6 Utenforskap og mistilpasning

I dette kapitlet ser vi på kompetansebehov fra enkeltindividets side, med vekt på utenforskap og opplevd mistilpasning. Både utenforskap og opplevd mistilpasning kan ha sin bakgrunn i at kompetansen man har tilegnet seg ikke samsvarer med det som kreves i arbeidslivet, samtidig som det også kan ha en negativ virkning på læring og dermed på utviklingen av kompetansen. Kapitlet starter med å beskrive frafall i videregående opplæring, som for unge i dag er nært knyttet til arbeidsledighet og manglende deltakelse i arbeidsstyrken. Deretter er det en kort omtale av langtidsledighet, før vi går nærmere inn på opplevd mistilpasning i arbeidsmarkedet blant kandidater på ulike utdanningsnivå, og studier som beregner kostnader knyttet til mispasning.

6.1 Frafall i videregående opplæring og konsekvenser for arbeidsmarkedstilhørighet

Mangelfull kompetanse er ofte en årsak til at det er vanskelig å få jobb, og det er også en sterkt medvirkende faktor for å falle ut av arbeidsmarkedet. En rekke studier viser at personer uten arbeidserfaring og uten fullført videregående utdanning i mange tilfeller har store problemer med å komme i arbeid (Meld. St. 29 (2016–2017)). Manglende utdanning og kompetanse er blitt en av de viktigste barrierene for inkludering.

Det høye frafallet fra videregående opplæring gir dermed grunn til bekymring. Risikoen for å være arbeidsledig, å motta trygdeytelser, og å være utenfor arbeidsstyrken er over dobbelt så høy for gruppen med grunnskole som høyeste utdanning som for gruppen med fullført videregående opplæring (Meld. St. 29 (2016–2017)). I aldersgruppen 25–66 år er det om lag 560 000 personer i Norge som har grunnskole som høyeste fullførte utdanning, tilsvarende 20 prosent av befolkningen (Meld. St. 16 (2015–2016). Sammenlignet med andre land er andelen som begynner, men ikke fullfører videregående opplæring, relativt høy i Norge (OECD 2017b) .

Figur 6.1 viser gjennomføringsgraden for elever som startet i videregående opplæring Vg1 første gang høsten 2011. Figuren viser at 73 prosent av elevene i videregående opplæring fullførte studiet innen fem år. Det er store forskjeller på studieforberedende og yrkesfaglig opplæring. Mens 86 prosent av elevene på studieforberedende utdanningsprogram fullførte studiet innen fem år, var tilsvarende tall for yrkesfaglig utdanningsprogram bare rundt 60 prosent. På yrkesfaglige studieprogrammer sluttet 25 prosent av elevene underveis i opplæringsforløpet i perioden 2011–2016, mens tallet var rundt 5 prosent for elever på studieforberedende utdanningsprogram.

Kilde: SSBs kildetabell 09254.

Figur 6.2 viser gjennomføringsgraden blant elever i videregående opplæring etter fylke i perioden 2011–2016. Finnmark har lavest gjennomføringsgrad blant elever i videregående opplæring: 64 prosent av elevene fullførte i løpet av fem år, mens 21 prosent sluttet underveis i undervisningsforløpet. I Sogn og Fjordane fullførte 79 prosent av elevene i løpet av fem år, mens 10 prosent sluttet underveis i utdanningsforløpet.

Kilde: SSBs kildetabell 09262.

Mange med grunnskole som høyeste fullførte utdanning er nå godt voksne og da de var i skolealder var det vanlig å slutte utdanningsløpet etter grunnskolen for å begynne å jobbe. Mange i denne kategorien har hatt gode og trygge karriereveier i arbeidslivet. Arbeidserfaringen har gitt dem gode ferdigheter innen en rekke områder og evne til å utvikle kompetansen i tråd med oppgavenes utvikling.

Det er fortsatt slik at mange unge ikke ønsker å gjennomføre videregående opplæring. Ønsket om å gjøre noe annet kan trekke elevene over i andre aktiviteter, noe som gjør at det for enkelte er mer relevant å snakke om bortvalg enn frafall. En begrunnelse kan eksempelvis være ønsket om å perfeksjonere seg i kultur- og idrettsaktiviteter som er vanskelig å kombinere med skolegang. Elever kan også velge å slutte i videregående opplæring fordi læringsutbyttet oppleves som lavt eller lite relevant for de ønskene ungdommene har for sitt yrkesvalg. Men ofte er det manglende mestring og svake grunnleggende ferdigheter fra grunnskolen, som gir manglende motivasjon for å fortsette (SSB 2017b, Reisel 2013).

Markussen(20174) finner en sterk sammenheng mellom elevers karakterer fra tiende klasse, og elevenes evne til å bestå første år i videregående opplæring. De som fullførte Vg1 hadde et karaktersnitt på 4,2 fra tiende klasse. Dette var en hel karakter høyere enn de som ikke bestod. Markussen (2017) finner også en tydelig sammenheng mellom elevers karakternivå i tiende klasse og deres karakternivå i Vg1. Psykiske vansker og angst oppgis som hovedårsak av elever som slutter underveis i videregående opplæring.

