4 Frontfagsmodellen

• Lønnsdannelsen i Norge bygger på frontfagsmodellen, som beskrives ved at konkurranseutsatt næringsliv (frontfaget) forhandler først, og dernest danner utfallet herfra en norm for lønnsveksten i de forhandlingsområdene som følger etter.

• Modellen bidrar på den ene siden til å sikre at lønnsveksten i frontfaget er tilpasset frontfagets lønnsevne, dvs. utviklingen i produktivitet og relative priser i konkurranseutsatt næringsliv, og på den andre siden at frontfaget er konkurransedyktig i kampen om arbeidskraften med skjermet sektor.

• Modellen, og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen, bidrar samtidig til at verdiskapingen i frontfaget over tid fordeles jevnt mellom arbeid og kapital, at brede grupper får en likeartet lønnsutvikling over tid, og til en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor og dermed langsiktig balanse i utenriksøkonomien.

• Den koordinerte lønnsdannelsen i frontfagsmodellen kan bidra til lavere arbeidsledighet og høyere sysselsetting over tid, gjennom at partene tar hensyn til at lønnsveksten påvirker økonomien og arbeidsmarkedet. Det bidrar også til at den økonomiske politikken kan være mer effektiv i å stabilisere økonomien når den utsettes for sjokk.

• Ved forbundsvise hovedoppgjør, er det forhandlingene mellom Norsk Industri og Fellesforbundet om revisjon av Industrioverenskomsten (LO) som utgjør frontfaget. Ved samordnede oppgjør forhandler NHO og LO for hele området samlet. Siden NOU 2013: 13, Holden III-utvalget, har rammeanslaget vært årslønnsveksten i industrien samlet i LO-NHO-området.

• Lønnskostnadenes andel av faktorinntektene er en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten og for fordelingen av verdiskapingen. Lønnskostnadsandelen i industrien varierer som følge av konjunkturbevegelser, men har likevel vært rimelig stabil over tid. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var lønnskostnadsandelen i norsk industri i 2022 på 78 prosent, men med stor variasjon mellom ulike områder. Til sammenligning har gjennomsnittet de siste ti årene vært i underkant av 83 prosent, mens gjennomsnittet de siste 20 årene har vært rundt 80 prosent.

4.1 Frontfagsmodellen

Frontfagsmodellen ble formalisert som en økonomisk modell, ofte omtalt som hovedkursteorien, da Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene i 1966 la fram sin andre rapport høsten 1966. Hovedkursteorien beskriver de makroøkonomiske trender som vil gjelde for lønns- og prisutviklingen i Norge på lang sikt. Modellens utgangspunkt er at et ønske om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien over tid stiller krav til størrelsen på konkurranseutsatt sektor, som bare kan oppfylles dersom lønnsomheten i slik virksomhet ikke er dårligere i Norge enn i utlandet. Forventet avkastning på investeringer i Norge (kapitalavkastningen) må da på lang sikt være på nivå med forventet kapitalavkastning hos våre handelspartnere. Lavere forventet kapitalavkastning i Norge enn i utlandet vil føre til at investorer foretrekker å investere i utlandet framfor i Norge. Dette medfører at produktreallønnskostnaden1 i industrien i Norge ikke kan være høyere enn produktivitetsnivået i konkurranseutsatt sektor gir grunnlag for. Dersom reallønnen vokser raskere enn produktiviteten, vil kapitalavkastningen reduseres, og investeringene svekkes. Over tid vil lave investeringer i Norge føre til en gradvis nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Med «hovedkurs» i Utredningsutvalgets rapport refereres det i tråd med dette til et «normalnivå» på lønnskostnadsandelen i konkurranseutsatt sektor, dvs. hvor mye av faktorinntekten som normalt går til lønnstakerne og hvor mye som går til kapitaleierne. En stabil utvikling i lønnskostnadsandelen kan indikere en stabil lønnsevne og konkurransekraft i sektoren. Ettersom skjermede og konkurranseutsatte næringer konkurrerer om arbeidskraften, må de samme betingelsene for lønnsutviklingen også gjelde for de skjermede næringene.

