3 Kunstavgiftsloven

3.1 Harmonisering med følgerettsordningen

Kultur- og kirkedepartementet har vurdert det som svært positivt å harmonisere ordningene med følgerett og kunstavgift slik at man kan få en mest mulig hensiktsmessig samlet ordning for de impliserte parter. På denne bakgrunn har det derfor vært behov for å se på en revisjon av ulike sider ved kunstavgiftsordningen, i forhold til de løsninger som er foreslått på bakgrunn av gjennomføringen av følgerettsdirektivet. Dette vil forenkle situasjonen for brukerne betraktelig og gjøre overgangen til et system med to separate ordninger lettere.

Ved å legge seg tett opp til den avgrensningen av avgiftsgrunnlaget som er valgt i følgerettsdirektivet, vil kunstavgiften og følgerettsvederlaget sammen framstå som helhetlige og mer oversiktlige ordninger for brukerne. Dette vil også lette administrasjonen av ordningene slik at midlene som betales inn i størst mulig grad kommer kunstnerne selv til gode.

En betydelig andel av de midlene som kommer inn til Hjelpefondet gjennom kunstavgiftsordningen, kommer fra salg som ikke vil kunne omfattes av følgerettsordningen slik denne er definert i EUs direktiv. Først og fremst er dette et resultat av at direktivet bare pålegger vederlag ved videresalg av kunst. Andre salg som uansett ikke vil kunne omfattes av følgerettsordningen er salg av originaleksemplar av åndsverk som har falt i det fri, det vil si som ikke lenger er opphavsrettslig vernet.

3.2 Kunstavgiftens størrelse

Følgerettsdirektivet åpner for ulike løsninger hva gjelder vederlagsnivået. Grunnlaget for beregningen er salgsprisen uten skatter og avgifter, og størrelsen på vederlaget skal tilsvare en bestemt andel av denne. Satsen som bestemmer vederlaget varierer for de ulike delene av vederlaget. For den delen av salgsprisen som er under høyeste minstegrense på 3.000 euro, kan statene selv fastsette en sats på minst 4 prosent. For den delen av salgsprisen som utgjør fra 3.000 euro til 50.000 euro, skal nevnte sats settes til 4 prosent eller 5 prosent. Statene har ikke adgang til selv å bestemme satsene for de øvrige deler av salgsprisen, men er bundet av satsene i direktivet.

Kultur- og kirkedepartementet har i foran nevnte odelstingsproposisjon foreslått at det ikke skal svares følgerettsvederlag når salgsprisen uten merverdiavgift ikke overstiger 3.000 euro. For salg mellom 3.000 og 50.000 euro er avgiftsnivået foreslått satt til 5 prosent. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsutkastet å heve kunstavgiften til 5 prosent, slik at vederlagssatsen og avgiftssatsen så langt som hensiktsmessig mulig ville bli harmonisert. Dette vil medføre at det blir svært enkelt for brukerne å fastslå hvilket beløp som må innbetales, uavhengig av om beløpet skal anses som følgerettsvederlag eller avgift, noe som åpenbart vil lette overgangen til et system med to ordninger. I tillegg vil forslaget lette administrasjonen av de to ordningene, ettersom det legges et grunnlag for tett samarbeid mellom de institusjonene som skal forvalte dem. En økning av avgiften med 2 prosentpoeng vil også kompensere Hjelpefondet for en del av det inntektsbortfallet innføringen av følgerettsvederlaget medfører.

Forslaget ble jevnt over svært godt mottatt av høringsinstansene, og opprettholdes derfor av departementet.

3.3 Avgiftsgrunnlaget

3.3.1 Generelt

Avgiftsgrunnlaget bestemmes av hvilke verkstyper og hvilke eksemplar av disse det skal svares avgift for. Avgrensningen her ble ansett som svært problematisk i den utredningen som ble lagt frem i 1982.

3.3.2 Omfattede verkstyper

Kunstavgiftsloven har i dag en uttømmende oppregning i lovens § 1 fjerde ledd av hva som omfattes av begrepet billedkunst. Dette er:

1. Malerier (herunder kunstverk utført i oljefarger, tempera, akryl, akvarell, gouache, pastell eller liknende materiale), tekstilbilledkunst (herunder billedvev, stofftrykk og applikasjon), glassmaleri, emaljearbeid og mosaikk, samt materialbilledkunst som collage, assemblage eller annen kombinasjon av materialer i en tilnærmet plan flate.