Betydningen av formell utdanning for å oppnå stabilt arbeid har økt i senere år. Arbeidsgiverne i dag ønsker i større grad enn tidligere at de ansatte har en solid, dokumentert grunnutdanning, som basis for ansettelse og videre læring på arbeidsplassen. Derfor er det behov for å øke gjennomføringen og dermed sikre at flere oppnår en sluttkompetanse på minst videregående nivå.

Sammenhengen mellom kompetansenivå og deltakelse i arbeidslivet er godt dokumentert i flere studier. Mange unge som ikke fullfører videregående opplæring ender utenfor arbeidslivet. Falch og Nyhus (2011) og Bratsberg mfl. (2010) finner at unge voksne uten videregående opplæring i gjennomsnitt har lavere sysselsetting, kortere arbeidstid og lavere inntekt enn personer som har fullført videregående opplæring. I Norge i 2014 var 71 000 personer i aldersgruppen 15–29 år verken i arbeid, under utdanning eller opplæring (NEET)1. Dette tilsvarte 7 prosent av denne aldersgruppen i Norge. I internasjonal sammenheng har Norge en lav andel NEET, selv om andelen har økt noe, fra 9,6 prosent i 2005 til 10,9 prosent 2016 for 20–24-åringer (OECD 2017b).

6.2 Langtidsledighet og utenforskap

Personer som går lenge uten arbeid kan bli mindre attraktive på jobbmarkedet. Fagkompetanse som ikke brukes kan bli utdatert i et arbeidsmarked som er i rask endring. Også sosiale og emosjonelle ferdigheter kan svekkes når de ikke utvikles gjennom et arbeidsforhold. For langtidsarbeidsledige er aktivisering viktig for at kompetansesvekkelsen ikke skal bli så stor at videre sysselsetting blir vanskelig.

I oktober 2017 stod totalt 66 000 personer registrert hos NAV som helt arbeidsledige. Blant disse var 19 000 langtidsledige. NAV definerer langtidsledige som de som har vært arbeidsledige i 6 måneder eller mer.

Kapittel 4 viste utviklingen i bruttoledigheten for utvalgte yrkesgrupper. Langtidsledige fordelt etter yrkesgrupper følger i stor grad mønsteret for ledige generelt. Personer i konjunkturutsatte yrker blir også i større grad langtidsledige enn andre, særlig i dårlige tider. Yrkesgruppene bygg og anlegg og industri ble i særlig grad berørt av finanskrisen, mens yrkesgruppen ingeniører og IKT-fag i større grad ble påvirket av nedgangen i oljeprisen. Undervisning og helse- og sosialtjenester ble i liten grad påvirket av disse svingningene.

Å være langvarig utenfor arbeidsstyrken, det vil si verken sysselsatt eller arbeidsledig, kan også bidra til å svekke arbeidsevnen. Dette gjelder blant annet for uføre og personer med nedsatt arbeidsevne/funksjonsevne, men også langtidsmottakere av sosialhjelp. For noen av disse kan manglende relevant kompetanse ha bidratt til at de har falt ut av arbeidsmarkedet.

6.3 Mistilpasning blant nyutdannede kandidater

Selv om arbeidsmarkedet har økt etterspørselen etter høyere utdanning, er det likevel en del nyutdannede kandidater som sliter med å finne en relevant jobb etter avsluttede studier. Dette er tema for dette delkapitlet .

6.3.1 Fagutdannede og fagskolekandidater

Det er høy sysselsetting blant personer som fullfører videregående yrkesfaglig opplæring. Tall fra 2016 viser at 3 år etter at fagarbeiderne ble ferdig med fag- og svenneprøven var 82 prosent i arbeid og 10 prosent i utdanning (Utdanningsdirektoratet 2017). Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at 7 av 10 søkere har fått godkjent lærekontrakt ved utgangen av 2017. Dette utgjør 20 800 lærekontrakter. Sammenlignet med året før er dette en økning på 1 700 læreplasser. Størst andel søkere har fått plass på bygg- og anleggsteknikk. Dette er positivt, da det ser ut til å være gode arbeidsmarkedsutfall for fagutdannede og det har vært en særlig mangel på faglærte innen bygg- og anlegg (Utdanningsdirektoratet 2018). Det er likevel behov for flere læreplasser innen videregående yrkesfaglig opplæring.

Meld. St. 9 (2016–2017) Fagfolk for fremtiden – Fagskoleutdanning tar opp flere tiltak med sikte på en styrking av kunnskapen om fagskoleutdanningen, slik som å jevning gjennomføre kandidatundersøkelser blant alle som har fullført en fagskoleutdanning. I tillegg til å gjennomføre en spørreundersøkelse blant fagskolekandidatene, gjør Caspersen mfl. (2017) en analyse av opplysninger om fagskolekandidater i offentlige registre fra tidligere år. Registerdataanalysen viser at hele 37 prosent av fagskolekandidatene fra humanistiske og estetiske fag jobber innen varehandel, mens kun 2 prosent av dem jobber med kulturell virksomhet. Det kan tyde på en mistilpasning mellom utdanning og arbeid.

