3 Utvikling i arbeidsmarkedet og kompetansebehov på kort sikt

Som i KBUs første rapport, legger vi i dette kapitlet særlig vekt på NAVs bedriftsundersøkelse. Utvalget vurderer denne undersøkelsen som den mest informative kilden til kunnskap om kompetansebehov på kort sikt i Norge.

I mai 2018 publiserte KBU et notat på utvalgets nettsider, som analyserte resultatene fra bedriftsundersøkelsen fra NAV våren 2018. Notatet skulle danne grunnlag for problemstillinger utvalget ville jobbe videre med fremover, særlig diskusjonen av forhold som kan bidra til mangel på arbeidskraft, der hvor mangelen er særlig stor. Her tas denne diskusjonen videre.

3.1 Rekrutteringsproblemer: Senere års utvikling og mangel på arbeidskraft på kort sikt

3.1.1 Situasjonen i 2018

Rekrutteringsproblemene blant norske bedrifter har økt, i samsvar med en generell bedring av økonomien og arbeidsmarkedet. Da NAV gjennomførte sin årlige bedriftsundersøkelse våren 2018, rapporterte 16 prosent av virksomhetene om rekrutteringsproblemer de siste tre månedene. Dette var en økning fra 12 prosent året før. Neste bedriftsundersøkelse fra NAV publiseres i mai 2019.

Tabell 1.1 i rapportvedlegget gir en oversikt over fylkesvis innsamling av resultater til NAVs bedriftsundersøkelse, rapporteringsform og svarprosent.

Spørsmålsformuleringen er: «Har bedriften mislyktes i å rekruttere arbeidskraft de siste tre månedene?»

Mislyktes innebærer at virksomheten aktivt har forsøkt å rekruttere ny(e) medarbeider(e) ved å lyse ut stilling, headhunte eller lignende, uten å lykkes. Undersøkelsen ble gjennomført fra 29. januar til 13. mars 2018. 13 781 virksomheter svarte på 2018-undersøkelsen, og det utgjør 70 prosent av et representativt utvalg. Resultatene er ikke vektet etter virksomhetsstørrelse.

Kilde: Kalstø og Sørbø (2018). NAVs bedriftsundersøkelse.

Rekrutteringsproblemene var våren 2018 størst innen helse- og sosialtjenester, der rundt 29 prosent av virksomhetene svarte at de enten hadde mislyktes i å rekruttere de siste tre månedene eller hadde ansatt noen med lavere eller annen kompetanse enn de søkte etter, se figur 3.1. Også innen bygge- og anleggsvirksomhet, og innen tjenestenæringene informasjon og kommunikasjon, undervisning og overnattings- og serveringsvirksomhet rapporterte over 15 prosent av virksomhetene om rekrutteringsproblemer våren 2018.

Figur 3.2 viser mangelen på arbeidskraft for ulike yrkesgrupper våren 2018 og bruttoledigheten i februar 2018. Bruttoledighet er definert som summen av antall registrerte helt arbeidsledige og arbeidssøkere på tiltak. Mangelen på arbeidskraft er i NAVs bedriftsundersøkelse beregnet med utgangspunkt i virksomhetenes svar om rekrutteringsproblemer. Mangelen måles i stillinger, som også kan være deltidsstillinger, slik at dette ikke innebærer en tilsvarende mangel i årsverk. I over en tredjedel av tilfellene med rekrutteringsproblemer har virksomheten i stedet ansatt en eller flere arbeidstakere med annen eller lavere formell kompetanse enn det virksomheten opprinnelig søkte etter.

Mangel på arbeidskraft er beregnet slik: Virksomhetene som i NAVs bedriftsundersøkelse oppgir å ha hatt rekrutteringsproblemer de siste tre månedene blir spurt om rekrutteringsproblemene skyldes for få kvalifiserte søkere. Dersom det er tilfelle, skal virksomheten oppgi hvor mange stillinger det gjelder, og innen hvilke yrker. Virksomhetenes svar brukes til å estimere mangel på arbeidskraft innen enkeltyrker.

Kilde: Kalstø og Sørbø (2018). NAVs bedriftsundersøkelse.

For yrkesgruppene undervisning og helse, pleie og omsorg var mangelen på arbeidskraft våren 2018 større enn bruttoledigheten i februar 2018, og for sistnevnte gruppe i betydelig grad. Det vil si at selv i det hypotetiske tilfellet der alle de arbeidsledige innen disse yrkesgruppene i det norske arbeidsmarkedet fikk relevant jobb, ville det fremdeles være mangel på arbeidskraft. Innen bygg og anlegg og innen ingeniør- og IKT-fag var det også betydelig mangel på arbeidskraft våren 2018, men for disse yrkesgruppene var bruttoledigheten i februar 2018 likevel noe større enn mangelen på arbeidskraft. Bruttoledigheten har falt etter dette både innen bygg og anlegg og ingeniør- og IKT-fag, som illustrert senere i kapitlet.

Når stor mangel på arbeidskraft inntreffer samtidig med stor bruttoledighet, slik som for bygg og anlegg, kan det skyldes at virksomhetene har mer spesifiserte krav til kvalifikasjoner, eller at eventuell kvalifisert arbeidskraft finnes i andre deler av landet. For gruppen ingeniør- og IKT-fag er det stor mangel på programvare- og applikasjonsutviklere. Da bedriftsundersøkelsen ble gjennomført våren 2018, var bruttoledigheten målt i antall personer innad i gruppen ingeniør- og IKT-fag større for ingeniører og teknikere enn for IKT-yrker (tall levert fra NAV). Innad i gruppen IKT-yrker var bruttoledigheten større for driftsteknikere enn program- og applikasjonsutviklere. Det er med andre ord ikke nødvendigvis den samme kompetansen det er mangel på som går arbeidsledige.

For de andre yrkesgruppene var bruttoledigheten i februar 2018 gjennomgående adskillig større enn mangelen på arbeidskraft våren 2018. Dette gjelder eksempelvis innen yrkesgruppene kontorarbeid, butikk- og salgsarbeid, serviceyrker og annet arbeid. Når bruttoledigheten er klart større enn mangelen på arbeidskraft, tyder det på tøff konkurranse om jobbene.

Innen både varehandel og overnattings- og serveringsvirksomhet er det stort innslag av arbeidskraft med lite utdanning. Det kan likevel se ut som arbeidskraft med grunnskole eller videregående studieforberedende som høyeste fullførte utdanning i disse næringene møter økende konkurranse. Tydeligst er dette i overnattings- og serveringsvirksomhet, se figur 3.3.

Dette er siste tilgjengelige tall fra nasjonalregnskapet med koblinger mellom utdanning og næring. Utdanning er definert som høyeste fullførte, på samme måte som i SSBs fremskrivninger (Cappelen mfl. 2018). Dermed er videregående slått sammen med fagskole, og master er slått sammen med ph.d.

Kilde: Nasjonalregnskapet, SSBs kildetabell 10585.

Tall fra nasjonalregnskapet i perioden 2008–2014 viser at andelen med uoppgitt utdanning øker i begge næringene, klart mest innen overnattings- og serveringsvirksomhet. Sysselsatte med uoppgitt utdanning er i all hovedsak innvandrere eller sysselsatte på korttidsopphold. Andelen med høyere utdanning øker også. Arbeidskraft med grunnskole eller videregående studieforberedende som høyeste fullførte utdanning ser dermed ut til å møte økt konkurranse både fra arbeidskraft med uoppgitt utdanning og arbeidskraft med høyere utdanning.

Nylig har forskere ved Frisch-senteret sett nærmere på sammenhengen mellom sysselsetting av innvandrere og arbeidsmarkedsutfall for den øvrige befolkningen, og finner at innvandring fra lavinntektsland har redusert den sosiale mobiliteten (Hoen mfl. 2018), som omtalt i kapittel 6.

For en fullstendig oversikt over alle yrker med registrert mangel på arbeidskraft i NAVs bedriftsundersøkelse våren 2018, se tabell 1.2 i rapportvedlegget. Det er nå nesten ett år siden NAVs bedriftsundersøkelse ble gjennomført. Neste bedriftsundersøkelse fra NAV publiseres i mai 2019.