2. Skulpturer og relieffer, direkte bearbeidet i eller sammenføyd av stein, marmor, tre, stål, gips, leire eller ethvert annet materiale, samt avstøpninger eller gjentakelser i bronse, gips, terrakotta, betong, plast eller ethvert annet materiale.

3. Tegnekunst (herunder håndtegninger i blyant, blekk, tusj, kritt, kull og enhver annen teknikk).

4. Grafikk (herunder trykk framstilt som litografi, radering, metalltrykk, tresnitt, linosnitt, silketrykk, offset og i enhver annen teknikk).

Departementet ba i høringsutkastet om høringsinstansenes syn på å endre reglene i kunstavgifts­loven slik at kunstavgiftsordningen også skulle omfatte glasskunst, keramiske verker og fotografiske verker. Dette på bakgrunn av hvilke verkstyper som er eksplisitt nevnt i direktivets definisjon av hva som skal omfattes av følgeretten. Det er likevel slik at direktivet ikke angir uttømmende hva som skal omfattes av følgeretten. Dets definisjon av billedkunst følger dessuten ikke det tradisjonelle norske skillet mellom billedkunst og kunsthåndverk. Følgeretten skal ikke bare omfatte det som i norsk rett har blitt klassifisert som billedkunst, men også kunsthåndverk som er utført i for eksempel keramikk eller glass samt fotografiske verk.

Hva gjaldt verkstypene som skal omfattes av følgeretten, foreslo departementet i høringsutkastet å innta direktivets eksemplifisering i lovteksten, men likevel slik at kunstverk utført i glass ble betegnet «glasskunst», og slik at opphavsrettslig vernede fotografier i tråd med åndsverkloven § 1 ble betegnet «fotografiske verk».

Flere høringsinstanser har uttalt seg om avgrensningen av verkstyper under kunstavgiftsordningen. De fleste stiller seg positive til den foreslåtte utvidelsen av avgiftgrunnlaget.

Bildende Kunstneres Hjelpefond støtter forslaget om å innlemme fotografiske verker i avgiftsgrunnlaget. Hva gjelder kunsthåndverk, uttaler de følgende: «Det tradisjonelle skille mellom billedkunst og kunsthåndverk er i dagens virkelighet vanskelig å opprettholde. Allikevel finner Hjelpefondet at utviklingen ikke er kommet så langt at det er naturlig å la kunsthåndverkere omfattes av ordningen. Hjelpefondet bemerker også at selv om det kunstteoretisk ikke er lett å opprettholde et skille mellom billedkunst og verk i keramikk og glass, er det i praksis meget komplisert å trekke en grense mellom de arbeider i keramikk og glass som er åndsverk i lovgivningens forstand, og dermed i tilfelle skulle omfattes av kunstavgiftsordningen, og de som ikke har tilstrekkelig verkshøyde. Hjelpefondet finner at en utvidelse av avgiftsgrunnlaget til å omfatte verk i keramikk og glass – som ikke er skulptur – i praksis vil skape store avgrensningsproblemer, i hvert fall hvis det ikke samtidig fastsettes en relativt høy nedre prisgrense, og har samlet sett intet ønske om at kunstavgiften skal omfatte denne type verk.»

Norske Kunsthåndverkere uttaler at forslaget om å utvide avgiftsgrunnlaget til å omfatte kunsthåndverk er svært gledelig, men sier videre: «...en avgrensing av kunsthåndverk, slik som det er formulert (keramikk og glasskunst), vil være helt urimelig. Kunsthåndverk er en svært omfattende kunstart. Det vil nærmest være umulig på forhånd å tenke seg hvilke former eller med hvilke materialer det vil kunne fremstå i. Det ligger da også i kunstens oppgave å utforske det ukjente og sette sammen nye og overraskende kombinasjoner. En inndeling av kunsthåndverk som ofte brukes er keramikk, glass, tekstil, metall, tre og lær. Men dette er ikke fullt ut beskrivende. Metall vil for eksempel kunne omfatte skulpturer, smykker, bruksgjenstander med mer. Men en tekstilkunstner kan benytte metall i tekstile teknikker. Og en smykkekunstner, som vi kanskje forbinder med metall, like gjerne kan benytte plast eller tre. Dette som eksempler på det problematiske med å angi underkategorier av kunsthåndverk. Avgiftsgrunnlaget må omfatte alle former for kunsthåndverk, ikke bare keramikk og glasskunst.»