Blant sysselsatte fagskolekandidater som svarte på undersøkelsen, er det nær halvparten (48 prosent) av fagskolekandidatene fra humanistiske og estetiske fag som mener at innholdet i utdanningen stemmer «dårlig» med arbeidsoppgavene de har. Til sammenligning svarer kun 8 prosent av fagskolekandidatene fra helse-, sosial- og idrettsfag, se figur 6.3.

Merknad: Undersøkelsen ble gjennomført blant kandidater som fullførte fagskoleutdanningen i 2015. Rundt 20 prosent svarte på fagskoleundersøkelsen. 734 kandidater svarte på dette spørsmålet.

Kilde: Caspersen mfl. (2017).

6.3.2 Bachelorkandidatene

Bachelorgraden kom som en del av Kvalitetsreformen som ble innført høsten 2003. Ett av formålene med reformen var raskere gjennomstrømning gjennom høyere utdanning. Gradsstrukturen ble i grove trekk endret fra en fireårig cand.mag.-grad etterfulgt av et toåring hovedfagsstudium til en treårig bachelor med en toårig master etterpå. Det ble stilt større krav til institusjonene om oppfølging og veiledning gjennom studiet. Det var også et mål at bachelorgraden skulle være mer tilpasset arbeidsmarkedets behov enn cand.mag.-graden, og dermed bli ansett som en mer selvstendig grad.

I 2007 samlet NIFU inn data fra kandidater med bachelorgrad uteksaminert ved et av de fire breddeuniversitetene som er en del av Kandidatundersøkelsen (Arnesen og Waagene 2009). En hensikt med prosjektet var å se hvordan den nye graden ble mottatt av arbeidsmarkedet. Bare 13 prosent av bachelorkandidatene var i relevant heltidsarbeid et halvt år etter endt utdanning. Inkludert kandidater i ufrivillig deltid var det en tredjedel av kandidatene som var sysselsatt i relevant arbeid. Omtrent tre fjerdedeler var i utdanning på undersøkelsestidspunktet, halvparten av disse holdt på med en masterutdanning.

Undersøkelsen stilte også spørsmål om kandidatenes utdanningsmål. Omtrent 80 prosent av kandidatene hadde mål om å ta mastergrad eller doktorgrad. Kun 15 prosent oppga å ikke ha mål om en akademisk grad utover bachelorgraden (Arnesen og Waagene 2009).

Etter det første kullet bachelor-utdannede kunne man konkludere med at kandidatene i liten grad opplevde at utdanningen var et ønsket startpunkt for arbeidslivet, og at kandidatene heller ønsket å ta videre utdanning.

En undersøkelse fra NIFU om kandidater fra flere profesjonsutdanninger (både på bachelor- og masternivå) som ble uteksaminert våren 2008, viser at kandidatene i stor grad var veltilpassede i arbeidsmarkedet omtrent to og et halvt år etter fullført utdanning (Arnesen 2012). Bachelorkandidatene i denne undersøkelsen hadde også relativt høy tilbøyelighet til å fortsette i utdanning, det gjaldt særlig ingeniørene (46 prosent) og bachelorkandidatene i økonomiske-administrative fag (57 prosent).

6.3.3 Masterkandidatene

Undersøkelser et halvt år etter uteksaminering

NIFU gjennomfører en kandidatundersøkelse blant alle masterkandidater som uteksamineres ved norske institusjoner i vårsemesteret annethvert år. Kandidatene besvarer undersøkelsen ut fra en referanseuke i november samme år. Undersøkelsen har relativt høy svarprosent, sammenlignet med andre tilsvarende undersøkelser, og er landsdekkende. Blant masterkandidatene som ble uteksaminert vårsemesteret 2015, og som svarte på undersøkelsen, oppga 7 prosent å ha irrelevant arbeid et halvt år etter fullført utdanning (Støren mfl. 2016). Irrelevant arbeid er definert som at kandidaten både svarer at høyere utdanning er helt uten betydning for arbeidet og at innholdet i utdanningen passer dårlig med arbeidsoppgavene.

Til sammen 23 prosent av de spurte masterkandidatene fra våren 2015 oppga at de var mistilpasset i arbeidsmarkedet et halvt år senere. Å være mistilpasset innebærer at man enten er arbeidsledig, undersysselsatt eller har irrelevant arbeid, og er summen av de tre delsøylene i figur 6.4. For å forenkle, har vi slått sammen de to typene irrelevant arbeid, ufrivillig irrelevant arbeid og irrelevant arbeid som skyldes andre årsaker. Resultatene må tolkes i lys av at undersøkelsen ble gjennomført allerede et halvt år etter at utdanningen er fullført, og mange av kandidatene var da fortsatt i en jobbsøkeprosess (Støren mfl. 2016).