Sykepleier var våren 2018 det enkeltyrket med størst mangel målt i antall personer i NAVs bedriftsundersøkelse, samlet sett 4 550 personer. Mangelen på personer til andre helseyrker og helsefagarbeidere var samlet på 3 900, også et betydelig antall. Målt i antall personer var det våren 2018 også betydelig mangel på tømrere og snekkere (3 200), og programvare- og applikasjonsutviklere (1 750). Siste gruppe er her en sammenslåing av tre yrker fra NAVs undersøkelse, programvareutviklere, applikasjonsprogrammerere, og andre programvare- og applikasjonsutviklere. I tillegg var det mangel på 1 250 systemanalytikere/-arkitekter, et relatert yrke.

Figur 3.4 viser antall helt arbeidsledige per ny ledig stilling for ulike yrkesgrupper, sammen med arbeidsledigheten i prosent for de samme yrkesgruppene. I yrker der det er få helt ledige, både i forhold til antall nye stillinger (søyle) og antall personer i yrket som jobber eller er ledig (punkt), tyder dette på at det er for få personer i yrket, og at det kan være behov for å utdanne flere. I figuren ser vi at dette i stor grad er situasjonen for undervisning, akademiske yrker, helse, pleie og omsorg og ingeniør og IKT-fag.

I yrker der arbeidsledigheten er noe høyere, men der det også er mange ledige stillinger slik at ledigheten per stilling er lav (lav søyle), kan mangelen på arbeidskraft også indikere en viss mistilpasning mellom de arbeidsledige og arbeidsgivernes behov. Dette kan i noen grad være situasjonen i bygg og anlegg.

I yrker der det er både høy arbeidsledighet og mange arbeidsledige per ledig stilling, tyder dette på at det er for mange personer i yrket i forhold til behovene i arbeidsmarkedet. Dette kan være situasjonen innen blant annet kontorarbeid. I kapittel 8 omtaler vi endringer i yrkesstrukturen og peker da på den reduserte sysselsettingen innen kontoryrker.

Innen kontorarbeid var det over fem ganger så mange registrert helt arbeidsledige hos NAV som registrerte nye ledige stillinger. Innen jordbruk, skogbruk og fiske var tilgangen på nye stillinger svært lav, men det svært lave tallet kan til dels henge sammen med at kun offentlige utlysninger fanges opp i NAVs statistikk.

Stillingsstatistikken gjelder tilgangen på antall stillinger i løpet av måneden, ikke beholdningen.

Kilde: Tallgrunnlag fra NAVs hovedtall om arbeidsmarkedet, desember 2018.

Nyansettelser skjer på ulike måter i ulike næringer, slik at sammenligning av antall utlyste ledige stillinger kan gi et skjevt mål på behovet for ny arbeidskraft. Rundt 4 av 10 virksomheter brukte våren 2017 (siste tilgjengelige tall) ikke offentlig utlysning ved siste rekrutterte person, som betyr at en stor andel ledige stillinger ikke fanges opp i NAVs statistikk (Kalstø og Sørbø 2017). Det er virksomheter i offentlig forvaltning, helse- og sosialtjenester og undervisning som i størst grad benytter offentlige rekrutteringskanaler, mens virksomheter innen jordbruk, skogbruk og fiske og innen bygg og anlegg i større grad bruker eget nettverk i rekrutteringen.

SSB har også statistikk over ledige stillinger, se figur 3.5. Statistikken sesongjusteres av SSB, for å gjøre det mulig å følge utviklingen fra det ene kvartalet til det neste, ikke bare fra det ene året til det neste i samme kvartal. Vi har valgt ut næringer i lys av hvor det var særlig stor mangel på arbeidskraft i NAVs bedriftsundersøkelse våren 2018, som ble vist i figur 3.1. Blant disse er det tydelige sesongvariasjoner innen undervisning, så vel som innen overnattings- og serveringsvirksomhet (Heggland 2017). Ved å bruke SSBs sesongjusterte tall, kontrollerer vi for dette. Figur 3.5 viser en dobling av ledige stillinger innen informasjon og kommunikasjon de siste tre årene av perioden.

Helsetjenester er ikke sesongjustert av SSB, siden SSB ikke finner systematiske sesongvariasjoner for næringen (Heggland 2017).

Kilde: SSBs kildetabell 11587.

I NHOs kompetansebarometer og Kompetanse Norges virksomhetsbarometer blir virksomhetene spurt om forventet behov for ulike utdanningsgrupper, i motsetning til NAV, som spør om yrker. Figur 3.6 viser at en særlig stor andel av NHOs medlemsbedrifter har behov for å rekruttere arbeidskraft med fag- og yrkesopplæring og fagskoleutdanning de neste fem årene.

Blant NHO-bedrifter med minst 250 ansatte har en stor andel behov for å rekruttere kompetanse på bachelornivå (82 prosent) og masternivå (80 prosent), og en god del på doktorgradsnivå (22 prosent). Andelen med behov for å rekruttere kompetanse på disse nivåene er avtagende med bedriftstørrelse. Behovet for å rekruttere arbeidskraft med videregående fag- og yrkesopplæring er stort på tvers av bedriftsstørrelse (Rørstad mfl. 2018).

Blant NHOs landsforeninger er det i Norsk olje og gass (32 prosent) og i NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter Abelia (24 prosent) at vi finner de største andelene bedrifter som oppgir at de i stor eller noen grad har behov for å rekruttere arbeidskraft med utdanning på doktorgradsnivå de neste fem årene. Motsatt er andelen som oppgir at de i stor eller noen grad har behov for å rekruttere arbeidskraft med utdanning på grunnskolenivå størst i NHO Transport (41 prosent) og NHO Reiseliv (36 prosent).

I Kompetanse Norges undersøkelse ble offentlige og private virksomheter våren 2018 spurt om behovet innen to år for ansatte med ulike typer utdanningsbakgrunn (ikke gjensidig utelukkende svar). 38 prosent av virksomhetene forventer at de vil ha behov for flere med utdanningsbakgrunn fra universitet og høyskole, 35 prosent svarte dette om yrkesfaglig videregående og 31 prosent svarte dette om fagskole (Berg 2018).

Datainnsamlingen foregikk i perioden 7. mai til 4. juni 2018. Resultatene er basert på svar fra 6 409 NHO-bedrifter, 34 prosent av bruttoutvalget.

Kilde: Rørstad mfl. (2018). NHOs Kompetansebarometer.

3.1.2 Endringer over tid

Så langt i kapitlet har vi sett på situasjonen i arbeidsmarkedet i 2018. I hvilken grad situasjonen i 2018 vil være relevant for årene fremover, avhenger av hvilke endringer som inntreffer i arbeidsmarkedet og økonomien ellers. For å vurdere det er det viktig å vite hvor raskt arbeidsmarkedet endres, og dermed i hvilken grad situasjonen på arbeidsmarkedet i 2018 gir relevant informasjon om situasjonen noen få år frem.

Det kan skje nokså store endringer i rekrutteringsproblemene innen enkeltnæringer på få år. NAVs bedriftsundersøkelse våren 2017 viste kraftig reduksjon i mangel på arbeidskraft i olje- og gassrelaterte næringer etter oljeprisfallet (NOU 2018: 2). Figur 3.7 sammenligner andelen virksomheter i ulike næringer som oppga at de hadde hatt rekrutteringsproblemer de siste tre månedene i NAVs bedriftsundersøkelse våren 2017 og våren 2018. Figuren viser at det i de fleste næringer var en større andel virksomheter som oppga rekrutteringsproblemer våren 2018 enn året før. Andelen virksomheter med rekrutteringsproblemer innen helse- og sosialtjenester økte kraftig, fra 16 prosent våren 2017 til 29 prosent våren 2018.

13 781 virksomheter svarte på 2018-undersøkelsen og 14 135 virksomheter svarte på 2017-undersøkelsen, som utgjør henholdsvis 70 prosent (2018) og 72 prosent (2017) av et representativt utvalg.

Kilde: Kalstø og Sørbø (2017 og 2018). NAVs bedriftsundersøkelse.

I figur 3.8 og figur 3.9 ser vi på resultater fra flere år. I 2012 ble spørreskjemaet og beregningsmodellen endret slik at resultatene fra NAVs bedriftsundersøkelse før og etter 2012 ikke er sammenlignbare. Vi avgrenser derfor her perioden vi analyserer til 2012–2018.