Ifølge en studie av Gjelsvik mfl. (2020)2 har industrilønnen i Norge vært førende for lønnsutviklingen i annen privat virksomhet og i offentlig forvaltning, både før og etter innføringen av inflasjonsmålet. I en utredning for Sysselsettingsutvalget har Berg mfl. (2020)3 blant annet analysert utviklingen i lønnsandel og markedsmakt i Norge i perioden 1995–2018, samt hvilke effekter dette har på samlet etterspørsel, se boks 4.2. Bakgrunnen er at man i mange land har opplevd svak etterspørsel i økonomien samtidig med fallende lønnskostnadsandeler. En mulig forklaring på den fallende lønnskostnadsandelen er økt markedsmakt, som gir bedrifter muligheter til å øke prispåslaget og dermed redusere lønnskostnadsandelen. Rapporten finner imidlertid at prispåslaget for næringer i fastlands-Norge har vært ganske stabil i løpet av analyseperioden, dersom grunnrentenæringer ekskluderes. Rapporten finner videre at lønnskostnadsandelen i Norge har vært stabil i analyseperioden, men når det korrigeres for selvstendige næringsdrivende har det vært et moderat fall. Fallet har vært mest utpreget i næringer hvor staten mottar en stor del av eierinntektene. I den grad disse inntektene anvendes til offentlige investeringer og konsum vil reduksjonen i etterspørselen som følge av fallende lønnskostnadsandel bli dempet. Forfatterne fant derfor ikke grunnlag for å konkludere at utviklingen i lønnsandelen og markedsmakt i Norge har redusert den samlede etterspørselen nevneverdig i perioden 1995–2018.

Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling, se kapittel 8. Når produktivitetsveksten bestemmer utviklingen i produktreallønn over tid, må nominell lønnsvekst være lik summen av produktivitets- og prisveksten på norske industrivarer. Hvis den nominelle lønnsveksten blir høyere enn dette, slik at reallønnen vokser mer enn det produktivitetsveksten gir rom for, vil konkurranseevnen svekkes. På sikt vil en slik ubalanse måtte korrigeres, og arbeidsledigheten stige. En blanding av markedsforhold og institusjonelle mekanismer bidrar til at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor er normen også for lønnsveksten i resten av økonomien.

Den koordinerte lønnsdannelsen i frontfagsmodellen kan bidra til lavere arbeidsledighet og høyere sysselsetting over tid, gjennom at partene tar hensyn til hvordan lønnsveksten påvirker økonomien og arbeidsmarkedet. Det bidrar også til at den økonomiske politikken kan være mer effektiv i å stabilisere økonomien når den utsettes for sjokk. Holden III-utvalget pekte på at internasjonale sammenligninger tyder på at sysselsettingen er høyere og arbeidsledigheten lavere i land med koordinert lønnsdannelse enn i land uten en slik koordinering. Frontfagsmodellen hviler blant annet på erkjennelsen av at lønnsdannelsen på lengre sikt har avgjørende betydning for nivået på arbeidsledigheten. Mens reallønnsutviklingen først og fremst er knyttet til produsentpris- og produktivitetsutviklingen internasjonalt, bestemmer lønnsdannelsen til hvilket nivå på arbeidsledigheten en slik balanse oppnås. Frontfagsmodellen bidrar til at en slik balanse oppnås med lav arbeidsledighet i Norge. Erfaringene fra Norge og andre land tilsier at høy nominell lønnsvekst uten bakgrunn i tilsvarende produsentpris- og produktivitetsvekst i all hovedsak slår ut i høyere inflasjon og økt arbeidsledighet på lengre sikt, og ikke i høyere reallønnsvekst.

Sysselsettingsutvalget fase 2 (NOU 2021: 2) skrev følgende om frontfagsmodellen:

«Kjernen i frontfagsmodellen er å sikre en lønnsvekst i økonomien som reflekterer lønnsevnen i konkurranseutsatt næringsliv. Det innebærer blant annet at lønnsutviklingen i andre områder over tid følger denne utviklingen. I enkelte år kan ulike forhold føre til visse forskjeller i lønnsveksten mellom ulike sektorer, men over tid skal lønnsveksten være noenlunde den samme i alle de store sektorene. Ettersom konkurranseutsatte næringer konkurrerer med skjermede næringer om arbeidskraften, må de samme betingelsene for lønnsvekst gjelde også for skjermede næringer.»