Merknader: Basert på resultater fra NIFUs undersøkelse blant masterkandidater som fullførte utdanningen hhv. våren 2013 og våren 2015. Datainnsamlingsperioden er henholdsvis høsten 2015 / vinteren 2016 og høsten 2013 / vinteren 2014. Henholdsvis 3 917 kandidater (2015) og 3 254 (2013) svarte på undersøkelsen, som utgjør nær 51 prosent (2015) eller drøyt 48 prosent (2013) av nettoutvalget. Benevnelsen masterkandidater inkluderer i NIFUs undersøkelse også lignende grader som kandidater med embetseksamen i psykologi og teologi. Kandidater med medisinutdanning, kandidater fra Handelshøgskolen BI og kandidater som har flyttet ut av Norge er ikke med i undersøkelsen. Idrettsfag, primærnæringsfag og samferdsels- og sikkerhetsfag og andre servicefag er utelatt fra figuren. Kategoriseringen er i hovedsak basert på SSBs utdanningsstandard.

Kilde: Wiers-Jenssen mfl. 2014 og Støren mfl. 2016.

Mistilpasningen var størst, men stabil, innen humanistiske og estetiske fag. For samfunnsviterne var det en klar økning i fra 2013- til 2015-undersøkelsen, noe som trolig henger sammen med et generelt vanskeligere arbeidsmarked. Humanister er mindre påvirket av økonomiske konjunkturer enn andre med mastergrad (Næss mfl. 2016). Det skyldes at mange humanister jobber i offentlig sektor og innen undervisning (Wiers-Jenssen mfl. 2016) .

Den økte mistilpasningen for kandidater med naturvitenskapelige og tekniske fag fra 2013- til 2015-undersøkelsen hang sammen med oljeprisfallet som startet i 2014 og nedgangen i oljerelaterte næringer. Den totale mistilpasningen for gruppen økte fra rundt 15 til rundt 27 prosent fra 2013- til 2015-undersøkelsen.

Det betyr mye for å unngå mistilpasning på arbeidsmarkedet som nyutdannet at man har hatt relevant inntektsgivende arbeid under studiene. Støren mfl. (2016) finner også at karakterer hadde økt betydning i nedgangskonjunkturer. Arbeidsgiverne foretrekker kandidater med gode karakterer når det er få jobber og mange søkere.

Et halvt år etter eksamen hadde halvparten av kandidatene flyttet fra lærestedsregionen. Andelen som ble boende i lærestedsfylket var høyest på Sørlandet. Andelen mistilpassede totalt, men ikke arbeidsledigheten, var særlig høy for kandidater fra lærested på Sørlandet, som vist i figur 6.5. Støren mfl. (2016) antar at mange av kandidatene uteksaminert på Sørlandet hadde tatt en jobb som er irrelevant for utdanningen enten for å unngå arbeidsledighet eller for å unngå å flytte.

Merknad: Basert på NIFUs kandidatundersøkelse av kandidater som fullførte våren 2015.

Kilde: Støren mfl. (2016).

Undersøkelser tre år etter uteksaminering

Arnesen mfl. (2015) undersøkte bachelor- og masterkandidater tre år etter uteksaminering våren 2012 innen tre fagområder: teknologiske fag (ingeniører og sivilingeniører), andre naturvitenskapelige fag (realister) og økonomisk-administrative fag. Undersøkelsestidspunktet, januar–april 2015, var en vanskelig tid for en del utdanningsgrupper med høyere utdanning på grunn av oljeprisfallet i 2014, som førte til at mange i oljerelatert virksomhet mistet jobben. Blant masterkandidatene i realfag opplevde nesten halvparten (46 prosent) minst én periode med arbeidsledighet i de tre årene som hadde gått siden uteksamineringen. På undersøkelsestidspunktet var 5 prosent av realistene med mastergrad arbeidsledige, og ytterligere 3 prosent hadde irrelevant arbeid eller jobbet ufrivillig deltid.

Blant sivilingeniørene og siviløkonomene var det derimot bare 1 prosent som var arbeidsledige i 2015 og 1–2 prosent hadde annen type mistilpasning. Det virker altså som at kandidater fra profesjonsutdanninger hadde en sterkere tilknytning til arbeidsmarkedet enn kandidater fra mer generalistpregete utdanninger, og i vanskelige tider er de sistnevnte mest utsatt.