Figur 3.8 dekker yrker der det er utdanninger innen videregående fag- og yrkesopplæring innrettet mot yrkene, og der mangelen på arbeidskraft er minimum 600 personer. Blant disse skiller helsefagarbeidere / andre helseyrker seg ut med den største mangelen (samlet sett) i antall personer gjennom hele perioden, og mangelen økte fra 2 100 personer våren 2015 til 3 900 personer våren 2018. Tømrere/snekkere skiller seg også ut i figuren, siden mangelen har økt fra 500 personer våren 2014 til 3 200 personer våren 2018. Mangelen på butikkmedarbeidere / andre salgsmedarbeidere er, sett under ett, stor våren 2018 (1 250 personer). Her er imidlertid mangelen likevel lavere enn i starten av perioden vi ser på.

Tallene er avrundet til nærmeste 50. Helsefagarbeidere og «andre helseyrker» er to separate grupper i NAVs oversikter, men er slått sammen her. Andre helseyrker blir en restkategori og kan inkludere helsefagarbeidere (som antatt her) og eventuelt andre helseyrker på andre utdanningsnivå. Butikkmedarbeidere og andre salgsmedarbeidere er to separate grupper i NAVs bedriftsundersøkelse, men er slått sammen her. «x» «i figuren markerer at ingen virksomheter i undersøkelsen oppga mangel på bussjåfører og trikkeførere våren 2018.

Kilde: NAVs bedriftsundersøkelse, våren 2012–2018.

I kapittel 8 omtaler vi en analyse SSB har gjort for KBU av observerte endringer i sysselsettingen etter yrkesfelt og enkeltyrker over tid. SSB har også statistikk over antall arbeidsforhold, som dekker både bosatte og ikke-bosatte i alle aldre (SSBs kildetabell 11658). Ifølge denne statistikken er tømrere/snekkere det enkeltyrket med størst økning i antall arbeidsforhold fra 3. kvartal 2016 til 3. kvartal 2018 (nyeste tall).

For yrker med få sysselsatte, som betongarbeidere, kan svingninger i mangelen i antall personer gi store svingninger i stramheten til yrket. Selv om mangelen på butikkmedarbeidere / andre salgsarbeidere er stor i antall personer, er stramheten for yrket veldig liten, siden denne yrkesgruppen har så mange sysselsatte. Mangelen på arbeidskraft til dette yrket utgjør med andre ord en liten andel av ønsket sysselsetting til yrket, der ønsket sysselsetting er summen av mangel og faktisk sysselsetting.

Figur 3.9 dekker yrker der det er høyere utdanning innrettet mot yrkene, og der mangelen på arbeidskraft er minimum 300 personer. Blant disse er det to yrker som skiller seg ut. Det første yrket er sykepleiere, der mangelen er størst i antall personer alle år i perioden, og økte fra 1 850 personer våren 2014 til 4 550 personer våren 2018. Det andre yrket som skiller seg ut er programvare- og applikasjonsutviklere, der mangelen sammenslått økte fra kun 50 personer våren 2015 til hele 2 850 personer våren 2017. Mangelen har falt til 1 750 våren 2018, men til gjengjeld har mangelen på systemanalytikere/-arkitekter økt fra 200 våren 2017 til 1 250 personer våren 2018. Samlet er mangelen på programvare- og applikasjonsutviklere og systemanalytikere/-arkitekter omtrent like stor våren 2018 som året før.

Tallene er avrundet til nærmeste 50. NAV bruker den gamle benevnelsen «førskolelærer» fremfor «barnehagelærer» i sine oversikter. Programvareutviklere, applikasjonsprogrammerere og andre programvare- og applikasjonsutviklere er tre separate grupper i NAVs bedriftsundersøkelse, men er her slått sammen.

Kilde: NAVs bedriftsundersøkelse, våren 2012–2018.

For sykepleiere har mangelen økt betydelig også i forhold til ønsket sysselsetting. Våren 2018 var mangelen på sykepleiere så stor at stramheten til yrket var størst (delt plassering med spesialsykepleiere) blant yrkene i figur 3.9.

Det varierer mellom næringer hvor utsatte de er for økonomiske konjunktursvingninger. Svingninger vil inntreffe med ujevne mellomrom, og er vanskelig å forutse. Dermed blir det også vanskelig å forutse det fremtidige behovet for arbeidskraft i konjunkturutsatte næringer, som i industrien eller bygge- og anleggsvirksomhet.

Figur 3.10 viser bruttoledigheten, det vil si summen av helt ledige og arbeidssøkere på tiltak, for utvalgte yrkesgrupper i perioden fra januar 2005 til oktober 2018 (siste tilgjengelige sesongjusterte tall). Figuren viser store svingninger i bruttoledigheten innen yrkesgruppene industriarbeid og bygg og anlegg. Bruttoledigheten for yrkesgruppene undervisning og helse, pleie og omsorg er betydelig mer stabil. Dette er yrkesgrupper som i all hovedsak har oppgaver som må løses uavhengig av konjunkturene.

Bruttoledigheten for yrkesgruppen ingeniør- og IKT-fag steg tydelig etter oljeprisfallet i 2014, men har falt såpass mye i senere tid at den målt i antall personer har vært lavere enn bruttoledigheten for yrkesgruppen helse, pleie og omsorg siden sommeren 2018. Det er nesten fire år siden bruttoledigheten for ingeniør- og IKT-fag sist var så lav. Arbeidsstyrken er en del større innen yrkesgruppen helse, pleie og omsorg, så prosentvis er fremdeles bruttoledigheten noe lavere for helse, pleie og omsorg enn for ingeniør- og IKT-fag.

Oktober 2018 er siste tilgjengelige sesongjusterte tall fra NAV.

Kilde: Tallserie levert fra NAV.

Utviklingen i petroleumsnæringen har påvirket hvordan bruttoledigheten fordeler seg innad i yrkesgruppen ingeniør- og IKT-yrker. Innad i denne yrkesgruppen var bruttoledigheten størst for IKT-yrker i årene 2012–2014, men var størst for ingeniører og teknikere i årene 2015–2017 (årsgjennomsnitt), som vist i figur 3.11. Bruttoledigheten for ingeniører og teknikere var betydelig lavere i 2018 enn året før, og omtrent på nivå med bruttoledigheten for IKT-yrker.

Blant ingeniørene og teknikerne økte særlig bruttoledigheten for ingeniører innen petroleum, bergverk og metallurgi i en periode etter ojeprisfallet, ifølge tall KBU har fått levert fra NAV (ikke illustrert her). Blant sivilingeniører og sivilarkitekter økte bruttoledigheten særlig for sivilingeniører innen geofag, petroleumsteknologi, metallurgi mv. Innen yrkesgruppen andre naturvitenskapelige yrker økte bruttoledigheten klart mest for geologer og geofysikere. Selv om bruttoledigheten for disse enkeltyrkene har falt i senere tid, var det i desember 2018 fremdeles disse enkeltyrkene som hadde størst bruttoledighet (innen hver kategori), målt i antall personer.

Kilde: Tallserie levert fra NAV.

Figur 3.12 viser tall fra en undersøkelse arbeidstakerorganisasjonen NITO har gjennomført blant virksomheter som ansetter ingeniører. Figuren viser at andelen virksomheter som forventer større behov for ingeniører de neste tre årene har gått noe ned, sammenlignet med i fjor, mens andelen som forventer samme behov til gjengjeld har gått noe opp. Blant virksomhetene som forventer at det blir vanskelig å få tak i kvalifiserte ingeniører de neste tre årene, er det en tydelig økning i andelen som svarer at dette skyldes konkurranse på arbeidsmarkedet, sammenlignet med tidligere år. Det er også en klar økning fra i fjor i andelen som forklarer det med at de ikke kan konkurrere på lønn (ikke illustrert her).

Ifølge NITOs undersøkelse forventer 41 prosent av arbeidsgiverne økt behov for ingeniører som følge av digitaliseringen de kommende tre årene, mens 53 prosent forventer uendret behov for ingeniører (ikke illustrert her). En tydelig økt andel arbeidsgivere oppgir i NITOs undersøkelse 2018 at det vil være mest behov for ingeniører med datakompetanse de nærmeste årene.