Holden III-utvalget pekte på at koordinering i lønnsdannelsen bidrar til likere lønn i bedrifter og sektorer som benytter samme type arbeidskraft, også om bedriftene har ulik produktivitet. Ifølge utvalget gir dette insentiver til investeringer og modernisering, og leder til avskalling av virksomheter med lav produktivitet. Dette kan bidra til høy produktivtetsvekst og omstilling. Utvalget pekte videre på at det er viktig at lønnsdannelsen gir rom for nødvendige omstillinger i arbeidslivet, blant annet ved at profilen i lønnsoppgjøret skal bestemmes i den enkelte sektor ut fra forholdene i sektoren.

Tradisjonelt har konkurranseutsatte næringer blitt assosiert med industrien, mens skjermede næringer har blitt assosiert med tjenesteproduserende næringer (varehandel, transporttjenester, offentlig sektor, finansiell tjenesteyting, annen privat tjenesteyting mv.). Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har imidlertid bidratt til at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet.

Begrepene konkurranseutsatte og skjermede næringer er nærmere drøftet i Holden III-utvalgets rapport NOU 2013: 13. Konkurranseutsatt sektor (k-sektor) består i prinsippet av bedrifter som produserer produkter som kan eksporteres/importeres, og som derfor konkurrerer mot utenlandske virksomheter. Bedrifter og virksomheter som ikke konkurrerer mot utenlandske virksomheter betegnes gjerne som skjermede, uavhengig av konkurransesituasjonen mellom slike bedrifter på det innenlandske markedet. Produktene fra skjermet sektor (s-sektor) kan det i teorien ikke handles med over landegrensene, de er lokale og må konsumeres i samme land som de produseres. Hindringen mot handel kan være politisk, men også praktisk/teknisk. Den teknologiske utviklingen har kontinuerlig økt mulighetene for handel. Skillet mellom k- og s-sektor i hovedkursteorien er stilisert. Det er nå svært få varer og tjenester som det teknisk sett ikke kan handles med internasjonalt, og det er lite av norsk markedsrettet virksomhet som ikke på en eller annen måte er utsatt for konkurranse fra utlandet. Skillet mellom k- og s-sektor i hovedkursteorien er likevel nyttig, siden enkelte sektorer i større grad enn andre er utsatt for konkurranse fra utlandet.

Oppgjørene i industri har i mesteparten av etterkrigstiden vært retningsgivende for øvrige tariffområder i lønnsforhandlingene i Norge. Opplegget for forhandlingene bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Dette ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet både forhandler først (det såkalte frontfaget), og at resultatet fra disse danner en norm for andre avtaleområder. Frontfaget skal være representativt for konkurranseutsatt sektor. Frontfaget har tradisjonelt vært Industrioverenskomstens verksteddel ved forbundsvise oppgjør og bredere LO-NHO-områder, som industriarbeidere, ved sentrale oppgjør.

Den norske lønnsforhandlingsmodellen innebærer stor grad av koordinering, der hovedorganisasjonene i arbeidslivet spiller en avgjørende rolle. Institusjoner som Kontaktutvalget og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene støtter opp under koordineringen, ved at partene og myndighetene får en felles forståelse av situasjonen i norsk økonomi.

Organisasjonsgraden på arbeidstakersiden i Norge er på rundt 50 prosent, og har endret seg lite de siste 15 årene. Tariffavtaledekningen for alle arbeidstakere er for 2017 anslått til 69 prosent, 52 prosent i privat sektor og tilnærmet 100 prosent i offentlig sektor, se omtale i vedlegg 5. Tariffavtalene benyttes også som rettesnor i bedrifter som ikke formelt er bundet av avtalene.

Samtidig som flertallet av arbeidstakerne i Norge dermed er dekket av de sentrale forhandlingene, er det et betydelig antall som ikke er dekket av kollektive avtaler. Blant annet ledere og en stor andel av funksjonærene i industrien får sin lønn bestemt gjennom lokale lønnsforhandlinger. Dette var en viktig bakgrunn for at Kontaktutvalget den 22. januar 2003 la fram en felles erklæring om situasjonen foran mellomoppgjøret 2003. I denne erklæringen het det blant annet:

«(…) På denne bakgrunn er regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet enige om følgende: At den samlede lønnskostnadsveksten i 2003 må tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. I arbeidet for å nå dette målet er det avgjørende at alle grupper omfattes. Når det gjelder en nærmere vurdering av utfordringene for konkurranseutsatt sektor i årene framover vises det til det nedsatte ekspertutvalget.