Organisasjonen får støtte av BONO : «I utgangspunktet mener vi at en harmonisering av de to regelsettene best gjøres ved at systematikken i avgiftsloven endres slik at denne sammenfaller med følgeretten. Dette innebærer at avgiftsloven går bort fra en uttømmende definisjon av verkstyper omfattet av ordningen. Dersom avgiftslovens systematikk ønskes opprettholdt ved en utvidelse av avgiftsgrunnlaget mener BONO at også verk av kunsthåndverk må inntas med samme frihet m.h.t. materialvalg.»

Departementet har etter en nærmere vurdering av saken og på bakgrunn av de ovenfor nevnte høringsuttalelsene kommet til at den beste løsningen vil være å foreta en så fullstendig harmonisering med den nye følgerettsordningen som mulig. Høringsinstansene har generelt sett positivt på en slik harmonisering. Dette innebærer at man går bort fra den uttømmende oppregningen som loven har i dag. I stedet foreslås en definisjon av hvilke kunstverk loven skal omfatte som er lik den definisjonen som er foreslått i åndsverkloven ved gjennomføringen av følgerettsdirektivet, jf. tidligere nevnte odelstingsproposisjon. På denne måten vil kunstavgiftsordningen i tillegg til den billedkunst som tidligere var omfattet av loven, nå også omfatte kunsthåndverk, som for eksempel glasskunst og keramiske verk, og fotografiske verk. I tillegg foreslår departementet å sette en nedre beløpsgrense for hvilke salg som skal omfattes av kunstavgiftsordningen, se punkt 3.4. På denne måten tas det hensyn til uttalelsene både fra No­rske Kunsthåndverkere og Bildende Kunstneres Hjelpefond.

3.3.3 Omfattede eksemplar

Kunstavgiftsloven inneholder i § 1, femte ledd, en del unntak fra avgiftsplikten for verk som i utgangspunktet anses som «billedkunst» etter loven. Dette gjelder visse typer verker (skulpturer, relieffer, avstøpninger, gjentakelser, tegnekunst og grafikk) som ikke oppfyller visse konkrete kriterier, som at det må være framstilt i et visst antall, eventuelt nummerert eller signert som tegn på kunstnerens godkjennelse. Kunstavgiftsloven har for øvrig ingen «originalitetskrav».

Følgeretten omfatter etter direktivet kun «originalkunstverk». I følge direktivets artikkel 2 nr. 2 er dette eksemplar av kunstverk «som er utført i begrenset antall av kunstneren selv eller under vedkommendes ansvar». Samme bestemmelse konstaterer at slike eksemplar normalt vil være nummerert, signert eller på annen måte behørig autorisert av kunstneren.

I det forslaget som ble sendt på høring, ble det ikke foreslått endringer i de kravene til eksemplarene som kunstavgiftsloven stiller. Nå som man på bakgrunn av høringen likevel foreslår en tilnærmet total harmonisering med følgeretten, der de verkstyper følgeretten omfatter også gjøres gjeldende for kunstavgiften, synes det hensiktsmessig også å harmonisere originalitetskravet. En annen løsning vil også svekke effekten av den harmonisering som forsøkes gjennomført.

For følgerettsordningens del foreslo departementet i høringsutkastet å begrense følgeretten til å gjelde «originaleksemplar». Uttrykket er nærmere definert i forslaget til ny § 1 fjerde ledd i kunstavgiftsloven, og er sammenfallende med det som i tidligere nevnte odelstingsproposisjon er foreslått tatt inn i åndsverkloven når det gjelder følgerettsordningen.

Klart innenfor faller de eksemplar kunstneren selv har fremstilt og signert, f.eks. malerier eller tegninger. Når det gjelder åndsverk fremstilt i flere eksemplar, kreves det ikke at kunstneren selv har utført hvert enkelt eksemplar, men at de er fremstilt i et såpass begrenset antall at den aktuelle verkstypen da normalt nummereres, signeres eller autoriseres av kunstneren på annen måte. Det forutsettes at kravet til kunstnerens autorisering tilpasses gjeldende praksis for den enkelte verkstype.

3.4 Nedre prisgrense

Det opereres i dag ikke med noen nedre prisgrense for hvilke verk det skal svares avgift for ved offentlig omsetning etter kunstavgiftsloven.