Intervjuene er gjennomført på telefon i januar i årene 2014–2018. Antall svar fra hver sektor reflekterer andelen NITO-medlemmer i sektoren, derfor er det flest svar fra privat sektor. Spørsmålsformuleringen er: «Hvis vi ser fremover. Tror du det vil bli behov for flere eller færre ingeniørstillinger i din virksomhet de neste 3 årene, eller tror du antallet vil være det samme som nå?» Rundt 700 arbeidsgivere har svart hvert år. Ipsos ringte arbeidsgivere inntil 700 hadde svart, ingen svarprosent er tilgjengelig.

Kilde: Lehne (2014–2018). NITOs behovsundersøkelse.

Resultatene fra NITOs undersøkelse omtalt her er fra i fjor. Neste undersøkelse fra NITO ventes tidlig i 2019.

3.1.3 Regionale forskjeller

Andelen virksomheter med rekrutteringsproblemer har økt fra våren 2017 til våren 2018 i de fleste fylkene, ifølge NAVs bedriftsundersøkelse, se figur 3.13. Økningen har vært særlig stor i Østfold og Akershus. Det fremgår ikke av fylkenes egne rapporter hva denne økningen skyldes. For Østfolds del ser det ut til at rekrutteringsproblemene skyldes for få kvalifiserte søkere, særlig innen helse- og sosialtjenester. Arbeidsmarkedet i Rogaland ble sterkt berørt av oljeprisfallet, som forårsaket en reduksjon i rekrutteringsproblemene etter 2014. Rogaland har fått økt omfang av rekrutteringsproblemer over de siste par årene.

Kilde: Kalstø og Sørbø (2017 og 2018). NAVs bedriftsundersøkelse.

Det er betydelige regionale forskjeller i virksomhetenes rekrutteringsproblemer. Figur 3.14 viser skillet mellom rekrutteringsproblemer der virksomhetene har mislyktes i å rekruttere og rekrutteringsproblemer der virksomhetene har ansatt noen med lavere eller annen formell kompetanse. Figur 3.14 viser også arbeidsledigheten i fylket i februar 2018, som er rundt den tiden NAVs bedriftsundersøkelse fra våren 2018 ble gjennomført. Man ville forvente en negativ sammenheng ved at det er store rekrutteringsutfordringer og lav ledighet i fylker med stramt arbeidsmarked, men det er ingen klar sammenheng. Finnmark og Østfold hadde en høy andel virksomheter med rekrutteringsproblemer våren 2018 til tross for relativt høy arbeidsledighet i februar 2018, mens Hedmark og Oppland skiller seg ut med både relativt lav andel virksomheter med rekrutteringsproblemer og lav ledighet.

Kilde: Kalstø og Sørbø (2018). NAVs bedriftsundersøkelse. NAVs hovedtall om arbeidsmarkedet, februar 2018.

Figur 3.15 viser mangelen på arbeidskraft målt i forhold til ønsket sysselsetting (stramhetsindikatoren) for utvalgte næringer i ulike regioner, det vil si for ulike grupper av fylker. Ønsket sysselsetting er summen av mangel og faktisk sysselsetting. Figuren inkluderer næringene som hadde størst andel virksomheter med rekrutteringsproblemer i figur 3.1. Regionen i figur 3.15 som består av de tre nordligste fylkene skiller seg ut med høyest stramhet. Unntaket er næringen informasjon og kommunikasjon, der Oslo og Akershus har høyest stramhet våren 2018. Dette henger sammen med mangelen på utviklere og analytikere i de to fylkene.

Kilde:  Kalstø og Sørbø (2018). NAVs bedriftsundersøkelse.

3.1.4 Nærmere om mangler innen enkelte yrker og utdanninger

Som vi har sett i avsnitt 3.3, viser NAVs bedriftsundersøkelse betydelig mangel på noen yrkesgrupper som tømrere, helsefagarbeidere og grunnskolelærere. I dette avsnittet skal vi se mer på utvalgte yrker og utdanninger, i et forsøk på å belyse de viktigste årsakene til den betydelige mangelen. Formålet er primært å belyse i hvilken grad mangelen skyldes forhold innenfor utdanningssystemet, som antall studieplasser eller høyt frafall, men vi ser også på andre relevante faktorer som mistilpasning eller betydelige endringer i etterspørselen.

3.1.4.1 Programvare- og applikasjonsutviklere og systemanalytikere/-arkitekter

Figur 3.16 viser at mangelen på IKT-arbeidskraft var over dobbelt så høy som den registrerte arbeidsledigheten i 2018. Den estimerte mangelen på IKT-arbeidskraft har økt kraftig fra 2016 til 2018, samtidig som den registrerte arbeidsledigheten innenfor IKT-yrket har blitt redusert. Tallserien fra NAV viser dermed en betydelig og økende mangel på IKT-arbeidskraft, som avspeiler en kraftig økning i etterspørselen etter IKT-arbeidskraft de senere år.

Her er både antall registret ledige og estimert mangel definert som yrkene i STYRK-08 (SSB 2011). IKT –yrkene her omfatter blant annet programvare- og applikasjonsutviklere og systemanalytikere/-arkitekter.

Kilde: Tallserie levert fra NAV (2012–2018).

Arbeidsledigheten i NIFUs kandidatundersøkelse blant IKT-kandidater var samlet 14,2 prosent et halvt år etter fullførte studier. Dette var nesten dobbelt så høyt som gjennomsnittet for alle masterkandidatene. Dette er også et høyere nivå på ledigheten for IKT-kandidatene enn i foregående kandidatundersøkelser. Den betydelige mangelen på IKT-arbeidskraft skyldes derfor ikke et for lavt antall studieplasser, fordi arbeidsledigheten er så høy at det er nok IKT-kandidater.

På grunn av sterk formidling av behov for forskjellige typer IKT-yrker i flere år, har det blitt etablert mange nye studieplasser innenfor dette fagfeltet i senere år. Regjeringen øremerket eksempelvis 500 nye studieplasser innen IKT i 2017, med særlig vekt på at utdanningsinstitusjonene skulle prioritere IKT-sikkerhet. Samtidig har søkningen til IKT-området vært økende, og det er til dels høye poengkrav for inntak på de mest attraktive studiene. NTNUs utdanninger innen kybernetikk og robotikk og datateknologi krever begge over 60 studiepoeng for å få plass, og det var over 550 kvalifiserte søkere på venteliste i 2018 (Samordna opptak 2018a). Det virker altså som at det er en positiv respons fra utdanningssystemet på økende behov for IKT-utdanninger, og antallet studieplasser øker samtidig som det tilbys stadig flere forskjellige IKT-utdanninger. Det er også en voksende interesse for disse utdanningene, ved at antallet søkere øker.

Arbeidsgiveres krav og forventninger til nyutdannede kandidater er en relevant forklaringsfaktor på motsetningen mellom mangelen på IKT-arbeidskraft i NAVs bedriftsundersøkelse og den høye arbeidsledigheten blant IKT-kandidater i NIFUs kandidatundersøkelse. IKT-Norge, en interesseorganisasjon for IKT-næringen i Norge, gjennomførte våren 2017 en undersøkelse blant sine medlemsbedrifter for å kartlegge kompetansebehovet (IKT-Norge 2017).

Spørsmålet lød: «Hva er den største utfordringen med å få tak i den rette IT-kompetansen i Norge? (Flere svar mulig)». Kategoriene er gjengitt direkte fra IKT-Norges kompetanseundersøkelse 2017. 184 bedrifter besvarte undersøkelsen.

Kilde: IKT-Norge (2017).

Figur 3.17 viser at 46 prosent av bedriftene oppga manglende spisskompetanse blant IKT-kandidater som den hyppigste årsaken til utfordringen med å få rekruttert rett IKT-kompetanse. Dette understøtter en hypotese om at IKT-kompetanse i stor grad består av flere undergrupper som i begrenset grad kan erstatte hverandre. Når bedriftene heller velger å la stillinger stå ubesatt enn å ansette noen med feil IKT-bakgrunn, er det et signal om at det er dyrt eller krevende å tilføre relevant kompetanse til ansatte som trenger det, eller at bedrifter i IKT-næringen ikke prioriterer opplæring eller mangler kapasitet til dette av andre grunner.