NIFU gjennomførte en ny spesialundersøkelse i våren 2017, denne gangen blant masterutdannede som fullførte utdanningen i 2014 (Støren mfl. 2018). Særlig realistene (6 prosent), men også sivilingeniørene (3,4 prosent) hadde betydelig høyere arbeidsledighet enn disse gruppene har hatt i tidligere oppfølgingsundersøkelser, noe som trolig skyldes den nevnte nedgangen i oljesektoren. Andelen mistilpassede realister var nesten 11 prosent, og nesten 5 prosent for sivilingeniørene. Andelen arbeidsledige realister var 6,1 prosent og den var 3,4 prosent for sivilingeniørene. Samlet mistilpasning var 9 prosent for samfunnsviterne og nesten 16 prosent for humanistene. Blant samfunnsviterne var arbeidsledigheten 3,5 prosent, mens den var 5,3 prosent blant humanistene. Disse gruppene hadde omtrent tilsvarende ledighetsnivå ved forrige spesialundersøkelse i 2013. Humanistene skilte seg også ut ved en svært høy andel (over 7 prosent) som jobber ufrivillig deltid. Gruppene med høyere profesjonsutdannede (jurister, siviløkonomer, psykologer) hadde lavere eller samme ledighet som ved tidligere undersøkelser, ned mot 1 prosent av arbeidsstyrken. Ingen av psykologene som deltok i undersøkelsen var arbeidsledige.

Det er til dels store variasjoner innen utdanningsgruppene. Av humanistene var det kandidatene innen kunstfagene musikk, dans, drama og billedkunst og kunst og håndverk som hadde størst mistilpasning to–tre år etter uteksaminering, med over 20 prosent. Kandidatene innen språkfag og religionsfag hadde derimot bare rundt 10 prosent mistilpasning. Relativt små grupper og til dels lav svarprosent innebærer imidlertid betydelig usikkerhet i resultatene.

Innen samfunnsfagene var det høy grad av mistilpasning for sosialantropologer med et samlet omfang på nesten 30 prosent (Støren mfl. 2018). Nærmere 24 prosent var arbeidsledige. På andre siden av skalaen er sosiologer og statsvitere med mistilpasning på under 7 prosent. Blant de 52 samfunnsøkonomene som svarte på undersøkelsen var det ingen arbeidsledige eller i irrelevant arbeid. Kun 1 person var undersysselsatt. Også innen det naturvitenskapelige fagområdet var det stor variasjon i mistilpasningen, med matematikk og statistikk og informasjons- og datateknologi med de laveste andelene mistilpassede, og høyest andel for elektrofag, mekaniske fag og maskinfag. For alle disse fagene var det få respondenter og derfor usikre resultater.

Støren mfl. (2018) analyserer studienes arbeidslivsrelevans i relativt stor detalj. Halvparten av kandidatene som fullførte utdanningen våren 2014 var svært fornøyde med studiets relevans for arbeidslivet to–tre år senere. Dette gjaldt imidlertid kun for rundt en tredjedel av samfunnsviterne og humanistene. Og under 20 prosent av disse svarte at de var misfornøyde med studiets relevans. Et flertall av kandidatene hevdet at de fikk utnyttet kunnskaper og ferdigheter fra studiet i jobben de hadde to–tre år etter uteksaminering. Blant alle de spurte som hadde en jobb, svarte åtte av ti at de i stor eller i svært stor grad var fornøyde med sitt nåværende arbeid. NIFU-forskerne konkluderer med at relevansen av studiene er god, uavhengig av hvilken innfallsvinkel de benytter, men at det er merkbare fagforskjeller, der humanistene og samfunnsviterne er minst positive. Av forbedringspunkter for høyere utdanning pekte de på funnet om at to tredjedeler av kandidatene mente studiet burde ha lagt mer vekt på praktisk kompetanse og at halvparten mente det i større grad burde ha vektlagt mer yrkes- og fagspesifikke ferdigheter (Støren mfl. 2018).

Et ofte debattert tema i media er verdien av enkelte typer høyere utdanning. Det er særlig humanistene som har vært pekt på som lite arbeidsmarkedsrelevante, men det gjelder også enkelte samfunnsfag. Humanistene er ofte ansatt i offentlig sektor, og jobber som lærere, forskere eller i statsforvaltningen, kun i underkant av 30 prosent av humanistene som ble uteksaminert i perioden 2005–2015 jobbet i privat sektor (Meld. St. 25 (2016–2017)). Basert på en rekke kandidatundersøkelser hevder forskere fra NIFU (Næss mfl. 2016) at 25 prosent av humanistene er misfornøyde med utdanningens relevans for arbeidslivet, en andel som ligger dobbelt så høyt som i andre fagområder. I figur 6.6 vises mistilpasning for humanister et halvt år etter uteksaminering i 11 forskjellige kandidatundersøkelser gjennomført i perioden 1995–2015. Samlet andel mistilpassede kandidater ligger rundt 20–40 prosent, avhengig av tidspunkt for uteksaminering.

Kilde: Næss mfl. (2016) basert på en rekke av NIFUs kandidatundersøkelser.

Samtidig peker Meld. St. 25 (2016–2017) på at humanistisk utdanning bidrar med mye verdifull kompetanse som er viktig for arbeids- og samfunnslivet. Utover den fagspesifikke kompetansen hevdes det i stortingsmeldingen at man opparbeider seg vitenskapelig metodekunnskap, evne til kritisk refleksjon, analytiske evner og fortolkningskompetanse gjennom humanistiske studier. Denne typen generiske ferdigheter er svært viktige i en rekke yrker.

