, vassdrag, veianlegg, gang- og sykkelveier og lignende kan ikke gebyrfinansieres. For vassdrag er kommunens nødvendige kostnader på overvannssektoren begrenset til gjenåpning av bekker som er lagt i rør, og eventuelle merkostnader for sikringstiltak i vassdrag som mottar avrenning som ikke kan anses som naturlig.

Se for øvrig de alminnelige motiver i utredningens kapittel 18.5.1 og 18.5.2.

Til annet ledd:

Nødvendige kostnader til kommunale hovedanlegg for overvann kan gebyrfinansieres, jf. §16-1 første ledd. Tilskudd eller økonomisk støtte til etablering av private overvannstiltak kan også gebyrfinansieres, så fremt tiltakene er økonomisk lønnsomme sammenlignet med etablering av kommunale overvannstiltak.

Bestemmelsen gjelder likevel ikke drift og vedlikehold av private overvannstiltak eller etablering av private overvannstiltak som ikke avlaster kommunal hovedledning for avløpsvann eller kommunalt hovedanlegg for overvann. Kommunen kan i stedet velge å «belønne» den privates driftsansvar for lokale overvannsanlegg gjennom en differensiering i årsgebyret, jf. forslag til ny § 16-4a.

Kostnader utløst av kommunens erstatningsansvar knyttet til kommunale vann-, avløps- eller overvannsanlegg, er heller ikke en del av kommunens nødvendige kostnader.

Med kommunalt hovedanlegg for overvann menes anlegg som er helt eller delvis eid av kommunen og er allment tilgjengelig for tilknytning.

Med overvannsanlegg menes anlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av overvann, jf. forurensningsloven § 21. Med overvannstiltak menes etablering av overvannsanlegg og andre fysiske tiltak for å forebygge skader som følge av overvann.

Se for øvrig de alminnelige motiver i kapittel 18.5.2.

I § 16-4 skal overskriften lyde:

§ 16-4. Årsgebyr for vann- og avløp

Ny § 16-4a skal lyde:

§ 16-4a. Årsgebyr for overvann

Årsgebyret skal være en todelt gebyrordning med en fast og en variabel del. Den variable delen av gebyret skal baseres på mengde overvann fra eiendommen som tilføres kommunal hovedledning for sanitært og industrielt avløpsvann og overvann, eller kommunalt hovedanlegg for overvann.

Merknader til ny § 16-4a:

Kommunen fastsetter nærmere bestemmer i lokal forskrift, jf. § 5 i vass- og avløpsanleggslova, om hvordan den faste og den variable delen av overvannsgebyret skal beregnes. I utgangspunktet fastsettes fordelingen mellom fast og variabel del etter kommunens skjønn. Beløpet for den faste delen av overvannsgebyret kan fordeles likt på alle som betaler overvannsgebyr. Den variable delen skal avspeile avrenningen fra den enkelte eiendom. Det kan for eksempel beregnes ulik avrenning fra eiendom som har lokale overvannstiltak på eiendommen eller for eiendom som helt eller delvis benyttes som et offentlig overvannsanlegg eller på annen måte har høy infiltrasjons-, fordøyings,- eller avledningseffekt.

Se for øvrig de alminnelige motiver i utredningens kapittel 18.5.3 og 18.5.4.

§ 16-5 femte ledd skal lyde:

Det kan fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr for overvann.

Merknad til § 16-5 nytt femte ledd:

Det kan fastsettes lavere tilknytningsgebyr for eiendommer der det er betalt refusjon eller annen form for opparbeidelseskostnader for overvannsanlegg som er utført etter planer godkjent av kommunen.

Faktorer som eiendommens høyde i terrenget, nærhet til naturlig infiltrasjon eller naturlige vassdrag, og variasjoner i vannkvalitet og i anleggenes driftskostnader vil spille inn på kommunens overvannskostnader. Det kan fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr dersom eiendommens geografiske plassering, eller et kommunalt overvannsanlegg, medfører vesentlig høyere eller lavere kostnader enn de øvrige.