Etter en intervjurunde har flere informanter fremholdt at relevant erfaring er veldig viktig for mange bedrifter.1 For eksempel nevnte en representant fra en stor IT-bedrift at deres kunder helst ville ha konsulenter med mye erfaring. IT-avdelingen i NAV mener det er stor forskjell på kandidater som har praksis og erfaring fra studiet, og de som ikke har det, for å få relevant jobb etter utdanningen.

Kilde: IKT-Norge (2017).

Figur 3.18 viser at 67 prosent av bedriftene vektlegger erfaring og kompetanse som den viktigste faktoren knyttet til ansettelsen av en kandidat. 59 prosent trekker fram personlige egenskaper og 28 prosent engasjement. Relevant utdanning blir bare trukket frem av 15 prosent, og lengden og nivået på utdannelsen bare av 10 prosent av bedriftene. Bare 3 prosent av bedriftene oppga at karakterer er viktige, men flere av informantene sa likevel muntlig karakterer til tross for dette utgjorde en sentral del av vurderingsgrunnlaget når det kom til ansettelsen av nyutdannede kandidater. De som har dårlige karakterer og mangler relevant praksis stiller helt sist i køen.

Andelen arbeidsledige med IKT-utdanning er svært lav i Norge, med et gjennomsnitt på rundt en prosent arbeidsledige på landsbasis. Arbeidsledigheten for kandidater med IKT-utdanning var minst i Troms og Sogn og Fjordane med nivåer godt under 0.5 prosent, og størst i Oslo og Akershus, med henholdsvis 1,7 og 1,2 prosent arbeidsledighet. Dette er uansett svært lave nivåer på ledighet.

Regionale variasjoner mellom utdanning og arbeidsmarkedets behov kan også bidra til å forklare den vedvarende mangelen på IKT-arbeidskraft.

Støren og Nesje (2018) finner at ferdig uteksaminerte IKT-kandidater fra Universitetet i Oslo som ikke bor i Oslo et halvt år etter fullført eksamen har en langt høyere arbeidsledighet enn kandidater som ble værende igjen i Oslo. Et halvt år etter fullført eksamen var det 35,3 prosent av kandidatene som ikke bodde i Oslo som var arbeidsledige, mens ledigheten for kandidater som bodde i Oslo på tilsvarende tidspunkt var 9,4 prosent. Selv om antall kandidater er lavt, med 49 personer totalt der 17 bodde utenfor Oslo og 32 i Oslo, er dette et klart tegn på at jobbmulighetene for IKT-kandidater er klart bedre i Oslo.

Ser man IKT-kandidatene fra alle utdanningsinstitusjonene samlet, var arbeidsledigheten blant kandidatene som ikke bodde i Oslo et halvt år etter fullført eksamen 19,3 prosent, mens arbeidsledigheten for kandidatene som bodde i Oslo et halvt år etter fullført eksamen var 6,9 prosent. Kandidatenes bosted etter fullført eksamen kan dermed forklare noe av den forholdsvis høye arbeidsledigheten blant IKT-kandidatene.

Oppsummering

Den sterke økningen i etterspørselen etter IKT-arbeidskraft de senere år er en viktig årsak til den betydelige mangelen på IKT-arbeidskraft i NAVs bedriftsundersøkelse. Samtidig er det mange ferdige IKT-kandidater som har vansker med å få relevant jobb, og det kan tyde på manglende tilpasning mellom arbeidsgivernes behov og kvalifikasjonene til de ledige kandidatene. Arbeidsgivere gir utrykk for at de ønsker kandidater med relevant arbeidserfaring, snarere enn nyutdannede. Regional mistilpasning i arbeidsmarkedet bidrar også til noe av mangelen på IKT-arbeidskraft, da det er betydelig arbeidsledighet blant IKT-kandidater som ikke bor i Oslo.

Dersom mangelen på IKT-arbeidskraft skal reduseres fremover, trengs det en bedre overgang til arbeid for IKT-kandidater. Det tyder på et behov for tettere kobling mellom utdanningsinstitusjon og næringsliv, og at kvaliteten og relevansen i studiene bør forbedres. Kandidatene bør i større grad få kompetanse gjennom utdanningen som arbeidsgiverne trenger, og arbeidsgiverne bør i større grad ta ansvar for å gi opplæring til nyutdannede som er i tråd med deres spesifikke behov. I takt med økte studieplasser til dette fagområdet vil det også i tiden fremover bli større tilgjengelighet på arbeidsmarkedet av IKT-spesialiser som også vil bidra til å redusere den betydelige mangelen for arbeidskraft i dette yrket.

3.1.4.2 Tømrere og snekkere

Figur 3.19 viser fylkeskommunenes førsteinntak 2012–2018. Kun offentlige skoler er med i denne statistikken (Utdanningsdirektoratet 2018a). Figuren viser utviklingen siden 2012 i antall søkere til bygg- og anleggsteknikk, Vg1, og tilbud om plass. Søkertallet viser søkernes førsteønske, mens tilbud viser hva søkerne blir tilbudt. Siden enkelte søkere får tilbud om et annet studieprogram enn førsteønsket, kan antallet tilbud være høyere enn antallet søkere. For bygg- og anleggsteknikk har det siden 2016 vært nesten like mange førstegangssøkere som tilbud, mens før 2015 var det flere tilbud enn førstegangssøkere. Figuren viser at det har vært relativt svak søkning til bygg og anleggsteknikk sammenlignet med antall elevplasser, men at det har vært en viss økning i søkningen de siste årene. Noe av mangelen på tømrere og snekkere i NAVs bedriftsundersøkelse skyldes derfor for svak søkning til utdanningen. Utviklingen i søkningen til bygg- og anleggsteknikk har vært svak i lys av den merkbare økningen i manglene på tømrere og snekkere.

Antall søkere ved førsteopptaket.

Kilde: Utdanningsdirektoratet (2018a).

Figur 3.20 viser at andelen uteksaminerte tømrere blant ungdomskullet 2016–2017 var størst i Sogn og Fjordane og Aust-Agder, med nær 3 prosent uteksaminerte tømrere av et normalisert ungdomskull. Andelen var minst i Oslo, med om lag kun en halv prosent uteksaminerte tømrere. I Troms, hvor mangelen på tømrere er stor, var det kun litt over en prosent av alle elever som ble uteksaminerte som tømrere. Gjennomsnittet for landsbasis lå på nær to prosent.

Andel uteksaminerte tømrere som andel av normalisert ungdomskull, 2016–2017. Et normalisert ungdomskull er antallet innbyggere mellom 15–20 år delt på 6. Aldersgruppe under 25 år. Prosent.

Kilde: Utdanningsdirektoratet (2018b), SSBs kildetabell 07459.

Figur 3.21 viser at andelen søkere som fikk godkjent lærekontrakt på bygg- og anleggsteknikk gjennomsnittlig har ligget på nesten 80 prosent i perioden 2012–2017. Andelen har økt siden 2015. Litt over 20 prosent av alle søkere på bygg- og anleggsteknikk fikk følgelig ikke tilbud om lærekontrakt i denne perioden. Dette har bidratt til frafall fra utdanningen.

Andel søkere som har fått godkjent lærekontrakt i løpet av et kalenderår på bygg – og anleggsteknikk. Tallene inkluderer alle som har søkt læreplass på førsteønske inkludert, uavhengig av om søkerne vurderes som kvalifiserte eller ikke. Merk at tabellen begynner på 70 prosent.

Kilde: Utdanningsdirektoratet (2018d).

Figur 3.22 viser fordelingen av lærekontrakter for studieprogrammet bygg- og anleggsteknikk i kommunal, statlig og privat sektor i perioden 2012–2017. Det går frem at de aller fleste lærekontraktene i bygg- og anleggsfag i perioden ble inngått i privat sektor. Antallet nye lærekontrakter har økt gradvis siden 2013, og særlig i 2017 da det ble mer enn 500 nye lærekontrakter i privat sektor.

Nye lærekontrakter bygg- og anleggsfag 2012–2017. Tallene viser hvor mange lærlinger som er i sitt første år som lærling (nye kontrakter). Nye lærekontrakter er lærlinger som begynte kontrakten 1. oktober – 30. september året før. Hver person telles kun én gang. Hvis en person har inngått flere kontrakter i perioden, er det den siste som inngår i statistikken. Lærekontrakter med ukjent sektorfordeling er utelatt.