Partene i arbeidslivet vil i forbindelse med mellomoppgjøret 2003: Arbeide for å få lønnsveksten i Norge mer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere. Oppgjøret i 2003 må derfor ta utgangspunkt i den delen av næringslivet som er utsatt for konkurranse fra utlandet. Den samlede lønnsveksten som avtales sentralt og lokalt for disse sektorene må være normgivende for de rammer som forhandles i de øvrige oppgjørene.

Samtidig er det viktig at det innenfor disse rammene gis rom for endringer i relative lønninger som sikrer et velfungerende arbeidsmarked og en rettferdig lønnsutvikling. Arbeidsgiversiden i privat og offentlig sektor vil aktivt arbeide for en lønnsvekst hos lederne i virksomhetene som ligger innenfor rammene for det øvrige arbeidslivet. I kraft av sine eierposisjoner i næringslivet vil en også fra statens side arbeide for en slik utvikling.»

Regjeringen Stoltenberg II satte i 2012 ned et offentlig utvalg (Holden III) for å vurdere erfaringene med lønnsdannelsen gjennom de 12 årene som hadde gått siden handlingsregelen og inflasjonsmålet for pengepolitikken ble innført. Holden III-utvalget påpekte i sin innstilling, som ble lagt fram i desember 2013, at høy og økende aktivitet i petroleumsvirksomheten og økt bruk av oljepenger over statsbudsjetter hadde trukket opp kostnadsnivået i Norge sammenlignet med andre land, både gjennom høyere lønnsvekst enn hos handelspartnerne og gjennom en styrking av kronen. Det høye lønnskostnadsnivået innebar samtidig at mange fikk glede av bytteforholdsgevinsten og det høye produktivitetsnivået. Utvalget pekte samtidig på at nedtrappingen av petroleumsvirksomheten som før eller senere ville komme, ville kunne utfordre stabiliteten i norsk økonomi, og at utfordringene ville øke dersom nedgangen kom brått, for eksempel som følge av en nedgang i oljeprisen, jf. boks 8.2. Utvalget skrev bl.a. at

«En slik utvikling vil kreve vesentlige tilpasninger både i den økonomiske politikken og i lønnsdannelsen. Norges Bank vil trolig redusere styringsrenten, kronekursen vil trolig svekkes betydelig, finanspolitikken må etter hvert strammes inn som følge av lavere vekst i fondskapitalen, og lønnstakerne må trolig godta en vesentlig svakere utvikling i kjøpekraften. Over tid vil svekkelsen av kronekursen og en lavere lønnsvekst bidra til ny vekst i tradisjonelle konkurranseutsatte næringer, og til at arbeidsledigheten etter hvert går ned igjen. Frontfagsmodellen er etter utvalgets mening godt egnet til å bidra til en tilpasning til et lavere kostnadsnivå for å bedre konkurranseevnen.»

I lys av nye utviklingstrekk siden Holden III-utvalget leverte sin rapport, satte regjeringen Solberg i mars 2016 ned et ekspertutvalg (Cappelen) som skulle vurdere utfordringer for lønnsdannelsen. Cappelen-utvalget (NOU 2016: 15) konkluderte i sin rapport med at Holden III-utvalgets beregninger av konsekvensene av lavere oljepris for norsk økonomi fanget godt opp de mekanismene som har gjort seg gjeldende etter fallet i prisene på olje og gass. Regjeringen oppnevnte 27. januar 2023 et nytt partssammensatt utvalg som skal se på utfordringer for lønnsdannelsen. Utvalget skal blant annet vurdere om det er utviklingstrekk i økonomien som kan svekke oppslutningen om frontfagsmodellen. Utvalget skal levere sin rapport i løpet av desember 2023.

4.2 Lønnsomheten i norsk industri

Det er nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Hovedkursteorien peker på lønnskostnadsandelen som en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser og svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert sett bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. En slik utvikling vil innebære at en større andel av bedriftenes overskudd tilfaller lønnstakerne og mindre kapitaleierne. Lønnskostnadsandelen vil da gå opp, mens driftsresultatandelen vil gå ned. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser og sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og lønnsomhet. En slik utvikling vises ved en lavere lønnskostnadsandel og tilsvarende høyere driftsresultatandel.

Figur 4.1 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av netto faktorinntekter4 i industrien i Norge og våre handelspartnere siden midten av 1990-tallet. Lønnkostnadsandelen i Norge har historisk svingt med konjunkturene.