Det vises forøvrig til de alminnelige motiver i utredningens kapittel 18.5.4.

§ 16-6 skal lyde:

Om renteplikt for vann-, avløps-, og overvannsgebyrer gjelder reglene i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane § 26 tilsvarende.

23.7 Endringer i kart- og planforskriften

I forskrift 26. juni 2009 nr. 861 om kart, stedfestet informasjon, arealformål og kommunalt planregister (kart- og planforskriften) gjøres følgende endringer:

§ 5 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Kartgrunnlaget skal omfatte både fysiske og administrative forhold i kommunen, som terrengformer og grunnforhold, vassdrag og avrenningslinjer, bebyggelse og veier, vegetasjon og blågrønn infrastruktur, eiendomsgrenser, adresser og stedsnavn.

Merknader til § 5 første ledd tredje punktum:

Det er redegjort nærmere for forslaget i kapittel 11.9.2. Endringen innebærer en forskriftsfesting og presisering av gjeldende krav. Opplistingen er basert på departementets veileder til paragrafen, med tillegg av grunnforhold og avrenningslinjer. Bakgrunnen er at slik informasjon anses avgjørende for hensiktsmessig vannhåndtering.

Det rettslige kravet til hva som skal inngå i kartgrunnlaget vil fortsatt være paragrafens andre punktum, nemlig at det skal være egnet til å løse kommunens oppgaver etter plan- og bygningsloven, og andre offentlige og private formål.

Dermed betyr heller ikke endringen noen utvidelse av kommunens plikt til å fremskaffe kart til private formål. Er kartgrunnlaget utilstrekkelig for å ta stilling til planforslag og søknader etter plan- og bygningsloven, kan kommunen pålegge den som står bak forslaget eller søknaden å fremskaffe nødvendig data.

23.8 Endringer i byggesaksforskriften

I forskrift 26. mars 2010 nr. 488 om byggesak (byggesaksforskriften) gjøres følgende endringer:

§ 6-4 bokstav g) skal lyde:

• g) sikkerhet for godkjent veg-, vann- og avløpsløsning, og håndtering av overvann

Merknader til § 6-4 bokstav g):

Endringen synliggjør at løsning for håndtering av overvann, så langt det er relevant for tiltaket, skal vurderes og avklares før rammetillatelse gis, og er en presisering av gjeldende rett. Selv om emnet er plassert sammen med avløp i bokstav g, vil overvann også kunne være aktuelt under avklaring mot plangrunnlag (bokstav c), visuell utforming (bokstav d), sikkerhet mot fare (bokstav e) og avklaring av forholdet til naboene (bokstav i).

Med «sikkerhet for … håndtering» menes i denne sammenheng at praktiske og rettslige hovedtrekk er avklart, for eksempel at fysisk mulighet for infiltrasjon er dokumentert, eller mulig rett til avledning til overvannssystem eller resipient (vassdrag) er undersøkt.

Detaljprosjektering vil kunne gjøres i forbindelse med søknad om igangsettingstillatelse. Se for øvrig de alminnelige motiver i utredningens kapittel 13.3.1.

23.9 Forslag til ny forskrift om samordning av vannressursloven og plan- og bygningsloven

Ny forskrift om samordning av vannressursloven og plan- og bygningslovens regler for behandling av overvannstiltak i tettsteder skal lyde:

Fastsatt med hjemmel i vannressursloven § 20 første ledd bokstav d).

§ 1. Formål

Forskriften skal avklare i hvilke tilfeller ellers konsesjonspliktige overvannstiltak som er tillatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven ikke trenger konsesjon etter vannressursloven.

§ 2. Definisjoner

I denne forskriften menes med

• a) Overvann: overflateavrenning som følge av nedbør eller smeltevann.