Kilde: Utdanningsdirektoratet (2018d).

Mangelen på tømrere og snekkere skyldes også stort frafall fra utdanningen. Figur 3.23 viser at 30 prosent av elevene som startet på utdanningsprogrammet for bygg- og anleggsteknikk i 2012, gikk ut av videregående opplæring uten å ha oppnådd full kompetanse etter fem år. Kun halvparten av elevene hadde oppnådd yrkeskompetanse (fagbrev) etter fem år, mens 9 prosent av elevene hadde oppnådd studiekompetanse. Andelen elever på bygg- og anleggsteknikk som fortsatt var i videregående opplæring etter fem år, var 11 prosent.

Kilde: NOU 2018: 15.

Det er også regional variasjon i mangelen på tømrere og snekkere. Det er særlig stor mangel innen bygg – og anleggsteknikk i Nord-Norge, noe som tilsier at antall elevplasser ikke er tilstrekkelig for å dekke det vedvarende store behovet her.

Arbeidsinnvandring er en annen relevant faktor som kan bidra til å forklare mangelen innen bygg- og anleggsteknikk. Innvandrere innen bygg- og anleggsbransjen har typisk kommet fra Øst-Europa. Statistikk fra SSB viser at det kommer færre innvandrere fra Øst-Europa nå enn tidligere, og at utvandringen har økt noe. Norge har fremdeles netto innvandring fra Øst-Europa (SSB kildetabell 11327), og det er også en økning i antall arbeidsforhold for innvandrere innen bygg- og anlegg (SSB kildetabell 12018). Likevel kan en reduksjon i nettoinnvandringen bidra til å forklare noe av mangelen på tømrere og snekkere.

Oppsummering

Mangelen på tømrere og snekkere kan i stor grad forklares med begrenset antall søkere og elevplasser. Av elevene som startet på bygg- og anleggsfag i 2012, hadde kun halvparten oppnådd yrkeskompetanse (fagbrev) etter fem år, mens 30 prosent av elevene var ute av videregående opplæring uten å ha oppnådd full kompetanse. Lave andeler som tar fagbrev blant elevene på bygg- og anleggsteknikk bidrar til å forsterke mangelen på denne yrkesgruppen.

Mangel på læreplasser er en viktig årsak til høyt frafall. Det har gradvis vært en forbedring i forhold til hvor mange læreplasser som tilbys, men fortsatt står 17 prosent av elevene i bygg- og anleggsteknikk uten læreplass.

Søkningen til bygg- og anleggsfag har vært svak i forhold til antall elevplasser, selv om det har vært en viss økning i de senere år. Arbeidsinnvandring som presser ned lønningene i noen yrker kan ha bidratt til svakere søkning. Høyt frafall og mangel på læreplasser kan også gjøre utdanningen mindre attraktiv. I så fall kan flere læreplasser og bedre gjennomføring også bidra til større søkning.

Konjunktursvingninger kan også påvirke hvor mange elever som ønsker å søke seg til yrkesfaglige utdanninger som tømrere og snekkere. I en konjunkturnedganger kan dårlige jobbmuligheter føre til redusert søkning til utdanningen. Den store arbeidsinnvandringen til bygg- og anleggsnæringen, har presset ned lønnen i noen yrker, og det kan også ha bidratt til å senke attraktiviteten blant elever i videregående opplæring til å søke seg inn på disse utdanningsløpene.

Redusert nettoinnvandring fra Øst-Europa kan også bidra til å forklare noe av mangelen på tømrere og snekkere.

Mangelen på tømrere og snekkere er særlig stor i Nord-Norge, og det taler for at det er særlig viktig å styrke søkningen, utdanningskapasiteten og gjennomføringsgraden der.

3.1.4.3 Helsefagarbeidere

Figur 3.24 viser utviklingen siden 2012 i antall søkere til helse- og oppvekstfag, Vg1, og tilbud om plass. Søkertallet viser søkernes førsteønske, mens tilbud viser hva søkerne blir tilbudt. Enkelte søkere kan få tilbud om et annet studieprogram enn førsteønsket.

Kun offentlige skoler er med i denne statistikken. Antall søkere ved førsteopptaket.

Kilde: Utdanningsdirektoratet (2018a).

For helse- og oppvekstfag er det flere søkere enn tilbud om plasser, og forskjellen har økt siden 2014. Det var omtrent 2000 flere søkere enn tilbud om plasser i 2018.

Figur 3.25 viser at andelen uteksaminerte kandidater med fagbrev innen helse – og oppvekstfag var størst i Oppland og Nordland, hvor nærmere fem prosent av alle uteksaminerte elever i et normalisert ungdomskull var helse- og oppvekstarbeidere. Den minste andelen uteksaminerte var i Oslo, hvor litt over en prosent av alle elever ble uteksaminert med et fagbrev innen helse- og oppvekstfag.

Andel uteksaminerte helse- og oppvekstarbeidere som andel av normalisert ungdomskull. 2016–2017. Et normalisert ungdomskull er antallet innbyggere mellom 15–20 år delt på 6. Aldersgruppe under 25 år. Prosent.

Kilde: Utdanningsdirektoratet (2018b), SSBs kildetabell 07459.

Figur 3.26 viser at andelen av søkerne som har fått tilbud om lærekontrakt på helse- og oppvekstfag har økt gradvis fra omtrent 65 prosent i 2012 til 71 prosent i 2017. Nærmere 30 prosent av søkerne fikk dermed ikke tilbud om lærekontrakt på helse- og oppvekstfag i 2017.

Andel av søkere som har fått godkjent lærekontrakt i løpet av et kalenderår helse – og oppvekstfag. Tallene inkluderer alle som har søkt læreplass på førsteønske inkludert, uavhengig av om søkerne vurderes som kvalifiserte eller ikke. Skalaen begynner på 62 prosent.

Kilde: Utdanningsdirektoratet (2018d).

Figur 3.27 viser fordelingen av lærekontrakter innen helse- og oppvekstfag i kommunal, statlig og privat sektor i perioden 2012–2017. Majoriteten av nye lærekontrakter innen helse- og oppvekstfag ble inngått i kommunal sektor.

Nye lærekontrakter helse- og oppvekstfag 2012–2017. Tallene viser hvor mange lærlinger som er i sitt første år som lærling (nye kontrakter). Skalaen begynner på 2000. Nye lærekontrakter er lærlinger som begynte kontrakten 1. oktober – 30. september året før. Hver person telles kun én gang. Hvis en person har inngått flere kontrakter i perioden, er det den siste som inngår i statistikken. Lærekontrakter med ukjent sektorfordeling er utelatt.

Kilde: Utdanningsdirektoratet (2018d).

Stort frafall fra utdanningen og liten andel studenter som oppnår fagbrev kan også bidra til å forklare mangelen innen helse- og oppvekstfag. Figur 3.28 viser at 24 prosent av elevene som startet på helse- og oppvekstfag i 2012, gikk ut av videregående opplæring uten å ha oppnådd full kompetanse. Kun 29 prosent av elevene hadde oppnådd yrkeskompetanse (fagbrev) i løpet av fem år, mens hele 38 prosent hadde oppnådd studiespesialiserende. Andelen elever som fortsatt var i videregående opplæring etter fem år på helse- og oppvekstfag var ni prosent.

Kilde: NOU 2018: 15.

Oppsummering

Mangelen på helsefagarbeidere må ses i lys av et lavt antall elevplasser og et høyt frafall, som innebærer at det er en lav andel av studentene som oppnår yrkeskompetanse (fagbrev). Bare 29 prosent av elevene som begynte på helse- og oppvekstfag i 2012 hadde oppnådd fagbrev fem år etter, mens 24 prosent av elevene gikk ut av videregående opplæring uten å ha oppnådd full kompetanse. Det er fortsatt betydelig mangel på læreplasser. Selv om andelen som har fått tilbud om lærekontrakt på helse- og oppvekstfag har økt, er det fortsatt nærmere 30 prosent av elevene som ikke får dette tilbudet.

Det har vært en gradvis økning i søkningen til helse- og oppvekstfag siden 2014, uten en tilsvarende økning i elevkapasiteten.

Tilgangen på helsefagarbeidere vil også avhenge av andelen som jobber i yrket og omfanget av deltid, men det er ikke studert her.