Ot.prp. nr. 88 (2005-2006) som omhandler endringene som følge av innføringen av følgerettsordningen i norsk rett, foreslår en beløpsmessig nedre grense på 3.000 euro for de salg som omfattes av følgeretten. Det ble i høringsutkastet pekt på at det for kunstverk som selges for pålydende lavere enn dette, i stedet vil måtte betales avgift til Bildende Kunstneres Hjelpefond, og at dette medfører at en større andel av de midler som blir innkrevd vil gå til kunstnere.

De øvrige nordiske land har en lavere beløpsmessig nedre grense for sin følgerettsordning. I Danmark er grensen på 300 euro, i Finland på 255 euro og i Sverige på 1.985 SEK. Forholdene i Norge skiller seg imidlertid fra andre ellers sammenlignbare land, fordi ingen av dem har en slik kollektiv ordning som vi har. Siden det uansett vil måtte betales kunstavgift ved offentlig omsetning av kunstverk som omfattes av ordningene, selv om beløpet er under den nedre grensen som settes for følgeretten i Norge, vil forholdene for kjøperne i de nordiske landene i realiteten bli svært like. Gjennom å sette den nedre grensen for følgeretten i Norge på høyest mulig nivå ut fra hva følgerettsdirektivet åpner for, og på denne måten la flere salg omfattes av kunstavgiftsordningen, mener man å skape en løsning som gir mest mulig støtte til nålevende kunstnere.

De nedre grenser som er satt i de øvrige nordiske land, er likevel av interesse hva gjelder kunstavgiften. Blant annet fremmet Bildende Kunstneres Hjelpefond i sin høringsuttalelse tanken om en nedre prisgrense også for kunstavgiften. Det er ingen tvil om at dette vil avhjelpe de avgrensningsproblemer som man må forvente vil komme, særlig på området for kunsthåndverk. Innføringen av en nedre prisgrense også for kunstavgiften vil medføre en klar begrensning av hvilke verker det skal svares avgift for ved offentlig omsetning.

Kultur- og kirkedepartementet foreslår derfor at det settes en generell nedre prisgrense for hvilke salg som skal omfattes av kunstavgiftsloven. Grensen foreslås satt til 2.000 kroner, slik at det ikke skal påløpe kunstavgift på omsetning av kunstverk hvor salgsprisen uten merverdiavgift ikke overstiger 2.000 kroner.

Den beløpsmessige grensen på 2.000 kroner avspeiler de grenser som er satt for følgeretten i våre nærmeste naboland. For den enkelte kjøper vil derfor systemene i de ulike landene fremstå som svært like. I tillegg antas en slik grense å avhjelpe de mest problematiske avgrensningsspørsmålene, samtidig som forslaget i liten grad vil ha økonomiske konsekvenser for inntektene til Hjelpefondet.

3.5 Unntak for museer

Kunstavgiftsloven har i dag en bestemmelse som eksplisitt sier at ethvert erverv som skjer med sikte på offentlig visning i museer eller tilsvarende, skal regnes som offentlig omsetning, og vil dermed falle inn under lovens ordning.

I fortalen til følgerettsdirektivet presiseres det at følgeretten ikke bør omfatte videresalg fra privatpersoner til ideelle museer som er åpne for publikum. I den foreslåtte følgerettsordningen er dette unntaket fulgt opp. Unntaket antas å ville bli gjennomført i de fleste europeiske land. Dersom et slikt unntak gjennomføres for følgeretten i Norge uten også å gjøres gjeldende for kunstavgiftsordningen, vil det praktiske resultatet bare være at en for de videresalg det gjelder normalt sett bare vil måtte betale kunstavgift i stedet for følgerettsvederlag.

Departementet foreslår derfor et tilsvarende unntak for kunstavgiftsordningen som det som er foreslått for følgerettsvederlaget. Dette slik at omsetning fra privatpersoner til ideelle museer som er åpne for publikum, heller ikke skal svare avgift etter kunstavgiftsloven.

3.6 Forholdet til følgerettsvederlaget

Det skal ikke betales både avgift og følgerettsvederlag for samme videresalg. I den tidligere omtalte odelstingsproposisjonen om endringer i åndsverkloven og kunstavgiftsloven som følge av gjennomføringen av følgerettsdirektivet, er det derfor tatt inn et forslag om ny § 1 sjette ledd i kunstavgiftsloven. Denne unntar følgerettspliktige videresalg fra avgiftsplikten etter kunstavgifts­loven.