6.4 Mistilpasning i en internasjonal kontekst

Mange arbeidstakere er i en jobb som ikke er tilpasset deres kvalifikasjoner. Det kan innebære at arbeidstakeren ikke gjør en god jobb, og/eller at arbeidstakeren ikke får brukt sin yrkes- og fagkompetanse. En betydelig litteratur forsøker å måle omfanget av slik mistilpasning. OECD (2016a) utrykker mistilpasning på to forskjellige måter: Mistilpasning basert på kvalifikasjoner og mistilpasning etter fagfelt. Mistilpasning målt i kvalifikasjoner er definert som at arbeidstakere har et utdanningsnivå som er høyere eller lavere enn hva som kreves i jobben. En arbeidstaker med et høyere utdanningsnivå enn det som kreves i jobben, er definert som overkvalifisert. Motsatt, hvis en arbeidstaker har lavere utdanningsnivå enn det som kreves, regnes vedkommende som underkvalifisert. Mistilpasning etter fagfelt er definert som at en arbeidstaker arbeider innen et annet fagfelt enn det personen er utdannet innen (OECD 2016a).

Figur 6.7 viser graden av mistilpasning basert på kvalifikasjoner og fagfelt for 29 europeiske land. Figuren viser at det er betydelige forskjeller i graden av mistilpasning mellom landene. I Tsjekkia er det en lav andel som er mistilpasset etter kvalifikasjoner, mens den er høy i Hellas. Punktene viser mistilpasning etter fagfelt. Tallene for Norge viser at 23 prosent av arbeidsstyrken er underkvalifisert, mens 12 prosent er overkvalifisert. 29 prosent av arbeidsstyrken er mistilpasset etter fagfelt. Denne måten å klassifisere mistilpasning på er streng og gir en ganske høy grad av mistilpasning for Norge, så vel som for andre sammenlignbare land som Sverige og Danmark.

Merknad: Data fra Labour Force Survey (SSBs Arbeidskraftundersøkelse i Norge). For kvalifikasjonsvurderingen ser OECD på det vanligste utdanningsnivået som personer har i hvert yrke. Dersom en person i yrket har høyere utdanning enn det mest brukte, blir vedkommende ansett å være overkvalifisert, og underkvalifisert hvis vedkommendes utdanningsnivå er lavere enn det mest brukte. Dette gjøres for hvert yrke og hvert land. Vurderingen om mistilpasning etter fagfelt følger Montt (2015), som gjør en vurdering om fagfeltet for utdanningen er relevant for arbeidsoppgavene som inngår i yrket. Gjennomsnitt er et snitt av landene med verdier i figuren.

Kilde: OECD (2017a). Dataviz

Det kan argumenteres for at disse avgrensningene er tilfeldige og kanskje for strenge med bakgrunn i at mange jobber i yrker med oppgaver som ligger utenfor det som primært er tenkt for utdanningen. Mange arbeidstakere kan gjøre en god jobb selv om de arbeider i en næring som i all hovedsak sysselsetter arbeidstakere med annen utdanning. I mange tilfeller kan det også være gunstig om arbeidstakere med ulik utdanning og bakgrunn jobber sammen. Samtidig er det også klart at mange arbeidstakere er reelt mistilpasset, noe som blant annet vises ved at de har betydelig lavere lønn enn arbeidstakere med samme utdanning som jobber i de tradisjonelle næringene (se diskusjon i delkapittel 6.5).

Figur 6.8 viser omfanget av vertikal mistilpasning for arbeidstakere som er mistilpasset etter fagfelt, vurdert fra en gjennomgang av utdanninger og yrker som passer sammen (Montt 2015). For Norges del er det 14 prosent av arbeidstakerne som er mistilpasset etter fagfelt, som også er underkvalifisert, denne gruppen er dermed mistilpasset, både ved type utdanning og ved utdanningsnivå, som vurderes å være for lavt for arbeidsoppgavene i jobben. 33 prosent av arbeidstakerne som er mistilpasset etter fagfelt, er derimot overkvalifisert, det vil si at de har en utdanning på et høyere nivå enn den jobben de har. Drøyt halvparten av de mistilpassede etter fagfelt er samtidig veltilpasset etter nivå. For OECD som helhet, gjelder dette om lag 60 prosent av de som er mistilpasset etter fagfelt. I noen land, som Frankrike og Spania, er det likevel en stor andel av de mistilpassede etter fagfelt som også er overkvalifisert e.

Merknad: Basen er de som er klassifisert som mistilpasset etter fagfelt. Med utgangspunkt i jobbtittel og ansvar for yrket er det gitt en yrkeskode til hver respondent. Respondentenes utdanningsnivå kategoriseres i 9 ulike fagområder, som vurderes opp mot respondentens yrke.

Kilde: Montt (2015, tabell 2 del I/II i appendiks 3), med data fra OECD og PIAAC (2012).