3.1.4.4 Sykepleiere

Sykepleier er det yrket som har den høyeste registrerte mangelen i NAVs bedriftsundersøkelser i senere år. Figur 3.29 viser utviklingen i mangel for sykepleiere med 3-årig høyere utdanning og spesialiserte sykepleiere med tilleggsutdanning. For sykepleiere har mangelen økt fra 2 000 personer i 2014 til nesten 4 500 personer i 2018. For spesialsykepleiere har mangelen økt fra 400 personer i 2017 til 1 350 personer i 2018.

Mangel defineres som personer arbeidsgiverne ønsker å tilsette, men uten å lykkes. Mangel uttrykkes i venstre akse i antall personer, arbeidsledighet i prosent av arbeidsstyrken i høyre akse. 2003–2018.

Kilde: SSBs kildetabeller 07941 og 07944, samt NAVs bedriftsundersøkelser.

For lavt antall studieplasser er en sentral forklaringsfaktor på den vedvarende mangelen på sykepleiere. Selv om antallet studieplasser økte fra 4 378 i 2012 til 4 776 i 2018, viser figur 3.30 at det nærmest ikke har vært en økning i antall studieplasser siden 2016. Den vedvarende og store mangelen på sykepleiere har derfor ikke blitt møtt med en tilsvarende økning i studieplasser de senere år.

Kilde: Søkerstatistikk fra Samordna opptak. 2013–2018.

For få studieplasser skyldes ikke mangel på kvalifiserte søkere. Søkeren med lavest karakterpoeng som ble tilbudt studieplass hadde 40,8 poeng. I 2017 var det 1 175 søkere som hadde over 39 karakterpoeng og som ikke fikk tilbud om studieplass. Dette ville tilsvart en økning i antall studieplasser på 20 prosent.

En flaskehals for utdanningskapasiteten er tilbudet av praksisplasser. Skal antall studieplasser økes vesentlig vil det sannsynligvis kreve økt bruk av simulering og ferdighetstrening ved siden av utvikling av nye praksisarenaer i et samspill mellom utdanningsinstitusjoner, sykehus og kommuner, noe som vil kreve at det settes inn økte ressurser.

Tilgangen på sykepleiere avhenger også av hvor stor andel av sykepleierne som tar annet type arbeid. Det har vært en viss reduksjon i denne andelen. I 2008 jobbet nesten 16 prosent av de som var utdannet sykepleiere utenfor sektoren, og i 2017 var det 13 prosent som gjorde dette.

Det er betydelig regional variasjon i mangelen på sykepleiere. Mangelen er særlig stor i Trøndelag, og deretter Nordland, Troms og Hordaland, se figur 3.31.

Figur 3.31 viser mangelen på sykepleiere på fylkesnivå sammen med opptakskrav (konkurransepoeng) for å komme inn på sykepleierutdanningen. Det er store forskjeller mellom fylkene i søkerpoeng. Vi ser at i Trøndelag og Troms er det vanskelig å komme inn på studiet, noe som tyder på at mangelen på sykepleiere i disse fylkene ikke skyldes at det er få kvalifiserte søkere som ønsker å bli sykepleiere. Isolert sett taler dette for at det er mulig å øke studiekapasiteten i disse fylkene.

Konkurransepoeng brukes til å søke i ordinærkvoten og består av skolepoeng, tilleggspoeng og alderspoeng.

Kilde: Kalstø og Sørbø (2018). NAVs bedriftsundersøkelse. Samordna opptak.

Tilgangen på sykepleiere avhenger også av omfanget av deltidsarbeid. Her viser tall fra ulike kilder et litt forskjellig bilde. Tall fra KS viser at andelen sykepleiere som jobbet deltid i kommunal sektor var 60 prosent i 2017 (KS 2017). Gjennomsnittlig stillingsstørrelse per ansatt sykepleier i kommunesektoren var 80 prosent, og 85 prosent i spesialhelsetjenesten per 1. desember 2017.

Tall fra SSB (kildetabell 07944) viser at avtalte årsverk per sysselsatt sykepleier (uavhengig av sektor) var over 90 prosent i 2017. Stillingsprosenten har ifølge SSB økt jevnt fra 85 prosent i 2013.

Innen en del helserelaterte yrker er det også høyt sykefravær og organisatoriske og institusjonelle forhold som gjør det krevende å utnytte arbeidskraften effektivt. Mangler på arbeidskraft må sees i lys av slike forhold, samt mulige områder for å utvikle kompetanse videre.

En betydelig andel av autorisasjoner for sykepleiere utstedt i Norge går til innvandrere. Andelen autorisasjoner til arbeidsinnvandrere utgjorde 44 prosent av alle utstedte sykepleierautorisasjoner i 2013, men den har falt i senere år og var 25 prosent i 2017 (Helsedirektoratet 2018a). Reduksjonen skyldes særlig en nedgang i antallet autorisasjoner til nordiske sykepleiere. Helsedirektoratet opplyser at antallet svenske sykepleiere sysselsatt i norsk helsevesen ble redusert fra 2 067 personer i 2015, til 1 789 personer i 2017. Den økende andelen svenske sykepleiere som reiser tilbake til Sverige kan dermed bidra til å forklare noe av mangelen på sykepleiere. Også autorisasjoner til sykepleiere fra EU og EØS-området har falt i perioden, av dem var det bare i underkant av 500 autorisasjoner i 2017. Det var rundt 100 autorisasjoner til sykepleiere med utdanning fra resten av verden.

Oppsummering

Mangelen på sykepleiere økte med mer enn 50 prosent i perioden 2014–2018, fra 2 000 til 4 500 personer. I samme periode har antall studieplasser økt med 314, noe som tilsvarer en økning på 6 prosent. Mangelen på sykepleiere er stor i blant annet Trøndelag og Troms, samtidig som det er vanskelig for søkere å komme inn på utdanningen i disse fylkene. Dette er et argument for å øke antall studieplasser, noe som vil bidra til å redusere den vedvarende høye mangelen på sykepleiere. En flaskehals for utdanningskapasiteten for sykepleiere synes å være tilbudet av relevante praksisplasser (praksis utgjør i dag 50 prosent av studiet). En flaskehals for utdanningskapasiteten for sykepleiere synes å være tilbudet av relevante praksisplasser (praksis utgjør i dag 50 prosent av studiet). Skal utdanningskapasiteten økes vesentlig er det derfor behov for å gjøre noe på dette området som bedrer tilgangen på praksisplasser, for eksempel utvikling av nye praksisarenaer i hele helsetjenestene, økt bruk av simulering og ferdighetstrening, mer fleksibilitet i når praksis gjennomføres, etc.

Den økende mangelen på sykepleiere skyldes også en reduksjon i tilgangen på sykepleiere fra andre land, særlig fra Sverige.

3.1.4.5 Grunnskolelærere

Grunnskolelærerutdannningen (GLU) består av to utdanninger: grunnskolelærerutdanningen 1.–7. trinn (GLU 1–7) og grunnskolelærerutdanning 5.–10. trinn (GLU 5–10).

Figur 3.32 viser at utviklingen i antall studieplasser på grunnskolelærerutdanningene. I 2013 var det 1 533 planlagte studieplasser på grunnskolelærerutdanningen 1-7 trinn, mens det i 2018 var 1 450 studieplasser. Antall studieplasser på grunnskolelærerutdanningen 5–10 trinn har økt fra 1 376 studieplasser i 2013, til 1 613 studieplasser i 2018.

Kilde: Samordna opptak (2018).

Opptakskravet til grunnskolelærerutdanningen er minst 35 skolepoeng og et gjennomsnitt på minimum karakteren 3 i norsk og 4 i praktisk matematikk. Statistikk fra Samordna opptak viser hvor mange av det totale søkerantallet til grunnskolelærerutdanningene som var kvalifiserte søkere til grunnskolelærerutdanningene.

Figur 3.33 viser at mange av førstevalgssøkerne til grunnskolelærerutdanningene ikke var kvalifiserte til opptak på utdanningen. I 2016 var det totalt 2 282 førstevalgssøkere til grunnskolelærerutdanningen 1–7 trinn, mens kun 1 402 av disse var kvalifiserte søkere. Tilsvarende tall for grunnskolelærerutdanningen 1–5 trinn var 2 556 førstevalgssøkere i 2016, mens 1 851 av disse var kvalifiserte søkere. I 2018 var det 2 452 søkere til grunnskolelærerutdanningen 1–7 trinn, mens 1 474 av disse var kvalifiserte søkere. Totalt 2 769 personer søkte seg til grunnskolelærerutdanningen 1–5 trinn i 2018. Av disse var 2 061 søkere kvalifiserte.