• b) Overvannstiltak: etablering av overvannsanlegg og andre fysiske tiltak for å forebygge skade som følge av overvann..

§ 3. Virkeområde

Forskriften gjelder for følgende overvannstiltak:

• a) gjenåpning av vassdrag

• b) tilførsel av overvann til vassdrag

Forskriften gjelder i tettsteder.

Forskriften gjelder for overvannstiltak som er vassdragstiltak i henhold til definisjonen i vannressursloven § 3 a) og som er konsesjonspliktige tiltak etter vannressursloven § 8. Vassdragsmyndigheten avgjør om tiltaket er konsesjonspliktig etter vannressursloven.

Vassdragsmyndigheten kan i særskilte tilfeller bestemme at et overvannstiltak må ha konsesjon etter vannressursloven § 8 selv om det er tillatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.

§ 4. Overvannstiltak som ikke skal konsesjonsbehandles etter vannressursloven

Overvannstiltak som nevnt i denne forskriften er unntatt fra konsesjonsbehandling etter vannressursloven dersom de er tillatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven og dersom de oppfyller følgende vilkår:

1. Skader og ulemper for vassdraget er vurdert i planprosessen,

2. reguleringsplanen har stilt krav for å avbøte negative virkninger for vassdraget, og

3. reguleringsplanen inneholder bestemmelser om vedlikehold av overvannstiltaket, og bestemmer hvem som skal ha ansvaret for vedlikehold av overvannstiltaket.

Merknader til ny forskrift:

Generelle merknader:

Forskriften skal fremme samordning av regelverk, slik at unødvendig dobbeltbehandling unngås

Forskriften er en saksbehandlingsforskrift som skal avklare saksbehandlingen av overvannstiltak som er vassdragstiltak slik dette er definert i vannressursloven. Det gjøres unntak fra vassdragsmyndighetens konsesjonsbehandling ved at forskriften slår fast at det ikke trengs konsesjonsbehandling etter vannressursloven for overvannstiltak som behandles i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.

Det forutsettes at hensynene i vannressursloven blir tilstrekkelig ivaretatt i planprosessen og i den endelige reguleringsplanen. Reguleringsplanen får ikke virkning som en konsesjon, men erstatter konsesjonsbehandlingen etter vannressursloven. Det er redegjort nærmere for forslaget i utredningens kapittel 16.3.

Til § 1:

Forskriften skal klargjøre i hvilke tilfeller en reguleringsplan etter plan- og bygningsloven kan erstatte behandling etter vannressursloven. Dette for å unngå at NVE må ta stilling til en lang rekke enkeltsaker om samordning, og for å fremme en arealplanlegging som ser overvann og vassdrag i sammenheng.

Til § 2:

Definisjonen av overvann er i samsvar med utvalgets forslag til definisjon i forurensningsloven § 21.Med overvannsanlegg menes anlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av overvann jf. forurensningsloven § 21. Om dette, se også utredningens kapittel 15.2.1 og 15.3.1.

Til § 3:

Forskriften gjelder i tettsteder. Som tettsteder regnes hussamlinger der det bor minst 200 personer og hvor avstanden mellom husene ikke overskrider 50 meter. Kart fra SSB kan brukes for å avklare tettstedets avgrensning.

Tiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne interesser i vassdraget, er konsesjonspliktige etter vannressursloven. Det er vassdragsmyndigheten som avgjør om tiltak er konsesjonspliktige.

Utvalgets vurdering er at de mest aktuelle tilfellene av overvannstiltak som også er vassdragstiltak, gi åpning av vassdrag, og tilførsel av overvann til vassdraget fra åpne flomveier og overvannsledninger, inkludert eventuelle kompenserende tiltak som erosjonssikring eller flomsikring.

23.10 Ikrafttredelse

Utvalgets forslag til lov- og forskriftsendringer trer i kraft samtidig og fra det tidspunktet kongen bestemmer.