6.5 Kostnader ved manglende sammenfall av kompetanse

I praksis vil det i dynamiske økonomier alltid være enkelte typer arbeidskraft som det er mangel på, og andre typer arbeidskraft som det er overskudd av. Geografiske avstander og lav mobilitet for arbeidskraften vil også kunne bidra til at arbeidstakere ikke finner en egnet jobb .

McGuinnes mfl. (2017) hevder at underutnyttelse av kompetanse er et problem. De viser til at 1 av 4 arbeidstakere i Europa jobber under sin kapasitet, noe som er en stor kilde til ineffektivitet. En bedre allokering av arbeidsstyrken vil gi store gevinster for individer, produktivitet og lønnsomhet for virksomheter og for samfunnet som helhet. OECDs studier på dette feltet er også drevet av en bekymring for ineffektivitet og svakt fungerende arbeidsmarkedsmekanismer.

Det er mange forskjellige kostnader knyttet til mistilpasning. En arbeidstaker som er overkvalifisert eller har et ferdighetsoverskudd vil som regel tjene mindre enn i en jobb der kompetansen samsvarer bedre med arbeidsoppgavene. I tillegg følger oftest et tap i jobbtilfredsstillelse, mer hyppige jobbskifter og konsekvenser for deltakelse i læringsaktiviteter på jobben (Quintini 2011). Det er også påvist tap i kognitive evner, som leseferdighet, tallforståelse og hukommelse. En arbeidstaker som ikke får brukt sin kompetanse vil kunne oppleve redusert indre motivasjon, redusert mestringstro, svekket innsats og ytelse over tid, økt sannsynlighet for stresslidelser, frustrasjon og negativt fokus (Lai 2013). Til gjengjeld opplever underkvalifiserte gjerne det motsatte, at de «hever» sine kognitive evner til et høyere nivå som korresponderer til kravene i jobben. Over tid vil ferdighetene dermed i noen grad tilpasses kravene i jobben.

Montt (2015) finner at arbeidstakere som er overkvalifiserte for sin jobb, får betydelig lavere lønn enn arbeidstakere som har en jobb som tilsvarer utdanningsnivået. Montt finner at arbeidstakere som er overkvalifisert, men som er tilpasset etter fagfelt, har 18 prosent lavere lønn enn tilsvarende som er kvalifiserte. Arbeidstakere som er både overkvalifisert og mistilpasset etter fagfelt, tjener 25 prosent lavere enn tilsvarende som er i riktig fagfelt og på riktig kvalifikasjonsnivå. Arbeidstakere som er på riktig utdanningsnivå, men som er mistilpasset etter fagfelt, har derimot bare 3 prosent lavere lønn enn de ville hatt dersom de var i riktig fagfelt.

McGuinnes mfl. (2017) går gjennom den empiriske litteraturen som knytter seg til kostnader ved overkvalifisering. De finner 61 estimater i litteraturen som beregner lønnstapet for overkvalifiserte i flere forskjellige land. Gjennomsnittet av disse estimatene er at overutdannede har et lønnstap på 13,5 prosent sammenlignet med personer med samme utdanninger som har jobber tilpasset deres kvalifikasjonsnivå.

Montt (2015) beregner også samfunnsøkonomiske kostnader knyttet til manglende samsvar mellom kompetanse og arbeid. Ved hjelp av opplysninger om kostnader til utdanning og de estimerte lønnsforskjellene som følger med mistilpasning, finner Montt at kostnadene utgjør mellom rundt 0,2 til over 1 prosent av BNP. Mesteparten av de samfunnsøkonomiske kostnadene kommer fra lavere inntekter og skatt enn hva de mistilpassede ville tjent og betalt i jobber som hadde korrespondert til deres utdanninger, men det er også kostnader ved tap fra investeringer i utdanning for personer som ikke har en tilpasset jobb. Merk at disse samfunnsøkonomiske tapene i stor grad er knyttet til at det ikke er høyproduktive jobber til alle arbeidstakerne som har høyere utdanning. Kostnaden er dermed ikke en følge av at arbeidstakerne har feil utdanning, men snarere en kostnad ved at tilgangen på produktive jobber er for liten. Det kan derfor diskuteres om disse kostnadene bør omtales som kostnader ved mistilpasning i arbeidsmarkedet.

6.6 Oppsummering og vurderinger

Dette kapitlet går nærmere inn på en rekke former for mistilpasning i arbeidsmarkedet. De viktigste funnene tas inn her.

• En ganske stor del av ungdomskullene går gjennom utdanningssystemet uten en utdanning eller opplæring som gir dem en god og stabil tilknytning til arbeidslivet. Av elevene som startet på yrkesfaglige opplæringsforløp i perioden 2011–2016 sluttet 25 prosent underveis i opplæringsforløpet. Blant de elevene som startet på studiespesialiserende utdanningsprogram i periode 2011–2016, sluttet om lag 5 prosent. Mens det er vanlig blant eldre arbeidstakere å ha grunnskole som høyeste fullførte utdanning, gir dette vanligvis ikke godt nok grunnlag for å delta i arbeidslivet for dagens unge.