Slutt-tallene for årene 2016, 2017 og 2018 inkluderer suppleringsopptaket, opptak til ledige studieplasser og etterfyllingsopptakene.

Kilde: Samordna opptak (2018b).

SSB viser at det økende underskuddet av grunnskolelærere i hovedsak kan forklares med et lavere studenttall og en lav fullføringsprosent blant kandidatene (Gunnes mfl. 2018). SSB fremskriver en fullføringsandel på 65 prosent for studentene som begynte på grunnskolelærerutdanningene GLU 1 – 7 og GLU 5 – 10 i 2017, basert på kohorter som studerte fra 2012 til 2016.

I en overgangsperiode blir overgangen til 5 års utdanning for grunnskolelærere en ekstra utfordring sammen med normen for maks antall elever per lærer. På grunn av alle nye vedtak og omlegginger er det stor usikkerhet knyttet til fremtidig rekruttering, fullføringsgrad og tilbøyelighet til å jobbe som grunnskolelærer.

Mangelen på grunnskolelærere blir også påvirket av at en betydelig andel av de utdannende jobber utenfor skoleverket. Figur 3.32 viser at antallet grunnskolelærere som jobber utenfor skoleverket utgjorde 9 146 personer i 2010, 8 601 personer i 2013 og 8 461 personer i 2017.

Fordelingen til grunnskolelærerne i 2017 er konstant i fremskrivningsperioden.

Kilde: Gunnes mfl. (2018).

Høsten 2018 ble det innført en lærernorm for grunnskolen. Fra høsten 2019 skal det være maksimalt 15 elever på 1.–4. trinn og 20 elever på 8.–10. trinn for ordinær undervisning. Utdanningsdirektoratet har beregnet en økning i behovet for lærere på 3 504 årsverk i grunnskolen for å oppfylle normen.

Oppsummering

En viktig årsak til mangelen på grunnskolelærere ser ut til å være at det er for få søkere til grunnskolelærerutdanningene som tilfredsstiller kvalifikasjonskravene. Lav fullføringsprosent blant kandidatene som starter på utdanningen har også betydning. Mangelen på grunnskolelærere har også sammenheng med at en betydelig andel av grunnskolelærerne som jobber utenfor skoleverket. Mangelen på grunnskolelærere kan dermed reduseres gjennom å få flere søkere som tilfredsstiller kvalifikasjonskravene, større gjennomføringsprosent og at flere grunnskolelærere jobber i skoleverket.

3.2 Drøfting og vurderinger

NAVs bedriftsundersøkelse viser en betydelig mangel på visse typer arbeidskraft. Vi har sett på IKT-arbeidskraft, sykepleiere, tømrere/snekkere, helsefagarbeidere og grunnskolelærere. Mangelen på visse typer arbeidskraftskaper utfordringer for samfunnet, virksomheter og det offentlige tjenestetilbudet. For samfunnet blir det vanskeligere å få dekket befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester, mens bedriftene går glipp av verdiskapning grunnet mangelen på fagarbeidere og IKT-kompetanse.

Mangel på en type arbeidskraft henger i all hovedsak sammen med at etterspørselen etter denne type arbeidskraft er større enn tilbudet av arbeidskraften. Det naturlige svaret er dermed å øke tilbudet av arbeidskraften, ved å øke utdanningskapasiteten. For studier med høyt frafall er det også naturlig å se på hva som kan gjøres for å redusere frafallet.

For sykepleiere ser det ut som at begrensningen i stor grad er knyttet til antall praksisplasser, fordi kapasiteten til praksisavvikling langt på vei er fylt. Det klare behovet for flere studieplasser kan tale for at det er behov for økt innsats og nytenkning for å løse problemet. Hvis man ikke finner måter å øke studiekapasiteten på, er det betydelig risiko for mangelen på sykepleiere vil vedvare også fremover.

Mangelen på arbeidskraft i enkelte yrker må også sees i sammenheng med arbeidsinnvandring. I noen av yrkene der vi nå ser mangel har det vært betydelig arbeidsinnvandring, som har økt tilgangen på arbeidskraft og redusert mangelen tidligere. Men samtidig innebærer dette at vi blir sårbare på andre måter. Den store arbeidsinnvandringen til bygg- og anleggsnæringen, har presset ned lønnen i noen yrker, og det kan også ha bidratt til å senke attraktiviteten blant elever i videregående opplæring til å søke seg inn på disse utdanningsløpene. Det vil kunne føre til mangel i Norge dersom arbeidsinnvandringen dempes, slik vi har sett de siste årene. Mangelen på sykepleiere har også blitt forsterket ved at særlig svenske sykepleiere som arbeidet i Norge, har returnert til Sverige som følge av bedre arbeidsmarked der. Dette er et eksempel på økt sårbarhet overfor mulighetene til å dekke kompetansebehovene over tid, når viktige deler av arbeidskraften forsynes av arbeidsinnvandring.

3.3 Oppsummering

I dette kapitlet har vi sett nærmere på rekrutteringsproblemer og mangel på arbeidskraft på kort sikt ved hjelp av eksisterende undersøkelser, særlig NAVs årlige bedriftsundersøkelse.

• I NAVs bedriftsundersøkelse våren 2018 rapporterte nær 16 prosent av virksomhetene om problemer med å rekruttere kompetent arbeidskraft. Andelen virksomheter med rekrutteringsproblemer innen helse- og sosialtjenester har økt kraftig, fra under 16 prosent våren 2017 til over 29 prosent våren 2018.

• Målt i antall personer etter yrke, var det våren 2018 særlig stor mangel på sykepleiere, helsefagarbeidere / andre helseyrker (samlet sett), tømrere/snekkere og programvare- og applikasjonsutviklere (samlet sett). Mangelen på utviklere og analytikere innen IKT var klart størst i Oslo våren 2018, den var også høy i Akershus.

• Innen blant annet yrkesgruppene kontorarbeid, butikk- og salgsarbeid og serviceyrker er det stor konkurranse om jobbene. Bruttoledigheten innen disse yrkesgruppene er klart større enn mangelen på arbeidskraft.

• Ifølge de nyeste søkertallene til videregående og høyere utdanning responderer utdanningssøkerne på yrker det er stor mangel på nå. Det at mange starter på relevante utdanninger i år, hjelper imidlertid ikke på virksomhetenes umiddelbare rekrutteringsproblemer fordi utdanningsløp tar tid. Vi vet ikke om endringene i søkertallene vil dekke manglene over tid.

• Mangelen på IKT-arbeidskraft skyldes i betydelig grad et misforhold mellom arbeidsgivernes krav og forventninger og kvalifikasjonene til nyutdannede kandidater, Det er en viss arbeidsledighet blant ferdige IKT-kandidater, samtidig som mange virksomheter ikke får tak i den kompetansen de ønsker.

• Den vedvarende mangelen på tømrere og snekkere har sammenheng med et begrenset antall søkere og elevplasser, frafall fra utdanningen, liten andel studenter som oppnår fagbrev og mangel på læreplasser. Mangelen på slik arbeidskraft er særlig stor i Nord-Norge.

• Mangelen på helsefagarbeidere skyldes lave andeler som oppnår yrkeskompetanse (fagbrev) i videregående opplæring, at mange elever tar studieforberedende påbygning, samt frafall fra utdanningen. Det er også utfordringer knyttet til praksis siden nærmere 30 prosent av helsefagarbeiderne ikke får tilbud om lærekontrakt.

• Den vedvarende mangelen på sykepleiere skyldes både et for lavt antall studieplasser og liten kapasitet på praksisplasser, regionale variasjoner mellom utdanning og arbeidsmarkedets behov samt en nedgang i arbeidsinnvandringen eller større utflytting, særlig fra Sverige.

• Mangelen på grunnskolelærere skyldes for få kvalifiserte søkere til utdanningen, lav fullføringsprosent blant studenter som starter på utdanningen samt store andeler som jobber utenfor skoleverket.