3 Nærare om forslaget

Hovudregelen om når 1996-protokollen sine reglar gjeld i overgangsperioden, er § 170 første ledd. Denne føresegna fastset at reglane i 1996-protokollen (dvs. reglane i avsnitt II i sjølova kapittel 9) skal gjelde «i alle tilfelle som gjøres gjeldende ved norske domstoler hvis ikke annet følger av annet ledd». Etter andre leddet i § 170 skal 1976-konvensjonen sine lempelegare reglar (berre) gjelde for ansvarlege som høyrer heime i ein stat som er tilslutta 1976-konvensjonen. Bakgrunnen for føresegna i andre leddet er dei folkerettslege pliktene Noreg har andsynes dei statane som er tilslutta 1976-konvensjonen. Etter § 170 andre leddet, slik den lyder etter lov 7. januar 2000 nr. 2, skal ein nytte 1976-reglane andsynes alle ansvarlege som «har sitt hovedforretningssted eller, hvis vedkommende ikke har noe hovedforretningssted, har sin bopel i en stat som er bundet av London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav». I proposisjonen her føreslår departementet at § 170 andre leddet vert endra, slik at ein berre skal nytte 1976-reglene andsynes ansvarlege som har hovudforretningsstaden, eller (i mangel av hovudforretningsstad) bustaden sin, i ein «fremmed» stat som er bunden av 1976-konvensjonen. Denne endringa vil innebere at ansvaret for norskeansvarlege vil følgje hovudregelen i § 170 første leddet om at det er 1996-protokollen sine regler om ansvarsavgrensing som skal gjelde.

Dei fleste høyringsinstansane som har uttalt seg, har ikkje rådd frå at ein nyttar reglane i 1996-protokollen andsynes norske ansvarlege alt før protokollen trer i kraft internasjonalt.

Norges Rederiforbunduttaler såleis:

«Vi har kommet til at vi ikke vil motsette oss den foreslåtte endringen i lys av at det er tale om en forhåpentligvis kortere overgangsperiode og at vi generelt er for en økning av ansvarsgrensene. Vi vil imidlertid peke på at vi ser det som uheldig at forslaget vil føre til forumshopping til Norge. I denne forbindelse vil vi også understreke viktigheten av at man fra norsk side aktivt arbeider for at flest mulig land raskest mulig ratifiserer 1996-protokollen slik at overgangsperioden blir så kort som mulig.

Assuranceforeningen GARDsluttar seg til fråsegna frå Norges Rederiforbund.

Nordisk Skibsrederforening uttaler:

«Vi er enige med departementet i at man i prinsippet bør unngå særregler av den type som nå blir foreslått, og som vil føre til at ansvarssubjekter med forretningssted eller bopel i Norge i en overgangsperiode vil få høyere ansvarsgrenser enn «fremmede» ansvarssubjekter. Vi noterer også det paradoksale resultatet av det nordiske sjørettssamarbeidet i denne forbindelse: Selv om Finland, Sverige og Norge er blitt enige om den løsning som departementet nå foreslår, vil et finsk eller svensk ansvarssubjekt måtte behandles som «fremmed» av norske domstoler og kunne benytte de lavere grensene i 1976-konvensjonen til forskjell fra et norsk ansvarssubjekt som vil måtte bli underlagt grensene i 1996-protokollen. Med omvendt fortegn vil det samme også gjelde i Finland og Sverige. Dette paradokset kan vel dessverre ikke unngås som følge av at Finland, Norge og Sverige neppe kan betraktes som en enhet i relasjon til den relevante unntaksbestemmelsen i 1976-konvensjonen.

På tross av de prinsipielle betenkeligheter og det nevnte paradoks er vi imidlertid også enige med departementet i at den nå foreslåtte løsning bør aksepteres, først og fremst av hensyn til de skadelidte som forandringen kan bli relevant for og fordi særordningen kan forventes å bli kortvarig.»

To høyringsinstansar går mot forslaget. Fiskebåtredernes Forbunduttaler at Noreg ikkje bør innføre høgare ansvarsgrenser før det er naudsynt. Dei saknar ei nærare utgreiing av dei praktiske og økonomiske følgjene av lovendringsframlegget og rår til ei ny høyring når dette er utgreidd.

Norges Fiskarlaguttaler at det er uheldig å la en slik lovendring tre i kraft midt i et forsikringsår, fordi:

«En ikrafttreden midt i året vil medføre at mange av våre medlemmer vil være uten tilstrekkelig forsikringsdekning ettersom deres forsikring er innrettet mot någjeldende beløpsgrenser».

Departementet meiner at høyringa samla sett har gitt støtte til framlegget i høyringsbrevet, og held såleis fast ved det. Men departementet føreslår at ikraftsetjinga utstår til 2001, slik Norges Fiskarlagynskjer. Mest alle høyringsinstansane som har uttalt seg, har liknande motsegner mot at endringa skal tre i kraft alt i år 2000. Departementet viser til punkt 5 nedanfor.