• Frafall fra videregående opplæring fører til økt risiko for arbeidsledighet og andre former for utenforskap. For de fleste er frafallet en konsekvens av manglende motivasjon og mestring i opplæringen, som gjør at de avbryter underveis eller gjennomfører uten bestått. Nyere forskning peker også på at psykiske vansker er en viktig årsak til frafall blant elever i videregående opplæring. For at flere skal fullføre videregående opplæring, er det viktig at både grunnskolen og videregående opplæring legges opp på en måte som er motiverende for alle elever. Alle elever bør oppleve en følelse av mestring og oppnå et læringsutbytte som gjør dem i stand til å fortsette i opplæring og utdanning.

• Langtidsledighet kan føre til at både kognitive og sosiale og emosjonelle ferdigheter svekkes. Jo lenger arbeidsledigheten varer, dess vanskeligere blir det å komme tilbake i jobb.

• Fagskoleutdanninger er arbeidslivsrettede kortere utdanninger på nivået over videregående opplæring. Det er stort mangfold i sektoren, men innen enkelte fagområder virker det som arbeidslivsrelevansen i fagskoleutdanningen er uklar og at kandidatene har vanskeligheter med å få relevant jobb.

• Bachelorutdanningen oppleves i liten grad som en fullverdig arbeidsmarkedsrelevant grad for kandidater, siden svært mange med bachelor har videre utdanningsplaner.

• Blant masterkandidater er det som regel god overgang til arbeidsmarkedet, selv om det avhenger av fagområde og konjunkturene ved uteksamineringstidspunktet. Det er likevel mange masterkandidater som bruker lang tid på å finne en jobb som er relevant for utdanningen.

  Ifølge NIFU var en tredjedel av masterkandidater fra humaniora som ble uteksaminert våren 2015 mistilpasset et halvt år senere, definert som at de enten var arbeidsledige, undersysselsatt eller i irrelevant arbeid. Omfanget av mistilpasning var omtrent på samme nivå i 2013. For kandidater fra samfunnsvitenskap og naturvitenskap og teknologi var det om lag 25–30 prosent mistilpasning, en økning fra 10 til 15 prosentpoeng fra to år tidligere. Kandidater fra profesjonsutdanningene på bachelor- og masternivå har bedre mulighet til å finne jobb, men også for disse gruppene var det 10–15 prosent av 2015-kullet som ikke hadde funnet relevant heltidsarbeid et halvt år etter fullført utdanning .

• Tre år etter fullført utdanning har det tidligere vært svært lav mistilpasning for masterkandidater. Men våren 2017 var over 16 prosent av humanistene mistilpasset to–tre år etter uteksaminering, og en tredjedel av disse var arbeidsledige. Samfunnsviterne hadde også ganske høy mistilpasning, samlet 9 prosent, mens realistene hadde nærmere 10 prosent mistilpasning. Det er store fagforskjeller innen utdanningsgruppene. Siviløkonomer, psykologer og jurister hadde lav mistilpasning tre år etter eksamen med mistilpasningstall opp mot 3 prosent. Sivilingeniørene hadde nesten 5 prosent mistilpasning, mens det tidligere har vært svært lav mistilpasning for denne utdanningsgruppen.

• Mange arbeidstakere er i en jobb som ikke er tilpasset deres kvalifikasjoner. OECD definerer mistilpasning etter kvalifikasjoner basert på hvorvidt arbeidstakeren har et utdanningsnivå som er høyere eller lavere enn det som kreves i jobben. Mistilpasning etter fagfelt beskriver en situasjon der arbeidstakeren jobber innen et annet fagfelt enn det arbeidstakeren er utdannet for. Basert på disse definisjonene finner OECD at rundt en tredjedel av arbeidstakerne er over- eller underkvalifisert, og en tilsvarende andel er mistilpasset etter fagfelt. Norge ligger nær gjennomsnittet i OECD: Omtrent 23 prosent av arbeidsstyrken er underkvalifisert, 12 prosent er overkvalifisert og 29 prosent er mistilpasset etter fagfelt. Men mistilpasning er vanskelig å måle, og OECDs beregninger omfatter trolig også mange arbeidstakere som fungerer godt i sin jobb.

• Mistilpasning etter kvalifikasjoner har gjerne betydelig virkning på lønnen. Sammenlignet med arbeidstakere med tilsvarende utdanning som jobber på riktig nivå, viser studier fra OECD at arbeidstakere som er overkvalifisert, har 18 prosent lavere lønn, selv om de jobber på riktig fagfelt. Dersom de overkvalifiserte arbeidstakerne også jobber på feil fagfelt, blir forskjellen på hele 25 prosent. Arbeidstakere som har jobb på riktig kvalifikasjonsnivå, men feil fagfelt, har derimot bare 3 prosent lavere lønn enn om de hadde jobbet i riktig fagfelt.