¹ Lønnskostnadsandelene er beregnet ved lønnskostnader dividert på netto faktorinntekter, dvs. at driftsresultatet er justert for kapitalslit.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Eurostat

Nedgangen i lønnskostnadsandelen på første halvdel av 2000-tallet må trolig blant annet ses i sammenheng med den markerte bedringen i Norges bytteforhold i handelen med utlandet etter at Kina begynte å spille en større rolle i det internasjonale varebyttet. Sterk vekst i etterspørselen fra Kina og andre framvoksende økonomier ga betydelig oppgang i prisene på flere viktige norske eksportprodukter. Samtidig bidro økt import fra lavkostland til nedgang i prisene på importerte konsumvarer og merkbar bedring i lønnstakernes kjøpekraft. Sammen med høy produktivitetsvekst ga dette grunnlag for sterk vekst både i bedriftenes overskudd og i reallønningene.

Etter å ha kommet ned i 73 prosent i 2006, økte lønnskostnadsandelen de to neste årene. I forbindelse med finanskrisen steg lønnskostnadsandelen i norsk industri markert i 2009, før den falt noe tilbake igjen i 2010. I perioden 2013–2021 var lønnskostnadsandelen mellom 80 og 86 prosent. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var lønnskostnadsandelen i industrien i overkant av 78 prosent i 2022, litt lavere enn året før.

Til sammenligning har gjennomsnittet de siste ti årene vært 83 prosent, mens gjennomsnittet de siste 20 årene har vært 80 prosent, jf. tabell 9.6.

Figur 4.1 viser også utviklingen i Sverige, Tyskland, Finland og Danmark. Når man sammenligner lønnskostnadsandelen med andre land, er det viktig å være oppmerksom på at ulik næringsstruktur i ulike land vil kunne gi nivåforskjeller i lønnskostnadsandelene mellom landene. I vedleggstabell 4.5 presenteres tall for netto lønnskostnadsandel for industrien i Norge og utvalgte land.

Lønnsomheten i ulike industrigrupper

Foreløpige tall viser at lønnsomheten, målt ved driftsresultatet, varierer sterkt mellom industriområder. Dette beskrives i kapittel 9.2 Faktorinntekt og funksjonell inntektsfordeling, De første og svært foreløpige tallene viser at driftsresultatet i industrien bedret seg noe fra 2021 til 2022. Dette gjelder eksempelvis næringsmiddelindustri og kjemisk råvareindustri, mens verkstedsindustri og skipsbygging har hatt dårlig lønnsomhet de siste par årene. Det må understrekes at usikkerheten i foreløpige driftsresultatstall er store, og revisjoner må påregnes, se boks 9.1 om «Revisjoner i nasjonalregnskapet».

I figur 4.2 vises utviklingen i lønnskostnadsandeler over en 20-årsperiode. Nivået på lønnskostnadsandelene beskrives for øvrig i kapittel 9.3. De tre områdene som vises i figuren, hadde alle nedgang i andelen på begynnelsen av 2000-tallet, men graden av nedgang varierer. Lønnskostnadsandelen for verkstedsindustri og skipsbygging mv5 lå relativt stabil fram til 2014, da den økte brått i takt med oljeprisfallet og svakere etterspørsel fra petroleumsnæringen. Fra 2016 har den ligget godt over av 95 prosent og som snitt for siste 20-årsperiode har den vært 87 prosent. Lønnskostnadsandelen i råvarebasert industri6 er den som har variert mest de siste 20 årene, og er kanskje den gruppen som reagerer mest på de internasjonale konjunktursvingningene. Etter finanskrisen gikk andelen mye opp og lå noen år rundt 95 prosent før den falt til rundt 70 prosent i årene 2015–2018. Som snitt for 20-årsperioden har lønnskostnadsandelen for råvarebasert industri vært 76 prosent, noe den også foreløpig er beregnet til i 2022. Sammenlignet med de andre gruppene har øvrig industri7 der næringsmiddelindustrien dominerer, hatt en mer stabil utvikling i lønnskostnadsandelen, og med fallende tendens etter 2016. Etter dette har andelen ligget rundt 75 prosent, mens andelen regnet for siste 20-årsperiode har vært i underkant av 76 prosent. I 2022 viser de foreløpige tallene at andelen har falt, men dette må tolkes med forsiktighet, se ellers kapittel 9.3.

* Foreløpige tall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I Holden III-utvalget ble det gjort en klassifisering av norsk næringsliv etter hvor utsatt de er for utenlandsk konkurranse. I NOU 2022: 4 og tidligere år har det vært gjort analyser for industrien etter denne konkurranseinndelingen, men har nå valgt å bare videreføre serien for de såkalte ikke-stedbundne industrinæringene. Typisk for de ikke-stedbundne næringene er at de ikke er avhengige av norske naturressurser, og dermed relativt enkelt kan flyttes til andre land, se omtale i boks 4.3. Holden III-utvalget viste til at dersom konkurranseutsatt sektor skal bli stor nok samlet sett, vil man ha behov for et visst omfang av ikke-stedbundne næringer. Videre ble det slått fast at «I dag er det betydelig aktivitet i slike næringer, men for at den skal være stor nok også i framtiden, er det vanskelig å se for seg at kostnadsnivået korrigert for produktivitetsforskjeller i vid forstand kan være mye høyere i Norge enn hos våre handelspartnere». Lønnskostnadsandelen i ikke-stedbundne industrinæringer har i stor grad hatt samme forløp som verkstedsindustri og skipsbygging mv. selv om de er på et lavere nivå. Regnet som gjennomsnitt for perioden 2003–2022 er andelen 76 prosent, men godt over 80 prosent de siste 4 årene.

4.3 Andre trekk ved den funksjonelle inntektsfordelingen

I Hovedkursmodellen påpekes det at en stabil utvikling i lønnskostnadsandelene kan indikere en stabil lønnsevne og konkurransekraft i sektoren, og dermed et normalnivå på eierinntekten. I figurene 4.3 og 4.4 vises lønnskostnader som andel av faktorinntekten for henholdsvis markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge og industri fra 1970 og fram til i dag.

* Foreløpige tall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

* Foreløpige tall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Lønnskostnadsandelen er et mål på hvor stor andel av verdiskapingen i økonomien som tilfaller arbeidskraften, og hvor mye som tilfaller kapitaleierne. Selvstendig næringsdrivende vil som oftest ikke ta ut inntekten i form av lønn, men sitte igjen med et driftsresultat (blandet inntekt). Driftsresultatet for de selvstendige vil dermed dekke både godtgjøring til produksjonskapitalen og egen arbeidsinnsats. Dersom man tar hensyn til arbeidsinnsatsen til selvstendig næringsdrivende, får en et klarere bilde av hvordan faktorinntekten fordeler seg på arbeid og godtgjøring av kapital. Lønnskostnadsandeler som er justert for selvstendige, dvs. lønnskostnaden inkluderer verdien av arbeidsinnsatsen til de selvstendige8, vises også i figurene 4.3 og 4.4. Årlige endringer i lønnskostnadsandelene er for øvrig i stor grad drevet av lønnsomheten i virksomhetene, her målt ved driftsresultatet.

Lønnskostnadsandelen for markedsrettet virksomhet beveger seg i takt med konjunkturforløpet. Den har variert mellom 65 prosent og 74 prosent, og med en tendens til stabilisering etter 2007. Gjennomsnittlig lønnskostnadsandel for hele perioden fra 1970 er i underkant av 70 prosent, mot vel 68 prosent de siste 20 årene, se også omtale i kapittel 9.3. Den justerte lønnskostnadsandelen for markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge har falt over tid. Den var 89 prosent i 1980 og stabiliserte seg rundt 85 prosent fram til begynnelsen av 1990-tallet. Deretter falle den svakt og har beveget seg rundt 76 prosent etter 2004. Det betyr at det har vært et relativt stabilt forhold mellom lønnskostnader og driftsresultat de siste 20 årene, også når man tar hensyn til arbeidsinnsatsen til de selvstendige. Fallet i justert lønnskostnadsandel etter 1970 og fram til 2004, forklares i hovedsak av strukturendringer i næringslivet. I 1970 var 17 prosent av de sysselsatte selvstendig næringsdrivende, og over 60 prosent av disse var bønder eller fiskere. Fram til 2004 ble antallet selvstendige nærmest halvert og andelen selvstendige falt til 7 prosent. Av disse jobbet en tredel i primærnæringene.

Lønnskostnadsandelen for konkurranseutsatt industri var i gjennomsnitt litt under 82 prosent for perioden 1970–2022 og om lang 81 prosent de siste 20 årene. Justert for selvstendige var andelen i gjennomsnitt 2 prosentpoeng høyere for hele perioden og mindre enn 1 prosentpoeng høyere de siste 20 årene.